Mason & Dixon 8205310661

Citation preview

Mason & Dixon

THOMAS PYNCHON Utgitt på Gyldendal:

Katalognr. 49, 1977 Mason & Dixon, 2002 V., 2002

Thomas Pynchon

Mason & Dixon Oversatt fra engelsk av Olav Angell

Nasjonalbiblioteket avd. Rana Depotbiblioteket

GYLDENDAL

Utgitt første gang på norsk 2002 I Gyldendal Pocket 2003 Originaltittel: Mason & Dixon

© Thomas Pynchon 1997 Norsk utgave © Gyldendal Norsk Forlag AS 2002

Første gang utgitt av Jonathan Cape, London 1997 Printed in Norway Trykk/innbinding: AIT Trondheim AS, 2003 Sats: AIT Trondheim AS, 2002 Papir: 55 g Snowbulk (1,8) Omslagsdesign: Janniche Engelsen Seriedesign: Gyldendals designavdeling ISBN 82-05-31066-1

En

Breddegrader og Avreiser

1 Sne-Baller har beskrevet sine Buer, stjernespekket Uthus-Vegger såvel som Søsken-Barn og båret Hatter ut i den friske Vind fra Delaware - Kjelker er tatt inn og deres Meier omhyggelig avtørket og smurt, sko satt på plass i Bakgangen og på Strømpelesten har de styrt sine skritt mot det store Kjøkken - i målrettet Kaos fra Morgenen av til akkompagnement av skramlende Lokk på diverse Gryter og Kar med liflig duft av Paikrydder, skrelte Fruk­ ter, Nyretalg, smeltet Sukker - hvorfra Barna, efter i forbifarten, til rytmiske klask fra deiger og slever, å ha snoket og stjålet med seg hva de har kunnet komme over, som vanlig hver eftermiddag i denne snerike Adventstid fortsetter til et trivelig Værelse på baksiden av Huset, allerede for mange år siden overlatt til deres bekymringsløse Herjingen Her er et skamfert langbord på bukker stedt til hvile, med to umake sidebenker fra familiens Lancaster County-gren - noen Chippendale-kopier, deriblant en stedlig fortolkning av den berømte Kinesiske Sofa, med en høy baldakin av et flere meter langt lilla stoff som kan trekkes helt rundt og bli til et lunt, dunkelt telt - noen få innbyrdes forskjel­ lige Stoler sendt fra England før Krigen - for det meste i Furu og Kirsebærtre, ikke meget Mahogni, bortsett fra et skummelt, praktfullt Kortbord der de enklere Bølgelignende Årringene, blant fagfolk kjent som Vandrende Hjerte, skaper en illusjon av Dybde, inn i hvilken barn i alle år har stirret som i de illustrerte Sidene i Bøker ... i tillegg til så mange hengsler, Skyveklaffer, skjulte låser og hemmelige rom at hverken Tvillingene eller deres Søster kan si de er kommet til bunns i det. På Veggen, forvist til denne Hule for Salongaper på grunn av dets Minner om en Tid man helst vil glemme, reflekterende mesteparten av Rommet - Teppet og de en smule frynsete Draperiene, Katten Whiskers smygende under møblementet, stirrende fremfor seg med øyne fininnstilt på alt som kan antyde Mat - henger et Speil i utskåret Ramme 7

med Inskripsjon til erindring om «Mischianza», det berømmelige Avskjedsball Britene, som hadde okkupert Byen, avholdt i 1777, like før deres Tilbaketrekning fra Philadelphia. I denne Førjulstid anno 1786, med Krigen avgjort og Nasjo­ nen kranglende seg selv i Filler, fortsetter sårene, legemlige og sjelelige, store og små, å verke, ikke alle feiret med en minnedag, ei heller for ofte gjenerindret. Sne ligger over hele Philadelphia, fra Elv til Elv, de fjerne bredder så fullstendig forsvunnet bak tepper av iståke at Byen i dag kunne vært en 0 i Havet. Dam­ mer og Bekker er tilfrosne, og fra Trærne glitrer det ut til den minste Kvist - Nervetråder av konsentrert Lys. Hammer og Sag har stilnet, mursten ligger i snedekte Hauger, Gråspurver hop­ per i brokede Utbrudd ut og inn i hva de måtte finne av Ly Kveldshimmelen, med Skyer som utstryk av Kritt, strekker seg over Northern Liberties, Spring Garden og Germantown, dens tidlige Måne blek som Snedrivene - røk stiger fra Skorstenspiper, Sledeselskaper forflytter seg inn i varmen, i Vertshusene hersker travelhet - nytraktet Kaffe flommer alle steder, båret omkring gjennom Værelser på forsiden og baksiden, mens Madeira, som alltid har fremmet Selskapslivet på disse Kanter, utskjenkes lik en gammel Eliksir i Politikkens sydende Gryte - for Tidene i disse Adventsdager er like umulige å beregne som Avstanden til en Stjerne. Det er blitt en eftermiddagsvane for Tvillingene og deres Søster, og de av deres venner, unge og gamle, som måtte finne veien hit, å samles til nok en Fortelling fra deres vidt bereiste Onkel, Pastor Wicks Cherrycoke, som ankom hertil i Oktober i anledning en gammel Venns bortgang - for sent til Begravelsen, viste det seg og som er blitt værende som Gjest i sin søster Elizabeths Hus, i mange år Hustru til Mr. Wade LeSpark, en velansett Kjøpmann aktiv i Byens Affærer, i sitt hjem fremdeles Sultan nok til å til­ kjennegi overfor Pastoren, dog uten nærmere spesifisering, at han så lenge han er i stand til å underholde barna kan bli værende men for mange vidnesbyrd om Ungdommelig Løssluppenhet på upassende tidspunkt, Bopp! ut gjennom Døren med ham, utenfor hvilken Vinterens Blokk og Bile venter. Således har de fått høre om Flukten fra Hottentottland, Rubi­ nen fra Mogoks Forbannelse, Skipbrudd i Indiene - Øst og Vest en Herodotisk Vev av Eventyr og Merkverdigheter, utvalgt, anty­ der Pastoren, for deres moralske nytte, mens andet mindre pas8

sende for Unge Menneskers Ører er utelatt. De Unge Mennesker som vanlig ikke konsultert i dette. Tenebræ har satt seg til rette og funnet frem sitt Håndarbeid, et stykke hvis størrelse og vanskelighetsgrad allerede er gjenstand for Diskusjon i Huset. Broderersken selv forholder seg taus - i det minste hva dette Tema angår. Advisert av Nasaltelegrafen kom­ mer Tvillingene inn, bærende på den gamle Tinn Kaffemaskinen som ventilerer sin Damp, og en stor Kurv viet sukrede Fristel­ ser, fylt til Randen av nystekte Smultringer rullet i Sukker, gla­ serte Kastanjer, Kremboller, stekte Epleskiver, Fattigmann, Terter. «Hva ser jeg? Bevares, Gutter, dere er tankelesere.» «Kaffen er til Dem, Nunk -» - «sist snakket De i søvne,» for­ klarer Paret og setter Søtsakene nærmere seg selv, eftersom alle i dette Værelset er henvist til å forsyne og beskjenke seg selv efter ønske. Da ingen kunne bli enige om hvem der var født først, ble Tvillingene døpt Pitt og Plinius, slik at de hver for seg og efter som kunne bli kalt «den Eldre» eller «den Yngre», noe som fra dag til dag var egnet til å glede den ene eller ergre hans Bror. «Hvorfor har vi ikke fått høre en Fortelling om Amerika?» Pitt slikker klumper av Philadelphia-Pudding av sin fineste Kniplingskrave. «Med Indianere, og med Franskmenn,» tilføyer Plinius, hvis minste håndbevegelse strør Kakesmuler allevegne. «Franske Kvinner, for den del,» mumler Pitt. «Det er ikke lett å være from for oss begge, vet De,» forklarer Plinius. «Det er tyve år,» erindrer Pastoren, «siden vi alle sto på top­ pen av Allegany Ridge og så ut over Ohio Country - så vakkert, en Åpenbaring, med Gressganger like til Horisonten - Mason og Dixon, og alle McClean’ene, Darby og Cope, nei, Darby kunne ikke ha vært der i seksogseksti - hvorom allting er, gamle Mr. Barnes og unge Tom Haynes, den kjeltringen ... aner ikke hvor det ble av dem alle sammen - noen kjempet i krigen, noen valgte fred for enhver pris - noen profiterte, andre tapte alt. Noen dro til Kentucky og noen ble - som nu stakkars Mason - til Støv. Det var ikke så mange årene før Krigen - det vi sammen gjorde der ute i det Landet var modig, videnskapelig hinsides min begripelse og i siste instans meningsløst - vi trakk en rett linje gjennom Villmarkens hjerte, åtte meter bred og rett mot vest, for å skille to Proprietærskap, forlenet da Verden ennu var 9

føydal, for bare åtte år senere å bli annullert av Uavhengighets­ krigen.» Og nu er Mason borte, og Pastor Cherrycoke som kom til byen bare for å vise sin Deltagelse, er blitt værende gjennom den første kuldeperioden, de første Sammenkomstene foran Arnen, de første Innhøstingsmåltidene servert på de nestbeste Tallerke­ nene. Han hadde egentlig regnet med å reise for flere uker siden, men oppdager at han ikke kan rive seg løs. Hver dag er det blant hans Plikter å avlegge Masons grav, om enn kort, et besøk. Kirke­ tjeneren har begynt å nikke til ham. Forleden våknet han midt på natten overbevist om at det var han som hadde hjemsøkt Mason - at han som en skygge med et klagemål, ventet at Mason, bare så vidt ankommet Dødsriket, skulle hjelpe ham med noe. «Efter år bortkastet,» begynner Pastoren, «på å perfeksjonere en prestelig Forkledning - eldet i tjeneste for en Impersonasjon som aldri krevde mer enn en Håndfull skuespillerknep - forbi enhver erindring om Lengsler efter Fare, forbi alt det som burde ha vært, men aldri hadde et Håp om å bli, har jeg strandet på disse Republikanske Bredder - forlist, avmastet, imbesill av alder - en upålitelig Erindringsmaker for hvem de få begivenheter som ennu rumler inne i en brutt hukommelse må sørge for den eneste trøst som nu gjenstår for ham -» «Onkel,» Tenebræ later som hun gisper, «og bare i Morges virket du så meget yngre - jeg skjønte ikke hvorfor.» «Gode Brae. Det kommer naturligvis av min Hemmelige Fortelling. Jeg vet ikke om jeg vil formulere den riktig slik i nærværende Selskap.» «Altså ...?» Tenebræ besvarer sin Onkels Blunking med det vanlige spillet med Øyenvippene. «Det begynner med en Hengning.» «Glimrende!» hyler Tvillingene. Pastoren trekker frem en medtatt gammel Notisbok, omslag i simpelt lær, begynner å lese: «Var jeg den første geistlige i moderne tid til å dingle fra Tyburn Tree - var jeg blitt tatt for død, mens jeg, takket være det siste Krus 01, i virkeligheten bare tilbrakte en Hvilestund i Synkopes begivenhetsløse korridorer, - hadde en ryggesløs gjeng medisinerstudenter tatt det de bedømte som mitt Kadaver med seg til de dystre huler under sitt College - hadde jeg så 'gjenoppstått’ til en fullstendig ny Kunnskap om tilværelsens vilkår, hvori Vår Frelser - merkelig å si på en tid med Wesley 10

og Whitefield - skjønt tilstedeværende, ikke ville ha figurert så overordentlig som for de fleste Sekterianere - hvorom allting er - ville jeg vært svært lik den nomadiske Prestemann dere skuer i dag ...» «Mor sier at du er Familiens utskudd,» bemerker Pitt. «De gir deg penger for at du skal holde deg borte,» sier Plinius. «Deres Bestefar Cherrycoke, Gutter, har alltid holdt sitt løfte om, gjennom visse Autoriserte Selskaper, å remittere meg et beløp stemmende til siste farthing og punktlig som Månen — til en hvil­ ken som helst adresse i Verden, bortsett fra England. England er hans Verden, og han vil fortsette, selv nu, med å stille seg skamfull for visse Forbrytelser i min fjerne Ungdom.» «Forbrytelser!» utbryter Guttene i kor. «Nuja, så ble de kalt av onde menn ... overfor Gud, en anden Historie ...» «Hva var det du ble tatt for?» ønsker onkel Ives å vite, «av ren profesjonell interesse, selvfølgelig.» Med grønn Dokumentveske over den ene skulderen bare nettopp ankommet fra et Kaffehusmøte som han senere denne kvelden skal tilbake til i en litt mer formell versjon - kan han her nu sammen med barna på mange måter føle seg som en Postvognpassasjer som, satt av i Skumrin­ gen blant fremmede Mennesker for å vente på en korresponder­ ende Vogn, alene og til fots ønsker å fordrive tiden med et visst Utbytte, om ikke Fortjeneste. «Sammen med noen mindre Tiltalepunkter,» svarer Pastoren, «var det en av de minst tolerable Forseelser på den tiden, Dick Turpin på det verste var bare Ungdommelig Uvørenhet i sammen­ ligning - den Forbrytelsen de kalte ’Anonymitet’. Det vil si, jeg slo opp meldinger på offentlig sted, men undertegnet dem ikke. Jeg kjente noen lyssky karer i strøket som lot meg få benytte Trykkpressen deres - på et vis var det jeg kom til å trykke Rede­ gjørelser for visse Forbrytelser jeg hadde observert, begått av den Sterkere mot den Svakere - inngjerdinger, utkastelser, Assisavgjørelser, Aktiviteter av det Militære - idet jeg oppga Navn på så mange av de Skyldige som jeg var sikker på, samtidig som jeg tilbakeholdt det jeg tåpelig nok innbilte meg var mitt eget, til den Kveld da jeg ble avslørt og ført til London i lenker og kastet i Tower.» «Tower!» «Å, ikke ert dem så,» ber Tenebræ.

11

«Ludgate, da? nok av det, det var et Fengsel. Det var først da jeg lå blant Rotter og Utøy på den frysende randen til en usynlig Fremtid, at jeg forsto at mitt navn aldri hadde vært mitt eget hadde snarere hele denne tiden tilhørt Myndighetene, som forbød meg å forandre det eller hemmeligholde det, som om det skulle være en Ring på Halsbåndet til et Dyr, i evighet ventende på å bli hektet til en Rem ... Et av disse øyeblikk det sies at Hinduer og Kinesere kan oppleve, et fullstendig tap av Selvet, fullkommen forening med Altet, noe slikt. Merkelige Lys, Flammer, ubegripe­ lige Stemmer - sannelig, Barn, dette er den delen av Fortellingen der deres gamle Onkel begynner å bli gal — eller så behaget det da alle, enhver ut fra sitt Motiv, å kalle meg. Eftersom sjøreiser på den tiden var den vanlige Behandlingen for Galskap, skulle mitt Eksil begynne ut fra de beste Medisinske begrunnelser.» «Min Hu hadde stått til å seile ut ombord på en Ostindiafarer (fortsetter Pastoren), eftersom ruten mot Øst notorisk gjorde overfarten med en belivet og ungdommelig Verden om bord, Lediggang, Stormfulle Sjøslag og Dueller i land, med den Franske Flåten som en konstant - og for enkelte, Romantisk - fare. «Som Pirater, bare høfligere,» som Damene ofte forsikret meg - akk, da de som kontrollerte min Skjebne i siste øyeblikk fikk nyss om min preferanse, arrangerte de hurtig min overføring til en liten Britisk Fregatt som i Krigstid skulle seile ut på et langt tokt alene: - Seahorse, fireogtyve kanoner, Kaptein Smith. Jeg ilte inn til Leadenhall Street for å undersøke hvordan dette hang sammen. «Kan det være en Protest vi hører?» ble jeg møtt med. «Sier De at sjette klasse er under Deres verdighet? Ville De foretrekke å være landkrabbe og bli innlosjert i Bedlam? Det har gjort mange i Deres Situasjon til en mann. Enkelte har klart å nyte en rime­ lig meningsfylt tilværelse der. Eller hvis det skulle være et visst behov for det Eksotiske, kunne vi ordne et opphold på et av de Franske Hospitalene ...» «Ville noen i min Tilstand endog vite hvordan man skal protestere, min Herre? Jeg skylder dere alt.» «Galskap har ikke svekket Deres hukommelse. Godt. Hold Dem unna skadelige Substanser, i særdeleshet Kaffe, Tobakk og Indisk Hamp. Hvis De må bruke det siste, så ikke inhaler. Hold Deres hukommelse vedlike, unge mann! God Reise.» Så, med alle disse utvilsomt velmente råd som fant sin vei inn 12

i midnattsvaktens bølgeskvulp langs min soveplass, satte jeg seil med en Ødeleggelsesmaskin, i håp om at Østen fremdeles kunne by på noe av den Fred og Guddommelighet som Britisk Sivilisa­ sjon, ved å driste seg Vestover, hadde latt efter seg - og således var bestyrtelse den minste av mine følelser da, i stedet for en Veiledning i det overnaturlige av Lamaer gamle som tiden selv, Jean Crapaud kom truende til syne: - en fireogtredve kanoner stor Katastrofe og bare én Leksjon.

2 Til Mr. Mason, Assistent til Den Kongelige Astronom, Ved Greenwich Høystærede Sir, Eftersom jeg til den foreslåtte Ekspedisjon til Sumatra for å observere Venuspassasjen har hatt den ære å bli utnevnt til Deres Medhjelper, håper jeg at jeg ikke begår noen feil ved å introdusere meg på denne måten. Til tross for hvilke gjentatte Forsikringer De kan ha fått fra Mr. Bird og Mr. Emerson, og jeg håper andre, angående min velegnethet - ville det ikke desto mindre, siden De er Adjunkt til Den Første Astronom i Kongeriket, være merkelig - ikke besynderlig, selvfølgelig, snarere uventet - om De ikke skulle nære en profesjonell Tvil, eller endog to, til mine Kvalifikasjoner. Selv om det er sant at jeg i mitt eget Arbeid langt oftere har tydd til Kompassnålen enn til Stjernene - dog, hva jeg mang­ ler i Celestial erfaring, håper jeg å kunne oppveie ved Flid og en rask Oppfattelsesevne - eftersom jeg, helt klart, ikke kan pretendere å være på Deres nivå i Kunst, Sir, vil jeg gladelig følge, like prompte som å dra nytte av, ethvert forslag De måtte rette henimot en hevning av mitt eget. I dette, som i alt andet, Deres ærbødige tjener Jeremiah Dixon.

Et par måneder senere, da det ikke lenger er nødvendig å pre­ tendere så meget som de ventet å måtte gjøre, avslører Dixon at 13

han, mens han utarbeidet dette, med vilje hadde avstått fra Drikk. «Gjennomgikk toogtyve Revisjoner, mens jeg hele tiden drømte om det Kruset som ventet på meg nede på The Jolly Pitman. Og så det neste Kruset efter det, selvfølgelig, og så videre ... Ble mer attråverdig for hvert overstrøket Ord, hvis du skjønner hva jeg mener -» Mason på sin side tilstår at han nesten hadde kastet Brevet da han så at det var sendt fra County Durham og antok at det bare var enda flere gratis provinsielle råd som det var en av hans Oppgaver å lese igjennom på vegne av Den Kongelige Astronom og derefter besvare. «Men det var så oppriktig - jeg følte meg øyeblikkelig skamfull - uverdig - over at denne ærlige Landsens sjel trodde jeg var klok. - Ahhrrr! bittert Bedrag ...»

Til Mr. Jeremiah Dixon Bishop Auckland, Co. Durham. Sir -

Jeg har mottatt Deres brev av den 26. Sistleden, og er Dem meget forbunden for Deres vennlige mening. - Likevel fryk­ ter jeg at Tvilen med berettigelse vil falle mer på Deres side, for jeg har aldri undervist noen i noe Emne, ei heller kan jeg oppvise megen ferdighet i det. Hvorom alt er - vennligst ikke nøl med å spørre om hva De måtte ønske, idet jeg alltid skal forsøke å svare oppriktig - om muligens ikke in toto. Vi skal ha hvert vårt eget Tvillingteleskop, fra Mr. Dollond, utstyrt med det siste av hans praktfulle Akromatikk vår Klokke fra Mr. Ellicott - og selvfølgelig Sektoren fra Deres Mr. Bird - kun det beste for denne Gruppen, må jeg si! Idet jeg ønsker Dem en reise sydover så farefri som Hans Veier, uransakelige som de er, kan tillate det, avventer jeg Deres ankomst med en Sjel som ved Deres universelt gode Navn er lykkelig befridd for alle Engstelsens Smådjevler - en høyst kjærkommen Unntagelse i det ellers bekymringsfulle Livet til Deres ærbødige Tjener Charles Mason.

14

3 Jeg var ikke der da de møttes - eller, ikke på den vanlige Måten. Senere fikk jeg høre hvordan de husket møtet. Jeg forsøkte å nedtegne, i noe jeg da planla som en slags Åndelig Dagbok, det jeg kunne huske av hva de sa - skjønt det altfor ofte ble forkortet av Dagens Møye. («Skrive i søvne gjorde du også!» roper Tvillingene.) Å barn, i de Dage drømte jeg til og med - men først lenge efter at den våkne Passasje hadde funnet sted. Hvorom alt er - knapt har de truffet hverandre i Baren på Mason’s Vertshus i Portsmouth, før Mason oppdager at det er han som er lommekjent i London, stilt overfor Dixons målløse forbauselse over denne Byen. «Ej! Fyren spyttet på skoene mine ...? En anden dyttet folk efter tur ned i Rennestenen, noen av dem ganske farlige å se til... Hvordan kan Folk bo så tett sammen, Dag efter Dag, uten å bli aldeles Morderiske?» «Å, man kan hvis man ønsker finne Fornærmelse for hvert skritt - fra skamløse Blikk til dødelige Overfall, en Orgie i uavbrutte Fornærmelser uavbrutt - men hvordan skal man klare å stevne hver enkelt overtreder, eller velge blant dem, og i henhold til hvilken kodeks? Så man forstår det snart som nok en Betin­ gelse i Kontrakten mellom Byen og en selv - en funksjon av enkel Densitet hvilket tilsier at det aldri vil bli tid nok til å anerkjenne, langt mindre irritere seg over, en slik vanvittig Variant av tilbudt Krenkelse.» «Akkurat - hjemme i Bishop kunne det ta halve kvelden å finne et påskudd til å dra til en fyr, mens London, det er den Kranglevornes Paradis, ærlig talt ...?» «Da ville De ha likt Wapping High Street - og Tyburn, selvfølgelig! Sett det på Deres liste.» «Forlokkende der ute, hva?» Mason forklarer at han, dog uten å angi noen nøyaktig grunn, det siste Året eller mer har hatt for vane å overvære Fredagshengningene på det bedrøvelige sted hvor han snart, mot at han rev i krus efter krus med øl på deres Stamkneipe The Bridport Dagger, kom i snakk med Bødlene og deres Læresvenner og så­ ledes fikk en viss nifs nærkontakt med Kunsten. Mason har vært i basketak og deltatt i sammenstøt med sjøfolk som prøvde å

15

fravriste flokker av Medisinerstudenter likene av Sjøkamerater som hadde møtt sitt Endelikt i land, altfor langt borte fra Havets trygge favn - og han har fått sin Pung såvel som sin Person antas­ tet av Agenter både offentlig og privat - men: «Det finnes ikke maken, det er London på sitt mest uforfalskede,» utbryter han. «De må bli med meg dit, så snart vi kan.» Dixon ler, idet han tar det som den spøken det må være ment som: «Ha, ha, ha! Den var sannelig god.» Mason trekker på skuldrene, slår ut med hendene: «Jeg mener det. Verre enn som så, jeg er edru. En mann som er i byen for første gang, kan simpelthen ikke la en hengning gå fra seg. Kom igjen, Sir, - hva er det første de vil spørre Dem om når De er tilbake i Durham? Hm? ’Så’ru dem ri Lufta i Tæhbørn?’» Er det blitt for mange netter alene på toppen av den berømte Høyden i Greenwich? kan det være at denne mannen som bor i en av de store Byer i Kristenheten, ikke vet hvordan man oppfø­ rer seg blant folk? - Dixon bestemmer seg for bare å registrere irritasjon. «Neij, det første dem vil spørre om er: ’Skjønte’ru dem sånn som dem prater der nere ...?’» «Au, for svingende, det må jeg si, jeg mente ikke -» Så for anden gang på to minutter oppdager Dixon at han ler uten oppriktig Munterhet - denne gang en Mr. Mason-hvordanfår-du-det-til-latter, skjevt og overbærende, latteren til en innleid Klakør. Men eftersom han føler det som sin plikt å få dem til å føle seg vel, begynner han: «Jo. Så var det en Jesuitt, en Korsikaner og en Kinamann på vei med den store Postvognen til Bath ... ? og den fjerde Passasjeren er en meget respektabel engelsk Lady som hele tiden sender dem slike forargede Blikk ...? Til slutt holder Korsikaneren, som den mest temperamentsfulle av de tre, det ikke ut lenger og utbryter - og her håper jeg De vil unnskylde min Korsikanske Aksent - han sier: ’Ai! Lajdi! Vadde ære De stirrer påeh?’ Og da sier hun -» Mason har begynt å trekke seg unna. «Er De gal?» hvisker han, «Folk stirrer. Sjøgutter stirrer.» «Hva?» Dixons nese pulserer rødlig. «De har hørt den før. Unnskyld, da,» sier han idet han griper efter Masons arm, en gestus Mason trekker seg unna med et Rykk like ufrivillig som et nys. Dixon rygger, svettende. «Bevares, det tok meg ukers stu­ dium å komme til bunns i den der, men jeg forstår at De har en rask Hjerne i gresskaret Deres, og jeg er glad for å samarbeide 16

med en sånn som De er ...?» Han smiler besluttsomt idet han uttaler formene for De med omhu, som om han låner dem fra et andet Sprog. De to stirrer på hverandre, begge med et høyst feilaktig inn­ trykk av den anden - likeledes med en viss Usikkerhet med hen­ syn til hvordan makten skal komme til å bli fordelt mellom dem. Dixon er et par tommer høyere, mer lut enn ragende, iført en rød frakk av militært snitt, med brokade og sølvknapper, og en til­ svarende rød tresnutet Hatt hvorpå det er festet en glorete NorthRoad Kokarde. Han kommer til å være den som først fanger det overfladiske Øye, noe som ofte får fremtidige fremmede til å huske dem som Dixon og Mason. Men Uniformen samstemmer hverken med hans Kvekerprofesjon eller nuværende Holdning: - en sivil Klossmajor som er blitt Vindskjev, så altfor ofte iakttatt, akk, blant Skjenkestuens Proselytter. Dixon, for sin del, virker som han er skuffet over Mason eller det er hva Astronomen, alltid tilbøyelig til mistanke, fryk­ ter. «Hva er det? Hva stirrer De på? Det er Parykken min, ikke sant?» «De går da ikke med Parykk ...?» «Akkurat! De la merke til det - De har iakttatt meg på en besynderlig, men, må jeg konkludere, betydningsfull måte.» «Sannelig om jeg vet... Kan hende ventet jeg meg en litt mer... uvanlig ...?» Mason mysende: «Er jeg ikke uvanlig nok for Dem?» «Vel, det er et uvanlig Liv, ikke sant? Hvor mange Konge­ lige Astronomer finnes det? Hvor mange Kongelige Astronomers Assistenter kan det rimeligvis være? Det skal for det første en snodig fyr til for å sitte oppe og stirre på Stjernene hele natten, ikke sant...? På den anden side løper Landmålere omkring tall­ rike som Veggelus og koster bare det halve, med arbeid nok for alle, iallfall i Durham for tiden, Innhegninger over hele Grevska­ pet, og North Yorkshire - he! Gjerder, Hekker, vanlige Grøfter og i Ha-Ha Stil, alt skal måles opp ... jeg kunne blitt hjemme og hatt et storartet Utkomme ...» «Det ble nevnt noe om en Bakgrunn i Landmåling,» sier Mason en smule forbauset, «men, men er dette alt? Hekker? Ha-haDiker?» «Nuvel, Ha-Ha-boomen i Durham ga seg faktisk noe efter at Lord Lambton falt nedi sin, forbannet den og fikk den fylt igjen

