122 8 142MB
Norwegian Bokmål Pages [341] Year 1979
JOHN KEEGAN
Store slag slik soldatene opplevde dem OVERSATT AV PER A. HARTUN
J. W. CAPPELENS FORLAG A • S
D e pR0tb'itA'otøk0'
Originalens tittel The Face of Battle © Joh n Keegan 1976 Utgitt av Jonathan Cape Ltd, 30 Bedford Square, London Norsk utgave: © J. W. Cappelens Forlag a-s 1979 Omslag arrangert av Reidar Gjørven Trykt i Centraltrykkeriet 1979 ISBN 82-02-04178-3 (hf.) ISBN 82-02-04179-1 (ib.)
Innhold
1 Gamle, ulykkelige, fjerne ting En smule læ rd o m ...................................................... Nytten av militær h is to rie ..................................... Svakhetene ved m ilitærhistorien.......................... «Slagbeskrivelsen»..................................................... «Er det ikke mord å drepe?»................................... Historien om militær historie ............................ Berettertradisjonen.................................................... Kjennelse eller sannhet? .....................................
7 15 20 30 41 49 58 69
2 Azincourt 25. oktober 1415 Felttoget....................................................................... Slaget ....................................................................... Bueskyttere mot infanteri og kavaleri . . .. Kavaleri mot infanteri............................................. Infanteri mot infanteri............................................. Drapet på fangene.................................................... De sårede..................................................................... Viljen til å kjempe......................................................
76 84 91 93 96 107 112 113
3 Waterloo 18. juni 1815 Felttoget....................................................................... Den personlige syn svin kel..................................... De fysiske omstendighetene................................... K am p-kategorier...................................................... Tvekamp....................................................................... Kavaleri mot k a v ale ri.............................................. Kavaleri mot a r t ille r i.............................................
120 127 133 143 144 146 151
Kavaleri mot infanteri........................................... Artilleri mot in fan teri............................................ Infanteri mot infanteri............................................ O ppløsning............................................................ Etter s l a g e t ............................................................. De sårede...................................................................
153 159 162 193 195 198
4 Somme l.juli 1916 S lagm arken ............................................................ P la n e n ............................................................ .. Forberedelsene .................................................... Arméen ............................................................ Taktikken ............................................................ Bombardementet ............................................ De siste forberedelsene ................................... Slaget ..................................................................... Infanteri mot m itr a ljø s e r ................................... Infanteri mot infanteri ................................... Utsynet over Ingenmannsland ................... De sårede................................................................... Viljen til å kjempe.................................................... M innesm erkene....................................................
205 211 214 217 227 228 238 243 244 247 255 264 270 280
5 Slagets fremtid Den bevegelige s la g m a r k ................................... Slagets natur............................................................. Slagets tendens .................................................... Varighet..................................................................... Objektive farer .................................................... Fysiske påkjenninger............................................ U lykker..................................................................... Tekniske vanskeligheter ................................... Krigens umenneskelige ansikt Avskaffelsen av s la g e t............................................
285 296 298 303 305 308 311 313 314 325
KAPITTEL 1
Gamle, ulykkelige, fjerne ting1 En smule lærdom Jeg har aldri vært med i et slag. Jeg har ikke engang hørt kampgnyet på avstand eller sett resultatene mens slagmar ken ennå var varm. Jeg har snakket med mange som har vært med — blant dem min egen far og svigerfar — og jeg har gått over slagmarkene her i England, i Frankrike, i Bel gia og i Amerika. Ofte har jeg funnet små levninger etter kampene — en splint av en tysk 5.9 tommers haubitsgranat i veikanten ved Femkant-skogen i Ypres for eksempel, eller en rusten panserverngranat som en eller annen høylender fra 2nd Argyll and Sutherlands la igjen i en hekk ved Gavrus i Normandie i juni 1944. Mer bærbare ting har jeg iblant tatt med meg hjem — i en malt pappeske på peishyl len i dagligstuen min ligger en Minié-kule fra Shiloh og en kardesk-kule fra Høyde 60 mellom trådsnellene. Jeg har selvfølgelig lest om slag og snakket om slag, jeg har hørt forelesninger om emnet og i de siste fem-seks årene har jeg sett slagene utfolde seg på fjernsynsskjermen. Jeg har sett dokumentarfilmer — tildels overbevisende autentiske — fra en rekke andre og tidligere slag i dette århundret, for ikke å snakke om en masse sterkt dramatiserte spillefilmer og utal lige statiske bilder av slag: fotografier, malerier og skulptu rer med en høyst varierende grad av virkelighetsnærhet. Men jeg har aldri vært med i et slag. Og jeg blir stadig mer overbevist om at jeg egentlig vet svært lite om hvordan det føles å være med. 1 Overskriften henspiller på en verselinje fra Wordsworths dikt «The Solitary Reaper»: Will no one tell me what she sings? / Perhaps the plaintive numbers flow / For old, unhappy far-off things / And Battles long ago. (O.a.)
7
Egentlig er jo ikke det så rart. For det er meget få euro peere av min generasjon — jeg er født i 1934 — som har fått den samme førstehånds krigserfaring som merket millio ner av deres fedre og bestefedre for livet. Bortsett fra de firefem tusen franskmenn som sammen med sine tyske, spanske og slaviske kamerater i Fremmedlegionen overlevde Dien Bien Phu, og den noe større kontingent av briter som deltok i felttoget i Midt-Korea i 1950 —51, kan jeg ikke peke ut noen gruppe mennesker under førti år i Den gamle verden som har opplevd et slag som kampdeltagere. Min bruk av ordene «slag» og «kampdeltagere» vil vise at jeg gjør visse vesentlige unntagelser fra denne generaliseringen. Mest nærliggende er det selvsagt å peke på alle de europeiske barn på kontinentet som ble hjemløse både én og flere gan ger etter som krigens flodbølge rullet over landene deres i årene 1939 —45. Og i avkoloniserings-perioden etter krigen har tusener av britiske og franske soldater båret våpen i Afrika og Sørøst-Asia. Til dem kan vi vel også føye de por tugisiske vernepliktige som ennå kjemper i Angolas og Mozambiques jungler, og de britiske regulære troppene som gjør polititjeneste i Nord-Irland.1 Den første av disse gruppene faller utenfor min generali sering fordi ingen av dem var gamle nok til å ha fått noen kamperfaring fra Den annen verdenskrig, og den andre fordi deres soldattjeneste, skjønt den ofte var farlig og iblant rommet voldsomme sammenstøt — særlig for franskmenne nes vedkommende i Algerie — tross alt ikke gav dem noen erfaring i o g fra et regulært slag. For det er en grunnleg gende forskjell mellom den typen av sporadisk kamp i liten skala som utgjør soldatyrkets vekslepenger, og den typen vi karakteriserer som et slag. Et slag må være underlagt de dramatiske enhetene tid, sted og aksjon. Og selv om slagene i moderne kriger har hatt en tilbøyelighet til å bli stadig mer utstrakte både tidsmessig og geografisk fordi hærførerne har fått stadig større mannemakt og materielle midler til rådig het, har slagets aksjon — som har til hensikt å sikre en av gjørelse ved hjelp av disse midlene, på slagmarken og innen for en temmelig snever tidsfrist — forblitt konstant. Karak teristisk nok har «den andre parten» i Europas av-koloniseringskriger alltid søkt å unngå en avgjørelse på et bestemt 1 Dette er skrevet i 1974. (O.a.)
8
sted og tidspunkt, fordi de med god grunn regnet med at de under slike omstendigheter ville lide nederlag. Derfor har «den andre parten», enten de førte et bevisst utmattelses- og treneringsfelttog slik de kommunistiske geriljastyrkene i Malaya og de nasjonalistiske partisanene i Algerie gjorde, eller de som Mau-Mau i Kenya måtte nøye seg med spora diske overfall og undergravning fordi de ikke hadde ressur ser til noe mer, aldri latt seg lokke til å utkjempe et regulært slag. Jeg tror derfor ikke at mine Oxford-kamerater fra 1950-årene, som hadde tilbragt slutten av tenårene med å finkjemme Johores jungel eller Kenya-fjellets skogkledde skråninger, vil føle noen indignasjon når jeg sier at skjønt de har vært soldater og jeg ikke har det, og skjønt de ogsa har opplevd aktiv tjeneste, vet de egentlig like lite som jeg om slagets kjensgjerninger. Jeg kan tenke meg at en og annen leser nå vil føle seg fristet til å spørre hvorfor det er så maktpåliggende for meg å understreke at min uvitenhet om hva som skjer i et slag, egentlig er ganske naturlig og rimelig? Europa har jo nå i nesten tretti år levd i salig uvitenhet, og i Amerika er det ikke mange som har uttrykt takknemlighet for den lærdom landets unge menn høstet i Pleiku og Khe San. Jeg kan like gjerne innrømme at denne saken for meg er blitt et person lig anliggende — ikke så personlig at den ikke tåler avslø ring, men likevel en sak som med årene har fått noe av en skyldbetynget hemmelighets dimensjoner. Jeg har nemlig tilbragt temmelig mange av disse årene, fjorten ialt, dvs. nes ten hele mitt arbeidende liv, med å beskrive og analysere slag for unge offiserskadetter på Sandhurst klasse etter klasse av unge menn som alle sammen har mye større chanse enn jeg til å finne ut om det jeg har sagt om emnet er riktig eller ikke. Den iboende falskheten i min situasjon tør være åpenbar. Det har den i hvert fall alltid vært for meg; men på Sandhurst, der dyrkelsen av tradisjonell britisk høflighet og gode manérer drives nesten til ytterlighetene, har de kadettene jeg underviste alltid med et glatt ansikt latt som om det hersket et vanlig lærer-og-elevforhold mellom oss. Ikke med en mine har de antydet hva jeg visste og de utvilsomt måtte ane: nemlig at vi egentlig hørte hjemme som kamerater i den samme småskoleklassen. For ikke å trekke altfor store veksler på deres høflighet har jeg som of9
test unngått å befatte meg med detaljerte taktiske kampanalyser — noe som jo ville ha betydd at jeg felte en dom over andre menneskers adferd under omstendigheter som jeg selv er blitt spart for å oppleve. Jeg har isteden lagt hovedtyng den i undervisningen på slike emner som strategisk teori, nasjonal forsvarspolitikk, økonomisk mobilisering, militær sosiologi og lignende — emner som riktignok er viktige for forståelsen av moderne krig, men som alle sammen går be hendig utenom det spørsmålet som nødvendigvis må være av altoverskyggende betydning for en ung mann som har valgt å utdanne seg til offiser: hvordan føles det å oppleve et slag? At dette — eller dets subjektive supplement: «Hvordan ville je g opptre i et slag?» — virkelig er det sentrale spørs målet, viser seg på en rekke umiskjennelige måter hver gang det luftes i en klasse med kadetter, eller for den saks skyld i en hvilken som helst forsamling av unge menn, kan jeg tenke meg: gjennom en markert stigning i den emosjonelle temperaturen, i stemmeleiet og i det en sosiolog formodent lig ville kalle «frekvensen og intensiteten i kommunikasjoner kadettene imellom». Anspent kroppsholdning hos noen for teller det samme som en påtatt nonchalant avslappethet hos andre: at dette interesserer dem intenst. Det samme gjør alt det som blir sagt — en høymælt blanding av lite overbe visende skryt, oppriktige innrømmelser av usikkerhet og tvil, uoppriktige medgivelser av forventet feighet, vennskapelige og også noen mindre vennskapelige vitser, hyppige referater av fedres og onklers uttalelser om «hvordan det virkelig er i et slag» og en hissig debatt om det moralsk forsvarlige i å ta liv, dekkende hele spekteret fra det enkle og velkjente stand punktet «bare en død fiende er en god fiende» til meget si viliserte uttrykk for motvilje mot å gjøre et annet menneske fortred i det hele tatt. Diskusjonen har kort sagt en god del karakteristiske trekk til felles med en gruppeterapi-sesjon — en analogi som jeg vet at en del yrkesmilitære ikke liker, men som jeg ikke desto mindre finner ganske treffende. For de fornemmelser og følelser som deltagerne strever med, er virkelige nok selv om de her er knyttet til en situasjon som ligger i en fjern fremtid og kanskje aldri vil bli til virkelighet. De er en sterk, om enn latent, del av ethvert menneskes indre struktur, og vil derfor, selv om de stimuleres kunstig, 10
kunne påvirke den vordende offiserens holdning i unormal og overdrevet grad. For disse følelsene er utsprunget av noe av den dypeste frykt som finnes i menneskesinnet — frykten for å bli såret eller drept, frykten for å sette i fare de men nesker hvis velferd man er ansvarlig for. De samme følelsene har tilknytning til noen av menneskets sterkeste lidenskaper: raseri, hat og drapslyst. Skal en offiserskadett gjøre seg håp om å mestre denne frykten og bringe disse lidenskapene un der viljens kontroll, må han først og fremst forsone seg med at slike dystre strømninger er en del av hans personlighet. Det er derfor ikke så rart at elevene viser alle de klassiske tegn på opprømthet når diskusjonen kommer inn pa slagets realiteter. Og det er heller ikke til å undres over at mine kol leger på krigsskolen betrakter sine forelesninger i «leder skap», som detaljert dreier seg om kunsten å beherske seg selv og sine menn i kamp, som den mest problematiske de len av hele det militære øvelsesprogrammet. Jeg vet at bare et fåtall av dem synes at de mestrer dette emnet på en til fredsstillende måte; og jeg tror de fleste av dem vil være enige i at bare et unntaksmenneske kan klare det. Nå er naturligvis ikke atmosfæren og omgivelsene på Sandhurst særlig gunstige for en realistisk behandling av krigens problemer. For alt hva jeg vet er de kanskje ikke det på noen offisersskole. Men Sandhurst er sa umilitært som det går an å få det. Området er et parklignende landskap der flittige gartnere sørger for at busker, blomster og trær far all den trimming og vanning noen vekst på jorden kan for lange; bygningene minner om et elegant herresete, og foran dem ligger et par kvadratkilometer uklanderlig barberte sportsplener, der man har vanskelig for å forestille seg noe mer krigersk enn en beinhard hockeykamp. Og elevenes ut seende og holdning bidrar til å styrke illusjonen av grandiost landsens herresete. De går like mye i sivile klær som i uniform, fordi de fra første stund av blir oppmuntret til å følge den britiske offiserstradisjonen med å iføre seg sin si vile personlighet så snart de ikke er i tjeneste. Med sitt vel stelte hår og sine tweedjakker minner de meg alltid om flok ken av førsteårsstudenter jeg sluttet meg til da jeg kom til Oxford i 1953. Og likheten virker enda mer slående på dem som underviser ved universitetene i dag. En Oxford-profes sor som skulle holde et foredrag hos oss og var blitt hentet 11
av meg, utbrøt forbauset: «De ser jo ut som de menneskene jeg gikk sammen med på college før krigen!» Den gode professor hadde sikkert ikke behøvd å gå fullt så langt tilbake i tiden for å finne likhetspunktene. Men uten å vite det satte han fingeren på noe vesentlig: «før krigen» er faktisk en meget treffende etikett på den åndelige tilstand elevene ved et hvilket som helst militærakademi eksisterer i. For uansett hvor sterk motivasjon de har for offisersyrket, uansett hvor sterk kampånd de er besjelet av og uansett hvor stor prosentdel av kadettkullene som viderefører en soldattradisjon fra far, bestefar eller endog oldefar — en prosentdel som både ved den britiske krigsskolen i Sandhurst og den franske i St. Cyr holder seg forbløffende høy — er deres kjennskap til krigen teoretisk, annenhånds og uten noe innslag av praktisk erfaring. Og hva mer er, man opp dager i sine egne og sine kollegers holdninger, både hos dem som vet hva krig er og hos dem som ikke gjør det, både hos de harde typene og de mer ømhjertede, en slags uuttalt, un derforstått overenskomst om å bevare kadettenes uskyld, å skjerme dem fra det verste krigen kan føre med seg. Delvis utspringer denne holdningen fra en estetisk refleks, en sivili sert avsmak for å snakke om ting som kan sjokkere og kvalme, og delvis gjenspeiler den en moralsk hemning, en motvilje mot å utsette uskyldige og mottagelige sjeler for gruoppvekkende råskap. Kanskje er den også til dels en ma nifestasjon av en spesifikt engelsk tilbakeholdenhet. Jeg har i hvert fall opplevd å høre franske offiserer snakke om hvor mange falne avdelingene deres hadde i Indokina eller Alge rie og hvor mange fiender de selv la i bakken — særlig det siste — på en måte som fikk barkede veteraner blant de britiske tilhørerne til å reagere med synlig avsky. Og jeg tror ikke forklaringen ligger i at franskmennenes kamphandlin ger har vært mer brutale enn britenes. Men Sandhurst og St. Cyr ville komme til skjønn enighet om en ganske annen berettigelse for den tørre og følelseskalde behandling av krigen som i praksis kjennetegner un dervisningen ved begge disse krigsskolene, og ved alle andre jeg har kjennskap til. Og det er at om man med overlegg slapp følelsene løs i et emne som allerede på forhånd er så emosjonelt ladet, ville det vanskeliggjøre — for ikke å si umuliggjøre — det mål hele undervisningen er rettet mot. 12
Dette målet, som Vestens arméer har nådd med et forbau sende vedvarende hell i de to hundre ar den formelle militærutdannelsen har eksistert, er å redusere krigføringen til en rekke regler og et system av prosedyrer, og dermed bringe orden og logikk inn i noe som i sitt vesen er kaotisk og instinktivt. Det er et mål som er analogt med det — skjønt jeg skal vokte meg for å føre analogien for langt — de medisinske fakultetene tilstreber når de lærer studentene å betrakte pasientenes lidelser — det gjelder kanskje særlig ulykkesoffere — på en frigjort og upersonlig måte. De mest iøynefallende utslag av prosedyre-innstillingen til krig har vi i den stadige utenatlæringen og innøvelsen av teoretiske og praktiske ferdigheter, og her tenker vi naturlig vis ikke bare på våpeneksersis i sluttet orden, som siden uminnelige tider har vært brukt som et middel til a perfek sjonere den enkeltes dyktighet, men et langt videre spektrum av prosedyrer som alle sammen har til formal at kadetten skal tilegne seg en offisers yrkeskunnskaper på et visst nivå og med en felles uttrykksform. Det er derfor han lærer «mi litær skrivning» og «muntlig prosedyre,» som lærer ham a beskrive begivenheter og situasjoner ved hjelp av et øyeblik kelig gjenkjennelig og universelt forståelig vokabular, og å organisere det han har å si om disse tingene i en høyt for malisert sekvens av «observasjoner», «konklusjoner» og «in tensjoner». Han lærer å tolke et kart på nøyaktig samme måte som enhver annen offiser vil tolke det (den hyppig si terte anekdoten om von Schlieffens svar til adjutanten, som hadde henledet hans oppmerksomhet på utsikten over elven Pregel — «en ubetydelig hindring, kaptein» — var bare en overdrivelse av en refleksrespons pa geografiske fenomener som offisersskolene legger stor vekt på å fremme hos sine elever). Personellpsykologi og justis er også boklig lærdom: han lærer hva som er «rett» og «galt» i behandlingen av fanger — enten det er hans egne umuliuser som skal i ka kebu eller tilfangetatte fiender — ved hjelp av enkle hand bøker i militær og internasjonal rett. Og for at han sikkert skal bli i stand til å treffe de rette avgjørelser, får han se på og deretter delta i en serie «sketsjer» hvor de mer alminne lige militære forseelser og refselser blir simulert. Simulert blir naturligvis også (både i klasserommet og terrenget) de hyppigst forekommende kamp-problemer, som kadetten sa 13
får i oppdrag å analysere og — på grunnlag av analysen — å løse, vanligvis på papiret, men iblant ved å ta komman doen over en avdeling av sine kullkamerater eller kanskje endatil «ordentlige» soldater som er utlånt for anledningen. Hans analyse, løsning og feil blir deretter kritisert på grunn lag av en «skoleløsning» (i den britiske armé populært kalt «den lyserøde» etter fargen på papiret som alltid brukes til stensilene) som han først da får lov til å se (men ikke disku tere). Offisersutdannelsen bruker faktisk simuleringsteknikker i langt større omfang enn utdannelsen til noe annet yrke. Og den helt korrekte begrunnelsen som gis for all den tid og omtanke og alt det arbeid som legges i disse nokså uspennende rutinene, er at bare på denne måten kan en armé være sikker på — eller nære et berettiget håp om, burde man vel heller si — at dens maskineri vil arbeide friksjons fritt under ekstreme påkjenninger. Men ved siden av å nå dette funksjonsmessige og korporative mål, har all utenatlæringen og de stadige gjentagelsene i offisersutdannelsen en viktig og tilsiktet — om enn underordnet — psykologisk virkning. Antimilitarister vil formodentlig kalle den personlighetsutslettelse eller umenneskeliggjøring. Men under for utsetning av at menneskeheten kommer til å oppleve flere kriger, er det en virkning som er ytterst nyttig og gavnlig. For ved å lære den unge offiseren å organisere sitt inntak av følelsesinntrykk, å redusere kampens begivenheter til så få tallige og lett gjenkjennelige elementer som mulig, å katego risere under velkjente betegnelser alle de voldsomme sanse inntrykk av larm og bevegelse som vil strømme på ham på slagmarken, slik at han kan beskrive dem — for sine solda ter, sine overordnede og seg selv — som «innkommende ild», «utgående ild», «luftangrep» og «angrep i kompanistyrke», — ved å gjøre dette hjelper man ham til å unngå å bli grepet av frykt — eller enda verre: panikk — og til å oppleve slagets ansikt slik at det ikke behøver å virke full stendig paralyserende på ham, selv om det både er ukjent og skremmende.
Nytten a v m ilitæ r historie Historien kan også tas til hjelp for å forberede den unge of fiseren på det ukjente. Her sikter jeg ikke til den mytiske for men for historie — om legionærene ved Camerone eller riflebrigaden ved Albuera, skjønt Moltke, den store tyske generalstabssjefen i det nittende århundre som selv var en bety delig historiker, anså det som «en plikt diktert av pietet og patriotisme» ikke å ta livet av visse tradisjonelle beretninger dersom de kunne brukes til å inspirere troppene, og det kan de jo ofte. Jeg sikter snarere til en form for historie som Moltke også var en betydelig inspirator for, og som vanligvis kalles «offisiell» eller «generalstabs»-historie. Offisiell historie kan være både god og dårlig. På sitt beste er moderne bri tisk og i enda høyere grad amerikansk offisiell historie et skoleeksempel på hva et samvittighetsfullt og iblant inspirert vitenskapelig arbeid kan frembringe. Men generalstabsvarianten av offisiell historie hadde før i tiden, og kan frem deles ha, eri særegen knusktørr og didaktisk form som har til hensikt å demonstrere — om nødvendig på bekostning av kjensgjerningene — at alle slag hører hjemme i én av kan skje sju eller åtte kategorier: sammenstøts-slag, utmattelsesslag, omringnings-slag, gjennombrudds-slag og så videre. Nå er det uten tvil en viss brutal virkelighetsnærhet ved dette historiesynet, akkurat som det er en viss primitiv og enkel brukbarhet i de sju eller åtte eller ni «uforanderlige og grunnleggende» prinsipper for krig (konsentrasjon, offensiv aksjon, opprettholdelse av målet osv.) som er basert pa det samme synet og som tildels ennå blir dosert ved en del militærakademier i tidligere koloniland der lærebokstoffet ikke er blitt tilstrekkelig modernisert. Men det er ikke en realitet som en universitets-utdannet historiker kan tilkjenne noe mer enn det aller spinkleste grunnlag. Han er jo utdannet til å oppdage og påvise hva som er forskjellig og spesifikt ved begivenhetene, ved individer og institusjoner og deres forhold til hverandre. Han kan derfor ikke så lett godta en implisitt pastand i den sterkt kurs-pregede teksten i M ilitary History from Hannibal to Hit ler, om at slaget ved Cannæ i 216 f. Kr., Ramillie-slaget i 1706 og slaget ved Falaise-lommen i 1944 alle er samme type slag fordi alle kulminerte med at den ene arméen om ringet den andre. Han kan nok beundre de møysommelig 15
rekonstruerte og ofte meget vakkert tegnede kartene som ledsager disse tekstene, iblant prydet med pene, konvensjo nelle NATO-symboler (infanteridivisjon-symbolet tilsvarer en romersk legion; panserbrigade-symbolet tilsvarer Maison du Rois kavaleri) men han bør ikke la seg forlede til å tro at fordi utviklingen i slag som ble utkjempet med to tusen års mellomrom kan fremstilles med de samme kart-symboler, måtte seierherren i hvert enkelt tilfelle — kanskje uten selv å vite det — nødvendigvis etterleve en eller annen univer sell, høyere krigslogikk. Han vil, eller bør, forlange å få vite adskillig mer om mange ting — våpen, utstyr, innkvartering og forsyninger, moral, organisasjon, de strategiske forutset ningene — før han er villig til å uttale seg generelt om noe som helst med noe nær den samme skråsikkerhet som pre ger disse forfatternes uttalelser om alt. Til slutt vil han ganske sikkert — som jeg ofte har gjort — akseptere generalstabens fremstilling og bruke dens ma teriale. Men bare som et utgangspunkt, med den mentale reservasjon at så snart de er ferdige med barnelærdommen, vil han konfrontere sine elever med virkeligheten, med vi tenskapelig utforsket historie. «La dem få tak på skillet mel lom strategi og taktikk» (et skille som er like uhåndgripelig som kunstig) sier han kanskje til seg selv, «så skal vi for al vor gå i gang og fmgranske Schlieffenplanen, se på doku mentene, studere jernbanenes ruteplaner, granske mobiliseringsplanene, lese litt Nietzsche, snakke om sosialdarwinis men...» Men i mellomtiden: «Mine herrer, jeg vil at dere skal tenke på disse to kartene over tyskernes invasjoner i Frankrike i 1914 og 1940 som jeg nå skal vise på skjermen. Legg merke til likheten mellom ...» Kanskje han trøster seg med tanken på at ingen økonomisk historiker ville finne på a diskutere pre-markedsøkonomi med en klasse som ikke engang har hørt om loven om tilbud og etterspørsel, og at ingen sosialantropolog ville analysere forholdet herre — tje ner for studenter som ikke vet at det en gang har eksistert en verden uten klassestrukturer. Og det gjør han i så fall rett i. Et eller annet sted må vi begynne. Det finnes imidlertid to hindringer, en mindre og en større, for en militærhistoriker som sammen med sine elever skal gjøre den intellektuelle reisen fra barnekammerstadiet til et mer avansert nivå. Den første og minste hindringen 16
ligger i at ofliserskadetten, og det er ham vi diskuterer, for det er nesten ingen andre som systematisk studerer militær historie, samtidig gjennomgår to utdannelsesprosesser med ulike mål. Den ene er som vi har sett sterkt yrkesorientert og kan kanskje best karakteriseres med det franske ordet fo rm a tion. Om den ikke akkurat tar sikte på å gjøre ham uimotta gelig for uortodokse og vanskelige ideer, sikter den i hvert fall på å regulere hans mentale brennvidde slik at alt som er uvedkommende for hans yrkesmessige funksjon blir stengt ute fra synsfeltet, og at alt det han bør se blir definert på en utpreget formell måte. Når han skal begynne sin karriere som sjef for en liten avdeling yrkessoldater, er det derfor le derskap og moral i små avdelinger han blir bedt om å kon sentrere seg om. Skulle han senere bli general, kan han også få studere høyere militær ledelse, strategi og forsyningsproblemer; og denne regelen gjelder enten råmaterialet til stu diene er hentet fra korstogene eller Krimkrigen. Forskjellen mellom krigføring dengang og nå er i én forstand uviktig, for det vil i alle tilfelle bli hans oppgave å bringe fienden til kamp på hans vilkår og etter hans regler og ikke etter sine egne. Men den andre utdannelsesprosessen som offiserskadetten gjennomgår er den normale, «akademiske» som tar sikte på å gi studenten ikke bare ett enkelt synspunkt, men en hel serie forskjellige og tildels innbyrdes motstridende syns punkter. Det forlanges av ham at han skal betrakte sitt stu dieobjekt ikke bare som offiser, men også som menig soldat, som ikke-stridende, som nøytral observatør, som krigsoffer — eller kanskje som statsmann, offentlig tjenestemann, dip lomat, industrileder eller profesjonell pasifist. Det er temme lig innlysende at et hvilket som helst av disse synspunktene, som en student ikke har noen problemer med å tilegne seg, absorberes mye tyngre av offiserskadetten med det strenge, yrkespregede, enøyede synet han lærer å benytte på fenome net krig. Dermed er det naturligvis ikke sagt at alle yrkesoffiserer, ja, ikke engang mange av dem, finner det vanskelig å snakke om krigen eller tenke på den ut fra et annet synspunkt enn det yrkesmessige. Heldigvis er jo de fleste av oss mer eller mindre i stand til billedlig talt å dele opp vår tankeverden i båser og velge hva vi vil tenke på eller snakke om. Livet ville 17
jo bli et helvete hvis vi ikke kunne det, og hvis vi ikke kunne unngå selskap med dem som ikke kan eller vil det: fanati kere, monomane, hypokondere, forsikringsselgere, kjærlighetssyke og patologiske kverulanter. En av gledene ved å ferdes i et militært miljø er vissheten om at man der ikke vil møte noen representanter for flesteparten av disse katego riene, og få av de andre. Særlig er militærfanatikeren en sjel den fugl, i hvert fall blant britiske offiserer, som med over legg dyrker en avslappet og udogmatisk innstilling til livet i nasjonens tjeneste. Det er min erfaring at de er i stand til å diskutere disse spørsmålene med en åpenhjertethet og opp riktighet som gjør mye av messe-konversasjonen mye mer direkte, saklig og dermed også mer lærerik enn de diskusjo nene man kan oppleve i private klubber eller i universitete nes fellesrom. «Det gikk aldri inn på meg at jeg måtte drepe folk,» kan jeg huske at en grånet infanterioffiser sa til meg en gang, som forklaring på at han tre ganger under Den annen ver denskrig var blitt tildelt Militærkorset. Det ser sjokkerende ut når det står på trykk, men det lød ikke slik da han sa det. I mine ører lød ordene slik de utvilsomt var ment — nemlig som et uttrykk for at han etter sin egen oppfatning burde ha tatt seg nær av at han måtte slå i hjel, og at det faktum at han ikke gjorde det, kunne tyde på at det enten var en feil i hans egen karakter eller kanskje rett og slett i selve mennes kenaturen. Han var fullt villig til å diskutere begge mulighe ter, og vi gjorde det både dengang og flere ganger senere. Han var kanskje ingen alminnelig skikkelse, men ikke used vanlig heller. I litteraturen er han velkjent; i en stor del av den romantiske litteraturen er jo temaet nettopp krigens og voldens mann som også er et menneske med selvkunnskap, selvbeherskelse og medfølelse, Weltanschauung. Han eksiste rer utvilsomt i det virkelige liv også, og like ofte i arméen som andre steder, hvilket memoarene til mange yrkessoldater — men få fremstående generaler — vil vitne om. Kanskje — det er bare et inntrykk — han er mer typisk en fransk eller britisk enn en tysk eller amerikansk skikkelse; kanskje horisontene i Sahara eller den indiske Nordvestgrensen har virket mer stimulerende på et personlig vidsyn enn den kjedsommelige garnisonstjenesten i Lorraine eller Arizona. Og selv om det finnes en tysk «litterær» litteratur 18
fra militærlivet, er den i langt høyere grad en litteratur om lederskap, som i Bloems Vormarsch, eller om kampens ek stase, som i Jiingers K a m p f als innere Erlebnis, enn om even tyrlige bedrifter, utforskning av nytt land, etnografi og opp levelse av sosial — iblant til og med åndelig — fullbyrdelse, de emner som kjennetegner romanene til Ernst Psiachari el ler F. Yeats-Brown eller memoarene til Lyautey, lan Hamil ton, Lord Belhaven, Meinertzhagen og en mengde andre større og mindre britiske og franske imperiebyggere i dette og forrige århundre — mennesker som med hensikt eller ved en ren tilfeldighet valgte militæryrket som levevei og oppdaget at de ble åndelig beriket av det. Om litteratur av denne sistnevnte sorten styrker mitt per sonlige syn, nemlig at det i en offisers tankegang hverken behøver å finnes noen psykologisk barriere eller institusjo nelle tabuer mot en fri diskusjon av soldatyrket, dets etikk, dimensjoner, fordeler og mangler; om det militære samfunn er — slik jeg har konstatert — adskillig mer åpent enn dets fiender vil innse og medgi — hva er så denne andre og mer alvorlige hindringen som jeg har antydet ligger i veien for en intellektuell overgang fra det overfladiske og lette til det vanskelige og dyptgående i studiet av krig, og mer spesielt av slagets natur? Hvis offiserskadetten uten vanskelighet kan skyve til side det høyt polariserte bilde av kampen som den militære utdannelsen gir ham, et bilde der menneskene enten er «fienden» (som skal bekjempes), «egne styrker» (som skal ledes, adlydes eller støttes alt etter hva rang og orden foreskriver), «sårede» (som skal evakueres), «fanger» (som skal forhøres og deretter sendes til de bakre linjer under be voktning), «ikke-stridende» (som skal beskyttes når det er mulig og ignoreres når det ikke er det) eller «døde» (som skal begraves hvis tiden og omstendighetene gjør det mulig); hvis han kan skyve til side dette nyansejøse, svart-hvite to dimensjonale bildet av et slag og heller betrakte det i samme lys som en kunststudent ville gjøre — eller en profesjonell historiker eller en vitenskapelig strateg eller en av de tusener av lesere som militærhistorien har fått i de siste par decen nier, hva er det da som kan hindre ham — og dem — i å se hva de ønsker å se og samtidig bli vist det de bør bli vist?
19
Svakhetene ved militærhistorien Kort sagt ligger vanskeligheten i «militærhistorien» selv. Militær historie er mange ting. Det er for eksempel — og for mange tidligere og nålevende forfattere utelukkende — studiet av generaler og deres yrkeskunst. Det er en synsvin kel som iblant kan gi bemerkelsesverdige resultater — den amerikanske historikeren Jac Wellers tre moderne studier av Wellington i India, Pyrenéerhalvøya og Waterloo gir for eksempel en glimrende personskildring og er dessuten pre get av en dyp og menneskelig forståelse av krigens natur i begynnelsen av det nittende århundre, på alle nivåer fra ge neralens til soldatens. Det uheldige er at et slikt utgangs punkt, gjennom selve sin betraktningsavstand til emnet, au tomatisk forvrenger perspektivet og altfor ofte oppløser seg i spyttslikkeri eller heltedyrkelse, som i et og annet tilfelle kul minerer med at forfatteren på en grotesk måte identifiserer seg med sitt emne. Det er et resultat som er vanlig og for ståelig nok i litterær eller kunstnerisk biografiskrivning, men som virker smakløst og faktisk en smule skremmende når Ego er en mann av blod og jern og hans Alter en boklærd med lesesalsmuskler og drabantbyfysikk. Militær historie er også studiet av våpen og våpensyste mer, av kavaleri, artilleri, slott og festninger, av musketten, langbuen, den pansrede ridder, det jernkledde slagskip og det strategiske bombefly. De alliertes strategiske bombeoffensiv mot Tyskland under Den annen verdenskrig er blitt gjenstand for en debatt som hovedsakelig dreier seg om to spørsmål: Var det etisk forsvarlig og berettiget å bombe tys kerne i kne? Og var bombeoffensiven praktisk lønnsom, sett i forhold til hva den kostet? Disse problemene har engasjert en rekke av de skarpeste hjerner som arbeider innenfor mi litærhistorien i dag og gitt opphav til en sjeldsynt intellek tuell konflikt innenfor faget som både i intensitet og viten skapelig stringens kan sammenlignes med feiden blant det syttende århundres historikere om lavadelens oppkomst og nedgang. Og i likhet med sine kolleger for tre hundre år si den, prøver dagens debattanter uavlatelig å utvide arenaen for sin private konflikt og å verve meningsfeller, slik at als kens forbipasserende — strategiske teoretikere, gjestende demografer og nøytrale økonomiske historikere underveis 20
fra en før- til en etterkrigs-indeks for brutto nasjonalproduk tet — plutselig og uforberedt ser seg utfordret til å bekjenne farge i spørsmål som de aldri har studert og langt mindre tatt standpunkt til. Denne fraksjonsstriden kan riktignok virke trettende, men rent bortsett fra viktigheten av de mo ralske spørsmål som diskuteres, har den sin egen berettigelse i det høye vitenskapelige nivå den føres på og i det nett av kontakter dens deltagere — i motsetning til så mange andre slags militære historikere — opprettholder med historie forskningen som helhet, særlig den økonomiske historie. Sterkt økonomisk preget er også en stor del av den mari time historie, som nødvendigvis må være bygd opp omkring studiet av våpensystemer, av de store artilleri-bærende slagskipene i Den første verdenskrig og hangarskipene i Den annen. Og denne historieforskningen kan være både ytterst konsis og meget tilfredsstillende, sett fra et profesjonelt syns punkt. For moderne sjøkrig er, som krigskorrespondentene tilknyttet Åttende armé gjerne sa om ørkenkrigen, noe bort imot «ren» krigføring, dvs. en krig uten sivile (stort sett). Et annet karakteristisk trekk er at de menige mannskapene ikke kan gjøre som på landjorden: forpurre sjefens planer ved å stikke av eller sette seg på baken og nekte å flytte seg. Alle er bokstavelig talt i samme båt, og mannskapet på et krigsfartøy parerer nesten alltid ordre like til de går til bunns sam men med kapteinen. Regelen kan utvides: Flåteavdelinger beveger seg slik admiralene befaler, like til de blir slått. Og fordi sjømilitære ordrer må overføres mekanisk og blir logg ført både hos sender og mottager, akkumulerer marinene arkiver hvis innhold for historikeren er det pure gull: nøyak tig noterte kursendringer, skadekontrollrapporter fra profe sjonelle ingeniører, nøyaktig tidfestede siktinger av egne el ler fiendtlige flåtestyrker, små perler av faktisk viten om siktbarhet, tapstall, senkninger, ammunisjonsforbruk og treffprosent, sjøforhold — kjensgjerninger med en detaljrik dom og av et omfang som kan ta fullstendig pusten fra alle andre enn den mest inspirerte og hengivne forsker. Av ufor klarlige grunner er det amerikanske snarere enn britiske his torikere som har høstet triumfer i den langdistanse-kunst som maritim historieskrivning er. Og det til tross for at det — denne gang av nærliggende årsaker — mest er den bri tiske og ikke den amerikanske marine de har beskjeftiget seg 21
med. (Minst en av dem, professor Arthur Marder, har i sin studie av den britiske marine i Den første verdenskrig pres tert en arkivforskning og en redigering av det veldige rå materialet som søker sin like). Militær historie er videre studiet av institusjoner, av regi menter, generalstaber, stabsskoler, av arméer og mariner, de strategiske doktrinene de kjemper etter og den etos de er besjelet av. På sitt mest avanserte nivå knytter denne grenen av emnet seg, via historien om strategiske doktriner, til det bredere feltet som kalles idéhistorie, og i en annen retning — via studiet av «sivil-militære» forhold, til politisk viten skap. Uttrykket «avansert» bruker jeg her i en meget relativ forstand, for selv om den akademiske interesse for sivil-mili tære forhold, og særlig forholdet mellom den tyske armé og stat, har produsert en omfangsrik, god og tildels uhyre inter essant litteratur, er den på andre områder tilbøyelig til å kle seg i sosiologiens kjedsommelige kledebon; og historien om strategiske doktriner lider — med en del hederlige unnta gelser, hvorav Jay Luvaas’ Legacy o f the Civil War fortjener a nevnes særskilt — av den svakhet som er særegen for stu diet av idéer: nemlig at man ikke får demonstrert sammen hengen mellom tanke og handling. Denne svakhet er imidlertid på ingen måte spesifikk for denne grenen av militærhistorien. Aksjon har en destruktiv effekt på institusjonelle studier — den truer doktrinenes renhet, skader strukturenes integritet og forstyrrer det nett av kommunikasjoner som den institusjonelle historiker stre ver for å identifisere og deretter krystallisere. Krigen — den gode kvartermesters gylne anledning og den dårlige kvartermesters bane — er et irritasjonsmoment for den institusjo nelle militærhistoriker. Den tvinger ham, hvis trang er å ge neralisere og dissekere, til å ta forbehold og trekke frem spe sielle eksempler og fremfor alt til å kombinere analysen med en beretning om faktiske hendelser — hvilket er det aller vanskeligste i historikerens kunst. Derav hans paradoksale forkjærlighet for studiet av væpnede styrker i fredstid. Og mange verker av det slaget viser seg å være fremragende. Men, for å sitere Michael Howards konklusjon på en lang, detaljert og stort sett positiv bokanmeldelse, «feilen med slike bøker er at de taper av syne hvorfor man har arméer». Underforstått: arméer er til for å kjempe. Vi kan føre reson22
nementet videre og si at militærhistorien i siste instans må handle om kamp. Og det er utvilsomt i tråd med Clausewitz’ syn. I en øko nomisk analogi, som begeistret Engels og har bidratt til å sikre denne prøyssiske generalen en beskjeden liten nisje i marxistenes Temple du Génie, sa han at «kampen er for kri gen hva kontant betaling er for handelen, for uansett om den ikke behøver å finne sted ofte, er alt basert på at den skal skje, og til slutt må den skje, og den må være avgjø rende.» Slaghistorien eller felttogshistorien fortjener en til svarende rang fremfor alle andre grener av militær historie skrivning. Den er faktisk den eldste historieform som finnes, dens emne er av bydende betydning, og behandlingen av det krever den mest omhyggelige historiske varsomhet. For det er ikke gjennom hva armeene er men gjennom det de gjør; at nasjoners og enkeltmenneskers liv blir forandret. I begge til feller er forandringens motor den samme — menneskelige lidelser som er påført dem med vold. Og retten til å påføre mennesker lidelser må alltid kjøpes med, eller med risiko for, kamp — i siste instans kamp corps å corps. Kamp corps å corps er som bekjent et tema som man ikke kan beskylde historikerne, mer enn andre skribenter, for å ha ignorert. Som historisk tema er kampen like gammel som Herodot, som emne for myter og sagaer enda eldre. Den er et dagligdags emne for moderne journalistiske reportasjer og rommer en litterær utfordring som noen av verdenslitteratu rens mestere har tatt opp. Stendhal, Thackeray og Hugo har alle sammen gitt oss sin versjon av slaget ved Waterloo — opplevd henholdsvis av en sjokkskadet overlevende, av en utenforstående og av en streng og nådeløs republikansk guddom. Og Tolstoi har med sin rekonstruksjon av slaget ved Borodino, som for det nittende århundres russere hadde samme historiske betydning som Waterloo for datidens vest europeere, ikke bare brutt nye veier i romankunsten, men også gitt støtet til et nytt syn på teorien om Den Store Mann som historisk forklaring. Fantasi og følelser, som med full rett sprenger grensene for hva romanforfatteren kan tillate seg, er imidlertid et far lig medium når man nærmer seg et slikt emne som et slag. Forholdet blir kanskje best illustrert om man ser på de gro teske utvekstene av moderne lektyre som Gillian Freeman 23
har kalt «litteraturens underskog», nemlig voldsporno av ty pen «zing-bang!-bajonett i maven». Tradisjonelt — og med all rett — venter man at histori kerne skal holde sine følelser i mye strammere tøyler enn de fleste andre forfattere. Men det spørs om ikke tøylene kan bli fo r stramme. Minst én skole av historikere, de som utar beidet British Official History o f the First World War, har i hvert fall levert den oppsiktsvekkende prestasjon å gi en de taljert beskrivelse av en av verdenshistoriens forferdeligste tragedier uten å røbe noen følelser i det hele tatt. Et kort ut drag vil gi en ganske typisk smaksprøve på stilen; det be skriver et britisk utbruddsforsøk i liten målestokk med in fanteri, støttet av artilleri, ved Guillemont den 8. august 1916, da Somme-slaget raste på den andre måneden: En del forvirring oppstod på venstre brigadefront, hvor 166. brigade (brigadegeneral L. F. Green Wilkinson) er stattet 164. — en meget vanskelig avløsning — og til tross for at 1/10 King’s (Liverpool Scottish) holdt seg tett bak sperreilden idet de nærmet seg den tyske piggtråden, led de store tap i to desperate, men mislykkede forsøk på å oppnå kontakt med fienden. Nesten alle offiserene ble truffet, blant dem oberstløytnant J. R. Davidson som ble såret. Ved siden av dem på venstre front kom 1/5 Loyal North Lancashire (også 155. brigade) uforskyldt for sent av sted. De rykket ikke frem før sperreilden var hevet og hadde ingen mulighet til å lykkes. Deretter angrep 1/7 King’s fra den posisjon som var vunnet av dens egen bri gade (den 165.) dagen i forveien, men klarte ikke å gjøre noen fremgang. La gå at dette er teknisk historie, et kronologisk referat som blant annet er ment som forelesnings-materiale for stabsskoleinstruktører og kildestoff for andre historikere. Men er dette anemiske språket overhodet egnet til å beskrive det de 3 000 britene, og ikke minst 1/10 bataljon av the King’s Re giment, gjennomgikk den blodige morgenen ved Guillemont for femtiåtte år siden?1 At det ikke var noen søndagstur, fremgår i den offisielle historien hovedsakelig av en fotnote: «Victoriakorset ble tildelt bataljonslegen i 1/10 King’s, kap tein N. C. Chavasse, for hans usedvanlig tapre innsats for å 24
redde sårede under sterk ild.» For de fleste av oss vet — om vi ikke vet noe annet om den britiske armé — at Victoriakorset får man bare ved å redde andre med fare for — og ofte på bekostning av — sitt eget liv. Når vi dertil vet at Chavasse var en av de tre personer som noensinne er blitt tildelt Victoriakorset to ga n ger — annen gang etter sin død — og at hans bataljon var en Kitchener-avdeling, bestående av kampvillige, men bare halvtrenede frivillige; hvis vi gjet ter oss til at «klarte ikke å gjøre noen fremgang» og «hadde ingen mulighet til å lykkes» betyr at nabo-bataljonene enten slo retrett for tidlig eller kanskje ikke kom opp av skytter gravene sine i det hele tatt — da kan vi, i denne episoden i Ingenmannsland ved Guillemont den 8. august 1916, få et lite glimt — et miniatyrbilde — av hvordan Den første ver denskrig på sitt verste fortonet seg for dem som var nødt til å delta i den. Dermed kan vi kanskje slutte oss til at de offisielle histo rikernes løsning på problemet med følelsenes eventuelle innvirkning på historieskrivningen — nemlig å nekte seg selv noe som helst utløp for følelser i det hele tatt — ikke var noen god løsning. Og videre at en viss utforskning av kampdeltagernes følelser — om ikke et utløp for våre egne — er livsviktig om vi skal gi et sannferdig historisk bilde av hendelsene. Men hvordan skal det gjøres? «Å la de kjem pende tale for seg selv» er ikke bare tillatelig; overalt hvor det er mulig, er det en vesentlig ingrediens i slagberetningen og slag-analysen. Et av de problemer man støter på når det gjelder kriger i eldre tid, er imidlertid at før det nittende år hundre var praktisk talt alle soldater i alle land analfabeter. Dr. Christopher Duffy har gjennom et heltemodig forskerarbeid i lite kjente østerrikske og prøyssiske arkiver klart å bruke denne teknikken helt bakover til det attende år hundre; men det er først fra tiden omkring de franske revolusjonskrigene vi finner offisersmemoarer som er verd å 1 Det er interessant å sammenligne de offisielle historikernes stil med noe som dr. Anthony Storr har å si om intellektuell språkbruk generelt: «De ord vi bruker for å beskrive en intellektuell prestasjon, er aggressive ord. Vi a n grip er problemene eller setter ten n en e i dem. Vi m estrer et emne etter at vi har kjem pet m ed og o v erv u n n et dets vanskeligheter. . .» H um an Aggression (Allen Lane, The Penguin Press, London 1968). Dr. Storr er sik kert bedre kvalifisert enn jeg til å forklare hvorfor de militære historikerne har så vanskelig for å kalle en spade en spade.
25
nevne, og først etter Den første verdenskrig hører vi den menige manns røst (skjønt en svak mumling kan fornemmes under den amerikanske borgerkrigen). Robert RhodesJames, som er en av en håndfull historikere som har drøftet de tekniske vanskelighetene ved å skrive militær historie, holder sterkt på det syn at et slag best kan beskrives med deltagernes egne ord; og i Gallipoli har han gitt en mesterlig demonstrasjon av hvordan det kan gjøres. Det er imidlertid visse ulemper ved å basere seg generelt på denne teknikken, og de består ikke bare i knappheten el ler mangelen på råmateriale. En innvending som er vel kjent for enhver vitenskapsmann, er faren for å rekonstruere begivenhetene utelukkende eller hovedsakelig på grunnlag av utsagn fra folk som er part i saken i den forstand at deres renommé har noe å vinne eller tape på den måte beretnin gen utformes på. Selv om det bare er en krigers selvaktelse som står på spill, er det risiko for at han vil skjønnmale sin egen innsats eller «blåse seg opp» — et fenomen vi gjerne kan kalle «froske-effekten». Og gam le krigere er erfarings messig spesielt tilbøyelige til å gjøre det, særlig hvis de er omgitt av gamle kamerater som ivrig applauderer beretterens utsagn mens de venter på anledning til å spinne en ende selv. Samtidige brev og enda mer dagbøker som virke lig er private (hvis slike finnes) er en mye mer pålitelig kilde, men de må brukes på den riktige måten. Altfor ofte blir de ikke det. I verste fall blir de presset for «interessant» stoff for å produsere «øyenvitneberetninger» i antologi-serier med titler som Herr Hvemsomhelst i krig (Historikeren som kopist ville ha vært mer treffende og ærlig). I beste fall brukes de som råstoff for noe som ikke er stort annet enn en anekdo tisk historie — beretninger som kan ha adskillig slagkraft og romme en stor ytre spenning, men som er uten spor av den dyptgående saksgransking og den energiske og sikre genera lisering som kjennetegner en faglært historieforsker i arbeid. Selvfølgelig bør ikke historikeren forakte eller forkaste anekdoter. Men de er bare en liten del av hans arsenal. Andre ting — rapporter og referater, statistikk, kartskisser, fotografier og en mengde annet upersonlig materiale — må lokkes til å tale; og dessuten bør han la papirene ligge og studere sitt tema ute i felten så sant det finnes spor av det i terrenget. En fremstående tysk militær historiker i forrige 26
århundre, Hans Delbruck, demonstrerte at det var mulig å avsløre mange tradisjonelle beretninger om militære opera sjoner som rent sludder, ganske enkelt gjennom et intelli gent studium av terrenget. Og en engelsk tilhenger av ham, oberstløytnant A. H. Burne, utarbeidet et prinsipp som han testet på alle engelske slagmarker, og som har mye for seg så sant det brukes med fornuft. Han kalte det Inherent Military Probability — Iboende Militær Sannsynlighet — og det gikk i korthet ut på å lete seg frem til ukjente fakta ved å vurdere hva en trenet soldat ville ha gjort under de gitte omstendigheter. Jeg vil også hevde at militære historikere bør være så mye sammen med soldater som mulig — ikke fordi «armeene alltid er seg selv lik i hjertet», en påstand som enhver historiker med et minimum av yrkesmessig selvoppholdelsesdrift uten videre vil forkaste, men fordi tilfeldige iakttagelser av ganske trivielle episoder kanskje vil kaste lys over problemer fra fortiden som ellers vil bli liggende i mørke. Christopher Duffy var så heldig å bli tatt ut som instruk tør for jugoslaviske militsavdelinger som skulle være statis ter i en innspilling av storfilmen K rig og fred, o g som på for hånd måtte lære elementær fransk eksersis fra Napoleonstiden. Han fortalte meg etterpå hvor opprømt han ble da han oppdaget at mens det var nesten umulig å manøvrere trop pene gjennom terrenget «på linje» uten at formasjonen gikk i oppløsning, var det ingen sak å gjøre det «på rekke». Der med beviste han — om ikke for andre, så for seg selv — at Napoleon foretrakk den sistnevnte formasjonen ikke fordi den mer effektivt konsentrerte troppenes revolusjonære glød (den vanlige forklaringen) men fordi alt som var mer kom plisert, var ubrukbart i praksis. Jeg kan huske at jeg selv opplevde noe av den samme arkeologiske oppdagerglede en gang da jeg fikk et glimt av en sersjant fra Hestegarden som marsjerte baklengs foran en tropp rekrutter under en instruksjonstime i sakte marsj på eksersisplassen i Sandhurst. De utstrakte armene og den løftede stokken hans, hans full komne likegyldighet for eventuelle hindringer som måtte finnes i hans vei og det krampaktig formanende ansikts uttrykket — alt sammen var et fullkomment speilbilde av Rowlandsons tegning av en annen sersjant i Hestegarden som kommanderte sine soldater under en parade hundre og 27
sytti år tidligere. Og med ett forstod jeg den funksjon — koreografisk, ritualistisk, kanskje til og med estetisk og i hvert fall mye mer enn taktisk — som eksersis i sluttet orden fyller i arméer av yrkessoldater som gjør tjeneste i mange år. Den innsikt som et nært samvær med soldater på dette nivået kan gi militærhistorikeren, vil øke hans sikkerhet når han føler seg frem gjennom det livløse landskapet av dokumen ter og gjenstander som han må arbeide med. Jeg tror det vil minske hans tålmodighet med mye av det som aksepteres som militær historie og hans interesse for en stor del av de «høyere» studier av krig — strategisk teori, generalskunst, strategisk prinsippdebatt og den maskinkrig som føres av luftflåter og mariner. Og det er kanskje synd. Men hvis det gir ham en sunn skepsis — slik jeg har opplevd at det gjør — til den tradisjonelle måten å beskrive kamp corps å corps på, til å innse at etter at han har lest de overlevendes brever og dagbøker, generalenes memoarer og stabsoffiserenes rap porter, finnes det nok et element som han må føye til alt han skriver, et element skapt av hengivenhet for de soldater han kjenner, en fornemmelse av både det uvennskap og den loja litet som gjennomsyrer et samfunn basert på kameratskap, et glimt av tapperhetens annen side, en viss forståelse av grensene for lederskap og lydighet, en erkjennelse av den selvoppholdelsesdrift som er til stede i selv den beste soldats natur, en skeptisk innstilling til troen på at kjøtt og blod kan tåle den frykt som slaget vil fylle det med og som hans egen dypt følte fryktsomhet vil kaste lys over — hvis han kort sagt kan lære å danne seg et syn på slaget i lys av hva alle — og ikke bare noen av — deltagerne følte i sin nød, da vil han ha tatt det første og viktigste skritt til forståelse av sla get «slik det virkelig var». For hvis det er historikerens høyeste plikt ikke bare å fremme kunnskap om fortiden, men også forståelse av den, må det være en nødvendig forutsetning at han først forstår den selv. Å danne seg et personlig syn på noe som helst — for ikke å snakke om en så omfangsrik og komplisert stoff mengde som vi her har med å gjøre — er alltid en vanskelig og iblant smertefull oppgave, og man har faktisk inntrykk av at mange militære historikere viker tilbake for å gi seg i kast med den. Anekdote-historikeren unngår den fordi han alle rede har bestemt at hans eneste ansvar er å underholde le28
seren, og derfor kan han sløyfe alt materiale som han ikke tror vil være egnet til det. Antologi-historikeren unngår den absolutt, og vanligvis forsvarer han pliktforsømmelsen med å si at han foretrekker å la leseren trekke sine egne slutnin ger — som om noen som bare får se et bruddstykke av hele bildet skulle være i stand til det! «Generalstabs»-historikeren unngår også ansvaret; hans beslutning blir så å si automa tisk tatt av den gjeldende stabsdoktrine om de rette prinsip per for krigføring, og følgelig velger han ut de kjensgjerninger som støtter dette synet mens han stikker alle andre un der stolen. De teknologiske, økonomiske, strategiske og bio grafiske historikerne vil alle sammen nærme seg emnet med en noe for forutinntatt holdning, men vanligvis er de til strekkelig skolert til å gi leserne klar beskjed om denne skjevheten i utgangspunktet allerede fra første stund. Men selv den generelle militære historiker har, etter min erfaring — uansett hvor skarpsynt og frittenkende, ja, direkte res pektløs han kan være i sin drøftelse av stabsarbeid, leder skap, strategiske beslutninger og denslags — en tilbøyelig het til å vike tilbake for den utfordring som ligger i å prege sine slagbeskrivelser med et personlig syn. Jeg vil ikke an tyde at han gjør det bevisst, og slett ikke at det han skriver ikke er resultatet av nitid forskning og en dyktig bearbei delse av stoffet. Men problemet er at det de fleste historikere skriver om slag rett og slett er «slagbeskrivelser», dvs. essays i en høyst tradisjonell form, en form som ingen bestrebelser på å tilføre nye informasjoner kan endre noe vesentlig så lenge historikeren aksepterer de forutsetninger han arbeider under. Jeg vil på ingen måte beskylde historikerne for å nøye seg med å videreføre tradisjonelle beretninger, og hel ler ikke for ukritisk å la seg prege av denne eller hin be rømte historiker i fortiden. Men selve historieskrivningens stil og tone, dens retorikk, er for den militære historiens ved kommende ikke bare formet av skikk og bruk gjennom alle tider; den er til de grader sjablongpreget, uelastisk og diktert av en automatisk antagelse om at «slik skal det være» at den virker som en formelig tvangstrøye på historikerens tanke gang.
«Slagbeskrivelsen» Hva mener jeg med «slaghistoriens retorikk»? Og hvordan er det man automatisk går ut fra at «det skal være»? Jeg tror det beste svaret er å sitere et typisk avsnitt av noe jeg tidli gere har karakterisert som «mytisk historie» — det er så be rømt og et så eklatant eksempel på en tradisjonell «slagbeskrivelse» at jeg ikke kan stå for fristelsen til å gjengi det. Det er general Sir William Napiers beskrivelse av riflebrigadens (7th Royal og 23rd Royal Welsh Fusiliers) fremryk ning i slaget ved Albuera den 16. mai 1811 — vanligvis an sett som slagets avgjørende begivenhet (som Napier vel å merke ikke var øyenvitne til fordi han var blitt såret ved Fuentes d’Onoro fjorten dager i forveien): En tapper linje av tropper stormet ut av røyken og skilte hurtig lag med den forvirrede og slagne mengden, for skrekket fiendens masser, økte i omfang og presset seg frem som mot en sikker seier; de vaklet et øyeblikk, nølte og, idet de utspydde en storm av ild, utvidet de med en kraftanstrengelse sin front mens en fryktelige salve av kardesk fra alt deres artilleri pep gjennom de britiske rek ker. Myers ble drept, Cole og de tre oberstene Ellis, Blakeney og Hawkshawe falt såret til marken og geværbataljonene, rammet av jernstormen, ravet som synkende skip; men med ett reiste de seg til handling og rykket frem mot sine fryktelige fiender; og da fikk man se med hvilken styrke og majestet den britiske soldat kjemper. Forgjeves forsøkte Soult med rop og fakter å sette mot i franskmen nene, forgjeves brøt de tapreste veteraner ut av de sam menpakkede rekkene og ofret livet for at tyngden av trop pene skulle få tid til å komme i stilling på en så gunstig slagmark, forgjeves forsøkte massene å holde stand mens de skjøt desperat på venn og fiende om hverandre, mens kavaleriet på flanken ventet på å angripe den fremrykkende fienden. Intet kunne stoppe dette fantastiske infan teri. Intet plutselig utbrudd av udisiplinert mot, ingen nervøs entusiasme svekket slagkraften i deres orden. Deres glødende øyne var festet på kolonnene foran dem, deres taktfaste skritt fikk jorden til å skjelve, deres frykte lige salver feide hodene av hver eneste formasjon, deres 30
gjallende krigsrop overdøvet de dissonante skrik som oppløftet seg fra alle deler av den kaotiske mengden, idet den langsomt og med et fryktelig blodbad av angripernes voksende styrke ble drevet til åsryggens fjerneste kant. Der forsøkte den franske reserven, som blandet seg med massen, å gjenopprette orden i rekkene, men oppnådde bare å øke det ubotelige kaos; og den mektige massen løs net lik en klippeblokk og ble feiet nedover den bratte åssiden. Regnet falt i strømmer som blandet seg med blodet, og atten hundre usårede menn, de siste av seks tusen uovervinnelige britiske soldater, stod seierrike på den skjebnesvangre åsryggen. Som romantisk prosa betraktet er det jo en praktfull beret ning — med et dramatisk handlingsforløp, en pulserende rytme og en stadig stigende emosjonell effekt. Forståelig nok er dette stykket blitt en av de hyppigst siterte beretninger om den britiske armées kamper på Pyrenéerhalvøya, og en sikker favoritt hos alle redaktører av militære antologier. Men ordet «beretning» reiser naturligvis et uhyre viktig, for ikke å si vitalt, spørsmål: Hva er det egentlig vi får vite om riflebrigadens angrep? Og dette som vi får vite — er det sant? Jeg tror nok alle uten videre vil godta at «deres taktfaste skritt fikk jorden til å skjelve» er en ren metafor og at for skjellen mellom de britiske soldatenes «gjallende krigsrop» og de franskes «dissonante skrik» ganske enkelt er en litte rær lydeffekt, på samme måte som «strømmer som blandet seg med blodet» er en visuell effekt. At de britiske linjene «ravet som synkende skip» skal man ikke ta mer bokstavelig enn at de franske «utspydde en storm av ild». Men når vi har gjort oss ferdige med alt som kan kalles tillatelige språkblomster, når historiens verbale overbygning er skrelt vekk, sitter vi fremdeles igjen med et bilde som det er vanskelig å feste full lit til. Er jeg den eneste som tviler på at en avdeling soldater — riktignok var de veltrente og veldisiplinerte, men to tredjedeler av dem ble enten drept eller såret under denne kampen — virkelig angrep oppover bakke under kraftig ild uten en eneste gang å vise «nervøs entusiasme» eller noe som helst annet enn «slagkraftig orden»? Og — for å stille et spørsmål av en annen type — nøyaktig hvordan 31
var det de franske troppene «løsnet lik en klippeblokk og ble feiet nedover den bratte åssiden»? Var det motstandernes overlegne antall som gjorde utslaget? Var det nærkamp med bajonetter? Eller brøt det ut panikk hos de franske trop pene? Dette er bare noen få av en lang rekke spørsmål som Napier gjennom sin beretning har lokket leseren til å reise, men som han dessverre har forsømt å gi oss noe svar på. Og det er lite tilfredsstillende. Det kan godt hende at episoden virkelig var så usedvanlig som han påstår — både i sam menligning med generell menneskelig adferd og med nor mene for militær yteevne. Men i så fall — og som veteran var han absolutt kvalifisert til å bedømme det — synes man nok at han skylder leseren å gjøre det klart. «Og da fikk man se med hvilken styrke og majestet den britiske soldat kjem per,» skriver Napier. Jaså, tenker leseren — det var altså ty pisk for den britiske soldat i kamp dette da? Det var typisk at en infanteribrigade som hadde mistet alt sitt høyere befal gikk til angrep på og seiret over (med seksti prosent tap) en langt større kombinert styrke av infanteri, kavaleri og artil leri anført av en av datidens dyktigste feltherrer, marskalk Soult? Når det gjelder selve språkføringen, må vi medgi at Napiers beretning er et ytterliggående og dermed ikke helt almengyldig eksempel på hva man kan finne i tradisjonelle slagbeskrivelser. Men den er interessant også på grunn av visse andre elementer som fortjener oppmerksomhet fordi vi også vil finne dem i arbeidene til langt mer nøkterne og «vitenskapelige» historikere. Det gjelder for det første den ekstreme ensrettetheten i menneskelig adferd som han frem stiller: Britene angriper alle sammen, og alle med samme iver («Intet plutselig utbrudd av udisiplinert mot...»); franskmennene gjør likeså motstand alle sammen (skjønt noen riktignok mer enn de andre: « . . . brøt de tapreste vete raner ut av de sammenpakkede rekkene...»); ikke én mann kaster geværet fra seg og flykter, ikke én kaster seg ned og simulerer død eller blir stående paralysert midt i alle disse redslene. For det andre skjer det en uhyre brå utvikling på et bestemt punkt i beretningen; det virker som om forfatte ren må ha utelatt noe: Britene angriper, de og franskmen nene utveksler skuddsalver, en «nedslakting» følger, og så plutselig blir franskmennene jaget utfor skråningen. For det 32
tredje preges beretningen av en gjennomført lagdelt person karakteristikk; de britiske soldatene er enten «geværmenn» eller en av fem navngitte personer, alle høyere offiserer; de franske er, med unntagelse av sjefen, Soult, og et lite antall av de «tapreste veteraner», omtalt som «sammenpakkede rekker», «den mektige massen,» og lignende. Denne bruken av kollektive bilder, oftest med en positiv ladning for brite nes vedkommende «dette fantastiske infanteri») og en nega tiv for franskmennenes («forgjeves forsøkte... etc.) avslører et fjerde — og det viktigste — element i Napiers utgangs punkt: en sterkt overforenklet beskrivelse av menneskelig adferd på slagmarken. Implisitt i hele stilen ligger en kate gorisk oppdeling av samtlige aktører i «ledere» og «de som blir ledet», og som oppfører seg deretter — for det er jo hele poenget med beretningen at franskmennene, tross Soults oppfordringer og de «tapreste veteranenes» eksemplariske selvoppofrelse, ikke klarer å holde stand mot de britiske geværmennene som, til tross fo r at de har mistet alle sine høyere offiserer, gjennomfører angrepet og blir stående som seierherrer på åsryggen. Endelig — skjønt listen over inter essante elementer i avsnittet ikke dermed er uttømt — får vi ingen forklaring på hva som skjedde med de døde og sårede, en forklaring som man med full rett kunne vente seg. Trop per som rykker frem i tett kolonne over et begrenset område mot en fiende som de utveksler ild med, kan ikke unngå å gå over likene av sine drepte kamerater først og dernest over de drepte fiendene. At de britiske riflemennene klarte å gå «med taktfaste skritt» under slike forhold, må sies å være beundringsverdig. Og hva gjorde de sårede — de var jo ikke stridende lenger, men ikke desto mindre, ja, faktisk desto mer, i stand til å sanse det som skjedde — mens kampen raste omkring dem? I Napiers beretning forsvinner de døde og sårede i samme øyeblikk som de faller — altså det stikk motsatte av, men minst like merkverdig som, det som skjedde med de falne krigerne i den norrøne mytologien, der de på nytt fikk sverd i hånd og kunne fortsette kampen i Valhall, når de ikke var opptatt med å drikke mjød. Utførligheten og tonen i denne kritikken vil kanskje bli oppfattet som urettferdig mot Napier, som bare forsøkte — på en begrenset plass og for et publikum som ikke var vant til å betrakte menige soldater som individer som fortjente å 2. Store slag
33
nevnes ved navn — en episode som etter enhver målestokk var et av høydepunktene i britenes innsats under Napoleonskrigene — som for engelskmenn av hans egen tid og samfunnsklasse hadde det samme preg av nasjonalepos som kampen mot Hitler hadde for deres etterkommere fem gene rasjoner senere. Det kan virke uhøvisk ikke å si et ord om det pionerarbeid han faktisk gjorde. Ingen engelskmann før ham hadde skrevet en så livfull, mangesidig, opplysende og forklarende militærhistorie — ja, selv hundre år etter sin ut givelse ble den av en veteran blant britiske akademiske his torikere karakterisert som «den fineste militærhistorie som finnes på engelsk og kanskje på noe språk.» Dessuten er ikke noe av min kritikk original. Napier medgav selv at han psy kologisk sett var en heltedyrker («Det er historikerens opp gave ... å bringe heltens bedrifter frem i dagens klare lys... mengden må få vite hvor den skal stanse opp og undre seg, og for å få dem til å gjøre det, må historikeren ha adgang til ordenes fulle makt»); mens det var en skarpsindig samtidig kritiker som påpekte at han «ofret alle små og tilsynelatende bagatellmessige ting for dermed å oppnå en desto større ge nerell effekt.» Kort sagt — jeg er urettferdig; og siden historikere av den moderne skole lenge har fått lære seg at det er nødvendig å ofre «den generelle effekt» som en forutsetning for å kunne prestere noe som er profesjonelt holdbart, kan det også for tone seg som om jeg tersker på et poeng i utrengsmål. Men gjør jeg det? Moderne militærhistorikere har sannelig vist seg å være like ivrige som andre etter å grave i «små og til synelatende bagatellmessige ting,» i hvert fall når det gjelder de deler av deres emne som ikke direkte handler om kamp. Man behøver bare å tenke på en bok som Quimbys Background to Napoleonic Warfare, som dissekerer det pre-revolusjonære franske ekserserreglementet, eller S. P. G. Wards Wellington’s Headquarters, som nesten kan brukes som lære bok i administrasjon, for å bli overbevist på det punktet — og for å bli fylt av ydmykhet over sine egne vitenskapelige svakheter. Men når man vender seg fra eksersis og forsy ningstjeneste til slagbeskrivelsene, finner man selv hos de best utdannede moderne historikere napierismen lys levende — kanskje ikke helt så klangfull og frodig som originalen, men med hele hans begrensede arsenal av antagelser og på34
stander om hvordan mennesker oppfører seg i ekstreme stress-situasjoner. Her er tre stykker som alle er skrevet av fremstående en gelske historikere som er representanter for Oxford-skolen i moderne historie. Det første stykket er hentet fra The British Army 1642 — 1970 av brigadegeneral Peter Young, og beskriver den tunge britiske kavaleribrigadens angrep mot russerne ved Balaklava den 25. oktober 1854. Denne vellykkede aksjonen gikk umiddelbart forut for den lette kavaleribrigadens katastro fale angrep: Idet the Royals passerte vingården, så de the Greys foran seg, i ferd med å hugge seg frem gjennom russernes hovedstyrke mens andre eskadroner truet med å omringe dem. Det hersket et gammelt vennskap mellom the Greys og the Royals, og fra rekkene i sistnevnte avdeling løftet det seg en stemme: «Ved Gud, the Greys er avskåret! Ga lopp! Galopp!» Regimentet satte i et krigsrop, trompetene gjallet, og med rekkene i ennå ufullkommen formasjon rammet de flanken og ryggen av de nå dreiende russiske eskadronene, nådde de ytterste troppene idet de forsøkte å snu sin front utover, og splittet dem fullstendig. The Royals presset seg videre inn i massen av fiender, men oberst Yorke hadde et fast grep på sine menn, og bare noen få av dem hadde opptatt forfølgelsen i galopp før han rakk å stanse og regruppere dem ... 4th Dragoon Guards hadde også satt seg i respekt, og på dette tids punkt galopperte russerne bakover, slått og splittet, mens noen få av «de tunge» forfulgte dem og Hesteartilleriet satte ytterligere fart i dem. I dette strålende angrepet klarte ti eskadroner å jage 3 000 mann på flukt med et eget tap på cirka åtti mann. Det andre stykket, av David Chandler, er et utdrag av hans omfattende studie The Campaigns o f Napoleon og forteller om den franske kavalerireservens angrep mot russerne ved Eylau den 8. februar 1807:I I glimrende form feide åtti eskadroner av ryttere i prakt full mundering frem over den 2,500 yards lange sletten. 35
Det var et av historiens største kavaleriangrep. Angrepet ble ledet av Dahlmann som red i spissen for seks jegereskadroner, fulgt av Murat og kavalerireserven, som igjen ble understøttet av Bessiéres med gardekavaleriet. Avde lingene til Grouchy, d’Hautpol, Klein og Milhaud feide frem i tur og orden. Først braste Murats menn gjennom restene av den russiske styrken som retirerte fra Eylau, før de delte seg i to fløyer, hvorav den ene pløyde seg inn i flanken på den russiske kavaleristyrken som angrep St Hilaires medtatte divisjon, og den andre hugg seg vei gjennom troppene som omgav haugene av falne rundt stedet der 14. regiment ennå holdt stand. Men selv da minsket ikke drivkraften i dette fantastiske angrepet. De to kavalerifløyene braste gjennom de forrevne rekkene i Sackens sentrum, splittet dem, regrupperte seg i én enkelt kolonne i ryggen på russerne for så å ta samme vei til bake som de var kommet, gjennom de splittede russiske avdelingene, for å hugge ned skytterne som hadde gjort så mye skade på Augereaus menn. Mens de overrumplede russerne forsøkte å reorganisere sin linje, beordret en let tet Napoleon gardekavaleriet frem for å skape enda mer uorden og dermed dekke en trygg retrett for Murats trette, men opprømte eskadroner... Med et tap på 1 500 mann hadde Murat vunnet en livsviktig respitt for Napo leon. Det tredje og siste stykket, fra Michael Howards FrancoPrussian War, beskriver det prøyssiske gardeinfanteriets an grep mot de franske stillingene ved St-Privat den 18. august 1870: Infanteriets skytterlinje, med tette kolonner i ryggen, spredte seg over de nakne markene nedenfor St-Privat og begynte å rykke frem oppover skråningene, rett imot franskmennenes ild ... Resultatet ble en massakre. Feltoffiserene på sine hester ble de første ofrene. Fotsoldatene kavet seg fremover mot chassepot-ilden som mot et haglvær, med bøyde hoder og krøkte skuldrer, bare veiledet av offiserenes rop og den disharmoniske lyden av regimentets trompeter og trommer. Alle formasjoner gikk i opp løsning, kolonnene ble forvandlet til én enkelt dyp og for 36
reven skytterlinje som forflyttet seg i sneglefart oppover skråningene der det hverken fantes skjul eller dekning, inntil de befant seg omkring seks hundre yards fra St-Pri vat. Der stanset de. Ingen besvergelser kunne få de over levende til å fortsette. De kunne bare krøke seg sammen i skytterstilling og vente på at sachsernes angrep — som de selv med så katastrofale følger hadde kommet i forkjøpet — skulle utvikle seg på deres venstre flanke. Tapstallene viste senere at over 8 000 offiserer og menige var blitt drept eller såret, de fleste av dem i løpet av tjue minutter. Det var mer enn en fjerdepart av korpsets samlede styrke. Om det overhodet trengtes noe for å rettferdiggjøre franskmennenes kullsviertro på sin chassepot,1 så var det likene av aristokrater som lå så tett strødd på markene mellom St-Privat og St-Marie-les-Chénes. Stilistisk sett er jo disse tre stykkene svært forskjellige. Briga degeneral Youngs beretning er en jovial gen re-scene; den vold han beskriver svir ikke mer enn knyttneveslagene på et hollandsk maleri av et ølstueslagsmål blant de «lavere klas ser». David Chandlers er — for å bruke den samme lignel sen — en eksponent for salongskolen fra Annen Imperieperiode: et stort lerret med sterke farger og en hel del tilsy nelatende bevegelse, men uten å formidle noen virkelig for nemmelse av aksjon. Michael Howards er ny-klassisistisk, alvorlig i stemningen og dyster i tonen. Hans aktører ligger maktesløse og ubevegelige i de tragiske posisjoner som skjebnen — døv for alle bønner om nåde — har tildelt dem. Beretningene skiller seg også fra hverandre ved at de stil ler ulike krav til lesernes godtroenhet. Brigadegeneral Young er åpenbart tilfreds med å uttrykke seg temmelig vagt om hva som faktisk foregikk mellom britenes tunge kavaleribrigade og deres russiske motstandere, kanskje fordi han selv har deltatt i for mange slag til å tro at dette slaget eller noe annet kan forklares med enkle begreper. Ikke desto mindre er de faktorene han peker ut som betydningsfulle — det «gamle vennskapet», stemmen som oppløftet seg fra rekkene 1 I annen halvdel av det 19. århundre skiftet de fleste arméer ut sine munnladningsrifler med bakladere, som hadde langt større ildhastighet og skuddvidde, kfr. den norske hærs legendariske Remington som ble modellfestet i 1867. Franskmennenes baklader ble kalt chassepot. (O.a.)
37
og den tilfeldighet at de russiske eskadronene var i ferd med å dreie da angrepet rammet dem — i seg selv langt fra til strekkelige til å forklare hvordan en så liten avdeling kunne jage på flukt en så stor fiendestyrke, og attpå til med så be skjedne egne tap. David Chandler forteller oss mye mer — det nøyaktige antall eskadroner som ble satt inn i angrepet, avstanden de tilbakela, hvor mange motstandslinjer de brøt igjennom og mer til. Han går også i detalj om hvordan franskmennene manøvrerte under denne episoden: etter en innledende fremrykning delte de seg i to fløyer som utkjempet hver sitt løpende slag før de sammen brøt igjennom en tettpakket russisk formasjon, hvoretter de regrupperte seg i én kolonne, dreide helt om, pløyde gjennom den russiske styrken på nytt, angrep med blankvåpen en fjerde fiendestyrke og først der etter trakk seg ut av aksjonen. Det lyder utrolig komplisert, ja, det virker faktisk som et eller annet fra en slags militær Kama Sutra — spennende og mystisk, men sannsynligvis mye vanskeligere å gjennomføre i praksis enn det fortoner seg på en bokside. Og noe som ytterligere styrker leserens tvil om at alt virkelig gikk så glatt som beretningen gir inn trykk av, er de spørsmål som russernes nærvær reiser. Hva — vis å vis en manøver som ville ha blitt betraktet som en tour de fo rce om den var blitt utført på en paradeplass i fredstid — var det egentlig alle disse tusener av russere fore tok seg? Beretningen tyder på at de holdt sine stillinger og hverken ble rent overende eller drevet på flukt av det frans ke angrepet. Men falt eller flyktet må russerne ha gjort, for ellers kunne ikke franskmennene ha trengt seg tvers gjennom deres formasjoner, fra den ene siden til den andre. Men hvis de falt, må de ikke da ha tatt med seg i fallet ad skillige franske hester og ryttere, enten ved å fungere som levende snublehindere eller fordi hestene gjorde brå side sprang for å unngå dem? Begge deler skjer til stadighet på baksiden av høye hindere i et hinderritt, fordi en hest — selv når den er skremt eller opphisset — aldri liker å trå på eller kollidere med noe levende. Og hvis russerne tok til bens og løp — ville det egentlig i nevneverdig grad ha ryd det veien for de fremstormende angriperne? En mann kan ikke løpe fra en hest, dvs. ikke uten at han får et betydelig forsprang. Men hvis man forutsetter et forsprang som var 38
langt nok til å rydde franskmennenes vei for hindringer, da mister setninger som «de to kavalerifløyene braste gjennom de forrevne rekkene i Sackens sentrum» mye av sin mening. Å si dette er selvsagt ikke ensbetydende med å uttrykke tvil om at episoden faktisk fant sted, eller at den fant sted ho vedsakelig som beskrevet. Man forstår bare ikke riktig hvor dan. Michael Howards beskrivelse av det prøyssiske gardeinfanteriets angrep ved St-Privat etterlater ingen slik liste over ubesvarte «hvordan». Han ser det som sin oppgave — hvil ket han gjør ganske klart — å gi en enkel beskrivelse av en enkel massakre, og det gjør han i en stil som er en av mange grunner til at hans verk må settes i en klasse for seg selv, fremfor arbeider av alle andre samtidige militærhistorikere. Like fullt sitter vi igjen med et stort og uhyre vesentlig «hvorfor?». Hvorfor gjorde ikke de tyske gardeinfanteristene helomvending og flyktet da de møtte det drepende haglværet av franske chassepot-kuler fra forsvarsstillingene på åsen? Forfatteren, som selv er blitt dekorert for tapperhet som sjef for britiske gardetropper under Den annen ver denskrig — og som meget vel kan ha kjempet mot ætlinger av de prøyssiske infanteristene som døde ved St-Privat — føler kanskje ikke selv noe behov for å stille dette spørsmålet og forsøker derfor heller ikke å besvare det for leseren. Men spørsmålet — som kanskje ikke ville ha meldt seg dersom undergangsstemningen som måtte besjele de angripende prøysserne var blitt fremstilt på en mindre gripende måte — står der like fullt. Og med det en rekke tilleggsspørsmål. Er det virkelig mulig at hver eneste mann, til siste Grenadier og Fusilier, ble stående der de krøkte seg sammen på den nakne åssiden? Var disiplinens og gruppe-lojalitetens bånd så sterke at ingen forsøkte å flykte eller i det minste å søke dek ning mellom likene av sine falne kamerater? Vi vet fra mange andre beretninger at store grupper av mennesker kan vise en sauelignende sløvhet under kraftig ild, ofte i ti mevis om gangen — infanteriet i Ostermann-Tolstojs armékorps skal ha stått i to timer under direkte artilleribeskytning ved Borodino, «og i hele denne tid var der ingen annen bevegelse enn den som skyldtes fallende lik». Men den mid lertidige utslettelse av selvoppholdelsesdriften som en slik adferd antyder, ligger hinsides den vanlige lesers fatteevne. 39
Medmindre forfatteren tar spørsmålet opp og i det minste forsøker å drøfte det, vil leseren — med rette eller urette — få en følelse av at det må være adskillig mer enn de «små og bagatellmessige ting» som her er blitt ofret «for å oppnå en sterk generell effekt». At noe er blitt ofret i disse stykkene vil utvilsomt alle de tre forfatterne medgi; for det å kutte ut visse deler av den totale råstoffmengden er en helt nødvendig prosess for en hver historiker. Han ville gå fullstendig i spinn og aldri formå å gi en begripelig fremstilling dersom han forsøkte å få med seg alle tilgjengelige detaljer om en bestemt episode i fortiden. Men forfatterne ville sannsynligvis også forsøke å rettferdiggjøre utelatelsene med spesielle begrunnelser. Jeg kan tenke meg at general Young ville si at plasshensyn gjorde det umulig for ham å forsøke å gi noe annet og mer enn et rent stemningsbilde av Den tunge brigades angrep; David Chandler ville formodentlig si at hans emne var Na poleon som hærfører, og at det var mesterens tankeprosesser og ikke hans menns handlinger som da nødvendigvis måtte spille hovedrollen; Michael Howard ville rimeligvis gi som forklaring at hans verk er en politisk-strategisk historie om krigen i 1870 og at det følgelig var hans oppgave ikke å gi et bilde av krigsdeltagernes reaksjoner og følelser, men av kri gens betydning for Europas politiske og militære fremtid. Alle ville kort sagt hevde — hvis jeg da ikke fullstendig har feilbedømt deres formodede reaksjon på de innvendinger vi har reist — at det som skjer under et slag er fullstendig ba gatellmessig i forhold til slagets utfall, og at det var utfallet av slagene ved Balaklava, Eylau og Gravelotte-St-Privat som fikk avgjørende betydning for henholdsvis utviklingen av den britiske armé, den vellykkede gjennomføringen av Na poleons strategi og rivaliseringen mellom Prøyssen og Frankrike om lederstillingen i Europa — ikke opplevelsene til krigsdeltagerne. Argumenterer man på det nivået og med den terminologien, skal det medgis at det er vanskelig å føre noen prosedyre for en opposisjon mot denne historieformen.
Æ r det ikke m ord å drepe?» Opposisjonens sak kan likevel stables på bena ved at vi spør hvorfor — hvis en historiker bare er interessert i utfallet av et slag — han skulle bry seg med å skrive noen slags beret ning i det hele tatt? På ett nivå vil svaret være at et slag ikke er noe som inntreffer ved rene tilfeldigheter; det er resultatet av militære lederes planlegning og deres kappestrid om hvem av dem som er mest skarpsindig. Nøyaktig hvordan de manøvrerer sine tropper rundt på den begrensede arena som en slagmark er, i det kappløp med tiden som grensene for dagslys, for menneskelig yteevne og for materielle ressur ser vil påtvinge dem, er derfor av innlysende betydning for en forståelse av den enes suksess og den andres fiasko — el ler av at slaget ender uavgjort, hvilket ofte inntreffer. Men på et annet nivå duger ikke dette svaret. Bruker man resul tatet — utfallet — som basis for betraktningsmåten i mili tær historieskrivning, skjer det samme som når man bruker den avlegse, men seiglivede synsvinkelen «årsaker og resul tater» i historien generelt. Man setter forhåndsvilkår for hva beretningen kan og skal inneholde. Det å «vinne» eller «lide nederlag» — de begreper og den betraktningsmåte som ge neralen og historieskriveren bruker — dekker nemlig på in gen måte den menige soldatens syn på og forestillinger om sin egen rolle i slaget. Hans syn er — og det har han til fel les med alle levende vesener som befinner seg i livsfare eller tror at de gjør det — mye enklere enn som så: det som in teresserer ham, er å overleve. Punktum. Og for dette synet, denne altoverskyggende interessen, er generalens verdinorm-system, basert på «seier/nederlag» enten fullstendig irrelevant eller direkte fiendtlig. Men soldatens syn vil også være mye mer komplisert enn sjefens. Sistnevnte utkjemper sitt slag i et forholdsvis stabilt miljø — i sitt hovedkvarter, befolket av stabsoffiserer som bevarer en ytre ro fordi de er nødt til det for å kunne ar beide effektivt; og han betrakter slagets begivenheter og del tagende parter — igjen fordi han er nødt til det for å kunne arbeide effektivt — med temmelig abstrakte begreper: «an grep» og «motangrep», «tung brigade», «gardekorps» osv. — store, intellektuelt håndterbare grupper av mennesker som beveger seg hit og dit og gjør, eller unnlater å gjøre, det han befaler dem. Soldaten nyter dessverre ikke godt av et så vel41
ordnet og stabilt miljø. For ham finner slaget sted i et miljø som er kaotisk både fysisk og følelsesmessig. Det kan riktig nok hende at han tilbringer en del av tiden som tilskuer, ved at begivenhetene tilfeldigvis gir ham et noenlunde trygt ut siktspunkt til andres kamp; men så med ett er han kanskje ikke i stand til å se noe annet enn den jorden han har kastet seg ned på for å søke trygghet — i minutter eller timer, det vet han ikke — og i tur og orden kan han oppleve kjedsom melighet, opprømthet, panikk, raseri, sorg, forvirring, ja, til og med den opphøyede følelsen som vi kaller mot. Og hans oppfatning av samhørigheten med kameratene vil fluktuere på en tilsvarende måte. Noe slikt som Gardekorpset, en høyviktig realitet for den tyske øverstkommanderende ved St-Privat, enten han kunne se det eller ikke, vil sannsynligvis ha opphørt å bety noe særlig for den menige gardist så snart kommandoplassen ikke lenger befant seg innenfor hans synsfelt. Han kan fremdeles ha hatt en viss følelse av tilhø righet, kanskje til sin bataljon og sannsynligvis til sitt kom pani — helt til han ble konfrontert med en dramatisk per sonlig trusel; da må det bare ha vært kretsen av hans aller nærmeste kamerater som har bevart noen utenom-personlig identitet for ham og bare deres liv han har anstrengt seg for å redde, fordi deres skjebne var så nær knyttet til hans egen. Kort sagt — under omstendigheter som rommer stor per sonlig fare vil sjefens ønsker, som den individuelle soldaten bare oppfatter i sterkt forkortet form: «Fremad!» eller «Dann skytterlinje!» eller «Ildgivning!» (skjønt han spiller med i et «seier/nederlag»-program for begivenhetene på sjefens over ordnede nivå), bare i beskjeden grad forme hans adferd; og sjefens «seier/nederlag»-synsvinkel vil ikke lenger ha noen relevans til hans personlige dilemma. «Slaget» er for den vanlige soldat en situasjon i meget liten målestokk, en situa sjon som vil skape sine egne ledere og bli utkjempet etter sine egne regler — og dessverre også ofte etter sin egen etikk. Jeg kan naturligvis ikke påberope meg personlige erfarin ger som sannhetsbevis for disse påstandene; som jeg sa til å begynne med har jeg aldri vært med i noe slag. Jeg har imidlertid gjennom lesning av en stor mengde krigshistorisk litteratur fått anledning til å notere meg en lang rekke epi soder som etter min oppfatning støtter det synet jeg her har 42
gitt uttrykk for. De jeg har sitert i det følgende er valgt fordi de handler om den eneste armé jeg kjenner godt, nemlig den britiske, og hvis adferdsnormer og etiske kodeks jeg dermed kan bruke som målestokk for «rett» og «galt» og «militært nyttig» i de episodene jeg beskriver. Det første stykket — hentet fra den forbausende fritttalende Australian Official History o f the Great War — beskri ver en episode under mellomstadiet i det tredje slaget ved Ypres (Paschendaele). Kampene dreide seg på det tidspunkt om besittelsen av en lang rekke tyske betongbunkere som behersket det omliggende krigsherjede terrenget nesten full stendig. Vitnet er en australsk offiser, løytnant W. P. Joynt, som senere ble dekorert med Victoriakorset. Den 20. sep tember 1917 kom han over en vid krets av soldater fra sin brigade som omringet en to etasjers bunker og skjøt mot en åpning i den øverste etasjen som det kom skudd fra. En mann, som kaldblodig stilte seg opp rett under åpningen og skjøt opp mot den, falt død overende, men tyskerne i den nederste etasjen overgav seg like etterpå. Kretsen av australiere inntok straks en mer avslappet holdning, og fangene var i ferd med å komme ut av bunkeren da det smalt flere skudd som drepte en australier. Skuddene kom fra den øverste etasjen. Tyskerne der visste ikke at mennene nedenunder hadde overgitt seg, men de omringende troppene ble alt for opphisset til å forstå dette. For dem var handlingen det råtneste forræderi, og de svarte med å stikke fangene i hjel med bajonetter. En (australier) som var i ferd med å spidde en tysker, oppdaget plutselig at han hadde glemt å sette bajonetten på. Mens den stakkars mannen tryglet om nåde, satte han besluttsomt bajonetten på geværet og stakk mannen i hjel. «Tyskerne i dette tilfellet,» fortsetter den offisielle historike ren i en banal tone, «var aldeles uskyldige, men slike hendel ser er uunngåelige i kampens hete, og skal noen bebreides for dem må det bli de som setter krigene i gang og ikke de som utkjemper dem.» Den andre episoden har vi fra professor Guy Chapman, som dengang var en ung offiser i en Kitchener-bataljon som 43
nettopp hadde deltatt i et av angrepene under Somme-slaget i 1916. Ansiktet til Blake var dradd og uttrykksløst, men det skyldtes ikke tretthet. Han hilste alvorlig på meg og ble deretter sittende uten å si noe, hensunket i dype funderin ger. «Er det noe om å gjøre, Terence?» spurte jeg. «Nei. Ja. Jeg vet ikke ... Det var noe som hendte i går morges. Vi tok en masse fanger i disse skyttergravene. Ak kurat da vi rykket inn i linjen deres, kom en offiser ut av et dekningsrom. Han holdt den ene hånden over hodet og i den andre holdt han en kikkert. Han rakte kikkerten frem mot S . . . , du vet han tidligere marinemannen som fikk medalje etter jordskjelvet i Messina — og sa ‘Værsågod, sersjant, jeg overgir meg’. S ... sa ‘Mange takk, sir5, og tok imot kikkerten med venstre hånd. Samtidig stakk han geværkolben under den høyre armen og skjøt offise ren rett gjennom hodet. Hva pokker skal jeg gjøre?»... «Jeg kan ikke skjønne at du kan gjøre noe som helst,» svarte jeg langsomt. «Hva kan du gjøre? Dessuten er jeg ikke så sikker på at du kan bebreide S ... for det. Han må ha vært halvt fra seg av opphisselse da han kom ned i skyttergraven. Jeg tror ikke han tenkte over hva det var han gjorde. Når du setter en mann i gang med å drepe, kan du ikke slå ham av igjen som en maskin. Han er jo tross alt en bra mann. Han var antagelig halvt fra vettet.» «Det var ikke bare han. Det var en annen som gjorde akkurat det samme.» «Under alle omstendigheter er det for sent å gjøre noe med det nå. Du burde antagelig ha skutt dem begge på stedet. Men nå bør du bare forsøke å glemme det hele.» Det tredje utdraget er hentet fra History o f the Irish Guards in the Second World War. Den irske gardebataljonen kjempet i et fjellområde i Italia i 1943, og her forteller en kompanioffiser om noe han opplevde: Vi løp rett på en stor gruppe tyskere, og etter noen salver fra Bren- og Tommyguns kom omkring førti av dem lø pende med hendene over hodet. Oppglødd over dette fortsatte vi å jage dem ut i stort tempo. Sersjant Weir run 44
det det neste hjørnet i spissen for sin seksjon og ledet dem i et angrep mot en annen gruppe tyskere. Disse tyskerne var forberedt og møtte dem med lange skuddsalver... Weir fikk en kule gjennom skulderen, men den stanset ham bare et øyeblikk mens han gjenvant balansen. Han førte sine menn i stormløp inn i tyskernes stilling, og de drepte alle som var for sene til å overgi seg med den tra disjonelle kommentaren: «For sent, kamerat.» [Uthevelsen gjort av meg.] Hva kan vi så si er summen av alt dette? Summen er i alle tre tilfeller hva vi kan kalle «utilbørlig voldsbruk» — util børlig hinsides enhver tvil i tilfellet med australierne, unnskyldelig etter omstendighetene i tilfellet med «sersjanten med jordskjelvmedaljen fra Messina» og under tvil tillatelig på basis av en røff justiskodeks i tilfellet med de irske gar distene. Dette er i hvert fall de dommer som en uhildet leser kan ventes å felle. Etter armeens offisielle reglement ville imidlertid alle tre bli betraktet som forbrytelser eller forseel ser og behandlet deretter. Ja, Guy Chapmans dialog — rik tignok en rekonstruksjon, men av en forfatter hvis renommé garanterer sannhetsgehalten — kunne faktisk uten videre brukes i en av de trenings-sketsjene vi har omtalt tidligere, der «riktig» eller «gal» adferd dramatiseres for senere disku sjon blant kadettene. Og det er mulig å forutsi så godt som ordrett hvilken konklusjon «stabsløsningen» på problemet ville munne ut i: «Episoder av denne art vil ikke inntreffe dersom soldatene er skikkelig briefet og blir holdt under streng kontroll av sine offiserer. Hvis en soldat dreper en fange, skal han øyeblikkelig settes i arrest og snarest evakue res for psykiatrisk undersøkelse. Hvis han blir funnet å være tilregnelig, vil han bli tiltalt etter seksjon ...» For arméen er ikke interessert i å stimulere «tøffinger». Det den vil ha, er pålitelige underoffiserer og feltoffiserer som holder seg til reglementet — menn som hverken iscenesetter sin egen krig etter lokale regler slik australierne ved Ypres gjorde, forsø ker å «forstå» brudd på Geneve-konvensjonen slik Guy Chapman og hans offisersvenn gjorde, eller vender tilbake til leiesoldatenes dystre tradisjoner så snart en slagen fiende somler med å vise samarbeidsvilje, slik de irske gardistene gjorde. 45
Det ville være tilfredsstillende å kunne tro at den britiske armés syn skyldes humanitære årsaker, og etter min oppfat ning dyrker den da også en beundringsverdig human inn stilling til bruken av vold, spesielt i doktrinen om «minst mulig maktbruk». Nå må det straks innskytes at denne rege len gjelder armeens rolle som redskap for den sivile ordens makten under eventuelle hjemlige uroligheter, men det er et syn som ikke kan unngå å prege også dens innstilling til krigshandlinger. Det er imidlertid mer realistisk å innse at det finnes en annen og mer tungtveiende begrunnelse for de adferdsnormer og holdninger som arméen hamrer inn i befalskorpset: erfaringen har vist at dens kommando- og kon trollmekanismer bare kan bevares intakt under voldsomme påkjenninger såfremt befalet samvittighetsfullt følger regle mentet og overholder de gitte regler for adferd i enhver si tuasjon. Disse reglene setter faste verdi-etiketter på alle individer og grupper på slagmarken — «venn», «fiende», «fange», «såret» — og strenge grenser for når og mot hvem og under hvilke omstendigheter vold er tillatt. Herav det utilbørlige i den adferd som alle de tre siterte eksemplene forteller om. Om de stridende på slagmarken opptrer tilbørlig eller utilbørlig interesserer imidlertid ikke militærhistorikeren, i hvert fall ikke på et profesjonelt nivå. Han vurderer hendelsenes betydning — ikke om de er moralsk forsvarlige, ja, ikke engang om de i en snever forstand er nyttige. Altså hendelsenes betydning — men betydning for hva, i de tre siterte tilfellene? Spørsmålet reiser et ubehagelig problem. Sett fra en «seier/nederlag»-synsvinkel er alle tre episodene fullkomment meningsløse. Som vi har sett, hadde tyskerne som ble drept enten allerede kapitulert eller var i ferd med å gjøre det, og i den forstand var hver enkelt av disse episo dene i det større sett av begivenheter som vi kaller «slaget», allerede «vunnet». Hvordan skal historikeren derfor be handle dem? Han ville uten tvil finne det mest bekvemt — fra ethvert synspunkt — å ignorere dem. Akkurat som man nen som sitter igjen med diverse skruer og tannhjul etter at han har fått det gamle vekkeruret til å gå igjen, kan han si til seg selv at de tydeligvis ikke er nødvendige for virkemå ten, og sope dem ned i altmuligskuffen. Det faktum at hans endelige resymé av resultatene — så og så mange «drept» i 46
slaget, så og så mange «tatt til fange» — vil kamuflere en dobbelttelling (fordi noen av de «drepte» en stund har vært «fanger») behøver han ikke nevne i det hele tatt, eller han kan gardere seg ved å si noe om «den usiviliserte adferd noen små grupper av soldater la for dagen». Men når vi innfører begrepet «små grupper», torpederer vi dermed de forutsetninger som ligger til grunn for «seier/ nederlag»-synsmåten. For dersom man innrømmer at adferden til en gruppe soldater på en hvilken som helst del av slagmarken bør vurderes på grunnlag av deres felles sinns stemning eller av de rådende forhold der og da, ja, faktisk på grunnlag av noe som helst annet enn deres vilje til å gjøre det som plikten, disiplinen og ordrene krever, da slår man bena under hele den idé at utfallet av et slag blir bestemt av den ene hærførerens overlegne dyktighet i å manipulere sine masser mot fienden. Folk som studerer generalskunst vil innvende at dette er en overdrivelse, og det er det naturligvis også. Men fordi om beslutningene og handlingene til en hærfører tilsynelatende bidrar mer til utfallet av et slag enn beslutningene og handlingene til en hvilken som helst gruppe av hans underordnede, er det ikke sagt at det han gjør er viktigere enn det alle hans underordnede gjør, og heller ikke at hans adferd er et mer gyldig studieobjekt enn deres. Tvert om; deres relative betydning er et ubesvart spørsmål, og siden vi tydeligvis vet mer om generalskunst enn om hvordan og hvorfor menige soldater kjemper, burde vel historikerne forlengst ha flyttet brennpunktet for sin in teresse fra de bakre linjer til selve slagmarken. En slik for flytning av forskningens tyngdepunkt virker enda mer øns kelig i lys av det lille vi vet om hva som foregår på det stedet soldatene kaller «den skarpe enden». Mesteparten av det har vi den amerikanske armés historiske tjeneste å takke for, som under Den annen verdenskrig gjennomførte den første systematiske studie av menneskers adferd i kamp, en studie som gav forbløffende resultater. Det viktigste av dem var den oppdagelse at vanlige solda ter i livsfarlige situasjoner ikke betrakter seg selv som un derordnede medlemmer av denne eller hin militære avdeling som utskrivningsmyndighetene tilfeldigvis har beordret dem til, men som likemenn innen en meget liten gruppe — kanskje ikke mer enn seks eller sju mann. De er naturligvis 47
ikke helt ut likemenn, for minst én av dem vil ha en lavere militær grad, og ham — eller i noen tilfeller en annen som av naturen har fått større handlekraft og viljestyrke — be trakter de andre som sin leder. Men det er ikke på grunn av hans eller noen annens lederskap at gruppens medlemmer vil begynne å kjempe og fortsette å kjempe. Det er på den ene side av ren selvoppholdelsesdrift — og hver mann i gruppen er vel å merke instinktivt klar over at hans skjebne er uløselig knyttet til de andre — og på den annen side av frykt for å fremstå som en feiging og pådra seg kameratenes forakt. Den amerikanske armé og senere den britiske har tatt resultatene av den amerikanske undersøkelsen meget al vorlig, og så langt som mulig har de forsøkt å justere den indre organisasjon av sine feltavdelinger slik at de kan ut nytte det de nå vet om «dynamikken i små grupper». Som følge av dette har de begge hatt en tendens til å tale med to tunger om problemet med menneskelig adferd i kamp: sam tidig som de medgir at alt i siste instans avhenger av den menige soldats «kamp-motivasjon», har de ikke klart å kvitte seg med det tradisjonelle stabsskole-synet som setter disiplin og kommando i høysetet. Men i virkeligheten ligger det ikke noe paradoks i dette dualistiske synet; det innebærer i prak sis rett og slett at de to nevnte armeene nå omsider har er kjent og offentlig medgitt at kampen er like komplisert og mangesidig som en hvilken som helst annen menneskelig virksomhet, og i betraktning av hva som står på spill er den det i høyere grad enn de fleste andre. Men, vil man nå med rimelighet kunne spørre, hvis sol datene selv nå er klar over at det de ønsket skulle skje på en slagmark på ingen måte er det som faktisk skjer, hvorfor fortsetter da så mange militære historikere å skrive som om hærførerkunst og store bataljoner var deres eneste verdige studieobjekt? Spørsmålet ville ha vært adskillig lettere å be svare dersom militær historiografi (ordet er her brukt i sin alternative betydning: «historien om militær historieskriv ning») hadde vært et så høyt utviklet emne som man rime ligvis kunne vente, når man vet hvilken sentral posisjon his torikerne siden de tidligste tider har gitt krigen i sine verker. Men dessverre, det er det ikke. Skjønt generelle historikere lenge har erkjent at det en historiker vil anse som betyd ningsfullt i sitt valgte tema og den måten han vil behandle 48
det på, nesten alltid er sterkt påvirket av det syn andre his torikere allerede har uttrykt, og skjønt selv den mest tilfel dige leser av historiebøker vet at det finnes forskjellige skoler av historikere — han har sikkert hørt om marxistiske histo rikere, formodentlig om freudianske historikere og kanskje om whig-historikere — har de militære historikerne ennå ikke gjort selv det spedeste forsøk på å fastlegge de intellek tuelle landemerkene og grensesteinene for sitt eget operasjonsfelt. Dermed må enhver skisse av militær historiografi — som jeg må forsøke å gi her — nødvendigvis bli et gjett verk.
