Mine gleders by: London gjennom 2000 år 8202161649

Citation preview

RICHARD HERRMANN

Mine gleders by London gjennom 2000 år

NB Bana Depotbiblioteket

J.W. CAPPELENS FORLAG A S

© J. W. Cappelens Forlag a.s 1983 Denne utgave 1996 Omslag ved Séan Brewer Trykt i Norbok a.s, Oslo/Gjøvik 1996 ISBN 82-02-16164-9

Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR, Interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

Innhold GAMLE FADER THEMSEN elven som renner like mye oppover som nedover .......

7

LONDINIUM et lite Roma i villmarken ...............................................

16

«HAL I OG DRA,» SA OLAV og så falt brua ................................................................ 26 1066 OG ALT DET DER da alle havnet i dommedagsboken ...............................

35

WESTMINSTER ABBEY kongenes hus .................................................................. 43 TOWER-FESTNINGEN det uhyggeligste sted på jo rd e n ..................................... 54 LONDON BRIDGE bygd av u l l ......................................................................

66

DICK WHITTINGTON borgermester med katt ..................................................

76

WHITEH ALL et kongelig hode på blokken.......................................... 86 SKREKKENS ÅR 1666 da pesten herjet og byen b ra n t...................................... 97 ST. PAULS-KATEDRALEN som en fugl Føniks av asken .........................................108 GREENWICH langs nullstreken på verdenskartet ................................ 120 FLEET STREET og den gamle osten fra Cheshire ..................................130

COVENT GARDEN men Drury Lane har det beste spøkelset...................... 140 DOWNING STREET hus uten nøkkel i døren ................................................. 150 PARLAMENTET og Big Ben med sår i leppen ......................................... 161 BUCKINGHAM PALACE hvor man teller på knappene......................................... 173 PICCADILLY CIRCUS en erotisk misforståelse................................................... 185 TRAFALGAR SQUARE hvor admiral Nelson vender det blinde øye t i l ............ 196 NO. 1 LONDON Napoleons overmann, med og uten fiken b la d ............... 207 HYDE PARK fra rettersted til verdens frieste hjørne ........................ 218 «ENKENS SØNN» OG «DIRTY DICK» og aldri langt til neste halvliter ..................................... 228 UNDER HITLERS BOMBER «London can take it!» ..................................................... 238 INN I FREMTIDEN med fanget fullt av fo r tid .................................................252 FAKTA, NAVN OG TALL fra Londons liv og historie..............................................267 Register ............................................................................ 287

Gamle Fader Themsen elven som renner like mye oppover som nedover London er stor. Hvis vi kunne ta med oss London hjem og slippe den ned over vår egen hovedstad, ville den fylle mesteparten av indre Oslofjord og ta godt med seg av Nordmarka også. Med Buckingham Palace der vårt eget kongelige slott ligger, ville Londons utkanter true Hønefoss i nord, og ta for seg av Holmestrand i sør. I hvert fall Drammen. Ikke engang Moss kunne føle seg helt trygg. Trafalgar Square ville ligge omtrent på Jernbanetorget, parla­ mentet nede i Pipervika et sted og St. Pauls-katedralen på Grøn­ lands torg - alt etter øyemålet. Og Wembley stadion et godt stykke innover fra Tryvannskleiva, skulle jeg tro. Det er sånt en måtte venne seg til. Det bor nesten dobbelt så mange mennesker i London som i hele kongeriket Norge. Byen ved Themsen er faktisk større enn over halvparten av alle medlemslandene i De forente nasjoner, hva folketall angår. Det er en by med innpå 50 000 gater, fra avenyer til smug 13 000 kilometer tilsammen. Hvis en virkelig ville bli kjent med London og stikke innom hver eneste gate, ville selv en sprek ung­ dom nærme seg pensjonsalderen før det var gjort. Trafikken er i grunnen veldige folkevandringer to ganger om dagen. Inn til London om morgenen, ut igjen om kvelden. I rush­ tiden er det over ett tusen tog som kommer og går i løpet av et par timer. I de eldste bydelene, i City der bank- og forretningsverdenen holder til, er det over en halv million mennesker om dagen - bare noen få tusen om natten, bare noen enslige politimenn, vaktmestre og vaskekoner. Man har prøvd å bygge opp noen moderne bolig­ 7

kvarterer der inne etter ødeleggelsene i den siste krigen, men det er stusselig likevel - å være menneske i City utenfor kontortiden. Det er syv tusen røde busser på veiene. De fleste har fremdeles to etasjer, og kommer de så kommer de. De fleste av dem går innpå en halv million kilometer før de gir opp. Og når de til slutt ikke orker mer, blir de solgt til spottpris til India og Pakistan og andre tidligere britiske kolonier. Hvor de rusler og går en halv million kilometer til, for alt vi vet. Det er ti tusen drosjer i London også. Og når de er så rette i ryggen og så høye under taket, er det fordi de må holde seg til en lov fra dronning Victorias tid som forordner at alle offentlige transportmidler skal være slik at en gentleman uten besvær kan beholde flosshatten på. Man ringer ikke etter taxi, men praier dem på gatene som man praiet båter på Themsen før i tiden. Det er 280 stasjoner på undergrunnsbanene, og ennå har ingen greid å komme innom dem alle på én dag. Det kommer like mange mennesker til verden i London hvert år som det er innbyggere i Bergen. Og det dør omtrent like mange, så det går gjeme opp i opp i statistikken. Så stor er London. Men det begynte i det små. Og London ble skapt av Themsen. Byen kom til å ligge akkurat der den ligger, fordi det var så langt opp i elven skipene kunne seile - og så langt ned i elven det lot seg gjøre å slå en bm over den. Themsen ga byen liv, den vesle elven skulle gjøre London til verdens største havn og rikeste handelsby - og til midtpunkt for det mektigste imperium i menneskenes historie til nå. Og likevel, som vassdrag betraktet er Themsen ikke noe å ta av seg hatten for. Den er bare 300 kilometer lang - Mississippi er ti ganger lengre. Kilden den springer ut fra, ligger mindre enn hundre meter over havet - den faller ikke mer enn en fot for hver kilometer. Themsen snor seg langsomt, som en lat metemark, gjennom den snille naturen i Sør-England og ville bli ytterst forskrekket om den kom ut for et stryk eller noe så voldsomt som en foss. Sammenlignet med de store floder på verdenskartet er Themsen bare som en bekk å regne. 8

Londons historiske elv begynte faktisk som bi-elv til Rhinen! For 10-12 000 år siden kunne man gå tørrskodd over Nordsjøen - og det som i dag er Den engelske kanal var Rhinens utløp til Atlanterhavet. Men etter som vannet steg og England sank - man opplevde nemlig begge deler - ble det en åpning mellom Nordsjøen og At­ lanterhavet. Sjøen brøt til slutt gjennom den siste sperringen, der vi skulle få Dover på den engelske siden og Calais på den franske siden. Dermed var England endelig blitt en øy, og Themsen en elv som renner for egen regning og er seg selv nok. Det har seg nemlig slik at London holder på å gå under. Hovedstaden ved Themsen synker og forsvinner i havet, år for år. Det er ikke noen øyeblikkelig fare, kanskje - men det er bare spørsmål om tid. Noen få tusen år. Hele Storbritannia er i ferd med å kantre, for den saks skyld. Og uheldigvis er det England i sør - med London - som går ned, og Skottland i nord som går i været. Med vel en fot hvert hundreår. Det skal ha med spenning og brytninger i jordskorpen å gjøre. Det er allerede blitt så prekært at myndighetene i London har måttet bygge en kjempesvær barriere tvers over Themsen - en gigantisk lukkeanordning til syv-åtte milliarder kroner - for å holde vannet ute. Den har fire veldige stål porter - hver av dem er 70 meter bred - som ligger på bunnen så lenge vannstanden er normal, men som kan reises vertikalt og sperre av hele elven når høyvannet blir ekstra høyt. Denne barrieren ligger ved Silvertown, i den østlige utkanten av London, før elven når inn til selve byen. Den skal kunne holde londonerne tørrskodde i byen sin i hundre år til. Så noenlunde. Det har vært så nifst enkelte ganger i de siste årene at det bare var en tommeltott om å gjøre, ikke det engang, før Themsen rant over forstøtningsmurene inne i selve Londons sentrale bydeler. I så fall kunne det ha stått om livet for millioner av mennesker i områder som etter hvert er kommet til å ligge lavere enn selve elven mellom sine beskyttende murer. Alarmplanene i tilfelle det virkelig skulle renne over, er like dramatiske som for et krigsutbrudd - med sirener, egen kriseradio og full evakuering. Alt dette kommer av at Themsen renner oppover halvparten av 9

veien og halvparten av tiden. Det er en tidevannselv drøyt 100 kilometer inn fra havet og tvers gjennom hele London. Det er høyvann og lavvann to ganger i døgnet. Og forskjellen kan være tyve fot og mer, dvs. seks-syv meter. Det å ferdes på Themsen er stort sett å følge med strømmen. En død katt kan ligge og drive fram og tilbake gjennom London i opptil en måned, før den omsider forsvinner ut i Nordsjøen. Og det tar halvannen time fra høyvannet har passert Tower Bridge - den brua som ligger lengst ut mot havet - til det når opp til den første slusen i elven ved Teddington, lengst vest i byen. (Teddington sies å være en forvansking av Tide End Town.) Det er en strekning på vel 30 kilometer, som viser hvor sterk strømmen er, både oppover og nedover. Og den første som ble våt på bena, da han ville over Themsen, av dem vi kjenner, var Julius Cæsar. Men det stemmer ikke at det var han som grunnla Londinium - den romerske festningsbyen som senere skulle bli til London. Han fikk det for travelt på hjemlige trakter. Da romerne omsider kom for alvor, slo de bru over elven og man finner fremdeles romerske mynter i gjørmen. De hadde det med å kaste noen slanter til elvegudene sine for å være trygge på å komme velberget over. Romerne skapte et mini-Roma ved Themsen, med en svær basi­ lika - deres form for rådhus - den største nord for Alpene, omtrent der Englands Bank ligger i dag. Londons forum hvor stattholderne lot seg hylde og borgerne møttes for å klage over skattene og væ­ ret, lå ikke langt unna, der hvor Cannon Streetjembanestasjon er å finne nå for tiden. Tvers over gaten, bak etjemgitter inne i muren på Chinas Bank i Cannon Street nummer 111 ligger en stein som heter kort og godt «London Stone» - Londons stein. Den er blitt flyttet litt i århund­ renes løp, men ikke mye - og det var fra denne steinen romerne målte alle avstander langs hærveiene sine utover landet. For noen år siden kom en gruppe med amerikanske senatorer på besøk til parlamentet, de sto ute på terrassen og så på elven som rant forbi. Kanskje var det lavvann også, og da kan det være mer søle enn vann, egentlig. I hvert fall sa en av amerikanerne at det jo ikke var som Mississippi hjemme i Statene. 10

Hvorpå en av de engelske tingmennene, han het John Bums og tilhørte arbeiderpartiet, slo ut med hånden og sa: «Men Mississippi er jo bare vann. Themsen er flytende histo­ rie!» Eller som det lød med hans tunge: «Bloody liquid 'istory!» Mr. Bums var inne på noe der. Ved Themsens bredd i Kingston ble de første angelsaksiske kongene kronet. Kroningssteinen, mørk og blankslitt, er fremde­ les å se utenfor de kommunale kontorene i Kingston, som er en del av London nå til dags. «Kongenes by» lå for seg selv ute på landet, for tusen år siden. Helgenkongen Edward Bekjenneren bygde det første skikke­ lige slottet i London ved Westminster, nærmere bymurene som romerne hadde etterlatt seg. Og han var ikke snauere enn at han satte opp en kroningskirke, Westminster Abbey, like ved slottet. Westminster betyr kirken i vest. Det var engang en Eastminster også - en kirke i øst - men den er blitt borte på veien. William Erobreren, derimot, valgte en plass like øst for byen, der Themsen begynner å lukte hav, for den mektige Tower-fest-' ningen sin da han slo seg ned med sine normanniske krigere. Sønnen til William Erobreren, Rufus, var ikke mye å samle på. Men det var han som bygde Westminster Hall - det eneste som står igjen av det kongelige Westminster-palasset. Det var der kroningsbankettene fant sted i middelalderen, med laks fra Themsen på bordet - svaner også. Og hjort på spidd, som Henry VIII kan ha felt i Hyde Park. Han likte å jakte der, når han kunne rive seg løs fra konene sine. Når det ble for mye vann i elven, hendte det at de måtte ta seg fram med båt inne i Westminster-hallen med de mektige eikebjelkene i taket. Der inne ble den stolte stuartkongen Charles I dømt til døden for landsforræderi. Og der inne lå Winston Churchill på paradeseng i vår egen tid. På dronning Elizabeth I’s tid var det elleve kongelige slott langs­ med elven, fra Greenwich lengst i øst, til Richmondpalasset og Hampton Court i vest. I Greenwich ble Englands store dronning født. I Richmond trakk hun sitt siste sukk, skrukket og tannløs - en hjelpeløs gam­ mel dame i en haug med puter på gulvet. Hun etterlot seg ett tusen 11

kjoler, et par hundre parykker og en god begynnelse på det britiske verdensriket. Den første stuartkongen, James I som kom på tronen etter den store Elizabeth, hadde det med å krangle med folk. Ikke minst med borgerne i London. På det verste truet han med å flytte både kongens råd og parlamentet til Windsor vest for byen - eller til Oxford enda lenger vekk. «Kongens vilje skje,» svarte borgermesteren i London. «Så lenge vi får beholde Themsen, skal vi ikke klage.» Det var sånt som fikk selv en steil og stri stuartkonge til å tenke seg om. Fra sin trygge havn i Themsens munning tok britenes historie tilsprang ut mot verden. Herfra dro de ut, de tre små farkostene «Godspeed», «Discovery» og «Susan Constant» med pilegrimsfedrene for å bygge og bo i den nye verden i vest på 1600-tallet. Her, oppe i bakken ved Greenwich, fikk kong Charles II bygd det kongelige observatoriet som skulle kartlegge himmel og hav for britiske skip når de søkte ut mot stadig nye land og riker. Her kom også nullmeridianen til å gå og bli utgangspunktet for hele den geografiske inndeling av vår klode i den østlige og vestlige halvkulen. Denne null-streken på verdenskartet krysser faktisk Themsen tre ganger, slik elven svinger seg i store, dovne buer gjennom byen. På 1200-tallet, da den første steinbrua over Themsen ble bygd, var det færre enn hundre tusen mennesker i London. Fem hundre år senere var det blitt et par millioner, og London Bridge - frem­ deles den eneste i byen! - var til sine tider helt ufremkommelig for folk og trafikk. Det hjalp litt, men ikke mye, da det ble innført venstrekjøring i 1722. Det var slik britene fikk sin venstrekjøring i lovs form, for å holde trafikken gående over elven. Eller som det lød den gangen: Hold deg til landsiden når du skal inn i byen sørfra, til sjøsiden når du skal ut av byen nordfrå. Themsen var den store ferdselsåren i byen, det var like alminne­ lig å rope «Årer» langs elven, som det er å rope «Taxi» i Londons gater i dag. Først i 1750 fikk London sin bru nummer to, Westminster 12

Bridge like ved parlamentet. - I dag er det 27 bruer over elven innenfor bygrensene. England var blitt verdens største sjømakt etter admiral Nelsons triumfer på havet. Og etter hertugen av Wellingtons endelige seier over Napoleon ved Waterloo i 1815 var engelskmennene de ster­ keste til lands også. Det kunne ligge opptil et par tusen seilskip på Themsen, til sine tider kunne man gå tørrskodd over elven på dem. Det var ikke kaiplass til mer enn en brøkdel - de fleste ble lastet og losset med lektere ute på elven. Det var naturligvis et paradis for tyver og kjeltringer - det ble påstått at hvert femte skip som kom langveisfra, ble utsett til plynd­ ring. Den enkleste måten var å kutte løs lekterne som lå fulle med varer, og så tømme dem der de måtte drive i land. Det var 40 000 mennesker som hadde sitt arbeid i tilknytning til skipstrafikken på elven, så det var nok folk å dele på. Det første dampskipet kom opp til London i 1815, men seil­ skutene kom og gikk hele forrige århundre. Samtidig med dampskipene kom veldige, nye dokkanlegg, med dokkporter som kunne stenges slik at man ikke lenger var avhen­ gig av tidevannet i samme grad som før. Det begynte med East India-dokkene i 1805, og andre fulgte på løpende bånd - St. Katharina-dokkene i 1828, Victoria-dokkene i 1855, Millwall-dokkene i 1868 - alle på nordsiden av elven. På sørsiden fikk man Surreydokkene, der den norske sjømannskirken kom til å ligge, i 1864. Tilsammen ble det nesten 60 kilometer med kaiplass. London er ikke lenger verdens største havneby og heller ikke det stolte midtpunkt for et mektig verdensrike. Skipene går ikke inn til selve byen lenger. I løpet av bare en mannsalder er alle de veldige dokkanleggene lagt ned, ett for ett. Skipene stopper lenger ute i Themsen - containerskipene ved Tilbury, tankskipene ved svære nye oljeanlegg enda lenger nede i elvemunningen. For første gang siden London ble grunnlagt for et par tusen år siden, er Themsen faktisk i ferd med å bli en elv uten særlig an­ nen praktisk verdi for byen den skapte enn å sørge for vann til «a nice cup of tea» - og det kan synes ille for en elv med slike store fornemmelser. 13

Til gjengjeld blir den renere for hvert år som går. I middelal­ deren var Themsen så lakserik at læreguttene hos håndverksmestrene i de gamle laugene ba om å få slippe laks mer enn to ganger i uken. De levde og spiste hos mestrene sine på den tiden. Så kom den store stanken - «The Great Stink» - i forrige år­ hundre, med alle vannklosettene med avløp rett ut i elven. Dron­ ning Victoria førte selv an med hundre klosetter bare på Buckingham Palace. Det var så ille at parlamentet måtte pakke sammen på det verste - og da hadde de prøvd seg med både eddik og løk og våte ulltepper for vinduene. Midt i London oppsto det et dødt belte i elven på fire-fem ki­ lometer der det ikke fantes oksygen i vannet og derfor heller ikke noe liv. Og det er slett ikke så lenge siden det var fast regel at alle som falt i Themsen måtte kjøres rett på sykehus for å bli pumpet. Nå bader folk der igjen, på eget ansvar riktignok. Ved Kingston observerte man i 1965 en sel - levende - som må ha kommet seg gjennom slusene i kjølvannet på en båt. Det er nesten hundre forskjellige fiskeslag i elven, deriblant ørret. Og det snakkes om laksetrapper der hvor slusene begynner, lengst vest i byen. 1 1983 tok man den første levende laksen i Themsen på over 100 år - ikke langt fra parlamentet. London er blitt en foregangsby i kampen mot det moderne livets forurensninger på sine gamle dager - et strålende eksempel på at det nytter. Man kunne faktisk fristes til å si at jo mindre nytte man har av havnen, desto mer glede har man av Themsen. Ikke minst som drikkevann. Til de grader drikker man av Themsen, at vannet i elven har fått gjennom husholdningene i London fire og en halv ganger før det når havet. Vannet til innvortes og annet menneskelig bruk blir tatt ut av elven før det renner inn i selve London og blir brakkvann med tidevannet gjennom byen. Det føres opp i store reservoa­ rer hvor det blir grundig renset, tilsatt klor og andre desinfiser­ ende midler - innen det slippes i vannrørene til folk. Så, når kloakk og utslagsvann er renset, går det tilbake til elven igjen - og den samme prosessen begynner på ny. Både to og tre og fire ganger. Store deler av befolkningen i det sørlige England, over langt 14

større områder enn selve London, får sitt drikkevann fra Themsen på den måten. Det smaker ikke som kildevann, sant nok. Men det er godt gjort av en elv å bli drukket så mange ganger underveis. I alle tilfelle, Themsen kommer til å renne fram og tilbake gjennom byen sin, enten det er sånn eller sånn. Og like mye opp­ over som nedover. Som den alltid har gjort.

Londinium et lite Roma i villmarken

Når det gjelder Londons opprinnelse, strides de lærde om to ting: Hvor navnet kommer fra - og hvor Julius Cæsar virkelig kom seg over Themsen, siden det var slik det angivelig begynte. De mest spissfindige vil ha det til at London er kalt opp etter en legendarisk keltisk konge som het Lud, og at London egentlig er «Lud’s Town». En av portene i den gamle bymuren har navn etter ham: Ludgate, i bakken nedenfor St. Pauls-katedralen. Og det ligger en brukbar pub som heter «King Lud» akkurat der avisgaten Fleet Street begynner, ved Ludgate Circus. Men faktum er at det ikke fantes noen antydning til by ved Themsen da romerne slo seg ned der like etter Kristi fødsel. Og de kalte byen sin Londinium uten videre, hvor de nå kunne ha fått det fra. Da de dro hjem igjen 400 år senere, skulle det ikke mer til enn å kvitte seg med den latinske endelsen i Londinium - så hadde man London, med bare en ubetydelig skrivefeil. Så enkelt kan det faktisk ha vært. Og hva Julius Cæsar angår, er det mer enn tvilsomt at det var ved Westminster, der parlamentet ligger, han forsøkte å forsere elven. En tingmann prøvde for ikke lenge siden å bevise at det virkelig gikk an å vasse over, ved lavvann, akkurat der. Heldigvis kunne fyren svømme. Påstanden er blitt forklart med at Themsen var mye bredere og grunnere før i tiden. Men i virkeligheten dro Julius Cæsar et stykke lenger opp i elven, før han tok sjansen. Han forteller nemlig i bøkene om sin galliske krig - «De bello gallico», tredje bok for dem som måtte ha glemt sin latinartium - at de innfødte krigerne langs elven hadde satt spisse staker ut i vannet for å stanse dem. Og ved Brentford, lenger vest i byen og mye lenger oppe i Them­ sen, har man faktisk funnet en del eikestaker dypt nede i gjørmen. 16

Man kan se et par eksemplarer av dem i den store hallen på Syon House, det vakre slottet som hertugene av Northumberland har hatt akkurat der i et halvt tusen år. Så det var antagelig ved Brentford han kom seg over, den store romerske statsmannen og hærføreren. Som viser hvordan tidene forandrer seg. Selv det alminneligste menneske ville ikke vasse ut i Themsen der lenger. Og med bare et usselt tredje-divisjonslag til å holde det gående, for oss som lever på de kantene. I alle tilfelle, det var i året 55 f.Kr. det tok til å skje. Julius Cæsar hadde fått til et triumvirat i Roma med Pompeius og Krassus, de hadde delt det romerske imperiet i interesseområder seg imellom, og Julius hadde fått Gallia - i praksis alle de landene som lå nord og vest for Alpene. Han hadde hatt mye bry med de keltiske stam­ mene i Nord-Frankrike, og da han tok til å ordne opp med dem, var det mange som flyktet til England. Etter alt å dømme var det første besøket hans over Kanalen bare ment som en straffe-ekspedisjon. Men han var ikke snau på det da han kom. Han hadde med seg fem legioner, det skulle bli noe sånt som 40 000 soldater. De trengte om lag 800 fartøyer for å komme over. Man har funnet et slikt romersk skip i Themsen, like ved parlamentet, - de var laget av eik, var 60 fot - dvs. 20 meter - lange og 16 fot - over 4 meter - brede. Hæren til Julius Cæsar landet ved Deal, like øst for Dover. Men det var dårlig vær den sommeren, det blåste i Kanalen og han fikk ikke over hestene sine - 2 000 hester! Mye av utstyret til troppene var også blitt liggende igjen på den franske siden. Det ble ikke til mer enn noen mindre tokter innover fra kysten, så trakk legionene seg tilbake til Gallia for vinteren. Men de kom tilbake neste vår. Og denne gang marsjerte Julius Cæsar raskt nordover til han ble stoppet av en stor elv. Det var bare ett sted det gikk an å komme over den, og det var vanskelig nok, skrev han senere. Når det gjeme blir hevdet at det var ved Westminster det skjedde, kommer det av at den store hærveien som romerne se­ nere bygde fra sørkysten opp til London, nådde fram til Themsen akkurat der - og den fortsetter faktisk på nordsiden av elven også. Like vest for parlamentet var det fra uminnelige tider et fergested, veien fram til elven heter Horseferry Road den dag i dag. 17

Men hærveien sørfra kom først hundre år senere, da romerne vendte tilbake for å bli i England - og det er lite sannsynlig at Julius Cæsar hadde satt opp veivisere der han dro fram. Da er de spisse stakene i elven, som han var så opptatt av, og som man altså har funnet restene av ved Brentford, et sikrere tegn. Han kom seg i hvert fall over til slutt og nevner ingen ting om at det skulle finnes noen by ved Themsen på de kantene. Og han selv etterlot seg intet på engelsk jord. Ikke så mye som en bru over Themsen, enda romerne var noen kløppere til å lage bruer - det hadde de bevist ved både Rhinen og Rhone-elven og andre store vassdrag i imperiet sitt. Det ble et kort og brutalt besøk. Legionærene drepte og brente der de for fram, det var gjeme slik man drev krig i de tidene. De kom neppe lenger enn til Midt-England. Før året var ute, hadde de dradd sin vei igjen, med slaver og friller og det gods og gull de var kommet over. Romerne brukte forresten ikke navnet England i det hele tatt på den nye provinsen sin i nord. De kalte den Britannia - og inn­ byggerne for briter. Først da anglerne og sakserne fra de områder som i dag er Nord-Tyskland og Nederland, slo seg ned i landet, ble det vanlig å snakke om England og engelskmenn. Det var på 400- og 500tallet, etter at romerne hadde trukket seg tilbake. Britannia - i den nye og mer selvbevisste formen Storbritannia - dukket opp igjen i begynnelsen av 1700-tallet, da Skottland og England gikk sammen i en union, med én felles konge. (Når vi her bruker et historisk ukorrekt begrep som England og engelskmenn også for romertiden i landet, er det fordi det forlengst er blitt de gjengse navn på landet og folket det er tale om.) Den endelige invasjonen fant sted i året 43 e.Kr., mens Claudius var keiser over det romerske imperiet. Det var en stort anlagt operasjon, romerne kunne organisere tingene sine. Fire legioner var blitt valgt ut til jobben - én fra områ­ dene ved Donau, én fra Rhinen, én fra Frankrike og én fra Spania. Så «internasjonalt» var livet mens romerne hadde makten i verden. Bare de høyeste offiserene i denne imperie-hæren var romere. Øverstkommanderende var Aulus Plautius, og de landet ved Richborough, på sørøstspissen av England. 18

Igjen sto det avgjørende slaget ved Themsen. Mange av sol­ datene i legionen fra Rhinen kunne svømme, de fikk dannet et bruhode på den andre bredden. Og nå skaffet de seg raskt en bru og fikk hele hæren over elven. De primitive engelske stammene hadde ikke noe å stille opp mot denne effektive krigsmaskinen, de flyktet inn i de store, mørke skogene nord for Themsen. Landet lå åpent, og romerne gikk i gang med å erobre det som skulle bli den nye, nordligste provinsen i romerriket. Keiseren selv, Claudius, var en svak og skrøpelig fyr. Han kom først etter da kampene var forbi i den sørlige delen av landet. Og han hadde til og med et korps av elefanter med seg, for å gjøre inntrykk på de innfødte. I Colchester, øst for London, tok keiseren imot underkastelsen til elleve av de største stammene sør i landet. Han ga ordre om at det skulle bygges et tempel til hans ære - restene av det fms i Colchester den dag i dag - og dro hjem til Roma. Hans opphold på engelsk jord varte i bare 16 dager. Men det romerske herredømmet på de britiske øyer skulle vare i nesten 400 år. Colchester ble administrasjonshovedstad, det militære hoved­ kvarteret kom også til å ligge der. (Alle engelske byer med navn som ender på «chester» eller «cester» har med romer-perioden å gjøre. Det er avledet fra det latinske «castra», som betyr militær leir eller festning.) Men det gikk ikke lang tid før Londinium ble den største og viktigste byen for romerne, først og fremst takket være den trygge havnen og all skipstrafikken og handelen som fulgte med det. Dermed ble byen også et naturlig knutepunkt for alle veiene som ble bygd til de militære bastionene utover landet. Romerne var mestere i å anlegge veier. Mange av motorveiene på de britiske øyer i dag følger hærveiene som romerne bygde for et par tusen år siden. Og ganske fort, i løpet av ti-femten år, vokste romernes Londi­ nium opp rundt den første, spinkle trebrua over Themsen - til den ble en av de livligste handelsbyene i den europeiske delen av det romerske verdensriket. Opp til brua kom skip for å selge og kjøpe varer, først fra landene på den andre siden av Kanalen, senere fra Skandinavia og helt fra Middelhavet. London fikk snart en befolkning på 50 000 - i et land 19

hvor det dengang neppe fantes en million mennesker tilsammen. Romernes by ble på mange måter en etterligning - i mindre målestokk naturligvis - av det Roma som de var kommet fra. Of­ fentlige bygninger og større privathus hadde sentralfyring i form av varmt vann i kanaler under gulvene. Londinieme hadde vanntoalett også - og de kjørte omkring i vogner med hjul på. Alt dette skulle forsvinne da romerriket brøt sammen for over ett tusen år siden. Først under dronning Elizabeth I kom rullende kjøretøyer til­ bake i alminnelig bruk. Man måtte vente helt til dronning Vic­ toria, før vannklosettet dukket opp igjen i forrige århundre. Og sentralfyring er ikke blitt alminnelig for britene før etter annen verdenskrig. Men ikke alt var like sivilisert mens romerne hersket ved Themsens bredd. Stort sett kan man si at de innfødte stammene fant seg i det fremmede herredømmet. De hadde kranglet og slåss seg imellom så ofte og så lenge at de til en viss grad satte pris på et slikt sterkt militært styre over dem alle. Det ga dem en ny trygghet etter de lovløse tilstandene de hadde vært vant til så lenge høvdinger og småkonger tok seg til rette. En av dem som ikke lot seg plukke på nesen var dronning Boadicea, som var leder for iceneme, den største stammen på øst­ kysten - på de kantene hvor East Anglia og Norfolk ligger i dag. Mannen hennes, kong Prasutagus, hadde hatt en fredsavtale med romerne: Han og folket hans skulle få leve sitt eget liv, ha indre selvstyre med andre ord, mot at de betalte skatt til romerne. Da gubben døde, mente romerne at avtalen ikke gjaldt lenger. De tok gård og grunn fra folk, og gods og gull, og de nektet dron­ ningen, denne fyrige Boadicea, å etterfølge sin mann som leder for iceneme. Hun nektet å bøye seg for det - da ble hun pisket. De to døtrene deres ble voldtatt av romerske soldater for øynene på henne. Og nå ble Boadicea virkelig sint. Dette var i 61 e.Kr., romerne hadde regjert England i sytten år og var i ferd med å underlegge seg Wales også. Guvernøren på den tiden, Paulinus, befant seg lengst oppe i nordvest med troppene sine. London lå nærmest forsvarsløs. 20

Og Nero var blitt keiser i Roma. Boadicea skal ifølge senere romerske skildringer ha vært «to meter høy, rød i håret, grov i målet og kastet spydet lenger enn en mann!» Og nå ville hun ha hevn. Hun dro sørover med alle våpenføre menn i stammen sin. Først overfalt hun Colchester - romernes hovedstad. Garnisonen der ble slått og alle levende vesener i byen drept - romere som innfødte, kvinner som menn. Halshugget, hengt og korsfestet. Så ble byen satt i brann. Og så dro de videre til London og gjorde det samme der. Og endelig til den tredje store romerske byen sør i landet, Verulamium, et stykke nord for London - omtrent der St. Albans ligger i dag. Da Boadicea var ferdig med jobben, var det ikke levende liv igjen der heller. Den romerske guvernøren skyndte seg tilbake fra Wales med hæren sin da han ble klar over hva som gikk for seg. Men det var for sent. Da han nådde London, var byen lagt i aske og ikke et menneske tilbake. Historien vil ha det til at 70 000 måtte bøte med livet før dron­ ning Boadicea hadde fått rast fra seg. Romerne tok en like blodig hevn, Paulinus dro etter Boadicea med alt han hadde av soldater. Det endelige slaget skal ha stått i Midt-England, der Leicester er å finne i vår tid. Da Boadicea så at slaget var tapt, tok hun gift. Denne Paulinus gikk så voldsomt fram mot engelskmennene etter Boadiceas opprør at Nero måtte kalle ham hjem til Roma for å få slutt på grusomhetene - og den samme Nero er jo ellers ikke nettopp kjent for sin nestekjærlighet. Det går en merkelig historie om at Boadicea skal være endt i en grav der hvor jernbanestasjonen King’s Cross ligger i London. Hvordan hun skal ha havnet akkurat der, gis det ingen naturlig forklaring på. Men selv de mest usannsynlige historier har vist seg å ha en kjerne av sannhet i Englands urolige fortid. Og det skulle ikke for­ undre meg det aller minste om de finner henne - under plattform seks formodentlig - dersom de engang skulle grave lenge nok og dypt nok. Man vil vel i tilfelle kjenne henne igjen på de lange bena. 21

Det er også et faktum at 18-20 fot nede i jorden i de eldste deler av London hvor romerne holdt til, kan man finne et tynt lag med rødlig aske. Det er det historiske bevis på Boadiceas hevn. Nede ved Westminster-brua, tvers over gaten fra parlamentet, står det et monument over den krigerske kvinnen. Hun står i en krigs vogn trukket av ville hester, det er pigger på hjulene og da­ men virker akkurat så fryktinngytende som hun må ha vært i lev­ ende live. Romerne syntes for sin del at én Boadicea fikk være mer enn nok, og satte opp sterke fort i hjørnene av byen da de tok til å bygge den opp igjen. Romerne tenkte i rette linjer og levde i firkanter, det var deres form for orden i sakene. Senere, antagelig omkring år 200, bygde de for sikkerhets skyld en sammenhengende forsvarsmur rundt Londinium. Den var innpå fem kilometer lang, fire-fem meter tykk og syv-åtte meter høy. Det er regnet ut at det gikk med over en million ku­ bikkfot med stein til denne muren. Og det fins fremdeles rester av svære steinbrudd i Kent, sør for London, der romerne skaffet seg all steinen for å kunne leve noenlunde trygt ved Themsen. Det var seks byporter i muren, de vendte ut mot de viktigste hærveiene som strakte seg i rette linjer til de fjerneste deler av landet. Lengst østpå var Aldgate, for veien til Colchester som fremde­ les var hovedstaden i denne nordligste provinsen i det romerske riket. Så kom Bishopsgate, for trafikken nordover - til Peterborough og Lincoln. Deretter Cripplegate, med veien til York. Så Aldersgate med åpning til Watling Street, veien som strakte seg vestover, forbi det som nå er Marble Arch, til Chester og Wales. Nå er vi kommet helt vest i byen og Newgate ble porten for vei­ ene til Bath, Cirencester og Exeter. Den siste porten, Ludgate, lå ved Fleet-elven like før den rant ut i Themsen. Det var ved veien derfra, langs nordbredden av elven, at romerne visstnok begravde sine døde - som langs Via Appia i Roma. De ville ikke ha de døde liggende innenfor selve byen. Disse byportene var i bruk opp gjennom hele middelalderen, de forsvant først da muren ble revet mot slutten av 1700-tallet. Og alle navnene lever videre, i strøkene av byen der de sto, den dag i dag. Nå hadde det seg slik at engelskmennene selv forsterket og 22

bygde på romernes mur i århundrenes løp, alt etter som de følte seg truet utenfra. På 1500-tallet var bymuren dobbelt så høy som den hadde vært mens romerne var Londons herrer. Romerne hadde nøyd seg med en dyp grøft foran muren sin, for å gjøre det enda vanskeligere for en fiende å komme over. På dronning Elizabeths tid var grøften blitt til en dyp vollgrav fylt med vann fra Themsen. Og selv om storparten av muren ble revet i 1776, fins det frem­ deles store stykker av romernes byggverk rundt om i de gamle delene av London. Tyskernes bombing under annen verdenskrig brakte mer av bymuren fram i dagen enn noensinne! Sett med romernes øyne og etter den vanlige oppfatningen av be­ grepet sivilisasjon, var de naturligvis barbarer - de innfødte som måtte underkaste seg romersk styre og stell. Romerne okkuperte et land der folk flest bodde i hus av torv og leire, med flettverk som bindemiddel - ofte bare med jordgulv. De fremmede herrene bygde seg templer av marmor og hadde mosaikk-gulv i villaene sine. Så sent som på dronning Elizabeths tid hadde engelskmennene halm og strå på gulvene, det ble skiftet et par ganger i året. Romerne hadde svære offentlige bad, mye mer forseggjort enn dem man har i vår egen tid. Først tok de en dupp i sitt «Tepidarium», der vannet bare var lunkent. Så gikk de inn i sitt «Caldarium», hvor vannet var så varmt de kunne tåle det. Derfra til sitt «Sudatorium» eller svetterommet, det var nærmest et dampbad, en tidlig utgave av finsk badstue. Og endelig fullendte de renselsesprosessen i sitt «Frigidarium» med en iskald dukkert helt til slutt. Over tusen år senere tok dronning Elizabeth et bad hver måned, og det ble betraktet som en renslighet som gikk over alle rimelige grenser. Vanlige mennesker nøyde seg med én kroppsvask i året - som regel til jul. Hjertet i den romerske sivilisasjonen på de britiske øyer var en basilika - rådhuset - og et forum - torget - i London. Basilikaen var atskillig større enn f.eks. den mektige St. Paulskatedralen, slik vi kjenner den. Den lå omtrent der Leadenhall Market - kjøtt- og fjærkre-markedet - er i dag. Det var fra basilikaen London ble styrt, den var også tidens børs hvor 23

handelsmennene møttes, traff sine avtaler og gjorde opp for seg. Forum var det alminnelige samlingsstedet i byen, der talte ut­ sendingene fra Roma til sine undersåtter, der feiret de sine trium­ fer og satte opp sine monumenter og minnesmerker. Det hadde form som en stor firkant, med søyleganger langs tre sider - på den fjerde var plassen åpen ut mot byen. Omkring Forum lå butikkene og verkstedene - det var dit man gikk når man skulle ha en høne til middag eller et par nye sandaler. Forum lå litt sør for basilikaen, der hvor Cannon Street jernba­ nestasjon ligger nå. Og det største offentlige badet i byen lå der Englands Bank befinner seg. Litt lenger vest, omtrent der Cheapside begynner, var det et tempel til Mithras, en persisk krigsgud som var populær blant sol­ datene. Templet ble gravd fram i 1950-årene, da man skulle føre opp et kontorbygg på stedet. Det er nå rekonstruert oppe i dagens lys, like i nærheten - londonerne er så vant til det at de fleste ikke legger merke til templet lenger, når de skynder seg forbi - til og fra jobben i City. Romeme dyrket mange guder, og keiserne ble selv opphøyet til guder, om de var aldri så ille. Der gullsmedenes laugshall står, i Foster Lane, må det ha vært et tempel for Diana - hodet hennes som de fant der, er stilt ut i hallen. Keiser Konstantin gjorde kristendommen til en lovlig religion i romerriket i året 313, og i St. Pauls-katedralen er det tavler som forteller om Londons biskoper fra de eldste tider. Etter dem skal den første ha vært biskop Restitutus som angivelig representerte den engelske kirken på et kirkemøte i Arles i Frank­ rike i 314. Men man er ikke kommet over noen rester av kirkebygg fra romertiden i London, og det er ingen ting som kunne tyde på at kristendommen var noe særlig utbredt før St. Augustin kom fra Roma for å kristne England omkring år 600. Den første biskopen han innsatte i London, Mellitus, ble til og med jaget fra byen. Han måtte slå seg ned i Canterbury, nærmere kysten - om han skulle bli nødt til å flykte enda lenger. Det er derfor Canterbury kom til å bli setet for den engelske kirkens leder, og ikke London. 24

De gamle romerne importerte sin vin fra Frankrike, akkurat som vi. De skrev med metallpenner, slående lik dem de eldre av oss brukte som barn. Legene hadde til og med stempel på reseptene sine. Håndverkerne hadde både hammer og sag og tenger og til og med en slags høvel. Kvinnene brukte øyenskygge, leppepomade og bikini - av skinn. De var et fremmelig folkeferd. Det var paradoksalt nok de fæle hunneme i Midt- og Øst-Europa som skulle gi engelskmennene landet tilbake. Først var det Alarik med sine gotere som feide inn over romerriket. Senere Attila med sine horder som til slutt truet selve Roma Legionene i England ble trukket hjem fra utpostene i imperiet for å forsvare moderlandet. Til ingen nytte, skulle det vise seg. For alt har en ende, ikke minst verdensriker. År 400 var de siste romerne ute av landet og England og London var overlatt til sin egen usikre skjebne.

«Hal i og dra,» sa Olav og så falt brua

Vi vet så lite om London etter at romerne hadde dradd sin vei, at historikerne har vært i tvil om byen ved Themsen fortsatte å eksistere i det hele tatt. Den mest kjente krøniken om livet på de britiske øyer i denne tiden, skrevet av presten Adam Bede på 700tallet, nevner ikke London overhodet. At det gikk ille med byen er helt sikkert. Da vikingene kom opp i Themsen med langskipene sine omkring år 1000, var det ikke mer enn 10-12 000 mennesker igjen i London - bare en tredjedel av folketallet i romer-perioden. Allerede før det romerske herredømmet tok slutt, hadde stam­ mer ved den sørlige delen av Nordsjøen oppdaget at her var det bare å ta for seg av rikdommene. I første omgang var det anglerne og sakserne i Nord-Tyskland og Nederland som var på farten. De stakk ut fra sine egne elvemunninger, fra Elben, Weser, Ems og Rhinen, gjorde strandhogg på østkysten og langs den engelske kanalen og dro hjem igjen med byttet. Romerne hadde prøvd å bygge en hel serie med militære kyst­ fort fra munningen av Humber på østkysten og helt til Isle of Wight - og Southampton - halvveis nede i Kanalen. Da romerne var borte, kunne anglerne og sakserne herje som de ville. Navnene på grevskapene i Sørøst-England forteller hvor de var på ferde: East Anglia på østkysten var anglemes territorium. Sakserne opererte rundt London: det var østsakseme i Essex, sørsakseme i Sussex, vestsakseme i Wessex (akkurat den betegnelsen er gått ut av bruk etter hvert) og endelig midtsakseme i Middlesex. Etter hvert som de ble mer hjemmevante, fikk de familiene sine også over, koner og barn, og tok seg jord og grunn. Men disse primitive germanske krigerne var ikke bymennesker. De hadde ikke sans for den spissfindige romerske sivilisasjonen 26

innenfor den høye bymuren i London. I den grad de slo seg ned ved Themsen - og den var like viktig som havn for dem som for romerne - holdt de seg utenfor murene. De foretrakk å leve i mindre, selvstendige samfunn rundt den gamle byen. Boplassene fortjente ikke engang navn av landsbyer i den første tiden, og de er forlengst blitt en del av det moderne London. Stedsnavn langs elven som ender på «ea» eller «ey», stammer fra disse angelsaksiske innvandrerne. Endelsene betydde øy på det felles-germanske språket de brakte med seg fra sine hjemland. Chelsea betydde egentlig skjelløya. Og Hackney var opprin­ nelig Haakons øy. Men det var senere, da vikingene også var på farten i disse traktene. Selve London var sikkert plyndret og brent mer enn én gang i de lovløse århundrene som fulgte etter romerrikets fall. Så kalles det også den mørke tiden - «the dark ages» - i britenes historie. Vi vet ikke engang om de fikk beholde brua over Themsen. Det var ikke lenger snakk om noe felles styre og stell i landet. Det oppsto små og større kongedømmer både her og der - de vik­ tigste kom til å bli Wessex langs sørkysten, Mercia østpå i landet og Northumbria lenger nord. De innfødte keltiske folkegruppene ble drevet stadig lenger vest- og nordover - angelsakserne var mindre tolerante enn ro­ merne i så måte. Det sies gjeme at det er derfor folk i Wales og Skottland er kortvokste, har brune øyne og mørkt hår - som et­ terkommere av de opprinnelige keltiske innbyggerne på de bri­ tiske øyer. Det er en generalisering som neppe holder for en nøyere histo­ risk gransking. Likevel er det et faktum at med den angelsaksiske kolonisering ble øya langsomt men sikkert engelsk - og Britannia ble England. Og så var det vikingenes tur. De første langskipene kom opp i Themsen i året 785. Og historien om London fram til år 1000 og enda lenger - dreier seg om endeløse konflikter mellom de nye angelsaksiske herrene i landet og krigsglade nordmenn og dans­ ker, fra raske overfall i begynnelsen til full krig etter hvert. De norske vikingene holdt seg mest nordpå, de dro til Shetlands- og Orknøyene og ned i Irskesjøen. De kom til å herske 27

over Irland og Skottland, helt ned til York, i et par hundre o ar. Danskene derimot, holdt seg mest sør i Nordsjøen. Og det var de som tok seg til rette i London og Sør-England. Skjønt nord­ mennene kunne ikke helt holde fingrene fra det fatet, heller. London synes å ha våknet til nytt liv på 800-tallet, da vikingenes skrekkvelde - det fins ikke noe mildere ord for det - tok til for alvor. Brua var i hvert fall på plass over Themsen igjen. Men det var en ny og annerledes by som møtte vikingene. Storparten av de monumentale steinbygningene etter romerne lå i ruiner. Den svære basilikaen var borte, deres forum med søy­ legangene likeså. De offentlige badene og templene for de klas­ siske guder, borte alt sammen. Angelsakserne var mer fortrolige med tre enn med stein. Dypt nede i jorden, i Downing Street der den britiske statsminister bor, fant man ved restaureringsarbeider like etter annen verdenskrig rester av en angelsaksisk hall, under et slott fra tudortiden som kom der etterpå. Hallen var bygd av tømmerstokker som var delt på langs. Det var ingen vinduer med glass, bare åpninger i veggen, med lemmer, som lyset slapp inn gjennom når været var godt nok. Selv St. Pauls-katedralen, som nå sto reist, var av tre i den første tiden. Landet var smått om senn blitt kristnet, men nordfrå - og ikke sørfra, som man skulle ha trodd. Det var ikke pavens sendebud som kom til å omvende engelsk­ mennene - de ble sittende fast i Canterbury. Det var irske mun­ ker. De hadde opprettet klostre på øya Iona helt oppe i Hebridene på vestkysten og i Lindisfame, den hellige øya langt oppe på østkysten. Begge disse klostrene som ble samlingspunkter for den nye religionen blant engelskmennene, ble tatt av «norsemen» under deres plyndringstokter i vesterled. I året 851 kom en svær vikingflåte på 350 langskip opp i Them­ sen, med 80 til 100 mann på hvert skip. Før de dro sin vei, fulllastet med bytte, brente de ned det som ennå var igjen av romernes London. Tyve år senere kom de tilbake. Men denne gang lot de husene som var bygd opp siden sist, bli stående - de brukte dem som 28

vinterkvarter. Det var ingen tvil om at de hadde tenkt å bli der for godt, de også. - Og en god stund så det ut til at de skulle greie det. På denne tiden hørte London inn under kongedømmet Mercia, øst i landet. Men kongen der som het Ethelred, eller Adalråd som han gjeme kalles i fornorsket form, var ikke sterk nok til å holde hovedstaden sin og måtte flykte. Det var svigerfaren hans, kong Alfred i Wessex, som til slutt ordnet opp med danskene. Riktignok måtte engelskmennene ut med svære løsepenger, de ble samlet inn i form av en skatt som kaltes «danegeld». Til gjengjeld skulle danskenes styre og stell begrense seg til de østlige delene av landet - og London falt utenfor grensene for de danske lovområdene, deres «danelaw». Langskipene deres var likevel fortsatt på ferde i Themsen rett som det var. Men kong Alfred hadde fått satt i stand den gamle bymuren og forsterket brua over elven, og London fikk stort sett leve i fred i de neste hundre årene. I krønikene fra den tiden heter det at London var blitt en mar­ kedsplass for mange nasjoner som kom både til lands og til vanns med varene sine. Franske handelsmenn slo seg ned i det strøket som kalles Vintry - det var særlig vin de handlet med, fra Rouen og Bordeaux. Tyske handelsmenn fra havner i Østersjøen holdt til like ved elven, der romernes forum hadde ligget og Cannon Street går i dag. Etter hvert kom hanseatene til å etablere en hel liten tysk bydel. De ble kalt «osterlings» - folkene østfra - og det er fra dem man har uttrykket «sterling» i forbindelse med pundet. Pengene deres hadde et slikt godt ord på seg at sterling kom til å betegne god betaling i det hele tatt. Disse hanseatiske kjøpmennene ble først jaget vekk fra London i tudortiden, på 1500-tallet. Når de første angelsaksiske kongene ikke lot seg krone i London, men i Kingston lenger oppe i elven eller i Win­ chester enda lenger vestpå, kom det nok av at de først og fremst følte seg som konger av Wessex, det opprinnelige kon­ geriket til vestsakseme vest for London. Det var der de hørte hjemme og hadde sin støtte, selv om jarler og høvdinger el­ lers i landet etter hvert aksepterte dem som konger for hele England. 29

Londons historie er langt på vei Englands historie. Og i disse uro­ lige hundreårene mens England prøvde «å finne seg selv» som nasjon og folk, var det oftest kongenes egen personlighet som kom til å prege tingenes gang. Henimot år 1000 tok det til å gå galt igjen. Det var kommet en ny Ethelred på den engelske tronen. Han fikk tilnavnet den rådløse - «the Unready» - og han fortjente det, for han var full av om og men i alt. Samtidig fikk danskene noen konger som visste meget vel hva de ville - og det var først og fremst å få tak i London. Derfra kunne de lettere ta resten av landet. De ville bli konger over England også. I året 994 kom vikingene seilende opp Themsen igjen med nesten hundre skip. Danskekongen Svein Tviskjegg var leder for flåten, men vår egen Olav Tryggvason var også der med sine skip. Han hadde tidligere fart mest i østerled, og dette var den første store ferden hans vestover. Det endte med at den rådløse Ethelred kjøpte seg til en usikker fred med vikingene. Olav holdt avtalen om ikke å komme tilbake, men Svein ville ikke gi seg. Han dro på hærtog utover i landet, den ene byen etter den andre måtte overgi seg til ham, og til slutt fant Ethelred det tryggest å stikke av til Frankrike. 11013 inntok danskene London, og Svein betraktet seg som konge over hele England. Men Svein døde like etterpå, før han rakk å få kronen på hodet. Og nå fikk Ethelred det travelt igjen - han vendte hjem fra landflyktigheten i Normandie og prøvde å samle en hær mot danskene. Den nye danskekongen, Knut - sønn av Svein Tvi­ skjegg - var dradd til Danmark for å ta riket sitt der i be­ sittelse. Dessuten skulle Ethelred få hjelp av en ung norsk vikinghøvding som tydeligvis var ledig for oppdrag med langski­ pene sine. Det var Olav Haraldsson, han hadde ennå ikke fylt tyve, dette var i 1014 og således seksten år før han skulle falle på Stiklestad og bli Norges helgenkonge. Nå tok det til å skje oppsiktsvekkende ting. 30

Som så ofte før, var det London det sto om. Og det var ved brua over Themsen det skulle skje. Hvis vi skal tro Olav den helliges saga, skjedde det på denne måten: «Nå seilte Olav vest til England. På den tiden var danekongen Svein Tjugeskjegg i England med danehæren. Han hadde vært der en stund og tatt landet fra kong Adalråd. Daner hadde spredt seg over hele England, og det var gått så vidt at kong Adalråd hadde rømt fra landet og dradd sør til Valland (Frankrike). Samme høsten som Olav kom til England, hendte det at kong Svein døde brått i sengen en natt - og engelskmennene sier at Edmund den hellige drepte ham på samme måte som den hellige Merkurius drepte Julianus nidding (den frafalne). Da kong Adal­ råd hørte dette, vendte han tilbake til England. Og da han kom tilbake til landet, sendte han bud til alle menn som ville ta lønn av ham og hjelpe ham til å vinne landet. Da gikk en mengde folk over til ham. Olav kom også og hjalp ham med et stort følge av nordmenn. De styrte først opp gjennom Themsen mot London, men danene hadde borgen. På den andre siden av elven er det en stor handelsplass som heter Sudervirke (Southwark). Der hadde danen gjort svære arbeider, de hadde gravd et stort dike og satt opp en mur innenfor av tømmer og stein og torv - og der inne hadde de en mengde folk. Det gikk en bru over elven mellom borgen og Sudervirke, den var så bred at to vogner kunne møte hverandre på den. På brua var det bygd forsvarsverker, både kasteller og et brystvern av planker på den siden som vendte nedover med Strømmen - det var vann så høyt at det nådde en mann til ovenfor livet. Under brua var det påler, og de sto ned i elvebunnen. Når noen gikk til angrep, sto hæren ute langs hele brua og verget den. Kong Adalråd var rent ute av seg for hvordan han skulle få vunnet brua. Han kalte alle høvdingene i hæren sammen til råd­ slagninger og spurte dem om de visste noen råd med hvordan de skulle få ned brua. Da sa kong Olav at han ville prøve å hjelpe til med hæren sin, om de andre høvdingene ville gå på, de også. 31

Det ble avtalt at de skulle legge hæren sin opp under brua og nå gjorde hver mann folk og skip ferdige. Olav lot gjøre store flak av trerøtter og myke greiner, han tok også i stykker hus som var flettet av kvist og lot dem bære ut til skipene sine, slik at de dekket over dem helt til utenfor skipsbor­ dene. Under dem satte han stokker som var høye nok til at det var greit å slåss under dem, de sto så tett at det ble sterkt nok mot stein som ble kastet ned ovenfra. Da hæren var ferdig, rodde de oppover elven og da de kom i nærheten av brua, ble det kastet både våpen og stein på dem, så store at ikke noe sto seg mot dem, hverken hjelm el­ ler skjold - og selve skipene tok stor skade. Mange rodde bort igjen. Men Olav og nordmannshæren rodde helt oppunder brua og slo tauer om pålene som holdt brua oppe. Så tok de til å ro alle skipene nedover med strømmen så hardt de bare kunne. På­ lene ble dradd bortover bunnen, til de kom helt løs av brua. Og ettersom det sto tykt av væpnet hærfolk over hele brua og de hadde både mye stein og mange våpen, så røk brua under dem nå da pålene var revet vekk. En mengde menn av hæren falt i elven og resten rømte fra brua, noen til borgen og noen til Sudervirke. Etterpå gikk de mot Sudervirke og vant det. Og da folk i borgen så at Themsen-elven var vunnet og at de ikke kunne stenge skip fra å gå inn i landet, ble de redde for skip og ga opp borgen og tok Adalråd til konge. Så sier Ottar Svarte: Stridsdjerv brøt du Londons bru i Odins uvær gullet, dragelandet vant du dengang, fyrste. Skjold som hardt ble båret, hadde fremgang. Kampen vokste ved det. Gamle våpen sprakk i striden.» 32

Det er de som vil ha det til at denne bragden er opphavet til den kjente engelske bamereglen: «London Bridge is falling down, my fair lady».

I så fall kan det være vår senere helgenkonge som uforvarende har gitt tittelen til den største musical som noen gang er laget. Nå lot ikke danskene seg drive vekk fra London så lett. 11016 hadde danskekongen Knut greid å vinne tilbake makten over hele landet. Han ble kronet i St. Pauls-katedralen og ble gravlagt i Win­ chester, blant de gamle angelsaksiske kongene, og han står i den engelske kongerekken som Knut den store - «Canute the Great». Han var sterk, men ikke urimelig. Han var fremfor alt klok, og må ha vært ganske omgjengelig. For da det ble påstått at han var så stor og mektig at han hersket over bølgene også, vasset han likegodt ut i Themsen for øynene på dem for å bevise at han ikke var mer enn et menneske, han heller. Det skal ha skjedd ved Chelsea og han ble grundig våt på bena. Knut hadde giftet seg med Emma, enken etter stakkars Ethelred. Det kom godt med da han skulle forsone seg med engelskmen­ nene etter affæren med brua over Themsen. Emma var fyrstedatter fra Normandie, dermed kom han godt ut av det med franskmen­ nene også. Om de to sønnene til Knut som ble konger etter ham, er det ikke stort mer å si enn at den ene var verre enn den andre. Først kom Harold, også kalt «Harefoot» - formodentlig var det noe i veien med bena hans. Han er mest husket fordi han stakk ut øynene på en av sønnene til Ethelred, som også hadde lyst på en kongekrone. Så kom en ny Knut, engelskmennene husker ham som Hardeknut «Hardicanute» og det første han gjorde som konge, var å grave opp liket av bror sin, Harold med harelabben, og kaste ham i en myr. Han døde under et bryllupsgilde i Lambeth, gikk i gulvet mens han utbrakte en skål for bruden. Det fortelles at det var stor glede over hele kongeriket da det viste seg at det ble Hardeknuts siste skål. Dette var i 1042, dermed var dansketiden i London og England slutt. Den hadde vart i 26 år. 33

De danskene som ble igjen i London, og det var slett ikke få, fikk slå seg ned like utenfor byen, i det nåværende Aldwych - om­ trent der Fleet Street møter the Strand. Kirken akkurat der heter St. Clement Danes den dag i dag. Vår egen kong Olav fikk derimot hele seks kirker i London. Det oppsto rene Olavsdyrkelsen blant engelskmennene etter at han var opphøyet til helgen i Norge - så det må ha gjort et varig inntrykk at han kom dem til hjelp ved brua i kampen mot danskene. Fem av disse Olavskirkene lå på nordsiden av Themsen. Bare én av dem, St. 01ave's Church, eksisterer fremdeles som menighetskirke - den ligger ikke langt fra London Bridge og holder sin årlige olsokfest. Kirken på sørsiden lå i Southwark, altså Sudervirke etter saga­ ens fortelling, hvor det meste foregikk da brua ramlet sammen. Den lå like opptil brua, den også, og ble antagelig reist innen en menneskealder etter Olavs død. Denne Olavskirken hadde så fine klokker, det fortelles at dronning Elizabeth hadde gitt silkesnorer til a ringe dem med - hun likte så godt lyden av dem når hun red på den andre siden av elven, på vei til Tower-festningen. Kirken ble først revet i 1926. På nordsiden av brua kom St. Magnuskirken som skal være kalt opp etter Magnus den gode, sønnen til Olav. Og den er blitt stående til denne dag. Hovedgaten langs sørsiden av Themsen het opprinnelig St. Olave's Street, - navnet er slitt ned til bare Tooley-street etter hvert. Og i den store Southwark-katedralen står Olav sammen med andre helgener fra gammel tid. Han må ha vært et storslagent syn der han halte og dro med mennene sine.