17

med kullslagg. Trodde De at jeg var enda en av disse Linsefyrene? Herregud, nei, det vil si, jeg er blitt utdannet i det hele, Den Celeste Mekanikk, alle tungvekterne: Laplace og Kepler, Aristarkos, den andre fyren hva det nu var han het - men det er alt sammen Trigonometri, ikke sant?» «Men» - hvordan skal han få sagt dette på en taktfull måte? - «De har sett ... øhm ... gjennom et ... øhm ...» Dixon smiler oppmuntrende til ham. «Ja såmenn - min gamle Lærer, Mr. Emerson, har et fint Teleskop, tror jeg det heter, selv om det er innpakket i Tønnestaver, og mange er de Kvelder jeg har beundret Venus’ faser, ja dem og Jupiters Måner med, Fjel­ lene og Kraterne på vår egen Måne - og så De forresten den siste Formørkelse? Flott - hva? Mr. Bird har likeledes lånt meg sine instrumenter - vært så vennlig, faktisk, nettopp nu i løpet av de siste fjorten dager å bistå med å oppøve mine observasjons- og beregningsferdigheter - skjønt så nådeløst at jeg i flere dager var en smule i tvil om vi skiltes som venner ...» Mason, som hadde ventet seg en keitet, noe primitiv Landsbyidiot, står vennlig forundret overfor den ryddige Dixon som her fremstiller seg - mens Dixon for sin del som, til tross for snakk om Uvanlighet, hadde ventet seg nok en stivpyntet Londonstreber, morer seg over Masons nærmest usynlige Fremtoning, helt i Snusbrunt og Brungult og Grått. Mason nikker trist: «Jeg må ta meg ut som et Fe.» «Hvis det ikke blir verre enn dette, kan jeg da tåle det. Så lenge Spiriten ikke tar slutt.» «Eller Vinen.» «Vin.» Nu er det Dixons tur til å myse. Mason lurer på hva han har gjort denne gangen. «’Vin med 01, sammen blir de Søl’, som min Grandonkel George belærte meg mer enn én gang. ’Drue og bygg, gjør Morgenen stygg’. Av de to typer drikkende Folk dette impliserer, det vil si Druefolk og Byggfolk, vil De nu informere meg om Deres, eh, medlemskap i Druens Brorskap ... og at De sjelden, om noen gang, rører 01 eller Spiritus, har jeg rett?» «Lykkeligvis så, skulle jeg tro, eftersom, gitt et begrenset For­ råd, det vil bli mer på oss hver, det er som Jack Sprat, ikke sant.» «Å, jeg drikker Vin hvis jeg må - og nu som vi er inne på Emnet -»

18

«- og eftersom vi, tross alt, er i Portsmouth - kan det ikke altfor langt unna være et Rom der hver av oss kan konsultere hvilken førnevnte Plantevekst som behager ham?» Dixon ser ut på det svinnende vinterlige solskinn. «Ikke for tidlig, antar jeg ...?» «Vi skal seile til de indiske Øer - Himmelen vet hva som er tilgjengelig om bord eller der borte. Det kan vær våre siste sjanse til sivilisert Drikke.» «Jo før vi begynner, desto bedre i så fall.» Idet dagen mørkner og de første Flammer kommer til syne, av og til reflektert også i Vindusruter, blir lydene fra Staller og Smug høyere, og skorstensrøk tvinner seg ut i Juletidsluften. Rommet ikler seg sin Aftenkåpe av vekslende ravgult Lys og bølgende Folder av Skygge. Mason og Dixon blir var et dultende Brus av Forventning. Plutselig, ut av Mørket, har et dusin gjenspeilte Lanterner blus­ set opp, samtidig som en litt forpjusket Norfolk Terrier med et frekt Glimt i øyet slentrer inn i Lysskjæret, mens det fra et mindre opplyst sted lyder en munter Ouverture for Horn, Klarinett og Cello, og i takt med denne tripper Hunden frem og tilbake i sin lysende Omkrets: Spør meg kun om hva som hues, Den Lærde Engelske Hund er jeg, beLest om alle ting fra Lues Til Kongemanns Mon-og-am-ei,

Persiske Sjaher, Polske Spader, Kineserenes Geomanti, Hop-pende Bønner, Flyvende Tønner, Vet jeg a-alt om, så sant, De. Jeg kan sitere Klassikerne Så Ørene Deres får hold Vel bevandret i Logaritmer Er jeg dertil med min Knoll, - Bare intet om Prester, takk, For da blir min Lønn til noll, Som den Lærde Engelske Hund, i kve-eld! * /

19

Det er de vanlige Spørsmålene: Kan Hunden synge «Der Bien Suger»? Hva er Integralen av En over (Bok) d (Bok)? Er han gift? Dixon legger merke til at hans kommende Medarbeider synes å ha falt i en slags Magnetisk Stupor, som Mesmeristene ville kalle det. Mer enn én gang virker det som Mason er klar til å springe opp og plumpe ut med noe som helst bør spares til senere på Kvelden. Til slutt legger Hunden merke til ham, men nu er han altfor oppspilt til å kunne snakke sammenhengende. Efter at den har latt ham skravle i et helt minutt, sukker Hunden* dypt: «Se efter meg senere, ute på baksiden.» «Det skulle ikke ta mer enn et øyeblikk,» sier Mason til Dixon. «Jeg klarer meg fint selv, hvis det er noe De heller vil gjøre ...» Uten appetitt på den kjempestore Lammekoteletten som lig­ ger foran ham og blir kald, pakker Mason den nu molefonkent inn og putter den i Frakkelommen. Idet han ser opp, legger han merke til at Dixon, med munnen fornøyd full av mat, smiler altfor overbærende til at han kan føle seg Vel. «Nei, den er ikke til meg - trodde De at jeg pakket den inn til meg selv? - den er til den Lærde Hund - i likhet med, jeg vet ikke, kanskje en Bukett man sender til en Skuespillerinne man beundrer, en pen liten Kotelett kan aldri bomme helt på Målet.» Faller inn en takt for sent: «Selvfølgelig, Verden er ... en stor Verden, rimelig nok, Praksis varierer og ett Menneske kan sannelig ikke uttale seg om -» «Hva ... er det De sier?» Dixon vifter troskyldig med Kjøttstykket sitt, øyne runde som Pistoler. «Ikke vondt ment, Sir.» Og himler med Øynene det korte Sekund Mason flytter sitt stirrende Blikk bort, så tilbake igjen, litt for sent til å fange dem det minste usentrerte. «Dixon. Hvorfor kan det ikke være Orakler, for oss, i vår tid? Porter til Fremtidigheten? Alt det der kan da ikke ha dødd ut med oldtidens Mennesker. Det koster ikke stort å gjøre seg til latter ved i det minste å snakke litt med denne Engelske Hunden om dens åpenbare holdning til Metempsykose om ikke andet, -» Men det er noe andet på ferde - noe Mason ikke helt kan betro seg om. Kan hende han har mistet en ham nærstående? og så nylig at det kjennes, ja visst, - han har hele tiden en måte ' blindt å gi seg i kast med det Nuværende på, som Dixon husker fra seg selv da hans far gikk bort ...: «Jeg blir med, hvis jeg får lov ...?»

20

«Vers Ego, som de Latinstuderende ynder å si.» De går ut en bakdør til vertshusets gårdsplass. Et bladløst tre bøyer seg i lyset fra en enslig Lanterne festet over en tett ring av kortspillere, hvis hemmelige åndedrett er synlig for alle til å prøve å tolke, og hvis Parykker, hvite som sneen på Takstenene, nikker ut og inn av Skyggene. Sjøfolk med halvåpne munner løper forbi i smugene. Sjøfolk i Sluskehatter, Sjøfolk med Hårpisk, pattende på Piper, gumlende Poteter, noen som skal tilbake til sine Skuter, og noen som ikke skal, fra gamle sjøulker som har opplevd for mange Eksplosjoner i sine Liv, til Barne-Sjøkadetter som ennu har til gode å høre sin første - passerer ut og inn Dørene til Ølbuler, Marineskreddere, Sukkertøyboder, Spillebuler, provisoriske Kapeller, de roper, syn­ ger Visestubber, plystrer som om Vind aldri skulle ha vært på Besøk, og spyr som Havet aldri har fått dem til å gjøre. «Skal se Garderoben hans er like i nærheten,» foreslår Dixon, «borte hos Hestene, kanskje?» «Ingen ville finne på å ha en talende Hund sammen med Hester, det ville drive dem til vanvidd på Minuttet.» «Hender det ofte der du kommer fra?» «Mine Herrer,» blir det hvisket ut fra en mørk krok. «Hvis dere kan dempe stemmene deres litt, skal jeg være hos dere om halvannet Øyeblikk.» Langsomt inn i det vekslende spill av lanternelys, med tungen hengende ut av munnen, kommer Hunden, stanser for å gjespe, nikker: «God kveld, mine Herskaper,» og leder dem i trav ut av stallene, ut fra gårdsrommet og nedover gaten, med stans her og der grunnet nasale undersøkelser. «Hvor skal vi?» spør Mason. «Dette ser bra ut.» Den Lærde Engelske Hunden stopper og pisser. «Denne hunden,» synger Mason sotto voce, «volder meg bekym-ring - mirakelskapninger burde sannelig ikke, jeg mener ... Flyvende hester? Ingen av dem har noen gang ...» «Sfinxen ...?» legger Dixon til. «Som jeg skulle ha sagt det selv.» «Nu, mine Herrer!» Plutselig dukker en stor Neptuns Sønn opp, fulgt av et uvisst antall forholdsvis drukne Skipskamerater. «Dere er interessert i denne Hunden her?» «Ville bare snakke et par ord med ham,» er Mason rask til å forsikre.

21

«Hei! Jeg kjenner dere to - det er dere som eier alt det mer­ kelige Utstyret og skal seile med Seahorse. Vel vel - dere er hel­ dige, for vi er alle Sjøhester her, jeg heter Fender-Buk Bodine, Sjef for Forre Mers, og dette er mine Skipskamerater -» Jubel. «Men dere kan kalle meg Fender. Nuvel, vår plan er å snappe dette Kretturet, som dere Herrer så vil oppbevare sammen med deres strengt bevoktede Last, ute av syne for Skipssersj anten, til vi når en passende 0 -» «0?» «Snappe?» ytrer begge Landmålere en smule fortumlet. «Jeg har mer enn én gang seilt på Vestindien - det er en mil­ lion øer der ute, den ene mer passende enn den anden, og jeg kan forsikre dere at med en håndfull Sjøfolk med vett, og den talende Hunden til å underholde de Ville, jøss, vi kan bli konger.» «Lenge leve Kongene!» roper flere sjøfolk. «Ja ja og Dåsejentene!» «- og Kokosølet!» «Vent litt,» advarer Mason. «Jeg har hørt at de spiser hunder der ute.» «Pakker ’em i palmeblad,» nikker Dixon høytidelig, «og steker ’em på stranden ...?» «Med det samme De snur ryggen til,» spår Mason, «blir den Hunden Lunsj for en Innfødt.» «Voff! Unnskyld meg,» sier den Lærde H, «eftersom jeg later til å være Temaet her, føler jeg meg tilskyndet til å komme med en Bemerkning?» «Såså, det er i orden, Fido,» Bodine utfører vage strykebevegelser, «stol på oss, flink bisk ...» Et lite, støyende selskap av Lapser, Makaronier eller Lunarianere - vanskelig å avgjøre hva som er hva - har nærmet seg opp gaten og innen Hørevidde. Bak flere vindusruter kommer vokslys til syne. Stallknekter snur seg misnøyde på Forsekkeputer og senger. Ledige Lyktetennere kikker innom for å se om de kan kaste lys over sakene. Hunden dytter til Masons Ben med Hodet. «Vi får kanskje ikke flere anledninger til å prate, ikke engang i Forbifarten.» «Det er noe jeg må vite,» hvisker Mason hest, med stemme som hos en elsker martret av Tvil. «Har du en sjel - jeg mener, er du en menneskelig Ånd, reinkarnert som Hund?» L.E.H. blunker, skjelver, nikker resignert: «De er neppe den første som spør. Reisende som vender hjem fra de Japanske Øer

22

forteller om visse religiøse Gåter kjent som Koan, den kanskje mest berømte av disse angår nettopp Deres Spørsmål, - om en Hund kan være i besittelse av den guddommelige Buddhas natur. Et svar gitt av en viss meget klok Mester lyder: ’Mu!’» «’Mu’,» gjentar Mason, tankefullt. «Det er nødvendig for den Søkende å meditere over Koanet helt til han når en tilstand av hellig Galskap - og jeg vil anbefale dette spesielt til Dem. Men vennligst kom ikke til den lærde Engelske Hund hvis det er religiøs Trøst De er ute efter. Jeg er kanskje prenaturlig, men ikke overnaturlig. Dette er For­ nuftens Tidsalder, rrrf? Det finnes alltid en Forklaring for hån­ den og ikke noe slikt som en Talende Hund. - Talende Hunder hører sammen med Drager og Enhjørninger. Det som imidlertid finnes, er Forholdsregler med tanke på å overleve i en mindre fantastiskVerden. Altså:- En gang var det Menneskenes eneste grunnpil å holde Hund at de brukte den til mat. Da Hunden oppdaget at blant Men­ nesker var ingen forbrytelse mer avskyelig enn å spise kjøttet av et andet menneske, lærte den fort å opptre så menneskelig som mulig - og å overlevere denne Kunnskap til sine Hvalper. Så vi vet hvor­ dan vi fra dag til dag hos dere Mennesker skal oppnå tilstrekkelig Nåde til i det minste å få leve enda en dag. Uansett hvor dyktige vi er, kan vi imidlertid aldri føle oss trygge i våre Liv, vi fortsetter som logrende Scheherazader, alltid et lite skritt fra det fryktede Palmeblad, og oppnår hver kveld en utsettelse fra våre Herrers Knivblad ved å fortelle dem historier om deres menneskelighet. Jeg er bare et ekstremt Uttrykk for denne Prosess.» «Bevare meg vel, Hund i Palmeblad, for noe tull,» kommen­ terer en av Lunarianerne, «rett og slett noe sentimentalt sludder, jeg mener, vet De hva: Hund? I Palmeblad? Siviliserte Mennes­ ker har da andet å gjøre enn å gå rundt og sikle efter Hund i Palmeblad eller hva det måtte være, ikke sant, Algernon?» «Kunne De hvis mulig,» ber Terrieren med hodet irritert på skakke, «holde opp med å si det der? Jeg snakker ikke om 'Makaroni al Dente’, gjør jeg vel, ei eller 'Laps-Kaus,' -» «Din bestialske vesle -» «Grrrr! og Deres overlagte snakk om 'å sikle’, Sir, er motby­ delig.» Lunarianeren griper efter sin Kårde. «Kanskje vi kan avgjøre dette på stedet, Sir.» 23

«Derek? Du snakker til en H-U-N-D?» «Selv om Deres våpen gir meg et visst Handikap,» påpeker Hunden, «må jeg i sannhetens interesse nevne min helt nye for­ nemmelse av Aversjon overfor vann? Hvilket, som De vet, kan være et forvarsel om et utbrudd av Hydrofobi. Ja! Den Store H. Og skulle jeg komme inn forbi Deres Klinge og slippe til med noen lekne småbitt og lykkes med å, nuvel, bite igjennom den kjære gamle Hud - da vil De selvsagt snart pådra Dem det samme, hæ?» Øyeblikkelig oppstår det rundt Hunden en sirkel av Fravær med radius på omkring én favn, senere gjenerindret av begge Astronomene som bemerkelsesverdig regelmessig av form. «Flink bisk!» «Se her - min siste glaserte Kake, som Moder har sendt meg hele veien fra Bahf. Bare ta den.» «Hva mener dere? Jeg vedder to mot én på at det blir Lapsens blod vi først får se.» «Virker rimelig,» sier Fender Bodine. «Jeg liker Hunden, - noen flere?» «Bør vi ikke tilkalle Eierne? foreslår Mr. Dixon. Hunden har gitt seg til å trave frem og tilbake. «Jeg er en Britisk Hund, Sir. Ingen eier meg.» «Hvem var den Herren og Damen De var sammen med i Skjenkestuen?» spør Mason. «De mener de Fabelaktige Jellow’ene? Der kommer de nu.» «Beskytte deg mot sjøfolk?» klager Mrs. Jellow, idet hun andpusten nærmer seg over Smugets forræderiske Brostener. «Å nei, ellers takk, det var ikke i Avtalen vår.» Med Parykken på snei følger hennes mann efter i søvnig Lunting, mens han haler i Buksene sine. «Nu ber du om unnskyldning for hva det nå var du gjorde og går tilbake til din deilige Halmmadrass i Stallen.» «Ma’am,» Bodine med hatten av og engleblidt skjelvende, «vi lurte på om denna vesle Vov-voven kanskje var til salgs?» «Ikke for noen pris, Toppgast, kom Dem vekk, både De og pøbelgjengen Deres.» En gruppe Sjøfolk på hvis Fleksibilitet deres Beskyttelse mot Drukkenskapens Farer beror, synes å stivne ved lyden av hennes stemme. «Ikke motsi henne,» råder Jellow, «for hun er en Fregatt av første klasse med hundre Kanoner, og en bredside fra henne betyr Utslettelse.» «Takk for den, Jellow - du forhaster deg ikke nu heller.» «A kjære,» Bodine tar på seg hatten igjen og sukker: «Ber så 24

meget om Unnskyldning, Sir og Madam, og måtte Hell og Lykke følge Deres Hund.» «Er dere eiere til dette Vidunderet?» spør Mason. «Vi foretrekker å kalle oss 'Utstillere’,» sier Mr. Jellow. «Det gjør de fordømme meg best i,» surmuler Hunden, som til seg selv. «Nei se, der har vi The Pearl of Sumatra!» roper Dixon, som en tid har utviklet et stigende behov for en Drink. «Og et trivelig sted ser det ut til å være.» «Fender-Buk spanderer!» brøler en skøyeraktig Sjømann, for alltid uidentifisert i det ivrige Tilsiget ved Inngangen til denne femte eller sjette mest beryktede Sjømannskneipen på Odden, i hvis Klima av alminnelig Lastefullhet The Pearl utmerker seg i meget som en av sine Eponymer, skinnende i den bedervede Innmaten til en Østers tatt i Sydhavet. «Hva med en slurk i Brødboksen der, Fido?» «For all del, kall meg Fang ... Joda, jeg setter pris på en dråpe Rull-meg-i-Hundehuset nu og da.» Innenfor beveger sjøfolk av enhver rang og grad seg langsomt i et dystert mulm av piperøk og sot fra billige vokslys, mens det i motsatt retning går et utsøkt utvalg av Portsmouth-Tøser i stri­ pete og blomstrete Kjoler hvis dristige rødt, oransje og lilla blir tonet ned i dette lyset, flekket, fettet og slitt, med sort blandet inn overalt, farver som hele tiden forvandles mot Natt. Begge Herrer noterer seg, efter en stund, at Selskapets netto Bevegelse går bort fra Gatedørene og over til baksiden av Etablissementet. Her på et stykke gresstorv fertilisert med blod og møkk fra generasjo­ ner av Hannfjærfe under en klar omvendt kjegle av Lanternelys som blåfarver en stor, stadig bevegelig Knute av Røk, og med en Falskspiller lystig hinsides grensene for hanekampetikette hen­ gende i en kurv over Kamparenaen, er en Walisisk Hanekamp i full gang. Ved siden av denne kan en Rad av spillebord skim­ tes, og lenger bak en gebrekkelig Labyrint av Rom for søvn eller utskeielser, der allting fortaper seg innover som landtunger i en dis. Den Lærde H. prøver, tiltrukket av lukten av Blod fra Kamp­ plassen, å virke ubesværet, men hva kan de vente av ham? Hvor­ dan skal han kunne ignorere denne rene, nedarvede hunger efter Blod. Åh, gjesp, ja selvfølgelig, sett det hele før, fugler som hakker hverandre til døde, seksten går inn, én kommer levende ut, virke25

lig mm-hmm, og en festlig stund så lenge det varer, mens Stoffet vi er antatt ikke å vedkjenne oss drypper og skvetter overalt ... «Såså, Lærde,» roper Mrs. Jellow bryskt, «vi må overlate fuglene til deres Arbeid.» Under den svaiende Spilleren er det alminne­ lige tempoet i Rommet utbytterikt hektisk. Fra Labyrinten bak kommer assorterte lyder av større og mindre grader av Ekstase, i tillegg til slag mot Menneskekjøtt, latter mer eller mindre tilgjort, dunk av møbler, en slags Duett for Fiolin og Kinesisk Fløyte, den avsindige galingen fra kamphaner som venter på tur, rop i Kor ved den uhørlige vendingen av et kort eller rullingen av falske Terninger høyt og lavt, rop på 01 og Rom alltid like håpefullt stigende, som ariettaer i Rommenes skyggelagte Villniss, ute hvor Lampene er færre og bevegelsene dypere med minst en ekstra Grad av Overlegg ... Til slutt stanser Hunden, idet den har ført dem dit hvor, beliggende halvt utendørs, rammet inn av sammenbuntet tømmer skylt inn fra et vrak for lenge siden og et falmet stykke solseil holdt oppe av en slitt, gammel Jomfrublokk mel­ lom seg og himmelen med sin varierende Ondskap, den mørke Hepsie, Oddens Pythia, sitter. «Her,» hunden skubber til Mason med snuten, «her er den De må treffe.» Mason trekker straks den slutning (som han måneder senere vil tilstå overfor Dixon) at alt dette må ha med Rebekah, hans hustru, som døde for to år siden nu til februar, å gjøre. Ute av stand til å forlate henne, er Mason ikke desto mindre oppsatt på å komme seg med en båt, med kurs for et umulig sted - eftersom lange Sjøreiser formodes å hjelpe på hans tilstand, beskrevet for ham som Hypertreni eller «Overdreven Sorg». På en eller anden måte har den Lærde Hunden fått ham til å anta at det i Døds­ riket fins Retningslinjer for fritt leide - at han gjennom denne Hundepåviste gamle Heksen omsider vil få anledning til å ta seg over og finne henne og besøke henne og komme tilbake med sin Tro gjenopprettet. Det er så meget av et sprang som man kan forvente av et melankolsk hjerte. Samtidig aner han at den Lærde Engelske H. - eller Fang som han nu tydeligvis ønsker å være kjent som - ved å introdusere dem på denne måten, forfølger et rent personlig Mål. «Angelo sa det var en pakke til meg?» «Pinedød! Er jeg Kveldsdiligencen?» De to roter rundt i Skyg­ gene. «Hør her, jeg treffer ham senere, og jeg skal huske å spørre -»

26

«Det sa du forrige gang også.» Hunden rister bebreidende på hodet. «Her da - et Offer, direkte fra mitt eget nødtørftige Kjøkken, et stykke kokt Høne - det er det beste jeg kan gjøre for deg i dag.» «Fred, Bestemor - ta tilbake Eders Ort. Den Lærde har ennu til gode å synke så dypt.» Med et uttrykksfullt kast med Hodet gjør hunden en verdig Sortie, med ikke mer enn én sving med Halen for hvert Skritt. «Skuten deres skal stikke til Sjøs på en Fredag,» hilser Hepsie Mason og Dixon - «får det en Båtsmannspipe til å lyde i Øret på den ene eller anden av mine Herrer?» «Jo, på Kullbåtene tror de det betyr ulykke?» svarer Dixon, som foran sine Eksaminatorer hjemme i Woolwich, «eftersom det er dagen for Kristi Henrettelse.» «Utmerket, Sir. Således viser Deres Kaptein Smith mangel på respekt for Kristus, Skjebnen, Sankt Peter og guden Neptun - og dessuten er det ikke et forsikringsselskap i hele Kongeriket, fra Lloyds og nedover, som vil ta i deres sak for noe mindre enn en sum dere aldri, som Astronomer, på noen måte kan ha råd til.» «Men hvis vi skulle dø,» påpeker Dixon, «dekker Royal Navy omkostningene ved begravelse til sjøs, hvilke andre Omkostnin­ ger kan det være tale om?» «De er uavhengig av en Familie, Sir.» «Utrolig! Bevares, De må være en ekte Spåkone,» utbryter Dixon som allerede har funnet ut at det under hennes lag av omhyggelig Avfeldighet befinner seg (som han senere vil fortelle Mason) en sjokkerende ung Kvinne i hårdt arbeid - med hvem han, Bondetamp som han er, ikke kan la være å flørte. Men Mason begynner nu å bli urolig: «Er vi da i fare? Hva har De hørt?» Taus rekker hun ham et skittent Flyveblad, hvor det står trykt beskrivelser av diverse Tjenester, og Honorarene for disse. «Hva skal dette bety? De påtar Dem ikke Forbannelser?» «Min Forsikring? Forebyggende,» kakler hun, slik den unge forestiller seg den gamle kakle. «Jeg tror det De søker står under ’Efterretninger, Sjøfart’.» «Half a Crown?» «Hvis De insisterer.» «Ehem ... Dixon?» 27

«Hva? Vil du at jeg skal legge ut halvparten av det?» «Vi kan vel ikke godt belaste ... Royal Society ... med dette, kan vi vel?» «Setter jeg Dem i forlegenhet, Sir?» Hepsie mer nesevis enn på flere tiår. «Å, det er i orden,» Mason graver energisk i sin Pung, sorterer Mynter og mumler Beløpene. Dixon ser bifallende på. «Du behandler penger som en ekte Geordie. Han mener ikke noe vondt med det, jente,» smiler, dyt­ ter ivrig til Mason med Tåen, mens Halliker lusker omkring i Mørket, og Båter med omsurrede Årer venter for å frakte dem mot deres vilje til et Liv de kanskje ikke vender tilbake fra. Lukter fra den store Ankerplassen - røk, Tjære, salt og forfall - driver inn i kast. «Mine Herrer, hør på meg,» myntene har forsvunnet i stillhet. «Siden i fjor, Undrenes År, da Hawke førte Conflans på le side av Quiberon Bay, har restene av Brest-flåten lidd av en forståelig mangel på Elan eller Esprit, eller hva de nu kaller det der borte - bortsett fra Kapteinene på enkelte mindre Fregatter, sjeler like rastløse til å engasjere seg i personlig Taktikk som henfalne til å snuse på nasjonal Strategi. Mortmain, Le Chisel, St-Foux - gale hunder alle som en - hvem som helst av dem, og andre, troende til å sette seil ut fra Brest, likegyldig overfor Fare, tété-å-tété som alltid med Verdens undergang, på jakt efter nye Gjenstander for en uuttømmelig Vrede.» «Kjære vene,» Mason tar seg til hodet. «Enn om ... vi seiler på en anden Dag, da?» «Mason - kjære deg - vi lever i Fornuftens Tidsalder,» minner Dixon ham på, «vi er videnskapsmenn. For oss må alle dager forløpe likt, det samme antall identiske Sekunder, som hver for seg bare går i én Retning, ugjenkallelig ... Ha, hvis vi ønsker Omener, la oss da for all del huske at Astronomenes Symbol for Fredag også er det samme som det til selveste planeten Venus, visselig et godt nok Omen.» «Jeg skal si dere en ting,» den unge Bedragersken løfter mun­ tert en Finger, «franske Fregatter vil være der de er, på hvilken forbannet ukedag som helst - særlig St.-Foux, på La Changhaienne. Dere har hørt om École de Piraterie i Toulon? Berømt. Han er nylig blitt utnevnt til den Kiddske Lærestol.» Mason og Dixon skulle gjerne bli, den ene for å bekymre seg,

28

den anden for å flørte, men som de nu kan se, har det dannet seg en betydelig Kø bak dem. Der er

Spillere med Uflaks, Kjærestepar på hell, Sjøgutter med ingen til å si dem farvel, Brautende Lapser og Sjauere i kø, uTålmodige for en prat med den Sibylliske Mø, syng: La oss gå ned til Hepsie i kveld, Kanskje i kveld vil’a lyse for oss vel,Kanskje vil’a kakle, kanskje vil’a støye, Men for to og ei halv hu vi’kke spytte deg i Øyet.

Til Ramillies mannskap sa’a: Se opp for The Bolt Og Korsikafarerne efter Pa-olis Revolt,Fra Lotterisedler til Historiens Ende Er’a loppebitte sjøgutters beste venninne, syng: La oss gå ned, Sec. «Hyggelig å gjøre Forretninger med dere, Gutter, håper jeg får se dere igjen,» med et vennlig Nikk til Dixon. Tilbake ved Hanekampene kommer Fender-Buk Bodine slørende forenom tvers, nysgjerrig: «Nu, hva hadde hun å si?» Noe om gale Fregattkapteiner som seiler ut fra Brest, er alt de hver for seg kan huske nu. «Akkurat det sa hun til min Mauve også, og helt gratis. Vi får kamp, mine Herrer. Og hvis det er Le Chisel, får vi en Hekk-forfølgelse på kjøpet. Over på gamle H.M.S. Inconvenience kastet vi bort mang en Dag og Natt med å se det prydede Akterspeilet bli mindre og mindre for hvert minutt. Og mens han ennu var i sikte, behaget det ham å slukke Lanternen i sin Kahytt, liksom for å si: ’Toot fini, på tide å frappé le Sack’. Når Skipper så det lyset gå ut, mumlet han alltid det samme: - ’Måtte Mørket ta deg, Le Chisel, og måtte du like lett forsvinne ut av mitt Liv’ og så var det å slakke Seil og gå baut, og den virkelige Jobben kunne begynne - å krysse, enda en gang med uforrettet sak, opp mot Vinden.» Fortoppsgast Bodine tar en pause for å klemme de nærmeste Yppighetene til en ung Tøs som har flimret inn fra en Opiumsdrøm i Nærheten. I likhet med Hepsie er Mauve langt fra hva hun foregir å være. Mannfolk flest blir narret til å se for

29

seg et melankolsk foreldreløst Barn, mens hun i virkeligheten er den muntreste lille Krembolle, som har unngått å se ut som en Matrone bare takket være den stadige Anstrengelsen som kreves i selskap med Sjøfolk. Hun og Hepsie deler faktisk husly i Portsea, såvel som en Garderdbe bemerket - selv her på Odden - for dens hensynsløse bruk av Trykte Stoffer. «Hun er en vidunderlig gammel kvinne, Hepsie,» sier Mauve. «Formuer er tjent ved å følge hennes råd, såvel som tapt ved å ignorere dem. Hun sier ta deg i vare, jøss, ja, hun har beregnet Oddsene dine og funnet dem høye ... Hun er Lloyds i Portsmouth. Stol på henne.» Senere, ved Daggry, er Mason alvorlig i behov for ytterligere et Ord med Hepsie eller Hunden, men kan ikke finne spor av dem noe sted, hvor han enn leter. Heller ikke vil noen vedgå at de i det hele tatt kjenner dem, langt mindre deres tilholdssted. Han kommer til å fortsette med å lete, like til å granske strandlinjene idet Seahorse omsider stikker til sjøs, Fredag den 9. Januar 1761.