H istorien om m ilitæ r historie Jeg tror trygt man kan anta at den skikkelse som først opp når ruvende dimensjoner i militærhistorikerens landskap, er den store prøysser fra det nittende århundre, Hans Delbruck, en elev av elever av Ranke, den første rankeianer som beskjeftiget seg med militær historie og dermed en pioner for det moderne «vitenskapelige» og «universelle» syn på emnet. Han var utvilsomt uhyre innflytelsesrik — hos andre tyskere. Men i det høyt militariserte tyske keiserriket var alt som hadde med krig å gjøre så uløselig knyttet til nasjonal politikk og nasjonale myter at ingen studie av det kunne gjøre seg håp om å oppnå status som en autonom vitenskapsgren, ja, ikke engang om å få samme etiske frihet som fiksjonslitteraturen. Militærhistorien var simpelthen et altfor ladet emne, ladet med spørsmål om nasjonal enhet og dynastisk prestisje, til at noen tysker var i stand til å betrakte det objektivt. Og uten et minstemål av intellektuell objekti vitet er en historiker dømt til å bli enten åndelig mørkemann eller publisist. Delbruck ble det sistnevnte, og det skaffet ham en enorm posisjon. Det liv han hadde begynt som privatlærer for keiserens sønnesønn, endte han som strategisk skolemester for hele den tyske nasjon. På slutten var det en lite misunnelsesverdig jobb, for etter å ha tilbragt fire år med å forsøke å lære sine landsmenn i månedlige ar tikler hvordan Tyskland burde vinne Den første verdenskrig, satt han i 1918 plutselig med ansvaret for å forklare Riksda-
gen hvorfor det likevel hadde tapt. Uvegerlig — men urett ferdig, for han hadde nesten alltid snakket fornuft — ble hans renommé ruinert. Tross det er han fremdeles en bety delig skikkelse, om ikke som historiker så som æresoberst i det uhyrlige moderne regiment hvis rekker består av viten skapelige strateger. Herman Kahn er ikke annet enn Hans Delbruck i større målestokk. Heller ikke i den store 1800-talls-skolen av franske histo rikere finner vi noe eksempel på en nyskapende ånd. Også i dette ofte beseirede landet ville ethvert oppriktig forsøk på en uhildet betraktning av militærhistorien ha utløst en storm av vrede og forræderi-beskyldninger over den arme synderens hode; for ikke å snakke om hvilken ytterligere hindring som lå i den nasjonale, nevrotiske Napoleondyrkelsen. Et par navn — Palat og Colin — merker seg ut; men begge var militære, deres intellektuelle bona fides der med sterkt suspekte i det splittede samfunnet og deres ube stridelige talenter uten innflytelse eller anerkjennelse utenfor yrkesmilitære og «patriotiske» kretser. Det er faktisk bare i de engelsktalende land — hvis landkriger, med unntagelse av den amerikanske borgerkrigen, alle sammen ble utkjempet utenfor det nasjonale territorium — at militærhistorien har vært i stand til å skaffe seg status som et humanistisk studium med en omfattende generell leserkrets blant opplyste mennesker. Årsakene til dette er åpenbare. Våre nederlag har aldri truet vår nasjonale eksi stens, våre kriger har derfor ikke ført til dyp splittelse i våre folk (Vietnam vil kanskje — men sannsynligvis ikke — vise seg å bli et varig unntak) og vi har derfor heller ikke ropt hverken på syndebukker (som Bazaine, «forræderen» fra 1870) eller titaner (som Hindenburg). I den forbindelse er det karakteristisk at den eneste general i den engelsktalende verden som ble midtpunktet for en kultus — Robert E. Lee — var fyrsten i den eneste del av denne verden som opp levde en militær katastrofe, nemlig føderasjonen av ameri kanske sørstater. For det privilegerte flertall i vår verden har landkrigen i de siste hundre og femti år — den periode som faller sammen med fremveksten av moderne historisk viten skap — i siste instans vært en tilskuer-aktivitet. Herav vårt krav om, og glede over, velskrevne og intelligente kommen tarer. Herav også de snevre grensene for vår militærhistoris50
ke debatt, som ikke strekker seg særlig mye lenger enn til spørsmålet om hvorvidt Montgomery lot den slagne Rommel slippe unna ved ren forsømmelighet etter Alamein, eller om det var riktig eller ikke av pansergeneralen Patton å fike opp en soldat som hadde fått granatsjokk. Vi behøver ikke som tyskerne å diskutere om vi med en bedre militær vurdering fremdeles ville ha vært i stand til å styre oss selv fra vår nasjonale hovedstad. Vi behøver ikke som russerne å spørre om vi med en bedre beredskap ville ha kunnet spare tjue millioner av våre landsmenns liv. Eller som franskmen nene å debattere om fire års smertefull okkupasjon kunne ha vært unngått med en bedre utnyttelse av de betydelige res surser vi hadde. Hvis vi hadde vært nødt til å se slike spørs mål i øynene, hvis vår militære historie ikke hadde vært en suksesshistorie, er det neppe tvil om at vår militære historiografi ville ha vært spekket med alle de utelatelser, fortielser og omgåelser, den over-teknifiserte fremstilling, de svulstigheter og personlige bakvaskelser, den uelegante stil og det trangsynte fremmedhat som — enkeltvis eller i kombinasjon — etter vår oppfatning skjemmer arbeidene til tyske, russis ke og franske forfattere. Men det finnes også en annen årsak til at den kontinen tale historieskrivning, slik den ble representert av Delbruck, ikke har fått noen innflytelse på utviklingen av den militære historie som humanistisk studium i den engelsktalende ver den. Det er ikke at vi mangler engelske oversettelser av hans arbeider, og heller ikke at hans overfølsomme kritiske me tode — som han kalte Sachkritik — gjør resten av hans ar beid suspekt i angelsaksiske øyne, ja, ikke engang at hans «historiefilosofi» har en altfor utpreget prøyssisk smak til å behage liberale vestlige ganer. Om det ikke var for tidsfakto ren, kunne den siste innvendingen meget vel ha blitt det som satte bom for eksporten av hans idéer og metoder; for selv om han i motsetning til Treitschke ikke direkte lovpri ser krigen og gasser seg i vold, aksepterer han begge deler med en lettvinthet som få amerikanske eller britiske forskere ville være i stand til å kopiere. Et av hovedformålene med hans arbeid var tross alt å demonstrere at ethvert politisk system, om det ikke direkte blir bestemt av sin egen form for militær organisasjon, i det minste lever i et symbiotisk for hold til den. Og for innbyggerne i land som alltid hadde 51
holdt sine arméer i stramme politiske tøyler (uten nødven digvis å være klar over at de kunne tillate seg det takket være havet som dannet en mektig forsvarsmur omkring dem) ville dette standpunktet i seg selv ha vært tilstrekkelig til å stemple ham som en farlig tenker. Men det er i siste in stans ingen av disse tingene som har vært til hinder for at Delbruck kunne få en dannende innflytelse på britisk og amerikansk militær historiografi. Det er tidsfaktoren som er avgjørende, for femti år før Delbruck begynte å utgi sine ar beider hadde England allerede fostret sin egen krigsfilosof. Karakteristisk nok var han amatør-historiker, en Etonutdannet jurist som kronet sin karriere som høyesterettsjus titiarius på Ceylon, og som bare avbrøt sin jurist-karriere for en tid for å bestyre et professorat i historie ved London Uni versity i de årene da han utgav den boken som han hoved sakelig blir husket for. Det skal villig innrømmes at det er en bok hvis tittel ikke umiddelbart faller i tankene på mange moderne historikere, eller som de vanligvis fører opp på sine leselister; men det kan ikke være mange som ikke på et eller annet tidspunkt har holdt den i hånden eller nikket til den i bokhyllen. For Sir Edward Creasys Fifteen Decisive Battles o f the World var en av de store viktorianske bestselgere, som endatil gikk Charles Darwins Origin o f Species en høy gang når det gjaldt hyppigheten av nyopptrykk — trettiåtte opp trykk ialt i løpet av de førtitre årene fra 1851 til 1894 — og konkurrerte sterkt med Samuel Smiles’ Self-Help når det gjaldt anerkjennelse fra foreldre og skolelærere. Den løste et stort viktoriansk dilemma, av samme sort som Darwin og Smiles løste, og med samme metode. Uansett hvilke katter Darwin slapp løs i åndelige dueslag, klarte han i hvert fall å overbevise mange viktorianere om at den konkurransens tidevannsbølge som gjennomstrømmet deres samfunn, var en manifestasjon av tingenes naturlige orden. Gjennom sin doktrine om selvhjelp viste Smiles videre at konkurransen, tross sine negative virkninger på enkeltpersoners liv, kunne ha en moralsk god og sosialt nyttig funksjon ved å virke som spore på arbeidsomhet og sparsommelighet selv blant de meget fattige. Creasy, hvis bok var blitt utgitt åtte år før de to andre (som begge tilfeldigvis utkom i 1859) var som de fleste andre viktorianere fullt klar over problemet med å for like kristen medfølelse og en tro på fremskrittet med de 52
umenneskelige sidene av en sterkt konkurransepreget ver den. Men i motsetning til Smiles, som betraktet stridsspørs målet hovedsakelig som en klassekamp, så Creasy i denne konflikten en mulig spire til krig. «Det er,» skrev han i forordet, «et prisverdig karakteristisk trekk ved den ånd som preger vår tidsalder, at volds- og krigsprosjekter blant siviliserte stater betraktes med stadig stigende avsmak» — en typisk viktoriansk innstilling, ikke minst i den diskrete hentydningen til at slike ting utvilsomt foregår, og at et stort antall mennesker er dypt, om enn hemmelig, interessert i dem. Han skynder seg imidlertid å forklare at han ikke vil skrive om krig for å appellere til de laveste instinkter hos leserne. «Det ville være et vitnesbyrd om en underlig svakhet eller en beklagelig mentalitet... dersom en nåtidig forfatter valgte slag som sitt yndlingstema simpelthen fordi de var slag... og en demonstrasjon av menneskelig mot eller av de intellektuelle kommando-talenter som er knyttet til et slag er heller ingen gyldig begrun nelse, for slike egenskaper... kan man finne såvel i de la veste som i de edleste deler av menneskeheten.» Nei, hvis vi skal studere slag — og Creasy lar det skinne igjennom at det bare er visse slag vi anstendigvis kan tillate oss å lese om — er det fordi «uavhengig av de kjempendes moral har noen slag bidratt til å gjøre oss til det vi e r ... (For) mange staters interesser er ofte berørt av kollisjonene mellom bare noen få ... og ... disse kollisjonenes virkninger er ikke be grenset til en bestemt tidsalder, men kan gi en impuls som kan forandre menneskehetens fremtid.» Ifølge Creasy er denne ideen ikke opprinnelig hans egen. Han tilskriver den sin samtidige Henry Hallam; men såvidt vi kan se er Creasy den første som har utviklet den systema tisk. Det gjør han på en måte som bare kan karakteriseres som «whig-tolkningen av historien skrevet med blod», og poenget i hans argumentasjon er at alt det som er prisverdig og beundringsverdig i den viktorianske verdens øyne — gresk visdom, romersk dyd, saksisk tapperhet, normannisk sentralisme, kristen tro i en spesifikt protestantisk form, en gelsk frihet og fransk demokrati — alt dette er blitt frelst fra utslettelse gjennom strålende militære bragder, og at de trusler mot denne verden som fortsatt eksisterer — særlig det russiske autokrati — kanskje også ville ha vært utryddet 53
dersom skjebnen hadde stått de gode makter bi på denne el ler hin krigsskueplass. Uansett hvilken målestokk man legger på denne historie filosofien, kan man ikke påstå at den er særlig raffinert. Creasy var faktisk en altfor begavet skribent til at han kan ha tatt den filosofiske siden av saken altfor høytidelig; hans energi var ganske sikkert konsentrert om et annet mål, nem lig å skape et stykke drivende godt lesestoff. Og drivende godt lesestoff er akkurat hva boken ble — og fortsatt er. Men uansett hva hans filosofiske intensjoner eller litterære prestasjoner var, hadde han gjennom bokens iøynefallende tittel og dens formidable salgssuksess tilført det engelske his toriske vokabular en uhyre slagkraftig idé. Og det er en idé som aldri har mistet sin slagkraft. Kort tid etter at Creasy var død hadde Malleson, det indiske opprørets historiker, utgitt sin Decisive Battles o f India (1883), og fire år senere kom amerikaneren Thomas Knox med Decisive Battles since Waterloo [som var det siste av Creasys «femten»] som hadde til formål «å gi en oversikt over det nittende århundres hi storie, med hovedvekten på dets viktigste militære begiven heter». Som man ser nøyaktig det samme utgangspunkt som Creasy hadde, noe som ikke minst kommer til uttrykk i den automatiske antagelse at det nittende århundre var et høy depunkt i menneskehetens historie. Da Den første verdens krig var slutt og det dermed forelå en ny råstoffmengde av «avgjørende slag», skrev oberst Whitton Decisive Battles o f M odem Times (1922), som i 1929 ble fulgt av Liddell Harts Decisive Wars o f History og i 1939 av hans store rival J. F. C. Fullers første forsøk på et vidtfavnende arbeid basert på Creasys idé, Decisive Battles o f the World (From Salamis to Madrid i den to-binds 1939-utgaven, From Salamis to Leyte Gulf i den tre-binds utgaven etter 1945). I etterkrigsårene har også de offisielle amerikanske historikerne tilegnet seg Creasys metode, med Command Decisions (1960) som best selgeren hittil og kronen på deres flerbinds verk om Den an nen verdenskrig. Som ved en skjebnens ironi har til og med tyskerne tatt eksempel av ham; to av de best kjente nekrolo gene over deres nederlag er The Fatal Decisions (1956) og The Decisive Battles o f the Second World War (1965). Samtidig har pussig nok Entscheidungsschlacht erstattet Hauptschlacht som betegnelse på et avgjørende, skjellsettende militært engasje 54
ment i det tyske militære vokabularet. Det er blitt utgitt en rekke populære variasjoner over te maet, til og med hele serier. Men det er den vekt seriøse militære historikere som Liddell Hart og Fuller har lagt på ideen som viser hva den er verd. Og uansett om Creasy hev det det motsatte, ligger ideens hovedverdi i den moralske handlingsfrihet den gav historikere som var oppdratt i og arbeidet innenfor den vestlige tradisjon. For uansett den en kelte historikers personlige holdning til den kristne etikk som gir denne tradisjonen dens dynamikk, kan det ikke nek tes at nettopp den kristne avsky for krig reiser betydelige hindringer for en intellektuell, humanistisk tilnærming til emnet. Krig er ifølge kristen teologi en syndig aktivitet, medmindre den utføres innenfor en ramme av regler som de færreste hærførere i praksis har mulighet for å etterleve. Det gjelder ikke minst kravet om at han må ha et rettferdig mål og en rimelig utsikt til seier. Enhver objektiv studie avslører imidlertid raskt at de fleste kriger blir satt i gang av årsaker som overhodet ikke har noe med rettferdighet å gjøre, at de får ganske andre resultater enn de som proklameres som de res offisielle mål og skaper en masse tilfeldige lidelser for ganske uskyldige mennesker. Vestens historikere, enten de var krønikeskrivende munker eller gibbonske skeptikere, hadde derfor alltid hatt en tilbøyelighet til å fremstille kri gen som en ulykke, en svøpe eller en dumhet, medmindre den kunne fremstilles som et korstog (som automatisk var prisverdig etter et kristent syn) eller brukes til å illustrere store menns liv og bragder. Store nasjonale triumfer, som Waterloo, fant alltid sine epikere; men seriøse historikere var, skjønt de så seg nødt til å skrive om krigen, samstem mige om å beklage nødvendigheten av den. De intellektuelle strømningene i det nittende århundre stimulerte den viten skapelige usikkerheten om krigføringens etikk og rolle. På den ene side hevdet Rankes skole et historiesyn som krevde mye mer dyptliggende forklaringer på historiske endringer enn overfladiske begivenheter som militære seire eller ne derlag. På den annen side hevdet den økonomiske skole — som Marx var i ferd med å monopolisere — at det var i det dynamiske forholdet mellom kapital og arbeidskraft forkla ringen på menneskelig adferd lå, og at armeene og det de foretok seg var irrelevant. Parallelt med disse ideene — og 55
ikke i strid med noen av dem — lå selve fremskrittstanken, en av de mektigste ideer det nittende århundre skulle frem bringe, så mektig at den fremdeles lever iblant oss i dag, selv om den har fått hard medfart underveis. En tro på Frem skrittet med stor F var allerede i ferd med å bli en konkur rent til troen på Gud. Og fenomenet krig er i hvert fall ikke mindre avskyelig for en fremskritts-troende enn for en kris ten. For de kristne har alltid akseptert at mennesket, enkelt vis eller kollektivt, både kan og vil oppføre seg dårlig, gru somt og brutalt. Den visjon av fremtiden som ideen om Fremskrittet byr oss, krever imidlertid et mye mer optimis tisk syn på menneskenaturen. Hvordan skulle, under disse intellektuelle og moralske omstendigheter, vitenskapsmen nene forsvare for seg selv eller sine lesere en diskusjon av krig som ikke uten forbehold fordømte den som en avvikelse og unormal menneskelig adferd? Creasy gav dem svaret. Krigen hadde en hensikt; den hadde skapt det nittende århundre. Ennvidere er studiet av krig også et studium av menneskets frie vilje: Jeg er oppmerksom på a t... det med full rett blir reist kritikk for fatalisme mot dem som, i likhet med forfatterne av en bestemt skole i et naboland, ikke ser noe annet i historien enn en serie nødvendige fenomener som følger uvegerlig på hverandre. Men når jeg i dette verk snakker om sannsynligheter, snakker jeg bare om menneskelige sannsynligheten Det faktum at krig har forekommet i for tiden, betinger ingenlunde at krig også må forekomme i fremtiden: Idet vi avslutter våre betraktninger over dette det siste av verdens avgjørende slag [Waterloo], er det en glede å kunne sammenligne det år som det markerte med det år som nå går over våre hoder. Vi har ikke (og måtte vi lenge være uten) den alvorlige opphisselse som krigersk strid skaper, og vi ser ingen erobrede faner fra våre euro peiske naboer båret i triumf til våre helligdommer. Men vi ser et uendelig meget stoltere syn. Vi ser enhver sivili sert nasjons bannere vaie sammen med hverandre over vår konkurranses arena, i de kunster som fremmer vår ra ses liv og lykke og ikke dens lidelse og ødeleggelse. «Fre den har sine seire / Ikke mindre berømmelige enn kri gens,» og ingen slagmark har noensinne sett en edlere 56
seier enn den som England, under sin Høyvelbårne Dronning og hennes Prinsgemal, nå lærer verdens folk å vinne — en seier over egoistiske fordommer og interna sjonale feider, til fremme for den store sak som det er å øke menneskehetens flid og velferd. Det elegante hykleriet i Creasys oppskrift gav enhver histo riker som ønsket å skrive om slag, det påskudd han trengte. Slag er viktige. De avgjør ting. De forbedrer ting. Nøyaktig hva og hvordan er spørsmål som den enkelte historiker gjennom Creasys nihil obstat — hans moralske approbasjon — står fritt til å vurdere selv. Det er en dispensasjon som flokkevis av moderne historikere har grepet med begjærlig het for å forsvare sin endeløse granskning av slag som man selv ikke med den tøyeligste fantasi kan påstå har utrettet annet enn å gjøre verden verre enn den var, for å klaske etiketten «avgjørende» på strategisk betydningsløse, hensiktsløse blodbad med den forutsetning at de må ha avgjort et eller annet, selv om ingen er i stand til å påvise hva, for å velte seg i slag for slagenes egen skyld og for å unngå en hver virkelig nærgående diskusjon av hvordan et slag er ved å gripe til det lettvinte argumentet at man må holde seg til poenget — som er avgjørelsen, resultatet, hvem som vinner eller taper. Mot dette enkle og kraftige argumentet vil et hvert annet — gamle Delbrucks teori om at slagene er varptråden i en vev som viser oss et helt sosialt mønster, for eksempel — ha uhyre vanskelig for å vinne frem. Vi har sett eksempler på at det lar seg gjøre: Michael Howard, hvis sammenfletning av diplomatiske og militære begivenheter alltid er en tour de force, Alistair Horne og — skjønt selve omfanget av deres verk langt overskygger ledetråden i det — de amerikanske offisielle historikerne. Men for de fleste er det forestillingen om Det avgjørende slag som fortsatt lever i beste velgående, fordi den er enklere og mer dramatisk — både for leseren og forfatteren. Og dette blir bestemmende for nesten all moderne fremstilling av slag.
Berettertradisjonen Det mål flertallet følger gir imidlertid ingen forklaring på den særegne fortellerstil som preger storparten av litteratu ren, den typiske «slagbeskrivelsen» med sin reduksjon av soldater til brikker, sin konvensjonelle billedbruk, sin selek tive episode og sin sterke betoning av hva ledelsen sa og tenkte og gjorde. For å få en slik forklaring må man forlate Creasy — siden stilen allerede er så høyt utviklet i Napiers verk — og gå bakover til en annen kilde. Moderne historiografi begynte, i likhet med moderne krigføring, med renes sansen. Og det er åpenbart at antikkens litteratur, som tjente som modell for all moderne historieskrivning fra renessan sen og fremover, også må ha gjort det for militærhistoriens vedkommende. Spørsmålet er bare: hvilke klassiske forfat tere var det som skapte mønsteret? Nøyaktig hvor stor inn flytelse de klassiske forfatterne hadde på renessansens mili tære affærer, er et spørsmål som har vært meget omstridt. Man vet at den senromerske forfatteren Vegetius ble mye lest. Men F. L. Taylor kom i sin bok The Art o f Warfare in Italy 1494 —1529, etter å ha gjennomgått grundig hvilke forfattere Condottieri kunne ha studert, til den slutning at «den klassiske historiens og litteraturens innflytelse hoved sakelig var av akademisk natur. Vi betrakter renessansens kriger gjennom det medium som samtidens historikere og lærere utgjør, og blir derfor tilbøyelige til å overdrive den betydning teoretisk litteratur hadde på militære operasjo ner.» Michael Mallet, en moderne ekspert og forfatter av en fremragende, mangesidig studie av leiesoldatenes rolle i krigføringen, erklærer seg enig. Det femtende århundres hærfører lærte krigskunsten som lærling hos en erfaren condottiere, ikke ved å lese bøker. Han ble kanskje smigret ved at en av humanistene i hans følge sammenlignet hans taktikk med Cæsars i Gallia, men det er lite trolig at han med hensikt la den opp med sikte på det. Det var ikke et studium av den romerske re publikanske armé som skapte fornyet interesse for infan teriet, men de praktiske nødvendighetene i det femtende århundres krigføring. 58
For vårt formål er det imidlertid uten betydning hva solda tene leste eller ikke leste. For om soldatene ikke lærte å ut kjempe sine slag ved å lese bøker, er det heller ikke sannsyn lig at militære historikere lærte å skrive sine bøker ved å se på slag. Slag er ytterst forvirrende. Og konfrontert med nød vendigheten av å øyne fornuften i noe han ikke forstår, vil selv den dyktigste forfatter, ja, kanskje nettopp den dyktigste — klar over at han trenger å tilegne seg et språk og lignel ser som han ikke mestrer — naturlig nok søke en ledetråd i andre, tidligere forfatteres løsning på dilemmaet. Hvem kan han ha vendt seg til? Cæsar er nettopp nevnt. Og selv om Cæsars K om m entarer først ganske nylig var blitt gjenoppda get, hadde de allerede oppnådd en stor popularitet i det femtende århundres Italia og var under oversettelse til andre språk i begynnelsen av det sekstende (til fransk i 1488, til tysk i 1507, til engelsk i 1530). En litteraturforsker ville uten tvil være i stand til å vise langs hvilke veier hans ideer og metoder deretter kom til å prege europeisk historiografi; skjønt det meg bekjent aldri er foretatt noen slik studie for den militære historiografiens vedkommende. Det påstås imidlertid ofte at to av de mest betydningsfulle militære reformatorer i slutten av det sekstende og begynnelsen av det syttende århundre, Moritz av Nassau og svenskekongen Gustaf Adolf, var bevisst påvirket under oppbyggingen av sine arméer av det de hadde lært om den romerske legionen i Cæsars Galliske K riger — et tema som vi takket være hans forfatterskap «vet mer om enn noen andre militære opera sjoner i antikken». Og det er i hvert fall ganske åpenbart at fra det syttende århundre og fremover er det romernes mili tære metoder: eksersis, disiplin, likeartet klesdrakt — og de res militære ideer: om intellektuelt lederskap, automatisk tapperhet, blind lydighet, selvfornektelse og avdelings-lojalitet — som er dominerende i den europeiske soldatens ver den. Mot slutten av det attende århundre hadde de neoklassisistiske strømningene gjort det moderne å bruke etterligninger av romernes ytre symboler som avdelingsmerker og derigjennom demonstrere en indre holdning som allerede var blitt etablert. Franskmennene som ble beseiret av en gelskmennene ved Albuera marsjerte for eksempel bak ørnefigurer som var nøyaktige kopier av dem som ble brukt av Cæsars legioner, de britiske kavalerieskadronene som an59
grep russerne ved Balaklava, hadde uniformsmerker som var miniatyrer av de ørnefigurene deres forfedre hadde erobret ved Waterloo — deres stolteste bragd i historien — og man behøver ikke være spesielt skarpsynt for å øyne likheten mellom den tyske infanterihjeimen som var i bruk til og med første verdenskrig og den romerske legionærhjelmen. Og på denne tiden vet vi tilstrekkelig om hva de ledende hærførerne leste til å kunne demonstrere på en overbevi sende måte at de romerske militære forfatterne med Cæsar som den fremste, hadde hatt en sterk innflytelse på deres tankegang. Skolegutten Napoleon noterte Cæsar på sin liste over bøker han hadde lest; og Schlieffen, midtpunktet blant prøyssiske generalstabsoffiserer, var fullstendig besatt av tanken på romernes nederlag ved Cannæ — i den grad at det faktisk bidrog til å fremskynde Den første verdenskrig. Vi behøver imidlertid ikke anvende noen vitenskapelige deduksjonsmetoder for å konstatere at fordi romerne, og spesielt Cæsar, hadde en betydelig innflytelse på etter-renessansens arméer, må det sannsynligvis også ha vært Cæsar som sterkest påvirket den militære historieskrivningen fra renessansen og fremover. Vi kan nå den samme slutningen med ett enkelt induktivt sprang, for alle karakteristiske trekk i «slagbeskrivelsen» kan finnes i en hvilken som helst av Cæsars beretninger om sine egne seirer. Ta for eksempel hans beretning om nerviernes nederlag ved elven Sambre i det som i dag er Belgia, i året 57 e.Kr. Etter å ha oppmuntret Tiende legion fortsatte Cæsar til høyre fløy, der han oppdaget at hans menn var hardt presset. Soldatene var pakket altfor tett sammen til å kunne kjempe med letthet, fordi fanene til Tolvte legion var blitt samlet på ett sted. Alle høvedsmennene i fjerde kohort var blitt drept, sammen med fanebæreren, og fa nen var gått tapt. I de andre kohortene var også nesten alle høvedsmennene drept eller såret, og sjef-høvedsmannen, Sextius Baculus, en meget tapper mann, var så ut mattet av de mange og alvorlige sår han hadde fått at han med nød og neppe kunne stå oppreist. Cæsar oppdaget også at resten av soldatene i denne legionen var i ferd med å oppgi kampen og at noen av dem sluttet seg til de bakre rekkene som allerede var på retrett. Skjønt fienden 60
rykket frem oppover bakke, opprettholdt de presset på ro mernes front samtidig som de presset hardt på begge flanker. Cæsar så at en krise var nær forestående. Han hadde ingen reserver å sette inn, så han rev til seg et skjold fra en av soldatene i de bakre rekker (han var kom met uten skjold) og løp frem til fronten. Han kalte hø vedsmennene ved navn og ropte oppmuntrende ord til de andre og gav dem ordre om å rykke frem med fanene og spre seg på en bredere front så de lettere kunne bruke sverdene. Hans tilsynekomst gav soldatene håp og gjen opprettet deres mot. Under hans blikk anstrengte hver mann seg til det ytterste, og fiendens fremrykning ble stanset. Her har vi det alt sammen. Springende bevegelse: 1) legionen er hardt presset og noen av soldatene sniker seg vekk, 2) Cæsar dukker opp og beordrer fanene frem, 3) fiendens an grep mister sin kraft. Ensrettet adferd: fienden angriper alle sammen; legionærene gjør enten svak motstand eller lusker unna inntil Cæsars tilsynekomst får dem til å kjempe med ny glød. Forenklet karakteristikk: bare to personer er nevnt ved navn, og bare den ene av dem tildeles en viktig rolle — nemlig forfatteren selv. Forenklet m otivering: de som blir le det har mistet kampviljen inntil lederen gjenoppretter den med noen enkle ordrer og oppmuntrende ord. Vi vet nå at Cæsar skrev sine K om m entarer i en bestemt politisk hensikt. Og intelligente lesere har, enten de er klar over dette eller ikke, formodentlig gjettet seg til at han overdrev beskrivelsene av sine egne bedrifter. Men forbau sende nok har militærhistorikerne aldri for alvor betvilt rea lismen i hans slagscener; de har oppfattet dem som veder heftig reportasje og faktisk stort sett brukt hans beskrivelse av legionærenes kampinnsats som en ubestridelig sannhet og et sammenligningsgrunnlag for de kjensgjerninger de kunne skaffe om slagene i sin egen tidsalder. Noen av dem kan unnskyldes for at de har gjort det. Renessansens humanister, som famlet seg frem mot kriti ske vurderingsnormer og visste lite eller ingenting om ar méer i legionær-stil, hadde bare så altfor lett for å ta Cæsars fremstilling av legionærenes påvirkelighet og automatisme bokstavelig, og de gav den ny troverdighet i sine egne slag61
beskrivelser, slik de mente de burde utformes. Men senere tiders historikere, som arbeidet etter etablerte normer og bodde i land som hadde disiplinerte yrkesarméer, burde ha visst bedre. Særlig fordi antikken bød på en alternativ tradi sjon i militær historiografi — adskillig rikere, mer nyansert, mer psykologisk og fremfor alt mer oppriktig i sin fremstil ling av hvordan mennesker opptrer i et slag. Det var en tra disjon som brukte lengre tid enn den romerske på å mani festere seg i europeisk vitenskap, men da det først skjedde, burde den ha virket som en alvorlig tankevekker for histori kerne. Tradisjonen vi snakker om er den greske, skapt av Herodot i begynnelsen av det femte århundre f. Kr. og alle rede i slutten av samme århundre videreført av Thukydid til et vitenskapelig og kunstnerisk nivå som Europas histori kere ikke nådde opp til før for to hundre år siden. Her er et utdrag av Thukydids beretning om slaget ved Mantinea i år 418 f. Kr. mellom lakedaimonerne (spartanerne) og deres allierte på den ene siden og argeierne og deres allierte på den andre. Lakedaimonernes armé så ut til å være den største, men når det gjelder å fastsette tallet på hver av partene, kunne jeg ikke gjøre det med nøyaktighet... og menneskene er så tilbøyelige til å skryte av sitt eget lands styrker at de ikke trodde det tall som ble oppgitt på deres fiender. Føl gende beregning gjør det imidlertid mulig å anslå hvor mange de var [her følger noen innviklede utregninger]. Da armeene nå var parat til å møte hverandre, mottok hver av dem noen ord til oppmuntring fra sin øverstbefalende. Mantineerne ble minnet om at de kjempet for sitt land og for å slippe å vende tilbake til slaveriet... ar geierne at de skulle straffe en fiende og nabo som tusen ganger hadde gjort dem urett... Samtidig oppfordret la kedaimonerne hver enkelt tapper kamerat til å huske det han hadde lært før, for de visste godt... at langvarig tre ning ... var av større verdi enn noen kortfattet verbal for maning. Etter dette begynte slaget. Argeierne og deres allierte rykket frem med hast og vrede, lakedaimonerne langsomt og til musikk fra mange fløytespillere — en stående insti tusjon i deres armé som ikke har noe med religion å gjøre, 62
men nettopp har til formål å få dem til å avansere lang somt uten å bryte sin formasjon, slik store arméer er til bøyelige til å gjøre i det øyeblikk de engasjerer fienden. Like før slaget begynte hadde kong Agis [lakedaimonernes konge] bestemt seg for følgende manøvre. Alle ar méer har dette til felles: når de går i kamp, har de en til bøyelighet til å bli presset ut på høyre fløy, slik at de begge med denne fløy overlapper motstanderens venstre; grunnen er at frykten får hver mann til å gjøre sitt beste for å skjerme sin ubevæpnede side med skjoldet til side mannen til høyre for seg, idet han tror at jo tettere skjol dene blir låst sammen, desto bedre beskyttelse vil han få. Den mann som i første rekke er ansvarlig for dette er første mann på høyre fløy, som alltid bestreber seg på å skjule sin ubevæpnede side for fienden; og den samme frykt får de andre til å følge hans eksempel. [De to arméene utflankerte begge den andres venstre fløy, slik at Agis, som hadde flere soldater, beordret noen av dem til å forflytte seg mot venstre. De nektet imidlertid å adlyde, og de to ansvarlige lederne, Hipponoidas og Aristokles, ble «senere forvist fra Sparta idet de var funnet skyldige i feighet», og mens Agis var opptatt med å rydde opp i denne oppsetsigheten foretok argeierne et plutselig an grep.] Det var nå lakedaimonerne, som var navngjetne for sin dyktighet i kamp, også viste seg overlegne hva mot angikk. Så snart de kom i nær kontakt med fienden (klarte de å slå dem). Beretningen om slaget som følger, er temmelig komplisert, full av navn på de to partenes mindre allierte, og den er ikke fri for det intetsigende uttrykket «splittet dem fullstendig» som falt Cæsar så lett i pennen. Men i nesten enhver annen henseende er Thukydids stil i slagberetningen Cæsars langt overlegen. Hvor Cæsars soldater er roboter, er Thukydids menneskelige vesener, hvor deres handlinger avhenger av hans nærvær eller fravær, blir handlingene til Thukydids soldater motivert av frykt (som «mannen på høyre fløy») el ler av oppsetsighet (som Hipponoidas og Aristokles); hvor Cæsar bare kan nevne fanenes posisjon som en ytre innfly telse på deres adferd, nevner Thukydid musikk (og dermed underforstått også religion), patriotisme, fremmedhat og yr63
kesstolthet; hvor Cæsars underordnede er pappfigurer — om Sextius Baculus ikke hadde vært «en meget tapper mann,» hvilket er alt vi får vite om ham, ville han selvfølge lig ikke ha vært sjefshøvedsmann — er Thukydids individer med egen vilje som får svi for sin egenrådighet (landsforvis ning fra Sparta); og hvor lederens inngripen i Cæsars slag ordner alt til det beste på et blunk, ser vi i Thukydids beret ning at kongens beslutning om å endre planen faktisk gjør situasjonen verre for hans tropper. Dessuten er den generelle atmosfæren i de to stykkene helt ulik hverandre: Cæsar for teller oss ingenting om sin armé bortsett fra at den lystrer hans ordrer, og beretningen lar det tydelig skinne igjennom at det mest interessante poenget var at han — Cæsar — var lederen. Thukydids armé derimot representerer en art insti tusjoner som er interessante i seg selv, med velkjente men pa ingen måte ensrettede adferdsmønstere («store arméer er til bøyelige til å ... bryte sin formasjon» — underforstått: små arméer er det ikke) og disse adferdsmønstrene er produktet av menneskelig adferd og karakter på ethvert niva. Kort sagt — mens Cæsar skriver spesiell historie, skriver Thukydid generell historie — etter enhver målestokk en nyttigere, vanskeligere og mer opplysende form for denne kunsten. Den nærliggende innvendingen mot denne forkleinelsen av Cæsars ferdigheter som historiker — at han var en enkel soldat hvis forenkling av problemstillinger og motiver skyld tes at han var vant til å løse konkrete militære problemer med en meget effektiv hensynsløshet — er ikke holdbar. For Thukydid var også aktiv soldat, og hans historie om Peloponneserkrigen var basert dels på egne opplevelser og dels på innsamlede førstehånds beretninger fra andre deltagere. En bedre innvending er at Cæsar beskrev operasjonene til arméer som var av en ganske annen art enn de greske by statenes hærstyrker. Mens de sistnevnte var militsstyrker av frie menn som bare gjorde tjeneste i krisesituasjoner, var de romerske legionene regulære leietropper som tjenestgjorde i årrekker. De var riktignok frivillige, men hadde de først meldt seg til tjeneste, ble de styrt med pisken og sverdet. Og om de fortonet seg som roboter i sin adferd pa slagmarken, så var det fordi de var trenet til å gjøre det. Dette er en god og sterk innvending. Men den er ikke avgjørende. Moritz av Nassau og Gustav Adolf trodde kanskje at de med tilstrekke64
lig tid og penger til rådighet kunne gjenskape arméer i det bilde Cæsar hadde åpenbart for dem. Moderne klassiske vi tenskapsmenn, som irriterer seg over den mangel på sann forståelse av legionenes indre liv som antikkens beretninger gir, har en berettiget mistanke om at disse romerske hæravdelingene i virkeligheten var adskillig mer kompliserte, lu nefulle og individuelle i sin adferd enn Cæsar vil ha oss til å tro. Hvis dette stemmer, jaget Moritz og Gustav Adolf et fantasifoster. Sikkert er det at ingen militære institusjoner som vi har detaljerte og objektive kunnskaper om, noensinne er blitt utstyrt med den monumentale, marmorharde, nesten mono littiske ensrettethet i karakteren som klassiske forfattere kon vensjonelt tilskriver de romerske legionene. Jeg tror vi trygt kan slutte at en slik karakteristikk ganske enkelt var en kon vensjon, av samme sort som alltid gjør prester hellige og gamle menn kloke. Forskjellen mellom romersk og gresk historiografi er, ifølge professor Michael Grant, at den førstnevnte «begynte med politikk og staten», mens den sistnevnte «utsprang av geografi og menneskelig adferd». Det var derfor høyst beti melig at de greske historikerne begynte å gjøre sin innfly telse gjeldende i europeisk historiografi nettopp i det øye blikk da en interesse for «geografi og menneskelig adferd» — en interesse hvis intellektuelle og kunstneriske manifesta sjoner vi kaller romantisismen — erstattet den knastørre le galistiske syslingen med «politikk og staten» som den moti verende kraft i historisk forskning. Og det fikk konsekvenser, for den fremste eksponent for den nye historien, Leopold von Ranke, insisterte på å betrakte Thukydid som den størs te av alle historikere, levende eller døde. Rankes nye historie eller «generelle historie» som han kalte den, stammet selv følgelig ikke fra grekerne. Den var et produkt av hans eget arbeid og under stadig utvikling gjennom hele hans lange liv (1795—1886). Men takket være hans forkjærlighet for grekerne fant noe av deres ånd — praktisk, realistisk, speku lativ, åndfull og human, egenskaper som alle sammen rom met et viktig korrektiv til den maurflittige arbeidsomhet i den tyske skole han utsprang av — veien til verker av mindre betydelige og ofte u-akademiske historikere, hvorav noen sikkert var ganske uvitende om hva de skyldte ham. En av dem kan ha vært Ardant du Picq, som i midten av 3. Store slag
65
det nittende århundre begynte å betrakte studiet av krigs handlinger på en fullstendig ny måte — nemlig med studiet av menneskelig adferd som utgangspunkt. Du Picq var infanterioffiser i den franske armé, veteran fra Krim og Alge rie, og han falt ved Metz i 1870. Når sant skal sies, var hans militære løpebane slett ikke spesielt fremragende, og en hel del av det han har å si om arméer og slag fortoner seg i dag, etter et århundre med stadige kriger, nesten overlagt per verst. Han trodde for eksempel fullt og fast på nødvendighe ten av å dyrke et offisers-aristokrati. Ikke desto mindre var hans militærhistoriske metode enestående: for å finne «sann heten» om hva som skjer i et slag sendte han rundt til sine offisersbrødre et sirkulære der han bad om nøyaktige svar på en lang rekke meget detaljerte spørsmål om hva som hadde hendt dem og deres soldater når de var i nær kontakt med fienden. Spørreskjemaet ble ingen suksess — flestepar ten av dem som mottok det, reagerte enten surt på du Picqs spørrelyst eller var ganske enkelt for dovne til å besvare spørsmålene. Men spørsmålene var intelligente og originale, og da du Picq — som ikke hadde mistet motet fordi hans yrkesbrødre var lite meddelsomme — begynte å anvende dem på dokumentarisk materiale, viste de seg å gi uhyre in teressante svar. Det var antikkens historikere han konsen trerte seg om, spesielt Polybius, en etterfølger av Thukydid, fordi han mente de var mer oppriktige enn moderne forfat tere om hvorfor og hvordan katastrofer skjedde i krig — hvorfor soldater vendte fienden ryggen og hva som skjedde når de gjorde det. De konklusjonene han kom frem til var ikke helt ut originale, siden folk som marskalk de Saxe og Guibert var kommet ham hundre år i forkjøpet med å be nekte at soldatene flykter som følge av «sjokk.» Men du Picq føyet nye detaljer til bildet og hadde dessuten adskillig å si om døden på slagmarken og «viljen til å kjempe». Du Picq trodde ikke på «sjokk» — kollisjonen mellom to masser av væpnede menn — av to grunner, den ene god, den andre mindre god. Den gode grunnen var hans demon strasjon, basert på dokumentarisk materiale, av at store masser av soldater slett ikke kolliderer med hverandre — enten fordi den ene viker unna i det avgjørende øyeblikk el ler fordi angriperne under fremrykningen mister sine sva kere sjeler slik at avdelingen, idet den når kontaktpunktet, er 66
blitt tallmessig svakere enn den massen den angriper. Hvis så den ene part vender ryggen til den andre og flykter, er det — i begge tilfeller — ikke på grunn av noe fysisk sjokk, men fordi motet svikter. Den mindre gode grunnen er basert på en nokså innviklet argumentasjon: disiplinerte avdelinger av «siviliserte» soldater, sier han, slår alltid udisiplinerte avde linger av barbarer. Men enkeltvis er barbarene taprere sol dater enn siviliserte krigere. Derfor har ingen kontakt funnet sted mellom en sivilisert styrke og den barbar-styrken som den beseirer, for hvis de faktisk hadde krysset sverd med hverandre ville den siviliserte styrken ha blitt slått. Dette argumentet er mindre godt fordi han ikke klarer å påvise at barbarene, sett under ett som avdelinger, er bedre enn siviliserte soldater i nærkamp. Men med denne gene relle benektelsen av «sjokkets» realitet som grunnlag de monstrerer han på en overbevisende måte en annen lgererik sannhet om slagets natur: at soldater dør i størst antall når de flykter, for nettopp når de vender ryggen til fienden er de minst skikket til å forsvare seg. Det er fordi de vet hvor far lig det er å flykte at siviliserte soldater kjemper så godt, sier han — og på grunn av disiplinen som besjeler dem. Og med disiplin mener han ikke et abstrakt prinsipp, men den høyst konkrete mannstukt som håndheves av offiserene i en orga nisert styrke. Menneskene kjemper, konkluderer han, på grunn av frykt: frykt for konsekvensene først av ikke å kjempe (dvs. straff) og dernest av ikke å kjempe godt (dvs. å bli drept). Etter du Picqs død fikk hans historiesyn — i en overdre vet og mistolket form — innpass i den franske armé. Men det var i Amerika hans ideer vant den største og mest lang varige gjenklang. Amerikanerne visste bedre enn noen å verdsette hans sterke betoning av fryktens dominerende rolle over begivenhetene på slagmarken, både fordi den var oppriktig og fordi den var sannferdig. Frykt er noe enhver kan forstå, og frykt var nettopp det tusener og atter tusener av amerikanere hadde opplevd i utpreget grad på slagmar kene under borgerkrigen mellom nord- og sørstatene. Den krigen hadde allerede, da Den første verdenskrig brøt ut et halvt hundre år senere, gitt stoff til en rik flora av soldatlitteratur der slagene var blitt fremstilt hovedsakelig fra den menige soldats og ikke fra generalenes synspunkt, og mange 67
av forfatterne hadde ikke lagt skjul på hvor redde de var. Da Amerika i slutten av 1941 gikk med i Den annen verdens krig, besluttet De forente staters armé å nedtegne i detalj sin krigsinnsats for ettertiden — noe som var blitt forsømt for Den første verdenskrigs vedkommende. Det ble samlet en gruppe historikere, noen av dem yrkesmilitære, andre sivile, som fra første stund besluttet å legge du Picqs ideer til grunn for sin registrering av selve kamphandlingene — i motsetning til slike ting som strategi, forsyningstjeneste osv. og siden de alle var amerikanere preget av sin tid — patrio tiske, populistiske, selvsikre og uhyre optimistiske — tok de det for gitt at det var arméenes ånd som avgjorde seier eller nederlag, og at Amerikas ånd ville sikre seieren for dets armé. Ledetråden i deres historiske arbeid ville derfor bli en undersøkelse av hvordan den amerikanske soldaten overvant frykten for å kunne gjøre sin plikt. De konklusjoner de amerikanske historikergruppene kom til, på grunnlag av tusenvis av samtaler med enkeltpersoner og grupper som nettopp hadde vært i kamp, er nå alminne lig kjent. De danner råmaterialet for de fremragende ameri kanske felttogshistoriene og er blitt utgitt i en stringent og konsentrert form av den ledende historikeren for den euro peiske krigsskueplass, general S. L. A. Marshall. I en viss for stand er Marshall en amerikansk du Picq: selv om han har sin franske forgjenger å takke for sin idée de base — at slag marken er et fryktens og redslenes sted — er han kommet frem til et ganske annet syn på hvordan soldatens frykt bør overvinnes. Både han og du Picq mener at en armé er en ekte sosial organisme, styrt av sine egne sosiale lover, og at formell disiplin som blir dekretert ovenfra bare har liten virkning når det gjelder å få soldatene til å slåss. Men du Picq, som riktignok bruker et uttrykk som Marshall må ha festet seg sterkt ved: at soldatene må utvikle «et gjensidig bekjentskap med hverandre som skaper stolthet» — hevder at det i første hånd er offiserenes oppgave å undertrykke mannskapenes frykt. Det er ikke Marshall enig i. På typisk amerikansk vis hevder han at dette er en oppgave som må falle på alle som befinner seg i frontlinjen. «Når man betrak ter styrkene på slagmarken,» skrev han i sitt mesterverk Men Against Fire, «ser man at frykten er alminnelig utbredt blant mennene, men man ser videre at de vokter seg vel for å la 68
frykten komme til uttrykk i spesielle handlinger som kame ratene vil oppfatte som feighet. Flertallet er uvillige til å ta en særlig stor risiko og har ingen aspirasjoner i retning av å spille helt, men de er like engstelige for å bli betraktet som den minst verdige blant de nærværende.» Derfor er det etter Marshalls oppfatning livsviktig at en armé bevisst fremmer et nært kameratskap mellom soldatene og forsøker å skape grupper av venner, om mulig med en «naturlig» kriger som midtpunkt, fordi det bare er samholdet mellom de menige som kan hindre at noen av dem lurer unna og lar de andre ta støyten. «Når en soldat... kjenner de mennene som be finner seg omkring ham, har han... grunn til å være redd for å miste det eneste som han sannsynligvis verdsetter enda høyere enn livet, nemlig sitt renommé som en mann blant andre menn.»
Kjennelse eller sannhet? Marshalls historiske metode rommer adskillig mer enn bare en påvisning av hvilken rolle frykten spiller for den menige soldat på slagmarken. Hans samvær og samtaler med infan terister som kom direkte fra kamphandlinger — mot japa nerne på Stillehavsøyene og mot tyskerne i Nordmandie — førte til at han gjorde en forbløffende oppdagelse: nemlig at selv i «høyt motiverte» avdelinger, og selv når de er «hardt presset,» er det ikke mer enn omkring en fjerdepart av alle såkalte «stridende» mannskaper i avdelingen som bruker sine våpen mot fienden. Arméen kan ikke forvandle det vest lige menneske, skrev han i Men Against Fire. Den må regne med at han kommer fra en sivilisasjon der aggresjon, som ender med at man tar en annens liv, er forbudt og uakseptabelt. Hele denne sivilisasjons moral lære og idealer er imot drap, imot det å utnytte andre. Frykten for aggresjon er blitt formant for ham så sterkt og absorbert av ham så dypt og så varig — praktisk talt med morsmelken — at den utgjør en del av det normale men neskes følelsesmessige egenart. Dette er hans største han69
dicap når han går i kamp. Det legger en bremse på avtrekkerfmgeren hans, kanskje uten at han selv er klar over det. Det er den underliggende effekten av disse to grunnleggende antagelsene til Marshall — at alle soldater er redde på slag marken, men at de fleste likevel, tross frykten, er og forblir produkter av sin kultur og dens verdinormer — som forlener hans slagberetninger med en original og umiskjennelig atmosfære. Vi kan gjerne kalle den utpreget amerikansk, for hans innflytelse på historikerne i hans eget land, særlig på dem som trådte sine barnesko som forskere i armeens historiker-grupper, begynner nå å bli utpreget. Den er også ekte amerikansk, for det er i samsvar både med den amerikanske livsstilen og med tradisjonen i amerikansk historieforskning at interessen konsentreres om den menige soldat og ikke om sjefen, om flertallets handlinger og ikke om et lite fåtalls be slutninger og ordrer. Men like fullt finnes det grenser for Marshall-metodens generelle anvendelighet. For hans egentlige hensikt med det han skrev var ikke å beskrive og analysere — uansett hvor glimrende hans beskrivelser og analyser er — men å over bevise den amerikanske armé om at den utkjempet sine kri ger på en feilaktig måte. Han var overbevist om at en armés prestasjoner i kamp var avhengig av at den var korrekt strukturert, og i sin argumentasjon for en ny struktur med små ildgrupper ledet av «naturlige krigere», gjorde han seg nok skyldig i visse overdrivelser. Men hans argumenter var effektive — så effektive at han opplevde noe som må være bortimot enestående for en historiker: ikke bare ble hans meninger hørt, men han fikk oppleve a se dem danne grunnlaget for praktiske reformer i arméen. Men kanskje nettopp derfor er disse argumentene av en slik art at den akademiske historiker, som er opplært ikke til å forenkle, men tvert om skildre det innviklede i alt som angår mennes kene, bør være varsom med dem. En dose Marshall er et nyttig korrektiv, men ingen patentmedisin mot alle militærhistoriens skavanker. Det ville heller ikke være noen patentmedisin å vrake «seier/nederlag»-synsvinkelen som preger beretningene om «avgjørende slag,» eller den sterkt feltherre-konsentrerte be70
rettertradisjonen som Cæsar er en så utpreget eksponent for — en «strategosentrisk» tradisjon kan vi godt kalle den, om noe navn er nødvendig. Man må åpenbart arbeide seg frem til et avveid standpunkt når man skriver om slag, som om hva som helst annet. Og det ville være halsløs gjerning å ig norere — ja, bare å nedvurdere — ledernes innflytelse på begivenhetene. Det avgjørende spørsmålet er heller hvordan man bør vinne frem til et standpunkt og i hvilket lys de le dende skikkelsene bør fremstilles. Noen enkle og raske regler kan ikke jeg gi. Men jeg kan komme med noen forslag og nyttige analogier. Det nyttigste er etter min oppfatning den som ligger i forskjellen mellom det britiske og det franske rettssystemet. I England (og Amerika) har retten i kriminal saker til oppgave — en oppgave som den delegerer til en jury — å avgi kjennelsen «skyldig» eller «ikke skyldig» på grunnlag av det bevismateriale som henholdsvis anklageren og forsvareren legger frem. Rettssakene er konflikter og kjennelsene er avgjørelser; de to partene «vinner» eller «ta per.» I Frankrike og andre land som følger romerretten, er rettens oppgave i en kriminalsak å finne frem til sannheten, så langt den kan skjelnes av menneskelige øyne, og ansvaret for å konstatere hva sannheten er, ligger ikke på en jury hvis eneste oppgave er å avgi en kjennelse, men på en såkalt ju g e d ’instruction. Denne rettstjenestemannen, som er ukjent i en gelsk rettspraksis, har meget vidtgående fullmakter til å for høre den mistenkte, hans pårørende, arbeidskamerater og alle andre som kan ha opplysninger av verdi for saken, og til å etterforske omstendighetene og åstedet for forbrytelsen, der den mistenkte ofte blir bedt om å delta i en rekonstruk sjon. Først når le ju g e d ’instruction føler seg overbevist om at en forbrytelse faktisk er begått og at den mistenkte er skyl dig, gir han klarsignal for vanlig saksbehandling i retten. Karakteren i disse to forskjellige juridiske systemene blir vanligvis betegnet som henholdsvis «akkusatorisk» (det en gelske) og «inkvisitorisk» (det franske). Og det kan godt hende at det dramatiske anklagende elementet i det engelske systemet har hatt sin virkning — Creasy var jo jurist — på den form som har preget engelsk og inntil nylig også ame rikansk historiografi. For som vi har sett stiller de fleste bri tiske militærhistorikere underforstått noe eller noen — en armé eller en general — i tiltaleboksen, anklager den eller 71
ham for en forbrytelse — et nederlag om det er en venn, seier om det er en fiende — og oppmarsjerer deretter bevi sene for dens eller hans skyld. Og med et slikt utgangspunkt — det «akkusatoriske» — er det jo egentlig ikke stort annet en historiker kan gjøre. Den inkvisitoriske fremgangsmåten derimot gir — eller ville gi, får man nøye seg med å si fordi den så sjelden brukes — en langt større handlingsfrihet. Den ville for eksempel gjøre det mulig for historikeren å drøfte slag ikke nødvendigvis som konflikter som søkte en avgjørelse, men som frittstående begivenheter — for det er som begivenheter de fortoner seg for mange av deltagerne og de fleste ikke-stridende tilskuere. Tok man utgangspunkt i deres upartiske holdning, kan det hende man ville få et klarere syn på hvilken reell betydning et slag hadde. Den in kvisitoriske synsmåten ville også gjøre det mulig å drøfte i hvilken forstand et bestemt slag hadde funnet sted. Det er for eksempel blitt påpekt at tyskerne — så paradoksalt det enn kan høres — overhodet ikke var klar over at det var et slag de utkjempet i den serien av kamphandlinger som vi kaller slaget ved Marne; og Telford Taylor har med stor flid demonstrert at Slaget om Storbritannia, som ifølge Chur chill «var i ferd med å begynne» i juni 1940, etter tyskernes oppfatning aldri kom i gang for alvor. Videre vil den inkvi sitoriske synsmåten kunne få en historiker til å utføre e4 stykke skikkelig detektivarbeid — for eksempel spore mei dinger fra avsender til mottager, sammenligne tidspunktene for avsendelse og mottagek faktiske begivenhetene på slagmarken og derigjei •.me frem til en begrun net vurdering av i hvilken 6idu denne eller hin feltherre hadde innflytelse på slagets utfall. Dette er noe de dyktigste maritime historikere er meget drevne i, og som f.eks. også er blitt gjort for Ardenner-slagets vedkommende som et regu lært krigsspill på den amerikanske stabsskolen. Men det er ikke mange militære historikere som har brukt denne meto den — tross Tolstojs utfordrende benektelse i K rig og fred av at generalene har noen innflytelse på slagets utfall i det hele tatt. Den inkvisitoriske metoden gir et enda friere spillerom enn det vi her har nevnt eksempler på, skjønt den også medfører visse ulemper. Den gir for eksempel historikeren anledning til å vurdere de langtidsvirkninger som et stort 72
slag — i likhet med andre plutselige begivenheter som kre ver mange menneskeliv og ødelegger materielle verdier — kan ha på nasjonale og kulturelle holdninger. Akkurat som jordskjelvet i Lisboa påstås å ha gitt religionsdyrkelsen i det attende århundres Europa en høyst tiltrengt stimulans, hev des det nå at slaget ved Stalingrad er den enkeltbegivenhet som har spilt størst rolle for fremveksten av et demokratisk Tyskland. Hvor sant er det? Den brutale undertrykkelsen av Paris-kommunen i 1871 skapte utvilsomt psykologiske sår blant arbeiderklassen som ennå ikke er helt leget. Men nøy aktig hva betydde slaget om Frankrike i 1940 psykologisk for den franske nasjon? Spørsmålets enorme dimensjoner burde ikke skremme historikerne fra å forsøke å finne et svar. Noen har allerede gjort det. Alistair Horne har forsøkt å påvise at erfaringene fra Verdun i 1916 fikk franskmen nene — via anlegget av Maginotlinjen — til å bygge fjell festningen Dien Bien Phu i Indokina, og at dens fall fikk hele det franske koloni-imperiet til å rakne. Men en inn gående granskning av et så stort tema krever mer plass enn han har spandert på det i slutten av sin bok om Verdun. Og det krever en helt spesiell form for historisk kildegranskning — ikke så mye arkivforskning som en reise gjennom en na sjons litteratur, fra Sartres Jern i sjelen via manuskriptet til Les Jeunes Interdits til lydsporet fra Le Chagrin et la Pitié. Behandlingen av slag i fiksjonslitteraturen er et emne som praktisk talt ikke er blitt berørt av litteraturkritikerne, men som militærhistorikeren — med sin spesielle evne til å kon trollere hva som er vederheftig og sannsynlig — burde finne fristende. Han burde også se slagene i en nærmere sammen heng med deres sosiale tidsbilde. Hvor voldspreget var for eksempel det samfunn — og mer spesielt den samfunnsklas sen — som Wellington rekrutterte sitt «iberiske avskum» fra? Hvor offervillig var generelt sett stemningen i Europa i 1914, da militære ledere i snesevis — man kunne lett sette opp en lang liste — mistet sønner og svigersønner i de sla gene de selv ledet, men fortsatte kampen uten å vike en tomme? Nøyaktig hva var de menneskelige ettervirkningene etter slagene i de lokale områdene som ble rammet hardere enn andre — f.eks. Pas de Calais-området etter slaget ved Morhange i august 1914 eller Belfast etter Somme-slaget — og hvor langvarig var den demografiske skaden? Og for å 73
stille et spørsmål i en mer positiv tone: hvor varig var de bånd et bestemt slag skapte mellom menn som overlevde det, og hvilken virkning fikk de for deres senere liv? Å ha «vært ute» i 1916 var en nødvendig passerseddel til det po litiske liv i den uavhengige republikken Irland, og (ikke fullt så åpenbart) å ha gjort tjeneste i den frie franske panserdivisjonen i slaget om Normandie var å skaffe seg en aksje i gaullismens endelige triumf. Det er også et faktum at det finnes et fint og uuttalt samhold, en villighet til å beskytte om ikke direkte fremme hverandres interesser, mellom menn som har «opplevd den samme forestillingen» — et samhold som åpenbart fremdeles gjør det umulig for noen av krigstidsgenerasjonen som ikke har «tjent i Kronens væpnede styrker» å oppnå lederstillingen i det konservative partiet. Slike ting ville historikerne ha nytte av å vite mer om. Dette er bare noen av de retninger som studiet av slag kan videreføres i. Jeg er selv fristet av mange av dem, men innser at deres dimensjoner og mine begrensninger stiller de fleste av dem utenfor min rekkevidde. Det jeg har til hensikt å forsøke her er noe mye mindre, skjønt likevel viktig nok etter min oppfatning: atter en gang å ta den tradisjonelle «slagbeskrivelsen» opp til revisjon og foreslå midler til å be fri den for det klisjépreget den så lenge har hatt, takket være skikk og bruk og tankeløs imitasjon. Jeg akter ikke å skrive om generaler og generalskunst, bortsett fra at jeg vil drøfte hvordan en militær leders fysiske nærvær på slagmarken kan ha påvirket soldatenes kampvilje. Forsyningstjeneste og strategi vil jeg ikke beskjeftige meg med, og bare i liten grad med taktikk i formell betydning. Og jeg kommer ikke til å gi et tosidig bilde av begivenhetene, fordi det som hendte den ene parten i et hvilket som helst av de slagene jeg beskriver, vil være tilstrekkelig til å fremheve de trekkene jeg synes er vesentlige. Derimot vil jeg snakke om sår og behandlingen av dem, mekanikken i det å bli tatt til fange, lederskapets natur på det laveste befalsnivået, hvilken rolle tvangen spil ler når det gjelder å få soldatene til å holde stand, og fremfor alt dimensjonene i den fare som de forskjellige typer av vå pen rommer for den enkelte soldat på slagmarken. På en primitiv, men for mitt formål meningsfylt måte kan vi dele inn disse våpnene i tre kategorier: håndvåpenet — sverd el ler lanse, enkeltprosjektil-våpenet — muskett eller rifle og 74
mange-prosjektilvåpenet — mitraljøse eller giftgasskaster. Jeg har valgt å beskrive tre slag i detalj: Azincourt, Waterloo og Somme. Grunnlaget for dette valget har vært tilgjengelig heten av dokumentarisk materiale, og min hensikt er å vise så nøyaktig som mulig hva krig med de nevnte vapentypene var (og er) og forsøke å finne et svar på hvordan de menn som måtte (og må) møte disse våpnene på slagmarken be hersker sin frykt, forbinder sine sår og gar døden i møte. Det er et personlig forsøk på å få et glimt av slagets ansikt.
KAPITTEL 2
Azincourt 25. oktober 1415 Azincourt — gjennom mer enn et halvt tusen år har dette stedsnavnet hatt en klang som få andre i engelskmenns ører og manet frem bildet av et av de mest ærerike øyeblikk i nasjonens historie. Det er symbolet på de svakes seier over de sterke, fotsoldatens seier over den panserkledde ridder og besluttsomhetens seier over bombastisk skryt. Visuelt sett er det et pre-rafaelittisk slagstikk — eller kanskje bedre et fra Medici-galleriet — en komposisjon av sterke vertikale og horisontale linjer og en kollisjon mellom fyldige mørke rød farger og sjatteringer av Lincoln-grønt mot en bakgrunn av blå og grå nyanser. Det er en skoleutflukt til Old Vic med Shakespeare, son-et-lumiére, blankvers og Laurence Olivier i stridsmundering; det er en episode som er vel egnet til å åpne øynene på enhver skolegutt som kjeder seg i en histo rietime, en demonstrasjon av engelsk moralsk overlegenhet og en elsket ingrediens i en bleknende nasjonal myte. Men det er også en historie om redselsfull nedslakting av men nesker og forferdelige grusomheter.
Felttoget Begivenhetene i Azincourt-felttoget er en såre takknemlig materie for militærhistorikeren. I motsetning til de fleste middelalderslag er det nemlig forbløffende godt dokumen tert: kronologien kan fastslås med betydelig nøyaktighet, det nøyaktige åstedet for det avgjørende slaget har det aldri hersket uenighet om, områdets topografi har forandret seg 76
svært lite i løpet av fem hundre år og det hersker ikke — som i de fleste parallelle tilfeller — en bortimot total usik kerhet om hvor mange som deltok på den ene og den annen side. Det var på ettersommeren 1415 at den tjuesju-årige Hen rik V, som i to år hadde vært konge av England, gjorde in vasjon i Frankrike. Årsaken var at han ville sette makt bak de kravene hans slekt hadde gjort på en rekke landområder som den både hadde vunnet og tapt i løpet av de foregående hundre år, under det vi nå kaller Hundreårskrigen. England hadde naturligvis ikke mistet alle sine franske besittelser. Det hadde fremdeles Calais og området innenfor og Bor deaux, pluss en stor enklave bak den og langs kysten mot sør — et område som i dag helt eller delvis omfatter depar tementene (fylkene) Landes, Basses-Pyrénées, Gironde, Dordogne, Charente og Charente-Maritime. Men de besittelser England hadde fått retten til i 1360 ved Bretigny-traktaten, som satte punktum for Edward IIFs erobringsfelttog, var mye større: de omfattet i Poitou og Aquitaine, nord og øst for Bordeaux, nesten en tredjedel av Frankrikes territorium. Det var disse områdene Henrik V i første rekke var interes sert i å gjenvinne for England; skjønt det skulle vise seg at han var beredt til å gjenoppta det gamle kravet på hertugdømmet Normandie, som kong Johan hadde mistet arveret ten til i år 1204. Hvilken militær strategi han hadde i tankene kan bare re konstrueres gjennom gjetninger. De avtaler han gjorde med lederne for de største kontingentene som ledsaget ham, om fattet riktignok operasjoner både i det nordlige og det sør lige Frankrike, men det virker lite trolig at han hadde tenkt å rykke dypt inn i hjertet av Frankrike allerede i begynnel sen. Det var jo nettopp langdistanse-offensiver av den typen som hadde tappet kampviljen og slagkraften ut av en rekke engelske arméer i løpet av de siste tretti år av det foregående århundre og gjort det mulig for franskmennene, som kloke lig unngikk et avgjørende slag i åpent lende, å nedkjempe engelskmennenes borger og befestede byer ved å ta dem i tur og orden. Med disse støttepunktene forsvant også en gelskmennenes reelle makt over de områdene de hadde fått ved Bretignytraktaten. Henriks plan må ha vært nøyaktig det motsatte av planen til John of Gaunt og Den svarte 77
prins. Han ville ikke sette i gang mobile operasjoner før han hadde vunnet og konsolidert en fast base, og den basen ville han prøve å etablere ved enden av den kortest mulige sjøruten. Dermed var valget av landgangssteder begrenset til kyststrekningene i Normandie, Picardie, Artois eller Flan dern. Det var langt på vei de samme hensyn som fikk de britiske og amerikanske planleggerne av D-dagen den 6. juni 1944 til å velge Normandie som landgangsområde. Henrik valgte Seine-bukten og havnebyen Harfleur. Arméen gikk ombord i Portsmouth i den andre uken av august og satte seil den 11. Den hadde samlet seg siden ap ril samme år, mens Henrik med overlegg trenerte forhand lingene med Karl VI, og telte nå omkring ti tusen mann ialt, derav åtte tusen bueskyttere og to tusen tungt væpnede ka valerister. Hertil kom horer og annet leirfølgefolk. En stor del av plassen ombord i skipene, som det var ca. 1500 av, ble opptatt av vogner og annet utstyr og av hestene, som det var mer enn 2000 av — minst én for hver kavalerist og dessuten trekkdyr til bagasje- og trenkolonnene. Overfarten tok litt over to dager, og om morgenen den 14. august be gynte hæren å gå i land — uten å møte motstand fra franskmennene — på en strand cirka fem kilometer vest for Harfleur. Tre dager gikk med til å slå leir, og den 18. august begynte beleiringen av byen. Harfleur hadde ingen stor gar nison, men den hadde sterke forsvarsverker og dessuten en naturlig beliggenhet som kom forsvaret til gode, med elvene Seine og Lezarde og et belte av myrer på sør-, nord- og øst siden. Et forsøk på å grave en tunnel under vollgraven på vestsiden ble oppdaget og stanset av franskmennene, så den lille beleiringskolonnen, som hadde minst tre tunge kanoner, gav seg isteden til å bombardere den delen av bymuren. Dette pågikk i en hel måned. Flere franske utbruddsforsøk ble slått tilbake i tur og orden. Da en viktig forsvarsport brøt sammen, og en fransk unnsetningsarmé fremdeles ikke hadde vist seg, ble forsvarerne overbevist om at de ikke hadde annet valg enn å kapitulere. Etter forhandlinger åp net byen sine porter for Henrik søndag den 22. september. Nå hadde han den basen han trengte, men han hadde hverken tid eller mannskap nok til å utvikle særlig mye av et felttog det året. Minst en tredjedel av hæren var enten døde eller ikke stridsdyktige, hovedsakelig på grunn av sykdom, 78
og det ville ikke vare lenge før høstregnet satte inn. Tidli gere i september hadde han skrevet at han hadde til hensikt å marsjere sørover langs Seinen til Paris og derfra til Bor deaux så snart Harfleur var inntatt. Dette var nå åpenbart ikke mulig; men æren krevde at han ikke kunne forlate Frankrike uten å ha vært innom de landområdene han gjorde krav på, selv om det måtte bli på en noe mer be skjeden måte enn opprinnelig tenkt. Under et langvarig krigsråd den 5. oktober overbeviste han sine ledsagere om at de både kunne gi det utseende av å søke strid med fransk mennene og bringe seg i sikkerhet gjennom en rask marsj til støttepunktet Calais. Den 8. oktober førte han arméen ut av Harfleur. Den planlagte ruten var ca. 190 km lang og krysset en lang rekke elver, men bare én av dem — Somme — dannet noen vesentlig hindring. Han begynte med å følge kysten til elven Béthune, som han krysset den 11. oktober for deretter å proviantere i Arques. Dagen etter krysset han Bresle i nærheten av Eu, etter å ha tilbakelagt 120 km på fem dager, og den 13. oktober svingte han inn i landet for å krysse Somme der den smalnet inn et stykke ovenfor deltaet. Denne dagen fikk han imidlertid sine første nyheter om fienden, og de var ikke oppmuntrende: det nærmeste vade stedet var blokkert og forsvart av en styrke på seks tusen mann. Etter å ha drøftet situasjonen med sine ledsagere av viste Henrik enhver tanke på retrett og svingte sørøstover for å følge elveløpet inntil han fant et ubevoktet vadested. I de følgende fem dagene, mens sulten gnog i tarmene på ar méen hans, holdt franskmennene tritt med ham på nordbredden, inntil Henrik den sjette dagen ved hjelp av en ilmarsj over Santerre-sletten (åstedet for det store britiske stridsvognslaget 8. august 1918) klarte å komme foran dem og fant et par ubevoktede, men skadede fyllinger over elven ved Bethencourt og Voyennes. Et raskt ingeniørarbeid gjorde dem farbare, og samme kveld, den 19. oktober, slo ar méen leir på den andre bredden. Henrik bestemte at 20. ok tober skulle være hviledag. Det trengte mennene hans sårt etter å ha marsjert over tre hundre kilometer på tolv dager; men franske herolder som innfant seg med en utfordring til strid var en påminnelse om at de ikke ville få hvile lenge. Den 21. oktober marsjerte den engelske arméen tjueni kilo 79
meter og krysset sporene etter en stor fransk hærstyrke, og i løpet av de tre følgende dagene marsjerte de ytterligere åttifem kilometer. De befant seg nå bare to, i verste fall tre, dagsmarsjer fra sikkerheten i Calais. Men samtidig var de klar over at franskmennene holdt følge med dem på deres høyre flanke. Og om kvelden den 24. oktober kom speidere tilbake og rapporterte at fienden hadde krysset deres vei og deployerte seg til slag rett foran dem. Henrik gav også ordre om deployering til strid; men da det mørknet, brøt fransk mennene opp fra stillingene sine, marsjerte et lite stykke nordover og slo leir tvers over landeveien til Calais. Den engelske arméen fant seg nattely i og omkring lands byen Maisoncelles, spiste sine usle rasjoner, bekjente sine synder, holdt feltgudstjeneste og væpnet seg til kamp. Ved daggry marsjerte ridderne og bueskytterne ut og gikk i stil ling mellom to skogholt. Den franske arméen — nesten ute lukkende ryttere, hvorav noen hadde sittet av for å kjempe til fots — hadde deployert seg i tilsvarende stillinger ca. ni hundre meter fra engelskmennene. I fire timer skjedde det ingenting; begge parter ble hvor de var. Henrik håpet tyde ligvis at franskmennene ville angripe ham. Franskmennene, som visste at han før eller senere ville bli nødt til å røre på seg — enten for å angripe, hvilket passet dem godt, eller for å trekke seg tilbake, hvilket passet dem enda bedre — spiste frokost i ro og mak, pratet og ropte muntert til hverandre. Omsider bestemte Henrik seg til å dra stokkene opp (bok stavelig talt: bueskytterne hans hadde den siste uken båret på spisse staurer for å forsvare sin linje) og rykke frem mot den franske linjen. Da avstanden mellom de to hærstyrkene var minsket til to hundre og sytti meter — maksimal skuddvidde for en bueskytter — satte de engelske bueskytterne staurene sine i bakken igjen og sendte av sted sin første byge av piler. Om den ikke gjorde særlig stor skade, irriterte den franskmennene desto mer, og de gikk til angrep, nøyaktig som Henrik hadde håpet. Først sendte de frem rytteravdelingene fra hovedstyrkens flanker. Før de hadde krysset det åpne lendet mellom partene, ble de fulgt av de avsittede ka valeristene, som i likhet med rytterne bar fullt panser. Kava leriet klarte ikke å bryte den engelske linjen, ble påført tap av bueskytternes ild og gjorde helomvending. Underveis til bake til sine egne linjer kolliderte flere ryttere og løse hester 80
med den fremrykkende linjen av kavalerister til fots. Det oppstod en del forvirring blant disse, men de fortsatte likevel fremrykningen og gikk til angrep på det engelske kavaleriet, som var gruppert i tre avdelinger med bueskyttere mellom seg og på begge flanker. Selv om de panserkledde franske ryttersoldatene nå beveget seg til fots, anså de det åpenbart under sin verdighet å gi seg i kast med de engelske bueskyt terne, selv om de allerede hadde fått føle effekten av pilene deres. Isteden konsentrerte de angrepet om midten av den engelske linjen. Et øyeblikk gav den etter. Men franskmen nene var så tett sammenpakket at de ikke kunne bruke våp nene sine til å utvide den bresjen de hadde slått. De en gelske kavaleristene gjenvant balansen, slo tilbake og fikk nå hjelp av bueskytterne — som slapp buene sine og løp mot franskmennene med økser, stridsklubber, sverd eller franske våpen de hadde plukket opp fra bakken. Nærkampen som fulgte ble kortvarig, men blodig, og handlefriheten lå nesten helt og holdent på engelskmennenes side. Mange av de pan serkledde franske infanteristene falt over ende og ble drept mens de lå og sprellet hjelpeløse på bakken; andre som klarte å bli stående oppreist, kunne ikke forsvare seg og ble drept av sverdhugg gjennom fugene i rustningen efl l' av klubbeslag mot hodet. Franskmennenes annen linje rykket nå frem, men til tross for at de allerede på forhånd var tall messig overlegne, klarte de ikke å utnytte dette til sin fordel. Striden endte med at de franskmennene som var i stand til å trekke seg ut av kaoset, tok seg tilbake til stedet der resten av deres armé, bestående av en tredje linje av oppsittet ka valeri, stod i beredskap. Engelskmennene som stod ansikt til ansikt med dem gjorde det på flere steder over mannshøye hauger av lik, døende og sårede, skriver en krønikeforfatter. Noen av de engelske troppene gikk nå i gang med å sanke sammen våpenløse eller lett sårede franskmenn og sende dem bak fronten under bevoktning. Mens dette pågikk, forsøkte en fransk adelsmann, hertu gen av Brabant, som på grunn av et fødselsdagsselskap var kommet for sent til å være med på det innledende franske angrepet, å improvisere et nytt utfall mot engelskmennene. Angrepet ble slått tilbake uten å ha gjort noe innhugg i den engelske linjen, som fremdeles holdt sin utgangsposisjon. Henrik hadde klokelig holdt troppene under våpen og i po81
sisjon fordi franskmennenes tredje linje — av ridende solda ter — ennå ikke hadde gjort tegn til å spre seg, og han må sikkert ha regnet med at den ville angripe dersom hele den engelske arméen nå hengav seg til å ta fanger og plyndre dem. Utpå ettermiddagen ble det oppdaget tegn til at franskmennene gjorde seg klare til å angripe likevel; og omtrent samtidig dukket en gruppe væpnede bønder, anført av tre riddere, plutselig opp der det engelske trenet stod parkert, drepte noen engelskmenn og stjal en del verdigjen stander, deriblant en av kongens kroner, før de ble jaget på flukt. Enten må det ha vært denne episoden eller også den sta dige truselen fra franskmennenes tredje linje som nå fikk Henrik til å gi ordre om at alle fanger øyeblikkelig skulle tas av dage. Ordren ble ikke etterkommet med det samme, og det av forståelige grunner. Selv om man ser bort fra mulige moralske betenkeligheter eller fysisk motvilje hos seierher rene, eller en misforståelse av årsaken bak ordren — at fan gene kunne se sitt snitt til å plukke til seg våpen fra bakken og angripe engelskmennene i ryggen dersom franskmenne nes tredje linje gjorde et utfall forfra — er det et faktum at de fattigste engelske soldatene, og kanskje ikke bare de fat tigste, nødig gav avkall på løsepenger for fangene. Men det kunne man bare få for levende fanger. Imidlertid var Henrik ubøyelig, og beordret en væpner med to hundre bueskyttere til å ta seg av henrettelsen. Han stanset dem først da det ble klart at franskmennenes tredje linje pakket sammen og for lot slagmarken. I mellomtiden var svært mange av fransk mennene blitt drept; det påstås endatil at noen av engelsk mennene brente inne sårede fanger som midlertidig var blitt innkvartert i noen hytter. De rikeste og mest høybyrdige av fangene ble likevel spart, og de spiste samme kveld middag med kongen i Maisoncelles, basen fra foregående dag som han nå vendte til bake til. Underveis tilkalte han heroldene fra de to armeene — som hadde betraktet slaget fra et godt utsiktspunkt i nærheten — og ble enig med den franske overherolden om et navn på slaget: Azincourt, etter nærmeste befestede sted. Neste morgen fortsatte Henrik, etter å ha oppmarsjert hæ ren og de overlevende fangene og lastet de sårede og krigs byttet opp på trenvognene, over slagmarken mot Calais. En 82
83
del av de sårede franskmennene hadde ved egen eller andres hjelp klart å flykte fra slagmarken i nattens løp. De som ennå var i live ble nå drept, medmindre det var mulig å få løsepenger for dem. Den 29. oktober nådde engelskmennene Calais med to tusen fanger. Kongen reiste straks hjem til England, og ble eskortert til London av en enorm mengde jublende borgere. Dette er i korte trekk de faktiske hendelser under slaget, slik de ble nedtegnet av sju eller åtte krønikeskrivere, som ikke er uenige på noe vesentlig punkt hverken når det gjel der hendelsenes rekkefølge, karakter eller betydning. To eller tre av dem var til stede under slaget; men selvsagt var ingen av dem øyenvitne til alt, ja, ikke engang til mesteparten, av det som hendte. Likevel må man anta at en armé dagen et ter et slag, og særlig en så liten armé som den ved Azincourt, må være en temmelig effektiv informasjonsbørs; og det virker sannsynlig at et i store trekk korrekt bilde av det som skjedde — skjønt ikke nødvendigvis hvorfor og hvor dan det skjedde — temmelig fort må ha utkrystallisert seg hos enhver flittig intervjuer — og samtidig vil en tilsvarende beretning naturligvis ha kommet i omløp både i og utenfor soldatenes rekker. Vi kan derfor med rimelighet gå ut fra at det bildet vi har fått av Azincourt er et godt bilde; og i et hvert tilfelle vil det sikkert være spilt møye å lete etter et som er bedre.
Slaget Det vi imidlertid nesten fullstendig mangler, er et bilde og en forståelse av kampens praktiske detaljer og av sinnsstem ningen og dyktigheten til de krigerne som selv var deler av øyenvitnekrønikeskriverens visjon. Vi kan simpelthen ikke forestille oss — slik de var i stand til — hvordan pileregnet ved Azincourt så ut eller hvordan det lød, hva de panserkledde soldatene forsøkte å gjøre med hverandre i det øye blikk de tørnet sammen, med hvilken fart og hvilken tetthet det franske kavaleriet angrep, hvordan kaoset — den tett pakkede massen av menn i nærkamp — kan ha fortonet seg for en uengasjert tilskuer, for eksempel for soldatene i 84
franskmennenes tredje linje, hvilket støynivå slaglarmen kan ha nådd og hvordan lederne klarte å gjøre seg hørt gjennom kamptummelen — hvis de klarte det. Disse spørsmålene fø rer oss videre til mindre håndgripelige problemer: hvordan fungerte for eksempel lederskapet når kampen var kommet i gang — var det gjennom verbale oppfordringer eller per sonlig eksempel? Eller var samordnet aksjon utelukkende basert på innøvd taktikk og avdelings-samhold? Eller fantes det faktisk ikke noe lederskap — var det ganske enkelt slik at hver eneste mann, eller hver eneste tapper mann, sloss på egen hånd? Enda mindre håndgripelig er spørsmålet om hva «tapperhet» betyr i forbindelse med et middelaldersk slag. Hvordan graderte soldatene i sitt stille sinn de farer de stod overfor, slik vi vet at det ligger i menneskenaturen å gjøre? Er det trolig at fotsoldatene var mest redde for hes tene eller for mennene som satt på dem? Var de pansrede rytterne mer redde for bueskytternes piler enn for å møte sine tilsvarende pansrede fiender på en våpenlengdes av stand? Når man var hardt presset, virket det da tryggere å fortsette kampen enn å overgi seg? Og hva var mest risika belt — å fortsette å slåss eller å flykte? Det er klart at svarene på noen av disse spørsmålene må bli rene gjetninger, som i og for seg kan være interessante nok. Andre spørsmål gir oss muligheter for å finne svarene på et sikrere grunnlag og med en temmelig stor grad av sannsynlighet, fordi spørsmålene er av teknisk natur. Hvis det for eksempel gjelder forflytningshastighet, militære for masjoners tetthet eller visse våpens virkninger, kan vi prøve våre formodninger mot hva vi vet om panserplatenes beskyttelsesevne, pilenes gjennomslagskraft, menneskekrop pens omfang og egenskaper, stridshestenes bæreevne og hastighet og så videre. Og ut fra sannsynlighets-slutninger om denne militære mekanikken kan vi ta et langt skritt i retning av å forstå selve slagets dynamikk og ånden i de ar meene som utkjempet det. La oss av praktiske hensyn — selv om det kan virke kun stig — begynne med å dele slaget opp i en sekvens av en keltstående hendelser. Det begynte som vi vet med at ar meene inntok sine formasjoner «så snart det lysnet av dag», som det heter i krønikene. Nøyaktig når dette var — om det var så snart det ble lyst nok til å se, eller litt senere ved selve 85
daggryet ca. kl. 06.40 — er en detalj der vi ikke kan vente at krønikeskriverne skal oppfylle nåtidens stabsskole-krav til nøyaktighet. Det gjør de da heller ikke. De er enda mer unøyaktige når det gjelder de stridende parters tallmessige styrke, spesielt franskmennenes. Det hersker temmelig stor enighet (som også støttes av annet materiale) om at Henriks armé hadde skrumpet inn til omkring fem eller seks tusen bueskyttere og omkring ett tusen kavalerister; men fransk mennenes antall er noen steder oppgitt til 10 000 og andre steder til 200 000. Oberst Burne har på en overbevisende måte forsøkt å oppklare uoverensstemmelsene og er blitt stående ved et tall på 25 000 mann, hvorav en meget stor del var panserkledde ryttersoldater. Men bare ca. tusen av dem bragte hestene sine med seg til slagmarken, de øvrige skulle kjempe til fots. De to armeene tok til å begynne med oppstilling ca. ni hundre meter fra hverandre, i hver sin ende av en lang, åpen og nesten flat strekning med plogland som på begge sider var avgrenset av skog. Bredden på åkeren, som nylig var blitt tilsådd med vinterhvete, var omkring elleve hundre me ter i den franske enden. Skogholtene skrånet svakt innover mot engelskmennenes posisjon, og avstanden mellom dem på stedet der de to armeene møttes, var mellom åtte og ni hundre meter. (Disse målene forutsetter at skogbrynet på begge sider ikke har endret seg særlig mye siden dengang — en rimelig antagelse ettersom åkergrenser holder seg for bløffende stabile gjennom århundrene.) Også storparten av de engelske kavaleristene kjempet til fots. De tok oppstilling i tre blokker, under kommando av henholdsvis hertugen av York til høyre, kong Henrik i sent rum og lord Camoys til venstre. Mellom disse tre blokkene og på begge flanker var bueskytterne plassert, og hele linjen var fire til fem mann dyp. Bueskytterne på flankene kan ha vært kastet noe frem, og de to innerste gruppene kan ha inntatt en kilelignende formasjon; i så fall vil det ha fortonet seg som om ryttersoldatene var deployert et lite stykke bak dem. Mot dem stod franskmennene oppmarsjert i tre linjer, hvorav den tredje bestod av oppsittet kavaleri. Det samme gjorde de to flankegruppene, hver på ca. fem hundre mann. De to fremre linjene, med et mindre innslag av armbrøstskyttere mellom seg og noen ineffektive kanoner på flan86
kene, bestod hver av ca. åtte tusen mann og hadde følgelig en dybde på ca. åtte mann. På begge sider førte lederne for de forskjellige kontingenter — riddere og adelsmenn — bannere som de og deres menn skulle kjempe under, og hos franskmennene var det i deployeringsfasen en hel del kran gel og bråk for å få disse bannerne frem i den ledende rek ken. Slik deployert var de to armeene rede til å møte hver andre på slagmarken. Som vi har sett bestod slaget av tolv hoved-episoder: en venteperiode, en engelsk fremrykning, et engelsk bueskytterangrep, et fransk kavaleri-angrep, en fransk infanteri-fremrykning, en nærstrid med blankvåpen mellom de franske og de engelske ryttersoldatene som kjem pet til fots, de engelske bueskytternes intervensjon i denne nærstriden, de franske overlevendes flukt fra åstedet, en ny venteperiode der franskmennenes tredje linje truet med, og en mindre gruppe avleverte, et nytt angrep, et fransk raid mot bagasjeparken, en nådeløs nedslakting av de franske fangene og endelig en gjensidig avmarsj fra slagmarken. Hvordan var hver enkelt av disse episodene, og hvilken be tydning fikk den for begivenhetenes videre utvikling? Ventetiden — som varte i tre eller fire timer, altså fra ca. klokken sju til elleve — må ha vært en prøvelse. To krønikeskrivere nevner at soldatene i de forreste rekker satte seg ned og spiste og drakk og at det var mye roping, erting og bileggelse av gamle stridigheter blant franskmennene. Men det var først etter at de ved å puffe og dytte hadde bestemt hvem som skulle stå i forreste rekke. Det var neppe noen egentlig diskusjon, kan man anta, men en prosess som førte til at de tapreste og mest pågående kom til å stå foran de mer ydmyke og fryktsomme. Noen tilsvarende kappestrid på engelsk side nevnes ikke, og det kan man godt forstå. I be traktning av det dilemma engelskmennene befant seg i og deres mye tynnere slaglinje, er det lite sannsynlig at de følte noen trang til å krangle seg imellom om hedersplassen. Det er heller ikke trolig at de spiste og drakk særlig mye, for ar méen hadde hatt utilstrekkelige matforsyninger i ni dager, og bueskytterne skal ha stillet sulten ved å spise nøtter og bær på de siste marsjetappene. Vi kan altså gå ut fra at de engelske soldatene både frøs og sultet og led vondt mens de ventet på å komme i aksjon. Det hadde regnet, jorden var 87
nylig pløyet, lufttemperaturen var formodentlig noe mellom 8 og 11 C og mange i arméen led av diaré. Siden det neppe ble gitt tillatelse til å tre av på naturens vegne så lenge ar méen stod deployert for strid, måtte de trengende høyst sannsynlig gjøre sitt fornødne der de stod. Situasjonen må ha vært særlig ubehagelig for ryttersoldatene: siden de var i fullt panser var det ikke gjort i en håndvending å løsne på buksene. Kongens ordre om fremrykning — en ordre han gav etter at veteranene hadde støttet hans formodning om at fransk mennene ikke ville la seg lokke til å angripe — må derfor ha kommet som en stor lettelse for de fleste. Bevegelse betydde i det minste en anledning til å utvikle kroppsvarme. Den hadde de ikke for mye av på forhånd, særlig ikke de panserkledde krigerne. Dermed er imidlertid ikke sagt at de ryk ket hurtig frem da øyeblikket endelig kom. Enhver fremryk ning på linje må nødvendigvis gå langsomt dersom orden skal opprettholdes i rekkene — særlig når disse rekkene be står av avdelinger med ulik bevæpning og oppakning. Dess uten var manøvren en forflytning til en ny posisjon og ikke et angrep, og kongen og hans underordnede ledere var sik kert klar over den ekstra risikoen for å få uorden i formasjo nen — noe som fienden, hvis han var årvåken nok, ville ut nytte til å angripe. Flere krønikeskrivere nevner da også at en ridder, sir Thomas Erpingham, etter kongens ordre inspi serte bueskytterne før de avmarsjerte for å «kontrollere an trekket deres» som en moderne drillsersjant ville ha sagt, og forvisse seg om at de hadde strenget buene. De mye mindre gruppene av ryttersoldater fulgte naturligvis bannerne til sine ledere, som igjen fulgte kongens banner. Arméen hadde ca. seks hundre og femti meter regnvåt åkerjord å legge bak seg. I langsom gangfart (ingen middelalder-armé marsjerte i takt, og ingen moderne armé ville ha gjort det i et slikt terreng — den taktfaste marsjen var et produkt av senere tiders veier med jevnere og hardere over flate) og med pauser for å rette på antrekket, må den ha nådd sin nye posisjon etter ti minutter eller så, skjønt man kan gjette på at farten ble enda langsommere etter som de nærmet seg den franske arméen og lederne tok øyemål av avstanden. Et «maksimalt pileskudd» — dvs. den avstand som Henrik formodentlig ville ha mellom seg og fienden — 88
regnes tradisjonelt til tre hundre yards eller to hundre og sytti meter. Dette er imidlertid i overkant av hva de fleste bueskyttere kunne prestere, og to hundre og tjue meter er formodentlig en mer realistisk vurdering av avstanden mel lom de to armeene da Henrik lot sine tropper stanse. Hvis imidlertid bueskytter-flankene hans var noe fremskutt, må sentrum av den engelske linjen ha vært lenger unna. Og hvis det er riktig, som én krønikeskriver hevder, at Henrik også lot grupper av bueskyttere rykke frem gjennom skog holtene, kan avstanden mellom armeene ha vært enda større. Noe mellom to hundre og tjue og to hundre og sytti meter er derfor et sannsynlig tall. Nå må det ha fulgt nok en pause, selv om den var kortva rig. For bueskytterne, som siden marsjens tiende dag hadde båret hver sin solide staur som var spisset i begge ender, måtte nå banke disse staurene ned i bakken i en slik vinkel at en angripende stridshest ville bli rammet i brystet. Og når staurene var slått ned måtte spissen, som var blitt butt un der hamringen, økses skarp igjen i en fart. Henrik hadde gitt ordre om at disse staurene skulle hugges og bæres med un der marsjen for at bueskytterne skulle kunne verge seg mot et eventuelt overraskende rytterangrep. Men det var en for nuftig improvisasjon å bruke dem på slagmarken også, selv om ideen i prinsippet ikke var helt original. Skottene ved Bannockburn, engelskmennene selv ved Crécy og flamlen derne ved Courtrai hadde innsnevret sin front ved å grave mønstere av dype huller i bakken som ville få angripende hester til å snuble og brekke bena. Prinsippet var det samme som det som lå bak bueskytternes gjerde ved Azincourt. Skjønt egentlig er det ikke godt å si om det virkelig var et gjerd e de engelske bueskytterne reiste på den bløte åkeren. Hvis man antar at staurene ble plassert i én enkelt lang rekke, forutsetter det at mennene en stund måtte stå på den gale siden av gjerdet med ryggen mot fienden. Er det ikke mer trolig at hver enkelt mann slo sin staur ned i bakken der han stod, og at de på den måten dannet en slags bar riere som det ville være meget farlig for hester å trenge gjennom, samtidig som den ikke hemmet forsvarerne? Det ville i så fall forklare krønikeskriveren Monstrelets ellers sel somme opplysning om at «hver bueskytter satte en stake foran seg.» Det rimer også med den enkle matematikken vi 89
kan anvende på problemet. Oberst Burne, hvis vurderinger ikke er blitt bestridt av noen, anslår bredden av den en gelske posisjonen til 870 meter. Om vi forutsetter at det i slaglinjen deltok ett tusen rustningskledde soldater, skulder ved skulder og fire mann i dybden, vil de — med en snau meter pr. mann — ha fylt opp omkring 220 meter av front linjen. Om de fem tusen bueskytterne på de resterende 650 meter slo staurene sine ned i bakken side om side, ville de ha dannet et gjerde med bare 13 centimeters åpninger. En slik hindring ville ha vært ugjennomtrengelig for fransk mennene — men også for de engelske bueskytterne; de ville faktisk ikke ha kunnet komme seg bak gjerdet igjen etter å ha banket staurene ned i bakken. Og deres bevegelsesfrihet var, som vi skal se, senere et vesentlig element i Henriks seier. Hvis vi vil danne oss et bilde av bueskytternes forma sjon, vil det derfor være mest realistisk å forestille seg at de stod oppmarsjert seks-sju mann i dybden, med en snau me ters fritt armslag til alle kanter for hver mann; og rekkene stod ikke rett bak hverandre, men i siksak-mønster slik at alle lettere kunne skyte over hodene på dem som var foran. Og mellom alle disse bueskytterne stod stakene slått ned i bakken. Noe vi ikke vet — og som skaper et alvorlig hull i vår for ståelse av slagets mekanikk — er hvordan bueskytterne ble kommandert. Ryttersoldatene — enten de red eller kjempet til fots — stod under bannerne til sine ledere, som opprin nelig hadde mønstret dem og bragt dem i krigen; og de større flokkene, under adelsmenn som jarlen av Suffolk, telte også en rekke riddere som må ha fungert som underbefal. Det er dermed ikke vanskelig å danne seg et bilde av hvor dan kommandoen ble utøvet innenfor disse tallmessige små og kompakte gruppene — forutsatt at man også er klar over ryttersoldatens hang til å engasjere seg i tvekamp og på andre måter demonstrere sin personlige våpenferdighet, en tilbøyelighet som ikke oppmuntres i nåtidens arméer. Men dersom «offisersklassen», skjønt dette uttrykket har en tem melig tvilsom betydning i den middelalderske militære sam menheng, utelukkende var opptatt med å lede én enkelt komponent av arméen, hvem var det da som ledet de øv rige? For det er slett ikke naivt — tvert om — å forutsette en eller annen form for kontroll over og disiplin innenfor 90
bueskytternes rekker. Hadde grupperingene i tjue mann un der en dobbelt-lønnet «vintenar» og i hundre mann under en «centenar» — en tropps- og kompanistruktur som var den vanlige i Edvard Fs regjeringstid i begynnelsen av det fjortende århundre, holdt seg inn i det femtende? Det er sannsynlig. Men vi kan ikke si hvem som var «centenarenes» nærmeste overordnede eller hvordan kommandokjeden førte opp til kongen. Vi kan bare føle oss sikre på at den gjorde det.