1066 og alt det der da alle havnet i dommedagsboken

Englands historie er lang. Men den kan kortes ned til ett eneste årstall om det kniper. 1066. «And all that», som det gjeme heter i den forbindelse. Det var da det egentlig begynte, for de fleste engelskmenn. Resten er bare en fortsettelse. «Alt det der» begynte i grunnen året før, nærmere bestemt den 28. desember 1065. Den nye kongskirken, Westminster Abbey, sto ferdig etter ti års arbeid. Nå skulle den innvies og klokkene lød fra tårnet for første gang. Londonerne var dradd ut av byen, vestover langs Themsen, for å være med på innvielsen av det mektige byggverket. Det var kong Edwards livsverk, et symbol på hans personlige trosbekjennelse - det skulle, som tiden gikk, gi ham tilnavnet «Bekjenneren». Men kongen selv var ikke med i kirken på denne kalde, rå desemberdagen. Han kjente ikke røkelsesduften der inne, hørte ikke bønnene eller sangen som steg mot kirkehvelvet for første gang. Han så ikke de store prosesjonene med pavelige sendebud, biskoper og munker, høvdinger og krigere. Kong Edward lå i en urolig døs på slottet, Westminsterpalasset, som han hadde bygd like ved for å kunne leve nær kirken sin. Der skulle parlamentet få holde til i tidens fylde. Edward var blitt 60 år gammel, det var en ganske høy al­ der i en blodig tid da få av landets fremste menn ble forunt å dø på sotteseng. Han lå der med langt, hvitt skjegg og hen­ dene foldet - mer en helgen enn en konge, selv i levende live. Av og til drev klokkeklangen inn til ham, når vinden sto den veien. 35

Dengang, for over 900 år siden, lå Westminster Abbey og kongeslottet et godt stykke utenfor selve London, tre kilometer og vel så det. Menneskene i byen holdt fremdeles til innenfor de smuldrende bymurene romerne hadde etterlatt seg mer enn et halvt tusen år tidligere. Ennå bodde det faktisk færre mennesker inne i London enn på keiser Claudius' tid - i høyden 50 000 sjeler. Men London var likevel langt den største byen i landet. Få av de andre byene hadde mer enn tusen innbyggere. I hele England kunne det være noe slikt som halvannen millioner. Storparten av landet var fremdeles dekket av skog. Det fantes ikke slikt vi ville kalle veier - bare stier og tråkk gjennom sko­ gene og over markene. Romernes storslagne hærveier, som hadde spredt seg som en vifte fra London ut til de fjerneste deler av landet, var grodd igjen for lenge siden. Folk levde i lave trehus med ljore i taket. De dyrket kom, pløyde jorden med okser, de holdt griser og sau og kjøttet ble saltet eller røkt for vinteren. Kongen selv eide en fjerdedel av all jorden i landet, resten var delt mellom jarlene hans. Under dem var det huskarler som var frie borgere og eide sitt eget hus. Lenger ned på rangstigen i samfunnet kom leilendingene som var forpliktet til visse tjenester for høvdingen og måtte stille opp for ham i krig. Og aller nederst kom trellene, det skulle gå et par hundre år til før denne formen for slaveri tok endelig slutt. Folk gikk kledd i grove ulltrøyer, de spiste med kniv - og fin­ grene. De sov på benker langs veggene, sloss med spyd og strids­ økser og snakket angelsaksisk, som var mer likt gammel norsk og tidlig tysk enn det vi oppfatter som engelsk i dag. Bare en uke etter at Westminster Abbey var innviet, den 5. ja­ nuar 1066, døde Englands helgenkonge og ble gravlagt i koret i den nye kirken sin. Han var barnløs, hans nærmeste slektning på mannssiden var en mindreårig nevø. Det var ingen som hadde noe selvfølgelig krav på den engelske kongekronen. Men det var mer enn én som hadde lyst på den. Og nå begynner det å bli innviklet i de kongelige slektskaps­ forholdene. Edward var sønn av den fremmelige Emma fra Normandie, hun 36

som hadde giftet seg med danskekongen Knut da den første man­ nen hennes døde, den angelsaksiske kongen Ethelred den rådløse. Edward hadde altså vært en halvbror av de to danske kongene før ham på tronen, Hardicanute og Harold Harefoot. Edward hadde ikke vært noen sterk konge, snarere det motsatte - han hadde vel arvet det saktmodige i sin natur fra sin rådløse far. Og så var han altså from. Som absolutt var en forandring til det bedre, sammenlignet med kongene før ham. På dødsleiet gikk han med på at Harold Godwinsson skulle få overta som konge etter ham. Harold var bror til konen hans, Edith. Hun var ærgjerrig på familiens vegne - pappa Godwin var jarl av Essex. Men Harold hadde en bror, Tostig, som var den mektigste jarlen nordpå. Han mente han kunne ha like stor rett til kronen. Som om det ikke var nok, skulle Edward tidligere ha lovet bort den engelske kongekronen til sin gode venn William, hertugen av Normandie. Edward hadde vokst opp i Normandie, hos sin mors folk - han snakket faktisk fransk, ikke engelsk. Norges konge, Harald Hårdråde, ville også ha et ord med i la­ get, ettersom norske vikinger hadde satt seg fast på øyene i nord og hadde gjort seg til herrer over en ganske stor del av fastlandet nordpå. Egentlig skulle den nye kongen velges, i hvert fall godkjennes, av det høyeste råd i landet. Det kaltes witenagemot - møte for vitende folk. De hadde samlet seg i London da det bar mot slutten med den fromme Edward. Og de valgte Harold Godwinsson. Alt dagen etter lot han seg krone i Westminster Abbey, for her gjaldt det tydeligvis å handle raskt. Så brøt levenet løs og det ble snart alles kamp mot alle. Først slo Harold sin egen bror Tostig. Så dro han ned til Kana­ len med hæren for å kunne ta imot normannerne, om de våget å komme. Kjøpmenn var kommet til London fra Kontinentet med bud om at hertugen deres, William, lå klar med skipene sine. «Det er som en skog av master, han venter bare på laglig vind,» sa de. Harold ble stående med hæren nede ved kysten hele somme­ ren. Men alt var stille. September kom og høststormene satte inn. Det var snart for sent på året for en invasjon. Den 8. sep­ tember dro Harold tilbake til London, han hadde mye han skulle 37

ha gjort i hovedstaden som ny konge, og kunne ikke vente len­ ger. Noen dager senere kom en rytter med ilbud til Westminsterslottet. Det var invasjon. Men ikke sørfra. Den var kommet i nord i stedet. Harald Hårdråde var landet på den engelske østkysten med flere hundre langskip. De hadde tatt York, den viktigste byen utenom London, og gjorde seg klar til å dra sørover. Enda verre, Tostig jarl sluttet seg til den norske kongen - han tørstet etter hevn over broren. Harold marsjerte nordover med krigerne sine, dag og natt - på under en uke tilbakela de over 300 kilometer til fots, med full rustning. Og de møtte den norske invasjonshæren ved Stamford bru, like utenfor York, ved en liten elv som kalles Derwent. Det var en varm høstdag, nordmennene streifet omkring uten de tunge våpnene sine. Ringbrynjene og de tykke lærtrøyene lå igjen i leiren. Tyve engelske krigere trådte fram med et budskap til Tostig fra kong Harold. Om han ville la være å slåss sammen med nordmen­ nene, skulle han få tilbake det gamle jarleriket sitt i Northumberland - og alt skulle være tilgitt. «Og hva vil dere gi Harald, konge av Norge?» spurte Tostig. «Seks fot av Englands jord,» svarte Harold. «Eller syv fot, siden han er større enn andre menn.» «Aldri skal det bli sagt om Tostig jarl at han svek en venn,» sa Tostig og vendte ryggen til broren. Vikingene hadde dannet en skjoldborg på brua. Kong Harolds huskarler gikk løs på dem med de tunge stridsøksene sine. Gang på gang ble de slått tilbake. Men hver gang segnet noen av vikin­ gene rundt det gylne banneret til Harald. Før dagen var ute var den norske skjoldborgen knust og brua tatt. Harald var selv en av de siste som falt, det ble sagt at han fort­ satte å kjempe etter at bena var hugget av ham. Ved siden av ham lå Tostig, den engelske jarlen som ikke ville svike sin norske venn. Historien kan fortelle at selv femti år senere lå det morkne ben på markene ved Stamford Bridge - det var så mange falne at man ikke kom seg til å begrave dem. For kong Harold fikk snart annet å gjøre. 38

Mens den engelske kongen feiret seieren over nordmennene i York, kom en budbærer styrtende inn i hallen der han åt og drakk med høvdingene sine. «Normannerne er gått i land sørpå,» ropte han. «Med mange skip og en stor hær.» Slik endte den største seieren over fremmede fiender på engelsk jord. Og slik begynte det største nederlaget. Vi er kommet til midten av oktober 1066.1 to uker hadde Harold marsjert sørover med hæren sin etter blodbadet ved Stamford Bridge. Han hadde ikke engang gitt seg tid til å stanse i London. Han var dradd videre mot kysten for å møte normannerhertugen før han rakk å sette seg fast. Like nord for Hastings går det en ås, om lag en kilometer lang. Der, på Senlac-åsen, stanset kong Harold med hæren. I dalen nedenfor sto normannerne - ti tusen krigere til fots og et par tu­ sen ryttere. Det var fredag den 13. oktober og det var en gammel og en ny tid som sto mot hverandre langs Senlac-åsen ved Hastings. Riddertiden hadde gjort sitt inntog i Europa, og normannerne var en del av den. De kjempet til hest, de hadde lært å bruke stigbøyler som ga krigerne balanse og kontroll på hesteryggen. Engelskmennene var et øyfolk og levde fremdeles i vikingtiden - de sloss til fots, med øks og spyd. Det var skjoldborgen sin de stolte på. Det grydde av dag. Kong Harold hadde satt opp banneret på toppen av åsen, under et stort tre med villepler. Omkring seg hadde han de trofaste huskarlene sine, skulder ved skulder, bak svære skjold. Foran dem sto de frie mennene fra Essex og Kent, grev­ skapene sør for London. De var støt-troppene som skulle ta den første støyten. Utenfor dem og bak dem sto krigere fra alle deler av landet som hadde sluttet seg til Harolds hær etter at fienden kom i land. William red foran hæren sin på en svart ganger som kongen av Spania hadde gitt ham. Han bar ingen våpen, bare et kort scepter som tegn på hvem han var. Biskopene hans velsignet krigerne etter hvert som de dro fram. 39

Fremst gikk de normanniske bueskytterne. Så kom de solide rekkene av fotfolk, krigere fra Bretagne og leiesoldater fra mange land som var ute etter sin del av alt gods og gull de ville få tak i om de vant. Til slutt kom rytterne, kolonne på kolonne av riddere i tunge rustninger, med flagg vaiende fra lansene. Kong Harold ga den siste ordren - ingen av mennene hans måtte forlate åsryggen. Der skulle de stå, uansett hva som skjedde. Hadde de bare gjort det! De normanniske bueskytterne var kommet på skuddhold og sendte en skur av piler mot engelskmennene. Mange falt. Men rekkene holdt stand. Så vek bueskytterne unna for å gi rom for fotsoldatene. De ryk­ ket helt fram til skjoldborgen. «Dieu aide!» ropte normannerne. «Gud med oss!» «Out! Out!» ropte engelskmennene. «Ut! Ut!» Det var blitt nærkamp nå, mann kjempet mot mann over hele åsen, med sverd og spyd, økser og steinklubber. Men normannerne greide ikke å komme opp til selve åstoppen, der kong Harold sto ved epletreet med banneret sitt. Rytterne prøvde å storme toppen med senkede lanser, men ble slått tilbake av huskarlene. Bueskytterne ble også sendt fram igjen, fotsoldatene prøvde seg påny og påny. Det tok til å mørkne og William innså at så lenge engelskmen­ nene ble stående oppe på åsen, ville han ikke greie å slå dem. Han måtte få dem ned i dalen, hvor han kunne få spredt dem. Han ga rytterne sine ordre om å trekke seg tilbake og late som om de flyktet. Krigslisten lyktes. Engelskmennene glemte i seiersrusen ord­ ren som kong Harold hadde gitt dem - at de ikke måtte forlate åsryggen. Nå strømmet de ned i dalen etter fienden. De engelske rekkene var brutt. Dette var øyeblikket William hadde ventet på. Rytterne hans kastet seg plutselig rundt og stormet imot de intetanende engelsk­ mennene. Bueskytterne og fotsoldatene sluttet ringen om dem. Engelskmennene ble hugget ned for fote, i flokker bortetter hele åssiden. Så satte William inn det siste avgjørende angrepet mot selve toppen, mot den siste skansen av huskarler som var blitt hos sin 40

konge. Langsomt, fot for fot, ble skjoldborgen drevet tilbake. Med ett vaklet kong Harold og sank sammen. En pil hadde rammet ham i øyet. En normannisk ryttertropp stormet fram mot den sårede kongen og gikk løs på ham med lanser og sverd til han lå livløs på bakken, under epletreet. Som natten falt på hadde England mistet kongen sin, hæren sin og alle de fremste menn i landet. Og veien til London lå åpen for fienden. Før året var ute hadde befolkningen i London hilst William velkommen - trolig mest av frykt for hva som kunne skje hvis de ikke gjorde det. William hadde gått hardt fram mot dem som satte seg mot ham på veien opp fra kysten, for å vise at han ikke var til å spøke med. Første juledag 1066 gikk han i en stor prosesjon til Westminster Abbey og satte seg i stolen til Edward Bekjenneren som var død knapt et år i forveien. Og der ble den engelske kongekronen satt på hodet til normannerhertugen William, ætling i femte ledd av vikinghøvdingen Gange-Rolv. Rytterne hans holdt vakt utenfor kirken, da det plutselig lød rop innenfra. Det var erkebiskopen av York som hadde bedt Londons ledere om å være med på troskapsløftet og hylle sin nye norman­ niske konge - på engelsk. Men de normanniske krigerne utenfor skjønte ikke engelsk. De trodde det var brutt ut opprør der inne. De gikk løs på folk som hadde samlet seg utenfor, og stakk ild på husene omkring kirken. Først da William selv kom ut og viste seg for mennene sine, falt de til ro. 1066 - og alt det der, var over. Og Erobreren skulle han komme til å hete - William the Conqueror. Slik gikk det til at Westminster Abbey ble kroningskirken i landet. Der har alle britiske konger og herskende dronninger fått kronen på hodet siden William Erobrerens tid. Det er bare et par unntagelser: Kong Edward V som ble myrdet i Tower-festningen, bare tolv år gammel, og kong Edward VIII som abdiserte i 1936 før han rakk å bli kronet - for å gifte seg med en fraskilt amerikansk dame, mrs. Wallis Simpson. Normanniske konger, i direkte linje fra William Erobreren, skulle herske over det engelske folk i nesten hundre år, og nor41

manner-fransk var språket ved hoffet like lenge. William var raus med belønninger til dem som hadde tjent ham vel, og like hard mot dem han ikke stolte på. Etter ganske få år var det bare to adelsmenn igjen av engelsk herkomst. Alle de andre var kommet fra Normandie med ham. Og ennå i dag åpner alle kongelige proklamasjoner på de bri­ tiske øyer med normannemes «Oyez! Oyez!»Det skal være: «Hør her! Hør her!» Og slett ikke «Oh yes!» som mange synes å tro. Når dronning Elizabeth kunngjør i Overhuset at hun godkjen­ ner en ny lov, heter det: «La Reine le veult!» Altså: «Dronningen vil det!» William Erobreren har satt merker etter seg på så mange vis. Selv kunne han ikke skrive, han skriblet bare et kors på de konge­ lige dokumentene. Men han sendte skriverne sine ut til hver krok av landet, for å få det svart på hvitt hva som fantes av verdier i det nye riket hans. Av skog og dyrket mark, av hus og dyr - «ned til det minste kornaks og den siste grisen», som det ble sagt. Det ble to veldige bind og siden det ble kunngjort at det som sto der, skulle gjelde til dommens dag, er de blitt stående som «Domesday book» - dommedagsboken. De kan sees på kontoret for offentlige dokumenter i London. Normannerkongene beholdt sitt hertugdømme i Normandie og flere av dem oppholdt seg mer i Frankrike enn i England. Det skulle føre til endeløse feider og ofte full krig med franskmennene i mange hundre år. Helt opp til tudortiden var det engelske besittel­ ser på fransk side av Kanalen - den siste var Calais, som gikk tapt under Mary med tilnavnet «den blodige», datter av Henry VIII. William Erobreren selv døde - som det sømmet seg - til hest. Han lå i krig med kong Philip I av Frankrike om noen landområder langs Seinen da hesten steilet og falt over ham. Men det var ved Themsen hans livsverk skulle leve videre.

Westminster Abbey kongenes hus

Historien om Westminster Abbey begynner egentlig lenge før både Edward Bekjenneren og William Erobreren. St. Peter skal ha vært på ferde der i egen person, hvis man skal tro det som ble fortalt for tusen år siden. Han innviet nemlig selv den første kirken som ble bygd på ste­ det - av Sebert som var konge over østsakseme i det som nå heter Essex og Kent. Dette var i året 616, ikke lenge etter at paven i Roma, Gregor I, hadde sendt St. Augustin til England for å kristne landet. Kong Seberts kirke var viet til St. Peter og skulle være en klosterkirke - med tolv munker i første omgang. Den lå ned til Themsen på et sted som kaltes Thomey Island - Tomeøya - fordi det var så mye tomekratt der. Forsåvidt en ganske betegnende plass for budskapet som skulle forkynnes. Elven var både bredere og grunnere på den tiden enn den er i dag. Ved høyvann kunne deler av landet langs bredden bli ligg­ ende som øyer ute i vannet - derav Tome-øya. I dag ligger strøket ved Westminster Abbey faktisk lavere enn elven. Nok av det, da kirken til St. Peters ære skulle innvies - det var på en søndag - ble en fisker på Themsen praiet av en ærverdig gammel mann. Om han kunne ro ham over elven? «Hva skal du?» spurte fiskeren. «Jeg er kommet for å velsigne kirken min,» sa mannen. Fergemannen ba om betaling. Da sa den fremmede: «Du skal dra ut på elven og ta en rik fangst og det meste skal være fin laks. Det lover jeg deg, på to betingelser - at du lover ikke å fiske mer på søndager, og at du gir en tiende til kirken min i Westminster.» Det var slik det hadde seg at fiskerne på Themsen kom i prose43

sjon til Westminster Abbey ved mikkelsmess hvert år, med laks til munkene der. De fikk gjeme øl fra klosterkjelleren som takk for fisken. Denne skikken holdt seg helt fram til reformasjonen, da klosteret ved Westminster Abbey ble oppløst av Henry VIII sammen med alle de andre klostrene i landet. Edward Bekjenneren kommer inn i denne historien 400 år senere fordi han hadde avgitt et løfte om å dra på pilegrimsferd til St. Peters grav i Roma. Som det aldri ble noe av. Som nevnt tidligere, var han av dem som hadde vondt for å bestemme seg. Til slutt ble paven, Leo IX, bedt om å løse ham fra løftet. Paven sa ja, hvis Edward i stedet lovet å bygge opp igjen klosterkirken til St. Peter i sin egen by - London. Omkring år 1050 tok Edward Bekjenneren til å bygge, han lovet til og med å bruke en fjerdedel av alt sitt jordiske gods på det nye gudshuset. Det fins nesten ikke stein tilbake etter Edwards kirkebygg, bare noen rester av grunnmurene nede i krypten i Westminster Abbey slik den står i dag. Men man har slått fast at den faktisk var nesten like stor som den nåværende kirken. Det eneste autentiske «bildet» av Edwards livsverk er å finne på det såkalte Bayeux-teppet som William Erobreren fikk laget etter at han var blitt konge over England. Det er et brodert linteppe, 70 meter langt og 40 cm bredt, og egentlig en fortløpende fortelling om «1066 - og alt det der». En av de 72 historiske sce­ nene i dette teppet viser likferden til Edward Bekjenneren inn i Westminster Abbey. Kirken har svære bueganger, slik klostrene gjeme hadde det, og det er et stort tårn omtrent midt på, med en kuppel på toppen. På det ene takmønet står en værhane, på det andre noe som ser ut til å være et dragehode. Man kan se litt av kongeslottet også, Westminster-palasset like ved. Det har et klokketåm nesten like høyt som kuppelen på kirken - og man kan se den store klokken. Den må vel kunne kalles den første utgaven av Big Ben. En hånd kommer stikkende ned fra himmelen. Det må være St. Peter som velsigner kirken sin - om det ikke er Vårherre selv. Edward ligger på en båre, behengt med gevanter, og båret av 44

sterke menn - fire foran og fire bak. Ved siden går munker og ringer med klokker i begge hender. Det må ha vært litt av en gravferd. Englands bekjenner-konge ble lagt til hvile midt i kirken sin og der ligger han fremdeles, selv om Westminster Abbey ikke er til å kjenne igjen fra den gang. Den neste store kirkebyggeren blant engelske konger var Henry III på 1200-tallet. Han var sønn av John Lackland - Johan uten land - den usleste kongen landet har hatt. Henry rev det meste av Edwards gamle kirke, den var forfalt nokså mye i løpet av et par hundre år. Han begynte østfra, med koret, som skikken var blant kirkebyggeme i gammel tid, arbeidet seg langsomt vestover, rev ned gammelt og bygde nytt - og da han døde i 1272, etter over femti år på tronen, etterlot han seg en nesten helt ny kroningskirke. Men den mest storslagne og vakreste delen av Westminster Abbey kom under den første tudorkongen. Henry VII har fått ord på seg for å være den gjerrigste i hele kongerekken, men han sparte ikke på skillingene da han fant på å bygge et helt nytt kapell, for sin sjels frelse, som et anneks til koret på kirken som allerede sto der. Og for et anneks! Taket med sitt vifteformede hvelv er som en kniplingsdrøm i stein - det er et mesterverk av byggekunst som det ikke finnes maken til i verden, sier de som skal ha greie på den slags. Og som om det heller ikke var nok, kom det tidlig på 1700-tallet to svære tårn på vestsiden av kirken - etter tegninger av Sir Chris­ topher Wren, skaperen av St. Pauls-katedralen i den andre enden av London. Han var død da vest-tåmene kom opp på Westminster Abbey, så han hadde ikke noe med selve byggingen å gjøre. Det er der, mellom disse tårnene, man har hovedinngangen til kirken nå for tiden. Man kan derfor si den er blitt til i tre store sprang med flere århundrer mellom hvert - og med mange mindre tilsprang inni­ mellom. Det er ingen helhet over britenes viktigste kirke, hverken når det gjelder proporsjoner eller linjer. Arkitektonisk er den et miksmaks og et lappverk. Ut fra en rent kunstnerisk vurdering kan man si at den har det 45

samme tilfeldige over seg innvendig også - det litt overlessede i alle detaljene. Det er rett og slett for mye av altfor mange ting. Det er som Vårherre, i den grad han var tenkt å være til stede der, etter hvert er blitt fortrengt av landets egne store menn. Men følelsen av historie der inne, og opplevelsen av sammen­ heng i hele nasjonens liv, er overveldende. Opphøyd i sin mørke sarkofag like bak høyalteret ligger Edward Bekjenneren selv. Rundt ham hviler 70 konger og dronninger, prinser og prinsesser, i den evige søvn. På den ene siden dronning Elizabeth, med høkenese og stram munn, i matt alabast. Ved siden av henne halvsøsteren, Mary bedre kjent som Bloody Mary. På den andre siden, skottenes stolte dronning Mary, stammor til stuartdynastiet som skulle bringe så mange ulykker over det engelske folk. Hun ligger der med sitt medbrakte hode - hun ble dømt til døden og halshugget av Eli­ zabeth. Sønnen hennes, James I, ga henne en like fin grav som Elizabeth i Westminster Abbey, da han ble konge. Ikke alle har fått ligge i fred der inne. Oliver Cromwell, Eng­ lands riksprotektor etter borgerkrigen i 1640-årene ble stedt til hvile lengst oppe i kapellet til Henry VII, den fineste plassen i kirken etter Edward Bekjennerens egen grav i koret. Så hadde han da også selv valgt den ut. Cromwell ble gravd opp igjen så snart stuartene kom tilbake på tronen, og hengt i likskrudet sitt oppe i Hyde Park. Etterpå ble hodet hans satt på stake på taket av Westminster Hall, selve storsalen til Westminster-palasset, til skrekk og advarsel. Etter annen verdenskrig ble plassen etter Cromwell gjort til æreskapell for Royal Air Force til minne om de britiske flygerne som reddet London og Storbritannia - og resten av verden - dabritene sto alene igjen mot Hitler under «Battle of Britain» i 1940. Men sarkofagen med benrestene av helgenkongen er og blir midtpunktet i den mektige korskirken. Og kroningsstolen med «Skjebnestenen» står fortsatt i koret, som den har gjort det siden Edward I's tid. Det skal være selvsamme stein som Jakob hvilte sitt trette hode mot da han drømte om en stige som gikk like inn i himmelen, ifølge Bibelens ord. Man kan gjeme spørre hvordan i all verden 46

den kunne havne på de britiske øyer. Og det finnes også en helt usannsynlig historie om hvordan det skjedde, om Josef av Arimatea og andre bibelske personer som halte og dro på denne steinen, til Hellas og gjennom Middelhavet, til Spania og derfra til Irland. Dem om det. Det er i hvert fall et faktum at da Edward I tok den med seg til London som krigsbytte etter seieren over skottene i 1296, hadde den vært kroningsstein for skotske konger i 400 år. Navnet «Skjebnestenen» hadde den fått fordi den skulle stønne og ynke seg hvis det satte seg en konge på den som ikke hadde rett til kronen. Kong Edward ga ordre om at det skulle bygges en ekstra fin stol i Westminster Abbey, med plass til steinen under setet. Stolen ser nokså medtatt ut nå til dags, og det har sine grunner. I middelalderen, når det var smått med kollekten til munkene i kirken, kunne det hende at publikum fikk lov til å prøve kroningsstolen mot en ekstra slant. En tid var det også sport blant kjekkaser i London å skjære initialene sine i stolen når ingen passet på den - den er full av bokstaver og årstall. Elevene ved Westminster-skolen, som ble opprettet av dron­ ning Elizabeth i tilknytning til kirken, hadde det med å lure seg inn og sitte i kroningsstolen om natten, for å vise hvor modige de var. Like før første verdenskrig ble stolen sterkt skadet ved en eks­ plosjon. Det var en kvinnesakskvinne, en sufragette, som hadde plassert dynamitten der for å vekke oppmerksomhet for sin sak. Under annen verdenskrig ble steinen gravd ned under kirken og et kart som viste hvor den befant seg, ble sendt til oppbevaring hos den kanadiske regjering i tilfelle av tysk okkupasjon. Stolen ble evakuert til et hemmelig sted. I 1950, da stolen og steinen var kommet på plass igjen, ble «Skjebnestenen» rett og slett stjålet. Den ble brukket løs fra fes­ tene under stolen, men hvordan tyvene fikk den med seg i nat­ tens mulm og mørke, er man ennå ikke helt sikker på - den veier oppimot 100 kilo. Man tror de må ha halt den etter seg i en sekk, tvers over plassen til parlamentet, hvor de hadde en bil ventende. Det viste seg senere at det var skotske nasjonalister som hadde tatt den - det var vel temmelig opplagt, siden skottene alltid har 47

regnet steinen som engelsk tyvegods, og aldri har gitt opp håpet om å få den tilbake. Den var forsvunnet i lengre tid, men kom til rette såvidt tidsnok til at dronning Elizabeth II kunne sitte på den da hun ble kronet i 1953, akkurat som hennes forgjengere hadde gjort det i 650 år. Blant skotske patrioter har det senere vært ymtet om at de bare leverte fra seg en etterligning av den ekte kroningssteinen - den ser nemlig ganske alminnelig ut - og at den virkelige, hellige steinen som Jakob drømte seg inn i himmelen på, er gjemt vekk - inntil Skottland får sin frihet tilbake og sin egen konge igjen. Man får tro hva man vil, som med så mange ting i livet. Som den fremste kirken i landet fikk Westminster Abbey mange religiøse relikvier etter hvert, fra folk som valfartet dit fra nær og fjern. Det var bl.a. et stort utvalg av løstenner fra kjente helgener. Det fineste av alt var beltet til jomfru Maria som hun skulle ha lagt fra seg for den tvilende Thomas - som tegn på at hun virkelig var steget til himmels. Det ble sagt at hvis man bare fikk røre ved dette beltet, kunne man være trygg ved barnefødsler. Westminster Abbey hadde også noen fliser av Maria Magdalenas hår og en flaske med noen størknede dråper av det hellige blod fra Korset. Den vesle flasken ble båret fremst i alle religiøse prosesjoner. Alle disse relikviene, noen mer tvilsomme enn andre i sin opp­ rinnelse, er forlengst borte. De fleste forsvant da Henry VIII brøt med paven og romerkirken på 1500-tallet. Resten ble tilintetgjort som avgudsdyrkelse av Oliver Cromwell og hans strenge purita­ nere hundre år senere. Men Cromwell sparte kroningsstolen - til de grader at han satte seg i den selv da han lot seg utrope til riksprotektor i 1653 etter at Charles I var blitt et hode kortere. Westminster Abbey har alltid vært rikskirken for britene, i mot­ setning til St. Pauls-katedralen som var og er Londons egen kirke. Men Westminster Abbey har aldri vært noen katedral, og den har aldri hatt noen biskop. Fram til reformasjonen var den, som nevnt, en klosterkirke med abbeden som åndelig leder. Etter at klosteret var avskaffet, gjorde dronning Elizabeth kroningskirken sin til en såkalt kollegiat-kirke, direkte underlagt henne selv som 48

troens forsvarer - slik det heter i den offisielle kongetittelen den dag i dag. Erkebiskopen av Canterbury, den engelske kirkens overhode forøvrig, har ingen ting han skulle ha sagt når det gjelder West­ minster Abbey. Prosten der står til regnskap for Hans eller Hennes Majestet og ingen andre. Men det er likevel slik at det er erkebiskopen av Canterbury som får sette kronen på hodet til kongen - eller til dronningen, dersom hun er en herskende monark - når det er tronskifte. Det er det mest høytidelige øyeblikket i nasjonens historie, og som regel går det bra. Men innimellom kan det skje latterlige ting. Dronning Anne, som kom på tronen i 1702, var så svær og tung at hun måtte løftes opp i kroningsstolen - og trykkes ned i den. Hun fikk sytten barn som alle døde da de var små, hun led av vattersott og drakk det som kaltes «kald te» brandy eller gin i tekopper. Til slutt måtte de lage en bærestol til henne, for å få henne opp trappene. Under kroningen i Westminster Abbey viste det seg at også kronen var for liten til henne og det var et svare strev å holde den på plass. Da det ble dronning Victorias tur i forrige århundre, var erke­ biskopen så gammel og gebrekkelig at han ikke kom seg opp igjen etter at han hadde knelt for henne. Victoria var selv med på å få ham på bena - med kronen på hodet. I de tidligste tider ble både kongekronen og de andre kronjuve­ iene oppbevart i Westminster Abbey, antagelig fordi man trodde at ingen våget å stjele dem fra slikt et hellig sted. Men tatt ble de likevel, et tyveri så dumdristig at moderne bank­ ran og togrøveri blir rene bameforestillingen i sammenligning. Det var på 1300-tallet det hendte - mens Edward I igjen var på hærtog mot skottene. Dengang fantes det ikke noe statsbudsjett, heller ingen regje­ ring eller noe parlament i moderne forstand. Kongen styrte selv, skattene ble betalt direkte til kongen og alle offentlige utgifter ble dekket fra det kongelige skattkammer. Som altså befant seg nede i krypten, kjelleren i Westminster Abbey. Det var derfor mer enn kroner og sceptere der nede, det var hauger med klingende mynt også, faktisk hele statskassen. 49

Den kongelige skattekisten står der fremdeles, med tre store låser på - den er så diger at den må ha blitt laget inne i selve krypten, for det er ikke råd å få den inn eller ut døren. Med kongen langt borte på ubestemt tid må fristelsen ha blitt for stor. I hvert fall slo noen av munkene seg sammen med sjefen for kongens vakt i Westminster-palasset like ved. De tok til å tiske og hviske. Og det endte med at de tok det som var i kisten. Tyveriet ble ikke oppdaget før mange måneder senere, da kong Edward kom hjem fra Skottland. Men i virkeligheten var de blitt oppdaget på fersk gjerning - av en liten from munk på vei til aftenbønn. Broder Benedictus ble slått ned på flekken og gravd ned i kirkegulvet, hvor det forøvrig lå mange fromme menn fra før. Så det ikke skulle finnes noe lev­ ende øyenvitne. Det ble nå oppklart likevel til slutt. Selveste abbeden og femti av munkene hans ble kastet i fengsel i Tower-festningen hvor de smått om senn bekjente alle sine synder. De fleste fanger gjorde det, når de hadde vært innom torturkamrene noen ganger i William Erobrerens mektige borg lenger nede langs elven. Det kongelige tyvegodset ble også funnet, det aller meste. Det var spredt ut over hele landet - de fant det i Themsen og under gravsteiner på kirkegården rundt selve Westminster Abbey. Det var blitt omsatt på gaten på østkanten av London, og man kom over kronjuveler helt oppe i Skottland. Det var bare lederen for komplottet, sjefen for slottsvakten, som måtte bøte med livet, merkelig nok. Til gjengjeld skal han ha blitt flådd levende. Og skinnet hans, eller hva man skal kalle det, ble spent ut over døren til skattkammeret, - så ingen skulle prøve seg en gang til. Det sies at man fremdeles kunne finne skinnfiller etter denne Richard de Podlicote da man pusset opp døren for en tid siden. Lille broder Benedictus er blitt gående og rusle inne i kroningskirken til denne dag. Han blir sett rett som det er, og han er det snilleste og mildeste gjenferd som tenkes kan. En spe liten fyr i brunt, med hendene foldet over bønneboken og hodet bøyd inn under den grove munkehetten. Og han svever en tomme over gulvet - for så mye er hellene i gulvet slitt ned siden den gang. 50

Det var etter denne affæren all den kongelige stasen ble overført til Tower-festningen, og der er den ennå. Ikke alle Englands konger og dronninger ligger begravd i West­ minster Abbey. Henry VIII ville heller ligge i St. George-kapellet ute på Windsor slott. Han sprakk forresten og kisten revnet under gravferden fra London oppover Themsen. Det var varmt i været, det trakk ut med bisettelsen, og han hadde jo fått helt groteske dimensjoner etter hvert. Bare én av de seks konene hans er havnet i Westminster Abbey, Anne of Cleves, den fjerde i rekken. Hun var tysk prinsesse og kongen tok henne mest av politiske grunner - han trengte en alli­ anse med de protestantiske fyrstene i Tyskland mot den katolske franske kongen. Han hadde bare en tegning av henne å gå etter, riktignok laget av selveste Hans Holbein. Da han fikk se Anne selv, snudde han seg bort og ba om en stiv dram. Hun ble aldri annet enn «merra fra Flandern» for ham. Han ville ikke røre henne og det reddet antagelig livet hennes. Det ga henne til og med en plass inne hos Edward Bekjenneren til slutt, i motsetning til de andre frillene til Henry VIII. Den siste kongen som kom på plass i Westminster Abbey, var George II. Resten av hannoverkongene og de som kom etter dem, er havnet i Windsor - dronning Victoria fikk bygd et eget kongelig mausoleum der ute, ikke langt fra selve slottet. Det er blitt trangt om plassen for andre dødelige også i West­ minster Abbey. Det er fremdeles plass til en og annen krukke med støv, for landets største kvinner og menn. Men det blir mest med bare navnet i steingulvet eller en minneplate i veggen nå til dags. En av de ferskeste er platen for Winston Churchill - selv ville han legges i familiens grav ved Blenheim slott, hvor han ble født. I dette århundre er det bare et helt ukjent menneske som er blitt lagt i skikkelig grav, med jord rundt, i Westminster Abbey. Det er den ukjente soldat fra skyttergravene på vestfronten i første verdenskrig. Han ble lagt ned på den andre årsdagen for våpenstillstanden, den 11. november 1920. Det var brakt over 100 sekker med jord fra slagmarken i Frankrike som han skulle ligge i. Og den mørke marmorplaten over graven kom fra Belgia. 51

«De la ham til hvile blant konger fordi han hadde gjort vel mot Gud og hans hus,» står det på platen over den ukjente soldat. Hans nærmeste nabo er David Livingstone, den store oppda­ gelsesreisende. Han ble funnet død i en hytte langt inne i Afrika - og innfødte bar ham flere tusen kilometer gjennom ørken og jungel for at han skulle få en grav blant konger, han også. Døden synes å ha sin egen rettferdighet i britenes rikskirke, den stemmer ikke alltid overens med livets. Ben Jonson som var Shakespeares samtidige og nære venn, står oppreist i graven sin. Det var ikke penger nok etter ham til å betale for full gulvplass. I dikternes hjørne er det blitt så folksomt etter hvert at man må lete etter den største av dem alle. William Sha­ kespeare står oppe på en hylle på veggen og ser ned på de andre med et nokså mellomfornøyd uttrykk i de kloke øynene. Og blant statsmennene finner vi William Gladstone og Ben­ jamin Disraeli - den flammende liberale høvdingen og den kon­ servative imperiebyggeren - nesten kinn mot kinn, enda de ikke kunne fordra hverandre mens de kjempet om makten i forrige århundre. Gladstone sa om Disraeli at han var falsk inn i døden. Disraeli sa om Gladstone at hvis han falt i Themsen, var det et uhell - om noen trakk ham opp igjen, var det en ulykke. Georg Friedrich Handel er der, han ble hoffkomponist hos de første hannoveme på tronen. George I var så umusikalsk at han skal ha trodd det var kongesangen de spilte da han hørte Halleluja-koret i Handels Messias for første gang. Kongen reiste seg, og det gjør britene fremdeles når Halleluja-koret synges. En annen versjon går ut på at han hadde sovnet og at han spratt opp i ren forskrekkelse. Ser man nærmere etter i krokene, finner man litt av hvert. Til og med en mann som skal ha blitt 150 år - han levde under ti konger, om det er noen som vil tro det. En bokser fra fordums tid er blitt nær nabo til Frelsesarmeens skaper. Det er bolde krigere som har vunnet slag ingen husker lenger. Det er kongelige svigermødre, alle slags grader i teologien, der er heltene og geniene i nasjonen og de mer subsidiære størrelsene som bare var trofaste i tjenesten. Fortidens marmor og minneplatene i gulvet slites ned av turis­ tenes ærbødige skritt. Århundrenes glorie og gull, de kjente nav52

nene og de stolte ordene blir mer utydelige for hvert slektsledd som kommer og går. Det er bare et spørsmål om tid, når de blir helt uleselige. Men selv tiden er en nokså relativ affære. Og inntil videre er det mer enn nok historie å ta av - i St. Peters kirke, som han altså selv velsignet med løfte om godt fiske i elven.

Tower-festningen det uhyggeligste sted på jorden

William Erobreren tok ingen sjanser. Som det stolte navnet hans sier, var han en krigens mann. Han ble ingen folkekjær konge, for engelskmennene var og ble han en fremmed voldsmann. Derfor bygde han seg en borg i London, så snart han hadde fått kronen på hodet. Han hadde slikt hastverk at han visstnok nøyde seg med et tårn av tømmer i første omgang - med en jordvoll rundt. Og han la borgen lengst øst i byen, opptil den gamle bymuren etter romerne, der hvor muren nådde ned til Themsen - like ne­ denfor brua over elven. Den skulle først og fremst gi ham selv og slekten hans den trygghet mot en by og et folk han aldri kunne stole helt på. Men den skulle også gi ham mulighet til å komme seg unna, nedover elven eller over brua og sørover i landet, dersom det ble for farlig for ham i byen. Samtidig kunne han forsvare London fra borgen hvis en fiende skulle komme sjøveien - opp Themsen, slik det hadde hendt så ofte mens vikingene herjet som verst. Da tingene begynte å falle til ro etter erobringen i 1066, tok William til å bygge en skikkelig festning av stein. Han rakk ikke å føre opp mer enn et tårn. Til gjengjeld var det noen virkelig massive greier, en diger firkant av lys stein som normannerkongen hadde fått over fra sine egne hjemlige trakter - fra Caen i NordFrankrike. Derfor kom det til å hete «The White Tower» - Det hvite tår­ net. Yttermurene er fra fem til åtte meter tykke, det skulle bli det største normanniske tårn som fantes den gang og som finnes nå. På 1300-tallet ble det bygd en stor ringmur med tretten mindre tårn rundt Det hvite tårnet. Og enda et par hundre år lenger fram i tiden, under de første tudorkongene på 1500-tallet, var det kom­ met en ringmur til rundt borgen - utenom den forrige. Den hadde 54

også sine tårn - seks nye bare ut mot Themsen. Og det var i denne ytre ringmuren «Traitor's Gate» - Forrædernes port - kom til å ligge, ut mot Themsen og ned i elven ved høyvann, slik at fangene kunne bli rodd direkte inn til fengslet sitt. Som kroningskirken Westminster Abbey står for britenes his­ torie i dens høyeste stunder av ære og tro står Towerfestningen lenger nede ved Themsen for britenes historie i dens dypeste stun­ der av fornedrelse, terror og vold. Det var ikke ment slik. Det hvite tårnet skulle være kongebo­ lig - og var det også for normanner-kongene. Øverst i tårnet lå Williams egne gemakker, i etasjen under hadde han rådssalen sin, enda lenger ned kom det kongelige kapell. På bakkeplanet holdt slottsvakten og krigerne hans - og dypt nede, i mørke celler under jorden, var det fangehull og torturkammer. Det var alltid en viktig del av en middelalderborg. Som festningen vokste og flere og flere tårn dukket opp rundt det massive hvite tårnet i midten, kom stadig flere av rikets funk­ sjoner til å havne der. Det viktigste våpenarsenalet i landet ble lagt der. Det kongelige skattkammeret med kronjuveiene fikk plass der. Den kongelige mynt likeså, det ble det eneste sted hvor man hadde lov til å lage penger. Og alle rikspapirene ble oppbevart der. Tower-festningen var den tryggeste plass som fantes i landet. Med tid og stunder skulle man få en dyrehage der også. Og det første kongelige observatoriet kom på toppen av William Erobre­ rens hvite tårn. Men først og fremst er Tower-festningen blitt stående som retterstedet, selve blodplassen i britenes liv gjennom snart tusen år - med skafott og øks, fangehull og tortur, mord og hevn. Den store engelske historikeren Thomas Macaulay kalte borgen den tristeste plass på jorden. Vi kan godt legge til at det er den uhyggeligste også, den blodigste og den mest makabre. Det hopper svære, svarte ravner omkring på grønnsværet inne i den tunge middelalderborgen, og det er som om de hese skrikene fra disse uhyggens fugler like gjeme kunne komme fra sjeler i nød. Det har vært nok av dem i «The Bloody Tower» - Det blodige tårnet - og de andre tårnene i århundrenes løp. Lenge ble det sagt at det var Julius Cæsar som hadde bygd borgen. Selv Shakespeare nevner det, og synes å tro på det, 55

i flere av sine historiske skuespill. Men det holder altså ikke stikk. Det ble også påstått - og trodd - opp gjennom hele middelal­ deren at borgen var murt opp med okseblod i mørtelen. Men de blodige gjerningene der inne begynte i hvert fall temmelig snart. En av de første piominente fangene var Ranulf, biskopen av Durham, som dessuten var kansler for William II, sønnen til Wil­ liam Erobreren - han kaltes Rufus på grunn av det røde håret sitt. Men biskop Ranulf kunne mer enn sitt Fadervår, han fikk smug­ let inn en taukveil i en butt med vin - drakk vaktene fulle på vinen og firte seg ned fra tårnet i tauet. Han kom seg til Frankrike, ble tatt til nåde av den neste kongen, Henry I, en yngre bror av Rufus - og bygde senere Durhamkatedralen, som han trygt kan være bekjent av. Senere fanger slapp ikke så lett fra det. Den siste «ekte» prinsen av Wales, Griffith - sønn av walisernes siste egne konge Llewellyn - prøvde også å fire seg ned fra tårnet. Men han måtte lage seg et rep av strimler fra sengklærne og nattøyet sitt - og det røk. De fant ham nedenfor muren neste morgen - «hodet og nakken var knust mellom skuldrene, et lite oppbyggelig syn», som det het i krøniken etterpå. Dette var på kong Edward I's tid, altså på 1300-tallet. Det var han som endelig fikk fred med waliserne. De insisterte på å styre seg selv og han lovet dem «en prins som er født på Wales'jord og ikke snakker et ord engelsk». Men det var juks alt sammen. Han oppholdt seg på Caemarvon slott i Wales på den tiden, - og det waliserne ikke visste, var at dronningen hans, Eleanor, gikk med barn. Og da barnet var født, holdt han det fram på skjoldet sitt, foran slottet og sa til waliserne: «Se, her er prinsen deres!» Det er fra den tiden en engelsk tron­ arving kalles prins av Wales - og ikke «kronprins» som i andre kongeriker. Det hører også med til historien, etter dette kongelige juksemakeriet, at prinsen av Wales alltid blir innsatt i verdighe­ ten under en investitur på Caemarvon slott. Den siste var prins Charles i 1969. Det var også under Edward I det skjedde at alle jødene i Lon­ don ble sperret inne i fangehullene under Det hvite tårnet. De var 56

kommet over med William Erobreren, for å drive med pengeveksling - det var ågervirksomhet og en dødelig synd for de «kristne» engelskmennene og normannerne. Nå ble jødene beskyldt for å ha klippet av hjørnene på pengene de vekslet og lånte ut - for å snyte på sølvet. Det var 600 jøder i London og over 200 strøk med av sult og tørst nede i fangehullene. Resten ble jaget ut av landet og fikk ikke komme tilbake før Oliver Cromwell hadde tatt makten som riksprotektor. Konger er blitt myrdet i festningen. Henry VI ble hugget ned foran alteret i slottskapellet der inne i 1471. Det var hertugen av Gloucester som visstnok sto bak det - han ble senere konge selv, som Richard III. Denne Henry VI hadde forresten arvet den franske kongekro­ nen også, etter sin far Henry V, heltekongen som slo franskmen­ nene ved Agincourt i 1415, giftet seg med datteren til den franske kongen og dermed også fikk arverett for sin sønn til den franske kronen. Henry VI ble faktisk kronet både i London og Paris. Men herligheten varte ikke lenge. Henry VI var en svak konge, mer opptatt av boklige sysler enn av krig og konflikter. Han mistet snart Frankrike - det var på denne tiden Jeanne d'Arc var på ferde der. Og i England tok de store, sterke adelsfamiliene til å slåss mot hverandre, i det som er blitt kalt Rosekrigene, fordi den ene parten hadde en hvit rose som symbol - den andre parten en rød rose. Henry VI ble tatt til fange flere ganger og sperret inne i sin egen borg ved Themsen - hvor han endte med et sverd i ryggen. Det var han som stiftet Eton College, den fineste privatskolen i landet, like ved Windsor-slottet. På dødsdagen hans, den 21. mai, kommer alltid en flokk skolebarn fra Eton med blomster til stedet i Wakefield-tåmet, der han ble drept. I «Det blodige tårnet» - ble kong Edward V myrdet sammen med broren sin, hertugen av York. Kongen var bare 12 år, broren fem år yngre. Og det er hertugen av Gloucester som har fått skyl­ den for disse mordene også. Han var onkel til den vesle kongen, og skulle styre for ham - som en slags regent - til han ble voksen. Ingen vet hvordan de to pjokkene ble drept, de ble rett og slett borte i 1483. Men man fant knoklene etter to barn under en steintrapp i «Det blodige tårnet» to hundre år senere, og kongen 57

på den tiden, Charles II, sørget for at de fikk en pen begravelse i Westminster Abbey, som andre kongelige personer. Tre engelske dronninger mistet sitt hode i Towerfestningen, i hvert fall to og en halv. Det var først og fremst to av de seks dronningene til Henry VIII - kone nummer to, Anne Boleyn, og kone nummer fem, Catherine Howard. Kongen hadde fått panikk fordi han ble uten en sønn som kunne bli konge etter ham. Den første dronningen hans, den spanske Catherine av Aragon, hadde gitt ham en datter, den senere dron­ ning Mary Tudor - «Bloody Mary». Etter nesten tyve års ekteskap hadde han gitt opp Catherine. Nummer to, Anne Boleyn, hadde heller ikke greid å gi ham en sønn - bare en datter, som skulle bli dronning Elizabeth I. Og da kongen oppdaget at hun hadde blunket til minst én av ridderne hans, ble det tommelen ned for henne. Da hun var dømt til døden for utroskap, ba hun kongen om at henrettelsen måtte skje med et skarpt sverd, i stedet for med øks. Han innvilget hennes siste ønske og tilkalte en fransk ekspert, skarpretteren i Calais som fremdeles var en engelsk by på denne tiden. «Min stakkars lille hals,» sa Anne Boleyn da hun la hodet på blokken. Catherine Howard, nummer fem, fikk ikke barn med kongen i det hele tatt. Det var neppe dronningens skyld. Han var blitt tung og skrøpelig nå. Hun var ung og fyrig, og det var kanskje sant at hun hadde hatt affærer med både den ene og den andre kavaleren ved hoffet - bak kongens rygg. Catherine var ikke skvetten av seg - kvelden før dødsdommen skulle fullbyrdes, fikk hun blokken brakt inn på rommet sitt. Hun ville prøve seg på det som skulle skje - en generalprøve. Hun ville dø på en måte som var en dronning verdig, og historien sier at det gjorde hun. Den tredje - eller halve - dronningen som mistet hodet sitt der inne, var bare en jentunge. Det var Jane Grey, hun var ikke mer enn 16 år og blir gjeme kalt «ni-dagers-dronningen». Om hun var dronning i det hele tatt. Det var nemlig ikke så sikkert hvem som hadde mest rett til 58

tronen etter at Henry VIII var borte. Han hadde jo ikke villet ved­ kjenne seg ekteskapene med de to første dronningene, som han hadde fått døtrene Mary og Elizabeth med. Derfor var det de som mente at barna var uekte og følgelig ikke hadde noen rett til tronen. Med den tredje konen sin, Jane Seymour, hadde han omsider fått en sønn. Men dronningen døde i barselseng, og gutten deres var bare ti år gammel da han kom på tronen som kong Edward VI. Han måtte ha en «protector» - en beskytter - til å styre for seg. I denne situasjonen var det at den vesle kongen - som døde før han ble voksen - ble overtalt til å gå med på at lady Jane Grey skulle få kronen etter ham. Hun var barnebarns barn av den første tudorkongen, Henry VII - mer var det ikke, hva slektskap angår. Derimot var hun gift med sønnen til veslekongens «beskytter», hertugen av Northumberland. Stakkars lille Jane Grey, ennå bare et uskyldig pikebarn, giftet bort i et dynastisk renkespill, var dronning i ni dager. Det ble et kupp som ikke lyktes, for Mary Tudor handlet raskt. Hun fikk både vesle Lady Jane og mannen hennes, Lord Guildford Dudley, inn gjennom «Forrædernes port» i Towerfestningen - og det satte skrekk i livet på eventuelle andre kandidater til den ledige tronen. Marys halvsøster Elizabeth havnet i Tower-fengslet hun også, siden hun var den farligste konkurrenten. Hun kom seg ut av knipen med livet i behold - men bare såvidt. For vesle Jane og mannen hennes, Lord Dudley, nyttet ingen bønner. På veien til skafottet passerte Jane kjerren med den hodeløse kroppen til ektemannen. De hadde tatt ham først og var ikke innstilt på å spare hennes følelser. Da hun hadde fått bindet for øynene, kunne hun ikke finne blokken. «Hvor er den? Hva skal jeg gjøre?» spurte hun. Hun fikk den hjelpen hun trengte - og skarpretteren kunne jobben sin. Det gikk ikke alltid så sømmelig for seg. Hertuginnen av Salis­ bury var over 70 år gammel da det var hennes tur - og hun nektet plent å legge hodet på blokken. Det endte med at bøddelen løp etter henne rundt retterstedet og hugg hertuginnen ned der han endelig fikk tak i henne. Hun var blitt beskyldt for å ha intrigert mot Henry VIII, som så mange andre. Det ble sagt at mannen med øksen trengte tre hugg før det var over for jarlen av Essex, dronning Elizabeths yndling og kavaler. 59

Han fikk sin dom etter et dumdristig forsøk på å få Londons be­ folkning med seg i en oppstand mot dronningen. Elizabeth hadde engang gitt ham en ring som han kunne sende henne som en bønn om hjelp hvis det sto om livet. Han sendte ringen til henne mens han ventet på at dødsdommen skulle full­ byrdes. Ingen vet om ringen kom fram. Festningen ved Themsen ble faktisk som et makabert statussym­ bol i døden, for det var bare de store og mektige i riket som havnet i «Det blodige tårnet», eller et av de andre tårnene, og fikk bli et hode kortere inne i selve borgen - de som hadde truet kongen eller dronningen i egen person. En slik «privat» henrettelse var ment som en siste allemådigste gunstbe visning, siden de slapp den offentlige forestillingen og fornedrelsen som fulgte med folkets forlystelser når det skjedde ute i byen. De fleste fangene inne i Tower-festningen ble marsjert ut til det vanlige retterstedet på Tower Hill, en liten høyde ovenfor borgen. Selv en stor og æret person som Sir Thomas More måtte bøte med livet utenfor murene. Han hadde vært Henry VIIFs lordkansler og i praksis Englands statsminister da han havnet i Tower, han også. Dette var på den tiden da Henry hadde røket uklar med paven i Roma, og lordkansleren hans hadde nektet å gå med på at kongen skulle være overhode både for stat og kirke. «Jeg er en tro kongens tjener, men Gud kommer først,» sa han da han sto for retten i Westminster-hallen, anklaget for høyforræ­ deri. Og det ble han dømt på. «Gi meg en hånd så jeg kommer trygt opp,» sa den skrøpelige Sir Thomas da han ble ført opp på skafottet på Tower Mill. «Ned trenger jeg ingen hjelp,» la han til. Som skikken var, ble hodet hans satt på stake over porten til London Bridge. Datteren hans, Margaret, skal ha fått det tilbake for tredve shillings av bruvokteren - han skulle si at det måtte ha falt i elven. Det kunne være opptil femti slike hoder til skrekk og advar­ sel på brua. Det var en tid med sammensvergelser og opprør og splid og forræderier. Kongene stolte ikke engang på nærmeste slekt og 60

venner - like lite som de stolte på ham. Under Henry VIII hendte det at det ikke fantes en levende hertug igjen i landet - de var henrettet eller hadde flyktet av frykt for sitt liv, alle sammen. Kvinnene som fulgte etter ham på tronen var ikke stort nådigere. Datteren Mary som fikk tilnavnet «den blodige», var katolsk og fanatisk i sin tro. Tre hundre protestanter ble brent på bålet, mens hun var dronning, de fleste ved Smithfield - det som senere skulle bli kjøttmarkedet i London. Og selve den store Elizabeth var ikke større enn at hun sendte sjøhelten Sir Walter Raleigh til Tower fordi han hadde hatt en affære med en av hoffdamene hennes, uten å be om lov til det av dronningen. Hvis det ikke er formastelig å ha en favoritt blant alle de berømte fangene i Tower-festningen, så må det bli nettopp ham. Sir Walter Raleigh oppholdt seg der i tretten år tilsammen. Han hadde vært med på å knuse Den spanske armada da den kom seilende opp Kanalen i 1588, i et endelig oppgjør mellom de to største sjømaktene på den tiden. Sammen med Sir Francis Drake og de andre av Elizabeths store sjøkapteiner. Han hadde vært den ledende ånd og drivende kraft i opprettelsen av de første engelske kolonier i den nye verden i vest. Virginia var hans verk, kalt opp etter «the Virgin Queen» - Jomfrudronningen. Han var statsmannen, den politiske tenkeren, blant Eliza­ beths favoritter. Hans idéer om et britisk imperium, basert på en sterk flåte, skulle bli fullbyrdet 200 år senere. Han var en av sin tids fremste poeter også, og skrev sonetter som ikke lå noe særlig tilbake for dem som kom fra Shakespeares egen hånd. Men så går han bort og blir forelsket i denne hoffdamen. Hun het Elizabeth, hun også, og fikk kjælenavnet Bess - Throgmorten. Da han satte barn på henne, var forholdet ikke til å skjule lenger. Dronningen ble rasende, hun kunne aldri dele sine kavalerer med noen. Og inn på Tower bar det med dem, begge to. Barnet deres, sønnen Carew Raleigh, ble til og med født der inne. Det fantes ikke noe mer allsidig menneske enn Walter Ra­ leigh blant Elizabeth-tidens mange spennende personer, av begge kjønn. Dronning Elizabeth tilga sin tidligere første-kavaler med tid og 61

stunder, eller lot som om hun gjorde det. Men Raleigh kom aldri helt til topps igjen i hennes eller rikets gunst - det gikk forresten for det samme så lenge hun satt på Englands trone. Til gjengjeld var han oppriktig glad i sin andre Bess, den forhenværende hoffdamen - og hun i ham - til sine dagers ende. Da den store Elizabeth døde og den veike James I kom på tronen, sønnen til Mary Stuart av Skottland, havnet Sir Walter Raleigh i «Det blodige tårnet» enda en gang og nå for godt. Det var aldri helt klart hva han satt inne for. Antagelig var det storpolitikk det dreide seg om. Raleigh ville ha en real og avgjør­ ende krig med Spania, han ville etablere Englands makt på havet en gang for alle, frata spanierne alle deres nye besittelser på den vestlige halvkule og dra ut for å erobre verden for det engelske flagg i alle retninger. Men kong James I ville ikke ha krig. Han ville stelle med sitt. Og da Spania krevde at Sir Walter Raleigh måtte straffes for sine misgjeminger, gikk han mer eller mindre med på det. Raleigh hadde det ikke like ille i alle de tretten årene han var fange i tårnet. Han lå ikke i lenker og ble ikke torturert. Bess og barnet fikk faktisk lov til å flytte inn til ham av og til. Om kveldene kunne han spasere oppe på borgmuren, Londons befolkning kom i store skarer for å beskue den stolte mannen der han spankulerte fram og tilbake - dampende på den berømte pipen sin. Det var nemlig Raleigh som hadde brakt med seg tobakken hjem til England, den første Virginiatobakken fra den nye verden. Første gang han røkte offentlig, på et vertshus i London, slengte en av tjenerne et krus øl i fjeset på ham. Han trodde det var oppstått brann i gjestens fippskjegg, da han så røyken. Inne i «Det blodige tårnet» skrev Raleigh en svær verdenshis­ torie - som lærebok for kongens egen sønn, tronarvingen prins Henry som forresten døde før sin far og derfor aldri ble konge. Raleighs verdenshistorie ble den første store bestselger i ver­ den, utenom Bibelen, for den ble oversatt til alle de store språk og lest overalt hvor det fantes lesende mennesker på den tiden. Etter tretten år i tårnet foreslo Raleigh for kong James I at hvis han fikk lov til å dra ut for å finne El Dorado - selve gull-landet - skulle kongen få alle rikdommene når han kom tilbake. Mot at han selv fikk beholde livet og fikk leve som en fri mann. 62

I yngre år hadde Raleigh også vært på oppdagerferd langs de store flodene i Sør-Amerika, som Amazonas og Orinoco - og der hadde han hørt tale om et fabel-land inne i urskogen, fullt av gull og sølv og edelstener. Kongen var som alltid i pengeknipe - og sa ja til forslaget. Raleigh dro ut med flere skip og fant naturligvis ingen ting. Og da han kom tilbake med tomme skip, var det ute med ham. Det hadde vært et spørsmål om gullet eller livet. Han fikk ikke innvilget noen privat eksekusjon inne på Towerfestningen. Kong James forordnet tvert imot at det skulle skje foran parlamentet - mer offentlig kunne det neppe bli. Sir Walter Raleigh nektet å ta imot bind for øynene. Og han krevde å få kjenne etter om øksen var skarp nok. «Dette er en skarp medisin for alt det vonde,» sa han og nikket med hodet. Da bøddelen nølte med å gå til verket, ropte han: «Ta deg sammen, mann! Strike!» Dette var i 1618. Og de la ham, kanskje den største av alle de store elizabethaneme, sjøfareren og dikteren, i den vesle St. Margaret-kirken, som er parlamentets egen kirke bare et steinkast unna, like opptil Westminster Abbey. Det står en liten minnetavle inne i kirken, i en krok til høyre for alteret. «Reader, should you reflect on his crimes, remember his many virtues, and that he was a mortal,» står det. «Leser, hvis du skulle minnes hans forbrytelser, så kom i hu hans mange dyder - og at han var et dødelig menneske.» Som ettermæle for en av Englands mest fascinerende person­ ligheter, er det vel noe knuslete. Tower-festningen har flere artigheter å by på. Under Henry III, omkring 1250, kom det «en hvit bjørn» som gave fra Norge til menasjeriet i borgen. Regnskapene kan fortelle om kongelige bevilgninger til et langt tau for bjørnen når den ville ut i Themsen etter fisk - og til en jemlenke og en munnkurv når den var ute av vannet. Natten før kroningen pleide kongene å tilbringe i Towerfestningen sammen med ridderne av «The Order of the Bath» - Badeordenen - det var de som bisto kongen i badet når han skulle renses både på kropp og sjel for den store handlingen - bønnen kom etter badet. 63

Det er slutt på badekvelden og våkenatten i borgen før kronin­ gen. Og midt på 1700-tallet ble bøddeløksen satt bort for godt. Det siste hodet som falt, i 1747, tilhørte en skotsk adelsmann, Lord Lovat - en skrøpelig herre på over 80 år som måtte bæres i stol opp til skafottet. Det er alltid en av landets store hærførere, sjelden noe mindre enn en feltmarskalk, som er overhode for Towerfestningen. Han kalles kongelig konstabel og får to nøkler av gull til porten. Vak­ tene er kledd i uniformer fra tudortiden, med pottehatt av svart fløyel, stiv kniplingskrage, våpenskjold av purpur, røde strømper og svarte spennesko. Våpnene er også av eldre modell - spyd og øks. Fremdeles er Tower-festningen selve riksfengslet hvor forræ­ dere mot land og konge skal få sin straff. Både under den første og den annen verdenskrig ble spioner skutt i Tower. Det var også der Hitlers stedfortreder, Rudolf Hess, havnet da han hoppet ut fra et fly over de britiske øyer i 1941, i et selsomt forsøk på å få til fred med Storbritannia. Alle de flyvende bombene som ble sendt mot London i krigens siste år, ble visstnok siktet inn mot Tower-festningen. Ingen traff. Det het seg at så lenge ravnene ble værende i Towerfestningen, ville London og det britiske imperiet bestå. Imperiet er borte, men ravnene hopper omkring som før, der øksen falt. Og London har tydeligvis ikke tenkt å pakke sammen med det første. Historien gjør som den selv vil, når det kommer til stykket, og skjebnen kan være et like forunderlig skuespill i virkeligheten som i Shakespeares dramaer. Ravnene er stekket for vingefjærene, så de kan ikke fly sin vei. De kan bli opptil et halvt hundre år og de lever i par - som mann og kone. Men de formerer seg ikke. Det kommer alltid tilbud om forsterkninger utenfra når en av de faste ravnene faller fra. Det er seks av dem, britene kjenner dem på fornavn, og det er en egen bevilgning på forsvarsbudsjettet til mat. De er åtselfugler og forlanger kjøtt hver dag. Som de får - rått hestekjøtt. Før i tiden, da festningen raget opp over resten av byen, var ravnene vaktposter oppe i tårnet og varslet hvis en fiende nærmet seg. Det var derfor de skulle ha lønn som soldater. 64

Og turistene vandrer i undring mellom fangecellene og torturkamrene - tre millioner turister, år om annet. Billettkontoret er i «Lion Tower» - Løvetåmet - der de ville dy­ rene holdt til. Også isbjørnen fra Norge som fanget laks i Themsen. Anne Boleyn og Catherine Howard og stakkars lille Lady Jane Grey. Og jarlen av Essex og Sir Thomas More. De ligger like un­ der gulvet i den lave slottskirken bak retterstedet. Alle sammen. Med og uten hode. Det begynner å bli lenge siden. Og godt er det.

London Bridge bygd av ull

London Bridge ble ikke bygd på ull. Men folk trodde virkelig det i flere hundre år - at den tunge brua over Themsen hvilte på baller av ull. Men den ble bygd av ull, forsåvidt som det ble innført en spesiell skatt på all ull som kom inn til byen. For at man skulle få penger til å bygge brua. Derfor het det seg at London Bridge «was made of wool», som kan forstås på begge måter. Det var nok slik misforståelsen oppsto. Først i begynnelsen av 1200-tallet fikk London en bru av stein over elven sin. Til gjengjeld skulle den bli stående i nesten 600 år - og i 500 av disse årene var det den eneste brua over Themsen i selve byen. Det tok over 30 år å bygge den, like lenge som den største kate­ dral. Den hadde 19 spenn og det fantes bare én i hele verden som hadde flere - brua over Rhinen ved Avignon i Frankrike som var bygd like i forveien og hadde 23 spenn. Det kom hus ute på brua, butikker og verksteder, den fikk sin egen kirke og hadde en tid også sitt eget lille slott. Det ble til slutt en hel liten by ute på Themsen. London Bridge var et av middelalderens store underverker. Og det var en prest som bygde den, Peter de Colechurch - Peter fra Cole-kirken, en av de mange små sognekirkene som kom opp i normannemes London. Det var i det hele tatt kirkens menn som sto for de største bygg­ verkene på den tiden. Det hvite tårnet i Towerfestningen ble bygd av en biskop - Gundulf fra Rochester. I Frankrike var det munker som til og med dannet et eget brorskap for bygging av bruer. De kalte seg «Fréres Pontifes», og det var de som hadde æren for mesterverket over dem alle, brua ved Avignon. 66

Peter de Colechurch begynte på jobben i Themsen omkring 1176, og han døde like før den ble ferdig i 1209. De fant knokkelrestene hans nede i en av pilarene til brua da den omsider ble revet i 1820-årene - under kirken han hadde bygd ute på elven til ære for Thomas Becket, erkebiskopen av Canterbury som var blitt myrdet foran alteret sitt og nylig opphøyd til helgen. St. Thomas var født og vokst opp i London, forsåvidt var det en god plass for kirken hans - ute på brua over elven. Themsen kunne være hard mot bruene sine i gammel tid. Så lenge de ble bygd av tre, ble de tatt av flom og tidevann rett som det var. I 1091 gikk det en fæl storm over London, den ødela 600 hus og tok med seg mesteparten av den nye brua som var kommet opp etter den som Olav den hellige rev ned i 1014. London var jo ofte herjet av brann også. Mellom 1077 og 1136 var det åtte store bybranner og de fleste gjorde stor skade på brua. Den siste tre-brua ble ført opp i 1136, av de største almetræme som fantes i vid omkrets. Det nyttet ikke med tre i det lange løp. Borgerne tok til å klage over alle ekstra-skattene de måtte ut med for å holde brua i stand. Det er blitt påstått at man gravde et helt nytt elveleie for Them­ sen mens arbeidet pågikk, slik at brua kunne settes opp på tørr bakke, rett og slett. I så fall tok de etter danske vikinger som gravde en kanal utenom brua over Themsen da de kom for å ta London på 900-tallet. Slik fikk de langskipene sine forbi brua som var sterkt befestet på den tiden. Men for å få elven inn i et helt nytt leie, måtte byggmester Peter ha laget en demning tvers over Themsen - både ovenfor og nedenfor brua på grunn av tidevannet. Og det ville vært et nesten enda større arbeid enn å få selve byggverket opp. Så det er nok mer rimelig å tro at de jobbet ute i elven der den rant, ved siden av gamlebrua. Den måtte holde det gående i all sin skrøpelighet i mellomtiden. Den nye London Bridge ble nesten 1000 fot lang - over 300 meter. Og 40 fot bred - 12 meter. Den hvilte som sagt på 19 buer, med en løftebru omtrent på midten, så skip med master kunne slippe gjennom. De kan ikke ha vært så nøye med tommestokk og metermål, 67

for ingen av spennene er like store - de kunne variere i bredde fra over tyve meter til mindre enn tre. Brua ble ikke rett heller. Det var antagelig slik at de tok seg fram etter bunnen og plasserte grunnpilarene der de fant brukbart feste for dem. De følte seg fram og stolte på øyemålet, mer eller mindre. Selve brufestene nede i vannet ble konstruert på den måten at man først drev veldige trestammer - av alm og eik - ned i bunnen etter mønster av et skip, dvs. spisst i begge ender, slik at det skulle være minst mulig motstand for strømmen i elven når den kom inn ved høyvann og dro ut igjen ved lavvann. Innenfor disse svære stolpene i bunnen fylte man opp med grus og stein - og over dette ble det bygd en solid plattform. Disse fundamentene ble kalt «starlings» og det var oppå dem selve steinbrua kom til å bli bygd. Fundamentene tok så stor plass at de fylte det meste av elveløpet fra bredd til bredd - over to tredjedeler. De åpne spennene utgjorde ikke mer enn 70-80 meter tilsammen. Det førte til at den nye brua langt på vei kom til å virke som en demning. Når tidevannet kom strømmende inn fra havet, ble det et ganske sterkt stryk under den, rett og slett en foss på det verste, med et fall på mange meter. Det var så nifst at de fleste foretrakk å gå i land når de nærmet seg London Bridge og heller spasere forbi - mens fergemennene tok farkosten under brua på egen hånd. Ved høyvann var det ikke mulig å passere i det hele tatt, og selv ved lavvann var det bare ved de bredeste spennene man kunne ta sjansen. Man pleide å regne med at minst 50 mennesker mistet livet un­ der brua hvert år, det skulle bli 3000 tilsammen mens den sto der. Dronning Elizabeth I syntes, som den modige kvinnen hun var, at det var morsomt å «skyte under brua» - som det kaltes. St. Thomas-kirken ute på brua hadde forresten en egen inngang, med fortøyning og trapp, fra en slik «starling» - folk kunne gå til messe der rett fra båt når tidevannet oppførte seg pent. Og de fisket fra disse plattformene også. I hver ende av brua var det fallporter som ble stengt om natten - og som mer enn én gang stoppet opprørske flokker som ville trenge inn i byen med ondt i sinne. 68

Det kunne komme til veritable slag om London Bridge når det var krangel i byen. Og det var storslagne ridderturneringer ute på brua i den praktglade tudortiden. På London Bridge ble kongene mottatt med opptog og fanfarer, gaver og triumfer når de vendte hjem fra korstog, som Richard I - «Lionheart» eller Løvehjerte - på 1200-tallet, og Henry V, da han hadde slått franskmennene et par hundre år senere. Og der sto altså hodene til forræderne på staker, et­ ter at de hadde måttet bøte for sine misgjeminger på Tower Hill. For forbrytelser som ble begått ute på selve elven, var det en spesiell straff. Da ble synderne hengt fra en bryggekant ved Wapping, litt nedenfor brua, til høyvannet var gått over dem tre ganger. For å være på den sikre siden, formodentlig. Stedet er merket av for turistene og heter fremdeles «Execution dock», Henrettelsesbrygga. Men det primitive, brutale livet hadde også sine mer oppløft­ ende sider. Her dro folk over for å oppleve William Shakespe­ ares skuespill som kom i rekke og rad - flere i året mens han skrev som best på 1600-tallet. Det berømte Globe-teatret hans befant seg på sørsiden av elven, like vest for brua. Teatrene var forvist dit, som umoralske, sammen med horehusene. Der fore­ gikk også de andre populære folkeforlystelsene som hanekam­ per og «bear baiting» - bjørner i lenker som hundene ble slup­ pet løs på. Og her tok de veien, fordi det var den eneste veien, alle pile­ grimene som valfartet til Canterbury, 100 kilometer lenger sør i landet, for å finne frelse for sin sjel ved graven til martyrbiskopen Thomas Becket. De stakk innom den vesle kirken til hans ære på brua også og la fra seg noen slanter ved døren for å få god reise. Like ved sørenden av brua lå Tabard's Inn - vertshuset som pilegrimene la ut fra på 1300-tallet i «Canterbury Tales» av Geoffrey Chaucer, det første storverket i engelsk litteratur. Chaucer var forresten selv oppsynsmann for toll og avgifter på elven - få kan ha hatt bedre kjennskap til det som skjedde ved brua over Themsen enn han. 69

Ingen ting tyder på at det var meningen å bygge hus ute på brua, dengang den ble reist. Det var sånt som kom tilfeldig og litt etter hvert, som så mange ting - kanskje de aller fleste - i britenes liv og historie. Antagelig begynte folk å ta seg til rette fra begge ender av brua, det endte i hvert fall med at det lå hus i rekke og rad på hver side, med bare en smal fremkomstvei imellom. På 1400-tallet skal det ha vært et par hundre hus, med kanskje dobbelt så mange familier - det ble et helt samfunn til slutt med flere tusen mennesker ute på elven. De fikk sine egne butikker der, over hundre tilsammen, og det ble litt av et marked etter hvert. Folk strømmet til fra hele byen, og det kunne bli helt ufremkommelig. Det var buemakere og talglys-støpere, det var hattemakere og skomakere og det var smier og knappestøperier og barberere som foretok årelating og satte blodigler. Husene ble bygd lenger og lenger ut over selve brukanten, de ble forbundet med lange bjelker over selve veibanen, for at de ikke skulle rutsje ut i vannet. De innrettet seg med naturens eget renholdsvesen, de lot nem­ lig alt gå rett i elven - det var vannklosett i bokstavelig forstand. Inne i byen måtte man leve med utedoene sine, og stank og andre uhumskheter, helt til dronning Victorias tid og enda lenger. Det gikk gjeme en grøft midt i gaten, hvor folk slo det meste avfallet sitt, både tykt og tynt. Som regel ble det liggende der, til en regnskur skylte vekk det verste. Det skal være derfor engelske kavalerer ikke nødvendigvis har sin dame på høyre side, men alltid sørger for å gå ytterst mot ga­ ten selv - det var ikke bare for å ta av for søle og sprut fra kjerre og hest, men kanskje aller mest for at han og ikke hun skulle få innholdet av nattpottene i hodet. Det var tryggere inn mot veggen i så måte. Gående slapp gratis over brua. Men med hest og vogn måtte man betale brupenger. På 1700-tallet var det fire pence - kanskje fire-fem kroner etter vår tids pengeverdi - for kjerre eller vogn med jembeslåtte hjul, fordi de slet på veidekket. Ellers måtte man ut med to pence lasset, hvis det var et tonn eller mer - men slapp med en penny hvis det var mindre. Hvis det var tønner eller fat på lasset, kostet det en penny pr. fat. Båtene som skulle under brua, måtte også betale brupenger. Her 70

var avgiften to pence for all last under fem tonn, tre pence opp til ti tonn, seks pence opp til 25 tonn - og en hel shilling for enda tyngre last. Isen kunne være lei om vinteren. Elven frøs til rett som det var, det hendte Themsen var islagt både tre og fire uker om gangen. Folk syntes det var spennende mens det varte, og fikk til alle slags fornøyelser ute på isen. Det var til og med skøyteløp der. I 1408 var Themsen frosset til i tre måneder, skal man tro fergemennenes annaler. Det var fire slike isvintre på 1500-tallet og engang, i 1537, red Henry VIII og Jane Seymour over isen med hele hoffet, på vei til slottet i Greenwich. Helt opp til 1700-tallet kunne man oppleve at isen la seg på el­ ven. Man har prøvd å forklare det med at brufundamentene virket som en demning - slik at vannet i Themsen var mer stillestående ovenfor London Bridge enn tilfellet er i dag da tidevannet går uhindret gjennom byen. Det har nok vært en medvirkende årsak, men det kan heller ikke være tvil om at vintrene må ha vært strengere før. Det har rett og slett ikke vært kaldt nok i London i nyere tid til at isen skulle legge seg for alvor, verken på Themsen eller andre steder. Det gikk i hvert fall ofte hardt ut over steinbrua når isen brøt opp og hopet seg opp ved de store pilarene. Det var svære branner ute på den også. Storbrannen i 1666 som la mesteparten av London i aske, tok en tredjedel av brua. Men den ble bygd opp igjen, like fort som resten av byen. På dronning Elizabeths tid kom det et helt slott midt utpå - med det makeløse navnet «Nonesuch House» - «Intet sånt hus». Det var av tre, kom ferdigprodusert fra Nederland og var så finurlig laget at det ikke fantes en eneste spiker eller nagle i det. Det strakte seg tvers over brua og langt ut over den på begge sider. Midt under huset var det en buegang for farende folk, det var tårn i hvert hjørne og en svær kuppel øverst, med en gyllen vær­ hane. «Nonesuch House» hadde mer glass i vinduene enn noen annen bygning i London, og det var der borgermesteren og ol­ dermennene tok imot viktige personer når de ankom til byen den veien. Det var den store severdigheten i London fra 1579 til 1757 - da var den blitt så skrøpelig at den var farlig for omgivelsene og ble revet, som resten av bebyggelsen ute på brua. 71

Da Peter de Colechurch bygde London Bridge på 1100-tallet, hadde det ikke vært mer enn 50 000 mennesker i byen. De levde innenfor de gamle romerske bymurene på nordsiden av Themsen. På sørsiden av elven var det bare litt spredt bebyggelse omkring selve brua. Men på 1600-tallet og enda mer på 1700-tallet sprengte London sine gamle grenser fra middelalderen og lenger tilbake. De ro­ merske murene ble revet, byporten forsvant, nye boligstrøk dukket opp på begge sider av elven, det som hadde vært egne landsbyer ble trukket inn i en by som bare vokste og vokste. I 1750 var folketallet kommet opp i 750 000. I 1801 da den første offisielle folketellingen fant sted, var Londons befolkning 1,2 millioner. Og fremdeles var det bare en eneste bru over Themsen. Det var fergemennene på Themsen - datidens drosjesjåfører som satte seg imot flere bruer. Det var 20 000 av dem, de hadde over 100 «stairs» eller faste holdeplasser i det som etter hvert ble sentrum i byen - strekningen mellom Tower-festningen og Lon­ don Bridge i øst og Westminster med kongeslottet og parlamen­ tet i vest. Det var fergemenn for langturer oppetter elven helt fra Green­ wich til Richmond og så langt tidevannet gikk - de hadde opptil fire par årer. Og det var fergemenn for en kort svipptur tvers over elven - med bare to par årer. I flere hundre år greide fergemennenes laug å hindre at det kom flere bruer over Themsen. De regnet som så - sikkert med rette at jo flere bruer man fikk, desto mindre arbeid ble det for dem. Da husene ble revet på London Bridge, var brua blitt den mest håpløse gatestump i landet - mer en markedsplass enn en ferdselsåre. Den var faktisk ikke til å kjenne igjen der den plutselig sto uten hus. Brua ble dobbelt så bred og vel så det - selve veibanen ble utvidet fra seks til femten meter. Det hjalp atskillig. Men det ble likevel mer og mer urimelig at man måtte dra flere mil oppetter elven for å finne den neste brua. Så, i 1750, fikk London bru nummer to, Westminster-brua like ved parlamentet. Fergemennene fikk 12 000 pund i erstatning for tapt arbeid, det ble ikke stort mer enn et halvt pund på hver av dem. 72

Før det 18. århundre var ute, var det kommet et halvt dusin bruer til over Themsen. I det forrige århundre kom det enda et dusin, noen av stein, andre av jern og stål, de nyeste av betong - de fleste for veitrafikk, men mange for jernbanene også. I dag er det som sagt 27 bruer over elven innenfor Londons by­ grenser, og nesten alle er blitt fornyet eller skiftet ut flere ganger. Slik de står nå er det Richmond Bridge, lengst i vest, som er den eldste - den ble åpnet i 1777. Den brua som ser mest historisk ut av dem alle, Tower-brua, i middelalderstil og med tudor-tåm ved begge bruhoder, er faktisk en av de aller nyeste - den kom opp ved det siste århundreskiftet. Den er en reproduksjon fra ende til annen. Det er den eneste brua som er kommet til nedenfor London Bridge - alle de andre ligger lenger oppe i elven. Tower-brua er også den eneste i to etasjer. Den øvre er gangvei - den nederste består av to armer på tusen tonn hver, som kan heves på et par minutter når skip skal igjennom. Det er sjelden det kommer havgående skip så langt opp i Themsen nå til dags. For noen år siden var en toetasjes buss på vei over brua da den tok til å åpne seg. Det var for sent å stoppe, og bussen hoppet flere meter over åpningen. Den kom vel ned på den andre siden . . . Den gamle steinbrua til Peter de Colechurch holdt det gående helt til 1831. Da var trafikken kommet opp i over 100 000 fotgjengere og 7 000 hestekjøretøyer daglig. Den nye London Bridge skulle bli dobbelt så bred. Den ble bygd på åtte år og hadde bare fem spenn over elven. Det var en kongelig bankett for et par tusen gjester ute på denne nye brua da den skulle innvies. Det gikk med et par hundre skil­ padder, brakt spesielt fra Stillehavet, til suppen. Og et halvt hundre okser ble stekt på spidd til neste rett. Ti tusen flasker vin ble tømt for anledningen av kong William IV, Londons borgermester og resten av landets og byens dignitærer. Det må ha vært en meget festlig anledning. Nybygget hadde kostet ti millioner kroner, en svimlende sum for halvannet hundre år siden. Men det var ikke nødvendig å bringe inn noen ny ullskatt av den grunn. London by kunne betale det kontant fra brufondet sitt. Det var blitt skikk og bruk å etterlate 73

seg noe til «Gud og brua vår» i testamentet når man forlot dette liv - det viser hvilken plass brua hadde i byens liv og folkets hjerter. Den første som ga sin skjerv, skal ha vært en fattig enke som bare etterlot seg noen stakkars skillinger. Og fremdeles hender det at det kommer testamentariske gaver til London Bridge. Fondet er blitt så stort i århundrenes løp at det var mer enn nok i kassen til London Bridge nummer tre også. Den kom etter annen verdenskrig og er en moderne tingest på over 50 000 tonn av stål og betong - i tre dristige sprang over Themsen. Det er tre kjørebaner i hver retning og plass på fortauene til 30 000 fotgjen­ gere i timen. Den kom på 100 millioner kroner og ble innviet i all beskjedenhet av dronning Elizabeth II i 1973 - i hvert fall uten skilpaddesuppe og helstekte okser på spidd. Da denne siste London Bridge skulle bygges, kunngjorde myn­ dighetene i London, visstnok som en spøk, at den gamle var til salgs - det var bare å komme med bud. En rik amerikaner tok det alvorlig og kjøpte den usett for et par millioner pund, førti millioner kroner etter den daværende kurs. Innen han hadde fått brua over til Amerika, hadde den kostet ham minst dobbelt så mye. Det sies at amerikaneren misforsto hele affæren på flere må­ ter. For det første trodde han at det var Tower-brua i to etasjer han hadde fått tak i. Og for det andre trodde han at det var den opprinnelige fra middelalderen med hus på og historie nesten til­ bake til William Erobrerens tid. Men som altså var revet 150 år i forveien. Det han fikk da det kom til stykket, var 130 000 tonn av skitten gråstein, som ellers ville gått til rennesteiner og fortauskanter i våre dagers praktiske, usentimentale London. Den forrige London Bridge er havnet i en fornøyelsespark i ørkenen i Arizona, over en kunstig bekk som er blitt døpt «Lille Themsen». Ham om det, og ingen kan le mer hjertelig enn engelskmennene når historien holder seg selv og andre for narr. Forresten skal det ha blitt god forretning for amerikaneren, det er visst nok av andre amerikanere som strømmer til «London Bridge» over «Lille Themsen» i ørkenen i Arizona - for å bli like grundig lurt som han selv. 74

Til gjengjeld har byen ved Themsen fått en flunkende ny, mo­ derne London Bridge som ikke vil falle med det første. Og hvis det er noen som skulle ha en liten klump i halsen, så kan man alltids prøve å trøste seg med at historie har London nok av allikevel.