4 Hadde det vist seg å være til noen hjelp at Pastoren hadde for­ søkt å følge Epiktets råd om hver dag å se for seg død, eksil og tap, i troen på det som et vilkår i sin åndelige Kontrakt med den gitte verden? Da det franske seilet kom glimtende - med aldrihelt-usynlig død i Summingen for og akter, med intet sted over­ hodet trygt og bare det ubrukelige havet som fluktvei, midt oppe i sopranskrikene fra krutthåndlangerne, lukten av forkullet tre­ verk, Kanonmunningens jernpust - på hvilken måte hadde disse daglige andaktsøvelser, undret han nu, til syvende og sist vært til noen som helst nytte, på hvilken måte, i det trange Slaktehuset på Seahorse? Til barna bemerker han høyt: «Det var selvfølgelig våre Bønner som ledet oss gjennom det.» «Jeg ville ha bedt,» mumler fetter Ethelmer til Tenebræs milde forbauselse. Siden han i forgårs kom hjem fra College i Jersey og viste seg i Døråpningen under et vanskelig parti Islett av Attersting, har han ellers vært lutter Frekkhet. «Ikke grepet en Fyrstikke? Ikke løpt skrikende frem og tilbake

30

på Dekk og antent Kanoner i forbifarten, fetter?» Tvillingene konsulterer hverandres Fjes, idet de later som de er lamslåtte. Ethelmer smiler og vifter gemyttlig med tommelen mot Pasto­ ren, og mindre sikkert mot Mr. LeSpark, sin egen Onkel, som for å si: «Vi er omgitt av Gudfryktige og deres velkjente ønske om aldri å høre om noe som får Blodet til å bruse.» Brae ser bort, men har ham i øyekroken liksom for å svare: «Blod kan ’bruse’ så stille som det må, gutten min ...» Mr. LeSpark skapte sin Formue flere år før Krigen ved å selge våpen til Franskmenn og Briter, Nybyggere og Indianere, om hverandre - Kniver, Tomahawker, Geværer, Håndkanoner i gammel Hollandsk Stil, Granater, små Bomber. «Bekymre Dem ikke over Diameteren,» pleide han å forsikre sine Kunder. Hvis det finnes Regnskapsbøker i hvilke Døde og Sårede er Enhetene for Veksling, forekommer det Ethelmer, da er hans Onkel langt på Efterskudd. Ethelmer har hørt Historier om tidligere forbry­ telser, men kan neppe angripe sin Vert med anklager. Alle «vet» - det vil si, de betraktert Onkel Wade som en samling familie­ historier alle husker. Noen Eventyr er forvandlet til en Saga som det er vanskelig å få til å stemme med en levende Onkel som av uransakelige Innfall sender ham Bankremisser som stadig slår Nevøen med forbauselse, frekventerer hesteveddeløpene i Maryland, foret så menn en gang den store Selim med epler, og for tiden har han intet imot om Ethelmer blir med og besøker Stal­ lene. På det siste Høststevnet hadde festlig kledde unge damer, elegantere enn han trodde mulig, vinket og smilt og frekke som Bykatter såmenn kommet bort og gitt seg til å konversere Ethel­ mer. Sin unge alder til tross, var han skarp nok til å lukte at det de var ute efter, var hans Alminnelighet, deriblant en forestilling om Uskyld som det unngikk dem å legge merke til for lengst, endog med velbehag, var forsvunnet. «Han ønsker hvah?» Mason nikker med et surt Smil. «Skal våre Utgifter dekkes av Oss? Vil det bli nok igjen til Lysestumper og Såpe, tror De?» «Ingen vet sikkert, eftersom Kaptein Smith ikke selv har frem­ stilt seg for Rådet - i stedet kom hans Bror og leste Kapteinens Brev opp for dem.» «Ett hundre pund - hver?» 31

«Ett hundre Guineas.» «Ha ... det antyder at de venter noen vil komme med et mottilbud. Siden det ikke er oss, hvem skulle det være?» «Det blir opp til Royal Soc. eller Royal N.» Efter hva Mason har hørt, flakset Rådet rundt aldeles som forstyrrede Høns mens de liksom i Krenkelse gjentok: «Forholdsmessig Andel!» - «Forholdsmessig An-de-el?» «Hvilket overlater til denne Kommandørkaptein å Legge det Ut, som han kaller det, efter eget Forgodtbefinnende.» «For en Kaptein! - neste skritt Kaperkaptein, ved G-d.» Forurettede stemmer gjenlyder i den store trappegangen, Sølvmynter klinger mot Sølvmynter - Sukkertopper og blandede Kjeks, Fransk Brandy i Kaffe - Trommehvirvler, støvfnugg fra parykkpudder danser i tusentall i voks lysskjæret. «Vekker umiddelbart en spesiell Mistanke - uverdig for denne Kapteinen, det sier seg selv, og allikevel -» «- ikke lett å skjelne fra smålig Utpresning.» «Nettopp den type adferd Lord Anson i det uendelige prøver å utrydde -» «- og andre bemerkninger i samme Gate,» melder Mason. «De klarte så vidt å utnevne en Komité på To for å gjøre Lord Anson personlig sin oppvartning, som da benyttet anledningen til å informere dem om at i Royal Navy er Kapteinen på et Krigsskip forventet å betale for sin egen proviant.» «Jaså,» sa Mr. Mead, «jeg visste ikke det, m’Lord - er De helt - jeg mente ikke det - naturligvis er De sikker — men snarere -» «Hans Tanke er,» prøvde Mr. White, «at vi hele tiden i stedet har forestilt oss at Marinen -» «Akk, mine Herrer, det er et av de mange Ofre nødvendig for den merkelige Servitutt vi kaller ’Kommando’,» svarte Førstelorden. «Hvorom allting er, det vil i høy grad avhenge av hvor meget Kapteinen har tenkt å drikke, og hvor mange husdyr han finner det komfortabelt å bo sammen med - man kan ikke skli i Geitemøkk mens man prøver å avfyre ti eller tolv Kanoner i riktig Rekkefølge, og slike ting. Samtidig kan vi ikke la våre Fregattkapteiner adoptere Gatehallikers adferd, og denne Holdnin­ gen til ens gjester, mm, den virker en smule spesiell. Vi skal få Stephens eller en anden til å sende Kaptein Smith en note - og varsomt hentyde til min egen hevede Tordenkile, selvfølgelig.» «Å kjære vene,» Kaptein Smith på Akterdekket i Vinterens 32

motvillige Solskinn, Brevet blafrende i Brisen - i retning fra Lon­ don, et eller andet sted midt i en blek Konvoi av Skyer, en stadig Mumling som av Mishag i det Høye, «og allikevel visste jeg det. Gjorde jeg ikke det. Ah - misforstått!» Så langt fra å være noen Utpresningsplan hadde det snarere vært Kapteinens egen Forventning - innbilninger av et Hjerte uskolert i Svik - at de selvfølgelig skulle skaffe sammen alle tre, Dag efter Dag, under hele’sjøreisen, i hans Kahytt, drikke Madeira, synge i Kanon, utveksle Vittige Innfall og teorier om Stjernene - hva ellers? - som en Mann av filosofisk legning og så underernært på Samtale, falt det ham aldri inn at andre Arrangementer i det hele tatt kunne være mulig ... «Jeg antok, idiotisk nok, at vi skulle dele på Tre, og mente bare å be om deres Andel av det jeg regnet med å forbruke av mine egne Midler på deres vegne - for ikke å nevne at jeg ved å handle inn for tre, ville få rabatt i visse Høkerboder - Ah! Hva så? De beste hensikter, mine Herrer, intet ønske om å krenke Førstelorden, vår store Jordomseiler, tross alt, min Helt som Guttunge ...» «Vi beklager dette, Sir,» fremlegger Dixon, «altfor megen Ståhei.» Mason hever Hodet med et forbauset blikk. «Fromt av Dem, tatt i betraktning at Deres Utbrudd kunne høres langt utenfor Isle of Wight? Nuvel, er jeg, som hittil ukonsultert, forventet å slutte meg til dette Kjærlighetsmåltid?» Dixon og Kapteinen, som i en Sammensvergelse, smiler så blidt tilbake til Mason ikke holder det ut lenger. «Godt, skjønt noen burde ha fortalt Dem, Kaptein, om den Rutabagiøse Anemi som plager Linsemenn som Art, - da ville misforståelsen aldri ha oppstått.» «Nådig av Dem, Mr. Mason,» utbryter Dixon, hjertelig. «Meget generøst,» tilføyer Kapteinen. Det blir omsider ordnet at de skal holde til i Løytnantenes Messe, finansiert over Skipets Konto - det vil si, av Marinen, - og skiftes efter tur med de øvrige høyere Offiserer om å spise, sam­ men med Kapteinen, hvis drømmer om en lang, begivenhetsløs Sjøreise og mengder av Konversasjon udi Philosophien således ville ha blitt avkortet, selv om 1’Grand aldri hadde dukket opp over Horisonten. Den åttende Desember får Kapteinen en Express fra Admiralitetet som gir ham ordre om ikke å seile. «Dessuten,» informerer 2. Mason & Dixon

33

han Mason og Dixon, «er Bencoolen på Franske hender. Det nev­ nes ingen ting om å gjenerobre stedet med det første. Jeg beklager.» «Jeg visste det nok ...» Dixon går hoderystende bort. «Vi kan fremdeles nå Kapp det gode Håp i tide,» sier Kapt. Smith. «Det blir trolig vår destinasjon, hvis og når de frigir Ordrene.» «Ingen andre skal dit for å observere,» sier Mason. «Merke­ lig, ikke sant? Man skulle tro det måtte komme et Team fra et eller andet sted.» Kapt. Smith ser bort, liksom forlegen. «Kanskje det gjør det?» foreslår han, så forsiktig som mulig. Idet de passerer gjennom Kanalen: «Ja, og der har vi Halen til The Bolt,» forteller en sjømann dem, «hvor Ramillies gikk ned med syv hundre Sjeler for bare et år siden i Februar. Våeret var sydvest­ lig, rorvakten kunne ikke se - han gamblet på hvilken Odde det kunne være og tok feil av Bolten og Rame Head, og alle gikk ned.» «Dette er Mil for Mil det farligste Farvann i verden,» klager en anden. «Sand og Strøm, Banker og Rev, jeg får ikke Fred før vi har passert Start-Point og kan sette ut i rom Sjø.» «Kan denne Fyren få oss trygt ut?» «Å, unge Smith har alltid vært på farten. Kullbåtseiler. Siden han fortsatt er i live, må han ha lært ett og andet.» Omsider passerer de Start-Point, hanekammen av åsrygger på styrbord side, Skipet legger seg på motvinden gjennom Kana­ len, den sene solen over høydedragene - mer strålende gull og blått enn de to Landkrabbene noensinde har sett - Kulden fra den tilstundende Natten har en skarphet i seg, en mulighet for at Været innen Morgenen kan bli riktig friskt ... «Su-ma-tra,» synger sjøfolkene på Seahorse-.

«Der jentene ser ut som KleoPat-tra, Og ferdig med ei, du bare Bytt’r’a Med ei som er dobbelt så Heit, traLa la-la la-la la-la-laLa-la-la ...» *

34

Fra den dagen han overtok kommandoen på Seahorse har Kapt. Smith levd i et velordnet hjørne av Helvete som tidligere var ukjent for ham. Da han forlot det regnvåte utskipningsstedet og ble rodd ut i den vått, duvende Skogen av master og bommer ved Spithead, gjennom kloakk og tjære og Vindgufs, hadde han, med stigende desperasjon, søkt efter et oppmuntrende første syn av sin nye kommando, til han omsider var nødt til å akseptere den avsidesliggende elendige Sjetterangs som hev seg i ankerkablene som et tjoret dyr. Og allikevel, allikevel, hvor forgylt hun blir gjennom den krystallklare skumsprøyten - hvor St. Elms ildaktig rammet inn av et vedvarende og, så sant Prakt er til, prakt­ fullt lys - og han kjenner henne igjen, det må være fra en Drøm, hvordan kan det ellers gå til? Et lys hvor all Smerte og feilslag, all frykt, blekner hen ... Han var blitt mottatt på Akterdekket av en Unggutt med et tølperaktig og lurvete utseende, ganske nylig rekruttert av en ververgjeng gjennom Wapping, som utbrøt: «Dæven! Se på denne, Gutter! En offiser som ikke har vett til å holde seg inne når det regner!» Kaptein Smith svarte, idet han prøvde å la være å bjeffe: «Hva heter du, sjømann?» «Noen kaller meg ’Blinky’. Og hvem kan du være?» «Du har å stå til min rådighet, Blinky - jeg er Kaptein på dette Fartøyet.» «Ja vel, De har fått en bra jobb - ikke kødd med den,» rådet den unge sjøulken. Stødig råd. Han plager sitt vesle Kaperskip som et nesten umerkelig spøkelse, snart taus på sin side av Akterdekket, snart bøyd sent og pliktoppfyllende over månedistansetabeller. «Han ønsker å bli oppfattet som en Videnskapsmann,» mener Pasto­ ren ved det første møtet med Astronomene, «kanskje han endog søker deres egen utmerkede mening. Omtalt i en rapport til Royal Society? Hvordan dere nu gjør den slags.» Idet han velger å slutte seg til den kløktige og Filosofiske fløy av den Navale profesjon fremfor for dens Tradisjonelle og blodtørstige, anser Kapt. Smith, enskjønt han ville kjempe med ære, ikke krig som sin sterkeste side. Skipet selv nyter imidlertid Ry for Tapperhet, efter å ha bevist det ved Quebec, fryktløst under de Franske batteriene på Beauport som del av en Avledningsmanøver, mens det virkelige angrep 35

kom på den helt andre flanke, ved troppetransportskipene som hadde seilt forbi byen høyere opp langs elven. Fra da av er hennes Heder sikret. Hun har gjort sin plikt i tjeneste for et mirakel i det miraklenes år 1759, på hvis 15. Mars, Cæsars Dødsdag, Dr. Johnson kom til å bemerke: «Ingen mann som har oppfinnsom­ het nok til å komme i fengsel, vil bli sjømann, for å være på et skip er å være i et fengsel med fare for å drukne.» Noen ville kalle henne en Fregatt, til tross for at hun offisielt mangler et par kanoner, noe som får andre til å tilføye prefikset «Jackass» - en nautisk betegnelse. Hverken Navn eller beskjeden bestykning har avholdt henne fra å ta oppgjør med større skip. Kaptein Smith har lenge forstått at selv om en Sjøhest kan være født som Araberhingst i ånden, må den av og til også fungere som et Esel - en skapning like meget kjent for sin stahet i en krangel som for sitt knep med å snu seg og bruke bakbena som våben. «Derfor vil jeg ha det beste kanonmannskapet til Akterkanonen. La dette Eselet vise dem et dødelig spark.» Idet l’Grand dukker truende frem, blir Kapteinen ikke desto mindre en smule forbauset. Hvorfor skulle Monsieur ta seg det bryet - når han vet at svaret «Fregattaffære» er bygget inn i defi­ nisjonen av kommandoen? Til gjengjeld for friheten til å streife omkring på Havet, var man bundet av en Kodeks like streng som den til en god gammel Ridder. Seahorses Motto, med kjærlighet brodert av en viss Syerske i Southsea og spikret opp over Køyen i hans Kahytt, lyder: Eques Sit Æquus. «Altså, Eques,» ifølge den hjelpsomme unge Pastor Wicks Cherrycoke, «betyr en ’væbnet Rytter’.» «Streifende rundt i Landet,» foreslår Dixon, «som en Fregattsjømann på Havet.» «Senere, i det gamle Rom, kom det til å bety en slags Ridder, - en Gentleman, et sted mellom vanlige Folk og Senatet. Sit står for ’måtte han være’, og Æquus betyr Tettferdig’ - kanskje også ’sindig’. Vi kan derfor tolke Deres skips Motto til å bety: ’Måtte Sjøridderen som fører denne Sjøhest være alltid like sindig’ -» «- prøve ikke å miste Besinnelsen, selv med noen brushoder til underordnede?» brummer Kapteinen til Løytnant Unchleigh, som underdanig prøver å påkalle hans oppmerksomhet. «Ehem, noe som synes som et Seil, Sydsydvest - skjønt det er delte meninger om saken, andre påstår at det er en Sky ...» «Pokker, Unchleigh,» Kapt. Smith med lav stemme, idet han

36

griper efter Kikkerten sin. «Glovarme Helvete, også. Hvis det er en Franskmann, har han oppdaget oss og setter fulle seil.» «Det var det jeg visste,» sier Løytnanten. «Her. Ikke mist denne. Gå opp i Masten og fortell meg nøy­ aktig hva og hvor den er. Ta med deg Bodine, med klokke og kompass, og hvis det viser seg å være et seil, prøv da å få gjort et par pent graderte magnetiske Peilinger, bra, Løytnant. Dere ser sikkert hvor strengt Videnskapelige vi er her, mine Herrer. Alli­ kevel,» vender seg mot en gruppe Sjøfolk som skrubber dekket, «vil gammel Overtro bestå. Hei der, Bongo! Ja! Ja, Kapteinen vil at den Utmerkede Bongo skal få lukte Vind!» Den Indiske sjømann som blir tiltalt slik, roper: «Ai ai, Kaptn! og løper til lovart, opp på et rekkverk og presser seg, idet han griper en Armfull av Fokkevantet, med blafrende hodeklut høyt opp mot Vinden - nesten øyeblikkelig snur han Hodet med et uttrykk av Vill Glede: - «Fransoser!» «Hardt babord,» roper Kapteinen, idet det fra Mastetoppen forlyder at objektet nok viser seg å være et Seil, i det minste uten ledsagelse så langt, som dessuten forflytter seg raskt i et forsøk på å avskjære Seahorse. «Mine Herrer, dere ville gjøre meg en tjeneste om dere kunne finne på noe nyttig å foreta dere neden­ under.» Trommehvirvlene begynner å gå. De har vokst opp som Engelske Gutter, aldri langt fra Sjøen, med Fortellinger om Slag og Pirater og Øer like utenfor Paradisets Kyster. De vet hva «nedenunder» innebærer. Til å begynne med synes den bare som en Leketøysbåt, en Leketøysskjebne ... De går for fulle mersseil og stagseil, men vin­ den er hårdnakket SSV, Seahorse kan hele tiden bare krysse opp mot den i farvann med forræderisk strøm, mens 1’Grand har god bør ut fra Brest, med vinden kvart babord. «Det var en enkel sak å nå oss igjen, legge seg i le - fra den siden Franskmennene foretrekker å angripe - og åpne sine bredsider, Seahorse svarte tilbake i en halvannen time med eksplosjoner! og smadring! og master som falt ned!» «Blod flyter i spygattene!» roper Pitt. «Svingte du deg i et tau med en kniv mellom tennene?» spør Plinius. z «Selvfølgelig. Og med en pistol i støvelen.» «Onkel.» Misbilligende fra Brae. 37

Pastoren bare smiler. En grunn til at Mennesker, sammenlignet med andre Skapninger, holder seg så lenge unge, er at de unge er nyttige på mange måter, blant andet ved at de daglig, takket være de onde Skapninger og Massakrer som de elsker, sørger for en Fornektelse av Døden støyende nok til at den tillater deres Eldre å bli befridd, om så bare for øyeblikk av gangen, fra Dens Krav på Oppmerksomhet. «Leit å måtte si det, Gutter, men jeg var langt nedenunder og opptatt med marinekirurgi, der jeg måtte lære meg det nødvendige på Stedet. Da Trefningen nærmet seg slutten, sto jeg igjen med intet andet enn min Tro mellom meg og absolutt sort Panikk. Senere begynte jeg å høste mer abstrakte Lærdommer av alt som hadde hendt ute på den delen av sekulært Hav. Mens jeg hjelpeløst så hvordan vi kom i kamp med L’Grand, følte jeg at Døden for hver brøkdel av et sekund gjorde seg merkbar på nye måter ... Vi var snart nær nok innpå til å høre knakingen og knirkingen fra kanontaljene og tumlingen av vog­ ner på dekket, og derefter endene av ladestokkene som kom til syne gjennom kanonportene og forsvant mens prosjektiler og forladninger ble skjøvet på plass, og den skingrende utenlandske skravling mens vi krenget oss stadig nærmere ... Bredside efter bredside, avbrutt av stagvending for å komme til med Kanonene på den anden Side, - øredøvende opphold med dumpe Støt av ladning på nytt, skrik fra de sårede og døende, kvalme, Stumhet, Svette, - så bredsider nok en gang. Hver gang ildgivningen stanset, virket det for et Øyeblikk som et håp om å ha unnsluppet og at det hele var over ... inntil vi kunne høre Kanontaljen bli skiftet og i mørket kjente hvordan dekket prøvde å tippe oss over, ladet med sekundene Rullingen nedover varte, rett foran Kanonene vibrerende på en spesiell måte som vi hadde begynt å vente, - og da det ikke kom noe mer, sto vi redde for å trekke pusten på grunn av hva det neste kunne bli. Astronomene og jeg utholdt i mellomtiden våre mavesmerter for ikke å bli den første til å gjøre i buksene for øynene til de andre, mens Rundholt og Rær kom brakende ovenfra og kanonen sendte voldsomme Støt gjennom Skipet, lik gru­ somme knyttnever som hamret løs på våre ører og drysset kakerlakker ovenfra - Slag hvis personlige Ondskap var mer skremmende enn selv deres Fylde - Skutens hese Vrinsking, et stort Sjødyr i smerte, med en stofflighet i sine Skrik nes­ 38

ten som i den menneskelige Stemme under store Påkjennin­ ger.»

Skjønt Dixon er på vei til Sumatra sammen med et medlem av Church of England - med andre ord: Ancestor of Troubles - en fremmed som han dessuten bare timer i forveien har turet med som var de Sjømenn, selv om det med tukt å melde manglet meget på Gemyttlighet, vil han bestemme seg for å følge Fox’s Råd og svare på «det av Gud» i Mason som han snart nok finner, der Slaget raser omkring dem på alle kanter og de begge står overfor den samme overhengende Fare for en snarlig Død. Tilintetgjørelse, Larm og Frykt. Under dekk, redusert til ner­ ver, overgitt i Krefters vold, usynlige, men allikevel i besittelse av stor Tyngde og Hastighet, som kjemper om overtaket i en Fantomverden de har hatt det vanhell å havne oppi, holder Astrono­ mene stand, blottet for egen vilje, men aktive. Sårede begynner å ankomme Sykeavdelingen med de utroligste skader, forårsaket av Tresplinter og Kjettinger og Granatkardesker, og efter hvert som Blod, i likhet med Kvelden, tiltar seg Herredømme over samt­ lige Overflater, øker Lettelsen over å gi efter for Panisk Skrekk. Det krever en anstrengelse å handle filosofisk eller endog å finne måter å gjøre seg nyttig på - men et øyeblikks refokusering viser seg å være tilstrekkelig til i det minste å vise dem begge hvordan de skal passe seg for å være i veien og efterhvert spare skritt for skipslegens assistent eller bringe beskjeder til og fra andre deler av skipet. Efter den siste Ildgivning, fra Baugkanonen som får eikeplankene til å dirre, er Sykelugaren fylt til trengsel av blødende Menn, deriblant en særdeles harm Kapt. Smith med en stor Splint i Benet: «Jeg har trolig mistet tredve av mitt Mannskap. Er dere to virkelig så betydningsfulle?» Ovenpå, på dekk, damper det av lik, det er ødeleggelser overalt, filler av forkullede seil og tauverk klaprer i Vinden som fører Franskmannen bort. Hva slags samtale kan ha funnet sted mellom Kommandør­ kapteinen og Kommandanten? Han bar Helligåndsordenen, den hvite Due klart synlig i Kikkerten: - St.-Foux, nesten sikkert, men med kommando over et andet Skip. Hva var på ferde her? Hadde Franskmannen virkelig signalisert: «Frankrike er ikke i krig med videnskapene?» Ord så storsinnede, og allikevel... «Helt Puhpuh, ble han. Liksom viftende med hanskene: ’Jeg sluse bort 39

min tid,’ sier han, ’dere bare smofisk - jeg kaste dere yt igjen. Kanskje en dag vi meutes når dere er steu-re Fizk, som jeg. Nu seile jeg bort. Puhpuh! Adieu!’» «Ikke desto mindre,» hadde Kapt. Smith svart, «må jeg jage dere.» En av de franske trekker på skuldrene: «De må, og selvfølgelig, kan.» Men hun er for skadet. De ser den perfekte ellipsen til 1’Grands akterstavn forsvinne i mørket. Endelig, i god tid før hundevak­ ten, avblåser Kaptein Smith Forfølgelsen, og de slår baut igjen i den samme vind som før, og med det de har av seil, vender de tilbake til Plymouth Orlogsverft. Noen sa nu at det hadde vært et andet seil og at Franskman­ nen, i den tro at det var et Britisk Krigsskip, egentlig hadde gitt opp og satt kursen tilbake til Brest så raskt som hennes tilstand kunne tillate. Noen på Seahorse trodde de hadde sett det - de fleste hadde ikke. («Kanskje vår Skytsengel,» kommenterer Pastoren, - «med Toppseil i stedet for Vinger.») Et år tidligere syntes Moralen om bord på l’Grand, som aldri var spesielt høy i utgangspunktet, å ha blitt tilført et nesten døde­ lig slag ved nyheten om Brest-flåtens katastrofe i Quiberon Bay. Ved å kalkulere hennes odds vis-å-vis Seahorse, må den Usynlige Spiller som daglig inngår veddemål om Kommers og Myndig­ heters gjøren og laden, ha sett bort fra hennes fortrinn når det gjaldt kanoner og bredsideeffekt og i stedet merket seg at et så melankolsk mannskap ikke er den sikreste garanti for overlegen­ het i en Trefning til Sjøs. Og allikevel, betraktet som et sansende vesen fortsatte det Franske Skipet med å te seg lik en småvokst, men krigersk Sjømann i en Vinbar, alltid på le qui vive for en slant, uten noensinde å nå opp til det nivå av Ære det forutsatte, alltid Eskadrens téton dernier, alltid valgt ut til de minst lovende Oppdrag, fra embargopatruljer langs disige kystlinjer i morgen­ røden under Ekvator til redningsforsøk i Skyggen av fjellhøye Bølger i Atlanterhavets vinterstormer - alltid uten anerkjennelse, uten respekt, et stadig slit, stampende videre, kryssende nu alene gjennom natten tilbake til Brest efter nye rundholt og rigging og liv.