Bueskyttere mot in fan teri og kavaleri Bueskytterne var nå kommet i stilling og kunne åpne ild (egentlig en anakronisme, fordi uttrykket hører hjemme i kruttets tidsalder, som bare såvidt var begynt). Hver enkelt mann spredte sine piler slik han fant det best. Han hadde et knippe eller kanskje to, hvert på tjuefire piler, og antagelig stakk han dem ned i bakken foran seg. Mennene i de to første rekkene hadde fritt utsyn til fienden mens de bakenforstående bare fikk sporadiske glimt av ham; det må derfor ha eksistert en eller annen verbal meldetjeneste fra mann til mann slik at de bakerste fikk beskjed om de holdt riktig skuddvidde eller ikke. For bueskytternes oppgave i dette sla gets innledende øyeblikk var å provosere franskmennene til å angripe, og derfor var det uhyre viktig at pilene deres «grupperte» seg så tett som mulig på målet. Eller for å si det med moderne artilleri-terminologi: de måtte oppnå en smalest mulig hundreprosent-sone (dvs. den del av lendet som alle prosjektilene slo ned i) og en tidseffekt på målet (dvs. størst mulig prosentdel av nedslagene innenfor et kortest mulig tidsrom — ideelt sett samtidig). Å spekulere på hva de følte i dette øyeblikket er nokså overflødig. De var erfarne soldater som befant seg i en des perat posisjon, og deres ildgivning måtte dessuten bli indi rekte — dvs. pilene deres ville ikke suse rett i ansiktet på fienden, men gå i en meget krum bane. De behøvde derfor ikke nødvendigvis å ha noen fornemmelse av å innlede en drapshandling; det var formodentlig deres profesjonelle og 91
tekniske innstilling som var sterkest engasjert, i en virksom het som ennå bare var opptakten til den «ordentlige» kam pen som trolig ville følge. De må ha mottatt minst to ordrer: den første om å spenne buene, den andre om å slippe strengene. Hvordan ordrene ble synkronisert mellom de forskjellige gruppene av bue skyttere er et spørsmål som ikke lar seg besvare; men da ro pet lød eller banneret ble senket, må fire byger av piler ha sust ut fra den engelske linjen og nådd en høyde på tretti meter før de vendte spissen nedover og i enda brattere vin kel slo ned på og mellom de franske ryttersoldatene. Disse pilene kan imidlertid ikke, med den beskjedne anslagshastigheten og butte vinkelen de hadde, ha gjort særlig stor skade, aller minst på ryttersoldatene. For kroppspanseret bestod i begynnelsen av det femtende århundre nesten utelukkende av stålplater istedenfor ringbrynjene av jern som hadde vært båret på hele kroppen inntil femti år i forveien, men som nå bare ble brukt på de vanskelige stedene der man måtte ha en viss bevegelighet — omkring skulderen og lysken. Panse ret var dessuten med hensikt utformet slik at ethvert pro sjektil som rammet det, hadde lett for å skrense; og datidens hjelm, en vidbremmet «bascinett,» var spesielt egnet til å av lede slag og prosjektiler bort fra hodet og skuldrene. Vi kan anta at panseret tjente sin hensikt meget effektivt i dette åpningsøyeblikket ved Azincourt. Men man bør ikke se bort fra pileskurens moralske effekt. Pilene kunne riktignok ikke høres før de rammet, men lyden av nedslaget må ha vært en skremmende kakofoni av smell og skramling og klirring over de bøyde hodene og ryggene til de franske soldatene. Dersom noen av hestene i flanke-eskadronene ble truffet, er det høyst sannsynlig at de ble såret, for de hadde bare pan ser på ansiktet og brystet, og selv på dette ekstreme holdet var de meiselformede pilespissene skarpe nok til å trenge gjennom det polstrede kledet som dekket resten av kroppen på dem. Vi kan forestille oss at skrikene fra skremte og så rede dyr blandet seg med klangen av stål mot stål.
Kavaleri mot infanteri Vi kan også forestille oss hvordan et kor av forbannelser og trusler oppløftet seg fra de franske rekkene. For hensikten med pileangrepet ble oppnådd. Hvor fort sier krønikeskriverne ingenting om, men siden en trenet bueskytter kunne sende sine piler av sted med ti sekunders mellomrom, kan vi gjette oss til at det ikke tok mer enn noen minutter å utløse det franske angrepet. Som vi vet var franskmennene sikre på seier. Det de hadde ventet på var et taktisk påskudd — en ten at engelskmennene vendte dem ryggen eller tvert om pekte nese til dem. En salve eller to var sikkert utfordring nok. Allerede da de første pilene hadde slått ned satt de to store ryttereskadronene på begge flanker opp — eller hadde de gjort det under engelskmennenes forflytning? — skilte i skrittgang lag med linjen og satte deretter angrepet i gang. Et angrep mot hva? De to krønikeskriverne som går i de talj på dette punktet gjør det klart at de to store kavalerigruppene, hver på fem-seks hundre mann, hvorav den til venstre ble anført av Clignet de Brébant og Guillaume de Saveuse, gjorde de engelske bueskytter-flankene til sitt mål. Det er ikke vanskelig å forstå hensikten: den var utvilskomt å rydde disse største blokkene av fiendehæren som umiddel bart truet dem, vekk fra slagmarken, slik at det tallmessig mye svakere sentrum av engelske ryttersoldater til fots og deres små grupper av bueskyttere med letthet kunne hugges ned av det franske infanteriet. Det var ikke desto mindre en underlig og farlig beslutning, dvs. medmindre vi forutsetter at bueskytterne hadde plantet staurene sine i bakken mel lom seg og dermed skjult dette hinderet for franskmennene. Vi kan så forestille oss hvordan de franske rytterne sprengte frem mot bueskytterne, ganske uvitende om det farlige pinnsvin-hinderet deres rekker skjulte, og hvordan bueskytterne først i siste øyeblikk — like før sammenstøtet — trakk seg tilbake og åpenbarte det. For dette «like før sammenstøtet» reiser ellers et viktig, ja, likefrem vitalt spørsmål. Det er ikke vanskelig å danne seg et bilde av begynnelsen på angrepet: rytterne som tøyler hes tene sine for å danne linje, trolig to-tre rekker dyp, slik at de kne ved kne dannet en front på to-tre hundre lanser, i bredde omtrent tilsvarende linjen av bueskyttere som stod mot dem noe slikt som to hundre og sytti meter borte. Vi 93
kan forestille oss hvordan de jaget av sted, sittende (eller faktisk stående) i sine høyryggede, polstrede sadler, med strake ben og tærne presset godt frem i stigbøylene, med lansen under høyre arm og den venstre fri til å betjene tøy lene (noe skjold behøvde de ikke, siden de hadde kroppspanser); og vi kan se dem i bevegelse, ridende i et tempo som fikk dem til å krysse hele det åpne feltet unntatt de siste femti meterne på førti sekunder eller så, og deretter spo rende hestene for å ri ned på bueskytterne i den største fart de kunne prestere — tjue eller tjuefem kilometer i timen.1 Så langt så godt. Avstanden mellom hester og bueskyttere minsker raskt. Bueskytterne, som har skutt tre eller fire sal ver mot fiendens bøyde hoder og skuldrer, klarer å få av sted en salve til. Flere hester — noen har allerede falt eller løpt tilbake med ville smerteskrik — snubler og faller og tar na boene med seg, men massen ruller videre o g... og hva? Det er på dette punkt vi må foreta en vurdering av forskjellen mellom det som skjer i et slag og det som skjer i en voldsom ulykke. En hest vil under normale omstendigheter ikke ga loppere mot en hindring som den hverken kan hoppe over eller se en vei gjennom; og den kan ikke hoppe over eller se en vei gjennom en tettpakket linje av menn. Enda mindre vil den nærme seg denslags åpenbart farlige hindringer som bueskytternes spisse staurer utgjorde. Tilsvarende vil en mann normalt ikke stå i veien for en løpende hest. Han vil enten løpe selv eller søke dekning til siden — bare hvis han har usedvanlig sterke nerver og vet nøyaktig hva han gjør, vil han bli stående rolig. Ikke desto mindre hender det ulyk ker iblant. Menn som feilberegner avstanden eller er for tunge i sessen, og hester som er fra seg av redsel, kolliderer med hverandre. Resultatene er nesten utelukkende ubehage lige for mannen. Vi kan derfor ikke påstå, selv om vi vet at kollisjoner mellom mann og hest er unaturlige og eksepsjo nelle, at det ikke skjedde noe av denne art mellom bueskyt terne og det franske kavaleriet ved Azincourt. For bueskyt terne var opplært til å «motta kavaleri» som det het og hes tene var trenet til å angripe, mens rytternes viktigste funksjon var å sørge for at hestene gjorde akkurat det som stred så 1 Hestene var sannsynligvis av en stor jegertype og ikke trekkhester som man vanligvis tror, og lasten de måtte bære veide omkring 115 kg (mann 70 kg, panser 27 kg, sadel og seletøy 18 kg).
94
sterkt mot deres natur. Dessuten hevder to av krønikeskriverne som selv var øyenvitner til slaget, at en del av det franske kavaleriet faktisk kom inn blant bueskytterne. De to motstridende «våpen-prinsippene» som militære teoretikere anerkjenner hadde kort sagt begge slått feil: «prosjektil»-prinsippet, personifisert av bueskytterne, hadde ikke formådd å stanse eller drive kavaleriet bort; og kavale riet, som legemliggjorde «sjokk»-prinsippet, hadde på sin side ikke klart å knuse infanteriet — eller rettere sagt å jage dem på flukt. Den sjokkvirkning som tilsiktes ved et kavaleriangrep er i virkeligheten mer av moralsk enn fysisk art. Det må ha vært staurene som fremkalte kompromisset. Franskmennene, som kom raskt og i stort antall over en kort distanse, hadde unnsluppet det mannefall som ville ha fått angrepet til å slå tilbake på seg selv, og engelskmennene — oppmuntret av den fysiske trygghet som de spisse staurene gav dem — hadde bare veket litt tilbake før fienden kom; og hestene hadde dermed rukket å komme inn blant stakene for sent til å vegre hinderet. Resultat: en kortvarig, voldsom og høylytt kollisjon. Noen av de franske kavaleristenes hester løp løpsk rundt bueskytternes flanker og inn i skogholtene. Rytterne i de bakre rekkene snudde hestene sine — eller ble snudd av dem — og galopperte tilbake. Men minst tre kavalerister, blant dem Guillaume de Saveuse, fikk sine hester spiddet på staurene, stupte selv i bakken og ble drept der de lå, enten av stridsklubbe-slag eller av sverdstikk gjennom fugene i panseret. Angrepet — i et kort øyeblikk skremmende for en gelskmennene, hvorav mange på kloss hold var blitt kon frontert med det uhyggelige synet av en panserkledd ridder som ruvet halvannen mannshøyde over ham på en grotesk maskert hest — hadde utviklet seg til en katastrofe for fien den. Og mens franskmennene red tilbake, spente bueskyt terne — med alt det voldsomme raseri som en plutselig utfrielse av livsfare skaper — sine buer på nytt og sendte byge etter byge av piler etter dem, så flere hester stupte og andre løp ut.
Infanteri mot infanteri Men resultatene av tilbakeslaget innskrenket seg ikke til en demoralisering av de overlevende. For da hestene deres ga lopperte tilbake, møtte de den første divisjonen av avsittede ryttersoldater som marsjerte ut for å angripe sentrum av den engelske linjen. Avdelingen var kanskje åtte tusen mann sterk, og den fylte hele strekningen mellom skogholtene med kanskje åtte eller ti mann i dybden. De kunne derfor ikke raskt åpne rekkene for å slippe de flyktende kavaleristene igjennom. Det som følgelig skjedde kan vi få et klart begrep om — pussig nok — fra en filmrevy av en demonstrasjon mot Vietnam-krigen på Grosvenor Square i London i 1968. Der stormet en løpsk politihest — skremt fra sans og sam ling av demonstrantene — rett mot en lang rekke konstabler til fots. De som stod rett i veien for hesten, kastet seg bak over eller til siden for å lage en åpning for den, og dermed skapte de en kjedereaksjon av bevegelse som forplantet seg begge veier langs rekkene og nådde langt bort fra selve be givenhetenes brennpunkt før den stanset. Det var et under lig syn — en kjede av politimenn som stod tett sammenpak ket (for å virke som en levende barriere mot demonstran tene) og som med ett gav seg til å rave frem- og bakover og klamre seg til hverandre. Hvordan denne bølgebevegelsen føles, vet enhver som har opplevd å befinne seg i en tettpak ket og opphisset folkemengde som kommer i bevegelse. Og det var nettopp dette som — totalt overrumplende og i me get sterk grad — rammet de franske infanteristene som ble utsatt for det utilsiktede kavaleriangrepet fra sine egne. Ak kurat som i det angrepet som nylig hadde slått feil, klarte noen av hestene, drevet av sine naturlige instinkter, å bøye unna og unngå kollisjon. Men de som ikke klarte det, og som braste rett inn i rekkene av infanteri, ødela rytmen i fremrykningen og slo en del av mennene over ende, en ube hagelig opplevelse når jorden er våt og opptrampet og man går omkring med tretti kilo stålplater på kroppen. Denne avbrytelsen av en fremrykning som skulle ha bragt franskmennenes første divisjon på en våpenlengdes avstand fra engelskmennene i løpet av tre-fire minutter, gav Henriks ryttersoldater rundelig tid til å forberede seg til trefningen. Den gav også bueskytterne — både de i de store gruppene 96
på flankene og de to mindre gruppene i de sentrale kileformasjonene — anledning til å sende enda flere salver av piler inn i de franske rekkene. Avstanden ble stadig kortere på grunn av fremrykningen og pilene dermed stadig mer effek tive takket være flatere skuddbane og økende anslagsenergi, og nå må de ha begynt å gjøre innhugg i det franske infan teriet. For selv om soldatene krøkte seg sammen og presen terte en ubrutt front av skudd-avledende overflater for en gelskmennene (bascinet-hjelm, brystplate, benskinner og ringbrynje-bånd over maven og genitaliene) nå noen av pi lene ha funnet de svake punktene i visiret og ved skuldrene, og da avstanden ble tilstrekkelig kort, kan de også ha trengt igjennom panseret. De såkalte «prenspiss-pilene», formet som en bolt med konisk sylspiss odd, var konstruert nettopp for å gjøre det. På kort hold gikk de tvers gjennom en tommetykk eikeplanke og kunne også, om anslagsvinkelen var gunstig, sprenge en stålplate. Likevel klarte ikke bueskytterne å stanse franskmennenes fremrykning. Men de klarte, eller bidrog til, å kanalisere den inn på en smalere angrepsfront. For i motsetning til det franske kavaleriet, tok fotsoldatene åpenbart ikke sikte på å nedkjempe bueskytternes posisjoner. Idet den store massen av fotfolk kom veltende, «delte deres forreste rekker seg, en ten av frykt for piler... eller for hurtigere å trenge gjennom våre rekker til bannerne (Kongens, hertugen av Yorks og lord Camoys’) ... i tre og angrep våre linjer på de steder hvor bannerne var». Vi kan også anta at deres eget kavaleri, som nå var vendt tilbake på flankene, må ha bidratt til å trenge infanteriet sammen mot sentrum. Om denne tenden sen kanskje også ble styrket av ryttersoldaters angivelige motvilje mot å krysse våpen med bueskyttere — som var dem sosialt underlegne — så lenge det fantes fiender av ed lere byrd å kjempe mot, har vi ingen mulighet for å be dømme. Uansett hvilke krefter det var som påvirket bevegel sene til franskmennenes første divisjon, har vi flere beretnin ger om resultatet. De ledende rekkene pakket seg sammen i tre angrepskolonner, som satte kursen mot det oberst Burne med en topografisk lignelse kaller «innløpene» i den en gelske linjen, der de tre gruppene av ryttersoldater til fots var konsentrert et lite stykke bakenfor bueskytternes staurbeskyttede posisjoner. 4. Store slag
97
Til å begynne med så angrepet ut til å skulle lykkes, for de engelske ryttersoldatene trakk seg «en spydlengde» til bake. Hvilken distanse krønikeskriveren mener med dette tradisjonelle uttrykket kan vi ikke bedømme — spesielt ikke fordi franskmennene hadde forkortet lansene sine fordi de skulle kjempe til fots. Sannsynligheten taler for at engelsk mennene trakk seg tilbake «akkurat langt nok til å ta futten ut av det franske angrepet». Vi må nemlig regne med at franskmennene, selv om de sikkert var slitne etter å ha krys set nærmere tre hundre meter bløt åker i de tunge rustnin gene, på slutten satte inn det vi i dag ville kalle et storman grep, med lansene rettet mot fiendens bryst og mave. Hen sikten var ganske sikkert å drepe eller slå over ende så mange av dem som mulig, og dermed åpne bresjer i rekkene og isolere individuelle motstandere som kunne drepes eller tvinges til å rygge mot sine bakenforstående kameraters vå pen — kort sagt å «spre uorden» i de engelske rekkene. For å avverge dette kunne engelskmennene, dersom det hadde vært flere av dem, ha satt i gang et motangrep fø r fransk mennene stormet. Men siden de var så tallmessig under legne, var det taktisk riktig å trekke seg et kort stykke tilbake for å få motstanderen til å «komme ned på den gale foten» (en som kaster eller støter et spyd, setter samtidig venstre fot frem) og dermed skape en kjedereaksjon av ubalanse i den franske angrepsstyrken. Samtidig hadde engelskmennene naturligvis sine spyd rettet mot fienden; og idet bevegelsen døde ut i de to stridende flokkene, kan vi forestille oss dem adskilt, på en avstand av tre til fem meter, av et horisontalt gjerde av veivende og støtende spydskaft, med et rabalder som må ha fortonet seg som larmen fra hundre ishockey baner på én gang. På denne måten kunne sammenstøtet mellom ryttersolda tene ha ebbet ut, slik det gjorde på så mange middelalderske slagmarker, uten at det hadde oppstått noe særlig mye større mannefall på noen av sidene — skjønt franskmen nene ville fortsatt ha blitt påført tap av de engelske bueskyt terne, så lenge de var innenfor skuddhold og engelskmen nene hadde noen piler igjen (materialet tyder på at det nå begynte å bli knapt om dem). Vi kan gjette oss til at tre fak torer hindret motstanderne i å trekke seg vekk fra hver andre. Den første var engelskmennenes frykt for å forlate en 98
forholdsvis trygg posisjon mellom skogholtene og bak bue skytternes staker og begi seg ut i åpent lende der de ville være helt ubeskyttet. Den andre var franskmennenes over bevisning om at seieren var deres, og den tredje deres enorme tallmessige overlegenhet. For om vi godtar at de nå hadde delt seg opp i tre ad hoc-kolonner og at fronten på hver av dem i bredde omtrent tilsvarte de engelske grup pene de stod overfor, og videre at mellomrommene mellom dem var omtrent like brede — la oss si ca. sytti meter eller noe mer — må vi i fugleperspektiv forestille oss en tretannet gaffelformasjon, der franskmennene i spissene stod tjue mann i dybden og utgjorde tilsammen noe slikt som fem tu sen mann, mens de i bunnen av «gaffelen» var en formløs og uordnet masse på omkring tre tusen. Og ingen av dem — unntatt de sju eller åtte hundre i de ledende rekkene — kunne se eller høre hva som foregikk, men de var skråsikre på at engelskmennenes skjebne var beseglet og ivrige etter å være med på å gjøre det av med dem. Dessuten fantes det ingen som hadde en samlende kom mandomyndighet over alle disse tusener av franske krigere, og heller ingen kommandokjede som en slik myndighet kunne ha blitt formidlet gjennom. Resultatet var uunngåelig. Det utviklet seg et enormt press bakfra som drev dem i for reste linje mot engelskmennenes våpen, eller i det minste hindret dem i å få det minimum av fritt armslag som er helt nødvendig om en soldat skal kunne forsvare seg — eller an gripe — effektivt. Dette ble katastrofalt. For om vi skal forstå Azincourt, må vi være klar over at ingen infanteri-aksjoner, selv ikke de som utkjempes i de aller tetteste formasjoner, er en kamp mellom to masser, men summen av mange enkelt personers kamp — en mot en, en mot to, tre mot fem. Dette må nødvendigvis være slik av den meget enkle grunn at de våpen enkeltpersonene er utstyrt med, har en meget begren set virkning og rekkevidde — det gjelder også etter at prosjektil-skytende våpen ble infanteristens standardutrustning. I Azincourt, hvor ryttersoldaten bar lanse, sverd, dolk, stridskølle eller øks1, var hans evne til å drepe og såre begrenset til en liten sirkel med hans egen kropp som sentrum. Innen for denne kretsen kunne han bruke sine våpen — så lenge han hadde bevegelsesfrihet. Det var den de franske ryttersol1 en kategori som også omfatter hellebard og lignende våpen.
99
datene mistet på grunn av det raskt økende presset både bakfra og fra sidene, og de må meget snart ha begynt å tape sine tvekamper med engelskmennene, som gikk løs på dem med slag-, hugg- og stikkvåpen. Selv om kroppspanseret fanget opp mange støt som ellers ville ha vært øyeblikkelig drepende, kunne det bare i liten grad minske effekten av harde slag, som fikk franskmennene til å slippe våpnene sine og miste balansen og fotfestet. I løpet av noen få minutter — ja, kanskje bare sekunder — etter at nærkampen kom i gang, må en del av dem ha falt over ende, døde eller såret eller bare våpenløse, og der ble de liggende og virke som en ytterligere hindring for sine kameraters bevegelsesfrihet. Rekkene av falne ble meget snart en barriere for hele trop pestyrkens fremrykning. Dette ble den avgjørende faktoren i slagets utvikling. Hadde flesteparten av franskmennene holdt seg på bena, ville det samlede presset av deres enorme tallmessige overle genhet — overført gjennom deres fremadrettede lanser — i løpet av kort tid ha drevet engelskmennene tilbake. Men så snart mennene i spissen begynte å falle — og kanskje også fordi franskmennene hadde kortet ned lansene sine, hvilket engelskmennene åpenbart ikke hadde gjort — oppdaget de i neste rekke at de ikke kunne nå frem til engelskmennene uten å gå over eller på de falne. Om vi forutsetter et konti nuerlig press bakfra, hadde de ikke noe annet valg enn å gjøre det — og dermed ble de enda mer utsatt for å falle enn de som allerede hadde gjort det. En menneskekropp er en meget ustabil plattform å stå på og samtidig et meget ef fektivt snublehinder mot hælene på en mann som forsøker å verge seg mot et angrep forfra. Kort sagt — så snart den franske kolonnen var blitt stasjonær, med fronten hemmet av falne krigere og et fortsatt økende press bakfra, må det ha oppstått en tiltagende «snuble-effekt» langs forkanten av den. Tiltagende — men plutselig og av kort varighet: presset bakfra og fortvilelsen over den umulige situasjonen i fronten må til slutt ha fått de franske ryttersoldatene til å bryte ut av formasjonen — bort fra sine tilsvarende væpnede og pans rede motstandere på engelsk side. Nå var det de engelske bueskytterne de stod overfor. De ville neppe ha kunnet stå imot et angrep fra ryttersoldatene; sannsynligvis ville de ha 100
tatt flukten og prisgitt sine egne pansrede infanterister til skjebnen, det vil si til å bli omringet og tilintetgjort av franskmennene. Dette skjedde ikke. Skjønt pilene nå begynte å ta slutt, er krønikeskriverne enige om at det tvert imot var bueskytterne som gikk til angrep. Da de så spissen av de tre franske angrepskolonnene bryte sammen, mens de på flan kene vek unna etter den siste bygen av piler, grep bueskyt terne den chansen som forvirringen og ubesluttsomheten blant fienden gav dem. De trakk sverd eller enda tyngre vå pen — økser, hellebarder eller klubbene som de brukte til å slå staurene ned i bakken med — forlot sin forholdsvis trygge posisjon og gikk løs på fienden. Det er vanskelig å forestille seg denne episoden på en overbevisende måte. De kan ikke ha angrepet spissene av de franske kolonnene, for der stod de engelske ryttersoldatene, og der var det simpelthen for trangt til at forsterkninger kunne slippe til. Angrep de flankene av de to ytre «tennene» i den franske gaffelformasjonen? Det er tvilsomt — for der hadde franskmennene sannsynligvis ennå ikke lidd nevne verdige tap, samtidig som de hadde fritt armslag og med letthet burde kunne gjøre det av med enhver upansret mann som var uforsiktig nok til å komme innenfor rekkevidden av deres våpen. Hvis bueskytterne påførte ryttersoldatene noen tap — og vi har enstemmige vitnesbyrd om at de gjorde det — må det ha vært på en annen måte enn ved et direkte an grep mot selve kolonnene. Den mest sannsynlige forklaringen er at små grupper av bueskyttere begynte med å angripe individuelle franskmenn — dels ryttere som var blitt kastet av sadelen da deres første angrep reverserte, dels infanteri som var blitt spredt da ka valeriet braste inn blant dem. Angrepet hadde skjedd på begge flanker, slik at det foran hovedgruppene av bueskyt tere på en avstand av mellom femti og to hundre meter må ha vært adskillige franskmenn som dels var såret og dels bare fortumlet av fallet, men i hvert fall ute av stand til å forsvare seg effektivt. De som var blitt kastet av hesten hadde ganske sikkert problemer nok med i det hele tatt å komme seg på bena igjen, belesset som de var med omkring tretti kilo panserplater. Den samme dødvekten hemmet dem som hadde holdt seg på bena, og som nå forsøkte å komme seg tilbake til hovedstyrken. Bueskytterne var ikke hemmet 101
av noe panser og kunne bevege seg raskt, og det lyder sann synlig når det i en beretning fra en deltager i slaget, Saint Remy, heter at noen av dem tok risikoen på å forlate sin po sisjon ved stakene for å løpe frem og gå løs på disse mer el ler mindre vergeløse franskmennene.1 At de «gikk løs på» dem betyr formodentlig at det var to eller tre mann mot én: mens én bueskytter angrep en ryttersoldat forfra med sverdhugg eller klubbeslag, parerte en an nen sverdarmen hans og gav ham et slag i hodet eller et hugg bak knærne. Begge deler ville få mannen til å falle, og da var utfallet gitt: et stikk eller hugg gjennom en av de mange åpningene i rustningen — mot ansiktet, armhulene eller lysken, og han var enten død på stedet eller blødde seg i hjel. Hver enkelt av disse henrettelsene behøver ikke å ha tatt mer enn noen sekunder — tid nok for en serie støt og hugg som ble klosset parert, et fall, to-tre skikkelser som bøyde seg over en annen på bakken, noen slakterhugg og et skrik in extremis. «En utdannelse til to tusen pund synker til en ti-rupi.» (Kipling: «Arithmetic on the Frontier».) Små sce ner av denne typen må ha blitt utspilt overalt i de to smale sektorene mellom skogholtene og franskmennenes hovedstyrke i løpet av de første minuttene av slagets avgjørende fase. Den eneste utvei for bortkomne franskmenn til å unngå en slik død for bueskytternes hender, var å be om nåde — som engelskmennene på dette tidlige tidspunkt sannsynlig vis ikke var villige til å gi, tross utsikter til løsepenger. En fangen fiende måtte eskorteres fra slagmarken, og det inne bar et spill av tid og mannskap som engelskmennene ikke hadde råd til så lenge de var så tallmessig underlegne. Men angrepsspissenes fiasko på fronten og nedslaktingen på flankene later til å ha snudd situasjonen til deres fordel temmelig raskt. Tilbakeslaget av kavaleriangrepet hadde, ifølge Saint Remy, fått noen av franskmennene til å retirere i panikk, og det er mulig at det nå på nytt brøt ut panikk 1 «Like etterpå, da de engelske bueskytterne så at det var oppstått uorden 1 avantgarden... skyndte de seg til stedet h vor flyk tningene kom fr a , og drepte eller såret franskmennene.» (Uthevelsen av forfatteren.) Nicolas, The History o f the Battle at Agincourt, (1833) p. 268. 2 Synet av bueskyttere som drepte panserkledde ryttersoldater kan enten ha provosert et motangrep fra franskmennene på flankene eller overbevist dem individuelt om at Azincourt ikke var det rette sted å risikere livet. Man vant ingen berømmelse og ære ved å slåss mot bueskyttere.
102
langs flankene og fronten.2 Hvis dette holder stikk — og det er vanskelig å forklare det som senere skjedde på annen måte — må vi tenke oss en ny flodbølge av bevegelse innen for den franske massen: et stadig press fremover fra dem i de bakre rekkene som ikke kunne se og høre hva som skjedde, en retrett langs flankene fra dem som hadde sett og hørt bare så altfor tydelig hva bueskytterne syslet med, og et bakoverrettet press fra mennene i forreste linje — ikke nødven digvis for å flykte, men i det minste for å få plass til å bruke våpnene uten risiko for å falle eller bli dyttet over likene av dem som allerede var drept. Disse bevegelsene må nødven digvis ha endret fasongen på den franske styrken og utvidet åpningene mellom dens flanker og skogholtene, slik at bue skytterne fikk plass til å foreta et «omsluttende» angrep. Oppmuntret av de lette individuelle seirene noen av dem hadde vunnet, må vi nå tenke oss at de øvrige, enten på kongens ordre eller spontant, samlet seg utenfor stakene og deretter i formasjon angrep franskmennenes flanker. «Flanke» er jo som kjent ikke annet enn det militære or det for «side» (på fransk, som er originalspråket for våre kildeberetninger, eksisterer ikke forskjellen i det hele tatt) og den fordel angriperne nyter ved et flankeangrep ligger nett opp i at de rammer menn som er vendt halvt bort fra dem. I utkanten av den franske massen gikk eller løp ryttersoldatene som hadde klart å komme seg ut av klemmen, og som nå var i ferd med å retirere. De satte ganske sikkert farten opp ved synet av de angripende bueskytterne, og blottstilte dermed mennene lenger inne i flokken — som ikke hadde sett bueskytterne før, ikke regnet med å bruke våpnene sine ennå og hadde hele sin oppmerksomhet rettet mot fronten, der de regnet med å skulle kjempe. Mot et overrumplende angrep fra høyre eller venstre side kan de ikke ha hatt stor chanse til å gjøre front og rette våpnene sine før noen av dem, akkurat som dem som allerede var blitt drept av de engelske ryttersoldatene, stupte for føttene til sine naboer. Hvis bueskytterne nå, langs flankene av den franske mas sen, var i stand til å kopiere den «snuble-effekt» som allerede hadde rammet den forfra, må en total ødeleggelse av den ha vært nær forestående. For det største mannefall i ethvert slag skjer innenfor klart definerte og temmelig smale «drepesoner» — det såkalte «ingenmannsland» fra skyttergravs103
krigens tid er det best kjente og lettest forståelige eksempel. Drepesonens dybde blir bestemt av det mest anvendte vå pen. I et infanterislag er dybden alltid forholdsvis kort og i nærkamp meget kort — bare noen få meter. Men jo lengre den overlegne part kan gjøre drepesonen, desto større tap kan han påføre fienden. Hvis engelskmennene nå var i stand til å utvide drepesonen fra fronten til å omfatte også sidene av franskmennenes formasjon (det er dette som ligger i be tegnelsen «omsluttende angrep») var det fare for at de kom til å ta livet av et meget stort antall franskmenn. På dette tidspunkt må situasjonen ha gått opp for samt lige som deltok i den franske angrepsstyrken. Nå burde de ha gjort samlet retrett. At de ikke gjorde det, var atter en gang et resultat av at de var tallmessig overlegne. For hittil var det bare første divisjon av deres armé som hadde vært engasjert Den annen og den tredje hadde stått passive; men da den første begynte å gi etter og strømmen av flyktninger på flankene bar bud om et nær forestående sammenbrudd, marsjerte annen divisjon frem over den våte og opptrampede marken for å gi den støtte. Dette var nettopp ikke den hjelp som trengtes i øyeblikket. Hadde kavaleriet — i tredje linje — blitt sendt frem for å rette et angrep nummer to mot bueskytterne, som nå var uten buer og dessuten ikke lenger beskyttet av de spisse stakene, er det meget mulig at red ningsaksjonen ville ha lykkedes. Men de ble stående der de var, av årsaker som det ikke er mulig å rekonstruere.1 Isteden ble annen divisjon av infanteriet sendt frem, med den følge at deres trette og desperate landsmenn i første linje ble stanset i sin retrett og utsatt for ytterligere ned slakting. På grunnlag av krønikene kan vi gå ut fra at storparten av soldatene i franskmennenes første linje nå var enten døde, såret, tatt til fange eller parat til å kapitulere — om de ikke kunne rømme. Mange hadde allerede overgitt seg; i en av krønikene bemerkes det en smule syrlig at «noen, ja, en dog de av høyere byrd... overgav seg den dagen mer enn ti ganger». Og noen hadde forsøkt å overgi seg, men med kata1 Men som sannsynligvis hadde forbindelse med a) den totale mangel på en effektiv samlende kommando i den franske arméen og b) at det fra tredje linje var vanskelig å se hva som foregikk i «drepesonen» ca. 450 meter lenger fremme.
104
strofalt resultat: hertugen av Alengon, som plutselig ble avskåret fra sine menn og omringet av engelskmenn under et dumdristig fremstøt for å angripe hertugen av Gloucester, brølte av sine lungers fulle kraft over hodene på sine angri pere til kong Henrik (som var i ferd med å komme sin bror til unnsetning) at han overgav seg, men ble drept før Henrik nådde frem og kunne redde ham. Imidlertid var et meget stort antall franskmenn blitt tatt til fange etter å ha lovet å skaffe løsepenger — sannsynligvis fra det øyeblikk da det gikk opp for engelskmennene at slaget utviklet seg til deres fordel. Fangenes avmarsj fra slagmarken, det mannefall franskmennene allerede hadde lidd og det moralske og fy siske sammenbrudd som nå åpenbart var nær forestående for de øvrige — alle disse faktorene banet vei for engelsk mennene så de nå kunne oppløse sine sluttede formasjoner og trenge gjennom fiendens rekker. Denne fremrykningen bragte dem til slutt — det tidsrom vi snakker om, siden de første sverdhuggene ble utvekslet, var kanskje ikke mer enn en halv time — i kontakt med franskmennenes annen linje. Det kan ikke være tvil om at engelskmennene selv var meget trette på dette tidspunkt. For opphisselsen, frykten og det rent fysiske slitet med a utkjempe en nærkamp med tunge våpen i en tung rustning var noe som raskt tappet kreftene ut — også de kraftreserver som vi vet at kroppen har under ekstreme påkjenninger. Likevel ble de ikke slått tilbake av franskmennenes annen linje. Det ser faktisk ikke ut til at denne forsterkningen som franskmennene sendte frem, hadde noen nevneverdig inn virkning på slagets gang. Forklaringen kan vi kanskje søke i et forhold som i moderne militær terminologi uttrykkes ved ordklisjéen: «Man skal aldri sende forsterkninger til et ne derlag.» Det betyr enkelt sagt at hvis man sender forsterk ninger inn blant soldater som nylig har gjennomlevd et feil slått angrep og er fysisk og mentalt utslitte og fylt av neder lagsstemning, oppnår man sannsynligvis bare at forsterknin gene kaster bort sine krefter på å kjempe mot strømmen og kanskje også blir smittet av den samme stemningen. Det må ha vært dette som hendte med franskmennenes annen linje da de møtte engelskmennene. Nøyaktig hva som skjedde mellom dem har ingen av datidens krønikeskrivere fortalt oss — formodentlig fordi det i store trekk var en gjentagelse 105
av begivenhetene under første linjes nederlag. Men vi kan gjette oss til at et stort antall av franskmennene i annen linje, da de ble klar over katastrofens omfang, gjorde helom vending og forsvant samme vei som de var kommet; noen ble slept fra valplassen av sine pasjer eller tjenere. De opplysninger krønikeskriverne gir oss om denne fasen av slaget — kulminasjonen av nærkampen — er tildels sterkt motstridende. Engelskmennene later til å ha hatt en betydelig bevegelsesfrihet, for de tok hundrevis av fanger og kongen og hans følge skal ha hugd seg vei inn i annen linje (det kan ha vært da han fikk det hugget eller slaget som bul ket hjelmen hans, som man fremdeles kan se over hans sar kofag i Westminster Abbey). Samtidig heter det seg at på minst tre steder, angivelig der hvor fiendens kolonner opp rinnelig angrep engelskmennene, hopet likene av falne franskmenn seg opp så de lå «høyere enn en mann». Et sted sies det at engelskmennene klatret opp på disse haugene og drepte motstanderne under seg «med sverd, økser og andre våpen». Denne «muren av døde» er kanskje den episode fra slaget som er best kjent gjennom populære beretninger. Men hvis den hadde eksistert, kan vi ikke godta at kongen og hans følge kunne streife uhindret omkring på slagmarken i de siste fasene, fordi likhaugene nødvendigvis må ha hindret dem. Det skal for øvrig ikke noe mer enn en smule logisk et tertanke til for å bli klar over at «haugen høyere enn en mann» er en grov overdrivelse fra krønikeskriverens side. Selv ikke om man tar en bulldozer til hjelp, er det mulig å få menneskelik til å pakke seg sammen og hope seg opp til noen mur — det kan enhver konstatere som orker å holde øynene åpne under fremvisning av filmer fra massebegra velsene i Beisen. Likene blir simpelthen liggende i formløse og forholdsvis lave hauger. Hvis likene er stivfrosne, kan de naturligvis stables etter forgodtbefinnende — det har vi også filmatiske vitnesbyrd om fra flere kriger i vårt århundre. Men soldater som faller for sverdhugg, eller snubler over falne, vil ikke bli liggende mer enn tre mann i høyden — maksimum. Skulle man få til noe i retning av de likhauger og murer som beskrives fra Azincourt, måtte forutsetningen være at kombattantene i tur og orden klatret opp på de li kene som lå der fra før og gjensidig slo hverandre i hjel, to 106
og to om gangen. Jeg synes tanken er enda mer latterlig enn makaber. Det er ingen tvil om at de døde lå strødd i stort antall utover slagmarken ved Azincourt, og sannsynligvis lå de i hauger der kampen hadde rast som hardest. Men det som sannsynligvis skjedde på disse stedene var, som vi har sett, at bueskyttere og ryttersoldater gjennomførte en omslutning av spissene på de franske angrepskolonnene, og kanskje også klarte å omringe mindre grupper av fienden fullstendig. I rad etter rad ble franskmennene kastet over ende med lansestøt og deretter drept på bakken. De likhaugene som der med dannet seg, var store og skremmende nok uten dikteris- * ke overdrivelser.
D rapet p å fangene Like etter kokken tolv middag var engelskmennene «i besit telse av slagmarken» — hvilket en soldat vil oppfatte derhen at de nå hadde full frihet til å bevege seg som de lystet i det området som tidligere var i franskmennenes hender. Av dem så man nå bare de døde, sårede og noen flyktninger. Flykt ninger som var for sene på føttene til å søke skjul i skogen eller beskyttelse i rekkene til den ennå ubenyttede tredje di visjon, ble jaget av byttejegere. Andre engelskmenn var opp tatt med å gjennomsøke haugene av falne «for å skille de le vende fra de døde, idet de aktet å ta de levende som slaver og kreve løsepenger for dem». Utenfor slagmarken på den engelske siden var de mest verdifulle fangene samlet under bevoktning. De var fremdeles iført panser, men hadde avle vert sin høyre hanske til seierherrene som et tegn på kapitu lasjon (og for senere identifikasjon) og tatt av seg hjelmene. Dermed var de ikke stridsdyktige. Så lenge det var fare for at franskmennenes tredje divisjon kunne angripe, kunne ikke Henrik tillate at hver mann som hadde tatt noen til fange, gav seg til å plyndre dem. Det var nødvendig å holde styrken samlet. Så mens plyndringen ble utført av mindre grupper, som opptrådte både på egne vegne og på vegne av dem som ennå stod i rekkene, holdt hovedgruppene av ryttersoldater og bueskyttere sine posi107
sjoner — omkring to-tre hundre meter foran linjen der de hadde mottatt det franske angrepet. Henriks forsiktighet var berettiget. Like etter middag rettet hertugen av Brabant, som var kommet for sent til selve slaget, med et lite følge et angrep mot disse rekkene. Han ble overmannet og sendt til samleplassen for fanger. Men denne tapre intervensjonen ansporet minst to franske adelsmenn i tredje divisjon, grev Masle og grev Fauquemberghes, til å mønstre cirka seks hundre av sine tilhengere til et samordnet angrep. Engelsk mennene kunne tydelig se at de gjorde seg klare — to-tre hundre meter unna — og deres hensikter var åpenbare. Samtidig ble det ropt bakfra at fienden hadde angrepet bagasjeparken, som bare hadde vært svakt bevoktet. Det var disse hendelsene som fikk Henrik til å gi den fa møse ordren om å drepe fangene. Som det snart skulle vise seg, ble det ingenting av det franske kavaleriangrepet, og det såkalte angrepet mot bagasjeparken var ikke annet enn et væpnet ran, gjennomført av noen litt for geskjeftige og gris ke bønder anført av den lokale godsherren til Azincourt. Men bare risikoen og tegnene til nye forestående fiendtlig heter var nok til å overbevise Henrik om at han stod i fare for å miste den seieren han hadde vunnet som ved et mira kel. For dersom franskmennenes tredje divisjon angrep en gelskmennene der de stod — bueskytterne uten piler og sta ker, ryttersoldatene trette etter å ha kjempet uavbrutt i kanskje en time iført fullt panser, og alle sammen sultne og deprimerte av reaksjonen som alltid setter inn etter en kamp — var det stor fare for at de ville ha blitt feiet ut av slag marken. Og de kunne sikkert ikke ha motstått et samtidig angrep bakfra — noe det var reell fare for så lenge våpen lå strødd utover marken og et stort antall franske fanger stod under meget utilstrekkelig bevoktning. Under slike omsten digheter var Henriks ordre forståelig. Dvs. forståelig om man bare legger en hard taktisk logikk til grunn for vurderingen; på et etisk, menneskelig og prak tisk grunnlag er den langt vanskeligere å forstå. Henrik, en kristen konge, var også en erfaren soldat med grundig kjennskap til den beskyttelse en fange nøt etter den detal jerte kodeks for internasjonal rett. Hadde fangen kapitulert mot løfte om løsepenger, hvilket i seg selv ble ansett som ydmykende, var hans rett til livet sikret. Denne immuniteten 108
ble naturligvis brutt om han begikk forræderi og igjen grep til våpen mot sin beseirer. Men bare mistanken om et forræ deri, hvor velbegrunnet den enn kunne være, var ingen ak septabel begrunnelse for å ta livet av ham. På et mer funda mentalt nivå var fangens liv dessuten garantert av det kristne budet mot å ta liv — uansett om dette budet ble ad skillig mer elastisk tolket i det femtende århundre enn se nere. Når Henrik kunne gi en slik ordre og etterpå unngå enhver bebreidelse fra adelen, kirken og krønikeskriverne, må vi gå ut fra at det var fordi slagmarken fremdeles ble betraktet som et slags moralsk ingenmannsland og slagets time som et legalt dies non. Hans underordnede nektet likevel å etterkomme ordren. Var det fordi de hadde en ømmere samvittighet? En slik an tagelse blir vanligvis avfeiet av middelalder-spesialister; de peker på at årsaken er å finne i kongens innblanding i noe som ble ansett som et personlig forhold — mellom fangene og dem som hadde tatt dem til fange, og som betraktet dem som sine vasaller inntil løsepengene var betalt. I beste fall protesterte de av prinsipielle grunner, i verste fall fordi de simpelthen ikke ville gå glipp av løsepengene (slagmarken var omtrent det eneste sted hvor en mann kunne tjene seg en formue dengang). Men det er betegnende at kongen om sider fikk ordren etterkommet ved å sende av sted to hundre bueskyttere under kommando av en adelsmann. Dette kan tyde på at i det minste ryttersoldatene blant seierherrene hadde andre betenkeligheter enn de som skyldtes rent pengebegjær. Det er tross alt en vesentlig forskjell på å kjempe med dødelige våpen, selv om det ender med at noen drepes, og ren nedslakting. Og vi kan anta at forskjellen ble oppfat tet enda sterkere i middelalderen enn i dag, med alle de æresbegreper som dengang knyttet seg til kampen. Å møte en tilsvarende utrustet motstander var den begivenhet som den pansrede soldaten øvet seg til kanskje hver dag i sitt liv fra han ble voksen. Å møte ham og slå ham var en triumf, den høyeste og fineste form for selvhevdelse som kunne ten kes i den middelalderske adelsmannens liv. Begivenhetene denne formiddagen i Azincourt, der de løp og skrek og hugg løs på hverandre på en måte som i våre øyne virker grotesk, var derfor for dem en slags apoteose som gav livet mening og kanskje også sikret dem en smule berømmelse i etterslek109
ten — fordi de fleste krønikeskrivere interesserte seg mest for å beskrive individuelle våpenbragder. Men det var ingen ære å vinne ved å drepe sin sosiale likemann etter at han hadde overgitt seg og var blitt avvæpnet. Tvert om, det var en betydelig risiko for å komme i vanære — og det kan ha vært grunn god nok til at ryttersoldatene nektet å etter komme Henriks befaling. Bueskytterne stod utenfor riddersystemet og hadde følge lig ingen slike hensyn å ta. Det er heller ikke mye reelt hold i den tanke at de skulle personifisere den frie bondes dyder. Bueskytterne i Henriks armé var ikke bare hardbarkede yrkessoldater. Det finnes også vitnesbyrd om at mange av dem hadde tatt verving først og fremst for å unngå straff for voldsforbrytelser, deriblant drap. Det fremgår også av krøni kene at det både i kampens hete og i den roligere perioden etter at franskmennenes annen divisjon var jaget på flukt ble tatt en hel del fanger, men samtidig ble mange franskmenn drept — hovedsakelig av bueskytterne — fordi de enten var for fattige eller for hardt såret til at det kunne lønne seg å ta dem til fange. Spørsmålet om hvor mer eller mindre motvil lige de var da kongen befalte dem å drepe fangene, behøver derfor ikke oppholde oss. Men mekanikken i henrettelsen krever et noe nærmere studium. Mellom ett og to tusen fanger ble sendt til England da kongen reiste hjem etter slaget, og de fleste av dem må ha blitt tatt til fange før han gav dem famøse ordren. Krønikeskriverne forteller at kongen sparte de mest verdifulle fangene og at ordren ble tilbakekalt så snart kongen ble overbevist om at det franske kavaleriet likevel ikke kom til å angripe. Vi kan derfor regne med at de to hundre bueskyt terne som ble pålagt å fungere som bødler var i sterkt mind retall i forhold til sine offere, formodentlig bare én mot ti. Begrunnelsen for å drepe fangene var imidlertid at det var fare for at de ville se sitt snitt til å forsyne seg med våpen og anfalle engelskmennene i ryggen hvis det kom et nytt an grep forfra. Hvorfor gjorde de det ikke da de så seg truet av døden — for kunngjøringen av kongens ordre «med trom pet» og fangevokternes vegring mot å utføre ordren kan jo ikke ha etterlatt noen tvil om hvilken skjebne han hadde til tenkt dem? Og hvordan bar bueskytterne seg ad for å få bukt med dem? Det kan tenkes at deres bevegelsesfrihet var 110
innskrenket — en del samtidige slagbilder viser fanger som blir ført bort med bundne hender — men i så fall utgjorde de jo ingen reell trusel mot armeens rygg, og dermed bort faller argumentet for å ta dem av dage. Og selv om de var bundet, er selve avlivningsprosessen en operasjon som man har vanskelig for å forestille seg. Riktignok vil en soldat som overgir seg, vanligvis bli grepet av depresjon og selvbebreidelser, det vet vi. Men er det realistisk å tenke seg at disse stolte ridderne passivt ventet på at en gruppe av deres sosialt underlegne skulle innfinne seg for å ta livet av dem, at de som umælende kveg stilte opp i grupper på ti foran en bueskytter som skulle slå skallen inn på dem med en øks? Det virker meget usannsynlig, ikke minst på bakgrunn av det vi vet om masse-henrettelser i vårt eget århundre. Det er meget vanskelig for et lite antall bødler, selv når de er ut styrt med automatvåpen, raskt å ta livet av et stort antall mennesker — selv når ofrene er adskillig mer forsvarsløse enn de franske fangene ved Azincourt var. Det virker derfor langt mer sannsynlig at hensikten med Henriks ordre ikke var å foranstalte en massakre på samtlige fanger, men å ter rorisere dem til fullstendig passivitet. Vi kan forestille oss noe som er adskillig mindre klinisk enn en Sonderkommando i aksjon: fangevokterne som høylytt erklærer at de nekter å etterkomme proklamasjonen og kanskje også beroliger fan gene med at det ikke vil skje dem noe galt, en diskusjon og kanskje til og med håndgemeng mellom dem og medlem mene av eksekusjonspelotongen, og til slutt et forferdelig rabalder og kaos idet bueskytterne begynner å drive den sammenpakkede flokken av franskmenn fra slagmarken bakover til bagasjeparken — et sted der de helt sikkert ikke kunne bety noen trusel. At mange ble slått i hjel under denne operasjonen — med overlegg — kan vi gå ut fra, men vi behøver ikke å regne dem i tusener, kanskje ikke engang i hundreder. Det varte dessuten ikke lenge før kongens ordre ble an nullert — det skjedde så snart Henrik så at det franske kavaleriet i tredje divisjon oppløste sin angrepsformasjon og begynte å forlate slagmarken. Klokken var cirka tre om ettermiddagen, dvs. det var ennå et par timer før det ble mørkt. Engelskmennene begynte straks å spre seg utover 111
valplassen på leting etter fanger og bytte som hittil hadde unngått dem. Kongen gjorde en runde på slagmarken og vendte deretter tilbake til Maisoncelles etter å ha tilkalt de engelske og de franske heroldene. De sårede Heroldene hadde stått i samlet flokk og sett på slaget, og skjønt den franske arméen hadde avmarsjert hadde de frans ke heroldene ennå ikke fulgt etter dem. Heroldene tilhørte nemlig ikke armeene, men den internasjonale korporasjonen av eksperter som overvåket reglene for sivilisert krigføring. Henrik var oppsatt på å høre heroldenes kjennelse om da gens kamp og å få fastsatt et navn på slaget, slik at dets ut fall og hærens innsats kunne få sin rettmessige plass i histo rien. Montjoie, den franske overherolden, bekreftet at en gelskmennene hadde seiret og foreslo at slaget skulle få navn etter nærmeste slott, Azincourt. Med denne beslutningen var slaget endt som militær og historisk episode. Engelskmennene drev fangene og bar sine egne sårede tilbake til Maisoncelles for natten, og der gikk armeens tjue feltskjærer i gang med arbeidet. Engelskmen nene hadde bare lidd små tap — hertugen av York, som ble halt frem fra en haug av falne, død enten av kvelning eller et hjerteattakk, og hertugen av Suffolk var de eneste falne av høy byrd. Det var bare noen hundre sårede. Hva slags utsik ter hadde de? Ganske gode, stort sett. Engelskmennene var ikke blitt utsatt for pile-angrep, så mesteparten av sårene må ha vært hugg- eller snittsår, rene kutt som (selv om de kunne være dype) raskt ville leges når de ble bandasjert og latt i fred. Det må også ha forekommet noen bruddskader; innadgående skallebrudd kunne ikke behandles — fordi trepanasjonskunsten ennå ikke var blitt gjenoppdaget — mens lukkede arm- og benbrudd derimot med hell kunne spjelkes. For de sårede franskmennene var utsiktene adskillig dårli gere. Mange av dem hadde fått dype, gjennomgående sår, enten av piler eller av spydstikk gjennom de svake punktene i rustningen. Stikk som hadde trengt gjennom innvollene og tømt innholdet av dem i bukhulen, var dødelige: bukhinne betennelse var uunngåelig. Dype sår i brysthulen, ofte for112
urenset med fremmedlegemer fra klesdrakten eller annet, førte like sikkert til infeksjon. Mange av franskmennene må ha fått skallebrudd, og det må ha forekommet en del ryggbrudd som følge av fall fra hesten i stor fart og i full rust ning. Nesten alle slike skader kan vi betrakte som dødelige; datidens kirurger var ikke i stand til å behandle dem. Mange sårede franskmenn var også blitt liggende på slag marken, og om de ikke blødde seg i hjel må de ha bukket under for den kombinerte virkningen av sjokk og kulde i nattens løp, da temperaturen sank til en eller et par grader over frysepunktet. Det var derfor ingen vilkårlig brutalitet som ble lagt for dagen da engelskmennene, idet de krysset slagmarken neste dag, drepte dem de ennå fant i live. De ville med sikkerhet ha dødd i ethvert tilfelle, når kroppene deres ble slengt ned i massegravene som lokale bønder, un der oppsyn av biskopen av Arras, grov på stedet. De skal ha begravet omkring seks tusen mann ialt. Viljen til å kjempe Hva var det som holdt mennene oppe i et slag som Azincourt, når straffen for nederlag — eller for manglende spen stighet eller våpenferdighet — var så endelig og ubehagelig? Noen faktorer, dels generelle for et hvilket som helst slag, dels spesielle for dette slaget, er forholdsvis lette å skjelne. Av de generelle faktorene er alkohol den mest iøynefallende. Engelskmennene, som gikk på knappe rasjoner, hadde for modentlig fått mindre å drikke enn franskmennene, men det ble drukket i rekkene på begge sider i venteperioden, og det er sannsynlig at mange soldater i begge arméer må ha vært lett beruset da de kastet seg inn i kaoset, mens noen kan ha vært direkte fulle. For engelskmennene må også kongens nærvær ha vært hva nåtidens soldater kaller en «moralsk faktor» av stor betydning. Det personlige båndet mellom le der og tilhengere ligger til grunn for alle forklaringer på hva som skjer og ikke skjer i et slag; og dette båndet er alltid sterkest i krigerske samfunn. Det femtende århundres Eng land representerer én type av slike samfunn og krigerstatene i India, som de britiske imperiebyggerne med så stort hell la under seg, en annen. Og selv om senmiddelalderens soldat 113
først og fremst følte lojalitet mot sin kaptein, må kongens nærvær på slagmarken, der han synlig for alle midt i kam pens tummel risikerte livet akkurat som de, ha virket som en mektig spore på soldatenes besluttsomhet. Noe som styrket den ytterligere var religionens velsig nelse. Det er en vanlig oppfatning at den moralske siden av saken ikke interesserer yrkessoldater, men den kristne ridder — enten vi med det mener den idealtypen som fremstilles av krønikeskriverne eller i det minste noen av de historiske skikkelser vi har kjennskap til — var ikke desto mindre på virket av den. Hva som var ulovlig drap i krigstid var vel definert og belagt med straff både i sivil, militær og religiøs lovgivning. Lovlig drap derimot var en handling som reli gionen godkjente som et ledd i en «rettferdig krig,» og uan sett hvor overfladisk den enkelte soldats eller ridders forhold til religionen var, må de religiøse forberedelsene som alle i den engelske arméen gjennomgikk før Azincourt regnes blant de viktigste faktorene som påvirket deres sinnsstem ning. Kongen selv gikk til messe tre ganger før slaget, og vi kan anta at storparten av hæren fulgte hans eksempel da han fikk nadverden — det var en hel liten armé av prester i den engelske ekspedisjonen. Soldatene ble velsignet før de inntok sin plass i rekkene, de knelte mens de gjorde korsets tegn og puttet jord i munnen for å symbolisere at de var rede til å dø om det krevdes. Drikk og bønn må imidlertid betraktes som en kortsiktig stimulans, inntatt i siste øyeblikk, for å styrke middelaldersoldatens kampvilje. Langt viktigere, og aller viktigst for den menige soldat som ikke var av edel byrd, var utsikten til be rikelse. Middelalderkrig dreide seg, som all krig, om mange ting; men et slag i middelalderen på det personlige nivå gjaldt bare tre ting: først og fremst seier, naturligvis, fordi de personlige konsekvensene av et nederlag kunne bli så ube hagelige. Dernest personlig utmerkelse i tvekamp, noe som gjaldt i langt høyere grad for ryttersoldatene enn for bue skytterne. Og endelig det viktigste: løsepenger og bytte. Azincourt er utypisk som middelalderslag betraktet forsåvidt som deltagerne på den seirende siden med god grunn ventet seg større bytte enn de til sjuende og sist fikk; men det for andrer ikke den rolle forventningene om rikdom spilte, og som er vesentlig for vår forståelse av slaget. 114
Samtidig må vi veie begjærligheten etter rikdom mot to andre faktorer. Den første av dem er tvangen. Den rolle som fysisk tvang eller kraften i uunngåelige omstendigheter spil ler når det gjelder å drive menn inn i, og ofte gjennom, sla gets ildprøve er nesten konsekvent blitt undervurdert eller helt ignorert av militære historikere. Likevel er det ikke van skelig å se at kraften i uunngåelige omstendigheter var en av de vesentlige faktorer som førte til at det overhodet ble noe slag ved Azincourt. Engelskmennene hadde jo på alle måter søkt å unngå kamp under hele sin lange marsj fra Harfleur, og skjønt de den 25. oktober omsider aksepterte kampen som et uunngåelig alternativ til overgivelse og kanskje livs varig fangenskap, var sult og kulde noen av de sterkeste umiddelbare drivkreftene som fikk slaget i gang. Fransk mennene hadde også håpet å kunne unngå at konfrontasjo nen med engelskmennene munnet ut i et slag, og vi kan trygt gå ut fra at mange av dem som stupte for engelskmen nenes sverd og stridskøller denne dagen, var blitt trukket inn i slaget like frivillig som en mann som plutselig oppda ger at han kjører den gale veien i en rulletrapp. Den andre faktoren står i strid med den vi nettopp har nevnt. Menneskene i middelalderens såkalte siviliserte sam funn var vant til vold på en ganske annen måte enn de samme landenes innbyggere er i dag. Det som foregikk ved Azincourt virker sjokkerende og motbydelig på et moderne menneske, som riktignok er vant til å se vold på avstand via massemediene, men som sjelden møter den ansikt til ansikt og blir hellig indignert når dette en sjelden gang skjer. Vi kan trygt regne med at indignasjonen var like sterk hos in dividuelle offere for vold for fem hundre år siden. Men of rene for overgrep, i en verden der adelsherrens rettigheter ble håndhevet og nabokrangler bilagt med sverd og kniv, ble sannsynligvis ikke fullt så overrasket når det skjedde. I mid delalderens verden kunne skillelinjene mellom private, inn byrdes og utenlandske kriger bare håndheves sporadisk, selv om de fantes. Et slag var dermed, selv om det var en ytter lighet på erfaringens spektrum, ikke noe utenkelig, noe som lå aldeles hinsides et fredselskende menneskes erfaringsver den. Det bød soldaten en risiko i særdeles konsentrert form, men det var en opplevelse som hele hans oppdragelse og er faring allerede delvis hadde forberedt ham på. 115
KAPITTEL 3
Waterloo 18. juni 1815 Hertugen av Wellington misbilliget på det sterkeste ethvert forsøk på å gjøre slaget ved Waterloo til litteratur eller histo rie. Hans egen beretning om det i hans offisielle rapport var holdt i en uhyre beskjeden tone, og da en aviskorrespondent bad ham om hjelp til å skrive en beretning om slaget, gav han mannen det råd å «la slaget ved Waterloo være i fred». Hertu gens holdning skyldtes dels hans avsky for sensasjonslyst, dels en velbegrunnet skepsis når det gjaldt muligheten for å påvise en kjede av årsaker og virkninger som kunne forklare slagets utfall. «Historien om slaget,» forklarte han, «er ikke ulik histo rien om et ball! En del personer vil kanskje huske alle de små begivenhetene som tilsammen gir det store resultatet, nemlig et tapt eller vunnet slag; men ingen enkeltperson kan huske nøyaktig i hvilken rekkefølge eller på hvilke tidspunkter de inntraff, hvilket er av vesentlig betydning for deres verdi eller konsekvenser.» Hertugens ønsker ble ignorert — selvsagt — fra første stund. For samtiden betydde Waterloo et tidevannsskifte i eu ropeisk historie, og nesten alle som hadde deltatt i slaget og ennå kunne holde en penn, fant en ordsulten leserkrets. Na sjonens takknemlighet overfor kampdeltagerne krevde dess uten at den stil skribentene brukte måtte være heroisk og deklamatorisk fra begynnelsen av. For første gang i den britiske armés historie fikk hver eneste veteran fra slaget en minnemedalje. Han kunne smykke seg med hedersbetegnelsen «en Waterloo-mann,» og den ene tjenestedagen den 18. juni 1815 ble regnet som to års ansiennitet når han en dag gikk av med pensjon. Bare dette var tilstrekkelig til å overbevise selv den mest fantasiløse menige soldat om at han hadde overlevd en 116
fantastisk begivenhet Offiserene var overbevist om det i samme øyeblikk som slaget var slutt, og mange av brevene deres, som ble skrevet på stedet for å berolige nære pårørende som engstet seg for dem, anslo en triumferende tone som ble kopiert av nesten hver eneste profesjonell skribent som gjorde Waterloo til sitt emne. Selv franskmennene klarte selsomt nok å gjøre et epos ut av nederlaget. Og de to mest fremstående litterære skikkelser hvis fantasi ble fanget av Waterloo — Byron og Victor Hugo — skapte lyrikk av sine følelser. Merkverdig nok er resultatene — Childe Harold o g Les Chåtiments — ikke bare leseverdige den dag i dag; de er til og med betagende lesning. Men den samlede virkningen av at slaget ble behandlet som et drama, slik det ble sett og følt av deltagerne i kampens hete, er at den menneskelige erfaringen og de militære kjensgjerningene er blitt skjult under tykke se dimentære avleiringer av romantikk. Til og med Siborne, hvis metodologiske behandling av slaget var uklanderlig, så seg nødt til å avslutte sin omfangsrike historie med et fyrverkeri av adjektiver: Slik ble avslutningen av dette evig minneverdige slag — et slag som utmerket seg ved sin demonstrasjon av på den ene side den edleste og mest uforferdede tapperhet, den verdigste, roligste og mest opphøyede utholdenhet, den mest urokkelige og inderlige lojalitet og patriotisme, og på den annen side av det dristigste og mest hensynsløse vågemot, den mest glødende og uforbeholdne lojalitet mot Lederen, og endelig av en fysisk nedkjempelse og moralsk tilintet gjørelse som savner sidestykke i moderne krigshistorie. Slik var fullbyrdelsen av en seier, den mest strålende i sin utvik ling, den mest avgjørende i sine virkninger og den mest omfattende i sine resultater — en seier som Europas li dende og indignerte nasjoner har ønsket så lenge og inder ligGenerasjoner av forfattere betraktet, i likhet med Siborne og hans samtidige, Napoleons nederlag som en frelse fra tyran niet — selv om det etter hvert tapte sin dype moralske og po litiske betydning for dem. I mellomtiden ble både forfatternes og lesernes visuelle fantasi næret av en flom av fargerike ler reter fra atelierene til en hel liten hær av fremgangsrike sa117
longmalere — Dighton, Phillipoteaux, Raffet, Bellangé, Canton Woodville og flere — bilder som gjennom sin fotografiske detaljobservasjon, kombinert med en suveren forakt for fysikkens lover, foregrep surrealistenes arbeider. Man får en mis tanke om at mye av den verbale billedbruken i den uavlatelig gjenfortalte historien om Waterloo — glimtende sabler og steilende hester — har sin opprinnelse i visjonene til malere som bare hadde sett slagmarken som turister, hvis de da over hodet hadde sett den. I den senere tid er en rekke forfattere begynt å bli lei av denne rituelt dramatiske synsvinkelen. David Howarth har i sin bok A Near Run Thing gitt en fremragende beretning om slaget, hovedsakelig på grunnlag av beretninger fra deltagere og øyenvitner. Jac Weller, en ekspert med utpreget sans for originalitet, forsøkte med betydelig hell å gjennomføre en ærgjerrig plan: å gjenfortelle slagets begivenheter «uten andre opplysninger til rådighet enn de Wellington hadde til enhver tid». Weller er ekspert på våpen, og hans bok gir oss også en verdifull målestokk for den grad av skade armeene kunne på føre hverandre og de typer av skader de individuelle soldatene kunne bli utsatt for på slagmarken. Men ingen av disse bø kene er helt ut tilfredsstillende. Howarths enkeltpersoner forblir enkeltpersoner og etterlater leseren i tvil om hvor re presentativ hver av dem var for sin militære grad og hvor ty piske hans opplevelser var for alt det som skjedde denne da gen. Weller gjør et beundringsverdig og fantasifullt forsøk på å generalisere, men ender med å gi en hovedsakelig biografisk skildring. Det ligger da også i bokens tittel — Wellington at Waterloo. Det den «menneskelige erfaring» og de «militære kjensgjer ningen» fra Waterloo krever av historikeren, er en eller annen kombinasjon av Howarths og Wellers metoder, en kooperativ innsats av førstnevntes hjerte og sistnevntes klare tanke. Det er merkverdig at ingen hittil har gjort noe forsøk på det. For den militære arkeologien fra 1815 —eksersis-systemer, typer, rekkevidder og virkninger av våpen, kommando-mekanikk, bevegelseshastighet gjennom lendet — ligger rede til å bli gjenoppdaget, slik Weller har demonstrert, like under forti dens toppjord. Og rike avleiringer av personlige minner har vært tilgjengelige i mer enn hundre år — avleiringer som i verdi overgår alt man har fra noe annet slag før det tjuende 118
århundre. Foruten alle de memoarer som i tidens løp ble skre vet av britiske, franske, tyske, belgiske og nederlandske vete raner, alle de brever som spontant ble skrevet og sendt av de overlevende dagen eller uken etter slaget og den offisielle do kumentasjon av felttoget — foruten dette enorme materialet finnes det for den britiske armés vedkommende et arkiv som savnet sin like helt til general S. L. A. Marshall under Den an nen verdenskrig tok initiativet til en systematisk innsamling av opplysninger fra amerikanske tropper som nettopp hadde vært i kamp. Dette arkivet er av fremragende kvalitet, og dets opprinnelse er temmelig usedvanlig. Kaptein Siborne, som samlet materialet, fikk i 1830-årene den idé at han ville bygge en kjempestor modell av Waterloo «i slagets avgjørende øye blikk», og han fikk tillatelse fra øverstkommanderende for hæ ren til å samle inn opplysninger fra de overlevende britiske offiserene. Resultatet kunne ha blitt et uhåndterlig sammen surium av kjensgjerninger og inntrykk. Men Siborne var en metodisk mann, og i sitt rundskriv til offiserene bad han om svar på en lang rekke detaljerte spørsmål. Naturligvis var ikke alle svarene like mønstergyldige — noen av brevskriverne kom på vidvanke i minnenes verden mens andre igjen holdt seg altfor strengt til de regler Siborne hadde satt — men som helhet gav materialet et fantastisk panorama over Waterloo, sett fra britisk side. Dette arkivet har vært hovedkilden for alle senere beretninger om slaget. Siborne skrev selv et enormt og uleselig historieverk basert på det; de forskjellige britiske regimentshistorienes Waterloo-kapitler er ikke stort annet enn lett omskrevne versjoner av deres egne offiserers brever til Si borne, og i hundre år har geskjeftige antologi-redaktører frei dig forsynt seg av hans materiale — fordi man stort sett bare behøver saks og limpotte for å gjøre det — typisk nok uten å bry seg med å oppgi kilde. Det finnes altså mer enn nok stoff til å skrive en menneske lig historie som også kunne bli en militær historie om Water loo. Ikke minst fordi så mange av de tilgjengelige kildene er merkverdig upåaktet og ubrukt. For Waterloo er i høyere grad enn noe annet slag konsekvent blitt beskrevet ut fra synsvin kelen «seier/nederlag». Det var, som vi har sett, det femtende og siste av Creasys «Decisive Battles» og et flertall av forfattere har i likhet med ham sett det som sin fremste oppgave å for klare — hvorfor Wellington seiret og Napoleon tapte (eller 119
ble snytt for seieren, eller ville ha vunnet dersom dette eller hint hadde skjedd). «Etter en omfattende lesning av Waterloo-litteratur,» skriver Weller, «rygger jeg tilbake hver gang jeg støter på en setning som begynner med «hvis» eller «der som». Dessuten har deltagerne i forbausende grad tonet ned beretningene om hva de selv gjorde til fordel for den større og viktigere historien om Napoleons fall. Og Siborne, hvis kilde materiale er så rikt på opplysninger om menneskelig adferd på slagmarken, kom i besittelse av det nærmest som et bipro dukt av et mye mer begrenset, skjønt absolutt vesentlig, pro sjekt: nemlig å fastsette nøyaktige steder og tidspunkter som ledd i en kjede av årsaker og virkninger. Men det er nettopp fordi så mye av det menneskelige stoffet nærmest tilfeldig er kommet oss i hende, at vi kan verdsette det så høyt —og fordi det i sammenligning med hva vi vet om Azincourt er så rik holdig at vi kan gjøre oss håp om å gi en noenlunde autentisk rekonstruksjon av hvordan slaget var for dem som deltok i det
Felttoget Felttoget og slaget står for ettertiden nærmest som én og samme ting, fordi de militære begivenhetene som gikk forut for slaget var så kortvarige. Men la oss begynne med begyn nelsen. Napoleon, som var blitt beseiret av de kombinerte ar meene til Storbritannia, Østerrike, Preussen og Russland i 1814 og forvist til øya Elba i Middelhavet, vendte tilbake til Frankrike 1. mars 1815. Det ble meget hurtig klart for Ludvig XVIII, som de allierte hadde gjeninnsatt på tronen, at armeens lojalitet ikke tilhørte ham, og 20. mars forlot han hovedstaden og drog til Ghent i Belgia. Samme dag kom Napoleon til Paris. Han håpet at de allierte ville samtykke i hans maktovertagelse, men allerede en uke i forveien var de blitt enige seg imellom om å gå til krig, og denne overenskom sten holdt de. Mens Napoleon gikk i gang med å bygge opp igjen sin Grande Armée, hvorav en stor del var blitt demobili sert ved gjeninnsettelsen av Ludvig XVIII, kom de allierte til enighet om militære planer som i hovedsaken gikk ut på at 120
fire store arméer skulle konsentreres langs Frankrikes grenser i øst og nordøst. En østerriksk armé på 200 000 mann skulle trenge inn i Frankrike via Elsass-Lothringen og skulle senere på sommeren bli fulgt av en russisk styrke på 150 000. Sam tidig skulle en prøyssisk armé på over 100 000 mann marsjere inn i Sør-Belgia, og en britisk-hollandsk armé, dannet rundt en kjerne av britiske tropper som allerede befant seg i Nederlandene, skulle konsentrere seg i nord. Når alle fire arméer var kommet i stilling, skulle de samtidig begynne innmarsjen i Frankrike. For Napoleon var det umulig å mønstre en tilsvarende styrke. Ved hans tilbakekomst til Paris hadde bare ca. 200 000 mann stått under våpen i den franske arméen, og han visste at Ludvig XVIIIs opphevelse av den alminnelige verneplikten var et altfor populært tiltak til at han kunne våge å tilbake kalle det. Skulle han øke sine styrker, måtte det skje med over talelser og ulovligheter. Hans tallmessige underlegenhet gav ham valget mellom bare to strategiske alternativer: enten et oppholdende forsvar som, hvis han kunne holde det gående tilstrekkelig lenge, kanskje ville få de allierte til å slutte fred med ham av ren frustrasjon, eller et ødeleggende angrep mot de britiske og prøyssiske arméene som allerede var i ferd med å samle seg i Belgia. Hvis angrepet lykkedes, hadde han godt håp om at det ville avholde østerrikerne og russerne fra å ta risikoen på selv å bli nedkjempet i tur og orden. Fordi Napo leon av natur var tilbøyelig til å foretrekke angrep fremfor for svar, og fordi de britiske og prøyssiske arméene ikke overgikk den franske særlig mye i mannskapsstyrke, valgte han det siste alternativet. Det hadde dessuten den fordel at han kunne avverge nok en invasjon på fransk territorium. Han var imidlertid ikke sterk nok til å gi seg i kast med både britene og prøysserne på én gang. Hans plan krevde derfor at han måtte bringe en av de to allierte til strid før den andre, og på en slik måte at den ikke-engasjerte arméen var avskåret fra å komme sin nabo til hjelp før det var for sent. Vanskeligheten lå i å velge hvem av dem han skulle angripe først. Et studium av deres sambandslinjer gav ham svaret. Den britiske arméens base var i de belgiske havnene, prøyssernes i Rhinland, og deres kommunikasjonslinjer gikk om trent rettvinklet i forhold til hverandre. Uansett hvilken av de to arméene som ble angrepet, ville den ha en tilbøyelighet til 121
å falle tilbake mot sin base. Et angrep mot britene ville kanskje provosere prøysserne til å komme dem til hjelp, men Napoleon fant det høyst usannsynlig at Wellington ville risi kere sin forbindelse med kanalhavnene for å komme Bliicher til hjelp. Dette resonnementet tilsa at han burde angripe prøysserne først. Napoleons vurdering av den personlige og nasjonale ka rakter var urettferdig mot Wellington og britene, for hertugen var fast bestemt på å kjempe sammen med sin allierte. Feltto gets første fase så likevel ut til å bekrefte Napoleons antagel ser. Så behendig klarte han å samle sin armé ved den belgiske grensen uten at de allierte var i stand til å oppdage nøyaktig hvor den befant seg, at han den 16. juni kunne konsentrere storparten av sin styrke mot prøysserne ved Ligny og beseire dem. Først sent på dagen dukket britene opp på slagets ytters te vestlige flanke ved Quatre Bras, men de ble stanset av en fransk styrke som var avsatt til dette formålet og trakk seg til bake nordover — nøyaktig som Napoleon hadde antatt og håpet. Samtidig brøt prøysserne kontakten og gjorde retrett, tilsynelatende i østlig retning. Så langt hadde alt gått som smurt for Napoleon. Strategisk sett var felttoget vunnet. Nå gjenstod det bare å fullbyrde den taktiske delen av oppgaven ved å slå britene, og det var en britisk armé som på langt nær kunne måle seg med den han hadde kjempet mot i Spania. Mindre enn halvparten av mannskapene var briter i det hele tatt, resten var tyskere, ne derlendere og belgiere, og mange av de britiske regimentene bestod av uerfarne tropper. Britenes kavaleri klarte likevel å dekke arméens retrett med hell den 17. juni; og da det grydde av dag den 18., fant Napo leon den deployert for strid i en sterk posisjon tvers over ho vedveien til Brussel, like sør for Soignes-skogen. Arméens front strakte seg over cirka fem og et halvt tusen meter, og begge flankene var godt beskyttet — mot øst av vånings- og uthusene i landsbyene Papelotte, Frichermont og La Haye, mot vest av landsbyen Braine TAlleud. Sentrum av stillingen var lagt ved to solid byggede gårder, La Haye Sainte og Hougoumont. Britenes besittelse av disse gårdene gjorde et fron talangrep lite fristende. Men å manøvrere seg rundt posisjo nen — med en prøyssisk armé lurende et eller annet sted ute i terrenget til høyre —var kanskje enda farligere og utvilsomt 122
meget tidkrevende. Napoleon bestemte seg derfor til å angripe frontalt. At britene skulle angripe ham kunne det ikke bli tale om. Selv om de to armeene var omtrent jevnbyrdige i antall med ca. sytti tusen mann hver, var så mange av Wellingtons tyske og hollandsk-belgiske soldater både politisk og militært upå litelige at han ikke kunne bruke dem i annet enn en statisk funksjon. Kongens tyske legion (KGL), en emigrantstyrke av hannoveranske regulære tropper som hadde deltatt i felttoget på Pyrenéerhalvøya, var tapre og dyktige nok til å kunne bru kes til hva som helst og hvor som helst; de britiske offiserene og soldatene medgav villig at KGL-regimentene var fullt jevnbyrdige med deres egne. Men mange av de egentlige han noveranske regimentene manglet øvelse og erfaring, samtidig som nederlenderne med god grunn ble mistenkt for å fore trekke Napoleon fremfor sin egen, nylig gjeninnsatte Prins av Oranien. Wellington disponerte dem deretter og plasserte storparten av nederlenderne i Braine 1’Alleud i den ene enden av linjen og La Haye og Papelotte i den andre. I sentrum av linjen oppnådde han det nødvendige minimum av fordypning ved å sette inn britiske og tyske regimenter som var fullt påli telige. Med arméen slik deployert, hovedsakelig langs toppen av en svak skråning, ventet han for å se hvor og hvordan Na poleon ville angripe. Napoleon valgte å angripe slottet Hougoumont, som ble forsvart av britiske Foot Guards, og angrepet kom cirka klok ken elleve om formiddagen. Denne første av de fem fasene som historikerne konvensjonelt deler slaget inn i, var bare ment som en avledningsmanøver for å trekke reserver fra Wellingtons sentrum, der Napoleon ville sette inn hovedangrepet. Det viste seg imidlertid at gardistene var i stand til å forsvare slottet — en uhyre sterk bygning — uten forsterk ninger, mens den franske lederen for angrepet fullstendig glemte sin avlednings-rolle og satte inn flere og flere soldater i et forsøk på å erobre slottet. Kampen om Hougoumont ble derfor, slik strid om bestemte punkter i lendet ofte blir, et slag innenfor det store slaget, og det fortsatte med uavgjort resultat like til de franske angriperne måtte gjøre generell retrett fra valplassen. D’Erlons infanteriangrep, som innledet slagets annen fase, måtte derfor settes inn mot et britisk sentrum som ikke var 123
124
rr,r.r.rwÆ w 1a p « k 1a r'q';>
e w* *
CJ —
Azincourt i samme målestokk
4 MMEM 3 /i
1/92
□ 1/42 □ □ 2/44 □ I
vo BesO\o\ sHanovrnans
ndts Bclgians
d erlo n s angrep
(MIDDAG) Srnohain
—
r-
--- - -
----------4 -------------------------- .-3 -----------------------------------3
PRØYSSERNESFREMRYKKING: >(KVELDEN) -
>>>=:
a Q -=• 2/4 4 =
KGL = D— LD — H=
Kavaleriregiment Infanteribataljon Artilleribatteri Britiske avdelinger Kongens tyske legion Dragoner Lette dragoner Husarer
125
tallmessig svekket Derimot var det i over en halv time blitt bombardert av et «stort batteri» på cirka åtti kanoner, da fire franske divisjoner ca. kl. 13.45 begynte å krysse den grunne dalen som skilte de to armeene. To viktige utenverker i den britiske linjen ble hurtig inntatt — Papelotte og «Sandgropen» som ble holdt av britiske geværmenn — men La Haye Sainte holdt stand, skjønt franskmennene passerte den. Idet franskmennene i tette kolonner nærmet seg åskammen, flyk tet en hollandsk-belgisk brigade som var blitt hardest medtatt av det franske artilleri-bombardementet. Et motangrep av britisk infanteri under general Picton gjenopprettet linjen, og et angrep av to brigader tungt britisk kavaleri — Den tunge brigade og Union-brigaden — drev deretter franskmennene bort i uorden. Tredje fase, som begynte ved seksten-tiden, bestod av en serie franske kavaleriangrep mot den seksjonen av britenes sentrum som ikke var blitt angrepet av d’Erlon. Beslutningen om å angripe ble tatt av Ney, Napoleons kommandant på slagmarken, som hadde mistolket noen bevegelser bak den britiske linjen derhen at den var i ferd med å gi etter. Han tok skammelig feil. Den seksjonen av den britiske linjen som franskmennene rammet var i virkeligheten godt forberedt til å ta imot dem. Den dannet karré og slo tilbake det ene angre pet etter det andre. De franske kavaleristene som overlevde denne timen, ble til slutt selv angrepet av britisk kavaleri og foretok en kjempende retrett. Napoleon, som var klar over at prøysserne nærmet seg valplassen, sendte i all hast det pans rede kavaleriet i Keisergarden og to andre kyrassér-divisjoner til unnsetning for Ney. Også de ble slått tilbake av de britiske og hannoveranske karréene, og det samme ble en del infanteri som Ney plutselig fant på å sette inn ved atten-tiden. Artilleriet i begge arméer hadde spilt en vital utmattelsesrolle i slagets annen og tredje fase. Fjerde fase var derimot nesten helt og holdent en sak for infanteriet. Den ble ganske kortvarig og skiller seg ut som enkeltstående episode på grunn av en fransk fremgang — den første de hadde hatt den dagen. Det var erobringen av La Haye Sainte, som forsva rerne fra Kongens tyske legion måtte oppgi fordi de var slup pet opp for ammunisjon. Med tapet av dette støttepunktet oppstod det en stor fare for den seksjonen av den britiske lin jen som lå bak det, og Ney klarte nesten å bryte gjennom med 126
et nytt infanteriangrep. Men nå var han i ferd med å slippe opp for soldater fordi reserven var fullt opptatt med å slåss mot prøysserne, mens Wellington, som hadde disponert sine mannskaper på en mer sparsommelig måte, ennå kunne skaffe folk nok til å forsterke den truede fronten. Like etter klokken halv sju om kvelden var situasjonen i sentrum gjen opprettet. Nå var det på fransk side krisen utviklet seg. Napoleon var sterkt engasjert på to fronter og risikerte å bli omringet av de fremrykkende prøysserne. Han hadde bare én gruppe solda ter igjen som han kunne bruke til å sprenge ringen som var i ferd med å lukke seg og tilrive seg initiativet på nytt. Denne gruppen var Keisergardens infanteri. Omkring klokken sju forlot de sine stillinger bak slagmarken og stormet oppover skråningen like øst for Hougoumont. De britiske bataljonene på åskammen fyrte den ene salven etter den andre inn i fron ten og flankene på de fremrykkende keisergardistene — spe sielt var 52. lette infanteris ildgivning voldsom og uventet — og til sin forbauselse fikk de se franskmennene gjøre helom vending og forsvinne inn i røyken de var dukket opp av. På et signal fra Wellington begynte hele linjen en fremrykning, an ført av det gjenværende britiske kavaleriet. Slaget ved Waterloo var over, nesten — prøysserne var ennå i kamp med franskmennene på den østlige flanken — og Napoleon var slått. Den personlige synsvinkel Det er formodentlig overflødig å påpeke at slagets såkalte «fem faser» ikke på noe tidspunkt ble opplevd av noen av kombattantene, ikke engang av Wellington eller Napoleon, som hadde full oversikt over hendelsene og myndighet til å gripe inn i dem. De «fem fasene» er selvsagt ikke noe annet enn et forfatterknep for å kunne ordne stoffet på en enkel måte. Ikke desto mindre er det viktig å understreke, før vi be gynner å studere slaget nærmere fra soldatenes synsvinkel, at denne synsvinkelen var uhyre begrenset. Det var bare brudd stykker av slaget hver enkelt mann fikk se og oppleve. Et eks tremt eksempel på dette er 27. regiment, som hadde vært med på å dekke retretten natten i forveien og ikke kom i bivuakk 127
før ved elleve-tiden om formiddagen. Der, omkring Mont Saint-Jean en drøy kilometer fra fronten, la de seg til å sove. Mange av dem sov fremdeles da de ved femten-tiden, etter at slaget hadde pågått i fire timer, fikk ordre om å marsjere til veikrysset i La Haye Sainte. Nær dette stedet dannet de ko lonner av kompanier og stod — iblant i karré — helt til den generelle fremrykningen ble beordret fire timer senere. I løpet av disse fire timene ble over 450 av regimentets 750 offiserer og menige drept eller såret — nesten alle av granater fra ka noner som befant seg flere hundre meter borte eller av muskettkuler fra franske snikskyttere som lå skjult. Så store var ta pene blant offiserene (bare én av atten kom helskinnet fra det) at det senere ble skrevet svært lite om dette regimentets opp levelser. Det virker lite trolig at noen av deltagerne hadde øyne og ører for annet enn de redsler som omgav ham selv og kameratene; og skjønt mennene på den innerste siden av karréen var beskyttet mot ilcj av de fire rekkene som stod på fron ten midt imot dem, hadde de ikke utsikt til noe annet enn den eneste sektoren av slagmarken hvor det ikke ble kjempet. Om man hadde spurt en av de overlevende fra 27. regiment om hva han husket fra slaget, er det derfor lite trolig at man ville ha fått vite særlig mye. Mange av de offiserene som svarte på Sibornes henven delse, innledet sine svar med å understreke hvor ufullstendige og lite fyllestgjørende deres personlige innblikk i slagets begi venheter hadde vært. Thornhill, som var adjutant hos kavalerisjefen Uxbridge, skrev at han hadde vært så travelt opptatt med «omgående og direkte viderebefordring av hans ordrer» at han hadde fått «liten tid til å betrakte forbigående hendel ser som ikke hadde noen befatning med dem». Robbins fra 7. husarregiment bemerket at «vi så knapt nok en eneste fiende» før det øyeblikket på slutten av dagen da han ble rammet, til tross for at regimentet skiftet posisjon tre ganger og var under ild mesteparten av tiden; og under dets eneste direkte sam menstøt med det franske kavaleriet var han «altfor opptatt med mine egne menn til å være i stand til å ofre noen opp merksomhet på det som foregikk omkring oss». Browne, en løytnant fra 4. regiment som befant seg nær 27., men i en mindre utsatt posisjon, formulerte poenget på en særdeles treffende måte: «Røyken og larmen som ethvert regiment opplever når det befinner seg nær fienden, og mer spesielt den 128
oppmerksomhet som kreves av offiserene overfor deres egne menn, avskjærer enhver mulighet for at de kan gi noen kor rekt fremstilling av de slag de måtte bli engasjert i.» Løytnant Pratt, sjef for 27. regiments lette kompani — som ble sendt frem foran regimentets front for å drive forstyrrende virksom het og dermed ble spart for virkningene av den forferdelige franske kanonaden — uttrykker det samme synet slik: Jeg tror De vil være enig med meg i at en ung kompanioffiser ... medtatt og sliten etter to dagers marsjer, kamper og sulteforing... ikke var så tilbøyelig til å merke seg trek kene i det terrenget han beveget seg gjennom, eller til å konsentrere sin oppmerksomhet om ting som lå utenfor det som trolig ville ha betydning for ham selv og soldatene i hans umiddelbare nærhet Det var også andre årsaker enn pliktens krav som hindret of fiserer og soldater i å få et sammenhengende og vidstrakt ut syn over det som foregikk omkring dem. Mange regimenter tilbragte en stor del av tiden i liggende stilling, hovedsakelig på posisjonens bakskråning, og var derfor avskåret fra å se hva som skjedde andre steder. Mercer, som i sin Jou rn a l har gitt en detaljert og fantasi-eggende beskrivelse av slagmarken som må være et av de mest fengslende avsnitt man kan finne i Waterloo-litteraturen, gav et mindre spennende og mer tro verdig erindringsbilde da han svarte på Sibornes rundspør ring. Her beskriver han situasjonen i sitt batteri tidlig på et termiddagen : Det som foregikk på slagets front kunne vi ikke se noe av, fordi åskammen som vår første linje var postert på lå meget høyere enn det området der vi befant oss. Av selve denne linjen så vi ikke annet enn de få infanteri-karréene som lå nærmest oss, og de mellomliggende batterier. Fra tid til an nen galopperte kavaleri-avdelinger over toppen mellom karréene, spredte seg og forsvant igjen på den andre siden av posisjonen, jeg vet ikke hvordan. Noen få meters høydeforskjell kunne med andre ord bety for skjellen mellom fugleperspektiv og froskeperspektiv. Sir John Colborne, sjefen for 52. lette infanteriregiment, var «overbe5. Store slag
129
vist om at ingen andre enn offiserer til hest kan gi en korrekt fremstilling av slaget» — en oppfatning som ikke støttes av kavaleristenes erfaringer. Men selv på toppen av åsen kunne fysiske hindringer begrense soldatenes horisont meget effek tivt. Mange steder, i hvert fall i begynnelsen av slaget, stod rug- og hveteåkrene så høye at fienden klarte å komme på skuddhold før han ble oppdaget. Ved Quatre Bras «var rugen på åkeren så høy», mintes Llewellyn fra 28. regiment, « a t... fienden, selv når han angrep våre karréer, måtte sende frem en vågal person til hest for å plante et flagg i bakken som lan demerke rett foran spissen på våre bajonetter». Ved Waterloo varte slaget lenger, og kornet ble etter en stund trampet ned — «til samme konsistens som en indianermatte», bemerket Albemarle fra 14. regiment. Ment tidligere på dagen ble det lette kompaniet av 51. regiment, som befant seg på posisjo nens ytterste høyre flanke, beskutt av fransk infanteri som hadde sneket seg frem i ly av det høye kornet og først ble opp daget da de befant seg tolv meter fra den engelske stillingen. Og løytnant Sharpin i Boltons batteri fikk det første varselet om Keisergardens fremrykning i «slagets krisetime» da han «så franske luer like over toppen av det høye kornet, ikke mer enn førti-femti meter fra kanonene våre.» Mennene i de indre eller bakre delene av tette kolonne-formasjoner, som Keisergarden benyttet ved fremrykningen, fikk ikke se stort annet enn en mur av luer og våpenkjole-rygger — og det på noen tommers avstand — selv når kameratene deres i spissen ut vekslet ild med fienden. Og nesten alle, uansett hvor gode ut siktspunkter de ellers befant seg på, fikk i kortere eller lengre perioder utsikten mer eller mindre spolert av tette skyer av kruttrøyk. Røyken begrenset ikke bare siktbarheten (skjønt det var en av dens hovedvirkninger, noe vi skal komme tilbake til); den fikk også tingene til å fortone seg annerledes enn de virkelig var. Cathcart, en av Wellingtons adjutanter, mintes Keisergarden som «svarte kolonner som veltet frem gjennom røyk og tåke», og for 1. (britiske) garderegiment, som stod midt i veien for dem, så keisergardistene «med sine høye luer... gjennom disen og røyken ... ut som et korps av kjemper». En offiser i Pictons divisjon, som på avstand var vitne til sam menstøtet mellom de to elite-avdelingene, mintes at «strålene fra den nedgående sol, som nådde oss gjennom røyken fra ka130
nonene, skapte en atmosfære av cam era obscura i gigantisk format» som fikk angriperne til å fortone seg som sotsvarte kjempeskikkelser. Men tross avstand, røyk og terrengformasjoner som mer el ler mindre hindret utsikten, gav mange av deltagerne senere detaljerte beretninger om kortere eller lengre episoder og kunne endatil nøyaktig identifisere enkelte personer. Albemarle fra 14. regiment så Jérome Bonaparte og hans følge ri tvers over fronten like før kanonaden begynte; og like etterpå var Vivian, sjefen for den britiske husarbrigaden, sikker på at han så Napoleon «med et stort følge av offiserer blant de ko lonner som dannet seg foran venstre del av den britiske fron ten». Et meget stort antall britiske offiserer og soldater så Wellington, ofte på nært hold, og mange av dem snakket med ham. Løytnant Drewe fra Inniskillings-regimentet (27. rgt.) passerte balkongen hans i landsbyen Waterloo, der hertugen stod og så troppene sine marsjere opp, like etter klokken seks om morgenen. Omkring klokken ti var han vest for Hougoumont, der noen nassauere fikk panikk og skjøt på ham etter at han hadde beordret dem tilbake til posisjonen, og han holdt seg i nærheten helt til franskmennene hadde begynt angrepet mot selve slottet Hougoumont. Tidlig på ettermiddagen be fant han seg i sentrum, under serien av franske infanteriangrep som ble ledet av d’Erlon, iblant i nærheten av «treet sitt» — et enslig almetre på åskammen like ved veikrysset i La Haye Sainte — iblant midt inne i en karré. Etter at d’Erlons angrep var slått tilbake besøkte han kompaniene av 95. rifleregiment i «Sandgropen» like øst for La Haye Sainte, etter å ha sendt 1. bataljon av Kongens tyske legion til unnsetning for dem. Senere på ettermiddagen var han mest bak høyre del av sentrum etter at den var blitt angrepet av fransk kavaleri. Rudyard fra Lloyds batteri så ham flere ganger nær karréen som ble dannet av 33. og 69. regiment. Calvert, en major i 32. regiment, så hertugen øst for veikrysset under angrepet på La Haye Sainte — han anslo tidspunktet til klokken fem om et termiddagen, men det må ha vært senere — og han var like i nærheten av selve bondegården (og «svært bekymret», bemer ket adjutanten Cathcart) da forsvaret der brøt sammen. Mange soldater mintes at de hadde sett ham under sluttfasen, da den franske Keisergarden gikk til angrep. Kamphandlin gene hadde gjort innhugg også i hertugens følge, og iblant red 131
han alene eller bare med én enkelt ledsager. Gawler fra 52. re giment så ham ri alene øst for Hougoumont, og Hunter Blair, brigademajoren i 3. brigade, vekslet noen ord med den eneste stabsoffiser som på det tidspunkt ledsaget hertugen, en liaison-offiser fra Sardinia som ikke kunne engelsk. Men hertu gen var også mer synlig mot slutten av slaget fordi det var da han grep mest direkte inn i kamphandlingene. Han gav di rekte ordrer til Maitland, sjefen for den britiske gardebrigaden, og senere til 52. lette infanteriregiment. Etter Keisergardens retrett red han østover langs hele linjen, og hans an komst til den ene bataljonen etter den andre ble varslet av rungende hurrarop. Under den generelle fremrykningen som fulgte, red han bak spisskolonnene til La Beile Alliance, der hari møtte Bliicher en gang mellom klokken ni og ti om kvel den. Like etterpå red han tilbake til sitt hovedkvarter i verts huset i Waterloo og la seg til å sove på en madrass på gulvet, fordi en stabsoffiser lå døende i sengen hans. Denne kronologiske oversikten over hertugens bevegelser på Waterloo-dagen gir oss for det første en pekepinn om sla gets temperatur til enhver tid, for han var alltid til stede der det ble kjempet som hardest, og gjør det dessuten mulig for oss å regne ut hva han ikke så og dermed å vurdere hvor for vansket hans inntrykk av begivenhetene må ha vært, sam menlignet med det andre kampdeltagere fikk som på langt nær hadde den samme bevegelsesfrihet. Derfor kan vi trygt si at han ikke så hva som foregikk inne i Hougoumont (skjønt han utstedte en helt korrekt ordre da han på avstand kunne konstatere at flammene spredte seg i bygningen) og han kan ikke ha opplevd mye av det som skjedde omkring Papelotte, siden han nesten aldri befant seg på østsiden av slagmarken. Han så ikke kulminasjonen av Unionsbrigadens angrep, fordi det skjedde dypt inne i fiendens stillinger, og heller ikke det voldsomme bombardement Inniskillings-regimentet ble ut satt for ved veikrysset, fordi han var altfor opptatt andre ste der. Men om vi sier at han ikke opplevde infanteriet i nær kamp av den typen gardistene utkjempet i Hougoumont eller et kavaleriangrep av den typen Ney anførte om ettermidda gen, eller langvarig kanonade av den typen Inniskillings måtte tåle, er det ikke dermed sagt at han hadde et mindre «virkelig» utsyn over slaget enn de som gjorde det. Det var et utsyn som han måtte ta en stor personlig risiko for å få (minst 132
to offiserer, Gordon og de Lancey, ble dødelig såret ved siden av ham) — hvilket var den pris nesten enhver måtte betale for å kunne smykke seg med Waterloo-medaljen, og derfor typisk. Det var et mer langvarig utsyn enn de fleste andre hadde: som vi har sett, varte det over fire timer før Inniskillings-regimentet overhodet kom i aksjon. Og det var et mer allsidig utsyn enn det flertallet hadde: 1./95. geværregiment for eksempel tilbrakte hele sin tid i aksjon i eller ved «Sandgropen», mens han uavlatelig var på farten mellom Hougoumont og La Haye Sainte — en strekning på ca. en kilometer. I så måte var hans innblikk i slaget, akkurat som hans rolle på slagmarken, høyst individuelt. Mens underordnede offiserer og menige soldater naturlig nok brukte hans besøk hos avdelingene de res som referansepunkter i sine erindringer om hendelsene, må hans personlige kronologi over slaget ha dreid seg om helt andre begivenheter. Det er vanskelig å gjette seg til hvilke be givenheter det kan ha vært. Men ved å forsøke å se hvordan hans inntrykk adskilte seg fra soldatenes og hvordan deres inntrykk adskilte seg fra hverandre innbyrdes — kavaleristens fra artilleristens, den såredes fra den usåredes og så vi dere — gir vi oss selv den beste mulighet for å forstå slagets karakter som helhet.