Dick Whittington borgermester med katt

Det var engang en liten fattig gutt som het Dick. Og han dro til London for å bli rik. Han hadde hørt at alle gatene der var brolagt med gull. Slik begynner eventyret om Dick Whittington, den mest be­ rømte borgermesteren i Londons historie. Men ingen ville vite av vesle Dick, han sultet og frøs og den eneste vennen hans var en svart katt - som heller ikke hadde noe hjem. Det ble så ille at Dick og katten hans måtte forlate London. Men på veien ut av byen tok alle kirkeklokkene til å slå. Og de sang: «Kom tilbake Dick Whittington - London skal bli din.» Det står faktisk en liten byste av en svart katt oppe ved Highgate, på veien ut av byen mot nord. Det var der Dick og katten tok seg en pust i bakken, da de hørte klokkene. Dick snudde altså om og ble handelsmann som alle andre menn som ville fram i London. Med tid og stunder kjøpte han seg skip også og dro ut i verden, til fjerne land. Og de kom til en konge som var så plaget av rotter og mus på slottet sitt at han hadde lovet et helt skip fullt av gull og sølv om noen kunne sørge for at han ble kvitt dem. «Det skal bli en råd med det,» sa Dick og slapp katten sin løs på rottene og musene. Og så vendte han hjem med skipet fullt av rikdommer - og ble borgermester i London. Snipp, snapp, snute - og det er nesten ikke et sant ord i hele historien. Nå var det rett nok en borgermester i London som het Dick Whittington. Han var til og med borgermester fire ganger - og det er ikke hendt med noen annen. Men han kom fra en rik slekt i 76

Midt-England, og han kom seg fort fram i livet, ikke minst takket være gode forbindelser. Det er absolutt intet som kunne tyde på at han søkte sin lykke utenlands. Selv dette med katten er mer enn tvilsomt. Men at han gjorde det godt og ble en stor mann etter hvert, en fyr som hadde råd til å brenne tusenlappene sine, det er sant, bokstavelig talt. Dick Whittington hadde lånt kongen, Henry V, mange penger til alle krigene han hadde med franskmennene - det var jo han som vant det store slaget ved Agincourt i 1415, det som Shakespeare skulle gjøre så mye vesen av senere. Som borgermester i London skulle Dick holde fest for kongen i det fine, nye huset han hadde fått bygd seg. «Det må da ha blitt et dyrt hus,» sa dronningen - hun het for­ resten Catherine og var datter til den franske kongen. En riktig grei dame, det var det beste Henry V vant i Frankrike, etter hva han selv sa. «Og nå blir det enda dyrere,» sa Dick Whittington og kastet gjeldsbrevet til kongen på ilden. Det skal ha vært verd 60 000 pund, det er makelig seks millioner kroner etter pundenes kjøpe­ kraft i dag. Så det er vel ikke så underlig at Dick Whittington lever videre som selve eventyret i Londons lange og rike historie - som det eventyrlige i alt som er skjedd og kan skje i byen ved Themsen, både for voksne og barn. Fremdeles har teatrene sine pantomime-forestillinger hver eneste jul om den vesle fattiggutten som ble herre og mester i London, takket være kirkeklokkene og katten sin. Og det å være borgermester i London by er en like overdådig affære i dag som da Dick Whittington var det for 500 år siden. London er eldre enn det engelske kongerike på alle måter. Da England fikk sin første statsminister på 1700-tallet, hadde London allerede hatt over 400 borgermestre. Britene har hatt 50 statsministre, inkludert Mrs. Margaret Thatcher. Men den borger­ mesteren London hadde da Mrs. Thatcher ble statsminister i 1979, var nummer 653 i en ubrutt rekke. Den aller første man kjenner til, var Henry Fitzalwyn - dvs. 77

Henry, sønnen til Alwyn, for «Fitz» betydde «sønnen til» på gammel-engelsk. Han blir nevnt i en krønike fra 1187, og skal ha vært borgermester i over tyve år, helt til sin død. Vi kjenner til ham fordi det var han som skaffet storparten av de løsepengene som skulle til for å få fridd kong Richard I - bedre kjent som «Løvehjerte» - fra fangenskap i Østerrike. Han hadde vært på korstog i Det hellige land, var blitt tatt til fange på veien hjem og 100 000 pund skulle de ha, de som hadde tatt ham. Det var sånt som borgermesteren i London måtte ordne opp i. Senere, på 1200-tallet, ble det skikk at man valgte borgermester bare for ett år om gangen. Men de hersker som middelalderfyrster i sitt bitte-lille rike den dag i dag - som på Richard Løvehjertes tid. The City of London - London by - er forblitt noe helt for seg, skilt ut fra det moderne Stor-London som er vokst opp utenfor, i alle retninger. Den er både en by i byen og en stat i staten. «The Chy» er antikvarisk i sin væremåte, med seremonier og tradisjoner som var gammeldags allerede på dronning Elizabeth I's tid. Den er latterlig, og i enkelte tilfelle formastelig i sin styre­ form - slik den suverent vender ryggen til de fleste demokratiske prosesser som ellers hører det 20. århundre til. Nede i gamlebyen holder de seg til laugsvesenet, med oldermenn og sverdbærere og herolder - og de kunne ikke tenke seg det annerledes. Enda de er blitt et av verdens største finanssentrer siden sist. «The City» styrer seg selv i kraft av et kongelig fribrev, et char­ ter de fikk av William Erobreren så snart han hadde tatt England og latt seg krone til konge i 1066. Det er på bare et par linjer, hvor han lover byens borgere at de skal få leve som de hadde levd før og at ingen skal lide urett. Så en liten vennlig hilsen og et kors under - William kunne som før nevnt ikke skrive, ikke engang navnet sitt, og brukte et kors som kongelig signatur. De gode borgerne oppfattet det som et pant på at de skulle få være herrer i eget hus. Og de har tatt det så bokstavelig at kongene til og med har måttet be pent om å få slippe inn i byen når de kom på besøk. Selv i våre dager blir dronning Elizabeth II stanset øverst i avisgaten Fleet Street, der byporten vestover sto før i tiden. Der må hun legge hånden på borgermesterens sverd som bevis på at hun kommer med fred - når hun vil inn i «the City». 78

Det er forbudt for britiske soldater å marsjere med påsatte ba­ jonetter innenfor enemerkene til denne gamlebyen. Akkurat som krigere med spyd og sverd og pil og buer ble stanset ved byporten og ute på London Bridge i middelalderen. «The City» er en bitteliten klatt på et par-tre kvadratkilometer der det opprinnelige London lå innenfor de gamle bymurene som romerne hadde bygd. Londonerne selv sier «the golden mile» den gylne mil - om byen sin, selv om en engelsk mile bare er vel halvannen norsk kilometer. Men det er en by som drives i den helt store stil, så liten den er. Borgermesteren holder banketter til hundretusener av kroner og mer, og det er en prakt som kan stille selv de største kongelige anledninger i skyggen. Det var oppriktig sorg da man for noen år siden måtte gi opp skikken med å servere ekte skilpaddesuppe når det ble bedt til bords i Guildhall - gildehallen som er byens rådhus - fordi Stil­ lehavet ikke kunne påta seg leveransene av skilpadder som før. Men det strøs fortsatt velluktende urter på gulvet ved de store tilstelningene - for å holde smitten borte. Som de gjorde det mens Svartedauen heijet i byen på 1300-tallet. På Dick Whittingtons tid kunne borgerne i London gå på sine ben fra den ene enden av byen til den andre på et kvarters tid. Nå kan man kjøre i timevis - og komme helt på villstrå i blindveier og enveisgater - uten å finne noen egentlig slutt på byen ved Themsen. Forsåvidt kan man si at hele det sørøstlige hjørnet av England, med 16-18 millioner mennesker, sogner til London mer eller mindre - først og fremst økonomisk, men også sosialt og i de tusen små menneskelige ting. Innenfor de offisielle bygrensene består det moderne Stor-London av 32 kommuner, alle med flere hundre tusen innbyggere og de største av dem større enn Oslo. De har alle sitt eget bystyre. Inntil ganske nylig hadde de også et fylkesråd - The Greater Lon­ don Council - på toppen til å stelle med de felles tingene, slikt som transport, skoler, politi og brannvesen. Det ble oppløst og avskaffet av Margaret Thatchers kon­ servative regjering midt i 80-årene, blant annet fordi det i lange perioder hadde et sosialistisk flertall og derfor førte en 79

mer radikal politikk enn en konservativ regjering kunne ak­ septere. Gamlebyen eller «the City» ville ikke ha noe med de andre kom­ munene eller med fylkesrådet å gjøre. De har ikke noe bystyre, i stedet har de noe de kaller «Common Council» - et slags selvbestaltet folkeråd av oldermenn som velges av «freemen» - de frie mennene - i de gamle laugene. På toppen har man to sheriffer og borgermesteren i egen, mektige person. Selv politiet er annerledes inne i «the City» - bobbyene der har en kant langsetter hjelmen sin, som de romerske legionærene hadde på sin krigsmundur da de tok seg til rette ved Themsen på Julius Cæsars tid. Borgermesteren er selv den høyeste rettsmyndighet i dette sel­ somme lilleputt-riket. Han har celler nede i kjelleren i sin embets­ bolig, Mansion House, like ved Englands Bank, for dem som ikke måtte oppføre seg sømmelig. Borgermesteren velges av oldermennene ved mikkelsmess hver høst. Ifølge et charter fra kong John Fs tid skal borgermesteren i London avlegge personlig ed om troskap og kjærlighet til kongen eller hans representanter. Det var forresten i 1215, samme året som stakkars John «Lackland» måtte skrive under det andre og enda viktigere Magna Charta - det store charter - som skulle bli hele det britiske folkets frihetsbrev. Og annen lørdag i november, nå som dengang og som regel i øsende regnvær, drar borgermesteren gjennom byen i praktfull prosesjon - i en eventyrlig gullkaret som veier fem tonn og trek­ kes av seks digre bryggerihester, eskortert av spydbærere og bue­ skyttere og musketerer. Det er faner og musikk, tropper og kolonner både foran og bak og all slags juggel og gjøn i gatene der han kjører fram. Scepteret, symbolet på hans makt, er så stort at det stikker ut gjennom vinduet på kjerren. Sverdet hans var en gave til borger­ mesteren fra Elizabeth I for 400 år siden. Opptoget drar ikke lenger til Westminster-palasset der kongene bodde før i tiden - det stopper ved justisbygningene øverst i Fleet Street der «the City» slutter og resten av London, hovedstaden el­ ler begynner. Og der avlegger han troskapseden for rikets fremste 80

dommere, som representanter for kongemakten. Seremonien en­ der med en skål med lordkansleren som er leder for Overhuset og landets rettsvesen. Og så kan borgermesteren begynne sitt eventyrår som hersker over de rikeste to-tre kvadratkilometer som fins i verden. Før i tiden, fram til stuartkongene på 1600-tallet, foregikk denne prosesjonen på Themsen. Alle laugene hadde praktfulle elvebåter som rodde i rekke og rad opp til Westminster for å melde fra til konge og parlament at London hadde fått enda en ny borgermester. Etter et år er all makten og stasen over. Men da vil han ha vært hovedpersonen og æresgjest ved over ett tusen mottagelser, lun­ sjer, middager og banketter - og holdt like mange taler. Hvis han ikke er millionær på forhånd, vil han også ha fått alvor­ lige pengesorger innen det er slutt. Borgermesteren får riktignok en halv million kroner av byen sin i representasjon - og beløpet er vel gått opp siden sist, det som alt annet. Men han må regne med å bruke oppimot en million kroner av egen lomme, om han ikke skal bli ansett som mer knuslete enn sine seks hundre forgjengere. Han er admiral for Themsen, har sin egen prest, en livvakt av banksjefer og aksjemeglere i skranglende rustninger - og sine egne ridende artillerister i uniformer fra hertugen av Wellingtons tid som dundrer løs med salutter for dronning og fedreland, by og borgermester så snart det gis en anledning. Det kan være opptil tusen gjester til bords i Guildhall - gilde­ hallen fra middelalderen - når han holder gjestebud for konger og dronninger og fremmede statsoverhoder. På den første bankett en ny borgermester holder etter at han er blitt valgt, er det fast regel at landets statsminister avlegger rapport om rikets tilstand. På midtsommerdagen tar borgermesteren imot en rød rose fra fiskernes laug. Det ble dømt til å betale en bot på én rose i året da et laugsmedlem ble tatt for tyvfiske på Themsen. I 1830 eller deromkring. Borgermesteren selv må ut med seks hestesko og 61 nagler til rikets lordkansler, som tar imot på vegne av kongen - eller dron­ ningen nå for tiden. Det skal være leien for en smie byens borgere fikk bruke til hestene sine på veien langs elven til Westminster. Det har vært slik i 500 år, for det skal ha vært Henry VIIFs smie. Og de bruker de samme hesteskoene til å betale leien med hvert år. 81

Formelt sett er «the City of London» et privat selskap, eller en korporasjon som den kaller seg selv. Og den er søkkrik med alt sitt historiske fjas, den drives for en stor del på eldgamle legater og gaver som gode borgere har gitt byen sin opp gjennom århundrene. Den private residensen til borgermesteren, Mansion House midt i byen, ble bygd for pengene av et fond fra bøter som older­ menn måtte punge ut med når det var deres tur til å bli borgermester - og de ba om å få slippe fordi de ikke hadde råd til å betale for all stasen som fulgte med verdigheten. Nå til dags står de heller i kø for å slippe til. Etter mange års bitter politisk strid og personlige samvittighets­ kvaler har man nettopp fått en kvinnelig oldermann i «the City». Teoretisk skulle det derfor være mulig å få en kvinnelig borger­ mester også - om noen hundre år i hvert fall. Før i tiden kunne en borgermester i London regne med å bli utnevnt til lord etter sitt harde år med for mye mat og drikke og for mange skåler og taler. Nå må han nøye seg med en Sir-tittel, det har saktens med den alminnelige demokratiseringen i landet ellers å gjøre. Vi kan vel si at borgermesteren med sin trekantede admiralshatt og sin kniplingskrage, sitt gullkjede og sine søl vspenner represen­ terer den formelle og symbolske makten i «the City of London». Men tvers over gatekrysset fra den herskapelige eneboligen hans på Bankplassen, der romerne hadde sitt tempel for krigsguden Mithras for en del år siden, ligger en grå, skitten koloss - med høye, avvisende murer uten vindu mot det travle livet utenfor. Det er det nærmeste man kommer til et Kreml i London. Det er Eng­ lands Bank og den representerer den materielle, virkelige makt. Englands Bank er selve pengeborgen - det er der landets gull og reserver av mynter og sedler befinner seg. Hver kveld når alle pengeinstitusjonene i «the City» tømmes for folk, kommer en tropp av den kongelige garden for å holde vakt over gullet for natten. Bankfolkene som steller med gullet nede i kjelleren, har sko med stålhetter så de ikke skal knuse tærne om de slipper en klump. De er av størrelse som en murstein og hver stein er verd mer enn 100 000 kroner. Men Englands Bank ble egentlig skapt av gjeld. Det var i 1694, 82

William III trengte en million pund til en krig han hadde gående med Ludvig XIV av Frankrike - det var da rikfolk i «the City» opprettet en midlertidig bank for å skaffe et lån til kongen. Men kongen betalte aldri lånet tilbake - og dermed ble banken værende. Og mens konger og stat fortsatte å låne bare mer og mer, ble Englands Bank bare større og større. Dens største jobb ble faktisk å administrere statsgjelden i form av alle slags statslån og obligasjoner. De er spredt på over tre millioner kontoer - og Englands Bank har to tusen mennesker i arbeid bare med å holde orden på dem. Banken kalles «den gamle damen i Trådnålsgaten», fordi den ligger i Threadneedle Street. Det skal være en forvanskning av «Three Needle Street», for skredderlauget som holdt til i dette strøket hadde tre nåler i våpenskjoldet sitt. Nåtildags er den rikets bank på alle vis - den forsvarer pundet, så langt det rekker, kjøper og selger fremmed valuta og skaffer regjeringen penger når den trenger det. Og det gjør den nesten alltid, enten den er konservativ eller sosialistisk. Englands Bank skaffer penger til de andre bankene også. Det er den som trykker alle pundsedlene, hundre millioner av dem hver dag. Men så holder de ikke mer enn syv-åtte måneder heller, da er de så slitt og frynset at de må makuleres. Like rundt hjørnet ligger børsen i en ny, utfordrende skyskraper med over 30 etasjer av glass og betong mot himmelen. Den har som motto «My word is my bond» - mitt ord er mitt pant - og all handel der foregår muntlig, som noen ord i forbifarten og noen raske notater på tilfeldige papirlapper. Langt over ti tusen forskjellige aksjer og verdipapirer blir omsatt der - over dobbelt så mange som på børsen i New York. Selve handelsgulvet er omtrent som et torg, der de for­ skjellige aksjegruppene og meglerne har sine faste kroker og klynger. Og bortenfor Englands Bank og børsen, i alle retninger, i trange smug, mellom sotsvarte små kirker, bak blanke eikedører og slitte marmortrapper ligger alle de andre pengehusene. Det er hoved­ kvarterene for de offentlige bankene med tusener av filialer ut­ over landet. Og der er de private handelsbankene med historiske navn som Rothschilds og Hambros - de fleste ble skapt av innflyt83

tere fra kontinentet for flere hundre år siden og er familiebanker fremdeles. Så er det alle forsikringsselskapene, kolossale etter norske begreper - og det merkeligste er Lloyd's, skapt i en kaffesjapp for 300 år siden. Det var over en kopp kaffe inne hos Edward Lloyd's byens velstående borgere samlet seg når det var snakk om garan­ tister på lånebrev og pengeløfter. Lloyd's opererer forsåvidt på samme måten i dag. Det er ikke et firma eller selskap i det hele tatt, men en samling individer - fem tusen i alt - som går sammen i grupper for hver enkelt forsikring. «Underwriters» kalles de - underskrivere, rett og slett. Der, i Lloyd's mektige marmorhall, kan man få underskrifter og garan­ tier mot hva det skal være av risiko - enten det står om «bysten» til en filmstjerne eller orkan i Det karibiske hav. Og la oss ikke glemme de mange vare- og handelsmarkedene som finnes i bortgjemte streder og smug, selv om det bare er spe­ sialistene som kjenner til dem. Det er Østersjøbørsen som stam­ mer fra hanseatenes tid. Det er der fraktratene blir bestemt, for alle verdens hav nå til dags. Det er metallbørs og kryddermarked, hvor dagens priser på verdensmarkedet blir bestemt. Det er skinnbørs og tekstilmarked, det er til og med auksjoner for elfenben og elefanttenner. Det er blitt sagt rett som det er at man kanskje bør komme seg vekk fra fortiden også i «the City of London» at den veldige pengevirksomheten der bør bringes under demokratisk kontroll som alt annet i landet. Slik det nå er, kan landets frem­ tid og regjeringens skjebne avhenge av hemmelige realiteter bak selsomme seremonier og forgangen prakt. Men borgermesteren og oldermennene i de gamle laugene hev­ der at selv om det kan se tåpelig ut, så virker det i praksis. Og virker godt, det aller meste. De sier, som sant er, at den vesle klatten av en by innenfor restene av romernes mur faktisk tjener inn milliarder i pund - og det er titalls milliarder i kroner - på sine usynlige tje­ nester år om annet. Det er slikt som investeringer i fremmede land, internasjonal forsikring, finansielle transaksjoner av alle slag. London er ikke lenger sentrum i et verdensrike. Men skal det være et atomkraftverk, en supertanker eller en oljeplattform, lar det seg lettere ordne i «the City» i London enn noe annet sted på kloden. 84

Byen lønner seg faktisk, med alt sitt støv og spindelvev fra fjerne tider. Her er det penger selv i middelalder. Og London kan fremdeles være eventyrets by, for den som sø­ ker lykke og rikdom der. Nå som på Dick Whittingtons tid - med eller uten katt.

Whitehall et kongelig hode på blokken

Midt ute i trafikken nedenfor Trafalgar Square, på den siden som vender mot regjeringsgaten Whitehall og parlamentet, sitter det en mann i rustning på en prangende hest. Han ser noe mellomfornøyd ut, nesten gram i hu. Og det kan han saktens ha grunn til. For det er Charles I som sitter der, og bare et par hundre meter nede i Whitehall mistet han det stolte stuarthodet sitt, en bitende kald januardag i 1649. Det er det nærmeste britene er kommet i retning av republikk til nå. De kan ha hatt flere konger om gangen - men dette er den eneste gangen de har vært uten konge i det hele tatt. Så varte det heller ikke lenge - bare ti-tolv år - før stuartkonger var på ferde igjen i Whitehall som aldri før. Dessuten er statuen av Charles I, med hode, blitt plassert så midt i byen som det går an å komme - til de grader midt i sentrum at alle avstander fra London utover i landet blir målt derfra. Og alle gater i britenes hovedstad skal begynne numrene sine fra den kanten som vender mot den vesle morske fyren på en hest ved Trafalgar Square. Han var akkurat så liten i levende live også, snaut 1,60 meter høy - faktisk den minste kongen britene har hatt, selv om man ikke målte dem med tommestokk i de eldste tider. Men han var mer enn stor nok i egne øyne, som alle stuartkongene - James I før ham og Charles II og James II etter ham. Britisk historie er full av historier om konger og statsmenn og merkelige ting. På den måten kan en greie seg med færre årstall enn i andre land, og likevel vite litt av hvert om nasjo­ nens liv og levnet. Og historien om Charles I og hesten hans er artigere enn de fleste. Som så mye annet begynte det med Henry VIII, for det var han som fikk seg et slott han kalte 86

Whitehall - med alt som kom til følge av det i århundrenes løp. Egentlig skulle vi gå helt tilbake til William Erobreren igjen, for å få med Whitehall-palassets tilblivelse. Da denne normannerhøvdingen tok England i 1066 og ble konge etter den siste angelsaksiske kongen, Edward Bekjenneren, overtok han både slottet og kirken hans som dengang lå et godt stykke utenfor selve London - det som kom til å hete Westminster-palasset og Westminster Abbey. Det fantes bare et hestetråkk fra London, innenfor de gamle bymurene, langs Themsen opp til kongen og hans hoff ved Westminster. Tråkket gikk langs det som i dag er Fleet Street og The Strand - som forresten het «The Strond» i gammel tid. Themsen var mye bredere og grunnere den­ gang, og The Strand var virkelig stranden langs elven. Som århundrene kom og gikk, ble det trangere og trangere for folk innenfor bymurene. De store og rike i London tok til å bygge og bo oppetter Themsen, langs dette hestetråkket. Og jo nærmere kongeslottet de kom, desto finere var det. Ennå er vi ikke kommet lenger enn til 1300-tallet. Men så skjedde det noe, det må ha vært under Henry II eller i høyden Henry III. Og det hadde med religion å gjøre. England hadde nemlig rotet seg bort i to erkebiskoper på samme tid - erkebiskopen av Canterbury i sør og erkebiskopen av York i nord. Og de kunne aldri bli enige om hvem som var størst. Så skulle det være et stort kirkemøte i Westminster Abbey, kongen selv førte forsetet og de to erkebiskopene tok til å krangle og slåss om hvem som skulle sitte ved kongens høyre hånd. Det endte med at de havnet i fanget på ham, begge to. «Så, så, så!» sa vel kongen. Hvorpå han utnevnte erkebiskopen av York til øverste leder for kirken i England. Men erkebiskopen av Canterbury ble utnevnt til øverste leder for kirken i hele Eng­ land. Slik er det den dag i dag. Nå hadde erkebiskopene av Canterbury allerede skaffet seg et slott i London, Lambeth Palace, på sørsiden av Themsen. Hvor de forsåvidt lever, og lever godt, fremdeles. Men erkebiskopene av York ville ikke være snauere. De skaffet seg grunn fra munkene i 87

Westminster Abbey og bygde seg en storslagen residens like ved kongens slott. Palasset til de store prelatene nordfrå kom til å hete York House. Og nå er det like før vi er fremme ved den romslige korpusen til Henry VIII enda en gang. Lordkansleren hans - statsministeren etter vår tids språkbruk - var nemlig erkebiskopen av York, den mektige kardinal Wolsey. Han er så beryktet at ingen synes å kjenne fornavnet hans engang. Det var forresten Thomas. Det var bare én mann som var grådigere, smartere og hardere enn kardinal Wolsey - og det var Henry, kongen selv. Først bygde Wolsey seg et praktfullt slott, Hampton Court, enda lenger oppe ved Themsen. Da Henry så hvor stort og fint det ble, tok han det selv. Det vil si, Wolsey fikk lov til å gi ham det i all underdanighet, som gave - om han ikke ville forsmå det. Kongen takket ikke engang. Så tok Wolsey til å bygge ut York House, erkebiskopens resi­ dens inne i byen, i stedet. Til slutt var det enda finere enn kongens eget Westminster-palass like i nærheten. Wolsey hadde et tjenerskap på over 500, alle i egne uniformer. Det var 60 mennesker bare på kjøkkenet og like mange til å stå for oppvartningen. Når den mektige kardinalen dro gjennom London, var det som en kongelig prosesjon: Foran ble det båret to store kors, ett av gull og ett av sølv, deretter kom dignitærer bærende på rikets segl og den røde kardinalhatten hans - begge deler på fløyelsputer med gullbroderier. Selv kunne han ri på et esel, for å markere sin menneskelige ringhet. Men han holdt et tørkle dynket med parfymert eddik for nesen, så han ikke skulle merke lukten i Londons gater. Henry ventet til Wolsey hadde fått palasset fullt ferdig til inn­ flytting. Så tok han det også. I mellomtiden hadde hans eget slott, Westminster-palasset, vært herjet av brann - så det passet aldeles utmerket. Bare slottskapellet, St. Stephens kirke, sto igjen - og det fikk parlamentet lov til å overta. Det var slik det gikk for seg at parlamentet havnet akkurat der. Hvorpå Henry selv flyttet over i kardinal Wolseys flunkende nye York House. Han døpte det om til Whitehall Palace, visstnok fordi den store hallen der var av særlig lys stein. 88

Det var ute med Wolsey i alle tilfelle, for han hadde ikke greid å ordne opp med paven når det gjaldt kongens kvinneaffærer. Henry ville ha skilsmisse etter mer enn tyve års ekteskap. Når kardinalen hans ikke kunne fikse det engang, var han ikke mye verd. Wolsey var så heldig å dø av naturlige årsaker, like før han skulle anklages for forræderi som så mange andre av kongens nærmeste. Henry utvidet det nye slottet sitt på alle kanter, og det kom et­ ter hvert til å strekke seg nesten hele veien fra Charing Cross til Westminster Abbey. Der den kongelige hestegarden nå har paradeplassen sin, hadde Henry ridetumeringene sine. Og der statsmi­ nisteren bor i nummer 10 Downing Street, hadde han en arena for hanekamper. Hvor Utenriksdepartementet ligger, spilte han tennis - han var god til det, før han ble for tung og tykk. Og dypt nede under det veldige, moderne forsvarsdepartementet ligger vinkjelleren fremdeles. Det er adgang for turister, hvis man vil se hvilken kolossal tørst både kardinal Wolsey og kongen må ha hatt. I Whitehall-palasset lå dronning Elizabeth på paradeseng, om­ gitt av sine hoffdamer, før hun ble gravlagt i Westminster Abbey. Der hadde hun trådt dansen med sine unge kavalerer - jo eldre hun ble, desto mer svingte hun seg. Og i den hvite hallen ble Shakespeares skuespill oppført for stuartkongene som kom etter henne på tronen. «Få vekk det stygge skuret der,» sa James I om den fine hvite hallen til Henry VIII, da han fikk kronen på hodet etter den store Elizabeth. Han var sønn av Maria Stuart, skottenes dronning, som Eliza­ beth hadde fått kakket hodet av mens James ennå var liten gutt. England og Skottland var fremdeles to atskilte kongeriker på den tiden, og han ble kong James I av England og James VI av Skott­ land på samme tid. Det er stuartkongene - tragiske eller forferdelige, alt etter som man ser på den slags - man helst forbinder med Whitehall i his­ toriens endelige dom. De var i hvert fall kunstneriske av seg, og James I ga Englands store arkitekt på den tiden, Inigo Jones, ordre om å bygge et nytt slott som én stuartkonge kunne være bekjent av. Det skulle være minst like stort som Versailles, etter tegningene å dømme. Men man kom ikke lenger enn til bankettsalen, før de råkte opp for penger og forlot dette liv, både kongen og arkitekten. 89

Banqueting House skulle bli Londons første store bygning i den rene klassiske stil hvor linjer og proporsjoner er viktigere enn ytre pynt og prakt. Selve salen - den kongelige spisestuen - er 110 fot lang, 55 fot bred og 55 fot høy - her var det ikke lenger snakk om øyemålet. Den neste kongen, Charles I, fikk selveste Rubens til å male taket, den store hollandske mesteren fikk 3000 pund og en Sirtittel for jobben. Det er ni store paneler tilsammen, og temaet er stuartkongenes herlighet - med James I i midten som kilden til alt godt i verden, fred og skjønnhet, rettferdighet og godhet og diverse andre prisverdige ting. I det virkelige liv var den samme James I mer glad i hoffmen­ nene sine enn i sin danske dronning. Hun likte å spille teater i alle tilfelle, og tok seg ikke synderlig nær av det. Det var meningen at en annen hollandsk mester, van Dyck, skulle komme over også, for å fiffe opp veggene i bankettsalen. Men så tok Charles I til å krangle med parlamentet, og så fulgte borgerkrigen og alt det der. Vi er kommet til 1640-årene og det begynte med en krangel mel­ lom kongen og parlamentet om noen skattepenger. Det var forsåvidt ikke noe nytt. Alle stuartene kranglet med parlamentet og som regel om penger. Men da kongen troppet opp i Underhuset i egen person, med soldater til og med, for å arrestere dem han mente var lederne for oppvigleriet, ble det straks noe langt mer alvorlig - et spørsmål om parlamentets uavhengighet og integritet. De fem lederne i parlamentets kamp mot kongens vilkårlighet hadde forresten greid å stikke av i aller siste øyeblikk, de kom seg unna i en båt på Themsen og gjemte seg nede i de gamle bydelene i «the City». Kongen var dum nok til å prøve å få tak i dem der også. Han troppet opp hos borgermesteren i Guildhall og krevde dem ut­ levert. Dermed fikk han hele London mot seg. Da borgerkrigen brøt ut like etterpå, tok London parti for parlamentet mot kon­ gen - og det er en alminnelig oppfatning at det var det som av­ gjorde saken. I 1642 sto det første store slaget, i 1645 det siste. Kong Char­ les hadde mer eller mindre flyktet fra London med hoffet sitt, til 90

Oxford og senere lenger vekk - hvor som helst han kunne finne støtte for sin håpløse sak. Stort sett kan man si at det var aristokratiet, de øverste lag i befolkningen, som kom til å stå på kongens side. De ble kalt «ka­ valerene» - og det var de samme politiske kreftene som senere utviklet seg til «toriene» på 1700-tallet og til de konservative på 1800-tallet - og i vår egen tid. Det var en traust bonde med vorter i fjeset, Oliver Cromwell, som etter hvert ble den sterke mannen på parlamentets side. Trop­ pene han ble kalt «rundhodene», de skulle utvikle seg til å bli venstresiden i det politiske liv, «whiggene» som de kaltes på 1700tallet, og de liberale som de kom til å hete senere. Selv i dag synger det konservative partiet kongesangen på landsmøtene sine - partiene til venstre for sentrum gjør det ikke. Charles I mistet slett ikke hodet sitt med det samme, og i det lengste var man også innstilt på at han skulle få beholde det. Kongen og Cromwell hadde lange forhandlinger seg imellom. Selv etter at Charles var tatt til fange av parlamentshæren, ble det gjort forsøk på en minnelig ordning. Men Charles ville ikke fire på selve det kongelige prinsippet - at han var konge av Guds nåde og at all innblanding fra parlamentets side i det han gjorde, var en krenkelse av den guddommelige vilje og det hellige forsyn. Dessuten prøvde han å stikke av så snart han så en sjanse, og intrigerte videre for å skaffe seg makten igjen. Til slutt hadde Cromwell fått nok og fikk ham anklaget for landsforræderi. Det var parlamentet selv som skulle dømme kon­ gen, og det var i Westminster Hall han måtte stå til rette for sine gjeminger - i ridderhallen som Rufus, sønnen til William Erobre­ ren hadde bygd, vegg i vegg med St. Stephens kirke hvor parla­ mentet nå holdt til. Mindre enn halvparten av parlamentets medlemmer ville være med på det som skulle skje, for utfallet var i grunnen gitt på forhånd. Charles I led av en talefeil, akkurat som faren James I, men førte likevel sin sak med en kongelig verdighet som bare økte tvilen blant folk - om det var rett å sende sin egen konge i døden på den måten. Han var i ferd med å bli en ny martyr allerede før sin død. Han tilbragte sin siste natt i vaktrommet i St. James-palasset, 91

som hadde vært jaktslott for Henry VIII den gang han drev jakt både på hoffdamene sine og dådyrene i Hyde Park. Den 30. januar 1649 var en bitterlig kald dag og kongen ba om han kunne få en ekstra skjorte på seg. Han var redd han skulle skjelve i kulden, og at folk skulle tro han skalv av skrekk. Han ble ført under streng bevoktning gjennom slottsparken til Whitehall, sin egen bankettsal. Det var noen som ga ham en kopp varm melk på veien. Og det sies at familien som driver te-restauranten i St. James's Park for turister nå for tiden, har gjort det helt siden stuartenes tid - at det var de som ga ham den varme melken på hans vei til døden for 300 år siden. Det var bygd et skafott midt ute i gaten foran Banqueting House. Men det oppsto problemer med å finne en bøddel som var villig til å svinge øksen over sin konge - og Charles ble sittende og vente i timevis i bankettsalen, med forherligelsen av stuartkongene i taket. Det gikk senere rykter om at det var Cromwell selv som til slutt måtte påta seg jobben. Skarpretteren hadde svart maske for ansiktet, og ingen kunne vite helt sikkert hvem det kunne ha vært. Charles ble ført ut gjennom et vindu, det var satt opp en liten bru til skafottet. Over 100 000 tilskuere hadde samlet seg rundt det. Det var satt jemkrampe i gulvet rundt selve blokken for sik­ kerhets skyld - så han kunne bindes fast til den, om han skulle stritte imot. Det trengtes ikke. Han trakk fram en lapp og prøvde å si noe. Men vaktene var utålmodige. Det siste man kunne høre før øksen falt, var «Remember...» Glem ikke... Cromwell flyttet selv inn i Whitehall-palasset da kongen var borte. Han døde faktisk der, under et voldsomt tordenvær i 1658 - len­ ger varte det ikke, knapt ti år. Han var inne på tanken å la seg utrope til konge også, men det sa venner og kjente nei til. Ikke minst hans egen kone, som likte seg best på kjøkkenet, mente at det fikk være måte på. Dermed lot han seg utrope til «Lord Protector» riksbeskytter - i stedet. Han satt i den gamle kroningsstolen, over «Skjebnesteinen», med scepter i den ene hånden og sverd i den andre - i Westminster Hall der han selv hadde dømt kong Charles til døden. Cromwell trodde han var Herrens ut­ 92

valgte, minst like sterkt som stuartkongene trodde at Han var på deres side. Men Cromwells tro var mørk og ubønnhørlig - og hans gru­ somheter mot katolikkene i Irland har gjort ham til djevelen i egen person for irlendeme. Da han hadde stormet byen Drogheda og drept alt levende liv der - 13 000 mennesker - falt han på kne i de rykende ruinene og takket Herren for at Han hadde latt ham så den gode sæd. Han solgte alle kunstskattene som stuartkongene hadde sam­ let, for en slikk og ingenting. Mesterverker gikk for noen få pund, atskillige av dem havnet hos den russiske tsar i Moskva. Alle teatre ble stengt som syndens boliger. Kirkene ble ribbet for sine utsmykninger, musikk i kirkene ble en vederstyggelig­ het - det ble til og med forbudt å feire jul, etter hans mørke gudstro. Han rakk å utnevne sønnen, Richard Cromwell, til sin etterføl­ ger som riksprotektor før han døde. Men Richard var et null og niks, en snill godfjott, og fant seg pent i det da landets ledende menn ba sønnen til Charles I om å komme hjem fra landflyktigheten og overta styre og stell. Britene hadde fått nok av truslene om død og fordervelse og evig fortapelse, de ville leve livet igjen. Og den nye stuartkongen, Charles II, var livsglad nok. Han fylte Whitehall-palasset med sine kvinnelige bekjentskaper, de fleste medbrakt fra Frankrike. Den mest beryktede av dem, som ble hertuginne av Suffolk for sine tjenester på kammerset, rev ned og bygde opp igjen residensen sin der tre ganger, innen hun ble fornøyd. Charles II hadde ingen barn med sin portugisiske dronning, men minst femten fordelt på sine andre damer. En av dem var Nell Gwyn, en fattigpike fra Soho som hadde solgt appelsiner på trappen til Drury Lane-teatret. Han må ha vært av dem som trengte variasjon. Og Cromwell ble - som før nevnt - gravd opp, der han lå blant kongene i Westminster Abbey, og hengt i likskrudet sitt i Hyde Park, - akkurat der folketalerne hisser seg opp på tomkassene sine på søndags ettermiddagene nå til dags. Og på gavlen av West­ minster Hall, foran parlamentet, der faren til Charles II hadde fått 93

sin dom, skal det avhugne hodet til Cromwell ha stått til skrekk og advarsel i tyve år. Så sier historien, og det er vel ikke mer overdrivelse i det enn at Whitehall-palasset var fullt av franske damer. Det var James II, den fjerde og siste stuartkongen, som satte opp den fine værhanen på taket av bankettsalen i Whitehall. Han var blitt katolikk mens han ventet på å overta tronen etter den eldre broren sin, Charles II. Det kunne en engelsk konge ikke være etter reformasjonen, da Henry VIII brøt med paven og romerkirken. Det endte med at mektige menn i landet gikk bak ryggen på ham og ba den protestantiske stattholderen i Holland, Wilhelm av Oranien, om å komme over Kanalen og ordne opp i den rette troens navn. Denne hollandske Wilhelm var gift med datteren til James II - Mary het hun - og det måtte greie seg for arvefølgen i et slikt knipetak. Dermed ble James II gående og kikke opp på værhanen på ta­ ket av slottet sitt i Whitehall, for å se om vinden blåste østfra. Da visste han nemlig at Wilhelm ville komme med flåten sin for å ta ham. Det er slik det har seg at østavind blir kalt den protestantiske vinden i Englands historie. Kong James II kom seg unna i siste øyeblikk og kastet rikets store segl i Themsen under flukten. Den hollandske Wilhelm, som ble kong William III, led som vi vet av astma og hadde ikke godt av å bo så nær Themsen. Han skaffet seg et annet slott, Kensington Palace, lenger oppe i byen. Dessuten brant nesten hele det svære Whitehallkomplekset fra Charing Cross til parlamentet ned til grunnen i 1698. Bare Inigo Jones' klassiske byggverk - Banqueting House - med selve ban­ kettsalen og taket til Rubens ble stående igjen. Under hannoverkongene ble det et kongelig kapell som aldri ble brukt. Under dronning Victoria ble det et krigsmuseum, med over hundre fillete faner langs veggene fra de stolteste slag i lan­ dets historie. Man kunne til og med se skjelettet til Napoleons hest «Marengo». Sverdet hans var også der, og både barberkosten og barberkniven, pluss et lite stykke av madrassen Napoleon døde på og en flis av kisten hans. Dessuten noen hårtuster - ikke den be­ rømte lokken han hadde i pannen, riktignok. Og et brilleglass han brukte ved Waterloo, der han så at det siste slaget var tapt for ham. 94

Etter annen verdenskrig er bankettsalen blitt restaurert til all sin fordums storhet - og turister kan få en bankett der til en virkelig rimelig pris, bare 25 pund, i ekte kongelige gemakker. Det er ikke dådyr stekt på spidd som på Henry VIIIs tid, heller ikke laks fra Themsen eller svaner rett fra grillen, slik dronning Elizabeth I likte det. Svanene på Themsen er kongelige fugler fra gammel tid. Men det er tre retter med vin til, og musikk av både Handel og Purcell - under maleriene til Rubens, med rikets statsminister like rundt hjørnet og dronningens egen hestegarde tvers over gaten. Men det var altså denne statuen av Charles I på hesten sin, oppe ved Trafalgar Square. Det spesielle ved den er at den ikke skulle eksistere i det hele tatt. Den ble nemlig slått i stykker og smeltet ned. Cromwell ga selv ordre om det, da kongen hadde fått sin blodige død. Trodde man. En smed som forresten het John Rivett, hadde kjøpt hele stasen for en slikk og ingenting da kongen var borte. Han brukte all bronsen til å lage suvenirer av - lysestaker, nøtte­ knekkere, knivskaft, fingerbøl og den slags. Det gikk som varmt hvetebrød, for det var ikke hver dag man hadde en konge uten hode og kunne få en bit av statuen hans til pynt i huset. Så kommer altså sønnen til den døde kongen tilbake - som kong Charles II. Hvorpå smeden John Rivett slår frampå om han kunne være interessert i en vakker rytterstatue - med kongens egen far på hesten . . . Så viste det seg at han ikke hadde slått i stykker Charles I, ikke smeltet ham ned heller. Han hadde gjemt både hesten og kongen, visstnok nede i kjelleren til en kirke ved grønnsakmarkedet på Covent Garden. Suvenirene, knivskaftene og lysestakene var bare juks og fanteri. Charles II bestemte at statuen av faren skulle plasseres så midt i London som det gikk an. Nærmere bestemt ved Charing Cross, der det hadde stått et stort kors før i tiden, som navnet sier. Dette korset var blitt reist av Edward I på begynnelsen av 1300tallet. Konen hans, dronning Eleanor, var død ved Nottingham, og han sørget så over henne at han fikk satt opp et svært kors på alle de stedene hvor sørgeferden måtte stanse for natten, på vei til 95

London. Det ble tolv kors, og korset ved Charing var det siste før den sørgende kongen og følget hans nådde fram til Westminster Abbey med kisten. Som tiden gikk, ble det vanlig å sette opp alle milesteiner i landet etter avstanden fra dette korset i London. Det også var blitt revet ned av Oliver Cromwell. Selv dette minnesmerket over en stor og tragisk kongelig kjærlighet var av­ gudsdyrkelse for den harde Herrens mann. Nå, 300 år senere, kom statuen av Charles i der i stedet. Det er slik det har seg at den eneste kongen som engelskmen­ nene kakket hodet av, har fått den fineste plassen i britenes ho­ vedstad - at det er ham man forsåvidt måler alt etter på de bri­ tiske øyer. Den 30. januar hvert år ligger det kranser og friske blomster ved statuen, for det finnes fremdeles stuart-tilhengere som vil hedre minnet om martyrkongen sin. Det gamle korset til kong Edward I er også kommet opp igjen, riktignok bare i form av en reproduksjon - og er blitt forvist til drosjene foran jernbanestasjonen på Charing Cross. Det lukter dessuten pølser og hamburgere der fra en Wimpybar like ved. Som vel bare beviser at av stolthet og kjærlighet blant konger, kommer stoltheten først.

Skrekkens år 1666 da pesten herjet og byen brant

Natt til søndag den 2. september 1666 tok det til å brenne hos en baker, Thomas Farrinor, i Pudding Lane lengst øst i byen - et par hundre meter opp fra London Bridge. Han må ha vært uforsiktig med varmen i bakerovnen sin, for da han våknet ved tre-tiden om natten, var huset fullt av røyk. Han fikk reddet seg og familien over taket til nabohuset. Men det hadde tatt fyr i noen høyballer ute på gårdsplassen, og derfra spredte brannen seg til et vertshus like ved. Borgermesteren ble vekket, som skikken var når det ble meldt brann i byen. Han kom seg i klærne og tok seg fram gjennom de trange gatene til Pudding Lane. Han sto og så på flammene, søvnig og gretten. «Ikke verdt å pisse på engang,» sa han, spyttet i retning av ilden og gikk hjem og la seg igjen. Han het Sir Thomas Bludworth og er gått inn i historien for de ordene. For neste morgen sto over 300 hus i brann og flammene hadde fått tak ute på selve London Bridge også. Og nå gikk ropet over hele byen: «London's buming! London’s buming!» London brenner! London brenner! «And we have no water!» Og vi har ikke vann! London var på forhånd en hjemsøkt by. En stor pest hadde herjet byen i over et år. Mens den raste som verst, sommeren 1665, døde det 15-20 000 mennesker i uken. En stor del av byens befolkning hadde rømt ut på landet. Mange hadde leid seg båter og levde på Themsen. De fikk fraktet mat ut til seg, og det var familier som 97

ikke satte foten på land i over et halvt år. Charles II hadde tatt med seg hoffet, ministrene og elskerinnene sine til Oxford. De som var blitt igjen, tente bål i gatene for å holde smitten borte. De gikk med eddik-kluter for nesen og blomsterkvaster i hånden for å bli kvitt den forferdelige stanken av døde mennesker som bare ble lempet i åpne massegraver. Man slo ulesket kalk over likhaugene og fylte igjen. Det begynte med nysing, så kom gjeme røde blemmer og svarte flekker over hele kroppen, svettetokter og delirium. Det kunne være gjort på bare noen timer, men lidelsene kunne vare i dage­ vis også. Så kom korsets tegn på døren, et rødt kors som tegn til liksamleme om at her hadde de noe å hente. De ringte med bjeller når de kom - slik at folk som ennå var gått fri, kunne holde seg unna. London var ikke ukjent med pest, den hadde gått over byen rett som det var fra tidlig i middelalderen. Men dette var den verste byilepesten London hadde opplevd siden Svartedauen som tok med seg en tredjedel av Englands befolkning i 1350-årene. Daniel Defoe, best kjent som forfatteren til «Robinson Crusoe», skrev også en bok om den siste store pesten i London. Den samme Defoe var den første virkelige journalist, og hans skildringer av pesten skulle bli den første store reportasjebok etter moderne begreper. Han går gatelangs på østkanten av London, mot Blackwall og Poplar, og roper til en mann i nærheten - han tør ikke komme for nær ham på grunn av smitten. Han spør hvordan folk har det på disse kantene. «Her er det stilt og tomt, nesten ikke mennesker igjen, Sir,» roper mannen tilbake. «Her i landsbyen er halvparten døde, og resten er syke.» Han peker på de nærmeste husene. «Der er alle døde, mannen og kona og alle de fem barna. Og der borte er det bare et par stykker igjen, du kan se en vaktmann utenfor døren hos dem. Og sånn er det hele veien.» Bøndene leverte fra seg kjøtt og kom og andre matvarer utenfor byportene, de våget seg ikke inn i selve byen. Trafikken stanset opp på Themsen også. Når handelsskipene fikk høre hvordan det sto til, snudde de og kom seg unna hurtigst mulig. 98

Kongen sendte 1000 pund i uken fra sitt trygge tilholdssted i Oxford, til hjelp for dem som hadde det verst. Det var latterlig lite, og etter noen måneder var skattkisten hans tom. Dermed ble det slutt på de usle kongelige pundene også. Og imens beklaget de franske damene hans seg over hvor kjedelig det var å bo på landet, uten et eneste selskap i ukevis. Heldigvis kom det en streng vinter etter den fæle sommeren 1665, og det hjalp. Folk ba alltid om kaldt vær når pesten her­ jet i byen. Londonerne tok til å flytte tilbake til hjemmene sine. Men det var ennå ikke trygt, på langt nær. Den store dagbokskriveren Samuel Pepys som var kongens egen sekretær, kunne fortelle at selv på våren 1666 var det vanskelig å få vekslet penger i byen, og man kunne vandre gate opp og gate ned uten å finne en eneste butikk som var åpen. Og England var i krig med hollenderne. De hadde fått hjelp fra både dansker og franskmenn og var på ferde i Nordsjøen og i Den engelske kanal under sin store admiral, de Ruyter. Man ventet dem inn i Themsen når som helst. Hele England var mer eller mindre lammet i dette skrekkens år - og kanskje var det bare pesten som holdt fienden borte, når det kom til stykket. Den lever forresten videre i en av de mest kjente bamereglene på de britiske øyer. Småbarna synger den mens de dan­ ser i ring: «Ring-a-ring a-roses, Atishoo! Atishoo! a pocketful of posies. We all fall down.» «Lag ring av roser, og lommen full av blomster.» Det var for ikke å bli smittet av pesten. «Atishoo!» Det er britiske barns måte å nyse på, når de leker. Og det var jo sånn det gjeme begynte. «Og så faller vi alle om til slutt.» Det er anslått at minst 100 000 døde i denne siste store pes­ ten - det vil si hvert fjerde menneske i London på den ti­ den. Og midt oppe i disse prøvelsene tok det altså til å brenne hos baker Farrinor i Pudding Lane. 99

Det hadde vært en varm, tørr sommer i 1666, og det blåste en sterk østavind akkurat den søndagsnatten. Hadde det enda tatt til å brenne vest i byen, kunne man ha sluppet fra det med bare noen gater kanskje. Nå lå hele London åpen for flammene, der de spre­ dte seg østfra. Gnistregnet for etter gatene langsmed Themsen, der lagerhusene lå tett i tett, fulle av brennbart materiale. Her brant det midt inne i den største havnebyen i verden. De fleste hus i London på 1600-tallet var bygd av tømmer og tjærebredd. Gatene var for det meste smug, oftest så trange at hestekjerrer hadde vanskelig for å komme forbi hverandre. Fra annen etasje var husene som regel bygd ut, så de nesten møttes over gaten mange steder. Her skulle det ikke mye til før det tok fyr. Det fantes ikke noe brannvesen i moderne forstand. Det var heller ikke noe å slukke med. Noen ganske få steder i byen var det rennende vann, i primitive tre-renner. Ellers bare vannposter på gatehjørnene, med patetiske håndpumper - og de rant tomme ganske snart. Det hang tau med svære kroker i kirkene, de skulle brukes til å rive ned brennende bygninger med. Da det grydde av dag, søndag den 2. september, var man klar over at dette ikke var noen vanlig brann. Hele Pudding Lane var brent ned, og flammene hoppet fra hus til hus bortetter Thames Street, hovedveien mot vest langs elven. Flere kirker var allerede antent. Det var et hell i ulykken at flere av husene i den nordlige enden av London Bridge var brent ned et par år i forveien. Det skapte et hull i bebyggelsen som kom til å hindre brannen i å hoppe over til sørsiden av Themsen. På det verste var gnistregnet så voldsomt at det var tilløp til brann der også. Men dem greide man å slukke før flammene hadde fått skikkelig tak. Utpå ettermiddagen denne blåsende søndagen sto fire av de store, vakre laugshallene i byen i flammer. Og «Steel-yard», det svære handelskomplekset ved elven hvor de hanseatiske kjøpmen­ nene hadde holdt til i hundrer av år, sto heller ikke til å redde. Charles II var kommet tilbake til London med hoffet sitt etter evakueringen til Oxford på grunn av pesten. Nå red han ut fra Whitehall-palasset for å ta brannen i øyesyn. Det var uråd å komme fram i gatene innenfor bymurene, hele befolkningen var på flukt med det de kunne få med seg - på kjer­ 100

rer eller på ryggen. Og det var tett med båter på Themsen, fulle av skrikende mennesker som ville hjelpe til med å berge gods og eiendom vekk fra hus som ennå ikke var antent. For det var bare langs elven det brant foreløpig. I fortvilelsen kastet folk det de hadde, og det de kom over, ut i elven - den var full av drivende gods, bord og stoler, senger og skap. Det var bare å forsyne seg, for dem som hadde sans for det i panikken som spredte seg enda fortere enn ilden. Kongen ga ordre om at man skulle prøve å sprenge hus i lufta i forkant av flammene der de spredte seg videre vestover - for der­ med å skape branngater som flammene ikke greide å springe over. Men borgermesteren, stakkars Sir Thomas Bludworth, vred hendene og sa det var nytteløst. De som eide husene, ville ikke gå med på at de ble sendt i lufta. Og han torde ikke ta ansvaret for det, han tenkte på erstatningene de ville kreve etterpå. «Hvem skal betale for husene når de skal bygges opp igjen?» klynket han og gjemte seg vekk blant alle de desperate mennes­ kene som hverken kunne komme fram eller tilbake. Da det led mot natt, var gullsmedenes prektige hall lagt i aske - fiskehandlemes storslagne laugshall like ved London Bridge likeså, kjøpmennenes og tømmermennenes hall var også antent. Et dusin kirker var allerede tatt av flammene. Den kongelige børsen var strøket med, og den storslagne Guildhall, borgermes­ terens eget rådhus, sto ikke lenger til å redde. Brannen tok til å ete seg oppover i byen også, etter at den hadde tatt det som var å ta langsmed elven. Østpå lå den mektige Tower-festningen fra William Erobre­ rens tid, med steinmurer fem meter tykke, og sperret for ilden. Men vestover raste den videre. Og den sterke østavinden ville ikke gi seg. Mandag den 3. september var en fin, klar dag, men det var ikke mulig å se solen gjennom røyken og askeregnet over byen. Det brant på en sammenhengende front fra London Bridge i øst til Fleet-elven, der bymuren sluttet i vest. Kongens sekretær, Samuel Pepys, foretok en inspeksjon fra el­ ven. Han meldte til Charles II at soldater var satt inn, de rev ned hus så fort de kunne. Men ilden spredte seg raskere. Kongen tok seg fram til Ludgate, byporten lengst nede i Fleet 101

Street, og delte ut gullmynter til brannmannskapene der han kom til. Han prøvde å gi en hjelpende hånd selv, ble svart og skitten både i fjeset og på hendene - og folk klappet da de så den ellers så fine kongen sin nesten like fæl som alle andre. Som det ble kveld den andre dagen, nærmet brannen seg Cheapside, den største markedsgaten i byen - og like bortenfor lå St. Pauls-katedralen. Tirsdag den 4. september skulle bli den verste dagen av dem alle. Ildstormen var nå så voldsom at brannen kunne hoppe mange hundre meter om gangen. Ennå var det håp om at man i hvert fall kunne redde St. Paulskatedralen, den var så stor og hadde betydd så mye i byens liv at man ikke kunne forestille seg at også den skulle stryke med. Dessuten lå det en stor kirkegård rundt katedralen, gravsteiner brenner jo ikke. Og taket var av bly. Det veldige kirkespiret, over 150 meter høyt - det høyeste som fantes i verden da det ble bygd - var tatt av lynet over hundre år i forveien. Men det var fremdeles en av de største kirker i kristen­ heten etter Peterskirken i Roma - den var faktisk enda større enn den nye katedralen som skulle bli bygd opp etter brannen, slik vi ser den i dag. I gatene rundt St. Pauls-katedralen holdt bokhandlerne til i det gamle London - og boktrykkerne og forleggerne. De fleste bøker og skrifter som ble laget på Shakespeares tid, har det til og med trykt på tittelbladet, at de er kommet ut ved St. Pauls kirkegård. Det er derfor Fleet Street, like nede i bakken fra St. Paulskatedralen, skulle bli trykksverten og avisenes gate. Alt har sin histo­ riske sammenheng på disse kantene. Og nå, som brannen nærmet seg, bar bokhandlerne og tryk­ kerne og forleggerne alle bøkene og manuskriptene sine inn i den mektige kirken - i tro på Herren og blytaket. Flere hundre tusen bøker lå i hauger nede i krypten, dit kunne flammene i hvert fall ikke rekke. St. Mary-le-Bow-kirken, ikke langt unna, tok fyr. De berømte klokkene oppe i tårnet falt i bakken og gikk i knas. Det var de klokkene som ble brukt til å slå vekterslagene utover byen klokken ni om kvelden, da alt arbeid skulle stanse og ilden dekkes til for 102

natten. Det engelske ord for det, «curfew», kommer av det franske «couvre-feu» - dekk ilden. Allerede dengang var det tradisjon at en ekte londoner - en cockney - skulle være født under klangen fra disse klokkene i St. Mary-le-Bow-kirken. Det merkelige navnet fikk den i normannertiden fordi den var bygd over noen mektige bueganger som man fremdeles kan se nede i krypten. Utpå kvelden denne tredje dagen var St. Pauls-katedralen en øy i det svære flammehavet. Og etter hvert ble varmen så sterk at blytaket tok til å smelte. Det rant i strømmer nedover det veldige byggverket, ble til bekker i gatene. De svære vinduene sprang, murene sprakk, klokketåmet raste sammen og slo gjennom gulvet i koret. Kirken lå åpen for gnistregnet, helt ned til krypten med alle bøkene. Og bøker brenner godt og lenge. Jeg har det med at det må ha vært der, inne i St. Pauls-katedra­ len under den store brannen, at alle William Shakespeares manu­ skripter gikk tapt for alltid. Det er jo et av de store mysterier i verdenslitteraturen at det ikke finnes noe som helst, ikke en eneste linje, som er skrevet med Shakespeares egen hånd. Bare et halvt dusin tilfeldige navnetrekk på dokumenter som ikke har noe med skuespillene å gjøre - og hvor han dessuten staver navnet sitt forskjellig hver gang. De første utgavene av dramaene hans var blitt trykt og utgitt nettopp ved St. Pauls-katedralen 30-40 år i forveien. Hvis det fan­ tes noen manuskripter etter ham, må det ha vært der de gikk tapt, hvert eneste ett, i flammene i september 1666. Onsdag den 5. september hadde ilden hoppet over bymuren i vest, den tok med seg St. Bride-kirken like ved inngangen til Fleet Street og dro videre oppover gaten i retning av Westminster hvor både kongeslottet, parlamentet og kroningskirken lå. Gnistene og asken drev nå helt ut til Windsor, tre mil vest for byen. Røyken og den røde himmelen kunne sees langt nede fra Den engelske kanal. De fleste av Londons historiske landemerker, de mange kirkene og de ærverdige laugshallene, sto som glødende fakler i mørket da natten kom. Store styrker fra flåten var nå på ferde med krutt hvor de kunne komme til over hele byen. 103

I Guildhall hadde gullsmedene stuet vekk alt gullet og sølvet sitt. De mente det måtte være trygt innenfor de massive murene. Hallen brant i flere døgn og alt gikk tapt. Til slutt ga kongen ordre om å tømme slottet hans i Westminster for alt av verdi og føre det lenger oppover Themsen, vekk fra den brennende byen. Det samme skjedde i Westminster Abbey. Da den fjerde dagen var over, var 4/5 av byen ødelagt. Og nå tok vinden til å legge seg og flammehavet falt etter hvert til ro. De siste flammene døde hen ved Pie Corner, midt i Fleet Street, dagen etter. Men man kunne komme over glødende aske i ruinene i London et halvt år etterpå. Over 400 gater strøk med - og 13 200 hus. Av de 110 kirkene i London, var 89 brent ned, sammen med nesten alle laugshallene - over femti tilsammen. Alle skoler og sykehus og offentlige bygninger innenfor de gamle bymurene var forvandlet til aske og svarte ruiner på fire forferdelige døgn. Den historiske middelalderbyen ved Themsen var borte. Ed­ ward Bekjennerens og William Erobrerens London, Henry VIIFs og Elizabeth I's by var ikke mer. Men pesten var også borte - for godt. Fra Pudding Lane til Pie Corner! Fra pudding til pai, sa folk og korset seg. Mange trodde det måtte være Vårherres straffedom, fordi de bare hadde tenkt på seg selv, vært opptatt av materielle ting og hatt det for godt. Men det gikk alle slags stygge rykter også - om at det var utlen­ dinger som hadde vært på ferde og tent på både her og der. Noen ville endog ha det til at det var en katolsk sammensvergelse, at det var paven som sto bak. Stemningen blant befolkningen var så opphisset at kongen måtte utstede en kunngjøring, mens det fremdeles brant i byen, at det slett ikke var noe komplott av katolikker eller andre. En tydelig sinnsforvirret fyr, en fransk hugenott, meldte seg frivillig og insisterte på at det var han som hadde gjort alt sammen. De tok ham på ordet og hengte ham, så gal han enn var. Det ble nedsatt en granskingskommisjon i parlamentet, og den erklærte etter langvarige undersøkelser at den store brannen bare kunne skyldes «the hand of God upon us, a great wind and a season 104

so very dry». Det kunne altså bare ha vært «Guds hånd over oss, en sterk vind og en meget tørr årstid». Man skulle naturligvis ha et minnesmerke over brannen. Det var kirkebyggeren Sir Christopher Wren som måtte lage det også, det heter bare «the Monument» - monumentet. Det står like ved London Bridge, nærmere bestemt 202 fot fra det stedet hvor det tok til å brenne hos baker Farrinor i Pudding Lane. Det har fått form av en søyle med en ildkule på toppen og det er nøyaktig 202 fot til topps også. Det var Charles II som selv bestemte at slik skulle det være - en mektig søyle som skulle rage over hele byen. Det gjør den ikke lenger, de moderne skyskraperne tar ingen hensyn til historie og fortid. Men det er blitt et mektig byggverk likevel, i alle tilfelle atskil­ lig høyere enn søylen på Trafalgar Square med admiral Nelson på toppen. Egentlig var det meningen at man skulle ha en byste av Charles II øverst på minnesmerket over brannen, hvor han granngivelig selv var blitt svart på hendene. Men så slapp man opp for penger før det kom så langt, det var gjeme slik med stuartkongene. Deretter ble det snakk om å plassere en fugl på toppen, som slo med vingene - en fugl Føniks som symbol på det nye London som skulle stige opp av asken. Men det ble i dyreste laget, det også. Det endte med at de laget noe som skulle forestille en ildkule. Nede fra bakken ser det mer ut som en bolle med noe krimskrams rundt, det skal formodentlig være flammene. Det tok ti år å få det på plass. Men monumentet skulle jo ha en inskripsjon også, og dermed ble det bråk. Det var dette med katolikkene igjen. Charles II lot som om han var protestant, men man var aldri helt trygg på disse stuartene. Og han gikk virkelig helt over til katolisismen på dødsleiet. I alle tilfelle hadde han ikke noe barn med sin egen kone, og derfor ingen arving av eget blod. Den som kom til å overta, var derfor lillebror James - og han var en åpenlys og fanatisk katolikk. Det var særlig en fæl fyr, Titus Oates, som var på ferde - en 105

voldsom, protestantisk prestemann som hadde fått lurt seg inn på jesuittskoler både i Frankrike og Spania. Og der skulle han an­ givelig ha fått greie på en katolsk sammensvergelse om å myrde kong Charles, få den katolske broren hans på tronen i stedet og så gjeninnføre katolisismen på de britiske øyer. Kanskje den store brannen varen del av komplottet, mente Titus Oates. Hvorpå bystyret i London vedtok å sette opp en minneplate ved foten av monumentet hvor det sto: «Denne søylen er reist til evig minne om den forferdelige bran­ nen som ble satt i verk mot vår protestantiske by av pavens onde, forræderske menn iblant oss - i det Herrens år 1666 - som et ledd i den djevelske sammensvergelse å utrydde vår protestantiske og gamle engelske frihet og innføre pavedømme og slaveri.» Denne minneplaten sto der til den katolske James II kom på tronen. Og det første han gjorde da, var å få den vekk. Men så ble jo James II jaget av landet etter bare to-tre år som konge, på grunn av katolisismen sin. I stedet fikk man den hol­ landske og meget protestantiske Wilhelm av Oranien på tronen. Og dermed kom minneplaten opp på ny - om de forferdelige kato­ likkene som hadde stukket London i brann. Og nå ble den stående helt til 1830. Nå til dags blir det ikke nevnt et ord hverken om protestanter eller katolikker. Monumentet er hult, det går en vindeltrapp inne i det med 345 trinn til en utkikksplass like under selve ildkulen. Det var lenge sport blant ungdom å løpe om kapp i denne vindel­ trappen, opp til toppen og ned igjen. Det utviklet seg til en slags svenneprøve for løpeguttene i de mange vertshusene og pubene omkring monumentet - til langt ut i forrige århundre. Rekorden var på to og et halvt minutt og for alt jeg vet, står den fremdeles. Det var også populært å fire seg ned fra toppen i tau. Themsen lå jo full av seilskip helt fram til dronning Victorias tid, og når sjøfolk hadde fått seg noen glass i sjappene ved London Bridge, hendte det de tok et og annet veddemål. For eksempel om hvem som kunne fire seg fortest ned i tau fra monumentet over den store brannen - opp og ned i riggen var jo livet deres. Tyve sekunder ned fra toppen, det var gjeme der de beste lå. 106

Men da kunne det svi slik i hendene at de måtte svale dem i kaldt øl etterpå. I våre dager er det et solid jemgitter rundt utkikksplassen på toppen. Etter hvert ble det nemlig litt for mange som hoppet derfra - uten tau. Bare åtte mennesker mistet livet under brannen, den største man hadde opplevd i hele verden til da. Hva med baker Farrinor? Han fortsatte å bake brød resten av livet. Såvidt man vet.