40

«Ooh, La, Fran ... - Ce-euh! [med en viss nonsjalant liten Mordent på «euh»],

Ne Fait-pas-la-Guerre, Con-truh les Sci- enceuhs!» - sunget uopphørlig helt til Skipet var i Havn, og derefter av Arbeidsstokken på Kaien, med de sure tonegangene til Sjøfolk i en Vånde ikke ubetinget av legemlig art - ydmykede, bedre vitende, men ute av stand til å la være å nynne det fengende fragment, hvis tekst øyeblikkelig blir innlemmet i Samlingen av store Humoristiske Sitater fra Sjølivet som en dag også vil om­ fatte: «Jeg har ennu ikke begynt å slåss» og «Det er noe i veien med de fordømte Båtene våre i dag, Chatfield.» Lenge efter Mørkets frembrudd går Mason og Dixon, offisielt løst fra sine Medisinske Plikter, uten lyst til å skille lag, ravende opp på Dekk, utkjørte, mens de ler av alt eller ingenting, i levende live når de like gjerne kunne vært døde. Til tross for de salte vindkastene, kan de like lite her som under dekk, fanget som de er i Draperiet av de ødelagte Seil, unnslippe Stanken av Slaget de har bak seg, det innvendige av Trevirke og av Mennesker ... De må støtte seg til hverandre, inntil en av dem finner noe å lene seg mot. «Nu, hva er så dette, da?» spør Mason. «Mer lik en Marspassasje?» «Med oss på vei over dens Åsyn.» «Var jeg en mindre lystig Fyr, oj, da kunne jeg nesten ha trodd ...» «Det har også falt meg inn.» «De visste at Franskmennene holdt Bencoolen - hva mer visste de? Det skulle jeg gjerne ha visst.» «Annekterer De den Flasken av grunner jeg kan hende ikke ønsker å høre, eller, - ah. Takker.» De sender Flasken frem og tilbake mellom seg, og da den er tom, kaster de den på Sjøen og åpner en ny. 41

5 Om de noen gang mente å bryte Partnerskapet, kunne det ha skjedd nu. «Det hele var så usedvanlig,» erklærer Mason, «at det må ha vært tilsiktet, en gjerning så underlig av Ham, hvis hensikter det ikke er oss gitt å kjenne.» «Ej, det vil si, jeg er ikke sikker på hvem av dem du mener.» Mason kniper straks øynene sammen: «Hvem kunne ellers Å, jeg forstår. Hm ... en vanlig Tro blant Deres Gelikere?» «All denne Graving efter Kull, antar jeg.» I de avgjørende øyeblikk hadde hverken Mason eller Dixon sviktet den andre. Begge hadde møtt den andres Blikk i et kort sekund før Plikten igjen kalte på dem, Dunstene som steg opp fra døende Sjømenns Sår glattet over alt som det ikke var maktpåliggende for dem hver for seg å forstå. For øyebliket vet de at de må stå last og brast, men ikke all­ tid hvordan. Når de efter ankomsten til Plymouth Orlogsverft i sene timer utarbeider brevet til Royal Society, forkaster de stadig hverandres forslag. Vokslysene skjelver ved Heftigheten i deres Munnbruk. De er godt hinsides Utmattelse, og ingen av dem har brydd seg om å holde sine forsvarsverker overfor den anden bemannet. På bakgrunn av hva de den siste tid har vært igjennom sammen, forekommer det dem aldeles poengløst. De er i det minste over det stadiet. De vet med andre ord hver for seg nøyaktig hvor tapper og hvor feig den anden var da det røynet pa. «Skriv: ’Hvis De kunne ordne det slik at vi fikk hvert vårt Regiment - eftersom en Fregatt er upraktisk, gitt vår Uvitenhet om å seile en, for ikke å si føre en i kamp - skulle vi med glede fortsette å føre krig mot ethvert folk på ethvert sted av Kloden som det måtte behage Hans Majestet å sende oss til -’» «Dixon, tenk efter, - enn om de skulle si'ja? Ønsker De å kommandere et Regiment?» «Ej ... men jo, det er ikke noe jeg vil utelukke, i denne fase av mitt liv.» «De er Kveker, De antas å være motstander av Krig.» «Teknisk sett ikke lenger Kveker, eftersom jeg, like før jeg kom til London, ble ekskludert på Raby-møtet i slutten av Oktober, så jeg går ut fra at jeg nu kan drepe hvem jeg vil ...» Mason foregir interesse, eftersom han allerede har hørt om 0

42

det gjennom den orientering han har fått fra R.S: «Og vil noen personlige problemer følge av dette, tror De?» «Alle vi - de samme Kvekerfamiliene: Dixons, Hunters og Rayltons særlig - har i Durham en lang historie om gang på gang å bli kastet ut for alt mulig, det være seg drikk, giftermål ved Prest, arbeid for Royal Society, hva som helst en eller anden ikke likte. For enkelte Kristne er Utstøtelse et hårdt Slag, fordi de ikke har fått anledning til å kjenne andre enn folk fra sin egen Menighet. Men vi Kvekere er mer omgjengelige, eftersom meningen er å søke noe av Gud i alle. Trosretningen er mindre viktig. Æ mener, æ har truffet Anglikanere før ... ?» «Jeg lurte på hvorfor De aldri stirrer spesielt meget på meg.» «Å, æ har til og med møtt Biskopen av Durham. En av de aller største blant dere, eller hva? En Fyrste i sine egne land. Nei - æ har ingen problemer med Anglikanere.» «Takk for det. Jeg imøteser å få tilbake minst en Times søvn ekstra hver Natt ellers tilbrakt i Kvaler over det Spørsmålet. Vær forsikret om at også jeg har møtt en og anden Kveker - Mr. Bird rinner en selvfølgelig i hu - og jeg har bestandig funnet dere like rimelige i deres private Samtaler som dere er Påståelige i deres Offentlige Forehavender.» «Så blir sagt, sant nok.» Der sitter de og drikker opp sin brennevinskvote, uten å føle seg bedre av den grunn, idet de prøver å forstå hva i Jesu Navn det var som hendte der ute i Kanalen. Ingen av dem har meget å bidra med. De kan snakke seriøst i en halv time om noe aldeles idiotisk, så vil en av dem føle seg krenket og for­ stumme, eller trekke seg tilbake til et eller andet sted for å sove. Ute i hallen støter de stadig på hverandre, Spøkelser i nattsk jorter. «Enn om vi sa,» foreslår Mason efter tilsynelatende å ha tenkt over det: «’På bakgrunn av en ved velkjente Herrers åpenbare Plan om å utsette meg for fare -’» «’0ss’.» «Om De vil - ’ved å la et underbemannet Krigsskip bli gjen­ stand for en viss Medfart, må det spørres: Hvorfor kunne ikke det Franske Admiralitet, via Fader Boscovich eller en anden til­ gjengelig budbringer, i tide ha blitt underrettet om Seahorse^ omtrentlige Kurs, hennes bestemmelsessted og formål?’» «Så så, Mason, rolig nu. De hadde gått til angrep uansett.

43

Hvorfor skulle de sette lit til noen historie fra de Engelske, om så Budbringeren hadde vært Kong Ludvig i egen person?» «En liten Sjetterangs! Hva mulig ugagn kunne den stelle til? Hvilken mulig trussel mot Frankrike?» «På bablemålet der borte heter det: Une Affaire des Frégates - ’En Sak mellom Fregatter.’» «Av Krefter mindre synlige, er jeg redd.» «Si meg - er det mer igjen av den der Golden Virginia? Den . vil få orden på tankene.» I noe som de begge forbauses over for første gang å oppleve som en kameratslig Taushet, stopper de Piper, finner et Fat i Skapet og glødende Kull i Komfyren og får fyr. Tett komprimert, som innenfor Vakuum-Halvkuler, ligger det Usagte - konsentrasjonen av Skrekk og død for bare to eftermiddager siden, foranstaltet uten et ord, i brutal Forakt for alle andre sprog enn vindenes og massenes skrik og blod. I sin uutgrunnelighet reiser det Spørsmål hvis Pinlighetsgrad bare har tiltatt efter hvert som Astronomene har begynt å forstå at det kanskje aldri vil bli mulig å finne Svarene. «Signaliserte Kapteinen? Leste de signalet og gikk til angrep på tross av det?» «Eller på grunn av det?» Det synes ikke å høre hjemme i noen av deres liv. «Var det en feil i Dagens Plan? Fikk vi en bit av en annens Historie, et frag­ ment avskallet et eller andet Stort Øyeblikk - kanskje den siste trefningen i Quiberon Bay - slikt som nu og da kan hoppe over i den daglige tralt til mindre dramatiske livsskjebner? Og der står vi, med Parykken på snei.» «Enn om,» bidrar Dixon med for sin del, «det slett ikke var meningen at vi skulle til Bencoolen - noen hadde bruk for et par Martyrer, og så traff det seg så ubeleilig at vi overlevde ...?» «For en forferdelig ting å si.» «'Forferdelig,’ nuvel, hva Torferdelig’ angår ...» Og det de ikke kan snakke om, noe av det i hvert fall ikke ennu, noe av det aldri, gjenopptar åndeløs Suverenitet i de vokslysopplyste Værelser. Raskt tilbake kommer et Brev med Bebreidelser og Trusler fra Royal Society. En dag vil Mason og Dixon kanskje ikke drømme så ofte om Slaget med Franskmannen - men dette Brevet vil de komme tilbake til om og om igjen, ute av stand til å slippe det.

44

«Ikke engang såpass til høflighet - Pokker til personlig Svar! - det er snarere det endelige utkast fra en ansiktsløs komité. Som svar på mitt Hjertes Anropelser, min Appell til Bradley om Rettledning, der jeg som en Læregutt til sin mester åpenhjertig blottlegger min frykt, stoler på hans Diskresjon - som svar til sin Adjunkt i fire år, hans Protesjé enda lenger - utleverer han, i stedet for Trøst eller Råd, mine Betroelser til en Bande ferske Slyngler og overlater til dem å bringe oss på det nivå av Frykt som er nødvendig for igjen å få oss om bord på det fryktelige Skip.» «Skjønt andre,» forsiktig, «vil kunne høre i det en tydelig Stemme, faktisk fylt av personlig Varme.» Mason trekker på skuldrene. «Hvis stemme, i så fall? Det var Mortons Underskrift,» med Øyenbryn gitt en hellningsvinkel en anelse for høy til å være noe andet enn en anmodning om å la dette falle. «Vanligvis ville æ ha latt det seile med Skjebnens Tidevann,» sier Dixon, «men eftersom jeg er inkludert i denne anklage om Feighet, ja, så håper jeg, hvis det er en Sak mellom deg og Dr. Bradley, at du vil fortelle meg noe om det ...?» «De går ut fra at dette er Bradleys stemme? Jeg tror ikke det, for jeg kjenner ham, Bradley kan ikke skrive slikt, selv enkle per­ sonlige beskjeder har han problemer med: ’... Når det enn måtte skje at deres omstendigheter, som nu er uvisse og eventuelle, blir redusert til Visshet.’ Lite sannsynlig.» «Ha, den var dyp ...? ’Redusert’.» «Som om ... det ikke fantes en enkelt Skjebne,» spekulerer Mason, «men i stedet et valg blant svært mange mulige, i et antall stadig minskende hver gang det blir foretatt et Valg, inntil omsider Tedusert’ til de begivenheter som skjer med oss, idet vi opplever dem gjennom ugjenkallelig Tid - akkurat som en Linse kan motta alt Lys fra et enormt himmelsk synsfelt og redusere det til et enkelt Punkt. Antyder en optisk person, - Deres Mr. Bird, kanskje.» «Da kan du ta det med ro, ikke sant, hvis det nu er jeg som blir irettesatt av min Mentor, til en forandring?» Slik fortsetter de søvnløst å prate, mens Plymouth snurrer lystig rundt dem, godt illuminert, som på flukt, gjennom natten. «Lynet slår aldri ned to ganger på samme sted,» minner Dixon ham om. 45

«Riktig. Det slår ned én gang som det nylig gjorde for meg der ute. Nu er det Deres tur.» «Stopp, stopp en hal! Er du sikker på det...?»

6 «Avbrytelsen til Sjøs,» forekommer det Pastoren, «var åpenbart en advarsel til Astronomene fra det Hinsidige. Skjønt menn av de eksakte Videnskaper, bekjente nu begge seg til eldre og mer Jordiske Vissheter, villige der og da til å oppgi Bencoolen, idet de i stedet tilbød seg å observere Passasjen fra enhver Stasjon som det fremdeles var tid til å nå - Skanderoon ble nevnt- men Royal S. skrev tilbake og snakket enda en gang på det mest hovmodige om tap av ære, med alvorlige trusler om rettslig forfølgelse hvis Mason og Dixon skulle bryte sin kontrakt, force majeure eller ikke, til tross for at det påny ble påpekt at Bencoolen i alle tilfel­ ler var på Franske hender. Det spilte ingen rolle at Astronomene hadde rett og R.S. urett - de måtte føye seg.» «Men hvorfor?» ler Brae i irritasjon og veiver med nål og Brodersilke. «Hvorfor kunne de ikke være mer fleksible i London og bare sende Seahorse til et andet sted?» «Det gjorde de også, da våre Astronomer igjen stakk til sjøs.» «Efter, håper jeg, å ha spleiset sine Braser godt, g’Aften, alle sammen.» Det er onkel Lomax som glir inn efter dagens arbeid i Sæpekokeriet, stinkende av sitt produkt, idet han lar Fyllikens munterhet overvinne timiditeten til en mann i en upopulær pro­ fesjon - for «Philadelphia Sæpe» er i alle Amerikanske Provinser et Munnhell for dårlig kvalitet. Ved kontakt med vann, endog fuktig Luft, forvandles den til ekkelt slim som ikke lar seg holde i noe grep, løst eller fast, og ofte efterlater tingene skitnere enn de var fra før - noe som mer passende gjør den til en Anti-Sæpe. Han anlegger en Loksodrom mot skapet hvor Brennevin blir oppbevart for Gjester av de Fuktige Fristelser og pretenderer å overveie sitt Valg. Så setter vi seil på nytt (fortsetter pastoren), denne gang i konvoi med en anden, større Fregatt - ut fra den tanke, Barn: kom deg alltid opp igjen på den hesten som nesten har drept deg. Særlig

46

hvis det er en Sjøhest. Jeg deler kahytt med Løytnant Unchleigh, en tomhjertet skravlebøtte. «For pokker, Sir - en Bok? Lukk den øyeblikkelig.» «Det er den Hellige Bibel, Sir.» «Spiller ingen rolle, det er en Trykksak - Trykksaker skaper Borgerlig Uro - Borgerlig Uro tåles ikke på noe Skip til Sjøs. Det samme med Kaffe. Hvor finner man aviser? På disse for­ dømte Whig-Kaffehusene. Hæ? En Gift som stimulerer opprør og umåteholdne drifter.» Jeg merker en viss Gastrisk Tomhet. Hva kan hans oppfatning av Diversjon være i land? Ingenting som har noe med Kaffe å gjøre, antar jeg - skjønt denne reiseruten til India er kjent som Koffeinistens Drøm. Hva andet kan han mislike? Min Køye et Fengsel, Landkrabbemanerer til alle kanter, hele Skipet et Dødens Skip. Hvordan kan noe av dette hjelpe meg tilbake til den «van­ lige Verden»? - mens svaret som jeg ennu er for ung til å se, er at dette nettopp er de gitte Vilkår for den «vanlige Verden». Akkurat nu lyder min indre klagesang noenlunde slik: Hvor er de frekke unge Enkene i kveld Som seiler på Ostindia-farten? På broen med Kapteinen, med Gutta under dekk, Alltid like skjønne i starten. Å, gid jeg heller var på et der-sted Enn på dette forvirrende her-sted Hvor i Smerte jeg snart sykner hen, Før meg tilbake til Skilleveien, La meg få velge, uten om og men, Ostindia-farten om igjen. Fregattkapteinen liker ikke å seile i formasjon - det er hele tiden å bli satt til å kjase med Klyver og Stagseil av en overordnet med knugende pertentlige Teorier om Rangordning. Den nye SeaAorse-kapteins aversjon for gruppemanøvrering er i virkelighe­ ten så stor at allerede det å seile med bare ett andet orlogsfartøy faller ham vanskelig, noe den 36 år gamle kaptein på Brilliant vil oppdage før de er ute av Kanalen. I det friske været synes det å ha liten hensikt å somle. Den utålmodige Kapt. Grant minsker stadig avstanden mellom seg og skipet forut, nærmer seg ofte et hold som uten videre tillater 47

Mannskapene å snakke til hverandre med vanlige stemmer, helt til Brilliant til slutt signaliserer til Seahorse: «Overhold Regle­ mentert Avstand - Respekter.» Efter noen Overveielse signalise­ rer Grant tilbake: «Åh.» Idet han gir ordre om å legge kursen til lovart, begir han seg til sin Kahytt for i en Kiste å hente en morsom brodert «Jolly Roger» med Dødninghode og korslagte Ben, efter sigende fra Barbados, vunnet i Swedish Rummy fra førstestyrmann på gamle H.M.S. Unreflective. Nu som de er til­ strekkelig ute i åpen sjø, kommer han fornøyd opp, heiser sin sorte Erklæring og seiler for fullt i vinden, skjærer som en kniv gjennom dønningene som om han akter å renne Brilliant i senk. Den anden Kaptein besvarer denne Munterhet med å gjøre klar til Kamp. Hvis det ikke hadde vært for den betimelige tilsynekomst av seil retning Brest, er det ingen som vet hvor langt Affæren kunne ha utviklet seg? «Galskap,» grøsser Mason av bare delvis overdrevet frykt. «Hvordan kan Admiralitetet tillate slike Menn fritt å sette til havs i disse morderiske krigsmaskiner?» «En Kveker kunne si at det er krig som er galskap, og at Fregattkapteiner bare er mer åpne om det ...» «Hva - All Krig - ingen unntak? De som går omkring i denne - tilgi meg - denne Frakk, Hatt og Benklær av umiskjennelig militært snitt og farve -» «Ut fra den teori at en Representasjon av Autoritet, hvis omfang ingen er helt sikker på, kan virke avskrekkende på Personlige Overfall.» «- for ikke å nevne dette Hav av 01 som flommer gjennom Dem, dag efter dag, Søndager ikke unntatt - en Drikk alminnelig kjent for å provosere Stridbarhet -» «Stopp - sier du at Vindrikkere er de saktmodige som skal arve Jorden?» «Fortrinnsvis den del av den som ligger i en solvendt skrå­ ning og er vel drenert, åja - og hva med det, herr Sennepsblander?» «01 gjør meg ikke voldsom,» forklarer Dixon, «jeg er voldsom av natur. Øldrikking gjør meg derimot tregere, øker mulighetene noe for at jeg faller i søvn før jeg anretter altfor megen skade. Jeg kan innkalle vitner på det, om du ønsker det?» På dette tidspunkt er de godt og vel ute på Havet, med kurs for Tenerife for å ta inn vann og vin (derav Temaets prioritet), og 48

derefter så langt mot Øst som en mystisk forseglet Ordre, over­ rakt Kapteinen i Plymouth like før de kastet loss, vil sende dem. «Å, det er i sin orden,» Mason slår stort ut med hånden, «jeg tar Deres ord for det.» Og mens solen går ned over styrbords Baug, synger de i kor:

Vi bannet og svor på ei mer å seile an De farvann som Franskmenn befen-ger, Mens selvtilfreds trygge og tørre i Land Stod Morton og hver Morton tilhen-ger,Men en Hai er en Hai, om d’er Februar eller Mai, Han være Prest eller fisk eller Konge-Forlen-ger, Med et Knask og en Smask og en Lunsj som er fri! Og Far-Vel, Ro-oyal Soci...e-tee! [Refreng] For vi skal til India, på havets egen Hest, Ho for våre Eventyr og Ho for vår Fest,Krypende som Slaver i Tyrkerens Land Er det intet en Astronom vil si han ikke kan. Fra det øyeblikk de kom klar av Lizard, har Kapt. Grant ikke gjort noen hemmelighet av hvor han har befunnet seg disse trau­ rige måneder efter Quiberon Bay - kampert som en Sigøyner på en venteliste, har han, mens han hele tiden slet med å tømme sitt sinn til den glatte Renhet ved Blekk på Papir, i tillit til at Skjebnens storslåtte adferd ville gi ham, endog i denne fordømte dødperiode, et Skip, et hvilket som helst Skip - helt til han fikk se Seahorse og rettet dette til, nuvel, nesten et hvilket som helst Skip ... Det hadde gjort hans Forhåpninger lite godt å se henne så beskadiget, men han var på det rene med Skuters Udødelighet nye master kom på plass og rær ble satt opp med Riggemannskaper overalt på henne, nye barduner og Sviktrep og Pyttingbolter, en omstendelig montering av en og en blokk om gangen men sakte som urviseren gikk det fremover med Treverk, Tauer og reparering av Seil. Efter tre uker var hun igjen like hel og lå og ventet i Sutt on Pool. Grants ordrer var å følge Brilliant når Brilliant fikk ordre om å seile, og derefter være i beredskap for nye Anvisninger. Disse kom via en Viktigper fra Admiralitetet, stående opp49

reist i Giggen som brakte ham ut, vinkende med en Bunke for­ seglede Papirer: «De skal dra sydover og åpne disse i Tenerife,» forklarte han med et selvtilfreds Flir i det unge Ansikt som et beskjedent kinnskjegg ikke greide å skjule. «Og dette er da et Kvitteringsdokument -» Mumlende veivet Kapt. Grant i smug med Fjærpennen idet han gjorde sitt beste for å søle blekkflekker på den Besøkendes snehvite blonderte Halsbind, samtidig som han pretenderte å utbryte: «Men, Sir, dette må jeg betro til noen, eftersom Sannheten er -» «Sannheten?» Et vantro forbauset blikk. «Jeg er kan hende ikke Deres ideelle Fortrolige,» mumlet han, «delt Lojalitet på en måte ...» Kapt. Grant fortsatte febrilsk: - «Jeg oppdager til stadighet at tankene mine vandrer - nemlig, forstår De, til Bencoolen og Ryktene om at min Forgjenger ble beordret dit tross sikker viten om at stedet allerede befant seg på Franskmennenes hender hvorved hele reisen ble fullstendig meningsløs, og Naturligvis slo da den Tanke meg, nuvel, enn om mine ordrer gjelder en tilsva­ rende umulig Destinasjon? Bortsett fra at det nu ser ut til at jeg ikke får vite det før vi kommer til Tenerife.» «Ikke mitt Bord, egentlig, beklager så meget,» ropes det til­ bake idet han stiger ned i Giggen igjen: «men opp med hodet, kanskje det er en Britisk Destinasjon, eller vil være det når De kommer dit - så meget hurtigere enn Passaten blåser for tiden Diplomatiets Vinder.» «Hør her, Gutt, dere sender meg ut i et fordømt narraktig ærend.» «Ah, - Deres første, Sir?» Han kunne ikke godt skjelle ut Grønnskollingen, kunne han vel? - særlig fordi han så altfor lett husket hvilken freidig gutt­ unge han selv en gang hadde vært, Forargelsen han hadde vekket alene ved sitt nærvær - like til matchende Vest og Hårpisksløyfe, i det samme valg av sitrongult. Han begrenset seg til å lade og spenne en pistol og sikte over vannet idet han overlot til Jyplin­ gen å avgjøre om han ville krype sammen i Båten eller hoppe i Sjøen. På dette stadium av Livet har Kapt. Grant i sin egen hjelpe­ løse Ungdom oppdaget en Kilde til pre-siviliserte Følelser, nyttige for hans Maner med nu og da å spille gal og derved skaffe seg 50

et Overtak over enhver som er i villrede om på hvilken side av Fornuften han faktisk står. Først når de er vel til Havs, med ennu et par uker igjen til å få Tenerifes fjell i syne, finner han Mason opptatt med den samme Kunst, tverr og taus, skalldyrrygget mot vinden, våkende hele dagen og natten den 13. Februar, toårsdagen for sin hustru Rebekahs bortgang, mens han rører hverken Mat eller Drikke - så ingen på Skipet, Kapt. Grant iberegnet, våger å komme ham for nær - før ved de siste åtte Glass, da Mason griper et Brød og en Flaske og i samme øyeblikk blir så selskapelig som noengang før. Sjøfolkene, som i begge Menn har lagt merke til de hurtige forandringer i Adferd, er besluttet på å holde øye med dem selv om Galskap til Sjøs ikke er riktig så bekymringsfullt som brann eller tyveri, eftersom det i den grad er det innerste vesen ved mannskapet på en Fregatt at man like gjerne kunne snakke om «Tauverk til Sjøs» eller «Trematerialer til Sjøs». En Fregatt er tross alt en Landsby - og hva er en Landsby uten Landsbyidioter? Alle ombord vet hvem Galningene er, og at de er der som sikkerhet mot Nattens Makter. - «Vil ikke at Fransosene skal gjøre Kameraten min noe vondt. Bare fordi han rett som det er tror han er Admiral Hawke -» «Oppfattet, oppfattet. Slipp meg nu, sier jeg!» «Så, så, Deres Lordship.» «- Vanlig Sjøulk.» Skipets historie har imidlertid vist seg altfor hektisk for dets Militære Musikkorps. Fregattlivet er ikke noe for alle - det later til at hver gang en sjømann gikk i land og ikke vendte tilbake, så var han en musiker på Seahorse. En efter en, under alle årene med Rivalisering med Frankrike, skrumpet den lille Gruppen inn på den Nordamerikanske Stasjon mistet de sine Mellomstemmer, halvveis til Vestindien sin Continuo - inntil, hjemme igjen, Oboisten en aften var blitt så absorbert av den Anden Verden til hvilken Wapping er forværelset, at Seahorse befant seg med kun en enkelt Fløytespiller, hvem det tilfalt, den middagstime da Franskmennene dukket opp, å egge Folkene til strid med sin enslige Sølvfløyte. Efterpå kunne ingen si - selv om Øyeblikket var sikkert nok: redselen som gnog i mavene eftersom skipene langsomt trakk seg nærmere hverandre, l’Grand vokste seg stadig større, mindre detaljer ble stadig mer synlige og Mannskapet på Seahorse som 51

forsto at ingen ting kunne gå over nu og at Skudd var uunngåelig, ble forvandlet til en enkelt Drapsmaskin - hva i den alminnelige og uregjerlige Flik av Sjel det var som fikk oss til å høre Musik­ ken så tydelig? - så Fremførelsene av denne Fløyte, av Standard Militær modell, stemt i den mest krigerske av Skalaer, B-dur, og i stand til å vekke i alle som hørte den, selv Filosofer, ønsket om å seire over en avskyelig Fiende - ble gjenerindret som «virtuelt Orkestrale». Innimellom Eksplosjonene, de tungt brølende Skrall av fiendens Skudd, Dødsskrikene, kunne Instrumentet hele tiden høres: - «Hearts of Oak», «Rule, Britannia» - i lengsel efter den polyfoni som ikke lenger fantes ombord, forsøkte den å gjøre opp for de andre Stemmer ved Anstrengelser av Lebe like krevende som noen av Lem på ferde mellom Kanon-Taljene. Slowcombe, som var blitt innviet i Kunsten på sitt Instrument av den berømte Hannoveranske Fløytist Johann Ulrich som Her­ tugen av Bedford hadde hatt med seg hjem efter forrige Krig for å lære opp sitt Regiments Blåsere, var blitt tvangsvervet fra en kro i Wapping hvor han klart ikke skulle ha vært, den Kjeltrin­ gen. «Dere kan spørre hva en Kongelig Artillerist hadde på en Sjømannskneipe å gjøre? Jøss, bare en simpel jordbunden Kanonér, omgitt av sånne som måtte være både Kanonérer og Sjøfolk - i håp, tilstår jeg, om å bli tatt for en av dem. Er ikke vår Tids­ alder Metamorfosens, hvor enhver dreining av fru Fortunas Hjul betyr en mulighet? Så den kvelden ble jeg plutselig forvandlet fra Soldat til Sjømann, fortere enn det går å svelge et billig Krus øl blandet med opium, og fikk se, hvis det ikke hadde vært for bryderiet med det, en Drøm gå i oppfyllelse - eftersom det fins en sort Soldaterjenter, mener jeg, og en sort Sjømanns jenter, og et stillferdig Broderskap som setter pris på de Sjømannsjentene som av alle grunner vi kan tenke oss blir til overs uten å få følge. Og fortell meg nu, for jeg kommer ikke til å fortelle det til dere, om den småvokste og underfundige Fløytespiller som var ute og fisket efter bråk, luskende rundt, flirende, mens han kikket opp under Skjørtene - men hør, Gutter, stort sett var det bare å ta frem Fløyten og fingre en liten Stubb på den, - åtte Takter av en Quantz-etyde, så ble hun som regel min.» «Heller stikke Grisen og høre den hvine,» kommenterer Jack «Fingers» Soames, en slangeaktig Fyr hvis eponyme Håndbeve­ gelse som svar på alle Tilnærmelser, de være rituelle eller hver­ dagslige, merkelig nok er blottet for fiendtlig Innhold, snarere

52

uttrykk for et dyptfølt ønske om, så langt det er mulig innenfor et Sjetterangs Perimeter, å få være for seg selv. Alle unntatt de mest resolutt kameratslige av Skipets Besetning er tilfreds med å føye ham i dette. Han nyter ensomheten som følger med - aldri uvirksom, adlyder Ordrer Ovenfra og Innenfra, perfeksjonerer maritime Ferdigheter - midt i, men ikke som del av, en flytende Landsby av andre som har det like travelt med å leve liv han ikke ønsker å tre inn i. «Så du har gifta deg, var det fordi du glemte åssen man knuller seg sjæl?» «’Fin dag’? Tullball! - hva vet du om Tuller og Baller? - peil deg vekk og måtte Lynet slå ned i deg.» Den eneste av mannskapet han noen gang har vært Høflig mot er Veevle, legendarisk i Royal N, for å være umulig å vekke til å stå Vakt. Hundrevis av Skipskamerater har uten hell forsøkt å få den somnolente Gast til å tørne ut. Det blir forstått at Admiralitetet i hemmelighet har plassert i Utsikt en belønning på £1,000 til den første det skulle lykkes. Eftersom lydmessige metoder, så som skrik, tidlig er blitt avvist av andre som krevde søvn, har hans aspirerende Vekkere forsøkt å slå Fotsålene til Veevle med tauender, skyve Kakerlakker oppi hans nesebor og rulle ham over på magen og gi ham Kokken Lucas’ beryktede Kaffe som Klyster, noe som ved flere beedigede tilfeller skal ha vekket til live Lik med utferdiget dødsattest. Ingenting virker. De hvisker ham utspekulerte Løfter. De tenner Langsomtbrennende Fyrstikker og stikker dem mellom hans tær. De ruller ham inn i hengekøyen og firer ham ned utfor Skipssiden, og ved berøring med Bølgene kroer han seg bare sammen og begynner å snorke. Det er snart ålment forstått at man må sikre seg Veevle mens han er våken og lure ham til å ta en andens Vakt, hvorpå han blir den dyktigste og mest estimerte av Sjømenn.