De fysiske omstendighetene Før vi gir oss til å betrakte de individuelle kamperfaringene nærmere, bør vi imidlertid se litt på en rekke felles faktorer som bidrog til å bestemme slagets menneskelige virkninger. Den første av disse faktorene var tretthet. Vi kan trygt gå ut fra at soldatene i de fleste arméer, i hvert fall før de mekani serte transportmidlenes tid, var trette når de gikk i kamp — om ikke av andre årsaker, så fordi de var nødt til å marsjere til slagplassen belesset med personlige våpen og utstyr. De en gelske soldatene ved Azincourt var meget trette, og de var frosne, sultne og våte attpå til. Det samme var begge de stri dende armeene da dagen grydde over Waterloo den 18. juni 1815. Begge hadde vært på marsj hele den foregående dagen, med pakninger på mellom tjuetre og tjuesju kilo pr. mann. Dagen før det igjen hadde de kjempet, og de hadde levd på 133
rasjoner som var utlevert nok en dag i forveien. De hadde so vet på marken natten mellom 17. og 18. juni, da det pøsregnet mesteparten av tiden, og hadde våknet til en regntung him mel og tomme nisteposer. For mange av de britiske regimentenes vedkommende kan vi regne ut med nesten klinisk nøy aktighet hvor medtatt de var. 2. bataljon av 30. regiment hadde forlatt Soignes klokken to om natten den 16. og marsj erte de 35 kilometerne til Quatre Bras, som de nådde ved fem-tiden om ettermiddagen. Kampen der kostet dem førti døde og sårede, som de etterlot på valplassen da de neste dag marsjerte tilbake til Waterloo-posisjonen. (Et forholdsvis be skjedent tap, for sju regimenter led større tap ved Quatre Bras enn ved Waterloo og åtte, inklusive disse sju, mistet mellom ett hundre og tre hundre mann av en gjennomsnittlig regimentsstyrke på seks hundre.) Soldatene i 2./30. fikk ingen kveldsmat den 17. og ingen frokost før slaget begynte neste formiddag. I A History o f the Thirtieth Regiment (1923) skriver oberstløytnant Bannantyne: «Mellom middagsmåltidet den 15. og morgenen den 19. juni fikk mennene utlevert litt over to dagers brødrasjoner (fire pund =1.8 kg) og to dagers kjøttrasjoner (ett pund = 454 gram) men de hadde ikke fått tid til å koke det sistnevnte. De hadde forsøkt å koke maten under rasten ved Braine le Comte, men marsjen ble gjenopptatt før maten var kokt, og suppen og kjøttet ble slått i veigrøften.» Muligens noe mindre sultne enn mennene i dette regimentet, men mer sårbente var soldatene i 1. bataljon av 40. regiment. De hadde forlatt Ghent på en halv times varsel meget tidlig om morgenen den 16., og marsjerte 48 km den dagen og 32 den neste, slik at de ankom til Waterloo klokken 11 den 18. juni. De hadde med andre ord tilbakelagt 80 kilometer på litt over to dager og netter, med bare to hvilepauser på sammen lagt noen få timer. De to andre bataljonene i regimentet deres hadde gjort det samme. En av dem var Inniskillings-karene, og man fristes til å fundere på om ikke den ekstreme fysiske trettheten hjalp dem til lettere å holde ut den ildprøven de ble utsatt for. Disse utholdenhets-bragdene var på ingen måte ene stående. Adams brigade hadde tilbragt nesten to dager på landeveien; 71. regiment, som var en del av den, hadde forlatt Leuze tidlig den 16. —uten mat — og marsjert i trettiseks ti mer med bare en halv times hvilepause. De nådde frem til 134
Waterloo tidsnok til å bli med fra begynnelsen av. Natten mellom den 17. og 18. hadde soldatene sittet på pakningene sine, og frokosten de fikk ved daggry var det første måltid de hadde spist på to døgn. Soldatene i 4. regiment var så trette om morgenen den 18. at de knapt kunne holde seg våkne. De var i samme brigade som Inniskillings og hadde samme marsj bak seg, og i likhet med karene i 27. regiment la de seg på bak ken en snau kilometer bak skuddlinjen og sov i fire timer mens slaget raste lenger fremme. De sov formodentlig mye bedre enn soldatene i de regi mentene som, etter å ha kjempet ved Quatre Bras, rakk å komme seg i bivuakk ved Waterloo før det mørknet. Som før sagt regnet det nesten hele natten før slaget, og de frøs så det var praktisk talt umulig å få sove. Kaptein Cotter i 69. regi ment «foretrakk å stå oppreist eller gå frem og tilbake så lenge det var mørkt, fremfor å ligge på ... gjørmen som vi sank nedi til ovenfor anklene». Albemarle fra 3./14. bemerket at det sluttet å regne en times tid ved solnedgang. Etter at det var blitt mørkt gikk et tordenvær over området, og nå regnet det mye kraftigere enn før. Det bød ham imot å legge seg ned på den våte bakken, men til slutt gjorde han det likevel, og «det var som å ligge i en fjellbekk». Han sovnet likevel og våknet ikke før oppasseren hans vekket ham klokken to. Simmons, en løytnant i 1./95. geværregiment, smurte «tykk, leireaktig gjørme på et gammelt teppe» og la seg under det på noe halm. Han frøs ikke. Men neste morgen i Macreadys regiment «var vi nesten lammet av kulde, mange kunne ikke stå oppreist, og noen var helt apatiske. Høylenderne i 92. regiment — vetera ner fra Pyrenéer-felttoget — sov fire og fire sammen under sine «fellestepper», men ble vekket ved midnatt av en falsk alarm og ble stående under våpen en tid utover natten. Dra gonene i Scots Greys ble uavlatelig vekket av hestene sine som ble så skremt av tordenværet at de trådte på sine herrer. Kap tein Woods fra 10. husarregiment mintes at «alle var gjen nomvåte. Regnet falt som en mur av vann. Hestene ble ner vøse av det og trampet omkring. De sank ned i gjørmen til opp på hovskjegget». Regimentene som hadde deltatt ved Quatre Bras, var ikke bedre stilt med proviant enn de som hadde utført den lange marsjen. Leeke, en fenrik i 52. lette infanteriregiment, fikk «en halv munnfull suppe og en kjeks» til frokost, og mer mat fikk 135
han ikke før slaget var slutt. Fem offiserer i 32. regiment, som ikke hadde fått mat siden 15. juni om kvelden, delte en fugl og en håndfull kjeks til kvelds den 17. og later ikke til å ha fatt noen frokost neste dag. Mercer og offiserene hans, som også hadde delt en fugl mellom seg om kvelden den 17., gjorde neste morgen den alvorlige tabbe å vrake grøten som noen av kanonérene hadde kokt på noe havre de nettopp hadde fått; de foretrakk å vente på at kjøttet skulle bli kokt. I likhet med 30. regiments måltid to dager tidligere måtte matlagingen oppgis da alarmen gikk, så de som ikke hadde tatt til takke med grøten fikk slåss på tom mave. Foruten at de var reiseslitne og sultne var kombattantene ved Waterloo også gjennomvåte. De regimentene som hadde tilbragt natten på marsj, la seg til å sove i våte klær og var sannsynligvis ennå nokså fuktige da de våknet og skulle i kamp. De som tilbragte natten på markene, fikk riktignok ikke mye søvn, men stort sett klarte de å få tørket klærne sine etter soloppgang. En ung offiser i 32. regiment som hadde vaknet gjennomvåt, klarte å komme seg inn i et skur hvor noen hadde tent bål, og soldatene laget store bål utenfor. Soldatene i det lette kompaniet av 3. infanteri-garderegiment, som hadde til bragt natten «sittende på kanten av den våte veigrøften» sør for Hougoumont, tente også bål «så vi fikk tørket våre klær og annet utstyr», og Leeke i 52. presterte å tørke klærne sine og sove på én gang ved siden av et stort bål. Wood fra 10. husarregiment, hvis brev fra Waterloo utstråler en sann kavaleristånd, forteller at han sammen med noen kamerater «gikk inn i en liten hytte nær bivuakken vår, de fleste av oss nakne, for å få tørket sakene våre ved ilden... Gamle Quentin brente støvlene sine og kunne ikke få dem på seg». Andre kavalerister fikk også antrekket mer eller mindre spolert av værgudene. The Greys’ skarlagensrøde jakker farget av på de hvite beltene deres i nattens løp, og sersjant Coglan fra 18. husarregiment forsøkte å tørke klærne sine ved å henge dem på grenene i et tre. Signalet til samling ble blåst før klærne var tørre, og han måtte kle seg mens han satt i sadelen og «brølte til mennene mine at de også skulle sitte opp». Utover formiddagen var væ ret overskyet, så de som i likhet med Coglan ikke klarte å finne seg et bål i morgentimene, var sannsynligvis våte til langt over middag. Ffoussayes «kaleidoskop av sterke farger og glimt av stål», hans «lysegrønne jakker ... keiserblå kraver ... hvite 136
bukser ... » og « ... blå våpenkjoler med skarlagens bryst» ma ha dekket mange klisne skjorter og klamme sokker. Hvor mye bedre forberedt til strid var armeene mentalt og åndelig sett enn fysisk? Før Waterloo later det til a ha vært lite eller intet av den religionsutøvelsen som spilte en så stor rolle i engelskmennenes forberedelser til Azincourt. Feltprestene, som hadde vært så tallrike i middelalderens franske og en gelske arméer, var i begynnelsen av det nittende århundre sa godt som forsvunnet (og ville ikke få sin renessanse før under de frommere regimene til Victoria og Napoleon III). Den store Napoleons armé later ikke til å ha vært utstyrt med prester; dens soldater var blant de siste franske borgere som demonstrerte revolusjonens religionsfiendtlige karakter. Wellingtons armé, som var mer likegyldig enn fiendtlig innstilt til religionen, hadde én feltprest pr. divisjon, men som gruppe betraktet var de hverken særlig høyt aktet eller innflytelses rike. Hertugen hadde i virkeligheten fått dem utnevnt hoved sakelig for å bekjempe metodismen, som han betraktet som en trusel mot det militære hierarkiet. Selv uformelle private bøn ner — noe som metodismen spesielt oppfordret sine tilhen gere til — blir praktisk talt ikke nevnt i memoarene fra W a terloo. Leeke, en mann med dypt religiøs legning som senere ble presteviet i den engelske kirke, mintes at «min første tanke på hvordan det ville gå med min sjel hvis jeg ble drept» først meldte seg på et nokså sent tidspunkt under slaget. Bull, en batterisjef i Det kongelige heste-artilleri, hadde under Pyrenéer-felttoget gjort seg til vane å holde en kort andakt med bønn sammen med kanonérene. Hvis han gjorde det samme før Waterloo, er det i hvert fall ingen som har funnet grunn til å nevne det. Og ikke i noen regimentshistorie kan vi finne opplysninger om en eventuell gudstjeneste før slaget — til tross for at 18. juni var en søndag og at minst én av regimentssjefene, Colborne i 52., var kjent som en personlig kris ten. Den mest sannsynlige forklaring på denne mangelen på kollektiv helligholdelse av søndagen og private åndelige for beredelser var den usikkerhet som hersket i to meget trette arméer og til langt ut på formiddagen — om hvorvidt det ville bli noe slag i det hele tatt. De to lederne var naturligvis hver for seg fast bestemt på å få en avgjørelse på stedet — Napo leon fra første stund, Wellington fra det øyeblikk like før 137
\
daggry da han mottok forsikringer om at Bliicher ville komme ham til unnsetning. Men ingen av dem var sikker på den and res hensikter, og helt til begge hadde kunngjort sine planer måtte alle deres underordnede nøye seg med å spekulere på om 18. juni ville bli en dag med kamp eller marsj. Mercer, som tok en liten spasertur blant soldatene som lå i bivuakk nær batteristillingen hans, hørte en rekke forskjellige meningsyt ringen «Noen mente at franskmennene var redde for å an gripe oss, andre at de kom til å gjøre det meget snart, atter andre at hertugen ikke ville vente på det franske angrepet, mens noen sa at det var nettopp det han ville gjøre, fordi han ikke ville gi dem noen chanse til å nå Brussel.» En offiser i Pictons divisjon husket at hans offiserskolleger «stort sett var i godt humør og tilsynelatende tenkte på alt annet enn den fo restående kampen»; men det var etterpåklokskapen som satte ham i stand til å bruke uttrykket «forestående,» for i det øye blikket han snakket om hadde de ennå ikke fått noen bestemt ordre. Gibney, assistentlege i 15. husarregiment, syntes det var en påkjenning å gå i uvisshet om hva som ville skje. «Vi var opp satt på å komme i bevegelse,» skrev han, «om ikke for annet, så for å få blodomløpet i gang.» Den engelske arméen ved Azincourt hadde også opplevd den langdryge ventetiden som et fysisk press og en følelsesmessig frustrasjon. For dens soldater kom beslutningen om å angripe som en stor lettelse, og det er vel trolig at det var de samme følelsene som gjorde seg gjel dende hos begge arméer da signalet til samling omsider lød ved Waterloo. For når vi vurderer deres kampberedskap, må vi huske at en meget stor del av dem var erfarne soldater. Selv om det bare er hos en del usedvanlige enkeltpersoner at kam pen skjerper appetitten på mer av samme sort, er det sann synlig at de fleste veteraner ville foretrekke å slåss i dag frem for i morgen dersom de hadde enda en våt natt å se frem til og slaget i ethvert tilfelle var uunngåelig. Keppel, en fenrik i 14. regiment som riktignok ikke var veteran, uttrykte sikkert manges følelser da han sa at han i ventetiden «bare ønsket at kampen skulle begynne». 14. regiment var det eneste av de britiske regimentene i Wellingtons armé som ikke hadde lidd noe tap. For de sju andre regimentene som ikke hadde deltatt i Pyrenéer-felttoget hadde nettopp kjempet ved Quatre Bras, hvor særlig tre av 138
dem — 2./1. garderegiment, 2./69. og 33. — hadde lidd store eller meget store tap. Naturligvis hadde mange av Pyreneerregimentene nå betydelige kontingenter av uerfarne soldater, men storparten av offiserene og underbefalet deres var vetera ner fra Spania. De ferske hannoveranske regimentene mang let derimot stort sett krigserfarne befalingsmenn. Wellington hadde tatt hensyn til dette under inndelingen av styrkene i divisjoner og brigader, slik at ingen sektor av den lange for svarslinjen hans skulle bli helt overlatt til uerfarne tropper. Napoleons oppfinnsomhet ble ikke satt på den samme prøve som den britiske hertugens. For det første var den franske arméen nasjonalt homogen, og dernest bestod den i meget høy grad av yrkessoldater. Den Gamle Garde bestod utelukkende av veteraner med årelang tjeneste bak seg, og selv i linjeregimentene hadde flesteparten av mannskapene vært i aksjon tidligere og var vant til å bruke sine våpen under ild. De hadde dermed ikke bare lært å tåle trettheten som er en uunngåelig følgesvenn under et felttog, men også de to andre store påkjenningene under et slag: larm og røyk. Røy ken hadde overhodet ikke preget atmosfæren ved Azincourt; det fantes bare et fåtall kanoner der, og bare noen av dem ble avfyrt en gang eller to. Svartkruttvåpnene som artilleriet og alle menige soldater brukte ved Waterloo, utspydde røyk i tette, gråhvite skyer som ble hengende lavt over bakken og trengte en laber bris for å spre seg. Derfor tåkela de som regel fronten på enhver avdeling som var sterkt engasjert. Hvor tett røyken var og hvor sterkt den hemmet siktbarheten, fremgår av en rekke tilfeldige bemerkninger fra kampdeltagerne. Løytnant Wilson i Sinclairs batteri, som stod i stilling tre hundre og seksti meter nordvest for La Haye Sainte, fant «røyken så tett» under d’Erlons angrep at han «ikke kunne se franskmennenes posisjoner nøyaktig» (han mente ganske sik kert de franskmennene som var kommet i kamp med britene), «da jeg på det tidspunkt fikk ordre om å rette min ild over noen hestekadavere som lå i frontlinjen». Ingilby, en annen artillerist hvis batteri befant seg helt ytterst på venstre flanke og som derfor hadde god utsikt langs fronten, krydrer sin be retning til Siborne med slike bemerkninger som: «Den tette, bølgende røyken fra muskettene, som kom i tillegg til røyken fra kanonene, hindret meg i å se de videre resultater», og «det var bare iblant når vinden frisknet og delvis blåste røyken 139
bort, at andre angrep... og bevegelser i begge arméer... kunne skjelnes.» Da hertugen gav signalet til generell frem rykning og engelskmennene opptok forfølgelsen av fienden, ble sikten enda dårligere: «En stund kunne vi overhodet ikke se noe bak infanteriet (som rykket langsomt frem, skritt for skritt) på grunn av den tette røyken fra muskettene deres.» Infanterist-memoarene tyder på at røyken hang tettere rundt dem enn rundt artilleriet (en artilleri-salve brente opp mer krutt, mens infanteriets salver til gjengjeld fulgte hurti gere på hverandre) og flere regimentshistorier hevder at deres karréer var innhyllet i tett røyk mesteparten av dagen. 1. ba taljon av Kongens 4. regiment, som stod i karre nær veikrysset ved La Haye Sainte, kunne ikke se våningshuset på bonde gården til tross for at de befant seg mindre enn fire hundre meter fra det da franskmennene gikk til angrep. De kunne høre angrepet lenge før de så de fremstormende franskmen nene; og da de selv gikk til angrep mot slutten av slaget, «førte bevegelsen dem ut av et mørke som de hadde stått i mestepar ten av dagen». Sjefen for 18. husarregiment, Murray, skrev om fremrykningen i slagets sluttfase at «vi brøt plutselig ut av et mørke som minte om London-tåken og befant oss med ett i strålende solskinn». Og Vivian, sjefen for husarbrigaden, skrev at røyken under de franske kavaleriangrepene mot høyre del av sentrum «bokstavelig talt var så tykk at vi ikke kunne se ti meter foran oss». Røyken hadde forresten innvirkning på andre sanser enn synet. Gronow skrev at innsiden av karréen til 3. bataljon av 1. garderegiment ved fire-tiden om ettermid dagen var så fylt av røyk og den stikkende lukten av brent svartkrutt at han holdt på å bli kvalt. Leeke bemerket også «en besynderlig stank som oppstod ved at lukten av nylig nedtrampet hvete blandet seg med lukten av brent krutt». Mercer, som gikk i aksjon med sitt batteri ved tre-tiden, «pustet inn en ny atmosfære —luften var kvelende varm og minte om gufset fra en bakerovn. Vi ble innhyllet i tykk røyk.. .» Men om røyken var en plage for noen av menneskets san ser, føltes larmen ved Waterloo som et totalangrep både fysisk og psykisk. Ved Azincourt må storparten av slaglarmen ha bestått av lyder fra mennesker og dyr, som overdøvet rabalde ret fra våpnene. Ved Waterloo var det fremdeles ingen mangel på menneskelige lyder: en offiser i Pictons divisjon mintes ly den av arméen som gjorde seg klar til strid som noe som lig140
net «den fjerne mumlingen av et hav som bryter mot en jernkledd kyst». Så snart slaget kom i gang lød det hurrarop — Leeke og flere andre hørte at keisergardistene brølte «Leve keiseren!» da de gikk til angrep — hyl og skrik — 32. regi ment «oppløftet et dødsskrik» da franskmennene dukket opp tretti meter fra linjen deres, og forvirrede rop — en offiser fra 73. regiment beskriver et av de franske angrepene som «meget støyende og åpenbart motvillig». Fra de sårede lød det skrik av smerte — skjønt på dette punktet er utsagnene motstri dende. Mercer forteller at en kanoner som hadde fått armen knust, skrek så «det gikk rett inn i sjelen» på ham, mens Leeke hevder at de sårede var unaturlig stille. Og naturligvis lød det kommandorop. Og musikk: Leeke, Gronow og Standen nev ner alle at de hørte franskmennenes trommer slå angrepssignalet pas de charge (som Pictons veteraner fra Spania forakte lig kalte «Gamle bukser») og i de skotske regimentenes karréer var sekkepiperne i gang. 71. regiments sekkepipere spilte «Hey, Johnnie Cope» om og om igjen, og sekkepiper McCay i 79. regiment spaserte frekt ut av karréen under fransk ild for å spille «Cogadh na sith». Men det var våpnene som laget den sterkeste og mest ved varende larmen ved Waterloo. Noen av lydene var tilfeldige og uventede. Løytnant Wyndham fra Scots Greys la særlig merke til «den usedvanlige måte hvorpå kulene rammet våre sverdklinger», et fenomen som satte i gang en selsom harmo nisk vibrasjon — omtrent som når man trekker en kjepp fort over sprossene i et smijernstakitt. Leeke merket seg «raslin gen» av kardesk som rammet våpen og utstyr av metall, og Gronow sammenlignet (med en lignelse som er blitt klassisk) smellene av sine gardisters muskettkuler mot brystpanseret til Kellermanns og Milhauds kyrassérer med «rabalderet av et voldsomt haglvær som trommer mot vindusrutene». Dette var imidlertid lyder som bare kunne oppfattes på nært hold, for på lengre avstand må de ha blitt overdøvet av de mye krafti gere smellene og rumlingen fra musketter og artilleri. Flere vitner understreker imidlertid at lyden av muskett- og kanonprosjektiler som suste rett over hodene på dem, midlertidig overdøvet kanonaden: Mercer beskrev den som «en mystisk summende lyd, som lignet den man kan høre en sommeraften fra myriader av orientalske kakerlakker»; for en offiser i Pic tons divisjon lød den som «plystring» og velkjent musikk»; 141
mens en sekstenårig offiser i Scots Greys som var i ilden for første gang, karakteriserte den som «en hvinende lyd som det var noe virkelig storslagent ved». Tapre sekstenåring! Mercers batterilege var også i ilden for første gang, og «da han hørte dette infernalske rabalder rundt ørene på seg, begynte han å se seg rundt på en komisk måte og vri seg fra den ene siden til den andre mens han utbrøt: ‘Herregud, hva er det der for noe? Hva er alt dette spetakkelet? Så rart! — meget rart. . og idet en ny sverm av kardesk suste forbi: ‘D er! — der!Hva er det alt sammen?’». Men disse lydene i det øvre toneregisteret trengte gjennom lydstormen bare fordi de var sporadiske, nære og betydde livsfare. Den lydmessige konstanten var «brølet», «rumlingen», «braket» eller «tordenen» av artilleri og musket ter — få av dem som ble utsatt for lyden, forsøker å definere den nærmere. Men det er ikke overraskende, for selv om granateksplosjoner på nært hold og muskettsalver lydmessig sett adskilte seg fra hverandre, og begge fra den fjernere lyden av fiendens kanoner, hadde forskjellene en tilbøyelighet til å drukne i selve lyd-volumet. Det volumet var meget stort. Murray, en nøktern kavalerist, beskrev det ganske enkelt som «øredøvende», mens Gibney, assistentlegen i 15. husarregiment, sa at larmen «var så sterk og vedvarende... at man knapt kunne høre hva sidemannen sa» (han snakket her spe sielt om kanonaden i åpningsfasen). Da dagen var omme, var Mercer «nesten døv» — og det kan vi trygt ta bokstavelig. Som sjef for et batteri hvis kanoner fyrte av cirka sju hundre skudd hver (et fantastisk tall) hadde han vært i sentrum av til strekkelig sterk og langvarig larm til å ta skade på hørselen. Det samme hadde mange infanterister i frontlinjen; under langvarige salver hadde ørene deres bare vært noen tommer fra kameratenes geværmunninger. Tretthet, sult, røyk og larm var ikke de eneste plager kampdeltagerne måtte tåle. Mange av dem nevner at bakken var våt og gjørmet — noe som for øvrig også hadde en positiv side forsåvidt som det reduserte virkningen av granatnedslagene. Mot slutten av dagen stod 40. regiment på åskammen nær La Haye Sainte «nesten til knes» i gjørme; årsaken var at det gang på gang hadde skiftet formasjon fra kolonne til karre og omvendt, slik at jorden ble trampet opp. Vi må også huske at soldatene ikke kunne tre ut av rekkene når de måtte gjøre sitt fornødne, men måtte gjøre det der de stod. Men alle disse 142
omstendighetene er — skjønt de var plagsomme nok til at mange Waterloo-menn fant det umaken verd å nevne dem — selvfølgelig til sjuende og sist bare underordnede faktorer. Hovedsaken, det som danner forgrunnen i de overlevendes memoarer, er selve kampen: deres egen og kameratenes inn sats, fiendens aksjoner og virkningene av de våpen de stod overfor. Er det mulig, på grunnlag av de vitnesbyrd de har et terlatt seg, i disse dusinvis av individuelle menneskelige opp levelser å skjelne noe mønster for menneskelig aktivitet, noen «realitet» i et slag på denne tiden da svartkruttet spilte sin største rolle?
K am p-kategorier Skal vi klare det, er den første forutsetningen at vi skjelner mellom de forskjellige typer av trefninger, mann mot mann og mann mot våpen, som sammenlagt utgjorde den totale kon flikten. Sammenlignet med Azincourt bød Waterloo på en større variasjon, men ikke så svært mye større. Henriks armé hadde bestått av prosjektil-skytende infanterister og pansrede kavalerister, hvorav storparten hadde sittet av og kjempet til fots. Bare et fåtall var til hest, og deres hovedvåpen var lansen. Dessuten var det noen få kanoner på slagmarken. Napoleons armé bestod av prosjektilskytende infanterister og av kavale rister, hvorav noen var pansret, og en del lansenérer. Dessuten hadde han 250 kanoner, og det var disse våpnenes nærvær som forklarer — i grove trekk — hvorfor det nittende år hundres arméer hadde så mye større evne enn det femtende århundres til å påføre fienden tap. Det var også artilleriet som førte til at antallet potensielle sammenstøt mann mot mann og mann mot våpen ble mangedoblet. Ved Azincourt hadde det i praksis bare vært tre typer av kamp: tvekamp (kamp med håndvåpen mellom enkeltpersoner — til fots eller til hest), prosjektil-skytende infanteri mot kavaleri og prosjektil-sky tende infanteri mot infanteri (eller mer presist sagt mot avsittet kavaleri). Ved Waterloo var det minst sju slags trefninger: tvekamp, kavaleri mot kavaleri, kavaleri mot artilleri, kavaleri mot infanteri, infanteri mot infanteri, prosjektil-skytende in fanteri mot prosjektil-skytende infanteri og endelig artilleri 143
mot artilleri (skjønt denne siste kategorien ble en ensidig affære, siden Wellington uttrykkelig hadde forbudt sine kanonérer å utkjempe artilleri-dueller).
Tvekamp Tvekamp, som ved Azincourt stort sett hadde funnet sted mellom avsittede ryttere og ofte var blitt søkt med overlegg — som av de franske adelsmennene som utfordret Henrik —var ved Waterloo utelukkende en sak for kavaleristene, og opp stod når et kavaleriangrep mistet farten og formasjonen. Dette er regelen, men den er ikke uten unntagelser. Flere eksempler på tvekamp til fots er nedtegnet. Gawler fra 52. lette infante riregiment beskriver hvordan en av hans soldater, utfordret av en fransk offiser, «parerte hans sverdhugg, rykket ham inn på livet, kastet ham over ende på bakken og holdt ham nede med den ene foten, hvoretter han skiftet grep på musketten med begge hender og — tross et stønn av avsky fra sine omkringstående kamerater — drepte ham med ett eneste bajonettstikk.» Men dette skjedde i slagets siste stadium, da de britiske troppene hadde forlatt sine forsvarsposisjoner og rykket frem i forholdsvis løs formasjon. Tidligere, da det ennå var usikkert om franskmennene ville klare å bryte gjennom linjen, krevde disiplinen at den enkelte infanterist gav avkall på den beve gelsesfrihet som er hele forutsetningen for tvekamp. En slik bevegelsesfrihet hadde naturligvis snikskytterne, som opererte foran de tettpakkede kolonnene. Men skulle de utføre sin oppgave skikkelig, måtte de nettopp unngå å komme fienden altfor nær inn på livet. Instruksene til 30. regiments snikskyttere var f.eks. helt presise på dette punktet. Så selv om mange kavalerister ble blinket ut for angrep av skarp skyttere (oberst Muter fra 6. dragonregiment så en «fransk soldat gå ned i knestående, ta omhyggelig sikte på adjutan ten ... og sende en kule gjennom hodet på ham», og en av Pictons offiserer «kunne tydelig se at en fransk soldat rettet sitt gevær» mot en offiser i Scots Greys. Han skjøt, og «mannen falt av hesten og rullet over ende på bakken»), døde de uten varsel og uten chanse til å forsvare seg. Tvekamp —hånd mot hånd, slag mot slag, ansikt til ansikt — krever pr. definisjon 144
den samme risiko og samme kunnskap om konsekvensene hos begge parter. Den forutsetter også tilsynelatende samtykke fra begge parter (et vesentlig trekk i riddertidens tradisjoner). Ble dette samtykket vanligvis eller ofte gitt ved Waterloo? Ble det i så fall gitt frivillig eller bare under presset av en «ham eller meg»-situasjon? Fenrik Gape fra Scots Greys skrev til sin mor om det første angrepet deres: «Mennene var bare så altfor iv rige, ingenting kunne stanse dem, de red hver til sin kant og hver mann kjempet sin egen kamp,» og den berømte korporal Shaw fra Livgarden var i hvert fall på jakt etter motstandere — han var «meget iøynefallende der han avleverte dødelige slag i alle retninger». Men Scots Greys hadde ikke sett kamp siden 1794, og Shaw, som var mesterbokser i en tidsalder da boksing ennå var en sport for folk av edel byrd, var sannsyn ligvis også sterkt beruset. Det som ser ut til å ha skjedd i er farne regimenter er at når deres angrep ikke brøt igjennom (dvs. klarte å jage bort kavaleriavdelinger som stod i veien for dem) og soldatene plutselig befant seg midt blant fienden, slo hver enkelt soldat fra seg med bajonetten på eksersis-maner mot enhver som var nær nok til å true ham. Løytnant Hamil ton fra Scots Greys gir en overbevisende beretning om en episode som sannsynligvis var typisk: da en av de røde lansenérene rettet lansen mot hodet på hesten min, rettet jeg et hugg mot armen hans idet jeg pas serte ham; og siden jeg ikke så meg tilbake for å konstatere om jeg hadde rammet ham eller lansen, ville jeg ikke ha visst at jeg hadde truffet armen hans hvis jeg ikke, idet jeg trakk sverdet tilbake, fikk blod på det hvite beltet mitt. Da jeg så nærmere på sverdet så jeg at det hadde lykkedes meg å såre lansenéren, og dermed formodentlig å redde livet. Det jeg var redd for, da jeg så ham støte mot tøylene mine, var at han ville skyte meg med sin pistol, for jeg har hørt at de røde lansenérene iblant gjør det. Selvforsvar i et farefylt øyeblikk var ikke det eneste motiv for tvekamper. Synet av en fiendtlig regimentstandart eller av en gruppe fiender som var oppsatt på å erobre ens egen standart provoserte mennene til en ytterliggående villskap. Sersjant Ewart fra Scots Greys — formodentlig den mest berømte av alle Waterloo-heltene — befant seg plutselig i nærheten av 145
ørnebanneret til franskmennenes 45. regiment under de for virrede kampene som fulgte d’Erlons feilslåtte angrep. Han hugg etter bannerbæreren som «rettet et støt mot lysken på meg — jeg parerte det og ... kløvde hodet på ham ... en av deres lansenérer kastet lansen mot meg, men bommet fordi jeg parerte den med sverdet... jeg hugg ham oppover gjennom haken, og hugget gikk gjennom tennene på ham. Så ble jeg angrepet av en fotsoldat som, etter å ha skutt på meg, gikk løs på meg med bajonetten, men... jeg parerte det og hugg ham gjennom hodet». Og en plutselig omskiftning av krigslykken kunne også føre til en dødelig duell. Mot slutten av slaget så Leeke en fransk kyrasser som forfulgte en tysk dragon. «Sistnevnte retirerte i stor fart... med hodet på hes tens hals og sverdet over sin egen hals; men... han ventet bare på en anledning, og da han oppdaget at han var nær sine venner, tøylet han plutselig hesten så den steilet, og tildelte kyrasseren et hugg i ansiktet; denne hvirvlet rundt og enga sjerte tyskeren i tvekamp, men sistnevnte klarte igjen å ramme ham i ansiktet, så han falt over på den ene siden og fikk et stikk i armhulen og ble drept.» Her er det ikke mye ridderlighet ute og går, og enda mindre i den opplevelsen general Vi vian hadde da han med høyre arm i fatle ble angrepet av en kyrasser. «Jeg var heldig nok til å kunne gi ham et støt i halsen med min venstre hånd ... og i samme øyeblikk kom min lille tyske oppasser, som hugg fyren ned av hesten.»
K avaleri mot kavaleri Forteller disse eksemplene oss noe om karakteren av kavalerikampene ved Waterloo? Både ekserserreglementet og van lige forestillinger forutsatte at kavaleri mot kavaleri betydde at tette formasjoner møttes i stor fart — og de første kavaleriangrepene, både britiske og franske, ble igangsatt i nøye sam svar med reglementet. Dessuten hevder minst to britiske offi serer at det var dette som skjedde. Waymouth fra 2. livgarderegiment skrev til Siborne at «Den tunge brigade, og kyrassérene også, møttes ved sjokket som to murer, i de mest full komne linjer» og Wood fra 10. husarregiment anstrengte seg 146
i et brev til en venn for å gjendrive «dette som engelske aviser skriver, at de lette dragoner ikke kunne gjøre noe inntrykk på de franske kyrassérene. Vårt regiment red over dem! Gi meg gutter som rir i fykende galopp de siste seksti meter og bruker begge sporene når de er på seks meters hold. Om de da ikke rir dem sønder og sammen, tar jeg skammelig feil.» Wood fullførte imidlertid ikke selv det angrepet han beskriver, han ble sant å si alvorlig såret allerede før det begynte, og Waymouth talte ikke av egen erfaring; han siterte uttalelser fra en kamerat. Alminnelig sunn fornuft sier oss dessuten at to kavaleriformasjoner som «møtes som murer» og «i fykende ga lopp» ikke vil føre til annet enn et kaos av sårede hester og menn — et kaos som vokser av sin egen tyngde etter som de bakre rekkene kolliderer med restene av de forreste. En smule stoffgranskning avslører i ethvert tilfelle at formasjonene var langt mindre tette og farten langt mer beskjeden enn tilfeldige vitnesbyrd — for ikke å snakke om salongmalernes arbeider — kan tyde på. Det britiske kavaleriet var for fåtallig til å dekke et særlig stort område, og selv om de franske kavaleriformasjonene ved Waterloo var forholdsvis tette, forsøkte de res ledere å holde en viss avstand mellom eskadronene, også under angrepene i «trakten» mellom La Haye Sainte og Hougoumont, mens selve eskadronene og regimentene ble dannet på linje. Dette betydde at de 120 mennene i en eskadron red i to rekker tett bak hverandre, mens den følgende eskadronen om mulig holdt seg hundre meter bak. I teorien kunne en es kadron manøvreres i galopp med en fart på noe slikt som tretti kilometer i timen eller mer, men med en slik hastighet var det ikke mulig å holde formasjonen over lengre avstander fordi de sterkeste hestene red fra de svakeste. Og i ethvert til felle var avstandene og terrengformasjonene ved Waterloo av en slik art at det er lite trolig at stor hastighet var det vanlige under kavaleriets operasjoner. Den «klassiske» trefningen mellom 2. livgarderegiment og de franske kyrassérene som Waymouth fortalte om, lå riktignok nærmere en direkte kolli sjon enn noe av det andre som skjedde under slaget, forsåvidt som de to avdelingene møttes front mot front og i bevegelse. Men franskmennene hadde tilbakelagt en lang strekning, mer enn fjorten hundre meter hvorav det siste stykket var oppover bakke, mens britene, skjønt de hadde en mindre distanse å til bakelegge, måtte forsere en rekke hindere — først veien på 147
toppen av åsen, som var «for bred til å hoppe over, og med så dype grøfter at de ikke lett kunne passeres», (Waymouth) og deretter gården La Haye Sainte — før de kunne komme i kontakt med franskmennene. Under disse omstendigheter virker det lite sannsynlig at fremrykningen endte med en «fy kende galopp». Det fremgår da også av Waymouths beretning at «sjokket» hadde form av en «kortvarig strid» med sverd, og at det var britenes fremgang i denne sverdkampen som gjorde det mulig for dem å trenge gjennom den franske linjen. Med andre ord —de to linjene må ha beveget seg med meget liten hastighet da de møttes, og britene var i stand til å bryte gjennom den franske linjen bare fordi de fant eller laget bre sjer i den. Denne formodningen får vi bekreftet gjennom et annet vit neutsagn. Morris, en sersjant i 73. regiment, skriver om begi venhetene under de franske kavaleriangrepene om ettermid dagen at «livgarden red tappert ut fra våre bakre linjer for å møte dem (kyrassérene). Franskmennene ventet med den yt terste kaldblodighet på dem, og åpnet sine rekker for å la dem ri inn». Samtykke — den vesentlige forutsetningen for en vir kelig tvekamp — later dermed til å ha vært like nødvendig for at to kavaleriavdelinger skulle kjempe mot hverandre på en effektiv måte. Og når de gjorde det, kjempet de naturligvis ikke som formasjoner, men enkeltvis eller i små grupper. Mor ris fortsetter sin beretning med en beskrivelse av hva slags kamp denne «åpningen av rekkene» førte til. «Jeg la merke til en av livgardistene, som ble angrepet av to kyrassérer på én gang ... han ekspederte den ene med et dødelig støt i strupen. Hans kamp med den andre varte i omkring fem minutter.» Vi er tilbake ved tvekampen igjen. Vi kan faktisk si det så sterkt at dersom en kavaleriaksjon ikke oppløste seg i et antall tvekamper, var den sannsynligvis bortimot uskadelig for deltagerne. Mercer minnes at han så to linjer fransk og britisk kavaleri som hadde en trefning i områ det mellom de to armeene om kvelden 17. juni. «De forreste i hver av linjene var bare noen meter fra hverandre ... stadig i bevegelse; de red frem og tilbake mens de fyrte av sine kara biner og pistoler og deretter ladet på nytt.. .Jeg kunne ikke se en eneste mann falle på noen av sidene; hele affæren virket fullstendig latterlig, og hadde det ikke vært for at man hørte kulene hvine over hodet på seg, ville man ha trodd at det hele 148
bare var en lek.» Ifølge samme kilde kunne kavaleriavdelingene være nesten like gjensidig ufarlige selv når de forsøkte å spille sin egentlige sjokk-rolle. Om et sammenstøt under kavalerislaget om ettermiddagen skriver Mercer: «Et kavaleri regiment (jeg tror det var fra Den tyske legion)... dannet for masjon for å angripe et fransk regiment. Franskmennene, som øyeblikkelig ble oppmerksom på denne faren, dreide til venstre og dannet linje, og da begge rykket frem for å angripe, kolliderte de bokstavelig talt med hverandre i full galopp. Sjokket så ut til å være forferdelig, men likevel oppstod det ingen stans fordi partene passerte mellom hverandre og luk ket sine rekker igjen så snart de var kommet klar.» I en annen beretning er forklaringen på hva som hendte enda mer avslørende: Det oppsto ingen stans, ingen nøling, på noen av sidene; begge parter så ut til å storme frem på den mest hensyns løse måte, og vi ventet å få se et forferdelig sammenstøt — men nei, det skjedde ikke! Som etter en gjensidig avtale åp net hver av partene sine rekker da de kom nær hverandre og passerte raskt mellom hverandre mens de hele tiden hugg og stakk — omtrent på samme måte som man kan legge fingrene på høyre hånd mellom de på den venstre. Vi så bare noen få som falt. De to avdelingene dannet ny for masjon etterpå, og på et blunk var begge forsvunnet, jeg vet ikke hvorhen eller hvordan. Det er imidlertid verd å merke seg at i begge disse tilfellene var kavaleristene uthvilte (likeså hestene, hvilket er enda vik tigere) og de hadde holdt hodet kaldt og formasjonen intakt. Vi må understreke at en kavaleriavdeling kunne bli påført forferdelige tap av fiendtlig kavaleri når nervene slo klikk, hestene var utkjørt eller bevæpningen svært ulik. De franske lansenérene, utstyrt med et våpen som gav dem langt større rekkevidde enn deres britiske motstandere, klarte ofte å såre eller drepe en motstander uten selv å få så mye som en skramme. Kyrassérene som vek tilbake for livgardistenes angrep nær La Haye Sainte forsøkte å unnslippe langs den nedsenkede veien, og «1. livgarderegiment foretok en stor nedslakting blant de flyktende kyrassérer, som hadde korket hulveien og ikke kom videre» — en slående demonstrasjon av 149
Ardent du Piqs påstand om at det farligste man kan gjøre i krig, er å trekke seg tilbake når man har nærkontakt med fien den. Det skaper en situasjon som er det diametralt motsatte av en tvekamp etter gjensidig samtykke, og later til å utløse en nesten uimotståelig trang til å drepe hos alle som ser fiendens rygger. Det var denne trangen som gjorde det så farlig for ka valeriet å over-utstrekke et angrep, fordi de da til slutt ville befinne seg alene eller spredt, på sprengte hester og dypt inne blant fiendens stillinger. Det var årsaken til at Scots Greys led så store tap da de — uerfarne og beruset av krigslykke — red tvers over dalen som skilte de to armeene etter d’Erlons an grep. «Mennene våre ble aldeles balstyrige,» skrev en stabs offiser som var til stede. Hver eneste offiser innenfor hørevidde anstrengte seg til det ytterste for å legge en demper på dragonene, men fien dens hjelpeløshet var en altfor stor fristelse for dem, og våre forsøk var forgjeves. Det var innlysende at fiendens kavaleri-reserver snart ville utnytte vår uorden ... Om vi kunne ha samlet hundre mann i formasjon, kunne vi ha foretatt en respektabel retrett og reddet mange, men vi kunne ikke få til noen formasjon og var like hjelpeløse mot deres angrep som deres infanteri hadde vært mot våre. Alle så hva som måtte skje. De som hadde de beste, eller rettere sagt de minst utkjørte hestene, kom seg unna. Storparten av de andre falt i fiendens hender ... Det var under denne delen av kamphandlingene at nesten hele tapet av brigaden skjedde. Scots Greys mistet nesten to hundre mann og over to hundre hester i løpet av dette korte tidsrommet. De fleste av dem ble drept av franske lansenérer, som ikke sparte noen — enten han var til hest, til fots eller endatil kampudyktig. Brigadesjefen Ponsonby var blant de falne, og han mistet livet på grunn av gjerrighet. Han hadde etterlatt sin beste hest, som var mye mer verd enn den erstatningen staten ville betale hvis den ble drept, bak linjene og valgte isteden å ri et mindreverdig øk. De franske lansenérene oppdaget ham da han forsøkte å komme seg i sikkerhet gjennom det vanskelige lendet, innhentet ham raskt og stakk ham i hjel. 150
K a v a le ri mot artilleri Kavaleri var også sårbart for annet kavaleri som var ledsaget av hestetrukket artilleri, selv om de to rytteravdelingene ellers var jevnbyrdige. Under retretten til Waterloo hadde 7. husarregiment angrepet en avdeling fransk lett kavaleri, «men uten å oppnå noe ... vi vek ikke, og de flyttet heller ikke på seg. Så hentet de frem noe lett artilleri, og disse kanonene drepte flere av britene og overbeviste raskt deres sjef om at han burde beordre de øvrige vekk». På selve slagmarken var mobilt artil leri vanligvis ingen trusel mot kavaleriet; kanonene var for dyrebare til at man kunne risikere dem under omstendigheter hvor de lett kunne bli tatt av fienden. Ved Waterloo, som i de fleste andre slag i denne perioden, ble artilleriets trekkhester sendt bak linjene så snart kanonene var kommet i stilling, og kanonérene kjempet deretter der de stod — oftest iblant eller litt foran infanteriet. Dette statiske artilleriet var, til tross for at mannskapene virket svært utsatt for angripende kavalerister, en av de to ting som kavaleriet med god grunn fryktet mest (den andre var statisk infanteri i karré), og de britiske kanoné rene ved Waterloo var uten tvil ansvarlige for en meget stor del av de tap av falne og sårede som det franske kavaleriet led. Rudyard, en offiser i Lloyds batteri som bestod av 9-pundere, skrev om ettermiddagens angrep til Siborne: Kyrassérene og kavaleriet kan vel ha angrepet gjennom batteriet så ofte som seks eller sju ganger, og vi søkte tilflukt i karréene under våre kanoner ... Det vanlige var at en es kadron eller to kom oppover skråningen rett foran oss, og når de så trakk seg tilbake fordi vårt kavaleri gikk til mot angrep, benyttet vi anledningen til å sende død og ødeleg gelse etter dem; og når de rykket frem mot vår ild har jeg sett fire —fem menn og hester som falt oppå hverandre som spillkort, uten at mennene engang hadde glidd ut av sadelen ... slik var virkningen av kardesker. Dette utdraget frister til en kort kommentar, fordi det be skriver så godt hva artilleriet foretok seg under slaget. Det Rudyard forteller oss er at kanonene var plassert et lite stykke, kanskje tjue —tretti meter, fora n infanteriet (en plassering som var utenkelig hundre år tidligere eller senere), at de skjøt hva vi i dag ville kalle en antipersonell-ladning: et tynt hylster av 151
jernblikk fylt med en mengde små kuler av støpejern som ble slengt utover ved nedslaget, på en operativ distanse av under hundre meter, at de av franskmennene som overlevde salvene (som de måtte tåle to eller tre av mens de nærmet seg) faktisk red forbi og rundt kanonene, hvis mannskaper flyktet i sikker het inne i karréene, og at det angripende kavaleriet mistet den siste rest av farten når de ble utsatt for infanteriets muskettild. Når så det britiske kavaleriet dukket opp bak infanterikarréene for å gå til motangrep, gjorde franskmennene helom vending — de hadde ingen mulighet for å ta kanonene med seg og forsøkte heller ikke å gjøre dem ubrukelige — og kanonmannskapene bemannet igjen skytset sitt og pøste kar desker etter de flyktende rytterne. Hvorfor artilleristene kunne betjene skytset så lenge før de måtte søke dekning, blir forklart av Mercer et annet sted. Han anslo tempoet i de franske hestegrenaderenes fremrykning til raskt trav («det var aldeles ingen rasende galopp»), og merket seg at virkningen av den første salven fra hans batteri, avfyrt på omkring seksti meters hold, reduserte det ytterligere til skrittgang. De føl gende salvene førte til at det samlet seg «slike hauger av kadavere» at de overlevende enten ikke kunne komme seg forbi dem eller — om de klarte det — falt som offere enkeltvis for ilden fra batteriet og fra infanteriets karréer lenger bak. Ikke desto mindre klarte noen å unnslippe ved å spore hestene sine mellom kanonene og ri gjennom lukene som skilte karréene fra hverandre og tilbake, mens andre igjen døde uten a ha kommet i nærheten av artilleriet. Mercers kanoner hadde nemlig dobbelt ladning, og rundkulen som fulgte etter kar desken i det samme skuddet pløyde dypt inn i de franske for masjonene og kunne slå flere hester og menn over ende på én gang. Så det er ikke til å undre seg på at «de overlevende sloss med hverandre» og at han «faktisk så dem bruke skjefteknappen på sverdene sine til å slå seg vei ut av kaoset... bare opp satt på å berge livet... inntil den bakre del av kolonnen dreide rundt og åpnet en passasje, og alle sammen forsvant i adskillig større fart enn de var kommet». Men ennå var de ikke ute av faresonen. Kanonérene som stod foran 14. regi ment og som, «da franskmennene nærmet seg, hadde kastet seg ned foran føttene til våre førstelinje-menn, vendte tilbake til kanonene og pøste en morderisk kardesk-ild etter den flyk tende fienden ... Da røyken drev bort... var skråningen 152
strødd med døde og døende, rytterløse hester galopperte vekk og hesteløse kyrassérer løp ut av ildlinjen så fort de bare kunne for det tunge panseret sitt». Kampen mellom kavaleri og artilleri ved Waterloo viste seg dermed å bli en nesten ensidig affære. Selv når de franske kavaleristene for en kort stund teoretisk var i besittelse av de britiske kanonene, kunne de ikke fjerne dem fordi de hverken hadde seletøy eller andre nødvendige hjelpemidler til en slik operasjon. At de ikke i det minste forsøkte å plugge dem — dvs. gjøre dem ubrukelige ved å slå en nagle eller bolt ned i fenghullet — har alltid vakt forbauselse. Den mest sannsyn lige forklaring er at for å gjøre noe slikt måtte man sitte av hesten, og det var noe som ingen kavalerist lot til å ville gjøre når han stod ansikt til ansikt med fienden, enten det nå skyld tes misforstått æresfølelse eller bare ren dumhet.
K a v a le ri mot infanteri Hvor mye mer vellykkede var kavaleriets trefninger med in fanteriet? Dette spørsmålet er det ikke fullt så enkelt å gi et entydig svar på, for slike trefninger var mer variert i karakter. Kavaleriet kunne påføre infanteriet meget store skader — «skader» er her brukt mer i militær enn menneskelig sam menheng. Regimentene i Unionsbrigaden som angrep flan ken av d’Erlons korps i et øyeblikk da det var under ild og for søkte å deployere seg fra kolonne til linje, forvandlet det til en kaotisk horde i løpet av noen øyeblikk. «Idet vi nærmet oss i moderat fart,» skrev Evans, en stabsoffiser i brigaden, «be gynte fronten og flankene å snu ryggen innover, og de bakre troppene i kolonnene hadde allerede begynt å ta flukten... Underveis nedover åsen tok brigaden omkring 2000 fanger, som uten problemer ble ført bak linjene... Fienden flyktet som en saueflokk over dalen — fullstendig prisgitt drago nene.» Shelton, en offiser i 28. regiment som fulgte etter disse dragonene til fots, «så tydelig at de angrep den tunge reservekolonnen og brøt igjennom den. Storparten av franskmen nene la ned våpnene sine da kavaleriet brøt igjennom». (Tomkinson i 16. lette dragonregiment så senere disse muskettene ligge på bakken, «på to linjer nesten like prydelig som om de 153
var lagt frem til pussvisitasjon».) Men noen gjorde det ikke. «Mange,» mintes Marten fra 2. livgarderegiment, «kastet seg på bakken og lå der til vi hadde ridd forbi, og så reiste de seg og skjøt». Men ikke i noe tilfelle led mange av disse infanteris tene personlige skader. Å kaste seg ned var vanligvis tilstrek kelig til å komme utenfor rekkevidden til et ryttersverd (men ikke utenfor rekkevidden til en lanse), og de som simulerte var allerede trygt bak kavaleriet, hvis oppmerksomhet var kon sentrert om fiendens linjer som farten i angrepet drev dem mot. De som overgav seg i ærlig hensikt fikk uten videre ka pitulasjonen akseptert, for dette var på et tidlig tidspunkt un der slaget da det åpenbart forestod harde kamper og ikke var tid til noen vilkårlig nedslakting. Mot slutten av dagen der imot var det mange isolerte grupper infanteri som hadde mis tet motet og var blitt avskåret fra hovedstyrken, og de led store tap når de forsøkte å slippe unna, ja, endatil når de forsøkte å overgi seg. Duperier, en offiser i 18. husarregiment som hadde tjent seg opp fra menig soldat, kom sent på kvelden over «et fransk infanteriregiment der det ikke var annet å høre enn «Vive le Roi», men det var for sent, og dessuten forstod ikke våre menn fransk, så de hugg seg frem helt til vi kom til reser vestyrken og ble hilst med en skuddsalve på to sverdlengders avstand. Da tørnet vi og hadde den samme moroa på tilbake veien». Murray, regimentsjefen, befant seg med ett midt iblant disse franske flyktningene, og en av dem støtte etter ham med bajonetten, «så oppasseren hans ble nødt til å hugge ned fem-seks mann i rask rekkefølge for å beskytte sin herre». Man har en fornemmelse av at den historien neppe ville stå særlig sterkt for en granskningsdomstol. Men selv så sent på dagen kunne fransk infanteri holde stand mot kavaleriangrep, om de bare holdt hodet kaldt og handlet taktisk riktig. Omtrent samtidig som Duperier drev på og massakrerte infanteristene som hadde mistet motet, så Taylor fra 10. husarregiment «cirka tretti mann fra 18. regi ment som tappert, men helt forgjeves, angrep karréen på åsen, som slo dem tilbake». Og hvis historien om Waterloo har noe bestemt Leitmotif må det faktisk være dette at kavaleri forgje ves angriper infanteri-karréer. Dermed er ikke sagt at det var absolutt uunngåelig at ryttere som forsøkte å bryte en karre, måtte mislykkes. 69. regiment, som ble rammet før det var fer dig med å danne karre ved Quatre Bras, fikk tre av sine kom154
panier nedsablet av fransk kavaleri og mistet en av sine faner (skammen var så mye større fordi det også hadde mistet en fane ved Bergen-op-Zoom året i forveien). Og ved Garcia Hernandez i 1812 hadde Bocks dragoner fra Kongens tyske legion brutt fullstendig gjennom et fransk infanteriregiment som stod trygt i karré og skjøt mot angriperne. Men det som hendte ved den anledningen bidrar til å forklare hvorfor be givenheten ikke hadde noe sidestykke ved Waterloo — hvor for den faktisk var en av de sjeldneste hendelser i datidens krigføring. Det hele skjedde fordi en av dragonhestene, som hadde kurs rett mot karréens front med temmelig god fart, ble drept og rytteren med den; men ekvipasjen fortsatte flere skritt fremover og brøt ikke sammen før den befant seg rett over bajonett-spissene i forreste rekke. Da falt dragonen og hesten over ende, og de virket som en rambukk mot den franske karréen. På et øyeblikk var det slått en smal bresje som i løpet av sekunder ble utvidet av en angrepskile, og så fulgte hele regimentet på. Den døde hesten hadde utrettet det levende kjøtt og blod ikke formådde. Ved Waterloo forsøkte det franske kavaleriet gang på gang — det var kanskje tolv hovedangrep under den store kavaleriinnsatsen om ettermid dagen — å bryte en karré, men alltid (skjønt infanteri på linje og i kolonne fikk slem medfart) med en total mangel på suk sess. Franskmennene hadde ventet seg et annet resultat, på grunnlag av erfaringer mot dårligere tropper. De hadde ven tet å få se den karakteristiske skjelvingen av usikkerhet langs rekkene av ventende musketerer, en salve som ble avfyrt for tidlig og gikk over hodet på angriperne, og så et totalt sam menbrudd i forsvarernes besluttsomhet og orden — oppløs ning, kaos, vill flukt. Dette burde i teorien ha blitt resultatet av et slikt kavaleriangrep. Og noen ganger var det faktisk nær på at det hadde skjedd — faktisk oftere enn den endelige kavalerikampens omfang antyder. «Første gang en gruppe kyrassérer nærmet seg den karréen jeg hadde ridd inn i,» skriver en offiser fra ingeniørtroppene, «lot mennene — alle unge solda ter — til å bli bestyrtet. De skjøt for høyt og med liten virk ning, og i et av hjørnene var det akkurat så mye nøling at jeg begynte å føle meg nokså beklemt.» Morris, en sersjant fra 71. regiment, vitner om kraften i de psykologiske sjokkbølgene som slike rytterangrep utstrålte. «Et betydelig antall av de franske kyrassérer dukket opp i det stigende lendet rett foran 155
oss, tok artilleriet vi hadde plassert der og kom mot oss i ga lopp. Synet av denne fienden var utvilsomt nok til å sette skrekk i en mann — ikke én av dem var under en meter og åtti, og de var pansret med stålhjelmer og brystplater som var formet slik at de fikk kulene til å prelle av. Synet var så skrem mende at jeg trodde vi ikke kunne ha den ringeste chanse mot dem.» Men i nesten hvert eneste tilfelle var det praktisk talt den samme sekvens av hendelser som tjente til å ta drivkraf ten ut av kavaleriets fremrykning og flytte det psykologiske overtaket fra angriperne til forsvarerne. Først av alt endret kavaleriet retning eller minsket farten eller stanset helt idet de kom innenfor effektiv skuddvidde fra karréen. Iblant gjorde de det fordi enten beskyttende artilleri eller en velrettet muskettsalve hadde drept noen av hestene i de ledende rekkene. Leeke fra 52. regiment husker at «de kom i elegant stil og stø dig orden, først i trav og deretter i galopp, helt til de var førti eller femti meter fra karréens front. Da var en eller to hester falt, og denne hindringen gjorde at de fikk en ny retning som førte dem til begge flanker... en retning som de sikkert alle foretrakk fremfor å føre angrepet videre og ri rett på bajonet tene våre». Eeles fra 95. regiment beordret hver mann å vente med å skyte inntil kyrassérene var kommet tretti eller førti meter fra karréen; da fyrte jeg en salve fra mitt kompani som, sammen med ilden fra 71., sendte så mange hester over ende på bakken at det ble ganske umulig for fienden å fortsette sitt angrep. Jeg tror sikkert at halvparten av fienden i det øyeblikket lå på bak ken; noen menn og hester var drept og flere såret, langt det største antall ble kastet av sadelen fordi hestene deres snublet i de falne som allerede lå såret og dels døende. Etter en kort tid begynte de sårede å reise seg og løpe tilbake ... noen til hest, men de fleste til fots. Iblant skjedde stansen fordi lederne for angrepet håpet å kunne narre eller lokke forsvarerne til å skyte for tidlig, for deretter å ri inn i løpet av de femten sekundene det tok å lade en muskett på nytt. Hertugen selv mintes at han hadde sett karréer «som ikke ville kaste bort sin ild før kyrassérene an grep, og de ville ikke angripe før vi hadde kastet bort vår ild». Men hertugen visste jo hva mange av franskmennene kanskje 156
ikke gjorde — at dette kavaleriknepet var nytteløst mot solda ter som i likhet med de britiske var opplært til alltid å holde halvparten av regimentets ildkraft i reserve. Noen ganger stanset franskmennene simpelthen fordi de var redde for å fortsette, og ofte skjedde dette etter at de var kommet inn i den smale «drepesonen» rett foran karréen, da det ville ha vært mye tryggere å fortsette enn å stanse. Reynell, sjefen for 71. regiment, skriver karakteristisk nok om «de gjentatte visitter kyrassérene avla oss. Jeg sier ikke angrep, for disse kavalerikolonnene forsøkte ikke ved noen anledning å trenge gjennom vår karre, men stanset isteden ti eller femten meter fra fronten og gjorde deretter helomvending, hvoretter de mottok all den ild vi kunne få til å bære på dem, og en passant også ilden fra våre nabokarréer». Om det var farlig for kavaleriet å vike unna eller retirere fra karréer av infanteri som hadde ild å avgi, var resultatene av å forsøke å ri rundt dem på indianermanér eller å bli stående for å skremme forsvarerne, langt verre. For infanteriets frykt for kavaleriet så ut til å forsvinne så snart den første muskettsalven var avfyrt. Ingeniørtroppene som hadde søkt tilflukt i 79. regiments karre, la merke til hvor fort det moralske over taket skiftet fra angriper til forsvarer: Noe direkte angrep ble ikke rettet mot oss. Nå og da kom en mann som var mer vågal enn de andre, ridende helt frem til bajonettene og viftet med sverdet og kjekket seg, men de fleste stanset på fem-seks meters avstand. Det så ut som om de var redde for å fortsette, men skammet seg for å retirere. Våre menn oppdaget snart at det var de som hadde overtaket, og etterpå lot de til å betrakte lyden av kavaleri som nærmet seg som en behagelig avveksling fra kanona den. Macready fra 30. regiment mintes at mennene hans begynte å synes synd på de stakkars angriperne som aldri ville gi seg, men forsøkte seg gang på gang med samme negative resultat. Hver gang det kom et angrep, ropte soldatene: «Nå kommer de jævla iddiotene igjen!» Sikker på, ja, opprømt over sin evne til å slå de franske eskadronene tilbake, begynte de britiske in fanteristene å påføre dem alvorlige tap hver gang de var ufor nuftige nok til å oppholde seg for lenge innenfor muskettenes 157
rekkevidde. Saltoun, som var sjef for gardens lette kompanier, gav dem ordre om å skyte på en gruppe franske kavalerister, som deretter red langs fronten av 52. regiment.. . » og ble to talt tilintetgjort av ilden fra det regimentet.» 40. regiment, alarmert av en årvåken og erfaren sersjant som ropte: «De er pansret. Skyt på hestene!» meiet ned kyrassérer som om de var modent korn. «Det var et lattervekkende syn å se disse gardistene i skorsteinspanseret sitt forsøke å løpe unna. Det gikk ikke fort for dem, og mange av dem ble tatt til fange av soldatene fra våre lette kompanier som var sendt frem som snikskyttere.» Denne hentydningen til store tap av hester pa angripersiden bør minne oss om at de franske kavaleristene var enga sjert i en dobbelt viljekamp — ikke bare mot de britiske musketerene, men også mot sine egne hester. Gronow, en used vanlig skarp iakttager som befant seg i en av fotgardistenes karréer, beskriver hvordan «hestene i første rekke av kyrassé rer, tross alle anstrengelser fra rytternes side, stanset opp, skjelvende og frådende, på omkring tjue meters avstand ... og stort sett motsatte seg alle forsøk på å tvinge dem til å angripe barrieren av skarpslipt stål». Det var omtrent det samme som skjedde foran Mercers batteri, «hvor en forvirret masse stod foran oss ... og forgjeves forsøkte å få hestene sine til å forsere de hindere som deres falne kamerater utgjorde». Etter som mannefallet økte og kraften i angrepene ebbet ut, dannet det seg i utkanten av drepesonen foran karréene en veritabel bar riere av døde hester og menn som gjorde det stadig mer vans kelig å tvinge hestene til å møte ilden. De mindre beslutt somme franske avdelingene trakk seg hundre eller hundre og femti meter tilbake og etterlot seg snikskyttere som skulle fyre av pistolene sine mot det britiske infanteriet, eller de gav seg til å skyte med karabiner mens de travet frem og tilbake. Det var en fullkomment hensiktsløs, nesten patetisk forestilling. For en moderne leser melder faktisk det spørsmål seg om ikke medfølelsen har feil adresse når det gjelder striden mellom kavaleri og infanteri. Ved første blikk blir man grepet av med følelse med de stormpiskede bataljonene (Mercer sammenlig net det franske kavaleriets angrep mot Wellingtons sjakkbrett av karréer med «en tung brenning som bryter med en kyst med isolerte klipper, som de fjellhøye bølgene kaster seg mot med et skremmende rabalder, bryter, skiller seg og strømmer 158
surklende og fresende langt oppover den tilstøtende stran den ...»). Men, som Jac Weller har påvist gjennom en omhyg gelig analyse av formasjonsbreddene, var antallet kavalerister i en angrepslinje alltid mye lavere enn antallet infanterimenn som angrepet bragte dem ansikt til ansikt med. Om den gjennomsnittlige bataljonsstyrken var omkring fem hundre mann, ville den, med fire mann i dybden, i karre presentere en front på omkring tjue meters lengde. Omkring 140 mann ville ha sine våpen rettet mot det angripende franske kavaleriet. På grunn av hestenes størrelse kunne de på sin side ikke presse inn flere enn ca. atten mann på den samme frontbredden, med ytterligere atten like bak dem, og det var disse trettiseks som ville dra på seg storparten av karréens ild. Riktignok var den første salven som regel den verste. Men eskadronens fulle styrke var ikke mer enn hundre og tjue mann, og dersom de res moralske overtak glapp — slik det alltid gjorde ved Waterloo — ble hver enkelt av disse teoretisk skyteskive for fire infanterister. Sett på denne måten var det en sunn vurdering av konfliktens karakter de engelske soldatene uttrykte når de ropte: «Her kommer de jævla iddiotene igjen!»
A rtilleri mot infanteri Selv det beste kavaleri kunne faktisk bare med artilleriets hjelp vanligvis gjøre seg håp om å bryte godt infanteri. Derav utviklingen av «hesteartilleri» eller «galopperende kanoner» som nettopp hadde til oppgave å ledsage kavaleriet og, fra en avstand som var noe større enn muskettenes rekkevidde, åpne så store bresjer i karréene at resten av infanteriet enten ble skremt til passivitet eller drevet på flukt. Men Waterloo var — i hvert fall hva bruken av artilleri angår — ikke noe normalt slag. Det såkalte «forholdstallet mellom menn og terrengvidde», spesielt mellom antall kavalerister og disponibel plass i «trakten» mellom La Haye Sainte og Hougoumont, der ca. ti tusen franske kavalerister i ettermiddagens løp myldret om kring på en front som var bare litt over sju hundre meter bred, var simpelthen så høyt at det ikke var plass for artilleriet til å ledsage kavaleriet innenfor angrepshold, og langt mindre til å spenne hestene fra og bringe skytset i stilling når de kom frem. 159
Følgen var at kampene mellom infanteri og kavaleri ble be grenset til akkurat det og ikke noe mer —til infanteriets store fordel. Dessuten måtte de franske kanonene som bombarderte den britiske linjen på langt hold, innstille skytingen sa lenge kavaleriangrepene pågikk, fordi deres eget kavaleri hindret sikten når de rykket frem oppover skråningen på den britiske siden av dalen og risikerte å bli truffet av sine egne kanonkuler. Derfor, som Leeke skrev — og mange andre infanterister ut trykte samme mening — «ble kavaleriangrepene en stor let telse for oss alle... jeg vet i hvert fall at de ble det for meg». For selv om de cirka åtti kanonene i Napoleons «store bat teri», seks hundre og tretti meter fra den britiske linjen, ikke kunne påføre noen bestemt infanteriformasjon på langt nær samme skade som «galopperende artilleri» som skjøt kardes ker på kort hold, slo de massive kanonkulene deres ned med en så vedvarende regelmessighet og med en så destruktiv virkning for dem som ble rammet, at bombardementet skapte et effektivt psykisk press. Dette presset var kanskje den verste påkjenning de britiske troppene overhodet ble utsatt for den dagen; om linjen hadde gitt etter, ville Napoleon i første rekke ha kunnet takke sitt artilleri for det. Det er karakteristisk at Wellington overalt og så ofte som det var mulig, lot bataljo nene hvile i det «døde området» på baksiden av åskammen, og at han lot dem legge seg ned slik at kanonkulene strøk over hodene på dem. Likevel var det ikke til å unngå at mange ba taljoner måtte tilbringe mesteparten av dagen under direkte ild. Bylandts hollendere og belgiere ble demoralisert av den og flyktet fra slagmarken, mens Inniskillings-regimentet, som holdt stand, trakk sine sårede inn i karreen, kastet de døde ut og lukket rekkene igjen, ble tilintetgjort. Selv i ly av åskammen led noen bataljoner tap. Reed fra 71. regiment rapporterte at det franske artilleriet til venstre for Hougoumont «var i stand til å kaste inn en del ild iblant oss da vi la oss ned for å hvile på baksiden av åsen, og vi led en del tap, omkring femti mann tror jeg», og 1./95. ble «irritert» av kanonkuler som «rullet over asen der vi var postert pa baksi den». (Leekes sersjant hindret ham i å forsøke a stanse en av disse kulene, som «kom rullende nedover som en cricketkule», med den advarsel at den ville skade foten hans alvorlig.) Når et fransk kavaleri- eller infanteriangrep tvang dem til å reise 160
1. Hodeskallen av en svensk soldat som falt i slaget om Visby den 27. juli 1361. De falne forsvarerne i Visby ble begravet med brynjene på, noe som var høyst usedvanlig. Forklaringen er sannsynligvis at væ ret var så varm t og de døde så mange (omkring 2.000 lik ble fun net av arkeologene seks hundre år senere) at seierherrene ikke rakk å ta stridskledningen av dem før forråtnelsen satte inn, men hurtigst mulig måtte se til å få dem i jorden. M assegraven på Gotland har gitt noen av de mest skremmende åpenbaringer om et middelalder-slag som vitenskapen kjenner. K u n g l. Vitterhets H istorie och A n tiqvetsakadem ien, Stockholm .
2. Denne miniatyren fra en C hronides av Froissart fra det 15. år hundre viser slaget ved Poitiers i 1356, men kroppspanseret og våp nene er fra kunstnerens egen samtid. Bildet gir et inntrykk av hvil ken virkning bueskytternes piler hadde mot kavaleri på kort hold og antyder noe av det som skjedde på flankene ved Azincourt i slagets åpningsfase. B ibliotheque N ationale, Paris. 3. Disse haugene av døde og sårede er fra en miniatyr i Chroniques du H a in a u t av Jean de Guise (Mons 1478); det kan ha vært noe lig nende som krønikeskriverne ved Azincourt beskrev som «en mur av lik».
4. Denne detaljen fra en miniatyr fra det 15. århundre i en versjon av Valerius M axim us’ H isto rie gir et visst begrep om den skjebne som rammet de franske ryttersoldatene ved Azincourt da de ble avskåret fra sin hovedstyrke av de engelske bueskytterne. H a rle y C ollection, B ritish M useum .
5. Denne fremstillingen av en karre av høylendere (muligens 1./92.) som blir angrepet av fransk kavaleri ved Waterloo — tidspunktet må ha vært midt på ettermiddagen — er et typisk eksempel på hvordan samtidens salongmalere forvrengte virkeligheten. Kavale-
ristene ankommer altfor fort, angriper frontalt istedenfor å over lappe kantene på karréen og kommer dessuten altfor nær forsva rerne — så næ r at skottene kan ta dem på bajonetten. Virkeligheten var annerledes. W ellin g to n M useum , A p sley H ouse.
6. S co tlan d f o r E v e r ( 1881) er en fantasifull rekonstruksjon av Scots Greys’ angrep tidlig på ettermiddagen ved Waterloo. Kunstnerinnen, lady Butler, en søster av lyrikeren Alice Meynell, var i den hel dige stilling at hun var gift med en general og kunne overtale regimentsjefen for The Greys til å stille karene opp og la dem «angripe» mot staffeliet hennes. Men hun har falt for fristelsen til å dramati sere sitt stoff (som om det skulle behøves!): disse dragonene (det er høyre halvdel av lerretet som er vist) rir for fort og er dessuten på kollisjonskurs med hverandre. Leeds C ity A rt G allery. 7. Et tysk angrep mot en improvisert britisk linje på et tidlig tids punkt under Den første verdenskrig. Tyskerne har sannsynligvis nådd så langt som de har takket være hekken til høyre for dem. En av dem ser ut til å være en ridende offiser, noe som i så fall sted- og tidfester bildet — et av de meget få som viser både angripere og for svarere — til Belgia eller Frankrike i august-september 1914. U llstein.
8. Et av de få eksisterende fotografier som er tatt forfra av angri pende tropper. Disse russerne, i bataljonskolonne, angriper en tysk eller østerriksk skyttergrav et sted på Østfronten høsten 1914. Flere av dem er allerede blitt truffet. Noen steder ved Somme kan de tyske forsvarerne ha blitt konfrontert med mål som var nesten like tette. Ullstein.
9. Et fransk motangrep ved Dien Bien Phu, sannsynligvis utført av soldater fra Sixiem e b ataillo n de p arach u tistes colon iau x mot støtte punktet Eliane I, 10. april 1954. De hjelmkledde mennene i forgrun nen er forsvarere fra Vietminh-arméen.
seg og de dermed ble bedre skyteskiver, kunne selv ett enkelt treff fra en fransk kanon gjøre forferdelige skader. Leeke, som hadde stått som paralysert og sett på mens et fransk kanonmannskap flere hundre meter unna renset ildrøret med en fuktig svamp, ladet og skjøt — tilsynelatende rett mot ham — og som endatil skimtet kanonkulen idet den forlot munnin gen, så de fire mennene i rekken ved siden av seg falle døde el ler lemlestet over ende to sekunder senere. I nabokarréen, der 71. regiment stod, formådde en enkelt rundkule å drepe eller såre atten mann; og 40. regiment fikk en fryktelig medfart til tross for at det stod i åpen kolonne. Løytnant Hugh Wray skriver: Tre av kompaniene våre ble nesten skutt i småbiter; ett skudd drepte og såret tjuefem mann i 4. kompani, et annet av samme sort drepte stakkars Fisher, kapteinen min, og atten andre i vårt kompani... og et annet slo ned i 8. kom pani og drepte eller såret tjuetre... Stakkars Fisher ble truffet mens jeg stod og snakket med ham, og hjernemassen hans sprutet utover meg ... hodet hans ble blåst til atomer. Når artilleriet hos en av partene fant anledning til å «samar beide» med andre våpengrener, dvs. koordinere sitt angrep med infanteri- eller kavaleriangrep mot den samme fiendtlige formasjonen — noe som var meget vanskelig, som vi har sett, på grunn av risikoen for å treffe egne tropper — ble virknin gen av ilden mangedoblet. For den trusel som lå i fiendtlige soldaters nærvær på kloss hold, tvang en formasjon av forsva rere til å stå oppreist og å stå stille; og denne «stillstand da man blir bombardert av kanoner og ellers ingenting har å fo reta seg, er det mest ubehagelige som kan tilstøte en soldat». «Før oss ut av dette,» sa noen av soldatene i Pictons divisjon til sine offiserer, «er det meningen at vi skal bli massakrert? La oss gå og slåss med dem.» Franskmennene, som klarte å få sendt noen få kanoner frem sammen med d’Erlons infanteris ter, fyrte løs mot 32. regiment fra 100 meters hold og «åpnet et stygt gap i dets karre». Bulls batteri, som støttet Scots Greys’ angrep mot Keisergarden nær Ffougoumont, skjøt haubitsgranater «som eksploderte midt iblant disse fine karene i en slik grad at (Maitland) tydelig kunne se, gjennom røyken fra eksplosjonene, bruddstykker av mennesker, grenaderluer, 6. Store slag
161
musketter og belter». I begge disse tilfellene hadde artilleriet en så forferdelig virkning på det infanteriet som utgjorde dets mal, fordi det skjøt på kort hold og infanteristene ikke hadde mulighet for å søke dekning.