St. Pauls-katedralen som en fugl Føniks av asken

Hvis tallet på kirker er noe å gå etter, har London vært en meget gudfryktig by opp gjennom århundrene. I den gamle byen som strøk med under den store brannen, var det som nevnt 110 sogne­ kirker - innenfor et område som ikke var stort mer enn halvannen kilometer i firkant. Hver større gate hadde minst én kirke, og mange hadde flere. Alle de store laugene hadde annammet en av kirkene som sin egen, det hadde med status å gjøre. Det ble klaget over all klokkeklangen i byen - det var ikke fred eller ørens lyd å få på det verste. Det var de vanlige gudstjenestene, med både morgen- og aftenmesse, og det var fødsler og dåp, bryllup og begravelser. Og middelalderen var full av helgener som skulle feires, året rundt. Almanakken hadde minnedager til over 150 av dem, og mange går igjen i navnene på kirkene i de gamle bydelene den dag i dag - som St. Alphage, St. Botolph og St. Benet. De betyr ikke noe som helst for moderne mennesker, men de var viktige nok for sjelefreden til folk på 1500-tallet. Dertil kom alle sjelemessene. Frykten for dødsriket var sterk og nær og de fleste som hadde noen slanter til overs, pleide å te­ stamentere dem til kirken sin, for slike sjelemesser - med klokke­ klang og det hele. En av byens rike borgermestere bestilte 10 000 sjelemesser etter seg for å være på den sikre siden. Kirkene i London kommer i alle slags fasonger. Det er til og med en som står «med bena i været». Det hadde seg nemlig slik at dronning Anne, som satt på tro­ nen omkring 1710, ville ha femti nye kirker i London. Hun hadde det med den slags innskytelser når hun drakk sin «kalde te» som det gjeme kaltes blant dem som kjente henne. Det som i virke108

ligheten var gin eller brandy, drukket av tekopper - ganske store sådanne også. «Og hvordan vil så Deres nådige Majestet ha dem?» spurte ar­ kitekten som fikk i oppdrag å bygge alle disse nye kirkene. «Sånn!» sa dronningen og sparket til fotskammelen sin. Så hardt at den havnet med alle fire bena i været. Hun må ha vært i det krakilske hjørnet. «Som De vil, Ma'am,» sa arkitekten og bukket dypt. Man utta­ ler nemlig «Madame» på den måten, når man har med kongelige personer å gjøre. Og kirken med bena i været ble faktisk bygd. Det er den kjente St. John's kirke på Smith Square, ikke langt fra parlamentet - litt bakom Westminster Abbey liksom. Heldigvis, kan man vel si, ble det ikke flere kirker i London med ett tårn for hvert ben på dronningens fotskammel. Nå til dags er St. John's kirke blitt til overs i selve det religiøse arbeidet - som så mange andre kirker i byen. Til gjengjeld er den blitt en kjent og kjær konsertsal - lunsjkonsertene der er blitt en viktig del av Londons musikkliv. Og siden vi først er inne på kirker, kan vi ta låven til hertugen av Bedford med det samme. Disse Bedford'ene hører til Russel-familien, en av de store politiske slektene blant britene - den radikale filosofen Bertrand Russel var en av dem i vår egen tid. De hadde greid å snappe opp mesteparten av strøket omkring Covent Garden da Henry VIII oppløste klostrene. Covent Garden - eller Con vent Garden, som var det rette navnet - var klosterhagen der munkene ved Westminster Abbey hadde puslet med kål og annet grønt. På 1600-tallet tok Bedford-hertugene til å bygge ut dette om­ rådet. Det var blitt ettertraktet vestkant nå, og her var det penger å håve inn med hus både til salgs og til leie. Det var da hertugen sa at de vel ble nødt til å spandere en kirke i strøket også. «Men gjør det endelig rimelig,» sa han til Inigo Jones, Englands store arkitekt under stuartkongene. «Helst skulle jeg sett at vi kunne greie oss med en låve.» «Nådige Herre, De skal få den skjønneste låven i Europa,» sa Mr. Jones. 109

Den ble viet til St. Paul, den også - og «låven» står der frem­ deles, like ved det kongelige operahus, Covent Garden. Mer som et gresk tempel, med søyler og kapiteler, enn som en låve - om aldri så fin. Det er naturligvis all grunn til å stikke innom kirkene i en by i alle tilfelle, i hvert fall i en by som er kommet til skjels år og al­ der. Det er der vår vesterlandske kultur hadde sine røtter, der vår sivilisasjon vokste fram på godt og vondt. Men kirkene i London står for noe mer enn historisk nostalgi. De representerer selve sammenhengen, den levende brua kan en nesten si, mellom det gamle London som var og det moderne London av i dag - mellom middelalderens London som ble tatt av flammene i 1666 og den nye byen som vokste fram av asken. Gjenoppbyggingen etter den store brannen kom til å gå mye på slump. Folk innrettet seg som best de kunne, på egen hånd og hver for seg - det er sånn britene oftest gjør tingene. Bare på ett felt var det orden i sakene. Kirkene skulle bygges opp igjen der de hadde stått. Og de var så heldige at mannen som kom til å gjenreise dem var Christopher Wren, en av de største kirkebyggere som noen gang har levd. Av de 89 kirkene innenfor de gamle bymurene som hadde strø­ ket med i brannen, ble over 60 bygd opp igjen, og Christopher Wren sto for 51 av dem. Og da har vi ikke regnet med St. Paulskatedralen, Londons storkirke fra de eldste tider, som skulle bli livsverket hans. Han kom til å arbeide med den i førti år. Så ble den da også et mesterverk, sammenlignet selv med de største kir­ kebygg som finnes i den katolske verden, hvor man gjeme gjør mer vesen av katedralene sine enn blant nøkterne protestanter. Og enda var Christopher Wren ikke utdannet arkitekt i det hele tatt. Han hadde studert matematikk og astronomi, og var bare litt over 30 år da britene plutselig sto med en utbrent hovedstad etter katastrofen. Over 13 000 hus lå i aske, et par hundre tusen mennesker var innkvartert i kirker og skoler i landsbyene utenfor London, eller de holdt til i telt som var rekvirert fra hæren. Vinteren stundet til og vintrene var harde på den tiden. Themsen kunne, som vi har hørt, være islagt i ukevis. 110

Christopher Wren hadde ferdig en fullstendig, samlet plan for det nye London før askehaugene var blitt kalde, faktisk i løpet av en snau uke. Den fremmelige unge mannen var en moderne by­ planlegger, flere hundre år før den slags kom på moten. Her var en enestående sjanse til å bli kvitt alt som var foreldet og galt ved London, slik den var før brannen. Her kunne man skape et nytt bysamfunn helt fra grunnen av. Det gamle London hadde vokst fram nokså tilfeldig gjennom hele middelalderen. Det hadde vært forbud mot å bygge utenfor bymurene som romerne hadde ført opp tusen år i forveien - for en befolkning på kanskje 30 000, i hvert fall ikke mer enn 50 000. Nå skulle det være plass til en halv million innenfor de samme mu­ rene. Byen var håpløst overbefolket. Husene hang over hverandre i et villnis av trange, mørke smug. Det fantes hverken fortauer eller rennesteiner - som regel bare en grøft midt i gaten. Ikke rart at pesten herjet rett som det var. Og når det tok til å brenne, fantes det altså ikke vann til å slukke med. Christopher Wren la tegningene sine fram for kongen - en dris­ tig, storslagen plan for en lys, vakker og etter datidens begreper moderne by, helt forskjellig fra det London man var vant til. Han tenkte seg promenader langs Themsen gjennom hele byen, med St. Pauls-katedralen som det åndelige sentrum vest i byen og Guildhall - Gildehallen - med de fremste laugshusene som det administrative midtpunktet lenger østpå. Han ville ha åpne plasser - piazza'er som i Roma, og brede gater - avenyer som i Paris mellom dem. Men Charles II ristet på sitt livskloke, kyniske stuarthode og sa nei. Det kunne ta både fem og ti år, kanskje femten-tyve, før denne ferske astronomi-professoren kunne få satt drømmene sine ut i livet. Mens Londons befolkning trengte tak over hodet øye­ blikkelig. Og hvem i all verden skulle skaffe pengene, de svimlende sum­ mene man eventuelt måtte ut med i erstatning til dem som hadde eid gård og grunn, der drømmebyen til Christopher Wren skulle komme. Med tid og stunder. Det fantes ikke slikt som brannforsikring den gangen. Det eneste folk sto igjen med etter å ha mistet husene sine i bran111

nen, var tomtene, grunnen. Og den ga de ikke fra seg uten kamp. Så det ble til at folk flest gikk i gang på egen hånd da det kom til stykket, ryddet opp og bygde for egen regning i ruinene sine. Slik ble det nye London slett ikke så ulikt det gamle London, med litt av hvert, og både det ene og det andre, og mye omtrent som før. Med de samme gatene, stort sett, de samme navnene til og med. Som «Ave Maria»-gaten, og «Fadervår»-stredet, og «Trosbekjennelsens» plass rundt St. Pauls-katedralen, akkurat som i kristendommens første tid da de religiøse prosesjonene gikk sin runde omkring byens største kirke. Det skapte nok menneskelig nærhet. Men noe Paris eller Roma ble det ikke. Til gjengjeld kom byen i gang igjen ganske fort, som var kanskje det viktigste av alt for en handelsby som London. I løpet av tre-fire år var det bygd så pass inne i byen at de fleste husville hadde fått tak over hodet og var travelt opptatt med å skape seg en ny fremtid. Britene har alltid hatt bedre lag med det praktiske enn det teoretiske, og deres menneskelige styrke kom­ mer bedre til uttrykk i motgang enn i medgang. Begge deler kom vel med i de første harde årene under gjenoppbyggingen av deres hovedstad. Og helt uten plan var det ikke. Noe ble gjort, for å hindre lign­ ende katastrofer i fremtiden. Det ble først og fremst forbudt å bygge i tre, utenom dører og vinduer. Fremdeles kan man ha problemer med brannforsikring i London, hvis man skulle finne på å skaffe seg et trehus der - så lenge har forskrekkelsen etter brannen i 1666 holdt seg. Ingen gate måtte være smalere enn at to hestekjøretøyer kunne komme forbi hverandre, det betydde i praksis fire meter. Dess­ uten ble det påbud om en gangvei for fotgjengerne på hver side av gaten - det ble begynnelsen til fortauer. Fire etasjer skulle være den største tillatte høyden på husene i det nye London - og det bare i de seks hovedgatene. I sidegatene måtte man nøye seg med tre etasjer, i streder og smug med bare to. Holdt man seg etter disse reglene, var det bare å sette i gang. Christopher Wrens fremtidsby havnet på museet, og der er den fremdeles. Han ble til slutt stående igjen med kirkene sine. Til gjengjeld 112

skulle himmelen over London bli hans. Med tårnene og spirene som veivisere i synsranden, hvor en snudde seg. Og med domen over St. Pauls-katedralen, den mektige kuppelen med korset på toppen, som en Herrens egen hvelving over byen. London var forlengst blitt pengenes by og den fortsatte å være det - med børs og banker, handelshus og alskens markeder for jordisk gods. Men i motsetning til Skriftens ord har Gud og Mam­ mon aldri hatt problemer med å leve - og leve godt - sammen ved Themsens bredd. Christopher Wren var blitt utnevnt til en slags riksarkitekt - den engelske betegnelsen var «surveyor general» - og det var hans jobb å ha oppsyn med alle de offentlige bygningene under gjen­ reisningen. Samtidig ble han formann foren gjenreisningskomité på seks personer - tre oppnevnt av kongen og tre av London by. Det var derfor slett ikke bare kirker han bygde. Foruten monu­ mentet over den store brannen - søylen med en ildkule på toppen - bygde han blant annet flere kongelige slott. Ett i Greenwich øst for London for Charles II og senere et annet ved Hampton Court vest for byen for William III han som led av astma og måtte vekk fra den fæle lufta i sentrum av London. Det siste var forresten en om- og utbygging av det gamle slottet til Henry VIII. Mens han jobbet i Greenwich, førte han like godt opp et kon­ gelig observatorium i samme slengen - som astronom måtte han vite hva han gjorde. Og så fikset han de to svære vest-tåmene på Westminster Abbey også, han tegnet og planla dem i hvert fall, selv om de først ble ført opp etter hans død. For bare å nevne det grøvste Wren stelte med, utenom St. Paulskatedralen og et halvt hundre sognekirker ellers i byen. Og likevel presterte tidens små maktmennesker å redusere lønnen hans til det halve, fordi de syntes det gikk for langsomt med ham. Han hadde fått 200 pund i året - fire tusen kro­ ner. Nå ble årslønnen 100 pund. For skaperen av det nye Lon­ don, i den grad man kan trekke fram én enkelt på bekostning av andre. Mot slutten av sitt liv opplevde han til og med å bli avsatt som riksarkitekt. Han ble for stor og farlig for tidens mange små by113

råkrater med alle ideene sine - han var ikke den første og skulle ikke bli den siste som opplevde den fortredelsen. Wren skal ha vært et mildt og vennlig menneske. Og det må han jo ha vært, siden han ikke ble særlig bitter over de mange smålighetene og ydmykelsene - såvidt man vet. De nye husene på fire etasjer kom på 400 pund - åtte tusen kro­ ner. Og husene på tre etasjer kostet 300 pund. Kanskje var lønnen hans - den opprinnelige - ikke altfor urimelig likevel. Brannen i 1666 førte til en akutt økonomisk krise for England. Det var jo avgiftene på alle varer som kom inn i landet og ble ført ut av landet - gjennom London - som skaffet de fleste pen­ gene i kassa. Den store brannen hadde satt London ut av drift, rett og slett, inntil videre. Kongen ble stående uten inntekter og som alle stuartkongene var Charles II plaget av pengesorger, selv i de beste tider. Nå hadde han ikke engang penger til å betale renter og avdrag på alle de lånene han hadde innlatt seg på - særlig med gullsmedene i London, det var de som ordnet lån og kreditt. Oliver Cromwell hadde riktignok latt jødiske pengevekslere og finansfolk slippe inn i landet igjen etter borgerkrigen i 1640-årene - de som var jaget vekk på 1300-tallet - men de hadde ennå ikke rukket å etablere seg skikkelig. Og det skulle gå atskillige år før man fikk slikt som banker til å ordne opp i kongers og andres pengevansker. Det ble så ille at kongen måtte proklamere et såkalt morato­ rium, som betydde at han i virkeligheten ikke lenger kunne betale det han skyldte. Han sa «Sorry» mer enn én gang, for Charles II var en sjarmerende mann, i motsetning til sine slektninger blant stuartene. Men det hjalp ikke gullsmedene i London, som tapte millioner av pund, på en tid da pundet var verdt minst ti ganger mer enn det er i dag. For at Christopher Wren skulle komme i gang med alle kirkene sine, ble det innført en spesiell skatt på alt kull som kom til London. Først en shilling pr. tonn, så to shillings og til slutt tre shillings, ettersom skatten brakte inn altfor lite. Antagelig ble det snytt både her og der. En fjerdedel av denne kullskatten skulle gå til St. Paulskatedralen, en annen fjerdedel til de andre kirkene i byen - resten til offentlige bygninger av mer verdslig karakter. Deriblant fengsler. 114

Forsåvidt kan man si at akkurat som London Bridge ble bygd med ull - gjennom den spesielle ullskatten - kom St. Pauls-katedralen til å bli bygd med kull. «Ikke til å undres over at den er så svart og fæl,» sa folk, inntil den fikk en storvask - med sandblåsing - for noen år siden. Det tok nærmere ti år før Christopher Wren kom i gang for alvor med kirkene sine. Han tok de femti vanlige sognekirkene i byen først, ikke minst fordi han bevisst brukte dem til å eksperimentere med idéer han kunne bruke i arbeidet med hovedverket sitt, kate­ dralen. Det gjaldt ikke minst de mange praktiske ingeniørproblemene som måtte løses ved et så mektig byggverk. Mange av disse sognekirkene hans er ganske små. Han måtte ta tomtene slik de hadde vært før brannen, og kunne ikke velge omgivelsene for dem. Ofte er de klemt inne mellom banker og kontorer, til de grader at man av og til må lete for å finne dem. Kanskje nettopp derfor er de så forskjellige. Ikke minst klokketåmene og spirene viser en fantasi og oppfinnsomhet som er helt makeløs. Sir Christopher hadde klart glass i alle kirkene sine, han ville at de skulle være lyse og vennlige. Mange av dem fikk glassma­ lerier i Victoria-tiden, som gjør dem mørkere innvendig enn de opprinnelig var. Det var også gallerier i de fleste Wren-kirkene, han mente det skapte intimitet og brakte alle i kirken nærmere presten og prekestolen. Galleriene er også blitt fjernet i årenes løp i mange av kirkene hans. Det var St. Pauls-katedralen som ga ham de fleste grå hårene han sikkert må ha fått etter hvert under den store parykken sin. Og det var den spesielle gjenreisningskomitéen, som han selv var formann for, som gjorde livet surt for ham. Han laget det ene utkastet etter det andre. De ble forkastet i tur og orden av disse komité-menneskene som alltid skal skape ekstra problemer for skapende mennesker, med sine evinnelige om og men. Til slutt tegnet han i fortvilelsen en ganske ordinær - og egentlig nokså stygg - kirke som han visste de ville godkjenne. Men han forbeholdt seg rett til forandringer etter som arbeidet skred fram og helheten krevde det. 115

Og der tok han innersvingen på dem. For katedralen ble etter hvert noe ganske annet enn de kanskje trodde man var blitt enig om på forhånd. Dessuten, fordi arbeidet tok så lang tid, mer enn en menneske­ alder, falt motstanderne hans fra etter hvert. Alt tyder på at han bevisst tok tiden til hjelp for å få viljen sin. Den opprinnelige komitéen var borte da katedralen sto ferdig. Og Christopher Wren var selv blitt så gammel at han ikke kunne komme opp i kirken sin for å legge den siste steinen på plass. Det har alltid stått en kirke her, fra kristendommens aller første tid på de britiske øyer og lenge før England ble samlet under én konge. Allerede på 600-tallet hadde jo Ethelbert, konge av Kent, satt opp sitt gudshus på stedet. Men jeg minner om at den første biskopen i London, Mellitus, ble jaget ut av både kirken og byen, de gamle gudene hadde tydeligvis ikke gitt seg ennå på den tiden. Det ble sagt at romerne hadde hatt et tempel til ære for Diana på den samme plassen. Det er i hvert fall helt sikkert at vikinger var på ferde også på disse kantene, for man har funnet en grav med hedenske runer på. Ikke før omkring 1080 tok man til å reise den første virkelige storkirken her - Londons egen katedral. Denne første St. Pauls-katedralen, som ble stående i et halvt tusen år, hadde som nevnt vært enda større enn den som Christo­ pher Wren kom til å bygge etter brannen. Den var over 600 fot lang - nesten 200 meter - og den hadde det høyeste spir som noen gang var bygd. Så ble det også truffet av ly­ net flere ganger - siste gang på 1500-tallet ramlet det helt ned, bare det amputerte klokketåmet ble stående igjen. Men selv da raget katedralen majestetisk over byen på høyden sin ved Ludgate Hill. Det var over hundre prester ved katedralen, det ble holdt 111 helgenmesser i året. Kirken hadde et svært bakeri med flere dusin ovner og i 1286 - for å ta et år på slump - ble det brygget over 300 000 liter øl på dens enemerker. Men Henry VIIFs brudd med paven og den lange striden mellom protestanter og katolikker i årene som fulgte, brakte onde tider inn over St. Pauls-katedralen. Den tok til å forfalle, den ble etter hvert mer av et marked enn en kirke. Folk møttes der for å slå en handel eller høre siste nytt, skrivere 116

og sakførere møtte sine kunder - der var mer enn plass nok. Det kom alskens boder og sjapper i sidegangene, og til slutt ble det vane å ta snarveien gjennom både skipet og koret i katedralen, fremfor å gå rundt den. Man endte med å kjøre gjennom den, med hest og vogn! Den endelige fornedrelsen kom under borgerkrigen da lederen for parlamentets hær, Oliver Cromwell, gjorde St. Pauls-katedralen til forlegning for et av kavaleriregimentene sine - nesten tusen mann med like mange hester. Egentlig var den gamle katedralen, engang Londons stolthet, på det nærmeste falleferdig da brannen tok den i 1666. Den nye katedralen til Christopher Wren ble en kjempeoperasjon, selv om han måtte nøye seg med noe mindre enn den gamle, hva de ytre målene angår. Den skulle bli vel 500 fot lang - 160 meter omtrent - og nærmere 400 fot - eller 130 meter - opp til korset på toppen. Det kom til å gå med 60 000 tonn av den fineste fasadesteinen, som ble hentet fra Portland på sørkysten, og like mye annen stein til de grovere arbeidene. Selve kuppelen veide 15 000 tonn - og korset alene 700 tonn. Hvis vi sier at St. Pauls-katedralen veier 150 000 tonn, er det neppe noen overdrivelse. Siden grunnen ikke er så altfor trygg akkurat der, ble det vedtatt en lov i parlamentet som forbyr alle med gård og grunn i nærheten å foreta seg noe på egen hånd nede i bakken. Det ble bygd en egen havn i Portland for den veldige steintrafikken, og en egen vei i London opp fra Themsen til byggeplas­ sen. Over to tusen mann var i arbeid på det meste, og det var aldri færre enn ett tusen. Christopher Wren fikk seg et rom på den andre siden av Them­ sen hvor han kunne sitte og studere katedralen sin og alle de andre kirkene, slik de reiste seg i tårn og spir over den nye byen. Som byggverket vokste og han selv ble skrøpeligere til bens, måtte de heise ham opp i en kurv. Et spillverk som ble brukt til å hale ham opp, skal fremdeles finnes gjenglemt inne i kuppe­ len et sted. Selve domen er egentlig tre kupler inni hverandre. Wren fant ut 117

at den måtte være grunnere inne i kirken for at folk kunne oppleve den nedenfra - enn utenpå, hvor avstander og perspektiv ble helt annerledes. Den innerste kuppelen er så fullkommen, rent geometrisk, at når man hvisker inn mot veggen langs galleriet rundt den, kommer ordene tilbake like tydelig etter at de har vandret hele kuppelen rundt. Så er den da også døpt «The Whispering Gallery» - Det hviskende galleriet. Wren kjempet for at hele den indre kuppelen skulle dekkes med mosaikkarbeider, men det var ikke penger i kassa lenger da man kom så langt. I stedet fikk man en av tidens kjente kunstnere, Ja­ mes Thomhill, til å forsyne den med malerier - som han gjorde for 40 shillings kvadratmeteren! Den midtre kuppelen som ingen kan se, er nærmest konisk av form og laget av solid murstein. Dens oppgave er å bære det so­ lide bjelkeverket som den ytre kuppelen hviler på - den vi kan se utenfra, med det ruvende korset helt på toppen. For å motvirke den sterke spenningen utover i denne midtre kuppelen, måtte han holde den sammen med digre jemlenker. Michelangelo skal ha brukt den samme metoden inne i kuppelen på Peterskirken i Roma. 1 1675, da Christopher Wren lette etter en stein i ruinene av den gamle katedralen, for å ha noe å måle etter når han skulle beregne fundamentet for den nye, fant han en bit av en gravstein der det sto «Resurgam» - «Jeg skal stå opp igjen». I 1708, da den siste steinen omsider skulle legges på plass, helt på toppen, ble det for mye for ham. Han måtte be sønnen sin gjøre det for seg. Han ble en gammel mann, over 90 år. På hans eldre dager kunne man se ham sitte alene der inne i kirken sin, hensunket i egne tanker - i timevis. St. Pauls-katedralen fikk seg et par fulltreffere av tyske bomber under siste verdenskrig, men selv det kunne ikke rokke ved den. Alt omkring katedralen ble fullstendig rasert. De fleste andre kirkene etter Wren fikk også hard medfart, og syv av dem ble ødelagt for godt. Men i de fleste tilfelle greide tårnene seg, og kirkene er senere bygd opp igjen, som regel med stor kunstnerisk smak og historisk pietet. 118

Over tyve av dem er i bruk den dag i dag, kanskje de fleste som spesielle laugskirker. Det er jo ikke mer enn noen få tusen fast­ boende i «the City» nå til dags, så det er ikke behov for så mange sognekirker i vanlig forstand lenger. Nå er det særlig i lunsjpausen de fylles. Da arrangeres det konserter, opplesning, debatter - ja, seminarer også - for alle som har sitt daglige arbeid i «the City», den halve millionen og vel så det som drar hjem til sitt når kvelden kommer. Christopher Wren var selv den første som ble gravlagt i St. Paulskatedralen. Senere kom nasjonens store helter, som admiral Nel­ son og hertugen av Wellington, med langt mer prangende min­ nesmerker. Over den beskjedne platen i gulvet, der han ligger nede i kryp­ ten, står det skrevet på latin: «Lector, si monumentum requiris, circumspice». «Du som leser dette, hvis du trenger et monument over ham, så se deg rundt». Gjør endelig det, når du er i London! Se godt etter ham, for byen ved Themsen har ikke noe bedre å vise fram enn det veldige livsverket til mesteren over alle kirkebyggere.

Greenwich langs nullstreken på verdenskartet

Hvis du har tenkt deg dit hen hvor hele verden har sin begynnelse - og hvor verden slutter, for den saks skyld - så får du gjøre som dronning Elizabeth I gjorde for 500 år siden. Ta båten nedover Themsen. Turistbåtene går hver time fra bryg­ gene ved Westminsterbrua, like ved parlamentet, og en bør regne en times tid på turen. Elizabeth brukte to-tre timer, og hun ble rodd dit - med både ti og tolv par årer, etter skilderiene fra den tiden å dømme. Når båtene tar en majestetisk sving på elven og legger til i Greenwich - den grønne viken - kan en se en rund kuppel oppe i bakken. Det er det kongelige observatoriet. Og det er der vi finner den tynne streken som er utgangspunktet for alt på verdenskartet. For det som er øst og vest, og for det som er riktig tid til og med. Hvor du måtte befinne deg i verden - i Timbuktu, inne i tykkeste Afrika, eller i Irkutsk, som er enda lenger vekk i Sibir. På den andre siden av elven akkurat her ligger «Isle of Dogs» - Bikkjeøya. Den blir kalt det fordi kongene pleide å ha alle jaktbikkjene sine der. De ville ha fred om natten i slottet sitt i Green­ wich. Det hadde vært et sted for kongelig herskapelighet lenge før Henry VIII og Elizabeth I. Den friske sjøluften skulle være bra mot sykdom og smitte og det var vanlig helt fra Svartedauens herjinger på 1300-tallet at konger og dronninger og annet storfolk stakk ned til Greenwich når pesten huserte i London. Men vi skal altså et stykke opp i bakken, ovenfor Greenwich. Og der ligger den. En smal, gyllen stripe i den slitte brulegnin­ gen - ved inngangen til observatoriet som Charles II fikk bygd etter at borgerkrigen var vel overstått og stuartene hadde kommet tilbake på tronen. En tynn strek, en blank, plutselig messingstrek midt i veien. 120

Den kan ikke være mer enn tre-fire meter lang der den ligger. Men hadde du hatt messing nok og kunne forlenget den nordover, ville den ha passert like vest for Spitsbergen og endt så midt på Nordpolen som det går an å komme. Og hadde du greid å strekke den sørover i en rett, sammenhengende strek, hadde den gått tvers gjennom Afrika og truffet blink på Sydpolen også. Du kan stå på streken, hvis du vil - balansere bortover den på egne ben. Og da står du - eller går du - på det absolutte nullpunk­ tet, hvor alt begynner og slutter på kloden vår. Det eneste sted i verden som hverken er øst eller vest. Så snart du mister balansen og havner med ett ben på hver side av messingstripen i veien, står du med ett ben på den vestlige halvkulen, det andre på den østlige. Det gjør ikke det minste vondt, du kjenner det overhodet ikke. Men det er nå litt artig likevel. Denne nullmeridianen i Greenwich, oppe i bakken der Themsen gjør en svær bue før den kommer inn til selve London, er en imaginær, tenkt strek fra pol til pol på verdenskartet. Man trengte en slik strek å holde seg til, noe å gå ut fra for at man skulle kunne måle seg til alt det andre som fantes på kartet. Den fantes ikke der fra før av - og forsåvidt kunne den ha gått hvor som helst. Franskmennene ville at den skulle gå gjennom Paris, naturligvis. Når den kom til å gå akkurat der den går - på høyde med «Bikkjeøya» i utkanten av London - var det fordi England var det mektigste land i verden da man bestemte den slags. Både til lands og til vanns. Hadde ikke hertugen av Wellington slått Napoleon ved Waterloo i 1815, ville den kanskje ha gått gjennom Paris likevel. Forsåvidt er denne streken ren og skjær innbilning den dag i dag - selv om det er kommet en blank messingstripe til å ta og føle på - til å balansere på i veien, til og med - siden den gang. Poenget er naturligvis at den innbilte streken inn til det kongelige observatoriet i Greenwich forlengst er alminnelig akseptert av alle land, verden over. Hvis det hadde vært noen tvil, ble det endelig bestemt på en internasjonal konferanse i 1884. Derfor er den ekte nok, og virkelig likevel. Da man først hadde fått denne sikre, faste streken som alle aksepterte på verdenskartet - gjennom Greenwich, fra pol til pol 121

- var det ganske greit å dele inn resten av kloden med lignende streker. Det var omtrent som man deler en appelsin i båter, bare med den forskjell at det var plass til mange flere på en hel klode naturligvis. Nærmere bestemt delte man den opp i like mange streker som det er grader i en sirkel - 360 streker tilsammen. Hver strek på hver side av nullstreken gjennom Greenwich kom til ut­ gjøre en lengdegrad på kartet. Og siden man jo skulle både østover og vestover, ble det til at man delte jorden i 180 lengdegrader vestover og 180 grader østover fra messingstripen i bakken opp fra Greenwich. Så møttes øst og vest igjen på den motsatte siden av kloden, og skillelinjen der blir kalt «datolinjen» fordi man må hoppe fremover en dag eller bakover en dag når man passerer den, alt etter som en skal videre østover eller vestover. Når man først hadde fått tegnet inn alle disse strekene - disse lengdegradene eller meridianene på verdenskartet - kunne man altså vite hvor man var i forhold til alle andre steder på jorden, både i øst og vest. Dermed var det gjort. Nå er det jo noe som heter breddegrader på kartet også, som deler verden inn i det som er nord og syd. Men der hadde man ekvator på midten å gå etter fra før av. Og man hadde allerede lært å bestemme hvor langt nord eller sør man var ved å måle høyden til solen over horisonten til bestemte tider på dagen. Det behøvde astronomene i Greenwich ikke å bry seg så mye om. Det var lengdegradene og forskjellen mellom øst og vest det mest sto om for dem. Da Charles II ga ordre om at det skulle bygges et observatorium på haugen ovenfor det kongelige slottet i Greenwich i 1660-årene, var det praktiske formålet å kartlegge himmel og hav så britiske skip kunne ta seg fram til de fjerneste land på kloden. Den viktigste praktiske oppgaven, dengang som nå, var å stu­ dere stjernehimmelen og tegne nøyaktige kart over månens og stjernenes posisjon og bevegelser over himmelhvelvet. Resulta­ tene ble gjort kjent gjennom Greenwich-observatoriets nautiske almanakk som skulle bli sjømennenes bibel gjennom hundrer av o ar. I tidligere tider hadde stjemekikkeme vært mer astrologer enn astronomer. Noen konger var mer overtroiske enn andre, og Henry VIII var ikke den eneste som hadde en «astronom» som skulle 122

tyde fremtiden av de tegn han så på himmelen fra det store hvite tårnet på Tower-festningen. Den første kongelige astronom ved Greenwich-observatoriet, John Flamsteed, var ikke tryggere på sin vitenskap enn at han øyeblikkelig stilte et horoskop da grunnsteinen ble lagt. Han var egentlig prest, forresten. Den neste kongelige astronomen, der­ imot, var den berømte Edmund Halley som oppdaget en stor komet som ble oppkalt etter ham, nemlig Halleys komet. Han kunne til og med regne ut når man ville få se den neste gang, nesten hundre år fram i tiden. Og det stemte, selv om Halley selv forlengst var i graven da den kom tilbake. Arkitekten som fikk i oppdrag å bygge det kongelige observa­ toriet, var som før nevnt den store kirkebyggeren Sir Christopher Wren - og han var altså ikke arkitekt av utdannelse, men astro­ nom! Her hadde man i hvert fall fått en mann som visste hva huset skulle brukes til. Tårnet på toppen er åttekantet, så man skulle kunne se i alle himmelretninger. Det første utstyret, en sekstant og en kikkert, var på lån fra det kongelige vitenskapsselskap som Charles II også hadde satt i sving - med Sir Isaac Newton, tyngdelovens oppda­ ger, som ett av mange store navn. Og nå hadde vi nesten glemt klokken. Når det gjelder slikt som astronomi og geografi og navigasjon, er dette med tid like viktig som sted. Man må ha noe å gå ut fra også når det gjelder klokken, et felles utgangspunkt som man kan sammenligne med og beregne tiden etter - hvor man enn måtte befinne seg i øst eller vest. For at det ikke skulle ende i det rene sopihop med både måneder og år og dag og natt. Hvorpå engelskmennene ordnet opp i det også. De sa ganske enkelt: «Når solen står høyest på himmelen over nullstreken på observatoriet vårt i Greenwich, er klokken tolv. Hver eneste dag. Basta!» Det endte med at alle måtte innrette seg etter det, på samme måten som med nullmeridianen. Tidsregningen vår kom til å bli basert på GMT - Greenwich Mean Time - med andre ord middel­ tiden i Greenwich. Dette med middeltid skal komme av at jorden ikke er helt jevn på sin gang rundt solen. Og siden det er jordens stilling til solen som bestemmer tiden - i Greenwich som andre 123

steder - ble det faktisk litt slingring på sekundene nå og da, også der. Dette jevnet astronomene ut underhånden, derav uttrykket middeltid - GMT. Resultatet ble at alle andre enn engelskmennene måtte finne seg i å være så og så mange timer før eller etter GMT, når det gjelder tid - akkurat som de måtte finne seg i å være øst eller vest for Greenwich, når det gjelder sted. Begge deler ble endelig bestemt mens dronning Victoria satt på tronen. Imperiet var nå på høyden av sin makt, Union Jack vaiet i alle verdensdeler og dermed ble selv tiden målt etter svingen i Themsen ved Greenwich. Ikke etter Paris den heller, ikke etter New York engang. GMT kom til å bli verdens universaltid - ut­ gangspunktet for alt og alle som har med tid å gjøre, både når det gjelder dag og natt og timer og sekunder. Nå har man dessuten fått atom-ur som kan måle variasjoner og uregelmessigheter i tidens gang på en milliondels sekund. Dem må vitenskapsmennene gjeme ha for seg selv. Men over kuppelen i Greenwich fins det fremdeles en stor kule - en gild, rød kule på en stang. Og hver dag, presis klokken ett, faller kulen ned - som på Charles IFs tid. Han stilte faktisk klok­ ken sin etter denne kulen, når han var på de kantene. Den kalles forresten «the time ball» - eller «time-ballen», litt fritt oversatt. Hvorfor den røde ballen faller ned klokken ett, og ikke midt på dagen klokken tolv, er aldri blitt forklart. Men det var ment for alle skipene som kom og gikk på Themsen, nedenfor observatoriet, så kapteinen kunne stille klokkene sine når de seilte forbi. Det var det opprinnelige tidssignalet. Greenwich har alltid hatt med havet å gjøre, og med skip og sjøfolk. Den grønne viken ligger i den siste store buen av Themsen på dens langsomme vei inn fra havet, opp til selve London. Man har god utsikt både oppover og nedover elven. Det kongelige observatoriet ligger akkurat der kong Alfred den store hadde en borg med et utkikkstårn som skulle varsle når fien­ den var på vei opp Themsen. Det var han som sloss med vikingene på 800-tallet, så lenge er det siden alt begynte på disse kantene med langskip fylt av barske nordmenn og dansker på vei innover fra Nordsjøen. I middelalderen lå det elleve kongelige slott langsmed Them124

sen. Greenwich Palace var det som lå lengst ut mot havet og derfor det viktigste. Heromkring ble også den engelske flåten skapt, som med tid og stunder skulle gjøre England til den sterkeste makt i verden. På den ene siden av Greenwich, i Deptford, ble krigsskipene bygd - deriblant det største av dem alle, «Great Harry», flagg­ skipet til Henry VIII, han som la grunnlaget for flåten. Han het bare Harry på folkemunne. Men egentlig var skipet døpt «Harry - Grace a Dieu». Ved Guds nåde, altså. Fransk og fint skulle det være. Det var på over ett tusen tonn og hadde fem master. Det hadde et halvt hundre kanoner og var det første krigsskip som kunne fyre av virkelige bredsider, slik man skulle oppleve det i de store sjø­ slagene i hundrer av år fremover. Kongevimpelen i stormasten var førti meter lang! «Great Harry» var aldri i kamp, men det skremte vettet av hvem det skulle være til det ble ødelagt av brann, lenge etter at kongen var borte. På den andre siden av Greenwich, i neste sving på elven, lå våpenarsenalene i Woolwich. Det var der man laget kanonene til alle skipene, og til bruk for artilleriet på land også etter hvert som det ble aktuelt. Arsenalet laget våpen for både flåten og hæren helt fram til annen verdenskrig og enda lenger. Det ble endelig nedlagt for ganske få år siden. Det er dette arsenalet fra Henry VIIFs tid som har gitt navnet til fotballklubben «Arsenal». Og det er derfor de også kalles «the gunners» - kanonérene - ikke fordi de skyter så hardt, selv om det alltid er en fordel om de gjør det. Klubben ble nemlig startet på dette gamle våpenarsenalet i Woolwich av fotballglade skot­ ter som jobbet på kanonstøperiene der mot slutten av forrige år­ hundre. Det var i Greenwich Sir Walter Raleigh, den store sjøfareren, la kappen sin i sølen foran dronning Elizabeth I så hun ikke skulle bli våt på bena. Det var også her, i Deptford like ved, Elizabeth slo en annen stor sjøkaptein, Sir Francis Drake, til ridder etter at han hadde seilt jorden rundt med den vesle skuten «The golden Hind» - Den gylne hind. Han hadde dradd ut med tre skip og flere hundre mann. Han kom 125

tilbake etter tre år med sytti mann og ett skip. Til gjengjeld var det full-lastet med gull og sølv som Drake hadde røvet fra spanierne i deres nye besittelser på den vestlige halvkulen. Elizabeth fikk det meste, hun var av dem som i likhet med sin far, Henry VIII, ikke kunne si nei til gaver. Men hun brukte all rikdommen til å bygge opp flåten som knuste Den spanske armada ikke lenge etterpå. Det samme sverdet som Elizabeth I hadde brukt til ridderslaget på Francis Drake, brukte dronning Elizabeth II på det samme sted ved Themsen 500 år senere da hun slo en av vår egen tids sjøhelter, Francis Chichester, til ridder etter at han som den første i verden hadde seilt jorden rundt helt alene. Han var 65 år og den bitte-lille farkosten hans, «Gipsy Moth», er blitt en turistattraksjon i Greenwich. Den står på tørt land nå, like ved bryggen der sightseeing-båtene fra London legger til. Og den er, slik navnet sier, som en liten møll der den står ved siden av den siste store te-klipperen «Cutty Sark» - også den i tørrdokk - som enestående «natur»-monumenter over livet på havet under fulle seil. «Cutty Sark» er et pussig navn, i grunnen, på et av de stolteste seilskip som har krysset de store verdenshav. Det betyr «den korte serken», og navnet skal være tatt fra et vers av den skotske dikteren Robert Bums - om en heks som altså hadde noe mindre på seg, under kjolen, enn sømmelig var. Du kan se henne, heksen personlig, på gallionsfiguren under baugsprydet. Hun er virkelig fryktinngydende. Og serken er vir­ kelig kort. Med alle kluter oppe hadde «Cutty Sark» en seilføring på over 30 000 kvadratfot, det skulle bli bortimot tre dekar med seil. På sine beste dager kunne hun tilbakelegge 360 sjømil, eller noe sånt som femti mil på landjorden. Da må det virkelig ha fosset rundt serken. Det var på China-farten med te at «Cutty Sark» ble en legende, for det utviklet seg til den rene kappseilas mellom de store teklippeme fra Shanghai til London. Senere seilte «Cutty Sark» med ull fra Australia. Sir Francis Chichester tok den samme vei hjem med vesle «Gipsy Moth», og han gjorde faktisk unna turen fra Australia rundt Kapp Hom omtrent like fort som fullriggeme i sin tid. Sir Francis 126

Drake døde - av tyfus - om bord på skipet sitt under en ny eks­ pedisjon til den nye verden. Sir Francis Chichester døde også på havet - nesten i hvert fall. Han var 70 år da han ville være med på en kappseilas til Amerika for solo-seilere, enda han var dødssyk av kreft. Han lot seg ikke overtale til å bli i land og de plukket ham opp, døden nær, mens han seilte i ring ute på Atlanterhavet. Det gamle slottet til Henry VIII og hans store datter Elizabeth I er forlengst borte. Det kongelige observatoriet oppe i bakken er flyttet, til et annet gammelt slott nede ved Den engelske kanal. Herstmonceux heter det, men selv med den nye adressen heter selve observatoriet fremdeles «Greenwich Royal Observatory». Det var lufta i London som ble for ille for astronomi etter hvert, det var ikke råd å se verken måne eller stjerner skikkelig. Men den åttekantede kuppelen står der med sine antikvariske redskaper og den første lånte kikkerten, akkurat som før - britene lager museum av mindre enn det. Nullmeridianen ligger der fremdeles, den også - som en høyst realistisk messingstripe over en innbilt strek på kartet. Og når den røde ballen på stangen over det forhenværende observatoriet fal­ ler ned, er klokken ett - så sikkert og visst som på kong Charles li s tid. Selv om det ikke er så mange skip ute på Themsen lenger, som måtte være interessert i å stille klokkene etter det. Der tudor- og stuartkongene levde sitt storslagne liv i Green­ wich - og dronningene med - skynder marineoffiserer seg gjennom korridorene med stresskoffert i hånden og øynene fulle av mer moderne nautiske problemer. De vakre bygningene som kom i stedet for slott og palass, ble først gjort til alders- og hvilehjem og hospital for velfortjente sjø­ menn etter at deres tjeneste i flåten var over. Det var over 3000 av dem som fikk leve sine siste år i de herskapelige bygningene ned mot elven - og det var Englands største arkitekt, Sir Christopher Wren, som var mester for dem også. Den russiske tsar, Peter den store, sa at de passet bedre for hans hoff enn for pensjonister. Den samme Peter bodde i Greenwich en tid for å lære seg skips­ bygging, han var av dem som ville oppleve tingene selv, og hadde store planer for den russiske flåten. Han leide en fin herregård der og må ha hatt det ganske livlig, for eieren klaget. Sir Christopher 127

Wren ble bedt om å gi et overslag over skadene. Han kom til 600 pund, og man kunne få atskillig nytt inventar for en slik sum dengang. Her var også inkludert over 300 knuste vindusruter. Hvorvidt tsaren lærte å bygge skip samtidig, forteller historien ingen ting om. I det forrige århundre hadde flåten ikke nok pensjo­ nister lenger til å fulle de svære herskapelige bygningene i Green­ wich. Eller rettere sagt, det var for få av dem som ville underkaste seg den strenge militære disiplinen som hersket der. De hadde fått nok av sånt mens de var i aktiv tjeneste, og ville heller leve sitt eget liv i mer beskjedne former den stunden som var igjen. Dermed ble de skjønne bygningene tatt til det kongelige marineakademi - «The Royal Naval College» - og det er etter hvert blitt et helt universitet for all høyere utdannelse i den britiske flåten. Og siden det fremdeles var plass til overs, fikk man et maritimt nasjonalmuseum der i samme slengen, for alt som har med hav og skip å gjøre. Der kan man se uniformen som admiral Nelson hadde på seg da han slo Napoleons flåte utenfor Kapp Trafalgar, ved innløpet til Middelhavet. Inkludert hullet etter kulen som ramte ham nettopp som seieren var et faktum. Det tok tre uker å få ham hjem, og de la ham bokstavelig talt på sprit - nærmere bestemt i en tønne med rom. Det var sånt man fant på alle britiske krigsskip helt fram til vår egen tid - det var en del av tjenesten i flåten at folkene om bord skulle ha en klunk med rom - «a tot of rum» hver kveld. Admiral Nelson lå på paradeseng i flåtens hovedkvarter i Greenwich i tre dager før han ble ført videre opp elven til en kon­ gelig begravelse i St. Pauls-katedralen. De måtte vel tørke ham ut, skulle jeg tro. Han fikk til og med en sarkofag som var ment for Henry VIII. Det vil si, egentlig var det kardinal Wolsey, kongens mektige lordkansler, som hadde fått den laget til seg selv. Men så hadde kongen tatt den også fra ham, kisten hans - akkurat som han tok slottene hans. Det var bare den hake at da Henry VIII omsider sa takk for seg og skulle legges i Wolseys marmorkiste, var han blitt så diger at de ikke fikk ham nedi. Siden ble sarkofagen stående ubrukt. Nelson var liten og spe og dermed fikk han den. I rådssalen i det britiske admiralitet, like ved Trafalgar Square, 128

er det et merke på veggen. Nelsons merke kalles det. Det er fem fot og fire tommer opp fra gulvet - det vil si 1,67 meter, etter nærmeste centimeter. Høyere var han ikke. Og det er blitt minstemålet for opptagelse i den britiske marine. Det finnes en pub, som naturligvis heter «Trafalgar Tavem», like ved de militære etablissementer i Greenwich. Den ligger helt ned til Themsen, spør etter den og be om et måltid med «whitebait». Småsild, rett og slett. Når du først er der. Og føler man ikke historiens vingesus da, nytter det visst ikke. For det å dra til Greenwich og spise «whitebait» på «Trafalger Tavem» med Themsen utenfor vinduet, var noe britiske regjeringer med statsministeren i spissen gjorde hvert år, når parlamentet stengte dørene for sommeren - i mye av det forrige århundre og undertiden i vårt eget århundre også. Når britiske statsministre ikke gjør det lenger, kan det bare komme av at de ikke skjønner seg på sjø og småsild - sprøstekt småsild ved Themsen i sommerkvelden.

Fleet Street og den gamle osten fra Cheshire

Når vinden sto slik, kunne de kjenne lukten like til St. Paulskatedralen og enda lenger. Duften skulle vi vel heller si, for det luktet godt. Og da visste store deler av London at nå sto puddin­ gen over ilden på vertshuset «Ye Olde Cheshire Cheese» borte i Fleet Street. Det skal være over syv tusen puber i London, men «den gamle osten fra Cheshire» er den eldste - i hvert fall den eldste ekte av dem. For den står der i dag akkurat som den ble bygd opp like etter den store brannen i 1666. Mye av det nye London som reiste seg av asken dengang, for 300 år siden, skulle komme til å stryke med da bombene til Hitler tok til å regne ned over London under annen verdenskrig. Men «Cheshire Cheese» greide seg - og der skummer ølet som på Sha­ kespeares tid, med sagflis på gulvet og spyttebakker i krokene. Du finner den inne i et trangt lite smug der to av Englands største aviser, Daily Telegraph og Daily Express, pleide å være - omtrent rett overfor Reuter, det kjente internasjonale nyhetsbyrået, som holder til i nummer 85. Og mer midt i Fleet Street, avisenes og nyhetenes spennende gate, kan du ikke komme. Trappen inn til «the Cheese» - til «Osten» - som Fleet Streetveteranene kaller den, er så slitt ned at du bør se deg godt for. Om du vil treffe den. Og husk å dukke hodet når du skal inn, det er lavt under både dør og tak i så gamle hus. Selve navnet «Ye Olde Cheshire Cheese» har ikke det aller minste med ost eller med Cheshire å gjøre - selv om Cheshire, et grevskap lenger nord i landet, faktisk er kjent for sin ost. Nei, det var puddingen som gjorde gamle «Cheshire Cheese» berømt, til de grader at det ble holdt en svær puddingfest der hver 130

eneste høst. Pudding-festival ville vi nok kalle det nå til dags. De ble holdt gående helt fram til annen verdenskrig, og det er både synd og skam at de ikke ble satt i gang igjen da freden kom. Selv om det fremdeles står pudding på matkortet i «Cheshire Cheese» hver dag - og det fortsatt er et godt måltid mat. Gjestebøkene i «Cheshire Cheese» er fulle av store navn, av verdenshistoriske mennesker som fikk den store ære å bli servert den første porsjonen av årets festpudding. Det var kongelige personer, statsministre og diktere. Det var prinsen av Wales, den senere kong Edward VII som jo likte god mat hvor det skulle være. Det var Da­ vid Lloyd George, britenes leder under den første verdenskrigen, som var avholdsmann. Men her var det altså snakk om pudding. Og det var Winston Churchill, som førte landet til seier i annen verdenskrig, han var i hvert fall ikke avholdsmann. Og det var Charles Dickens, naturligvis, der som i alle andre puber i London. Hvis han hadde vært stamgjest på alle de pubene som påstår at han var det, kunne han ikke hatt en edru dag i sitt lange, skrivende liv. I England kan pudding være både det ene og det andre. Den de laget i «Cheshire Cheese» sto over varmen i over ett døgn, den hadde hjerte og nyrer, lerker og andre sangfugler, østers, sopp og alle slags urter og vin i sausen, alt dandert i en diger jempanne som kunne ta opptil femti kilo. Servert under en gild, sprø, gyllen skorpe. Og med taler og skåler og hurrarop og nam-nam og «God Save the King» rundt bordene. Når «Cheshire Cheese» har oppnådd verdensberømmelse blant puber - for det har den - så skyldes det først og fremst to person­ ligheter helt utenom det vanlige. Den ene var dr. Samuel John­ son, et av Englands største åndsmennesker. Den andre var pape­ gøyen Polly. Stolen til dr. Johnson står fremdeles i «Cheshire Cheese», man får lov til å prøve den. Den er merkelig liten for en mann som spiste seg god og mett på pudding og andre godbiter og drakk seg utørst - undertiden mer enn det også - gjennom et langt liv i puben over alle puber i Fleet Street. Han bodde like rundt hjørnet, det var der han utførte sitt hoved­ verk - den første store ordboken over det engelske språk. Oppe på et loft, med seks skrivere til å holde orden på alle ordene han stelte med. 131

Det var denne dr. Johnson som sa at hvis du er lei av London, må du være lei av livet - for London har alt hva et menneskes hjerte kan begjære. Han sa også at det ikke er oppfunnet noe som er mer tjenlig for fred og fordragelighet mellom menneskene enn et vertshus med god mat og nok drikke. Det var dr. Johnson som mer enn noen andre gjorde Fleet Street til trykksvertens og ordenes gate - til avisgaten i moderne språk­ bruk. Han var selv den første profesjonelle journalisten der, for nettopp på hans tid - midt på 1700-tallet - vokste de politiske og litterære tidsskriftene fram. Dr. Johnson var åndsmenneske og journalist, dikter og reporter på samme tid - en sjelden kombinasjon, når det skal være. Polly var noe mer beskjedent utstyrt på det rent intellektuelle plan. Men hun var en skarp iakttager av det som foregikk rundt henne - i så måte kunne hun måle seg med de beste journalister i Fleet Street. Og hun residerte over baren i «Cheshire Cheese» i over 40 år - gjennom første halvdel av det 20. århundre, mer eller mindre. Polly var ikke noe pudding-vesen egentlig. Hun holdt til ved ølpumpene, slukket tørsten sin i spillvannet, hadde jeg nær sagt. Som alle andre ble hun gladere og gladere som det lakket og led mot stengetid. Pollys ordforråd var relativt begrenset, og det kom heller ikke fra dr. Johnsons første engelske leksikon. Men det var sterkt og rett på sak. Og hennes utenrikspolitiske kommentarer under første verdenskrig var kjent over hele den allierte verden. «Hva med the Kaiser?» spurte Fleet Street-reporteme mellom halvliterne sine. «Faen ta'n!» skrek Polly. Gudene må vite hva hun hadde ment om Hitler, hvis hun hadde levd til annen verdenskrig. Hun følte åpenbart sterkt om krig og fred, for på selveste våpenstillstandsdagen i 1918 slapp hun fra seg et egg. Det var slik verden - og formodentlig hun selv også - ble klar over at hun ikke var en hann. Som alle hadde trodd. Polly var så ute av lage etter den uventede nedkomsten at hun ikke ville uttale seg om noe som helst på lange tider - ikke engang om den tyske keiser. 132

Da Polly døde, gikk nyheten ut over hele verden og nekrologen i «Times» var like stor som for en statsmann. De faste gjestene i «Cheshire Cheese» mente det måtte ha vært skrumplever. Man fant aldri ut hvor gammel hun ble - av den enkle grunn at ingen ante hvor gammel hun var da hun kom til Fleet Street. Jo, det var engang en skuteskipper som dro i langfart og hver gang han kom innom London, spanderte han på seg en kveld i «Cheshire Cheese». En gang hadde han med seg en pakke til verten der. Verten var ikke hjemme akkurat da, så skipperen sa de fikk gi ham pakken når han kom. De satte pakken til side blant flaskene i hyllen og hadde helt glemt den da de skulle stenge for kvelden. Det var blitt stille og tomt i baren. Og nå kunne de høre noen ynkelige lyder fra hyllen der skipperens pakke sto. De åpnet den og der var Polly, pjusket og elendig, mer død enn levende. Hun kviknet til etter noen stive drammer - av ren whisky, om det ikke var konjakk. Det går for det samme når det står om livet, for mennesker eller papegøyer. Det sies at de kan bli hundre år og enda mer. Kanskje Polly ble det. Hun var i hvert fall livsklok nok til det. Avisgaten Fleet Street har fått mange andre navn også, i tidenes løp. Eventyrets gate, er den blitt kalt, gaten som aldri sover, gaten som flyter av blekk og trykksverte. Og av øl naturligvis. Det er ikke direkte løgn, noen av delene. Men skal vi være riktig slemme, kan vi også si at Fleet Street er kalt opp etter en kloakk. Opprinnelig var det en liten elv som het Fleet, den rant ut i Themsen akkurat der avisgaten begynner. Den var ikke så rent liten heller, for den var farbar en hel kilometer oppover i byen, helt opp til det som i dag er Holbom. Men folk kastet så mye skitt og lort ut i Fleet-elven at stanken til slutt ble uutholdelig. Og på 1700-tallet måtte man dekke over den. I dag er Fleet-elven en underjordisk kloakk, selv om avisene i gaten helst hadde sett at vi ikke nevnte det. Den som er interessert i å vite hvor elven gikk for 300 år siden, kan bare følge Farringdon Street oppover fra Ludgate Circus, i bunnen av Fleet Street, for gaten ble anlagt direkte over elven da den aldri ble lagt i rør. Fleet Street gikk vestover langs Themsen fra Ludgate, den 133

vestligste av de seks byportene i den gamle romerske bymuren. Selve navnet Fleet Street dukket opp på 1300-tallet, fordi det var først da man kunne snakke om en slags gate i det hele tatt. Men også før den tiden, allerede mens Edward Bekjenneren var konge i 1050-årene, må det ha vært ferdsel der - mellom selve byen og Westminster hvor kongen, hoffet og de fremste lederne i landet holdt til, akkurat som regjering og parlamentet i dag. Men som London bredte seg i alle retninger, ble Fleet Street selve pulsåren i byens trafikk - hovedveien som bandt sammen handelens og pengenes verden øst i byen og politikkens og kon­ gemaktens verden vest i byen. Fleet Street har for mange biler og det er blitt for lite plass til menneskene etter hvert, der som andre steder. Og den blir omgitt og omringet av stadig flere kolosser i betong og glass, imponer­ ende stygge som de fleste skyskrapere. Men gatens mål og mening er den samme som på hestetråkkets tid - å binde byen og menneskene der sammen. Akkurat som det er avisenes oppgave å skildre hva som skjer i London og ellers i verden. Britene leser mer aviser enn noe annet folkeslag og avisene i Fleet Street og strøket omkring er blitt giganter etter hvert. Fem av de åtte morgenavisene i London har opplag på over en million og de største kommer ut i over fire millioner eksemplarer i døgnet. Avisene er blitt storindustri, redaksjonene er som supermar­ keder i ord, datamaskiner og videoskjermer styrer teknikken, og rotasjonspressene er som svære kraftverk når de tar til å dure i natten med de siste, forgjengelige nyhetene. Men det begynte mer beskjedent. Den første trykkeren i Fleet Street var Wynkyn de Worde - Wynkyn «av ordet» som hadde lært sitt fag av selveste William Caxton som hadde innført bok­ trykkerkunsten i England i 1470-årene. Wynkyn måtte greie seg med bokstaver av tre, og fikk ikke trykt mer enn 100 bøker gjennom et hardt liv. Han ligger under gulvet i St. Bride-kirken et sted, i avisenes eget gudshus i Fleet Street. Etter hvert kom det flere boktrykkere i dette strøket, fra bunnen av Fleet Street og opp bakken mot St. Pauls-katedralen. Det var jo også kirkens menn som hadde utdannelse og kunne lese og skrive dengang. I de trange gatene og de små smugene der, med vakre 134

religiøse navn som Fadervår-stredet, Amensmuget og Ave Mariagaten, skulle ikke alene William Shakespeares og John Miltons verker først se dagens lys på trykk. Der ble også løpesedlene - små lapper om livets hendelser hjemme og ute - solgt i smug rundt gatehjørnet. Det kunne nemlig være farlig å spre nyheter før i tiden, særlig hvis kongen og hoffet hans ikke likte dem. De som ble tatt med slike ulovlige løpesedler og flygeblad, risikerte å miste det ene øret - eller begge ørene i grove tilfelle - for å ha hørt på sladder og falske rykter, som det het seg. Og gapestokkene var i flittig bruk. Dikteren Daniel Defoe satt i gapestokken en hel dag foran byporten ved Fleet Street, for noe han hadde skrevet om den dumme hannoverkongen George I. Dette var i begynnelsen av 1700-tallet og hele byen kom for å hylde dikteren, sier krønikene. Det endte som den rene folkefesten for trykkefriheten. Disse hannoveme ble aldri populære i London. Men ellers kunne folk i gapestokken få både råtne egg i fjeset og skyllebøtter over de stakkars hodene sine. Det var en del av folkeforly stel sene i mer primitive dager enn våre egne. Hvis man ble tatt med skrivesaker i parlamentet, var det enda alvorligere - da kunne man havne i fengsel. Og det var vår venn fra «Cheshire Cheese», dr. Samuel Johnson, som først våget å skrive om det politikerne sa og gjorde i parlamentet. Dr. Johnson drakk tyve kopper te om dagen og visstnok like mye øl om kvelden, han hadde i hvert fall en fabelaktig hukom­ melse og trengte ikke notater. Dessuten lot han som om han skrev om en innbilt forsamling, med oppdiktede navn. Men alle visste hva og hvem han mente. Slik kunne han drive sine re­ portasjer fra parlamentet - uten å havne i gapestokk eller fangehull. Men det hendte at dikteren i ham vant over journalisten. «Det var en stor tale av statsministeren i parlamentet, ser jeg,» sa en venn til ham over et av flygebladene hans og et glass i «Cheshire Cheese». «Skulle bare mangle,» brummet dr. Johnson, «jeg måtte skrive hvert bidige ord selv.» Loven som forbød pressen å referere det som skjedde i parla­ mentet, ble egentlig ikke opphevet før etter annen verdenskrig. Da 135

hadde avisene i Fleet Street forbrutt seg mot den, åpent og ærlig, i et par hundre år. St. Bride's kirke nederst i gaten er en av de over femti Sir Chris­ topher Wren bygde opp igjen etter brannen i 1666. Den har det høyeste spiret av alle sammen og er blitt kalt «Bryllups-kaken» fordi den er bygd i lag oppover, som en festlig kake av krem og marsipan på tilbud til Vårherre. Inne i St. Bride's kan de største pressefolkene ha håp om å få en minnegudstjeneste når de forlater sitt harde liv og forhåpentlig får mer oppløftende emner å skrive om på et bedre sted. Og der inne kan man finne navn i benkene på de aller beste i Fleet Street. Mer kan man ikke håpe på i eventyrets gate, hvor gamle nyheter fort blir døde ting. St. Bride's fikk en fulltreffer, den også, da de tyske bombefly­ ene gikk løs på London i 1940. Men journalistene i Reuter like ved greide å få reddet ut det meste av inventaret. Kirken er blitt restaurert etter krigen og er like lys og vakker som før, så flatklemt og innestengt den enn ligger mellom smugene og stredene bakom Fleet Street. Nyhetsbyrået Reuter er blitt et symbol på den innbitte jakten på nyhetene i verden, med en «omsetning» på over en million ord i døgnet - samlet inn fra alle deler av kloden og spredt ut igjen like fort, i en strøm av meldinger og telegrammer som aldri tar slutt. Mannen som skapte Reuter midt i det forrige århundre, en tysk bankfunksjonær som het Julius Reuter, begynte med brevduepost over grensen mellom Tyskland og Frankrike. Selv dét var en sen­ sasjon i en tid da nyhetene tok det makeligere enn nå om dagen. Denne herr Reuter slo seg ned i London med det vesle telegram­ byrået sitt fordi byen ved Themsen var blitt sentrum for tidens nyheter også, takket være britenes stormaktsstilling i verden. Meldingen om at admiral Nelson hadde slått Napoleons flåte ved Trafalgar i 1805, tok tre uker på å nå hjem til London. Nyheten om mordet på president Lincoln i Amerika i 1865 tok nesten en måned med båt over Atlanterhavet. En nyhet er ikke nødvendigvis når det skjer, men når man får vite at det er skjedd. Med moderne kommunikasjoner har nyhetene fått mer og mer fart på seg. Takket være transatlantiske kabler, radiobølger og sa136

tellitter, opplever man mer og mer at nyhetene går ut i presse og kringkasting nesten samtidig som de skjer. Mens aviser og pressebyråer før kunne være alene om nyheter i uker og dager, står det nå om minutter og sekunder i kampen om å være først ute med det som skjer overalt. Under krigen var det en reporter som meldte fra fronten at tys­ kerne hadde overgitt seg. «Gratulerer, du er helt alene med fre­ den, Fleet Street skåler for deg», telegraferte avisen til reporteren sin. Dagen etter fikk han et nytt telegram fra redaktøren. «Du er fremdeles alene med freden. Du er sparket», sto det. Fleet Street er hard mot sine egne. Det sies at de som når til topps der, sjelden holder i mer enn ti år. Det er en gate full av for­ henværende redaktører og tidligere stjeme-reportere som forteller om sine fordums bragder, om og om igjen, langs bardiskene. På en husvegg, like ved Ludgate Circus der Fleet Street begyn­ ner, står det en bronseplakett over Edgar Wallace, kriminalroma­ nens mester. «En sønn av Fleet Street», står det - og han begynte sin karriere som reporter hos Reuter. Gaten har enda større folk å by på. Charles Dickens var redaktør der en tid og gjeldsfengslet som dukker opp i så mange av roma­ nene hans, lå like rundt hjørnet. Det var også der, i Fleet Prison, den ukuelige optimisten Mr. Micawber satt og ventet med tomme lommer - på at noe ville «tøme opp», som han alltid sa i «David Copperfield». Fra Fleet Street dro Winston Churchill ut som ung reporter for å skildre boerkrigen like før århundreskiftet. Her har de hatt det travelt - H.G. Wells og George Bernard Shaw og de fleste andre kjente skrivende mennesker i landet. Det er en gate de ikke kom utenom, de som hadde noe på hjertet. Arbeiderpartiets leder i mange år, Harold Wilson, prøvde å bli journalist i den liberale avisen «The Guardian» i yngre dager - uten hell. Hans konservative rival, Edward Heath, ble av ukjente grunner nyhetsredaktør i den engelske kirkens tidende - og det varte ikke lenge. Det kan kanskje bety at man ikke bør gi opp, selv om man ikke er god nok for Fleet Street. Pressen ble stor og sterk med årene, den ble kalt den fjerde statsmakt og var ikke redd for noen lenger. 137

Da kong George IV døde i 1830, skrev «The Times» at det var all grunn til å spare tårene til en bedre anledning. Fleet Street var blitt en åpen tumleplass for den offentlige de­ batt. Den kunne knekke partier og politikere med harde ord og nådeløs kritikk. Fleet Street fikk sine egne aviskonger og pressebaroner. Og in­ gen var større enn Lord Northcliffe som kom til å skape den popu­ lære masseavisen, med lite format og store overskrifter, skandaler og sensasjoner og triviell underholdning - flere bilder og færre ord. Så lett og livlig som mulig, ble løsenet. I en av disse populæravisene var det en ordre at ingen setning måtte være på mer enn 18 - atten - ord og intet ord ha mer enn to stavelser. Denne Lord Northcliffe ble helt utilregnelig til slutt, han led av en stygg, unevnelig sykdom som førte til stormannsgalskap. Han dro bl.a. til Paris for å prøve Napoleons etterlatte hatt og utstøtte et jubelskrik da han fant at den var for liten for ham. Britene kan se hvor folk hører hjemme, både sosialt og økono­ misk, ganske enkelt etter avisene de har under armen. Det er «The Times» for de ledende kretser i landet, som det heter - embets­ mennene og funksjonærene som driver det offisielle byråkratiet. Det er «The Telegraph» for den bedre, konservative middelklas­ sen. Det er «The Daily Express» og «The Daily Mail» for den lavere middelklassen, og «The Daily Mirror» og «The Sun» for arbeiderklassen. Pluss «The Guardian» for de liberale intellektu­ elle og «The Financial Times» for dem som er opptatt av handel og industri og har kassakreditt og eier aksjer. Det er ingen ren partipresse på de britiske øyer. Går man etter eierforholdene i avisene, er Fleet Street overveldende konserva­ tiv. Men den politiske reportasjen og den offentlige debatt er mye åpnere og friere - og derfor mer spennende også - hos britene enn i de fleste andre land. Fleet Street har dessuten sin egen faglige etos og en individuell yrkesstolthet, som går helt på tvers av partigrensene. På etterskudd er det lett å slå fast at mye er tilfeldig og trivielt, og det meste kanskje glemt og borte neste dag. Nyheter er ingen hold­ bar vare og i Fleet Street gjelder regelen om «bruk og kast» kanskje i større grad enn på de fleste andre travle plasser omkring oss. 138

Femten millioner aviser blir det på en ganske alminnelig dag. Verdens historie har dradd gjennom denne gatestumpen, dette gamle hestetråkket nede i bakken ved St. Pauls-katedralen - de nære og de fjerne ting, menneskenes skjebner hver for seg og samlet i hele byens og landets felles liv i hundrer av år. Med William Gladstone og Winston Churchill og Harold Wil­ son og Margaret Thatcher. Og alle de andre store, og kanskje ikke fullt så store, statsmennene som har gått inn gjennom den svarte døren til numrner 10 Downing Street. Og med alle de andre, de navnløse til all^tider, som har måttet nøye seg med sin egen beskjedne dørstokk. Nå til dags er Fleet Street som avisenes gate mer å oppfatte som et symbolsk begrep for britisk presse i sin alminnelighet, snarere enn som et håndgri­ pelig faktum. I slutten av 80-årene skulle man oppleve at også de to siste stor­ avisene, «The Daily Telegraph» og «The Daily Express», nære naboer nederst i gaten - kom til å bryte opp fra Fleet Street og slå seg ned på helt andre kanter av byen. Det var selveste «The Times» som førte an i det store oppbruddet, da den sa takk for seg og flyttet over til de moderne industristrøkene som var under utvikling i de gamle dokkområdene, langt ute på østkanten av London. Det var de nye elektroniske telekommunikasjonene som gjorde det mulig å forlate det historiske miljøet ved Fleet-elven, der ordets mennesker hadde holdt til i et halvt tusen år. Ord skrives ikke og trykkes ikke lenger som før - og de av oss som fikk oppleve det hektiske, pulserende livet i Fleet Street på gammeldags maner, vil nok føle at det man måtte vinne på tekniske finesser lett kan gå tapt - i selve den menneskelige opplevelsen, av livets eget, evige drama. Likevel, Fleet Street vil leve videre, skulle en tro, i lang tid ennå - som historien om gaten der man fant ord for det som skjedde i verden, av stort og smått, godt og vondt. Den hadde, mer enn noen annen gate, med livet å gjøre. Og det er ingen liten ting under noen omstendighet.