«Skynd på. Skynd på der, Karer ...» «Unnskyld meg, Kaptein, problem med Jomfrublokkene igjen.» «Få tak i O’Brian, da, hvis det er Haneblokkene, han er rette mann.» «Hei der, Pat. Skribler igjen, hva? Flere Historier fra Sjøen?» Ikke bare vet O’Brian alt som er verdt å vite om Jomfrublokker og det enda mer obskure Tema: Rigging - han er også kjent som den beste Skipperskrøneforteller i hele Flåten. «Jomfrublokkoppdrag igjen.» 53

De er omsider på sydlige Breddegrader, derav behovet for Solseil - med skipsrutinene unnagjort setter Båtsmannen, Mr. Higgs, alle i sving med å rydde opp efter Riggerne i Portsmouth som har efterlatt seg altfor mange løse Ender for denne Dekkets Tyrann, født i Jomfruens tegn, så besatt av orden i Tauverksarbeide at han er en kilde til Munterhet for Kapteinen, som i ham finner den perfekte Gjenstand å la sine galskaper gå utover. «Et dommedagsfjes! Vi kan ikke ha noe av dette! Verre enn ørkesløs Plystring.» Mr. Higgs nøder den delen av mannskapet som ikke er på Vakt til å overvære et Kursus i Surringer, Seisinger, kunsten å knyte et Tyrkerhode som kan narre en Haremspike. «Dere tror kanskje at ingen kommer nær nok til å se det, men tusen Detaljer, hver for seg nesten usynlige, virker sammen og kan bety forskjellen på et Skip som går til forhaling og varping i en Fremmed Havn og et som Foretar en Innseiling. Og hvilket vil Kjeltringene først tenke seg et basketak med, hva? Nu vil jeg se hver av dere gi meg en stram Matthew Walker som England kan være stolt av,» - sam­ tidig som han antyder at det et eller andet sted finnes et Kongelig Museum for Spleisinger, Stikk og Knuter hvor Arbeidet deres en dag kan komme til å ligge på utstilling. Bedøvet av Overfarten er enkelte mer enn ivrige til å overta Mr. Higgs’ Besatthet over­ for Løse Tauender, mange av dem blir faktisk ganske kritiske, der de saumfarer Riggen, ofte mens de er femti fot oppe i dens Midte, efter uskjønne Utsivninger av Stockholmstjære, Haker for skjødesløst muset, frynsete Hjertebendsler mellom Jomfruene. Andre Sjøfolk ser efter mer Ekstreme alternativer til Kjedsom­ meligheten. «Hvor er Bodine?» «Sist jeg så ham var han ute på rånokken til bramseilet med Penis i ei Jomfru, - lot til at han nøt Friksjonen, ja.» «Er dere mannfolk så i bet for Underholdning?» «Virker vi som en sorgløs Gjeng for Dem, Sir? Vi er alt andet. Blant mannskapet blir Bodine i virkeligheten regnet som forfi­ net - veien fra Kjedsomhet til Misnøye til Ukloke Handlinger er aldri kortere enn på en lengre Sjøreise om bord i en Sjetterangs, Sir.» En eller to sjakkspillere holder kanskje ut mer enn en uke - så er det Sal Si Puedes, og så biter også de av seg tåneglene, anlegger Kinnskjegg, stikker hull i Ørene, stiller ut, mot avgift, fiktive Sjøskapninger som andre må bøye seg for å se og dermed bli gjenstand for Overgrep Bakfra. 54

I et slikt Rekreasjonsvakuum blir Forventningene til å krysse Ekvator unaturlig forstørret, som gjenstander i visse Luftspeilinger og Apparisjoner til Sjøs - en Grandios Begivenhet, forberedt uker i forveien. Fryktløse Akrobater oppe fra Underseilene og hardbarkede svartkrutt-tatoverte Kanonérer kryr plutselig over­ alt, plaprende som en Landsby full av husmødre om trivielle detaljer rundt Innvielseseremonien for dem som krysser Ekvator første gang, mens de senker stemmen til en Hvisken hver gang disse «Rumpetroll» - nemlig Mason, Dixon og Pastor Cherrycoke - skulle være i nærheten. Medlemmer av Mannskapet skal innta rollene som Kong Neptun og hans Havfruedronning og deres Hoff og Royal Baby - en spesielt eftertraktet rolle, men som tradisjonelt blir tildelt den (Fender Bodine er en tidlig favoritt i Veddemålene) hvis istervom, osende av Ekvatorial Svette, det vil være mest kvalmende for et Rumpetroll å krype frem for å kysse - dette som et av de mer elskverdige Innslag i Ydmykelsens Program.

«Men hvorfor?» vil Tvillingene vite. «Det høres mer ut som en Straff. Har noen gjort det til en forbrytelse å krysse Ekvator?» «Sjøfolks Fantestreker, Gutter - ser ned på dem som er best,» fnyser onkel Ives. «Og en tåpelig pøbelstrek på vegne av noen Landmåleres Abstraksjon som ikke engang kan ses.» «Men for et Øyeblikk,» påpeker Pastoren, «lå våre Skygger like under oss. Å skifte Hemisfærer er ingen abstrakt forestilling - vår Oppvartning av Royal Baby og det der, var Ofre krevet for adgang gjennom det ene skyggeløse Øyeblikkets Port og inn i det Sydlige, med en ny konstellert Himmel og alle uforutsette former for liv og død. Derfor må det være et Rituale for Krysningen over som kan tjene til å fokusere hvert Rumpetrolls Bevissthet på det Skritt han er i ferd med å ta.» «Vi hadde trodd det skulle være morsomt,» sa Plinius og rynket pannen. «Om at du ble dyttet rundt og sånn, Onkel,» forklarer Pitt. «Har dere noen gang,» spør Pastoren, «fått et Fat med Rosinpudding slengt i Ansiktet?» Tvillingene, som ikke anser dette for å være noen egentlig Trussel, istemmer billigelse av Handlin­ gen. «Ja, gutter, det lyder morsomt nok - bortsett fra den del av historien som ingen forteller dere om -» «Fortell oss!» roper Pitt. 55

«Er ikke sikker på om jeg burde ... det samme er faktisk tilfelle med Bløtkaker og mer Kremaktige Paier -» «Fortell oss det, eller du er en Syltelabb,» stipulerer Plinius. «Nuvel, Gutter - det går rett opp i Nesen. Ja. Jeg er sikker på at dere vet hvordan det er å få Sølevann opp der, men fore­ still dere ... tykk, kald Rosinpudding fra i forgårs, surnet, flek­ ket av Mugg og med alle de forferdelige Rosinbiter, hårde som Småsten, -» «Og hvis de går langt nok opp i Nesen,» tilføyer Onkel Lomax med en advarende tremolo, «jo visst. Da går det til Hjernen, ikke sant?» I Pausen som senker seg mens Guttene overveier dette, lister Pastoren seg tilbake til sin fortelling. Sydover fortsetter Seahorse sin galopp, som for evig trygg i en oppvarmet melodiøs Barcarole av indolente dager, idet det faktisk bare skal et par breddegrader til før vi fanger opp Passatvinden og i dens Ørkenfløyte hører det budskap Gjenferd ofte bringer - at tiden er inne, atter en gang, til å vende. Og, som en fornektelse av alt vi trodde vi visste, å kunne lukte Landet vi skal til, det grønne fruktbare Kontinent, i Vinden som kommer til oss bakfra. Astronomene har et spill kalt «Sumatra» som Pastoren ofte ser dem sammen over - som av og til barn ses å trøste seg med når noe blir nektet dem - deres Brett et slags Muntlig Kart over Øen de er blitt holdt borte fra og aldri vil få se. «Tar en rask tur innom Bencoolen, noe vi trenger?» «Tenkte jeg skulle smette opp kysten til Mokko-Mokko eller Padang og se hva som foregår.» «Muskathøsten er over oss, jeg kan lukte det!» Alle «Sumatra»s kvinner er vakre og villige, men ikke uten ledsagende besvær, Dixon utvikler nesten øyeblikkelig Ønsker og Preferanser som går sine egne veier, til tross for at han gjør sitt beste for å bevare dem fri for komplikasjoner - mens derimot den eneste kvinne Mason i det hele tatt kan forestille seg bare er forskjellige lyse kopier av den samme opphøyde Skjønnhet - Rebekah, like for­ budt for ham som Sumatra, holdt i Forvaring, som han selv er det på Jorden til sin Befrielse og deres Gjenforening. Slik godtas de, Masons og Dixons kvinner, med mer til felles enn de to Astro­ nomer noen gang vil finne ut av, for selv drømmesyner kan leve sine egne liv - skyggeaktige, hviskende, tilslørte for å bli avslørte, alltid beskyttet mot Tidens Krenkelser. 56

7 Helt siden Tenerife og Fjellet langsomt svant i det fjerne har de begge, idet de prøver å huske hvordan de i det hele tatt kom til dette stedet, snakket om Sjøreisen som en slags flyvetur passert som en sjømanns skyndsomme drøm mellom Vaktene, som om, ut av et nesten farveløst hav, blått mer i navnet enn i virkelighe­ ten, det uleselige Kartbildet av Afrika som sett fra en viss høyde over de bleke bølger uforklarlig hadde kommet til syne - skråstilt i Lyset, som en landmålers Globus løftet opp og holdt på skrå for et blikk på denne nye Hemisfære, denne hjemsøkte og anden halvdel av alt kjent, hvor åndskrefter springer fritt mellom de grønne avgrunner og de plutselige fjelltopper - Cape Towns fortifikasjoner gjort krystallinske av Hastigheten, susende forbi i en lav, men farlig høyde idet Astronomene kommer stupende ned over skipsfarten i Havbuktene og toppgaster peker i forbløffelse, hver detalj, iberegnet det Usynlige, nøyaktig plassert, tilstedevæ­ rende i all sin voldelige kyskhet. En by med et usikkert Grep på Kontinentet, plantet som i en anden Verden av den sepiaskyggede Herren XVII hjemme i Holland (og regjert av den Attende Lord, hvis eksistens aldri på noen måte må bli innrømmet). Idet Mason og Dixon kommer opp til Gjestesuiten og sorte­ rer Strømpene som er kommet i land i vill uorden, samtidig som de beundrer det sorte Klesskap av Stinkwood med sølvborder, blir de hilst eller snarere overfalt av en viss Bonk, en Funksjonær fra V.O.C. hvis oppgave det er å bibringe dem et utvalg av Reg­ ler for Besøkende, eller advarsler. Man kunne si muntre - man må si ubehøvlede: «Fra vårt samfunns Gjester er ingen uregel­ messigheter av noen art vårt Håp. Liksom om bord på et skip i sjøen, gjør vi tingene her på vår egen måte - vi, offiserene, og dere, passasjerene. Det som i en utstrekning Nordover i tusener av kilometer virker som et fast Kontinent, er i virkeligheten et Element like nådeløst som Havet bak vår Rygg, i hvilket man like sikkert blir oppslukt og hurtig forsvinner uten håp om Redning. Eftersom det ikke finnes noen steder å unnslippe til, desto lettere å gjøre som Kapteinen og Offiserene anmoder, hæ?» «Selvfølgelig,» sier Mason raskt. «Vi er jo bare kommet for å observere Himmelen ...» prøver Dixon å forsikre ham. «Ja? Ja? Observere Himmelen - i stedet for hva, om man

57

tør spørre?» Hollenderen smiler barskt, skuler stygt og retter sin abdomen mot ulike hold. «Dette er selvfølgelig ikke noe foregivende? For å ’observere’ noe mer Jordnært - Våre Fortifi­ kasjoner, Våre Slaver - ikke noe av denslags, hæ?» «Sir,» innvender Mason, «vi er Astronomer i vår Konges tje­ neste, ikke mindre ærefullt enn Monsieur Lacaille for ti år siden var det under sin Konge og senere har forsynt verden med en høyst aktet Katalog over de Sydlige Stjerner. Sannelig, ved dagens slutt vil vi tjene ingen anden Herre enn Ham som regulerer Himlenes bevegelser, som til sammen utgjør et kryptisk Budskap,» - Dixon sender ham nu Blikk som bare i Mekanisk henseende unnlater å være Spark - «som det er vår hensikt en dag å løse og lese.» Her aner Mason for sent at han kan ha tøyd sine Talefigurer for langt. For Hollenderen skuler stygt. «Ja, Ja, nøyaktig den slags Engelsk Whiggery, akseptabel blant dere selv, som her langt bedre forblir usagt.» Polititjenestemann Bonk stirrer mer inngående på dem. Tiden er snart inne for hans middagspause, og han vil ha dette fort unna og komme seg til et Vertshus. Men siden Mason opptrer så uhemmet overfor en Representant direkte fra Borgen, hvor langt farligere kan da ikke hans skravling vel bli i påhør av andre - endog Slaver? Han må derfor innføres i Protokollen som en Person av Interesse, og dermed få opphold, på en pennog papirmessig måte, i Kompaniets Borg. I den samme Mappe inngår selvfølgelig et dossier for Assistenten - riktignok omtalt som harmløs, i noen dokumenter til og med som enfoldig - i bero til det kan bli nødvendig å sette den ene opp mot den anden.

Skjønt de er innkvartert hos Zeemanns, inntar Astronomene snart sine måltider i huset bakenfor, grunnet det plutselige fra­ fall av halvparten av Zeemanns kjøkken-Slaver, de forsvant så fort som bare det, til Fjellene og Drosterlivet. Da dette bare er en av de mange Huslige Kalamiteter - i tillegg til Selskapets Priser, nedraste Tak, sand i Suppen - som Kapp-hollenderne har lært seg til å forvente og leve med, lar Arrangementer seg lett ordne, eftersom familien Vroom har vært Naboer i årevis. Ved spise­ tid går Mason og Dixon ut gjennom Zeemanns kjøkken, forbi uthusene, og inn gjennom Pantryet og Kjøkkenet til Cornelius Vrooms og hustru Johannas Residens, og noe som virker som syv, men sannsynligvis ikke mer enn tre, blonde mannbare Døtre. 58

Måltidene er en underlig kombinasjon av uforlignelig slett mat og overdådig sjarmerende Selskap. Under Bordduken, i et separat romslig domene av den sorten Alvene sies å bebo, streifer føtter om, mottar organer plutselige tilstrømninger av Blod - eller i Masons tilfelle vanligvis Flegma. Blod, som åpenbart gjennom­ strømmer hele Dixon, er også påviselig i ansikter og barmer og halser i dette Jethros Telt de har hatt det hell å snuble inn i. Cornelius Vroom, Patriarken for denne uregjerlige Hushold­ ning, er en Beundrer av de legendariske Botha-brødrene, et par gindrikkende, piperøkende Nimroder av foregående generasjon, hvis store Glede og ferdighet bestod i å jakte på og slakte dyr meget større enn dem selv. Vroom er et bunnløst arkiv av episke opplevelser fra Hottentottlands ukartlagte villmarker, av hvilke noen endog kan inneholde fnugg av sannhet i den narrative søppelhaug fra hans Lenestols Kommandoplass, hvor det gale Nes­ horn alltid ruller med øynene, Morderelefantens Snabel står til værs med sine trompetstøt og de feige Kaffere snur og flykter, mens Hollenderen tenner sin Pipe og holder stand. En Morgen Klokken har feilinformert ham om Tiden og han skynder seg til Frokost gjennom baksmugene mellom de to Gårdsplasser, unngår Mason - idet han presser seg forbi en lysfjæret Skjærmysselfront av skrikende fjærfe, litt mer fremmelige enn den vanlige Britiske Høne, som spankulerer og plukker som for å undersøke om han har næringsverdi - så vidt å kollidere med Johanna Vroom, noe som kunne ha laget røre av hennes forkleladning av nysankede egg og i beste fall skapt Forargelse, i stedet for det som nu, selv sett gjennom Masons Melankolske rødfargede Linser, synes å være Fascinasjon. Hvordan kan dette ha seg? Om alle Speil var tildelt en Barmhjertighetskoeffisient - kall den |1 - har ingen av dem han noensinde har sett seg i, og aldri søkt andet enn det han vet vil være der, kommet så meget som i skrikende nærhet av, la oss si 0,5, gitt Linsemannens Skj eling, hans lutende Holdning og, fremfor alt: i sin Fluktuering fra dag til dag, Størrelsen av en viss Frontal Hemisfære, alltid en kilde til Adspredthet, over hvis Horisont han enkelte ganger ikke kan observere sin Penis. Mellom Greenwich og Kappstaden hadde han imidlertid den glede å bemerke en temporær reduksjon av Circumferens, takket være sjøsyke og den resulterende aversjon mot endog ordet Mat, selv om han efter hvert gjenvant en toleranse for Skipskjeks -

59

Dixon, for sin del, hadde på samme tid utviklet en spesiell Smak for Mr. Cookworthys Bærbare Suppe, av hvilken selvfølgelig den minste duft sendte hans partner med kvalme til lesidens reling. Som om Dixon skulle ha gått i land med Rester av det lettfordøyelige, men kvalmende Næringsmiddel skjult på sin Per­ son, unngår kvinnene i Kolonien ham, alle som en. Ikke bare ble han snart ansett som eksentrisk - han kjenner godt nok den holdning Emerson inntok hver gang han kom på Darlington Marked - hvor innbitt alle hans Studenter da sto opp til hans For­ svar! - men mer eiendommelig er det at Hollenderne, fra første stund de så ham, har vurdert Dixon som upålitelig i alle hvite anliggender her. De har merket seg hans utilslørede interesse for Malaiene og de sorte Slaver - deres Mat, deres utseende, deres Musikk, og dermed, må det være innlysende, deres ønsker om å bli befridd fra undertrykkelse. «Den Engelske Kveker,» frem­ holder Mrs. De Bosch, Doyenne for Byens Smaksdommersker, «er udannet, ulydig, halvt som en Hindu, der han enten sitter i transe eller så farer opp og gir seg til å bable om hva som måtte passere på sin ukompliserte ferd fra det ene øre til det andet. S.I.P., mine Barn,» - Simpelthen Ikke Passende. Men med Mason er det en anden sak. Mason, enkemannen med det Melankolske utseendet, en lidenskapelig, ungdommelig nok Tosk, villig til å krysse hav og utkjempe sjøslag bare for å få anledning til å betrakte Venus, Kjærligheten Personlig, passere over Solen - på disse kanter eksotisk selv i sin hverdagslig jordnære fremtoning, der han utsultet kom inn fra Havet med alle de merkelige Appa­ ratene og tydeligvis desperat efter et landjords-tilberedt måltid. Ingenting av dette har vist seg for ham i noe speil han har konsultert. Frem til Juni vil mesteparten av deres obs være av Jupiters Måner som leker Andemor og Andunger, og av Fiksstjerner som Regulus og Procyon, såvel som Kappstadens zenitstjerne Shaula, Brodden på Skorpionens Hale - alt dette for å bestemme Stasjo­ nens Lengdegrad så nøyaktig som mulig. Eftersom mange netter på denne Årstid viser seg stormfulle eller overskyede, vil det bli god Tid til Skøyerstreker som å riste i hennes Krøller, klype litt farve i hennes Kinn, og, så sant alle her omkring ennu ikke er døde, føle seg fri til å komme med noen Forslag. «Hils på mine Døtre,» Cornelius er alltid henrykt over å presentere dem for Fremmede, «Jemima, Kezia og Kerenhap-

60

puch.» De heter i virkeligheten Jet, Greet og Els, eftersom han i virkeligheten ikke helt klarer å være Job. Jet, seksten, er besatt av sitt hår - som om det var et bevisst Vesen, adskilt fra henne, blir de fleste av hennes aktiviteter gjen­ nom den lange Kapp-Hverdag, styrt av dets behov - fra å velge Kjole til å planlegge Sosiale aktiviteter, til å vurdere Kavalerers velegnethet efter hvordan de ter seg i dets Nærhet. For den mellomste datter Greet, som valgte sunn Fornuft som tilfluktssted da hun var syv, er Hårpleie - som hennes eldre søster mer enn én gang har skjent på henne for - begrenset til forskjellige måter å sette det opp på. «Jeg er Vertshusdøren her,» roper hun om sin Role som Evig Meglerske, for skulle Els bli altfor lystig, må Greet slå seg sammen med Jet for å stagge henne - men skulle Jet foregi å utøve Autoritet hun ikke har fortjent, må Greet forene seg med Els i Opprør. Els, skjønt ifølge Kalenderen der hjemme kun tolv, har her nede i Den Sydlige Verden for lenge siden begynt aktiv Jakt på Gutter dobbelt så gamle, ikke alle uvillige. Av de tre søstre synes hun å være den mest ureflektert hengivne til Kjærlighetens Muligheter, hennes dømmekraft med hensyn til hvor disse best kan søkes er til nattlig Fortvilelse for hennes Søstre. Hun behøver aldri røre sitt Hår, det er alltid perfekt. Cornelius Vroom har, bekymret som de andre i Huset over Temaet Mannbarhet og dens uforutsette Sorger, forbudt sine døt­ re å spise noe av de innfødtes Mat, spesielt den fra Malaya, i den Tro at Krydderiene oppmuntrer Ungdommen til «Synd», med hvilket han mener Begjær som krysser rasegrensene. For det er en realitet - han har sett det vise seg mer enn én gang, her og inne i landet, hvor hans Brødre og deres familier bor. Han oppbeva­ rer ladede Elefantrifler både i hallen på forsiden og i Dispensoriet på baksiden. Langt inne i portforbudets timer, i sengen med sin pipe, innbiller han seg, selv når vinden overdøver alle lyder, å høre latter utenfor vinduene - slavelatter. Han vet de holder ham under oppsikt, og han prøver å vie nyansene i deres tale full Oppmerksomhet. På noe av samme måte som hans Naboer hver iherdige Søndag erklærer tro på Det store Slag ved Verdens Ende, slik finner Cornelius i sine urolige meditasjoner innenfor petimeteret av sine Mauritiske røkskyer i en time da bare Slaguret og vinden er lovlig i bevegelse, ingen Befrielse fra den kommende rasenes Armageddon - denne Europeiske bosetning så utrygg,

61

stilt overfor et ukjent Indre med havet i ryggen, som de skritt for skritt, av hele Afrikas urokkelige Gravitet, blir tvunget ned i til slutt ... Det er en anden måte å leve på hvor Havet alltid er høyere enn ens eget Hode og bare midlertidig holdt ute. Det første øyeblikk de befinner seg i samme Rom, rekker Jet Mason en Hårbørste: «Det er et sted bak jeg ikke når - vær så snill å gi det et dusin Strøk, Charles?» «Hun lar ikke hvem som helst få gjøre det,» sier Greet, idet hun kommer inn og oppspilt korser seg. «Jeg håper De føler Dem beæret, Sir,» med et øyekast over skulderen som er alt andet enn bebreidende. Et øyeblikk senere er hun tilbake, med Els, som kommer farende bort til Mason, løfter skjørtene og uten et ord setter seg i hans fang med en myk Bevegelse, samtidig som hun lar Blondekantene dale igjen, før hun vrir seg rundt for å se ham i Ansiktet. «Og nu, min Engelske Tekanne,» idet hun strekker frem hånden og klyper ham i Kinnet, som nu er aldeles glødende, «skal jeg fortelle Dem hva hun egentlig vil at De skal gjøre med den Hårbørsten?» «Els, din Djevelunge fra Helvete, jeg skal snauklippe deg. Mr. Mason er en Gentleman som aldri ville gå til slike anslag mot min legemlige Komfort,» idet hun rekker frem hånden for å få tilbake Hårbørsten, «ville De vel, Charles?» Så sitter Mason der, torpedert igjen. Å nekte å levere tilbake Børsten ville være å komme med en Invitt hun kunne godta. Men hvis han leverer den tilbake, vil hun bare trekke på skuldrene og flagre av sted, med Håret i en sky rundt seg, til en eller anden marginalt mer interessant, og han ville se i møte Time på søvnløse Time med febrile erotiske spekulasjoner hele tiden fordrevet av Selvbebreidelsenes Kolde Bad. Els fortsetter imens å reposisjonere sine nedre Halvkuler i Masons Fang, til hans ufrivillige, men sti­ gende Interesse. Greet kommer bort og legger hånden på Pannen hans: «Er De frisk, Sir? Er det noe jeg kan bringe Dem?» Finger­ tupper senker seg ned mot hans allerede angrepne Kinn, hennes øyne Halvmåneformede og hete. Hennes læber, i hvert fall slik han vil huske dette senere, i ferd med å skilles og komme nærmere. «Småpiker,» Johanna oppskjørtet inn: «Dere forstyrrer Mr. Mason, det er tydelig, og» slår over i Kapp-Hollandsk, «her inne begynner det jo å lukte som i Slavekamrene.» De tre jomfruene stiller seg øyeblikkelig i giv akt, innrettet efter Høyde, idet de uten Hell prøver å la være å fange hverandres Blikk. 62

Da de er blitt sendt kaklende bort, legger deres mor som av vanvare en hånd på Masons arm. «Som Videnskapsmann er De sikkert på det rene med Kroppsvæskenes betydning for ungdom­ melig adferd, og vil, håper jeg, ikke reagere altfor lidenskapelig. Er det det rette ord - 'Lidenskapelig’?» «Gode Vrou, vær kun rolig - i denne tid kjenner Lidenskapen meg ikke ... dessverre.» Hun stirrer lenge nok på hans Lem, fremdeles erigert efter de posteriore Oppmerksomheter fra hennes yngste datter, før hun ser ham inn i øynene. «Jeg kan da knapt forestille meg hvordan det vil bli, når De og Den en gang gjenopptar bekjentskapet.» «Skulle det skje,» sier Mason livsfarlig, men ennu ikke døde­ lig, «er De velkommen til å være til stede og observere det på første hånd.» Hun ser bort til slutt, og i Lettelsen føler Mason en Impuls til å dunke Hodet gjentatte ganger i veggen. «På den anden side kan Deres Plikter kreve at De må være andetsteds.» Hun feier mot ham på sin vei ut den anden Dør, idet hun tar ham inn med et glitrende blikk. «Å, det er for sent til det, gode Sir, altfor sent.» Hva er det i veien med denne familien? Han føler seg strandet ute på enden av en unaturlig forlenget Halvø av Forpliktelser, mens han blir overveldet av enorme Bølger av Fremmed Begjær. Han gjenkjenner nu Hårbørstedilemmaet i en anden form. Denne gang vil hva han enn kan si til svar bli opptatt og metamorfosert, alt efter hva Johanna måtte ønske. Han føler en plutselig bølge av Befrielse. Det spiller ingen rolle hva han sier. Den natten, Himmelen er for overskyet for arbeid, blir Mason vekket av de nakne Lemmene til en Slavepike som har kommet opp i hans Seng. Dixon er ennu ikke kommet tilbake, til tross for at det er godt forbi Kanonskuddet. «For pokker!» lyder hans galante hilsen. «Og - hvem er så du?» Han husker å ha sett henne sammen med de forskjellige Vroom-Jentene. «Austra, gode Sir, - det er et vanlig navn på Slavinner her.» «Syden ...» Han stirrer på henne i det månebelyste rommet. «Jeg heter Mason. Charles Mason.» Hun griper hans Hake mellom Tommel og Pekefinger. «Et par grunnprinsipper, Sir. For det første: ingen unaturlige Akti­ viteter. For det andet: ingen Opium, ingen Dagga, intet Brenne­ vin, ingen Vin og så videre. For det tredje er det deres Ønske