Infanteri mot infanteri Denne konflikten mellom infanteri og infanteri var, skjønt den nesten overalt på slagmarken opptok et kortere tidsrom — sammenhengende eller sporadisk —enn trefningene mel lom artilleri og infanteri og mellom kavaleri og infanteri, når man ser på «resultatene» slagets avgjørende faktor. Det samme kan man forresten trygt si om nesten hvert eneste slag som ble utkjempet i perioden mellom den pansrede ridders siste dager i det fjortende århundre og utviklingen av pans rede stridskjøretøyer i det tjuende. For kavaleriets og artille riets aksjoner var subsidiære og innledende; så lenge de på gikk, var det meningen at infanteriet «skulle massakreres» hvis det ikke var til å unngå. Naturligvis måtte en øverstbefalende forsøke å skjerme sitt infanteri så godt det lot seg gjøre mot kanonade og kavaleriangrep. Men fordi infanteriet var (og er) den eneste styrke man kunne (og kan) holde et bestemt område med, kunne det aldri trekkes tilbake fra et område som det var viktig å holde, bare for å spare menneskeliv. (Da Wellington i et særlig kritisk øyeblikk fikk en anmodning fra Halkett om at «hans brigade, som hadde mistet to tredjedeler av sine mannskaper, måtte bli avløst for en kort tid», svarte han: «Si til ham at det han ber om er umulig. Både han og jeg og hver eneste engelskmann på slagmarken må dø på det sted der vi nå står.») Men, p er contra — infanteri som hårdnakket nektet å oppgi et område fienden strebet etter, tross angrep fra hans kavaleri og massakrerings-forsøk fra hans artilleri, måtte til slutt bli angrepet av annet infanteri. Men «til slutt» betydde ikke nødvendigvis «etter at alle andre metoder hadde slått feil»; det kunne også bety «fordi praktiske erfaringer hadde gjort det tilrådelig». I virkeligheten ble Keisergardens angrep mot slutten av dagen satt i gang fordi alle andre metoder hadde slått feil. Men infanteriangrepet mot Hougoumont i slagets aller første fase ble iverksatt 162
fordi andre metoder ble ansett som uhensiktsmessige. Og den stadige snikskytingen mellom de lette infanteriavdelingene på begge sider, som opererte foran de to slaglinjene, var et ele ment i kampen som erfaringen hadde vist nødvendigheten av. Det var franskmennenes fantastiske skyteferdighet som un der de tidlige slagene i tjueårskrigen hadde satt dem i stand til å påføre fiendens infanteri alvorlige tap uten å sende sitt eget frem i regulære formasjoner. Omsider hadde deres fiender forstått at de måtte svare med samme mynt, og spesialavde lingene som britene opprettet — 95. rifleregiment i den bri tiske armé og det lette infanteri i Kongens tyske legion — hadde etter hvert nådd opp til samme nivå i våpenbruk som franskmennene. Mesteparten av disse regimentene måtte ved Waterloo stå i linjen som holdt åsen, men de sendte frem kompanier som skulle danne en dekningsskjerm. Den bestod delvis også av spesialtrenede lette kompanier fra de regulære infanteriregimentene. Fra løytnant Pratt, sjefen for 30. regiments lette kompani, har vi en beretning som gir en god illu strasjon av disse avdelingenes spesielle oppgave. Før slaget fikk han følgende ordre fra regimentsadjutanten: «Dere har til oppgave å dekke og beskytte våre batterier. Dere skal til en hver tid innta så fremskutte posisjoner som det er forsvar lig ... Dere skal gjøre besluttsom motstand mot fiendens lette infanteri. Mot kavaleriangrep skal dere ikke forsøke å gjøre motstand, men trekke dere tilbake til karréene i vår bakre linje. Når angrepene blir slått tilbake, skal dere gjenoppta de res fremskutte posisjoner.» Pratt utførte disse ordrene samvit tighetsfullt. Avdelingen «krøp nedover skråningen, nesten til foten av den» der den utvekslet «sporadisk ild» med tilsva rende franske avdelinger, avbrutt av «hyppige retretter» til sin egen regimentskarré eller oftere til karréene som ble dannet av Kongens tyske legion og de hannoveranske regimentene. «Mot slutten av dagen befant jeg meg for siste gang nær foten av skråningen sammen med de få mannskapene fra det lette infanteri som var igjen.» De måtte «gradvis trekke seg tilbake for den overveldende styrke som stod mot dem». Tidspunktet han her snakker om var like etter tapet av La Haye Sainte. Like etter ble løytnant Pratt såret og «var ikke lenger øyen vitne til det som skjedde senere». Men på det tidspunkt hadde det lette infanteriet praktisk talt gjort sin jobb. Nå kom «sla gets krisetime» — konfrontasjonen mellom partenes tunge 163
infanteri. Men slaget hadde også begynt med nettopp et slikt sam menstøt — mellom fotgardistene og Jeromes franskmenn ved slottet Hougoumont. Det er forsåvidt et typisk eksempel på at et infanteriangrep ble valgt fremfor andre metoder — en av betydningene av «til slutt». For Napoleon var det en nødven dig beslutning (skjønt den viste seg å være uheldig hva resul tatene angikk), for de sterke slottsmurene med skyteskår var en dødsfelle for enhver kavaleriavdeling som våget seg nær dem, og de var sterke nok til å tåle beskytning selv fra tungt feltartilleri. Man kan også godt si at det var en desperat be slutning, i betraktning av hvor sterkt dette britiske støtte punktet var. Franskmennene klarte faktisk ved én anledning å bryte opp porten til den sentrale borggården, men de britiske forsvarerne klarte å få lukket den bak den lille gruppen som rakk å smette inn, og deretter drepte de hver eneste av dem, med unntagelse av trommeslageren, som var bare guttungen. Villskapen i denne episoden er karakteristisk for kampen om Hougoumont. Den er ofte blitt kalt «et slag innenfor et slag», og den beskrivelsen er korrekt nok forsåvidt som striden stod mellom to sterke avdelinger som drev på mesteparten av da gen og praktisk talt ikke interesserte seg for noe annet av det som foregikk på slagmarken. Men det som først vil springe i øynene på moderne studenter av aggresjons-teorien er formo dentlig at kampen hadde et så sterkt «territorialt» preg. Nøy aktig det samme gjelder forsvarerne av det mindre støtte punktet La Haye Sainte — der som i Hougoumont var alle deres bestrebelser, gjennom mange timers kamp, utelukkende rettet mot å forsvare et klart definert territorium. Det kunne forsåvidt være interessant å sammenligne menneskers adferd i kamp om et territorium med ville dyrs revir-adferd i naturen. Man skal ikke ha trukket parallellene særlig langt før man støter på den store og vesentlige forskjellen: dyrene finner ut løp for sin aggresjon gjennom «symbolske» fiendtligheter, som oftest slutter med at revir-forsvareren triumferer mens inntrengeren lusker vekk. Menneskene nøyer seg ikke med symbolikk. Ett prinsipp for adferd hos dyr som imidlertid ser ut til å kunne anvendes på kamp mellom mennesker er det som dets opphavsmann, zoologen Hediger, kalte den kritiske reaksjon. Han kom frem til det etter å ha studert dyrenes respons på 164
trusler, som han oppdaget ble bestemt av avstanden til truselen. Utenfor en viss avstand — som varierer fra art til art — vil dyret trekke seg tilbake, innenfor denne avstanden vil det angripe. Han kalte de to avstandene «fluktdistanse» og «kri tisk distanse» og anskueliggjorde dem med et eksempel av den typen pedagoger gjerne tyr til når de skal forklare noe vanske lig. «Løvetemmerne manøvrerer sine store rovdyr inn i deres bestemte posisjoner på arenaen,» forklarte han, «ved å spille et farlig spill med marginen mellom fluktdistanse og kritisk dis tanse.» Det finnes ting som tyder på (utover det man vet om sin egen adferd) at en instinktiv vurdering av kritisk distanse og fluktdistanse også skjer hos mennesker. Man har for ek sempel oppdaget at en del abnormt voldsomme mennesker konsekvent undervurderer den avstand som skiller dem fra andre mennesker, og i andres fullstendig harmløse adferd ser en trusel som får dem til å reagere med et tilsynelatende uprovosert angrep. Man kan i hvert fall trygt slå fast at solda ter stadig leker med fluktdistanser og kritiske distanser. Den gamle kinesiske krigsfilosofen Sun Tzus uttalelse om at kon frontasjoner med fienden bør begynne med at man ifører seg skremmende masker og utstøter forferdelige trusler, og først griper til våpen dersom disse midlene viser seg virkningsløse, rommer en implisitt erkjennelse av den kritiske reaksjon. Og en stor del av primitiv krigføring — truende geberder med spy dene, tromming og tramping i bakken — skjer alltid utenfor de to partenes kritiske distanser. Det er sannsynligvis riktig å si at jo mer primitive de folkene er som fører krig mot hver andre, desto mindre tilbøyelige vil de være til å overtre den kritiske distansen. Men selv hensynsløse moderne krigsherrer har under visse omstendigheter vist seg parat til å respektere den kritiske distansen når det tjente deres hensikter: den vold somme maktoppvisningen av luft- og sjøstridskrefter som amerikanerne nesten alltid satte i gang under Den annen ver denskrig forut for landgangen på de forskjellige japanskokkuperte øyene i Stillehavet — med armadaer av landgangsbåter og flyformasjoner som sirklet over skueplassen — hadde som et ledd i sin hensikt (selv om det viste seg å være forgjeves) å skremme forsvarerne. Og den store armé-paraden Napoleon organiserte om morgenen den 18. juni 1815, uten for de alliertes skuddvidde men innenfor deres synsvidde, må ha hatt til hensikt å skremme belgierne, kanskje også britene, 165
til å rømme sine stillinger. Noe slikt hadde han aldri gjort før. Men om vi virkelig vil ha eksempler på virkningene av kri tiske distanser og fluktdistanser ved Waterloo, bør vi se på forsvaret av de to sterke britiske støttepunktene. I La Haye Sainte ble garnisonen, da de slapp opp for ammunisjon, stor met av franske geværmenn som kom seg inn i en sentral kor ridor i bygningene. Til å begynne med ble mange av inntren gerne drept med bajonettstikk og likene brukt til å barrika dere gangen, men kameratene deres klarte å komme seg opp på taket, og ved å skyte ned i massen av forsvarere tvang de dem på flukt. I Hougoumont var franskmennene, som vi har sett, mindre heldige da de klarte å trenge seg inn. Fordi bri tene ennå hadde nok ammunisjon, kunne de holde tilbake de av angriperne som ellers ville ha fulgt tett på den første stormgruppen, så lenge at de rakk å få lukket portene — og deretter massakrerte de alle de fiender som hadde kommet seg inn. Litt tidligere hadde en lignende strid utspilt seg langs muren av den indre slottshagen; også der endte striden med at hver eneste franskmann som kom seg over muren, ble drept. Det som foregikk på disse tre punktene i disse korte minuttene kan utvilsomt beskrives på mange forskjellige må ter; én måte er å si at franskmennene hadde utløst en kritisk reaksjon blant britene som tvang dem til instinktive drapshandlinger. Det vil i så fall bidra til å forklare hvorfor beret ningene om kampene i La Haye Sainte og Hougoumont i én forstand er så skremmende og avskyelige, i en annen så for ståelige, så lette å akseptere. Murer, korridorer og hjørner bringer motstanderne plutselig ansikt til ansikt med hver andre, innsnevrer deres bevegelsesfrihet og avskjærer deres retrett. Om beretningene fra Hougoumont og La Haye Sainte virker velkjente for oss, ja, nesten déjå vu, er det ikke nødven digvis fordi vi har hørt om nyere tiders kamper i ruinene i Stalingrad eller Hué. Kampens spesielle natur på alle disse stedene ville like lett bli forstått av en tids-reisende fra Tancreds Jerusalem eller Akilles’ Troja, akkurat som dens skrem mende virkning på deltagerne uten videre vil bli forstått av enhver som har kjent sug i maven ved en knirkende lyd fra en mørk trapp i et ukjent og folketomt hus. Den form for trefning som derimot ligger fullstendig hinsi des en moderne lesers fatteevne, skjønt det også her dreier seg om infanteri mot infanteri, er en ganske annen. Det er svart 166
kruttkrigens dronningtrekk — det frontale sammenstøtet mellom tungt infanteri på kloss hold, i sluttet orden og med senkede muskettpiper. Om vi ser bort fra angrepet som førte til La Haye Saintes fall — en strid om et fast støttepunkt som egentlig var den gigantiske summen av mange individuelle nærkamper — skjedde det bare to av disse dronningtrekkene på Wellingtons front. Det første av dem er kjent som d’Erlons angrep, det andre som «krisen» — Keisergardens angrep ved Hougoumont mot slutten av slaget. Ved begge disse anled ningene avanserte meget store og tette masser av fransk in fanteri over hele bredden av dalen som skilte de to armeene, til de var kommet på bare noen meters hold fra den britiske linjen, der de i en kort periode vekslet ild med britene før de gjorde helomvending og flyktet i vill uorden. Det som gjør episoder av dette slaget så vanskelige for den moderne leser å forestille seg og forstå, er nettopp deres nakne ansikt-til-ansikt-karakter, deres avlevering og mottagelse av død over en avstand som ikke er lengre enn den som skiller fredelige forstadsboere fra hverandre når de utveksler erfarin ger om maurkverk eller kompostmetoder over hagegjerdet, deres blodsutgytelse og smerte i en menneskelig sammenstimling som vi bare kjenner fra cocktailselskaper og lands kamper i fotball. Men beskrivelsene er enstemmige. Mountsteven, en offiser i 28. regiment «kikket over hekken o g ... beundret den tapre måte hvorpå de franske offiserene deployerte sine kompanier». Han anslo avstanden til å være om kring tretti meter da «vi pøste ut vår ild mot dem, hoppet over gjerdet og angrep. Fienden løp før vi kunne oppnå kontakt med dem, og naturligvis i den største forvirring». En offiser fra naboregimentet, det 92., mente at avstanden bare var om kring tjue meter, og «om han ikke hadde sett det med egne øyne, ville han ikke ha trodd at en så fullstendig ødeleggelse kunne ha blitt forårsaket på så kort tid». Rapporter fra briga dene på den andre flanken som nedkjempet Keisergarden har samme tone og innhold. Dawson Kelly var ved 73. regiment da den siste angrepskolonnen dukket opp gjennom røyken og tåken, som hele dagen igjennom lå tett over bakken. De res fremrykning var, som vanlig hos franskmennene, meget støyende og motstrebende, og offiserene gikk noen skritt foran og formante sine menn til å følge etter. De opprett 167
holdt imidlertid en forvirret og løpende ild som vi ikke be svarte før de var kommet nesten på høyde med oss; da en velrettet salve skapte en forvirring blant dem som de åpen bart ikke kom over. Etter et kort intervall med muskettild fra begge sider gjorde de helomvending alle som én og flyk tet. Powell fra 1. garderegiment stod direkte i marsjretningen til den franske hovedkolonnen og så grenaderene bestige skråningen au pas de charge mens de ropte «Vive 1’Empereur!» De fortsatte å avansere inntil de var femti el ler seksti skritt fra vår front, da brigaden fikk ordre om å reise seg. Om det var den plutselige og uventede tilsyne komsten av et korps så nær dem, et korps som må ha sett ut som om det dukket opp av ingenting, eller den uhyre kraf tige ild vi kastet inn i dem, skal jeg ikke ha sagt, men La Garde, som aldri før hadde mislykkedes med et angrep, stanset plutselig. De som på avstand og mer fra flanken kunne iaktta det hele, forteller oss at effekten av vår ild bok stavelig talt drev spissen av kolonnen tilbake! En annen gardist, Dirom, bekrefter Powells beretning: «Det gikk trekninger gjennom de franske kolonnene. Noen av sol datene så ut til å ville fortsette fremrykningen, noen stanset og skjøt mens andre, spesielt mot sentrum og køen av kolonnene, så ut til å vende om ... Da vi rykket frem, gjorde de franske kolonnene helomvending og flyktet.» Det hersker altså ingen uenighet om hva som faktisk skjedde. Franskmennene avanserte til bare noen titall meter skilte dem fra britene, ble stanset av forsvarernes ild, klarte ikke å nedkjempe den med sin egen og slo retrett. I praksis rommet ikke angrepene stort flere elementer enn det disse øyenvitneberetningene forteller om. Begge ble innledet med kraftig skuddveksling mellom de fremskutte lette avdelingene og ledsaget av en del kanonade på kort hold fra kanoner som det franske infanteriet bragte med seg. Men i den grad «rene» infanterikamper var mulige på Napoleonstidens slagmarker, var det det disse to episodene var. Hvordan skal vi forklare at de franske angrepene i begge 168
tilfeller brøt sammen så plutselig og så totalt? De franske troppene var mer mannsterke enn britene, og dessuten var de uthvilte. («De lot ikke til å være det minste medtatt da de ryk ket frem, men dannet en like regulær formasjon som om de var på manøver,» skrev Dirom om Keisergarden). Begge for masjonene bestod av dyktige og erfarne soldater. Begge ble godt ledet — fem generaler marsjerte i spissen for Keisergar den og Ney — «den tapreste av de tapre» — kom seg klar av kadaveret av den femte hesten som var blitt skutt i hjel under ham den dagen, og marsjerte sammen med soldatene. Begge hadde fått sine angrep mer enn grundig «forberedt» — dvs. innledet av gjentatte kavaleriangrep eller langvarig artilleribombardement eller begge deler. Begge avleverte noe mer enn enkle «kolonne»-angrep, forsåvidt som lederne for begge formasjoner forsøkte å deployere sine menn — da britene åp net ild med musketter — i et linjearrangement som ville gjøre det mulig for dem å bekjempe ild med ild. Likevel var det den britiske og ikke den franske ilden som fikk overtaket og som førte til et sammenbrudd hos franskmennene som ikke var delvis, men totalt. Hvordan kunne det skje? En del ting er hittil ikke nevnt. For det første ble både d’Erlons infanterikorps og Keisergarden utsatt for en kraftig bri tisk artilleribeskytning som påførte dem adskillige tap og ma ha svekket besluttsomheten før angriperne kom innenfor skuddvidde for det britiske infanteriets geværer. For det andre ble tilbakeslaget i d’Erlons korps påskyndet og deretter full ført av et meget kraftig britisk kavaleriangrep, mens et annet av mindre styrke påskyndet Keisergardens retrett. For det tredje var de to angrepene ikke helt uten en innledende eller lokal suksess. D’Erlons korps klarte å skremme Bylandts bel giske brigade til å rømme sin plass i linjen, mens 3. og 4. grenaderregiment av Keisergarden rystet britenes 30. og 73. re gimenter og brøt igjennom Brunswick- og Nassau-kontingentene, som måtte hindres i å trekke seg tilbake av britisk kavaleri. Likevel oppløste de to angrepene seg hovedsakelig i konflikter mellom infanteriavdelinger og kulminerte med en klar seier for britene. I brennpunktet for Keisergardens an grep var det fem britiske bataljoner (fra henholdsvis 52., 33. og 69. regiment og 1. garderegiment) som beseiret fem franske (fra 3. og 4. jegerregiment og 3. grenaderregiment), mens det i brennpunktet for d’Erlons angrep bare stod sju britiske batal169
joner mot tjuefire franske. Å si at dette skjedde takket være overlegen ildgivning fra britisk side forklarer ikke mye, skjønt mekanikken er lett nok å beskrive. De britiske bataljonene stod på linje med to eller i noen tilfeller fire mann i dybden; en sterk bataljon som 52. lette infanteri presenterte derfor en front på 250 mann — med tre like sterke rekker bak seg — mot fienden. Ilden deres ville ha vært effektiv —dvs. den ville ha oppnådd en betydelig prosent treff — allerede på hundre meters hold, men som vanlig ventet lederne med ildordren til franskmennene var kommet mye nærmere. Når de hadde skutt, kunne de lade igjen i løpet av tjue-tretti sekunder; men etter at den første salven var avfyrt, var det skikken i de britiske bataljonene å skyte troppsvis, slik at en del av avdelingen ladet mens resten skjøt. Sammenlagt ble resultatet det samme: hvert minutt ble cirka to tusen tunge blykuler slynget mot fienden. Franskmennene var, i hvert fall til å begynne med, i ko lonne, en kjensgjerning som gjør det lettere å forstå sammen bruddet. For kolonner var pr. definisjon mye dypere enn lin jer. Mennene i Keisergardens bataljoner stod sannsynligvis ni i dybden, og bataljonene kom tett på hverandre; det samme arrangementet i d’Erlons korps bidrog langt på vei til å opp heve fordelen ved den tre-rekkers formasjonen han hadde gjennomført i sine bataljoner. Dermed ble de franske kolon nene, enten de var brede som d’Erlons eller smale som Kei sergardens, overlappet og utflankert av en hvilken som helst britisk bataljon de stod overfor og pådrog seg ild både fra fronten og sidene. D’Erlon hadde vært klar over denne risi koen på forhånd og planlagt å deployere sine kolonner på linje av samme bredde som Wellingtons så snart de var kom met på skuddhold. Men britene kom ham i forkjøpet. Keisergarden, hvis leder ikke hadde tatt noen slik forholdsregel, ble fanget i en meget smal formasjon og hadde ikke engang noen teoretisk chanse til å oppveie den ildkraft de ble utsatt for. En kolonneformasjon hindret naturligvis storparten av soldatene i å bruke våpnene sine. Det var bare de som marsjerte på fronten og flankene som kunne skyte — de som befant seg inne i formasjonen, hadde ingen mulighet for å løfte musket tene. Derfor ble både d’Erlons soldater, og seks timer senere Keisergarden, «slått i ildkampen» og led uforholdsmessig store 170
tap. Når det er sagt, bør det også tilføyes at franskmennene på langt nær led det totale mannefallet som de matematisk sett risikerte. På bare femti meters hold burde hver av de britiske bataljonene ha oppnådd fulltreff med hvert eneste av sine muskettskudd — hvilket for eksempel ville ha betydd at hele Keisergardens hovedkolonne ville ha blitt utradert av sine britiske motstanderes første salve. Men dette var langt fra til felle. Mange av de forreste franske soldatene overlevde den første salven: Shelton fra 28. regiment husket at en av d’Erlons kolonner «forsøkte en deployering til høyre» etter at hans regiment hadde gitt den «en meget kraftig salve» og Dawson Kelly i 73. regiment gav de franskmennene han møtte under «krisen» ros for at de i hvert fall en stund besvarte britenes ild. Dette forteller oss ikke bare noe om skyteferdigheten hos da tidens soldater — at en stor del av musketérene klarte å skyte bom selv på femti meters hold — det styrker også mistanken om at mange musketérer overhodet ikke siktet, i hvert fall ikke på noe bestemt mål. Dette stemmer også bra med det faktum at det vanlige kommandoordet som ble brukt ikke var «Ta sikte!» men «Legg an!» Men det faktum at så mange fransk menn i spissen av kolonnene unngikk en tilsynelatende sikker død, henleder også oppmerksomheten på et annet og mer be tydningsfullt fenomen. Skjønt det var de som hadde lidd mest under britenes ild, var det de som gjorde det lille som ble gjort for å gjengjelde den effektivt. Mennene i de bakre rekkene gjorde ingenting, i hvert fall ikke noe nyttig. Det var i køen av kolonnene, ikke i teten, at sammenbruddet begynte, og det var mennene der som løp først — ikke de som var direkte utsatt for de britiske muskettkulene. Flere vitneutsagn støtter dette hendelsesforløpet. Colborne, sjefen for 52. regiment, «iakttok fienden i stor forvirring, noen skjøt, mens andre kastet pakningene sine og flyktet bakover;» og medmindre mennene i fronten var villige til å løpe gjennom ilden fra sine egne kamerater, må vi anta at det var de som skjøt og de i de bakre rekkene som «kastet pakningene og flyktet». I samme retning peker Diroms uttalelse: « ... noen stanset og skjøt mens andre, spesielt m ot sentrum og køen av kolonnene, så ut til å vende om ...» Sir de Lacey Evans, som seks timer tidligere hadde angrepet d’Erlons kolonner med Unionsbrigaden, hadde merket seg det samme fenome net: «Da vi nærmet oss i moderat fart, begynte fronten og 171
flankene å vende ryggen innover, mens de bakre deler av kolon nene allerede hadde begynt å ta flukten.» Med andre ord: De som var minst truet, var de raskeste til å bringe seg i sikkerhet. Det var en slik adferd som mer enn direkte britiske aksjoner tok brodden av de mest kritiske franske angrepene i dagens løp og førte til Napoleons nederlag. Hvordan kan vi forklare det? Det er fristende å anvende begrepene «kritisk distanse» og «fluktdistanse» på situasjonen, men det er sannsynligvis for mekanistisk. «Kritisk reaksjon» er en forklaring på individuell adferd, ikke på masse-adferd. Mer fruktbringende er det for modentlig å forsøke å forestille seg hvordan omstendighetene adskilte seg fra hverandre på den ubeskyttede, åpne fronten av de franske kolonnene og i deres lukkede indre. På fronten befant offiserene seg — Mountsteven hadde sett og beundret «den tapre måten de franske offiserene» ledet d’Erlons angrep på. Dirom husket «offiserene i de ledende divisjonene (av Keisergarden) som førte an og svingte sverdene sine», og Dawson Kelly beskrev «offiserene som gikk noen meter foran og for mante mennene til å følge etter». Hvis det fantes noen offise rer inne i kolonnene, hadde de i hvert fall ikke armslag nok til å gi de menige soldatene noe eksempel til etterfølgelse; de var faktisk skjult for dem og i likhet med dem avskåret fra å se hva som foregikk i ildlinjen. Soldatene på fronten kunne se sine offiserer, og de kunne se fienden og foreta en fornuftsmessig vurdering av hvilken fare de var i og hva de burde gjøre med det. Mennene i midten og køen av kolonnene så ikke annet av slaget enn levningene fra tidligere angrep som hadde slått feil — våpen og døde og sårede landsmenn som lå på bakken, kanskje rett foran føttene på dem. Fra fronten kunne de høre muskettsalver og rop og merke bevegelser — bevegelser som forplantet seg som en skjelving fra mann til mann og fikk dem til å snuble mot hverandre. Og like sikkert som den fysiske bevegelsen fikk dem til å vakle, forplantet det seg mentale bøl ger gjennom rekkene, bølger av frykt og selvoppholdelsesdrift som alle sammen munnet ut i én ting: bring deg i sikkerhet mens du kan. Lederløse som de var, uten opplysninger om hva som faktisk skjedde, mottagelige for de villeste rykter, trengte de sikkert bare en liten ekstra stimulans for å gi etter for trangen til å flykte, og hva denne stimulansen bestod i kan vi ikke gjette oss til. Canetti gir i sin selsomme, ufullendte bok 172
Crowds and P ow er en poetisk visjon av hva som kan ha skjedd og hvorfor: Fluktmassen blir skapt av en trusel. Alle flykter; alle blir trukket med. Faren som truer er den samme for alle ... De føler den samme opphisselse, og noens energi øker de and res energi... Så lenge de holder sammen føler de at faren er jevnt fordelt. Ingen vil tro at han, blant så mange, kom mer til å bli offeret, og fordi hele fluktens bevegelse har frel sen som mål, er hver enkelt overbevist om at han vil oppnå den ... Alle som faller underveis virker som en spore på de andre. Skjebnen har innhentet ham og fritatt dem. Han er et offer til faren. Uansett hvor betydningsfull han kan ha vært for noen av dem som kamerat på flukten, blir han ved å falle betydningsfull for dem alle ... Flukten tar sin natur lige slutt når målet er nådd; så snart massen er i trygghet oppløser den seg. Denne appellen til irrasjonelle krefter kan forsvares på tre for skjellige grunnlag. For det første et fysisk: mennene i fronten av en rammet formasjon kan ikke, som vi så ved Azincourt, flykte før de som er bak dem har åpnet veien. For det andre finnes det øyenvitneutsagn om masse-adferd i køen av de franske kolonnene både under d’Erlons og Keisergardens an grep. «De stakk av som en mobb i Hyde Park så snart et an grep ble rettet mot dem,» skrev en offiser fra 52. regiment flere år etter begivenheten. For det tredje er masser uunngåelige i arméer. Inne i hver armé finnes en masse, og den sterkeste frykt som enhver militær leder lever med — enda sterkere enn frykten for nederlag eller mytteri — er frykten for at hans armé skal bli forvandlet til en masse på grunn av en feil han har begått. For en masse er antitesen til en armé, en mennes kemengde som er gjennomsyret ikke av disiplin, men av sinnsstemninger, av flyktige og potensielt smittsomme følelser som hvis de sprer seg er dødelige for en armés lydighet. Der for er det at de mest nedsettende substantiver en offiser kan ta i sin munn, antyder masse-adferd: pøbel, avskum, kanaljer osv. Og den dypeste forakt en soldat kan føle, er forbeholdt le derne for arméer som går i oppløsning mellom hendene på dem — Cadorna, Kerenskij, Gough, Gamelin, Perceval. Mange arméer begynner som masser, slik Lincolns milits 173
av «nittidagers-frivillige» gjorde det, eller britenes «nye ar méer» i 1914, og den prestasjon det er å omforme en slik masse til en disiplinert armé, er i seg selv tilstrekkelig til å gjøre en soldat varig berømt. Kitchener, hvis gode navn og rykte for øvrig ligger i ruiner, huskes ennå med respekt for den glimrende måten han bygde opp den britiske arméen på i 1914—15, og Carnot og Trotskij (sistnevnte enda mindre av en general enn førstnevnte) omtales fremdeles som militære ledere fordi de skaffet sine respektive revolusjoner disiplinerte soldater, rekruttert fra mobben som hadde knust den gamle sosiale orden. Mange av de arméer som begynner som masser fortsetter å være det gjennom hele sin eksistens. Middelalderens store krigerhorder, som var løst sammenknyttet gjennom venn skapsbånd eller takknemlighetsgjeld, var fryktinngytende bare på grunn av sin mannemakt og på grunn av de indivi duelle medlemmenes høyst varierende ferdigheter i våpen bruk. Taktisk sett var de uartikulerte og derfor sårbare for an grep fra en hvilke som helst veltrent, homogen og besluttsom styrke. Clive og Gordon klarte i spissen for ganske små euro peiske, eller europeisk organiserte arméer, gang på gang å overvinne de veldige orientalske hordene de møtte fordi disse i virkeligheten ikke var stort annet enn føydale skarer av leilendinger og tilhengere som bare sprang i veien for den lille kjernen av virkelige soldater de inneholdt. Overgangen fra masse-arméer til profesjonelle arméer var en av de viktigste og mest kompliserte prosesser i europeisk historie. Temaet er forsåvidt stort og innviklet nok til å kreve en hel litteratur om man skal studere det nærmere, og ikke bare et enkelt avsnitt i en bok. Men én konsekvens av proses sen fortjener å understrekes — nemlig særegenheten i den nye institusjon som oppstod. Uansett hva dens opprinnelse var — om den som den britiske armé ble skapt av en borger krig med en bondemilits som utgangspunkt, eller som den russiske ble tømret sammen av tvangsutskrevne treller under kommando av utenlandske yrkesoffiserer — var den stående armé som oppstod i de fleste europeiske stater i det syttende århundre noe helt nytt og særegent, både blant de øvrige komponentene i statsapparatet og i folkenes erfaringsverden. Ikke over noen annen gruppe av undersåtter utøvet staten så rigorøst, så detaljert og så kontinuerlig sin makt. Ikke innen174
for noen annen gruppe — unntatt de religiøse ordener, hvorav den nyeste og mest «progressive» var Jesuitterordenen, som selv var militært organisert — ble gjerninger og holdninger regulert så omhyggelig gjennom reglementer og timeplaner. Og det ville de heller ikke bli før industrialiserin gen og tvungen skolegang, og dermed fabrikkdisiplin og bok lig lærdom, fullstendig forvandlet de urbaniserte befolkninge nes liv to hundre år senere. Selv da ville arméen i sivilistenes øyne bli stående som en modell på konformitet og målrettethet — spesielt for lederne av de bevegelser som var et bipro dukt av industrialismen og som ble militærmaktens fiende. Revolusjonens menn lærte av sine feil; de lærte — etter 1830 og spesielt etter 1871 — at kaotiske folkemasser ikke kunne hamle opp med organiserte militæravdelinger i gatene; og de gjorde det til et mål å lære sine tilhengere den samme orden, lydighet og disiplin som klassefiendene — et nytt ord for en ny idé —utnyttet for å bekjempe deres hensikter. Forvandlin gen av den lunefulle og spontane folkemassen til et politisk masseparti skulle bli like betydningsfull for de fremtidige sta tene som opprettelsen av stående arméer i sin tid hadde vært. Like betydningsfull, men mindre iøynefallende; for Mauritz og Gustav Adolf hadde ingenting, unntatt fragmentariske råd fra klassiske forfattere og de usmakelige eksemplene fra leiesoldat-kompanier, å legge til grunn for sine normer for mili tær prestasjon og standard. Bebel, Juårez, Guesde, skaperne av Sozialdemokratische Partei Deutschlands og Section francaise de VIntemationale ouvriére, hadde i sine egne lands arméer eksempler på hvilken sentralisering og stabsarbeid som var nødvendig for å mobilisere proletariatets latente krefter. An nen generasjon av politiske massepartier, populistiske og anti-marxistiske, som de tyske nazistene og de italienske fas cistene, skulle med tiden komme til å kopiere også arméenes struktur og klesdrakt (det politiske massepartiets språk hadde, som Baudelaire hadde bemerket, vært militarisert i et halvt århundre) og til å fremskynde den mest fundamentale av alle politiske kriser ved å forlange at arméen skulle overlate sine funksjoner til partiet i uniform. Tanken ville ha vært enda mer avskyelig enn den var for generalene dersom de hadde vært klar over at den hadde respektable sosialistiske røtter i prin sipprogrammene til SPD og SFIO fra før 1914. Men kanskje dens røtter strakte seg enda lenger tilbake enn 175
som så. Revolusjonen som forsvant i det revolusjonære Frankrike er et av de mest forbausende forsvinningsnummere i moderne europeisk historie. Mye er blitt gjort for å skrelle mystikken bort, og kanskje bør man ikke overdrive den rolle republikkens arméer spilte når det gjaldt å absorbere både de ville mennene og de ville ideene fra 1792. Ikke desto mindre var eksistensen av disse armeene og deres stadige fremgang i utlandet en faktor blant flere som førte til at revolusjonen i hjemlandet begynte å få et latterlighetens skjær. For en av revolusjonens store uuttrykte idéer var jo at «militarisme er tyveri»; ved sin blotte eksistens bestjal den stående armé frie mennesker for deres rett til å protestere, demonstrere, lage opptøyer —alt sammen rettigheter som man kunne tenke seg hadde vært fritt utøvet før kongen fikk soldater til å under trykke dem med. Napoleons faste grep på arméen sikret hans maktovertagelse og muliggjorde et regime som var mer re pressivt — og mer effektivt i sin undertrykkelse — enn noe kongelig styre. Men Napoleons undertrykkelse fortonet seg ikke som det forræderi det virkelig var fordi arméen, som var keiserdømmets endelige garanti, i sinn og sjel var et barn av revolusjonen. Til siste slutt var den anti-bourbonsk, antiklerikalsk, besjelet av likhetsprinsippet og åpen for talenter. Tusener av unge franskmenn ville kanskje søke å unngå å gjøre tjeneste under dens faner. Men så lenge disse fanene hadde trikolorens farger, så lenge de forkynte Frihet, Likhet og Brorskap, kunne de som ennå brydde seg om det trøste seg med troen på at revolusjonen fremdeles var i live. Arméen, denne usedvanlige organismen som marsjerte med en million synkroniserte ben på ett enkelt kommando-ord, spiste og drakk og sov etter klokken, praktiserte punktlighet, beveget seg unisont til trommelhvirvler, hadde sitt eget språk for kommando og underkastelse og krevde en større lojalitet enn familie og hjemsted — som kort sagt ikke lignet noen annen institusjon under Frankrikes vide himmel, hadde i sine hvite våpenkjoler vært både symbol på og håndhever av kongenes makt. Kledd i blått stod den for seirene ved Bastillen og Champ de Mars og legemliggjorde — selv om det var på et nivå som ikke akkurat sprang i øynene — prinsippet om fol kets suverenitet. Det som skjedde på den slake åssiden nedenfor Hougoumont om kvelden den 18. juni 1815, kom derfor til å få vidt176
rekkende konsekvenser på mer enn én måte. Det forbløffede og forpinte skriket «La Garde recule!» var ikke bare et bud om Napoleons nederlag, skjønt det var det med ettertrykk: Wellingtons ordre til sjefen for 52. regiment: «Rykk frem, Colborne! Rykk frem! De holder ikke stand. Gi dem ingen chanse til å samle seg,» viser at han nå var overbevist om at han hadde seieren i sin hånd. Men forvandlingen av den engang så stolte Keisergarden til en mølje av skremte flyktninger in nebar også en reversering av den sterkeste strømning i nyere europeisk historie. Revolusjonen hadde manifestert seg da pa riserne overvant den kongelige armé i juli 1789. Forvandlin gen av Keisergarden til en mobb med knekket kampvilje og solidaritet, bare oppslukt av tanken på flukt og selvoppholdelse, markerer like effektivt som noe annet vi kan peke på gjeninnsettelsen av dens tidligere eiere på maktens trone. Ludvig XVIII forstod det i hvert fall. Da han for annen gang var blitt gjeninnsatt, våget han å gjøre det han ikke hadde tatt risikoen på i 1814: han oppløste hvert eneste regiment i ar méen og organiserte den i en ny og annen stil. Fra et rent militært synspunkt er imidlertid Keisergardens masse-artede opptreden mot slutten av slaget, selv om vi gjerne vil forklare den og ikke kan det (fordi begrepene anom ie o g «kollektiv nevrose» som sosialpsykologene gjerne bruker for å forklare masse-adferd, avgjort ikke har noen anvendelse på en flyktende soldats opptreden) av mindre interesse enn adferden til dem de flyktet fra. Måten sammenbruddet skjedde på — plutselig og totalt — skulle tyde på at gardis tene hadde gjennomgått en hard og langvarig ildprøve, men vi vet at det ikke var tilfelle. De hadde bare vært utsatt for små påkjenninger sammenlignet med mange britiske regimenter, som hadde vært under ild i fem, seks eller sju timer før Keiser garden dukket opp fra sitt dekningssted ved La Beile Alliance. Hva var det som fikk disse regimentene til å stå så beslutt somt i sine stillinger? Og det er viktig å understreke at ordet «stå» her er brukt i bokstavelig mening. Regimenter, underav delinger og enkeltpersoner fikk iblant tillatelse til å søke dek ning, og gjorde det: Saltoun, som ble stanset av Wellington da han førte sine lette kompanier ut av frukthagen ved Hougoumont-slottet, gav soldatene ordre om å legge seg ned «i sam svar med en ufravikelig skikk»; Royal Scots ble, da d’Erlon angrep for annen gang, «flyttet frem til hekken ... og fikk 177
ordre om å danne linje og legge seg ned»; livgardistene la seg ned før de begynte sitt store angrep; 3. bataljon av 14. regi ment fikk ordre om å legge seg ned i karre, og «mennene lå like tett som saltsild i en tønne»; og soldatene i Pictons divi sjon, som la seg ned bak åskammen en gang i løpet av etter middagen, fordrev ventetiden med å lese brever som de hadde funnet i pakningene til falne franskmenn. Men å legge seg ned, ja, bare å dukke seg, uten å ha fått ordre om det ble i beste fall ansett som feigt og i verste fall som pliktforsømmelse. Leeke gir oss en god illustrasjon av dette når han forteller om en ny sersjant i 52. regiment som unngikk å bli truffet av en kanonkule «ved å bøye seg ned da han så den nærme seg på kort avstand; dette var ganske tillatelig siden kameratene hans lå og hvilte». Like etterpå kom Leeke selv i samme di lemma, og han tenkte: «Skal jeg flytte meg? Nei! Jeg rettet meg opp og ble stående rolig med fanen i min høyre hånd» (det var denne kanonkulen som drepte fire mann rett ved si den av ham). Og senere på dagen, da en eksplosiv granat falt ned midt i 52.’s karré og en offiser ropte «Rolig, karer!» og en annen «Jeg har aldri sett roligere karer i mitt liv», eksploderte granaten «og sju stakkars fyrer ble truffet av splintene». Da en granat strøk over hodene på en kolonne av 52. regiment, og soldatene instinktivt dukket seg, brølte regimentsjefen Colborne: «Skam, skam! Det der må være 2. bataljon (som var re krutter), det er jeg sikker på!» Reaksjonen uteble ikke: men nene rettet seg øyeblikkelig opp, «så rake som piler». Mercer hadde også ertet kanonérene sine for at «de la seg ned når granater falt i nærheten av dem og ble liggende helt til de eks ploderte», og en stund senere så han seg nødt til å ta seg sam men «for å virke rolig og fattet» da en granat eksploderte like foran føttene hans — mirakuløst nok uten å gjøre skade. Hans innstilling til det å søke dekning var diktert av solda tens æresbegreper, som også kom klart til syne i den forakt han nærte for en militærlege: «et skudd passerte litt for nær, syntes han åpenbart, så dermed kastet han seg ned på alle fire... og krabbet vekk som en stor bavian, mens han kastet redde blikk over skulderen som for å se etter kommende skudd, og våre karer lo så det runget.» Men infanteristene, som hadde den samme æreskodeks, hadde et enda sterkere motiv for å tvinge seg selv og sine kamerater til å stå stille. Hele hensikten med fiendens kanonade var å få soldatene til 178
å bryte formasjonen. Når de gjorde det — av ren selvoppholdelsesdrift — kunne det få katastrofale konsekvenser. 30. og 73. regiment, som «i et ondt øyeblikk» fikk ordre om å marsjere i dekning av en skrent for å unngå ilden fra et par franske kanoner som ledsaget Keisergardens angrep, kom «i uorden fordi våre stakkars sårede klamret seg til kameratene i den tro at de ville bli etterlatt», og ved plutselig å dumpe inn i noen andre britiske soldater. Ved dette tilfelle «benyttet fienden heldigvis ikke anledningen». Til andre tider og på andre steder har en plutselig forvirring av dette slaget ført til et angrep med kavaleri eller bajonetter som kunne gi støtet til en hel armés nederlag. Hva var det da som selv i farefulle øyeblikk som de vi nett opp har beskrevet, kunne få soldatene til å anstrenge seg for å holde stand? Dessverre er «motiveringen for kamp» — indi viduelt eller kollektivt — hos den menige soldat i denne pe rioden vanskelig å analysere, fordi vi vet så lite om ham. Vi bør ikke se bort fra enkel tapperhet eller ønsket om å bli vel ansett blant kameratene. Men infanterimannen i linjen hadde — i motsetning til skarpskytteren og kavaleristen — liten mulighet for å vise et initiativ som ville ha demonstrert hans tapperhet. Hans uspennende plikt var å ^tå oppreist og ta imot det som kom susende gjennom luften. Hva var det som holdt ham oppe? Ikke alle holdt stand. De ikke-britiske troppene i Wellingtons armé, spesielt noen av de hollandsk-belgiske og mindre tyske kontingentene, lurte unna mer eller mindre åpenlyst. De fleste kavaleriavdelingene av disse nasjonalitetene nektet å angripe, hvis de da ikke rett og slett stakk av, og en mengde av infanteriet deres forsøkte å lure seg vekk fra slagmarken og måtte holdes på plass med makt. Soldatene som lå foran 14. regiments karré, og som var blitt «mektig irritert over ... opp førselen» til noe belgisk kavaleri som først nektet å angripe og derettter ville ta flukten, «reiste seg som én mann og fyrte en salve inn i dem». Hertugen av Cumberlands husarer — et frivilligregiment som bestod av rike hannoveranere — galop perte vekk fra d’Erlons angrep og stanset ikke før de var i Brussel. Der fortalte de at Wellington var slått. Brunswickerne, som natten i forveien hadde flyktet fra Quatre Bras, gjorde mine til å ville stikke av da de fikk øye på den franske Keisergarden, men akkurat da dukket Wellington opp og 179
førte dem tilbake til linjen. Tidligere var en belgisk infanteri avdeling blitt sett av en dragon fra 16. lette regiment «mens de fyrte av muskettene sine i luften og åpenbart aktet å stikke seg vekk mens det rådet alminnelig forvirring»; men også de ble stanset av hertugen. Av de britiske regimentene var det ingen som faktisk tok flukten. Men en del kanonérer fikk panikk un der d’Erlons angrep, og noen av regimentene var ikke alltid like støe. En del soldater forsvant enkeltvis uten at noen visste hvor det var blitt av dem. En troppsskomaker i 16. lette dragonregiment, som var veteran men «hadde en skrue løs», for svant tidlig om morgenen den 18. juni og dukket opp igjen om kvelden. «Soldatene ... ble ikke sinte fordi han hadde stukket av fra dem, for de kjente mannen og hans svakhet». Tropps sjefen Tomkinson forteller at en annen mann fra samme tropp «som man trodde hadde begitt seg av sted på egen hånd for å plyndre under fremrykningen, ble rapportert til meg av mennene og sparket av dem morgenen etter aksjonen». Nå er det ikke sikkert at det var slapphet i tjenesten som var årsaken til at denne mannen ble sparket omkring i troppen. Plyndring later til å ha vært en så alminnelig aktivitet, som ble utøvet både i skuddlinjen og foran den mens slaget raste, at grunnen til avstraffelsen kan ha vært at han lurte seg til å plyndre «i utide» —mens kameratene var avskåret fra å delta i gildet. Vi bør i hvert fall ikke se bort fra at utsikten til bytte kan ha vært en av de faktorer som bidrog til å holde mennene på plass, parat til å høste fruktene etter som de falt. Under sla gets høydepunkt så en av offisernene i Pictons divisjon «et større antall av våre soldater travelt opptatt med å gjennom søke de dødes lommer, og kanskje de såredes også, enn jeg kunne ha ønsket... med en del anstrengelser fikk vi dem inn. De fra vårt eget regiment prylte obersten med flatsiden av sverdet så lenge han hadde pust igjen. Karene visste godt at de hadde fortjent det, men, bemerket de, noen andre ville snart komme til å gjøre det samme, så hvorfor skulle ikke de også få lov?» En slik plyndrer ble sett av Seymour, Uxbridges adjutant, som befant seg hesteløs ved siden av Picton i det øyeblikket han ble drept under bestrebelsene på å slå d’Erlons angrep tilbake: «Fra Pictons bukselommer forsøkte en grena der fra 28. regiment å ta brillene og pengepungen hans.» Litt senere var en enslig fransk kavalerist så dumdristig å angripe noen soldater fra 44. regiment bakfra. En av soldatene drepte 180
hesten under ham med ett eneste skudd, løp frem og drepte mannen og plyndret kjapt liket for verdisaker før han inntok sin plass i rekkene igjen. Soldater har alltid plyndret. Å plyndre en fiende, spesielt en fiende som er drept i tvekamp, og helst for kostbarheter som det er umaken verd å vise frem — smykker eller fine vå pen for eksempel — har alltid vært et viktig motiv for å kjempe. Drivkraften er dels trangen til å briljere og dels av økonomisk art. For middelalderkrigeren hadde det å ta til fange en mann som kunne skaffe store løsepenger, vært en av de få muligheter samtiden bød på til å tjene seg en rask for mue. Løsepenger i sin opprinnelige form var forlengst gått av bruk, og deres institusjonelle erstatning, såkalte prisepenger, kom aldri opp i tilnærmelsesvis de samme beløp. Prisepengene for en menig fange ved Waterloo beløp seg til 2 pund 11 shillings og fire pence; det var tross alt førti dagers lønn for en menig soldat. Men mye større summer enn som så kunne fin nes på de døde og sårede — for den eneste mulighet til å opp bevare mange penger i en armé uten bankierer, var å ha dem på seg. Offiserene visste meget godt hva som ville skje med pengene eller klokkene deres hvis de ble drept eller vergeløse: herav alle de høyt skattede, men misforståtte viktorianske his toriene om rammede offiserer som sender bud etter sin beste venn for å be ham ta vare på verdisakene deres. Sir William Ponsonby var i ferd med å overlevere en medaljong til sin ad jutant da de begge ble spiddet av franske lansenérer. Howard fra 33. regiment ble «gjentatte ganger sendt bud på» av sin venn Furlong som var «alvorlig såret» og som, da ingen kunne finne Howard, «sa at han måtte dø og derfor ville sende ham uret sitt». Furlong kom imidlertid til hektene igjen og fikk uret tilbake. Men den kvelden «var plyndret gods til salgs i store mengder, hovedsakelig gull- og sølvur, ringer osv. osv. Av de førstnevnte,» skrev en offiser fra Pictons divisjon, «kunne jeg ha kjøpt et dusin for en daler pr. stykk, men jeg tror ikke at noen av offiserene kjøpte ... formodentlig tenkte de, som jeg, at om noen dager (de regnet med et nytt slag) kunne lommene våre komme til å bli tømt like fort som franskmennenes var blitt». Dette salget av plyndrede verdisaker til spottpriser tyder ikke på at utsikten til bytte kan ha vært noen særlig sterkt bidragende faktor til å holde soldatene oppe. Fantes det andre faktorer? 181
Brennevin må sannsynligvis ha vært en av dem. Jeg har al lerede tidligere antydet at tretthet hjalp soldatene til å tåle frykten, og en stor del av arméen var trett. Men mange av sol datene hadde også drukket brennevin før slaget, og de fort satte å drikke mens det pågikk. Shaw, den kampglade livgardisten, var ifølge sersjant Morris som så ham pøse i seg gin med middagstid, full og gikk amok da han ble hugd ned av franske kyrassérer. Morris tok selv med seg tre feltflasker med gin «til de sårede,» men drakk noe av brennevinet sammen med en venn. Sersjant Lawrences offiser i 40. regiment opp søkte ham gjentatte ganger under slaget for å få en slurk av feltflasken hans; og Dallas, intendanten i 3. divisjon, som ble praiet av sin general med ordene «Soldatene mine er tørste! Hvor blir det av brennevinet De lovet å sende dem?» klarte å få sendt frem en kjerre og rulle en tønne brennevin midt inn i en karré. Der ble tønnen åpnet og inneholdt fordelt mens slaget ved Waterloo lakket mot slutten. I nesten alle regimentsmemoarer nevnes det at brennevin ble delt ut. Men vi bør nok ikke gå ut fra at alkoholen hadde noe mer enn en indirekte virkning når det gjaldt å holde rek kene ubrutte. Mye mer positiv overfor de soldatene som hadde lyst til eller forsøkte å rømme, var tvangens enkle mekanisme. De fleste rapportene vi har forteller om britiske tropper, spesielt kavaleriet, som grep inn for å hindre de ikke-britiske kontingentene i å forlate sine stillinger. 10. husarregiment stod bak noen brunswickere under de franske kavaleriangrepene og «holdt rekkene deres lukket» for å hindre dem i å forlate valplassen; 11. husarregiment gjorde det samme; og i 16. lette dragonregiment kommanderte Vi vian sine husarer til å ta oppstilling «10 meter bak infanteri som ville rømme. De vendte tilbake til linjen, vårt kavaleri ropte oppmuntrende til dem, og de begynte å skyte igjen». Duperier, offiseren i 18. husarregiment som hadde tjent seg opp fra menig, hadde «passert de belgiske troppene da jeg så med mine egne øyne at offiserene som stod bak dem dundret løs ... for å la dem kjenne lukten av krutt». Senere, under Keisergardens angrep, «dannet vi linje nær opp til vårt infan teri ... mens franskmennene var helt innpå dem ... for å for drive tiden gjorde jeg som de belgiske offiserene; hver gang en mann snudde seg for å flykte la jeg sverdet over skuldrene på ham og sa at hvis han ikke gikk tilbake ville jeg kjøre det 182
gjennom ham, og det hadde den ønskede virkning, for de holdt stand alle sammen». Men andre offiserer — foruten belgierne — kunne opptre meget brutalt mot sine soldater. Mercer la merke til at det i brunswickernes rekke var oppstått store huller på flere manns bredde, «som offiserene og sersjantene var travelt opptatt med å fylle ved å dytte, ja endatil sparke mennene sine sammen, mens disse stod som trestokker og åpenbart var fullstendig lammet og forvirret». (Kanskje de var fulle?) «Jeg bør tilføye at de bare var guttunger. Knapt nok en eneste av de menige var over 18 år gammel.» Franskmennene var ikke snaue med å mishandle soldatene sine. Leeke så «en fransk offiser slå en snikskytter som flyktet bakover... med flatsiden av sverdet» og en offiser fra franskmennenes 45. regiment «jaget en soldat fremover med sverdet» i det øyeblikket Unionsbrigaden braste inn i dem. Selv om vi bare har de mest indirekte antydninger om at britiske offiserer brukte tvang mot soldatene, bør vi ikke der med anta at de ikke gjorde det. Bak selve karréen lå det, skjønt den kan fortone seg som en rent taktisk forholdsregel, et sterkt tvangsformål. Infanteri på linje, spesielt når det stod med fire mann i dybden, kunne avgi like mye ild mot angripende ka valeri som når det stod i karre. Men på linje var forholdstallet mellom antall offiserer og «angrepet lengde» mye lavere enn i karre, for der var alle offiserene gruppert i sentrum og kunne på et øyeblikk gripe inn for å konsolidere den siden av kar réen som ble angrepet; dessuten var de våpnene som de og sersjantene bar — sverd og hellebarder — lite egnet til an grep, men desto bedre til å avholde enkelte soldater eller grupper av dem fra å stikke av. På et av general Lejeunes ma lerier fra et slag han deltok i har han faktisk avbildet en fransk sersjant som med hellebarden horisontalt i begge hender dyt ter en rekke soldater i ryggen. Det er ikke så urimelig å tenke seg britiske sersjanter i den samme rollen ved Waterloo. Men om man betrakter karréen bare som disiplinær me tode undervurderer man dens generelle betydning, og taper dessuten av syne to elementer — kanskje de viktigste — som styrket britenes «vilje til å kjempe» — nemlig gruppesolidari tet og individuelt lederskap. Ingenting kan bedre illustrere gruppens betydning for individet under påkjenningene ved Waterloo enn den patetiske lille historien som Albemarle har 183
fortalt om en hornblåser fra 51. regiment. Han hadde vært ute i terrenget og prøvd seg som snikskytter, og da han kom til bake, kom han ved en feiltagelse inn i 14. regiments karre. «Her er jeg endelig i sikkerhet,» hørte de omkringstående at han sa —et sekund før en fransk kanonkule kom hvinende og rev hodet av ham. Poenget i historien er naturligvis at han trolig var mye tryggere så lenge han var ute i Ingenmanns land, for franskmennene kastet ikke bort kanonkuler på ukon sentrerte og lett bevegelige mål. Kanonkulen som drepte ham ble fulgt av to til som gjorde seks mann kampudyktige og så ret en sersjant dødelig. Men selv om karréen objektivt sett var en farligere post enn en snikskytterlinje — i hvert fall under de fleste omstendigheter —føltes den tryggere. Hvis man ble såret var den også et tryggere oppholdssted, for da ble man plassert midt inne i karréen og båret bak linjene så snart for holdene tillot det. Det var noe en snikskytter ikke kunne gjøre seg håp om. Det var nettopp redselen for å bli prisgitt som skapte panikk blant de sårede i 30. regiment da karréen flyttet seg. Men selv når en karré var under ild og mange falt, ser det ut til at de usårede hentet styrke fra bevisstheten om kamera tenes nærhet og karréens eksistens, håndgripelighet og form. Oppstod det huller i forreste geledd, ble de straks fylt. «Hva er det for en karré som ligger på bakken der fremme?» skal sir Alexander Cadogan ha spurt under det franske angrepet på La Haye Sainte, og han fikk til svar: «Det der er den posisjo nen 30. pg 73. regiment nettopp har forlatt.» De hadde etter latt seg tre hundre døde og sårede som lå på bakken der de hadde stått. Symbolet på karréens integritet og på regimentet som dan net den, var fanen eller banneret. Hvert regiment hadde to slike — en Union Jack og regimentsbanneret som hadde for skjellige farger — blått, gult, grønt, hvitt. I vår tid har regimentsbannerne skrumpet inn til beskjedne dimensjoner. De som ble båret ved Waterloo var enorme — en meter og åtti i firkant — og krevde betydelig styrke av bæreren så sant det var den minste vind. De ble båret av de to offiserene som hadde lavest ansiennitet i bataljonen, og hver ble eskortert av en senior-sersjant. Disse postene var de farligste man kunne ha i kamp. Sersjant Lawrence fra 40. regiment, som fikk ordre om å tre inn som bannervakt ved fire-tiden om ettermidda gen, mintes hvor lite begeistret han var: «Dette ... var en jobb 184
jeg slett ikke likte, men jeg forsøkte å gjøre jobben så tappert jeg kunne. Før meg den dagen var fjorten sersjanter og et til svarende antall offiserer allerede blitt drept eller såret mens de bar banneret, og både stangen og duken var nesten hugd i filler.» En innsender i New Statesman i oktober 1973 hevdet skråsikkert at «alle historiene om heroiske bragder under for svar av banneret må være de rene myter». Kjensgjerningene i slaget ved Waterloo støtter ikke en slik oppfatning. I dag virker det kanskje mer lovende — og selvfølgelig mye mer moderne — å søke en forklaring på karréens bergfaste stand haftighet i måten den ble plassert på i forhold til bestemte to pografiske forhold. Og selvfølgelig var det nok av topografiske særegenheter på slagmarken, ikke minst i sentrum der posi sjonen ble gjennomskåret av hekker og veier med høye skjæ ringer. Men det er karakteristisk at bare få memoarer nevner disse trekkene, og enda færre legger noen vekt på dem. Mer karakteristisk for bannerets betydning er de mange beretnin ger om usedvanlig heltemot under forsøk på å forsvare — el ler erobre — det. Flere franskmenn begikk praktisk talt selv mord under håpløse og ganske unødvendige forsøk på å få med seg britiske infanteribannere tilbake til sine egne linjer. Belcher, som bar 32. regiments banner, stod plutselig ansikt til ansikt med en fransk offiser som hadde fått hesten skutt i hjel under seg under et av d’Erlons angrep. Istedenfor å flykte sammen med mennene sine, som var på full retrett, skriver Belcher, «vendte franskmannen seg plutselig mot meg og grep fatt i stangen, mens jeg beholdt taket i silken. Samtidig for søkte han å trekke sin sabel, men han hadde ennå ikke fått den opp av balgen da banner-sersjanten min, som het Switzer, støtte hellebarden sin i brystet på ham og flere menige fra di visjonen fyrte løs på ham ... han falt død ved føttene mine.» Det finnes enda mer hårreisende historier om britiske offiserers tapperhet under forsvar av banneret som var betrodd dem. Fenrik Christie fra 44. regiment ble angrepet av en franskmann som støtte lansen mot ham så den «trengte inn gjennom venstre øye og ned i under kjeven ... Tross smerten i såret kastet Christie seg over banneret, vred det ut av fransk mannens grep og kastet seg på bakken med banneret under seg». Han overlevde den stygge skaden og døde av febersykdom på Jamaica i 1833. Kadettfenrik Clarke, som bar det nye regimentsbanneret til 69. regiment — det hadde mistet det 185
forrige ved Bergen-op-Zoom året i forveien — reddet regi mentet fra evig skam ved Quatre Bras ved et ubendig mot som burde ha kostet ham livet. Avskåret fra kameratene da regimentet ble angrepet før det var ferdig med å danne karre, fikk han tjueto sabelhugg, men tviholdt på bannerstangen og klarte samtidig å drepe tre franske ryttere med sitt eget sverd. Under dette oppstyret gikk regimentets Union Jack tapt, så det var med nød og neppe det ble spart for den forsmedelse å måtte stille opp ved Waterloo uten noe banner i det hele tatt. Fenrik Clarke var kadett ved Sandhurst og hadde meldt seg frivillig til dette felttoget, bare 16 år gammel. Uansett hvor stor betydning både for britenes utholdenhet og franskmennenes pågangsmot gruppeaksjoner og symboler hadde ved Waterloo, er det lite lønt å lete etter forklaringer på deres motiveringskraft; for gruppesolidaritet og symbolenes makt er ikke noe selvfølgelig eller noe som skaper seg selv. De henter sin innflytelse fra dem som leder og manipulerer — i en armé altså fra offiserene. Det kan virke banalt og konven sjonelt å si at deres eksempel og lederskap var avgjørende for utfallet ved Waterloo. Men kjensgjerningene tyder på at det var slik. Hvordan skal vi ellers tolke erfaringene til 40. regi ment? De var kommet til Waterloo dødstrette etter å ha marsjert over åtti kilometer på førtiåtte timer; bare tre uker i forveien var de kommer fra Amerika etter seks ukers sjøreise. I dagens løp ved Waterloo mistet de nesten to hundre menige av en samlet styrke på sju hundre, og fjorten av trettini offise rer. «Mennene var så trette,» skrev sersjant Lawrence, at de utover ettermiddagen begynte å fortvile, «men offiserene opp muntret dem til stadighet.» Da det franske kavaleriet omrin get dem «med ville gester og skremmende miner ...» ropte offiserene: «Nå, gutter, skjær ansikt!» Og mot slutten av da gen, da de «fryktet et nytt angrep», fortsatte offiserene å rope: «Hold stillingen, karer. Forsterkninger er underveis!» Dette lyder kanskje ikke særlig originalt — selv om man må si at oppfordringen til å skjære ansikt er det —men poen get i Lawrences enkle beretning er at den gjør det ganske klart at det var offiserne alt stod og falt med. Dessverre har vi ikke kjennskap til grunnlaget for forholdet mellom offiserer og me nige i Wellingtons armé (den myndighet til korporlig avstraf felse som befalet hadde over de menige gjør det forskjellig fra det som eksisterer i den moderne britiske armé) og det kan 186
hende at det i bunn og grunn trosser en analyse, fordi det ganske sikkert er følelsesmessige bånd med i spillet. Av ut trykksmåten i de forskjellige offisersmemoarene kan vi imid lertid slutte at forholdet ikke var så nært som det den mo derne britiske troppsoffiser oppmuntres til å dyrke vis å vis de menige. Soldatene er, i memoarene til de offiserer som førte dem i kamp, nesten alltid bare etternavn — i beste fall: «Min oppasser (en mann som het Dwyer) ...» eller «En ung sol dat ... hvis navn jeg ikke lenger kan erindre,» er karakteris tiske uttrykk. Og hverken det de gjorde eller hva de led later til å ha hatt noe særskilt krav på de overordnedes oppmerk somhet. Den intense følelsen av ansvar for sine soldater som enkeltpersoner, som blir så karakteristisk for den britiske offi sers holdning senere i det nittende århundre, er helt fra værende. Og det er kanskje ikke så rart; når vi tenker på den sosiale distansen som dengang fantes mellom klassene og den enorme klasseforskjellen mellom offiserer og menige, er det kanskje dumt å vente noe annet. Men hvis lederskapet ikke var basert på personlige sympatier, hva var det da som lå til grunn for det? Moderne teoretisering om militært lederskap har gjort et stort nummer av offiserenes angivelige behov for å imponere de menige med sin «profesjonelle» og «tekniske» kompetanse. Og flere Waterloo-offiserer nevner eksempler på en velberegnet militær teknikk hos seg selv eller andre: Maitland forteller at han ventet med å gi gardebrigaden ildordre til franskmen nene var komme på tjue skritts avstand; Macdonald fra Royal Scots refererer en samtale med sin brigadesjef: «Tror De at De kan ta de karene der fremme?» «Nei, men litt lenger til høyre kan jeg ta dem.» Og batterisjefen Mercer nevner at han for søkte å bedømme hastigheten til de angripende franske kavaleriformasjonene for å kunne skyte i det rette øyeblikket, dvs. slik at kardeskene hans fikk maksimal virkning mot målet. Men offiserene er like villige til å innrømme ufullkommenhe ter eller feil i den militære teknikken. Saltoun skriver således om ledelsen av 1. garderegiment under «krisen» at «Det kommandoord som ble gitt var ‘Holdt, front, dann formasjon/ og det var det eneste som kunne gjøres,» skjønt ordren ikke var hentet fra noe reglement. Davis fra samme regiment beskriver en formasjonsendring fra karre til linje på et kritisk tidspunkt om ettermiddagen da ingen endring burde ha skjedd. Og 187
Mountsteven fra 28. regiment skriver i sin beretning om hvordan avdelingen reagerte på d’Erlons angrep: «... og med hensyn til at ‘høyre fløy seksjonsvis skulle dreies til venstre osv.’ kan jeg forsikre Dem at det som skjedde for mine øyne ikke var halvt så forskriftsmessig» — en kommentar som mange militærhistorikere, hvis slagberetninger lyder som koreografiske notater, burde merke seg. Rent teknisk dyktighet stod altså utvilsomt lavere i offisere nes verdisystem enn andre egenskaper. Hvilke egenskaper var det? Tapperhet stod selvfølgelig øverst på listen. Men vi bør være varsomme når vi forsøker å vurdere hva datidens offise rer betraktet som tappert. Tvekampen, som for middelalderkrigeren betegnet toppen av hans personlige utfoldelse, hadde tapt mye av sin glans. Men vi kan ikke derfor slutte — som vi kan om offiseren hundre år senere — at han fant det under sin verdighet å drepe. Men det er karakteristisk at han hadde begynt å bære våpen som var lite effektive som drapsredskaper, og i hvert fall ser det ut til at infanterioffiseren hadde be gynt å betrakte seg selv mer som en dirigent enn som en di rekte utøver av vold. Vi kjenner til en liten episode fra kampen om slottet Hougoumont som klart illustrerer dette. Da kap tein Wyndham fikk øye på en fransk grenader som var i ferd med å klatre over porten, «ropte han til sjersant Graham, hvis muskett han holdt mens sistnevnte slepte frem en ny tømmer stokk, at han skulle kaste stokken fra seg, ta ildjernet sitt og skyte inntrengeren». Noen Waterloo-offiserer innrømmer åpent at de følte sorg eller samvittighetsnag ved synet av dø den. Fenrik Charles Fraser, «en fin herre både i ord og gjer ning,» fikk soldatene til å le da en kanonkule knuste hodet til den ulykkelige hornblåseren i 51. regiment, «så hjernemassen hans sprutet utover hele bataljonen, særlig på bannerne og fenrikene som bar dem,» ved å bemerke tørt: « ‘Det var da for ferdelig!’ » Men det var en tilsiktet demonstrasjon av overle gen sinnsro. En diametralt motsatt tone preger en beretning fra Albemarle i samme bataljon, en beretning som nesten er av en slik art at det ikke ville overraske oss å finne den blant sakshistoriene i en moderne psykiatri-bok: Idet jeg reiste meg fra bakken, traff en kule en mann i mitt kompani som het Overman ... Han falt bakover og ram met meg med hele vekten av sitt utstyr og ransel så jeg falt 188
på nytt. Ikke uten vanskelighet kom jeg meg fri fra ham. Mannen så ut til å ha dødd øyeblikkelig. Oppsatt som jeg var på å komme tilbake til mitt regiment, kom jeg til å trå på liket. Skjønt handlingen var ufrivillig, gjorde den meg ille til mote hver gang jeg kom til å tenke på den. I en mer konvensjonell, men likevel avslørende tone, minnes Leeke at han gråt ved synet av de to første soldatene fra 52. regiment som ble drept den 18. juni; og en av de vanligste ingrediensene i offiserenes brever etter slaget er en oppram sing — i ømme og beklagende ordelag — av de sår og skader kameratene deres hadde fått. Wray fra 40. regiment skrev: Stakkars major Heyland (sjefen hans) ble skutt gjennom hjertet, og stakkars Ford ble skutt gjennom ryggraden, men døde ikke før han var blitt båret bort. Stakkars Clarke mis tet den venstre armen, og jeg er stygt redd for at Browne kommer til å miste det ene benet; han ble skutt i den øvre delen av låret og benet ble fryktelig splintret. Dessuten er åtte andre av våre offiserer såret, men det står bra til med dem alle unntatt lille Thornhill, som ble skutt gjennom ho det. Anthony ... fikk sitt åttende sår og har det bra. Nærmere enn dette kommer vi neppe offiserens sentrale mo tivasjon. Det er evnen til å tåle sår, ikke til å påføre andre død, som demonstrerte en offisers tapperhet. Demonstrasjonen ble styrket ved at han nektet å forlate sin post selv når han var såret, eller insisterte på å vende tilbake til avdelingen så snart han var blitt forbundet. Og det var ved punktlig å etterkomme ordrer som gjorde det uunngåelig at han ville bli såret eller drept, at offiserens æresforpliktelser ble oppfylt. Offiserene var kort sagt mest opptatt av hvilken figur de gjorde i sine kolle gers øyne. Æren var det viktigste, og det var ved å hevde sin ære overfor kollegene at man indirekte utøvet lederskapet over sine soldater. «To av våre offiserer,» skriver Albemarle, «var ikke på talefot med hverandre. Men så fikk den ene se den andre opptre tappert, og han løp bort til ham og ropte: £La oss ta hverandre i hånden og slå en strek over det som er passert — du er en hederlig mann!’ » Kriteriene for ære frem går klart av beretningene om major Howard fra 10. husarregiment og lord Portarlington fra 23. lette dragonregiment. 189
Helt mot slutten av dagen fikk Howard ordre om a angripe et fransk regiment. Han spurte en annen offiser hva han mente om chansene hans, og den andre «sa at uten samarbeid med infanteri burde han helst la det være, for karréen var solid dannet ... Major Howard sa at når han hadde fått ordre om å angripe, syntes han det var feigt ikke a gjøre det, og han gav følgelig angrepsordre». Grove fra 23. lette dragonregiment sa ham ri frem: «... vi nikket til hverandre ... Han var en virke lig kjekk og fin kar, men han så ut som om hans tid var kom met.» Et øyeblikk etter «gav han ordren [om å angripe] og det med virkning, skjønt fienden stod godt og [de britiske] offise rene ble såret nær deres bajonetter. Major Howard falt slik at en mann i rekkene (gikk frem og) slo ham i hodet med muskettkolben» (i virkeligheten knuste han hjernen på ham). Howards tapre møte med døden ser ut til å ha stått som et eks empel for Waterloo-offiserene på hvordan en modig og rett skaffen offiser opptrådte, for han er hyppigere nevnt enn noen annen av de britiske deltagerne i slaget. Hans berømte slekt ning dikteren Byron gjorde en pilegrimsferd til hans grav og skrev en ode over ham. Portarlington derimot kom i vanry — selv om han sikkert innbilte seg en del av det. Han var sjef for 23. regiment, og kvelden før slaget hadde han forlatt avdelin gen og reist til Brussel, sannsynligvis for å slå seg løs. Da sla get begynte neste morgen, hadde han fremdeles ikke vist seg. Først sent på dagen dukket Portarlington opp og fant sitt re giment sterkt engasjert i striden. Forvirret og skamfull slo han lag med 18. husarer i et angrep der han mistet hesten. En lang rekke unnskyldninger ble fremsatt for ham — blant annet at han hadde vært «farlig syk av mavekrampe» og at han hadde vært «forhindret fra å slutte seg til regimentet tidsnok til å ta kommandoen over det» — men sladderen lot seg ikke stanse, og han ble tvunget til å si fra seg stillingen som oberst og regimentssjef i september 1815. Patetisk nok kjøpte han seg en fenriksgrad, men arméen ville ikke glemme, og Portarlington døde — ugift, lutfattig og knekket — i en London-slum i 1845. Og hva kunne noen unnskyldning være verd når Portarlingtons rolle blir sammenlignet med Pictons — han som ble smertelig såret ved Quatre Bras, men bet tennene sammen og skjulte sine lidelser til han døde i spissen for sin divisjon ved La Haye Sainte. Eller Uxbridge som, for å si det med Dupe190
rier, «fikk en kule i benet som splintret benpipen så stygt at han ble tvunget til å forlate oss, men han gjorde det så diskret at ingen så det — jeg skjønte hvordan det var fatt da jeg så hvor sakte han beveget seg og at han trykket lord Vivian i hånden». Eller noen navnløse offiserer fra Pictons divisjon som var blitt «såret om kvelden den 16., men nektet å trekke seg tilbake» før neste kveld. Eller Bull, artilleristen, som «hadde store smerter og mistet mye blod ... han drog bak lin jen for å få armen forbundet» men var tilbake en halv time se nere. Eller de seks offiserene fra et regiment i 5. divisjon som «var blitt såret og hadde dratt bak linjene, blitt årelatt, ban dasjert og vendte tilbake tidsnok til å delta i den endelige fremrykningen». Eller de sårede offiserene fra 10. husarer som en kamerat husket å ha møtt da de kom ridende bakfra gjennom skumringen, med bandasjerte hoder og spjelkede ar mer, for å innta sine plasser i spissen for sine menn. Sammen lignet med disse demonstrasjonene av utholdenhet og forakt for a hytte sitt eget skinn må man si at Portarlingtons lettlivede ekspedisjon til Brussel og hans desperate forsøk på å reparere sitt gode navn virker snuskete. De andre viste at de var menn av ære. Han gjorde ikke det. I sin kompromissløse enkelhet hadde Waterloo-offiserenes æresbegrep et sterkt preg av det vi betrakter som klassisk hel temot. Særlig fordi det — for å anvende professor Finleys prøve — ikke rommet noen «tanke på sosiale forpliktelser». Atti eller hundre år senere ville den britiske offiserens hoved sakelige motivering bli definert som «lojalitet overfor regi mentet», det regiment som svært mange av dem var født til å tjenestegjøre i og som de alle ble stående i så lenge de var i aktiv tjeneste. Men i 1815 var det moderne regimentsystemet enna ikke oppfunnet, og offiserene var ennå uavhengige overklasseherrer. De hadde kjøpt sin offisersgrad, som i grove trekk var et uttrykk for deres familiestatus, og de skiftet regi ment meget hyppig —ja, nesten som det falt dem for godt. De demonstrerte sin evne til å inneha en kommandostilling gjennom sin adferd i kamp; men enten deres adferd var god eller dårlig, slo den bare tilbake på dem selv og ikke på de re gimentene de tilhørte. Men på to vesentlige punkter skilte Waterloo-offiserenes æresbegrep seg fra æresbegrepet hos Homers helter. Som professor Finley forklarer, kunne det «for Homers helter ikke være noen ære uten offentlig proklama191
sjon, og ingen publisitet uten at det forelå et trofé». Trofeer som det var umaken verd å ha kunne man bare vinne i tve kamp, og tvekampen kunne vare ha én utgang: voldsom død for den ene av kombattantene, en død som den andre solte seg i. Det finnes lite eller ingenting av dette ved Waterloo. Av dem som har fortalt hva de var vitne til blir døden i kamp omtalt med en snev av romantisk beklagelse; og det a tilegne seg tro feer, dvs. de dødes eiendeler, var bortimot tabu. Æren, som var så konkret hos Homer, var for den britiske offiseren i 1815 et nesten helt ut abstrakt ideal: en personlig holdning, forakt for faren, en godtagelse av døden hvis den kom, en privat tilfreds stillelse — hvis den ikke gjorde det - over å ha etterlevet en uskreven lov. Derfor kan man i én forstand si at den mest rammende av alle kommentarer om Waterloo også er den best kjente og til synelatende den mest banale, nemlig at «slaget ble vunnet på sportsplassene i Eton». Hertugen, som var Eton-gutt, visste utmerket godt at bare få av hans offiserer hadde gått på fine skoler og at fotball har lite til felles med krig. Men det var ikke om seg selv han snakket, og han mente heller ikke å si at Wa terloo hadde vært en lek. Det var en mye mer subtil idé han uttrykte: nemlig at franskmennene var blitt slått ikke av klo kere generaler, bedre taktikk eller overlegen patriotisme hos britene, men av den kaldblodighet og utholdenhet, den higen etter å nå fremragende resultater og uhåndgripelige mål for deres egen skyld som er kjernen i all sportsutøvelse — den sport som allerede var i ferd med å bli den viktigste aktivitet i den engelske overklasseherrens liv. Napoleon hadde sendt frem hver av sine formasjoner i tur og orden. De hadde vært godt ledet: mange av britene uttaler seg med beundring om de franske offiserenes tapperhet. Men de hadde ikke vært i stand til å få soldatene med seg det siste og avgjørende skrit tet. Hver formasjon hadde i tur og orden gjort helomvending og trukket seg tilbake. Da det til slutt ikke var noen flere for masjoner å sende frem, stod britene fremdeles på den linjen Wellington hadde merket ut for dem - fast plantet av det grep offiserene hadde på seg selv og derigjennom pa sine menn. Æren, i meget spesiell forstand, hadde seiret.
192
Oppløsning I slagets siste time etter Keisergardens retrett gikk den orden som kampens krav hadde påtvunget begge parter i oppløsning. Hos de allierte manifesterte uordenen seg ved en mengde vådeskudd som førte til at folk ble drept eller såret, når avdelingene uventet støtte på hverandre i det tiltagende mørket og ikke visste om det var venn eller fiende de hadde med å gjøre. Blant franskmennene tok den form av panikk slagne kapitulasjoner når regimentene oppdaget at deres fluktlinje fra valplassen var truet eller avskåret. Vådeskudd er en av de største farer som truer soldaten i kamp, og ønsket om å unngå det er en av hovedårsakene til at man har eksersis i sluttet orden — til uoppslitelig glede for vitsemakerne. For blant tettpakkede grupper av menn utstyrt med skytevåpen, representerer sidemannens våpen en mye mer umiddelbar trusel enn fiendens. Løytnant Strachan fra 73. regiment var blitt drept av et vådeskudd fra en muskett i rekkene under retretten fra Quatre Bras; og uten en streng etterlevelse av kommandosekvensen «Lad! — Gjør klar! — Legg an! — Fyr!» ville mange andre ha møtt den samme skjebne lenge før slaget var slutt. Det skjedde nok av beklage lige feiltagelser likevel. Oberst Hay fra 16. lette dragonregiment ble skutt av britisk infanteri mens han var opptatt med a sla tilbake d’Erlons angrep. 10. husarregiment mistet flere mann da de red inn i ilden fra et britisk batteri under forføl gelse av en fransk kavaleriavdeling som var artilleristenes egentlige mål. Og 52. regiment skjøt ved en feiltagelse på 23. lette dragonregiment etter at Keisergarden var slått tilbake (de klarte å drepe hesten til sin egen oberst). Løytnant Ander son hørte obersten i 23. regiment beklage seg, da han så «et betydelig antall» av sine dragoner ligge døde eller hesteløse på bakken rundt 52.: «Slik er det bestandig! Vi mister alltid flere menn for våre egnes hender enn på grunn av fienden.» Dette var en overdrivelse. Men det finnes mange autentiske beretninger om tap på grunn av «vennligsinnet» ild — ja, en datil «vennligsinnede» sverdhugg — ved Waterloo. Mercer beskriver inngående hvilken medfart batteriet hans fikk av et prøyssisk batteri som trodde at Mercers folk var franskmenn. I løpet av en liten stund led de større tap enn de hadde lidd i hele dagens løp, og dette pågikk like til et belgisk batteri duk ket opp «uhorvelig fulle og helt likegyldige med hvilken vei de 7. Store slag
193
skjøt» - som i sin tur begynte å skyte på prøysserne fordi de trodde de var franskmenn. Blant kavaleriet var 11. husarregiment på nippet til å angripe 1. husarregiment av Kongens tyske legion, som på sin side dannet formasjon for a angripe dem (inntil de «kjente dem igjen pa kampropet deres») mens 10. og 18. husarer «utvekslet sverdhugg» med et prøyssisk kavaleriregiment og «drepte og saret flere». Tomkinson fra 16. lette dragonregiment forteller hvor lett det kunne skje et uhell også mellom folk som kjente hverandre godt: en franskmann hadde simulert overgivelse og skjøt; «løytnant Bechwith ... stod stille og forsøkte å ta denne mannen på sverdet, men bommet og var nær ved å stikke det tvers gjennom kroppen på meg; jeg forfulgte franskmannen i kort galopp». Denne episoden skjedde inne i en flokk franskmenn som dels hadde tilbudt overgivelse, dels bare var paralysert av red sel. Deres adferd, som Tomkinson beskriver detaljert, kaster lys over en av de mest tåkelagte av alle transaksjoner på slag marken — hvordan soldater får sitt tilbud om kapitulasjon akseptert. Leeke bemerker aforistisk at «soldatene i en beseiret armé kan aldri føle seg helt sikre på at livet deres vil bli spart av noen av deres fiender som de måtte støte på,» og det har han rett i. På den andre siden av slagmarken var prøysserne entusiastisk i ferd med å bajonettere alle de sårede fransk menn de kom over. Tidligere under slaget, da en stor del av den franske arméen ennå var intakt og fylt av kampvilje, hadde noen av franskmennene vært raske til å overgi seg når de ble tvunget til det —det var nok å kaste våpnene fra seg på bakken eller rope «Prisonnier!» — og de hadde ikke hatt noen skrupler ved å stikke av for a ta seg tilbake til sine egne linjer dersom anledningen bød seg (skjønt dette kunne resultere i at de ble drept, hvilket en del rømte kyrasserer ble av et kompani fra 51. regiment utpå ettermiddagen). Mot slutten av slaget oppdaget imidlertid både Tomkinson og andre at isolerte franskmenn, enkeltvis eller i grupper, kastet den siste rest av soldatmessig opptreden på båten i sin iver etter a bli tatt til fange - formodentlig fordi de var klar over at de ikke lenger kunne vente seg noen hjelp fra sine egne. Murray i 18. husar regiment beskrev hvordan Keisergardens infanteri «kastet seg ned, med unntagelse av to karréer som stod fast, men uten a foreta seg noe. Fangene vi hadde tatt ropte ‘Vive le roi’ ... Da vi angrep, kastet ikke bare infanteriet seg ned, men kavaleriet 194
kastet seg av hestene og brølte ‘p ardon!’ og mange av dem stod endatil på kne». Tomkinson i 16. regiment merket seg også at «mange av infanteristene øyeblikkelig kastet våpnene fra seg og flokket seg sammen for å søke trygghet... Vi red i alle retninger etter grupper som forsøkte å stikke av». Han fortsetter så med å beskrive et fenomen som kanskje kan bidra til å forklare de fantastiske «haugene av lik» ved Azincourt: «Fienden lå sammen for å søke trygghet — de utgjorde en masse som var noen meter høy — og de som lå under brølte fordi de andre tynget dem ned og hestene trampet på bena deres». Er det virkelig mulig at mennesker i ekstrem frykt ikke bare flokker seg sammen for å søke trygghet — eller noe som kan ligne det — men at de faktisk faller oppå hverandre i hauger på bakken? Husker vi ikke fra barndommens dager hvordan vi søkte beskyttelse mot innbilte farer ved å klynge oss sammen i en krok, og hvordan de som var innerst følte seg tryggest? Og om menn in extremis roper på sine mødre — som det sa ofte fortelles at de gjør — hvorfor skulle så ikke også deres handlinger og ikke bare deres rop være preget av min nene fra barndommen?
E tter slaget Innsamlingen av fanger pågikk til det var blitt nesten mørkt. Forfølgelsen av restene av Napoleons armé, et arbeid som ho vedsakelig ble utført av den prøyssiske armé, pågikk til langt på natt. Britene deltok nesten ikke i den: «etter å ha vært nes ten tolv timer under våpen, ti timer under ild og kanskje åtte timer sterkt engasjert i en eller annen fasong» som en offiser uttrykker det — og hans erfaring var den vanlige — var stor parten av Wellingtons menn altfor trette, like mye av nerve presset som av de fysiske påkjenningene, til å kunne foreta seg noe annet enn å sove. Mange av de menige soldatene, som løytnant Keowans oppasser, snek seg vekk for å plyndre — det finnes flere beretninger fra sårede britiske offiserer om at de ble plyndret, og det ville sikkert ha vært enda flere om ikke plyndrerne hadde drept mange av sine offere. Men søvn var det de overlevende trengte mest, ofte mer enn mat. Før Keo195
wan laget et leie av halm til seg selv og en annen offiser «for at de ikke skulle bli tatt for døde av plyndrerne», fant han «et bakben at et eller annet dyr» og skylte ned de siste restene av det med «noe vann som var oppspedd med blod ... det var vinen vi drakk ved vårt kannibalgilde». Men flertallet la seg ned under det overbredsel de kunne finne i farten —en offiser i 52. regiment sendte oppasseren sin tilbake for a hente et teppe fra en av pakningene som Keisergarden hadde kastet fra seg — og sovnet. En av Pictons offiserer sovnet på flekken da han hørte at signalet «Holdt» ble blåst, og han tenkte ikke på mat før senere på natten, da han våknet og spiste noen koteletter som var kokt i brystpanseret til en død kyrasser. (Kjøtt i kyrass var i høy grad å la mode under Waterloo-felttoget, på samme måte som grillede rotter på bajonett skulle bli det i 1871 og champagne som var gravd opp fra slottshagene i 1914). «Omkring klokken fire,» forteller han videre, «satte vi oss opp og snakket sammen. Vi snakket om slaget, og tankene våre kretset mer om hva de ville si om oss hjemme enn om noe annet. Det var ingen jubel! Ingen! Vi hadde, mange av oss, under Pyrenéer-felttoget fått anledning til å konstatere hvilket stoff de franske soldatene var gjort av — vi antok at felttoget bare såvidt var begynt og regnet med at vi skulle igjennom en ny desperat kamp om en dag eller to, sa vi aktet ikke a selge skinnet før bjørnen var skutt.» Andre gjenopplevde slaget i søvne. Keowan, som lå og sov under den blodige frakken til en fallen fransk dragon, hadde mareritt og hørte de såredes skrik, «og så mye av kampen kom tilbake til meg som jeg hadde tid til å drømme om». Denne manifestasjonen av kampsjokk har et sidestykke i Rene Cutforths beskrivelse av nettene i en hytte full av ferske krigsfanger under Den annen verdenskrig; i ukevis ble de forstyrret av skrikene og bablingen fra dem som gjenopplevde sine kampopplevelser. Og et uttrykk for slagsjokk i en annen form har vi i løytnant Hamiltons beretning om hvordan han tilbragte kvelden.I I Waterloo kom vi inn i et hus der hvert eneste rom var fullt av døde eller døende. Jeg var glad til at jeg fikk meg en stol, og satte meg ved et bord i et stort rom der det i alle hjørner lå folk som stønnet og bar seg. Etter at husets herre hadde bragt oss en bit brød og en flaske vin, begynte vi a samtale 196
om dagens hendelser; og siden han i flere år selv hadde tje nestegjort under Bonaparte, hadde vi ingen mangel på samtaleemner... Da vi hadde spist vårt brød og vin, som smakte oss fortreffelig til tross for at rommet var fullt av stakkars sårede mennesker, trakk vi oss tilbake til et høyloft for natten, som vi tilbragte i fullkommen hvile. En slik likegyldighet overfor de såredes lidelser på kloss hold kan bare forklares med at en eller annen mental forsvarsme kanisme var tradt i virksomhet; og det kan vel også hende at den nesten øyeblikkelige søvn som arméen falt i var en slags kollektiv forsvarsmekanisme. For selv om arméen var trett, kan den ikke ha vært så utmattet at den ikke hadde krefter nok til å gi de sårede en smule førstehjelp. Likevel hersker det nesten full enstemmighet i de overlevendes beretninger om at ingenting ble gjort før det grydde av dag, og i mange tilfeller ikke før flere timer senere. Uansett hvor hjerteløst dette kan virke, stemmer det med hva vi vet om menneskers adferd i ka tastrofesituasjoner. Jo mer omfattende ødeleggelsene og tapet av liv er, desto sterkere er de overlevendes følelse av hjelpeløs het og frustrasjon — og botemidlet de griper til er passivitet. Alle slag er, til en viss grad og for et større eller mindre antall av deltagerne, katastrofer. Waterloo var en katastrofe av me get betydelig størrelsesorden. Innenfor et område på tre kilo meter i firkant — et skrånende sletteland uten trær, uten vann og nesten uten bebyggelse, en slette som om morgenen hadde vært dekket av modnende korn, lå det da natten falt på førti tusen mennesker og ti tusen hester, mange av dem ennå le vende, men hjelpeløse. Franskmennene, som kunne ha gjort noe for å hjelpe, hadde flyktet med prøysserne hakk i hæl. De av britene som var igjen kastet et blikk omkring seg og lukket øynene. De visste hvor lite et regiment som hadde gått inn i slaget med bare tre leger, hadde mistet en tredjedel av sin styrke og manglet hjultransport til å evakuere de alvorligere tilfellene, kunne gjøre for å lindre nøden. Ikke før neste mor gen var de parat til a sette sin utilstrekkelighet på prøve.
197
De sårede De mindre alvorlig sårede fra Quatre Bras var blitt ført fra slagmarken til Brussel på hestene til 7. dragon-garderegiment, som av hertugen var blitt beordret til ambulansetje neste. De som ikke klarte å sitte på hesteryggen ble senere transportert med kjerrer. De sårede fra Waterloo ble fra og med mandag morgen 19. juni samlet sammen av sine regi menter; de lettere tilfellene ble behandlet av regimentslegene, mens de alvorligere ble transportert til Brussel for sykehusbe handling. Ekstra transportmidler, mesteparten fra distriktet, ble rekvirert for å evakuere de sårede som regimentene ikke selv kunne ta seg av. Stort sett ble britene evakuert først. Noen av franskmennene ble evakuert like raskt som en del av bri tene, men det var fremdeles franskmenn igjen da alle briter var borte. Noen ble liggende ute i to dager og tre netter og ble ikke tatt hånd om før den 21. juni. Innen den tid hadde sjokk i forening med blodtap tatt livet av de fleste alvorlige sårede, og der hvor det ikke var mulig a fa tak i vann hadde uttørkin gen av kroppen ført til at også en del lettere sårede strøk med. Noen av de sårede var blitt evakuert allerede under slaget. Howard fra 33. regiment skrev i et brev til sine pårørende at «vi ble angrepet så voldsomt at vi knapt kunne sende våre så rede offiserer bak linjene, for ikke å snakke om soldatene» et talende vitnesbyrd bade om datidens militære sanitetspraksis og om klasseskillet. Som sykebærere fungerte regimentsmusikerne som, fordi de var ikke-stridende, ikke hadde noe annet å ta seg til på slagmarken; de var beryktet for sin til bøyelighet til å plyndre. De mindre alvorlig sårede gikk van ligvis på sine egne ben mens de som ikke kunne stå på bena ble båret på en dør om de var heldige. Ridende offiserer ble sittende i sadelen så lenge de klarte det. Sjefen for 23. regi ment, Ellis, ble såret i brystet av en muskettkule. Han bad den bakerste rekken i karréen om å åpne vei for ham, red ut, ble kastet av hesten da den hoppet over en grøft og deretter fun net og båret inn i et skur, som litt senere begynte å brenne. «Utmattet etter så mange sjokk, utåndet han like etterpå.» Karakteren av de sår legene ble konfrontert med nar de så rede før eller senere ble bragt til dem, var nokså ensformig. Noen av pasientene led ikke av annet enn sjokk. Leeke fortalte om hvordan «en ung gutt... fra kompaniet vart ble truffet av 198
et kanonskudd, og han var ubevegelig og blek som et laken da han ble båret bort. Vi trodde at han var døende. To-tre dager senere trodde jeg knapt mine egne øyne da jeg så ham komme gående inn i bivuakken. Skuddet hadde sopt med seg kruttpungen hans, og han var blitt fullstendig sanseløs av skrekk». Men Leeke kunne også fortelle om resultatet av et virkelig treff av en kanonkule. «Woods ... ble slått over ende da en ka nonkule traff ham rett i kneet. Han ble båret inn i karréen. Jeg så hvordan benet ovenfor kneet hurtig begynte å hovne opp til det var like tykt som kroppen hans.» Leeke fikk selv en ba gatellmessig skade på en temmelig selsom måte: en beinsplint fra skallen til en mann som ble drept rett foran ham, rammet ham i tommelfingeren, som hvilte mot bannerstangen, men en slik kraft at fingeren neste dag var blåsvart. Det var mange hugg- og stikksår fra sverd og lanser som måtte behandles, og en del stikksår etter bajonetter. Her bør det innskytes at bajonettsårene vanligvis var blitt påført ofrene etter at disse var blitt såret på annen måte; det er ingenting som tyder på at ar meene ved Waterloo (eller i noe annet av datidens slag for den saks skyld) krysset bajonetter med hverandre. Storparten av sverd- og lansesårene var det kavalerister som hadde fått, skjønt på langt nær alle kavaleristenes sår var forårsaket av blankvåpen. Det fremgår blant annet av listen over de sår de tjueto offiserene i 13. husarregiment hadde pådratt seg. To av dem var dødelig såret av muskettkuler,1 og den ene av disse hadde dessuten fått et voldsomt slag i lysken da en jernkule fra en kardesk rammet uret hans og slo det flatt, en var såret i armen av en muskettkule (årsak ikke oppgitt) og hadde dess uten fått et hugg i siden av en sabel (han forlot ikke slagmar ken), en ble kastet av hesten og slått sanseløs, en ble rammet av en rikosjett i kjeven og to hadde fått sverdhugg i hendene. Prosjektiler av forskjellige slag var årsak til storparten av de sår infanteriet ble påført. Artilleriet var, som før nevnt, infan teriets verste fiende, og dets dødeligste prosjektil var rundkulen. Å bli rammet av en kanonkule var nesten ensbetydende med døden, medmindre treffpunktet lå langt ute i ekstremite tene. Det nest farligste prosjektilet var kardesken, men den var ikke nødvendigvis dødelig: Løytnant Doherty «ble rammet av et kardesk-fragment i maven, og et øyeblikk etter fikk han en 1 En var drept av en kanonkule, en var såret av en granatsplint i hoften, to var såret av muskettkuler i hodet.
199
muskettkule i hodet», men han overlevde og fortalte i 1834 om sine opplevelser. Muskettkulene var de letteste prosjekti lene, men tunge nok til å drepe så lenge de hadde noen anslagsenergi igjen. Canning, en av Wellingtons adjutanter, «fikk en muskettkule i maven, og skjønt han tok seg voldsomt sammen, klarte han nesten ikke å snakke av smerte ... Vi satte ham på bakken og støttet ham opp med ransler, og ... noen minutter senere var hans liv endt». Pa grunn av kulenes lave hastighet, kunne soldatene få alvorlige sår av dem uten å bli slått over ende. Det er årsaken til alle de beretningene vi har om sår som plutselig viste seg på den personen fortelleren snakket med. Dawson Kelly stod og snakket med general Halkett da sistnevnte «fikk et sår i ansiktet av en muskettkule som gikk tvers gjennom munnen på ham», og Hamilton fra Scots Greys fikk øye på en dragon «hvis kinn, akkurat idet jeg så på ham, åpnet seg samtidig som jeg kjente dragsuget av en kule som strøk tett forbi leppene mine». Å bli såret på en av disse måtene var ille nok. Det som gjorde de såredes situasjon dobbelt ynkverdig var at nettopp de hadde lett for å bli såret på nytt - unntatt i de få tilfelle der de raskt kunne evakueres. Det skjedde meget hyppig at de sårede ved Waterloo ble såret igjen, ofte med dødelig utgang og iblant med overlegg. Jackson, en av Wellingtons stabsoffi serer, fant prøysserne i full sving med a bajonettere de sårede franskmennene nær Rossomme om kvelden etter slaget, og reddet livet til en britisk dragon «hvis skjebne de stod og dis kuterte ...» ved å rope: «Er ist ja ein Englånder!» De franske lansenérene, hvis lange våpen gjorde det så lett for dem å stikke en mann som lå hjelpeløs på bakken, angrep gang pa gang de hesteløse overlevende fra Unionsbrigaden. Mange ble bragt inn med over et dusin lansestikk i kroppen. En mann hadde fått atten stikk, men overlevde likevel. Men det var heller ikke fritt for at britiske kavalerister brukte våpen på sårede franskmenn. En offiser i Pictons divisjon skrev om det han så under den endelige fremrykningen: «Uansett hvor her det og egoistisk vi var blitt... kunne vi ikke uten beklagelse se tilbake på de sabelsår vårt kavaleri hadde forårsaket. For svarsløse mennesker ... ble hugd ned pa mafa under seiersrusen. En stakkars fransk soldat satt og holdt på haken sin, som nesten var helt gjennomskåret av en sabel. Han var såret på andre måter også.» 200
Den kjensgjerning at mye av massakreringen og lemlestelsene ble utført av ryttere mot infanterister og hesteløse kava lerister gir oss god grunn til å spekulere pa om en eller annen form for «arts-fiendskap» kan ha gitt seg slike utslag - om det er slik at soldater til hest føler en enorm overlegenhet over fotsoldater og derfor ikke har noen skrupler for a drepe dem på stedet. Det vi vet fra Waterloo tyder i hvert fall ikke pa at det var vanlig at infanterister drepte andre, forsvarsløse infan terister; og infanteriets tradisjonelle antipati mot kavaleriet — delvis et produkt av den tradisjonelle bruken av kavaleri til å slå ned mytterier i infanteriregimenter — kan kanskje ha sin rot i kavaleriets innstilling til den underlegne parten. Spekulasjonene om hva som fikk ellers hederlige soldater til å gå løs på sårede og vergeløse medmennesker, reiser også det spørsmål om det overhodet er fruktbringende a anvende begrepet «grusomhet» på handlinger som blir begått under kamp. Spørsmålet må besvares med ja. For selv om kampen setter menneskene under et ytterliggående press, og selv om en stor del av den militære prosedyre tvinger mennesker til å drepe — eksempel: kommandosekvensen «Lad ... Fyr!» — kan hverken påkjenningene eller de andre særegne omsten dighetene i kamp fullstendig utradere menneskets frie vilje el ler muligheten for å vise gjensidig barmhjertighet fiender imellom. Korporal Dicksons beskrivelse av sin adferd under Unionsbrigadens angrep er en enkel og forbausende opprik tig beretning om grusomhet: «Så kom vi inn mellom kano nene ... For en nedslakting! Jeg kan enna høre franskmen nene skrike Diable nar jeg hugg etter dem, og stønnene de ut støtte når sverdet mitt traff der det skulle ... Artillerikuskene satt på hestene sine og gråt da vi kom inn mellom dem, de var bare guttunger ...» For a oppdage at mennesker kan oppføre seg bedre enn som så under kamp og legge for dagen en spon tan og sann barmhjertighet, behøver man bare a lese om sje fen for 18. husarregiment, Murray, som under nøyaktig tilsva rende omstendigheter gav sine menn uttrykkelig ordre om ikke å skade noen franske artillerister; eller om Hughes, 30. regiments adjutant som i siste øyeblikk reddet en hesteløs fransk offiser fra å bli spiddet på britiske bajonetter og tok ham med seg inn i karreen for a beskytte ham; eller om ser sjanten fra 14. regiment, hvis menn ville skyte pa en fransk kavalerist som hadde snudd for a plukke opp en hesteløs ka201
merat, og som stanset dem med ordren: «Ikke skyt! La ham gå. Han er en hederlig kar.» Eller om den franske kyrasseren som hadde løftet sabelen for å hugge ned en britisk livgardehornblaser, men senket den da han oppdaget at det var en guttunge han hadde for seg; eller en annen kyrasser som, da han oppdaget at majoren fra Kongens tyske legion som han var i ferd med å angripe manglet den ene armen, hilste til hjelmen med sverdet og red vekk. Historien om Waterloo er faktisk full av eksempler på ganske nøytral og normal men neskelig kontakt mellom mennesker som tilfeldigvis bar for skjellige uniformer — på at britisk infanteri søkte dekning blant franskmenn som var blitt såret under det siste angrepet og spurte dem om hva de trodde om slagets utfall, på at sol datene gjorde grimaser til hverandre, vekslet blikk og betrak tet hverandre som individer etter som slagets tidevannsbølger bar formasjonene mot hverandre og fra hverandre. Om nøy tral adferd og barmhjertig gjerning er mulig i kampens hete, er direkte grusomhet også mulig. Herav det paradoks at av alle lidelsene ved Waterloo er det noen som appellerer mer inntrengende til vår medfølelse enn andre. Synet av slagmarken gikk hardt inn på de overlevende da sjokket etter kampen hadde fortatt seg. Hestenes lidelser, som hadde gatt inn på soldatene allerede under kampen da men neskelige lidelser ikke gjorde det, var enda verre da det lysnet av dag den 19. juni. De var blitt utsatt for det samme assortement av sar og skader som de tobente kampdeltagerne, men til forskjell fra dem måtte de sårede hestene avlives nesten alle som én. Selv det måtte mange av dem vente lenge på mens de sårede soldatene ble samlet sammen. Den 19. juni var en svart dag ogsa av en annen grunn: i noen regimenter skjedde det nesten like mange dødsfall som det hadde gjort dagen i for veien. For nå var datidens sårede soldaters farligste fiender i full aktivitet: sjokk, bukhinnebetennelse, uttørking og blodtap. Mye av blodtapet skyldtes forresten årelating. I 32. regiment, som hadde tjueåtte falne under slaget, døde atten mann den 19. juni. I løpet av 27. og 28. juni døde ytterligere tjuetre mann og i løpet av de følgende månedene sju mann, den siste sa sent som 16. januar 1816. Andre offere bukket under på et enda senere tidspunkt; en gardeoffiser som hadde mistet un derkjeven og tungen døde således to år senere av underernæ ring. 202
Få detaljerte sakshistorier om behandlingen av de sårede har overlevd, hvis de overhodet har eksistert (men sir Charles Bell, som sammen med en rekke andre engelske leger i hui og hast ble sendt til Brussel og gjorde et heltemodig arbeid i de improviserte sykehusene, har etterlatt seg en del fremragende akvareller av de sårene han behandlet). Den beste beretnin gen har vi fra en av de sårede selv, løytnant George Simmons fra geværbrigaden. Han fikk en kule i ryggen akkurat da han stod og gratulerte seg selv med sin tilsynelatende usarbarhet, ble båret bak linjen og fikk kulen, som var blitt liggende under den høyre brystvorten, fjernet av kirurgen som deretter tappet ham for en liter blod. Med store smerter satt han deretter pa en ledet hest helt til Brussel, hvor han ble lagt til sengs hos noen venner. I de følgende tre ukene ble han arelatt flere gan ger daglig, inntil han fikk sin oppasser til å drepe iglene som det var meningen at han skulle bruke. Han falt i coma flere ganger. Endelig sprakk såret den 14. juli, og en enorm mengde puss rant ut. Fra denne dagen begynte han å komme til hektene igjen. Tilfellet er av en moderne lege på grunnlag av symptomene blitt diagnostisert som «en subfrenisk abscess med høy feber», og den behandling løytnanten fikk var nesten diametralt motsatt av hva man ville ha gjort i dag: han ville ha fått blodoverføringer istedenfor a bli arelatt, og deretter antibiotika som forberedelse til en operasjon for å tappe abcessen for materie. På bakgrunn av hans opplevelse var det kanskje ikke så uheldig likevel, det doktor Bell kunne notere da han kom tilbake fra sykehuset for franske fanger: «Den andre søndagen (dvs. 25. juni). Mange sårede enna ikke for bundet.» På det tidspunkt var armeene langt borte. De unge offise rene som, i likhet med Macready, om kvelden den 17. hadde undret seg på om de forestående fiendtlighetene bare ville bli kalt en «aksjon» eller hedret med betegnelsen «slag», kunne ta det med ro. Det samme kunne alle de som hadde regnet med å måtte kjempe igjen om et par dager. Den 18. juni hadde gitt de allierte en overveldende seier, og de drøftet na hva den skulle kalles. General Vivian hadde skrevet hjem og uttrykt håp om at alle britiske deltagere måtte få en medalje med stedsnavnet Mont St. Jean. Bliicher hadde foreslått La Beile Alliance. Men Wellington bestemte seg for navnet Waterloo, fordi det var lettere å uttale for engelskmenn. Fenrik Howard 203
fra 33. regiment skrev i et brev fra Paris den 3. juli: «Jeg har jo ofte uttrykt ønske om å få se et stort engasjement. Nå har jeg sett det — og jeg har sett nok.»
KAPITTEL 4
Somme 1. juli 1916 Slagm arken Somme - fransk departement [fylke] dannet av en del av Picardie; prefektur: Amiens; under-prefekturer: Abbéville, Montidier, Peronne. Fire arrondissementer; 41 kantoner; 835 kommuner. Appelldomstol og bispesete i Amiens. De partementet har fått navn etter elven som renner gjennom det. «Døsig,» har man lyst til å tilføye. For det er ikke mye beve gelse i den brede elven som halvkvalt av vannvegetasjon slynger seg gjennom en myrbunnet dal mellom bøkeskoger og nakent kalkland. Landskapet har like sedate trekk. For øy nene på den reisende som tar en av de gamle romerveiene fra Amiens mot nordøst, øst eller sørøst, utfolder det seg i en rekke lave platåer og åser, skilt fra hverandre av grunne daler der Sommes bielver renner: Aire, Ancre, Noye, Avre og Buce. Det er et ensformig landskap, uten hekker og nesten uten skog, men til gjengjeld tett befolket og intenst oppdyrket. Mel lom Noye og selve Somme, på Santerre-sletten, er landet full stendig flatt. Her dyrkes en av landsdelens viktigste grøder: sukkerroer — kjedelige å se på, tunge å arbeide med, men lønnsomme. I september blir veiene pa Santerre-sletten sleipe av leire («Attention! — Betteraves») når roeavlingene blir kjørt til de små raffineriene hvis høye skorsteinspiper markerer landsbyene på sletten. I oktober kaller raffmeri-eierne sam men sine naboer for å skyte rapphøns og hare pa åkrene med etterfølgende matgilder på byttet. I november blir enorme ploger hentet frem fra maskinskurene, festet til stålwirer og trukket over de kilometerlange åkrene av stasjonære motorvinsjer. Livsrytmen i Somme er like sedat som elvene, like re205
gelmessig som trekkene i naturen. Men under pløyingen samler det seg etter hvert små hau ger av fremmedlegemer langs veikantene — rustne, defor merte og jordoversmurte tingester som ved nærmere ettersyn viser seg å være frukter ikke av jordbruk men av krig: bombekasterprosjektiler, artillerigranater, lufttorpedoer — åttetommers, syttifemmillimetere, atten-pundere, 210 mm, Jack Johnson’er, koksbokser eller svirr-bang’er. Veteraner identifi serer dem uten å nøle med de vanlige sjargong-betegnelsene fra dengang for seksti år siden, men de nærmer seg de små haugene med stor forsiktighet. Når pløyingen er ferdig, kom mer mineryddingsoffiserer fra den franske armé og tar med seg funnene til et sted hvor de trygt kan sprenges. Iblant hen der det at en offiser blir drept. Selv etter seksti år er sprengstoffladningene i disse blindgjengerne intakte og detonato rene aktivisert. Mineryddings-offiserer blir også drept i Belgia, langs Ysers bredder og på den halvmåneformede rekken av åsrygger øst for Ypres, og på fransk jord sør for Somme, i Champagnes vingårder og på Lothringens hveteåkrer. Men haugene som samler seg opp på veikantene i Somme adskiller seg på to måter fra dem som ekspertene må ta seg av andre steder. For det første er de større. Riktignok var ikke Somme den sterkest bombarderte slagmark på Vestfronten. Den hedersplassen til hører Verdun hvis vi legger antall granater pr. kvadratmeter til grunn for bedømmelsen, eller høydedragene ved Aisne og Chemin des Dames hvis vi bruker varigheten av bombarde mentet som målestokk. Men av flere grunner dukker det ikke opp på langt nær så mange blindgjengere på andre slagmar ker som i Somme. Rundt Verdun og i Argonne, en annen sek tor som ble sterkt bombardert, er lite av jorden oppdyrket; på fjellskråningene i Vogeserne var den dekket av skog før krigen og ny skog ble plantet senere. I Champagne, tradisjonelt det viktigste øvelsesfelt for den franske armé, blir store områder brukt som skytebaner for artilleriet, og blindgjengerne fra Den første verdenskrig øker bare de eksisterende faremomen tene og tiltrekker seg liten oppmerksomhet. De høye kalkskrentene i Artois, der franskmennene og senere britene og kanadierne kjempet seg frem mot høydedragene i Vimy og Notre Dame de Lorette, er igjen blitt beiteland. I Flandern er jorden så bløt at den svelger krigens øvrige levninger akkurat 206
som den har svelget betong-bunkerne som Hindenburg ville bruke til å stenge britene inne i Ypres-lommen. Derfor er det Somme, med sitt intense jordbruk og sin lette åkerjord, som gir fra seg de største mengder av farlige levninger fra de store offensivene. Storparten av disse levningene er britiske — og dette er den andre karakteristiske forskjellen mellom haugene i Somme og dem som samler seg opp lenger nord eller sør. For Somme var, på en mate som ingen annen slagmark i Den første verdenskrig, britisk territorium. Men Ypres da? vil noen kanskje innvende. Jo, det er riktig nok at Ypres i krigens løp ble nesten som et lite stykke England — og er det fremdeles med sin britiske kirke, sine engelsktalende puber (Bass fatøl), sin engelske skole for barna til krigskirkegårds-gartnerne og sitt mylder av mer spesielle regimentsminner. Men Ypres var hele tiden en liten slagmark, der Haig — selv da^hans angreps-besettelse var på det høyeste — ikke klarte å konsen trere mer enn et halvt dusin divisjoner til angrep. Dessuten vant ikke britene noen seier ved Ypres, unntatt den merkver dige åndelige seier som den dag i dag mer enn et halvt år hundre senere — får de overlevende til a valfarte til stedet for å stå i stillhet under de gravkammerlignende buene i Meninporten og høre rosignalet bli blåst, eller sitte under piletrærne på Ramparts-kirkegården. Somme derimot bød på en uhyre lang angrepsfront der mer enn tjue divisjoner kunne rykke frem side om side. Og tross all den elendighet troppene måtte tåle der, var det også en front som bragte sine triumfer. Det var der britene tok de første stridsvognene i bruk den 15. sep tember 1916, i den sønderskutte landsbyen Flers. To år senere organiserte de det første store panser-gjennombrudd i mo derne krigføring foran Amiens. Og tidligere i året 1918 hadde de, etter at en av deres arméer var brutt nesten sammen, klart å stanse den største av Hindenburgs desperate offensiver som han håpet å vinne krigen med. Det var disse slagene - og de lange periodene med garnisonstjeneste som la mellom dem — som gjorde Somme til en britisk sektor mer enn en fransk, belgisk eller amerikansk. Amerikanerne skulle senere komme til å betrakte Argonne, et forferdelig villnis av tett skog og el ver som gikk over sine bredder, som «sin» slagmark, pa samme måte som belgierne betraktet Yser, der de i nesten fire år kjempet omtrent like mye i vann som pa land. Franskmen207
nene, som hadde utgytt sitt blod langs hver eneste av de åtte hundre kilometerne mellom Nieuport og den sveitsiske grense, betraktet et halvt dusin punkter på Vestfronten som sine egne champs cThonneur fremfor noen andre — Verdun naturligvis, men også Chemin des Dames (det var på grunn av den fantastiske utsikten over Aisne at Ludvig XV til sine døtre hadde anlagt veien som åskammen ble oppkalt etter), Tahure og Main de Massiges i Champagne, Les Esparges i St. Mihiellommen (senere også åstedet for en amerikansk offen siv) og Sainte Marie des Mines og Hartmanwillerkopf (le vieil Armand) i Vogeserne, der Chasseurs alpins og Alpenjåger fikk prøve sine spesielle ferdigheter i fjellkrig mot hverandre i 1915. Mort-Homme, Høyde 304, Neuville Saint-Vaast, Somme-Puy, Malmaison, Moulin de Laffaux — det var stri dene om slike ukjente og avsidesliggende biter av fedrelandet som gjorde dem «franske» på en måte de ikke hadde vært før. Og på samme måte var det slagene i 1916 og 1918 — Bazentin, Poziéres, Morval, Thiepval, Transloy, Villers Bretonneux som gjorde Somme «britisk». Men ingen av dem i sterkere grad enn det første slaget, slaget ved Albert, og dets første dag, 1. juli 1916. Somme var i 1916 nytt område for mye av den britiske ar méen. I midten av 1915, etter at de allierte var blitt enige om å redusere lengden på det franske frontavsnittet, var en liten sektor nord for elven blitt overtatt av kjernen til det som skulle bli britenes 3. armé, men storparten av den britiske ekspedisjonsstyrken (BEF) stod fremdeles i Flandern. Etter som den fikk forsterkninger, hadde den utvidet sin front sørover, men bare langt nok til å krysse våtområdene ved elven Lys til kullfeltene øst for Lille, der den i 1915 utkjempet en serie mindre, morderiske slag fra skyttergrav til skyttergrav og or ganiserte én større, feilslått offensiv. Alle disse aksjonene — ved Neuve Chapelle, Aubers-åsen, Festubert og Givenchy — hadde vært særpreget av kampenes usedvanlige villskap og de elendige fysiske omstendigheter soldatene levde under. Mel lom Ypres og Armentiéres står grunnvannet overalt like un der torven, og en stor del av den britiske linjen måtte derfor bygges opp av sandsekkbarrikader istedenfor skyttergraver. Og nesten overalt hadde tyskerne sikret seg høydedragene som gav dem fri utsikt og skuddfelt over lendet: nær Ypres holdt de åsryggene Paschendaele og Messines, på kullfeltene 208
storparten av slagghaugene og — inntil de ble ødelagt — tår nene over gruveinngangene. Tvunget til å forsøke å sikre seg høyere og tørrere lende, hadde britene drevet sine linjer så langt frem at de mange steder nesten kunne snakke med tys kerne. Ved Spanbroekmoelen sør for Ypres var det bare ett eneste piggtrådgjerde mellom skyttergravene, og partene skif tet pa a reparere det fra hver sin kant i ly av mørket. Men tross de store og kontinuerlige tapene — omkring 300 mann pr. dag — som denne fysiske nærheten og de stadige angre pene kostet britene, var Flandern blitt et slags «hjem» for BEF. Bak linjene — og bataljonene forlot skyttergravene med re gelmessige og ganske hyppige mellomrom for å «hvile» — lå landsbyene der soldatene fikk tak over hodet, deilig tørt høy å sove i, øl og pom m es frites og anledning til å spille fotball. Da bøndene lærte seg å profitere på situasjonen, opprettet ar méen og kirkesamfunnene provisoriske kantinehytter der ølet var bade sterkere og billigere og man dessuten kunne få god engelsk te så mye man orket — en drikk som den lokale be folkningen aldri lærte seg å lage på anstendig vis. Lenger bak fronten, i de små flamske markedsbyene som Poperinghe («Pop»), Bailleul og Béthune, blomstret kafeer og restauranter på sitt nye klientel av unge offiserer som kom ridende i flokk for å feire en frikveld med et godt måltid mat, bekvemme sto ler og et beger eller flere. Andre små møtesteder var i ferd med a bli kjent viden om: klubber hvor orkestere og andre enter tainere — militære eller sivile som kom på besøk fra England — opptrådte, og en rekke profane adresser som offiserer bare kunne besøke inkognito, og helst ikke i det hele tatt. Geogra fien i Vest-Flandern, Nord og Pas de Calais var dermed blitt hjemmebane for mannskapene i BEF ved utgangen av 1915. Det vidstrakte veinettet (som allerede var blitt sterkt utbedret av ingeniørtroppene) var noe man kunne utenat, og stedsnav nene var blitt «tommifisert» over et stort område. Det gjaldt ikke bare større sentra som var velkjente også hjemme i Eng land — Armenteers (Armentiéres), Wipers (Ypres), Vlam (Vlamerthinge) og Eetaps (Etaples) — men også temmelig mange små punkter av utelukkende lokal taktisk betydning. Tommienes navn på mange av dem var kjent langt utenfor de væpnede styrker: Plugstreet (Ploegsteert) Wood og White sheet (Wytschaete) for eksempel — men de fleste dannet en privat kode: Tram Car Cottage, Battersea Farm, Glencorse 209
Wood, Beggar’s Rest, Apple Villa, White Horse Cellars, Kan sas Cross, Doll’s House. Opprinnelsen til disse navnene, som dukket opp under BEFs episke øyeblikk i oktober-november 1914, var allerede glemt sommeren etter. Ved utgangen av 1917 var også selve stedene forsvunnet. Men navnene gikk fremdeles fra munn til munn etter som nye bataljoner avløste de gamle mellom slagghaugene og i de sønderskutte skogene. Somme var derfor et landskap som ble betraktet med den ytterste skepsis av de bataljonene som kom dit nordfrå i mars 1916. De korte sektorene som var blitt holdt siden foregående sommer av 3. armé virket velkjente nok for 4. arme: skytter gravene var ryddige og anlagt etter reglementet, med sam menhengende piggtrådbelter på forsiden, brystvern og ryggvern, traverser — de regelmessige vinklene i linjen som hind ret en angriper i å komme i besittelse av en hel strekning ved å skyte langsetter den - og støtte- og reservelinjer i korrekt avstand: den første hundre og åtti meter fra frontlinjen, den andre ytterligere tre hundre og seksti meter lenger bak. Slik innkvartert kunne brigadene i 4. armé belage seg på å orga nisere en skikkelig skyttergravs-rutine og la hver enkelt av sine fire bataljoner alternere mellom front, reserve og hvile i en seksten dagers turnus. Men divisjonene i 3. armé, som ble flyttet sidelengs og arvet en sektor som franskmennene hadde forlatt, følte seg ikke hjemme. Etter alt å dømme hadde deres forgjengere overhodet ikke ført skyttergravskrig, i hvert fafi ikke i britenes betydning av ordet. Det vokste prestekraver på brystvernene, og mange steder var ikke skyttergravene sam menhengende, men nærmest isolerte «posisjoner» som var be kvemme nok å holde til i, men dårlig egnet både for sammen hengende forsvar i bataljonsforband og som utgangspunkter for nattlige raid. Og sannheten var at franskmennene ikke hadde ført noen skyttergravskrig ved Somme. For dem var det en «inaktiv» sektor som de nøyde seg med å holde med en minimal infanteristyrke i frontlinjen; de baserte seg på å bruke sitt godt ut styrte korps- og divisjonsartilleri med syttifem millimeters feltkanoner til å avverge eventuelle tyske angrepsforsøk. Men tyskerne som lå vis å vis dem hadde aldri satt dem på prøve. Den tyske overkommando var nemlig ogsa tilfreds med a be trakte Somme som en rolig sektor og overlate den til reservedivisjoner som her fikk anledning til å leve livet ufarlig og be210
hagelig så lenge de forbedret linjen — med graving og piggtrådstrekking — og holdt franskmennene på den rette siden av Ingenmannsland. Noen av de tyske divisjonene ved Somme hadde følgelig vært der siden september 1914, prak tisk talt uten å miste en eneste mann, unntatt blant de kontin gentene de iblant måtte avgi når de allierte angrep i Flandern eller Champagne.
Planen Alt dette skulle snart bli forandret. Siden desember 1915 hadde franskmennene og britene planlagt en stor offensiv på Vestfronten, og sektoren de hadde valgt var den som gikk «tvers over Somme». Dette var på ingen måte den første of fensiven i vest. Den S-lignende fasongen på Vestfronten var i seg selv resultatet av en serie offensiver i 1914. Den første, som franskmennene rettet mot Lothringen, hadde plassert den nederste slyngen på S’en langs Vogeserne og elven Meurthe. Den andre, som tyskerne satte i gang på grunnlag av den avdøde mesterstrategen Schlieffens plan med Verdun som dreiepunkt, hadde plantet S’ens sentrum ved Aisne etter en ukelang strid ved Marne. Den tredje offensiven, «Kapplø pet mot havet,» ble utkjempet mellom franskmennene og tys kerne langs svillene på de parallelle hovedbanesporene i det nordøstlige Frankrike, gjennom departementene Oise, Somme, Pas de Calais og Nord, og endte med at S’ens øverste slyng kom til å ligge ved elven Yser. Der mistet begge parter i oktober og november, da de tørnet sammen på det siste styk ket åpen front som fantes i vest, den siste gnist av håp om en rask seier. De innså nå at en avgjørelse måtte søkes på den andre siden av piggtråden. Men en stor del av det terrenget skyttergravslinjen gikk gjennom var uegnet for avgjørende operasjoner. Nord for Ypres var begge parter hemmet av oversvømmelsene; sør for Verdun var det enten elver, skoger eller fjell — eller alt på én gang — som truet med å bremse enhver fremrykning, hvis den overhodet lot seg sette i gang. Mellom Oise og Aisne i sentrum var det likeledes bratte elvedaler som gav liten mu lighet for gjennombrudd, og dessuten var det en rekke andre 211
problematiske strekninger, deriblant Lys-dalen sør for Ypres og Argonne-skogen vest for Verdun. Den korte utstrekningen av en passende angrepsfront som ble igjen nar alle disse ugunstige sektorene var trukket fra, spilte ingen rolle for tys kerne. Det hadde omsider gått opp for dem at Schlieffenplanen ikke var så god som de hadde innbilt seg, og de var fornøyd med å holde seg på defensiven i vest mens de beseiret russerne i øst. Men det spilte en stor rolle for franskmennene, hvis nasjonale ære og for øvrig også en god del av de nasjo nale rikdommer lå i tyskernes bukselomme, og for britene, som etter en kraftig oppbygning av sine militære styrker trengte en passende slagmark der de kunne demonstrere sin militære makt og sin troskap mot den felles sak. Enhver som hadde en smule strategisk innsikt kunne lett konstatere at det bare fantes tre sektorer hvor lendet og belig genheten av jernbanesporene var til fordel for et alliert an grep: Somme, Artois og Champagne. I løpet av 1915 var det i de to sistnevnte områdene de konsentrerte styrkene sine. Begge bød på høytliggende og tørt lende, med et bakland der fremrykningen hurtig kunne føres videre hvis skyttergravslinjen først kunne brytes. Men det var mindre terrengets natur enn deres forhold til hverandre som gjorde at den franske overkommandoen foretrakk disse sektorene. Marskalk Joffre siklet fremdeles etter det avgjørende slaget han var blitt snytt for i 1914 og insisterte på å betrakte Vestfronten som en «operasjons-skueplass» og ikke som den befestede posisjon den faktisk var, og dens sentrale seksjon derfor som en «hovedlomme». Forsåvidt som frontlinjen mellom Verdun og Ypres gikk omtrent i en halvsirkel som dannet den øverste slyngen i S’en, var den en lomme, med sin nordlige rot i Artois og den sørlige i Champagne. Det skulle imidlertid snart vise seg at det var en illusjon å tro at et angrep på hovedlommen var den rette strategien eller at den konvensjonelle angrepsmetoden mot en lomme — angrep mot begge røttene samtidig —ville lykkes under de omstendigheter som forelå i 1915. Det var mange grunner til at det ikke lykkedes. Noen av dem fikk man et glimt av i den franske våroffensiven 1915, kjent som «Det andre slaget i Artois», da franskmennene uten hell forsøkte å erobre Vimy-åsen. Flere skulle bli åpenbart — og mer full stendig — i septemberslaget, som var en ekte felles offensiv mellom franskmennene, som angrep i Champagne, og et par 212
britiske og franske arméer som angrep side om side i Artois. Igjen forsøkte franskmennene forgjeves å ta Vimy-posisjonen, og britene klarte med nød og neppe å ta landsbyen Loos (de hapet a kunne skape forhold for et kavaleri-gjennombrudd), mens den franske hovedoffensiven i Champagne — for øvrig den siste der de angrep med faner og orkestere i spissen — oppløste seg i blod og elendighet på Tahures og Main de Massiges’ skråninger. Den allierte strategien for 1916 krevde derfor en ny offensiv plan. Joffre fant dessuten ut at den trengte en ny front. Dette skyldtes dels en voksende erkjennelse av at en front som alle rede var angrepet én gang var blitt så «fortykket» - dvs. så opprotet og gjennomkrysset av et nettverk av nye og gamle skyttergraver — at et nytt angrep på samme sted hadde enda mindre utsikt til å lykkes. Men mest skyldtes det hans ønske om å involvere britene i en storoffensiv i 1916. Joffre gjorde britene urett nar han mistenkte dem for å være lite lystne på en offensiv; derimot var han inne på noe da han antok at de res valg av sektor for en offensiv formodentlig ikke ville passe med hans Store Strategi. Haig, som hadde gjort seg berømt ved forsvaret av Ypres i desember 1914 hadde, så snart han overtok kommandoen over BEF i desember 1915, satt sin stab i Sang med a planlegge den neste britiske offensiven på samme sted. Ved å velge Somme-fronten, der britenes og franskmennenes sektor møttes, som brennpunktet for de al liertes bestrebelser i 1916, oppnådde Joffre i hvert fall at disse bestrebelsene ville ha et felles mål og hensikt: å beseire tys kerne pa fransk jord og under hans hånd. En annen sak var (som Joffre privat innrømmet) at midlet til å beseire dem matte bli utmattelseskrig og ikke det gjennombruddet britene fremdeles håpet og trodde på. Men utmattelseskrig er et spill som begge parter kan spille. Både britene og franskmennene hadde altfor lenge og altfor lettvint tatt det for gitt at tyskernes holdning på Vestfronten var rent defensiv. Det psykologiske sjokket ble derfor nesten like stort som det fysiske da tyskerne i midten av februar 1916 helt uventet åpnet en storoffensiv ved Verdun, Vestfrontens nederste dreiepunkt. Franskmennene forstod med én gang at hensikten var a tvinge dem til enten å foreta en ydmykende retrett eller å tåle harde og langvarige tap. De valgte det sist nevnte alternativet; men fra den dagen tyskerne angrep mis213
tet de fransk-britiske drøftelsene sitt akademiske, nesten filo sofiske tempo og fikk et stadig sterkere preg av desperasjon et ter som de franske tapene ved Verdun økte. Ved utgangen av mars — etter bare seks ukers kamp var tallet pa døde og sårede allerede kommet opp i 60 000. I mai, da Joffre besøkte Haig i hans hovedkvarter, ble det beregnet at tapene ville ha steget til 200 000 innen månedens utgang. Haig medgav at det var nødvendig å fastsette en tidlig dato for åpningen av Somme-offensiven, og antydet at perioden mellom 1. juli og 15. august kunne passe. Da ble Joffre meget opphisset og ut brøt at «den franske armé ville opphøre a eksistere» dersom ingenting var blitt gjort innen den tid. Pa stedet ble de to ge neralene enige om 1. juli som apningsdato. Britene skulle an gripe med et dusin divisjoner nord for elven, mens fransk mennene skulle sette inn tjue divisjoner pa sørsiden.