Covent Garden men Drury Lane har det beste spøkelset

Covent Garden er en stavefeil. Opprinnelig het det Convent Gar­ den, klosterhagen. Men så var det altså denne bokstaven - n'en i «Convent» - som ble borte på veien et sted - for lenge siden, antagelig på 1500-tallet. Og navnet «klosterhagen» oppsto på den måten at det var der munkene ved Westminster Abbey hadde kjøkkenhagen sin, alle­ rede da William Erobreren kom over fra Normandie i 1066. Munkene puslet med jorden og vekstene sine i klosterhagen i nesten et halvt tusen år, i bakkene like opp for det som nå er Trafalgar Square. Det var først da Henry VIII tok til å krangle med paven, at det ble slutt på både munkevesenet og det gudfryktige jordbruket. Det endte som kjent med at kongen gjorde seg selv til overhode for den engelske kirken, ribbet alle klostrene i landet og giftet seg med så mange koner han ville. Og stellet av kål og annet grønt i klosterhagen ble overlatt til mer verdslige bønder. Når vi nevner Covent Garden nå for tiden, mener vi som regel det kongelige operahus, og tankene går til bastante sopraner og fjærlette ballerinaer, fra arie til piruett. Men faktum er at Covent Garden har forsynt London med grøntfor i nesten tusen år. Den kongelige opera har eksistert i bare litt over hundre. Den oppsto på grønnkål og spisskål og blomkål og bønner og tomater og erter og neper - ikke på det høye C og damer høyt på tå. Så lenge menneskene i London levde innenfor de svære bymu­ rene sine, fra St. Pauls-katedralen og østover, ble det til at de dro ut på landet for å skaffe seg friske grønnsaker - til Covent Garden, denne klosterhagen, og deromkring. På 1600-tallet, og særlig etter den store Brannen, kom det hus og 140

gater der munkene hadde puslet med sine hakker og spader. Selve jordbruket tok slutt ved Co vent Garden, bøndene måtte dra lenger ut på landet med det etter hvert som bebyggelsen åt seg utover. Men de kom fremdeles inn til Covent Garden med grønnsakene sine - det var der londonerne hadde kjøpt dem før, og slik ville de ha det. Først solgte bøndene produktene sine rett fra vognen, så kom det boder og skur. Og i forrige århundre kom det kjempe­ messige haller av jern og glass. Det ble en svær affære etter hvert. Etter den andre verdenskri­ gen kunne omsetningen være en milliard kroner og mer i året. Nesten fem tusen mennesker hadde arbeidet sitt der. Hver natt kom det over tusen svære lastebiler med grønnsaker og frukt, vel halvparten fra andre land. Og fire tusen varevogner spre­ dte vitaminene ut over byen så snart morgenens auksjoner var forbi, til ti-tusener av butikker, så Londons syv millioner inn­ byggere skulle ha friske grønnsaker på bordet til både lunsj og middag. Covent Garden, klosterhagen med stavefeil, kunne nok ikke hamle opp med Les Halles - hallene i Paris - hva løksuppe an­ går på morgenkvisten, etter en glad natt. Men det var egg og bacon å få når det skulle være, det var te i bøttevis, og det var det eneste sted i byen hvor man kunne få seg en øl klok­ ken fem om morgenen - som heller ikke er å forakte etter en aktiv natt. Dagen i London begynte faktisk på markedet ved Covent Gar­ den, og det går så mange slags historier om livet der. Mange av bærerne var kvinner, de fleste kom fra Irland og de var ikke redd for noen mann, hva muskelkraft angikk. En av disse kvinnelige kjempene inngikk et veddemål om at hun kunne bære en av Londons tykkeste menn i en grønnsak-kurv på sitt hode fra Covent Garden til Elephant and Castle på sørsi­ den av Themsen, en strekning på fire-fem kilometer. Hun gjorde det - uten å hvile. Enda han veide over hundre kilo. Så sier historien. Livet var enkelt og elementært. Når en bonde ble tatt i å lure på vekten eller å selge dårlige varer, ble han gjeme bundet til vognen sin og hesten fikk et rapp så den galopperte ut av byen med den stakkars bonden på slep. 141

1 1960-årene kom dødsdommen over Londons berømmelige klosterhage. Den var blitt for liten etter hvert, trafikken kjørte seg fullstendig fast - de drev med trillebører og kurver på hodet helt til det siste. Londons kommunale, allvitende menn sa det var like greit å lage et helt nytt og moderne grønnsakmarked et annet sted, hvor det var nok plass til det. De fant et sted sør for elven, i et strøk som hadde ligget brakk et­ ter nedlagte gassverk og tiloversblevne jernbanestasjoner. «Nine Elms» heter det, Ni almer. Det fins naturligvis ikke et tre der, og det var en fornærmelse mot Covent Garden i alle tilfelle. Midt i 70-årene ble den nye stasen tatt i bruk, det var til og med frekt nok til å kalle seg «Det nye Covent Garden», enda det ikke har mer med Londons klosterhage å gjøre, enn Grønlands Torg. Det er blitt en kaserne for grøntfor, frukt og blomster - 150 umenneskelige mål av betong og effektivitet, med dører som åp­ ner seg automatisk, internt fjernsyn, støvsugere på hjul, heiser for bilene. Det er ikke en trillebør å oppdage, ikke et eneste sterkt irsk kvinnfolk. Og nærmeste pub kunne like gjeme ligge på månen. Det er vaktmenn i uniformer, det er adgang forbudt for vanlig publikum. Og når det blir tunnel under Den engelske kanal, skal togene kunne komme direkte inn fra Middelhavskysten med druer og oliven. For første gang på tusen år var det ikke et kålhode, ikke et eple, ikke en blomsterkvast å oppdrive på Covent Garden. De gamle konene i bodene ble plutselig stående der med sine bøtter av tre. Og det mest forlatte av alt, var alle pubene med øl i pumpene men ingen tørste bærere eller sene ranglefanter til å holde dem gående når det grydde av dag. Det kom så mange forslag. Det var snakk om å gjøre hele om­ rådet til et internasjonalt utstillingsområde, med skyskrapere og luksushoteller og enda større haller og enda mer betong og glass og plast enn på det nye moderne markedet på den andre siden av elven. Det ble det ingen ting av. Så ble det slått frampå om man skulle prøve å få til en liten, intim landsby i Covent Garden, en menneskelig friplass hvor man kunne puste ut i den yrende verdensbyen - et paradis med små 142

hus og hageflekker, et fredens gjemmested uten biler og støy og eksos. Noen landsby er det riktignok ikke blitt, presset fra det masete livet omkring er i alle tilfelle for sterkt til det. Men man har i det minste sluppet å få enda flere kontorblokker i strøket. I stedet er det vokst fram et annet slags marked på munkenes grønnsakflekker, tilfeldig og litt etter hvert - som det aller meste i London - en handelsplass i det fri, for både det ene og det andre, for mat og klær, nytt og brukt, pynt og siste mote, kjøkkentøy og dingeldangel, det oppsiktsvekkende og banale. Noe av det gamle støpejernet og den slitte brulegningen er reddet. Og rent sosialt, som en form for menneskelig samkvem, er det nye krimskrams-markedet på dagtid for folk flest kanskje enda bedre enn grønnsakhandelen før det ble lyst. Hvorom allting er, vi slipper å gjøre rundkast på råtten kål og kasserte tomater når vi kommer ut fra det kongelige operahus på Covent Garden, etter en større aften med voldsom kjærlighet og blodig død - det være seg «Madame Butterfly» av Puccini eller «Tristan og Isolde» av Wagner. Og når britenes opera og ballett skulle havne akkurat der, i Londons jordbruksdistrikt, kom det mest av at man ikke kunne bestemme seg for hvor det ellers skulle ligge. Man begynte til og med å bygge, i et lyst øyeblikk, like ved parlamentet - på et sted der de skotske kongene hadde hatt sin residens i gammel tid når de var på besøk i London. Og som derfor kom til å hete Scotland Yard. Men så råket man opp for penger før man var kommet lenger enn til grunnmuren for det nye operahuset. Og siden dette var på den tiden da man omsider skulle få skikkelige politimenn i Lon­ don, i første halvdel av det forrige århundre, ble det til at man lot lovens håndhevere overta muren til Operaen. Det som skulle vært garderobene til danserinner og primadonnaer, ble i stedet «Det svarte museet» med verdens største samling av mordgjenstander etter hvert. Det var slik det skjedde at Scotland Yard kom til å bli navnet på britisk politi og ikke britisk opera. Og operaen er blitt værende i «Klosterhagen» til denne dag. 143

Det var italienerne som brakte opera til London, og de holdt til i «Hans Majestets teater» i Haymarket, den vesle gatestumpen mellom Piccadilly Circus og Trafalgar Square i vår tid. Dengang var det, som navnet sier, et realt høy-torg - de tok enda en penny for lasset når det bare var halm, men to pence når det var høy. Og pengene ble brukt til å steinlegge høytorget, det var en stor begivenhet på 1700-tallet. Forsåvidt hadde de likt utgangspunkt - den engelske operaen på grønnsakmarkedet og den italienske operaen på høytorget i byen. Som regel var det italienerne som vant - både på lukten og stemmeprakten. Teatret på Covent Garden måtte prøve seg på litt av hvert for å holde det gående - og naturligvis Shakespeare, som har reddet mer enn ett av Londons mange teatre i den ytterste nød. Den største skuespillerinnen på 1700-tallet, Sarah Siddons, holdt til der - hun gikk så opp i rollene sine at hun til slutt snakket Shakespeares blankvers, selv når hun bare skulle ha noen poteter til middag på markedet rundt hjørnet. Operahuset, slik det står der i dag, ble åpnet i 1858 med intet mindre enn «Hugenottene» av Meyerbeer, og det er først fra den tiden det har vært britenes operahus og ingen ting annet. Under annen verdenskrig var det riktignok dansehall der, for soldater på permisjon, men det var jo en spesiell situasjon. Det er den tredje teaterbygningen på stedet. Den første kom opp i 1732 og brant ned i 1808. Det var der Peg Woffington ble både berømt og beryktet, en livlig irsk liten frøken som la London for sine føtter - særlig når hun skulle opptre som mann. Forkledninger var populært på scenen, og Peg må ha tatt seg godt ut i bukser. Hun bedåret både prinser og teatersjefer og publikum. Engang, da hun hadde opptrådt i en av disse bukse-rollene sine, sa hun til en av medspillerne: «Jeg tror nesten halvparten av publikum virkelig tror jeg er en mann, jeg.» «Du får trøste deg med at den andre halvparten vet av erfaring at du ikke er det,» sa den sjalu kollegaen hennes. Da det nye teatret på Covent Garden ble innviet etter brannen i 1808, opplevde man de største opptøyer man noen gang har hatt på en scene i London. Billettprisene var gått opp til det dobbelte, 144

og publikum nektet å være med på det. De laget sitt eget impro­ viserte teater hver eneste kveld, troppet opp med dikt og sanger om de nye ågerprisene, de hadde trommer med seg og bjeller, de stoppet forestillingene og overtok scenen selv - og alt skjedde til ropene på «Old prices! Old prices!» Senere ble det forkortet til bare «O.P! O.P!» «Gamle priser! Gamle priser!» Dette var teater fra virkeligheten som slo ut selv Shakespeare, for det nye teatret hadde åpnet med intet mindre enn «Macbeth». Og etter en måned var den festligste skandalen i Londons teater­ historie over - eierne hadde gitt seg og åpnet dørene til de gamle prisene igjen. 1 1858 brant det på ny i teatret på Covent Garden, og nå slo man virkelig stort på da man skulle bygge et nytt - med søyler foran inngangen, gull rundt scenen og røde løpere i gangene - slik vi kjenner det kongelige operahus i dag. Brann var teatrenes skrekk og største fiende, før man fikk trygg elektrisk belysning. Det kongelige teatret, Drury Lane, i samme strøket, er brent ned tre ganger - det nåværende er det fjerde i rekken. Med talglys og oljelamper både på scenen og i salen og uten skikkelig slokningsutstyr - bare noen lærbøtter og håndpumper skulle det ikke mye til før noen gnister ble til brann. Shakespeare skulle jo bli litt av et eksempel - dog ikke til et­ terfølgelse - på det feltet også. Globe-teatret hans, på sørsiden av elven, ble skutt i brann da de skulle avfyre en salutt i hans drama om Henry VIII. Det var halmtak, og så har de vel vært for rund­ håndet med løskruttet. Det er innpå et halvt hundre fast etablerte hovedscener i London i dag, foruten mange mer tilfeldige teateretablissementer. Men ingen av dem kommer opp mot det kongelige teater i Drury Lane, like rundt hjørnet fra operahuset - hverken når det gjelder alder eller suksess. Eller spøkelser, for den sakens skyld. Her må vi gjøre et lite hopp bakover i historien. Det første faste teater i London overhodet ble bare kalt «Tea­ tret» - det holdt til i Shoreditch, på østkanten, og er omtalt allerede i 1570-årene - dvs. 10-15 år før Shakespeare kom til London og begynte å skrive sine mesterverker. 145

Etter hvert kom et teater i gang i Blackfriars, der «Svartebrødrene» hadde holdt til mens det ennå var klostre i landet - det var i omtrent samme strøket som Fleet Street i dag. Men så bestemte Londons myndigheter at man ikke skulle få lov til å drive med den slags umoralske ting innenfor bygrensene. Dermed måtte Shakespeare og gjengen hans dra over London Bridge, til sørsiden av Themsen. Der var det nokså lettsindig fra før av, det var bl.a. der horehusene befant seg. Damene der ble kalt «Winchester Geese» - eller «Winchestergjess» - etter biskopen av Winchester som eide grunnen og tydeligvis ikke hadde noe imot noen ekstrainntekter fra de tvilsomme husene sine. Etter borgerkrigen i 1640-årene ble det, som før fortalt, kroken på døren for alle teatrene. Men etter erkepuritaneren Cromwell fulgte jo stuartkongen Charles II - han som brakte med seg hjem fra landflyktigheten flere franske damebekjentskaper enn det var dager i uken. Han hadde ingen ting imot teater heller, snarere tvert imot - og det kongelige teater i Drury Lane var det første som kom i gang etter Cromwells mørkemannsvelde. Kong Charles II var selv til stede ved åpningen i 1663, sam­ men med et utvalg av sine franske venninner. Og likevel skulle Drury Lane bli teatret man forbinder med Nell Gwynn, hans ene store engelske kjærlighet - sistnevnte ord her brukt i den løseste betydning som tenkes kan. Lille Nell Gwynn var en pike fra fattigkvarterene i Soho, hun satt på trappen til Drury Lane-teatret og solgte appelsiner som de fine herskapene kunne ha med seg inn som forfriskning. Hennes romantiske liv med den kvinneglade Charles II skal ha begynt med at hun rakte en appelsin opp til ham med bedende blikk: «An orange for you, sir?» Det ble åpenbart for mye for ham, for han fikk flere av sine femten barn utenfor ekteskapet med henne. Og det siste han skrev på dødsleiet - han hadde fått slag og kunne ikke snakke lenger var: «Pass på at Nell ikke har det vondt.» Nell fikk etter hvert sine affærer med andre også - inkludert teatersjefer og andre viktige personer ved Drury Lane - så hun avanserte ganske raskt fra appelsinselgerske til skuespillerinne. Hun var et meget fremmelig pikebarn. Hun kunne ikke lese eller skrive, hun undertegnet seg med noe 146

som skulle forestille «E.G.» - som sto for Eleanor Gwynn, hennes egentlige navn. Men hun kunne både synge og danse når hun først slapp til. Hun var kjapp i replikken også, og helt uten hemninger både på scenen og utenfor den. Publikum kom til å elske henne, hun var den første store kvinnelige stjernen på Drury Lane, hele Londons darling. Selv hennes affærer med kongen ble godkjent - under tvil. Nå hadde kongen, som nevnt, andre damer også å vederkveges med når dagene ble lange. Blant annet flere adelige frøkner og fruer fra Frankrike. Han hadde oppholdt seg ved hoffet til «Sol­ kongen» Ludvig XIV i Versailles og hadde fått store manerer. De var katolske og det skulle ikke gjøre dem mer populære, for England var nå blitt et protestantisk land. Noen av dem var så mislikt at det kunne være farlig for dem å vise seg offentlig i London. Nell Gwynn ble engang stanset i vognen sin, på vei ut fra de kongelige gemakker, av en rasende folkemengde. Det var da Nell stakk hodet ut av vinduet og ropte: «Nei, nå får dere gi dere! Dere kan da vel se at jeg er en skikkelig engelsk, protestantisk hore!» Faren hennes var død i gjeldsfengsel, moren hennes ble funnet død i en søledam i Chelsea. Hun drakk. Nell Gwynn ga seg ikke før kongen gjorde sønnen hun fikk med ham, til hertug. Det var begynnelsen til en av de fineste adelsslektene på de britiske øyer, hertugene av St. Albans. Nell døde like etter kongen - av slag, hun som han. Hun ble bare 37 år gammel, kongen var tyve år eldre. Hun ble begravd i St. Martinin-the-Fields-kirken like ved Trafalgar Square, og presten som talte ble senere erkebiskop av Canterbury - så Nell var ikke noen hvemsomhelst lenger. Og biskopen sa det var mer glede i himmelen over én angrende synder, enn over 99 andre som ikke hadde noe å angre for. Det er fra den tiden St. Martin-in-the-Fields er blitt skuespillernes kirke. De som er så store i teatret at de kan fortjene en minnegudstjeneste, får den der - helt til slutt, når «showet» er over for alltid. Spøkelset i grått har hatt sin gang på Drury Lane fra den aller første tiden. Du kan se det på oppsynet hans og antrekket. Han har en stor hvit, pudret parykk av det slaget man brukte på 1700147

tallet, knebukser av knitrende silke, en grå flagrende kappe, en tresnutet hatt og et lite pyntes verd ved siden. Fyren må dessuten være mørkredd selv, for han viser seg nesten alltid i fullt dagslys, gjeme midt på dagen. Og helst ved matinéer eller når man prøver inn et nytt stykke. Da kan han komme lydløst ut av nakne veggen på den venstre siden oppe på balkongen. Derfra skrider han langsomt og dvelende langsmed benkeradene, med ansiktet vendt mot scenen i et fortapt smil. Til han blir borte med et elegant kast på den grå kappen inn i tomme veggen på den andre siden av balkongen. Han skal opptre med en slik selvfølge at folk har reist seg for ham, så han kan slippe fram mellom benkeradene. De tror ofte han er en skuespiller som tar seg en liten luftetur blant publikum, siden han er så teatralsk og utstaffert. Folk ser på hverandre og skjønner ingen ting når de bare kjenner et kaldt gufs idet han sve­ ver forbi dem. Spøkelset i grått er en velkommen gjest på Drury Lane, for han går for å være et godt tegn. Når han viser seg på prøvene, er det et bevis for at stykket vil bli en suksess - det er nærmest garantert. Dette er ikke noe oppspinn, for den grå fyren i adelsdrakt fra stuartkongenes tid viste seg rett som det var både mens «Okla­ homa» og «My Fair Lady» gikk over scenen på Drury Lane. Og større suksesser har ikke noe engelsk teater hatt i moderne tid. Det har vært sagt i alle år at gjenferdet er en ung rikmann som ble håpløst betatt av en vakker ung skuespillerinne ved teatret. Han troppet opp dag etter dag og satt som hypnotisert oppe på balkongen, slukte henne med sine forelskede øyne hver gang hun viste seg på scenen. Det sørgelige var at den smukke damen også var kjæresten til sjefen for teatret. Og han ble så sjalu etter hvert at han utfordret den unge mannen til en duell - der han sto. Og der ble den forelskede fyren drept. Stukket ihjel med kniv. For åpen scene nærmest, på balkongen. For å unngå skandale ble hans avsjelede legeme gjemt i en korridor som førte ut fra bal­ kongen - og åpningen ble murt igjen. Det er derfor han går igjen akkurat der oppe. Spankulerer langs benkeradene og ser lengsels­ fullt ned mot scenen, i håp om å få enda et glimt av sin elskede. Og forsvinner i veggen til slutt. 148

Hvis det er noen som fremdeles vil ha det til at det bare er juks og fanteri, som annet skrømt, er det et faktum at noen arbeidere syntes det lød så merkelig hult i veggen et sted oppe på balkongen - mens de drev og reparerte Drury Lane for vel hundre år siden. De slo seg gjennom veggen, og fant et lite rom innenfor. Det så ut til å ha vært en smal passasje i tidligere tider. Og inne i det vesle, hemmelige rommet fant de et skjelett. I grå kappe, na­ turligvis. Med parykk og sverd. Og med en kniv mellom ribbena. Sant nok, identiteten til den som benrestene tilhørte, ble aldri brakt på det rene. Men de var altså gjemt i veggen akkurat der den grå eminensen har det med å forsvinne - når han har gått sin faste gang mellom benkeradene. Kunne det ha vært selveste Nell han var så fortapt i, han også - Nell Gwyn som slo ut en konge med appelsiner. Nell med det skjelmske blikket og de pene bena som alle falt for? Man skal heller ikke le av spøkelser. Shakespeare hadde flere gespenster enn de fleste dramatikere i stykkene sine, og han ble selv det mest berømte spøkelse teatret har hatt. For en av de få ting vi vet helt sikkert om den store dikteren, er at han selv spilte spøkelset i «Hamlet». Det tok fyr i en mann dengang Globe-teatret brant ned. Men han ble slukket med et par flasker øl. Man kan oppleve så mangt på et teater. Og at gjengangeren på Drury Lane helst tropper opp når det er en suksess på scenen, fins det ingen annen forklaring på enn at et ekte teaterspøkelse ikke lar seg by hva som helst.

Downing Street hus uten nøkkel i døren

Det viktigste huset i London - og landet forøvrig - er bygd om­ kring en gammel, skakk dør. Det er slett ingen løgn - i verste fall bare sannheten satt litt på spissen. Det er nemlig et faktum at den svarte døren er omtrent det eneste som er igjen av det opprinnelige huset inne i den trange blindgaten like ved parlamentet - der Storbritannias ledere har holdt til i 250 år. Nummer 10 Downing Street. Det var døren - og bare den - som alle syntes opptatt av da det historiske huset skulle bygges om og restaureres etter annen verdenskrig. Og siden den beviselig er skakk, var det ikke til å unngå at omgivelsene - resten av residensen - kom til å gå litt i hytt og vær, de også. Det fins forresten en reservedør som er så lik den ekte at bare eksperter vet forskjellen på dem. Den ble laget for bruk i påkomm­ ende tilfelle: dersom den virkelige døren skulle få seg en smekk av en bombe, måtte ikke fienden få greie på det. Nummer 10 ville nok ha endt litt på det skjeve i alle tilfelle, for grunnen er så svak at huset hviler på store tømmerflåter nede i bakken - det er vannet fra Themsen som siger inn der. Det kostet over 50 millioner kroner å få satt huset i stand - rundt den gamle døren - for noen år siden. Og det ble slått fast at man kunne fått et mye finere, og fremfor alt tidsmessig, husvære for landets statsministre om man hadde revet alt det gamle rasket og bygd noe helt nytt. Det ble i den forbindelse ymtet om at man kanskje kunne fått et par katedraler for samme prisen. Og enda flere syke­ hus. Det hadde neppe noe med saken å gjøre. Nummer 10 - særlig 150

den skakke, svarte døren - har med historisk sammenheng å be­ stille, og det er noe britene ikke tukler med i utide. Selve gaten er så beskjeden at det kan være brysomt å få snudd bilen inne i den. Og den vesle gatestumpen er kalt opp etter en av de virkelig store kjeltringene i britisk historie. George Downing var både prest og spion, ambassadør og angiver - visstnok også torturist. Og brakkebaron, etter vår tids språkbruk. Denne Mr. Downing levde sitt skamløse liv under borgerkrigen. Han var egentlig prest i parlamentshæren under Cromwell, men oppdaget snart at han kunne komme lenger med politikk enn med Guds ord. Mens Cromwell var på toppen, drev Mr. Downing og spionerte på stuarttilhengeme, til de grader at han etter borger­ krigen ble sendt som riksprotektorens ambassadør til Kontinentet for å oppspore kongetilhengere som hadde greid å flykte dit. Senere, da Cromwell var borte og stuartene kom tilbake på tro­ nen, spionerte han enda mer for dem. Han anga sine gamle venner fra Cromwells regime for et godt ord - og løfte om belønning. Som han mottok i form av kontant betaling for alle dem han fikk arrestert, dømt, fengslet og hengt. Det ble tomter i London av det også, etter ofrene hans - og en adelstittel på kjøpet. Han ble så upopulær at han ikke våget å vise seg ute blant folk. Men han bygde femten hus på et jordstykke han hadde fått, like ved Whitehall-palasset, av kong Charles II - som selv ikke var så opptatt av de moralske sidene ved en sak. Ett av husene inne i gaten sin overlot Mr. Downing galant til bruk for kongens elskerinner - ikke minst når de kongelige akti­ viteter på kammerset kom til å få synlige følger. Som adresse betraktet, lå eiendommen til denne fæle fyren midt i smørøyet - de nærmeste naboene var kroningskirken Westmins­ ter Abbey, parlamentet som nå hadde overtatt det gamle Westminsterpalasset, og kongen og hoffet i Whitehallpalasset. Særlig Henry VIII hadde vært på ferde i dette strøket. Han hadde ridderturneringene sine der hvor den kongelige hestegarden nå har paradeplassen sin, opp til bakhagen i Nummer 10, Dow­ ning Street. I den samme hagen var de overbygde tennisbanene hans. Og der selve huset står, var «The Cockpit» - arenaen for hanekamper. Vegg i vegg lå det et bryggeri som het «The Axe» 151

- «Øksen» - det var aldri langt til ølet for Henry VIII, som det romslige magemålet hans så rikelig beviste. Slik var det i dette strøket helt fram til borgerkrigen, da Oliver Cromwell overtok styre og stell. Selv Westminsterpalasset måtte da gjøre tjeneste som stall for hestene. Han viste ikke større re­ spekt for parlamentet enn stuartkongene hadde gjort. «Ta vekk dette leketøyet,» sa han og kastet scepteret i Underhuset til en av soldatene sine. Det skulle gå atskillige år, og George Downing var forlengst i graven, før et annet av hans hus ble den faste embetsboligen for britiske statsministre. Man skulle et stykke inn i 1700-tallet før man fikk noen statsminister i det hele tatt. Det skjedde for første gang i 1721 ganske enkelt fordi britene hadde fått en konge som ikke kunne et ord engelsk. Den siste stuartkongen, James II, var drevet ut av landet fordi man var redd han ville innføre katolisismen igjen. Parlamentet hadde i mellomtiden innført loven som slo fast at bare protestanter kunne sitte på tronen - og slik fikk man til slutt kong George I, en mid­ delaldrende, dum og pompøs tysk kurfyrste fra Hannover. Beste­ moren hans hadde vært datter av den første stuartkongen, James I, så smått var det blitt etter hvert med skikkelige protestanter i arvefølgen. Inntil da hadde landets regjering vært kongens personlige råd, med statsråd på slottet. Kongen plukket selv ut disse rådgiverne etter sitt eget hode, og han førte selv forsetet når de møttes i statsråd. Problemet med denne kong George I var at han ikke forsto det spøtt av det som ble sagt av statsrådene hans på engelsk. Og de skjønte like lite av det han prøvde å si til dem på tysk. Etter hvert ble han trøtt og lei av hele statsråderiet. Han sto som regel ved vinduet, slikket på den fete pekefingeren sin og stakk den ut i lufta for å finne hvor vinden kom fra. Med sønnavind kom skipene fortere over Kanalen med nyheter fra Hannover. Det endte med at han ba den rådgiveren han stolte mest på, Robert Walpole, om å ordne opp som best han kunne med rikets stell. Kongen var fornøyd når Walpole stakk innom til ham på slottet av og til - og fortalte hvordan det gikk. Og dette fortsatte 152

under den neste hannoveren. Robert Walpole ble like uunnværlig for sønnen til George I. Slik gikk det til at britene ikke har noe slikt som statsråd på slottet, som i andre konstitusjonelle kongedømmer, bl.a. det norske. Og det er derfor en britisk statsminister har audiens på Buckingham Palace en gang i uken, som regel på tirsdager, for å avlegge rapport om rikets tilstand til Hans eller Hennes Majestet. Den nye kongen, George II het han, spanderte like godt en embetsbolig på Walpole, så han kunne ha ham i nærheten. 1 1735 flyttet derfor Walpole inn i det huset som i dag er Nummer 10, Downing Street. Det er bildet av ham, en velnært, selvtilfreds mann med rød nese og svær parykk, som henger på veggen i kabinettssalen - bak stolen til statsministeren. Walpole hadde tittelen «Prime Minister» - førsteminister, hvis vi oversetter det helt bokstavelig - i tyve år. Det er en rekord som ingen av hans etterfølgere - 50 til nå inne i den trange gaten - har greid å slå. Men så var det også atskillig lettere å være politiker på Walpoles tid. Det var ikke mer enn åtte millioner mennesker i landet og bare en halv million av dem hadde stemmerett, under fem prosent av befolkningen. Det var heller ingen organiserte politiske partier ennå. Det var i virkeligheten de store, rike slektene, jordeierne på landet og kjøp­ mennene i byene, som ordnet opp i folkets problemer og rikets skjebne. La oss så ta et kjempehopp hundre år fram i tiden, til den libe­ rale høvdingen William Gladstone som flyttet inn og ut av Dow­ ning Street fire ganger i løpet av sitt lange, omstridte liv - mens dronning Victoria ruget som en mutt hønemor over det mektige imperiet sitt. Siden Walpole forsvant hadde det funnet sted to store valgreformer på de britiske øyer. Nå hadde over to millioner mennesker rett til å stemme. Og før det 19. århundre var ute, skulle det bli åtte millioner. Samfunnsutviklingen hadde presset fram folkestyre - demo­ krati i egentlig forstand. Den industrielle revolusjon hadde skapt en bevisst arbeiderklasse som organiserte seg i fagforbund. Og 153

ved århundreskiftet hadde de skaffet seg sitt eget politiske parti, The Labour Party - det britiske arbeiderpartiet. Tar vi enda et kjempehopp, fram til vår egen tid, opplever vi at arbeiderpartiet har slått ut det liberale partiet - Gladstones engang så mektige parti - som et av de to hovedpartiene i landet, ved siden av de konservative. Det veldige britiske verdensriket, som hadde omfattet en fjerdedel av jordens land og folk, var smuldret opp på ganske få år etter annen verdenskrig. Og landets ledere hadde ennå ikke funnet en ny naturlig rolle for landets politikk i den store verden. Det er blitt sagt at mannen - eller kvinnen - i Nummer 10 har større personlig makt enn en amerikansk president. Det henger sammen med at den britiske konstitusjonen er en løs og nokså til­ feldig affære. Den støtter seg på skikk og bruk og sunt folkevett, mer enn på paragrafer og lover i gamle pergamenter. Landet har ikke noen skreven grunnlov i det hele tatt. Derfor får en britisk statsminister anledning til å sette sitt personlige preg på politikken i langt større grad enn i de fleste andre land. Statsministeren har f.eks. rett til å oppløse parlamentet og ut­ skrive nye valg når det måtte passe ham eller henne. Uten varsel, så lenge det skjer innenfor parlamentets funksjonstid på fem år. Statsministeren velger helt alene ut sine ministre - om lag tyve til det indre kabinett, nesten hundre til regjeringen i sin helhet, med juniorministre og statssekretærer. Han - eller hun - kan av­ skjedige dem også, når det skal være. Den konservative lederen Harold Macmillan kvittet seg med halve kabinettet sitt på en sen kveld i 50-årene. Så ble det da også kalt «de blodige knivers natt». Statsministeren utnevner kirkens tjenere, fra erkebiskoper til residerende kapellaner, og dommere og offiserer, fra feltmarskalker til løytnanter. Samt utdeler om lag 4000 titler, utmerkelser og ordener i året. Det skjer nok i dronningens navn, alt sammen - men det er bak den skakke døren i Downing Street slikt blir avgjort. Men statsministeren kommer likevel bare som nummer 10 på den offisielle ranglisten i landet. Ikke bare den kongelige fa­ milien, men også to erkebiskoper, speakeren i Underhuset og lordkansleren i Overhuset, går foran statsministeren i prosesjo­ nene og sitter nærmere dronningen ved de store statstilstelninger. 154

Som offisiell bolig for landets politiske leder er Nummer 10 nokså usle greier - nesten som et uthus å regne, sammenlignet med be­ kvemmelighetene i andre store land, som Det hvite hus i Was­ hington, Kreml i Moskva og Elyséepalasset i Paris. Selve den ytre fasaden med høye, gammelmodige skyvevinduer mellom skittengrå murstein, er ikke mer enn besteborgerlig. Men bakom den nødtørftige fasaden skjuler det seg et politisk revehi med ganger og korridorer, kontorer, møterom og saler. Og med utganger i alle retninger, noen av dem hemmelige. Over førti rom tilsammen, sier folk som har hatt anledning til å telle etter. Nummer 10 er ikke bare den personlige residensen for Storbritannias leder. Det er også regjeringsbygningen i egentlig forstand. «Leiligheten over sjappa» ble det kalt av Harold Wilson, arbeiderpartiets lille mann der inne i mange år. Det fins ingen nøkkel til den svarte døren. Den kan ikke åpnes utenfra. Det sitter en vaktmester i et lite rom innenfor og gjennom et speil kan han se hvem det er som kommer og banker på. Hvis det er noen tvil, må de vise sine papirer til en av de to politimen­ nene på hver side av døren. På en travel dag kan den bli åpnet og lukket tusen ganger. Mrs. Wilson nektet å bo der til slutt, de måtte finne seg en annen leilighet i nærheten. «Jeg vil ha nøkkel til egen dør,» sa hun, tok med seg den nevrotiske katten Nimmo og gikk. Ungkaren Edward Heath, som elsket Brahms, ble sittende fast i døren med flygelet sitt. Det kom inn, det også, til slutt da man hadde fått skrudd av bena og satt det på høykant. Selve kabinettssalen i Nummer 10 ligger i underetasjen, for ikke å bruke en så nedlatende benevnelse som kjelleren - ut mot bakhagen med en høy mur rundt. Før tok man alltid bilder av en ny regjering mens ministrene lot som om de luktet på rosene der. Et kabinettsmøte er en meget formell affære. Bare én av skinnstolene i salen har armlener - statsministerens. Det er en telefon på bordet, visstnok den med direkte linje til Det hvite hus. Og med «scrambler», så ingen andre kan høre hva som blir sagt. Ministrene må tiltale hverandre med titler og ingenting annet, selv om de ellers er på fornavn aldri så mye. «Hva mener uten155

riksministeren om det? Og har finansministeren noen mening om det?» Avstemninger forekommer ikke. Statsministeren nøyer seg med å summere opp det som han - eller hun - føler er den al­ minnelige oppfatning rundt bordet. Det er ikke et formelt vedtak, men en underforstått konklusjon som hele regjeringen og hver en­ kelt minister deretter er kollektivt ansvarlig for. Hvis en minister mot formodning offentlig skulle gå imot det som på den måten er blitt regjeringens politikk, må vedkommende gjeme ta sin hatt og gå - med eller uten et avsluttende takk-for-alt-brev fra stats­ ministeren. En kabinettssekretær tar ned et kort sammendrag av det som blir sagt - det er intet stenografisk referat. Disse rapportene blir holdt hemmelige i femti år - til alle som har vært til stede, må forutsettes å ligge trygt i graven. Alle andre papirer, notater og løse lapper blir brent så snart et slikt kabinettsmøte er over. Egentlig er Nummer 10 tre hus som er slått sammen til ett. Inntil det forrige århundre hadde de til og med forskjellige gatenummer. De to nederste etasjene er fylt av kontorer for kabinettsstaben og statsministerens mange personlige rådgivere. Oppe i 3. etasje har man salene for mottagelser og middager, med bordplass for et halvt hundre gjester. Spisesalen har vært plaget av råte også etter ombyggingen, det er Themsen og den rå grunnen som har fått skylden for det også. Først helt på toppen finner man selve husværet for statsminis­ teren og hans familie - et par stuer, kjøkken og bad og tre-fire soveværelser. Pluss noen ekstra krypinn for sekretærer som må arbeide overtid, så lenge utover kvelden at det ikke lønner seg å dra hjem. Det hender ikke så sjelden i vår urolige tid. Det er et hus fullt av skjebner. Den første sosialistiske statsminister i Nummer 10, Ramsay MacDonald i 20-årene, kom fra en fattig husmannsplass i Skott­ land og var sønn av en ugift mor. Winston Churchill ble født på Blenheim slott, det overdådige palasset til Marlborough-hertugene - og det var på nære nippet han selv hadde arvet tittelen, den fineste i landet utenfor kongefamilien. Den yngste statsministeren i Downing Street var William Pitt, 156

med rette kalt Den yngre, for han var bare 24 år gammel - og parlamentet lo rått - da han sto fram som landets leder mot slutten av 1700-tallet. Han ble nedstemt omtrent tyve ganger i løpet av de første månedene, men lot som ingen ting og endte som en av de største statsmenn britene har hatt. William Gladstone var nesten 90 år da han ble statsminister for fjerde gang. Han ble den store radikale folketaleren som kunne ha opptil 50 000 tilhørere på møtene sine. Dronning Victoria kunne ikke fordra ham. «Han snakker til meg akkurat som om jeg var et massemøte,» sa hun. Og hun lot ham aldri få sitte ned når han hadde sine audienser på slottet. Hennes favoritt var den konservative Benjamin Disraeli som var innom Nummer 10 et par ganger. Men som ikke ville blitt statsminister i det hele tatt om ikke faren hans hadde brutt med den jødiske tro etter en kontrovers med menighetens rabbiner og latt seg og sin familie døpe i den kristne kirken, da Benjamin var 13 år gammel. Han fikk overtalt Victoria til å la seg utrope til keiserinne av India. «De eier ikke skam i livet,» sa Gladstone. Gladstone var idealisten, det moralsk bekymrede menneske som knelte i bønn på trappen til Nummer 10 når verden var riktig ille. Og som dro opp i Soho når dagens arbeid i parlamentet var over, for å overtale gatepikene der til et bedre liv og levnet. Disraeli var pragmatikeren, realisten som tok en sjanse når han så den. Han kjøpte Suezkanalen under bordet av den egyptiske khediven, med et privat lån fra Rothschildene i Paris - på statens vegne uten at regjeringen hans ante noe om det. Han skrev romantiske bøker også og det siste han skal ha sagt, mens han arbeidet med en tale til parlamentet, var: «De skal i hvert fall ikke få tatt meg på grammatikken» Dronning Victoria la en selvplukket bukett markblomster på båren hans - primula, som er blitt en slags partiblomst for det konservative partiet av den grunn. Men hun spanderte ikke så mye som en kondolanse da Glads­ tone forlot dette liv. Hertugen av Wellington tok også inn i Nummer 10, som stats­ minister for en kort tid på 1830-tallet. Han ble steinet inne i den vesle gaten fordi han satte seg imot utvidelse av stemmeretten. 157

Som politiker var han ikke av de mest fremskrittsvennlige bri­ tisk historie har å by på, selv om han hadde slått Napoleon ved Waterloo. Lord Palmerston trodde han kunne løse alle problemer i verden ved å sende av gårde en kanonbåt. Mens kong George III led av sinnssykdom, som han gjorde i flere perioder av sitt liv, måtte statsministrene ha en hest stående ferdig oppsadlet utenfor Nummer 10, så en kurér kunne sprengri ut til Windsor for å få hans underskrift i et klart øyeblikk - på lover som hadde hopet seg opp. Lord Rosebury, som var statsminister like før århundreskiftet, hadde et stort mål - å vinne Derbyløpet. Han greide det til slutt. Stanley Baldwin likte å stelle med griser og hadde over 40 snad­ der. Det var han som sa til kong Edward VIII at han ikke kunne gifte seg med en fraskilt amerikansk dame og fortsette å være konge. Hvorpå kongen abdiserte - den eneste som har foretruk­ ket kjærligheten fremfor tronen i hele kongerekken, når det først måtte velges. Britiske statsministre kommer i alle slags utgaver og fasonger. Noen drakk. Den store William Pitt kunne gjøre ende på tre flasker portvin om dagen, når dagen var ille. Han er særlig kjent for å ha fått orden på Storbritannias finanser. Men parlamentet måtte bevilge nesten en million kroner for å få betalt den person­ lige gjelden han etterlot seg. David Lloyd George, den ildfulle waliseren som skulle bli britenes redningsmann under den første verdenskrigen - akkurat som Winston Churchill ble det i den annen - levde nokså åpenlyst sammen med sekretæren sin. Konen hans måtte flytte ut i byen. Og han solgte ordener og lordetitler for mangfoldige millioner kroner for å skaffe penger til politikken sin. Han er like fullt en av de store statsmennene blant dem som har vært innom den historiske gratisboligen i Downing Street. Neville Chamberlain trodde han kunne hamle opp med Hitler uten annet enn en paraply å vise for seg - og det gikk deretter. Winston Churchill sa om Chamberlain at han kanskje kunne blitt en brukbar borgermester i Birmingham - «i et skralt år». Churchill selv nærmet seg de 70, og det måtte en ny verdenskrig til, før han kunne flytte inn bak den svarte døren. Og han ble lempet 158

som statsminister nettopp som krigen var vunnet i 1945, og han ble feiret som den folkets redningsmann han virkelig hadde vært. Det var hans etterfølger, den stillferdige Clement Attlee fra ar­ beiderpartiet, som skulle komme til å innføre den moderne vel­ ferdsstaten. Attlee hadde ord på seg for å lage de fineste krusedul­ lene som noen gang er produsert i kabinettssalen i Nummer 10. Churchill sa om ham at han var et beskjedent menneske, «men så har han jo også mye å være beskjeden over». Historiens dom er annerledes - Attlee er faktisk den statsmi­ nister etter krigen som er vokst mest i ettertidens omdømme. Og da han selv ble spurt hvordan det føltes å ha blitt 80 år, svarte han: «Slett ikke så verst, i betraktning av alternativet.» Anthony Eden var i hvert fall den peneste og flotteste mannen i Downing Street i moderne tid, han skapte mote i hele verden med de elegante hattene sine. Det var han som fikk Suez-krisen på nakken i 1950-årene. Og det var hans frue som sa de minne­ verdige ord: «Det var som om Suezkanalen strømmet gjennom dagligstuen i Nummer 10.» I slutten av 1970-årene kom Mrs. Margaret Thatcher, født Roberts, datter av en kolonialhandler i en hjømebutikk i Grantham, den første kvinnen blant de 50 statsministrene som har fulgt Ro­ bert Walpole inn i huset uten nøkkel i døren. Hun kom ut i full krig med Argentina om Falklandsøyene, noen forblåste og halvt glemte britiske besittelser lengst nede i det sørlige Atlanterhav - og vant. Så fikk hun da også tilnavnet «Jem-ladyen». Hun ble værende inne i den vesle berømte gaten lenger enn noen annen britisk statsminister i dette århundre - i samfulle el­ leve år. Hun vant også tre parlamentsvalg etter hverandre, ingen andre har greid det siden krigen. Det var til slutt hennes egne, i det konservative partiet, som tvang henne til å gå av - mot slutten av 1990 - på grunn av en mislykket økonomisk politikk og kanskje enda mer på grunn av hennes utfordrende politiske lederstil. Hun ble avløst av John Major, fra den yngre garden i det kon­ servative partiet. Det er et hus britene er på fornavn med. «Nummer 10» greier seg lenge for den mest berømte adressen i verden. Britisk historie har stått på den slitte trappen og banket på den skjeve døren i 250 159

år. Og hva som enn hendte der inne, i kabinettssalen i kjelleren og alle krinkelkrokene, så bestemte det livet for millioner av men­ nesker i alle deler av kloden. Mens politikerne og statsmennene der inne bygde opp det største imperium verden har opplevd. Og kvittet seg med det igjen. Menneskene i Nummer 10 skapte historie - og ble selv skapt av historien, slik den kom til å dra forbi, ubønnhørlig videre. Ja så menn! Nummer 10 er litt av et hus, og den som flytter inn der, har litt å leve opp til.

Parlamentet og Big Ben med sår i leppen

Skal det være en klype, sir, sier den høytidelige tjeneren som åpner døren for medlemmene i parlamentet når de skal inn i tingsalen. Hvis han er i godlaget. Han har en sølvdåse i hånden og i sølvdåsen er det snus. En klype gratis snus er noe folkets representanter har krav på, i tillegg til lønn og representasjon. Dette med snus ble innført under den store pesten som herjet i London på 1600-tallet. Folk trodde at en god nys skulle blåse pestsmitten ut av både nese og hals. Og når man først er begynt med en ting, skal det mye til at man slutter med den - under Big Ben. Dessuten er det slik at jo mer selsomme tradisjonene er i det britiske parlament, desto mer praktiske var grunnene for dem dengang de vokste fram - ofte allerede i middelalderen. Langs midtgangen i Underhuset, mellom de konservatives rek­ ker på den ene siden og arbeiderpartiets på den andre, går det to røde streker i det grønne gulvteppet. Ingen har lov til å bevege seg over disse røde strekene mens debattene pågår. Poenget er nemlig at det er nøyaktig to sverdlengder mellom strekene, og de ble innført for å hindre håndgripeligheter og blodsutgytelser i en tid da folkets representanter møtte på tinget med sverd ved lend. Senere, trolig på dronning Elizabeth I's tid, ble det dårlig folke­ skikk å ta sverdene med inn i selve tingsalen. På knaggene i korri­ doren utenfor salen, langs frakkestativene, er det fremdeles røde silkesnorer til å henge sverdene i. Nå til dags er det ikke engang lov å ta med seg et fotografiapparat inn i huset, det må avleveres til politiet ved inngangen. Det mangler ikke på historisk spindelvev og selsomme kontras­ ter. For noen år siden fikk parlamentet en stor underjordisk garasje foran klokketåmet med Big Ben, med plass til flere hundre biler. 161

Men samtidig fant man en smie nede i kjelleren, der tingmennene tydeligvis kunne sko hestene sine. Når parlamentet har gjort seg ferdig om kvelden, går betjenter rundt i saler og korridorer og roper «Who goes home?» «Hvem skal hjem?» Det er noe man vennet seg til for tre-fire hundre år siden da det var så mange røvere og voldsmenn i Londons gater at tingmennene ikke våget å gå hjem alene. De slo seg sammen i flokker når de skulle forlate parlamentet - så de kunne hjelpe hverandre om de ble overfalt i mørket. Under Big Ben er fortiden blitt en slags evigvarende nåtid, på mer enn én måte. Når en tingmann kommer inn i salen, skal han bukke dypt for presidenten - eller Speakeren som britene kaller ham - der han sitter med parykk og svart kappe og silkeknickers og lakksko med sølvspenner, inne i en overbygd stol bak et digert eikebord i enden av salen. Men egentlig er det ikke Speakeren de bukker for. Det er Vårherre. Det har seg nemlig slik at i de første to-tre hundre årene av parlamentets levetid - fra slutten av 1200-tallet til omkring 1500tallet - hadde det ikke noe fast møtested. Folkets representanter kom sammen hvor det falt seg sånn, i sakristiet til Westminster Abbey til og med - men helst i et av kongens mange slott. Og ett av dem var Westminsterpalasset, som selveste helgenkongen Edward Bekjenneren hadde bygd. Men så brant som dere husker, det meste av Westminsterpalas­ set på Henry VIII's tid og han fant seg et bedre sted å bo i Whitehall-palasset like ved - det som den stormannsgale lordkansleren hans, kardinal Wolsey, hadde bygd. Kapellet i det gamle kongeslottet var blitt stående igjen etter brannen - St. Stephens Chapel. «Dere kan gjeme overta det,» sa Henry VIII, han var blitt mer opptatt av jordiske ting enn av sje­ lefred og salighet. Slik havnet parlamentet i kongens nedlagte kapell. Speake­ ren kom til å sitte der alteret hadde stått. Og bak Speakeren, på veggen over ham, var det et skilderi av Vårherre mens Han skapte jorden. Det fortsatte tingmennene å bøye seg for når de 162

kom inn, slik folk gjorde når de kom inn i kirken før i ti­ den. St. Stephens kapell er borte forlengst, alteret med Vårherre også. Men de bukker altså fremdeles der inne. Og hvis Speakeren skulle ha fått fornemmelser om at han nå er blitt Vårherre, så er det noe han selv får stå til regnskap for - når hans tid kommer. Parlamentet kan stå for minst to forskjellige ting: Det er parla­ mentet som politisk institusjon, som uttrykk for det britiske fol­ kestyret - og det har nylig feiret sitt 700-års jubileum. Så er det selve bygningene ved Themsen der parlamentet holder til - og de er slett ikke så gamle som de kan se ut, i all sin velde. Ikke stort mer enn hundre år. Det som var igjen av det gamle Westminster-palasset, deriblant St. Stephen's kapell hvor parlamentet altså hadde fått fast tak over hodet, brant ned i 1834. Det skjedde på den måten at det tok fyr i et veldig lager med tørre pinner som var brukt til å holde orden på kongenes regnskaper i gammel tid. De skar hakk i pinnene for alle beløp som kom inn eller gikk ut. Vi kunne kalle det middelalderens form for bokholderi - enkelt sådant. Og siden dette skulle være rikets regnskaper fra år til år, ble pinnene stablet opp etter bruken - som en del av parlamentets arkiver inne i Westminster-palasset. De var som skapt til opptenningsved. Og når det var kaldt om vinteren, tok fyrbøteme i parlamentet for seg av stablene. Det var sånn det hendte, at parlamentet gikk opp i flammer. En fyrbøter må ha vært for ivrig i tjenesten. Bare Westminster Hall, den svære hallen som Rufus - sønnen til William Erobreren - hadde bygd, ble reddet med sine mektige stein vegger og tak av digre eikebj eiker. En stund så det faktisk ut til at det ikke skulle komme noe nytt parlament ved Themsen lenger. Akkurat på denne tiden, midt i det forrige århundre, var det nemlig man opplevde «den store stanken» fra elven som kunne være så ille at parlamentet måtte avbryte møtene sine. Vannklosettene gjorde sitt inntog i London, og kloakken gikk rett i Themsen. Det var det som var grunnen. Så da man måtte skaffe parlamentet nytt tak over hodet etter 163

brannen, ble det snakk om å finne et sted hvor det ikke luk­ tet. Det var da dronning Victoria slo frampå om at de kunne få overta slottet hennes, Buckingham Palace. De skulle få det rime­ lig! Hun var ung og pikelig, hadde ennå ikke fått barn og familie - og syntes det svære pompøse palasset var en forferdelig plass. Men hertugen av Wellington sa nei. Napoleons overmann be­ gynte å trekke på årene nå, men han var fremdeles folkehelten som alle lyttet til. Han satte den store militære nesen sin i været og sa at man ikke kunne ta sjansen på å bli omringet. Det var helt elementært. Parlamentet måtte ligge ved Themsen, om det luktet aldri så mye. Og sånn ble det. Det ble utlyst en arkitektkonkurranse, der det ble slått fast at det nye parlamentet måtte være i elizabethansk eller gotisk stil. Det kom inn 97 forslag og gotikken vant. Den gotiske arkitekturen var fremherskende på Kontinentet i middelalderen, og den hadde mange varianter i århundrenes løp. Men stort sett kan man si at den står for den spisse, loddrette byggestilen i motsetning til den romanske som var mer rund og horisontal i linjene. De beste eks­ emplene på gotisk byggekunst er katedralen i Rheims i Frankrike og Kølnerdomen i Tyskland. De skulle bli forbildene for britenes nye parlament. Seierherren ble Charles Barry, som fikk en Sir-tittel for jobben da han var ferdig. Han tok seg av grovarbeidet, de store linjene. Men det var hans briljante medarbeider, Augustus Pugin, som kom til å stelle med det kunstferdige detalj-arbeidet - alt det gotiske krimskramset både inne og ute. Så ble det da også for mye for ham. Han døde på et sinnssykehus i ung alder. Det tok tolv år å få det ferdig. Men så ble det litt av et hus. Det er nesten tusen fot langt - nesten en rask firehundremeter fra den ene enden til den andre. Det er over tolv hundre saler og rom der inne. Og fjorten åpne plasser innimellom - vi kan ikke se noen av dem ute fra gaten. Det er over tre kilometer med korridorer og et dusin puber og barer. Som ikke er bundet av vanlige lukningsvedtekter, for parlamentet har full anledning til å gjøre en unntagelse for seg selv - av tørst eller andre grunner. 164

Det er over tusen klokker og ur der inne også, og det er først i de aller siste årene de er blitt elektriske. Man hadde inntil ganske nylig en fast ansatt opptrekker som arbeidet fra morgen til kveld med å holde klokkene gående, året rundt. Og klokken over dem alle er naturligvis Big Ben. Et digert beist, mer et mekanisk verksted enn et urverk. Langviseren er fjorten fot lang - fire og en halv meter. Lilleviseren er tre meter lang. Selve klokken som slår timeslagene veier tretten og et halvt tonn - det er den og ikke uret som heter Big Ben. Og den har en stor sprekk i leppen. Det er dette såret som skal gi Big Ben den mørke, litt hese låten. Og for dem som vil stille klokkene sine på sekundet etter Big Ben, skal det være det første drønnet som teller. Det er det som slår timen - ikke det siste, som folk flest synes å tro. Stort nøyaktigere kan det heller ikke bli her i livet. For da par­ lamentet vedtok å bygge et slikt mektig klokketåm, ble det spe­ sifisert at selve uret ikke måtte gå mer enn ett sekund galt på en uke. Det har Big Ben greid å oppfylle i over hundre år. Man fant nemlig temmelig fort ut at hvis man la en halv penny, av de gamle, gode kobberslantene, på loddet nederst på pendelen - så ville Big Ben saktne med et halvt sekund i uken. Og den ville slå av på farten med et helt sekund i uken, hvis man spanderte en hel penny. Det virker naturligvis den andre veien også. Hvis Big Ben skulle finne på å gå for sakte, så fjerner man bare en halv eller hel penny fra loddet - alt etter som. Slik reguleres Big Ben den dag i dag. Og da de nye, små desimalpengene kom, måtte klokkemakeme legge seg opp et helt lite lager av de gamle slantene for å ha noen til overs til Big Ben i år­ hundrene som kommer. Ved siste telling lå det tyve hele pennyer og en halv penny på pendelen. Fram til den annen verdenskrig måtte Big Ben trekkes opp med håndkraft. Det tok to mann seks timer å sveive den opp, hver gang. Nå trekkes den opp med elektrisk motor, men jobben tar fremdeles nesten en time hver gang. Lenge så det ut til at man ikke skulle få noen klokke i tårnet i det hele tatt. Den første klokken ble støpt nordpå, i Stockton, og ble fraktet 165

til London sjøveien - på en lekter. Den kom i drift under en storm i Nordsjøen og klokken ble rett og slett borte en stund. Den ble nå reddet omsider, men da de så fikk montert den på plassen foran det nye parlamentet og skulle prøve den, så gikk den i knas. Det viste seg at hammeren var for stor, den slo klokken i småbiter! Man tok bitene til et støperi i Whitechapel, ute på østkanten av London, og fikk støpt en ny klokke. Med en mindre hammer. Som om problemene var over med det. Den ble halt til parlamentet av seksten svære bryggerigamper - da falt den av lasset. Den kom da fram til slutt. Men så, da de skulle til å hale den opp i tårnet, var den for stor. De måtte rive ut mesteparten av innmaten i tårnet for å få den opp. Og så var hammeren for stor enda en gang. Den slo et stort hakk i leppen på klokken. Nå var parlamentet så oppgitt at de sa den fikk være som den var. De bevilget bare en enda mindre hammer til den. Og ettersom de ble vant til den grove lyden, syntes de at sprekken i klokken gjorde drønnene bare enda dypere og mektigere. Og Big Ben kom klokken til å hete fordi parlamentet ikke kunne krangle seg fram til et mer passende navn. Dessuten hadde klok­ ken over det gamle Westminster-palasset vært kalt «Big Tom». Den var lånt ut til St. Pauls-katedralen i mellomtiden, og der er den fremdeles. Joda, under en av de mange debattene om et navn på klokken, snakket arbeidsministeren på den tiden, en viss Benjamin Hall - også kalt «Big Ben» fordi han var så svær - så lenge at en ting­ mann ropte ut i fullt sinne: «Kan vi ikke kalle den Big Ben og bli ferdig med det?» Slilo fikk den mest berømte klokken i verden sitt stolte navn - etter en politiker med stor mage, som snakket for mye. Under den annen verdenskrig kom slagene fra Big Ben, kring­ kastet fra London, til å bli symbolet på kampen for frihet og menneskeverd, mot nazisme og undertrykkelse. Problemet for det britiske kringkastingsselskapet, BBC, var å få plassert mikrofo­ nen slik at den ikke ble slatt helt ut av de tordnende drønnene. Timeslagene fra Big Ben gikk nemlig direkte på lufta hver eneste dag - det var ikke snakk om noe juks med plate eller lydbånd. De 166

greide det ved å legge mikrofonen, tett pakket inn i vatt, inne i en fotballblære - i en kurv med høy! Under krigen ble parlamentet rammet av en svær tysk bombe omtrent midtskips - det var en fulltreffer akkurat der Underhuset har selve tingsalen sin. Big Ben saktnet hal vannet sekund, det var alt. Og det var sånt man rettet på bare ved å ta halvannen penny av pendelen. Over Big Ben, enda lenger oppe i klokketåmet, har man det som kalles «Lanteme-rommet». Når mørket faller på, tennes et lys der oppe som tegn på at parlamentet er samlet. Lyset slokkes når tingmennene går hjem. Før i tiden var det en parafmlykt som gjorde tjenesten - derav navnet «Lanteme-rommet». Om dagen, mens det er lyst, er det Union Jack - det britiske flagget over Victoria-tåmet i den andre enden av parlamentet som viser at tingmennene er i arbeid. Og under Big Ben finner vi parlamentets private fengsel. Det er strenge regler for skikk og bruk og takt og tone i salen, og hvis en tingmann ikke skulle oppføre seg pent, har Speakeren rett til å dømme ham til et kortere eller lengre opphold i arresten under Big Ben. I det forrige århundre hendte det rett som det var, at rebelske politikere havnet der. I den tiden sendte Irland nesten ett hundre tingmenn til parlamentet i London. Det var før de fikk styre seg selv på den grønne øya i vest - og irlendeme kunne være like vanskelige og voldsomme av seg dengang som nå. Det var gjeme de som havnet i kasjotten oppe i tårnet. Og som regel lovet de å bli snille etter bare noen dager, før de ble rav, ruskende gale av de øredøvende drønnene like over hodet på dem - døgnet rundt. Sist det var en fange i tårnet, var i 1870-årene. Verden er blitt skikkeligere, i hvert fall i det britiske parlamentet. Ikke minst tak­ ket være Big Ben. Rent praktisk, som husbygging betraktet, er all den gotiske prakten langs Themsen rene dårskapen. For midt inne i all denne overdådigheten av plass, i selve tingsalen med de grønne skinnbenkene, er det bare sitteplass for litt over halvparten av dem som er valgt av folket til å sitte der. Salen er ikke særlig større enn en kombinert stue med spisekrok i en bedre villa på Oslos vestkant. 167