63

at jeg skal bli besvangret - om ikke av Dem, så av en av dere.» «Ehem ...» «Det eneste Husfruen verdsetter hos Dem, er Deres Hvithet, forstått? Ikke føl Dem forkleinet - hver eneste hvit av hankjønn som kommer til denne Byen, blir gjenstand for tilnærmelser av hver eneste Hollandske Frue, om den samme Sak. Spebarnet som blir lysere enn moren, vil gå for høyere pris på Markedet, - der begynner det, der slutter det.» «Hva, ingen Følelser, ingen Kjærlighet, ingen - Unnskyld meg? 'Gjenstand for tilnærmelser’? Hah! Selvfølgelig, - innbilte jeg meg å være den første? Og du, hvor mange av disse kostbare små slavene har du født henne?» «Hvorfor bli sint på meg, Sir? Hun er Husfruen, jeg gjør som hun byder.» «Bevare meg vel, i England har ingen rett til å påby en anden å føde et barn?» «Pytt. Hvite Fruer er stort sett like, og alle deres Hemmelighe­ ter er almen kunnskap på Markedet. Mange der har vært tvunget til å føde barn, - av ingen anden grunn enn mannens stolthet.» «Våre Kvinner er frie.» «’Våre’? Å, hør på Dem selv, - hvordan er Engelske Ekteskap forskjellige fra den Tjeneste jeg allerede er i?» «Du får gifte deg med en Engelskmann og se selv.» «Ikke i dag, Sjømann. Men hør en advarsel: - Moren vil sette sine tre Småpuser på Dem uten Nåde, og dessuten selv foreta sine angrep, alt beregnet på å holde denne stiv av Deres begjær, - og den eneste i Huset De får lov til å røre, er meg.» «’Denne’? Nei, vent litt, hva er det du gjør der? Du burde virkelig ikke - » «Bare en uskyldig liten Klem, Sir. Ha meg i Erindring. Jeg skal si at jeg ikke klarte å vekke Dem.» Hun går så forsiktig hun kan mot døren, som om hun for hvert skritt venter å bli antastet han snøfter og famler med Sengeteppet, men følger ikke efter. Idet hun går ut, ser hun seg tilbake over en rygg som øyeblikkelig opptar Masons fulle Oppmerksomhet: «Ser Dem i morgen ved Frokostbordet, - husk å holde av en av de søte Pannerynker til meg.» Og Pokker ta, borte er hun. Neste morgen kan ingen av de fem Feene se hverandre i øynene. Dixon sluker i seg pannekaker og Appelsinsaft, mens Mason

64

dystert konsentrerer seg om Kaffen og dens Ritualer. Cornelius kommer kort innom for å tenne sin Pipe og nikke før han vender tilbake til Arbeidet, som består i en god del brøling til Slavene. Masons Dag, lang og trettende, tilbringes med å smette inn og ut av dører og bli grepet i forskjellige rom alene med forskjellige kvinnelige medlemmer av husstanden av andre som så sørger for å gjengjelde tjenesten. Bare langsomt demrer det for ham at dette er noe som foregår hele tiden her - høyst sannsynlig som en del av Husets daglige Liv - og at han tilfeldigvis har snublet opp i det som en farverik Skikkelse fra Verdens Utkanter, her en stund og så borte, akkurat nok tid for alle, idet uanmeldte piler av lidenskap hindres i å finne noe Mål, til å gjøre bruk av ham, kanskje ikke nok tid til å begynne å forakte ham. Så Mason ber om klare netter og perfekt sikt - ikke desto mindre snører hans strupe seg sammen og blir tørr, hjerterytmen øker hver gang Skyer skjuler Solnedgangen, og Tåken ruller hastig hele veien opp til Observatoriet og over det, og videre oppover, og han vet at han vil stå overfor så mange som fem klart motiverte Eventyrersker, hvorav hver enkelt som i en utspekulert Asiatisk selskapslek, legger renker opp mot de fire andre, hvor interessen er flyttet fra Formål for Glede til Formål for Reproduksjon og Kommers. Det er for dem en forutsetning at intet av Romantisk natur skal skje - og det skjer da heller ikke. Mason blir som oftest stående igjen med et ubøyelig Objekt som, avhengig av hvilke Bukser han har på seg den dagen, for ikke å nevne Frakken, er mer eller mindre synlig for Publikum, som uansett, som det skal vise seg, er godt vant til selv mindre inhiberte Fremsyninger. Dixon gjør sitt beste for ikke å nevne det, venter i stedet på at Mason enten skal skryte eller klage. Omsider: «Jeg vet hva De ser på. Jeg vet hva De tror.» «Hvem? Jeg? Mason.» «Godt, hva kan jeg da gjøre med det?» «Først og fremst, kom Dem ut av det Huset.» Mason vender raskt Hodet, til Venstre og Høyre, og senker Stemmen. «Mens De har vært ute og stått i med Deres Malayer og Pygmeer ... hva har De så hørt om de forskjellige former for Magi, som det sies at de skal være i besittelse av?» Dixon har faktisk av et assortiment Følgesvenner fra hollandsk India hørt Historier om Trolldom, usynlige Vesener, daglige anstrengelser for å søke Beskyttelse mot et Mylder av Demoner. 3. Mason &C Dixon

65

«De er ikke så glade eller så barnslige som de ser ut til,» forteller han Mason. «Det kan være tilfredsstillende for oss som ulykke­ lige, fullvoksne Engelskmenn, å tenke på at det et sted i Verden fremdeles råder Uskyld, - men det er ikke blant disse menneskene. Alt er kamp - og som regel forgjeves.» Mason legger hodet på skakke, idet han prøver å undertrykke en viss Skjelven som også røper ham ved Spillebordet, - et legemlig Begjær efter å satse alt på ett Kort. «Forholder det seg muligens slik at De har Entrée til denne Trolldomsverden? Jeg er bekymret med hensyn til Beskyttelse ...» «Et Trylleformular?» foreslår Dixon. «Bestemt ikke en Kjærlighets-Drikk, forstår De, nei, nei, sna­ rere det motsatte.» Dixon sier, for å spare seg selv for noe som ellers kan komme til å bli en Kveld med kvoten full av Klager: «Jeg har truffet mennesker som efter sigende skal være i besittelse av en spesiell Kraft, - det Balinesiske Ord er Sakti. Den har imidlertid ikke all­ tid vært virksom overfor Hollendere. Skulle det da være en HatDrikk du er ute efter?» «Vel, slett ikke Hat. Like uegnet som Kjærlighet, på sin måte, - nei, mer en slags Likegyldighets-Drikk var det jeg hadde i tan­ kene. Den må være uten lukt eller Smak og kreve bare noen få Dråper.» «Jeg kan forhøre meg omkring, men det er mer vanlig her å ta det de måtte ha å tilby ...» Vanskelige blir ganske visst de neste par Nettene der Dixon tråler det Malayiske Kvarter efter en Eliksir som kunne tilfreds­ stille Masons spesifikasjoner, under lampeløse trappeganger, i de blodige pauser mellom hanekampene, mens han muntert blir gjort narr av på den ene smugkneipe efter den anden. Joda, de har hørt om Elskovsdrikken, greit nok, den er faktisk ganske efterspurt, like meget av det ene Kjønn som av det andet. Efter­ som Selskapet forsøker å holde alle Hollendere i Kappkolonien innenfor en Grense det har satt for å styre dem radiært fra et enkelt Punkt, kan de minste umåteholdne Følelser i et så lukket Område vise seg dødelige. Over Fjellene, for at det skal foregå i all stillhet, arbeider hele Stammer dag og natt på skift i forsøk på å forsyne et livlig Marked. Imitasjoner og Forfalskninger finnes i overflod. Mason søker ikke Trylledrikken for seg selv - i stedet er det 66

hans Plan å blande den i Suppebollen til sin Vertinne, som til stadighet forfølger sine egne farlige Utspill med et Hoff av unge Slavepiker utvalgt for sitt pene utseende - de følger henne, vifter vekk fluene fra hennes hud, oljer den når Sydostvinden gjør den tørr som Sidene i en Bibel, draperer den med silker fra India og Frankrike. De mater henne med granatepler, samtidig som de kneler raskt for å slikke opp saften som renner ned langs hennes hånd før den når til kjoleermet. Cornelius tar en Titt innom fra tid til anden. Skjønt han vanligvis går derfra med Ereksjon, er det mulig han føler et skadeskutt Dyrs smerte. Men hans Uttrykk forandrer seg ikke. Han patter på sin Pipe, tar den ut av munnen for å hoste og lunter av sted mens han fortsatt hoster. I Johannas intrige for å sammenføre Mason med sin fornemste slave er det imidlertid Slaveriet og ingen former for Begjær som er det essensielle. Dixon, som befinner seg utenfor disse spesielle nettmaskene, kan se det - Mason kan det ikke. Likegyldig overfor Synbarhet, innhyllet i de melankolske Vinder som synger i kor hele natten, vedvarer en Besettelse eller Beleiring av noe meget eldre enn noen her, en urettferdighet som ikke vil la seg oppheve. Mennesker som bekjenner seg til Fornuften, vil definere et Gjen­ ferd som ikke noe mer overnaturlig enn en urettet urett, som lik en hvileløs ånd hverken kan komme videre - med behov for hjelp vi vanligvis ikke kan gi - eller alltid finne de mennesker den har behov for å treffe - eller som har behov for å treffe den. Men her dreier det seg om et Kollektivt Gjenferd av mer enn en Husstands størrelse. Urettene som daglig begås mot Slavene, små som store, forblir ubemerkede, usynliggjorte for historien, usyn­ lige og allikevel i besittelse av Masse og Fart, ikke bare i stand til å rasle med Lenker, men også til å bryte dem. Livets usikkerhet her, behovet for fra Dag til Dag, via Selskapets nådeløse Preste­ skap og bindsterke Regelverk, å holde Spøkelset formildet, får før eller siden alle unntatt de mest barkede sjeler til å overveie det Primære Spørsmål mer eller mindre ufortynnet. Slavene her begår selvmord i et skremmende Omfang - men det gjør også de Hvite, uten grunn, eller av en allestedsnærværende Grunn uten adresse - som bare kommer til Kjennskap for Øyeblikk av Gan­ gen. Efter hvert som Mason begynner å erkjenne den sorgfulle Blygsel over Forholdene her, går han sur, mens Dixon gjør det til et poeng å behandle Slavene med den Høflighet han aldri helt klarer å oppvise overfor deres Herrer. 67

Ikke desto mindre nærer de prolongerte Fantasier over Temaet. De finner Glede i det. «Astronomi i et Rike hvor Slaveri er frem­ herskende! Slaver som holder vokslys for å illuminere de okulære Tråder, mens andre holder Speil, om vi skulle ønske en anden Synsvinkel. Man kan ligge, på ryggen i Zenitstjerneposisjon, hele Natten, bli viftet, matet, underholdt - alle andre forpliktet til å holde seg på Bena, alltid på tå hev, for å oppfylle en Kikkers minste uuttalte Ønske. Harrrh!» «Mason, noe så mot-bydelig ...» «Så så. Og De sier hele tiden at jeg skal muntre opp mitt Fjes? Jeg har funnet ut at det hjelper, Dixon, å tenke på dette sted som en anden Planet hvortil vi har reist, der disse Hollandsktalende Hvite innfødte står like fremmede overfor den sivilisasjon vi kjenner som de aller besynderligste blant Pygmeer -» «’Hjelp’? Det hjelper ikke, hva er det du snakker om? Du har personlige Interesser her, dine Følelser er engasjert, for alt hva jeg vet.» «Ahrr! Mine Følelser! Følelser, på dette sted! En Rix-Dollar dusinet i dag, til hva det måtte behage selskapet å prise dem i morgen - Det Hollandske Selskap som er overalt, og Alt.» «Du mener noe i likhet med Deistenes Gud?» «Sent Slag, sent Slag -» «Mason, av Matematisk Nødvendighet vil det, hinsides V.O. C.s Rekkevidde, Fluktveier, Sikkerhetslommer - alltid finnes Mar­ keder som ikke er ansvarlig overfor Selskapet, grupperinger som alltid vil forbli ukjente, selv for dem nede i Smørsekkborgen. Jeg ville sette stor pris på om vi kunne rusle rundt sammen en kveld og se hva vi kan finne ut om det. Husk, jeg er sjelden helt uten­ for deres Perimeter - men jeg anstrenger meg for å holde meg så nær Marginene som mulig.» «Og jeg anstrenger meg ikke, er det så, beskylder De meg for Servilitet? Dovenskap? De er aldri i nærheten, hvordan kan De vite hvor hårdt jeg arbeider? Innbill Dem ikke at jeg finner større Glede i dette enn De gjør.» «Så, så. Det er altfor meget Sand i Luften i kveld for noen skikkelig Obs - alle Zeemenner og Vroomer er kataleptiske av disse vindene, ingen vil savne oss - kan ikke vi være sorgfrie Mus i et par Timer iallfall?» Han får et sløret og merkelig langvarig Blikk. «Jeg skulle ønske jeg visste hvor min Affeksjon for Dem går - i det ene øyeblikk

68

er den sikker som hjertegarnet i et Storstag, i det neste nærer jeg av hjertens lyst Prosjekter i hvilke Deres Undergang alltid er et karakteristisk Trekk.» «Bryllupet avlyst igjen. Vi må prøve å avholde oss fra å gråte ...» Et øyeblikk føler begge seg, identisk, altfor langt borte fra ethvert sted, forsvarsløse bak dette skrøpelige Fremspring inn i det Ukjente, altfor stort for et Livsløp, som begynner like bak Table Mountain. De går ganske visst ut den Aften, som i mange andre, sam­ men på jakt efter Vellystige Eventyr, men hver gang kommer Mason i skade for å ødelegge tingene, idet han roter til hvert lovende opplegg, skremmer Damene bort med Uhyggelig snakk om Gravstøtter og Sinnets Sykdommer, tyller i seg grådig og til­ feldig, blir Dixon fortalt, eksepsjonelle Constantia-viner uteluk­ kende med det formål å bli full, bryter ut i upassende Sang, mister bevisstheten med ansiktet ned i en Blanding av mat og Drikke, deriblant mer enn én av de mest utsøkte karis på denne side av Sumatra - viser seg kort sagt som en vanskelig ranglebror, ute­ stengt fra enkle gleder i for mange retninger til at Dixon i det hele tatt kan bli sint - snarere forundret, som en Markedsgj enger overfor et Merkelig Naturfenomen. Mason, ikke mindre problematisk innendørs enn ute, urolig i søvne som han er, begynner omtrent på denne tiden å drømme om et eller andet Gespenst med en Kris eller Malayisk dolk, med utydelig tale, men klar intensjon om i likhet med en Ønskekvist å finne Kilden til Masons Blod. Han våkner skrikende, gjentatte ganger. Til slutt blir han av Austra, som uttrykk for viljen i begge Hus, sendt for å snakke med en viss Toko, en Negrito eller Asia­ tisk Pygmé fra en Malayisk stamme kalt Senoi. De har som sin tro at den verden de bebor i sine Drømmer er like virkelig som deres våkne. Hver morgen ved frokosten sitter familiene og gjen­ forteller sine Drømmer til hverandre, mens de passim kommer med råd og synspunkter, som om alle de fantastiske vesener og hendelser bare var andre landsbyboere og Landsbysladder. «De lever sine Drømmer,» melder Mason til Dixon, «mens vi derimot fornekter alt vi er vitne til i denne tredjedel av vårt tilmålte Dyrebare Tidsspenn, som om Søvnen var for meget lik Døden til å være opptatt av for lenge ...» Det er på et visst Tids­ punkt den natten, efter å ha sikret seg Shaulas anden Høyde, at Astronomene blir enige om å utveksle Data om sine drømmer 69

i den grad det er mulig. Efter at de under de innledende Timer sammen på Seahorse ikke fant noe behov for å pretendere en hel liste av Pretensjoner, og dermed ble gitt et dryss av dyrebar tid, er ingen av dem overrasket over hvor mange eksempler på samstemthet, deriblant et par fra drømmelivet, de kan finne seg i mellom. «Bevare meg vel,» mumler Mason forbitret, «mine Drømmer avslører denne Byen som en av Helvetes kolonier, med Dutch Company alt i alt som en slags Stedfortreder for en anden ... Legemliggjørelse av Makt, som De ville si - Hverdagslivet slik de lever det her, er hva Helvetes kolonister har som Aftenselskaper og Dansemoro, -» «Men i all verden!» med oppspilte Øyne, «mine egne drøm­ mer er svært like, men uten Dutch Company - mer som en Galla som aldri tar slutt ... Tror du det er all denne Malayiske mat vi spiser hver dag?» Mason tar en kort avstikker utenfor seg selv. «De trives jo i denne forferdelige Giftslangeplantasje! Ja, Pokker ta meg om De ikke kommer til å savne den når vi endelig har kommet oss ut av den. Arh, arh! Hva vil De ty til som erstatning for Ketjap?» «Det må da være å få kjøpt et eller andet sted i London?» «For ti ganger prisen her.» «Da må jeg skaffe meg en Oppskrift.» Neste gang den høye Skikkelse med det viftende Knivblad nærmer seg, holder Mason, villig til å prøve alt, stand og ved hjelp av visse Gloucestershire-spesialiteter - spark på skinneleg­ gen - beseirer han faktisk sin Overfallsmann. «Bli liggende med Ansiktet ned,» sier Mason til sin Motstander. «Jeg ønsker ikke å se Deres Ansikt.» «De må da kreve noe av ham,» har Toko anbefalt. «En skikkelig Gave De kan ta med hjem.» «Kris’en,» sier Mason. Taus kaster den bøyde Skikkelse den på Marken ved siden av seg. Mason huker seg ned og plukker den opp. «Mange takk.» Da han våkner, ligger den der, med spis­ sen nesten innenfor Portalen til det ene Neseboret - en uheldig snuoperasjon i søvne kunne ha betydd Slutten. Til tross for at den ser Fullkomment Nysmidd ut, er det ikke et Jomfruelig Blad - ørsmå Skrammer, urensbare Flekker overligger hverandre i en Palimpsest som løper dypt inn i Tidens Dimensjon. «Kan hende det er disse Pikene som holder leven med deg?» 70

«Bevares, mange takk, herr Ulykkesfugl, hva ville Dagen vært uten en Snus-Fornuftig Kommentar fra Dem?» «En av oss må etablere en Tilregnelighetens Datolinje, og det virker usannlig at det blir deg.» «Bahhh! Den mest intime av handlinger, den tillitsfulle betro­ else av en Drøm, utnyttet og brukt mot Mesteren, av hans egen slu Lærling!» «Idet jeg ber om Nåde, Sir, la oss ikke våge oss inn i et terre mauvais av profesjonell Bitterhet, ellers vil vi sikkert gå glipp av Shaulas kulminasjon, denne brodd som evig svever over disse ulykkelige Menneskers Skaller, for å ramme hvem og hvem ikke, hvem vet ...?» «Selve den Astronomiske Ansvarlighets egen stemme - har noen Stjernetitter vært mer heldig enn jeg, slik å bli sekundert til denne Engleaktige Korrekthet. Men vet De hva, til tross for Dem, Dixon, er det Smådjevler på ferde - de råder meg: ’Hvem er vel bedre å kjede med den uforkortede historie om Deres bedrøve­ lige møte med den Verden De så desperat ønsker å bli elsket av, ja, til Henrykkelse, enn denne tanketomme Geordie her? I det minste forstår han seg litt på Astronomi,’ lyder det som regel.» «’Og som Deres Nestkommanderende,’» slår Dixon tilbake, «’har han ikke noe andet valg enn å høre efter.’» «Akkurat, og ta gjerne Notater om De ønsker, for en vakker dag, Unge Mann, vil De lede Deres egen ekspedisjon og bære hele den Lederskapets tyngde som knuser en mann nettopp som den får hans Stolthet til å svulme ... Ja visst, mirakuløst - med litt hell vil De kanskje komme til å føle den ubeskrivelige Lettelse ved å bli kvitt den Byrden ved å dumpe måneder, endog år, med akkumulert Bitterhet i en stor -» «Ej, om du ikke har noe imot det?» «Å. Å, selvfølgelig, jeg var ikke klar over det. Det er bare et utslag av vår uhemmede Jordiskhet, vi av lavere grad, vi snakker alltid om dritt, forstår De, uten megen - Nei, for Pokker, hva er det jeg sier, jeg sa ’dritt’, ikke sant? - Å, dritt. Der sa jeg det igjen. - Nei! To ganger!» Klasker seg selv gjentatte ganger på Planeten. «Rolig nu, Mason, det er i orden.» «De rapporterer meg vel nu.» «Skulle vært meg en glede, hvis jeg visste noen ville tro det.» «Nærer intet Ønske om å bringe Dem i vanskeligheter,» Mason 71

ute av stand til å avstå fra å tilføye: «med Spanske Inkvisitorer eller hva det måtte være.» «Unnskyld meg, Sir, hva var det ordet igjen?» «Å, Himmel, 'Autoritetene’, om De vil, hvis det ikke er for sekterisk for Dem.» «Jeg er ikke en fordømt Jesuitt, Mason. Hvis Jesuitter mani­ pulerer meg, da er vi to bla’ Punch i en Markedsbod, Venn, - for like sikkert kunne det være East India Company som hele tiden holder deg i Bevegelse.» \ «Ah - og på hvilken måte da, nemlig?» «En dag vil noen spørre: Hvordan kunne en bakers sønn bli Assistent til den Kongelige Astronom? Hvordan kunne en Geordie Landmåler bli hans Nestkommanderende til dette Århund­ res mest eftertraktede Stjernekikker-Oppdrag? Kanskje var det mitt utseende ...? din sjarm ...? Eller blir vi utnyttet av Krefter usynlige selv for ditt Usynlige Kollegium?» «Uansett hva min Posisjon måtte være,» skarpt, «så har jeg ikke fortjent den. Men ærlig talt så har jeg forundret meg over Dem. En kullhandlers sønn - en grovkullhandler til og med - det må da såmenn være mer rikdom og respekt i pulverisert kull?» «Ja vel, og vi er dessuten Kvekere, finnes det et Nervus Probandi noe sted?» «Jeg har bare fortsatt å gruble - eftersom ingenting kan bli til uten en årsak, og uansett hvor skarpt De måtte bearbeide meg med Mr. Peach - men hvem, har jeg gjennom Timer når Søv­ nen ikke ville innfinne seg spurt meg selv, kan det ha vært som, mellom munnfuller av 'Sandwich’, mens de prikkede Terninger danset, lot falle det avgjørende ord om Dem? Ikke si at det var Emerson.» «Nei, det var jo John Bird ... Trodde alle visste det. Som Mr. Birds Representant i Felten - er det min plikt å ta vare på Sek­ toren - måtte ingenting gå så meget galt at jeg må fikse det. Ej! Jeg er Sektorens Overkikador!» Masons respons er en Omvendt Mysing - det vil si, hvert Øye gjør det motsatte av hva det vanligvis gjør når man stirrer gjen­ nom et Teleskop. Dixon finner det, en stakket stund, desorienterende. Mason synes endog å forsøke å smile unnskyldende. «Hvor mangelfullt, som alle dessverre må vite, Lederskapets Kunst enn er utviklet i meg, fører jeg denne kommando kun takket være et floket og urent nett av tjenester, kjøp og salg jeg håper De for

72

alltid vil forbli uskyldig i. De gjør rett i ikke å akseptere min Kommando - vel, ikke hele tiden, som jeg tør håpe -» «Gir jeg det inntrykket, jeg er sikker på at jeg ikke mente å ...» «De er mysteriet, Dixon, ikke jeg. Jeg er bare et Pepperkorn i Stuffataen, rørt og rotet omkring av en hvilken som helst Narr som går forbi med en Skje, helt og holdent deres - ikke noe mysterium ved dem, en tvilsom gruppe Kokker er de nok, intet andet enn de samme gamle Forbryterne, noen med aner tilbake til Walpole. Men Deres gjeng nu - vel, den er av et andet slag, ikke sant?» «Tenk på i fjor, du Troskyldige - Clive er i London rundt første August. Og den ellevte September - det vil si, det neste man vet er Oppdragene forandret, med deg ikke lenger som hans svogers nestkommanderende, i stedet som leder for ditt eget Team, erstat­ tet av en ukjent Størrelse. Hva kan jeg få ut av dette? Vi kjenner knapt Maskelyne. Hvem er forresten Robert Waddington?» «En av de Trofaste Lunarianerne, underviser i Matematikk ute ved Monumentet et sted. Nær venn, faktisk Husfelle til en av Pigottene, disse eminente forsvarere av å beregne Lengdegraden ved Lunare Kulminasjoner.» «En av Maskelynes gutter, liksom ...?» (Som Maskelyne senere vil fortelle Mason, var Waddington fra begynnelsen av plaget av en Melankoli lettere og hurtigere, men ikke mindre drepende enn det tradisjonelle Sorte slaget. «Nu, hvordan står det til, Robert?» «Efter to uker i Twickenham, hvordan kan noe stå til da? Strawberry Hill, Eel-Pie Island, har jeg ikke sett det alt sammen før?» «Men det ble fisket, hører jeg -» «Åh, noe Bleike ikke større enn min hånd. Man tar dem med noe Mark som bare finnes akkurat der - temmelig ukjent i Res­ ten av England. Og hvis Biller er din Lidenskap, bevares for et Utvalg av Biller det er der! Aldeles forbløffende.» « Månemålingene går bra, håper jeg?» Et langt blikk. «Hvor er så Puben på disse kanter?» «Et øyeblikks Gange, men det tar lengre tid hjem.» «Hm. Omtrent som Livet ellers, hva?» Og det var tidlig i Januar, med Venuspassasjen ennu seks Måneder unna. De kom til å bli efterlatt sammen på St. Helena, en 0 som ifølge rykter ofte drev sine beboere til vanvidd.) 73

«Tom Birch kom til å nevne at det var Maskelyne som hadde gitt ham Mr. Waddingtons adresse. Han viste meg sin Notis­ bok. Maskelyne hadde selv skrevet den der. Det synes som han foretrakk en Pigott-venn som sin med-assistent fremfor PeachVennen - slik at jeg måtte fortsette i en enkel ubeskyttet Jackass Fregatt, i stedet for på hans egen enorme Indiafarer, i en Konvoi, med halve Royal N. på kjøpet til å sørge for deres sikkerhet...» «Hvilket gjorde det mulig for Dr. Bradley å tre inn og oppnå - for deg ledelsen av et ekstra Observasjonsteam.» «Og velge Dem efter råd fra Mr. Bird, Opphav til den mest avanserte Astronomiske Innretning i Skapelsen. Ja, ja, på over­ flaten er det ganske liketil, ikke sant? Og allikevel, har ikke De også av og til en følelse av at alt efter Slaget til sjøs har vært ikke en Drøm, men ...» «Jo visst. Som om vi skulle være Losjerende i noen andres Skjebne, mens vi hørte til på et helt andet sted.» «Ingenting er så liketil som det var. Vi kunne, når alt kommer til alt, blitt drept da og fortsatt som Gjenferd. Hjemsøkt dette stedet, mens vi ventet på å bli materialisert - kanskje akkurat i det øyeblikk Passasjen er et faktum, det øyeblikk Planeten selv blir Fast.»

«Selv da,» erklærer Pastoren, «forble Astronomene fullstendig uvitende om visse Ting. At få ellers trodde dette, kunne mer enn én gang ha vist seg som en Fordel i deres Daglige Streben - hadde de visst hvor forslagne de ga inntrykk av å være, kunne de ha gått inn for meget mer enn det de endte opp med å få.» «Å, Onkel, hvordan kan du anta det?» «Ved andre som gjorde langt mindre, og fikk mer.» «Og de er alle Døde,» sier Ethelmer, «så hva betyr det?» «Fetter.» Tenebræ holder en heklenål på en i beste fall veiled­ ende måte. Eimer skuler til svar, det som var en lysende Gnist i hans Øyne, er nu bare sølvskinnende, kold Gjenglans. «Brae, din Fetter går ufeilbarlig til Fortvilelsen ved Historiens Kjerne - og Håpet. Slik de Ville feirer sine store Jakttriumfer med Dans, slik er Historien Dansen om vår Jakt på Kristus og hvor­ dan vi har levet. Hvis det er unektelig så at han sto opp fra de Døde, så blir Begivenheten innlemmet i Historien, og Historien er gjenløst fra å stå i Mørkets tjeneste - med alle de sekulære 74

Konsekvenser som strømmer fra den ene planlagte og villede Begivenhet.» «Iberegnet Korstogene, Inkvisisjonen, Religionskrigene, mil­ lioner av liv, hav av blod,» kommenterer Ethelmer. «Hva var det egentlig som skjedde? Han likte så godt å være død at Han ikke kunne komme fort nok tilbake for å fortelle det til alle andre?» «Sir.» Mr. LeSpark har reist seg. «Spar den slags til Deres neste Møte med andre av sammenlignbar Visdom. Her i huset er vi enkle mennesker som bare med møye finner fornøyelse i Spøk om vår Frelser.» Ethelmer bukker: «Et forbigående brudd i forbindelsen med min Hjerne,» mumler han. «Ber så meget om unnskyldning. Sir, Pastor, Sir.»