Forberedelsene Haigs planleggere fikk det nå travelt med å utarbeide de en delige detaljene. I løpet av årets første fire-fem måneder hadde de bak Somme-fronten bygd opp den infrastruktur av veier, jernbanespor, leirer, sykehus, vannpumpestasjoner, forsyningsdepoter og transportparker som er nødvendig for å sette i gang en planmessig offensiv i industriens tidsalder. Det viktigste enkeltresultatet av disse bestrebelsene var akkumuleringen av ammunisjon til artilleriet: 2,9 millioner granater lå allerede på plass i de fremskutte forsyningsdepotene. (Til sammenligning kan nevnes at Napoleon hadde omkring 20 000 ladninger til sine kanoner ved Waterloo). Følgelig var artilleriprogrammet det viktigste element i angrepsplanen. Det ble delt i to. Første del skulle bli et ukelangt strategisk bombardement, hovedsakelig konsentrert mot tyskernes skyt tergraver, men også rettet mot forsyningslinjene som førte frem til dem, overalt hvor disse lå slik til at det var mulig å nå dem med artilleriet. Annen del av artilleriplanen var sperreilden - på engelsk og fransk barrage. Betydningen av dette ordet, som var nytt for britene i 1916 (men ikke na lenger!), er egentlig «noe som hindrer bevegelse». Og det var nettopp den ønskede funksjon av de alliertes tir de barrage, den var et gar214
din av eksploderende granater som gikk forut for det fremrykkende infanteriet og hadde til formål å hindre fienden i å flytte seg fra dekningsstillingene til forsvarsposisjonene sine før det var for sent. Ifølge artilleri-teorien skal en sperreild som blir avgitt i omhyggelig beregnede porsjoner, kunne føre eget in fanteri tvers igjennom en fiendtlig stilling uten at de mister så mye som en mann på grunn av fiendtlig infanteri-ild. Den eneste teoretiske grense for den beskyttelse sperreilden kunne gi lå i rekkevidden til de kanonene som ble brukt. Det betydde at utenfor en linje ca. fem tusen fire hundre meter fra batteriene, dvs. omtrent fire tusen fem hundre meter fra den forreste skyttergraven, kunne infanteriet ikke lenger regne med at artilleriilden nådde de områdene de ville okkupere. I praksis ble de «effektive» rekkeviddene regnet noe kortere — ordet «effektiv» hadde endret sin betydning siden Waterloo. Der betydde det, som vi så, noe som «hadde virkning på fien den», noe prosjektilene ikke hadde på lang avstand fordi de raskt mistet hastigheten og treffsikkerheten. I 1916, da en ny teknologi hadde forbedret både utgangshastigheten og treff sikkerheten tifoldig og den moderne sprenggranaten dessuten hadde dødelig virkning uansett på hvor lang avstand den rammet, betydde «effektiv» ild i virkeligheten «iakttagbar» ild, dvs. nedslag som kunne iakttas av en observasjonsoffiser som holdt kontakt med sitt batteri og korrigerte ildrørenes elevasjon og sideretning. Observatøren skulle til enhver tid holde seg hakk i hæl på det angripende infanteriet og dessuten sørge for at hans telefonkabel til batteriet var intakt, hvilket var ad skillig vanskeligere — og grensen for artilleriildens effektivitet ble derfor i praksis bestemt av hans evne til å observere granatnedslagene nøyaktig. Hvis vi regner hans effektive syns vidde til ni hundre meter og hans avstand fra det ledende in fanteriet til samme distanse, får vi en «effektiv» rekkevidde for sperreilden på cirka tre tusen seks hundre meter fra den for reste skyttergraven. Dette var nesten nøyaktig den maksimale distanse som ble fastsatt for fremrykningen til hver enkelt av infanteriformasjonene den 1. juli, hvilket ikke er overraskende, for det var ak kurat denne matematikken som lå til grunn for fastsettelsen av «målene». På noen divisjonsavsnitt lå de endelige målene nærmere den britiske frontlinjen dersom tyskernes forreste stillinger var nærmere. Men på mindre enn halvparten av 215
fronten falt målene sammen med tysk ernes annen posisjon, og dens beliggenhet hadde tyskerne naturligvis i sin tid bestemt på grunnlag av de samme beregninger av artilleri-rekkevidder som lå til grunn for planleggingen av det britiske angre pet. Det britiske infanteriet ble altså faktisk bedt om å gjen nomføre en offensiv som, selv om den ble fullstendig vellykket, ville resultere i at tyskerne fortsatt stort sett ville være i besit telse av et uavhengig befestningssystem nummer to. For å erobre også denne linjen matte britene kjøre artilleriet og alt dets utstyr frem og gjennomføre en fullstendig reprise pa det første angrepet. Man kan undres over at de ikke ble betenkte over slike utsikter. Forklaringen lå delvis i den orienteringen staben hadde gitt regimentsoffiserene, og som de i sin tur gav videre til mannskapene: der het det at det virkelige ødeleggelsesarbeidet, både mot fiendens befestninger og mannskaper, ville være utført av artilleriet før timen null. Når infanteriet begynte fremrykningen, ville tyskernes piggtradsperringer være valset ned, deres batterier ville være bragt til taushet og skyttergravs-garnisonene begravd i sine tilfluktsrom. Infante riets hovedoppgave ville ganske enkelt bli a spasere frem til målene som offiserene hadde markert på kartene sine, og passe på at de ikke rykket fortere frem enn sperreilden fra ar tilleriet flyttet seg. Når de så nådde målene, ville de bare be høve å installere seg i de tyske reserve-skyttergravene for å være i fullkommen trygghet. Om noen dengang hadde funnet på uttrykket «Artilleriet beseirer, infanteriet okkuperer», ville det ha vært på alles lepper. Eller kanskje det ikke ville det? For en bedre forklaring på armeens optimisme var at den var en tillitsfull armé. Den trodde på forsikringene fra staben, som — det må i sannhetens interesse innrømmes — selv trodde på dem. Den trodde på at dens eget utstyr var bedre enn tysker nes. Den hadde tro på sine bataljonsoffiserers hengivenhet og mot, og med god grunn. Men fremfor alt hadde den en bergfast tro på seg selv.
216
Arm éen Den britiske ekspedisjonsstyrken i 1916 var en av de mest be merkelsesverdige og beundringsverdige militære formasjoner som noensinne hadde gått i felten; og 3. og 4. armé som skulle angripe ved Somme, gav et fullkomment tverrsnitt av de typer avdelinger arméen bestod av. Fire av de tretten angrepsdivisjonene var regulære, det vil si de var helt eller delvis sam mensatt av frivillige soldater med lang tjeneste bak seg. 4. di visjon var et typisk tilfelle — alle dens tolv infanteribataljoner var gamle kampavdelinger, derav to irske, én skotsk, fem fra Midt- og Nord-England, to fra Vest-England, en fra ØstAnglia og en fra London; og tross stadig aksjon helt siden sla get ved Mons i august 1914 hadde mange av deres erfarne offiserer og sersjanter fra førkrigstiden overlevd. 7. og 8. divi sjon var bare delvis regulære fordi hver av dem også hadde en såkalt «Kitchenerbrigade», dvs. en krigsoppsatt avdeling, men de var fullstendig regulære hva kampånd angikk. (En divisjon bestod av tre brigader, hver på fire bataljoner). Dette gjaldt også 29. divisjon, som hadde to krigsoppsatte avdelinger — den såkalte Pensjonatskole-bataljonen og Newfoundlandregimentet — men som for øvrig bestod av noen av de tøffeste «gamlekarer» arméen hadde — bataljoner som hadde vært i utlandet på garnisonstjeneste da krigen brøt ut i august 1914. Tre av «Kitchener»-divisjonene 21., 30. og 32., hadde også re gulære bataljoner som var fordelt med én i hver av divisjo nens brigader. Resten av infanteriet deres var, i likhet med alt infanteri i 18., 31., 34. og 36. divisjoner, «Kitchener»-folk eller «New Army» som de også ble kalt. Hva var det som gjorde alle disse bataljonene — tilsammen 97 av de 143 som var øremerket for offensiven — så bemerkelsesverdige? For det første at de bestod av frivillige. Det gjorde riktignok også de regulære bataljonene (det fantes ingen vanlig verne plikt i Storbritannia dengang); men det motiv som hadde fatt førkrigs-sivilisten til å melde seg til «sju og fem» som det het på folkemunne — sju års tjeneste i linjetroppene og fem i re serven eller landvernet — var oftest rett og slett fattigdom og vanskeligheter med å få seg en annen jobb. «Jeg ville heller ha begravet deg enn å se deg i en rød våpenkjole,» skrev moren til en gutt som het William Robertson og som endte sin kar riere som feltmarskalk, da hun fikk høre at han hadde meldt seg. Disse ordene sier temmelig mye om hva en respektabel 217
arbeiderfamilie i det viktorianske England syntes om at søn nen ble soldat. Nesten et hvilket som helst annet arbeid var å foretrekke, for soldatyrket betydde utlendighet, uønsket om gangskrets, fyll og spetakkel, ingen chanser til et godt gifter mål — kort sagt farvel til mange av de goder som viktoriatidens fattigfolk hadde lært å sette så høyt. Det er mot denne bakgrunnen vi må se den utrolige entusiasmen som grep den mannlige befolkningen på De britiske øyer høsten 1914 da fedrelandet kalte på dem, og som i løpet av mindre enn seks måneder skaffet arméen nesten to millioner frivillige soldater. Av administrative årsaker ble de frivillige innkalt i puljer på hundre tusen mann. Blant de første hundre tusen var det mange arbeidsledige, blant annet fordi det hadde skjedd et al vorlig tilbakeslag i byggebransjen sommeren 1914. Noen ville derfor kanskje ha havnet i arméen i ethvert tilfelle, og andre brukte kanskje den nasjonale krisesituasjonen som påskudd til å kamuflere en personlig krise eller til å bryte en gammel tabuforestilling. Men fra første stund var det også mange som gav avkall på godt betalte, faste jobber for å melde seg, og de kom i et slikt antall at arméens evne til å kle, væpne og ut danne dem ble fullstendig sprengt. Kitchener, som i all hast var blitt utnevnt til krigsminister, hadde opprinnelig bare ønsket å forsterke den regulære arméen med hundre tusen mann. Våren 1915 hadde han fått seks hundre tusen frivillige, og av dem dannet han fem «nye arméer», hver på seks divisjo ner. De to første hundretusen-puljene ble organisert i to serier på seks symmetriske divisjoner som gjenspeilte og i stor grad tilsvarte den regionale oppdelingen av landet: 9. og 15. divi sjon ble kalt skotske, 10. og 16. irske, 11. og 17. nordengelske, 12. og 18. østengelske, 13. og 19. vestengelske og 14. og 20. ble kalt «lette» divisjoner (de var dannet av londonere og andre søringer). Men tyngden av den enorme frivillig-flommen sprengte snart den skrøpelige organisasjons-rammen som krigsdepartementet forsøkte å bevare. De demografiske kjensgjerningene gikk også på tvers av departementets plan, for befolkningen på De britiske øyer lot seg ikke dele pent og pyntelig inn i seks like deler. De store mannskaps-reservene fantes i byene i Nord- og Midt-England og i London, og det var dette mønsteret som begynte å gjøre seg gjeldende fra og med den tredje puljen på hundre tusen mann. Mennene som hadde meldt seg i disse bølgene valgte selv navn på avdelin218
gene sine. I noen tilfeller valgte de også selv sine offiserer og i nesten alle tilfeller sine kamerater. Det var disse mennene som utgjorde «kamerat-bataljonene». Kanskje ingen annen historie om Den første verdenskrig er så karakteristisk som historien om Kameratene. Det er en be retning om en spontan og virkelig folkelig massebevegelse som ikke har noe sidestykke i den moderne engelsktalende verden og kanskje heller ikke kunne ha det utenfor sin egen tidsalder og sted: en tid med intens, nesten mystisk patrio tisme og med en uartikulert eliteholdning blant arbeiderklas sen i et imperium; et sted med livlig og blomstrende by-liv, rikt på forskjeller og på en følelse av tilhørighet til arbeids steder, fabrikker, fagforeninger, kirkesamfunn, velgjørenhetsorganisasjoner, speiderbevegelsen, søndagsskoler, fotball-, rugby- og cricketklubber, oldboys-foreninger, handverkerlaug — til hundrevis av institusjoner som gav den edvardianske brite hans identitetsfølelse og fornemmelse av trygghet. Dette vidstrakte nettet av foreninger og tilhørighets-forhold skapte en følelsesmessig brekkstang som de selvbestaltede komiteene av middelaldrende ververe var raske til å dra nytte av, kanskje uten å være klar over hvor mektig den var. Primus motor blant disse mennene var jarlen av Derby, som i sin rolle som vervingsleder i storbyene nordpå i slutten av august oppford ret de unge kontorfunksjonærene i Liverpool til a stille en ba taljon til den nye arméen. Han hadde fått et personlig løfte fra Kitchener, sa han, om at de som meldte seg sammen ville få tjenestegjøre sammen. Bataljonen ble fylt i løpet av noen mi nutter på det første rekrutteringsmøtet, og det meldte seg mange nok til å mønstre to bataljoner til. Kontoristene i White Star Shipping Company dannet en tropp sammen, Cunard-linjens kontorister en annen, og bomullsbørsen, forsik ringsselskapene og havnelagrene bidrog med sine tropper, slik at det mellom fredag 28. august og tirsdag 3. september var mønstret en hel brigade på fire infanteribataljoner fire tusen unge menn. De kalte seg selv 1., 2., 3. og 4. Liverpoolbataljon; senere gav krigsdepartementet dem de mer offisielle titlene 17., 18., 19. og 20. Bataljon av Kongens (Liverpool-) re giment og fikk dermed innpasset dem i fredshærens konven sjonelle regimentstruktur med fellesbetegnelsen 89. brigade av 30. divisjon. Men selv kalte de seg bare Liverpool-kameratene. 219
Og kamerat-idéen fenget som ild i krutt på steder som var mye mindre enn Liverpool og mindre kommersielt domine rende. Den lille tekstilbyen Accrington i East Lancashire og fiskebyen Grimsby ved Nordsjøen hadde i løpet av kort tid rekruttert sine kamerat-avdelinger, tett fulgt av badebyene Llandudno og Blaenaw Festiniog i Wales og av slum-kretsene Shoreditch, Islington, West Ham og Bermondsey i London. Artilleri-brigader ble rekruttert i Camberwell, Wearside, Burnley, Lee Green og Lytham St. Anne’s, ingeniørkompanier i Tottenham, Cambridge, Barnsley og Ripon, og det oppstod avdelinger med undertitler som Nordøstbanen, 1. fotball-, Kirkekameratene, 1. kommunearbeider-, Kunst- og hånd verk, Dean-skogens pionerer, Bankierene, Imperie-ligaen og Gruvearbeiderne. Gruvearbeiderne, som i 1914 utgjorde 1.2 millioner eller omkring seks prosent av den sysselsatte befolk ningen, og hvis arbeidssteder nesten utelukkende var konsen trert i det vestlige Midlands, Sør-Wales, Nordøst-England og det skotske lavlandet, skaffet til veie et uforholdsmessig stort antall av rekruttene og dermed av de avdelinger de kom til å utgjøre. Svært mange av dem var små av vekst — så små at de ikke oppfylte armeens krav til kroppshøyde. Men for øvrig var de kraftige karer som Kitchener gjerne ville ha, og han fant en løsning. De som var for korte ble samlet i spesielle avdelinger, der høydekravet ble redusert til mellom 5' og 5' 3", dvs. mel lom 1.52 m og 1.60 m. «Hanekyllingene» ble de kalt. Synet av disse uniformerte småkarene under trening rørte ved de aller laveste sentimentalitetens strenger hos tyskerhatende journa lister; og mange av rekruttene, som ikke var gruvearbeidere og ikke hadde noe annet til felles med dem enn den beskjedne legemshøyden, viste seg å være dårlig krigermateriale. Avde lingene ble deretter. Men dette var unntagelsene. Både i fy sikk, selvdisiplin og motivasjon, i beredskap for det største av alle offere, var soldatene i Kitcheners arméer — «borgersoldater» som datidens propaganda kalte dem, og til en avveks ling helt korrekt — uovertrufne. Når det gjaldt kvalitet hadde de bare sine likemenn i frivillig-kontingentene fra Englands hvite Dominions, og i det såkalte Ersatz-korps av tyske stu denter og gymnasiaster som led nederlag ved Ypres i oktober-november 1914, en begivenhet som tyskerne etterpå stemplet som Kindermord. Om Kitchener-soldatene hadde forstått hva som lå i «bar220
nemordet», ville det ha rommet en skremmende advarsel om den pris man må betale for å gå uøvet i krig. For Ersatzkorpset, med sin tallmessige overlegenhet over BEF i 1914, var blitt slått av den overlegne militære teknikken hos krigsherdede soldater. Kitchener-bataljonene hadde når de ble dannet, og i flere måneder fremover, overhodet ingen kunn skaper om militær teknikk. Man kan faktisk si at ordet «batal joner», som forutsetter et visst minimum av militær organisa sjon, er en feilaktig betegnelse. En del «bataljoner» begynte sin militære eksistens ved at en toglast på tusen frivillige ble losset på en landsens jernbaneperrong foran en enkelt offiser som hadde fått ordre om å ta kommandoen over dem. Få av disse bataljonene, med unntagelse av de som ble organisert av de første to hundre tusen frivillige, fikk mer enn tre offiserer og tre regulære sersjanter — og offiserene var ofte såkalte «second-raters», pensjonerte kavalerister fra India-arméen, milits-oberster, ja, endatil folk som hadde uførepensjon. Iblant var valget mer lovende (skjønt «valgfriheten» naturlig nok var temmelig illusorisk all den stund arméen trengte hver eneste sprek og våpenfør offiser i Frankrike) og de mer intelligente av disse nybakte bataljonssjefene hadde vett nok til å la mennene velge underbefal selv, eller plukke ut folk som hadde erfaring i å lede andre fra det sivile liv. Men skjønt man kunne få brukbare korporaler og sersjan ter på denne måten, bidrog ikke metoden stort til å skaffe de nye armeene offiserer. Krigsdepartementet var ikke villig til å bevilge offisersgrader medmindre aspirantene kunne bevise sin skikkethet; og selv om de lokale vervekomitéene etter hvert fikk en vidtgående myndighet på dette området, delte de departementets syn på hva «skikket» betydde i praksis. Offise rer måtte være gentlemen. Men akkurat som distribusjonen av menige mannskaper sprengte regiments-organisasjonen i den britiske armé, kom den sosiale distribusjonen i konflikt med landets menneskelige geografi. Storbritannia var i 1914 i like stor grad «to nasjoner» som sytti år tidligere, og i indu striområdene i Nord-England, det vestlige Midlands, SørWales og det skotske lavlandet fantes det folkerike og produk tive sentra som var praktisk talt uten overklasse og dermed også uten en offisersklasse. Unge menn med de nødvendige kvalifikasjoner — et A- eller B-sertifikat fra et offisers-treningskorps (OTC) ble vanligvis ansett som minimum, skjønt 221
utdannelse ved en av pensjonatskolene som hadde et OTC ved siden av den sivile undervisningen iblant ble godtatt1 — var konsentrert i den sørlige og vestlige delen av landet og i et halvt dusin storbyer. Dette var bakgrunnen for at det i løpet av de to første krigsårene skjedde en av de selsomste sosiale konfrontasjoner i britisk historie, en konfrontasjon som i sine langsiktige politiske virkninger også ble en av de mest betyd ningsfulle. Det var nesten som et møte mellom fremmede, ja, iblant mellom mennesker av ulike nasjonaliteter. John Masters har i en beskrivelse av sin tjeneste i 4. Gurkha Rifles i den gamle britiske India-arméen i 1930-årene gitt et fremragende nærbilde av den gjensidige fremmedfølelse, vennskapelig men total, som grep en tropp soldater og deres nye offiser, fersk fra England, når de møttes for første gang. Det var et tilsvarende fenomen som gjorde seg gjeldende i Kitchenerarméene vinte ren 1914—15 når veloppdragne unge herrer fra prestegjel dene i Vest-England eller badebyene på Sørkysten plutselig ble stilt ansikt til ansikt med førti garvede gruvearbeidere fra Durham, smelteovnsarbeidere fra Yorkshire eller platearbeidere fra Clydeside, og begge parter oppdaget at de nesten ikke forstod hverandres talemål. Det var bare det glødende ønsket på den ene siden om å lære fra seg, å oppmuntre, å bli aksep tert, og på den andre siden om å lære og bli ledet, som over hodet gjorde samkvemmet mellom dem mulig. Under denne læreprosessen der de måtte bli fortrolige både med mannska pene og militærlivet, kom mange av amatør-offiserene til å utvikle en hengivenhet og omsorg for de sosialt handikappede som med tiden kom til å inspirere den forvandling av middel klassens holdning til fattigfolk som har vært den sterkeste 1 R. C. Sherriff, forfatteren av Jou m ey’s End, beskriver sitt første forsøk på å bli offiser i august 1914: «'Skoler?’ spurte adjutanten. Jeg opplyste ham om det, og han ble lang i ansiktet. Han fant frem en trykt liste og øyet igjennom den. 'Beklager,’ sa han, 'men det er dessverre ingen pensjonat skole.’Jeg ble paff. Jeg fortalte ham at min skole, selv om den var liten, var meget gammel og vel ansett og dessuten grunnlagt av dronning Elizabeth i 1567. Adjutanten ble ikke imponert. Han hadde mistet enhver interesse for meg. 'Beklager,’ gjentok han. 'Men vi har instruks om at alle søkere til offisersgrader må ha gått på en av de godkjente pensjonatskolene, og Deres skole er ikke blant dem.’ Og dermed ble det. Det ble mange viderverdighe ter før jeg omsider ble akseptert som offiser. Og jeg ble det bare av den grunn at de store tapene av offiserer i Frankrike hadde tvunget myndighe tene til å korte av på kravene og akseptere unge menn som ikke hørte hjemme i de eksklusive kretsene!» 229
sosiale tendens i det tjuende århundres Storbritannia.1Mange av Kitcheners tommier så i sine ofFiserers uttrykk for kameratskapsfølelse noe ekte og oppriktig som skulle gjøre denne forvandlingen akseptabel. Men hvilke merkverdige uttrykk var det ikke disse følelsene måtte gi seg! Siegfried Sassoon har fortalt om hvordan hans liv ble forandret av den totale tillit og selvoppgivelse han kunne lese i sine menns ansikter mens de satt med bena i kors og han inspiserte føttene deres etter en utmarsj. Å inspisere såre føtter var et av de ritualer fra den regulære armé som Kitchener-offiserene først ble innviet i, dels fordi dets fullkomne ulikhet med alt de visste og kunne fra det sivile liv overbeviste stabsoffiserene om at dette var noe grønnskollingene burde lære jo før jo heller — hvilket de hadde full stendig rett i, i en tidsalder da krigen ennå ikke var blitt me kanisert, da den taktiske mobiliteten var avhengig av marsjutholdenheten og ustelte fotblemmer kunne lamslå en hel ba taljon — og dels fordi utmarsjer i de første månedene var den eneste form for opplæring som Kitchener-soldatene kunne få nok av. I mange måneder manglet de både geværer og unifor mer, så kameratbataljonene kunne hverken lære soldatenes metier eller etterligne deres utseende. Bare gjennom endeløse utmarsjer og eksersis i sluttet orden var disse tusener av uprøvede frivillige — ennå kledd i tweed eller noe senere i postver kets sars-uniformer, som det oppstod et uforklarlig overskudd på i 1915 — i stand til å minne eventuelle tilskuere ved vei kanten og iblant også seg selv, om at de var deltagere i Det store offer. Mange divisjoner fikk først geværer til samtlige mannskaper et par uker før de skulle sendes til Frankrike høs ten 1915; og artilleriets utstyr, som var adskillig mer kompli sert, lot vente enda lenger på seg. Minst tre divisjoner som skulle delta i offensiven den 1. juli 1916, kom til Vestfronten i en treningstilstand som bare kan beskrives som høyst util fredsstillende. 30., 32. og 34. divisjoner (alle tilhørende den fjerde puljen på hundre tusen, eller K4 i datidens sjargong) var blitt rekruttert i desember 1914 og tildelt en minimal 1«For en lærepenge det er å lese mennenes tanker, ofte like forfinede og følsomme som vi er blitt gjennom de fordeler som ligger i herkomst og ut dannelse, og det når de lever under forhold som er mye hardere og mer av skyelige enn mine egne.» Brev fra fenrik Stephen Howett, Warwickshire Regiment, etter at han hadde sensurert soldatenes brever til sine pårørende.
223
kadre av erfarne offiserer og underbefal. Ikke før høsten 1915 var de blitt fullt utstyrt med våpen, og likevel ble de sendt til Frankrike mellom november 1915 og januar 1916. Den utsikt til tragedie som hang over disse flokkene av uniformerte, men uerfarne og troskyldige unggutter ble ytterligere styrket av det snevre territoriale rekrutteringsgrunnlaget. Det som hadde vært en trøst og et botemiddel mot hjemlengselen for solda tene — at de alle sammen var kamerater eller kompiser fra det samme tett knyttede nettet av små by-terrasseboliger eller gruvearbeiderhytter — gjorde katastrofen desto større for hjemstedene deres da den var et faktum. Det var ille nok for 30. divisjon med sine tre Liverpool- eller Manchesterbrigader, men enda verre for 34., som rommet ikke bare de såkalte Tyneside irske og Tyneside skotske brigadene — åtte tusen unge menn som alle var bosatt i og omkring Newcastle — men også en pionerbataljon, 18. Northumberland Fusiliers, som var rekruttert av Newcastle og Gateshead Handelskam mer blant butikkekspeditørene i byen. Kamerat-prinsippet hadde utvilsomt sine fordeler, men sannelig var det ikke uten alvorlige ulemper heller. Om man hadde stablet på bena en bataljon utelukkende av folk som het Smith, ville ikke resulta tet ha blitt så svært mye annerledes. Sett fra denne synsvinkel kan man fristes til å mene at sam mensetningen av en avdeling vi hittil ikke har nevnt — 36. divisjon — måtte være potensielt tragisk; den var den tettest sammenknyttede av alle Kitchener-avdelingene, med mann skaper som utelukkende kom fra Ulster (Ulster inngikk også i avdelingsbetegnelsen). Men divisjonens blotte eksistens var et vitnesbyrd om den sterkt militante tradisjonen blant de nord-irske protestantene som utgjorde hele rekrutterings grunnlaget. De ni grevskapene i Ulster var halvt katolske, men det fantes ingen katolikker i 36. divisjon. Dens moder organisasjon, Ulster Volunteer Force (frivillig-styrke), var blitt opprettet allerede før krigsutbruddet som et våpen for den protestantiske opposisjonen mot irsk selvstyre; og ledernes tilbud til den britiske regjering om å stille en divisjon var kommet som en enorm lettelse for Westminster høsten 1914, da riket så seg truet ikke bare av en krig mot Tyskland, men også av en gryende irsk borgerkrig. Arméen som skulle angripe ved Somme bestod, foruten av de divisjonene vi har nevnt, av en rekke avdelinger hvis opp994
rinnelse gikk enda lenger tilbake i tiden enn UVFs. Det var territorialstyrke-divisjonene — 46. North Midland, 48. South Midland, 49. West Riding og 56. London. De var alle sammen resultater av et motelune fra midten av Victoria-tiden, et motelune skapt av frykt for at Louis Napoleons flå te ville gjøre invasjonsforsøk i England (!) og opprettholdt av alminnelig borgerlig forkjærlighet for uniformer og militære titler. Disse frivillig-avdelingene var med tiden blitt et akseptert, om enn lett komisk innslag i datidens samfunnsmønster — akseptert av de borgerlige klasser fordi de higet etter de militære dyder uten å hengi seg til de militære laster, men komiske fordi deres ambisjoner som regel var noe større enn deres evne til a vir keliggjøre dem. Noen av de territoriale bataljonene, spesielt de i London, var i den senere tid blitt ganske gode, takket være en rikelig tilgang på velutdannede unge idrettsmenn. Conan Doyle lar Sherlock Holmes karakterisere en meglerkontorist som opptrer i en av sakene hans som «representativ for den typen man finner i et av våre bedre frivillig-regimenter i London». Antagelig siktet han til London Rifle Brigade eller Queen Victoria’s Rifles, som i 1916 begge inngikk i 56. divisjon som skulle angripe ved Gommecourt. Og etter reor ganiseringen i 1908 var selv de mest etterliggende frivilligavdelingene bragt opp til en treningsstandard som lå nær mere de regulæres. Samtidig som avdelingene skiftet ut beteg nelsen «Volunteer» med «Territorial» mistet de sine gamle bataljonsnummere og ble «hengt på» nummerserien i de re gulære grevskaps-regimentene. Som følge av det vil en forteg nelse over bataljonene i 46. (North Midland) divisjon, for a ta et eksempel, få den til å se ut som et segment av den regulære arméen: den omfattet 5. og 6. bataljoner av South Staffordshire Regiment, 5. og 6. North Staffordshires, 4. og 5. Lincolns, 4. og 5. Leicesters og 5., 6., 7. og 8. Sherwood Foresters. Men i virkeligheten representerte hver av disse bataljonene en frivil lig deltids- og fredstidsinnsats fra mennene i en eller annen by i Midt-England, på landsbygda eller i industristrøkene — Walsall, Wolverhampton, Burton, Hanley, Leicester, Loughborough, Lincoln, Grimsby, Newark, Nottingham, Derby, Chesterfield. Og i praksis var deres rekrutteringsgrunnlag enda mer snevert geografisk sett; mange av dem hadde ett el ler flere kompanier som var rekruttert utelukkende fra en be stemt bydel eller forstad, der eksersishallen var et like selvføl8. Store slag
225
gelig innslag i det lokale miljø som kirken (og ble drevet med nesten samme gravalvor). Enkelte tropper kunne være hjem mehørende i en eneste tettgrend. Det samme gjaldt divisjo nens artilleri, ingeniør- og forsyningsavdelinger: batteriene var for eksempel hjemmehørende i Louth, Boston, markedsbyen i Lincolnshire, West Bromwich, en av Birminghams kje deligste forsteder, og Leek (dit Winston Churchill ikke —tross fagforeningslegenden — hadde sendt tropper for å slå ned gruvearbeiderne i 1910). Ingeniørkompaniene kom fra Smethwick, en annen forstad til Birmingham, og det lille _ landsens tettstedet Cannock som er omgitt av kullgruver på alle kanter. På en mer diffus og tradisjonell måte enn Kitchener-divisjonene var derfor divisjonene i territorial-styrken en militær legemliggjørelse av de landsdelene de kom fra. Sommeren 1916 var imidlertid mange av de opprinnelige mannskapene enten døde eller invalidisert. For etter ødeleggelsen av den re gulære Ekspedisjonsstyrken under slagene i 1914, var det de territoriale som etter ankomsten til Frankrike i begynnelsen av 1915 hadde holdt linjen inntil Kitcheners menn kunne komme. Våren 1916 hadde en regulær bataljon som 2. Royal Welch Fusiliers («dikterbataljonen» der bl.a. Siegfried Sassoon og Robert Graves gjorde tjeneste) fremdeles ca. 250 mann igjen av sin opprinnelige styrke fra atten måneder i forveien, hvilket betydde et ukentlig tap på ca. ti mann — iblant mer, naturligvis, og iblant mindre. De territoriale avdelingene hadde lidd et tilsvarende totalt tap, for de hadde begynt med svakere bataljoner og hadde vært nødt til å avgi folk som kadrer til sin «annen linje» der nye bataljoner ble dannet. Derfor var det praktisk talt ikke i noen av bataljonene mer enn en fjerdedel av mannskapene — offiserer og menige — som hadde gjort tjeneste i fredstid. Noen av de regulære avdelin gene kunne ennå, ved å innkalle alt de eide av reservister, klare å fylle rekkene med nesten bare erfarne folk. Men i alle de øvrige avdelingene var det, hva kollektiv militær erfaring angikk, praktisk talt ingen forskjell på dem som hadde meldt seg først og dem som sist var ankommet.
226
Taktikken Både i generalstaben og i 4. armés hovedkvarter var man i høy grad klar over denne mangelen på erfaring, og stabene hadde derfor utarbeidet meget enkle planer for infanteriets innsats. 4. armés elleve frontlinje-divisjoner, hvorav seks aldri hadde vært i kamp, skulle, etter at artilleriets forberedende ild var opphørt og sperreilden hadde begynt, forlate skyttergra vene og rykke ca. to tusen fire hundre meter frem — bak sper reilden — på en tjuefem kilometer bred front. På frontens midtsektor var avstanden til tyskernes annen linje av skytter graver noe kortere, på nordsektoren litt over tre tusen meter. På den sørlige sektoren mente man at den tyske annen-linjen lå så langt tilbake at det ikke var mulig å innta den på én dag, og målene for angrepet ble følgelig satt nærmere utgangspo sisjonen. Ved siden av britene på den sørlige sektoren skulle en fransk styrke, som på grunn av det store mannefallet ved Verdun var blitt progressivt redusert inntil den 1. juli utgjorde tretten divisjoner, angripe langs begge bredder av elven Somme etter grundige artilleri-forberedelser. Den franske infanteritaktikken, perfeksjonert med store omkostninger gjennom to års krig, la hovedvekten på etappevis fremrykning med små avdelinger som parvis gav hverandre ildstøtte. Mens den ene avdelingen løp, skjøt den andre dekningsild. Det var en taktikk som skulle bli helt vanlig i Den annen verdenskrig. Britene hadde nok kjennskap til dette raffinementet som gjerne ble kalt «ild og bevegelse», men staben hadde ikke håp om at det var mulig å lære Kitchener-avdelingene noe så van skelig. Kanskje de hadde rett. Sikkert er det i hvert fall at den taktiske ordren infanteriet fikk var altfor ukomplisert: divisjo nene skulle angripe på fronter av ca. halvannet tusen meters bredde, generelt med to brigader «fremme» og en i reserve. Det dette innebar, uttrykt med enkle ord, var at to bataljoner, hver på tusen mann, skulle utgjøre den ledende bølgen i hver brigade. Etter å ha forlatt skyttergravene ved hjelp av stiger (som var nødvendige for å komme seg over brystvernet) skulle divisjonene danne fire linjer med ett kompani i hver — med to-tre meters luker mellom hver mann og en avstand på femti til hundre meter mellom linjene — og rykke frem til den tyske piggtråden. Den regnet de med å finne flatvalset, eller i det minste sterkt opprevet, og etter å ha tatt seg igjennom åpnin gene skulle de entre de tyske skyttergravene, skyte eller bajo227
nettere enhver som gjorde motstand og ta stillingene i besit telse. Senere skulle reservebølgen passere dem og ta tyskernes annen posisjon med de samme midler. Alt måtte utføres langsomt og overlagt, for mennene kom til å være belesset med ca. tjuesju kilo utstyr fordi staben ikke kunne garantere etterforsyning av ammunisjon og mat under slaget. Under slike omstendigheter var det nokså innlysende at utfallet ville avhenge av hva artilleriet kunne gjøre for in fanteriet, både før fremrykningen begynte og mens den på gikk.
Bombardementet Artilleriets ildplan var like komplisert som infanteriets taktis ke plan var enkel. Artilleriet omfattet nå en mangfoldighet av våpen som kunne skyte mange forskjellige slags ammunisjon: feltartilleri —den letteste og mest tallrike typen —bestående av 18-pundere og 4.5 tommers haubitser, som skjøt granatkardesker eller sprenggranater (og mer sjelden gassgranater) med en maksimal rekkevidde på omkring fem tusen fem hundre meter, middelstungt artilleri — 60-pundere og 4.7 el ler 6 tommers kanoner som skjøt høyeksplosive granater med en maksimal rekkevidde på ni til ti tusen meter, og en rekke haubitser med kalibere fra 6 til 15 tommer, som skjøt granater med en vekt på mellom 45 og 600 kg, med rekkevidder på mellom fem tusen fem hundre og ti tusen meter.1 I tillegg til dette var infanteribrigadene utstyrt med «skyttergravsbombekastere» —enkle, glattborede ildrør som kastet 2-tommers, 3-tommers eller 4-tommers granater i en krum bane fra den ene skyttergraven til den andre tvers over Ingenmanns land. Rekkevidden, granatvekten og skuddbanen avgjorde hvil ken oppgave hvert enkelt av disse våpnene skulle ha. Bombe1 De forskjellige kanon- og haubitskalibrene som er oppgitt her, tilsvarer fra 75 mm til 380 mm uttrykt med metriske enheter. En haubits er en krumbane-kanon som retter ildrøret så høyt at granaten går i en bue og slår ned på fiendens befestede stillinger ovenfra, omtrent som en flybombe. Mer vanlig er felthaubitsen, en «krysning» mellom haubits og vanlig feltkanon, som vanligvis har et kaliber omkring 105 mm og kan skyte både direkte og indirekte. (Overs, anm.)
228
kasterne, som hadde den korteste skuddvidden og skjøt et prosjektil som nesten ikke hadde noen gjennomslagskraft, ble brukt mot nærliggende overflatemål, dvs. mot fiendens skyt tergraver og hans piggtråd, som de forhåpentlig ville bidra til å ødelegge. Å ødelegge den tyske piggtråden var faktisk den mest fundamentale av artilleriets oppgaver, for hvis de tyske piggtrådsperringene fremdeles var intakte om morgenen på Z-dagen (angrepsdagen), ville angrepet ta slutt på den andre siden av Ingenmannsland. Piggtrådbeltene var meget tykke. Derfor ble også 18-punderne i divisjonenes FA-batterier satt inn nesten utelukkende mot dem — skjønt datidens granatkardesk med sin langsomme detonator hadde en tilbøyelighet til å bore seg ned i bakken under piggtrådhinderne før den eksploderte, istedenfor å springe i samme øyeblikk som den fikk kontakt med piggtråden. Noen av 18-punderne ble imid lertid disponert til «kontrabatteri-ild», dvs. til å beskyte de punktene der man trodde fiendens kanoner stod, i håp om at det britiske infanteriet dermed ville slippe å rykke frem gjennom et haglvær av tyske granatnedslag. De få gassgranatene som fantes skulle hovedsakelig reserveres for kontrabatteri-ild i siste øyeblikk: de britiske artilleristene visste av egen erfaring hvor vanskelig tyskerne vilke ha for å betjene kano nene når de brukte gassmasker. Haubitsene og de grovere kanonene hadde til oppgave å foreta materielle ødeleggelser — av sambandsgraver, ad komstveier, jernbanespor og alt annet som bidrog til å lette tyskernes forflytninger av personell og utstyr fremover til skyttergravene som skulle angripes, men fremfor alt beskyttelsesrommene og mitraljøsepostene. De var av forskjellige slag. Flere steder, særlig der den tyske fronten krysset ruinene av en landsby, var forsvarsverkene betydelig sterkere enn på de åpne markene mellom dem. For selv om tyskerne med jevne mellomrom hadde gravd ti meter dype dekningsrom som tålte fulltreffere av et hvilket som helst kaliber, og dermed hadde sørget for at skyttergravs-mannskapene kunne over leve selv et langvarig britisk bombardement, bød ikke disse støttepunktene på de samme hindringer for en angriper som en landsbyruin. Noen steder, som i Leipzig-lommen mellom de sønderskutte landsbyene Thiepval og Poziéres, hadde spo radiske lokale angrep og motangrep etter hvert skapt et virvar av skyttergraver som var like ugjennomtrengelig som noen 229
ruin. Og andre steder, som i Schwaben-redutten, hadde tys kerne funnet det umaken verd å bygge veritable festningsver ker. Men landsbyene var de viktigste støttepunktene i den tyske linjen; og den viktigste ingrediens i tyskernes forsvars plan for disse støttepunktene var mitraljøseilden. Hovedopp gaven til britenes tunge kanoner under den seks dager lange «forberedelsen» var følgelig å ødelegge mitraljøseredene eller begrave mannskapene i dekningsrommene deres. Mitraljøsen ble senere av generalmajor J. F. C. Fuller — en av de store militær-teoretikere krigen skapte —beskrevet som «en konsentrert essens av infanteriet», og med det mente han å fremheve at dette nye våpnet gav én enkelt mann samme ildkraft som man før måtte ha førti mann for å oppnå. Poen get er godt nok, forsåvidt som en trenet geværmann med repeterrifle bare kunne skyte omkring femten skudd i minuttet mens mitraljøsen hadde en teoretisk skuddhastighet på seks hundre. Men dermed er ikke engang halve historien fortalt. Infanterister er og blir mer eller mindre uberegnelige, uansett hvor godt utdannet og væpnet de er, uansett hvor sterk kamp vilje de har. Medmindre de blir sentralt ledet, velger de selv sine mål, og kanskje de velger uheldig. De åpner ild indivi duelt, og slike ting som motild fra fienden og kamerater som blir såret omkring dem kan distrahere dem så de skyter for høyt eller lavt. Det var for å overvinne tendenser av denne ty pen — og for å minske risikoen for vådeskudd i tettpakkede rekker — at det syttende og attende århundres arméer hadde lagt så stor vekt på å perfeksjonere ildgivning på kommando i karre, linje eller kolonne. Resultatet var at det var farligere å nærmere seg et infanteriregiment av Waterloo-årgangen enn et infanteriregiment i slutten av det nittende århundre, under Boerkrigen. For selv om Boerkrigens infanterister hadde uen delig mye bedre våpen enn sine forgjengere ved Waterloo, med lengre rekkevidde og større treffsikkerhet, ble disse tek niske fordelene om ikke akkurat oppveid, så i hvert fall langt på vei motvirket gjennom den spredning av soldatene som nettopp forbedringen av skytevåpnene oppmuntret til. Spred ning betyr mangel på kontroll, som igjen resulterer i dårlig skyting. Det var bakgrunnen for den ærefrykt mitraljøsen ble betraktet med da Maxim klarte å utvikle den til et praktisk brukbart krigsvåpen. På nytt hadde regimentssjefen fått et middel til å påføre fienden en mangfoldighet av sår og skader 230
på én gang bare med ett enkelt kommandoord. Men mitraljø sen betegnet selvfølgelig noe mye mer enn en tilbakegang til tingenes tidligere tilstand. Den viktigste egenskap ved en mit raljøse er at den er en maskin, og det av et meget avansert slag, en maskin som i visse henseender ligner en presisjonsdreiebenk og i andre en automatisk pressemaskin. I likhet med en dreiebenk må den innstilles til å operere innenfor ønskede og forutbestemte grenser; dette ble på Maximmitraljøsen, som var vanlig i alle arméer i 1914—18, gjort ved å justere pipens vinkel i forhold til den faste skyteplattformen, og stramme el ler løsne sideretningsskruen. Så, når mitraljøsen ble aktivisert ved hjelp av en enkel avtrekkermekanisme, ville den begynne og fortsette med å utføre sin funksjon med et minimum av menneskelig tilsyn; den produserte selv sin drivkraft og trengte bare en kontinuerlig tilførsel av råstoff og et minimum av rutinemessig vedlikehold for å kunne arbeide effektivt gjennom et helt arbeidsskift. Mitraljøsemannen kan egentlig best betraktes som en slags maskinpasser, hvis hovedoppgave var å mate våpnet med ammunisjon, noe som kunne gjøres mens det var i gang, fylle på væske i kjølekappen rundt pipen og dreie våpnet fra venstre til høyre og tilbake innenfor de grenser som skyteplattformen bestemte. Innstillingen av sideretningen skjedde i praksis ved hjelp av en teknikk som i den britiske armé ble kalt «to tommers flytt». Gjennom stadig øvelse lærte mitraljøsemannen å flytte munningen to tommer om gangen ved å slå med flathånden på siden av låskassen, akkurat hardt nok til å oppveie motstanden i sideretnings skruen. En rask rekkefølge av «to tommers flytt» først til den ene siden og så til den andre, ville fylle luften med en kulesverm så tett at ingen kunne gå oppreist mot fronten av mitraljøsemannens posisjon uten å bli rammet — naturligvis for utsatt at våpnet var slik innstilt at det skjøt lavt og at det ikke fantes dekningsmuligheter i terrenget. Det attende århundres ildgivning på kommando hadde disiplinert drapshandlingen. Mitraljøsen mekaniserte eller industrialiserte den. Det var mitraljøsens automatiske og umenneskelige døde lighet som gjorde at stillingene den opererte fra måtte bli ho vedmålet for det tunge artilleriet mellom 25. og 30. juni. Uhel digvis for det britiske infanteriet var den tunge haubitsen i 1916 ennå et stykke teknikk som var langt mindre fullkommengjort — i forhold til sine muligheter — enn mitraljøsen. 231
De ønskede egenskaper hos mitraljøsen — foruten at den måtte funksjonere effektivt —var at den måtte være kompakt, bærbar og lett å skjule. Maxims mitraljøse oppfylte disse kra vene ganske godt. Av en tung haubits forlangte man stor treff sikkerhet og voldsom sprengvirkning. Hverken 6-, 8- eller 9.2-tommers haubitsen hadde noen av delene (de større kalib rene var altfor fåtallig representert til å gjøre noe utslag). Gra natene slo ned med en feilmargin på pluss minus tjuetre me ter eller mer, og sprengvirkningen var ikke tilstrekkelig til å ødelegge tyskernes dypeste dekningsrom — «utsprengte» dekningsrom, som britene kalte dem, fordi de ikke var gravd, men sprengt ned i bakken, ti meter under overflaten — der mitraljøsemennene og våpnene deres søkte ly under et bom bardement. Dermed var britene ute av stand til å ødelegge kjernene i tyskernes støttepunkter. Det beste de kunne håpe på var å sperre mannskapene inne ved å ødelegge inngangssjaktene til dekningsrommene. Men for å oppnå fulltreffere i disse sjaktene — annet enn ved ren flaks — måtte de hatt langt bedre flyfotografier enn de bildene Royal Flying Corps’ kameraer kunne ta, eller de måtte sende oppklaringspatruljer på stadige og livsfarlige tokter tvers over Ingenmannsland for å lokalisere nøyaktig hvor inngangene befant seg. Hvis vi derfor betrakter opptakten til angrepet den 1. juli som en strid mellom konkurrerende teknologier, mellom det britiske artilleriets åpenbare makt og den latente makten til tyskernes mitraljøser, ser vi tydelig at britene kjempet på ulike vilkår —og vilkår som de ikke klarte å vende, til tross for at de tilsynelatende påførte fienden forferdelige ødeleggelser. Bom bardementet begynte den 24. juni. Det skulle egentlig ha vart i fem døgn, men en utsettelse av Z-dagen forlenget det til sju. I løpet av denne perioden ble det skutt omkring 1.5 millioner granater fra lagrene som var akkumulert — 138 000 den 24. juni, 375 000 den 30. Det langt største antallet — omkring en million — var 18-punder kardeskgranater; 6-tommers haubitsene skjøt omkring 80 000 og 8- og 9-tommerne omkring 50 000 hver. Dette er imponerende tall. For å oppnå dem måtte artilleri-mannskapene arbeide intenst med å lempe granater og skyve de tunge våpnene sine i stilling igjen (8-tommeren veide tretten tonn) time etter time dagen igjennom og en god del av natten. På den andre siden av In genmannsland var larmen, sjokkbølgene og den destruktive 232
virkningen ytterst ubehagelig. Tyskerne i skyttergravene vis å vis de britiske trodde først at bombardementet innvarslet et nær forestående angrep og ble stående i full beredskap i dekningsrommene. Men etter som skytingen fortsatte og veksel vis minsket og økte i intensitet, ble de klar over at de hadde en lang ildprøve foran seg og belaget seg på å gjennomleve den som best de kunne. I løpet av 25. ju n i... økte ilden fra de britiske batteriene ... og mens ni tiendedeler av ilden dagen i forveien hadde vært enten kardesker eller småkalibrede granater [kardes kene var antipersonellgranater som hadde liten virkning mot selve stillingene] lot de tunge batteriene nå til å være i flertall. Granatene deres slo inn i de tyske skyttergravene, jorden ristet og dekningsrommene skalv. Her og der raste sidene på en skyttergrav sammen og blokkerte den full stendig. Store jordmasser raste ned i de dype dekningsrom mene og sperret alle inngangene [som selvsagt vendte bort fra de britiske linjene] til mange av dem. Da kvelden kom var noen sektorer av den tyske frontlinjen allerede ugjen kjennelige og var blitt forvandlet til kratermarker.1 I neste omgang begynte britene å blande gass med granatregnet; de brukte primitive utskytningsapparater og utnyttet den fremherskende vindretningen til å føre gassen tvers over In genmannsland. I de tidlige morgentimene [den 26. juni] nådde skyer av klorgass... den tyske posisjonen [nær Fricourt] og fordi gassen var tyngre enn luft, fylte den hver sprekk i bakken. De tette skyene krøp som levende skapninger nedover trappene til de dype dekningsrommene og fylte dem med gift inntil sprøyterne opphevet virkningen av dem ... om ettermiddagen dukket det for første gang opp luft-torpedoer, utskutt fra tunge bombekastere i den britiske frontlin jen. Disse uhyrene dalte ned nesten perpendikulært fra stor høyde og boret seg dypt ned i bakken før de eksploderte. [Det var sannsynligvis ikke bombekaster-prosjektiler, men granater fra den super-tunge haubitsen, som det heldigvis for tyskerne ikke fantes mange av.] Tonnevis av jord og kalk 1 Fra I f G erm any Attacks av kaptein G. C. Wynne (Faber 1940).
233
og steinblokker ble slynget opp i luften og etterlot seg kratere som iblant var fire meter dype og fem meter i tverrmål. Bare dype og meget sterke dekningsrom kunne tåle et slikt sjokk... Tyskerne, som hittil hadde utholdt infernoet nes ten med likegyldighet, begynte å bli engstelige. Hver nerve var spent mens de satt og hørte på det djevelske rabalderet og ventet på det dumpe dunket av den neste torpedoen idet den boret seg ned i bakken, og så den ødeleggende eksplo sjonen. [Den tilsvarende opplevelsen av å høre på Krupps 420 mm beleirings-haubitser mens de «flyttet» granatene sine frem mot målet, hadde gjort folk hysteriske inne i Liége-fortene i august 1914.] Rystelsene var så kraftige at stearinlysene og karbidlyktene i de dypeste dekningsrommene sluknet. Veggene ristet som sidene på et skip i storm, og mørket var fylt av røyk og gasser ... Den 27. og 28. juni bragte et tilsvarende bilde av kontinuerlig ødeleggelse ... Bombardementet var fortsatt tilsynelatende uten noen me tode, en vill og tilsynelatende tilfeldig beskytning, deretter omhyggelig observert tung artilleri-ild fra individuelle bat terier, deretter bombekasterprosjektiler og lufttorpedoer el ler gassangrep, eller på nytt en plutselig tornado av grana ter — og iblant var det perioder med fullstendig stillhet. 30. juni ble en gjentagelse av de seks foregående dagene. De tyske frontforsvarsverkene eksisterte ikke lenger som sådanne ... [Men] til tross for ødeleggelsene og kaoset på overflaten, hadde forsvarerne i de av de dype dekningsrommene som ennå var intakte [og det var de fleste]... over levd ildprøven. I sju dager og netter hadde de sittet på de lange trebenkene eller ståltrådsengene i de stinkende beskyttelsesrommene åtte meter eller mer under overflaten. Den uopphørlige larmen og behovet for stadig årvåkenhet hadde gitt dem lite søvn, og hele tiden hadde de levd med frykten for å bli levende begravet uten mulighet for å komme seg fri. Varm mat hadde sjelden nådd dem, så de hadde vært nødt til å leve på nødrasjoner. Men de hadde overlevd. Klokken 6.30 om morgenen [den 1. juli] brøt det imidlertid langs hele fronten ut et bombardement av en intensitet som hittil var uten sidestykke. Til å begynne med var det kon234
sentrert i sentrum, omkring Thiepval og Beaumont, men det spredte seg snart over hele linjen fra nord for Ancre til sør for Somme. I den følgende timen slo kontinuerlige rek ker av kjempefontener av jord, stein, røyk og smadrede gjenstander uavlatelig mot himmelen ... De enorme eks plosjonene av de tyngste granatene var de eneste lyder som skilte seg ut fra den sammenhengende torden av bombar dementet, og de korte og jevne mellomrommene mellom disse brakene gav den en viss rytme. Alle spor av skyttergravssystemet på fronten var nå utvisket, og med bare noen få unntagelser var telefonledningene bakover til batteriene og de bakre linjer ødelagt, til tross for at de var blitt lagt to meter under jordoverflaten. Gjennom de lange periskopene som ble stukket opp fra dekningsrommene kunne man se en mengde hjelmer over kanten på det britiske brystver net ... Tyskerne stod derfor parat i dekningsrommene, hver med geværet i hånden og beltet fullt av håndgranater, og ventet på at granatnedslagene skulle flytte seg fra den for reste linjen til de bakre forsvarsverkene. Det var av livsvik tig betydning ikke å miste et sekund på veien ut i det fri, før britene nådde frem til dekningsrommenes innganger. Slaget var i ferd med å begynne. Og dets første, og faktisk av gjørende handling skulle bli «kappløpet til brystvernet» — et kappløp der britene stormet fra sine egne skyttergraver og tvers over Ingenmannsland, og tyskerne fra bunnen til toppen av de lange trappene som førte opp fra dekningsrommene. Den som kom først til det som hadde vært brystvernet på de tyske skyttergravene, ville overleve. Den parten som tapte kappløpet ville dø. Alle britenes anstrengelser hadde tatt sikte på å oppnå at tyskerne tapte kappløpet — eller rettere sagt at de overhodet ikke ville være i stand til å stille opp. Men som vi har sett var storparten av de tyske skyttergravsgarnisonene fremdeles i live da nulltimen opprant på Z-dagen. Hvordan kunne det henge sammen at den enorme britiske artilleriinnsatsen hadde hatt så liten virkning? Storparten av svaret finner vi ved å skille ut den aktive in grediensen av det britiske bombardementet, det vil si de sprengladninger som ble dynget ned over det tysk-okkuperte området. Vekten av granatene som ble transportert til det britiske artilleriet var omkring 21 000 tonn, drivladningene 235
ikke medregnet. Det hadde krevd en innsats av omkring femti tusen artillerister (nesten like mange som hele Wellingtons armé ved Waterloo) å lade denne sprengstoffmengden inn i kanonene og skyte den ut mot fienden, eller mer presist sagt mot det 22,5 ganger 1,8 kilometer store området som britene skulle angripe. Grovt regnet innebar dette at hvert mål jord hadde fått fire hundre og femti kilo granater; eller, om vi bru ker antallet granater som utgangspunkt — det var blitt avfyrt ca. 1,5 millioner — at hvert mål jord hadde fått 33 prosjekti ler. Men omkring en million av disse prosjektilene var kardes ker, skutt ut av divisjonsartilleriets 18-punder feltkanoner, og de gjorde bare liten skade på skyttergravene fordi de var fylt med lette stålkuler, og bare litt mer skade på piggtrådhinderne, til tross for at det var deres angivelige evne til å øde legge piggtrådsperringer som var begrunnelsen for å bruke så mange av dem. I virkeligheten ble 18-punderne satt til å fyre kardesker fordi ammunisjonsfabrikkene i England ennå ikke klarte å fremstille høyeksplosive granater til dem i tilstrekke lige mengder; og alle i den britiske ekspedisjonsstyrken, fra stabsoffiserene til den menige artillerist, var forlengst klar over at det bare var sprenggranater som gjorde alvorlig skade på en nedgravd fiende. Vi kan altså se bort fra kardeskene og står dermed igjen med «produksjonen» til haubitsene og de tunge kanonene — omkring en halv million granater med en samlet vekt på 12 000 tonn. Den letteste granaten, som det også fantes flest av, var den 4.5 tommers felthaubitsgranaten som divisjonsartilleriet brukte, og som hadde en vekt på 16 kg. Den tyngste var den 15-tommers haubitsgranaten med en vekt på 636 kg, som bare fantes i små mengder. Men så hadde da britene også bare seks av disse gigantkanonene. Ikke desto mindre var de res bidrag til bombardementet — omkring 1 500 granater med en samlet vekt på 950 tonn — betydelig, og spesielt når vi tenker på at Napoleon ved Waterloo bare hadde omkring ett hundre tonn artilleri-prosjektiler tilsammen. Alle sam menligninger mellom artilleriets innsats i 1815 og 1916 er imidlertid hensiktsløse, for Napoleons kanonérer hadde den forholdsvis enkle oppgave å skyte massive kuler på kort hold mot tette formasjoner der et treff nødvendigvis måtte bli virk ningsfullt, mens Haigs kanonérer ikke engang kunne se målet og slett ikke kunne være sikre på at virkningen ville være dø236
delig selv om de traff. Dette skyldtes at granatene inneholdt en forholdsvis liten mengde sprengstoff. Om vi tar den aller groveste av dem som eksempel, den 636 kilo tunge granaten til 15-tommers haubitsen (kaliberet tilsvarer 380 mm), inne holdt den bare 91 kg sprengstoff (ammatol, en blanding av tri-nitro-toluol og ammonium-nitrat), mens 4.5-tommers (114 mm) haubitsens 16 kilos granat hadde en ladning på bare 2.1 kg. Dette tilsynelatende misforholdet mellom granatenes to talvekt og vekten av sprengladningene skyldtes to ting: de på kjenninger granaten var utsatt for ved utskytningen var så enorme at granatens mantel måtte være meget sterk, og følge lig tung. Dessuten var granatens hensikt, slik konstruktørene hadde tenkt seg den, at den ved eksplosjonen skulle produsere et stort antall stålsplinter som ble slynget utover med voldsom kraft. Av den grunn var de fleste granater innstilt til å eksplo dere ved nedslaget, og detonasjonene laget de enorme fonte nene av jord og røyk som er selve kjennemerket på alle slag marker under Den første verdenskrig. Det er nettopp disse fontenene som gir oss nøkkelen til sva ret. Av de 12 000 tonn granater som ble pøst utover det tyskokkuperte området ved Somme, representerte bare ca. ni hundre tonn høyeksplosivt sprengstoff Og storparten av denne relativt lille sprengstofflasten gikk bokstavelig talt i luf ten. Synet av eksplosjonene var nok imponerende og larmen skremmende, men det var relativt sett bare en bagatellmessig del av sprengkraften som forplantet seg som rystelser nedover til dekningsrommene der tyskerne lå og ventet på det britiske angrepet. Hver kvadratmeter av marken fikk i realiteten bare 50 gram (!) høyeksplosivt sprengstoff, eller uttrykt på en an nen måte: hver kvadratkilometer fikk bare omkring femti tonn. Tjueåtte år senere skulle de allierte flystyrkene pøse ut over de tyske stillingene i Normandie — og det i løpet av mi nutter og ikke dager — noe slikt som tre hundre tonn bomber pr. kvadratkilometer, og mesteparten av den tonnasjen var sprengstoff, for frittfallende bomber blir ikke utsatt for noen påkjenninger og klarer seg derfor med et ganske tynt hylster. I dag ville NATOs taktiske doktrine betrakte Somme-posisjonen som et egnet mål for flere små kjernefysiske ladninger, hver av dem med en sprengkraft på flere kilotonn (dvs. tilsva rende flere tusen tonn TNT) pr. kvadratkilometer. Likevel ville noen av forsvarerne kunne overleve, forutsatt at de hadde 237
tilstrekkelig god dekning under bombardementet, akkurat som mange tyske soldater som lå godt dekket under forbere delsene til operasjonene Goodwood og Cobra i juli 1944, overlevde og klarte å bemanne sine våpen mot de britiskamerikanske stridsvognkolonnene som dukket opp gjennom røyken og støvet etter bombingen. Derfor kan vi nå innse at det store Somme-bombardementet, tross all sin larm og velde, var utilstrekkelig til å løse den oppgaven planleggerne hadde ventet av det. Granatene som de britiske kanonene hadde pøst ut mot de tyske skyttergra vene var, i likhet med dem som en måned i forveien hadde flerret panserhuden på de tyske slagskipene utenfor Jylland, av en annen type enn den som egnet seg best til formålet, og dessuten var det ofte produksjonsfeil på dem. Og mens de britiske marine-artilleristene hadde vært i stand til å se sine mål og visste hvordan de skulle ramme dem, måtte de britiske felt- og garnisonsartilleristene — mange av dem amatører — stort sett gjette seg til hvor de virkelige målene deres, dvs. tys kernes mitraljøsemannskaper, var gjemt. Meget ofte manglet de også tilstrekkelig ferdighet til å kunne plassere en granat der de ønsket at den skulle slå ned. Det var årsaken til at slag marken, tross all mulig presisjon i ildplanen, ble oversådd med kratere — som iblant lå foran, iblant på og iblant bak den tyske skyttergravslinjen og piggtrådsperringene — noe som alle iakttagere av Sommefronten nevner.
De siste forberedelsene Heldigvis for infanteriet var det stort sett lykkelig uvitende om det tilfeldige og utilfredsstillende resultatet av bombarde mentet som hadde fylt ørene deres med lyd i en hel uke, hver time på dagen og en god del av natten. Det var helt andre år saker til at mange hadde bange anelser i sitt stille sinn. «Det var divisjonens første slag,» skrev historikeren til 18. divisjon, «og stundens alvor satte sitt preg på oss alle». Menig Gilbert Hall fra 13. York and Lancaster — eller 1. Barnsley-kameratene som de selv kalte seg — følte seg ikke tilpass og hadde fått hodepine av det stadige rabalderet. Kaptein E. C. T. Minet, mitraljøseoffiseren i 11. Royal Fusiliers, oppdaget at 238
han «svettet da nulltimen kom. Men det kom vel bare av nervespenningen, antar jeg». Menig Frank Hawkings fra Queen Victoria’s Rifles merket seg også at «spenningen var en stor påkjenning og alle ... var meget rastløse». Denne gangen var alle blitt varslet i god tid om hva som forestod — det lot seg ikke unngå på grunn av alle de kompliserte forberedelsene til et slag i industriens tidsalder — og hver enkelt hadde forsøkt å bekjempe frykten på beste måte. De fleste hadde skrevet hjem, skrevet testamente og hilst på kamerater som de kanskje ikke ville se igjen. Og mange hadde deltatt i gudstjenester. I motsetning til Wellingtons menn hundre og ett år tidligere hadde soldatene i BEF rikelig anledning også til å forberede seg åndelig. Hver eneste bataljon hadde sin feltprest — av forskjellige trosbeskjennelser, alt etter behovet — og de hadde holdt gudstjenester bak linjene en dag eller to i forveien. Fen rik John Engall fra 16. Londonregiment skrev hjem «dagen før den viktigste i mitt liv ... jeg tok nattverden i går sammen med dusinvis av andre som skal krysse Ingenmannsland i morgen, og jeg har aldri opplevd en mer gripende gudstje neste. Jeg la min fremtid i Guds hender, og når jeg går i kamp, blir det med Hans navn på leppene og full av tillit og tro på Ham». Engall var en av de mange unge befalingsmenn fra London-divisjonen som falt ved Gommecourt. Det bidrog også til å dempe frykten at de siste timene før timen null for de fleste infanteristers vedkommende var fylt av et omhyggelig planlagt aktivitetsprogram. Angrepsbataljonene, som ennå ikke befant seg i linjen, måtte marsjere frem til skyttergravene fra landsbyene der de hadde vært innkvartert, først langs landeveiene, deretter i sambandsgravene som gikk i tilnærmet rett vinkel mot frontlinjen de siste par kilome terne. Underveis fikk soldatene en stadig tyngre pakning. De begynte med to hundre patroner til sitt personlige våpen og matrasjoner for to døgn, og plukket etter hvert opp nye tomsekker (som skulle fylles med sand og brukes til å forsterke de stillingene de skulle innta), en piggtrådstaur (til samme for mål), granater, spade, raketter og iblant brevdue-bur. De to sistnevnte tingene var sambandsmidler som skulle sette offi serene i stand til å rapportere bakover når de ikke lenger hadde kabelforbindelse. Alt dette tok sin tid, og kolonnene måtte også trenge seg frem mot strømmen av soldater som kom bakover gjennom sambandsgravene fra bataljonene som 239
240
skulle avløses. Da de endelig var fremme i skyttergravene, var de fleste så trette at de la seg ned med et teppe eller en frakk over seg og sovnet De fleste våknet tidlig. Det falt et lett regn gjennom den hvite morgentåken, som noen steder ble hengende også etter at artilleriet klokken 6.25 hadde satt i gang sin vanlige morgensesjon. Løytnant Chetwynd-Stapleton, som var på luftpatrulje over fronten, så «en banke av lavtliggende skyer» der man «kunne se bølgene forplante seg... fra det forferdelige bombardementet som foregikk nedenunder. Det så ut som et stort hav av tåke som tusenvis av steiner ble kastet ut i». Langs storparten av fronten lettet imidlertid tåken tidlig og vek plas sen for et strålende solskinn fra en skyfri himmel. Her og der steg det opp tynne røyksøyler fra skyttergravene der mennene lurte seg til å lage seg varm mat til frokost. Det skulle de ikke — ordren var at det skulle sendes frem varm mat fra de bakre linjene, og i de best organiserte bataljonene kom maten kjapt frem og var fremdeles varm da den ble delt ut. Oberstløytnant Crozier, som var bataljonssjef i 9. Royal Irish Rifles, gratulerte overkokken sin, en sersjant, med at han hadde sprøstekt ba con, ristet loff, marmelade og varm te parat til karene da de våknet, og en blanding av kald te og sitronsaft som de fikk fylle på feltflaskene sine. Offiserene fikk varmt barbervann og børstet uniformene sine, som fremdeles skilte seg sterkt ut fra de meniges — unntatt i de bataljonene som var fornuftige nok til å bruke enhetlig bekledning. Major Jack, som var sjef for et kompani av 2. Cameronians, tok på seg sølvsporene sine i an ledning dagen, og hans oppasser «gav ham en siste omgang med klesbørsten». Få eller ingen av offiserene bar sverdene sine (skjønt også midlertidige offiserer ennå kjøpte seg et sverd når de fikk sin grad), men derimot hadde samtlige sine offisers-stokker — av polert hagtorn med sølvbånd i de irske regimentene, spanskrørstokker med krumt håndtak, av den typen som hver eneste tobakksbutikk i badebyene selger, i andre. Noen av dem hadde ikke andre redskaper med seg, ikke så mye som en revolver, fordi de anså det som sin opp gave å kommandere og dirigere, ikke å drepe — og dessuten innbilte de seg at den drepingen som trengtes, allerede var besørget av artilleriet. Mellom klokken 6.30 og 7.30 nådde larmen av bombarde241
mentet et hittil ukjent nivå, idet artillerivåpen av alle typer og kalibere pøste ut sin siste rasjon mot de tyske skyttergravene. Hawkings fra Queen Victoria’s Rifles hadde sittet og sett på en lerke som fløy høyt på himmelen mot Gommecourt, da ar tilleriet, som hittil hadde fyrt sporadisk, plutselig dundret løs med et kolossalt brøl. De dumpe boffene fra de tunge kanonene langt bak kunne såvidt skjelnes blant de skarpere og uopphørlige smellene fra 18-punderne og 4.7-tommerne som stod nærmere linjen. Det lot til å være en kontinuerlig strøm av granater som rumlet og hvinte over hodene på oss underveis til fiendens stillinger, der eksplosjonene dannet et sammenhengende rabalder. 15 tommers haubitsgranater og 9.2-tommers granater falt i Gommecourt-skogen, hele trær ble rykket opp med roten og slengt opp i luften, og til slutt stod skogen i brann. Land skapet så ut til å bli oppslukt av drivende røyk, men siden det var et ledd i vår plan å etablere en røykskjerm, fortsatte vi å kaste ut røykbomber. Under presset av denne kanonaden krøkte de usynlige tys kerne seg sammen i dekningsrommene sine og ventet bare på at rabalderet skulle ta slutt, så de kunne storme oppover utgangstrappene. Samtidig satt soldatene fra 1. Somerset lette infanteri på brystvernet til sin skyttergrav vis å vis dem og ropte og lo ved synet av detonasjonene. Noen andre soldater var også allerede ute av skyttergra vene, hvor det siste de hadde fått utlevert var en voksen por sjon rom — Navy Rum med særlig høyt alkohol-innhold. I 11. Suffolks hadde to karer delt avholdsmennenes rasjoner mellom seg, og resultatet uteble ikke — de ble styrtfulle og klarte ikke å komme på bena igjen. Og J. F. C. Fuller, som skulle granske et oppstyr i Sherwood Forester-brigaden, fikk høre at samtlige i den ledende bølgen var fulle. Han mente det var en overdrivelse —og det hadde han nesten sikkert rett i — men ettersom han visste at «mennene i mange tilfeller unngikk å spise før de gikk i kamp, av frykt for å bli skutt gjennom en full mave» og dertil oppdaget at mennene i første linje «på grunn av en eller annen feil» også hadde fått annen linjes rom-rasjon, trakk han den slutning at «mange av solda tene i første linje må ha vært beruset lenge før null-timen». En 949
sterk dram rom må, uansett de funksjonelle virkningene, ha vært særlig trøsterik for soldatene i de divisjonene der sjefene hadde besluttet å ta mennene ut av skyttergravene og la dem legge seg ned i Ingenmannsland før nulltimen — nemlig 8. divisjon, 36., 46., 56. og en del av 32. Signalet for disse mennene til å reise seg og rykke frem, og for dem i skyttergravene til å klatre oppover stigene og hoppe over brystvernet ut i Ingenmannsland, var troppsoffiserenes fløyter. Men på fire steder — Mametz på 7. divisjons front, Fricourt (21. div.), La Boiselle (34. div.) og Beaumont Hamel (29. div.) — skulle signalet være en samtidig detonasjon av åtte gigantiske miner som ved hjelp av tunneler var plassert under de tyske skyttergravene og fylt med dynamitt.
Slaget Tross den rivende utvikling av våpenteknologien og krigsteknikken som hadde skjedd siden 1815, skulle slaget ved Somme i mange henseender bli en enklere begivenhet enn Waterloo — selvsagt ikke når det gjaldt de administrative påkjennin gene på lederne og deres staber, men derimot i variasjonen og naturen av de trefninger mellom væpnede grupper av ulike kategorier som fant sted på bakken. I Waterloo skjelnet vi mellom sju forskjellige typer trefninger: artilleri mot artilleri, infanteri og kavaleri, kavaleri mot kavaleri og infanteri, infan teri mot infanteri og tvekamp. Flere av disse kunne ikke skje ved Somme. Hesten var for eksempel forsvunnet fra slagmar ken — noe som nesten alle soldater beklaget, uansett rang og stilling — og midlertidig tjeneste i infanteriregimentenes hestetrukne forsyningsavdelinger var sterkt etterspurt av solda tene, som i stellet av dyrene lot til å finne utløp for de ømmere og edlere følelser som de vanskelig kunne gi uttrykk for blant kameratene. Haig hadde fått tre kavaleridivisjoner sendt frem til Somme-fronten. Men det var ikke meningen at de skulle delta i stridighetene hverken den 1. juli eller noen annen dag i 1916, og det gjorde de da heller ikke. Tvekampen eksisterte heller ikke lenger, for soldatene på en kulepisket slagmark kunne ganske enkelt ikke ta seg tid til slikt, selv om omsten dighetene tilfeldigvis skulle bringe dem ansikt til ansikt med 243
en fiende. Dermed var det bare tre typer trefninger som var mulige på slagmarken ved Somme: artilleri mot artilleri, artil leri mot infanteri og infanteri mot infanteri — skjønt om vi velger å behandle mitraljøsemennene som en egen kategori, får vi også infanteri mot mitraljøser og artilleri mot mitraljø ser. Vi har allerede sett hvor stor eller liten suksess artilleriet hadde med sine angrep på infanteri og mitraljøsemannskaper, og med angrep mot annet artilleri. Mange av de tyske batte riene hadde fått kanonene ødelagt eller mannskapene drept under det innledende bombardementet. Men det var tilstrek kelig mange igjen til å legge ild over de britiske skyttergra vene i angrepsøyeblikket — et kompani av Queen Victoria’s Rifles ble rammet av en plutselig strøm av granater klokken 7 og mistet førti mann på noen minutter — og til å skyte sperreild mot en bestemt linje i Ingenmannsland i samme øyeblikk som de fikk varsel om at britene hadde forlatt skyt tergravene. Om vi ser bort fra slike trefninger, hvordan klarte infanteriet seg på begge sider da britene hadde stormet opp av skyttergravene og gikk til angrep?
Infanteri mot mitraljøser Flere overlevende har gitt oss beretninger om slagets første minutter. Queen Victoria’s Rifles, en ledende bataljon fra 56. London-divisjon som deltok i VII. korps’ avledningsangrep på nordflanken, hadde omkring fem hundre meter Ingen mannsland å krysse, og ingeniørkompanier la røyk for å dekke fremrykningen deres. Litt etter klokken sju «begynte tyskerne å oversprøyte brystvernet vårt med mitraljøsekuler, men nøyaktig på minuttet null» (dvs. kl. 7.25 for denne divi sjonen) «reiste vi stigene og klatret ut på åpen mark. Granater eksploderte overalt, og gjennom den drivende røyken foran oss kunne vi se fiendens første linje der grå skikkelser dukket frem ... Vi rykket frem i lange linjer og snublet oss gjennom mylderet av granathull, piggtråd og skrot, og bak oss kom det flere bølger ...» Nær sentrum av 4. armés front var 9. Royal Inniskilling Fusiliers av 36. Ulster-divisjon i den ledende angrepsbølgen. Bataljonsefen deres, Ricardo, 244
stod på brystvernet mellom de to sentrale utgangene for å ønske dem lykke til... De kom i gang uten forsinkelse, uten oppstyr og løping og roping, alt sammen var gjen nomført og solid — akkurat som mennene selv [bønder fra grevskapet Tyrone]. Her og der vinket en guttunge til meg når jeg ropte lykke til... gjennom megafonen. Alle så muntre ut. Nesten alle hadde tunge pakninger. Forestill deg å angripe mot kraftig ild med en piggtrådrull over skuldrene! En beskrivelse av angrepsbølge nummer to, som har samme gyldighet for den første, har vi fra Gilbert Hall i 1. Barnsleykameratene (13. York and Lancasters, 31. divisjon). Han hørte troppsoffiseren blåse i fløyten, «og kompani C klatret over brystvernet og ble konfrontert med ... en lang, gresskledd skråning som steg slakt mot en rekke lave høyder omkring seks hundre meter foran oss. De tyske skyttergravene var klart synlige — tre befestede linjer med brystvern av sandsekker, som takket være det skrånende terrenget kunne skyte over hverandre mot det fremrykkende britiske infanteriet. Foran fiendens linjer lå tykke belter av intakt piggtråd med bare noen smale bresjer imellom». Mot den piggtråden var det Barnsley-kameratene satte kursen, samtidig med seksti tusen andre infanterister langs hele linjen. I noen bataljoner kunne soldatene gå oppreist, slik de på forhånd hadde regnet med. I andre kom de snart til å krøke seg sammen som om de gikk i hard motvind, med påsatte bajonetter og riflene i vannrett stilling. «Etter min erfaring inntar troppene alltid denne stil lingen helt ubevisst når de rykker frem mot kraftig ild,» skrev lord Chandos, som er hjemmelsmann for disse opplysningene. De fleste av soldatene støtte på kraftig ild allerede noen sekunder etter at de hadde forlatt skyttergravene. 10. West Yorks, som angrep mot den sønderskutte landsbyen Fricourt i den lille dalen langs elven Ancre, fikk to av følgekompaniene sine fanget i åpent lende av tyske mitraljøseskyttere som duk ket frem fra dekningsrommene sine først etter at de ledende bølgene hadde passert dem. De to britiske kompaniene «ble praktisk talt tilintetgjort og lå nedskutt i rad og rekke. I nabo-divisjonen, den 34., ble 15. og 16. Royal Scots, to bataljoner av Edinburgh-kamerater med et sterkt innslag av Manchester-folk, rammet i flanken av mitraljøser som skjøt fra ruinene 245
av La Boiselle, og mistet flere hundre mann på noen minutter. Men de overlevende fortsatte fremrykningen til de tyske lin jene. Deres nabo-bataljoner, 10. Lincolns og 11. Suffolks (Grimsby-kameratene og Cambridge-bataljonen) ble rammet av den samme flankeilden; og noen av dem som klarte å nå de tyske skyttergravene ble, for å sitere den offisielle historien, «brent i hjel av flammekastere idet de nådde brystvernet». Andre ble på nytt rammet av mitraljøseild idet de trengte inn i den tyske posisjonen. En artillerioffiser som kom til åstedet senere fant «linje etter linje av døde menn som lå der de hadde falt». Bak edinburgherne ble de fire irske Tyneside-bataljonene av 103. brigade gjenstand for en grotesk og hensiktsløs massakre. Sjefen for 34. divisjon hadde bestemt seg til å sette alle sine tolv infanteribataljoner samtidig i bevegelse mot tys kernes linjer —brigadene 101 og 102 fra den forreste skytter graven og 103 fra støttelinjen lenger bak. Denne beslutningen innebar at den siste brigaden — irerne — måtte tilbakelegge halvannen kilometer i åpent lende før den nådde sin egen frontlinje — en fullkomment trygg operasjon dersom de tyske mitraljøsene hadde vært bragt til taushet, men en dødsmarsj dersom de ikke var det. De var ikke bragt til taushet. En ser sjant i 3. bataljon beskriver hvordan det var: «Til høyre og venstre for meg kunne jeg se lange linjer av menn. Så hørte jeg den karakteristiske knatringen av mitraljøser langt borte. Da jeg hadde gått ti meter til var det bare noen få menn igjen rundt meg, og etter ytterligere ti meter hadde jeg en fornem melse av at jeg var alene. Så ble jeg selv truffet.» Ikke alle gikk over ende så fort. Noen få heltemodige sjeler presset seg frem til den britiske frontlinjen, krysset Ingenmannsland og trengte inn i de tyske skyttergravene. Men brigaden som så dan var tilintetgjort. En av bataljonene hadde over seks hundre falne og sårede, en annen fem hundre; en av batal jonssjefene var drept, og to andre og brigadesjefen var såret. (Den skotske Tyneside-brigaden mistet alle sine fire divisjons sjefer denne dagen). Militært sett hadde ikke fremrykningen ført til noe som helst. Storparten av de døde lå i områder som britene hadde behersket før angrepet. I divisjonen ved siden av dem, den 32., ble også 16. Northumberland Fusiliers (Newcastle handel og kontor) og 15. Lancashire Fusiliers (1. Salford-kameratene) rammet av mit raljøseild fra Thiepval idet de kom ut av skyttergravene; han246
del og kontor rykket frem etter en fotball som ble sparket av en velkjent fotballspiller fra Nord-England. Flere bølger ble meiet ned med det samme, og offiserene gav de urørte kom paniene ordre om å bli i skyttergravene. I den sumpige Ancre-dalen ble flere bataljoner av Ulster-divisjonen beskutt fra flanken av tyske mitraljøser idet de forsøkte å krysse In genmannsland, som der var fire hundre meter bredt. Manne fallet var størst i 9. Royal Irish Fusiliers, der 532 offiserer og menige ble drept eller såret etter som bølge etter bølge stor met mot piggtråden — en ortodoks taktikk lært på grønne irske åssider i fredstid — og ble stanset av kulesvermene. I to andre bataljoner var tapene nesten like store. I den regulære 29. divisjon til venstre for Ulster-mennene var flere bataljoner utsatt for den verste opplevelse som kunne ramme noen avde ling under Den første verdenskrig: å rykke frem gjennom In genmannsland bare for å finne fiendens piggtråd intakt og bli meiet ned mens de desperat lette etter åpninger i den. Blant disse avdelingene var 1. Royal Inniskilling Fusiliers, den samme bataljonen som hadde stått i karre og blitt bombardert hele ettermiddagen igjennom nær veikrysset ved La Haye Sainte hundre og ett år i forveien. Under ilden fra tyske mitraljøsemenn som på et blunk hadde dukket frem fra Y-kløften — som divisjonens amatør-kanonérer forgjeves hadde forsøkt å treffe med sine granater — ble 568 mann av Inniskillingsbataljonen satt ut av kamp på noen få minutter, derav 246 drepte. Kort etter forsøkte den eneste Dominion-bataljonen som deltok i Somme-angrepet, 1. Newfoundland regiment, som bestod utelukkende av innfødte new-foundlendere, å finne en vei der Inniskillings-karene ikke hadde funnet noen, og led herunder større tap enn noen annen avdeling denne dagen: 710 drepte, sårede og savnede, inklusive samtlige offi serer.
Infan teri mot infanteri Kanskje tjue bataljoner av angrepsstyrken, av ialt seksti som ble satt inn i den første bølgen, ble på denne måten satt ut av spillet av miltraljøseild som de var ute av stand til å besvare 247
og ofte også til å lokalisere. Mange var også blitt påført tap av tysk sperreild — virkelig sperreild, forsåvidt som den bestod av serier av granatnedslag langs en forutbestemt linje i Ingen mannsland — skutt fra kanoner som enten hadde klart seg helskinnet gjennom det britiske bombardementet eller hadde vært «maskert», dvs. nærværende, men tause og dermed umu lige å oppdage, eller som var kommet til Somme-fronten mot slutten av bombardementet — en begivenhet som hadde gitt den tyske overkommandoen all den oppfordring til å styrke sine stillinger som noen general kunne ønske seg. Sperreilden hadde vært særlig kraftig på VIII. korps’ front, kanskje fordi de britiske artilleristene der var enda dårligere trenet enn de øvrige. Det var der det fantes mest intakt piggtråd på den tyske siden — ytterligere et vitnesbyrd om inkompetent sky ting. Men for de bataljonene som var kommet igjennom, var det verste nå overstått i kollektiv forstand. I og med at de var trengt inn i de tyske stillingene kunne tyskernes artillerister ikke lenger legge sperreild over dem, fordi deres egne tropper var blandet med angriperne, som på sin side nøt godt av den beskyttelse tyskernes skyttergraver gav dem mot det tyske in fanteriets kuler og bombekasterprosjektiler. I praksis var tin gene adskillig mindre enkle og langt farligere enn denne tommelfmger-analysen antyder: britene kunne ikke gi seg til i de tyske skyttergravene de hadde nådd fordi angrepsmålene de res lå mye dypere inne på tyskbesatt område, men de måtte oppholde seg der en stund for å slåss hvis de ikke skulle bli angrepet i ryggen når de drog videre. Dessuten hadde tys kerne tilstrekkelig mye av sitt telefonledningsnett intakt til at de iblant kunne varsle sine batterier om hvilke skyttergraver som var i britenes hender, og dermed få lagt granatild på dem. Britene hadde ingen slik forbindelse med sitt artilleri; telefon ledningene som de hadde slept med seg tvers over Ingen mannsland var — hvilket ingen ble forbauset over — nesten uten unntagelse blitt ødelagt. Som følge av det, og for ytterli gere å vanskeliggjøre aktivitetsmønsteret i de bataljonene som hadde trengt inn i den tyske frontlinjen, hadde an griperne både til oppgave å konsolidere — dvs. rydde de erobrede skyttergravene for de siste rester av tysk motstand — og å «følge sperreilden», dvs. følge på etter som deres eget artilleri flyttet ilden fremover til tyskernes annen og tredje 248
linje, eller til mellomliggende «granathull-posisjoner». I noen av divisjonene omfattet artilleriets skyteprogram opptil seks slike «flytt». Å følge etter en kardesk-sperreild var, tross alt det rabalder den laget, i seg selv ikke særlig risikabelt (forutsatt at artille ristene la nedslagene der de skulle ligge), for kulespruten fra kardeskene gikk fremover. Mot slutten av 1917 hadde de bri tiske infanteristene lært å rykke frem på bare drøye tjue me ters avstand etter en brølende, kokende sky av eksplosiver og jord; de visste at risikoen var mindre der enn om de ble hen gende etter og kanskje ble offer for en tysk skarpskytter som hadde overlevd og plutselig tittet opp fra dekningshullet sitt. Men i juli 1916 var det bare et fåtall artillerister som kunne kunsten å få sperreilden til å «krype» i gangfart over et terri torium som fienden hadde besatt, og følgelig få infanterister som ville risikere å komme sperreilden for nær før de så at den løftet seg og ble flyttet frem til neste mål. Resultatet var at fremrykningen, selv når den gikk fullkomment planmessig, hadde form som en serie diskontinuerlige og bokstavelig talt åndeløse rykk fremover. Hver gang sperreilden ble flyttet, gjaldt det for infanteriet hurtigst mulig å komme seg opp av den midlertidige dekningen og løpe bokstavelig talt for livet de to-tre hundre meterne som skulle til for at de igjen kom «i ly» av sperreilden. For divisjonene 18 og 30, som flankerte franskmennene på sørenden av slagmarken, virket dette pro grammet utmerket og begge nådde sine mål innen den fast satte tidsfrist, skjønt de mistet omkring tre tusen mann hver i døde og sårede. De nøt imidlertid godt av sitt nære naboskap med franskmennene, hvis artillerister etter to års krig var langt dyktigere enn de britiske, og hvis infanteri, her til hørende XX. korps, var blant de beste soldater på hele Vest fronten. Det britiske III. korps’ fremrykning var derfor, uttrykt i tidens språk, i nokså stor grad «sympatetisk». Lenger nord, der britene måtte klare seg alene, «mistet» de fleste divisjoner før eller senere sperreilden, selv om de klarte å trenge inn i de tyske stillingene, og måtte se på at den stadig flyttet seg lenger og lenger vekk fra dem i samsvar med den fastsatte timeplanen. Det var bare sjelden og med de største vanskeligheter de kunne tilbakekalle sperreilden og få lagt den over et mål som hindret deres videre fremrykning. Årsa kene til dette «tap» av sperreilden var overalt de samme: in 249
fanteriet ankom til de forreste tyske skyttergravene enten for desorganisert av tap til å klare å rykke videre til fastsatt tid, eller de støtte på så sterk motstand fra forsvarerne at sperreilden vandret videre uten dem. I mange tilfeller kunne grun nen til forsinkelsen også være at mennene ble så utslitt av de fysiske påkjenningene og nervepresset at de måtte stanse for å hvile tidligere enn staben hadde regnet med. Utmattelse var det som stanset fremrykningen på den nordlige sektoren av 21. divisjons front, etter at et meget tap pert og raskt angrep hadde ført de to ledende bataljonene av 64. brigade dypt inn i de tyske stillingene. Tross store tap på grunn av mitraljøseilden i Ingenmannsland, nådde 9. og 10. King’s Own Yorkshire Light Infantry frem til piggtråden, fant store åpninger i den, skjøt eller bombarderte forsvarerne som prøvde å stanse dem og tok den forreste skyttergraven. Der fikk de følge av sine støtte-bataljoner, 15. Durham Light In fantry og 1. East Yorkshire, og stormet videre bak sperreilden til den neste tyske linjen, som de inntok etter at to hundre tys kere hadde overgitt seg (de ble straks sendt bakover). Alt dette hadde tatt omkring ti minutter, og i løpet av denne tiden var halvparten av soldatene og de fleste av offiserene enten blitt drept eller såret. Sperreilden gikk nå videre, og bataljonene var fremdeles i stand til å følge etter; men de støtte på stadig flere tyskere, skjult i granathull eller stumper av skyttergraver, som kastet håndgranater eller åpnet ild med geværer mot dem. En halv time etter null, da de hadde lagt bak seg over halvannen kilometer fra sin egen frontlinje, støtte Yorkshiremennene på en gammel nedsenket vei. Her stanset de fleste av dem — «det ble gitt generell holdt-ordre», er den vakre omskrivningen den offisielle historikeren bruker —men noen grupper fra alle fire bataljoner fortsatte et lite stykke til Crucifix-graven, som var brigadens første mål. Fem hundre meter lenger fremme hadde tyskerne begynt å skyte med mit raljøser fra posisjoner som lå skjult i skogen, og nå «hadde sperreilden flyttet seg videre». 9. og 10. bataljons fremrykning var slutt for dagen: mennene var altfor utpumpet av fysiske påkjenninger og frykt til å dra videre på eget initiativ og offi serene som kanskje ville ha fått dem til å gjøre det var enten døde eller såret. Etter en lang forsinkelse nådde meldinger om tilstanden frem til de offiserene som ble holdt i reserve (LOOB — Left Out Of Battle) for å kunne danne nye kadrer i påkom250
mende tilfelle, og en av dem, en ung kaptein som het Basil Liddell Hart, løp frem gjennom den tyske mitraljøseilden for å overta kommandoen. Han ble hos de overlevende utover et termiddagen, mens enda flere av dem ble drept og såret i en serie britiske angrep og tyske motangrep. Da natten falt på, ble de trukket tilbake. På 8. divisjons front var det desorganisasjon som førte til at de britiske bataljonene mistet sperreilden. Det tyske artilleriet på dette avsnittet var i full vigør og la en kraftig ild mot Ingenmannsland så snart infanteriet var kommet åtti meter fra piggtråden. De hadde allerede lidd store tap på grunn av mitraljøseilden mens de klatret over det britiske brystvernet, strømmet ut gjennom åpningene i sine egne piggtrådsperringer, dannet formasjoner (hver bataljon var delt i fire angrepsbølger med femti skritts luker mellom) og krysset Ingen mannsland, som her var opptil sju hundre og tjue meter bredt. Da tyskernes artilleri spilte opp, brøt britene formasjonen og styrtet mot piggtråden. På flere steder klarte de overlevende å trenge inn i den tyske frontlinjen eller enda lenger. Men stor parten av offiserene deres var enten drept eller såret, og grup pene av angripere var små og skilt fra hverandre. En av de britiske bataljonssjefene, oberstløytnant Bastard fra 2. Lincolns, gjettet seg til hvordan situasjonen var. Han krysset In genmannsland alene fra den britiske siden, fikk samlet de spredte soldatene fra sin egen bataljon og en nabo-bataljon og organiserte forsvaret i en del av den erobrede graven. Den britiske sperreilden, som kunne ha hjulpet ham med dette, hadde nå flyttet seg langt fremover og falt over stillinger som britene ikke hadde noen mulighet for å nå og langt mindre for å erobre; og det var først klokken 9.15 — nesten to timer etter null — at spørsmålet om å tilbakekalle den overhodet ble drøftet mellom divisjonssjefen og hans brigadesjefer. De sa til ham at det ikke kunne komme på tale å fornye angrepet med de oppløste brigadene, og at de risikerte å drepe flere venner enn fiender ved å legge sperreilden over den tyske frontlinjen igjen. Og dermed ble det. Bastard og hans håndfull soldater trakk seg senere tilbake. Som vi har sett var det mange måter å miste sperreilden på. En av de mest frustrerende var de omstendigheter som ram met en del bataljoner som klarte å komme seg mer eller mindre intakte inn i tyskernes linjer, men der støtte på en så 251
hårdnakket motstand at de ikke kunne rykke videre mot neste mål i samsvar med tidsplanen. Et typisk eksempel — skjønt det var ikke mange av dem — var den «skotske» Londonbataljonen. Den var en del av 56. London-divisjon, som hadde fått i oppdrag å rette et avledningsangrep mot Gommecourtlommen nord for 4. armés front. London Scottish var en av de mest berømte territorial-avdelingene og den beste i hele det britiske ekspedisjonskorpset. Den hadde vært med fra første stund og kjempet ved Ypres i 1914 og ved Givenchy, Festubert og Loos i 1915. Siden mai 1916 hadde den ligget på Somme-fronten vis å vis Gommecourt. Denne lommen var en usedvanlig sterk del av den tyske frontlinjen, både på grunn av terrengets egenskaper og tyskernes befestningsarbeider, og den ble holdt av en fremragende tysk divisjon, 2. gardereserve. Dessuten hadde tyskerne meget sterk artilleristøtte fordi ilden fra batteriene til de angrepne divisjonene ble supplert av bat terier som lå lenger nord — utenfor den britiske angrepslin jen. Likevel hadde London Scottish, sammen med de andre territorialavdelingene fra London — Queen Victoria’s Rifles, Queen’s Westminster Rifles, Rangers og London Rifle Bri gade — full tillit til at de ville klare å innta den tyske posisjo nen og sikre den. Deres selvtillit var berettiget. Artilleriplanen gav dem en halv time til rådighet til å rydde sine mål og slutte seg til lederavdelingene fra 46. North Midland divisjon, som skulle angripe konsentrisk. Da London Scottish forlot skyttergra vene sine bak en røykskjerm klokken 7.30, ble de straks ram met av en kraftig sperreild i Ingenmannsland, men fortsatte ufortrødent, og skjønt flere offiserer mistet retningen i røyken og førte mennene sine til feil sektor, klarte de nesten overalt å trenge inn i den tyske frontlinjen. Flere steder hadde tyskerne evakuert den, sannsynligvis med overlegg, da britene nærmet seg, og både der og andre steder kunne de raskt fortsette til tyskernes annen linje. På høyre fløy klarte et av kompaniene til og med å nå og passere målet før de ble klar over feiltagel sen og vendte tilbake. På venstre fløy hadde kompani D møtt mye sterkere motstand og kunne ikke nå sitt endelige mål, en fjerde skyttergravslinje bak de tre de allerede hadde tatt. Klokken var nå blitt 8, og divisjonsartilleriet flyttet sin ild — i samsvar med timeplanen — til det beregnede møtepunktet med 46. divisjon, langt til venstre for London Scots. Dermed i
252
måtte de hjelpe seg selv. Det verste var at de nå var fysisk iso lert, for den tyske sperreilden flyttet seg ikke, den fortsatte å hagle ned i et gardin av granater i Ingenmannsland hele for middagen og ettermiddagen, og gjorde det dermed umulig å få sendt frem livsviktige forsyninger fra britisk side til de erobrede tyske skyttergravene. En ny forsyning av ammunisjon og håndgranater, særlig det siste, ble snart helt nødvendig for London Scots. For i sin isolasjon ble de utsatt for en serie motangrep fra tyskerne, som nå omgav dem på tre kanter. Disse motangrepene er et ypper lig eksempel på hvordan skyttergravskrigen var under Den første verdenskrig og hvorfor den ytret seg slik den gjorde. I apent lende var ilden så kraftig, både fra artilleri og mit raljøser, at både angripere og forsvarere ble holdt nede i skyt tergravene. Gravene gav dem imidlertid mulighet for å komme i kontakt med hverandre, fordi de var ledd i et sam menhengende system der skyttergravene gikk i én retning, nemlig langsetter fronten, og sambandsgravene som forbandt dem med hverandre i en annen. Men de to partene fikk sjel den se hverandre, fordi både skytter- og sambandsgravene var «traversert», dvs. de var ikke linjalrette, men anlagt i et siksak-mønster for å hindre at en fiende som nådde frem til gra ven, skulle kunne bestryke den med ild i hele dens lengde — og dessuten for å gjøre det lettere å lokalisere eventuelle granatnedslag. Under disse omstendigheter kunne venn og fiende komme hverandre meget nær uten å være i stand til å skade hverandre noe særlig på konvensjonell måte. Resultatet kunne bli en fastlåst situasjon — som iblant ble oppløst ved at en enkelt mann eller en gruppe hos en av partene bestemte seg til å «gå ut over toppen» eller «gå opp på bakken». Ser sjant Guerney fra kompani D ble drept da han under den første fremrykningen hoppet opp fra siden av skyttergraven for å få ram på noen tyskere som hadde stanset angrepet på den andre siden av en travers. Den vanlige metoden til å opp løse en fastlåst situasjon var imidlertid å kaste en håndgranat over toppen av traversen og deretter løpe frem for å nå fien dens posisjon like etter at den hadde eksplodert. Dette var imidlertid et uhyre farlig spill, for man kunne risikere å løpe rett inn i eksplosjonen av sin egen granat eller å bli skutt av en usaret fiendtlig soldat, eller det kunne komme en granat fra den neste traversen. Det hele kunne også utvikle seg til en pa253
rodi på kamp, der begge parter holdt seg i sine egne traverser og nøyde seg med å kaste granater i det døde området mellom dem. Her i skyttergravene som London Scottish hadde inntatt ble det noe ganske annet —en statisk utmattelseskrig —etter at britene hadde blokkert flere skyttergravs-seksjoner om kring seg ved hjelp av sprengstoff som de ledsagende inge niørtroppene hadde med seg. De hadde i realiteten stengt seg inne i et forsvarsverk av jordvoller. Her burde de ha vært trygge og kunne senere ha regnet med å få den delen av den tyske frontlinje som de okkuperte, forbundet med det britiske systemet på den andre siden ved hjelp av ny graving. Men flere omstendigheter samvirket mot et slikt utfall. Tyskerne var rundt dem på tre kanter, skyttergravene var blitt så med tatt av det britiske bombardementet at de flere steder var ut satt for ild, tyskerne hadde artilleri som kunne beskyte dem pa kort hold og uthvilt infanteri til å sette inn motangrep, og sperreilden i Ingenmannsland hindret både forsyninger og forsterkninger i å komme frem. På den andre siden ble batal jonssjefen i London Scots, som var blitt holdt i reserve, klar over hvordan det lå an og organiserte en unnsetningsgruppe. Den drog av sted i tre puljer mellom klokken 9 og 10, hver belesset med ammunisjonsbelter og håndgranatkasser. Bare tre av de femti-ni mann som startet kom frem, og selv om dette ikke nødvendigvis betyr at alle de øvrige ble truffet, fordi noen av dem sannsynligvis søkte dekning i granathull, viser det intensiteten av den ilden tyskerne la på og over London Scots’ posisjon. To av bataljonens fire kompanisjefer var på dette tidspunkt kampudyktige, og like etter klokken 14 ble den tredje drept. Forsvarets byrder falt nå i sin helhet pa den fjerde, kaptein Sparks. «For bedre å kunne lede kampen, reiste han seg ofte opp og gikk frem og tilbake i det ubrutte lendet mellom skyttergravene» — en adferd som ville ha høstet anerkjennelse og beundring ved Waterloo, men ikke på en slagmark i Den første verdenskrig. Mennene hans var mindre utsatt, men det var stadig noen som ble såret av granatsplinter eller kuler fra snikskyttere; og til tross for at garnisonen hans iblant ble forsterket av flyktninger fra de enda hardere pressede bataljonene på venstre flanke — Rangers, Kensingtons og Queen Victoria’s — skrumpet den stadig inn. De holdt på å slippe opp for ammunisjon, og utover den lange og varme ettermiddagen måtte de holde det gående med patro254
ner som de tok fra patrontaskene til døde og sårede kamera ter. Ved 16-tiden ble kaptein Sparks klar over at hans lille styrke, som nå ble angrepet av tretten tyske infanterikompanier fra tre forskjellige regimenter, var i ferd med å bli totalt utslettet. Han sendte en ordonnans tilbake til de britiske lin jene med denne meldingen: «Jeg er i følgende situasjon. Jeg har samlet inn alle granater og patroner fra de falne. Hver eneste en er brukt. Jeg har tre alternativer: a) å bli her med de av mine menn som ennå er i live og bli drept, b) å overgi meg til fienden, c) å trekke tilbake så mange av mine menn som mulig. De to førstnevnte alternativene virker usmakelige på meg. J eg kommer derfor til å velge det sistnevnte.» Ved hjelp av erobrede tyske geværer og ammunisjon holdt han sammen med fire underoffiserer stand i den forreste graven mens de øvrige overlevende rømte ut i Ingenmannsland. Der klarte de fleste av dem — Sparks også — å holde seg i dekning i granathullene inntil de i ly av nattemørket kunne komme seg til bake til sine egne linjer. I dagens løp var London Scottish, som ved daggry hadde telt 856 offiserer og menige, blitt redu sert til 266 mann. Resten var drept eller såret.