Mens Speakeren har en æresbolig på 46 rom —og han er som regel gammel ungkar. Lordkansleren, som er leder for Overhuset, har det like bra, hva husvære angår. Tingmennene har ikke faste plasser engang inne i møtesalen sin - bortsett fra ministrene i regjeringen på den fremste benken til høyre for Speakeren, og lederne for opposisjonen på den nær­ meste benken til venstre for ham. De kan til og med legge bena på det svære eikebordet foran seg, som landets største sønner har gjort det i hundrer av år. For småvokste folk, som Harold Wilson og Edward Heath, er det ikke mer enn det rekker. Ved de store anledninger, som når statsbudsjettet skal legges fram, kan tingmennene møte opp før det lysner av dag for å legge hatten sin på en av benkene - og således reservere seg plass for dagens møte om ettermiddagen. Britiske politikere er nemlig kveldsarbeidere. Parlamentet begynner dagen sin klokken halv tre om ettermiddagen - med sin egen kapellan og bønn for lukte dører for dem som måtte ønske det. Det er ikke så mange lenger. Arbeidet er sjelden slutt før klokken i tårnet nærmer seg midnatt. En hatt kan brukes til andre ting også i britisk politikk. Hvis en tingmann skulle finne på å sette fram et benkeforslag, prøve å få til en plutselig avstemning på egen hånd, er det så uforskammet at han bare kan gjøre det med hatt på hodet - som et synlig tegn på at sånt går nesten ikke an! For sikkerhets skyld befinner det seg en spesiell hatt til dette formålet - en av disse sammenleggbare operaflosshattene - til utlån under bordet oppe hos Speakeren. Den er praktisk, for den kan kastes som en tallerken bortover benkene til den som har bruk for den. Når det er flere som vil ha den samtidig, har man opplevd at tingmenn har revet hatten av kvinnelige kollegaer. Det er også de som har laget seg en papirhatt av dagens avis. Dessuten stemmer man med bena i det britiske parlament. Man går. De som vil stemme ja, tropper ut gjennom en dør på høyre side av salen - de som vil si nei, går ut på den motsatte siden. Bakom disse dørene - det står faktisk skrevet «Ja» og «Nei» over dem - skal det være en stor stemmesal, hvor de blir tellet. De får et klapp på skulderen idet de passerer tellerne ved døren, som 168

tegn på at nå er det gjort. Og så marsjerer de tilbake til tingsalen og de grønne benkene igjen. For noen år siden hadde parlamentet for seg en svær, meget omstridt finanslov der det ble satt fram - og stemt over - flere hundre endrings- og tilleggsforslag. Etterpå ble det anslått at de tingmenn som hadde vært med på alle voteringene, hadde gått over 20 kilometer tilsammen - for bare denne ene loven. Man har også regnet ut at en slik votering tar oppimot en halv time. Og det er gjennomsnittlig 500 avstemninger i året. Det skulle bli 250 timer tilsammen, tilbrakt på marsj fram og tilbake, inn og ut av salen under Big Ben hvert år. Eller seks hele arbeidsuker på førti timer. Likevel rekker de andre ting også. Det er spørretime hver eneste dag og det er slett ikke uvanlig at man kommer gjennom hundre spørsmål på dagen. Det er et dårlig år om man ikke kommer opp i 20 000 spørsmål - og like mange svar, forhåpentlig. Det er ingen talerstol i parlamentet ved Themsen. Folk får ordet der de sitter eller står. Det er heller ingen faste talerlister, det gjel­ der å fange Speakerens øye, som det heter - «catch the Speaker’s eye». Og siden partiene sitter på hver sin side av salen, er det blitt hevdet at de beste speakerne skjeler . . . Det er ytterst sjelden noen bruker manuskript, og det blir betrak­ tet som litt nedverdigende om de likevel gjør det. Det er kanskje denne spontane, intime formen for politisk diskusjon som gjør britisk parlamentarisme til den trygge og stabile styreform den er - og først og fremst den menneskelige og siviliserte form for folkestyre den er blitt opp gjennom århundrene. Parlamentet lever egentlig på lån - hos dronningen. Westminster-palasset er fremdeles et kongelig slott som hører inn under den britiske kronen. Likevel er landets monark det eneste menneske i landet som ikke får slippe inn i parlamentet der Underhuset holder til. Fra borgerkrigens tid på 1600-tallet, da kong Charles I brøt seg inn i tingsalen med soldatene sine for å få tak i noen gjenstridige politikere som nektet å betale skatt til ham, har nettopp den døren vært stengt for landets konger og dronnin­ ger. Vil de inn i parlamentet - og det må de jo, siden bare de kan åpne 169

parlamentet hver høst - så må det skje i Overhuset, der lordene holder til. Lordene sitter på røde benker og de er ikke valgt i det hele tatt. Det er over tusen av dem, og de har sin plass der bare i kraft av sine titler. Det har jo ikke så mye med moderne demokrati å bestille, men så er det også gått sterkt tilbake med deres reelle politiske makt etter hvert. Overhuset har fremdeles utsettende veto, som det heter - det kan stanse et lovforslag vedtatt i Underhuset i opptil tre år etter hverandre. Men deretter blir det lov, hvis Underhuset insisterer, selv om lordene misliker det aldri så mye. Og lover som har med statens penger å gjøre - i form av budsjetter, skatter og bevilgninger - har ikke Overhuset lov til å røre ved i det hele tatt. Men det er altså fremdeles inne hos de betitlede personene i sa­ len med de røde benkene den aller høytideligste handlingen fore­ går i parlamentet: Når dronningen leser trontalen og åpner et nytt politisk arbeidsår under Big Ben hver høst. Da må de folkevalgte nøye seg med å stå nede ved døren, så langt det er ståplass til dem. Kongehuset har en spesiell budbringer i parlamentet, som over­ bringer de kongelige ønsker og beskjeder til tingmennene i Un­ derhuset. Han kalles «The Black Rod» - etter en svart stav han bærer på når han kommer anstigende nedover korridorene fra Overhuset. Det er alltid en avgått general eller admiral som får den store ære å være kongelig bud med svart stav. Og når han kommer, ropes det i forveien at nå er han underveis. «Den svarte staven! Den svarte staven!» Det er igjen en overlevning fra gammelt av, da man satte ut vaktposter for å varsle dørvokteme i tide - hvis kongen skulle gjøre et nytt forsøk på å bryte seg inn i tingsalen. Døren blir alltid slått demonstrativt igjen foran nesen på den stramme mannen med staven. Og han må dunke tre ganger i døren før han slipper innenfor - aldri mer enn tre skritt. Hvor han får lov til å overbringe sitt budskap - om at Hans eller Hennes Ma­ jestet ønsker de ærede representanters personlige nærvær i Lor­ denes hus. For noen år siden banket han så hardt i døren at den svarte staven brakk - og måtte spleises. Han må ta den samme turen hver gang tingmennene må hentes 170

til Overhuset for å få kunngjort at dronningen har godkjent nye lover også. I årenes løp er det blitt så mye marsjering for tingmennene mellom den grønne og den røde salen, at man har tatt til å samle slike kongelige kunngjøringer i store bunker - som så tas i samme slengen. Men selv om det politiske palasset ved Themsen har flere og eldre tradisjoner enn noen annen eksisterende folkeforsamling i verden, er det britiske demokrati overraskende ungt og endog ferskt på mange måter. Alminnelig stemmerett, i den forstand at hver mann og kvinne har én stemme ved urnene, ble først innført etter den annen ver­ denskrig. Inntil for hundre år siden var det ikke mer enn syv prosent av befolkningen som hadde stemmerett. Fram til den første verdens­ krigen var det bare 28 prosent som fikk stemme. Først i 1918 fikk kvinner - over 30 år - stemmerett, det var ment som en anerkjennelse av deres innsats i krigsindustrien. Det gikk ennå ti år før stemmerettsalderen for kvinner ble den samme som for menn - 21 år. Og man måtte helt fram til 1948 før man avskaffet spesielle mandater som universitetene disponerte, og ble kvitt visse andre politiske privilegier som ga visse grupper i samfunnet rett til mer enn én stemme. I 1970 ble stemmerettsalderen satt ned til 18 år. Men selv i dag kan man ikke si at alle stemmer er likeverdige. Det skyldes valgordningen som er basert på enmanns-kretser og tingmenn valgt ved enkelt flertall i hver krets. Det kommer helt skamløst - og selvfølgelig - de store partiene til gode, i praksis de konservative og arbeiderpartiet. Tilhengerne av ordningen mener det er en garanti for det toparti-systemet som angivelig er forutsetningen for stabile politiske forhold i landet - med et herskende regjeringsparti og et opposisjonsparti som står klar til å ta over ansvar og makt til enhver tid. Koalisjonsregjerin­ ger har aldri vært populære på de britiske øyer og har også vært en sjeldenhet, unntagen når landet var i krig. Men valgordningen kan føre til en nesten grotesk urettferdighet 171

i fordelingen av mandater, og fører i sine praktiske følger til at mindre partier har små eller ingen sjanser til å bryte de to hovedpartienes hegemoni. Det liberale partiet, som representerer det tredje alternativ i britisk politikk, har pleid å få godt over to millioner stemmer ved britiske valg i senere tid - men får likevel ikke mer enn et dusin plasser i parlamentet. Ved forholdstallsvalg i en eller annen form, som i de fleste andre europeiske demokratier, ville de hatt over seksti plasser. Når parlamentet likevel lever så rikt og sterkt som det gjør, kommer det av at de to dominerende partiene i virkeligheten er blitt store koalisjoner i seg selv - med rom for alle slags syn og oppfatninger blant de 650 utvalgte som slipper til på de grønne benkene ved hvert valg. Da parlamentet fikk seg en fulltreffer under den siste krigen, trodde de fleste at man i hvert fall ville skaffe seg en større og flottere og mer moderne tingsal - med sitteplass nok til dem som skulle være der. Men det var Winston Churchill selv som sa at den måtte bli som den hadde vært før. «Vi må bevare det nære og menneskelige i salen vår,» sa han. Og siden politikk er - eller burde være - av mennesker og fo r mennesker, var han kanskje inne på noe der.

Buckingham Palace hvor man teller på knappene

Den britiske kongefamilien, med hoffet og all den andre stasen, har glemt å melde fra om adresseforandring - den ene kongen etter den andre. Og dronninger med. De kongelige har nå bodd mer eller mindre fast på Buckingham Palace i hvert fall siden dronning Victorias tid. Men alle diploma­ ter - ambassadører og andre øvrighetspersoner - blir fremdeles akkreditert hoffet ved St. James's Palace. Hvor det hverken har vært hoff eller konger eller dronninger på halvannet hundre år. Det er ikke så mye som står igjen, heller, av dette vesle roman­ tiske middelalderslottet som Henry VIII bygde for den vakreste og villeste av de seks konene sine - Anne Boleyn. Hun som var nummer to og hadde en ekstra lillefinger på den venstre hånden - og som mange derfor trodde var en heks. Det er ingen kongelig husholdning der lenger. Men det er frem­ deles plass til litt historisk hokus-pokus der inne. Den kongelige svanemesteren har kontoret sitt der, hoffpoeten har også et fritt krypinn, om det skulle komme en regnskur når han er i byen. Denne hoffpoeten - «the poet laureate» - får ellers en butt med vin i året for sine lyriske anstrengelser. Sherry, hvis han ikke ut­ trykkelig ber om noe annet. Eller 100 pund - altså vel tusen kroner - hvis han mot formodning skulle være avholdsmann. Hoffsensoren som skulle lese gjennom alle skuespill før de ble spilt på teatrene og stryke over alt stygt snakk om de kongelige og andre viktige personer, holdt også til der med blåblyanten sin. Men det embetet ble opphevet i 1960-årene, det var også da det moderne engelske kjøkkenbenk-dramaet tok til å utvikle seg for alvor. Ellers blir rikets skjebne avgjort andre steder enn i St. James’s 173

Palace i våre dager. Men det er fra en liten balkong der, inne på slottsplassen, at enhver ny britisk konge - eller dronning —blir utropt. Med herolder og fanfarer som på Henry VIII’s tid. Mens det ikke kommer så mye som et pip fra den svære altanen på Buckingham Palace. Og hvis diplomater virkelig skulle ta til å lete etter hoffet ved St. James's Palace, som det vitterlig står i de kongelige papirene, ja da skal de jammen lete lenge. En kan vel gå ut fra at de fleste av dem finner fram til rette vedkommende på Buckingham Palace før eller senere. London har alltid vært godt forspent med slott, og Henry VIII hadde nesten et dusin å velge mellom - fra Greenwich i øst der han ble født, til Windsor i vest der han ble lagt i gra­ ven. Men Henry VIII fikk som kjent aldri nok, hverken av det ene eller det andre. Han var kommet inn i sin balstyrige periode - og etter over tyve års ekteskap med sin første kone tok han for seg av fem koner til på de siste fjorten årene av sitt liv. Anne Boleyn, med den ekstra lillefingeren, var først frempå, og St. James's Palace skulle være pant og symbol på hans nye stormende kjærlighet. Så lenge den varte, og i dette tilfelle var det litt over to år - som forøvrig skulle bli gjennomsnittet for de senere ekteskapene hans. Opprinnelig hadde dette strøket hørt inn under munkeklosteret ved Westminster Abbey. Henry fikk tak i det også, da han oppløste klostrene i 1530-årene. Det hadde stått et lite hospital der for spedalske kvinner, visst­ nok helt fra William Erobrerens tid. Men Henry vørte ikke den slags nar han hadde satt seg noe i hodet. De stakkars kvinnene ble drevet ut, midtvinters var det også, og mange av dem skal ha satt livet til. De ble begravd der vi i dag har Green Park, den grønne par­ ken langsetter Piccadilly. Det skal være derfor gresset ikke vil gro i Green Park, noe som er vel kjent selv om den kalles grønn aldri så mye. Initialene til Henry og Anne er fremdeles å finne over inngangen til det vesle kjærlighetsslottet, på høyre side når du kommer opp 174

«The Mali» fra Trafalgar Square til en kopp te med dronningen på Buckingham Palace. Kong Charles I tilbrakte sin siste natt i St. James's Palace før han ble ført til skafottet og måtte legge sitt stolte stuart-hode på blok­ ken i gaten foran sin egen bankettsal i Whitehallpalasset - kjent skyldig i landsforræderi etter kampen mot parlamentet i britenes første og eneste borgerkrig. Den kvinneglade sønnen hans, kong Charles II brukte St. Ja­ mes^ Palace nærmest som et luksushotell for damene sine. De kranglet noe aldeles forferdelig seg imellom om kongens gunst, disse franske frøknene og fruene han tok med seg hjem fra landflyktigheten etter at Cromwell var død. Og når det hender at spø­ kelsene i St. James' Palace skjeller og smeller på fransk, så vet man altså hvem det er. Riksprotektoren hadde forresten vært innom slottet selv. Konen hans, Mrs. Cromwell som var av den huslige typen, holdt kuer i parken - hun ville ha frisk melk. I mellomtiden var det skjedd noe annet også ved St. James' Palace, som skulle få betydning for ettertiden. Kong James I, Mary Stuarts sønn som kom på tronen etter den barnløse dronning Elizabeth, fant på at han ville dyrke silkeormer. Så kalte de ham også den klokeste tosk i kristenheten. Han anla en silkeorm-farm i slottsparken og bestilte hundrevis av morbærtrær i Frankrike - med tilhørende silkeormer, naturligvis. Men det skal være to slags morbærtrær, noen er svarte og noen er hvite, og så viste det seg at kongen hadde kjøpt av det slaget som silkeormer ikke kan fordra. De svarte. Og de insisterer visstnok på hvite. De ville ikke spise, de døde alle sammen - og det ble ikke silke til så mye som en tråd på kroppen. James I var så ergerlig at han solgte den mislykte morbærlunden til hertugen av Buckingham. Og han kom med tid og stunder til å føre opp en ganske beboelig residens der hvor den latterlige silkeormfarmen hadde stått. Buckingham House ble på den måten nærmeste nabo til de kongelige herskapene i St. James's Palace. Over hundre år senere var hannoveme kommet på den britiske tronen og George III, med femten barn, trengte mer plass til seg og sine. Så da Buckingham House kom på markedet, slo han til. Slik kom det på kongefamiliens hender igjen, og ble naturligvis 175

døpt om, til Buckingham Palace. Men blant cockneyene og dro­ sjesjåførene i London er det fremdeles kjekt å snakke om «Buck House». Charles II - det er fremdeles han med de franske damene anla en kunstig innsjø i parken omkring St. James' Palace, med alle slags eksotiske fugler - deriblant et par pelikaner som var en gave fra den russiske tsar. Etterkommerne holder til i dammen fremdeles. I det forrige århundre var det også en stork der som gikk med treben. Det var den samme vidløftige Charles II som kom til å gi navnet til «The Mali» - den brede avenyen som går fra Trafalgar Square opp til Buckingham Palace. Foruten damene sine hadde han også med seg et nytt ballspill fra landflyktigheten i Frankrike, det kaltes «paille-maille», på fransk og det ble til «pell-mell» på engelsk. Det ble visstnok spilt i Versailles, hos Solkongen, Ludvig XIV, og Charles spilte det med hoffet sitt i parken rundt St. James's Palace. Etter bilder fra den tiden var det en slags krocket, der man skulle slå en ball eller en kule gjennom bøyler i hver ende av banen. Da man så fikk den fine nye slottsgaten langs parken, ble den kalt opp etter dette nymotens ballspill som stuartkongen hadde fordrevet tiden med - «The Mali». Gaten som løper parallelt med «The Mali», på den andre siden av slottet, har fått med seg begge ordene og hele spillet - den heter «Pall Mali». Charles II likte å spasere i slottsparken sin, ofte helt alene. Den yngre broren hans, den senere kong James II, mente han burde være litt forsiktig - noen kunne finne på å drepe ham. «Hva, drepe meg og få deg til konge? Nei, så dumme er ikke folk,» svarte Charles. Og da lillebror omsider ble konge, måtte han flykte fra landet etter bare et par år på tronen - så umulig var han. Buckingham Palace var slett ikke så imponerende til å begynne med. Det var ikke synderlig mer enn en stor og pen villa da Ge­ orge III kjøpte huset av hertugen av Buckingham - nærmest som en kongebolig for dronningen sin, Charlotte. Selv likte han seg best på landet, han fikk seg en residens i Kew også, på veien til Windsor - der lekte han bonde i Kew Gardens med den stadig voksende barneflokken. Det ble 15 etterkommere tilsammen, og det gikk tydeligvis 176

ut over kvaliteten. Det eneste undersåttene hans ikke kunne bli enige om, hva hannoveme på tronen angikk, var hvem som var den verste. George III var den første av disse tyskættede kongene som kunne snakke skikkelig engelsk, han var ikke utenfor de britiske øyer hele sitt liv, og han ble 82 år. Innimellom hadde han anfall av sinnsforvirring, til de grader at han kunne stå og riste en eik i Windsorparken i den tro at det var den prøyssiske kongen han hilste på. Mot slutten av sitt liv var han ugjenkallelig gal, og den eldste sønnen hans, den senere kong George IV, måtte styre som regent. Han likte god, men fremfor alt mye mat - allerede som prins av Wales kalte de ham «prince of Whales». I de største kalasene hans kunne det være over 100 retter å velge mellom. Han var glad i damer også og skulle ha innlatt seg på et hemmelig ekteskap med en katolsk enke. Han stengte døren i Westminster Abbey for fjeset på sin egen dronning da han skulle krones. Hun het Caroline og tok sin død av det. George IV led av store fornemmelser når det gjaldt husvære også, og det var han som bygde om og bygde ut Buckingham House til å bli et virkelig kongelig slott. Han etterlot seg en personlig gjeld på et par millioner pund førti millioner kroner - en svimlende sum i de dagene. Men da hadde man også inkludert en storslagen triumfbue foran slottet, med en stor statue av ham selv på toppen. Da det kom til stykket, viste det seg at denne triumfbuen - la­ get av marmor fra Michelangelos steinbrudd i Carrara og etter mønster av Konstantinbuen i Roma - ble i snaueste laget for de kongelige kjøretøyene når de skulle inn og ut av Buckingham Pa­ lace. Særlig når den kongelige hestegarden skulle være med som eskorte. Selvom det ikke finnes direkte bevis for at de virkelig satt fast i den. «The Marble Arch» - «marmorbuen» - var laget etter øyemål og det endte med at den ble flyttet opp til hjørnet av Hyde Park, øverst i butikkgaten Oxford Street. Der den ikke blir brukt til noe som helst og bare står i veien for trafikken. Statuen av kongen selv, som skulle på toppen av triumfbuen, ble håpløst forsinket fordi han ikke hadde penger til å betale for 177

den. Den endte til slutt i et ledig hjørne på Trafalgar Square og fremstiller den latterligste av alle hannoveme som en romersk keiser - til hest. Den yngre broren hans, som skulle bli William IV, hadde ikke tenkt å bli konge i det hele tatt. Han hadde tvert imot fått ti barn med en livlig, annenrangs skuespillerinne, Mrs. Jordan. Han giftet seg pliktskyldigst med en prinsesse av blodet da han skjønte at han måtte til pers på tronen allikevel - det eneste ektefødte barnet til George IV var død i mellomtiden. Men Williams reproduktive evner sviktet sammen med hans dronning Adelaide. Det var på den måten datteren til en enda yngre sønn av den gamle George III - Victoria, skulle få den britiske kronen på sitt hode. William IV ble kalt «Silly Billy» - uttrykket er gått inn i det engelske språk om dem som alltid gjør noe dumt. Han hadde det med å fortelle grove historier på de gale stedene. Og han kunne ikke fordra Buckingham Palace. Det gjorde forsåvidt ikke dronning Victoria heller i den første tiden. Hun var en ganske ung, uerfaren pike som alltid hadde måttet dele soverom med den strenge tyske moren sin. Det første hun ganske riktig gjorde som dronning, var å forlange eget rom! Men Buckingham Palace ble likevel i meste laget. Da parlamentet brant ned i 1834, ble det som nevnt foreslått at de kunne få Buckingham Palace. Det var til og med snakk om å gi slottet til den kongelige garden, som hovedkvarter. Selv det ble avslått. Og Victoria ble sittende med slottet sitt, som det nødtørftige menneske hun var - selv om hun syntes å foretrekke sine mer private residenser, som Osbome House på Isle of Wight, nede ved den engelske kanal, og Balmoral Castle i Skottland, ikke langt fra Aberdeen. Sønnen hennes, som ble kong Edward VII på sine eldre da­ ger, skaffet seg sitt eget slott, Sandringham i Norfolk ute på den engelske østkysten, med like mange rom som det er dager i året. Ja: 365. Det kongelige banner vaier over Buckingham Palace når dron­ ning Elizabeth oppholder seg der. Men hun drar gjeme til Windsor og slottet der, som William Erobreren tok til å bygge, når det kongelige kontorarbeidet inne i byen er over for uken. 178

George III betalte 28 000 pund - vel en halv million kroner - for Buckingham House i 1762. Det er blitt en ganske mektig bygge­ kloss etter hvert. Selve fasaden, slik turistene ser den i dag, kom ikke opp før under første verdenskrig. Det er en åpen firkant inne i midten. Og det er en svær hage, nærmest en park, bak de høye murene - innpå et par hundre mål, med egen innsjø. Og egen lan­ dingsplass for helikoptrene til prins Philip og prinsen av Wales. Og førti hester på stallen - med over et dusin kareter, postiljonger og triller å velge mellom. Da er den kongelige hestegarden ikke regnet med. Det er seks hundre rom og saler tilsammen i byggeklossen, og et par kilometer med korridorer. Philip foretok en stor undersøkelse etter at de var flyttet inn, for å finne ut om det lot seg gjøre å få en kopp te opp på rommet sitt uten at den ble kald på veien. Det endte med at ekteparet fikk innrettet sitt eget lille kjøkken like ved de private gemakkene i slottet, så de kunne ta seg en matbit på egen hånd. Og en kopp te, naturligvis, i et knipetak. Det er innpå et halvt tusen tjenere fra kjeller til loft. De har sin egen fagforening som av og til truer med streik for mer lønn uten at det blir til noe, som regel. Det er en kongelig opptrekker som holder tre hundre klokker gående. En annen passer på kandelabre og lysekroner, det er over tusen pærer å se etter der inne. Dronningen har også sin egen frimerkeklistrer, hun arvet ver­ dens største frimerkesamling etter sin bestefar, kong George V. Over 350 albumer den gang - i dag kan det være over dobbelt så mange. Den kongelige frimerkeforvalteren har måttet be om eks­ tra plass på slottet i de senere årene. Verdien av alle frimerkene er blitt anslått til minst femti millioner kroner. Gullserviset på Buckingham Palace veier fem tonn. Det er nit­ ten skjøteskiver til hvert spisebord i ballsalen når det dukes til stor bankett. Og det er kunst på veggene for anslagsvis femti millioner kroner - tilsammen henger det fem tusen malerier i de kongelige slottene. Men selve kronregaliene er så dyrebare at man ikke våger å oppbevare dem «hjemme» - på Buckingham Palace - i det hele tatt. Det gjelder både den faktiske omsetningsverdien av alt gull og alle juvelene i dem - og den historiske og nasjonale egenverdien. 179

Storparten av stasen er likevel slett ikke så gammel som en skulle tro, i et land med så lange kongelige tradisjoner. Nesten alle de opprinnelige kronregaliene fra Edward Bekjennerens tid ble jo ødelagt eller solgt - i mange tilfelle til rene spottprisen - av den nidkjære riksprotektor Cromwell under Englands kortvarige «samvelde»-æra. Da kongedømmet ble gjeninnført i 1660, måtte Charles II få laget helt nye kroner og sceptere til kroningen sin. Det er disse - og annet kongelig glitter som er kommet til senere - som er i bruk nå til dags. Du kan se dem - hvis du er villig til å stå lenge nok i kø - i «Juvelhuset» i Tower-festningen hvor de oppbevares under de strengeste sikkerhetstiltak. Kronregaliene består av åtte kongekroner, fem statssverd, åtte sceptere, tre kroningsringer, et rikseple, et par gylne sporer, en gull-øm for oljen til salvingen - oljen kommer ut av nebbet - dertil to par gull armringer, femten sølvtrompeter og diverse gedigne gull- og sølvserviser som ble brukt ved de veldige kroningsbankettene i Westminster-hallen i fordums tid. St. Edwards krone som brukes ved selve kroningshandlingen, er av rent gull, veier over to kilo, og har 450 edelstener. De mest godtroende vil ha det til at det virkelig er kronen til Edward Be­ kjenneren, at den ble gjemt vekk under borgerkrigen og pusset opp da stuartene kom på tronen igjen. Men det er en annen krone - Imperiekronen - som monarken viser seg med for alt folket etter kroningen. Den ble først laget i 1838 for dronning Victoria - hun klaget over at St. Edwards krone ble for tung for henne. Det er også den som blir brukt ved alle andre kongelige anledninger, f.eks. ved åpningen av parlamentet hver høst. Den har et halvt hundre rubiner, smaragder og safirer, 277 perler - hvorav fire ekstra store som dronning Elizabeth I skal ha båret i ørene - og over 3000 diamanter. Den største av disse diamantene er «Afrikas stjerne» på 317 karat, den er en av bitene av den gigantiske Cullinandiamanten som ble funnet i Sør-Afrika i 1905 og var så stor at den måtte deles i fire. Det største statssverdet er så svært og tungt at det må bæres med begge hender - og det er som regel en av rikets store hærførere som får den store ære. 180

Det er gammel tradisjon at jo fastere kroningsringen sitter på fingeren, desto lenger vil kongen - eller dronningen - sitte på tronen. Det stemte i hvert fall for dronning Victoria. Hun hadde fått laget ringen for lillefingeren sin. Men erkebiskopen av Can­ terbury insisterte på å sette den på den vanlige ringfingeren. Hun fikk den aldri av igjen. Og hun regjerte i 64 år. Nei, man spenner ikke på seg gullsporene lenger, som i mid­ delalderen da kongene virkelig brukte hest - både til og fra kro­ ningen. Man bare berører de kongelige hælene med dem. Og sølvtrompetene er gått helt ut av bruk. Den kongelige gar­ dens trompeterer som står for fanfarene ved slike anledninger, holder sine egne blåseinstrumenter. Den kongelige hestegarden består av 220 gamper og dobbelt så mange ryttere - med gullhjelmer, fjærdusker, brystpansere, hvite skinnbukser og dragne sverd. Egentlig heter den «the household cavalry» - oversatt fra dårlig engelsk til dårlig norsk skulle det bli noe i retning av husholdningskavaleriet. Hestegarden var egentlig ikke britisk i det hele tatt, den ble opprettet i Holland - av alle plasser - for vel tre hundre år siden. Det var opprinnelig livvakten som Charles II anskaffet seg i landflyktigheten. Da så Cromwell var borte og han kunne komme hjem som konge, toget han inn i London til hest, omgitt av sin trofaste liv­ vakt. Og slik har det vært til denne dag - en britisk monark er alltid omgitt av hestegarden til Charles II ved de store statsbegivenheter i landet. Til daglig er det fem garderegimenter - til fots - som har æren av å passe på dronningen. Og det er på knappene de kjennes. Det gjeveste, grenadergarden, har de ti knappene nedetter den røde jakken plassert med like store mellomrom. Det neste regimentet, Coldstream-garden, har knapper i fem par, altså to og to nedetter. Den skotske garden har tre og tre knapper sammen. Den irske garden har fire og fire knapper sammen. Og den walisiske garden har ti knapper delt på to, altså fem i hver gruppe. Så det er ganske greit, når en vet det. Det er bare å telle på knappene, enda mer enn ellers i livet. 181

Dronning Elizabeth har sagt at hvis hun ikke var dronning, ville hun helst ha vært lady på landet. Hun elsker hester. Buckingham Palace er ikke bare en enebolig for henne - den er også arbeidsplassen hvor hun er på jobben, der hun går gjennom alle statspapirene, holder sine audienser og trakterer sine gjester. Det er ikke noe liv i latskap. Dagene hennes er fulle av plikter - så har hun også ord på seg for å være et pliktmenneske i større grad enn noen av hennes nærmeste forgjengere på tronen. Hun deler personlig ut et par tusen ordener og utmerkelser ved investiturer på slottet i årets løp. Og hun har tredve tusen gjester i huset sitt i et vanlig år - de fleste ved kongelige hagefester der det kan være seks-syv tusen innbudte om gangen. De fleste kommer ikke lenger enn til en tørr kake under en markise på plenen, og bare de færreste får et glimt av Hennes Majestet, vertinnen. Men man har nå likevel vært på Buckingham Palace, om enn på nokså tom mage. Ved de mer formelle mottagelser er det vanlig at hun veks­ ler noen ord med hver tiende person som bukker eller knikser seg forbi. Det britiske kongedømmet er ikke billig. Det kommer i hvert fall på hundre millioner norske kroner i året, og det gjelder bare bevilgningene til selve den kongelige husholdningen, rundt om i landet, mener eksperter som har studert alle utgiftene. Bucking­ ham Palace er nemlig slett ikke begynnelsen og enden på det kon­ gelige eventyret. Det er bare det nyeste - og slett ikke det fineste - av åtte kongeslott rundt om i landet, pluss åtte andre kongelige residenser. All denne herskapeligheten er det statens jobb å holde ved like det også, og det skal komme på hundre millioner kroner i året alt etter råten i bjelkene, avskallingen av gullforgyllingen, champagne-flekkene på silketapeter og møllen i gobeliner. Luftforsvaret holder dronningens spesielle flyskvadron, hæren stiller med både hestegarden og garderegimentene til fots - og flåten står for kongeyachten «Britannia» på fem tusen tonn og en besetning på 250 mann. Det kostet førti millioner kroner å bygge den, ti-tyve millioner i året å holde den på vannet. Og alt dette kommer utenom appanasjen til dronningen, mann og barn og den kongelige husholdning forøvrig. 182

Til gjengjeld er dronningen det bindende symbolet og det saml­ ende midtpunkt for en nasjon av fire forskjellige folkeslag, uten nasjonale høytidsdager - hvor kongesangen må gjøre tjeneste også som fedrelandssang. Hun er også det menneskelige uttrykk for britenes lange historie, som holdes levende gjennom tradisjons­ rike seremonier - fra det strålende opptoget gjennom London hver gang hun åpner parlamentet til den like årvisse begivenheten hver påske da hun deler ut kongelig almisse til fortjente borgere på trappen av Westminster Abbey. Hvert år godkjenner dronning Elizabeth langt over tusen lover og forordninger som regjeringen legger på det utskårne skrive­ bordet hennes. Hun leser omtrent like mange statspapirer som statsministeren. De røde skinnkoffertene med spesiell lås kommer til Buckingham Palace døgnet rundt, - fra Downing Street, fra alle departementene, fra guvernører og statsoverhoder i samvel­ delandene. Og de røde koffertene følger etter henne, hvor i ver­ den hun er. Hun er uten sammenligning det best informerte menneske på de britiske øyer - den eneste person som blir innvidd i alle stats­ hemmeligheter etter som regjeringer og statsministre kommer og går over den skiftende politiske scenen. Etter konstitusjonen kan det ikke gjøres noe av betydning på de britiske øyer uten at det skjer i hennes navn. Det er Hennes Ma­ jestets regjering, og opposisjonen i parlamentet er Hennes Majes­ tets lojale opposisjon. Bare hun kan oppløse parlamentet, skrive ut nye valg, utpeke en ny statsminister og åpne et nytt parlament. Men i praksis gjør hun ikke annet enn det statsministeren og regjeringen råder henne til å gjøre - det er det som kalles et kon­ stitusjonelt kongedømme. Det er bare den haken ved det at Storbritannia ikke har noen skreven grunnlov. Det som kalles konstitusjonen, er stort sett det britene har vennet seg til gjennom tusen år. Som en lovlærd sa: «Etter den britiske konstitusjon kan det konstitusjonelt faktisk skje nesten hva det skal være.» I oppslagsbøkene heter det at dronningen har tre funksjoner: hun har krav på å bli rådspurt i alle statsanliggender, hun har rett til å oppmuntre og rett til å advare. Dermed kan vi vel si at det er et spørsmål om menneskelig kontakt og gjensidig respekt for me183

ninger og standpunkter mellom dronningen og hennes regjering og rådgivere. Den respektløse irske dramatikeren George Bernard Shaw hev­ det i sin tid at monarkiet var den groveste form for kollektiv hallu­ sinasjon som verden var falt for. I så fall er den også - for britenes del - den mest permanente. Det er en ubrutt engelsk kongerekke fra år 827 og dronning Elizabeth II er nedstammet fra den aller første, kong Egbert. Og hvis du, for egen del, skulle ønske å havne med eget nav­ netrekk i de kongelige arkiver, så er det en beskjeden port inn til Buckingham Palace til venstre for hovedinngangen. Der kan hvem som helst skrive navnet sitt i en gjestebok. Den har fem hundre gullkantede sider og pleier å vare i et par år - fordi bare de færreste av alle turistene utenfor Buckingham Palace har kjennskap til den. Når den er full av navn, havner den på Windsor slott, sammen med dokumenter helt tilbake til William Erobrerens tid. Og nå vet du det.

Piccadilly Circus en erotisk misforståelse

Livet er ikke alltid hva du tror det er. Ikke engang på Piccadilly Circus - også kalt «hjertet i imperiet», så lenge det varte. Faktisk noe i retning av verdens midtpunkt i lange tider, mens britene bestemte slike ting. Og så midt i London som du kan komme, den dag i dag. Hvis du våger liv og lemmer i trafikken for å komme ut til sta­ tuen av Eros, den vesle kjærlighetens gud i fontenen midt ute på plassen, er det bare én hake ved det - en aldri så liten misforståelse. Eros er ikke Eros i det hele tatt. Og har ingen ting med ero­ tikk å gjøre. Den lille gutten med vinger på, i vanndryppet midt på Piccadilly Circus, skulle egentlig være et symbol på kristen nestekjærlighet. Pilene som tassen skyter ut med buen sin, er ment å representere de gode gjeminger i livet. Og slett ikke elskovens stikk i bankende hjerter. Attpåtil er Eros - som altså skulle ha seg frabedt å være noen Eros - laget av aluminium. Det er vel noe man snarere forbinder med kasseroller og kjøkkenskap enn med de store flammende li­ denskaper. Han var så lett at skulptøren, Alfred Gilbert, kom med ham på skulderen da de skulle sette ham på plass. Vingene ble riktignok skrudd på etterpå. Nå skal kunstneren selv ha sagt «gjeme for meg», da han ble gjort oppmerksom på at folk var begynt å kalle statuen hans Eros. Men da det ble bråk og skriverier om at den var uanstendig, tok han det så ille opp at han forlot London for godt - han levde stor­ parten av sitt liv i selvbestemt landflyktighet. Helt mot slutten kom han hjem for å bli adlet og få en Sirtittel. «Slik er verdens dårskap,» skal han ha sagt. 185

Eros-statuen ble satt opp like før århundreskiftet til minne om en snill lord, den syvende lord Shaftesbury, en av de store velgjø­ rerne i det britiske samfunn på dronning Victorias tid. En av de mange gatene som sprer seg ut fra Piccadilly Circus, er kalt opp etter det samme gode mennesket - Shaftesbury Avenue - selve teatergaten i London. Han var en rettroende mann og en streng moralens vokter, denne lord Shaftesbury. Han brukte mye av sitt edelmodige liv og atskillig av sin rikdom til å få slemme damer vekk fra gatene, nettopp i dette strøk av London. Soho, umoralens og syndens kvartaler før som nå, begynner ved Piccadilly Circus. Og så skulle akkurat han - rettskaffenheten og nestekjærlighe­ ten i egen person - bli minnet i navnet på en av de mest lettsindige gater i byen - og med en statue man forbinder med kjødets lyster. Men Eros er forlengst blitt et nasjonalmonument for britene, enten man oppfatter den grasiøse lille gudeskikkelsen i plaskevannet i Piccadilly Circus sånn eller sånn. Da tyskerne tok til å bombe London under den annen verdens­ krig, var Eros noe av det første britene evakuerte - sammen med kronjuvelene i Tower-festningen og kroningsstolen i Westmins­ ter Abbey. Det viser hvilken klasse den fremmelige guttehvalpen i aluminium befinner seg i, når det gjelder britenes nasjonale klenodier. Før i tiden, og det er ikke mer enn ti-tyve år siden, var det litt av en sport å prøve å klatre opp på Eros på de store nasjo­ nale festdager. Når England hadde vunnet det siste slag, enda en gang, eller i hvert fall slått Skottland i fotball på Wembley. Særlig når skottene var i byen, var man redd det skulle tilstøte ham noe. Politiet prøvde å slå ring om Eros, de satte opp svære gjerder rundt tassen - og jeg husker godt en nyttårsnatt for ikke altfor lenge siden da statuen ble smurt inn med grønnsåpe. Det var dengang Eros skummet. Før bilene kom, satt det gamle koner rundt fontenen og solgte små blomsterkvaster til fine herrer som skulle til stevnemøte med sin elskede. Da Eros-statuen kom på plass igjen etter krigsevaku186

eringen, var æresgjesten en liten dame, Mrs. Emma Baker, som hadde solgt blomster der i femti år. Nå for tiden er trappetrinnene rundt Eros, der blomsterkonene satt med kurvene sine, blitt et ventested for ulykkelig, gledesløs ungdom som teller timene til resepten for neste sprøyte blir gyldig. Like ved Piccadilly Circus finner man nemlig det eneste apoteket i London som holder åpent døgnet rundt. Ingen vet sikkert hvor navnet Piccadilly Circus kommer fra - for selv på engelsk virker det rart. Den gjengse oppfatningen blant dem som har studert den slags, er at det kommer fra en skredder - enda han het Mr. Baker. Skredderen Baker hadde som spesialitet å lage ekstra fine, krusede rysje-krager som var veldig på moten på dronning Elizabeth Is tid. Hun hadde det jo med flotte krager selv, den store dronnin­ gen. Denne moten skal ha kommet fra den andre siden av Kanalen - fra Frankrike eller Spania. Det var derfra man visstnok fikk det utenlandske navnet på dem også - piccadillies. Stedet hvor skredderen Baker frembrakte de fine kragene sine, lå den gang godt utenfor London. Og som skikken var, kalte man stedet og huset hans opp etter det som ble laget og solgt der. Piccadilly Hall er nevnt for første gang i offentlige dokumenter like etter 1600. Det skulle gå hundre år og mer enn det før den alminnelige bebyggelsen i London kom så langt ut på landet. Siden vi snakker om rare navn, er det heller ikke til å bli for­ undret over at Piccadilly Circus ikke har noe med sirkus å gjøre. Circus er her brukt i den opprinnelige betydningen av det latinske ordet - noe som er rundt. Altså en rund plass, i motsetning til en firkantet - a square, som på Trafalgar Square. Men det bør vel legges til at Trafalgar Square er mer firkantet enn Piccadilly er rund. Den er tvert imot blitt sammenlignet både med en tomat, en knust sådan, og med en pære. Ifølge Encyclopedia Britannica har plassen nærmest form som en rombe - om det kan rette litt på tingene. Om Piccadilly Circus ikke lenger er imperiets hjerte - av man­ gel på et imperium nå til dags - er det fremdeles en av verdens største flaskehalser, hva trafikk angår. Det er seks gater inn og ut av plassen og tre millioner biler i 187

London. Og de som ikke skal inn, skal desto mer ut. Det er slått fast ved nøyaktige målinger at den som trekker pusten på Piccadilly Circus lenger enn en time, burde være mer eller mindre død av kullosforgiftning. Men avisselgerne rundt plassen som har tilbrakt et langt liv der, nekter for at de har vondt noe sted - og ruller seg en ny røyk. La det også være en trøst at det var enda vanskeligere å komme fram ved Piccadilly Circus for hundre år siden. Det var over 100 000 hester i London ved det siste århundreskiftet, og enda flere hestedrosjer dengang enn det er bildrosjer i dag - over 10 000. Den store drosjeeieren i byen dengang hadde et par tusen gam­ per på stallen. Da var det ikke eksosen, men hestelorten som var det store problemet. Hvis vi regner med at dyrene la fra seg et par kilo hver på naturens vegne, må det ha blitt noe slikt som 200 tonn med fersk hestemøkk hver dag i Londons gater. Den største forandringen i britenes hovedstad i dette århundret, går antagelig på duften. Men én ting har de til felles - hestedrosjene på dronning Victorias tid og taxiene under Elizabeth II - nemlig høyden under taket. Midt i forrige århundre ble det som tidligere nevnt satt i verk en lov som fastsetter at offentlige befordringsmidler skulle gi rikelig plass til en gentleman i floss - både for ham selv og hans hatt. Den loven gjelder fremdeles. Det er grunnen til at drosjene i London er spesialkonstruert med lovfestet takhøyde. For de aller fleste, ikke minst for alle turistene som kommer til London, er Piccadilly Circus bare begynnelsen - startstedet for en artig kveld på byen. Og det betyr som regel Soho, et virvar av frekke gater og snuskete smug, av matlukt og striptease, puber og pomo-sjapper. Et kvarters gange i hver retning omtrent, med Piccadilly Circus i sør og Oxford Circus i nord, og med Regent Street som grensen i vest og Charing Cross Road i øst. Soho skal ha med revejakt å gjøre. Det var nemlig det jegerne ropte for å samle hundene sine - «so-ho, so-ho» - når reven var tatt. Det skal ha vært kongelige jaktmarker der på dronning Eli­ zabeth I s tid. Soho har, navnet til tross, hatt flere berømtheter boende hos seg enn noe annet strøk i London. Wolfgang Amadeus Mozart var der som 8-åring på 1760-tal188

let, familien viste ham fram ved kongehoffene i Europa, som det musikalske vidunderbarn han var. Han spilte for George III ute på Windsor slott, og komponerte sin første symfoni i huset til en hattemaker i Soho når han først var der. Casanova gjorde noen av sine største erobringer i Soho, hvis det ikke var bare skryt, alt sammen. Derimot er det helt sikkert at Karl Marx skrev sitt hovedverk «Kapitalen» der. Og en mann som kalte seg dr. Jacob Richter stiftet det russiske kommunistpartiet der. Hans virkelige navn var Vladimir Iljitsj Uljanov, senere bedre kjent som Lenin. Sigmund Freud havnet også i Soho, helt mot slutten av sitt liv. Hans sønnesønn ble medlem av det britiske parlament, for det vesle liberale partiet. Soho kom til å bli det kosmopolitiske strøket i London nesten fra samme øyeblikk man tok til å bygge ut disse områdene, etter den store brannen i 1660 da London brøt ut fra de gamle bymurene for alvor. Utbyggingen av Soho falt sammen med utvandringen av huge­ notter fra Frankrike etter at Solkongen Ludvig XIV i 1685 hadde opphevet det såkalte Nantes-diktet som hadde gitt franske protes­ tanter frihet til å dyrke sin tro i to hundre år. Under den forfølgelsen som nå satte inn mot dem, var det innpå en halv million som forlot Frankrike og mange av dem slo seg ned blant britene - ikke minst i Soho. De var kjent som flinke vevere og syere, og den livlige virksomheten med stoffer og tekstiler, moter og klær som man finner i bakgatene i Soho, går helt tilbake til disse franske hugenottene. Skredder-tradisjonene ble senere ført videre av de mange jø­ dene som kom til å slå seg ned der etter å ha flyktet fra pogromene i Tsar-Russland og ellers i Øst-Europa i slutten av det forrige år­ hundre. I vårt eget århundre er grekerne og italienerne kommet med sine restauranter og sine delikatessebutikker. Og det nyeste innslaget er kineserne med sitt særegne kjøkken, sine vaskerier og barbersjapper, sine hemmelige selskaper og sin gambling. De kommer både fra Hongkong og det kommunistiske fastlandet og er i ferd med å skape en hel liten Chinatown midt inne i Soho. Det er to franske kirker i Soho, en katolsk og en protestantisk 189

- det var den de første hugenottene fikk bygd seg på selve Soho Square. Det er en flunkende ny synagoge der også - en fjerdedel av beboerne i bydelen er jøder. Irlendeme i strøket har sin egen katolske St. Patricks kirke og waliserne et presbyteriansk kapell. Selv religionen bærer preg av den store urolige verden på disse kantene. Soho har flere mord og voldsforbrytelser pr. kvartal enn noen annen del av London. Den har også Camaby Street, som ikke riktig er hva den var i 1960-årene da den skapte «Swinging London». Og den har den beste maten i byen, hvis man er heldig. Men først og fremst er Soho stedet for den eldste profesjon i ver­ den - med kjærlighet til salgs på de fleste hjørner, og kvaliteten avhengig av prisen man er villig til å betale. Det er. ikke noe nytt. I forrige århundre var det et par tusen re­ gistrerte gatepiker som holdt til der. Vi vet at den store, alvorlige statsmannen William Gladstone pleide å dra opp i Soho når par­ lamentet var ferdig med arbeidet om kvelden, for å snakke alvor med de slemme pikene. Han kunne til og med gi dem losji for natten i selveste nummer 10 Downing Street mens han var stats­ minister - og spise frokost med dem før han dro til parlamentet og de tilbake til sine gatehjørner. Ryktene gikk om denne virksomheten til Gladstone, og det var de som hadde sin tvil om det bare var ren sedelighet som drev ham. Selv om han neppe foretok seg noe usedelig, synes de intime betroelsene i dagbøkene hans - som nå er offentliggjort - å røpe at det faktisk ga ham en fordekt tilfredsstillelse i all den moralske prektigheten hans - denne omgangen med gatepikene i Soho. De offentlige husene er forbudt nå til dags, men det mangler ikke på tilbud hverken i krokene eller på åpen gate. Stripteaseklubbene og pomo-kinoene ligger i rekke og rad, de fleste nede i skumle kjellere. Det er myk og hard porno, spesialtilbud for lesbiske og homo­ file, det er mavedans og loppemarked, skytebaner og titteskap, politiske flyktninger og skumle forbrytere, det er oppløp og kran­ gel og sirener og razziaer - og helt uskyldige mennesker på besøk fra både Drammen og New York, og tiggere og fylliker med en sluknet drøm og et bittert liv i blikket. 190

Det spesielle ved Soho ligger vel helst i blandingen: det er litt av Place Pigalle i Paris, av Reeperbahn i Hamburg, av 42nd Street i New York. Men likevel er det noe typisk britisk ved Soho også, som får dette menneskelige miksmakset til å fungere og trekke til seg langt flere enn bare dem som er ute etter litt lettvint, billig umoral. Soho er mye mer enn strip-tease og betting-sjapper, puber og disco, skitne bøker og «modeller» som tilbyr «fransktimer» og «svensk massasje» i øverste etasje. «Vennligst ring tre ganger». Man kan tilbringe en høyst sivilisert kveld på en førsteklasses utenlandsk restaurant i Soho. De beryktede gatene har utviklet sin egen form for eksklusivitet, og greier man å komme innenfor de inn viddes sirkler, er det der man finner de intellektuelle størrelsene i tiden, forfattere og filmskapere, kunstnerne og media-stjemene - snarere enn i Mayfair og enda lenger vest i byen. Det var i Soho fjernsynet kom til verden, i et lite bakrom i Frith Street greide John Logie Baird å få et levende bilde på skjermen sin i 1926. Han ble så opphisset at han løp nedover i huset for å finne et levende menneske som han kunne stille foran kameraet. Han fant en liten hjelpeløs krøpling som han hjalp opp trappen - og han ble det første menneske i verden som opptrådte i fjernsyn. I «York Minster», en av de om lag hundre pubene i Soho, hadde de frie franske styrkene sitt hovedkvarter etter at Frankrike var tatt av Hitlers arméer - Charles de Gaulle inntok sin lunsj der, alene ved sitt bord, i ensom majestet. Og det bygges fioliner i Soho, i forrige århundre var det 40 fiolinmakere der, med merkelige navn - det er fremdeles tre igjen. Jazzklubben til Ronnie Scott ligger i Frith Street, et valfartssted for alle som forstår seg på moderne rytmer. Og ut mot Charing Cross Road ligger Foyle's, den største bokhandel i verden, med mellom to og tre millioner bøker - det nytter ikke å prøve å telle dem lenger. Ytterpunktene i livet, motsetningene mellom godt og vondt, stort og smått oss mennesker imellom, kommer sterkere fram i Soho enn noe annet sted i London - det er vel det som trekker. Og følelsen av frihet i en storby ellers full av forpliktelser og stress. I alle tilfelle er Soho faktisk blitt mindre umoralsk med årene, selv om det kanskje ikke sier så altfor mye. For et par hundre år 191

siden var det én prostituert for hvert 20. menneske i London. I den skikkelige Victoria-tiden var det én gatepike for 40 londonere. I dag er det én for 20 000. Midt på 1800-tallet var over 2000 horehus kjent av politiet i London. Hvis det er sant som det sies at man nå må opp i 1000 kroner for en helaften med en garantert førsteklasses dame fra de hemmelige telefonlistene - heri ikke inkludert et bedre måltid, vin og hotell - er det likevel bare småtterier mot hva som ble forlangt for hundre år siden. I 1860-årene forlangte Laura Bell 250 000 pund - eller fem millioner kroner - for en natt. Av en prins fra Nepal. Og fikk det. Da den samme Laura Bell fikk en skarve 50-pund-seddel - tusen kroner - for en kveld med hertugen av York, la hun seddelen som pålegg på brødstykket sitt til frokost av forakt for sin konge­ lige kunde. «La Beile Otero» hadde den russiske tsar, Edward VII av Eng­ land, den tyske keiser, kongene av Belgia og Spania og et par Vanderbilfer og Rothschild'er på kundelisten sin. Selv de mer anonyme skjønnhetene langs Piccadilly og Pall Mali kunne forlange et par tusen kroner for en helkveld uten blussel. En av Victoria-tidens store, Catherine Walters - bedre kjent som «Skittles» - kunne ha statsminister Gladstone til te. På sine eldre dager tok feltmarskalk Kitchener, britenes krigsminister i den første verdenskrig, henne ut i Hyde Park i rullestol. Hertugen av Wellington hadde sine affærer, og da en av hans mindre dannede bekjentskaper truet med å avsløre forholdet, svarte han: «Publish and be damned.» «Bare si det - og pokker ta deg!» Dronning Victoria måtte gi beskjed til hoffdamene sine om å passe seg for å bli alene i et rom med Lord Palinerston, hennes egen statsminister. I vårt århundre, derimot, har flere kjente politikere fått hele sin karriere og fremtid ødelagt etter noen eventyr ute på byen. Alt er relativt, også i kjærligheten - og ikke minst den man må tetale for, ser det ut til. 192

London er aldri blitt noen mondén verdensby med brede avenyer, mektige monumenter og pompøse byggverk, som Roma og Paris. Britenes hovedstad er mer slumpetreffets, de menneskelige tilfel­ dighetenes by. Sjarmen ved London er det lille format, spenningen ved byen er at du aldri vet hva du kan oppleve like rundt hjørnet. Og ikke noe sted føler du det sterkere enn i strøkene om­ kring Soho. Men det er gjort ett forsøk, riktignok et nokså selsomt sådant, på å rydde opp i sentrum av London - skjære gjennom alt som gikk på kryss og tvers og i hytt og vær. Det skulle skje med Regent Street, og gaten fikk navnet etter den senere kong George IV, han som styrte som regent da faren hans var blitt ugjenkallelig gal. George IV var, som vi har hørt, hemmelig gift med en katolsk enke - en forøvrig utmerket dame som het Mrs. Fitzherbert - og det var jo i strid med konstitusjonen som sa at bare protestanter kunne sitte på den engelske tronen. Han ble omsider tvunget til å gifte seg med en protestantisk tysk prinsesse i stedet. Men siden ekteskapet med Mrs. Fitzherbert ikke ble oppløst, var han vel nærmest som bigamist å regne. Utenom det led den mangfoldige George av byggemani og an­ nen stormannsgalskap. Han bygde seg bl.a. et østerlandsk palass i Brighton nede på sørkysten, der han hadde plassert denne Mrs. Fitzherbert, fordi han ikke likte å reise hjem til London om kvelden. Så mange kupler var det på dette elskovspalasset hans i Brighton at det ble sagt at St. Pauls-katedralen var nedkommet med valper. Der var en forslagen arkitekt på den tiden, John Nash, som godt kunne tenke seg å bygge fine, dyre slott. Han skulle bli bygg­ mesteren til kong George IV, og det var de to som skapte regentskapstidens stil og livsform - storslagen, prangende, forseggjort, ute etter å imponere og narraktig på det verste. Forsåvidt var den i stil med både kongen selv og hans arkitekt. Nå hadde kongen en herskapelig residens i London allerede, Carlton House, fra den tiden han var prins av Wales og regent. Den lå like ved det som i dag er Trafalgar Square, omtrent der den store oppkjørselen til Buckingham Palace - The Mali - begynner. Men så ville han ha noe mer landlig, han kastet øynene på en 193

svær park lenger oppe i byen - det som skulle bli Regent's Park. Der ville han ha et sommerslott. Og så ville han ha Londons fineste gate, rett som en strek - med søyler og portaler hele veien - tvers gjennom byen, fra residensen sin nede i sentrum til det nye slottet han drømte om i Regenfs Park. Den nye hovedgaten i London skulle også bli det store skillet mellom vestkant og østkant i byen. «Bare sett i gang,» sa George IV til John Nash, mens parlamen­ tet stønnet og bar seg hver gang det måtte ekstrabevilgninger til for å betale kongens svimlende gjeld. Slik ble Regent Street til, så langt det rakk. Det vil si inntil kongen kom på andre idéer. Nærmere bestemt til han kastet sine øyne på Buckingham Palace. Men det er en annen historie. Og rett ble den jo ikke, Regent Street. Det gikk bra det første stykket, opp til Piccadilly Circus som skulle være den første store stjemeplassen på veien til sommerslottet. Men der i måtte Nash ta en skarp sving til venstre for å komme videre. Folk som eide gård og grunn ville ikke finne seg i at en hensynsløs konge brøytet seg fram på den måten. Dermed ble det en stor sving, en halvbue, på Regent Street opp til Oxford Circus - den andre store stjemeplassen når kongen skulle på landet. Likevel ble det revet nesten 1000 hus på vestsiden av Soho. Dengang levde det 40 000 mennesker i Soho. I dag er det bare 4000 fastboende der, og det var George IV som begynte hærverket. Like ovenfor Oxford Circus kjørte kongens gate seg fast igjen - helt fast denne gangen, et godt stykke før man nådde fram til parken hans. I fortvilelsen satte John Nash opp en kirke der hvor han ikke kom lenger. All Soufs Church - «Alle sjelers kirke» ved veis ende. En merkelig rund tingest, som om heller ikke den har noen begynnelse eller slutt. Sommerslottet til kongen i Regenfs Park? Nei, der fikk man Londons dyrehage i stedet - med bjørner og løver og apekatter. Selv sitter han altså i et hjøme av Trafalgar Square, som romer til hest. Han måtte betale statuen sin selv, parlamentet ville ikke ut med en shilling mer på ham. Han hadde ikke greid å gjøre opp for mer enn halvparten, da han omsider forlot dette liv. Og de andre 194

størrelsene på plassen ser en annen vei. Admiral Nelson har rett og slett snudd ryggen til ham. Ansvarsløs, lettsindig, overfladisk og banal? Ja så visst, og Ge­ orge IV kunne være direkte ryggesløs når det falt ham inn. Han var en ødeland som fråtset i alt han foretok seg - en kongelig engelsk utgave av Bør Børson. Men gaten han etterlot seg - Regent Street - kan både han og London være bekjent av. Den ble det klasse over. Og verdighet. Selv om den ikke ble så rett som den skulle være. Og heller aldri kom dit den skulle.