8 Som Dagene her går, med Passasjen ennu for langt i det fjerne til at han helt kan tro på den, befinner Dixon seg på overskyede Afte­ ner nådeløst overfalt av sitt Sensorium, nærmest i svime, mindre og mindre i stand til å avvente mørkets frembrudd, innhyllet i kappen mot den Etesianske vind og med stø kurs for de forbudte bydeler. Et eller andet sted klinger en Melodi i den musikalske Modus av ostinderne kalt Pelog, og som de benevner passende ved kveldstid, stillferdig med ham i takt med hans skritt, og han gir seg til å plystre livlig til den. Efter i måneder å ha blitt fortalt av Skipssersjantene at han ikke må plystre om bord, virker en hvilken som helst gjenopptagelse av denne uvane som en nesten Torpedisk frihet, særlig her, hvor han følger de mer og mer uopp­ lyste smug av hardtrampet grus, med Ulovlig Travelhet på alle Kanter: sorte slaver som bærer på kamphaner, på utkikk efter en Konkurransearena, Bandieten utvist fra Batavia med deres følge av Pygmeer, Kvinner i Slør, Drostere ute i forretninger, Sjøfolk for hvem hver Anløpshavn bare er en ny Imitasjon av Wapping, og hele veien, ved hvert dunkelt gatekryss, Kapp-Malayer som venter med Varer til Salgs, blant hvem snart alle er kommet til å bli kjent med Dixon. «Hei, Tuanl Beste Dagga, renset, sortert, klar for Deres fyrtøy ...» «Ekte Hollandsk gin, flasker med originalsegl, ja! 75

Uberørte som jomfruer ...» «Nyeste ketjap, ankommet Ekspress fra Indo-Kina, se? Ananas, Grapefrukt, Tamarind - hundre aromaer, tusen blandinger!» Efter å ha vært usynlig gjennom den lange hollandske arbeidsdag, begynner livet i Kapp-natten nu å utfolde seg overalt. Dixon kjenner lukten av den grillstekte mat, krydderet, kveget, det nattblomstrende vinløv, havet grådig og umåtelig. Han tilegner seg et nasalt kart over Byen, lærer seg, gjennom advarende dufter, å lukte Vakten: - piper, fårefettaftens, pre-Vakt gin - og foreta unnvikende manøvrer ... lærer å luske, bli en del av natten, tett nok innpå slavebårede lanterner til å føle deres varme like lett som han kan være borgernes hus­ truer gjennom forhengene til deres bærestoler: - St. Helena-kaffe, Engelsk sæpe, Fransk fuktighet. I det fjerne bjeffer de nattlige portforbudskanoner og annonserer Dixons overgang til status som Fredløs. Han føler seg som et Rovdyr - som om denne By var gammelkjent for ham, hans Jaktmark, hans Hede så feilerindret i nesten alle Detaljer, bortsett fra der hvor de Grenser han ikke har planer om å Krysse ligger. Skjønt hvordan kan det være rom for eksesser i denne sladderherjede By, trengt opp mot Fjellene som barrika­ derer den mot Buskmennenes enorme grønne Land på den anden side? mens bak disse utskårne dører og Gotiske Portaler, i de fjerne Penumbrae av spermasettvokslys, på Loft og i Voorhuis, i inngangspartier gjennomtrengt av Tussmørke og blåsende Sand, disse Hollenderne driver på som om Dommedag skulle være nær som det tårnhøye Hav og ingenting lenger spiller noen rolle, særlig ikke god oppførsel, for det er ikke mer tid - veddemålene er inngått, hver individuelle Skjebne beseglet, alle utrop tatt av de store Vinder, og det er forbi. Timelig, som geografisk, Verdens Ende. Den ubarmhjertige Utdunsting av skjørlevnet her kan ikke bare friste en Helgen, - Himmel, den kan friste en Astronom. Og allikevel er det vanskelig, om ikke umulig, for disse Astro­ nomer å sette seg ned for en Prat om Temaet Begjær, gitt Dixons manglende evne til å benekte eller avlede de Vindkast som farer over ham, og Masons hyppig sviktende evne til, i sin Melankoli, endog å erkjenne Begjæret, langt mindre reagere på det, skjønt det skyter i været og roper Ahoy Charlie. «Hvordan skulle De begynne å forstå?» sukker Mason. «De har ikke noe begrep om Fristelse. De gikk i land her og så efter anledninger til å synde. Noen av oss har mer Ryggrad, formoder jeg ...»

76

«En Legemsdel altfor ofte ikke til å skjelne,» svarer Dixon, «fra en Ladestokk opp gjennom Baken.» Jet glir forbi i den smale Korridor. «Glem ikke i aften, Charles,» synger hun. «Jeg husker det,» mumler Mason, retter på Parykken. Dixon smiler efter henne, derefter tilbake til Mason: «Sjarme­ rende Ungdom ...?» «Hun er en fin ung Dame, Dixon, og jeg vil ikke høre ett Ord mer.» «Si meg,» blunker Dixon, «hva jeg skulle ha sagt?» Men Mason har allerede klatret opp Trappen. På vei gjennom Kor­ ridoren litt senere legger Dixon merke til at Mason nu er i dyp samtale med Greet, begge nervøse som katter. «Lammekjøtt i kveld igjen, hører jeg,» roper Dixon som munter Hilsen. Piken skriker og løper ut på Kjøkkenet. Mason snerrer. «Tiden faller lang, er det så? Hva kan jeg gjøre for å hjelpe? Bare si det.» «Hva, ja vel, - kanskje når Damene har trukket seg tilbake.» Slik småkranglende går de inn i Spisestuen. I følge skikken i Kappstaden har Hollenderen låst inngangsdøren for aftensmål­ tidet, som han nu betrakter, ulmende, mindre forutsigbar enn en Italiensk Vulkan. «Jeg ser De har oppdaget nok en delikatesse fra Kappstaden, Mr. Dixon,» Johanna i bestrebelse på ikke å komme i noen ordveksling med Mason så lenge hennes ektemann er i rommet, «våre Malayer kaller den ketjap.» «Piker, jeg forbyr dere så meget som se på den. Noe skit­ tent Asiatisk søl,» befaler Cornelius gjennom skyer av aromatisk piperøk. «Selv om (patt-patt) noe må gjøres» (patt-patt) for å dekke over smaken av denne mat.» Nok en vulkansk Emisjon, mens han dystert angriper sitt stykke av aftenens lammekjøtt i Halefett. I løpet av sin forrige eiers liv har Halen ikke bare vokst seg større og mer fettholdig, men også, ved i årevis å absorbere den ovine Flatulens som ustoppelig har blåst forbi, utviklet en distinkt Smak, kanskje priset av cognoscenti et eller andet sted, skjønt hvor det skulle være er det ikke lett å forestille seg. Dixon kjemper imens med selve det Kinesiske Oppkok, eller snarere med dets slanke Flaske, ut av hvis lange hals han har problemer med å få stoffet til å flyte. «Slå henne bak,» hvisker Els, «så kanskje hun ter seg.» Dixon foretar et raskt trippelblikk

77

blant kvinnenes ansikter, bare varsomt mysende med en Spøk parat på Tungen, ikke helt trygg på det åpne. Han legger i det fjerne hjørne av synsfeltet merke til at Mason forsøker å skjule seg bak, kanskje endog under, maten på sin tallerken. Cornelius, presiderende inne i sin blå Tobakksfumulus, synes uoppmerksom på floken av forsetter i værelset. Greet leker energisk med lokker av sitt Hår, idet hun prøver å huske hva hennes søstre over og under tenker om hva hun vet og ikke vet på dette punkt i Sagaen, i motsetning til hva hennes Mor tror. Hva Mason måtte tenke er selvfølgelig uten betydning for noen av dem. Omsider, med det ubarmhjertige Måltid overstått, trekker Vrooms seg, som de har for Vane, ut til Stoep’en, verandaen mot gaten, der Johanna og pikene raskt tar Plass i Lovart for Corne­ lius og hans Vaktbål, idet de overlater til Astronomene å tenne hva de kan av Piper i selvforsvar. «Det er noe uimotståelig perverst,» som Pastoren da noterte, «over en ung hvit kvinne som sitter på en Veranda om aftenen, midt i en stadig strøm av sorte tjenere som kommer og går, og som er ment, som i Japansk Teater, å bli oppfattet som usynlige, mens hun og hennes venner poserer i deres fulle glans. Alt efter hvilket trinn de sitter på, og som derefter blir gjort krav på av Føttene til unge Beilere, som kanskje ønsker å dvele, blir de mulige synsvinkler, for begge Parter, mer eller mindre flerdoblet, efter­ som hver kombinasjon av Trinn har sine egne detaljerte Koder for hva som er tillatt og hva som er usømmelig, fra Øyenlek til glatting på skjørt og underskjørt, og hvor lenge det blir ansett for passende å stirre. Enkelte Skjønnheter liker å herse med sine mannlige Slaver like overfor de unge menn, mens andre ønsker å bli grepet i å stirre efter Pikeslaver med utilslørt misunnelse. Over hele Spekteret av sine Lyster er de skamløse, disse Hol­ landske piker av alle aldre, for de er Pikene ved verdens ende, og den eneste grunn for noen til å utholde hele Søndagen i kirke, er å bli minnet på Grensene der som kan overskrides. Jo mer oppmerksomme de er på sine Synder mens de begår dem, desto mer fornøyde er disse Kapp-mennesker - mer i så henseende enn Engelskmennene som har det med å gå i oppløsning ved de ulike grader av Samvittighetsnag som følger enhver forseelse mer alvorlig enn et Lystent Blikk.» Langsomt, alvorlig, danser de unge Menn opp og ned Trap­ pene om Aftenen. Deres tale er om Hustak, Bueganger, Uthus og 78

Pakkhus - ethvert sted trygt for Trafikk lenge nok til at et Skjørt kan løftes eller Bukser kneppes opp. Johanna ser stadig over mot Mason, som om hun tilbyr seg å oversette. En ung Gallant ankom­ mer bærende på en diminutiv trestrenget Lutt, faller på ett Kne foran Jet - enskjønt hun har delegert sukkene til sine søstre, - og synger sin egen originale Pæan til Kappstadens Kvinnelighet, Åh, Kapp Jente I Sydhavets Vind, Lysere enn Måneskinn, Hemmelig som en Synd, Du er en Topp Tøs, Har jeg hørt alle Gutter si, Der på din Stoep du håpEr en Frier skal komme forbi ... Du har dine Slaver om deg, Det har vi ikke alle, Men ingen forelskede er brave, Og selv en Slave kan falle ... I Staver for en Kapp Jente, Når Sydosten blåser, hei, I min Drøm du viser meg Til dine Armer vei, Kapp Jente, si ikke nei.

«Og til eget Akkompagnement, Wim! - hva er den ørlille Gjen­ stand der i ditt Fang som du har klimpret dine Treklanger på, og dessuten så rytmisk?» «Fant den nede på Markedet nær Galgeplassen - det er en Fijiøboers Gitar, ifølge Malayen som solgte meg den, først intro­ dusert der for to hundre år siden av Portugisiske Jesuitter.» «Jeg ser den Jesuittiske delen tydelig nok,» bemerker Greet. «Så lenge du ikke fatter den,» mumler Els. Det er et åpent nok Spill, med en grad av Beregning, blant disse Nederlandenes Døtre, ikke mindre tilgivende enn den slags som kan høres, i alle stille stunder, mellom Pikene på Kompaniets Bordell i Slavekvarteret - to forskjellige Verdener, der Kompaniet

79

opprettholder deres adskillelse, fastsetter Priser, søkende som all­ tid full kontroll over Kappstadens sexindustri. Ikke desto mindre er det igjen noen få uavhengige, tapre piker og gutter unge nok til å nyte farene ved å sette seg opp mot Kompaniet. Nymfer av blandet rase, blandet kjønn, som vet å forsvinne opp i fjellsidene og Droster-Nettverket, og endog finner trygghet bakenfor, i Hot­ tentottenes land. Men det er vanskelig å forlate livet i byen, å gi avkall på den plutselige begeistring når skipene viser seg rundt Forbergene, Spanske Dollar overalt i gyllen Overflod, hver eneste kvinne i byen, fra den koldeste hvite Kirke-Søyle til den viltreste sorte Skjønnhet fra Innlandet, blir straks i fyr og flamme, av og til endog ikke til å styre. Vertshusene koker, sjøfolkene har med seg sine fløyter og feler i land, røken av Dagga begynner å merkes i luften, stemmer stiger, musikk pulserer, nettene blomstrer som Jasmin. Det er da Mason og Dixon mest sannsynlig er ute og streifer blant alle de Krydderiet hæravdelinger pleide å drepe for, inn i den Malayiske bydelen, en utstrakt tunge av små gater på skrå for den Hollandske kvadratur, frem til foten av Table Mountain. Den plutselige aften senker seg, trekullfatene kommer glødende til liv ett for ett, lyspunkter langs dalsiden, aftenen fylles langsomt med de forskjelligste matlavingsaromaer - rekepasta, tamarinder, koriander og karve, sterk chili, fiskesauser og fennikel og bukkehornkløver, ingefær og lengkua. Vinduer og dører åpner for Liv av begrenset varighet men overveldende, husstander samler seg mot den visse natt ... Greet Vroom sniker seg sammen med Austra bort for å følge efter Astronomene. «De besøker forskjellige Kjøkkener og spi­ ser,» melder hun tilbake til søstrene, nikker på hodet, en smule andpusten. «De rusler rundt, spiser og snakker. Av og til stikker de innom en av disse sjømannskneipene.» «Hva spiser de?» «Alt mulig. Halvparten av det er mat du aldri ville drømme om!» Ute i Mørket, der Malayene har fest, Med Østens Retter trakteres hver gjest, Peppere som en helvedes Ild, Ting som Pappa forbød oss inn til, Påfugl i Karri og Springbokragout, 80

Bilimbi Pickles og Tamarind, du, Bobotie, Frikkadel, grillet Pinn-svin, Glass helt fylt opp med Constantia-vin, syng: Send meg det Fatet, Rekk meg den Bollen, Trekk opp den Flasken, Hit med den RolPen, Slafsende, Slurpende, ut’ i det fri, Mens Stjernene seiler i stillhet forbi.

«Greet, - uflidde, sentimentale Greet,» babler Jet. Det faller ingen av dem inn at det som endelig har drevet Astronomene opp Table Mountains skråninger kan være Table Vroom. Piperøken, Fårefettet, det underlige Middagsservis, alt, tallerkener, skjeer. Ja, endog glinsende gjennom fårefettet på bunnen av ens skje finnes disse - vel, historier: - Kampscener, religiøse Begiven­ heter, Personasjer med henførte Ansiktsuttrykk oppstilt i Stråler fra oven, pekende til værs på hvem vet hva, voldsomme scener med martyrdød fra forrige århundres religionskriger, obskure moralske leveregler skrevet med alt andet enn leselige bokstaver og dertil på Hollandsk - de innrammer potetene på ens taller­ ken, eller omringer en caudal Stuffata sendt fra spisende til spis­ ende og rotert underveis slik at alle kan få se en enkelt episode fra en evig obskur doktrinal disputt... Snart nok blir Mason og Dixon desperate. Under foregivende av astronomiske Plikter oppe i Observatoriet stjeler de seg bort med Boller og Bestikk skjult under Frakken, mens de tenker på Fisk fra Havet, Afrikansk Vilt, kruttsterk Pepper, Østens krydderiet. «Jeg tror på Vibrasjoner,» erklærer Mason, «jeg tror at Vibra­ sjoner fra den redselsfulle familien kommer opp i deres mat, som er vanskelig nok å nyte fra før -» «Og?» «Jeg vil heller være her ute.» «Ja, så menn,» - så langt ut mot Havet som Landet går, vil de begge si, velsignet alene ute på det ytterste Punkt, med ingenting andet bortenfor enn de 40 graders uavbrutte planetariske Hav, Vestenvindekspressen, Regionene med Is og det eksakte Andet Polpunkts Mysterium - med nattetåken krypende som kvikksølv, nesten omgitt av et Øde hvor Havet kan hende stiger høyere enn noen av Astronomene uten Frykt kan forestille seg, oppstilt og 81

ventende på at en Sydlig Stjerne, Lumina av et velformet Stjerne­ bilde uten navn, for alltid under enhver Britisk Horisont, skal kulminere. De har kommet til en Kø som strekker seg oppover en mørk gate og bestemmer seg for å slutte seg til den, Dixon i sin røde frakk, støvler med tretoms hæler og mysteriøst kokardet hatt, og Mason som efter en time foran sitt Reisespeil har antatt en heller mørkladen, museaktig nøytralitet. Efter hvert som de lang­ somt beveger seg mot det provisoriske kjøkkentelt, kan mer og mer av dets vokslysopplyste indre bli sett. En mann i Sarong lager mat som besatt, mens han løper omkring med en Kris hvis blanke, bølgetakkede egg kan gi en bange Anelser om man stirrer for lenge på den, liksom fjetret - og raker glødende kull omhyggelig til store utbrudd av flammer, rører i innholdet i for­ skjellige gryter, rensker Hvitløk, piller og presser reker, skjærer opp grønnsaker, utbener og fileterer fisk, i det hele tatt mer eller mindre samtidig utfører kanskje et dusin slike Oppgaver med dette enkle Redskap, mens senger av kull gløder og det fra jernpannene stiger enorme skyer av røk og damp, så velduftende at å puste dem inn er som å spise en første Tallerkenfull av et stort Måltid - og hans kone rekker maten ut vinduet og tar imot pengene, og eldre barn bærer og tilbereder, mens de yngre ser til spebarna i mørket samtidig som de holder øye med Forløpet av Krisen, som de har sett flyve, hørt synge, og i nærværet av en ren kilde, følt skjelve, eftersom det finnes et ubestemt antall gester med Bladet, som da tilkjennegir Allianse med de rette Krefter. «Forbløffende,» Mason har på et eller andet vis kommet i snakk med et av Barna. «I mitt land, nær mitt Hjem, ble våre rene Kilder borte efter at Møllene kom, og vi må nu be Vannletere som benytter lange Hasselkvister på stort sett samme måte, om å finne dem.» «Har Hollenderne erobret også Deres land?» «Du store min, nei,» Mason rede til å småklukke av nedlatenhet, inntil Dixon, diabolsk smilende, sier: «Wilhelm av Oranjen, hva med ham? Du vil ikke kalle det en Erobring?» «Kaptein Jere, God Aften, Satay Deluxe som vanlig?» «Ser herlig ut, Rakhman, - hva er de gule sakene der?» «Mango. I aften fremdeles i grønneste laget, men i morgen, - i morgen er Dagen.»

82

Følgelig, neste morgen ved første våkne Måkes skrik: «Ej, Mason, det er tid for Mango!» «Ta med en passende til meg,» mumler Mason, «og jeg skal kanskje ikke drepe Dem.» Men liksom ut fra noe Plikten skylder hans Forstand, befinner han seg snublende på vei til Markedet, gjespende i solen, for der å se Berg av Frukt som alle tydeligvis har oppnådd Modenhet i samme Øyeblikk - hvilket har forårsaket panikk, for så må alt høstes inn på en gang fra Markene inne i landet og i all hast føres direkte til Byen for å ligge i disse veldige Hauger, i vente på å bli tatt opp og vurdert, hvilket de finner Pastor Wicks Cherrycoke i ferd med å gjøre idet de ankommer. «Vel møtt, Gentlemen! Hvilken Morgen! Man føler seg som Adam må ha følt det - endog bedre: som Eva.» «Jeg skal drepe ham nu,» erklærer Mason. «Ah, før din gamle Snute opp mot denne, Mason - en Skjønn­ het, ikke sant?» Aromaen fanger Masons Oppmerksomhet. «Oj, du burde heller spise den, nu som du har hatt nesen din over det hele.» «Hvorfor kaster jeg den ikke på Dem i stedet?» De har snart trukket seg tilbake til en nærliggende Stoep, hvor de sitter og spiser Mango. Stoep’er i nærheten er tilsvarende okkupert. «Vi trodde De hadde seilt,» sier Dixon. «Seahorse fortsetter uten meg. Øst for Kapp var kaptein Grant så vennlig å fortelle meg at Kristi menn ikke er ønsket om bord -* skjønt hvorfor nektet han å si, selv da jeg antydet at hvis presteska­ pet skal være utelukket, da må det som kontempleres der ute være altfor grusomt til å bli snakket om, andet enn i hemmelighet. » «Jeg for min egen del ser efter den Forb... St. Foux,» erklærte Kaptein Grant. «Min Seahorse er en pokker så rask liten Balje, og jeg tror jeg har begynt å bli glad i henne, for hennes Ære er blitt viktig for meg.» «Vil jeg være tryggere i Kappstaden?» spurte Pastoren. «Trygg nok. De skulle ikke behøve å vente lenge. India-farere kommer innom hele tiden, skjønt de er særdeles lite fleksible anti-geistlige Folk - deres Lastekapasitet er med vilje gjort en Tønne for liten til å bli rammet av loven som krever en Skipsprest ombord - så De gjør best i å gi Dem ut for å representere en anden yrkesgruppe.» «Du kunne gi deg ut for å være Astronom,» sier Dixon, «alt du trenger å vite, kan jeg lære deg på fem minutter.» 83

«Landmåling vil ikke engang ta så lang tid,» glefser Mason. «Piss renner nedover, og Lørdag et Lønningsdag - nu er De en kvalifisert Gjerdeløper.» Pastoren holder en Mango i været som om den var en Hostie. «Hadde jeg reist, ville jeg gått glipp av denne. Legg merke til hvordan frukten får sin form og taktilitet efter den store frøkjerne innenfor, som Spanjolene kaller el Hueso, ’Benet’. Denne Mango føles som kjød - å skrelle den er å flå den, å bite i den som å spise rått Kjøtt - skjønt jeg kan forestille meg at også ubehagelige religiøse spørsmål kunne oppstå.» Mason som har vært sjokkert over langt mer tilgivelig pietetsløshet, kunne ha meddelt sitt Moralske Ubehag dersom Temaet ikke hadde vært Mat, noe som prompte gir ham anledning til å hentyde til sin egen Illiade om dietær Ulykke her blant Hol­ lenderne. «Deres hovedvekt på røtter, - den evinnelige koking, fraværet av endog salt, har vi allerede gjennomgått. Det gjelder Sauen, - må Himmelen forby at vi aldri skal få oppleve et Øye­ blikk uten Sau involvert. Der jeg kommer fra, er Sau mer viktig enn alt, bortsett fra noen få mennesker. For en gutt er det like sannsynlig å lære seg å gå på skøyter på et gulv der man klipper Sauer som på Is. Lukten av Sau og ullfett, på visse tider av året merkbar i Mils omkrets, og den kvalmende Eim av Lam stekt i ovner beregnet på brød ... selve den nasale Patina som møtte meg her da jeg kom inn i mitt første Hollandske hus, av Fårefett dunstet ut og rekondensert, om og om igjen, i løpet av års koking lumsk trengt inn i alle vegger, møbler, draperier innen en viss radius fra kjøkkenet - arrrh! Hvor tåpelig av meg å tro at jeg kunne unnslippe disse parfymer fra Gloucestershire -å nei, ved Hollenderens Bord blir jeg tvunget tilbake til dem, som til et slags Helvete.» Den unge prestemann nikker i åpenbar medfølelse. «Så det å spise Malayisk mat synes å være en billig nok Befrielse, - med tanke på at kokekunsten til et folk hvis rekreasjon består i å løpe Amok, nødvendigvis er magisk i formål og virkning, og ingen er overhodet unntatt.» Senere på kvelden skriver han i sin Dag­ bok, og tilføyer: «Guds Lam, Den hellige Nattverd med brød, - det Mr. Mason ikke kunne utstå, var selve lukten av Blodoffer og Transsubstansiasjon, med Ovnen som det konstante element i det hele, Alteret hvor før hans Far tidligere presiderte.» Noen sider senere innrømmer han: «Jeg hadde selvfølgelig ikke 84

noe med det, men så rastløse var disse Dagene, der jeg ventet på et Skip til å ta meg med lenger mot Øst, at jeg søkte adspredelse i studiet av andre Livsløp - som regel uten deres Hovedpersoners vitende. Således befant vi oss for øyeblikket, som noen ville si, strandet, akkurat her, på Randen til alle Indiene, foran Østens fryktelige og uuttømmelige Utfoldelse.»

9 Til tross for alle ønsker om å unngå det, her er de, Vrou Vroom og Mason, i et Soverom ovenpå, i utilskoddet eftermiddagslys som hurtig svinner, mens de lytter til hver lyd i Huset og venter på at «Bull’s Eye», en merkelig mørk sky med rødt sentrum, skal komme til syne over Table Mountain og vokse raskt, til Nord­ vesten bare minutter senere vil feie over dem. «Jeg er ikke som en av disse Kapp-kvinnene,» hvisker hun, «skjønt jeg har alltid mis­ unt dem deres gode navn og rykte. Ved siden av Cornelius, slik drømte jeg, må enhver anden mann fortone seg som en Adonis, og jeg skal sannelig vite å velge. Akk. Når jeg har forsøkt å flørte for alvor, har mitt valg hver gang vist seg å være verre enn Cornelius. Jeg burde ha gitt opp og satset på å bli et Kirkelig ideal.» «Og i stedet?» Mason oppdager til sin forbauselse at han ikke kan la være å spørre, hans Sjalusi er likevel mer gretten enn velfundert. Hun misforstår ham, henger med hodet, i uanstendig uskyld med hensyn til Eros, og hvisker: «Jeg har valgt å bli en meget dårlig kvinne.» «Som synes i stand til å begå en hvilken som helst synd.» Knisende keitet som en Pike, med glødende ansikt, det er første gang han har sett henne slik. Hun har forsøkt å kneppe opp Kjolelivet - skjelvingen i hendene og det svinnende lyset hemmer henne - med et lite knurr griper hun til slutt begge sider av Plagget og river det i to eller, faktisk, itu. Lyset i rommet mørkner med unaturlig hastighet og gjør brystvortene og munnen sorte som aske, hennes lyse hår nesten usynlig. Det lyder en plutselig hamring på døren. Mason farer opp og løper to ganger rundt i Værelset før han finner Vinduet, som han, uten å snu seg, skyver opp, klatrer ut gjennom og for­

85

svinner fra med en hendøende jarnring og et Dunk et sted nedenfor. Inn styrter Jet: «Charles, vi har bare fem minutter. - Å hallo, Mamma.» «Hva skulle Mr. Mason gjøre her, min Trollunge?» spør muntre Johanna. «Hva har skjedd med ditt Kjoleliv?» I en krok rasler Skyggebillen i sitt Bur, med Dekkvinger like ueftergivelig hvite som den store sandete ødemark i nord kalt «Kalahari», hvor skapningen ble plukket opp og sammen med hundrevis av artsfeller ført Mil efter Mil over land til Kappstaden, hvortil den ankom sulten og desorientert, for som en stor sukkerglasert Konfekt å bli satt ut sammen med de andre på et slags Havnemarked frekventert av Sjøfolk og det Ukjente. Så langt i sitt Liv har den aldri sett Regn, men nu kan den føle noe ubestridelig underveis, noe den ikke kan forestille seg, kanskje i likhet med hvordan Mennesker oppfatter Gud, som en Kraft de hele tiden er nær ved å bli kjent med ... Uværet bryter løs og pågår de neste tre dager. Cornelius, på reise inne i landet, blir av flommen hindret i å vende hjem. Logi­ stikken er både enkel og inn i helvete nesten umulig, for enskjønt Gjesteværelsene hos Zeemanns står tomme - Dixon befinner seg på et visst Malayisk etablissement i den anden ende av byen, stengt inne av regnet som alle andre - og Mason er kjent for ikke å svare når noen banker på døren, er Johanna likevel nødt til å arrangere plausible fravær fra sine daglige gjøremål, efter­ som dusinvis av øyenpar, både inne i huset og utenfor, gransker ethvert av hennes skritt. Hennes Mor er for eksempel knapt ute av døren før Els kom­ mer sprettende, aldeles gjennomvåt. «Er det ikke fantastisk!» hyler hun. «Dette er den årstid jeg lever for! Kom, Charles. Kysser man hverandre i Regnet i England?» Borte i gaten styrter taket til et eller andet hus sammen med et vasstrukkent bulder. Alle bygningsmessige Overflater som her blir berørt av Regn, selv de Vertikale, begynner straks å trekke til seg Vann som store stive Svamper, for så, når de har fått nok, å gå i oppløsning, smuldre hen. En Klokke på et Hustak begynner å kime. Fruktskall ligger knuste og sleipe i Rennestenene som løper ned til Kanalene, hvor Slavene er ute i Uværet og gjør Klesvasken for sine Eiere, idet de merker seg og studerer

86

alle forekomster av Blod, Sæd, Ekskrementer, Spytt, Urin, Svette, Veisøl, død Hud og denslags biografiske Data, hvis rene form de trener på Daglig, før alt blir vasket ut under Himmelen. I regndagens Skygger under Arkadene pulserer fylte Tobakkspiper lysende og vipper foran vaktsomme Ansikter. Alt lukter av våt Kalk og Kloakk. En forvillet Sau kryper sammen mot en Mur som er for høy for den og breker ynkelig. Mason har det ikke morsomt. «Prøv å ta meg, da,» forlanger til slutt den ertesyke frøken Nesevis, og avsted farer hun oppover Smuget og er borte vekk. Uansett hvordan han roterer sin hatt, kan Mason ikke forhindre'at en Strøm av Vann kanaliseres på hans Person. Han kommer tilbake til Vrooms skliende i Sølen, med Parykkpudder nedover Skuldrene og Jakkeslagene i en Blyhvit Strøm. Døren er låst. Innenfor hører han Els og hennes søstre le. Rasende skri­ der han gjennom regnskyllet rundt på baksiden, finner en Stige som han reiser mot en Balkong der Vinduet later til å stå åpent, men når han kommer opp, er det likevel ikke det. Uten andet enn et usikkert grep på Balkongen, merker Mason nu aktivitet under Sålene, og kikker ned tidsnok til å se Stigen bli behendig fjernet og båret rundt hjørnet til ondskapsfull morskap for Jet, som av en eller anden grunn føler seg underkjent i dag. Som han henger der i sin Elendighet, smaker han Havsalt i Vinden, iakttagende i en form for åndelig Distanse - «Snart,» mumler han høyt, «kommer Befrielsen,» - hvordan Boltene mellom Huset og Balkongen som aldri har vært beregnet på å bære en større vekt enn en voksen Dames Fot, begynner å gli, protesterende med red­ selsfulle langtrukne Skrik, ut av kalken og sanden som har holdt dem så ornamentalt der til nu. «Hva,» høres han utbryte, «ikke nu igjen?» før han hopper klar av det fallende jernrekkverk og lander, lykkeligvis uten andet enn Kvestelser og Smerte, på den gjennomvåte Mark. Denne gangen bestemmer han seg for å ligge en stund, som han forestiller seg, i Overgivelse til Naturens Kref­ ter, idet han lar Himmelens Regn slippe til hvor det vil. Efter en stund merker han en spesiell vekt i tillegg til Vanndråpene som treffer ham i ansiktet, og dertil en distinkt lateral bevegelse, som av noe faktisk kravlende «Ahrrh!» Han plukker en Bille fra Ansiktet, omtrent en halv tomme lang som utsondrer et grønt skjær liksom fra et innvortes Vokslys. Han ruller vilt med Øynene, overalt rundt ham, over hele Kappstaden, viser det seg, faller nu disse Insektene, feid hit

87

over Fjell og Ørken. Det er ikke et budskap fra noen Mason kjenner i det Hinsidige. Det er en innvarsling av Regntiden. «Hva anmodet vi ærbødigst om? Skanderoon, var det ikke så? bare for å bli salvet med det antatte innhold av våre umandige Bukser og sendt hit, hvor de vet hvor dårlig sikten er. Hva er det for galskap de pønsker på? Vi er heldige om vi i det hele tatt får se Solen her, - og hvor mange År må vi vente for å få nok klare Netter til å bestemme våre Lengdegrader og Breddegrader?» «Det ville ikke vært således i Skanderoon,» istemmer Dixon. «Det sies at det er nesten som Europa der.» «Vidunderlige Skanderoon,» sukker Mason. De synger nu i kor, til en slags Kubansk Rytme i medium tempo:

Skan-deroon, Gid jeg var i Skanderoon, Men det er visst lite von For No’n Av oss i SkanDeroon! Ikke langt å dra, Lille Asia, så de sa, Minareter, Palmer, å ja, Vi kunne gå og dra oss der hver da’, -

Proppe oss med Drops, Med Kaker som forslår, Sikre våre Obs, Og så er Natten vår ... Halvmåne i Posisjon, Muezzinen Monoton,Å, det er nok lite von Om Minner ifra Skanderoon!