Utsynet over Ingenm annsland Dette var ett resultat — gjentatt på tretti-førti andre steder langs hele Somme-fronten den 1. juli — av å basere seg på at artilleriet skulle smadre fiendens posisjoner og «skyte infante riet tvers igjennom» ruinene av dem. De fire formene for fiasko vi nettopp har studert utfyller på ingen måte listen over uhell som var direkte resultater av et slikt opplegg. Ulsterdivisjonen klarte ikke å nå sitt endelige mål, etter en meget rask fremrykning til sitt første, fordi den britiske sperreilden faktisk hindret den i å komme videre og dermed gav tyskerne tid til å bemanne posisjoner som ulstermennene ellers ville ha funnet tomme. Man kan derfor godt forstå at Ulster-divisjonen betraktet 1. juli som en seier og at dagen, som dessuten faller sammen med årsdagen for slaget ved Boyne, blir høytideligholdt av protestantene i Nord-Irland. Andre bataljoners angrep slo feil fordi støtteavdelingene deres enten ikke ville 255
eller ikke kunne følge det sporet de hadde sprengt inn i tys kernes stillinger, slik at angrepsspissene ble avskåret langt inne i fiendens linjer. Dette må ha vært den skjebne som ram met en del av 12. York and Lancasters, hvis graver ble funnet den 13. november da landsbyen Serre — et av målene som ikke ble nådd den første dagen - endelig falt i britenes hen der. Mange bataljoner i den andre bølgen klarte ikke a gjøre sine angrep effektive fordi de ved ankomsten til de tyske skyt tergravene ble så oppblandet med overlevende fra den første bølgen at hele organisasjonen smuldret sammen. Men vi bør ikke glemme at noen avdelinger klarte å løse sin oppgave. 7. divisjon tok noen av sine første mål, 18. divisjon de fleste av dem og 30. alle sammen, og bataljoner fra 21. og 34. divisjon tok betydelige deler av det tyske skyttergravssystemet vis å vis sine egne. Franskmennene, som var bedre trenet, hadde lengre erfaring og var bedre utstyrt med tungt artilleri, hadde tatt samtlige av sine angrepsmål for den første dagen, og ville ha fortsatt dersom planen hadde gitt dem muligheter for a forfølge en uventet suksess. Somme-offensivens første dag hadde altså ikke vært en total militær fiasko. Men den hadde vært en menneskelig tragedie. Tyskerne, med sine cirka seksti bataljoner på den britiske del av Somme-fronten, derav cirka førti bataljoner eller rundt regnet trettifem tusen mann i linjen, hadde mistet seks tusen i drepte og sårede. Det var naturligvis et stort tall; men det er i den enorme ulikheten mellom deres og britenes tap at tragediens tyngde ligger. Tyskernes 180. regiment mistet den 1. juli 280 mann av en styrke på tre tusen, mens den britiske 8. divisjon, som angrep dem, mistet 5.121 av tolv tusen. Sammenlagt hadde britene tapt omkring seksti tusen mann, derav ca. tjue tusen drepte — storparten i løpet av angrepets første time, ja, kanskje i løpet av de første minuttene. «Skyttergravene var Den første verdenskrigs konsentrasjonsleirer,» skrev Robert Kee femti år senere. Og selv om denne analogien er hva en akademisk iakttager vil kalle uhistorisk, er det ubestridelig noe Treblinka-aktig over nesten alle beretninger om den 1. juli, om de lange, føyelige rekkene av unge menn som i dårlig passende uniformer, med indentitetsmerkene i en snor rundt halsen og tunge bører på ryggen, sliter seg frem gjennom et ensformig landskap mot sin egen tilintetgjørelse. Beretnin gene fra Somme utløser omtrent det samme spektrum av fø256
lelser hos leserne som beskrivelsene av dødsleiren Auschwitz — skyldbetynget forbløffelse, vantro, gru, avsky, medfølelse og vrede — og ikke bare hos de spesielt fredsommelige og ømhjertede, ikke bare hos militær-historikeren, hvis oppgave med å skildre dette eller hint feilslåtte angrep må være en ren pine, men også hos profesjonelle soldater. Vrede er den re spons som beretningen om Somme-slaget oftest fremkaller blant yrkesmilitære: Hvorfor gjorde ikke ledelsen noe med det? Hvorfor lot de angrepet fortsette? Når de så én bataljon gå i døden, hvorfor stanset de da ikke den neste istedenfor å la den gå samme skjebne i møte? Noen bataljoner ble stanset. På nordsiden av Gommecourt-lommen, der 46. North Midland divisjons angrep var blitt pulverisert med enorme tap om morgenen, nektet en av brigadesjefene, brigadegeneral H. B. Williams — som hadde sett 1./6. North Staffordshire og 1./6. South Staffordshire bli massakrert like etter nulltimen — å sende frem søsterbataljonene deres, 1./5. North Staffordshire og 1./5. South Stafford shire, om ettermiddagen. Hele 10. brigade og 12. brigade i 4. divisjon ble holdt tilbake fra en hensiktsløs gjentagelse av angrepet nord for Beaumont Hamel omtrent samtidig; og om kvelden annullerte 29. divisjons sjef, general de Lisle, ordren til 1./4. og 1./5. King’s Own Yorkshire Light Infantry, som var bragt frem fra X. korps’ reserve, om å gjøre et nytt angrepsforsøk mot de likbestrødde skråningene i Thiepval. Det skjedde også en del andre tilbakekallelser, men storparten av de batal jonene som hadde fått ordre om å angripe gjorde det, uansett hva som var skjedd med avdelingene som gikk foran dem. Det finnes en rekke forklaringer på hvorfor det måtte gå slik. Nor mal militær trang til å gjennomføre en plan som engang er fastlagt var én årsak, datidens innstilling hos generalene, som hadde lært å betrakte store tap som noe uunngåelig, en annen, den atmosfære av selvoppofrelse som gjennomsyret Kitchener-arméene en tredje. Men den viktigste av alle årsaker var simpelthen den uvitenhet om hva som foregikk som rådet nesten overalt på den britiske siden av Ingenmannsland hele dagen igjennom. Selv i dag, seksti år senere, er det vanskelig å oppdage mye som er presist, detaljert og menneskelig om skjebnen til et stort antall bataljoner i 4. armé den 1. juli. Mange av territorial-avdelingene fra London, som hadde en sterk og godt eta9. Store slag
257
blert identitetsfølelse, en middelklassekarakter og personlige forbindelser innenfor storbyens avis- og forlagsbransje, laget etter krigen fremragende regimentshistorier der de offisielle krønikene er supplert og belyst av personlige minner fra sko lerte og skriveføre overlevende. De regulære bataljonene fra garden og linjeregimentene ajourførte flittig og detaljert sine eksisterende regimentshistorier. Men disse avdelingene var ikke i flertall. Flertallet var mer ydmyke og mindre regulære grupper som midlertidig hadde fått den regulære armés kappe av identitet, men som etter fredsslutningen ble glemt nesten like fort som de i sin tid var blitt rekruttert. Det skjedde ikke med overlegg fra noen. De regulære regimentene som hadde reist det største antall frivilligbataljoner var ofte de fat tigste (en god tommelfingerregel for et britisk regiments sosiale status er at jo lenger fra London det har sin faste gar nison, desto mindre fashionabelt er det og desto fattigere er offiserene) og derfor de som minst hadde råd til å spandere trykning av en skikkelig regimentshistorie. Dessuten var det vanskelig å finne sikre kilder. Hovedkilden til en avdelings historie er krigsdagboken, som etterretningsoffiseren har til oppgave å føre daglig. Når han er amatør har innholdet alltid en tilbøyelighet til å bli nokså skissepreget, og når kampene raser og tapene er store kan det gå flere dager mellom hver gang dagboken blir ajourført, og da skjer det «for ordens skyld» og ikke alltid på grunnlag av pålitelige opplysninger om kamphandlingene. Alle disse svakhetene preger krigsdag bøkene for 1. juli. Derfor har det lenge hersket stor usikkerhet om skjebnen og opplevelsene til de enkelte Kitchenerbataljoner, en usikkerhet som sannsynligvis ville ha vedvart på ube stemt tid om det ikke hadde vært for en bonde fra Lincolnshire som heter Martin Middlebrook. I slutten av 1960-årene besøkte han helt tilfeldig krigskirkegårdene i Somme, og ble grepet av en ustyrlig nysgjerrighet etter å fa vite hva som hadde hendt med Kitchener-arméene. Etter et historisk felt arbeid som vi uten overdrivelse kan kalle heltemodig, fant han frem til 546 veteraner som ennå var i live. De var nå — med unntagelse av noen få som hadde vært mindreårige da de meldte seg — blitt gamle herrer på mye over sytti år. Martin Middlebrooks intervjuer med disse 546 soldatene fra Somme dannet grunnlaget for en bok — The First Day on the Somme, utgitt på Allen Lanes forlag i 1971 — som med 258
heder forsvarer sin plass ved siden av Sibornes historie om Waterloo. Den er bygd opp på samme grunnlag og er dess uten mye mer lettlest. Men mens Siborne sendte sitt spørre skjema til alle overlevende offiserer, og på grunnlag av deres svar kunne sette sammen en meningsfylt beretning om slaget, kom Middlebrooks svar naturligvis fra folk av lavere grader som hadde et meget lokalt utsyn til begivenhetene, og som kollektivt fremstiller et nesten uløselig kaos. Vi har allerede sett hva Sibornes hjemmelsmenn hadde å si om de grenser som omstendighetene satte for deres innblikk i og utsyn over det som skjedde. Det som med størst tyngde fremgår av Middelbrooks materiale, er at hundre års teknologisk utvikling yt terligere hadde redusert den effektive synsvidden på slagmar ken, spesielt hos mennesker som var fremmede for krigens realiteter. «Til venstre for meg,» skrev en menig fra 1./8. Royal Warwicks om det som skjedde like etter nulltimen, «kunne jeg se store granateksplosjoner idet West Yorks rykket frem, og jeg så mange menn som falt fremover. Jeg trodde til å begynne med at de lette etter granatneser (en ettertraktet suvenir) og det tok litt tid før jeg forstod at de var truffet. På den andre siden av Ingenmannsland «fant jeg den tyske piggtråden godt opphakket,» skrev en menig fra 4. Tyneside Scottish, «men bare tre fra mitt kompani kom igjennom. Det var løytnanten, en sersjant og jeg. Resten lot til å ha blitt truffet i Ingen mannsland ... og offiseren sa: ‘Herregud, Herregud, hvor er resten av guttene?’» Menig Tomlinson fra 1./7. Sherwood Foresters ledsaget sin bataljonssjef over Ingenmannsland da han drog ut for å se hva som var skjedd med bataljonen. «Da vi nådde den tyske piggtråden ble jeg aldeles forbløffet over å se at den fremdeles var intakt, etter alt det vi hadde hørt. Obersten og jeg tok dekning bak en liten jordvoll, men etter en stund løftet obersten seg opp på hendene og knærne for å se bedre. I samme øyeblikk ble han truffet midt i pannen av en kule.» Når det var så vanskelig — og farlig — å danne seg et bilde av begivenhetene fra et utsiktspunkt tett innpå fienden, kan vi ta det for gitt at det var enda vanskeligere for dem som befant seg i de britiske linjene å danne seg et fullstendig bilde av sla get. Rowland Feilding fra Coldstream Guards, som var dratt frem til fronten for å se på slaget fra et utsiktspunkt vis å vis Mametz, skrev til sin hustru: «Synet var inspirerende og 259
praktfullt. Fra høyre til venstre, men særlig overfor fransk mennenes stillinger, så hele horisonten ut til å stå i brann idet granateksplosjonene blandet seg med røyk fra de brennende landsbyene ... man ser langt i dette distriktet. Aldri har det eksistert en slagmark som var bedre egnet til å studere mili tære operasjoner.» Men Feilding var der som sightseer, og han var ute etter sensasjoner og ikke nøyaktige informasjoner. En annen sightseer med adskillig mer profesjonelle motiver var J. F. C. Fuller, som ved sin ankomst fant «et intenst bom bardement ... i full sving, og så mye støv og røyk over Gommecourt-lommen at det var vanskelig å se noe som helst tyde lig. Noen minutter før null ble det lagt en noe sporadisk røykskjerm, så kom angrepet tvers over Ingenmannsland. Jeg kan ikke si at jeg så det. Alt jeg kan innestå for er at jeg litt senere gjennom kikkerten så flere grupper av menn, formodentlig fra 139. brigade, som rykket frem mot Dueskogen.» En av batal jonssjefene på Gommecourt-sektoren, oberst Dickens fra Queen Victoria’s Rifles, så enda mindre. «I to timer etter null ble det ikke mottatt noen nyheter fra fronten» (som bare var snaue tusen meter borte), «siden alle kommunikasjoner, vi suelle såvel som telefoniske, hadde sviktet. Bortsett fra å svare på appeller fra brigaden» (neste hovedkvarter oppover) «hadde vi ingenting annet å foreta oss enn å forsøke å se hva som foregikk». Men han fikk ikke vite noe før han etter klok ken ni ble oppsøkt av «to uforferdede ordonnanser som var vendt tilbake til vår linje gjennom sperreilden». Hvorfor skulle han være avhengig av ordonnanser? Årsa ken er enkel å forklare. Sambandssystemet i 4. armé, som i ho vedsaken var det samme som fantes langs hele Vestfronten og på begge sider av Ingenmannsland, var meget omfattende. Det var basert på telefonen og telegrafen —den sistnevnte er stattet den førstnevnte der det var vanskelig å oppnå forster king av signalene — og gikk gjennom et uhyre komplisert nett av «landlinjer» og «luftlinjer». Luftlinjer fra de overord nede hovedkvarterene — ekspedisjonskorpsets hovedkvarter i Montreuil og 4. armés hovedkvarter i Querrieux, tjuefem ki lometer fra fronten — til korps- og divisjonsstabene, med en rekke sidelinjer for å muliggjøre samband til flankene. Fra di visjonsstabene, til brigadene og bataljonene, forlot linjene sine telefonstolper og ble «landlinjer», som på dette stadium av krigen ikke lenger var provisorisk opphengt langs sidene av 260
«
sambandsgravene, der de meget lett kunne bli ødelagt, men isteden var gravd ned i bakken under trelemmene som solda tene gikk på. Jo nærmere kabelen kom frontlinjen, desto dy pere var den begravd, og i den fremre sonen lå den hele seks fot nede i bakken. Installasjonen av disse dyptliggende kab lene hadde vært en av de mest tidkrevende forberedelser til offensiven, men det var umaken verd å legge kablene så dypt fordi sambandet dermed ble sikret selv mot fulltreffere fra grovkalibrede tyske granater. Systemet hadde imidlertid en vesentlig mangel: det strakte seg bare til kanten av Ingen mannsland. Så snart troppene hadde forlatt skyttergravene klokken 7 om morgenen den 1. juli, begav de seg utenfor sam bandssystemets rekkevidde, ut i det ukjente. Arméen hadde utstyrt dem med noen provisoriske hjelpemidler til å markere sine posisjoner: raketter, blikktriangler som var sydd fast på baksiden av pakningene som gjenkjenningsmerke, lamper og flagg og noen enveis signalhjelpemidler: semaforflagg og brevduer; men ikke noe av dette utstyret viste seg praktisk brukbart da det kom til stykket. De såkalte hjelpemidlene var snarere til bry enn til hjelp for soldater som hadde nok å bære på fra før — så mye at de lignet mer på nordpolsfarere som begav seg ut i isødet enn på soldater som gikk i kamp. Mangelen på lokalt samband var årsaken til at en del av 12. York and Lancasters kunne forsvinne sporløst uten at noen visste hva som var tilstøtt dem, før likene ble funnet flere må neder senere i hjertet av de tyske stillingene. At en avdeling kunne forsvinne så totalt — ikke i den arktiske isødemarken, men nesten innenfor synsvidde fra sine egne linjer — virker fullstendig grotesk og ubegripelig i dag, så vant er vi til at bærbare radiosett gir øyeblikkelig forbindelse over hele slag marken. Men den sky av uvisshet som senket seg over en slag mark i Den første verdenskrig når nulltimen opprant, ble ak septert av datidens generaler som noe helt selvfølgelig. Siden midten av det nittende århundre hadde slagmarkenes ut strekning økt så raskt at ingen general kunne tenke på å opp søke de forskjellige krisepunktene i tur og orden, slik Welling ton hadde gjort. Og siden slutten av århundret hadde volumet og rekkevidden av håndvåpen-ilden økt i en slik grad at ingen general kunne overskue kamplinjen fra forreste rekke, slik Wellington hadde gjort. Det var alminnelig akseptert at gene ralens viktigste arbeid nå måtte gjøres på kontoret — før sla261
get begynte. Forsåvidt er det betegnende at noe av den militære lesning som var mest utbredt og omtalt i den britiske armé før Den første verdenskrig var en novelle av general sir Edward Swinton med tittelen A Sense ofProportion (Sans for proporsjo ner) der hovedpersonen er en general (åpenbart med den store Moltke som modell) som etter å ha truffet alle nødven dige disposisjoner kvelden før slaget, drar pa fisketur mens soldatene slåss, hellig overbevist om at han har gjort hva han kunne. Ingen britisk general drog på fisketur den 1. juli. Men den ånd som gjennomsyrer planene som ble lagt av 4. armé, enten det gjelder planene for en formasjon som XIII. korps (i stør relse tilsvarende hele Wellingtons armé ved Waterloo), som utgjorde trettién maskinskrevne sider (Wellington utarbeidet ingen skriftlige planer for Waterloo), eller for en avdeling som Queen Victoria’s Rifles (under tusen mann), som består av tjue nummererte avsnitt, er avgjort swintoniansk. Det er en ånd som karakteriseres av at man ikke tar hensyn til eventua liteter, men isteden forsøker å ta fremtiden så å si ved vingebenet for å få den til å arte seg slik man ønsker: «... infanteri og mitraljøser vil straks bli bragt fremover,» eller «Etter å ha erobret sine endelige mål vil 30. divisjon bli avløst av 9. divi sjon.» Og så videre. Menneskets forsøk på å forutbestemme ting er alltid risikable, og en vesentlig forutsetning for at de skal lykkes er i det minste at alle impliserte parter samarbei der. Britene kunne ikke godt regne med tyskernes samarbeid. Følgelig hadde Haig og Rawlinson, på alle punkter der frem tiden truet med å gå på tvers av deres forutbestemmelser, gar dert seg — ved å forlenge bombardementet, øke antallet mål som skulle ødelegges og øke forholdstallet mellom tropper og terrengvidde. Resultatet av disse garderingene var at planen ble mer komplisert. Og det å vanskeliggjøre en plan som stod og falt med at et meget stort antall elementer samvirket effektivt og friksjonsfritt, var å invitere til fiasko. Interaksjon krever arti kulasjon, sa J. F. C. Fuller, som likte å kamuflere militære sannheter bak vanskelige ord, og med det mente han at der som en stor og omfattende operasjon skal kunne gjennomfø res tross hard fiendtlig motstand, må lederne til enhver tid kunne snakke med troppene sine og troppene med sitt artilleri osv. Slike konversasjoner lot seg lett arrangere så lenge alle 262
befant seg på samme side av Ingenmannsland. Men så snart infanteriet begynte fremrykningen stanset konversasjonen. Det videre sambandet med ordonnanser måtte i beste fall bli sporadisk og usikkert. Det var årsaken til at stabene bak den britiske frontlinjen ikke kunne dirigere slaget på samme måte som Wellington hadde gjort ved Waterloo, med nesten øyeblikkelige motfor holdsregler så snart det oppstod en krise på et eller annet punkt. Bataljonssjefene visste ofte ikke engang hvor soldatene deres var: «Det var ytterst vanskelig å iaktta troppene på grunn av røyken og støvet, og skjønt to speiderfly viste en for bløffende dristighet og fløy over fronten iblant bare femten meter over bakken mens de ble sterkt beskutt med håndvå pen, var det ikke mulig å få noen sikre opplysninger.» (Dette gjaldt 4. divisjon midt på formiddagen.) Hardt pressede batal joner kunne ikke be sine batterier om ildstøtte: 14. brigade, som ble stanset av voldsom mitraljøseild fra Thiepval klokken 8.45, kunne ikke få løfte om sperreild før kl. 12.05. Og selv veltrenede soldater viste seg ofte ute av stand til å ta en ny si tuasjon «på sparket» : «en gruppe soldater (fra 36. divisjon) lot seg ikke overbevise om at de måtte kaste fra seg piggtråden de hadde fått ordre om å bære, og hjelpe til med å danne en angrepsbølge.» Hele formiddagen og ettermiddagen igjennom satt Rawlinson i Querrieux og Haig i sitt fremskutte hoved kvarter i Chateau de Beauquesne og forsøkte å danne seg et bilde av begivenhetene på grunnlag av fragmentariske opp lysninger som både var unøyaktige og flere timer gamle. De unnlot klokelig å gi ordre om noen vesentlige endringer i pla nen. Mange av artilleristene, hvis ild kunne ha spart så mange britiske liv dersom den var blitt skikkelig ledet, satt også som ørkesløse tilskuere skjønt de var mye nærmere fronten: «Stort sett,» skrev Neil Fraser Tytler som var artillerioffiser i en territorial-brigade fra Lancashire, «hadde vi en deilig dag, uten noe å bestille bortsett fra å sende tallrike rapporter videre til hovedkvarteret og iaktta det fantastiske synet som utfoldet seg for oss. Jeg behøvde ikke anstrenge meg for å kontrollere bat teriets ild, for ordrene for sperreilden var utarbeidet på for hånd.» Den eneste gruppe av soldater som gjennom hele denne perioden kunne gi nøyaktige opplysninger om hvor av delingene deres var og hvordan det stod til med dem, var bataljons-ordonnansene. Da Adolf Hitler noen år senere holdt 263
på å arbeide seg frem til makten i Tyskland, pleide han ofte a skryte av at han visste mer om krigens realiteter enn generalstabsoffiserene. Det var ikke bare løgn: generalstabsoffiserene hadde uttrykkelig forbud mot å risikere sitt gode skinn ved å begi seg frem til skyttergravene — men Hitler hadde vært or donnans i 16. bayerske reserveregiment.
De sårede I betraktning av at overkommandoen tilbragte storparten av 1. juli i total uvitenhet om hvordan det gikk med 4. armé, er dens passivitet unnskyldelig; og i betraktning av overkom mandoens taushet er det forståelig at de lavere stabene hård nakket holdt seg til planen. De militære konsekvensene av de res uvirksomhet ble heller ikke katastrofale, i hvert fall ikke på kort sikt. For tyskerne ved Somme var altfor svake, både når det gjaldt tallmessig styrke, artilleri og forsyninger, til å kunne tenke på å utnytte den britiske armeens desorganisasjon til å sette i gang et raskt motangrep. Sett fra en slik synsvinkel var det ingen taktisk katastrofe at angrepet fortsatte hele dagen igjennom. Men det førte til at omfanget og varigheten av de menneskelige lidelser som slaget førte med seg, ble mange doblet. Det førte til at mange ble såret i utrengsmål, og at de som var blitt såret på et tidlig tidspunkt, ble liggende og pines i Ingenmannsland hele dagen. De sår soldatene ved Waterloo fikk hadde, når de ikke var øyeblikkelig drepende, ofte ytterst ubehagelige konsekvenser — med dødelig sårfeber eller bukhinnebetennelse som de mest iøynefallende. Men Waterloo-sårene hadde (bortsett fra de som var forårsaket av kanonskudd) stort sett vært temme lig enkle: huggsår fra sverd, stikksår fra lanser og mer eller mindre dyptgående sår som skyldes muskett-kuler. Hvis det ikke kom skitt inn i sårene eller innvollene ble åpnet, hadde pasienten bedre chanser til å overleve enn vi er tilbøyelige til å tro. De sår som ble påført menneskekroppen ved Somme var av en langt større mangfoldighet og farlighetsgrad. Sår et ter hugg- og stikkvåpen forekom nesten ikke lenger; selv om det på en del døde ble funnet merker etter bajonetter, ble det 264
antatt at disse sårene var påført ofrene etter at de var døde. Den beste statistikk vi har viser at hugg- og stikkvapen bare forårsaket en brøkdel av en prosent av alle de sar som fore kom i Den første verdenskrig. Kulesår var langt hyppigere og utgjorde gjennomsnittlig tretti prosent av alle nye sår, men sannsynligvis en langt større prosentdel den første dagen ved Somme, på grunn av de usedvanlig kompakte målene de tyske mitraljøseskytterne kunne fyre løs mot. Granater og bomber av forskjellige slag noterte seg - i krigen som helhet - for sytti prosent av alle sår, men mindre ved Somme av den grunn som nettopp er nevnt. Granatsar var med god grunn den form for sår som var mest fryktet: splintene herjet noe for ferdelig med en menneskekropp, og en eksplosjon på kloss hold kunne praktisk talt tilintetgjøre en mann. «En signalist hadde nettopp reist seg opp,» fortalte sanitetsoffiseren i 2. Royal Welch Fusiliers fra et senere slag, «da en granat eksplo derte ved siden av ham, og etterpå var det ikke mulig a finne så mye som spor av ham noe sted.» Litt tidligere hadde han vært vitne til en like skremmende og dødelig konsekvens av artilleri-ilden: «To menn steg plutselig loddrett opp i luften, kanskje så mye som fem meter, midt i en sprut av jord 150 meter foran oss. De steg og falt med den samme uanstrengte gratie som sirkusakrobater, og over dem spant en rifle lang somt rundt i luften. Synet minte meg om et artistnummer jeg hadde sett på sirkus i St. Andrews da jeg var gutt.» Mindre dramatiske, men ofte like dødelige eksplosjoner kunne skape trykk- eller vakuumbølger i kroppen, sprenge lungene og for årsake indre blødninger. Det var slike virkninger som drepte tre mann fra Welch Fusiliers «som satt i et granathull... uten andre synlige merker på seg enn noen flenger i uniformene». De vanligste granatsår var imidlertid de som ble laget av splinter eller kardeskkuler. Riktignok mistet slike prosjektiler hastigheten nokså fort; men de kom ofte gruppevis og kunne derfor påføre en og samme person flere mindre — eller på kort hold større — sår. Fordi granatsplintene var uregelmes sige av form gjorde de ofte store vevskader, og fordi de førte med seg rester av klær eller andre fremmedlegemer var infek sjon nesten uunngåelig. Meget store granatsplinter kunne — i likhet med artilleriets rundkuler ved Waterloo — lemleste et menneske. Som dødbringer over både korte og lange avstander var 265
imidlertid gevær- eller mitraljøsekulen den farligste. Den var ikke lenger en kule i ordets egentlige forstand (som de runde muskettkulene som ikke roterte og derfor bare pløyde en jevn gang gjennom mykt vev), men et konisk prosjektil som beve get seg med meget stor hastighet og samtidig roterte rundt sin egen akse. I beste fall, hvis kulen beholdt sin bane etter ansla get, var utgangssåret av praktisk talt samme størrelse som inngangssåret. Men hvis den støtte på ben eller av andre grunner vred seg i sin egen lengderetning, kunne den pløye et veritabelt krater gjennom offerets kropp og lage et utgangssår som var stort nok til å legge en knyttneve i. Når en kule ram met ben, ble virkningen økt ved at bensplintene fungerte som små prosjektiler som gjorde massive skader på vevet omkring. Noen kuler utløste også hydrauliske effekter ved at de presset kroppsvæskene bort fra sårsporet med et trykk som det om kringliggende vevet ikke tålte. At kulesårene bare utgjør tretti prosent av alle sår i statistikken, kan derfor skyldes kulenes større drepeevne ved anslaget. Den nevnte statistikken om fatter nemlig bare sår som ble tatt under legebehandling av saniteten. Mange av de sårtyper som skyttergravskrigen førte med seg — for ikke å snakke om mengden av sår — var noe nytt for militærlegene. Alle arméer, og spesielt den britiske, hadde imidlertid med stort hell anstrengt seg for å løse de problemer krigen stilte dem overfor. Fra og med 1916 ble det forut for alle større slag, inklusive Somme, skaffet sengeplasser nok til å kunne motta alle sårede soldater som ble bragt inn, og det var ingen mangel på antiseptiske midler, bedøvelsesmidler, bandasjesaker og instrumenter. Dessuten bar hver eneste sol dat, fastsydd til uniformen, en steril enkeltmannspakke. Tak ket være Landsteiners blodtypebestemmelser som ble perfek sjonert like før krigsutbruddet, ble det fra 1917 vanlig å foreta blodoverføringer. Den kirurgiske teknikken var allerede kom met meget langt og ble med beundringsverdig elastisitet til passet de sårtypene krigen medførte. Allerede i 1915 hadde kirurgene f.eks. funnet frem til en ny sår-saneringsteknikk som med hell ble brukt for å avverge den kanskje mest fryk tede konsekvens av store muskelskader: koldbrann som følge av jord-organismer som såret ble infisert med når offeret falt overende. Likevel måtte en god del av feltkirurgien nødven digvis bli temmelig radikal, og amputasjons-beslutninger ble 266
tatt mye raskere og hyppigere enn tilfellet var i Den annen verdenskrig, da benoverføring og andre re-konstruktive kirur giske metoder hadde nådd et høyere utviklingsnivå. Og over for store mave-, bryst- og hodeskader, der infeksjonen hadde satt inn fra begynnelsen av, stod kirurgien fremdeles maktes løs. Noen endring i dette skjedde ikke før antibiotiske midler ble tilgjengelige mot slutten av 1943. Likevel, tross den mangfoldighet av alvorlige farer som truet soldaten i Den første verdenskrig, hadde sanitetstjenesten stort sett klart å holde tritt. Dens infrastruktur hadde et imponerende omfang. Parallelt med det kompliserte kommu nikasjons- og forsyningssystemet som ble utviklet for å trans portere soldaten til slagmarken og skaffe ham de nødvendige forsyninger mens han var der — telefon- og telegrafkabler, veier, jernbanespor, depoter, verksteder, våpentekniske avde linger - fantes det et like raffinert system for å evakuere ham fra slagmarken hvis han ble rammet, behandle hans sar og gjøre ham frisk igjen (så han kunne sendes i felten pa nytt). Forreste ledd i systemet var regimentets førstehjelpspost, der bataljonens lege sorterte de sårede, skilte ut de døende og sendte dem han ikke selv kunne behandle (dvs. alle unntatt de lett sårede) videre bakover, bandasjert og bedøvet Deres be stemmelsessted var forbindingsstasjoner, samleposter og fordelingssentraler som sørget for videre transport med tog til et basehospital, enten i England eller Frankrike. I begynnelsen av krigen var det vanlig praksis å vente med operasjonen inn til pasienten hadde nådd et stasjonært sykehus der det fantes rikelig med kirurgisk utstyr. Men etter som man oppdaget at en del sårkategorier tålte den lange transporten dårlig — det gjaldt spesielt store sår i bryst- og bukhulen — ble de større kirurgiske inngrepene foretatt stadig nærmere fronten. 11916 var fordelingsstasjonene allerede blitt det viktigste asted for livreddende kirurgi, men like store inngrep ble samtidig fore tatt av omreisende kirurg-grupper i forbindingsstasjonene. Ikke desto mindre var den militære kirurgien fremdeles preget av en brutal selektivitet som legene gjorde sitt beste for å skjule for pasientene. Men for seg selv kunne de ikke skjule den. Tvunget av omstendighetene — dvs. det veldige antall hardt sårede som ble innbragt fra slagmarken i løpet av et meget kort tidsrom — ble legene nødt til a praktisere noe som hadde sin opprinnelse i den franske saniteten og med et 267
fransk uttrykk ble kalt «triage», dvs. tre-deling: de sårede som kunne tåle transport ble straks sendt videre. Blant de reste rende matte de så velge ut dem som det var mest verd å span dere kirurgi på; de øvrige fikk simpelten ligge og dø. Jo større pågangen av sårede var, desto større ble den sistnevnte grup pen. Enhver fordelingsstasjon hadde som regel et spesielt telt, i lavmælt dagligtale kalt dødsavdelingen, der den uheldige tredje kategorien av triage-gruppen ble innkvartert. Men «uheldig» er et temmelig relativt begrep under slike omstendigheter. Pasientene på dødsavdelingen fikk beroli gende sprøyter og ble vasket, matet og trøstet av kvinnelige sykepleiere og beskyttet mot å få vite den brutale sannhet — at de ikke hadde lenge igjen. De som nådde frem til dødsav delingen ble spart for det verste som kunne hende en såret soldat i noen krig, og som hendte tusenvis av soldater ved Somme den 1. juli: å bli liggende og dø i ensomhet og med store smerter på slagmarken. For i den kompliserte kjeden som utgjorde 4. armés sanitetstjeneste var det et svakt eller kanskje manglende ledd. Fra den fremskutte forbindingsstasjonen og bakover var det rikelig med transport; men foran regimentets førstehjelpspost var transportmulighetene meget sparsomme. Evakueringen av de sårede i en bataljon falt på trettito bårebærere som tilsammen kunne bære seksten sårede og trengte en time eller mer på hvert tokt ut i Ingenmanns land. Men i mange bataljoner ble over tre hundre mann såret den 1. juli, eller mer presist sagt: de ankom såret til regimen tets førstehjelpspost. Storparten av dem var lett såret og kunne evakuere seg selv, og dessuten var det en del mer alvor lig sårede som fremdeles var i live da de ble funnet på den britiske siden av Ingenmannsland. Men hva med dem som lå lenger borte? Noen av de sårede nær den britiske frontlinjen, som var blitt skutt gjennom hodet, brystet eller de store hovedpulsårene, ville ha dødd uansett hvor fort de ble plukket opp av sykebærerne. Det samme gjaldt soldater som ble såret på samme måte nærmere de tyske linjene. Men det fantes en kategori av sår som ble klassifisert som middels alvorlige — for eksempel punkturer i lungene, som førte til et oksygentap i blodet som i det lange løp ville være dødelig, eller punkturer i bukhulen som medførte indre blødninger og deretter bukhinnebetennelse — sår som ikke behøvde å være livstruende 268
hvis den sårede ble funnet og tatt under behandling tilstrek kelig fort. Både disse og andre mindre alvorlige sår medførte oftest det fenomenet som kalles «sjokk» og som består i at blodmengden minsker så sterkt at den bare kan gjennopprettes ved ytre hjelp. Det er meget vanskelig å beregne hvor stor del av de sårede den 1. juli som hadde denne typen skader. Men bryst- og maveregionen utgjør omkring femti prosent av den kroppsflaten som er utsatt for fiendtlig ild når man står oppreist; den del av hudoverflaten som dekker ryggraden og de store blodårene utgjør mindre enn halvparten. Vi kan der med anta at omkring en fjerdedel av de sår som ikke var øye blikkelig drepende, var sår i bryst- og maveregionen. Til denne kategorien av kritiske sår kan vi føye lårbensbrudd, som nesten alltid var ledsaget av massivt sjokk og sterk blød ning, og konsentrerte skallebrudd som — uten antibiotika — nesten alltid førte til dødelige abcesser på hjernen hvis offeret måtte vente mer enn tolv timer på operasjon. Kanskje så mye som en tredjedel av alle de sår som forekom ved Somme den 1. juli var derfor av typen «kritiske, men ikke umiddelbart dø delige». De som fikk slike sår på den gale siden av Ingenmannsland eller inne i de tyske stillingene, særlig i de sektorene der det britiske angrepet slo feil eller møtte hard motstand, hadde dermed dårlige utsikter til å overleve. På mange steder, og på et forbausende tidlig stadium av slaget, kom tyskerne med til bud til britene om en uoffisiell og ensidig våpenhvile; det skjedde for eksempel ved 14-tiden på 56. London-divisjons front «der en tysk sanitetsoffiser ... kom frem med et hvht flagg og sa at de ikke hadde noe imot at britene fjernet de så rede på sin egen side av piggtråden, så lenge det ikke ble løs net skudd», og på VIII. korps’ front, der tyskerne lot de bri tiske sykebærerne bevege seg uhindret omkring i Ingen mannsland mellom kl. 12 og 16. Men andre steder ble de så rede liggende ute til det ble mørkt eller til neste morgen, da tyskerne igjen på flere steder tilbød en kortvarig våpenhvile i humanitært øyemed, og noen av dem ble liggende enda len ger. På III. korps’ front var ikke slagmarken ryddet for sårede før 3. juli og på X. korps’ front ikke før 4. juli, og det til tross for at et stort antall ingeniørsoldater og artillerister ble utkommandert som midlertidige sykebærere. Gerald Brenan, som tre uker senere krysset slagmarken for å besøke sin venn 269
Ralph Partridge, så hva forsinkelsen hadde ført til: «De sårede som ikke kunne bli innbragt, hadde krøpet ned i granathuller, pakket regnslaget sitt omkring seg og tatt frem sin Bibel —og slik døde de.» (A Life o f One’s Own av Gerald Brenan, Eyre & Spottiswoode 1962). Det kan derfor hende at så mye som en tredjedel av de 21.000 drepte og sårede den 1. juli døde som følge av sår som ikke nødvendigvis ville ha vært livstruende dersom de var blitt innbragt til regimentets førstehjelpstasjon i løpet av de første timene.
Viljen til å kjempe Soldaten i slutten av det tjuende århundre regner ikke med å bli liggende og dø av sårene sine på slagmarken. Det uten sammenligning viktigste av alle de fremskritt som er gjort i militærmedisinen siden 1918, er nemlig at ventetiden fra en soldat blir såret til han blir innbragt til førstehjelpstasjonen, er blitt sterkt redusert. I vestmaktenes arméer under Den annen verdenskrig var denne ventetiden stort sett blitt redusert til mindre enn en halv time; og i Vietnam, der pilotene på sanitetshelikopterne var trenet til å lande i ildsonen under beskyt ning, var den ikke mer enn gjennomsnittlig femten minutter — altså avgjort i underkant av den tiden et offer for en sivil trafikkulykke oftest tilbringer i ambulansen. Dessuten kan pa sienten nå få blodoverføring allerede under transporten, og han blir innbragt til et moderne feltsykehus som er rikelig ut styrt til å foreta akuttbehandling og kirurgiske inngrep. I dag kan man uten å nøle si at den sårede soldat som bukker under tross all den hjelp han får, er uheldig. Soldaten i begynnelsen av det tjuende århundre hadde al lerede en fornemmelse av det håp om liv som den nye kom binasjonen av raffinert kirurgi, bedøvelsesteknikk og aseptisk miljø bød ham dersom han skulle bli rammet. Men den for nemmelsen var adskillig mindre umiddelbar enn den han hadde av farene, som var blitt enormt forstørret siden Waterloo, og de sår han risikerte å pådra seg på slagmarken. Hva var det som under slike omstendigheter drev ham til å forlate sitt trygge dekningssted, rykke frem og gå i kamp? Ikke alle var parat til å gjøre det, selv ikke under krigens 270
høydepunkter. Umiddelbart før Somme-slaget, da det ellers hersket en veldig optimisme i britenes leir, var det mange sol dater som skadet seg med overlegg for å slippe å «gå over brystvernet».1 I perioder med mye motgang, som det tredje slaget ved Ypres, var det en del bataljoner som innsa at noen av soldatene ikke kunne eller ville tåle presset av kamphand lingene, og fritok dem for tjenesten. «For å tilfredsstille en vammel menneskevennlighet,» skrev den krigersk innstilte sa nitetsoffiseren i 2. Royal Welch Fusiliers den 15. oktober 1917, «blir to eller tre snes nedrige fyrer oppmuntret til å lure unna hver gang det oppstår fare for deres gode skinn, og derfor læ rer stadig flere gjennomsnittlige soldater a skofte med den største freidighet. Angrepene slår feil og tapene løper opp i utallige tusener fordi de mest pliktoppfyllende av våre menn ikke får den støtte de trenger.» Og hvis vi betrakter krigen un der ett, ble det i hver armé før eller senere nådd et punkt der enten flertallet eller et meget sterkt mindretall av troppene nektet å fortsette. Dette punktet ble nådd av den franske armé i mai 1917 da det oppstod «kollektiv oppsetsighet» i 54 av de 110 divisjonene på Vestfronten, i den russiske armé i juli 1917 da den ikke klarte å stanse det tyske motangrepet etter «Kerenskij-offensivens» sammenbrudd og i den italienske arme i november 1917 da 2. armé gikk fullstendig i oppløsning un der et tysk-østerrisk angrep ved Caporetto. I mars 1918 brøt den britiske 5. armé sammen, like mye moralsk som fysisk, og i oktober lot de tyske soldatene i vest sine offiserer forstå at de ikke var villige til å slåss lenger. I hvert tilfelle, unntatt Tysk 1 Er det selvforvoldte sår [SIW = self-inflicted wound] et fenomen skapt av Den første verdenskrig, fordi de siste fremskrittene i medisinen hadde gjort det umaken verd å skade seg selv og dermed risikere straff? Vi vet at det blant de livegne i det nittende århundres Russland forekom at de slo ut fortennene sine — som soldatene brukte til a bite i den gamle muskettpatronen - for å unngå å bli utkommandert. Moderne medisin har imid lertid gjort et sår som man har fått av fienden eller ved en «ekte» ulykke sistnevnte kategori utgjorde fem prosent av alle sar mellom 1914 og 1918 — til en attråverdig returbillett fra slagmarken. «Et behagelig sår,» skrev Maurice Bowra, «var en Herrens styrelse som man matte være takknemlig for.» «For dem betyr et sår,» skrev Hanbury-Sparrow om sine soldater, «uansett hvor bagatellmessig det er, at enhver moralsk forpliktelse til a fort sette er opphørt.» «Da fløyten lød,» mintes F. W. A. Turner om starten pa angrepet den 1. juli, «var førstemann oppover min stige en amerikaner, me nig Martin. Så snart han nådde toppen ble han skutt gjennom håndleddet. Han kom rett tilbake. ‘Jeg har fått mitt,’ sa han, ‘nå drar jeg herfra.’»
271
lands, og om vi regner slaget ved Loos i september 1915 som Storbritannias første bekjentskap med alvorlige tap, skjedde sammenbruddet mellom to år og seks måneder og to år og el leve måneder etter utbruddet. Men det er sannsynligvis ikke tidsrommet som er avgjørende, men forholdet mellom sam lede tap og antall stridende tropper. En omtrentlig beregning — og noe bedre enn en omtrentlig beregning er vanskelig å få til med en så notorisk upålitelig statistikk som tapstall — ty der på at sammenbruddet skjedde like etter at tallet på drepte tilsvarte tallet på stridende infanteri i divisjonene. Om vi reg ner en divisjons stridende infanteristyrke til 10.000 mann og tallet pa britiske, franske, italienske og russiske divisjoner som var engasjert mot sentralmaktene til 60, 110, 45 og 120, får vi tall på henholdsvis 600.000, 1.100.000, 450.000 og 1.200.000, som grovt regnet representerer det antall drepte hver enkelt av de stridende nasjonene hadde i det øyeblikk dens armé ble rammet av krise eller sammenbrudd. Den tyske armé passer ikke inn i dette mønsteret forsåvidt som den hadde adskillig flere drepte før den sprakk; men det er viktig å huske at den nesten helt til krigens slutt hadde levd på en diet av triumfer — i 1914 Tannenberg, i 1915 Gorlice-Tarnow, i 1916 Roma nias nederlag, i 1917 Caporetto og den russiske våpenhvilen, 1918 en serie gjennombrudd på den britiske og den franske fronten. Men slike brede utsyn sier oss lite om hva det var som mo tiverte soldaten (eller ikke gjorde det) til å kjempe i en bestemt kampsituasjon i skyttergravskrigen. Vi har allerede sett at ved Somme den 1. juli var det spesielle faktorer i virksomhet som skyldtes sammensetningen av og erfaringen (eller den mang lende erfaringen) til 4. armé. Men i tillegg til og fremfor dens samhold, selvoppofrelse, lokale og nasjonale patriotisme og følelse av å være misjonærer for en sak, var det også andre ele menter i aktivitet. Selvtilliten og viljen til å tro på stabens for sikringer var utvilsomt en viktig drivkraft da «kameratene» gikk over brystvernet. Men når man understreker Kitchener-arméenes folkelige karakter, kommer man lett til å baga tellisere den betydning lederskapet hadde når de gikk i kamp. Og det er mye som tyder på at lederskapet — bevisst, prin sippfast og eksemplarisk — var av høyere kvalitet og større militær betydning i Den første verdenskrig, i hvert fall i den britiske armé, enn både før og senere. 272
Den «tapte generasjon» og «pensjonatskole-offiseren» er klisjeer som virker altfor velbrukte til at det er umaken verd å gjenta dem eller granske dem på nytt i denne sammenheng. Før krigens slutt hadde offiserene i det britiske ekspedisjonskorpset forlengst opphørt å være en sosialt eksklusiv gruppe, ja, de var kanskje bredere rekruttert enn sine kolleger i Den annen verdenskrig. For den britiske arméen i 1939 —45 inn førte et vitenskapelig grunnlag for offisersutvelgelsen og lot kandidatene underkaste seg prøver på intelligens, psykisk sta bilitet, evne til å omgås medmennesker, lederevner og så vi dere — alt sammen ting som gav middelklasse-aspiranten en klar fordel fremfor en søker fra arbeiderklassen. Tapsfrekvensen blant offiserene i Den første verdenskrig ville ha gjort et slikt system umulig — hvis noen hadde forsøkt å praktisere det — og etter som felttoget på Vestfronten trakk i langdrag, ble det vanlig praksis å hente nye offiserer direkte fra de meniges rekker på grunnlag av anbefaling fra en kompani- eller bataljonssjef. På denne måten opplevde menn hvis eneste kvalifikasjon til en offisersstilling var at de hadde vist seg som gode soldater, og som i fredstid hverken ville ha tenkt på å bli offiserer eller hatt noen chanse til å bli det, med ett slag å bli gjort til løytnanter og senere kapteiner, majorer, ja, til og med oberstløytnanter. I det lange løp skulle denne masse-opphøyelsen til offisersstatus (som man i den tyske armé unngikk ved å ty til slike oppfinnelser som «vise-offiserer» og «sersjantmajor-løytnanter») av unge menn fra den lavere middelklasse eller toppskiktet av arbeiderklassen få en meget gunstig virk ning på det engelske klassesystemet. Det umiddelbare proble met gjenstod imidlertid, og det var et problem som enhver ny offiser måtte se i øynene — nemlig å finne og utvikle en personlig stil som passet for den grad tilfeldighetene hadde påprakket ham. Den regulære offiserens adferd burde ha vært et skole eksempel for den midlertidige (den «midlertidige gentleman» som onde tunger sa). Men de regulære offiserene likte ikke å tjenestgjøre i Kitchener-bataljonene. «Inspeksjonen fortsatte. Generalen fikk vite at mange av soldatene hadde vært med siden august 1914. Han følte seg på hjemmebane blant dem — han hadde nettopp inspisert 20. Royal Fusiliers [en Kitchener-bataljon]. Han pratet og spøkte med dem, kløp dem i armene og øreflippen, spurte hvor mange barn de hadde og 273
om de gjerne ville ha permisjon så de kunne lage flere. Idet han gikk fra én 1914-mann til en annen, dyttet han albuen i siden på bataljonssjefen og utbrøt: ‘Du er heldig du!’ Da in speksjonen var slutt, sa han: ‘Dette var virkelig hyggelig. Det er slike karer vi har kjent i tretti år.’» 1 De fleste Kitchenerbataljoner hadde ikke andre regulære offiserer enn bataljons sjefen, som var oberst, og hans adjutant. Det som mer enn noe annet bidrog til at de nye offiserene kom til å ligne de gamle, var beslutningen om å rekruttere de første midlertidige offise rene — som R. C. Sherriff minnes av smertelig erfaring — blant pensjonatskolegutter, på et tidspunkt da den regulære britiske offiser var mer en pensjonatskole-type enn en utpre get militær type. Noen vil kanskje påstå at dette lyder som et paradoks, i betraktning av den sterke kritikken som i årene før 1914 ble rettet mot de britiske pensjonatskolene nettopp fordi de angivelig var militaristiske. I en viss forstand var de også det. Men i motsetning til de tyske militære skolene, som plukket ut den vordende offiseren allerede i barndomsårene og utsatte ham for en sterkt militært preget oppdragelse, ut dannet pensjonatskolene hele den øverste middelklassen i England, og elevene ble ikke utsatt for en ensidig militær på virkning, men også en idrettslig, etisk, skolastisk og religiøs. Følgelig ble en atten-åring som valgte den militære løpeba nen, ved ankomsten til krigsskolen i Sandhurst betraktet som en ung mann hvis holdning og adferd allerede var formet slik arméen ønsket, og som nå bare trengte taktisk utdannelse for å kunne innta sin plass i regimentet. Resultatet var at amatør-offiserene i de nye armeene alle rede fra første stund visste hva man ventet av dem. De visste også hva slags institusjon det var meningen at de skulle skape av den spiren til et regiment de hadde sluttet seg til. For det britiske regimentet, med sitt kompliserte og sterkt individuelle system av tradisjoner, lokale tilhørighetsforhold, årlige ritua ler, rivalisering mellom kompaniene og særpregede navn — King’s Shropshire Light Infantry, Loyal North Lancaster, Duke of Wellington’s, Royal Fusiliers osv. —var en viderefø ring av, ja, faktisk et produkt av det viktorianske pensjonatskolesystemet. Ganske enkelt ved å være seg selv kunne derfor de første amatør-offiserene gi sine utrenede soldater både et 1 Fra The W ar the Infantry Knew, Royal Welch Fusiliers (P. S. King 1938).
274
miljø og en form for lederskap som var nesten identisk med hva man fant i et regulært regiment i fredstid. De organiserte sport for mannskapene og deltok selv, for det var pensjonatskole-resepten på positiv anvendelse av unge menns fritid. De organiserte konkurranser mellom soldatene — i terrengløp, rifleskyting og graving — fordi konkurranse var selve kraft kilden i pensjonatskolenes liv. De passet nøye på soldatenes kosthold, helse og renslighet, fordi de som eldre elever hadde lært å gjøre det samme for gutter i de lavere klassene. De be styrte med automatisk selvfølgelighet den militære kodeks for belønning og straff, fordi den var et speilbilde av det oppdra gelsessystem som hadde formet dem. Og de gikk i spissen for sine menn til kirken, slik de hadde gjort på pensjonatskolen hver søndag. Det er viktig at man ikke gir et overdrevet bilde av fromheten blant pensjonatskole-offiserene i de nye armeene. Noen av dem var, i likhet med den mest berømte av dem alle, Rupert Brooke, blitt intellektuelle agnostikere på universitetet. Andre var likegyldige eller nøytrale på en måte som ville ha fått dem til å føle seg øyeblikkelig hjemme i Wellingtons armé. Graham Greenwell, en attenåring hvis dagbok er et viktig korrek tiv til noen av mytene om «den tapte generasjon,» later til å ha levd et lykkelig hedningliv i fire år; i likhet med Julian Grenfell, en regulær offiser, syntes han at krigen, for å si det med sistnevnte, « ... er som en stor landtur uten en landturs hensiktsløshet,» og han hadde «aldri før vært så frisk eller så lyk kelig.» Grenfell adskilte seg imidlertid fra Greenwell ved at han rent ut sagt nøt å drepe tyskere, og for bedre å kunne ut øve denne sporten hadde han fått laget seg en spesiell skarpskytterrifle. Mange av amatør-offiserene og noen av de regu lære vek tilbake for å drepe, i hvert fall til å begynne med. Greenwell forteller om hvordan han lå på utkikk etter tyskere og, da han endelig fikk øye på en innenfor skuddhold, rakte geværet sitt til en sersjant for at han skulle utføre arbeidet. Hanbury-Sparrow, en regulær offiser, uttrykte seg mer presist om sin motvilje mot å drepe: «Man ønsker hverken å bli drept eller å drepe noen. Offiserer bør, synes man, ikke delta i volds handlingene — det er en sak for de menige. Din oppgave er å tenke.» Hans motvilje var altså ikke bare etisk fundert; men han hadde et meget opphøyet syn på hvilke egenskaper en offiser burde besitte: 275
Var de taprere eller var de det ikke? Det er ditt kriterium ... For det å vise tapperhet var en handling som krevde inn sats av hele den reserve av moralsk kraft som bodde i et menneske ... hver bataljon hadde sin egen lille kjerne av offiserer som hele bataljonen klamret seg til. Sår eller syk dom kunne ramme dem, men de kom alltid tilbake... Rundt denne kjernen var det en endeløs gjennomtrekk av offiserer. Døden tok mange av dem, men av de overlevende var det bare de gode som av sin moralske tyngdekraft ble drevet inn mot sentrum. De andre ... orket ikke mer, og det var nesten alltid blant dem man fant drankerne og skjørte jegerne, faktisk nettopp de menn hvis adferd viste at de manglet indre disiplin. Her i skyttergravene ble du avslørt av dine synder. Dette synet som setter likhetstegn mellom moral og tapper het, en slags helte-puritanisme, er karakteristisk for pensjonatskoleholdningen til Den første verdenskrig, i hvert fall i de tidlige stadiene — skjønt Hanbury-Sparrow ikke var orto doks kristen, men tilhenger av Rudolf Steiner. En kristen som gav ord for det mange amatør-offiserer følte var Donald Hankey, som falt ved Somme i oktober 1916. Artiklene der han talte for sin generasjon ble trykt i tidsskriftet Spectator under et psevdonym. Den kanskje mest betydningsfulle av dem var «Den elskede kapteinen» der Hankey gir et bilde av offisersidealet: Han kom allerede i den første tiden ... høy, rakrygget, smilende ... I noen dager gikk han bare omkring og så. Så satte han i gang med arbeidet. Han plukket ut noen av de største klønene og ekserserte dem i en tropp for seg selv ... Hans selvsikkerhet var smittsom og han uttrykte seg så en kelt at de ikke kunne unngå å forstå ham ... meget snart oppdaget kløne-troppen at de ikke var klønete lenger ... Faktum var at han hadde vunnet seg en plass i hjertene våre. Vi elsket ham ... Om en mann hadde fått vannblemmer på føttene, stilte han seg på kne og undersøkte dem ... Om en blemme måtte skjæres opp, gjorde han det like godt selv ... Det var noe nesten religiøst ved hans omsorg for føttene våre. Det var som om Kristi hender rørte ved oss ... 276
Via en oppregning av den fullkomne offisers egenskaper fører Hankey leseren videre — med en langt finere skrivekunst enn disse korte utdragene formår å formidle — til selve åpenba ringen av den elskede kapteinen som Kristus selv. «Vi visste at vi ville misteham ... Men hvordan skulle kompaniet klare seg uten ham? Å se ham var å glemme vår personlige frykt og bare tenke på ... regimentets ære.» Han er drept. «Men han lever ... Og vi som kjente ham glemmer ikke. Jeg tror at de som gikk vest har sett ham. Da de kom til den andre siden, tror jeg han møtte dem der ... Og da de knelte ved den vakre, gjennomskutte skikkelsen, tror jeg de så kapteinens smil. La meg i hvert fall få dø i den troen, dersom døden skulle komme også til meg.» Det var neppe mange offiserer som ville ha medgitt at de helt og holdent delte Hankeys syn på hvordan en offiser burde være. Men likevel gir det en pekepinn om idealene de res i begynnelsen av krigen, og gjør det dermed lettere for oss å forstå hvorfor tusener på tusener av soldater i de nye ar meene så villig begav seg ut i Ingenmannsland bak sine troppssjefer den 1. juli. Men hvorfor de fortsatte fremryknin gen og gav seg i kamp med fienden krever en annen forkla ring, for under de omstendigheter som hersket på en slagmark i Den første verdenskrig var det ikke lenger mulig for offise rene å utøve lederskap på nært hold på samme måte som ved Waterloo. Mange av mennene var så langt foran offiseren at de var utenfor hans fysiske kontroll, og slaglarmen var mye kraftigere enn ved Waterloo og overdøvet en stemme på bare noen få meters avstand. Håpet om plyndring som motiv kan vi se bort fra. Solda tene i 1914 —18 kunne spare seg opp penger hos avdelingens lønningskasserer, og personlige verdisaker hadde minsket i relativ verdi, så det var ingen formue å hente for noen på den andre siden av Ingenmannsland. Tvangen var derimot et like viktig middel til å drive mennene til kamp som noensinne. Crozier beskriver hvordan han tok seg av noen rømlinger fra sin bataljon om ettermiddagen da Ulster-divisjonen med ka tastrofale følger hadde angrepet Schwaben-redutten: en stor flokk av trette, sultne og tørste rømlinger nærmer seg østfra ... ‘Hvor har dere tenkt dere hen?’ spør jeg dem. En av dem svarer én ting og en annen noe annet. De får ... 277
noe å drikke og blir gjetet tilbake til kampen ... En annen og mye større gruppe kommer gående... De akter faen ikke å bli her lenger, erklærer de ... En ung, spenstig fenrik forsøker å stanse dem. De puffer seg forbi ham. Han trekker revolveren ... De reagerer ikke. Han skyter. En britisk sol dat faller død over ende ved føttene hans. Virkningen er momentan. De gjør helomvending og drar tilbake. Dessuten plukket hver enkelt bataljon ut noen menn som fikk til oppgave å være «politi» på slagmarken. I Queen Victoria’s Rifles gikk deres instruks ut på at de skulle «se etter at ingen etternølere befinner seg i skyttergravene» og sørge for at «alle som blir funnet ... blir sendt frem til kompaniene sine.» To pografien på slagmarkene i Den første verdenskrig gjorde denne oppgaven temmelig enkel. Enhver som var oppsatt pa å unngå døden ville instinktivt forsøke å gjemme seg i skytter gravene — som var like dårlige gjemmesteder for en unnalurer som en skolekorridor. Men tvang er ikke hele svaret, ja, ikke engang en del av det. Vi finner det kanskje lettest ved å se på hva det var som fikk forsvarerne, i dette tilfelle tyskerne, til å kjempe. Også for de res motivasjon må slagmarkens topografi ha hatt vesentlig betydning. For, som den britiske planen understreket og som tyskerne visste uten at noen sa det til dem, var det besittelsen av brystvernet på deres forreste skyttergrav som ville avgjøre hvem som skulle overleve og hvem som skulle dø (ikke så å forstå at planen uttrykte det med de ordene). Hvis britene nådde frem først, kunne de uten risiko for seg selv drepe for svarerne ved å kaste håndgranater inn i inngangssjaktene til dekningsrommene. Naturligvis kunne tyskerne fa dem til a la det være ved å overgi seg. Men rent bortsett fra ære og kampånd var kapitulasjon en meget risikabel affære under skyttergravskrigen. Fangene hadde ingen økonomisk verdi, sa det var ikke om å gjøre for soldatene a ta dem. Initiativet la mer hos den som ønsket å bli tatt til fange, og det kunne være problematisk å få et kapitulasjonstilbud akseptert når venn og fiende så sjelden møttes ansikt til ansikt, når slike møter hadde en tilbøyelighet til å sette avtrekkerfmgeren i bevegelse og når et vennlig rop på et fremmed språk fra et mørkt dek ningsrom så lett kunne bli misforstått. Selv når en mann var tatt til fange var han på ingen måte trygg. Hensynet til sikker278
heten tilsa at han straks burde sendes bakover gjennom Ingenmannsland, der han risikerte å gå inn i sperreilden fra sitt eget artilleri eller å bli tatt for en angriper av infanteriet i den andre bølgen som ventet i den motsatte frontlinjen. Begge deler tilstøtte tyske soldater den 1. juli. Omkring åtti av tre hundre usårede tyskere som ble sendt bakover til 56. London-divisjons skyttergraver vis å vis Gommecourt ble drept av tyske granater kl. 9.30. Noe senere oppdaget Crozier, sjefen for 9. Royal Irish Rifles, at reservene hans i frontlinjen skjøt på tyske fanger som noen av de sårede soldatene hans eskorterte fra den andre siden. Han gav dem ordre om å holde opp, og de lystret motstrebende. «De er tross alt bare tyskere,» hørte han en ung soldat bemerke. Det behøves formodentlig ikke flere illustrasjoner enn disse eksemplene for å forklare hvorfor tyskerne åpnet en så vold som ild mot de fremrykkende britene ved nulltimen den 1. juli. I én forstand var det ikke noe personlig som lå bak. Å overgi seg var en plett på soldatens ære og dessuten livsfar lig. Å rømme var umulig (for tyskerne hadde selvfølgelig også sitt politi som passet på bak linjene). Å drepe de angripende britene var derfor en nødvendighet — skjønt de fleste ville ha kalt det en plikt, og skjønt det for britene på den gale siden av piggtråden kunne se ut som om de gjorde det med glede. Det er neppe riktig. Det var sannsynligvis ingen hevngjerrighet som utløste de skudd tyskerne senere avfyrte mot de sårede britene som lå utenfor piggtrådsperringene, så snart de rørte på seg. Tyskerne, som nylig var sluppet ut etter å ha vært innesperret i en uke av et redselsfullt bombardement, som var tallmessig underlegne og nettopp med knapp margin hadde unngått å bli blåst i stumper av håndgranat-eksplosjoner un der jorden, var så anspente at de skjøt på alt og alle som kunne bety en trusel om et nytt angrep. Om dette bidrar til å forklare tyskernes «vilje til å kjempe», bidrar det også til å forklare hva som drev britene til å slåss med dem om besittelsen av forreste linje. Men forklarer det også hva som fikk infanteriet som klarte å trenge seg inn, til å forlate dekningen og rykke videre mot neste mål? Opphis selse, pliktfølelse, kjennskap til planen og tidligere tørrtrening var sikkert alt sammen en spore, og det samme var det leder skap som besittelsen av skyttergraven på nytt gjorde mulig. I mange beretninger hører vi om hvordan offiserene gikk 279
gjennom en erobret skyttergrav for å snakke med sine solda ter, gratulere dem, oppmuntre dem og mane til videre innsats. Men atter en gang, som hos tyskerne, gjorde mekaniske og to pografiske faktorer seg gjeldende. En fiendtlig frontlinje var et farlig oppholdssted, dens forsvarsverker var vendt den gale veien og bak den lå Ingenmannsland der det hele tiden var farlig å være. Å bli utsatt for et motangrep i den forreste skyt tergraven var ensbetydende med å risikere å bli drevet tilbake til den faresonen man nettopp var kommet ut av — fiendens sperreild-linje eller det området hans mitraljøser kunne bestryke. Da var det på mange måter tryggere å rykke videre, spesielt dersom ens egen sperreild — sikkerhetsgardinet av eksplosjoner — fremdeles var innenfor rekkevidde og bød på trygg passasje til den neste fiendtlige skyttergraven. Nådde man den, hadde man plass til å manøvrere bakover dersom omstendighetene senere skulle tvinge en til retrett, og samti dig gav man plass for nye bølger av egne tropper som kunne komme til unnsetning hvis fienden gikk til motangrep. Hvor lenge et så komplisert sett av beregninger kunne drive infanteriet videre fremover på fiendtlig territorium, er uhyre vanskelig å vurdere. Resonnementet hører egentlig offiserene til og ikke de menige soldatene. Men for de fleste soldater må det ha vært åpenbart at de risikerte livet så lenge de befant seg i fiendens forreste stilling; når de først var blitt overtalt til å forlate den, ser det ut til å ha vært mulig å holde dem gående helt til fiendens motstand eller utmattelsen tvang dem til å søke dekning.
Minnesmerkene 1. juli ble ikke slutten på slaget ved Somme. Angrepet skulle bli fornyet mange ganger i løpet av sommeren, høsten,og førvinteren, og ble ikke offisielt oppgitt før den 18. november. Den offisielle krigshistorien nevner åtte «faser» av slaget etter den 1. juli; innledningsfasen ble etter krigen offisielt betegnet som «slaget ved Albert» (etter en liten by bak fronten). Opp havsmann til dette navnet var en militær nomenklaturkomité og ingen andre har noensinne brukt det. 280
Da slaget omsider sluttet, var 419.654 briter og nesten 200.000 franskmenn drept eller såret ved Somme. Det nøyak tige tallet på tyske tap er omstridt den dag i dag; de alliertes offisielle historikere forsøker å påvise at de tyske tapene over gikk deres egne, mens tyskerne hevder det motsatte. Men slaget ved Somme er i én forstand ennå ikke slutt. Byene og tettgrendene i området var alle sammen bygd opp igjen — med stygge røde mursteinshus — omkring midten av 1920-årene. På det tidspunkt var også storparten av de al lierte soldatene som falt ved Somme blitt gravd opp fra de midlertidige gravplassene og begravd på nytt — for britenes vedkommende i femti av de vakre krigskirkegårdene som Im periets krigsgravkommisjon har opprettet i hvert eneste land der britiske soldater har falt siden 1914. Men det viktigste minnesmerke som Somme gav den britiske nasjon består ikke av bautasteiner og innskrifter. Det er intellektuelt og litterært, og det dreier seg om åpenbaringen av en sannhet som den britiske marine hittil hadde beskyttet folket mot: at krigen kunne true en hel nasjons unge menn med døden. Denne er kjennelsen skulle få betydningsfulle politiske ettervirkninger under Den annen verdenskrig. Ved én anledning, da den amerikanske general Marshall var i England og på en meget veltalende måte forsøkte å overtale den britiske krigsledelsen til å gå med på en tidlig invasjon på det europeiske kontinen tet, sa lord Cherwell til ham: «Det der nytter ikke — De argu menterer mot de falne ved Somme.» Den samme erkjennelsen skulle komme til å prege britenes strategiske tenkning, både den offisielle og den akademiske, om hva slags kriger nasjo nen burde utkjempe. For årsaken til nederlaget på Sommeslagets første dag trengte ingen analyse: enhver kunne forstå at når nesten halvparten av de soldater som blir satt inn i et angrep blir drept eller såret i løpet av de første minuttene, blir de øvrige altfor sjokkert og desorientert til å kunne fortsette. Disse inntrykkene ville kanskje likevel ha bleknet om det ikke hadde vært for at det som skjedde på Vestfronten, der Somme markerte åpningen av en avgjørende fase, skapte en litteratur med en veldig fantasirikdom og slagkraft. Mye av den var poetisk i formen, og det var poesien som ble utgitt først — adskillig av den mens krigen ennå pågikk. Nettopp fordi denne første protestbølgen var poesi, en litterær form som skjulte sin dokumentariske verdi for publikum, var dens 281
virkning kortvarig. Eller rettere sagt: for at virkningen skulle få et lengre liv krevdes det en verifikasjon på prosa, en eller annen slags bekreftelse i vanlig språk på at det Sassoon, Gra ves og Blunden hadde å si ikke var privat og subjektivt, men et uttrykk for hva en hel generasjon følte. «En hel generasjon» er naturligvis et for vidtfavnende uttrykk, fordi det på den ene side omfatter mange uten den nødvendige utdannelse og fø lelsesmessige apparat til å se og føle slik dikterne så og følte, og på den annen side et betydelig antall mennesker som var like følsomme og velutdannet som dem, men som enten tole rerte krigen eller rent ut sagt nøt den. Men en taus majoritet av krigsgenerasjonen fornemmet sannsynligvis i deres dikt en sannferdighet som de kunne bekrefte. Og ti år etter krigens slutt, i perioden 1928 —32, fant prosabekreftelsen på lyriker282
nes skrik fra skyttergravene plutselig uttrykk og et publikum. Remarques Im Westen nichts Neues (Intet nytt fra Vestfronten), Blundens Undertones o f War og Graves’ Goodbye to All That ble utgitt i 1928, Aldingtons Death o f a Hero og Hemingways A Farewell to Arms (Farvel til våpnene) i 1929, Sassoons M emoirs o f an Infantry O fficer i 1930 — selvbiografiske eller flksjons-dokumentariske skildringer av krigen på de tyske, britiske og italienske frontene, fire av dem skrevet av forfattere som allerede var blitt berømte som «krigsdiktere». Forfatterne er like raske som andre — iblant til og med ras kere enn forleggerne — til å «lukte» tendensene på det litte rære markedet. Man bør derfor være varsom med å tolke den plutselige flommen av krigslitteratur mot slutten av nitten tjue-årene i psykologiske vendinger — som en «opphevelse av en kollektiv amnesi» eller «oppløsning av en masse-hemning» osv. Alle store kriger i nyere tid har avfødt en litterær respons, men alltid på en viss avstand, tidsmessig sett, fra fiendtlighetenes slutt. Bloem, hvis Vormarsch er en av de lite ansette klas sikere fra Den første verdenskrig i Tyskland, hadde befestet sitt litterære ry i hjemlandet før 1914 med en serie romaner om den den fransk-prøyssiske krig, som han hadde vært for ung til å delta i; Crane i Amerika gjorde det samme med Bor gerkrigen i The R ed B adge o f Courage. Begge hadde forstått et nytt publikums vilje til å lytte til hva de hadde a si, og ved a fange dette publikums oppmerksomhet trakk de flokkevis av etterlignere til det samme tema. Men om flommen av krigsbøker fra årene 1928 —32 ikke hadde vært annet enn et forsøk på å høste mammon på en lit terær moteretning, ville man ikke ha ventet at mye — om overhodet noe — av det som ble offentliggjort var i stand til å beholde en leserkrets; en enkelt god bok og en bunke middel mådige etterligninger ville være alt en moderne kritiker med rimelighet kunne vente å finne ved et nytt gjennomsyn. Men dette er, som vi vet, ikke tilfelle. Det kan vel hende at Remar ques arbeid er en smule for overlesset etter nåtidens smak, og at Aldingtons har en bitterhet som virker overdrevet. Men Blundens, Graves’, Hemingways og Sassoons har ikke bare tålt tidens gang; alt tyder på at de fortsatt vil bli lest, ikke som bakgrunnsstoff for en forståelse av det britene kalte «Den store krigen» og ikke som dokumentarisk bevismateriale, men som gripende og varige uttrykk for sannheten om hvordan 283
mennesket ser sin egen undergang i øynene. Det er den tidløse kvaliteten i den beste litteraturen fra Den første verdenskrig som gir erfaringen fra Somme den betyd ning den fremdeles har. Ikke noe av det Den annen verdens krig kastet av seg litterært sett tåler sammenligning med det (skjønt en del nokså oversette romaner med betydelig dybde er blitt utgitt: i England David Holloways Flesh Wounds, i Amerika James Jones’ The Thin Red Line). Faktisk den eneste betydelige kategori av bøker som Den annen verdenskrig skapte i England var krigsfangehistorien. Dens usedvanlige popularitet får en til å spekulere på hvilke kanaler ikke-stridendes opplevelser av krigen meddeler seg gjennom. Hvis man regner det som et aksiom at publikum er mest interessert i det som skjedde der faren var størst, da er skyttergravslitteraturens suksess umiddelbart forståelig. Antyder publikums uslukkelige interesse for hva som skjedde bak piggtråden i Stalag Luft III eller Colditz-slottet en ubevisst erkjennelse av at det å være i en leir — konsentrasjonsleir, utryddelsesleir, arbeidsleir, krigsfangeleir; skillelinjene flyter lett sammen — det å være fiendens slave og ikke hans motstander, var det som virkelig var farlig i Den annen verdenskrig, mens det å være stridende soldat var forholdsvis ufarlig? Eller var svaret at publikum hadde forstått at det allerede hadde lært alt som var mulig å lære om hva en moderne krig gjør med mennes kene og at en eller annen grense for hva et menneske kan ut holde på slagmarken omsider var blitt nådd; at ingen av for bedringene av militærteknikken eller våpnenes konstruksjon siden 1918 i nevneverdig grad hadde gjort dilemmaet verre for den enkelte soldat som befinner seg i drepe-sonen og at stemmene fra Den første verdenskrigs skyttergraver også talte for hver eneste soldat i atomalderen? I så fall har Sassoons, Graves’ og Blundens leserkrets klart å oppfatte en viktig del av virkeligheten.1 1 Denne boken ble fullført før utgivelsen av Paul Fussells The Great W ar and M odem M emory (Oxford University Press 1975) som i sin helhet hand ler om «de britiske erfaringer på Vestfronten og noen av de litterære midler som har vært brukt til å minnes, konvensjonalisere og mytologisere dem.»
KAPITTEL 5
Slagets fremtid
Den bevegelige slagm ark Somme bringer historien om slagets utvikling som menneske lig erfaring og menneskelig ildprøve inn i vår egen tid — den industrielle økonomiens, massevalgenes og de vernepliktige arméenes tidsalder. Somme er et slag i vår egen tid selv om det for en iakttager i slutten av det tjuende århundre kan fortone seg nokså gammeldags — mer i slekt med Gettysburg enn med Kursk og El Alamein — fordi det ikke fantes stridskjøre tøyer på bakken og taktiske flyskvadroner i luften over den. Legger man for stor vekt på disse manglende ingrediensene, anlegger man en smalsporet vestlig synsvinkel. Selv om det naturligvis er sant at de store slagene under Den annen ver denskrig i Frankrike og i ørkenen ble preget av stridsvogner og fly i stort antall og i en høy proporsjon i forhold til antallet ledsagende infanterister — de «nakne soldatene» fra Waterloo og Somme som vi har sett stå og dø på den åpne slagmar ken — var kampene andre steder, for storparten av kampdeltagerne og mesteparten av tiden, en like jordbunden, langsom og ømskinnet affære som de hadde vært i de siste to hundre år. Slagene på Stillehavsøyene og i Burma ble utkjempet praktisk talt uten stridsvogner — og under jungelparaplyen nesten uten intervensjon fra fly; det lange felttoget i Italia ble for tyskernes vedkommende utkjempet uten flystøtte og med meget få stridsvogner; de store åpningsslagene i Russland ble unntatt i sentrum, gjennomført av enorme infanteri-arméer. Og helt til det siste året, da russerne hadde samlet sine veldige panserarméer, var krigen på Østfronten først og fremst preget av støvlelær og hestekjøtt, som i gode dager ble flyttet øst- el285
ler vestover steppen alt etter som krigslykken snudde, og i onde dager var siste utvei til å stagge hylende tarmer (solda tene spiste beltene sine —kokt —ved Stalingrad). Stalingrad, i én forstand selve Slaget, eller med bitter humor «Volgas Verdun», var nesten utelukkende et slag mellom infanterister, som av hverandres artilleri ble klemt fast under ruinene av byen; for stridsvognene som hadde bragt de tyske angriperne dit viste seg lite brukbare inne i selve byen, og panserkolonnene som russerne til slutt klarte å omringe angriperne med, ble sluppet løs langt utenfor byens utkanter. Det er dessuten overraskende, når man dissekerer et av de store stridsvognslagene, å oppdage hvor liten del av kampene som hadde form av stridsvogn-mot-stridsvogn-typen av kamp, som man vanligvis tror er typisk for slike begivenheter. Den kritiske fasen i slaget om Kursk, fra 11. til 13. juli, ble rik tignok utkjempet av enorme stridsvogn-armadaer som møtte hverandre på kort hold innenfor et forholdsvis begrenset om råde og nesten uten følgeinfanteri. I siste fase av Goodwoodoffensiven øst for Caen hadde de britiske stridsvognene som nådde frem til foten av Borguebus-åsen, for der å bli ødelagt av de grovere kanonene til I. SS Panzer Korps, kjørt fra følgeinfanteriet sitt. Og i den nordafrikanske ørkenen klarte tys kerne gang på gang å lokke britenes nokså skrøpelige Crusader- og Stuart-stridsvogner, uten følgeinfanteri, til å angripe mot de fryktede 88 millimeter-kanonene ved å bruke sine egne ikke særlig kraftigere KW III stridsvogner som lokke mat i fellen. Listen over kraftige, viktige, ja, avgjørende enga sjementer med stridsvogner mot stridsvogner kan mange dobles: motangrepet av Avranches, offensiven ved Moskva vinteren 1942, kampene i Kiev-lommen vinteren 1943 og så videre. Men på grunn av sammensetningen av de stridende avdelingene var mesteparten av kampene mellom panserdivisjoner i praksis kamper ikke mellom stridsvogner og strids vogner, men mellom infanteri og infanteri; og jo lenger krigen varte, desto mer ble dette tilfelle. Det lyder kanskje paradoksalt, men paradokset forsvinner fort når man ser nærmere på hva slags underavdelinger det var som tilsammen utgjorde en panserdivisjon. Noen av disse underavdelingene var selvsagt stridsvognregimenter, men andre var artilleri- og ingeniør-regimenter, og noen var alltid infanteribataljoner. Under krigen ble disse infanteribataljo286
nene gjerne kalt «pansret infanteri» (hos tyskerne Panzergrenadieré), og det var korrekt nok så lenge de i likhet med de før ste Panzergrenadiere kjørte omkring i lett pansrede halvbeltevogner. Men få arméer — russerne aldri og britene bare sjel den — så seg i stand til å utstyre infanteribataljonene i sine panserdivisjoner med så kostbare og spesialiserte kjøretøyer. Dessuten så alle arméer, etter som krigen utviklet seg og de oppdaget hvor sårbare stridsvognene var for infanteriets panservernvåpen, seg nødt til å øke proporsjonen av infanteri i forhold til stridsvogner i panserdivisjonene. Forholdet var særlig iøynefallende hos tyskerne, av helt spesielle årsaker. En tysk panserdivisjon, som i begynnelsen av krigen bestod av fire stridsvognregimenter med tilsammen over fem hundre stridsvogner, og tre infanteribataljoner, hadde i 1945 fire in fanteribataljoner og bare to stridsvognregimenter med til sammen under hundre og femti stridsvogner. Denne reverse ringen av forholdet mellom panser og infanteri var delvis en dyd av nødvendighet fordi tyskerne ikke klarte å produsere stridsvogner i samme tempo som sine fiender. Av samme grunn var bare en fjerdedel av Panzergrenadier-b2it3L\)onznz deres utstyrt med pansrede, motoriserte transportmidler. Men selv om denne tendensen gav seg særlig sterkt utslag hos tys kerne, kunne den spores også i oppsetningene hos de arméer som ikke var hemmet av sviktende produksjonskapasitet og råstoffmangel i rustningsindustrien. Hos britene hadde en panserdivisjon i begynnelsen av krigen seks stridsvognregi menter og bare én infanteribataljon; da krigen sluttet, hadde den samme divisjonen fire stridsvognregimenter og fem in fanteribataljoner. De amerikanske panserdivisjonene hadde hele tiden tre infanteribataljoner, men tallet på stridsvognre gimenter ble progressivt minsket fra åtte til seks og endelig til tre, slik at styrkeforholdet mellom panser og infanteri til slutt ble jevnet ut. En panserdivisjon i aksjon under Den annen verdenskrig lignet derfor lite på de hurtigkjørende armadaer av «landjor dens slagskip» som lynkrigs-entusiastene hadde drømt om i trettiårene. Iblant hendte det naturligvis at en stridsvognoffensiv kunne få samme karakter som en forfølgelse til sjøs; eksempler på det var Rommels lynraske offensiv fra Meuse til Arras i 1940 og det britiske XXX. korps’ fremrykning fra Seinen til Brussel i 1944. Men overalt hvor stridsvogner møtte 287
stridsvogner i stort antall, sank hastigheten uvegerlig til gang fart, avbrutt av lange perioder med stillstand; og operasjonene deres mistet raskt preget av enkle skip-til-skip-aksjoner fordi de ble sterkt oppblandet med forvirrede infanterikamper av en type som skilte seg lite fra dem som soldatene i Den første verdenskrig hadde opplevd i mange av de store offensivene. For selv om panserdivisjonenes følgeinfanteri virkelig var oppsatt på lendegående motorkjøretøyer så de kunne holde tritt med stridsvognavdelingene, steg de alltid ut av vognene sine på betryggende avstand fra fienden — om ikke av andre årsaker, så fordi en beltevogn med innhold var en særdeles fristende skyteskive for PV-kanoner og -raketter. Og så snart de var kommet ut av vognene, var de like sårbare som hvilke andre infanterister som helst. General von Mellenthins be skrivelse av et russisk stridsvognangrep mot den tyske 19. Panzer Divisions stillinger ved Dnjepr i oktober 1943 gir et tydelig bilde av dette: Under bombardementet fra fiendens artilleri... var ingen bevegelse mulig, for 290 kanoner av alle kalibere fyrte løs mot en tusen meter lang frontlinje. De nådde så langt bak over som til divisjonenes stridshovedkvarterer, og de to di visjonene som holdt korpsets front ble beskutt med en slik intensitet at det var umulig å bedømme hvor ildens tyng depunkt lå ... Etter to timers bombardement så skyttergravssystemet vårt ut som en nypløyd åker, og til tross for at våre tunge kanoner og panservernkanoner var plassert i godt beskyttede stillinger, var mange av dem blitt ødelagt. Plutselig angrep russisk infanteri i tettpakkede rekker bak en sperreild på en meget smal front med støtte av stridsvogner, og den ene bølgen fulgte etter den andre. Tallrike lavtgående fly angrep de støttepunktene som fremdeles skjøt. Et russisk infanteriangrep er et fryktinngydende syn; de lange, grå bølgene kommer rullende mens de utstøter ville skrik, og forsvarerne må ha nerver av stål.1 Overfor slike angrep er ilddisiplinen av vital betydning. Det russiske angrepet gjorde en del fremgang, men i lø pet av ettermiddagen klarte de pansrede stormtroppene 1 «Iblant,» skriver general von Mellenthin et annet sted, «delte russerne ut vodka til sine stormbataljoner, og natten før et angrep kunne vi høre dem brøle som djevler.»
288
som vi hadde i reserve, å utslette de russerne som hadde trengt inn i forsvarssystemet. Vi tapte bare omkring halv annen kilometer terreng. Dette lille utdraget er interessant på flere måter. I likhet med mange andre yrkessoldater uttrykker von Mellenthin seg på et slags «hemmelig» språk — om det er bevisst eller ubevisst kan man vanskelig bedømme — slik at mange skjulte menin ger, som øyeblikkelig vil bli forstått av en annen yrkesmilitær, kanskje går hus forbi hos mange sivile lesere. Legg merke til nøkkelsetningen: « ... er ilddisiplinen av vital betydning». Det vil si at de tyske infanteristene måtte vente med å skyte til rus serne var kommet skremmende nær hullene de hadde søkt dekning i, og deretter målbevisst fyre løs med sammenhen gende, samtidige og velrettede salver for å drepe så mange som mulig av angriperne før de også kastet seg i dekning og samlet krefter til et nytt fremstøt. Hvis forsvarerne skjøt for sent — noe som forresten gar pa tvers av den naturlige tilbøyeligheten hos normale mennesker — ville de ha blitt drept; skjøt de for tidlig ville de ha drevet russerne i dekning altfor fort, slik at mange av dem ville ha berget livet og kampviljen mens de ventet på at artilleriet de res skulle gi tyskerne en ny oppmykings-runde før de angrep igjen. Men på et annet plan er stykket interessant av historiske og litterære årsaker, fordi det så tydelig viser likheten mellom den beskrevne aksjonen og den som var så velkjent for solda tene i Den første verdenskrigs skyttergravs-garnisoner. Ja, i nesten enhver henseende er det et slag fra Den første verdens krig von Mellenthin forteller om. At det forekom noen strids vogner og fly i aksjonen er nesten irrelevant; det var ikke de som var hovedaktørene. Og avdelingsbetegnelsene — Panzer Regiment, Motorrifledivisjon og så videre — er fullstendig irrelevante. Soldatenes dilemma enten de var på den ene eller andre siden — er nøyaktig det samme som det deres forgjen gere i 1914—18 opplevde under tilsvarende omstendigheter, og deres skjebne er den samme. «Vi tapte bare omkring halv annen kilometer terreng,» skriver generalen. Hadde det vært på Vestfronten i 1916 ville det ha vært et betydelig tap, men på Østfronten med sine enorme landvidder var det ikke mye å snakke om, hverken da eller i 1943. Poenget er at det ligger 10. Store slag
289
mange soldater begravd under denne korte setningen. Men om mange av slagene i Den annen verdenskrig på et menneskelig erfaringsnivå ligner aksjonene i Den første, hva var da funksjonene og prestasjonene til alle disse tusener av stridsvogner — omkring en kvart million ble produsert i Den annen verdenskrig mot snaue ti tusen i Den første — som rul let over slagmarkene i 1939 —45: Sherman, T-34, Churchill, Tiger, Panther, PzKW IV, Cromwell, Matilda, Valentine, Stuart, Grant, Josef Stalin III, ståluhyrer som skramlet og putret seg frem gjennom ørkener, stepper, beitemarker, byga ter, snedekte vidder og tørre elveleier? Spørsmålet er kompli sert. Vi takler det best ved å ta utgangspunkt i det faktum at «funksjon» og «prestasjon» i denne sammenheng kan være helt forskjellige ting — og at de i praksis var det. Storparten av de stridsvogntypene vi har navngitt hadde helt spesielle funksjoner. Churchill-stridsvognen for eksempel var, i likhet med Matilda og Valentine, en såkalt «infanteri»-stridsvogn som stammet direkte fra den skyttergravskryssende, piggtrådknusende Mamma i Den første verdenskrig, og som i lik het med den hadde til oppgave med ild og skremsel å knekke infanteriets motstand i sterke støttepunkter. Den tyske Tiger derimot var egentlig en panservern-vogn, slagmarkens super-dreadnought som hadde sterkere skyts enn noen kjent motstander og et panser som var formet slik at det var nesten umulig å ta knekken på den. Men i begge disse tilfellene kunne prestasjonene til stridsvogner med så begrenset funk sjon bare bli begrensede og lokale. Churchill’en kunne «kjempe infanteriet gjennom» tykke piggtrådsperringer og betongbunkers og dermed presse frem et angrep som uten stridsvognstøtte ville ha blitt stanset eller slått tilbake. Hvis en Tiger var til stede når ChurchilFen viste seg, kunne den skyte den britiske stridsvognen i stumper og stykker og «gjenopp rette fronten». Men ingen av dem kunne gjøre noen av disse tingene i særlig større hastighet enn gangfart eller over store avstander. Den enorme vekten av panser og skyts stjal farten fra dem og førte dessuten til en så stor slitasje på driwerk og belter at de i praksis måtte flyttes fra sted til sted på spesial konstruerte og svært u-krigerske tilhengervogner. Amerikanernes Sherman-stridsvogn hørte hjemme i en an nen kategori, sammen med russernes T-34 og den tyske PzKW III. Ingen av dem kunne hamle opp med de tunge 290
spesial-stridsvognene når det gjaldt skyts eller panser; men i de sjeldne øyeblikkene da en virkelig gyllen anledning bød seg, kunne de forvandle utviklingen av et helt felttog. De kunne ikke gjøre det ofte og heller ikke på bestilling, for det krevde et sammentreff av gunstige omstendigheter og vilkår, utover en ren konsentrasjon av en overlegen panserstyrke. Men når denne forvandlingen inntraff, kunne kampens brennpunkt bli flyttet halvannet hundre kilometer på en uke — slik det skjedde i Frankrike i mai 1 9 4 0 og i Polen i juni 1 9 4 4 — og rutinene i de stridende armeene bli snudd oppned. Måten denne forvandlingen ble oppnådd på var ikke en funksjon av stridsvognenes hastighet eller av deres evne til a nedkjempe en fiende som stod i veien for dem. For stridsvog ner som bare bryter gjennom de fiendtlige linjene og kjører videre ut i geografien kan ikke regne med noen lang levetid. Mekaniske feil, som stridsvogner av gode grunner er svært ut satt for, vil snart tynne ut i rekkene, og etter noen timers kjø ring slipper de øvrige opp for drivstoff og blir stående stille. «Pansergjennombruddet» som alle hærførere har drømt om — eller hatt mareritt om — siden september 1939, krever derfor omhyggelige forberedelser. En stor del av dem vil være rent administrative: konsentra sjon av tropper, våpen og forsyninger pa det punkt som blir valgt for gjennombruddsforsøket. Slike administrative forbe redelser er livsviktige; en del strategiske kommentatorer be trakter dem endatil som generalskunstens alfa og omega. Men forberedelser har i militær sammenheng en annen og enda viktigere betydning — i dette tilfelle å «myke opp» fienden så hans motstandsevne og -vilje er tilstrekkelig redusert nar selve knyttneveslaget — panserangrepet — blir avlevert. Denslags forberedelser er som oftest avgjørende for et pansergjennombrudd. I meget sjeldne tilfeller kan de sløyfes, enten fordi alle andre forberedelser til angrepet er blitt sa strengt hemmeligholdt (eksempel: Ardenner-offensiven i desember 1944) eller fordi den angrepne arméen er så ukjent med stridsvogner og hva de kan utrette (eksempel: franskmennene ved Meuse i mai 1940) at offerets motstandskraft blir fullsten dig paralysert av det sjokk hovedangrepet utløser. Men slike omstendigheter inntreffer uhyre sjelden, normalt bare i be gynnelsen av en krig eller på en front som lenge har vært «stille». Mye oftere må forsvarerens motstandskraft undergra291
ves gjennom en langvarig kamp-prosess — «utmattelse» er det ordet vi ville bruke i dag — før en general finner det for svarlig å slippe panserstyrkene sine løs for å foreta gjennom bruddet. Utmattelseskrig er imidlertid en så smertelig prosess at en fiende aldri godvillig vil utsette seg for den. Iblant må han, som Wehrmacht i Normandie i 1944, gjøre det enten han vil eller ikke; og det slaget han da utkjemper vil følge det fore skrevne skjemaet med «fiksering», «utmattelse» og «gjennom brudd». Men hvis forsvareren får varsel i god tid eller har plass til rådighet vil han opptre annerledes. Får han varsel, vil han grave seg ned og beskytte stillingene med piggtråd og minebelter — slik russerne gjorde ved Kursk — så grundig at angriperens forsøk på å utmatte ham bare tapper angriperens egen styrke. Har han plass til rådighet vil han — som Manstein i sitt motstøt ved Kharkov i februar 1943 — bryte kon takten ved første tegn til et angrep og trekke seg tilbake, og dermed «åpne» slaget og gjøre det «flytende». Dermed blir an griperen tvunget til å slåss i et lende som er ukjent for ham — men velkjent for forsvareren — og på vilkår og etter en time plan som forsvareren og ikke angriperen bestemmer. Skal an griperen oppnå sitt gjennombrudd, må han derfor få fienden til å «stå», dvs. til å kjempe besluttsomt i det lende der han blir angrepet og erstatte de troppene som blir forbrukt i forsvaret med andre fra reserven, inntil han ikke lenger har noen flere å sende frem. Hvis angriperen gjennom klokere disponering av sine ressurser fremdeles har et overskudd, og hvis dette overskuddet rommer et panserelement av betydelig størrelse, har han muligheter for å oppnå et pansergjennombrudd. Men gjennombruddet er ikke noe som følger av seg selv; det skjer ikke engang ved at stridsvognene vinner terreng på den andre siden av bresjen de har slått i fiendens linjer. Det er mer som kreves: arméen må følge etter stridsvognene. Men en armés vilje til å rykke frem når anledningen byr seg er på in gen måte automatisk og spontan. Tvert om — i alle moderne arméer finnes det en sterk motstand mot forflytninger, en motstand som er dels materielt og dels psykologisk betinget og som er så sterk at den i sine virkninger godt kan sammen lignes med den motstand fienden yter. Det er kanskje lettest å forstå den psykologiske motstanden. For selv om husly, varme, adspredelse og et variert kosthold er ting vi tar for gitt 292
i det sivile liv, vet vi at de ikke er like selvfølgelige under et felttog. Og vi kan gjette oss til at når de finnes, vil de nettopp derfor bli verdsatt så mye høyere og bare motstrebende bli oppgitt. En god soveplass, et fredelig område, et bedre hull er nettopp det enhver veteran-soldat ser seg om etter, og hans tilbøyelighet til å skape seg et midlertidig hjem av selv de usleste bekvemmeligheter er noe som en målbevisst hærfører må kjempe energisk mot dersom han skal holde felttoget sitt gående. Selv en halvgod soveplass — det de fleste ville kalle et gyselig hull — vil friste soldaten til å gi seg tid. Hvor sterk denne fristelsen er, forstod jeg en gang da jeg satt og studerte et skyttergravskart i stor målestokk over Vestfronten, og spurte min far om ikke hans batteri med 6-tommers kanoner hadde vært forlagt et sted i det området kartet dekket. Han bekreftet det og begynte straks — med den fullkomne topo grafiske erindringsevne som er så karakteristisk for de overle vende fra Den første verdenskrig — å peke ut de interessante detaljene på kartet. Her, sa han, var frukthagen der batteriets kommandopost lå, og der stod kanonene oppmarsjert på rad. Men — og åpenbart mye viktigere for ham — her var slusen i kanalen der de pleide å bade på varme sommerettermiddager, og der var åkeren hvor de spilte fotball. Fingeren flyttet seg til bondegården der familien Courvisier hadde laget ome letter til dem (de hadde selv en sønn i krigen og et ømt hjerte for soldater, spesielt hvis de kunne litt fransk). Og her var den lille åsryggen der han om kveldene hadde stått i det farlige mørket og lyttet etter klirrende sporer på den steinsatte veien: hans eldre bror gjorde tjeneste i nabo-batteriet og kom iblant med nyheter hjemmefra. Det var åpenbart at disse par kvadratkilometerne av Picardie var blitt et annet hjem for ham i løpet av de få månedene han tilbragte der, et sted som rom met mye av det han kjente — ja, endatil noe av tryggheten — fra landsbygda i Staffordshire der han var vokst opp. Og han var ikke alene om å finne sitt Staffordshire i Frankrike: langs hele frontsonen var det enkeltpersoner, grupper av venner, hele avdelinger som gjorde sitt beste for å stenge krigen ute og skapte seg sin egen lille midlertidige verden der de unngikk alle endringer så langt det var mulig og slo nye røtter for en tid. Men de sterkeste røtter som den britiske eller noen annen moderne armé kan slå, var og er av materiell art. Den hadde 293
ansiktet vendt mot fienden som stod i veien for den. Men noe som holdt den fast på denne veien —ja, virket som en mektig tilbaketrekkende kraft — var det tette nettet av det stabsoffi serene kaller «bakre ledd», dvs. divisjons-depoter, vannpunkter, telefonsentraler, jernbaneknutepunkter, ammunisjonslagere, våpendepoter. Dette nettet hadde til oppgave å utvide armeens rekkevidde, men dets virkning var mer sentripetal enn sentrifugal, forsåvidt som det utstrålte en usynlig magne tisme som ville suge alt og alle til seg, mot sin egen base. Alle disse leddene var i teorien elastiske, men i praksis viste de seg å være bortimot urokkelige hver gang påkjenningene av en fremrykning ble lagt på dem. Og de enda mer tilbaketrukne punktene de var forankret til — korps- og armébaser, felttransportparker, hovedkvarterer, granat- og fordepoter, syke hus — var så fastgrodd i Frankrikes jord at det tok flere må neder å avvikle dem etter krigens slutt. Den annen verdens krigs arméer var organisert for bevegelse og viste seg mindre fastgrodde i et knipetak; men tross det lettfotede utseende som deres flotiljer av lastebiler gav dem, var de faktisk bare utstyrt for korte fremrykningen Ble de bedt om å forflytte seg raskt over store avstander, forlangte de jernbanetransport — og det viste seg da med nesten hundre prosent sikkerhet at de ak tuelle jernbanesporene nettopp var blitt ødelagt enten av fienden, av vennligsinnede partisaner eller av deres eget fly våpen. Men adgang til jernbanetransport gir ikke i noe tilfelle en sikker garanti for rask forflytning; den franske armés sneglemarsj til Lothringen i august 1914 er et slående eksempel på det. Riktignok er transport enda viktigere enn en kullsviertro på offensivens makt (den troen hadde franskmennene i 1914), men det kreves noe mye mer enn transportmidler for at en armé skal kunne drives til en rask fremrykning. Arméen tren ger en visjon, en drøm, et mareritt — eller en passende blan ding av alt sammen — dersom den både skal klare å få farten opp og holde den ved like. Det var nettopp en slik visjon tys kerne hadde i 1914 da de som en menneskelig dampveivals rykket sørover dag etter dag med en fart av tretti kilometer el ler mer i døgnet: total seier i løpet av seks uker, fullstendig nederlag for den franske armé — og seiersparade på Champs Elysées for den tyske. Men slike visjoner dukker bare sjelden opp, og uansett hvor energisk en general forsøker å trylle dem 294
frem, trosser de vanligvis hans bestrebelser. Eller, for å si det mer nøyaktig i imperfektum: de trosset vanligvis hans bestre belser; for det er mulig å hevde at selv om mekaniseringen av armeene har skapt en revolusjon i krigføringen, er den virke lige konsekvensen, dens effektive potensial for endringer, ikke materiell men psykologisk. Det vil si at stridsvogner bør be traktes ikke først og fremst som våpen, men som teaterkulisser, dei ex machina, som setter en dyktig general i stand til å manipulere med armeens følelser og responser for å over vinne dens motstand mot bevegelse og dens tendens til selvbeskyttelse og sprenge dens normale felttogs-rytme ved å inn føre et høyere mål enn bare det å holde stillingen, drive fien den vekk fra sin front eller endatil å registrere en ubestridelig seier. Dette høyere mål er å redde kamerater som er i fare. Bruken av fallskjermtropper setter en general i stand til å utnytte dette målet i en enda mer imperativ form. Arnhemoperasjonen var et typisk eksempel. Der utnyttet Montgomery dilemmaet til 6. luftbårne divisjon, som var blitt landsatt langt inne på tyskbesatt område, som en spore for Gardens panserdivisjon. Og da Gardens stridsvogner i sin tur kom i knipe på sin via dolorosa nordover fra den allierte fronten, brukte han det som spore for resten av XXX. korps’ infanteri, som var blitt hengende etter. Franskmennene har, under ope rasjoner som Lorraine i det nordlige Indokina, der de slapp flere bataljoner ut i fallskjerm midt i hjertet av Vietminhs om råde for å stimulere landbundne styrker til å nå frem, opp høyet denne teknikken til et strategisk prinsipp. Men teknik ken er for risikabel til å kunne brukes ofte — det så man også i Arnhem. Panserfremstøtet derimot gir en general muligheter for både å stimulere sine soldaters solidaritetsfølelse med ka merater som er i knipe, og til å kontrollere graden av risiko de utsetter seg for. Selvsagt kan man forregne seg; det gjorde Rommel i Crusader-slaget i november 1941, og da må panserstyrkene være raske til å slå retrett om de ikke skal bli tilin tetgjort der de står. Men hvis man beregner fremstøtets dybde korrekt, som Hitler gjorde i mai 1940 og som Hoth og Guderian gjorde på Østfronten sommeren 1941, vil infanteriet — jaget av tanken på at de ikke må la stridsvognene i stikken — med oppbydelse av alle sine krefter streve seg fremover og lukke kløften mellom sine egne utgangsstillinger og strids vognenes forreste posisjoner, en kløft som de under andre om295
stendigheter ville betrakte som uoverstigelig. Og gjennom en ukes eller fjorten dagers overmenneskelige anstrengelser — like mye moralske som fysiske i de krav de stiller til dem —vil de kunne endre forløpet av et helt felttog.