Trafalgar Square hvor admiral Nelson vender det blinde øye til

Han ble rett og slett hengende der og dingle. I løse lufta og uten ben. Eller muligens var det armene som manglet. De måtte nemlig ta ham opp litt om gangen. Bitevis. Det var ikke vann i fontenene heller. Brønnen under dem rant tom. Og det var ikke lys i lyktene på plassen. De kunne ikke bli enige om hvem som skulle betale strømregningen. Skjønt det var vel helst gass i den første tiden. Løvene som skulle vokte landets store helt, viste seg ikke i det hele tatt. Det var en kunstmaler - i pastellfarger - som skulle lage dem, så det var vel ikke mer å vente. «Dette er i ferd med å bli en nasjonal skandale,» skrev The Times. Og den la til at det måtte bli en smakssak om man skulle le eller gråte. Admiral Horatio Nelson gjorde seg ferdig med Napoleons mek­ tige flåte atskillig lettere enn hans landsmenn håndterte saken da de skulle spandere et minnesmerke på ham et kvart hundre år senere. Det var så som så med takknemligheten også, for da det ble satt i gang en landsinnsamling for å skaffe pengene til den svære søylen med Nelson selv på toppen, kom det ikke inn mer enn halvparten av det som trengtes. Det endte med at parlamentet måtte bevilge resten fra statskassen. Men helt til slutt, da det var kommet vann i fontenene og lys i lyktene og til og med løvene var kommet på plass, skulle Trafalgar Square bli den fineste plassen i London - og admiral Nelson selve varemerket for byen ved Themsen, der han skuer nedover regjeringsgaten Whitehall, mot parlamentet og Westminster Abbey - folkets og kongenes hus - med sitt ene, gode øye. 196

Og det han ikke måtte like av det han ser, vender han det blinde øye til, slik han så ofte gjorde det i sitt stormende liv. Plassen var blitt kalt «Havregrøt-øya» - Porridge Island - før den fikk store fornemmelser midt i det forrige århundre. Det var usle slumstrøk på den kanten av byen, med mye fattigfolk, og ak­ kurat der hadde det etter hvert kommet et slags offentlige serve­ ringssteder - en tidlig utgave av gatekjøkkener - hvor man kunne få seg litt mat for en billig penge. Som havregrøt. Da man tok til å rydde opp der, var det ikke med tanke på ad­ miral Nelson i det hele tatt. Man skulle ha tomt og grunn til Na­ sjonalgalleriet litt lenger oppe i bakken. Og det var først da man tok til å diskutere hva som skulle gjøres med den åpne plassen foran Nasjonalgalleriet at et patriotisk menneske kom til å foreslå et minnesmerke for helten fra Trafalgar. Dette var i 1830-årene og Nelson hadde ligget uten å mukke i sin sarkofag i St. Pauls-katedralen i et kvart århundre. Selve Nasjonalgalleriet, på den øvre siden av plassen, kom til å ligge akkurat der de kongelige stallene hadde stått helt fra Henry VIIIs tid. De var blitt ledige da hannoverkongene flyttet inn i Buckingham Palace på 1800-tallet. Staller var inkludert i prisen da George III kjøpte det nye slottet til konen sin - som kroningspresang i 1762. Enda lenger tilbake i tiden, mens normannerkongene satt på tronen, holdt den kongelige falkemesteren til der med fuglene sine. Falkejakt var den fineste fornøyelsen som fantes, konger imellom, i middelalderen. Og der ble det kongelige fjærkreet holdt, i bur. Pussig nok, for noen år siden kunne man igjen høre de stygge falkeskrikene på Trafalgar Square. De kom fra høyttalere rundt plassen og var ment å skremme vekk duene som var blitt en plage på grunn av all lorten de legger fra seg. Det som hendte, var at duene ble enda mer interessert i falkene enn i de utenlandske tu­ ristene. Dermed ble det også slått fast at middelalderen er ugjen­ kallelig forbi på de kantene av byen. Da det først var avgjort at plassen skulle bli Trafalgar Square til ære for Nelson, manglet det ikke på forslag. Det var snakk om å gjøre ham til en gresk gud, slik man senere kom til å gjøre med her­ tugen av Wellington, Napoleons overmann på landjorden - som ble til den greske krigsguden Achilles. Andre ville ha admiralen 197

til hest. Og noen ville fylle plassen med veldige skilderier fra alle sjøslagene han hadde vunnet i sitt korte liv. Det ble til og med foreslått, i fullt alvor, at man skulle hale selve flaggskipet hans, «Victory», opp fra Themsen og sette det på plassen. Over to tusen tonn, med hundre kanoner. Men de fant ut - heldigvis i tide - at de måtte rasere litt for mye av Londons sentrum for å få det på plass. Det endte med at de satte ham som han var - stort sett - oppe på en steinsøyle. Med admiralshatt og æressverd, bare én arm og et blindt øye. Og med benet på en taukveil - gangspill heter det visst på sjømannsspråket. Han har ikke noen svart klatt over det blinde øyet. Det hadde han ikke i levende live heller, selv om det gjeme blir fremstilt slik. Han hadde fått synet ødelagt av steinsprut under noe muffens på Korsika, og brukte bare en solskjerm for å spare det gode øyet sitt. Stort ble det i hvert fall, alt sammen. Opprinnelig var det menin­ gen at støtten skulle bli 203 fot over bakken - én fot, en meget viktig sådan, høyere enn monumentet over den store brannen i 1666. Det var nemlig fremdeles det høyeste blikkfang i London, og man kunne ikke være snauere med Nelson. Han måtte allikevel nøye seg med noe mindre - 186 fot og seks tommer opp til den øverste av de tre spissene på admiralshatten. Ikke langt unna 60 meter tilsammen, eller nesten tre norske jule­ trær, slik de står like bak ham på Trafalgar Square som en gave fra Oslo by hver jul. Granittblokken til statuen kcm med skip nordfrå, den veide 30 tonn og man måtte ha 22 svære bryggerihester for å få halt den opp på plassen. Selve Nelson er over fire meter høy, nesten tre ganger høyere enn han var in natura. Han ble faktisk så tung - 17 tonn i ferdighugd tilstand - at bil­ ledhuggeren som het E. H. Bailey, måtte lage ham i tre porsjoner for at man skulle få halt ham på plass. Det var slik han kom til å dingle, hit og dit, snart den ene delen av ham, snart den andre, mens de veivet ham opp. Han ble hugget til på selve plassen, inne i et svært skur - og publikum sto i kø for å se på ham, over 200 000 mennesker på et par dager, før han gikk til værs. 198

Og det ble spandert en bedre middag, roast-biff med yorkshire pudding og champagne, oppe på toppen for de fjorten arbeiderne som hadde jobben med å få hode og armer og ben på plass omsider, der de hørte hjemme. Det var en utbredt oppfatning blant skjønnerne at det var en dårlig statue, som kunst betraktet. Faktisk noe av det verste de hadde sett. Men man trøstet seg gjeme med at det ikke betydde så mye, siden ingen ville se ham på nært hold når han først var oppe. Trafalgar Square er som kjent stedet hvor de store politiske demonstrasjonene finner sted, det var bl.a. der de store antiatommarsjene i 50-årene ble avsluttet, med over 100 000 mennesker på ferde. Det er en tradisjon som går tilbake til årene da denne billedhuggeren Bailey drev og jobbet på plassen med admiralen sin. Det ble til og med satt fyr på skuret hans under chartist-urolighetene i London i 1830-årene. Chartismen var en radikal politisk bevegelse, den fikk det navnet fordi den krevde et folkets charter for frie valg og alminnelig stemmerett. Relieffene på hver side av foten - pidestallen - til søylen, er naturligvis støpt av bronse fra erobrede franske kanoner. De fremstiller de fire største sjøslagene som Nelson var med på, bl.a. bombardementet av København i 1801. Det var der han for første gang, som han selv sa, vendte sitt blinde øye til. Egentlig var han nestkommanderende for flåten under den aksjonen, og han hadde fått ordre om ikke å gå inn på selve reden i danskenes hovedstad. Det var grenser for alt. Man signaliserte jo til hverandre med flagg den gangen. Og så var det altså det høyre øyet han ikke så på! De andre relieffene viser slaget ved St. Vincent i de vestindiske øyer i 1797, som først gjorde ham til folkehelt, så slaget ved Abukir, i munningen av Nilen, året etter - og naturligvis den største og mest tragiske triumfen av dem alle, slaget ved Trafalgar, like ved innløpet til Middelhavet den 21. oktober 1805. Der han knuste den franske og den spanske flåten fullstendig og selv ga sitt liv i det øyeblikk seieren var et faktum. Tyve av fiendens skip ble erobret, det var mer enn nok kanoner å ta av til relieffene på minnesmerket. Den vesle admiralen, uhyre dristig i sine disposisjoner under et slag og helt uten personlig frykt, var også en meget forfengelig fyr. Før ham hadde det vært vanlig under de store sjøslagene at flåtene 199

seilte parallelt med hverandre og fyrte løs med bredsidene sine. Men Nelson sendte skipene sine rett inn i de fiendtlige linjene, på tvers av dem, rev dem opp og skjøt dem sønder og sammen i ville nærkamper, skip mot skip. Selv spankulerte han på akterdekket av «Victory», med alle medaljene sine på brystet. Det ble sagt at han til og med hadde ordnene sine på nattskjorten, i tilfelle han måtte tøme ut om natten. I dette tilfelle var det nesten som han ville gi fienden noe å sikte på. Og det var en fransk skarpskytter, oppe i stormasten på skipet sitt, som traff ham - i skulderen. Det viste seg snart at livet ikke sto til å redde, og etter noen timer døde han i armene på kaptein Hardy, skipperen på flaggskipet, med de noe uventede ordene: «Kiss me, Hardy.» Nelson var ikke redd for de store ordene. Før slaget ved Trafalgar hadde han sagt i dagsordren til mennene sine: «England venter at hver mann gjør sin plikt!» Før slaget om Nilen, noen år tidligere, hadde han sagt - mer for egen del: «Seier eller Westminster Abbey!» Da det kom til stykket, ble det ikke Westminster Abbey for ham, der kongene ligger begravd. Han havnet i St. Pauls-katedralen. Det samme var jo tilfelle med hertugen av Wellington - hvem det nå måtte være som bestemmer den slags. Men han fikk en kongelig begravelse. Ferden gikk oppover Themsen, fra Greenwich der han hadde ligget på paradeseng i tre dager. Natten før bisettelsen lå han i kommando-rommet i admiralitetet, like ved Trafalgar Square som med tid og stunder skulle bli hans egen plass i byen. Og han ligger som nevnt i en sarkofag av marmor som Henry VIII hadde utsett til seg selv, men vokste fra etter hvert. Selve kisten inne i sarkofagen ble gjort ferdig mens Nelson ennå levde, av stormasten på en av de franske fregattene han hadde erobret - så han kunne få hvile i kjente omgivelser. Og den står midt under kuppelen på St. Pauls-katedralen. Sarkofagen var forresten laget av Pietro Torrigliano, den store italienske billedhuggeren som måtte flykte til London etter et voldsomt slagsmål med selveste Michelangelo. De hadde stu­ dert sammen, og Torrigliano knekte faktisk nesen på vennen sin - så hardt gikk det for seg. Det er derfra han har brakk200

nesen, Michelangelo, så velkjent fra bilder av den store mes­ ter. Både admiral Nelson og hertugen av Wellington hadde store problemer med konene sine. Wellington var i det minste dannet overfor sin, og nøyde seg med andre bekjentskaper i ny og ne mer eller mindre tilfeldig. Nelson, derimot, falt fullstendig for sin Emma, nærmere be­ stemt Lady Hamilton - den unge fruen til en tilårskommen, pen og pyntelig diplomat. Nelson ga sin egen kone fullstendig på bå­ ten, dyrket sin Emma ganske åpenlyst, også under hennes eget ekteskapelige tak - og gjorde den stakkars lord Hamilton til en offentlig narr. De hadde også et barn sammen, døpt Horatia etter sin berømte far. Men han hadde ikke manns mot til å vedkjenne seg henne. Hun ble satt bort til en pleiemor som etter sigende ikke visste hvem hun var. Nelson ble til en viss grad tilgitt sine eskapader, britene har alltid vært svake for sine sjøhelter. Men hans Emma ble aldri akseptert av det gode selskap, om hun var Lady Hamilton aldri så mye. Etter Nelsons død gikk det riktig ille med henne, hun døde fattig og forstøtt på en institusjon i Frankrike. Datteren deres, Horatia, ble derimot prestefrue med mange barn. I muren på den siden av Trafalgar Square som vender opp mot Nasjonalgalleriet, finner du de offisielle lengdene streket opp i blank messing - på imperiemålene, som de kalles: en tomme, en fot, en yard, og en link - som skal være nøyaktig 7,92 tommer. Desto merkeligere er det at Trafalgar Square er den eneste met­ riske plassen i London. Den er nemlig nøyaktig en hektar stor - 10 000 kvadratmeter. Eller ti dekar - og like mange mål for den saks skyld. Hundre meter i hver retning, målt på innsiden, får en tro. Vi har allerede fortalt historien om kong Charles I - i kapitlet om Whitehall - der han sitter på hesten sin i utkanten av plassen. De andre statuene på Trafalgar Square er det ingen grunn til å gå over bord for. Det er et par hærførere fra imperietiden som selv engelskmennene ikke forbinder noe særlig med nå til dags. Det står et par forhenværende admiraler der også, av litt nyere dato 201

riktignok - eldre mennesker vil muligens fremdeles huske lord Beatty og lord Jellicoe fra Jyllandslaget i den første verdenskrigen. Og så er det den ustoppelige kong George IV, naturligvis - i en selsom romersk mundur, til hest - uten stigbøyler. Han hadde bestilt seg selv, måtte betale seg selv også, og egentlig hadde han tenkt seg på toppen av Marble Arch, marmorporten foran Buckingham Palace - som keiserne på triumfbuen i Roma. Til alt hell hadde den håpløse kongen ikke nok penger til å betale for seg mens han ennå levde. Dessuten ble triumfbuen hans for smal for kjøretøyene i det kongelige slott. Og dermed havnet buen på et hjørne i Hyde Park og han selv i en ledig krok på Trafalgar Square. Det er aldri slått endelig fast om lyktene i hvert hjørne av plas­ sen virkelig er de som sendte sitt flakkende lys ut over dekket på «Victory» den historiske høstkvelden i 1805 da Nelson trakk sitt siste sukk der, omgitt av Napoleons knuste flåte. Halvparten av alle bøker om London synes å hevde at de er ekte nok, den andre halvparten vil vite at de er en etterligning. I alle tilfelle kan man finne verdens minste politistasjon under en av lyktene - den som befinner seg nede i hjørnet mot Charing Cross - der duene holder til. Det er ikke plass til mer enn én politimann - helst tynn - inne i selve foten som lykten hviler på. Og der inne er det bare en telefon - med direkte linje til politiets hovedkvarter i Scotland Yard. Det hender jo det skjer litt av hvert på Trafalgar Square når folk samler seg der - enten det er til demonstrasjoner mot Vietnam og atomvåpnene, eller det er for å feire nyttårsaften til den lyse morgen. Det er smale åpninger i «politistasjonen», omtrent som skyteskår i gamle middelalderborger, så man kan holde øye med hva som foregår utenfor. De opprinnelige fontenene på plassen var mindre enn dem man har i dag - og man fikk som nevnt problemer med vannet som kom fra en naturlig brønn mer enn hundre meter nede i bakken. Den rant tom etter hvert og til slutt var det ikke mer enn at det såvidt piplet av dem. De ble sammenlignet - ufordelaktig - med men­ neskers naturlige funksjoner når det gjelder vann. Og det endte med at man stengte kranene for lang tid. De nye fontenene kom opp like før den andre verdenskrigen, 202

og de er koblet til byens vanlige vannledningsnett. Vannet blir til og med pumpet opp i store samletanker inne i kuppelen på Na­ sjonalgalleriet før det slippes ut i fontenene. De fire løvene som skulle passe på Nelson, kom omsider på plass, de også - over tyve år forsinket. Han kom opp på søylen sin i 1843, løvene lot vente på seg til 1867. Det var som vanlig pengene det sto på, dessuten var Edwin Landseer som laget dem, ikke særlig vant til løver. Han var mest kjent for sine småpene pastellmalerier av hunder og hester. Men det ble noen imponerende dyr da de først sto der - seks meter lange og tre meter høye. De er støpt i den samme formen, alle fire - og det var fremdeles nok bronse å ta av fra franske kanoner. Men halene ble snudd på et par av dem, så de i hvert fall kom til å vende halen utover, alle sammen. Hvis du skulle synes at den svære søyleporten til Nasjonalgal­ leriet er noe påtatt, der den ligger som en beroligende bakgrunn til de dramatiske greiene på Trafalgar Square, så har du aldeles rett. Søylene hadde ingen ting der å gjøre, de var inngangen til Carlton House, George IVs residens i årene som prinsregent. Han hadde brukt så masse penger på slottene sine at regjeringen og parlamentet var begynt å holde ham i ørene. Og da han tok til å rive Carlton House, ga de beskjed om at da fikk han pent se å bruke inngangen til det nye Nasjonalgalleriet, som han var opptatt av på den tiden. Og kraner og håndtak og andre nyttige småting måtte han ta med seg til Buckingham Palace som han drev og bygde på. Bortsett fra den malplasserte inngangen fra det kongelige loppe­ markedet, begynte Nasjonalgalleriet sitt liv som en billig spøk ute i Europa. I begynnelsen var det nemlig ikke mer enn et halvt hundre bilder fra samlingen til en rik russisk innvandrer, Julius Angerstein - som ble kjøpt inn til staten for vel 50 000 pund, altså tusen pund pr. stykke. Tyve tusen kroner. Men samlingen vokste raskt. Britene kjøpte opp mesterverker overalt hvor de dukket opp rundt om i verden i imperietiden. Og det er lenge siden nå, at noen lo av britenes kunstsamlinger. I dag er det over to tusen malerier i Nasjonalgalleriet, alle de store mestrene ute og hjemme er representert der - de fleste med sine aller beste arbeider. 203

Britene selv mener det ikke finnes noen mer representativ maleri-samling i verden i dag - Louvre ikke unntatt - enn den man etter hvert har fått bak de tiloversblevne søylene til den forgjeldede hannoverkongen George IV. Vegg i vegg ligger en mindre tvilling, det nasjonale portrett­ galleriet. Det skal ha oppimot 10 000 enkelt-portretter. Britene er interessert i personer, også i kunsten, akkurat som de alltid har stått sterkt når det gjelder biografisk litteratur. Tar man til å telle f.eks på bildene med mange mennesker i - det er f.eks. nærmere hundre malerier av parlamentet i arbeid - skal man komme opp i nærmere 50 000 ansikter der inne. Når man først er på de kantene av byen, må man heller ikke unnlate å stikke innom St. Martin-in-the-Fields - «kirken ute på markene» oppe i det ene hjørnet på Trafalgar Square. Om ikke for annet, så for å høre all den deilige musikken man kan få der i lunsjtiden. Et av de store kammerorkestre i verden, The Academy of St. Martin-in-the-Fields, holder til der. Det oppsto på den må­ ten at presten i kirken spurte en venn av seg, som spilte fiolin i et av Londons symfoniorkestre, om han kunne hjelpe til med noen låter til aftensangen. Mannen var Neville Marriner og han fikk med seg noen felespil­ lere til, en cello også etter hvert - og med tid og stunder kunne de by på skikkelig kammermusikk, til slutt også hele orkesterverker. Navnet «The Academy» var rett og slett en spøk. Da de skulle ta til å opptre offentlig, kunne de ikke riktig stå fram som «gjengen fra aftensangen» på Trafalgar Square. I dag er Neville Marriner en av de store dirigenter på det musikalske verdensmarked. Og orkes­ teret som han skapte, spiller Vivaldi og Bach, Haydn og Mozart for hele verden gjennom de populære plateinnspillingene sine. Den opprinnelige kirken ble oppført på Henry VIIFs tid. Han var lei av all klokkeklangen fra gravfølger som dro forbi Whitehallslottet hans, litt lenger nede i gaten, på vei til St. Margarets-kirken - sognekirken for alminnelige mennesker, like ved Westminster Abbey. Han ville ha litt fred og ro, sa han - og fikk bygd denne kirken til ære for St. Martin, den milde helgenen som delte kappen sin i to for å hjelpe en tigger som frøs. Kirken som står der nå, kom opp i begynnelsen av 1700-tallet. George I, den første hannoverkongen, var nettopp kommet på 204

tronen og skulle vise sitt nasjonale sinnelag ved å gi tusen pund til den nye kirken. Så er den da også sognekirken for kongefami­ lien, enten den holder til på Buckingham Palace eller i andre av de kongelige residensene i dette strøket. Kong George I lot seg til og med overtale til å bli kirketjener - og forsømte tjenesten til de grader at han ble dømt til å betale ett tusen pund i bot, til kirkebøssen. St. Martin-in-the-Fields har alltid vært en fasjonabel kirke. Det var så populært å bli begravd der at krypten til slutt ble aldeles overfylt. Ved en stor-opprydding i forrige århundre, fjernet man over 3000 kister. Men Nell Gwynn, den første store stjernen på Drury Lane-teateret og Charles II’s elskerinne, ligger der fremdeles, et sted under asfalten i gaten utenfor, hvor den gamle kirkegården lå. Og det er stadig kunstnernes kirke fremfor noen. Samtidig er den uteliggemes kirke. Dørene står alltid åpne for samfunnets ulykkelige, og man tar seg ikke nær av det om et stakkars hjemløst menneske ligger og snorker på benken under gudstjenesten. Eller tar seg en klunk av flasken på innerlommen under Fadervår. Om natten er det varm suppe å få i krypten. Det er også den kirken i London som de fargede innvandrerne har søkt til og føler seg hjemme i - mer enn noen annen. Stikk innom og kjenn den menneskelige godheten i kirken for den snilleste av alle helgener. Alle duene på plassen? Nei, man har helt gitt opp å bli kvitt dem. For noen år siden ble det fjemet fem tonn med dueskitt fra de offentlige bygningene der i strøket, helt ned til parlamentet. Man prøvde seg ikke bare med falkeskrik, man smurte inn takene med en ekkel, klebrig gelé også. Fuglene skled hjelpeløst omkring og det viste seg at svineriet tæret på bena til de stakkars kreene. Mange ble helt forkrøblet, det var vondt å se dem, slik de strevde med å holde seg oppe. Så ble det da også snart satt en stopper for det. De spiser seg stappfulle av erter og kom fra turistenes hender og skiter deretter. Like gjeme på admiral Nelsons tresnutete hatt som i håret til en frue fra Drammen på shoppingtur i britenes ho­ vedstad. De gjør ingen forskjell på folk. Om vinteren holder hundretusener av stær til på Trafalgar 205

Square om natten. De skal ha funnet ut at det ikke er nødvendig å dra helt til Middelhavet, de tar sjansen på å bli i London. Atskillig trekkfugl fra Norge skal også ha kuttet ned på den lange flukten sørover på den måten - og lar det bli med en svipptur over Nord­ sjøen for den kalde årstiden. Om dagen rusler de på plenene i forstedene. Når mørket faller på, kommer de i veldige svermer inn over Trafalgar Square. Him­ melen formørkes og det mektige suset i lufta overdøver selv den sterke trafikken rundt plassen, når de slår seg ned på sitt offisielle gratislosji for natten. Hvorfor akkurat der? Jo, det spares mindre på fyringen i depar­ tementene - det er noe alle vet, også stæren. Og Nelson tar det som kommer uten å blunke - hverken på øyet som ser, eller det som ikke gjør det.

No. 1 London Napoleons overmann, med og uten fikenblad

Visste du at den britiske regjering har et hemmelig reservelager av fikenblad for den største hærføreren i landets historie? For selveste hertugen av Wellington som slo Napoleon ved Waterloo i 1815? Eller at Achilles, den greske krigsguden, er uten det som et fikenblad vanligvis skal dekke over? I dette tilfelle henger de to tingene sammen - Wellington med fikenbladet og Achilles uten noe under fikenbladet. Vi skal til hjørnet av Hyde Park for den historien. Nei, ikke til Marble Arch på toppen av Oxford Street, der folketalerne hisser seg opp - mest for utenlandske turister nå om dagen. Vi skal til den motsatte enden av parken, der Piccadilly - gaten altså - be­ gynner. For ved inngangen til Hyde Park, akkurat der ligger et staselig hus, en herskapelig residens som lenge hadde den ære å bli kalt Nummer 1, London. Det fantes ikke maken adresse i byen, og det var der hele nasjonens helt skulle komme til å bo. Det ble en slags æresbolig for ham etter at han hadde valset opp med Napoleon på kontinentet og til slutt fått ham trygt forvart på St. Helena, en forblåst liten øy langt nede i det sørlige Atlanterhav. Hertugen med den store nesen var bare 44 år da han hadde vunnet sitt siste slag, i det endelige oppgjøret med Napoleon. Og han skulle leve i nesten førti år til, han døde først i 1852 over 80 år gammel. Han skulle bli både statsminister og utenriksminister før han sa endelig takk for seg - en meget konservativ herre enten han var det ene eller det andre, får vi vel legge til. Nå var det ikke på grunn av den store hærføreren at residensen på hjørnet av Hyde Park ble kalt «Nummer 1 London» - det var snarere slik at Hans Eksellense skaffet seg huset fordi han følte han kunne fortjene en slik spesiell adresse. 207

I virkeligheten kom det til å hete «Nummer 1 London» fordi det var det første huset innenfor den store veibommen som sto der, når man skulle inn i byen vestfra. Alle de viktigste inn- og utfartsveiene var nemlig til langt ut i 1700-årene bomveier hvor man måtte ut med en penny eller en shilling, alt etter lass og kjø­ redoning. Hertugen av Wellington overtok forresten huset fra storebro­ ren sin som hadde vært generalguvernør i India. De kom fra en engelsk-irsk adelsslekt og var vant til å leve høyt på strå. Like ved boligen hans, innenfor den mektige portalen til Hyde Park, kneiser et storslagent monument - av en fryktinngydende kriger uten en tråd på kroppen. Derimot et fikenblad. Og hvis det er noen som ikke vet hvordan et fikenblad ser ut - og hvem gjør vel det? - så er det i dette tilfelle omtrent som et norsk lønneblad. Bredt og fyldig, og dekker godt. Det hadde seg sånn at da «jemhertugen» som han også kal­ tes, kom hjem etter oppgjøret med Napoleon, ville Storbritannias kvinner sette opp et minnesmerke for ham - som takk for at den frekke franske fyren var satt på plass en gang for alle. Noen år i forveien hadde han stått klar med 150 000 mann - «la Grande Armée» - på den andre siden av Kanalen, og hadde til og med laget seiersmedaljene for det store øyeblikket når han hadde ero­ bret England. Det hadde vært på nære nippet i selve slaget ved Waterloo også. «It was a damn'd close thing,» som Wellington selv sa. Altså satte britiske kvinner i gang en innsamling, og det kom inn over 10 000 pund, et svært beløp for et monument. De fant ut at det kanskje ikke var så heldig med en statue av selve Wellington, slik han så ut. For det var ingen tvil om at det var nesen hans man la mest merke til. Med et maleri kunne sånt fikses ved å male ham forfra, som man også gjeme gjorde. Men med en statue kunne man ikke godt unngå profilen. Det var det som ble problemet. Til slutt ble landets kvinneforeninger enige om at de fikk sette opp en statue av Achilles i stedet, til ære for ham - den greske krigsguden som kom nærmest Wellington i manndom og tapper­ het og den slags. Men så, da Achilles kom på plass like ved æresboligen på hjør208

net av Hyde Park, viste det seg at han sto der uten klær på kroppen - forøvrig en meget maskulin sådan. Dette var for 150 år siden, med dronning Victoria på sitt aller dydigste, og det oppsto et nasjonalt ramaskrik. Det ble sendt ut opprop til alle anstendige mennesker om å snu seg vekk, når de kom forbi æresmonumentet for landets største sønn. Etter hvert ble det et folkekrav at Achilles og Wellington måtte få seg et fikenblad, et som virkelig monnet. Og fikenbladet, som altså snarere kunne vært et lønneblad, kom på plass. Det var bare den haken ved det at det tok til å forsvinne, rett som det var, som årene gikk. Det var åpenbart nyfikne som ville se hva som var under. Kanskje gikk det litt sport i det også. Sist det ble borte, og det er noen år siden nå, lot myndighetene det bli kjent at man hadde laget opp noen ekstra fikenblader - i påkonjmende tilfelle. Et lite reservelager, i rasjonaliseringens navn. Departementet for offentlige bygninger, som steller med slike ting, skal ha et ganske bra utvalg av reservedeler til andre utsatte statuer og monumenter også. Det er innpå ett tusen offentlige minnesmerker i London og man lærer av erfaring. Det er f.eks. fløyter til Pan, den vesle skogguden som er å finne lenger inne i Hyde Park. Instrumentet han spiller på, har det med å forsvinne i deilige sommernetter. Det samme er tilfelle med sceptrene til dronning Victoria, og hun er å finne nesten hvor det skal være - og inne i Hyde Park, hun også. Statuen ble laget av datteren hennes, prinsesse Louise, og den vanlige dommen blant dannede kunstkritikere er: «Slett ikke så verst.» Offentlige monumenter kan fortelle litt av hvert om hvordan en nasjon opplever sine store menn og kvinner. Hertugen av Wellington var kanskje uheldigere enn de fleste. Foruten affæren med lønnebladet i Hyde Park er han havnet til hest utenfor den gamle kongelige børsen nede i «the City», av alle plasser - uten så mye som en sadel å sitte på, ikke stigbøyler, ikke hatt engang. Admiral Nelson fikk den største og fineste plassen i byen oppkalt etter sin seier over Napoleon. Og han troner selv 209

over plassen sin på den mektige søylen, omgitt av stolte lø­ ver. «Jemhertugen» har fått en jernbanestasjon oppkalt etter sin Napoleons-triumf - Waterloo station. Det er, sant nok, en plass oppkalt til ære for ham også - Waterloo Place nede i bunnen av Regent Street. Men det eneste som har med Wellington å gjøre der, er en liten gråstein ved fortauskanten som han brukte når han skulle stige opp på hesten sin. Han var ofte på de kantene, det var jo en kongelig residens der dengang - Carlton House - og den store mann var en velsett gjest i kongefamilien. Det står en mektig steinsøyle på Waterloo Place også, og med en fyr på toppen som ingen kan se. Det sies å være hertugen av York, en av brødrene til kong George III - det var nok mest av den grunn han var blitt øverstkommanderende for hæren. Det ble sagt at han var havnet så høyt på strå for at kreditorene ikke skulle få tak i ham. Han var nedsyltet i gjeld og ble avsatt fordi han hadde solgt offiserstitler og militære kommandoer til svimlende summer under bordet. Og han hadde ikke det minste med Waterloo og Napoleon å gjøre. Monumentet skulle betales ved at soldatene i hæren frivil­ lig ga en dagslønn. Det kom inn så lite at man ble nødt til å tvangstrekke soldatene. Som ble enda en grunn til at han kom så høyt til værs, trygt utenfor rekkevidde av både sivile og militære. Hertugen av Wellington minnes til gjengjeld hver gang det kjø­ pes et par gummistøvler på de britiske øyer. De heter bare «wellingtons», fordi de opprinnelig ble laget etter mønster av ridestøvlene til seierherren fra Waterloo. Han hadde uflaks etter døden også. Halvannen million londonere var på bena da han skulle føres til graven. Han hadde ligget på paradeseng på det militære hospita­ let som Christopher Wren bygde i Chelsea på Charles IFs tid, og nå skulle han stedes til hvile ved siden av admiral Nelson nede i krypten til St. Pauls-katedralen. Det var laget en kjøredoning som virkelig ruvet for den siste ferden hans - en tingest på atten tonn, fire ganger større enn den kongelige kronings-kareten, målt etter vekten. Den var støpt og 210

smidd av kanoner som Wellington hadde erobret fra Napoleon både her og der. Men så måtte naturligvis den groteske mastodonten bryte sam­ men på veien, inne i St. James's Park, den hadde såvidt passert Buckingham Palace. Og der ble den stående i flere timer, med æresvakt og regimenter både foran og bak, og oppspilte hester og nervøse arrangører, mens fingememme folk prøvde å få Napole­ ons forhenværende artilleri i rullende stand igjen. Og gatene fulle av publikummere som ikke skjønte noe som helst og bare kunne spørre hverandre: «Hvor i all verden blir det av'n?» Nå, han kom jo fram til katedralen da det led på. Og britene er som kjent virkelig gode på kroninger og store begravelser. Men så skulle de ha et monument på graven hans, og denne gang skulle han stå der i egen person, med nesen og det hele - rettere sagt sitte til hest, over sarkofagen sin. Det var da det reiste seg et nytt ramaskrik, fra menn denne gangen - og ikke over hertugen, men over hesten hans, som forresten het «Copenhagen». Det var en vanhelligelse av katedralen å slippe en hest inn der! Det skulle gå mesteparten av et århundre før «Copenhagen» kom på plass over graven til sin herre. Og da det skjedde, i 1926, var det på nære nippet at de ikke fikk den inn under buegangen i krypten, der den skulle stå. Dvs. det var hodet til hertugen det sto om, der han satt stolt og fjern på ryggen av sin ganger. Det var omtrent som ved Waterloo: «It was a damn'd close thing.» Men ellers kunne han ikke beklage seg over mangel på opp­ merksomhet i levende live. Han ble neddynget og overlesset med æresbevisninger, titler, ordener og gaver etter Waterloo. Beethoven komponerte et svært orkesterverk til hans ære, med musketter og kanontorden - på kanten av det banale, til Beetho­ ven å være. Den portugisiske regjeringen ga ham et sølvservise på over tusen deler. 142 sølvsmeder arbeidet i tre år med det, og den store oppsatsen til pynt midt på bordet er 27 fot lang. Åtte meter. Serviset ble brukt på den store Waterloo-middagen som her­ tugen holdt hvert år i æresboligen sin «Nummer 1 London» på årsdagen for slaget, den 18. juni. Det var den store begivenhet i Londons selskapsliv så lenge han levde. Ved æresbordet satt, for­ 211

uten Wellington selv og kongen, de tyve generalene som hadde kjempet med ham ved den lille belgiske landsbyen ikke langt fra Brussel. Han ble betraktet som Europas redningsmann fra Napoleons skrekkvelde - og var helt enig selv i den vurderingen. Den tyske general Blucher som hadde kommet til unnsetning med sine preussiske tropper da det holdt på å gå galt for Welling­ ton, og som forsåvidt vendte slaget, falt liksom helt av lasset da seieren skulle feires. Han ble riktignok innbudt til London, den gamle tyske brumlebassen, men det eneste historien kan berette om besøket hans er det han sa ved ankomsten: «For en by å plyndre!» Det var visstnok ment som en kompliment. Den største gaven, i ren pengeverdi, var likevel en malerisam­ ling fra den spanske regjering - 150 mesterverker av verdens største kunstnere. Wellington var selv kommet over disse kunstskattene etter sla­ get ved Victoria i Nord-Spania i 1813. Napoleon hadde gjort bro­ ren sin, Joseph Bonaparte til konge der, og da han måtte flykte for Wellington tok han med seg alle de maleriene han kunne få tak i på veien. Men Wellington innhentet ham og sto plutselig med flere vognlaster med kunst av Goya og Velåzquez, Rubens og van Dyck, Correggio og Murillo. Egentlig var det å betrakte som krigsbytte. Men Wellington ville ikke ende som noen simpel fribytter - han tilbød galant å sende all stasen tilbake til den rettmessige kongen av Spania. «Ikke tale om,» sa kongen. «Ingen fortjener det bedre enn du.» Dermed ble kunstsamlingen hans private eiendom. Og maleriene henger fremdeles på veggene i huset på hjørnet av Hyde Park. Den slagne fienden, Frankrike, ga ham en overdimensjonert statue av Napoleon. Wellington plasserte den i vestibylen hjemme hos seg, så han kunne kaste et blikk på taperen både når han kom og gikk - det var hans form for skadefryd. Napoleon er fremstilt med en due i hånden, den skal forestille seier - og Napoleon likte den ikke fordi det så ut som om både duen og seieren var i ferd med å fly ut av hånden på ham. Blant et utall av utmerkelser, fra Hosebåndsordenen og ned­ over, falt også den danske Elefantordenen på Wellington. Han hadde en samling på ti marskalk-staver. Og på sporene på ride212

støvlene sine hadde han gravert inn initialene i stedsnavnene for de største slagene sine. Den britiske regjering hadde gjort ham til baron og viscoum, jarl og marki etter hvert som han noterte seg for den ene triumfen etter den andre på slagmarken. Og etter slaget ved Waterloo var hertugtittelen - den gjeveste av alle - en selvfølge. Admiral Nelson endte flere grader lavere - «bare» som viscount. Det ble penger av det også. Etter de første seirene over Napoleons tropper i Spania bevilget parlamentet en påskjønnelse på 100 000 pund - eller to millioner kroner. Det var i 1812 og bare to år senere plusset parlamentet på med 400 000 pund til - åtte millioner kroner. 1 1817, da Napoleon var vel forvart på St. Helena, kjøpte regjeringen et slott på landet til ham, Stratfield Saye i Hampshire vest for London. Den ekstragaven kom på 263 000 pund - eller vel fem millioner kroner. Hvis vi anslår at pengeverdien av pund - og kroner - var minst ti ganger større dengang enn nå, så får vi kanskje en anelse om hvilke veldige summer disse nasjonalgavene representerte for helten fra Waterloo. Og som om de hadde dårlig samvittighet, kjøpte regjeringen også fri grunnen til by-huset hans ved Hyde Park - han hadde levd på leid grunn i den første tiden. Huset var opprinnelig bygd i mur, men da han ville kle det med skikkelig fasadestein, måtte han betale den affæren selv. Han beklaget seg høylydt over det. Og likevel var Wellington en mann med meget enkle vaner, både på slagmarken og i privatlivet. I felten sov han ofte i klærne han sto og gikk i, og spiste når det passet seg. Offiserene hans klaget over to ting: kald mat og opp midt på natten. Slag-kofferten hans inneholdt en feltflaske, noen forbindings­ saker og en skriveblokk for ordrer og depesjer. Men han hadde alltid med seg et lite maleri av Correggio med Jesus i Get­ semane. Han var den strake motsetning til britenes andre nasjonalhelt, admiral Nelson, både som menneske og ledertype. Nelson var en liten spirrevipp, kvikk og impulsiv både i ord og handling, ganske teatralsk og litt av en skrythals også. 213

Wellington var rolig og veloverveid, en mann av få og ganske alminnelige ord - men iskald under press. Før slaget ved Trafalgar i 1805 sendte Nelson ut sin historiske dagsorden til flåten: «England venter at hver mann gjør sin plikt!» Da Wellington inspiserte troppene sine før de braket sammen med Napoleons store armé i 1815, bemerket han til sine nærmeste: «Jeg vet ikke om de skremmer fienden, men de skremmer vettet av meg!» Nelson var dristig, offensiv - han tok sjanser og revolusjonerte krigføringen til sjøs. Wellington var defensiv av natur. Det var Napoleon som angrep Waterloo, i det ene stormløpet etter det andre mot Wellingtons linjer. «Jemhertugen» stolte på at garderegimentene - «the red squares» som han kalte dem, «de røde karréene» - skulle holde stand. Da det røynte på som verst, red han langs rekkene, løftet på den langsnutede hatten sin og mumlet: «Keep pounding, gent­ lemen!» Eller noe sånt som «ikke gi dere, mine herrer!» «Keep pounding!» Først utpå kvelden da Napoleon hadde satt inn sin egen navngjetne keiserlige garde i et siste desperat - og forgjeves stormangrep mot de britiske rekkene, ga Wellington ordre om å rykke fram. Da natten falt på, lå det 50 000 døde og sårede igjen på slag­ marken. Og Wellington hadde sittet på ryggen til «Copenhagen» i seksten timer. Han skrev en rapport hjem til London: «Vi har vunnet en min­ neverdig seier,» sto det på lappen. Så gikk han og la seg. «Jem­ hertugen» var høyt hevet både over sine omgivelser og sine med­ mennesker og brydde seg ikke det aller minste om folkesnakk. Enkelte historikere har villet ha det til at det bare var en hard maske som skulle dekke over mildere toner i den ellers så matrialske fremtoningen. Han spilte fiolin i ledige stunder, han var sønn av en professor i musikk i Dublin. Egentlig het han Arthur Wellesley, som igjen var en forfinet utgave av det mer alminnelige slektsnavnet Wesley. Hertugen var faktisk en fjem slektning av de navngjetne Wesleybrødrene som ble grunnleggerne av metodismen på de britiske øyer - John som skal ha holdt over 40 000 prekener og Charles som skrev 6500 214

salmer. Wellington, som han valgte for hertugtittelen sin, tok han etter navnet på en liten markedsby i Sørvest-England, der denne Wesley - eller Wellesley-slekten angivelig hadde sine røtter. Som skikken var blant aristokratiet, skulle eldste sønn i fami­ lien gjøre en offentlig karriere, dvs. bli politiker. I dette tilfelle endte den eldste av de ni Wellesley-brødrene som generalguver­ nør i India. Hadde han levd litt lenger ut i det 19. århundre, etter at dronning Victoria lot seg utrope til keiserinne av India, ville han fått tittelen visekonge. Nestemann i barneflokken, som var vår Arthur, gikk for å være noe tungnem, derfor skulle han bli soldat - eller rettere sagt offiser. Hans egen mor sa om ham at «han kan vel brukes til noe som har med krutt å gjøre, knapt nok det». Sammenligningen med Winston Churchill og hans vanskelige barndom og ungdom hundre år senere, ligger snublende nær. Arthurs militære karriere begynte i India, hvor storebror som britisk generalguvernør sørget for mer enn hans rimelige andel av forfremmelser. Hvordan han fikk med Napoleon å gjøre, hadde seg slik: Etter at admiral Nelson hadde knust den franske - og den spanske - flåten ved Trafalgar i 1805, måtte Napoleon gi opp tan­ ken på å invadere de britiske øyer over Kanalen. I stedet innledet han en motblokade fra de kontinentale maktene mot britene. Men Spania og Portugal nektet å være med på blokaden. Der­ med satte Napoleon i gang et av sine berømmelige lynangrep mot den iberiske halvøya og gjorde sin yngre bror Joseph Bonaparte til konge der. Britene hadde ikke noen stor stående hær, det var på havet de var sterke. Og det var britenes allierte - preusseme, østerrikerne og russerne - som måtte ta de hardeste støytene da Napoleon tok til å valse opp på det europeiske kontinent. Men etter hvert som Napoleon mer og mer vendte blikket øst­ over, fant britene på å falle ham i ryggen - nettopp i Spania og Portugal. Der kunne de bl.a. forsyne troppene sine sjøveien og gi dem beskyttelse med flåten sin. Det var denne ekspedisjonen som Wellington ble øverstkom­ manderende for. Han dro fra Cork på den irske sørkysten i 1809 med 10-12 000 mann, mer var det ikke. Han ble der i fem år, og 215

litt om senn ble Napoleons tropper drevet tilbake over Pyreneene. Felttoget endte med at Wellington tok Toulouse i Sør-Frankrike. I mellomtiden hadde Napoleon hatt sin fatale marsj mot Moskva, og det endte som kjent med at han abdiserte som keiser og endte i arrest på øya Elba i Middelhavet. Sa, da Napoleon stakk av fra Elba og prøvde å vinne tilbake Frankrike og all sin tapte ære, ble Wellington øverstkommander­ ende for de allierte troppene som i all hast ble stablet sammen for å få satt den franske oppkomlingen på plass en gang for alle. Og de to store hærførerne kom til å stå mot hverandre - for første og siste gang - tidlig en søndag morgen, den 18. juni 1815, ved den vesle belgiske landsbyen Waterloo, ikke langt fra Brussel. Napoleon hadde 73 000 mann og 250 kanoner. Wellington hadde 65 000 mann og 160 kanoner. Og det var «jemhertugen»s iskalde ro under de ustanselige stormløpene fra de franske keiserlige garder og kavaleriregimenter som til slutt avgjorde slaget - og gjorde Napoleon til britenes fange på St. Helena for resten av sine leveår. (Da Napoleon døde i 1821, brakte hoffsjefen meldingen inn til kong George IV med ordene: «Det er slutt, Herre Konge!» Hvorpå kongen, som hadde en stygg skilsmissesak gående med dronnin­ gen sin, utbrøt: «Gudskjelov, er jeg endelig kvitt henne?») Wellington ble ikke bare en folkehelt, men også en landsfader for britene etter hvert, der han red gjennom London med et allemådigst «Good morning» til alle som bukket og bøyde seg for ham. Han hadde et like nedlatende «Good morning» til pøbelen som prøvde å storme æresboligen hans da han senere ble trukket inn i de store politiske oppgjørene i tiden. Som alle store kriger hadde Napoleons-krigene skapt politisk uro i de land som var berørt. Folk var ikke lenger innstilt på å bøye seg for det absolutte kongevelde, enten det gjaldt habs­ burgerne i Wien, preusser-kongene i Berlin eller bourbonerne i Paris. Det ble krevd demokratiske reformer, det ble ropt på re­ volusjon. Selv på de britiske øyer, som til en viss grad var isolert fra voldsomhetene på kontinentet, var nye, farlige krefter på ferde i politikken. Og Wellington, som påsto han ikke hadde politiske 216

ambisjoner, hadde gått med på å skape ro og orden i landet i spissen for en konservativ regjering. Dette var i 1830-årene og radikale grupper krevde reformer i parlamentet, med utvidet stemmerett og en mer rettferdig forde­ ling av valgkretsene. Farlig oppvigleri, mente Wellington og sa blankt nei. Han sendte tropper mot demonstrasjoner i Hyde Park og ble den mest upopulære mann i landet mens disse politiske kampene sto på. Han ble pepet ut når han viste seg på gatene i London - til og med på årsdagen for slaget ved Waterloo. «En pokkers dag å velge,» mumlet han og hilste «Good mor­ ning» som ellers. Flere ganger prøvde rasende folkemengder å storme huset hans. Han måtte sette opp stål-skodder for vinduene, og beholdt dem der så lenge han levde. Men det var en personlig redelighet, en åpen enkelhet i alle hans bakstreverske meninger og gammelmodige følelser som gjorde at folk flest kunne tilgi ham, tross alt. Han hadde kalt soldatene sin «the scum of the earth» «avskum på jorden». Men han stolte på dem når det røynte på. Og hesten sin, «Copenhagen», ga han en stor militær begravelse. I sitt 73. år ble han utnevnt til øverstkommanderende over den britiske hær for livstid. Han fortrakk ikke en mine til det heller. Og han ble funnet død i en lenestol, - med et tilfreds smil om munnen, ble det sagt. Etter den andre verdenskrigen skjenket hans etterkommer, den 7. hertug av Wellington, huset hans ved Hyde Park til nasjonen. Det er museum nå. Og riktig adresse er Apsley House (pluss ikke å forglemme: 145 Piccadilly, London W. 1). Navnet har det et­ ter mannen som først bygde det - en Lord Apsley som forlengst er glemt. Og hvis det fremdeles er noen som skulle kjenne seg fristet til å se etter hva som er under fikenbladet på Achilles-statuen til Wellingtons ære inne i parken, så kan det forsikres her og nå at det er praktisk talt ingen ting.

Hyde Park fra rettersted til verdens frie ste hjørne

Menneskenes evne til å forlyste seg på andres bekostning synes å være uten grenser. I hvert fall i utgangspunktet, selv om det er fremskritt å spore. Ikke minst kan man se det på selve «folkehjømet» i London - «Speakers Corner» på toppen av butikkgaten Oxford Street, der Hyde Park begynner. Der turistene nå gjør seg lystige over kverulantene og ekshibisjonistene på smørkassene sine, moret man seg godt og hjertelig over dem som hang og dinglet fra galgene der i et halvt tusen år. Det var den store folkeforlystelsen i London til langt inn på 1700-tallet. Man mener at minst 50 000 mennesker er blitt hengt der, kanskje dobbelt så mange. Når det var virkelig stort og kjent folk som skulle dingle, kunne det være et par hundre tusen tilskuere i parken - det var som to cupfinaler på Wembley. Det ble til og med satt opp tribuner, man måtte betale for de beste plassene, nærmest opp til galgene. Det var nemlig flere av dem. Det var tre stolper, eller «trær» som man kalte dem, de sto i trekant med tverrbjelker imellom og det hendte rett som det var at man tok ni om gangen. Tre på hver bjelke. Fire i et knipetak. Tolv i slengen når det var riktig travelt. Som regel skjedde det på mandagene. Og folk pleide å samle seg allerede utover søndags ettermiddagen og kvelden for å sikre seg god plass. Det var dødsstraff for et par hundre forbrytelser, ned til det mest trivielle naskeri - barn kunne bli hengt for å stikke til seg en skje, å knabbe en høne fra lordens gods var den sikre død. Det var også verre måter å ende sitt liv på, enn å dingle fra galgetræme i Hyde Park. 218

Man kunne bli brent på bålet - det var særlig aktuelt for reli­ giøse forbrytelser, nærmere bestemt kjetteri. Og det kunne være både det ene og det andre, alt etter som det var katolikkene eller protestantene som hadde overtaket i kirken. Man kunne bli halshugget, det var mest forbeholdt de store statsforbrytelser - landsforræderne, pluss de utro konene til kong Henry VIII. Hodene ble, som tidligere fortalt, gjeme satt på staker på London Bridge og på byportene, som en anskuelig påminnelse for dem som måtte ha ondt i sinne. Men den aller verste straffen var å bli «hengt, sprettet opp og delt i fire», for å oversette det bokstavelig - «hanged, drawn and quartered». Og alt mens det stakkars mennesket fremdeles var i live. Joda, vedkommende ble løsnet fra repet mens det fremdeles var liv i ham. Så ble han skåret opp - akkurat som man går fram ved slakt av dyr. Og de indre delene, først og fremst hjertet, ble kastet på bålet som tegn på den ytterste forakt. Til slutt ble offeret partert, man kan vel gå ut fra at pinslene var over før det kom så langt - og hver av «kvartene» fordelt på byen til utstilling og skrekk og advarsel. Det var ikke noen oppløftende slutt om man tok sitt eget liv heller. Det var en hån mot Skaperen - hvorpå man ble gravd ned i nærmeste veikryss med stake gjennom hjertet. Nå kunne man også miste livet andre steder i London enn i Hyde Park, når man hadde gjort noe galt. Det hendte det var henrettelser foran trappen på St. Pauls-katedralen, Henry VIII lot som kjent konene sine og andre nære bekjentskaper halshugge innenfor mu­ rene på Tower-festningen, som en spesiell gunstbevisning. Den katolske datteren hans, dronning Mary den blodige, sendte pro­ testanter på bålet ved Smithfield, der Londons kjøttmarked skulle komme i lysere tider. Det sto på hvem man var og hva man hadde gjort. Men stort sett hadde London to faste rettersteder. Byen som sådan, innenfor de gamle bymurene, tok livet av sine på Tower Hill, en høyde like utenfor selve Tower-festningen lengst øst i byen. Pussig nok er nettopp det den andre plassen i London hvor folketalerne har det travelt. Det er på Tower Hill de holder til på hverdagene, mens de trekker over til Hyde Park på søndagene. 219

Uten at man derfor bør påstå at det er noen direkte forbindelse mellom galger og smørkasser. Retterstedet oppe i Hyde Park, vestenfor selve byen i gammel tid, var for grevskapet Middlesex som strakte seg sorn et bredt belte rundt London på nordsiden av Themsen. Det omfattet i vir ­ keligheten hele befolkningen utenfor de aller eldste deler av Lon­ don. Middlesex eksisterte for øvrig som grevskap helt fram til vår egen tid. Det ble avskaffet først for noen ganske få år siden, ved reorganiseringen av Stor-London etter den annen verdenskrig. Nå var det ikke alle som måtte bøte med livet. Ofte skjedde avstraffelsen etter «naturmetoden». En som ble tatt i å selge tynt øl, ble satt på hodet i øldunken sin. En som leverte muggent brød, eller brød som var undervektig, ble jaget gjennom byen med brø­ det rundt halsen. Fremdeles har man et uttrykk som «bakerens dusin», som er tretten. Det hendte nemlig de ga tretten brød på dusinet, for å være på den sikre siden. En som satte ut rykter, fikk øret skåret av. Og det var gapestokker på de fleste åpne plasser i byen, hvor man kunne håne og spytte på dem som havnet der for sine misgjeminger. Kaste råtne egg på dem, var populært - og det hendte at de kunne få nattpotter over hodene sine også. Og så ble de brennemerket, i pannen, for resten av livet. Det var en primitiv tid og London var en brutal by i middel­ alderen. Fengslene var som regel i selve byportene, der det var vakt i alle tilfelle. Disse portene i bymuren var massive tårn i flere etasjer, og i kjellerne hadde man fangehullene hvor forbryterne ble holdt i forvaring til de fikk sin dom. Det største fengslet var Newgate, i porten som vendte vestover. Senere skulle det bli hovedfengslet både for gamlebyen og de nye områdene utenfor, i Middlesex. Det var derfra de dødsdømte ble fraktet, på en skrang­ lende kjerre eller en ussel slede, gjennom byen - langsetter det som i dag er Oxford Street. Hånet og plaget og ledd ut hele veien. Oxford Street het Tybum Way før i tiden, selve retterstedet het Tybum og galgen ble kalt «Tybum-treet» - etter en liten elv som rant ned mot Themsen akkurat der. Den er forlengst lukket 220

igjen og blitt en del av Londons kloakkvesen, som alle de andre småelvene i byen. Det finnes en messingplate som markerer stedet nøyaktig, litt ute i gaten på Marble Arch, der «Tybum-treet» sto. Som altså var en trekant med plass til tolv om gangen, når det knep. Prøv ikke å komme ut til den, du kan bli kjørt ned i trafikken. Det var selv i beste fall en langsom, pinefull død - for det var ingen fallport, slik at de brakk nakken i fallet og døde momentant. Det kom senere. Nei, de sto på bøddelens kjerre som så kjørte unna. Og så hang de der til de ble kvalt. Det hendte faktisk rett som det var at slekt og venner av de dødsdømte sto klar til å løpe fram og henge seg i bena på dem, for å forkorte dødskampen deres. Det lå et vertshus nede i Oxford Street, der kjerrene gjorde en stans på veien så de stakkars menneskene kunne få seg en klunk til å stramme seg opp med, for det siste stykket fra Newgatefengslet til «Tybum-treet» i Hyde Park. Vertshuset kom til å hete «Siste stopp». Engang var det en dødsdømt som nektet å stoppe der. Han var avholdsmann. Nå hadde det seg slik at kongen fant på å benåde akkurat den fyren i aller siste øyeblikk. Men rytteren med det kongelige dokument om benådningen kom fram til galgeplassen et par minutter for sent. Det er et av de få autentiske tilfeller man har, der en knert på veien kunne ha reddet et menneskes liv. I et annet tilfelle nådde benådningen virkelig fram i tide - før repet var lagt rundt nakken på offeret. Men bøddelen insisterte på å få klærne hans, det var en fast tilleggsbonus utenom lønnen. Det endte med at mannen måtte løpe naken gjennom London for å komme hjem. «Galgemanns lønn» er et annet uttrykk som lever videre fra denne uhyggelige tiden, det skal være tretten og en halv pence - mer fikk han ikke for den makabre jobben sin. Og «Jack Ketch» har vært navnet på bødlene i London i mange hundre år, uansett hva de måtte hete i det virkelige liv. Den egentlige Jack Ketch gjorde jobben sin i Hyde Park på 1600-tallet, og han må ha gjort den bedre - eller verre - enn alle andre. Det var sånn man ble kjendis, tydeligvis, i en tid uten fjernsyn med pop og rock og det ville vesten i stua. 221

Det var fra galgeplassen i Hyde Park hospitalene i London fikk likene sine til obduksjon. De kunne gjøre en avtale om det med de dødsdømte selv, eller deres nærmeste - og prisen var svært ri­ melig, noen få shilling. Likvognen sto som regel ferdig ved siden av galgen. Det kunne være hjerteskjærende scener, der man måtte løfte den dødsdømte opp i løkken. Andre var utrolig kaldblodige, og var selv med på å lage show av det. En av de mest beryktede tyvene i London presterte å stjele både ring og korketrekker fra presten som skulle be sammen med ham - han viste begge deler triumferende til mengden da kjerren kjørte vekk under ham. Hva presten skulle med korketrekkeren er en annen sak. En kvinne som heller ikke var av mors beste barn - hun hadde forgiftet mannen sin og andre med - halte seansen ut i det uende­ lige, med bønn etter bønn og alskens andre påfunn. Hun hadde sett at det trakk opp med svarte regnskyer og hadde satt seg i hodet at alle de fremmøtte skulle bli søkkvåte før de ble kvitt henne. Og det ble de. Man har autentiske beretninger om at galgen var i bruk i Hyde Park allerede på 1100-tallet. Den siste offentlige henrettelsen fant sted der i 1783. Da ble galgene satt opp utenfor selve Newgate-fengslet og de dødsdømte slapp i hvert fall den lange turen gjennom byen i åpen kjerre til Hyde Park. Men det manglet ikke på tilskuere der heller. Det lå en artig pub tvers over gaten - den ligger forresten der fremdeles, selv etter at fengslet er borte. Den heter «The Magpie and Stump» «Skjæra på stubben» eller noe i den retningen. Der var det alltid fullt hus når mandagene kom, det var fremdeles den vanligste dagen for hen­ rettelser. En vindusplass i «Skjæra på stubben» kunne komme opp i mange hundre kroner, mer enn for den fineste losjen i operaen. På en travel dag kunne bøddelen i Newgate-fengslet henge opptil tyve mennesker - du kan lese om ham i Charles Dic­ kens' roman «Bamaby Rudge», der kalles han Edward Dennis. Da fengslet ble revet like etter århundreskiftet, ble det slutt på offentlige henrettelser. Deretter kom de til å foregå bak murene. Men selv da, helt fram til våre egne dager, møtte folk fram ved fengslet når det skulle skje - om ikke for annet, så for å lese det 222

korte kommunikéet som ble slått opp ved porten etterpå - om at dommen var fullbyrdet. På plassen der Newgate-fengslet sto, har man fått en justisbygning med fru Justitia - rettferdighetens gudinne - i gull på taket. Old Bailey kalles den på folkemunne, etter adressen som skal stamme fra normannertiden. Det betyr nemlig den gamle plassen foran borgmuren. Det offisielle navnet er «The Central Criminal Court». Det er tyve rettssaler der etter de siste utvidelsene, og det er i «Court Number one» de store mordsakene foregår. Det var der dommeren tok på seg den svarte hetten og sa de endelige ordene: «Og derfor skal du henge etter din nakke inntil du er død. Og må Herren være deg nådig.» Inne i Old Bailey er det stilt ut en gammel klokke, en liten håndbjelle. Den ble testamentert til Newgate-fengslet av en viss mr. Robert Dove, i 1605. Den hadde kostet ham femti pund, og den skulle det ringes med utenfor den dødsdømtes celle ved midnatt kvelden før henrettelsen. Og ringeren fra St. Sepulchre-kirken like ved skulle lese et vers som begynte slik: «All you that in the condemned hole do lie, prepare you, for tomorrow you shall die.» Slik var det så lenge det gamle Newgate-fengslet sto, det var vel ikke akkurat noe å sove på den siste natten. På den første dagen i hver ny rettssesjon blir det strødd velluktende urter på gulvene i Old Bailey. Og dommerne kommer inn med blomsterkvåster festet til den svarte silkekappen. Det var slikt man brukte for å dempe stanken fra fangene når de ble ført fram til doms fra de fæle fangehullene sine - og for å bevare dommerne mot pest og fengselsfeber, som det kaltes. Den siste store pesten som herjet London var i 1665. Den siste dødsdommen som ble avsagt i Old Bailey var i 1965. Så det er vel blitt bedre, oss mennesker imellom, både på den ene og den andre måten. Tross alt. Nå har det skjedd hyggeligere ting i Hyde Park også, utenom det fæle hjørnet hvor galgene sto. Selve navnet skal komme fra «Eia» - det lyder nesten norsk, og det har faktisk med hei å gjøre. «Hyde» som det ble til, skal ha sammenheng med «heath» altså hede. 223

Som så mye annet på de kantene hørte markene her inn under abbeden og munkene ved Westminster Abbey, og ble tatt av Henry VIII da han oppløste klostrene i 1530-årene. Han drev jakt der og fikk til og med ført opp en mur rundt dådyrparken sin, så ingen andre skulle få dele fornøyelsen med ham. Slik kom galgeplassen oppe i hjørnet til å ligge utenfor par­ ken hans. Men den ble åpnet for publikum etter borgerkrigen. Oliver Cromwell, som skulle styre landet etter stuartkongene, holdt en­ datil på å stryke med der. Det hendte sånn: Han hadde fått et fir­ spann med fyrige hester som gave - det var en av de mange tyske kurfyrstene som ville gjøre seg til venns med ham. Og så skulle han prøve dem, spent for en fin landauer, som må ha fulgt med. Cromwell syntes åpenbart det ikke gikk fort nok, han svingte pisken til de vettskremte hestene løp løpsk. Cromwell falt av vog­ nen, tømmene huket seg fast i benet hans og han ble trukket med i den ville farten. Ikke nok med det, han hadde en pistol på seg og den gikk av - skuddet gikk rett inn i låret på ham. De fikk omsider stoppet hestene og brakt riksprotektoren i hus. Hvorpå den praktiske konen hans, Mrs. Cromwell, ordnet med en rask årelating som var det probate middel for det aller meste på den tiden. Og et par dager senere var denne Herrens alvorlige mann i full vigør igjen. Hyde Park er på 360 acres, som skulle bli omlag 1 200 mål. Men egentlig er parken nesten dobbelt så stor, for den går over i Kensington Gardens som er innpå 1000 mål. For folk flest kan det komme ut på ett, og det er ikke råd å vite når man passerer fra den ene over i den andre parken. Det var på 1700-tallet, med hannoverne på tronen, at dådyrparken til Henry VIII ble utvidet med en tvillingpark vestover i byen. I mellomtiden hadde William III fått bygd Kensington Pa­ lace, lenger vekk fra Themsen, fordi han ikke hadde godt av den rå elvelufta. Og så skaffet de seg området omkring til park for det nye slottet. Dronning Caroline, konen til George II, ville gjeme ha en mur rundt denne parken. Hvor mye kunne det komme til å koste, spurte hun statsministeren, Sir Robert Walpole. «Tre kroner, Deres kongelige høyhet,» svarte Walpole. 224

«Tre?» spurte dronningen. «Den engelske, den skotske og den irske, Deres Nåde,» svarte statsministeren. Så ble det da heller ikke noen mur, hverken rundt Hyde Park eller Kensington Gardens. Da Charles II, spradebassen i den engelske kongerekken, kom tilbake fra sin landflyktighet på kontinentet i 1660, ble Hyde Park selve «strøket» for overklassen i London - av begge kjønn. I kveldstimene skulle man helst sees, til hest eller i trille, langs «Rotten Row» på sørsiden av parken, ned mot Piccadilly. Slik er det forsåvidt fremdeles, til en viss grad, bortsett fra at trillene er blitt borte med tiden. Men har man først en hest på Londons beste vestkant, er det i «Rotten Row» man mosjonerer den, for all verden å se. «Rotten Row» er en av disse artige språklige misforståelsene som britene er slike ufrivillige mestere i - fremmede språk har jo aldri vært deres styrke. Egentlig skulle det være «Route du Roi» - «Kongens vei». Naturligvis måtte det være på fransk - til ære for Charles II som hadde tilbragt en del av tiden utenlands hos selveste Ludvig XIV på Versailles-slottet. Det nærmeste folk flest i London kom til «Route du Roi» var altså «Rotten Row» - og «kongeveien» endte som «den råtne tråkka». Vi har en lignende fornøyelig engelsk forenkling av det vans­ kelige franske språk når det gjelder de berømte «beefeaters» vok­ terne på Tower-festningen. Egentlig skulle de hete «buffetiers» fordi de skulle varte opp ved det kongelige bord, de holdt til «ved buffeten». På engelsk ble de til «beefeaters» - biffspiseme - og den selsomme betegnelsen ble til og med forklart med at de fikk ekstra mye kjøtt for å bli røslige og sterke. Sine største dager opplevde Hyde Park under den berømte verdensutstillingen i 1851 - eller «Crystal Palace» - utstillingen som folk flest kalte den etter den svære glassbygningen den holdt til i. Det var et kolossalt byggverk etter den tids begreper, et blink­ ende slott av bare glass, over 300 000 glassruter tilsammen, på et skjelett av jern og stål. Mange av de største træme i parken fikk lov til å bli stående inne i den svimlende glassdomen, så romslig var dette krystallpalasset. Det ble spådd død og fordervelse, at man kunne knuse hele stasen med noen steinkast. Men man prøvde det ut, med et helt 225

garderegiment som marsjerte og stampet og hoppet og sprang i trapper og på gallerier. Stikk i strid med alle dystre spådommer ble det en dundrende suksess. Selve utstillingen omfattet over 100 000 gjenstander fra praktisk talt hvert eneste land i Europa - og Russland og Amerika med - fra lommekniver med 80 forskjellige blad til automatiske senger som veltet deg rett over i badekaret. Og en flytende kirke, spesielt konstruert for Mississippi. Det eneste større problemet var alle spurvene som kom flyvende inn fra parken utenfor og skitnet til all herligheten. De kunne jo ikke ta til å skyte dem, siden det var glass på alle kanter. Det sies at dronning Victoria i fortvilelsen spurte hertugen av Wellington om råd, han var jo vant til skytevåpen. «Spurvehauk, Deres Majestet,» svarte seierherren fra Waterloo. Det ble satt opp ekstratog fra hele landet, og ekstra skip over Kanalen, og over seks millioner mennesker så utstillingen i de fem månedene den varte. Overskuddet var så stort at man kunne kjøpe inn et stort område sør for Hyde Park, der det ene museet etter det andre kom opp i årene som fulgte, med det veldige «Victoria and Albert»-museet i spissen. Royal Albert Hall, hvor de populære Promenadekonsertene holdes hver høst, skulle også bli en del av overskuddet. Dronning Victorias gemal, den tyske prins Albert, som hadde vært den drivende kraft i arbeidet med utstillingen, fikk et storsla­ gent minnesmerke i parken, omtrent der Krystallpalasset hadde stått. Han sitter under et selsomt østerlandsk tabernakel med en bok i hånden og det er ikke Bibelen, som alle synes å tro, men ut­ stillingskatalogen. Hvilket bind vites derimot ikke, for katalogen var på fire bind, så stor var den. Selve Krystallpalasset ble senere solgt for 70 000 pund, hal­ vannen million kroner, og flyttet til Sydenham, i de sørøstlige utkantene av London. Der sto det, til det brant ned i 1936. Det var nesten 2000 fot langt - over 600 meter - og tre ganger større enn St. Paulskatedralen, så det hadde vært litt av et landemerke. Men aldri så galt at det ikke er godt for noe, sa londonerne få år se­ nere: Hitlers bomber hadde iallfall ikke Krystallpalasset å ta seg fram etter. 226

Når det gjelder folketalerne på smørkassene i Hyde Park så kom de ikke før mot slutten av forrige århundre. Og egentlig var det vel såpekasser. Også de er borte nå, man har sammenleggbare gardintrapper. Det er forbudt å ta kollekt i Hyde Park og man kan ikke bruke høyttaler. Dessuten må man vokte seg for å krenke den offentlige bluferdigheten, hva nå det måtte være blant moderne mennesker. Politiet snur seg en annen vei hvis det kan oppstå tvil. Og stort sett er det vel rett som det sies, at det er det frieste hjørne i verden - hvor skyldige og uskyldige mennesker dinglet fra trærne i gamle dager.

«Enkens sønn» og «Dirty Dick» og aldri langt til neste halvliter

Det er 70 000 offentlige hus på de britiske øyer. Og over 7 000 av dem befinner seg i London. Ordet «pub» er nemlig en forkortelse for «public house» - altså et offentlig hus. Det må ha blitt laget av folk som var så tørste og tørre i munnen at de ikke greide å si hele ordet. Og hvis noen skulle bli forskrekket over hvor mange puber det er, i London og i landet ellers, kan vi bare forsikre at det ikke har vært så få av dem på flere hundre år. Det er nå en pub pr. 1000 personer i London. På 1700-tallet var det en drikkesjappe der for hver 50. person - i hvert tiende hus omtrent. Men det er sjelden man behøver å lete lenge, selv i dag, nar tørsten kommer over en i byen ved Themsen. Ifølge den offisielle statistikk er det ikke noe sted mer enn 400 meter til nærmeste pub. Vår egen hovedstad, Oslo, måtte ha nesten et halvt tusen puber for a kunne hamle opp med London. Regnet etter innbyggertall. Det viser i hvilken grad pubene er blitt en del av det daglige liv for britene. For dem som er dårlige til bens er det steder i London hvor av­ standen heldigvis er enda mindre. I syndens kvartaler ved Piccadilly Circus og i avisgaten Fleet Street kan det ikke være 40 meter engang mellom dem. I de mest velsignede deler av gaten ligger de ofte dør i dør. Det er «The Old Cock» og «The Old Cogers», og det er «The Bell» og «The Mitre». De to siste som ligger like opp til St. Bride’s kirke, ble forresten satt i gang av selveste Sir Chris­ topher Wren mens han jobbet med den nye St. Pauls-katedralen etter brannen i 1666. Så arbeiderne hans skulle få seg en tår når de tok en pust i bakken. Derav de kirkelige navnene - «Klokken» og «Bispehatten». 228

Og det er «The Welsh Harp» og «The Falstaff» og «Ye Old Cheshire Cheese» naturligvis - man kan bli vemodig bare ved tanken. En gjennomsnittlig brite, hvis man kan tenke seg et slikt teo­ retisk vesen, drikker to hundre pints med øl i året - og en pint er litt i overkant av en norsk halvliter. Den britiske rekorden for å helle i seg en pint, altså en halvli­ ter og litt til, er 2,3 sekunder - og da går det unna. Det er også verdensrekord. For kvinner er rekorden 2,5 sekunder. Så det står bare om et par tiende-deler mellom kjønnene, hva øl angår. Det er en ung mann, Mike Shearer, som har satt seg i hodet at han skal innom hver eneste en av Londons 7000 puber før han forlater dette liv. Han begynte for fem-seks år siden, og sist vi hørte fra ham hadde han besøkt vel ett tusen av dem. Han regnet da med femten-tyve år til for å få med seg resten. Deretter kan han jo begynne forfra igjen, om han fremdeles er tørst. Og helsa holder. Det er 1500 forskjellige merker av øl å velge mellom. Til en pub trengs det to ting - øl og mennesker. Og det blir hev­ det at alkoholen ikke er det vesentligste - nei, øl og andre flytende væsker bak disken er egentlig bare et påskudd for sky, sjenerte mennesker til å komme sammen. Kommunisere med hverandre, som det heter blant sosiologer og psykologer. Det er til og med blitt påstått, kanskje helst når det går mot stengetid, at hvis alle puber plutselig skulle bli stengt for godt en dag, ville britisk kultur og åndsliv være borte den neste. Sivilisa­ sjonen på de britiske øyer ville tørke inn i løpet av et døgn. Og det er sterkt sagt i Shakespeares land. Puben er blitt britenes store suksess-historie etter at imperiet ikke er noe å snakke om lenger. Den britiske pub er blitt eks­ portartikkel også, ferdig-produserte puber blir sendt til alle ver­ densdeler. Man finner dem i Brussel og Bombay, i Tokyo og San Francisco, i Oslo og på Jomfruøyene i Det karibiske hav. Man kan velge stil og type - fra tudortiden og Henry VIII eller Elizabeth I, fra stuarttiden og Charles I eller II - og fra Victoriatiden. Det meste av inventaret leveres i plast i alle tilfelle. Men stemningen og atmosfæren, det menneskelige ved en bri­ tisk pub, selve det britiske i den, lar seg naturligvis ikke eksportere. 229

Det går på det fredelige, det fordragelige, det i dypeste forstand siviliserte ved en britisk pub. Hvis vi ser bort fra et og annet blått øye på en bitter lørdagskveld i mai når Arsenal eller Tottenham har tapt cupfinalen i fotball. På straffespark i ekstraomgangene. Nei, puben er først og fremst stedet hvor man treffer hverandre - over halvliteren - for å kunne le sammen og synge sammen, slå hverandre på skulderen når det lir på, fortelle en grov historie, kaste med pil og spille domino, spandere en ny runde på hver­ andre og sende statsministeren dit pepperen gror når verten roper på siste bestilling og lyset går. Det er så mange slags øl og det er puber i London for en­ hver smak. For sjømenn og litterater, for dokkarbeidere og poeter, for skot­ ter og irlendere og walisere, for rundbrennere og jomfruer av alle kjønn. Det er puber for gardeoffiserer og kvinnesaks-kvinner, for menn i dameklær og for damer uten klær i det hele tatt. Det er puber for politikere og forbrytere, for journalister og fjemsynsfolk som tror de er noe og for skuespillere som tror de er enda mer. Og aller mest for dem som aldri ble til noe og som vet det - og kan trenge sine halvlitere mer enn noen. Og noen puber er bare for dumme utlendinger som tror hva det skal være. Det er f.eks. den gode pub «Dirty Dick» like rundt hjør­ net fra Englands Bank, som er full av gamle katteskjeletter og spindelvev og andre uhumskheter. Onde tunger vil ha det til at det er juks alt sammen - at støvet leveres på kontrakt fra de kongelige slottene, at spindelvevet i krokene er malt av ar­ beidsløse kunstnere og skjelettene produsert i Pakistan og Hong­ kong. Dessuten fins det over et dusin slike fillefrans-puber i London, den ene mer uhumsk enn den andre - og jeg er ikke av dem som røper hvilken det er som er den ekte. Det er flere versjoner å velge mellom, angående hvem denne «Dirty Dick» virkelig var. En av historiene går ut på at det var den tapre prins Navarra, som etter sigende bare vasket seg hver gang det var total måneformørkelse. En annen utgave vil ha det til at han ikke het Richard eller «Dick» i det hele tatt, men Nathaniel Bentley. Han var en rik 230

levemann i London og det hadde seg sånn at han skulle gifte seg med den peneste piken i hele byen. Bryllupsbordet sto dekket i det fine huset hans. Men så døde bruden, like før hun skulle møte ved alteret. Dette var i 1760 og stakkars Nathaniel kom seg aldri over sor­ gen. Han lot bryllupsbordet stå som det var, stengte av huset sitt, gikk kledt i filler og unte seg nesten ikke maten. «Hvorfor skal jeg vaske meg? I morgen er jeg like skitten igjen,» pleide han å si. Da denne Mr. Bentley døde femti år senere, etterlot han seg en svær formue. Huset hans var så forfallent at det måtte rives. Men vin- og ølkjelleme ble bevart, og over dem kom puben «Dirty Dick» til å stå, slik den står i dag - med all den skitt og lort, alle de rotte- og katteskjeletter de fant etter ham. Og enten det er sånn eller sånn, ingen turist på billigtur til Lon­ don slipper unna «Dirty Dick». Tro hva du vil, lukk øynene, tenk på noe annet enn hygiene og spander en omgang til på deg og dine. Eller ta «The Widow's Son» - «Enkens sønn». Den ligger på østkanten, som alle de beste pubene i London. Da tenker jeg ikke bare på ølet, men på menneskene både foran og bak disken. Jo, det var en liten fattig enke som drev denne ølsjappen i gam­ mel tid og hun hadde en eneste sønn, som dro til sjøs. Han hadde lovet å være hjemme igjen til påske, og derfor bakte hun «hot cross buns» til ham - det er boller med kors på, som alle lager til påske. Hun hengte dem i en kurv under taket, så de skulle holde seg. Dette var for et par hundre år siden. Og kurven henger der frem­ deles, for sønnen kom aldri hjem. Moren hans bakte ferske boller til ham hver påske, så lenge hun levde. Og det er blitt tradisjon at sjømenn stikker innom «Enkens sønn» ved påsketider fremdeles, med ferske boller med kors på - til kurven under taket. Det er blitt atskillige boller med årene. Og det fins så mange måter å få seg en halvliter på. Det er de patriotiske pubene, med navn som «Hertugen av Wel­ lington». Det er 250 puber i landet som er kalt opp etter feltherren, 25 av dem ligger i London. Og minst like mange heter «Admiral Nelson» til ære for sjøhelten. Det er aristokratiske puber, kalt opp etter prinser og hertuger - slyngler og døgenikter i det virkelige liv, egentlig, mange av dem. 231

Det er pubene for kunstnere og teaterfolk og litterære personer, eller dem som tror de er det. Som «End of the World» og «Potter's Wheel» i Chelsea, eller «Verdens Ende» og «Pottemakerskiven» - for de selvopptatte typene på vestkanten. Det er spesielle puber for irlendere og skotter og walisere, for det fins hundretusener av dem også i London. Og skottene skryter, og waliserne synger og irlendeme juger, som det heter blant en­ gelskmennene. Og drikker gjør de også, alle sammen. I motsetning til engelskmennene som bare står der og drikker, etter skottenes, walisemes og irlendemes mening. Det er puber for fargede og religiøse, homofile og transvestit­ ter, puber med dunke-piano, diskotek og munnspill og med hele teaterforestillinger - puber for nesten hva det skal være, for den som er godt kjent i byen. Som «The Hole in the Wall» - «Hullet i veggen» - ved Waterloo-stasjonen. Det gjelder bare å finne hullet. Det er ikke å forglemme «The Bag of Nails» - «Sekken med spiker» - like bak Buckingham Palace, som vel ville være den nærmeste hvis Hennes Majestet dronning Elizabeth II skulle få lyst på et glass beste bitter når kveldene blir lange. For henne som for alle hennes lojale undersåtter. Det mest populære pub-navnet på de britiske øyer er forresten «The Crown» - «Kronen». Det skal være innpå 700 «Krone»puber i landet. Som formodentlig beviser at øl har med nasjonal­ følelse og fedrelandskjærlighet å gjøre også. På den annen side har «The Duke of York», ikke langt fra Ox­ ford Street, et portrett av navnefaren sin over inngangen, rammet inn i et do-lokk. Det var gjeme de nesteldste sønnene i kongefami­ lien som ble gjort til hertuger av York - etter selve tronarvingen som skulle være prins av Wales. Britene begynte tidlig, hva øl angår. Julius Cæsar som stakk innom de britiske øyer et par ganger før Kristi fødsel, kunne fortelle at folk ved Themsen brygget seg en sterk drikk av byggkorn - det skulle gjøre dem tapre i striden, sa han. Britisk øl har forsåvidt en historie som går lenger tilbake enn både konstitusjon og parlament. Det finnes en egen paragraf i Magna Charta, frihetsbrevet og 232

menneskerettserklæringen fra 1215, som slår fast for evig tid at ingen mann skulle få jukse med sitt øl uten å straffes strengt av sine likemenn. En mann som ble tatt for å servere for svakt øl i vertshuset sitt, eller ga dårlig mål, ble satt i gapestokken og ølfatene ble tømt over ham. London hadde sine offisielle øl-smakere opp gjennom hele middelalderen, som så til at brygget i byen holdt hva det lovet. Det fantes hverken te eller kaffe dengang - den slags moderne vederkvegelser kom først med de store oppdagerne av den nye verden i vest på 1600-tallet. Munkene hadde ord på seg for å være de beste bryggeme. De laget et spesielt godt og sterkt kirkebrygg for helgendagene og de store religiøse høytidene - det må ha vært omtrent som juleølet i våre dager. Dronning Elizabeth I fikk aldri ølet sitt sterkt nok. Når klokken slo seks om morgenen, inntok hun sin første krukke med øl, ofte med en solid biff til. Det ble så mange av dem, dvs. krukkene, i dagens løp at flere og flere vertshus ble kalt opp etter «Good Queen Bess», som hun het på folkemunne. Med et bilde av henne på skiltet utenfor. Hun var så misfornøyd med dem at hun ga ordre om at skiltene skulle tas ned og brennes, alle sammen. Hun ble aldri så stor, at hun kunne akseptere sitt eget utseende. Bare skilt som var malt av hennes egen hoffkunstner ble tillatt over ølsjappene. Men den gode dronning Bess var ikke nådig mot dem som helte i seg mer enn de tålte. Den svære festningen i Dover, til forsvar mot franskmennene, ble for en stor del bygd med bøter fra folk som hadde tatt seg noen glass eller mugger for mye. Når vi ber om en pint på puben og lar det bli med det - eller kanskje legger til «of the best» - så betyr det bare én ting, nemlig en halvliter med bitter. Og det var noe som kom til landet med hundreårskrigen på 1400-tallet. Britiske soldater som hadde kjem­ pet på kontinentet, hadde fått smaken på ølet der. Og der brukte man humle under bryggingen. Humle ga en litt bitter smak, sam­ menlignet med det mer søte brygget man hadde vært vant til på de britiske øyer. Slik ble humle - i små grønne klaser på klatreplanter - brakt til 233

britene. Og slik kom bitter til å bli britenes øl fremfor noe annet - for 500 år siden. Før i tiden brygget de fleste puber sitt eget øl i kjelleren. Nå er både ølproduksjonen og de fleste pubene overtatt av de store bryggeriene. De store blir større og større og sluker de små - det gjelder øl som så mange andre vesentlige ting i livet. Så sent som ved det siste århundreskiftet var det fremdeles over tusen bryggerier i landet. Og det var om lag 10 000 forskjellige merker av øl. Nå er det mindre enn hundre bryggerier igjen, verd å nevne. Og de seks største av dem eier over halvparten av alle pubene i lan­ det. Pubvertene er ansatt av bryggeriene og i slike «tied houses» - «bundne hus» - som pubkjedene kalles, er det forutsetningen at de bare selger øl fra sitt eget bryggeri. Det største bryggeriet i landet driver over 10 000 puber på denne måten. Hvis man vil ha mer øl - dvs. flere slags øl - å velge mellom utover kvelden, må man finne «a free house» - «et fritt hus», en pub som altså ikke er bundet til et bestemt bryggeri, men kan by på det beste fra dem alle. Det er fremdeles noen tusen igjen av disse frie pubene også. Noen mennesker er nøyere på halvliterne sine enn andre. Det er i de senere år oppstått en organisasjon med tusener av medlemmer som kaller seg CAMRA - det står for «Campaign for Real Ale», altså kampanjen for virkelig øl. De hevder at det er en fornærmelse mot britenes øl å servere det fra jemtønner, flasker og bokser. Nei, trefat må det være, og det er et minstekrav. Dessuten blir det mer og mer kullsyre og skum, og mindre og mindre byggmalt og humle i ølet, sier forsvareren av den gode, gamle trebutten. «Ale» er den ekte nasjonale drikken, «Beer» er det moderne rapevannet. Det er forbudt for medlemmer av CAMRA å røre øl på flaske eller boks, så sant det fins puber med fatøl innenfor en mils omkrets. Hvis de må enda lenger av lei for å finne skikke­ lig øl, blir det tilgitt om de faller for en flaske eller boks un­ derveis. I betraktning av tallet på puber og mengdene av øl er det for­ bausende lite fyll å se blant vanlige briter. Men det var en tid da de nærmest drakk seg fra sans og samling - ikke på øl, men på 234

gin. Det skjedde på 1700-tallet og det nasjonale fyllekalaset varte i et halvt hundre år. På den tiden hadde velstående borgere vennet seg til å impor­ tere brennevin fra utlandet - særlig var gin fra Holland på moten. Og i 1690 bestemte William III at alle borgere skulle ha rett til å lage sitt eget brennevin, når de bare ga varsel til myndighetene om dette. Denne William III var jo selv hollandsk og hadde vært statthol­ der i Nederlandene, som det het den gangen - før han ble engelsk konge fordi han var protestant. Det varte ikke lenge før London holdt på å renne over av hjem­ mebrent gin. Folk fremstilte mer enn de kunne drikke unna selv og brennevinssjapper sprang opp overalt - det var jo blitt lovlig, så hvorfor ikke. De ble kalt «gin palaces» - «ginpalasser». Det ble til og med solgt brennevin fra kjerrer i gatene, man kunne drikke seg snyt full for noen få øre. Mens fylleriet var på det verste, i 1730-årene, viste en opptel­ ling at det var nesten 2000 bryggerier og brennerier i London, 6000 ølhus og nesten 9000 brennevinssjapper. Hvert sjette hus i byen var en pub, «et offentlig hus», hvis disse tallene virkelig holdt stikk. I denne tiden var det dobbelt så mange dødsfall som fødsler i London, og historikerne mener det var det overstadige fylleriet som hadde skylden. Men så, fra midten av dette våte århundret, tok det til å bli bedre igjen. Politikerne innså at det bar helt galt av sted, og innførte li­ sens og store avgifter til staten for dem som ville lage brennevin. Alle som ville drive pub, måtte ha vandelsattest, godkjent av både prester og dommere. Det ble færre «offentlige hus» og mindre drikkfeldighet - ikke minst fordi øl, britenes gode gamle bitter, kom til heder og ver­ dighet igjen. Med den strenge, dydige dronning Victoria på tronen i meste­ parten av det forrige århundre gjorde den pene, borgerlige søm­ meligheten sitt inntog i pubene også - og mye av den har holdt seg til våre egne dager. Over hver eneste pub skal det etter loven henge et skilt med et bilde som klart og tydelig illustrerer navnet. Og når det kan virke 235

litt banalt, slik det gjeme gjør - som kunstverk betraktet - så har også det sin forklaring. For riktig lenge siden, skal vi si på 1200-tallet, kunne de fær­ reste mennesker lese og skrive. Derfor ble det utstedt en kongelig forordning om at alle vertshus i landet måtte ha et stort, firkantet skilt over døren som viste at her var det mat og drikke å få - en rød løve eller en hvit hest eller en svart ravn var populært i den første tiden. Slik utviklet det seg, fra dyr og fugler til alle slags merkverdige navn og skilt og alle slags selsomme påfunn i pubene. Det er puber med fastboende spøkelser, som om selv skrømt kan trenge en tår å styrke seg på. I «The Grenadier» «Grenaderen» - like ved Hyde Park, der den kongelige garden har kvarterene sine, sitter det av og til en blodig soldat fra Napoleonskrigene med hodet under armen nede blant tønnene i kjelleren. Ingen vet hvorfor han gjør det eller hvordan man kan være ute etter øl i en slik tilstand. Men det er også noe man venner seg til. Det er puber med mord til og med. I «The Blind Beggar» - «Den blinde tiggeren» - i Whitechapel ute på den skumleste østkanten skjøt Londons gangsterkonge Ronnie Kray en fyr som tok seg et krus ved disken for noen år siden. «La meg få gjøre opp,» sa Ronnie og fyrte løs fra kloss hold. Han sitter inne på livstid nå, så det er vel ikke så farlig lenger om en skulle stikke innom «Den blinde tiggeren». Mange gjør det faktisk, for å ha stått akkurat der Ronnie sto da han gjorde opp. For det makabre blandet med kveldsstemning på Themsen an­ befales gjeme «Prospectof Whitby» nede i de gamle dokkene ved Wapping. Navnet har den fra en kullbåt som pleide å legge til der, Whitby er en by på østkysten i nærheten av Newcastle. «Prospect» er som skapt for en kald halvliter på en varm kveld - det er som å klinke med Henry VIII, for han skal ha vært med på mangt et lystig lag i denne mørke, tjærebredde tudor-puben. Oppe fra balkongen som stikker ut over Themsen, kan du se rett bort på «Execution Dock» - «Henrettelsesbrygga» - der sjørøvere og elvepirater ble hengt for sine forbrytelser. Og hang der og dinglet fra brygga til tre høyvann var gått over dem . . . Her er det bare å be om en beste bitter til, og glede seg over at verden har forandret seg til det bedre, tross alt. Det er gått ut med sagmuggen på gulvet og med spyttebakkene 236

i hjørnet på de fleste puber. Den åpne kullpeisen er borte, det er kommet sentralvarme og gulvtepper, bord og stoler til og med, tydeligvis kjøpt på auksjon. Men de har nå fremdeles en målskive for pilkasting nesten overalt - og helt sikkert en forhistorisk do ute i bakgården som kommer vel med når det blir mange av halvliterne. Det sies om den virkelig gode pub at du kan reise vekk i ti, tyve år og de samme menneskene sier hallo til deg når du kommer til­ bake. «Og åssen står det til?» Og verten bak disken tar til å pumpe i glasset ditt, uten å vente på ordren, det samme som sist. Britene selv snakker sjelden om «pub» og «public house» de stikker for sin del innom «the local». Det er som ordet sier «den lokale» - med det mener de sin egen hjemlige, faste pub på det nærmeste hjørnet. Der kom vi endelig fram til det, en pub har med nærhet å gjøre for britene, og den menneskelige kontakt som er minst like viktig som ølet. Som regel er det slett ikke noe spesielt ved den lokale puben på hjørnet. Ingen mord, ingen boller eller katteskjeletter i taket, ingen utsikt til galger, ikke så mye som et spøkelse. Bare Fred urokkelig bak ølpumpene, en forsoffen hund eller katt mellom bena og et toalett i bakgården som skulle vært forbudt av helsevesenet. Pluss det viktigste av alt: noen venner og kjente fra nabolaget. Så spanderer man på hverandre for å vise at man har da folke­ skikk. Og snakker om regnet og tørken og resten av været. Om hvor dyrt det er blitt og hvor ille det er ellers også. Til Fred bak disken blunker med lyset og roper «Time, gent­ lemen, please!» Da er tiden inne til å drikke ut og gå hjem og legge seg. Det er visst ikke skjedd noe som helst i grunnen, verden er den samme stort sett, med alle sine fortredeligheter. Men kanskje litt lettere å leve med likevel, i fredelig lag med noenlunde bra men­ nesker. Aldri så lite lettere. Oppe på hjørnet hos Fred. I «Den røde løve» eller «Den sorte svane» og «Den springende rev». Og hva de nå heter, samtlige 7000 puber i byen ved Themsen.

Under Hitlers bomber «London can take it!»

En by har sine luner og løyer, sine vaner og manerer - sin egen personlighet, når det kommer til stykket. Og det er når det røyner på, at den viser hva den er verd. Når det står om livet. London var vel blitt litt stor på det med årene, opptatt med å ha det godt og være det selvfølgelige midtpunkt i det mektige britiske verdensrike. Det var slett ikke noe krigersk over byen ved Themsen da det gikk mot alvorlige tider i 1930-årene. En tysk oppkomling, Adolf Hitler, hadde begynt å ta seg til rette i Europa. Og britenes leder, en lang, tynn mann med paraply, Neville Chamberlain, var villig til å strekke seg lenger og lenger overfor den tyske diktatoren - for å slippe en ny verdenskrig. Ved Oxford-universitetet, hvor britenes politiske ledere tradi­ sjonelt hadde fått sin utdannelse, stemte et klart flertall av studen­ tene for en resolusjon om at konge og fedreland ikke var verd å kjempe for. Og Chamberlain ble hyllet inne i Downing Street da han kom tilbake fra nok et ettergivende møte med Hitler - denne gang om Tsjekkoslovakias fremtid. Han viftet til folket med en liten lapp og kunngjorde at det be­ tydde «fred i vår tid». Men sommeren 1939 ble det klart at den store krigen ikke var til å unngå likevel. Hitler nøyde seg ikke med Tsjekkoslovakia, det var tydelig at Polen kom til å bli det neste landet på den svarte listen hans. Og med Polen hadde Storbritannia en militær hjelpeavtale, en forsvars-allianse. Hvis Hitler gikk løs på Polen også, kunne selv ikke en Chamberlain holde britene utenfor. De tok til å grave løpegraver i Hyde Park. Det ble delt ut gass­ masker. Det ble lagt planer for evakuering av kvinner og barn fra London. 238

Regjeringen hadde liggende foran seg en hemmelig rapport, utarbeidet av imperiets forsvarsstab, der den prøvde å forestille seg hvordan en ny verdenskrig ville utvikle seg. Og det man i ut­ gangspunktet gikk ut fra, var at Hitler først og fremst ville bombe London sønder og sammen - for dermed å knuse britenes vilje til motstand med et voldsomt og avgjørende slag mot selve hjertet i nasjonen. Rapporten slo fast at tyskerne var totalt overlegne både når det gjaldt bombe- og jagerfly, at de ville sende sine luftflåter over Nordsjøen, tilrive seg kontrollen i lufta over de britiske øyer og la bombene regne ned over London, dag og natt, - uavbrutt, i minst et par måneder. Det sto faktisk svart på hvitt i denne prognosen fra imperiestaben at man måtte regne med minst 600 000 døde i London i de første 60 dagene av denne krigen. Og den britiske hovedstaden ville dø med dem, som by. Det ville bli over en million sårede også, som trengte behand­ ling på sykehus. Men sykehusene ville være bombet sønder og sammen med resten av byen. Slik var utsiktene da sommeren gikk over i høst, 1939. Det var arbeiderpartiet som hadde den politiske makten i London på den tiden, dvs. satt med flertallet i grevskapsrådet som sto for styre og stell i byen. Og ordføreren var en liten cockney, Herbert Morrison - bare 'erbie på folkemunne. Han tok den dystre rapporten så bokstavelig at han fikk laget ti-tusener av pappkister, så man i hvert fall hadde noe å legge ofrene i når dommedag braket løs over dem. Det ble til og med gravd svære hull i jorden, i utkanten av byen, under navn av «militær anleggsvirksomhet» - som kunne ta imot dem. Svømmebassengene i byen ble stengt «for reparasjon» - i virkeligheten ble de brukt til lagring av alle pappkistene. Den 1. september 1939 hadde tyske arméer gått løs på Polen. Den 3. september utløp det britiske ultimatum til Hitler - om at dersom tyskerne ikke innstilte fiendtlighetene, var det krig mel­ lom Tyskland og Storbritannia. Hitler verdiget ikke Chamberlain et svar. Og den andre verdenskrigen var i gang. Samtidig gikk ordren ut om å evakuere London. Skolebarn først - over en million av dem. Så kvinner med små barn og alle kvinner som ventet barn - det ble en halv million til. 239

Det var en gigantisk operasjon, en folkevandring. Men på fire dager hadde man greid det. For en gangs skyld var britene forbe­ redt. Det gikk innpå fem tusen evakueringstog med barn fra Lon­ don i disse skremte dagene. De røde bussene ble også tatt i bruk, til steder som ikke var så langt unna. Barna kom marsjerende i skoleklassene sine, med en merke­ lapp rundt halsen. Noen sang. Men flere gråt. Før det var gått en uke, var de spredt ut over hele landet - bare ikke sørover, nedover mot Kanalen. For der skulle jo den tyske invasjonen komme, når London var utslettet. Tvertimot, et par hundre tusen kvinner og barn ble evakuert fra sørkysten også. Folk med penger og innflytelse prøvde å få koner og barn over til Amerika like godt først som sist. Passasjerskipene til De for­ ente stater hadde vært fullsatt hele sommeren og var overbestilt så langt fremover noen kunne se. Og britene ventet ikke bare bomber, men gass. De husket reds­ lene med giftgassen på vestfronten i den første verdenskrigen. Det var delt ut nesten førti millioner gassmasker i månedene før krigsutbruddet, da man tok til å ane hvor det bar hen. Folk var lært opp til å bruke dem, gjennom kringkastingen, på skolene. Det var gassmasker selv for spedbarn. For hunder til og med, men de måtte importeres fra Tyskland! Britene gikk på fotballkamp med gassmaske. De danset med gassmaskene over skulderen. Samtidig ble hospitalene i London nesten tømt for pasienter. 150 000 senger ble gjort klar til å ta imot sårede når flyangre­ pene tok til. Det er lett å le etterpå. Eller å spandere på seg et smil - av det skjeve slaget, i dette tilfelle. For det som skjedde, var at det ikke skjedde noen verdens ting. Den første flyalarmen gikk riktignok i London bare noen timer etter at krigsutbruddet var et faktum. Men det var falsk alarm. Og så ble det stille, uke etter uke, måned etter måned - både i London og ellers på de britiske øyer. På vestfronten til og med, der et britisk ekspedisjonskorps hadde gått i stilling, sammen med franskmennene - akkurat som i første verdenskrig. På revyscenene i London spøkte man med de alvorlige tidene. «Hvordan greier du deg i krigen?» spør én. «Hvilken krig?» svarer den andre. Det var slikt man lo av denne første krigs vinteren. 240

Det var en juksekrig, som man kalte den - «a phoney war». Så lenge det varte. Den svære evakueringen av London ble forsåvidt aldri avblåst. Men barn og mødre tok til å drive tilbake til London igjen - de ville hjem. Ved juletider var det nesten ikke noe igjen av hele ut­ flyttingen. Folk la gassmaskene sine i skapet - og lot dem bli der. Men så, da våren kom, slo Hitler til igjen - i april 1940. Først nordover mot Danmark og Norge. Så, i mål, vestover mot Holland, Belgia og Frankrike. De allierte linjene ble brutt, man opplevde for første gang moderne lynkrig på kontinentet. De tyske panserarméene støtte fram til Kanalen og de britiske troppene måtte komme seg hjem - hvis det lot seg gjøre. Det ble kalt et mirakel at de greide det. Over 300 000 soldater ble evakuert fra Dunkerque på den franske kysten - i hundrevis av store og små skip over Kanalen. Selv skrøpelige lystbåter langt oppe i Themsen dro ut og ble med. Det ble den største rednings­ aksjonen verden hadde opplevd. Britene sto alene igjen på skansen mot Hitler - for den frie verden i vest. Russerne hadde en vennskapsavtale med fyren. Amerikanerne var ennå ikke kommet aktivt med på britenes side. Chamberlain hadde måttet gå av som statsminister etter det mis­ lykte allierte felttoget i Norge. Og Winston Churchill hadde endelig overtatt som britenes le­ der. Ingen hadde advart, mer enn han, om det som ville komme. Han kunne bare love dem blod, svette og tårer. Men han la til at Storbritannia aldri, aldri ville overgi seg. Og nå kom de tyske flyene, som imperiets forsvarsstab hadde spådd i den hemmelige rapporten sin. I store svermer over Kana­ len, fra morgen til kveld - det var ikke lange veien for dem, fra de nye støttepunktene i det okkuperte Frankrike. Først prøvde de å slå ut alle flyplassene i Sør-England. Hitler ville knekke det britiske luftvåpen - Royal Air Force - en gang for alle, så han kunne gjøre landgang med arméene sine. Til det trengte han herredømme i lufta. Sommeren 1940 ble det sluppet 70 000 bomber over Sør-England. Men Royal Air Force hadde fremdeles sine jagere i kamp - Hurricanes og Spitfires - selv om det minket stygt på dem, som 241

luftslagene raste over Englands sommerlige himmel dag etter dag. Heldigvis kjente Hitler ikke til hvor ille det var. Og tyskernes egne tap var heller ikke akseptable i det lange løp. Dermed gikk Hitler løs på selve London. Hvis han ikke kunne få has på RAF, skulle sivilbefolkningen få det i stedet. Det første store flyangrepet mot London kom den 13. august 1940. Over fire hundre mennesker ble drept, nesten to tusen al­ vorlig såret. Tusenvis av bygninger ble ødelagt. Og det var ikke en eneste brukbar jernbanelinje ut av byen sørover. De kom til å kalle det «Hitlers Blitz». Og mens den raste på det verste, med ustanselige angrep utover høsten, var det færre enn halvparten av menneskene i London som sov i sine egne senger om natten. Flere hundre tusen vandret med klær og matpakker til undergrunnsstasjonene om kvelden, kjøpte seg en plattformbillett til ti øre og lå tett i tett på perronger og plattformer - selv i rulle­ trappene. Måned etter måned. Det ble regnet som de sikreste stedene i byen. Men det stemte ikke alltid. Undergrunnstasjonen ved Englands Bank fikk seg en fulltreffer en natt og flere hundre mennesker mistet livet. De som ikke bodde inne i sentrum av byen, og som hadde sin egen vesle hageflekk, fikk seg et lite jemskur der - hvor de kravlet inn for natten. De kaltes «Anderson-shelters» etter innenriksmi­ nisteren, Sir John Anderson. De besto av seks jemplater som var bøyd innover på toppen, og ble boltet sammen øverst - tre plater fra hver side. De ble satt ned i et halvmeterdypt hull i bakken, og etter forskriftene skulle de dekkes over med minst en fot jord. Disse jemskurene var to meter lange og halvannen meter brede. Hvis man sto oppreist skulle det være plass til seks personer, men det var soveplass til bare to. Og rått og vått var det, nede i hullet. Men de tålte nesten hva det skulle være, unntagen en fulltreffer naturligvis. Det ble over to millioner slike primitive tilfluktsrom etter hvert. De står og ruster mange steder i Londons bakhager, den dag idag. Folk som bodde i blokker og leiegårder, uten hager å grave seg ned i, måtte nøye seg med et luftvembord i stua. Det hadde en solid jemplate på toppen og ble brukt som et ganske alminnelig bord til daglig. Med det var tykk jern-netting på sidene, og inn i dette buret krøp de for natten - høsten 1940. 242

Det var måneder med total innsats, da London satte ryggen til og måtte ta det som kom. Men så sa de da også at London kunne ta d e t. .. «London can take it!» Det var ille, og tapene var store og bitre. Man måtte ty til massegraver etter de verste nettene. Men pappkistene til «'erbie» Morrison ble ikke brukt. Utover høsten 1940 ble over 13 000 mennesker drept i London - og innpå 20 000 fikk alvorlige skader. Den verste natten mistet nesten 1500 livet. Det hendte at flere kilometer av dokkene ute på Londons østkant var én, sammenhengende brann. For hvert menneske som strøk med, var det 35 som mistet hjemmet sitt. Fra september 1940 til mai 1941, da det verste var overstått, ble over en million hus ødelagt eller skadet i London. Hver femte person, dvs. nærmere to millioner londonere, var uten tak over hodet, i kortere eller lengre tid. Det var slett ikke uvanlig at folk måtte flytte seks-åtte ganger i denne tiden. Den verste natten av dem alle, hva materielle ødeleggelser og umistelige tap av bygninger angår, kom mellom jul og nyttår - nærmere bestemt søndag den 29. desember 1940. Det var da «the City of London» - nesten hele gamlebyen - gikk opp i flammer. Det var den natten da brannmennene pumpet Themsen tom for vann. Og likevel nyttet det ikke. St. Pauls-katedralen ble reddet, men bare såvidt. «Her kan vi bare be,» sa folk mens brannbombene regnet ned over det mektige gudshuset. «Ta en bøtte med sand og gå løs på dette svineriet,» ropte domprosten. «Så får dere heller be mens dere løper!» Selv på vanlige søndager var det lite folk i de gamle bydelene i City. Og nå, i romhelgen, var det nesten ikke mennesker tilbake. De hadde dradd vekk fra London, til slekt og venner på mer fre­ delige steder hvor de kunne hvile ut litt fra de ustanselige bom­ beangrepene. De regnet naturligvis med at også de tyske flygerne tok seg litt fri i julen. Men det gjorde de slett ikke. De første bølgene kom innover langs Themsen allerede tidlig på kvelden. Brannbombene drysset 243

ned, tusenvis av dem, over de trange gatene i City med Christo­ pher Wrens kirker, de gamle laugshallene, St. Pauls-katedralen og Englands Bank. Angrepene fortsatte hele natten. Det freste og knitret overalt i gamle London. Og snart tok brannene til å bre seg, slå seg sammen i veldige ildflak over hele gater og kvartaler. Flammehimmelen kunne sees 50 kilometer borte, det var nesten som den store brannen i 1666 om igjen! Og ingen folk til å slukke, i hvert fall på langt nær nok. De fri­ villige brannvaktene som ellers gikk sine runder med håndpumper og sandbøtter, feiret jul på landet. Akkurat den natten var det også et uvanlig lavt tidevann i Themsen. Brannmannskapene som hadde lagt ut pumpene sine langs elven, fikk snart ikke annet enn miserabelt sølevann i slangene. Etter hvert ble det bare noen små, sørgelige gulp. Til slutt stoppet det helt opp. Themsen var tom! Og rundt St. Pauls-katedralen brant det videre på alle kanter. Det store korset på toppen av kuppelen lyste over flammehavet det var betagende skjønt midt i all fordervelsen. Kirken hadde fått en fulltreffer selv, en sprengbombe hadde gått halvt gjennom kuppelen, brannbomber lå og freste i hullet den hadde laget og blytaket tok til å smelte. Det var da brannmannskapene ba mens de løp. Kuppelen på St. Pauls-katedralen hviler på svære forstøtninger av trebjelker. Hvis bombene og ilden trengte ned til dem, var den fortapt. Etterpå ble det snakket om et mirakel, for brannfolkene på­ sto at de i hvert fall ikke hadde hatt noe med det å gjøre. De kom ikke så langt opp i kuppelen, der brannbombene freste og den store tidsinnstilte sprengbomben lå og tikket, halvveis inne i blytaket. Men faktum er at brannene sluknet. Og sprengbomben falt ned - utenfor kuppelen. Uten å eksplodere. Men resten av gamle London - selve hjertet i byen ved Them­ sen - var et sørgelig syn, med rykende ruinhauger fra Fleet Street like til Tower-festningen. Over tyve av kirkene som Christopher Wren hadde bygd etter brannen i 1666, var brent ut og sto der 244

som svarte, tomme skall mellom branntomtene. Over halvparten av de vel førti laugshallene strøk også med. Winston Churchill var rasende. Han kalte inn regjeringen til ekstraordinært møte dagen etter og utstedte en ordre med øyeblik­ kelig virkning om at det heretter ville være en kriminell handling å la en bygning i London stå ubebodd eller ubevoktet noe øyeblikk på dagen - eller natten. Brannvakter måtte alltid være for hånden. Den store amerikanske krigsreporteren Ed Murrow gjorde seg klar til å gå på lufta nettopp som man trodde St. Pauls-katedralen var fortapt. Han hadde skrevet ned ordene han ville åpne sendin­ gen med: «I kveld har bombeflyene til Hitlers Tyskland ramt London hvor det gjør mest vondt - i hjertet! Og den kirken som betyr mest for menneskene i London, er borte. St. Pauls-katedralen tårnende over britenes hovedstad med sin mektige kuppel, er i ferd med å brenne ned til grunnen mens jeg snakker til dere nå . ..» Han slapp å si det, heldigvis. I stedet kunne han slutte meldin­ gen sin med: «Men St. Pauls-katedralen står der fremdeles.» «Hitlers Blitz» skulle komme til å vare hele vinteren, helt til han gikk løs på Sovjetunionen i stedet - sommeren 1941. Det var svære angrep utpå våren også. Og det var sporadiske angrep mot London helt til krigens slutt, forsåvidt. Men avgjørelsens dag var, etter britenes mening, den 15. sep­ tember 1940. Da kunngjorde Royal Air Force at tyskerne hadde mistet 185 fly i angrepene mot London - på denne ene dagen. Ved senere kontroll skulle det vise seg at så mange var det nok ikke, det virkelige tallet var under halvparten. Men det er ingen tvil om at det var en svart dag for det tyske flyvåpenet - så svart at Hitler innerst inne antagelig måtte innrømme at slaget om Storbritannia var tapt. I hvert fall avblåste han invasjonen mot de britiske øyer. London tok til å leve igjen og landets ledere fikk pusterom til å tenke fremover også, for første gang siden slaget om Storbritan­ nia - «Battle of Britain» - tok til. Ruinhaugene i London - fjorten millioner tonn med stein og jord og rusk og rask - ble brukt til å lage rullebaner på fly­ plasser som nå sprang opp over hele Sør-England. Churchill 245

satset på at amerikanerne ville komme til hjelp, før eller se­ nere. Ruiner hadde London nok av, særlig på østkanten. Det var om­ råder der som var så fullstendig rasert av bomber, at det var umulig å vite hvor gatene hadde gått. En hel bydel, Silvertown, ble gjort til øvelsesplass for gatekamper. Hitler hadde vært ute etter å knekke folkets moral, dets vilje til å holde ut og slå tilbake. Og han hadde trodd at fattigfolk i slum­ men, ute i Stepney og Whitechapel på den usleste østkanten, ville gi seg først - fordi de hadde minst å kjempe for. Han tok grundig feil, der også. London var totalmobilisert. Guttunger, menn som var erklært ikke stridsdyktige og gamlinger havnet i heimevern og branntjeneste. Kvinnene var på ferde med ambulanser, sykehjelp, kantiner og nødtjenester av alle slag. Kvinnene viste seg - som alltid - mer anvendelige enn menn når det var livet om å gjøre. Da heimevernet manglet folk og ba om frivillige, meldte det seg en kvart million - på en dag. Håndpumper og sandposer ble det viktigste våpen mot brann­ bombene som drysset ned - ofte hundrevis av dem, i svære klyn­ ger, over ett eneste kvartal. Tre fjerdedeler av bombene ble sluk­ ket før de fikk gjort noen skade. De var som glødende, sprakende pinner, en fot lange, et par tommer tykke og en kilo i vekt. London tok dem nokså selvfølgelig etter hvert, selv det ble en vanesak. Det hendte folk på pub om kvelden gikk ut og slokket brannbom­ ber i strøket med en halvliter øl. Opprømt og ute etter litt moro på hjemveien kunne de sparke de fresende tingestene mellom seg i gatene. «Det var vår fineste time,» sa Churchill om skjebneåret da bri­ tene sto alene og London måtte ta det som kom. Og tok det, uten å klage. Eller å skryte, da det hele var over. Britene tok faktisk til å tro, i fullt alvor, at det til og med gikk an å vinne denne krigen. Fra det britiske kringkastingsselskapet BBC gikk V-signalet - morse-tegnene for bokstaven «V» som har samme rytme som begynnelsen på «Skjebnesymfonien» av Beethoven - ut fra London til alle de okkuperte land i verden. «V» for «Victory» - seier. Det tok omsider til å gå den rette veien. Men det kom ikke gra246

tis. Det var mangel på alt. Man trengte aluminium til nye jagerfly - og det ble svære hauger av gryter og kar på innsamlingsplassene i gatene. Folk ga og ga. Man trengte jern og stål til kanoner og panservogner - og de kom bærende med jemstakittene og hage­ portene sine. Buckingham Palace var først ute. «Grav for seieren» ble slagordet - og parkene ble endevendt. Parsellene dukket opp overalt hvor det var noen ledige kvadrat­ meter - de fineste gressplener ble ofret for matauk. Det var samleplasser for brukbart avfall og skrot av alle slag - for metall og skyller, for filler og ben, flasker og papir. Kvinnene ble bedt om å melde seg til tjeneste på landet. Det var akutt mangel på arbeidskraft på bondegårdene etter at bøndene og sønnene deres måtte inn i de væpnede styrkene. Det dyrkede arealet gikk likevel opp med femti prosent under krigen - og pro­ duksjonen av kom og poteter økte til det dobbelte. Guttunger under vernepliktig alder - 18 år - ble frivillige i gruvene. Det gikk ut beskjed om at det ikke måtte brukes mer enn fem tommer med vann i badekarene - knapt nok en halv fot i bunnen. Selv kongefamilien bøyde seg for det. Det ble et liv fra punkt til punkt på rasjoneringskortet. Det ble sagt - og det var mer enn en spøk - at det var så lite kjøtt og så mye brød i pølsene at det kunne bli hipp som happ om man brukte sennep eller marmelade på dem. Den mest alminnelige kaken under krigen het «ingentingkaken» - «The Nothing Cake» - fordi det ikke var noe i den. Sukkerglasur på bryllupskaker var forbudt ved lov. Kakepynten besto av voksblomster. Og fem kroner var maksimum for måltider på offentlige spisesteder. Det sprang opp folkerestauranter der man kunne få en typisk middelklassemiddag for elleve pence - under en krone. Gater og kvartaler gikk sammen i griseklubber - de samlet opp matrestene sine til grise-holdet og delte kjøtt og flesk og blod og ben når slaktetiden kom. Det var høns i uthusene og kaniner i de fleste bakhagene. De kongelige stallene ble åpnet for utbombede hester - det var fremdeles 40 000 hester i London da krigen tok til. Etter hvert flyangrep måtte vokterne ved Londons dyrehage i 247

Regent's Park ut med børse for å se om noen av de ville dyrene hadde sluppet fri. Det hendte de fant apekatter og sebraer på en helt annen kant av byen. Ormer og slanger hadde man avlivet, for sikkerhets skyld. Fisk døde i akvariene og undulater og papegøyer strøk med av sjokk i burene sine når det braket løs over dem. Og det var tusener av hjemløse hunder og katter i ruinene. «Spar på brenselet, stikk over til naboen,» het det. Britene har aldri blitt så godt kjent med hverandre som i krigens bitre år. Av 33 millioner briter i alderen 14-64 år var 23 millioner di­ rekte knyttet til krigsinnsatsen - i styrkene, sivilforsvaret eller rustningsindustrien. I ammunisjonsfabrikkene var 80 prosent av arbeiderne kvinner. Det var stunder i den svarteste fortvilelse. Etter et hardt bom­ beangrep mot West Ham, på østkanten av London, ble over 500 kvinner og barn tatt inn på en skole i nærheten. Neste natt fikk skolen en fulltreffer og alle omkom. Under et flyangrep midt i rushtiden oppsto det panikk i rulle­ trappene på undergrunnsstasjonen i Bethnal Green, også på øst­ kanten. Hundrevis av mennesker tumlet hulter til bulter nedover de bratte trappene, strømmen ovenfra var ikke til å stanse - og 178 omkom. Kvalt, av mangel på luft. Men det var øyeblikk med kjempeflaks også. En av de svære tyske luftminene som ble sluppet ned i fallskjerm, ble hengende og dingle et par meter over gaten i Fleet Street, rett utenfor nyhets­ byrået Reuter. Slike luftminer laget kratere som var flere hundre meter store, de kunne jevne mange kvartaler med jorden i et eneste kjempesmell. I dette tilfelle hadde fallskjermen huket seg fast i ledningene til trolleybussene i avisgaten. Redningsmannskapene firte bomben pent ned på en lastebil og kjørte den vekk. Så enkelt kunne det være. Og folkene i Reuter var fornærmet fordi de måtte stanse arbeidet og gå i dekning, mens det sto på. Disse kjempebombene var som regel tidsinnstilt. Det svære hullet etter bomben, da den virkelig gikk i lufta - på et ufarlig sted ute ved Themsens munning - ble senere brukt til konstruksjonen av flytebrygger forden allierte invasjonen i Frank­ rike sommeren 1944. 248

Britenes humor lot seg heller ikke fornekte. En butikk fikk hele fasaden sprengt vekk en natt. Neste morgen sto det på plakater: «Bare kom inn. Mer åpent enn vanlig!» Men en krig har også sine tåpeligheter og sin urettferdighet - av og til av det nesten perverse slaget. Da frykten for en tysk invasjon var på det sterkeste sommeren 1940, gikk det ut ordre om at alle utenlandske statsborgere skulle tas i forvaring. Uansett. Og uten persons anseelse. Om lag 30 000 mennesker ble tatt. I første omgang havnet de i nærmeste fengsel, senere ble det opprettet intemeringsleirer for dem på Isle of Man i Irskesjøen. Men storparten av disse utlendingene, tre fjerdedeler av dem, var politiske flyktninger fra nazistenes jødeforfølgelse i Tyskland - deriblant kjente vitenskapsmenn, forfattere, musikere, kunst­ nere, intellektuelle av alle slag. Nå ble de stuet sammen i celler med kriminelle - og med be­ ryktede britiske fascister som var blitt tatt på samme tid. Det ordnet seg etter hvert for de fleste av disse jødiske flykt­ ningene, de ble sluppet fri og fikk seg noe meningsfylt å gjøre - mange som oversettere og tolker eller som medarbeidere i ra­ diosendingene til de okkuperte landene. Men ingen utlending fikk f.eks. lov til å ha noen befatning med utviklingen av radar-teknikken, som da hadde høyeste prioritet på den vitenskapelige fronten. Derimot fikk 18 av de fremste tyskjødiske vitenskapsmennene som hadde flyktet fra Hitlers pogro­ mer, lov til å bli med på forskningsprosjekter «av mer teore­ tisk natur». Dermed kom de til å bli med på å lage atombomben i stedet - siden radar var for farlig å slippe dem løs på. Man opplevde drastiske ting mens invasjonsfrykten var på det verste. Alle veiskilt ble fjernet, så fienden ikke så lett skulle finne fram - når han kom. På skolen ble barna lært opp til å svare «Vet ikke!» når fremmede spurte dem om veien. Ingen hadde lov til å etterlate bilene sine utendørs i kjør­ bar stand. Det minste man måtte gjøre, var å fjerne rotoren på fordelingsskiven. Ellers kunne politiet slippe lufta ut av rin­ gene. Og det skjedde! Det skjedde også at rasende bilister for­ langte at politiet skulle pumpe dem opp igjen, når de selv be­ 249

viselig hadde fjernet alle sikringer, stengt rattet og kuttet ten­ ningen! London ble aldri noen helt trygg by å leve i, selv om nederlagene ble avløst av seier for britene og deres allierte både på nære og fjerne fronter. Sommeren 1944, som invasjonen i Frankrike var igang for fullt, kom de flygende bombene og skapte ny frykt. Det var tegn til panikk, og en million mennesker kom seg vekk fra London - før man ble vant til dem også. Disse flygende bombene var egentlig små, ubemannede fly med en liten jetmotor i halen. De ga fra seg en spesiell, summende lyd, - britene kom til å kalle dem «Buzzbombs». De kunne høre dem god tid i forveien når de nærmet seg byen i lav høyde. Når den enerverende lyden plutselig stoppet, visste man at motoren var slått av. Og så var det bare å vente på smellet der den stygge tingesten falt ned. Det ble påstått at tyskerne hadde siktet inn disse flygende bom­ bene på Tower-festningen. I så fall var det bare bommer å melde. Men London var så veldig at det skulle mye til om de ikke traff et eller annet i byen. Nettopp det tilfeldige ved dem gjorde dem dobbelt skremmende for folk flest. Tyskerne kalte de nye bombene for V-l-våpenet sitt, og det kom flere tusen av dem inn over London i det siste krigsåret. «V» sto for «Vergeltungswaffe» - gjengjeldelsesvåpen. Men de gikk ikke fortere enn at britiske jagerfly lærte å hanskes med dem etter hvert. Det skjedde bl.a. på den måten at de fløy kloss opp til dem under fart og tippet de butte vingespissene på dem - så de forandret kurs og havnet på åpen mark. Tyskerne satte også inn et annet «hemmelig» våpen mot Lon­ don i krigens siste fase - V-2-rakettene, som de kaltes. De ble skutt ut i en høy bue fra selve Tyskland og slo ned uten varsel i det hele tatt. Det var de direkte forløperne for de store rakettene som supermaktene strides om nå, nesten et halvt århundre senere. Hadde tyskerne hatt slike avanserte skrekkvåpen i begynnelsen av krigen, da britene sto alene og alt var galt, er det mer enn tvil­ somt om London kunne ha «tatt det» - slik de gjorde det i 1940. Heldigvis kom V-2 i bruk for sent til at det kunne snu krigslykken 250

for Hitler. De allierte arméene var på rask fremrykning på konti­ nentet og greide å ta utskytningsrampene før altfor store skader var skjedd. Langsomt gikk det mot seier. Høsten 1944 ble heimevemsstyrkene dimittert. Før jul ble det slutt på mørkleggingen. London fikk lys igjen i mørket, selv om det fremdeles skulle være en «dimmet» by. Den 26. mars 1945 eksploderte en bombe i Tottenham Court Road. Det ble den siste bomben som falt over London i den andre verdenskrigen. Hvert fjerde hus i byen var blitt rammet. Over 30 000 mennes­ ker hadde mistet livet. Over dobbelt så mange var blitt hardt såret. Men alt er relativt, og tyskerne fikk betale med renter og renters renter mot slutten av krigen. Da kunne det britiske luftvåpen, med tusen bombefly på vingene samtidig, slippe like mange bomber over Tyskland på en eneste uke som tyskerne hadde brukt under hele «Battle of Britain», i 1940-41. Den 8. mai 1945 kunngjorde Winston Churchill fra en altan i regjeringsgaten Whitehall at «den tyske krigen er over». London eksploderte - denne gang i glede. Det var flagg fra alle hus, det ble danset i gatene, pubene ble tømt for de hemmelige reservelagrene som var gjemt unna til den store dagen. Og før sommeren var over, hadde det britiske folk kvittet seg med redningsmannen sin. Ved det første fredsvalget, led Winston Churchill og hans konservative parti et knusende nederlag. I det nye parlamentet fikk arbeiderpartiet nesten 400 plasser, de kon­ servative bare litt over 200. Churchills politiske venner raste og mente det var simpel utakk nemlighet. «Å nei,» sa Churchill. «Jeg ville ikke si det slik. De har hatt en hard tid.» Og den gamle krigeren visste hva han snakket om.

Inn i fremtiden med fanget fullt av fortid

London blir vel en smaksak, for de fleste av oss. Som så mye annet i livet - når alt er lagt til og alt er trukket fra. Men så bør vi straks legge til at det er mer for enhver smak i byen ved Themsen enn i de fleste andre byer man kunne tenke seg. Kanskje er London litt av en følelsessak også, særlig hvis det er kjærlighet med i spillet - som i dette tilfelle. «Den som er lei av London, må være lei av livet. For London har alt som et menneske måtte begjære,» sa dr. Samuel Johnson, britenes store åndsmenneske i det 18. århundre. Den tragiske poeten Shelley trodde derimot at hvis Vårherre virkelig hadde ment å skape et helvete på jorden, så måtte det ha vært London han hadde i tankene. Den konservative statsmannen Benjamin Disraeli kalte byen «et moderne Babylon». Om han mente det som en kompliment, skal være usagt. En bys menneskelige rikdom og trivsel har med mangfoldighet og motsetninger å gjøre. Det er de veldige kontrastene som gir London bredde og perspektiv, spenning og farge. Det spørs hva man er ute etter, og det er valget det står på. I London vil man kunne finne det meste, bortsett fra isfjell og ørkener. Det var i etterkrigstidens «svingende» London man fikk mini­ skjørtet og dongeri-buksen, dunkemusikken, popkulturen, og alt kjekkaseriet man forbinder med Camaby Street i Soho og King's Road i Chelsea. Men nede i City, - gamlebyen, - må borgermesterens sendebud fremdeles hvert år møte fram for høyesterett med de seks hestesko og 61 nagler som skal være leien for en smie som lå på kongelig grunn på 1300-tallet. 252

Og «Sverdbæreren» er den offisielle tittelen på borgermeste­ rens visergutt. Fra London kom kjøkkenbenk-dramaet med de moderne hver­ dagsproblemene i de vanskelige etterkrigsårene. Intet kunne være mer krasst og voldsomt enn det. Men hver vår, i begynnelsen av april, setter den samme bor­ germesteren en ny fjærpenn i hånden på en viss Mr. John Stow - dvs. statuen av ham, der han sitter ved pulten sin i St. Andrew Undershaft - kirken øst i byen. Han har fått skiftet fjærpenn hvert år, i snart 400 år, for denne Stow-fyren levde på dronning Elizabeth I s tid - det var han som kom med den første utførlige skildring av livet i London. Det er en svanefjær han får, naturligvis. Dagens London er sex-show, striptease og nakenfilmer til spott­ pris. Og hasj og sterkere stoffer inne i nærmeste bakgate, for dem som er ute etter det. Men det er også fulle hus til en messe av Bach, en opera av Mozart, en ballett av Stravinsky - hvilken dag det skal være. Det er rullende suppekjøkkener ved nattetid for de ti tusen hjemløse som hutrer seg gjennom tilværelsen under bruene ved Themsen. Noen påstår det er dobbelt så mange av dem. Men hver påske, på skjærtorsdag, og som regel på trappen til Westminster Abbey, deler dronning Elizabeth egenhendig ut kon­ gelige almisser - til like mange fattige som hun har år på tronen. Til en ny fattig hvert år, med andre ord. Det er en skikk som har røtter helt tilbake til 1100-tallet. Fram til dronning Elizabeth I måtte kongen - eller dronningen - vaske bena på de fattige menneskene. Det var myntet på Skriftens ord om den siste nattverden i Jerusalem, da Jesus tvettet føttene på disiplene sine som tegn på sin ydmykhet. Men andres skitne ben med tilhørende lukt var vel ikke den mest oppbyggelige opplevelsen for en kongelig person i påsken. Og det endte med at stuartkongen Charles I, som hadde en ekstra sart nese, ga dem noen slanter i stedet. Han skyldte riktignok på pest og smittefare. Det har ikke vært noe tegn til kongelig vask av fattige undersåtter senere - pest eller ikke. Til gjengjeld er almissene blitt spesielt myntede sølvpennyer, 253

som det ikke lages maken til. Så får de da også en rivende avset­ ning blant samlere etterpå - og prisen er deretter. London har 100 representanter i parlamentet, nesten like mange som Skottland og Wales tilsammen. De diskuterer underskuddene på statsbudsjettene, mellomdistanse-raketter og verdens under­ gang forøvrig - på byens vegne. Men «City» - gamlebyen - styrer suverent seg selv - med sine laug, sine sheriffer og oldermenn som i middelalderen. De mo­ derne politiske prosessene ellers i London og utover landet slip­ per ikke innenfor byportene. Om de ble revet ned i 1770-årene aldri så mye. På 1300-tallet var det slik at alle som ville fram og bli til noe i handel og håndverk, måtte gå i lære i syv år hos en mester i byen. Etterpå ble man opptatt som «freeman» i lauget sitt og kunne drive egen virksomhet som «fri mann» i London. Disse frie mennene valgte sine «aldermen» - oldermenn - som igjen representerte laugene sine i «the common council» - det felles råd. Det var der man valgte borgermesteren, sheriffene som sørget for ro og orden, kirken som førte bøkene og sverdbæreren som måtte drasse rundt med by-sverdet som tegn på øvrighetens makt og myndighet - så snart det var en anledning. Det er ikke annerledes i dag. I middelalderen var det over hundre slike laug. Noen er blitt borte etter hvert, som buestreng-tvinnemes og talgdryppemes laug. Men dette er kun unntagelsene som bekrefter regelen om at britene ikke gir fra seg noen institusjon frivillig. Og nye laug er kommet til, et halvt dusin bare etter annen verdenskrig. Det nyeste er de vitenskapelige instrumentmakemes laug, fra 1963. For tiden er det 84 laug, med noe over 16 000 medlemmer. De har sine egne våpenskjold, sine egne drakter og uniformer - innpå 40 av dem har også sine egne laugshaller, i noen av de eldste og vakreste bygningene i London. Det er en streng rangorden blant laugene og 12 av dem står i en klasse for seg, som «the great companies» - de store selskapene. Aller eldst er gullsmed-lauget og garver-lauget, begge fra 1327. To laug skiller seg ut på en annen måte: vinhandlemes og fargemes - som har rett til å ha svaner på Themsen, de eneste utenom 254

dronningen. De skal engang ha hatt laugshallene sine helt nedtil elven, det var derfor de fikk den sjeldne ære. Hver sommer går det en høytidelig båtferd oppetter Themsen, der dronningens svanemester og de to laugenes honorære svanevoktere foretar merking av de nye svaneungene på elven. Vinhandlemes unger får to hakk i nebbet, fargemes svaner slipper med ett - dronningens fjærkre skal være uten hakk. Det er innpå ett tusen svaner på Themsen. Laugenes andel ut­ gjør et par hundre, resten er dronningens. Med jevne mellomrom blir det skreket opp, særlig fra radikalt politisk hold, om at man må få slutt på dette selsomme middelalder-veldet midt inne i selve hjertet av London. Som før nevnt vil de jo ikke engang dele politi med resten av byen. Nei da, der inne har de også sitt eget selvstendige politikorps. Du kan se forskjel­ len på hjelmene: lovens håndhevere i City har en kam langsetter hjelmen, slik som romerne hadde det for et par tusen år siden. Nei, nå får man ta sheriffene og oldermennene i nakken og for­ telle dem at Robin Hood er definitivt død, hevdes det. Og at det er på tide å bli med inn i det 20. århundre. Det preller fullstendig av på oldermennene og laugsfolket, som dessuten er moderne nok på andre måter. Det er i City man også finner de høyeste skyskraperne og de mest avanserte datasys­ temene. Gamlebyen med sin antikvariske styreform og barnslige fortidsdyrkelse er paradoksalt nok det mest innbringende britene har. Bankene og fmanshusene i City bringer 50 milliarder kroner - nesten et halvt norsk statsbudsjett - inn til landet i fremmed valuta gjennom sine internasjonale tjenester. Oldermennene dek­ ker faktisk hele underskuddet på Storbritannias utenriksregnskap - og mer til. Og da skal man være forsiktig med å be dem ryke og reise. London består ellers av 32 kommuner - de største er like store som Oslo og ingen er mindre enn Trondheim. Det er blitt påstått at London ikke eksisterer som by i det hele tatt, at det er hundre småbyer som er vokst sammen og ikke kan bli kvitt hverandre lenger. Eller gjeme tusen landsbyer, for den saks skyld. London lar seg i hvert fall ikke oppleve under ett. Det er rett 255

og slett for mye av alt, ikke minst mennesker. Og ikke noe sted, i noen retning, er det mindre enn 50 kilometer fra den ene enden av byen til den andre. Utlendingene på billigtur til London kan nok farte omkring fra morgen til kveld blant de historiske severdighetene - fra Towerfestningen til Westminster Abbey, fra Buckingham Palace til Trafalgar Square. I turistsesongen kan det være over en million utlendinger inne i sentrum av London - bare hvert femte menneske der er britisk. Men byens egne borgere opplever London gjennom det som skjer like rundt hjørnet, der de selv lever sitt daglige liv - på det lokale plan. Med rykter i butikken om naboer og kjendiser på skjermen. Og personlige meninger om dårlig vær og enda verre fotball, og høye priser og elendige politikere når man deler livets fortredeligheter med hverandre på nærmeste pub. Det er her, i det lille format og de nære omgivelser, London er mest seg selv. Om den er storby aldri så mye for fremmede folk. Paris representerer den menneskelige intelligens, heter det. Roma står for sivilisasjon. New York for aktivitet. Men London er erfaring. For egen regning kunne jeg gjeme føye til dette med sansen for det relative i tilværelsen. Som forsåvidt har med erfa­ ring å gjøre, det også, skulle en tro. Det skaper romslighet i sjelen, toleranse overfor ens medskapninger. Det er det viktige skulder­ trekket som tar tingene som de kommer - fordi intet er endelig eller absolutt i vår foranderlige verden. Derfor er London den minst skvetne hovedstaden en kan tenke seg. Og den minst prangende. Med alle sine millioner og sin mektige historie er den likevel ikke noen pompøs verdensby. Den har ikke noe samlende sentrum, intet Colosseum som Roma, intet Eiffeltåm som Paris. London har Wembley, men det er jo ikke det samme. Selv om det ikke finnes maken til cupfinalen i mai, noe sted. London er tilfeldighetenes og slumpetreffets by, innfallenes og de små detaljenes hovedstad. Så får man søke andre steder hen for helhet og storhet. Dessuten kan det tilfeldige også være en form for frihet, kanskje den mest naturlige som finnes - og slett ikke den verste. I iler som det også er sagt: «Du kan gjøre hva du vil i Lon­ 256

don, så lenge du ikke gjør det på gaten. Og ikke skremmer hestene!» London har hatt to store sjanser, gjennom sitt lange liv, til å få mer skikk på seg selv. Første gang var i 1666 da nesten hele London brant ned og det ble lagt fram storslagne planer for gjenreisningen - drømmeplaner for en helt ny, kosmopolitisk by. Hvordan det gikk, har jeg fortalt om tidligere i boken. Den andre sjansen kom da store deler av London ble rasert av Hitlers bomber. Igjen var det snakk om å få en skikkelig helhets­ plan, med en rasjonell regulering av byen - ikke minst i de indre delene av London, der ruinhaugene var størst. Men teoretiske planer og logiske løsninger på lengre sikt er altså ikke britenes sterkeste side. De har mer sans for det praktiske, det som skjer her og nå. De er som sagt verdensmestere i å improvi­ sere, innrette seg etter omstendighetene. I hvert fall gikk det mest på slump også da London skulle reise seg til nytt liv for annen gang, etter ødeleggelsene i den siste krigen. Byens borgere gjorde som i 1666 - de innrettet seg som best de kunne og tok seg til rette, hver for seg når det var nødven­ dig. Det var som et handelssentrum London ble til som by under romerne for et par tusen år siden. Det er som handelsby den har levd sitt liv til denne dag. Og handelsfolk gjør det som lønner seg. De store perspektivene blir som regel for dyre. Handelsmannen, det kommersielle menneske, er planleggemes verste fiende. Og London er blitt deretter. Planløs, men menneskelig. Det har alltid vært de store eneherskerne som har bygd størst og finest i historien - fra Augustus til Nero i det keiserlige Roma til Ludvig XIV i Versailles. Og fra Napoleon til Hitler nærmere vår egen tid, inntil stormannsgalskap tok både dem selv og det de bygde. Napoleon kalte britene en nasjon av kremmere. Handelsmenn ville vært et mer dekkende ord. Selv det britiske imperiet var basert på handel. Det var svært lite krigersk i grunnen, og det var forbausende få soldater som skulle til for å holde det gående. 257

Storbritannia er faktisk det eneste større iand som aldri har hatt alminnelig verneplikt i fredstid. Hitlers bomber kom til å rydde plass for høyblokker og skyskra­ pere også ved Themsen. Etter storbrannen i 1666 ble det forbudt å bygge husene høyere enn fire etasjer. Senere, i Victoriatiden, ble regelen den at intet hus måtte bygges høyere enn gaten var bred. Derfor var det få bygninger på mer enn seks-sy v etasjer i London fram til den annen verdenskrig. De første høyblokkene kom opp i velferdsstatens navn. De skulle gi moderne, billige kommunale leiligheter for hundretuse­ ner av husløse som tidligere hadde bodd i de utbombede slum­ strøkene ved dokkene på østkanten. Boligstandarden var den rene luksus, sammenlignet med for­ holdene i slumkvarterene før krigen. Men noen menneskelig suk­ sess ble disse flunkende nye by-områdene med «vertikale gater» slett ikke. Fellesskapet og nærheten, hjelpsomheten og solidarite­ ten som hadde gitt livet innhold midt i all fattigdommen, ble borte i heisen i de imponerende høybyggene. Utsikten kan være fin fra 20. etasje. Men man trenger et gjerde for å kunne slå av en prat med naboen over gjerdet. Etter hvert har man også opplevd at blokker i forfall ikke er bedre enn småhus i forfall - snarere verre. Man diskuterer for­ lengst hvordan man skal bli kvitt dem igjen. I den tetteste høybebyggelsen kan det bo over ti tusen mennesker pr. kvadratkilometer - i stadig større ensomhet, etter det sosiologene kan fortelle. Men det er i City - i gamlebyen - man finner de virkelig hår­ reisende skyskraperne, amerikanske og fulle av glass og blanke vegger utenpå - og kontorer innenfor. Det var et pengespørsmål, som alt annet der bankene og fmanshusene holder til. Det var blitt så trangt om plassen blant dem at man til slutt måtte betale opptil ti tusen kroner pr. kvadratfot om man ville ha en tomt å bygge på. Det ble som å dekke jorden med bunker av pundsedler - femti pundsedler i hver bunke, tett i tett. Dermed ble det til at det man ikke hadde råd til i bredden, det tok man igjen i høyden. De aller høyeste kolossene rager nesten to hundre meter i været, nesten dobbelt så høyt som kuppelen på St. Pauls-katedralen og klokketåmet med Big Ben over parlamentet. De slanke spirene til 258

Christopher Wren er blitt borte i glassjungelen. Og da er det liten trøst i at Empire State Building i New York er nesten fire hundre meter høy! Over 40 prosent av alle hus i våre dagers London er bygd etter krigen. Og det er, tross alt, gjort enkelte dristige for­ søk på å skape virkelig nye livsmiljøer, når man ser bort fra den kommersielle, amerikaniserte kontorbebyggelsen i de indre bydelene. For det første har man prøvd å skape et helt nytt kunst- og kultursentrum på sørbredden av Themsen - omtrent som det var på Shakespeares tid, da teatrene ble forvist dit på grunn av all umoralen som fulgte med dem! Ikke langt fra det sted hvor Shakespeares Globe-teater sto på 1600-tallet, har britene omsider fått sitt Nasjonalteater, med tre scener under samme tak. Det er bygd i den brutale betongstilen som kom på mote i 1950- og 60-årene, og onde tunger har døpt det til «Førerbunkeren» etter Hitlers siste tilfluktssted i Berlin. Den bildende kunst har sin bunker i Hayward-galleriet i det samme strøket, og like bortenfor har man Royal Festival Hall for de musikalske gleder. Og det ser ut til å fungere ganske bra, alt sammen - selv om Waterloo Station som er nærmeste stoppested for tog og buss, ikke kan sies å være den mest inspirerende be­ gynnelsen for en kultivert kveld på byen. Enda dristigere i utgangspunktet er eksperimentet med å an­ legge en hel liten ny by, for 7-8000 mennesker midt inne blant bank- og kontorkolossene i City. Det kalles «the Barbican Centre» - etter romernes navn på bas­ tioner de anla i bymuren sin rundt Londinium. Denne vesle Barbican-byen ligger da også akkurat der de gamle romere hadde en slik bastion - et rundt borgtårn i muren. Det kongelige Shakespeare-selskap har fått sitt teater der - og Londons symfoniorkester sin konsertsal. Oldermennene og lau­ gene har virkelig spyttet i bøssa. Det er ennå for tidlig å si noe sikkert om det vil lykkes, som det menneskelige eksperiment det er - å få folk til å trives i omgivelser hvor det er en halv million travle mennesker om dagen og ikke en sjel etter kontortid. 259

London er ikke lenger verdens største by. Etter den nyeste sta­ tistikken fra De forente nasjoner kommer 13 andre byer foran i folketall. New York er blitt over dobbelt så stor med 16 millioner. Også flere europeiske byer, både Paris og Moskva, er gått forbi. Byen ved Themsen er begynt å skrumpe inn, i skremmende grad etter enkeltes mening. På tyve år er befolkningen i London minket med over en million - fra nesten 8 millioner i 1961, til 6,7 millioner ved siste folketelling i 1981. Bare i de siste ti årene er folketallet gått tilbake med 9,9 prosent - altså med en prosent i året. Det er mye. Enda mer oppsiktsvekkende er tallene som viser sammenset­ ningen av befolkningen. For det er blant de hvite befolknings­ gruppene i byen det minker, mens de fargede øker for hvert år. I de indre bydelene er en fjerdedel av befolkningen nå innvand­ rere. I enkelte kommuner på østkanten, som Haringay og Brixton, er foreldrene i hvert tredje hjem fra «det nye samveldet» som det offisielt heter - det betyr i praksis fargede. Rent tallmessig er London den minst britiske by på de britiske øyer. Det er forsåvidt ikke noe nytt. I lange tider hadde London ord på seg for å være den mest europeiske by i Europa. I århund­ renes løp skulle det bli en trygg havn - ikke bare for skip, men for mennesker i nød. Her fant som kjent de franske hugenottene tilflukt da de ble forfulgt for sin protestantiske tro, helt fra den forferdelige Bartolomeusnatten på 1500-tallet. De ble som vi husker silkevevere i Soho, det fins fremdeles en fransk kirke der. Hit kom jødene under pogromene i T sar-Russland og andre land i Øst-Europa omkring det siste århundreskiftet. De ble skreddere på østkanten. Det kom en ny bølge, denne gang mest av intellek­ tuelle jøder, fra Hitler-Tyskland i mellomkrigsårene. De skulle bli forfattere og journalister, filmfolk og mediamennesker med adresse i Hampstead og Golders Green. Det er over en halv million innbyggere av jødisk herkomst på de britiske øyer, og storparten av dem holder til i London. Her havnet hundretusener av landflyktige, uønskede mennes­ ker, etter den siste krigen - polakker og russere, tsjekkere og ungarere. Tiloversblevne skjebner fra fangeleirenes og deportasjo­ nenes bitre år som ikke var velkomne noe annet sted på jorden. 260

I denne frihetens by ved Themsen har de også kunnet slå seg ned i bedre tider, høyst alminnelige mennesker fra alle verdens kanter. Som bare kom fordi de hadde oppdaget at her var det godt å være, rett og slett. I 1950- og 60-årene kom så den store flommen av fargede fra de tidligere britiske koloniene. Som medlemmer av det britiske samveldet, med dronningen som sitt overhode, hadde de rett til britisk pass og dermed også rett til å slå seg ned på de britiske øyer. Det hadde gått opp for stadig flere at den britiske velferds­ staten ville gi dem et liv som materielt sett var bedre enn noe de kunne drømme om i sine egne fattige, etterliggende land. De kom i hundretusener. Det var 7-800 millioner mennesker i det tidligere imperiet, som i mellomtiden var blitt til et samvelde - en halv milliard bare i India og Pakistan. Teoretisk kunne de komme, alle sammen. Reglene for innvandring måtte strammes inn, det var rett og slett ikke mulig å ta imot så mange på så kort tid, hverken økonomisk, sosialt eller kulturelt. Dette var også mennesker med helt andre livsformer enn dem de innfødte britene selv var vant til. Men før man fikk den stadig voksende innvandringsstrømmen under en viss kontroll, hadde over en halv million fargede samvelde-borgere slått seg ned bare i London. Nå er en ny generasjon av fargede, barnefødt - som det heter - på de britiske øyer, i ferd med å vokse opp. Og det er forlengst klart at denne generasjonen ikke vil akseptere de mange fordekte former for rasediskrimine­ ring som er uunngåelig ved en slik veldig menneskelig omstilling. Ikke i samme grad som de opprinnelige innvandrerne. Det er nemlig et faktum at de nye fargede britene, stort sett er havnet i de minst tiltrekkende områder av byen og i de minst ettertraktede jobbene, at det er mer arbeidsløshet blant dem enn blant deres hvite medborgere - og