Slagets natur Det kreves altså like mye psykologiske knep som materielle forberedelser og fornuftsmessig kontroll for at et gjennom brudd skal kunne konsolideres. Sikkert er det at uten å bruke moralske knep og appellere til soldatenes sans for solidaritet med isolerte kamerater, lar intet gjennombrudd seg organi sere. Men det er et annet og enda viktigere psykologisk knep som danner selve forutsetningen for et gjennombrudd, og det i begge arméer, både den angripende og den forsvarende, nemlig — som vi allerede har vært inne på — å få soldatene til å stå. Medmindre de har stått mot hverandre, utvekslet slag for slag og kjent virkningen av de sterkeste, vil et gjennom brudd ikke få varig virkning. Lettkjøpte seirer mellom like menn er ingen gevinst. De som har lidd nederlag slikker sine sår, nærer sitt nag og venter på at oddsene skal snu seg. Tys kernes lettkjøpte seirer i 1870 forklarer langt på vei det hat franskmennene nærte mot dem i førti år og den enorme pris de forlangte som hevn på slagmarkene i 1914—18. Hitlers raske seirer i juni-august 1941 skaffet ham Stalingrad på nak ken, på samme måte og av samme grunn som nederlaget i Leyte-bukten ble den pris japanerne måtte betale for overfal let på Pearl Harbor. Og i det siste tiåret har vi sett araberlan dene, som blankt nekter å akseptere Israels lynseirer i 1967 som en målestokk for deres relative verd, gjenoppta kampen for å gjenta kraftprøven. Det er av denne grunn vi kan si at stridsvognen, til tross for at den har endret tempoet i og ut seendet av et moderne felttog, ikke har forandret slagets natur. Kampens brennpunkt kan bli flyttet tretti kilometer på én dag av et panserfremstøt, men så snart det stanser opp må den samme slags strid mellom mann og mann utkjempes som slagmarkene har sett siden den første armé ble stablet på bena. Slaget er derfor — og dette er ikke en idé som må drives til 296
ytterlighetene, slik det ble gjort av Foch og den «offensive skole» av franske strateger før Den første verdenskrig — i ho vedsaken en moralsk konflikt. For overhodet å finne sted kre ver det en gjensidig og vedvarende viljeshandling hos begge de stridende parter og, dersom det skal resultere i en avgjø relse, et moralsk sammenbrudd hos den ene av dem. Hvor langvarig viljeshandlingen må være og hvor totalt sammen bruddet må være, er noe man ikke kan gi bestemte regler for. I et «ideelt» slag vil viljeshandlingen bli opprettholdt sa lenge at sammenbruddet blir fullkomment, og i praksis ble denne idealsituasjonen nesten oppnådd ved Waterloo. Men selv om man gjerne ville kunne si at «et slag er noe som finner sted mellom to arméer og fører til at den ene av dem gar moralsk og deretter fysisk i oppløsning» — og det skal godt gjøres at man kan finne en mer praktisk brukbar definisjon — er det få slag der begge parter gjør en så vedvarende og moralsk inn sats og der den ene av dem blir fullstendig tilintetgjort. Da skjer det oftere at armeene med stor glød gar inn for a smadre hverandre og ikke oppnår det, tross enorm innsats og hårrei sende tap — Somme er ett eksempel. Eller en armé kan spa sere letthjertet ut på slagmarken i den tro at det skal gå som fot i hose å ekspedere motstanderen før lunsj — eksempel: Azincourt. Men resultatet — negativt eller «galt» i slike mindre enn «ideelle» tilfeller — betyr ikke at disse trefningene unngår definisjonen av hva et slag er, eller at de gjør den ugyldig. Noen av de moralske virkningene som et uavgjort slag har på noen av de overlevende, vil være identiske med dem som føles av seierherrene eller de beseirede i et slag som nøyaktig dekkes av definisjonen. Etter at de fra en eller annen kilde har hentet besluttsomhet nok til å holde stand, vil de inne i seg selv ha nytt belønningen eller betalt prisen for det. Når sir Herbert Butterfield i sin bok Man on his Post sier at «ethvert slag i verdenshistorien kan være forskjellig fra alle andre slag, men de må jo ha noe til felles nar vi i det hele tatt kan gruppere dem under betegnelsen ‘slag’,» kan vi na antyde hva denne fellesnevneren består i. Den er ikke «strategisk» og heller ikke «taktisk», ikke materiell og ikke teknisk. Den finnes ikke på fargede kart over kampområdene eller statistiske ta beller over styrke- og tapsforhold. Vi finner den ikke ved en komparativ lesning av de militære klassikerne, men klassi kerne belyser vår forståelse av slaget pa en glimrende mate 297
når vi først har nådd den. Slagenes fellesnevner er av mennes kelig art: adferden til mennesker som kjemper for å forsone sin selvoppholdelsesdrift og æresfølelse med oppnåelsen av et eller annet som andre mennesker vil hindre dem i å nå — med livet som innsats. Et studium av slaget er derfor alltid et studium av frykt og vanligvis av mot, alltid av lederskap, ofte av lydighet, alltid av tvang, iblant av oppsetsighet, alltid av angst, iblant av opphisselse eller sjelelig renselse, alltid av usikkerhet, tvil, desinformasjon og misforståelser, oftest også av tro og iblant av visjon, alltid av vold, iblant også av gru somhet, selvoppofrelse og medlidenhet; men fremfor alt er det alltid et studium av solidaritet og oftest også av tilintetgjørelse — for det å tilintetgjøre grupper av mennesker er jo hele sla gets hensikt. Det er nødvendigvis et sosialt og psykologisk studium. Men det er ikke et studium utelukkende for sosiolo gen eller psykologen, og bør kanskje heller ikke være et stu dium for noen av dem. For menneskegruppen som deltar i et slag og kvaliteten av og kilden til de påkjenninger den gjen nomgår, blir tappet for alt liv og mening gjennom den kliniske synsvinkel samfunnsvitenskapsmennene anlegger. Slagene tilhører bestemte øyeblikk i historien, de tilhører de samfunn som reiser armeene som utkjemper dem og de økonomiske og teknologiske systemer disse samfunnene bruker. Slaget er et historisk emne, og dets natur og utviklingstendens kan bare forstås ved hjelp av et langt historisk perspektiv. Slagets tendens Hva er tendensen i slagets utvikling? Spørsmålet er for omfat tende til at vi kan takle det uten et visst raffinement; og selv om jeg begynte med den idé at jeg bare ville studere slag som var blitt utkjempet innenfor den samme klimatiske og geogra fiske sonen — Nordvest-Europa — mellom grupper av samme etniske herkomst — hvite europeere1 — og innenfor rammen av ett og samme system for moralske verdinormer — 1 Det eneste bevismateriale vi har, basert på studier i Stillehavsområdet un der Den annen verdenskrig, tyder på at kamper mellom ulike etniske grup per er mer voldsomme og brutale enn kamper mellom like grupper. Av amerikanske soldater som hadde sett japanere som krigsfanger, erklærte nesten halvparten at de som følge av det de hadde sett «fikk desto mer lyst til å drepe dem»; av amerikanere som hadde sett tyskere som krigsfanger sa
298
den vestlige kristenhet — er jeg ikke sikker på at slike begrensninger går langt nok. Det er så mange andre faktorer som gjør seg gjeldende foruten klima, terreng og moralnormer, og de mest iøynefallende blant dem er teknologi og øko nomi. Men hvis vi ser på slaget som en situasjon som omfatter individet og hans gruppe innenfor et gitt tidsrom og et snevert begrenset område, kan de fleste slike faktorer heldigvis ute lukkes. For selv om industriens fremvekst har ført til en veldig økning av den makt statene kan oppby mot hverandre i en krig, og selv om våpenteknologien har utvidet en generals virkeområde så det nesten er uten grenser, må individets dilemma på slagmarken — uansett hvilket øyeblikk vi velger å studere — fremdeles måles med en ganske kort målestokk: nemlig den fysiske og mentale utholdenhet hos ham og hans gruppe. Et menneske tåler bare en viss mengde av noe (og døde menn er døde enten de er blitt drept av piler eller sprenggranater), så det vi behøver å konstatere for vart formal er ikke hvilken faktor mekaniseringen har mangedoblet krigsomkostningene med, men i hvilken grad den har økt de på kjenninger de menneskelige deltagerne blir utsatt for. Hvordan skal vi inndele den målestokken vi vil trekke opp? Tindesporten byr oss en nyttig analogi. Fjelltopper er, i likhet med slagmarker, steder hvor det alltid er farlig for mennesker å oppholde seg. Det er selvsagt ikke fullt så fort gjort å bli drept i en fjellside — forutsatt at man har sikret seg på en for nuftig måte — som på en slagmark, men likevel er risikoen for døden klatrerens evige følgesvenn, akkurat som den alltid er en del av den dragning fjellet øver på ham. Hvert år omkom mer en rekke klatrere i de store fjellkjedene rundt om i verden. Men graden av fare som klatreren utsetter seg for varierer mellom ytterpunkter som ligger langt fra hverandre og blir bestemt av en lang rekke faktorer: høyden på toppen han vil bestige, brattheten og utilgjengeligheten av den fjellveggen han velger som rute for bestigningen, værforholdene i områ det og stabiliteten av det materiale fjellet består av. Jo høyere toppen ligger (i hvert fall i Alpene), desto kaldere og mer lang varig blir bestigningen, hvilket føyer tretthet til listen over ri sikomomenter; jo mer lunefullt været er, desto større er risi koen for å bli sittende fast under oppstigningen; jo brattere veggen er og jo mer ustabilt materiale den består av, desto mer enn halvparten at «det er for galt at vi skal være nødt til å slåss mot dem — de er jo akkurat som oss.»
299
større blir de «objektive farene» — sneskred, istapper og fal lende steiner. Fallende steiner — som av tyske klatrere karak teristisk nok gjerne blir kalt «fjell-artilleri» — er kanskje den mest dødelige av alle tindesportens farer, fordi de dukker opp uten det minste varsel og skyldes faktorer som ligger helt utenfor klatrerens kontroll. I begynnelsen av dette århundret, da klatrerne begynte å reise viden om på leting etter nye ruter som kunne by dem spennende utfordringer, ble det gjort forsøk på å gradere de vanskelighetene hver enkelt rute bød på for at folk som ikke var lokalkjente på forhånd skulle kunne orientere seg så noenlunde om hvilke ruter de kunne våge seg på. Og selv om britene, franskmennene, italienerne og sveitserne laget hver sitt system for sine egne fjell, falt systemene grovt sett sammen i en seksdeling av vanskelighetsgradene fra «lett» til «ytterst vanskelig». Det var bedre enn ingenting — en advarsel om at en bestemt rute befant seg på toppen av skalaen var vanligvis nok til å avholde mindre erfarne klatrere fra å forsøke seg på den, og det store flertall av klatrere nøyde seg med ruter som lå omtrent midt på skalaen. Systemene tjente dermed sitt formål ganske godt. Men noen år før utbruddet av Den annen verdenskrig oppsto det blant eliten av europeiske klatrere en ny ånd som gjorde klas sifiseringen av de mest dramatiske klatringene som senere ble forsøkt og gjennomført, stadig vanskeligere. Den nye basillen var det som kaltes «ekstrem» klatring — å klatre «til grensen av hva som er fysisk og psykologisk mulig» — ved hjelp av «kunstige» metoder: en komplisert utrustning av rep, stiger og stålbolter som ble hamret inn i loddrette fjellvegger der det ikke fantes noe naturlig feste for hender og føtter. Disse meto dene utløste en voldsom reaksjon blant de tradisjonelle alpi nistene; de hadde utviklet en romantisk klatrer-filosofi som la vekten på klatringens åndelige verdi for mennesket gjennom den harmoni den skapte mellom det og naturen, og de karak teriserte ekstremistenes bragder som «perversjoner» og «ned verdigende demonstrasjoner». Og romantikerne fikk vann på sine møller i 1935 og 1936, da forsøk på å bestige den «ubestigelige» Nordveggen på Eiger endte med at den drepte alle de seks klatrerne som satte foten på den. Romantikerne nikket megetsigende. Det er grenser for hvilke fornærmelser man ustraffet kan by fjellets ånd, sa de. 300
Men Eigers nordvegg var ikke ubestigelig. I 1938 ble den beseiret for første gang ved hjelp av den nye teknikken, og etter krigen er den blitt besteget mangfoldige ganger. I 1960-årene var turen blitt så vanlig at den ikke fikk et øyen bryn til å løfte seg. Nå begynte man å oppsøke farene for å sette krydder og sensasjon på både denne og andre vanskelige ruter: man klatret midt på vinteren, eller man klatret «di rekte» («superdirettissima») oppover langs den samme linjen «som en vanndråpe ville følge hvis den dryppet direkte fra toppen», og til slutt klatret man både «direkte» og om vinteren — først på mindre topper som Cima Grande i Dolomittene, så på selve Eiger. Da dette stadiet var nådd, var de klassiske graderingssystemene blitt bortimot meningsløse. Mye av klatrin gen var av standard fem eller seks; men de tekniske vanskelig hetene bleknet i sammenligning med de objektive farene — salvene av steiner som falt med drepende hastighet nedover fjellveggen, skurene av istapper, sneskredene og lynnedsla gene, som en «direkte» klatrer faktisk tiltrakk seg på grunn av all den isenkram han hadde hengende i beltet. Og samtidig ble de «objektive farene» overskygget av hva vi kan kalle «subjektive farer» — selv om fjellfolkene ikke bruker dette ut trykket. For flere dagers opphold på de store fjellveggene — og flere dager var hva «superdirettissima» krevde — drev klat rerne til slutten av deres fysiske ressurser, og sammen med kreftene forsvant både viljen og vågemotet, som alt annet i ekstrem klatring er avhengig av. Tindesporten, som alltid hadde vært en prøve på nervestyrke og fysisk ferdighet, var blitt forvandlet av ekstremistenes mani — nå brukte de elek triske driller og ekspansjonsbolter i sin jakt på stadig mer «direkte» ruter — til en utmattelseskamp der viljekraft og ut holdenhet avgjorde utfallet. Og tapene de led tålte sammen ligning med dem man lider i en utmattelseskrig: av de første sytti klatrerne som forsøkte seg på E igerwand mellom 1935 og 1958, omkom sytten, dels ved fallulykker og dels av utmat telse. Disse tallene gir stoff til en interessant sammenligning. To av de omkomne, Hinterstoisser, som en av de vanskeligste traversene på veggen er oppkalt etter, og Kurz, hvis heltemot i dødens stund er blitt en av alpeklatringens legender, var begge på permisjon fra den tyske armé da de forsøkte å be seire Eigers nordvegg. Regimentet deres, 100. Gebirgsjåger, var det som senere, under den flybårne invasjonen på Kreta i mai 301
1941, ble valgt til å crashlande på rullebanen i Malerne luft havn rett foran våpnene til de new zealandske forsvarerne — kanskje krigens mest hensynsløse enkeltoperasjon, men også den som forvandlet slaget om Kreta fra en katastrofe til en seier for tyskerne — og ved å gjøre det tapte de 150 mann av en styrke på 800. Det gir en tapsprosent på 18, sammenlignet med 24 prosent for de første tretten Eiger-forsøkene. Dermed viste det seg at en krigsoperasjon av den mest «ekstreme» typen faktisk var litt mindre farlig for avdelingen som gjen nomførte den enn den hobbyen avdelingens tapreste menn syslet med på fritiden. Om vi nå stiller spørsmålet «Er tindesporten blitt farligere i løpet av de siste hundre år?» så er svaret: «Slik den praktise res på toppen av ligaen —ja». Det som begynte som en dags tur, en ikke altfor komplisert klatring oppover den enkleste ruten til en eller annen topp som en gruppe venner fant det umaken verd å bestige fordi den var berømt eller fordi utsik ten var fin — noe som fylte dem med fryd og tilfredshet fordi de fikk utfolde sine fysiske ferdigheter i en aktivitet som det tross alt ikke var en hvilken som helst turist gitt å kopiere — det har i vår tid utviklet seg til en slags militær operasjon der sporten imiterer krigen — og vel å merke krig av den har deste, dødeligste og mest langtrukne sorten. De harde men nene fra «Vinter-Eiger direkte» som krøp skjelvende sammen i snehulene sine dag etter dag, utslitte og sultne og stadig for beredt på at et sneskred kunne utradere dem i løpet av sekun der, minner oss mest av alt om soldatene i Paulus’ 6. armé, som frøs i hjel i lignende snehuler blant Stalingrads ruiner. Men det spørsmål vi vil stille er naturligvis om vi kan måle slagene ved Azincourt, Waterloo og Somme med en tilsva rende skala og si med overbevisning: «to», «fire» og «seks»? Kan vi gradere dem med hensyn på «tekniske vanskelighe ter», «påkjenninger», «varighet» og «objektive farer»? Og hvis vi finner ut at vi kan det —vil dette føre oss frem til den slut ning at risikoen for den enkelte frontsoldat på slagmarken er blitt større i løpet av den perioden vi studerer?
Varighet En ting kan vi trygt konstatere: slagene er stadig blitt mer langvarige. Azincourt kunne vi regne i timer og minutter. Og Waterloo, skjønt det for noen regimenters vedkommende var en del av en tre dagers ildprøve, var for andre en en-dags af fære; av den grunn ble det av Wellington selv betraktet som en mindre påkjenning enn Talavera, som hadde vart i to da ger og en natt. Men femti år senere kom Gettysburg, det blo digste slag i den amerikanske borgerkrigen, og det varte i tre dager, fra midt på formiddagen den første dagen til sent på et termiddagen den tredje. Og i begynnelsen av det tjuende år hundre kunne slagene mellom store arméer, som det var Liao-jang i Mandsjuria mellom russerne og japanerne, vare i fjorten dager. Under Den første verdenskrig økte varigheten til flere måneder: Somme varte offisielt i fire og en halv måned (1. juli —18. november 1916), Paschendaele i litt over tre må neder (31. juli —10. november 1917), Verdun i ti måneder (21. februar —20. desember 1916). Men om det ikke var for eks emplene i Stalingrad (22. august 1942 —31. januar 1943) og Normandie (6. juni —25. august 1944) ville man kanskje føle seg fristet til å hevde at slagene er blitt mer kortvarige siden 1918. Det argumentet ville formodentlig utløse en diskusjon om hva ordet «slag» innebærer, siden det er et fullt forsvarlig syn at en stor del av kampene både under Den første og Den annen verdenskrig ikke var «slag» slik dette ordet vanligvis blir forstått, men «beleiring», noe som er adskillig mer be grenset og konkret i sitt siktemål og nesten alltid mer langva rig i sitt forløp. Om vi sammenligner slagene i Den første ver denskrig med beleiringene av Petersburg i den amerikanske borgerkrigen (ti måneder) eller Sebastopol på Krim (ett år), vil deres forholdsvis lengre varighet fortone seg mer tilsynela tende enn reell. Men akkurat som ingen soldat kjempet uavbrutt gjennom hele perioden ved Somme, gjorde de heller ikke det i skytter gravene ved Petersburg eller Sebastopol. Beleiringer har, som Roger Fentons og Matthew Bradys fotografier minner oss om, sine rolige øyeblikk. Selv Somme hadde sine rolige øyeblikk og — enda viktigere — det var et slag som ble administrert med streng håndhevelse av avløsningssystemet. Nesten alle de regimenter som hadde deltatt i det store angrepet ble av løst neste dag, og storparten av de tyske regimentene som slo 303
angrepet tilbake ble avløst innen en uke. Dermed ser vi at en lengre varighet av slagene ikke nødvendigvis behøver å bety at risikoen for den enkelte soldat blir større. Ikke desto mindre stiller store og langvarige slag umettelige krav til en generals forråd av regimenter og tvinger ham ofte til å bruke dem om og om igjen i det samme terrenget. Iblant er kamphandlin gene så intense at det av den grunn ikke lar seg gjøre å foreta avløsninger. Og noen arméer har en organisasjonsmessig struktur som gjør at den enkelte soldat må tilbringe lange pe rioder i linjen, enten uten avbrytelse eller i beste fall med svært kortvarige avløsningsperioder. Den Røde armé — og dette må regnes som en av de verste grusomheter Den annen verdenskrig påførte det russiske folk — gav ingen hjemreise-permisjoner til sine soldater fra be gynnelse til slutt; soldatene stod i sine avdelinger til de ble drept eller invalidisert, og mange av dem, som i realiteten hadde tatt farvel med sine familier for bestandig, fant seg «felthustruer» blant sine kvinnelige kamerater. Forbausende nok var også De forente staters armé slik organisert at en mann som var blitt beordret til en kampavdeling — som det var amerikanernes politikk å holde i linjen i lange perioder om gangen, mens de erstattet tapene med individuelle overfø ringer fra reserveavdelinger ikke kunne regne med å bli utfridd av farene før han ble drept eller såret. Resultatet var en følelse av «endeløshet» og «håpløshet» som var så deprime rende og fikk så uheldige og omfattende virkninger at over kommandoen omsider så seg nødt til å innføre faste fronttjeneste-perioder —hvorav det omstridte «Vietnam-året» er den best kjente. Selv den mest motstrebende soldat kunne under sitt år i Vietnam risikere å være i kamp mange dager i trekk, som un der beleiringen av Khe San. Slagets natur gjorde avløsning umulig. I enda høyere grad var dette tilfelle under slaget om Normandie, der de britiske avdelingene som normalt kunne ha ventet regelmessige hvileperioder, måtte slåss i uke etter uke på de stedene der de befant seg etter landgangen. Verst var det kanskje for en avdeling som 3. Commando, en raidstyrke som var beregnet på og utrustet bare for kortvarige operasjoner etterfulgt av rask retrett. I to måneder ble de lig gende i Bavent-skogen på ytterste venstre flanke av det al lierte brohodet, og i denne tiden mistet de flesteparten av sine 304
offiserer og mer enn halvparten av de øvrige mannskapene. Og i Den første verdenskrig var det ikke uvanlig at regimen ter ble rammet av den verste kombinasjon av ildprøver som kunne tenkes: det å bli avløst fra et slag etter intenst engasje ment, og så sendt tilbake inntil tapene hadde overskredet 100 prosent av den opprinnelige styrken. På denne måten mistet tyskernes 3. jegerregiment og 87. infanteriregiment i løpet av noen få uker ved Verdun mer enn sin opprinnelige mann skapsstyrke.
Objektive fa r e r Det faktum at slagene har lengre varighet enn før har, selv om det ikke nødvendigvis behøver å bety at den enkelte soldat ma gjøre lengre sam m enhengende kamptjeneste enn Grants eller Wellingtons soldater gjorde, altså utvilsomt økt risikoen for den enkelte mann ved å mangedoble de anledninger da slaget — det samme slaget — kaller ham til tjeneste. Hva så med den risiko han løper på slagmarken når han når den, enten det er for første, andre eller tredje gang? Spørsmålet er kom plisert, fordi det blant annet har sammenheng med slagmar kens dimensjoner, den beskyttelse soldatene kan finne i ter renget og de typer av våpen som blir brukt. Selvfølgelig har det alltid vært meget farlig å befinne seg i «drepesonen», enten den er to hundre meter bred som ved Azincourt, åtte hundre meter som ved Waterloo eller mer enn fem kilometer som ved Somme. Men utvidelsen av sonen har, foruten at et større an tall personer blir truet, sannsynligvis ogsa økt risikoen for hver enkelt av dem som befinner seg i den, særlig i forkant av sonen. Det kan vi være temmelig sikre på, for samtidig som tapsprosenten i slag som ligger så langt fra hverandre i tid som Waterloo og Somme er av noenlunde samme størrelses orden, skiller taps hastigheten på det ene og det andre stedet seg sterkt fra hverandre. Vi kan ta 1. bataljon av Inniskilling Fusiliers som eksempel. I de to nevnte slagene hadde den henholdsvis 427 døde og sårede av en styrke på 698, og 568 av 801 — hvilket gir tapsprosenter på 61 og 70. Men ved Waterloo var disse tapene fordelt over tre timer, mens de ved Somme sannsynligvis skjedde i løpet av den første halvtimen. 305
Ved begge anledninger ble bataljonen utslettet som stridende styrke, men ved Somme gikk ødeleggelsesprosessen seks gan ger så fort som ved Waterloo. Dessuten er det karakteristisk at det prosentvise forholdet mellom døde og sårede var så ulikt i de to slagene. Om vi hol der oss til den samme avdelingen, hadde den ved Waterloo 117 døde (drept på stedet eller bukket under for sine sår) og ved Somme 245 — en dødsprosent på henholdsvis 27 og 43. Eksempelet er selvsagt altfor isolert til å danne grunnlag for noen som helst argumentasjon; men vi nevner det da heller ikke som bevis for en tvilsom påstand, men som illustrasjon av noe som egentlig ikke trenger demonstrasjon: at våpnenes drepeevne og mengden av tilgjengelig ammunisjon har økt i de to siste århundrene —med iøynefallende resultater. Langbuene til bueskytterne ved Azincourt og muskettene til infan teristene ved Waterloo var meget effektive redskaper til mid lertidig å forvandle et luftrom av beskjedne dimensjoner til en dødelig atmosfære. Men «beskjedne» og «midlertidig» er de vesentlige forbeholdene. Ved utbruddet av Den første ver denskrig var soldatene allerede i stand til å opprettholde et dødbringende miljø over store områder i lange perioder. Derav titlene på noen av krigens mest dyptfølte romaner, Le Feu (Under ild) av Henri Barbusse, A Man Could Stand Up av Ford Madox Ford og In Stahlgewittem (Stålstormen) av Ernst Jiinger. Gjennom titlene har hver enkelt av disse soldat-forfatterne forsøkt å få leserne til å fornemme hva det var ved den nye krigføringen som gjorde den annerledes enn alle de kriger menneskeheten hittil hadde opplevd: at den sperret dem inne på et uoppdaget kontinent der atmosfæren de var avhengige av for å leve, var fylt av dødelige stålpartikler så de ble tvunget til å utvikle en underjordisk livsform, der bruken av natt og dag ble omsnudd og der god helse ikke lenger var en fordel men en byrde, mens derimot et passende alvorlig sår var noe man måtte takke Skaperen for. Det var som om rustningsin dustrien hadde klart å introdusere et nytt element i atmosfæ ren, bestående av ild og stål, hvis nærvær gjorde slagmarkene ubeboelige (og gav dem det skremmende tomme utseendet som for en erfaren soldat i det tjuende århundre er det viktig ste varsel om at han befinner seg på et farlig sted). Da giftgass ble tatt i bruk (første gang av tyskerne ved Ypres i 1915) skjedde det bokstavelig talt en endring av slagmarkens atmo306
sfære, og helt frem til nitten førti-årene var det en vanlig opp fatning at gass var det dødeligste av alle våpen. Men metall urgien og våpenkonstruksjonen har gjort nye fremskritt, slik at de mekaniske drapsmidlene igjen har overgått gassen i dø delighet. Nåtidens rikelige assortement av antipersonellminer (som først ble brukt i stort omfang i Den annen ver denskrig), Claymore-miner (populært sagt enorme hagllad ninger), hånd- og artillerigranater med ekstra stor splintvirkning og småkalibret, superhurtig ammunisjon til de selvladeriflene og -karabinene som er blitt infanteristens vanlige vå pen (og som i modifiserte, delvis sammenleggbare versjoner også brukes av mange slags spesialavdelinger som fallskjerm jegere og stridsvognmannskaper) setter selv små avdelinger i stand til å oversprøyte sin front i den grad med drepende me tall at den blir utilnærmelig for alle som ikke har pansret be skyttelse. Det er blitt en slik overflod av disse moderne drapsredskapene (for ikke å snakke om dem som blir skutt ut fra fjernere og større våpen eller sluppet ut fra bombefly) at det bakenforliggende målet for våpentreningen er blitt endret i mange arméer. Før måtte hver enkelt soldat lære a skyte sa godt at han på stor avstand kunne treffe ett utvalgt mål blant mange; nå gjelder det å lære soldatene gruppevis å avgi så mye ild at de skaper en ugjennomtrengelig sone — som har mye til felles med de meteoritt-beltene man mener kan komme til å true fremtidens rom-reisende dersom og når mennesket våger seg enda lenger ut i kosmos. Soldatene i en fransk infanteritropp lærer bare å «skyte ut» til to hundre me ters avstand, mens det som trengs av skarpskyting overlates til et par tireurs d ’élite; den italienske infanteritroppen er nesten utelukkende bevæpnet med maskinpistoler, som bare er effek tive på forholdsvis kort hold, der de til gjengjeld kan over sprøyte alt og alle som befinner seg med kuler (noe som ikke krever større ferdighet enn den en husmor ma ha for a sprøyte fluemiddel i vinduskarmene); og de russiske, tyske og ameri kanske infanterikompaniene er alle sammen oppsatt med rif ler eller karabiner som kan skyte hel- eller halvautomatisk og er kalibrert for de nye, lettere patrontypene. Infanteristene kan nå bære med seg omkring tre ganger så mange patroner som deres forgjengere i Den annen verdenskrig pleide a fa ut levert. Å «sløse med ammunisjon», som i årtier var den mili tære kardinalsynd nummer én, er følgelig blitt en militær dyd; 307
å «treffe målet», som i århundrer var den viktigste militære ferdighet, er blitt overlatt til tilfeldighetenes lov. Kanskje bare i den britiske armé, som tradisjonelt har lagt særlig stor vekt på skyteferdigheten, og som i Nord-Irland i dag har behov for å kunne skyte på terrorist-revolvermenn uten å treffe de uskyldige sivilistene de gjemmer seg blant, er skyteferdigheten fremdeles høyt ansett og prioritert.
Fysiske påkjenninger Farer som er begravd under slagmarkens jord, som drives av dens vinder og fyller dens luftrom i fast form — miner, gass, prosjektiler — disse «objektive farene», noen nye, andre like gamle som krigføringen selv, har fordi det er så rikelig tilgang på dem gjort drepesonen til et enda farligere sted for soldaten i det tjuende århundre enn noensinne tidligere. Ja, den nye overfloden av drapsredskaper har faktisk skapt en situasjon som ingen av de klassiske strategene hadde så mye som en forutanelse om: slagmarkens miljø er blitt forvandlet så det er nesten helt og holdent menneskefiendtlig. Og — hvilket kanskje har enda større betydning for den enkelte soldat — størrelsen på det området som dette menneskefiendtlige mil jøet fyller øker stadig, samtidig som det ligger innenfor gren ser som blir stadig mer uelastiske. Hva dette betyr for den en kelte mann, kan tindesporten igjen gi oss et innblikk i. For den nye moten med å kombinere «ekstrem» klatreteknikk med meget lange oppstigninger har økt graden av «påkjenninger» (risiko for å falle og for steinfall) til nesten uutholdelige gren ser, samtidig som retrett fra utsatte situasjoner er blitt stadig vanskeligere. Den skjebne som rammet Sedlmayer og Mehringer, de to første alpininstene som forsøkte å forsere Eigerwand, illustrerer tendensen. Etter fem dager og fire netter på fjellveggen, da de storparten av tiden hadde vært usynlige for dem som forsøkte å følge dramaet i kikkert nedenfra, kom de til syne igjen. Turistene uttrykte optimisme. Fjellførerne og de erfarne klatrerne sa ingenting. De så at de to klatrernes retrettvei var blitt sperret av sneskred og steinfall på de lavere skråningene og at «deres eneste håp nå var å kjempe seg opp til toppen.» 308
Men før de rakk å kjempe seg ut av knipen frøs begge to i hjel, på et sted som lå så sentralt på Nordveggen at rednings mannskapene ikke kunne nå dem hverken fra toppen eller fra flankene av fjellet. Det var Nordveggens utstrekning og dens gjennomført fiendtligsinnede karakter som tok knekken på dem, like mye som noe annet. Og på samme måte er det selve størrelsen på moderne slagmarker som, på grunn av de «objektive farene» som fyller dem, gjør dem så farlige for den enkelte soldat. For nå er det nesten umulig å rømme fra et slag. «En fornuftig armé ville rømme,» mente Montesquieu, og i hans tid hadde soldatene ennå muligheten. I praksis var det en mulighet som deres ledere anstrengte seg energisk for å hindre dem i å benytte («Den menige soldat må frykte sine offiserer mer enn fienden,» sa Fredrik den Store), men når den ene frykten ble større enn den andre, viste det seg at mennene både kunne og ville stikke av. De første øyeblikkene av flukten var sannsynligvis, som du Picq så overbevisende demonstre rer, de farligste en soldat overhodet kunne tilbringe på slag marken, for da var han mest utsatt for fiendens våpen. Men hvis han kunne komme seg ut av drepesonen uten å få en kule i ryggen eller bli nedsablet av en forfølgende kavalerist, hadde han en god chanse til å komme seg vekk med skinnet i behold. Ved Azincourt så vi at en stor del av den franske kavaleristyrken, etter å ha blitt sterkt medtatt av engelske piler, dreide av og søkte ly i skogen, som etter noen sekunders ritt gav dem fullkommen beskyttelse. Og ved Waterloo flyktet en del av hertugens belgiske tropper; også de søkte tilflukt i et skogholt, der de kokte seg mat og tok livet med ro til den minskende kamplarmen utpå kvelden fortalte dem at faren var over. Denne «retten til flukt» er naturligvis noe som enhver general vil bestride til siste åndedrag. Men dens eksistens er en av de ting som i fortiden har gjort slaget utholdelig, fordi den en kelte soldat kunne innbille seg at han egentlig var der av fri vilje, og den er hyppig blitt benyttet av alle nasjoners arméer — ikke alltid med skjebnesvangre resultater hverken for en keltpersoner eller den store saken: det andre slaget ved Somme og Kasserine er de mest iøynefallende moderne be kreftelser på den halvsannhet at den som kjemper og stikker av, overlever så han kan kjempe igjen. Når en hel armé tar flukten, kan det iblant faktisk føre til en frustrasjon av fiendens planer. Schlieffens frykt for at russerne 309
ikke ville yte noen motstand var den viktigste av de faktorer som fikk ham til å utforme sin beryktede plan for en lynseier over Frankrike — en plan som gikk i vasken på grunn av den franske retretten til Marne i 1914. Og tjueseks år senere var det den franske armeens nye retrett mot Marne —i intakt til stand — som fikk Hitler, som hadde 1914 i friskt minne, til å spare britene ved Dunkirk for ikke å skusle bort de stridsvog nene han trengte for å omskrive denne siden i historien. Å for purre fiendens planer er imidlertid ikke det en soldat tenker mest på når han vender fienden ryggen; han tenker på å hytte sitt eget skinn. Og alle tilgjengelige kjensgjerninger tyder på at flukten i stadig mindre grad vil tjene dette formålet. For fot soldaten er dimensjonene på nåtidens slagmarker — kanskje hundre og femti ganger tretti kilometer, kanskje enda mer, og med et areal som er tretti til femti ganger så stort som slag markene i det attende århundre — så store at han vil ha bety delige problemer bare med å nå frem til grensene for dem. Og om han skulle klare det, er frelsen ennå ikke halvveis sikret: det er nå for tiden, i motsetning til før, mye større trengsel i de bakre linjene enn i frontlinjen. De kjempende elementene ut gjør nå en tallmessig minoritet av armeene (et faktum som alle stabsoffiserer bærer seg ille over), og frontsoldaten som finner ut at han har gjort nok, vil finne veien bakover sperret av stadig tettere ansamlinger av forsynings- og støttetropper, for ikke å snakke om militærpolitiet, som foruten å dirigere trafikken nettopp har til oppgave å ta slike krabater i nakken. Og skulle en soldat forsøke å forlate slagmarken med et kjøre tøy vil han sannsynligvis finne oppgaven enda vanskeligere, for kontroll av veier og broer er en av hovedoppgavene til troppene i de bakre linjer. Dessuten er fiendens fly, som kanskje ikke ser fotsoldatene på bakken, lett i stand til å opp dage et enslig kjøretøy i bevegelse, og de bruker det mer enn gjerne som skyteskive. For øvrig er det store chanser for at også en enslig soldat til fots vil bli oppdaget fra luften. For moderne slagmarker blir meget fort nakne —trær og busker forsvinner, bygninger blir jevnet med marken, ja, selv konturene av lendet forsvinner. Å bevege seg på bakken blir umulig om dagen, og — på grunn av kunstig lys og nå senest også infrarød speiding — risika belt om natten. Det nattlige og underjordiske livsmønster som disse forholdene påtvinger troppene blir vanligvis ansett som 310
karakteristiske bare for Den første verdenskrig, da kunsten å fjerne løvverket på trærne — og de strategiske fordelene ved det — ble oppdaget ved en ren tilfeldighet Men det var et mønster som også var dominant på mange slagmarker i Den annen verdenskrig, og nokså vanlig i Korea-krigen og på en rekke steder i Vietnam og Israel. En mann som føler seg fristet til flukt, fanget på slagmarkens nakne overflate, vil kanskje derfor i likhet med Sedlmayer og Mehringer oppdage at han ikke har noe annet alternativ enn å kjempe videre — i håp om at kampen vil ende med en seier som vil gi ham den befrielse han ikke kan vinne ved flukt. Men det finnes ett alternativ, som er velkjent for dem som har studert beleiringskrig og av dem er blitt døpt «indre de sertering». Det moderne militære forsyningssystemet er ofte så effektivt at hermetisk og vakumpakket proviant ligger strødd utover slagmarken. Hvis en rømling kan finne seg et trygt tilholdssted, kan han foreta nattlige provianteringsraid og ofte klare å holde seg skjult helt til kampene er over, uten å ha løftet en finger for å delta i dem. Ødemarken i Somme, med sitt mylder av dekningsrom og graver over et flere kva dratkilometer stort område, ble i 1917 «kolonisert» av en gjeng australske fribyttere som levde på proviant de stjal i nattens mulm fra militære depoter og klarte å unngå militær politiet i flere måneder — noen påstår helt til krigens slutt. Mer betydningsfullt var det at en stor del av den ikke-franske garnisonen som forsvarte fjellfestningen Dien Bien Phu i In dokina deserterte og søkte tilflukt i huler i bredden på den lille elven som skar seg gjennom festningens ytterverker. Om nat ten drog de ut for å plyndre proviant fra fallskjermslippene til forsvarerne, og det påstås at det var flere slike desertører enn aktive stridende i garnisonen da forsvarerne omsider kapitu lerte.
Ulykker I tillegg til de øvrige fordelene ved en «indre desertering» (nokså teoretisk, selvfølgelig, fordi de omstendigheter som er nødvendige for at det skal lykkes så sjelden oppstår), elimine rer man også den ulykkes-risiko som ellers følger soldaten 311
som en skygge. Ulykker har alltid stått for en viss del av de dødsfall og sår som forekommer på slagmarken, men det er vanskelig for ikke å si umulig å bestemme hvor stor denne de len er for tidligere slags vedkommende. Så lenge blankvåpen var dominerende hendte det ikke mange ulykker. Med kruttet og skytevåpnene ble de mer alminnelige; jeg har beskrevet flere som skjedde ved Waterloo, for det meste som følge av det arméen kaller «vådeskudd», dvs. at et gevær går av i utide. Og det var ikke bare håndvåpen som var farlige for brukerne eller deres kamerater; store kanoner kunne også drepe. Mercer har fortalt om en av kanonérene sine som snublet foran munnin gen på kanonen i samme øyeblikk som den ble avfyrt. «Som naturlig er når man faller, holdt han begge armene foran seg, og de ble blåst av ved albuene» (sannsynligvis av kruttgassen og ikke av kulen); Mercer fikk senere høre at mannen hadde blødd i hjel underveis til feltskjæren. Etter som armeene har akkumulert stadig mer tungt maskineri og store mengder høyeksplosive sprengstoffer, har ulykkesprosenten steget yt terligere. Stridsvogner er notorisk farlige for det ledsagende infanteriet fordi førerens synsfelt er så begrenset når lukene er skalket, og panserbiler (lendegående hjulkjøretøyer) er farlige for sine egne mannskaper fordi de har lett for å velte når de kjører fort i ulendt terreng. Et grotesk eksempel på dette har vi fra det britiske 2. Household Cavalry Regiment, som i Den annen verdenskrig mistet flere mannskaper under trening enn under kamp. Moderne artilleri er også et tveegget støttevåpen, fordi indirekte skyting etter kartreferanser mot mål som ikke er synlige, iblant (alltid, påstår britiske infanterister) fører til at granatene slår ned blant egne styrker istedenfor på fienden. Og kanonene i seg selv er blitt en større fare for sine tjenere enn de var i Mercers dager. Riktignok hender det ikke ofte at en granat eksploderer før den har forlatt ildrøret, men når det hender blir kanonmannskapet drept. Minelegging og i enda høyere grad minerydding er oppgaver som har en sterk tilbøyelighet til å redusere mannskapsstyrken, og det samme gjelder sprengningstjeneste og all annen omgang med eksplo siver og det nødvendige mekaniske og elektroniske tilbehør. Offiseren som utløste kjempeminen under Spanbroekmoelen i juni 1917 ble drept av et elektrisk støt fra utløsermekanismen. Men det er sannsynligvis mekaniseringen av armeene som 312
i størst grad har økt ulykkestallene. Unge menn betraktes med god grunn som den dårligste risiko av forsikringsselskapene, og i krig blir tusener av unge menn satt bak rattet på kraftige kjøretøyer på uovervåkede veier som er fylt av faremomenter. Kollisjon, skrens, bensinbrann, grøftekjøring og velt er van lige foreteelser under fredsøvelser. I krig er de enda vanligere; i de «stille» ukene under Vietnam-krigen hendte det ofte at trafikkulykkene tok livet av flere amerikanere enn Vietcong gjorde. Det er blitt gjort en del forsøk på å regne ut hvor stor del av alle dødsfall i et slag som skyldes ulykker. Noe mer enn forsøk er det riktignok ikke blitt, men man kan i hvert fall notere at ulykkenes andel under krig ubestridelig når et meget høyt nivå, og at de for den britiske armés vedkommende i Boerkri gen utgjorde en sjuendedel og i Krimkrigen en femtedel (20 prosent altså) av samtlige dødsfall på slagmarken eller som følge av kamphandlingene der. At disse forholdstallene har en meget sterkt stigende tendens i vår egen tid, hersker det ingen tvil om.
Tekniske vanskeligheter Den mekanisering av krigen som ligger bak de stigende ulyk kestallene har også fått et annet indirekte resultat, nemlig at soldatens rolle er blitt mye mer komplisert. Om vi fremdeles holder oss til vår tindesport-analogi, ser vi at utviklingen på det området fører oss frem til samme konklusjon; for den mo derne «ekstreme» fjellklatrer må ikke bare ha fremragende fy sikk og være i psykisk balanse, han må ha tekniske ferdigheter i bruken av alt det kompliserte utstyret — rep og stiger, kramponger og bolter og taljer og mye annet. Lenger kan vi ikke drive analogien, for mens klatreren nødvendigvis må være allrounder, er nåtidens soldat i stigende grad spesialist. Det er forsåvidt karakteristisk at den amerikanske armé, for å smigre sine ydmykeste medlemmer, i den senere tid har skiftet ut be tegnelsen «menig» med «spesialist». Det er likevel lite hold i denne betegnelsen, for den behøver ikke å innebære noe an net enn at vedkommende har fått seg tildelt ett bestemt gjøre mål som følge av den arbeidsdelingen som stadig pågår in313
nenfor armeene: det er kanskje ikke noe annet enn å mate en mitraljøse med ammunisjon eller skru på knottene på et ra diosett. Eller å bedømme, på grunnlag av en variabel lyd i ho detelefonene, om det ligger en metallgjenstand under følerplaten på minesøkeren. Det ville være hårreisende å antyde at den moderne frontsoldat er mindre dyktig enn musketeren el ler kanonéren ved Waterloo, for dengang var formålet med eksersisen å gjøre hver enkelt av dem til en automat, og det er den moderne soldat ikke. Og det er utvilsomt riktig at man nen bak betegnelsen «spesialist» — stridsvognskytteren, radiomekanikeren, datamaskin-operatøren i en kanonstilling, helikopterføreren — praktiserer ferdigheter med en vanske lighetsgrad som ville ha ligget langt utenfor fatteevnen til de fleste soldater før vårt århundre. Ikke desto mindre kan det med stor kraft hevdes at bueskytteren ved Azincourt utøvet en større variasjon og dybde av ferdigheter enn den moderne geværmann, og at den pansrede ridder gjorde det i enda høyere grad. For bueskytning og våpenbruk til hest er idrettslige fer digheter som blant annet krever perfekt kroppsbalanse, fysisk styrke, hårfin tidsberegning og en dømmekraft som få mo derne militære funksjoner krever og som tilsvarende få solda ter kan etterligne, til tross for at flertallet av dem jevnt over er sunnere og friskere i dag enn i blankvåpnenes tidsalder.
Krigens umenneskelige ansikt Krigføringen i blankvåpnenes tidsalder krevde også en annen militær egenskap som nå er forsvunnet, og som kanskje var enda viktigere for våpenferdigheten enn spenstighet og rask reaksjonsevne: et slags tankefellesskap med fienden som skapte en evne til å forutberegne hans handlinger og parere hans hugg, kombinert med en fysisk aggressivitet som gjorde det mulig for en mann å se motstanderen i øynene og hugge til for å drepe ham uten provokasjon eller samvittighetsnag. Proffboksere har selvsagt denne egenskapen, enten den er til lært eller nedarvet, og det er derfor de øver en intens, nesten zoologisk dragning på folk flest. For direkte, brutal og langva rig vold på kloss hold er noe som moderne middelklassemennesker i vestlige land sjelden eller aldri blir konfrontert med 314
til hverdags. Men tross proffboksingens popularitet er det tvilsomt om den har etterlatt noe virkelig savn i de landene der den er blitt forbudt. Å drepe eller mishandle folk, qua drap/mishandling og qua folk, er ikke en aktivitet som høster anerkjennelse i vide kretser. Det er ikke bare i India at offent lige bødler danner en foraktet og utstøtt kaste. Selv i det førrevolusjonære Frankrike var yrket blitt helt og holdent arvelig — familien Sanson praktiserte det i sju generasjoner — og de bødler som ikke hadde eget hus, «ble innlosjert i avskyelige rønner, våget ikke å vise seg i byen unntatt for å gjøre sitt ar beid og måtte selv da eskorteres for ikke å lide overlast». I det tjuende århundres England var yrket også, helt til dødsstraf fen ble avskaffet og bøddelen dermed ble overflødig, monopo lisert av én enkelt familie — Pierrepoints. En av dem skal ha hevdet at det i sin tid var sterk konkur ranse om stillingen, men han medgav at de øvrige kandida tene alle sammen var «personer av den mest lavtstående sort». Å drepe på skafottet og å drepe på slagmarken er selvsagt to vidt forskjellige ting. Likevel, tross alle de kompliserte argu menter som siviliserte samfunn bruker for å renvaske soldaten for enhver personlig skyld og sosial misbilligelse — blant annet at han løper samme risiko for å bli drept som mostanderen og at han dreper for å overvinne et større onde enn det å drepe — er det verd å merke seg at den eneste kategori av sol dater som har mulighet for å la være å drepe, nemlig offise rene, i den tidsepoke vi har studert konsekvent har benyttet seg av denne muligheten. Så sant de har kunnet, har de truk ket seg tilbake fra selve drapshandlingen. Denne tilbaketrek ningen blir symbolisert — som vi allerede har sett — av de stadig mer emblempregede våpen offiserene har båret: i be gynnelsen av det attende århundre, da spydet hadde tapt sin funksjon som våpen, et miniatyrspyd; i begynnelsen av det nittende århundre, da sverdet var i ferd med å gå av bruk, et ornamentalt sverd, og i slutten av det nittende århundre, da mitraljøsen hadde bekreftet sin dominans, en revolver eller pistol. I den første verdenskrig bar offiserene ofte ikke noe dø delig våpen i det hele tatt, bare en spaserstokk. Og dette inn trykket av at offiserene distanserte seg fra selve drapshandlin gen styrkes av ordlyden i de begrunnelser som ble gitt når militært personell ble tildelt medaljer eller ordener for tapper 315
het i strid. For menige soldaters vedkommende blir det lagt vekt på at de var dyktige til å drepe: «Visekorporal NN arbei det seg tappert rundt flanken av mitraljøsen som hadde stan set fremrykningen, og ved å avfyre sin karabin fra hoften gjen tatte ganger satte han seks av fiendens soldater ut av spillet.» (Det er for øvrig verd å legge merke til at det aldri heter «drepte» i disse diplomtekstene, man velger pyntelige om skrivninger som «gjorde kampudyktig», «tilintetgjorde», «satte ut av spillet» osv.). For offiserenes vedkommende derimot leg ges det vekt på deres evne til inspirasjon og organisasjon når alle andre mister fatningen: «Kaptein NN tok raskt komman doen i et vanskelig øyeblikk under slaget, fikk hurtig samlet sine menn og førte dem — uten hensyn til sin egen sikkerhet — tilbake gjennom åpent lende til den posisjon de tidligere var blitt tvunget til å forlate...» I rettferdighetens navn bør det tilføyes at de som utarbeider slike tekster ikke har særlig mye slingringsmonn, siden soldater som regel får medaljer for å drepe og offiserene for å gjøre andre ting. Men det flytter bare ansvaret for å fastslå en bestemt approbert adferd ett skritt bakover — fra dem som skriver teksten til den som tar beslutningen om å tildele medaljen eller ordenen. Vi kunne uten tvil føre denne regresjonen enda lenger tilbake. Da ville vi til slutt kjøre oss fast i den uutryddelige hindring som det militære system av verdinormer utgjør, der én viktig læreset ning åpenbart er «Offiserer dreper ikke», eller «En gentleman dreper ikke.» Det å drepe var likevel en gang i tiden en handling som i høy grad sømmet seg for offiserer, forutsatt at den ble prakti sert mellom likemenn og i strengt samsvar med reglene. Gronow, den engelske gardeoffiseren som hadde så mye å fortelle fra Waterloo, var en velkjent duellant; Wellington selv duel lerte og den ene parten i den siste store duellen som ble ut kjempet på britisk jord — i 1852 — var en oberst Romilly. Helt til et godt stykke inn i det nittende århundre var det fak tisk slik at man måtte duellere når æren krevde det, ellers ri sikerte man å spolere både sin karriere og sitt gode navn og rykte. Og om vi vender tilbake til et mye tidligere øyeblikk i militærhistorien —Azincourt — møter vi en verden der det å drepe eller i det minste å kjempe var den eneste aktivitet som sømmet seg for gentlemen. Hvordan og hvorfor har denne progressive nedvurdering av krigføringens sentrale handling 316
skjedd hos dens ledende klasse, gjennom en periode der antal let drapshandlinger som er blitt forsøkt og gjennomført har økt så enormt fra århundre til århundre? Svaret antydes av selve spørsmålet. For at det skal sømme seg en gentleman å drepe, må drapet komme som følge av en strid mellom gentlemen. Reglene for duellering var meget strenge nettopp på det punktet, og riddertidens uskrevne lo ver, som kanskje ikke var fullt så strengt formulert, slo ikke desto mindre fast at den eneste våpenbragd som fortjente navnet var den som skjedde i kamp mellom menn av edel byrd. Men alle tendenser i krigføringen siden middelalderens slutt har ført til at personlige møter på slagmarken mellom menn av samme sosiale status er blitt stadig vanskeligere å arrangere. Sluttet orden, den viktigste militære oppfinnelse i det sekstende århundre, krevde jo nettopp at en mann ble stående der han stod og ikke begav seg på leting etter en ver dig motstander — en leting som under enhver omstendighet ville ha vært uhyre vanskelig på grunn av kruttrøyken. Utvik lingen førte også til at slike møter, selv om de skulle la seg ar rangere, i stadig mindre grad representerte det man forstod med en «rettferdig kamp.» For «rettferdig kamp» krever jevnbyrdighet i våpenbruk. Men skytevåpnene reduserte våpenferdigheten til en bagatell — og det var nettopp av den grunn ridderne fordømte dem. De måtte imidlertid motstrebende innse at musketeren, forutsatt at han var grundig øvet og ble riktig ledet, var en mektigere kriger enn sverdmannen. I det femtende og sekstende århundre begynte de derfor å prisgi sin forkjærlighet for edel tvekamp, til fordel for eksersisens rutine og lederskapets plikter. De forstod at hvis de ikke gjorde det, risikerte de å miste både sin sosiale status og sin militære rang til leiesoldat-kapteinen, hvis grep på den nye krigføringsteknikken var så irriterende fullkomment. Men ved å gjøre det påskyndet de selvsagt nettopp den ten dens de hadde så mye imot. Ridderlig krigføring i ordets egentlige forstand var formodentlig bortimot hundre år for eldet allerede ved Azincourt. Pasjonen for tvekamp hadde imidlertid holdt den i live og dermed bremset de militære oppfinnelsene og forbedringene som, da de kom fullt til sin rett, skulle gjøre slagene i renessansen og etter-renessansen mye kostbarere enn riddertidens slag hadde vært. Moralsk sett har derfor den motstand senmiddelalderens adelsmenn 317
gjorde mot militære forandringer, hatt en gunstig innflytelse. Gjenlyden fra de baktropps-aksjoner de utkjempet kunne hø res gjennom brakene fra kruttalderens kanoner. Og den høres ennå. Men den avsmak for rent drap som denne gjenlyden har gitt Vest-Europas offisersklasse — for en klasse er offiserene ennå i flere reelle henseender — er naturligvis adskillig mindre viktig for alle oss andre enn de kjensgjerninger som en veloppdragen profesjonist viker tilbake for. Slaget, som alltid har vært ubehagelig for et mindretall av deltagerne, er i sti gende grad blitt uutholdelig for flertallet. Det som har skjedd kan kanskje best beskrives som en overdrevet sosial og kultu rell avvikelse fra det normale. Et slag er naturligvis alltid en unormal foreteelse. Men i voldspregede og teknisk primitive samfunn kommer slagets kjensgjerninger mindre som et sjokk for dem som først ser dem i øynene, og etterlater seg formo dentlig et mindre arr, enn i ordnede, teknisk utviklede sam funn. Dermed er ikke sagt at en middelalder-soldat bedre ville tilpasse seg livet på en slagmark enn et nåtidsmenneske. Det ville være vrøvl å påstå, om ikke for annet sa fordi lydnivået, som ingenting i hans erfaring hadde forberedt ham på, sann synligvis i seg selv ville være nok til å desorientere ham og av væpne ham. Men middelalderens bondesamfunn var voldssamfunn, der nabokrangler hyppig ble avgjort med våpen i hånd. Og levekårene var harde. Det var kort sagt et betydelig samsvar mellom de sivile og de militære kjensgjerningene i middelalderens liv og et minimum — riktignok et meget be tydelig minimum — av divergens mellom dem pa slagmar ken. I dag, i slutten av det tjuende århundre, eksisterer det også et betydelig samsvar mellom teknologien i det sivile og det militære liv. Panserkjøretøyene har sine paralleller i land bruks- og anleggsmaskiner, lastebiler er lastebiler enten de kjører margarin til supermarkedet eller tropper til fronten, trådløs telefoni og telegrafi holder alle å jour med utviklingen enten de ligger i badekaret eller et dekningshull ved frontlin jen, sivile fly bråker like mye som militære; arten — om ikke volumet — av slaglarmen stifter man bekjentskap med gjennom krigsfilmer på kino og TV; og dette er bare de sidevirkninger som befolkningen som helhet stifter bekjentskap med i dagliglivet. De kvinner og menn som arbeider i indu318
strier som bruker kontinuerlige og høyt automatiserte proses ser blir indirekte kjent med mange flere fenomener fra nåti dens slagmarker: de blir i betydelig grad utsatt for meget sterk konstant larm og kraftig lys, de arbeider i nærheten av farlig maskineri og kjemikalier, inklusive giftgasser, og de er invol vert i superhurtige automatiske prosesser — stansing, dreiing, fresing, brotsjing, støping, håndtering av flytende metaller og plaststoffer — som krever et omhyggelig beregnet menneske lig samarbeid og i mange henseender har samme virkemåte som moderne våpensystemer, som automatiske feltkanoner, selvladende stridsvognkanoner, mitraljøser, rakettkastere og lignende. Den moderne industri lærer dessuten sine arbeidere — skjønt det samme læres av nesten alle borgere, først på skolen og deretter som administratorer i privat eller offentlig byrå krati — en vanemessig orden, lydighet og ensartet adferd som det sekstende århundres arméer ikke kunne vente å finne hos noen av sine trege rekrutter, skjønt de var fullt klar over vik tigheten av slike egenskaper og satte mye inn på å opparbeide dem. Hvis vi til denne pre-kondisjoneringen for kamp føyer den ubestridelige makt som nasjonalistiske og ideologiske fø lelser øver i opposisjon mot menneskets selvoppholdelsesdrift, burde vi kunne slutte at mannen i det tjuende århundre er en potensielt bedre soldat enn i noen annen tidsalder. Jeg tror bare ikke at den konklusjonen er riktig. For det før ste er klimaet i familielivet, i skolen og i kulturlivet, tross all den respekt vi har for militære dyder (uten å kalle dem det), i kjølvannet av to verdenskriger blitt gjennomsyret av en sterk antipati mot vold og konflikter. Opphevelsen av dødsstraffen i nesten alle vestlige land er bare det mest slående eksempel på denne avskyen; i samme retning peker den gradvise av skaffelsen av korporlig straff i skolen, retten til å nekte mili tærtjeneste som nå innrømmes selv i de land — som Frank rike — der militærnekterne tradisjonelt har vært hånet og uglesett, det politiske arbeidet for en sterkere økonomisk og kulturell tilknytning mellom grupper av nasjoner og den sta dig økende troen på at det er mulig å nå frem til et sosialt tu senårsrike uten å gå veien om klassekampens inferno. Men man må vokte seg for å overdrive betydningen av dette kli maet. Stemningsbølger er kontrapunktale — det er derfor de salong-revolusjonære har slik vind i seilene i våre dager. 319
Stemninger er også labile, og det absurde i mye av sosialpasifismens propaganda vil kanskje utløse en ny tidevannsbølge. Vi bør derfor være forberedt på at stemningen kan svinge fra fraternalisme tilbake i retning av doktrinene om selvhjulpethet og selvforsvar coute que coute (som israelerne og palesti nerne er gode eksempler på). Selv om det skulle skje en radikal endring i denne retningen, tviler jeg på at Vestens ungdom ville bli skikket til tjeneste på fremtidens slagmarker. For tross samsvaret mellom den sivile og den militære teknologi som er et så interessant trekk i nåtidens samfunn, er forskjellen mel lom hverdagslivets kjensgjerninger og tilværelsen på slag marken ikke bare større enn noensinne — den øker også år for år. Hva er det som viser denne forskjellen? Det første indisium er det vi må kalle — ordet faller ikke lett på tungen — upersonliggjøringen av slaget. Her kan vi skissere utviklingen uten særlig store vanskeligheter. Middelalderens soldater ikke bare så sine motstandere på nært hold (de av dem som var av høy byrd var faktisk ofte i slekt med hverandre) men de kjempet med dem ansikt til ansikt. Rytmen i kampen og dens varighet ble derfor diktert av menneskelige begrensninger: en mann vant terreng mot sin motstander, oppnådde et treff, kjente at sverdarmen begynte å bli trett og visste at han måtte seire el ler dø i løpet av de neste fem minuttene; og paripassu innvir ket den samme rytmen på hans motstander. Fordi middelal derens arméer var små og slagene ofte ble utkjempet uten at noen av partene hadde mannskaper i reserve, var det disse rytmene som avgjorde kampens varighet. Og fordi våpnenes makt ikke var særlig mye større enn muskelkraften hos bru kerne, var de sår man kunne få på slagmarken ikke særlig an nerledes enn de man fikk i dagliglivet — på åkeren, i verkste det — og som man med ett blikk kunne klassifisere som ba gatellmessig, alvorlig eller dødelig. Dette nære slektskapet mellom krigen og dagliglivet ble i Azincourt understreket av den anledning de lokale sivilistene fikk til å delta; det var et ransoverfall på bagasjeparken av bøndene i distriktet, anført av godseieren, som fikk Henrik til å gi ordre om at fangene skulle drepes. Og soldatenes motvilje mot å utføre denne ord ren, uansett hvor blandede motiver de kan ha hatt, er ytterli gere et bevis på at middelalderens slag ikke var så umennes kelige som man oftest har lett for å tro. 320
Med kruttalderen kom en ny organisering av armeene og dermed også en formalisering av løsepenge-prinsippet som fangene deretter nøt godt av. Så snart behandlingen og ut vekslingen av fanger var blitt fastsatt gjennom internasjonale avtaler, kunne soldater av en hvilken som helst grad, som vi så ved Waterloo, i prinsippet trygt overgi seg uten å risikere mis handling; skjønt i praksis var det tryggest — som vi også så — å overgi seg til fiender av sin egen sort, infanteri til infan teri osv., fordi man ellers kunne bli offer for spontane volds handlinger. Den fysiske nærheten mellom de stridende parter, som ennå var et karakteristisk trekk ved kampen tross våpne nes stadig større rekkevidde, kunne også bidra til å mildne dens voldsomhet. Likevel var kruttalderens slag i markert grad mer uperson lige enn slagene i blankvåpnenes tidsalder. Det at deltagerne bar uniformer, uansett hvor praktfulle de kunne være, minsket kombattantenes individuelle indentitet, som hadde vært så betydningsfull i middelalderen. I samme retning virket den strenge håndhevelsen av kommando-kjeden, som fratok un derordnede den uavhengigheten som hadde vært et av ridde rens sikreste kjennemerker, og den nye eksersisen gjorde den individuelle soldatens status til en mekanisk enhet i slagorde nen. På grunn av disse innebygde mekanismene fikk slaget selv en mekanisk dynamikk: artilleriets aksjon med systema tiske salver over flere hundre meter mot blokker av mennes ker som kanonérene bare kunne skimte som annerledes far gede masser, var i seg selv tilstrekkelig til å holde slaget i gang enten armeene var i intim konfrontasjon med hverandre eller ikke. Tross alt dette var kruttalderens slag, som ble utkjempet i dagslys over forholdsvis beskjedne avstander på noen åkrer hvis eiere gjerne stod som tilskuere til nedslaktingen på en nærliggende åsrygg eller i en skog mens de forsøkte å beregne hvor store avlingsskadene ville bli (Soignes-skogen var full pakket av bønder fra Waterloo-distriktet under slaget), begi venheter som åpenbart hørte hjemme i den menneskelige ver den. Det samme kan vi vanskelig si om noen av slagene i Den første eller Den annen verdenskrig — i hvert fall ikke hvis vi baserer vurderingen på det kampdeltagerne følte og opplevde. For det som går igjen i nesten alle soldatberetninger fra Den første verdenskrig og i mange fra Den annen, også i beretnin11. Store slag
321
ger fra soldater i de seirende armeene, er deres følelse av Uten het, nesten intethet, av å være fortapt i en fysisk villmark, do minert av veldige upersonlige krefter. Dimensjonene av slag marken, som fullstendig tømt for sivile1 strakte seg langt utenfor alt som menneskets sanser kunne registrere, og begi venhetene som skjedde på den —endeløse artilleribombardementer, plutselige og sjokkerende flyangrep, massefremstøt av panserkjøretøyer — reduserte soldatens subjektive rolle, selv om den objektivt var viktig nok, til å være et rent offer. Og et offer var nettopp det han risikerte å bli, selv om han på eget initiativ eller nødtvungent bestemte seg til å slutte å kjempe og overgi seg til fienden. For menn som sjelden kom ansikt til ansikt med hverandre og som så hverandre — hvis de over hodet gjorde det — bare som skikkelser i formløse og mono tone uniformer, hadde oftest ikke noe middel til å meddele slike hensikter til hverandre. Et kapitulasjonsrop fra den mørke inngangen til en bunker er ofte en invitasjon til å få en håndgranat, en vinkende arm fra luken på et sammenbrutt kjøretøy er signalet til å sprøyte ut en salve automatild: under Den annen verdenskrig var det vanlig praksis å skyte mann skapet på en brennende eller stillestående stridsvogn etter som de hoppet ut. Det må vel sies å være en av de grusomste sider ved moderne krigføring at samtidig som soldaten blir fylt av en fornemmelse av sin egen betydningsløshet, opp muntres han til å behandle livet til awæpnede eller demora liserte fiender som like ubetydelig. En annen vesentlig forskjell mellom hverdagslivets erfarin ger og livet på slagmarkene i det tjuende århundre ligger i de overlagte grusomheter menneskene påføres. Våpnene har aldri vært lemfeldige mot menneskekjøtt, men det ledende prinsippet bak konstruksjonen av dem har vanligvis ikke vært at de skulle fremkalle så store skader og smerter som mulig. Før sprengstoffene ble oppfunnet, satte grensene for mennes kets muskelkraft snevre grenser for hvor stor skade våpnene kunne gjøre; men lenge etter at kruttet var tatt i bruk fantes det moralske hemninger, skapt av en fornemmelse av at det 1 Og for dyreliv. De store og langvarige slagene langs Frankrikes østgrense høsten og vinteren 1944 førte til en vestgående migrasjon av mye av den viktigste faunaen. Villsvinet for eksempel, som ikke hadde vært sett i Seine-dalen siden det nittende århundre, hadde i 1950-årene på nytt eta blert seg der i ganske stort antall. 299
var ufint å øke menneskets evne til å skade sin neste med me kaniske og kjemiske midler, som satte bom for overlagt barba riske konstruksjoner. Noen av disse hemningene — mot bruk av giftgass og ekspanderende riflekuler («dumdum») — ble kodifisert og fikk internasjonal rettskraft gjennom Haagkonvensjonen av 1899. Men oppkomsten av «ting-ødeleggende» i motsetning til menneske-drepende våpen — tungt artilleri for eksempel — som gjennom sine sidevirkninger på førte mennesker fryktelige lidelser og lemlestelser, undergrov disse begrensningene. Dermed ble hemningene kastet pa ba ten, og mange av nåtidens menneske-drepende våpen er åpenbart konstruert med det mål for øye at de skal lage sa store og farlige sår som mulig. Claymore-minen for eksempel er fylt med metallterninger (sannelig er vi kommet langt fra Thomas Puckles berømte muskett som skjøt runde kuler mot kristne og firkantede mot hedninger!) og klasebomben med forrevne metallfragmenter, i begge tilfeller fordi slike prosjek tiler gjør større skade på mennesker enn prosjektiler med jevn overflate. De høyeksplosive granatene til panservernkanoner er konstruert med henblikk på å fylle det indre av panserkjø retøyer med glødende gasser og stålsplinter som dreper beset ningen. Og napalm, som av etiske grunner blir avskydd selv av tøffe yrkessoldater, er populært sagt en bensingelé med en spesiell ingrediens som får den brennende bensinen til å klebe seg fast til menneskehud. Militær-kirurgene, som gjennom det siste århundret har vært så dyktige til å få sårede soldater på bena igjen og reparere stadig verre skader, blir nå dermed nødt til å møte utfordringen fra ødeleggelsesmidler som med hensikt og overlegg er konstruert for å gjøre deres bestrebelser fåfengte. Disse overlagte umenneskelighetene er verd å merke seg fordi de samfunn som sanksjonerer dem i sin behandling av mennesker utenfor slagmarken har forpliktet seg til a holde et høyere etisk nivå enn det vi kjenner fra noen andre samfunn i historien. De moderne vestlige statene erkjenner sitt ansvar ikke bare for å beskytte den enkelte borgers liv og eiendom — tradisjonelt de legale minimumskrav — men også til å ut danne ham og helbrede ham om han blir syk, sørge for ham i alderdommen og generelt garantere hans velbefinnende i økende grad. Er det da så merkelig om vår tids vernepliktige, når han ser hvilke våpen staten ønsker at han skal bruke i pa323
kommende tilfelle, tenker at dens humanitære kodeks enten må være utslag av et kvalmende hykleri eller av en psykotisk manglende evne til å se sammenhengen mellom handling og resultat? Den tredje og på sin måte mest foruroligende divergens mellom livet på og utenfor slagmarkene ser vi i den rolle tvan gen spiller når det gjelder å holde soldatene i drepesonen. Tvang er et ord som demokratiets vokabular bare motstre bende gir plass for. Den liberale staten vil gjerne innbille seg at den fungerer gjennom overtalelse og samtykke, og at tvan gen er en metode til å behandle borgerne som bare lavere for mer for stater tyr til. Sannheten er selvfølgelig at alle arméer, enten de tilhører demokratier eller diktaturer, baserer seg på tvangsprinsippet (i de fleste land har man en militær straffe lov parallelt med den sivile), at tvangen er et vitalt element i organiseringen av et slag og at den moderne krigføringens karakter har gitt den større og større makt. Når vi husker om fanget av direkte tvang som ble brukt ved Waterloo — posteringen av kavaleriet bak de uvillige infanteribataljonene så de ikke skulle flykte, offiserene som kjeppjaget soldatene sine frem og infanteriet som skjøt på «vennligsinnet» kavaleri som ville ta flukten — kan det sistnevnte punktet virke vanskelig å begrunne. Men nettopp det faktum at tvangen var så direkte og personlig på kruttalderens slagmarker, at en offiser som slo mennene sine for hardt risikerte en kule i ryggen (og iblant fikk det, som oberst Breyman fra en av sine grenaderer som han hadde dengt med stokken sin under slaget ved Saratoga), at bøllete kavaleri som trengte seg for tett innpå infanteri ri sikerte å få smake bajonettspissene deres, nettopp dette satte en meget snever grense for tvangens omfang. Det er som en funksjon av den moderne krigens upersonlighet at nåtidens soldat blir tvunget, riktignok iblant av personer han kan iden tifisere, men hyppigere, mer kontinuerlig og hardere av vel dige, ulokaliserte krefter som han kan forbanne av hjertens lyst, men ikke slå tilbake mot og som han til sist må bøye seg for. Dynamikken i et moderne slag er et sterkere tvangsredskap enn noe disiplinsystem som Fredrik den Store kunne ha drømt om.
Avskaffelsen a v slaget Upersonlighet, tvang, overlagt grusomhet, alt sammen an vendt i stigende skala, gjør det moderne menneskes skikkethet til å tåle slagets påkjenninger stadig mer tvilsom. Jeg tror dette holder stikk selv om «det moderne menneske» egentlig er en noe for vag skikkelse til å henge en så generell påstand på. Vi må ikke se bort fra den utvilsomme kjensgjerning at det til alle tider vil finnes noen mennesker som er villige til å risi kere, ja, som åpenbart er i stand til å nyte, ekstreme farer og vilkårlig grusomhet. I de romerske gladiatorenes lydighets-ed sa de seg parat til å «bli brent med ild, lenket med kjeder, pisket med kjepper og drept med stål (uri, uinciri, uerberari, ferroq ue necari)», men tross det fantes det ikke bare slaver, men også frivillige innenfor gladiatorenes rekker. Og ikke alle var sosiale flyktninger. Markus Antonius’ bror Lucius kjempet som gladiator i Lilleasia. I vår egen tid kan nesten enhver yrkessoldat huske å ha kjent folk som slagets redsler ikke gjorde inntrykk på. «Korporal Lofty King,» skrev brigadegeneral Durnford-Slater om en av sine commandosoldater, «var me get høy og meget tøff. Han var en hard kar på mange måter og behandlet mennene strengt; han hadde ingen skrupler for å slå ned en mann. Det hendte at jeg sa til ham at han tok for hardt i. Da svarte Lofty: £Det er bare bra for dem, oberst, de tar ingen skade av det.’ Han trodde det og mente det. Han nøt kampen og så lykkeligst ut, ja, direkte inspirert, under et slag. I felten var han hyggeligere mot mennene sine, som om kam pen gav ham en slags utløsning.» Lofty King er en betyd ningsfull skikkelse som vi kan skimte omrisset av i kampens hete på mange slagmarker (Legros, som brøt opp slottsporten i Hougoumont, er av samme type) og hvis evne til å påtvinge kameratene sin sterkere vilje støtter mistanken om at et slag faktisk bare er for de sterke, og at hvis det ikke fantes Lofty King’er og Legros’er ville de fleste slagmarker bli folketomme så snart den første salven var avfyrt. Slaget er også for de unge. Dets fysiske prøvelser — søvnmangel, sult, tørst, tunge pakninger, total mangel på fysisk komfort — er ikke det eneste som tåles bedre av menn under tretti, det samme gjel der de psykiske påkjenningene: angsten, ensomhetsfølelsen, nervespenningen. Og unge menn gripes også sterkere av den moralske trøst slaget gir dem til gjengjeld for grusomhetene, og som det ville være tåpelig å benekte eksistensen av: kame325
ratskapets gleder, spenningen under et overrumplingsangrep, seiersrusen og den uskyldige moro man kan ha av gutteaktig uansvarlighet. Den fremstående økonomen lord Robbins be skriver i sin selvbiografi hva han følte da han etter skyttergravskrigens langvarige trøstesløshet i en kort periode under Den første verdenskrig fikk oppleve mobil krig: for første gang oppdaget han at krigen kunne være direkte spennende og betagende, og han forstod med ett noe han aldri før hadde kunnet begripe —hvorfor krig hadde vært en så populær sys selsetting for overklassen gjennom alle århundrer. Men forberedelsene til et slag — unntatt kanskje det første slaget i en krig eller en fersk avdelings første årelatning — ser likevel ut til å fremkalle mer angst enn forventning hos solda tene, uansett hvor unge og livskraftige de enn er. Derav drik kegildene som ser ut til å være uløselig forbundet med kam pen. Som vi vet undertrykker alkoholen de selvbeskyttende refleksene og får dermed mennene til å føle seg modigere enn de egentlig er. Andre narkotika kopierer denne effekten, spe sielt marijuana, så det er sikkert ingen tilfeldighet at bruken av dette stoffet var meget utbredt blant de amerikanske solda tene i Vietnam-krigen. Samme hensikt tjener den åndelige styrkelsen som under skiftende himmelstrøk og til forskjellige tider har vært prakti sert av stridende styrker når de forberedte seg til kamp. I pri mitiv krigføring er stammeritualer ofte et absolutt uomgjen gelig ledd i forberedelsene til ethvert planlagt møte med fienden; og i de kristne armeene i høymiddelalderen — som Henriks ved Azincourt — ser messegang og nattverd ut til å ha vært betraktet i mye det samme lys — skjønt prestenes hensikt med å gi sakramentet naturligvis ikke var kollektiv in spirasjon til kamp, men en fornyelse av nåden til den enkelte soldat. Overalt hvor religionens lys ikke er sluknet i armeene, ser det ut til at soldatene hungret etter dens trøst før de gikk i kamp. I Kitchener-arméene var det ikke nok å ha skrevet hjem, skrevet testamente og trykket gamle venner i hånden; for mange var kirkegangen helt nødvendig. Romrasjonen ble naturligvis hilst velkommen som en effektiv medisin mot sommerfulger i maven mens sekundene tikket seg frem mot nulltimen; men den ble ikke —som av Wellingtons ugudelige majoritet — betraktet som den eneste nødvendige medisin. Men uansett om det er med religiøse høytideligheter solda326
tene forbereder sin entré i slaget eller med et annet høytidelig militært ritual, som Napoleons store troppeparade om mor genen ved Waterloo, eller med proklamasjon av en dagsordre eller en annen seremoni, ser det ut til at noe — en pause, et erindrings-øyeblikk, en bønn — ma føyes til de rent mate rielle og administrative disposisjoner en armé foretar for at soldatene med full besluttsomhet og tapperhet skal kaste seg inn i kampen. Kanskje det er forklaringen på at et slag som begynner med at én armé overrasker den andre, ikke alltid gir den suksess det teoretisk burde; for hvis en armé ikke har her det seg innvendig mot sjokket, tåler den ikke å lide nederlag. Uansett hvilke innvendige herdningsprosesser man har gjennomgått, vil sjokket ryste en del soldaters besluttsomhet til bristepunktet. Det er dessverre umulig å fremstille dette sammenbrudds-mønsteret på noen komparativ mate, for det er bare siden begynnelsen av dette århundre at armeene har lært å akseptere at «tapperhet og feighet ikke er alternative frie valg som melder seg for hver mann... og som han kan velge mellom og... være tapper bare han får beskjed om å være det», for å si det med S. L. A. Marshall (M en Against Fire, William Morrow 1947). Å stikke av, å nekte a slass, a «fa skjel ven» eller bli apatisk ble alt sammen, for mindre enn sytti år siden, stigmatisert som vitnesbyrd om kujoneri; og det var bare med de aller største vanskeligheter at selv en så human armé som den britiske lot seg bevege til å tenke annerledes. Menn, hvis symptomer vi i dag kan identifisere som ekte ut slag av psykisk sammenbrudd, ble skutt for desertering i de to første årene av Den første verdenskrig, og frykten for døds straffen skapte et hopetall av «hysteriske konversjonssymptomer» (som ytret seg som tap av talen, synet eller delvis beve geligheten). Arméen klarte omsider å finne en utvei til a forklare alle de nervøse sammenbruddene ved å oppfinne be grepet «granatsjokk» som antydet en enkelt arsak, og de sol dater som fikk denne diagnosen ble behandlet i spesialsyke hus som ble betegnet NYDN (Not Yet Diagnosed, Nervous). Men om det finnes noen statistikk som viser de psykiatriske tilfellenes forholdsvise andel av tapene i krigen 1914—18, sa er den godt gjemt. I Den annen verdenskrig derimot klarte psykiaterne i det britiske og — i enda større utstrekning — det amerikanske sanitetskorpset å drive igjennom en skikkelig diagnostisering og behandling av psykiatriske lidelser. De 327
stod sterkt fordi de med så stort hell hadde vist arméen hvor dan man skulle plukke ut blant rekruttene dem som var best egnet til å fylle de forskjellige spesialistjobbene som det var et stigende behov for — og likeså folk som var notorisk uegnet som soldater. Som følge av det har vi nå en del pålitelig statis tisk materiale, og det viser at psykiatriske tilfeller i alle stadier av krigen utgjorde en betydelig prosentdel av alle kamptap; de ble diagnostisert som «utmattelse» i sine enkleste former og «nevropsykiatriske lidelser» i de mer alvorlige. «Avhengig av typen av slag,» skrev en av den britiske armés ledende psykia tere, «kan mellom 2 og 30 prosent av alle tap være av psykiat risk art.» Hans materiale viste at de psykiatriske tilfellene utgjorde 10 til 15 prosent av samtlige tap under den «aktive» fasen av slaget om Frankrike i 1940, 10 til 20 prosent under de ti første dagene av Normandie-offensiven og 20 prosent i de to følgende månedene, mellom 7 og 10 prosent i Midt-Østen omkring midten av 1942 og 11 prosent i de to første måne dene av Italia-felttoget. Mange av disse pasientene, kanskje bortimot nitti prosent, ble senere erklært tjenestedyktige og beordret til en eller annen form for tjeneste, mer eller mindre krevende; men selv blant dem som raskt ble erklært skikket til fronttjeneste (tallene varierte mellom 70 og 56 prosent) var det omkring 5 prosent som raskt brøt sammen igjen. Dess uten, etter som tiden gikk fikk nesten alle soldater som hadde langvarig, sammenhengende kamptjeneste sammenbrudd. I den offisielle amerikanske rapporten Combat Exhaustion (Kamp-utmattelse) heter det bl.a.: Det er ingenting som heter å «bli vant til kampen»... Hvert øyeblikk av kampen skaper et så sterkt press at soldatene vil bryte sammen i direkte relasjon til intensiteten og varig heten av påkjenningene... psykiatriske tap er i krig like uunngåelige som kule- eller splintsår... De fleste soldater var ineffektive etter 180 eller allerede 140 dager. Det her sket alminnelig enighet om at en mann nådde toppen av sin effektivitet i løpet av de første 90 dager han var i kamp, og at effektiviteten deretter begynte å minske så han ble stadig mindre verdifull inntil han var fullstendig ubruk bar. .. Antallet soldater som fremdeles tjenestgjorde etter 200 til 240 dagers kamp var lite, og den nytte de gjorde for ' avdelingene var ubetydelig. 328
Kampene under Den annen verdenskrig førte kort sagt til at en infanterist brøt sammen i løpet av mindre enn et år. De in direkte virkningene av denne konsekvensen av kampene var mange; men noen av de mest interessante var de som ble følt og tilkjennegitt av arméenes ledere. Siden slutten av Den før ste verdenskrig var generalene blitt sterkt oppmerksomme på ulikhetene mellom den risiko de selv og soldatene løp. På tid ligere slagmarker hadde denne ulikheten vært liten, om den i det hele tatt eksisterte. Wellington utsatte seg sannsynligvis for større risiko ved Waterloo enn noen av sine underordnede, og ved Azincourt hadde kong Henrik med vitende og over legg oppsøkt farene. Hindenburg, Haig og Joffre derimot kjente aldri kruttlukt andre steder enn på øvelsesfeltet, og Haig ville ikke engang besøke de sårede — av årsaker som har var en mester i å kamuflere. Disse herrenes chateaustil (som det i sannhetens navn bør tilføyes at de ikke hadde opp funnet, men arvet) skapte en sterk, om enn taus reaksjon hos de yngre generasjonene av offiserer, som tjueto år senere, i 1940, hadde avansert til ledende kommandostillinger. De ble stimulert til en ny form for lederskap der de delte kampens prøvelser og farer med soldatene — en stil som offisielt ble begrunnet med at de fikk bedre kontroll med begivenhetene (i en tid da radiotelefonen nettopp gjorde det mulig for en leder å befinne seg langt bak begivenhetenes brennpunkt) men som i virkeligheten formodentlig var personlig motivert fordi den bidrog til å dempe en slags stedfortredende skyldfølelse. Rommels variant av denne stilen var å kommandere trop pene fra lederstridsvognen, Guderians å streife omkring på slagmarkene i en panserbil med rikelig radioutrustning, Montgomerys å opprette et «taktisk hovedkvarter» innenfor hørevidde av kampene. Generalene begynte også, som en syn lig reaksjon mot den tradisjonelle offiserstendensen til å dis tansere seg fra drapshandlingen, å bære våpen. Pansergeneralen Patton vandret omkring som en cowboy med et par perlemorsskjeftede coltrevolvere, Ridgway hadde et par hånd granater, Wingate en rifle, Bock en revolver; og stadig flere av dem begynte å kle seg i menige uniformer. Når man ser foto grafier av Montgomery, Bradley eller Stilwell, er de nesten ikke til å skjelne fra sine aller menigste underordnede. Men kanskje nettopp på grunn av disse anstrengelsene for å iden tifisere seg med soldatene, virket mange generaler ute av 329
stand til å kopiere den motstand mot psykisk press som var så særpreget for den eldre sjefsgenerasjonens karakter. Sorg og angst sparer bare et fåtall selv blant ledere; Wellington gråt voldsomt etter Waterloo og Fredrik den Store fikk sine feltskjærer til å årelate seg under slagene for å minske den spen ningen han følte. Men den militære tradisjon krevde selvbe herskelse og sinnsro selv i øyeblikk med dyp personlig smerte: Castelnau og Foch fortsatte begge å lede operasjonene etter at de hadde mottatt nyheten om sine sønners død i grensekampene i 1914, og Ludendorff vaklet ikke et øyeblikk til tross for tapet av begge sine elskede stesønner midt under Den første verdenskrig. Under Den annen verdenskrig så det ikke ut til at tradisjonen hadde tilstrekkelig kraft lenger. Inkompetente generaler bukker alltid under, men krigen knekket mange av de kompetente også. Rommel var, tross alt sitt vågemot, stadig plaget av en nervøs mave som to ganger tvang ham til å for late fronten i kritiske øyeblikk, Guderian ble hjemsendt fra Russland som invalid med hjertesvikt. Reichenau fikk slag under felttoget, Ridgway ble rammet av alvorlig bevisstløshet i september 1945 og rådet til å trekke seg tilbake. En jernhard karakter av den typen Sjukov og Model var eksponenter for, snarere enn en strategisk eller taktisk begavelse, ble i stigende grad den militære kardinaldyd etter som Den annen verdens krig trakk i langdrag. Andre ledere som tilsynelatende tålte påkjenningene godt, klarte det bare ved å dyrke en selsom av standtagen fra selve ledelsen av slagene. De tre mest beundrede generalene i den britiske, den amerikanske og den tyske armé — Alexander, Eisenhower og Rundstedt — var hver på sin måte egentlig ikke generaler i det hele tatt; de var ikkegeneraler, ja, nesten antigeneraler. Alexander, som i sine yngre dager hadde vært en rakekniv av de skarpeste, insisterte på å legge kontrollen i sine underordnedes hender og konsen trerte seg om å bevare et godt samarbeid nasjonalitetene imellom i sin multi-nasjonale armé. Det samme gjorde, i enda sterkere grad, Eisenhower hvis aura etter hvert ble mer pave lig enn militær. Rundstedt, som i det tyske offiserkorpset ble betraktet som den siste legemliggjørelse av det prøyssiske offisersidealet, nektet å blande seg opp i detaljer eller å se på kart i stor målestokk. Det virket som om han hadde direkte avsmak for kampen; og han fordrev for det meste tiden med å lese detektivromaner. Tre ganger sa han opp sin stilling. 330
Men kanskje det mest interessante — selv om det er det best kjente og mest forterpede eksempel på hvordan en gene ral kan reagere på påkjenningene i kamp — er Pattons ut skjelling av den «psykonevrotiske» soldaten på et sykehus i Sicilia. Den offentliggjorte episoden var faktisk den andre av to; i begge tilfeller luftet han sitt raseri over at en «kujon» skulle bli behandlet på samme måte og samme sted som he derlig — dvs. fysisk — sårede soldater. Kan vi ikke oppfatte denne pistolbehengte, risiko-søkende generalens utbrudd som et kamuflert uttrykk for avsky over at han, som delte soldate nes lodd, oppsøkte dem i frontlinjen for å rose deres mot og var like rede som noen annen til å ofre livet, som takk for a ha identifisert seg med dem ble konfrontert med en adferd som trakk hans oppriktighet i tvil, som rommet en taus anklage om at han i virkeligheten ikke kjente dybden av den ildprøve han forlangte at soldatene skulle underkaste seg? Anledningen til å gripe direkte inn i kampene mens de ra ser som verst, som et nesten øyeblikkelig svar pa appeller fra lavere ledere, forklarer den begeistring nåtidens generaler nærer for helikopteret. På en måte som ville ha fatt Patton til å sikle av misunnelse, kan helikopteret bringe generalen til bake til Wellingtons kommandosituasjon og gjengi ham ev nen til å observere, dirigere, besverge og manøvrere — å se slaget bokstavelig talt inn i øynene. I helikopteret har genera len inntrykk av at han sitter med bukten og begge endene i sin hule hånd. Men er dette inntrykket korrekt eller bare en illu sjon? For helikopteret bringer ikke bare generalen til valplas sen. Det bringer også den «luft-mobile» soldat, som mer enn noen annen opplever den enorme forskjellen mellom freds tidens behagelige barakkeliv og slagmarkens usigelige redsler — dit han på under en halv time kjapt kan bli transportert. Opplevelsen ligner, skjønt i en enda sterkere form, den som rammer flymannskaper og opparbeider et sa ensartet og in tenst nervepress at tallet på operative tokter ma begrenses dersom de ikke skal bryte sammen. Den «luftmobile» soldaten er i sin tur et element i en ny armé, som er mekanisert og mo torisert og pansret i en grad som var fullstendig ukjent selv under Den annen verdenskrig. Alt som finnes av avdelinger på begge sider av grensen på Sentralfronten i Tyskland er mekanisert, inklusive forsynings-, vedlikeholds- og brobyggingsavdelinger, og mye av det, inklusive artilleriet, er oppsatt 331
pa pansrede beltevogner. Pansret og motorisert infanteri, en tropp på ti mann beskyttet som i en kokong av stål i sin pans rede beltevogn — der ligger den revolusjonerende forskjellen mellom armeene i 1940- og 1970-årene. Arméer på marsj, en ten det er i angrep eller forsvar, er trenet til å manøvrere og operere med en fart av femti kilometer i timen, til å bevege seg i tette bølger gjennom lendet uten å stanse medmindre de får ordre om det eller møter motstand, og til å nedkjempe mot stand med vekten av ild fra sine kanoner og infanteristenes våpen. Vi mangler et detaljert bilde av hvordan et møte mellom to slike arméer ville fortone seg i virkeligheten — heldigvis, må vi tilføye, for det ville være opptakten til bruk av kjernefysiske våpen. Men Yom Kippur-krigen mellom Egypt og Syria på den ene siden og Israel på den andre gir oss noen pekepinner. For det første ville slaget bli like støyende som noe slag i Den annen verdenskrig og antagelig mer, for i tillegg ville man få det konstante braket av prosjektilene fra indirekte-skytende våpen — feltartilleri og raketter — mineeksplosjoner (fremti dens slagmark kommer utvilsomt til å være oversådd med miner), kaskader av eksploderende klase-bomber sluppet fra fly, og den periodiske, umiskjennelige klangen av høyenergiprosjektiler som rammer stridsvogner. Lyden som oppstår når et stykke spesialherdet stål treffer panser er svært karakteris tisk, en høyfrekvent, ljomende klang som, selv om den ikke dominerte hele kakofonien av lyder, ville være et signal til de lyttende stridsvognmannskapene om at en av vognene var truffet og besetningen tilintetgjort. Kanskje ikke hele beset ningen, men alle de som befant seg inne i stridsvognene og de pansrede personelltransportvognene ville være tilbøyelige til å tro det, fordi hørselen ville være deres eneste middel til å re gistrere ytre begivenheter. Sinnstilstanden hos disse mannskapene, innestengt i sine skall av stål, spiller en stor rolle for ledelsen av moderne ar méer. Man har allerede konstatert at en av virkningene av å sperre mennesker inne i et trangt og vindusløst rom i lange perioder om gangen, er at de mister orienteringsevnen. Hen sikten er derfor, når neste generasjon av pansrede personelltransportvogner blir bygd, å sette inn et kikkhull med kvartsglass til hver av passasjerene, slik at de i det minste kan få noen fragmentariske glimt av omgivelsene. Man vet også at 332
soldater ikke kan sperres inne som sild i boks i lange perioder uten at de mister effektiviteten, og det indre av infanterivognene vil derfor få det utstyret stridsvognene allerede har — polstring og luftkondisjonering og midler til å varme mat og avkjøle leskedrikker. Man spør seg likevel om alle disse til takene vil føre til det som er hensikten med dem. For hva annet kan de bli enn bagatellmessige modifikasjoner av en ytter ligere upersonliggjøring av krigføringen, en større fremmed gjøring av soldaten fra alt som er menneskelig gjenkjennelig og naturlig på slagmarken, en enda dypere reduksjon av hans status til noe som kan kalles underordnet maskinpasser — systemets «bløte pakker». Og selv om det uten tvil er mulig for utvalgte menn i korte perioder å tåle omstendigheter av den art som panserkrigen vil skape — stridsvogn- og flymannska per har gjort det i femti år og artillerimannskapene i marinen i mer enn hundre år — er det viktig å være klar over at frem tidens slag slik militære ledere forestiller seg det, forutsetter at alle soldater, ikke bare noen utvalgte, skal være i stand til å tåle noe som kan sammenlignes med flymannskapets miljø i perioder ikke på timer, men på mange dager og netter. De «kontinuerlige operasjoner» som det er hensikten å drive un der et panserslag i Europa, og som er bakgrunnen for en hel del av det mest moderne utstyret kampavdelingene har fått — infrarøde lyskastere og siktemidler, billedforsterkere, bakkeradarer og bevegelses-følere — krever at soldatene er konti nuerlig i aksjon i perioder på hundre eller hundre og femti ti mer. Det snakkes endatil om å holde dem våkne i åtti timer i trekk, om nødvendig ved hjelp av amfetamin-tabletter. Man må vel kunne kalle det en skjebnens ironi hvis den offisielle fordømmelsen av bruken av hallucinogener og nervedempende midler skal bli avløst av en offisiell utdeling av tilsva rende stoffer. I praksis viste det seg at araberne og israelerne, som begge hadde massevis av utstyr for nattkamp, var så ut slitt etter de daglange kampene i oktober 1973 at de sovnet der de stod så snart mørket falt på. Men NATO-landene kan ikke regne med, slik alle parter i Palestina-konflikten kan, å få sine kriger stanset av intervensjon utenfra hver gang et neder lag truer. Deres arméer må derfor i fullt alvor trene til «land slaget om Sentral-Europa», de må lære å leve i dagevis med ubekvemme gassmasker og klamme anti-strålingsdrakter (som vil måtte brukes selv under konvensjonelle operasjoner), 333
isolert inne i sine panservogner fra syn eller lukt av utenver denen, forbundet med den bare gjennom metalliske stemmer i radioen. Jeg begynte med å si at «avgjørende» er et begrep som militærhistorikerne bruker på en tvetydig måte. Med et «avgjø rende slag» kan de ganske enkelt mene et slag som har et re sultat, som ender med at den ene parten seirer over den andre; men de kan også mene et slag hvis utfall fører til ve sentlige endringer i ledelsen av menneskelige affærer langt borte fra slagmarken, ved å bringe en hittil dominerende makt til fall, knekke et politisk system, stanse en hittil uimotståelig bølge av imperialistisk ekspansjon eller sette punktum for karrieren til en erobringshelt. Gjennom en pussig funksjon av sin déformation professionelle blir militærhistorikeren i sin jakt etter resultater nesten alltid ledet til det ene eller andre av disse to nivåene: til slagets umiddelbare virkning på armeens styrke og feltherrens sinnstilstand, eller dets innvirkning på moralen og ressursene hos den krigførende makten. Men, som jeg har forsøkt å vise, er de virkelig «avgjørende» virkningene av et slag mer umiddelbare og personlige enn de som hører hjemme i disse andre kategoriene. Det er arméer som utkjem per slagene, og armeene som rommer de menn som, i et hvil ket som helst samfunn, kan og vil utkjempe slagene og vet hvordan det skal gjøres. Slagene, eller mer nøyaktig sagt ne derlagene, er øyeblikkelig avgjørende fordi de dreper noen av disse menneskene og avskrekker de andre fra ønsket om å kjempe mer i en kortere eller lengre periode. Med hensyn til de langsiktige konsekvensene: der hvor storparten av de kjempende er hentet fra den regjerende klasse, som i en føydal eller patrisisk milits, bør vi lete etter dem først og fremst i det endrede personlighetsmønsteret som død, feighet eller tapperhetsoppvisninger vil ha skapt, og dernest i de stemninger og aspirasjoner arméen vil ta med seg hjem. Der krigerne ut gjør en enestående og kostbar spesialistgruppe, som i arméene i det dynastiske og post-dynastiske Europa, bør vi lete andre steder og se på de økonomiske omkostningene ved sta tens bestrebelser på å skape et substitutt for den slagne ar méen av den by- eller landbefolkningen som den var skapt av, og dessuten de politiske omkostningene i form av innrømmel ser som skattebetalerne vil kreve til gjengjeld for at de finan sierer gjenoppbygningen, og de krav om garantier for sine 334
privilegier som de militære klassene vil stille i konkurransen. Der arméen er rekruttert direkte av landenes ungdom gjennom alminnelig verneplikt, som i de liberale og ikke fullt så liberale statene i det tjuende århundres Europa og Ame rika, må vi lete både videre og dypere. Selve omfanget av både Den første og Den annen verdenskrig gjør at vi ennå ikke kan kategorisere alle disse resultatene eller kartlegge deres dimen sjoner. Men ett faktum lar seg i hvert fall ikke snakke bort: at mange familier, kanskje de fleste, nå vet hva det vil si at en nær pårørende blir rammet av voldsom og brå død, at frykten for de lidelser slaget kan påføre menneskelige samfunn er dyptgående og nesten universell, og at nytten av fremtidige slag blir alminnelig betvilt. De unge har allerede tatt sin beslutning. De er i stigende grad uvillige til å gjøre tjeneste som vernepliktige i arméer som de betrakter som ornamentale. De militante unge har ført denne beslutningen ett skritt videre: de vil kjempe for de saker de tror på, ikke gjennom statens mekanismer og dens væp nede makt, men om nødvendig mot dem, gjennom hemmelige metoder og geriljametoder. Nå gjenstår det at arméene inn rømmer at fremtidens slag er en illusjon. Så lenge de store væpnede skarer står ansikt til ansikt ved grensen mellom øst og vest, vil ingen soldat medgi at han ikke tror på den funk sjon som er målet for hans planlegning og trening. Men man får en stadig sterkere mistanke om at slaget allerede har av skaffet seg selv.