Hvilket håp. Regnet råder nu og vil fortsette med det til ut i Oktober. Pikene blir en eftermiddag med Mason opp til Obser­ vatoriet, opp de første skrenter av Fjellet, hvor det er dem strengt forbudt å sette sine ben. «Far sier det er på grunn av de Afrikanske Guttene,» forkynner de høytidelig til Austra, som ler hjertelig. «Gutter! Snarere Pattebarn. Hold dere til meg, - jeg skal passe 88

på dere.» Hun har lyst til å tilføye: «Det er ikke til dem debeten deres øker, men til de Afrikanske Kvinnene som dere tar fra, tar uten opphold eller unnskyldning,» men høyt sier hun: «Bare finn noe å ha over Håret, - de eneste blonde de | ser der oppe hvor vi skal, er når Kommandoen rir forbi, og synet av den får dem noen ganger til å handle overilet.» «Jeg vil la mitt blåse vilt,» roper Els. «Tildekke håret?» spør Jet forbauset. «Som om jeg ikke skulle ha nyttigere ting å ta meg til?» «Du vil foretrekke å skjerme det mot Vinden,» sier Greet. «Og til slutt få Sjalhår? Jeg tror ikke det, Greet.» Men de er nu kommet for langt opp til at hun kan vende hjem uten følge. De har tatt skrittet inn i Afrika. På et visst punkt merker de alle at de ikke lenger kan høre Byen. Det er alt som skal til for å overgi dem til Afrika. De kan se Bukten og Havet utenfor, og skuter og båter, men pikene har mistet kontakten med Stemmene og Perku­ sjonen og Byens tunge åndedrett - de er nu i Kontinentets vold, og Byen er et Skue i et Museum for Underverk, og Regnbillene er i Sang. Og den som ser tilbake på den, for lenge eller endog for sentimentalt, får kanskje aldri se den igjen. Eller kan bli til Salt og være hvit i all Evighet. Mason, langt foran dem, i en jordisk Trasking mellom Smu­ gene, synes å være på vei til en eiendommelig, flat Sylindrisk Struktur med et konisk formet Tak, anbrakt høyt nok til å rage opp over Morgentåken - eller det er hva Astronomene håper. «Det er Huset til en Dverg!» hvisker Els. Jet stirrer på tuppene av store håndfuller av sitt Hår. «Se på disse, - de skulle ha vært dynket i Eggehvite for en halv Time siden, - vet du hva som skjer hvis jeg hopper over en dag? De er allerede så splittet at du kan ikke tro det -» «Har noen lagt merke til Lyset?» spør Greet. For Solen mørk­ ner fort, idet den anlegger et bemerkelsesverdig Djevelsk Rødt på alle overflater som for ikke lenge siden reflekterte det enkle Dagslys. «Hva? - Aldri vært så nær Bull’s Eye?» Austra smiler strengt. «Velkommen til Droster-Republikken, mine Frøkner. Det er noen som tror at BulPs Eye bor her oppe og driver med sitt ... velger ut dem det skal ta.» «Vi må be Mr. Mason om Beskyttelse,» roper Jet. De løper av sted, i hutrende og skrikende flokk, plask i plask, opp åssiden

89

til Observatoriet, akkurat idet Uværet bryter løs, og kommer gjennomvåte til Døråpningen. Mason dekker dem ikke - vil han senere forklare, skjønt han beklager hvis det var slik det så ut - fordi han heller ville ta vare på Instrumentene, mens Dixon, ikke mindre varsom, åpner Døren, og inn velter hele Flokken, støyende og våte. Tømmermannen på Seahorse og hans folk har oppført en kon­ struksjon, solid som et Krigsskip, tjærebredd Tak og alle fuger, og med et par Blokker rigget til i et Kanonport-Arrangement som tillater Herrene å skyve Lukkeren åpen og stenge den fra innsi­ den. «Ta henne ned til Sjøen, reis en Mast, heis opp litt Seilduk og dere kan seile henne hjem,» forsikret Tømmermannen dem. Den har god plass til seks - mindre ubekvemt hvis, som Jet og Els nu oppdager, to ligger sammen på den ene Astronoms benk - noe Austra og Greet raskt gjør på den anden. Uværet trommer mot Kjegletaket over, som sprer Regnet utover i Flak. De har ikke andet å drikke enn Cape Madeira, en tykk fiolett Væske man må ha i seg seks eller syv Flasker av før man i det hele tatt begynner å føle seg vel. Det er ikke Snakk om Arbeid, alt Logaritmisk Slavearbeid er ajourført, Klokken eftersett, Lukkermekanismen sikret. «Og nu,» Mason kakker i Bordkanten med en skummelt ut­ seende Pekestokk av Elfenben hvis Liste over Anvendelser enkle Indikasjoner ikke helt uttømmer, mens Pikene kroer seg av fryd: «eftersom dere unge Damer har vært så vennlige å besøke oss midt i Skoletiden, må vi forsikre oss om at dere gjør fremskritt udi Lærdom i iallfall ett Emne, - hvorfor vår Leksjon for i dag skal være den kommende Venuspassasje.» Rop om: «Å, vær så snill, Sir!» og: «Ikke Venuspassasjen!» «Så hva i all Verden er dere her oppe for,» Dixons øyeepler troskyldig svulmende, «om ikke av Interesse for hva vi driver med?» De ser alle på hverandre, inntil Austra oppgir et smektende smil til Mason og vender blikket mot himmelen, der Brølet fra Uværet fortsetter med uforminsket kraft. Hennes blonde Koblersker gir seg straks til å protestere, og Mason forstår at de vokale angrep fra de Vroomske Fjærkre ikke er medfødte, men snarere innlærte i denne Verden av deres Eiere. «Mine Damer, mine Damer,» roper Mason. «Dere har sett henne på Aftenhimmelen, dere har avlagt ønsker til henne, og 90

nu vil hun for en kort stund bli sett i Dagslys, idet hun krysser Solskiven, og gjør dere et Ønske da, hvis dere tror det kan hjelpe. - For Astronomer som oss, som vanligvis arbeider om natten, er det en anledning til å være oppe på Dagtid. Så lenge vi har levet kikkerliv har Venus, der hun som Månen gjennomgår sine faser, bestandig vært en ørliten Flekk av Lys på Evighetens sorte Ansikt. Men den dag denne Passasjen skjer, vil alt med ett bli reversert, - som om hun blir fanget, mørk, inkarnert, massiv, mot Solens ansikt, en Gudinne nedsteget fra lys til Materie.» «Og vår Oppgave,» tilføyer Dixon, «er å observere henne idet hun passerer Solens ansikt, og notere Tidspunktene for når hun kommer og når hun går.» «Er det det hele? Dere kunne vel blitt i England og gjort det der.» Kjappe små Haker og slanke Halser, poserende og reposerende, blonde piker som ler i kor og blir lumre og frekke. Pikene blir tatt med på en kort, men svimlende utflukt, rett opp, ut i Eteren, inntil de ved siden av seg i det gråaktige Stjerneskinnet finner den urgamle, drektige Jorden og Pekestokken blir en Tryllestav av Lys, som slår en strålende, hvitglødende Bue over dem. «Parallakse. For en Observatør oppe ved Nordkapp vil Pla­ netens Bane over Solen være synlig langt mer syd for den samme Banen som observert her nede fra, ved Kapp det Gode Håp. Det vil si, jo større avstand mellom Obs Nord og Obs Syd, jo bedre. Det er Vinkelavstanden mellom dem, vi gjerne vil kjenne. En dag vil det lykkes en eller anden å redusere alle Observasjoner, fra alle kanter av Verden, til et enkelt antall Sekunder og tideler av et Sekund, av Buen - og det vil være Parallaksen. La oss håpe noen av dere er våkne tidlig nok til å se Passa­ sjen. Husk å holde begge øyne åpne, og der vil de tre Legemer være oppstilt perfekt på linje - det Heliosentriske system i sin sanne Mekanikk, Hans håndverk så rent.» Pikene lar sine Blikk flakke mellom seg, som kunstferdig flettede Hårlokker, mens de prøver å finne ut om de skal forstå dette eller - grusomme unge skjønnheter som de er - i det hele tatt gidde.

91

10 Liksom Planetene beveger seg rundt Solen, kretser vi rundt Gud i følge Lover like elegante som Keplers. Gud er like for­ ståelig for oss, som en Sol for en Planet. Selv om vi ikke ser Ham, vet vi allikevel hvor i våre Kretsløp vi befinner oss, - når vi er nærmere, når mer fjerne, - når i Hans lys og når i skygge vi selv fremkaller ... Vi føler som komponenter av Gravitet Hans Kjærlighet, hans Behov, uansett hva som får oss til å sirkle. Sannelig, hvis en Planet var en levende Skapning, da vet den, av noe endog mer makeløst enn Menneskelig Syn, hvor dens Sol skinner, hvor fjern den enn måtte være.

- Pastor Wicks Cherrycoke, Upubliserte Prekener

«Vis oss rundt i Planetariet,» foreslår Plinius. «Jeg vil tenne Solen,» roper Pitt og styrter mot kortbordet der Talglysene oppbevares i en skuff. Tenebræ befinner seg, i den alminnelige konvergens mot Maskinen i hjørnet, ganske nær sin Fetter Ethelmer, som prøver å komme på hvor gammel hun er. Han kan ikke huske henne se fullt så, formoder han, mannbar ut. Og hvor gammel gjør det da ham? I et glimt ser han den grå snippen av en fortvilelsens sky, lover seg selv å tenke mer på det senere, smiler, og utbry­ ter: «Husker du den gangen du klippet en lokk av ditt hår, og vi formet den til en Komet og plasserte den i Planetariet?» «Den har vokst ut igjen for lenge siden, Fetter.» «Da var du ganske meget mindre, dessuten. Jeg måtte nesten sette meg ned for å gi deg et hei-på-deg-kyss. Men nu - hm, det vil si -» «Farlig territorium, Sir.» «Hvordan det? En uskyldig nuss på et barnekinn?» «Hvis det hadde falt deg inn å spørre Barnet,» Tenebræs hake løftes langsomt, «hadde du kan hende funnet din oppdragelse videreutviklet på uventede måter, ’Thelmer.» Ethelmer stirrer i brøkdelen av et sekund rett opp i hennes nesebor, hvorav det ene nu blusser i lyserød illuminasjon idet Pitts Talglys, representerende Solen, tennes i den midtre Lanternen i Planetariet. De andre Planetene venter, nesten summende, holdt stramt på plass av sine spindelvevsaktige Forbindelser bakover til Veivakselen og 92

Akselen i Pastor Cherrycokes didaktiske grep. Tvillingene, skjø­ vet i bakgrunnen, nøyer seg med de ytterste Planeters bevegelser, Saturn og den nye, bare tre år gamle, «Georgianske». Dr. Nessel, den berømte Tyske Ingeniøren, dukket sist vår uventet opp i Phi­ ladelphia, efter å ha krysset Havet under krigstidsforhold, for uten vederlag å føye den nye Planeten til de utallige Planetariet han hadde bygget i Amerika. I hvert Apparat utformet han Pla­ neten litt forskjellig. Mens han var i Philadelphia, forsynte han de små grønnlig-blå klodene med Mappemondes av en viss intri­ kat beskaffenhet, som om det for ett Planetarium om gangen ble åpenbart for ham en Verden med en Historie endog lengre enn vår egen, en igjenkjennelig Kreator, Hav som måtte krysses, land det måtte kjempes om, andre Arter som måtte overvinnes. Barna har siden, med Lupe i hånd, tilbrakt mang en time stirrende på denne nye Verden og blitt fortrolig med den. De har forestilt seg og delvis komponert en Bok, Historien om den Nye Planet, der Tvillingene bidrar med Krigene, Brae med de videnskapelige Oppfinnelser og Nyttige Ferdigheter. «Slik,» Pastoren har nu varsomt vridd Venus, Jorden og Solen i riktig stilling, «som sett fra Jorden, skulle Venus passere over Solskiven. Sett fra Kappstaden i fem og en halv time, mer eller mindre, fra Rand til Rand. Det Observatørene må bestemme, er de eksakte Tidspunkter for når denne Passasje begynner og når den slutter. Ut fra en stor mengde slike Observasjoner rundt om i verden, og spesielt de lengst fra hverandre nord-syd, kan man beregne størrelsen av den Solare Parallakse.» «Hva er det?» vil Pitt og Plinius vite. «Jordens størrelse, i buesekunder, som sett av en observatør på Solens overflate.» «Får han ikke brannblemmer under føttene?» brøler Pitt, med broren som pådriver. «Vil han ikke få nok å gjøre med å hoppe rundt? Og hva med hans Teleskop, vil ikke det smelte?» «Alt slikt og mer til,» svarer Pastoren, «som gjør det supermerkverdig at man ved den Celeste Trigonometris Magi - til hvil­ ken dere sannelig burde vie dere - dog kan foreta slike målinger, som om Teleskopet på mystisk Vis transporterte oss trygt gjen­ nom den fryktinngydende Himmelske Avgrunns alle farer, ut til det Objekt vi ønsker å undersøke.» «En Vektor av Ønske.» «Mange takk, DePugh, det presise uttrykk.» DePugh er sønn 93

av Ives LeSpark, i likhet med Ethelmer hjemme på Besøk fra Skolen, i dette tilfelle Cambridge - han krysser Atlanteren frem og tilbake med pakettbåten fra Falmouth like lett som det er å ta Maskinen til New Castle. Han har tidlig lagt (or dagen en begavelse for Tall. Gud være ham nådig, ber Pastoren i sitt stille sinn. Et eller andet sted i Verden kan en eller anden som iakttar Planeten bli mørk mot Solen - mørk, gal, dødelig, sannelig Gudinnen i et helt andet Aspekt - ikke la være, nøyaktig på Sekundet, å plumpe ut med noe fra Sapphos Fragment 95 og derved tilsynelatende ødelegge Obsen: «Å Hesperos, - du bringer tilbake alt den klare dagen spredte - du bringer inn fårene og gjeten, - du bringer Barnet tilbake til sin mor.» «Takk for at De deler den med oss ... med tanke på at dette er Sol-Oppgang. Bevare meg vel: Soi-Oppgang, ikke soi-Nedgang.» «Så så! Hun har ennu ikke løsrevet seg!» «Vi får se. Vel, ta en titt på dette.» En slags lang sort Tråd forbinder henne ennu til Solens Rand, skjønt hun er godt på vei over dens Åsyn, meget likt en Blekkdråpe i ferd med å dryppe fra Fjærpennen til en uoppmerksom Skriver - sidelengs, naturligvis. «Fort! en eller anden, observer Tidspunktet -» Dette, eller lignende merkelig adferd, finner sted over hele Verden hele dagen lang den femte og sjette Juni, på Latin, på Kinesisk, på Polsk, i Taushet - på Hustak og Fjelltopper, ut gjennom Soveromsvinduer, tett sammen i det nakne solskinnet, mens Hustruen passer Klokkeslettene - gjennom Gregorianske og Newtonianske, akromatiske og regnbuetilsmurte, splitter nye Reflektorer laget for anledningen og eldgamle Refraktorer med absurde Franske brennvidder - Observatører ligger, de sitter, de kneler - og bevitner noe på Himmelen. Blant dem som deltar med Snutene Jordomspennende, fremkaller øyeblikket med den første kontakt et kollektivt hjerne-smell, liksom for noe tapt og allerede uoppkrevelig - efter År med forberedelser, de lange og i beste fall småkvalme sjøreisene, Stasjonen ankommet, Lengde­ graden og Breddegraden riktig fastlagt - Uken for Passasjen Dagen - Timen - Minuttet - og til slutt dette: «Ej? Hvor er jeg?» Astronomer vil forsøke å registrere fire Øyeblikk av perfekt Tangering mellom Venus’ Skive og Solens. To er ved Inngang:

94

Ekstern Kontakt, ved den første berøring av Solens Rand fra utsi­ den, og derefter Intern Kontakt, ved det øyeblikk den lille sorte Skiven til slutt løsriver seg fra den indre Omkrets av den store gule, Venus står nu alene mot Solens Åsyn. De to andre kommer ved Utgang - nu først Intern, derefter Ekstern Kontakt. Og så åtte nye år til neste, og for denne Generasjon siste, Anledning - som om Skapelsens Mørke Konstruktør med hensikt hadde ordnet Intervallene slik for å fremkalle en viss Belæring om de grenser for menneskelig storhet som er pålagt oss gjennom vår Dødelighet. Himmelen forblir overskyet like til dagen for Passasjen, Fre­ dag den femte Juni. Både Zeemanns og Vrooms farer omkring i uvanlig Travelhet sammenlignet med Astronomene, som virker unaturlig rolige. «Stor Ståhei for ingenting,» bemerker Mason. Dixon er enig. «Og de som ellers er så trege ...?» Els kommer skliende over gulvet i Strømpelesten, på vei mot Kjøkkenet med fullt av poteter i Forkleet. «Ikke vær bekymret!» roper hun, «det vil klarne opp i god tid!» Selv Cornelius er oppe på taket og gransker tåken med en Skips-Kikkert, hvorfra han rapporterer om håpefulle vinder og revner i skydekket. «Det er alltid slik foran en Skyfri Dag,» forsikrer han. Slavene snakker uhørlig med hverandre og blir sett stirrende mot Fjellene. De har aldri sett sine eiere oppføre seg slik før. De begynner å smile, prøvende, men direkte, til Mason og Dixon. Hvorav den ene er søvnløs og den anden ikke. Siden vil ingen i Husstanden kunne bli enige om hvem som var hva. Dråper av noe som viser seg å være ketjap i spiskammeret antyder Dixon som den søvnløse, mens et Vinglass efterlatt på en rad Hønsebur indikerer Mason. Vekteren gjør det til et poeng å komme en gang i timen for å synge ut Nattens Klokkeslett foran Zeemanns hus og tilføye: «Og himmelen er stadig overskyet!» På et vis er alle våkne ved første Dagslys. «Solen stod opp i en tykk dis og gikk straks inn i en mørk sky,» som Mason og Dixon senere skal rapportere til Philosophical Transactions. Klokken er 0 Timer, 12 Minutter, 0 Sekunder. Treogtyve minut­ ter senere, får de det første syn av Venus. Begge ligger med Øyet klistret til Munnstykket av en identisk to og en halv fots Grego­ riansk Reflektor laget av Mr. Short, med Blendingsbelger av Mr. Bird. 95

«For en Tremor,» brummer Mason. «De må komme seg litt høyere opp på Himmelen. Og der har vi den fordømte Disen igjen.» Ved første syn av Planeten blir Dixon som en omvendt Synder: «Ha! Gud i all sin Prakt!» «Rolig,» råder Mason i en ergerlig tone. Dixon husker Historien Emerson elsket å fortelle, om da Galileo foran Kardinalene reiste seg på knirkende knær efter at han var blitt tvunget til å avsverge sin overbevisning, mumlet: «Og allikevel beveger den seg.» Følge med, tålmodig som overfor Minuttviseren på en Klokke, forholde seg aldeles stille, og det hele vil begynne å bevege seg ... Dette, forstår Dixon, er hva Galileo risikerte så meget for - dette majestetiske Kjetteri ved Daggry. «Det var ikke bare å se vår Skapers Verk,» forteller han Mason senere, «men også Newton og Kepler bekreftet i deres. Ankomsten, nøyaktig som beregnet, idet de tre legemer gled inn på en enkel Linje ... Ej, det gjorde meg Fortumlet, rett og slett.» Hva det nu kan skyldes, de tidspunkter han anfører er to til fire sekunder foran Masons. «I tillegg til alle de andre Korreksjoner som må gjøres, må vi nu også introdusere en anden, for observasjonsmessig utålmo­ dighet,» antar Mason, «og kanskje kalle den ’Leonasjon’ -» «Likeledes må vi korrigere for ’Taurisitet’,» svarer Dixon, «eller Forsinkelse grunnet infleksibel Forsiktighet.» Pikene har også vært observatører av Passasjen, idet de har overtalt en Sjømann av sitt Bekjentskap til å låne dem en SkipsKikkert og smurt sine egne Formørkede Linser inn med Fåretalglys - lånt kikkerten efter tur, til og med latt Foreldrene få en Titt nu og da - Jet utbryter andpusten: «Hun er virkelig her,» Greet tilføyer: «Og presis på minuttet!» og Els, - vi kan vel fore­ stille oss hva Els holdt på med og hva som fant sted akkurat da det siste av den Sorte Strengen som holdt Planeten til den Indre Rand av Solen, ga efter 6g hun til slutt dryppet helt inn på den spraglete lyse Skiven, fordunklet av Linsene til en intens Måne Øynene kunne tåle. Som Mai, måneden forut for Passasjen sneglet seg unaturlig hen, så vil, efter den, Juni, Juli, August og September rase mira­ kuløst avsted - til begynnelsen av Oktober, når Kapt. Harrold på Mercury finner et opphold i Været brukbart nok til å innskipe Astronomene og ta dem med til St. Helena. Ved hvilket tidspunkt 96

alle er mer enn rede til en Sceneforandring. Nordvestregnet har grundig bemektiget seg Byen - alle Intriger er underlagt Morato­ rium, som om Kjærlighetens Gudinne i sitt Nærvær hadde for­ manet alle som ville påkalle henne til å granske sine Hjerter og prøve ikke å svike henne fullt så meget. Efter Transitten går Astronomene og Vertene i Dagevis rundt i bedøvet tilstand, som Libertinere og Elskerinner efter en stor Lidenskapenes Katastrofe. Når Zeemanns Tjenerproblemer blir løst, vender Astronomene tilbake til deres Bord og lever de neste fire måneder et Liv i farveløs Rettskaffenhet, der Maten er hver­ ken bedre eller verre, mens de venter på Vind. I Fjellene er Bull’s Eye regjerende fyrste. I hele Byen gir tuktet Impuls i stigende grad efter for Upåvirkelighet. Besøkende Indiske Mystikere hensetter seg i Transer de en gang trodde var sjelløse nok, men her fortoner seg som et Overmål av Ridotto ved siden av Hollendernes mål­ rettede Regnværsdag-Tomhet. Som for å ta vare på en hemmelig Uforanderlighet, blir Slavene mer synlige og distinkte, deres Stem­ mer kraftigere og deres Musikk mer gjennomtrengende, som om Regnet brakte dette med seg fra fjerne deler av Byen. Johanna og Pikene er, efter noen få korte uker i en slags nonneaktig tilbake­ trekning fra det Frivole der Jet går så langt som til å dekke håret med et gjennomsiktig Hodeklede hun har kreert av Gardinstoff, alle tilbake til sitt gamle Komediespill, denne gang til Glede for en trio unge Kompaniansatte Skrivere nylig ankommet til False Bay: Mr. Delver Warp og Brødrene Vowtay, hjemvendt fra Bengal like non-Nabobikale som da de dro ut, med bare så vidt nok i lommene til å interessere Kapp-Skjønnheter som er langt mindre kresne enn Vrooms, og engstelige for at hvis ikke de får tak i det, vil det snart bli spilt bort i Pungen til en eller anden Falskspiller fra Havet. Korrumperte av India, og allikevel fattige - ustyrlig uan­ stendige, og allikevel urynkede - og dertil, for en Himmelsendt Kilde til Hvitt Blod disse guttene er! Johanna kan nesten se for seg Babyene nu, oppe på Auksjonsplattformen, henrivende nok til å kunne selge seg selv, sparkende og hvinende med føttene i været - og hun blir monoman i sin Streben, mens Austra griper seg i å beregne hvem av Spirene det vil bli lettest å forføre, og hvem, om noen, som vil bli den største Utfordringen ... Fra den anden ende av Bakgårdene, skinnsykt avpatruljert av deres rovgriske Høns, kommer det atter lyder av kvinnelig Mun­ terhet. Mason ser bort på Dixon: «De er i det minste tilbake til 4. Mason &C Dixon

97

det normale, der borte,» bemerker han. «En stund lurte jeg på om Byen hadde undergått en plutselig Konversjon? Eller jeg, uten å vite det?» Dixon må tenke på da Wesley kom for å tale i Newcastle. - «Hans første preken i Nordøst, forsamlingen enorm, hele Elve­ bredden og bortenfor, transformert, - grepet av Ånden. Det fort­ satte i Uker efterpå, skjønt det kan ha vært måneder, for alt hva jeg visste om Tid den gang - jeg var bare Guttungen, men jeg greide da å få noe ut av det. Lite forbauset meg på den tiden, allikevel var dette det gildeste som hadde hendt ved den kullrike Tyne efter at Harry Clasper snudde opp-ned på den Fyren fra Hetton-le-Hole ... Ikke skjedd maken siden, det jeg vet ... Helt til denne Venuspassasjen. Denne Sjelens forvandling, har du mer­ ket den, - de har begynt å snakke med sine Slaver? Lite, om i det hele tatt noen, pisking, - skjønt best å hviske, ikke sette for meget på spill ...» «Hollenderne er redde,» er Mason i stand til å bidra med, «for Døden.» «Ja visst. Slik husker jeg det selv, første gang det hendte meg...» Mason mistenksom, værer Entusiasme: - «Med Dem? Tillater de Dem å snakke om slikt?» «Jeg ble sparket ut av Raby Forsamling, ikke sant...? Jeg kan avsløre så mange mystiske hemmeligheter jeg bare vil.» «Først og fremst må man beholde Hatten på, eller hva?» «Å ja, Ånden setter alltid pris på en pen Hatt - men hovedsa­ ken er egentlig å sitte stille. Jeg var godt over min første Ungdom før jeg lærte det, enskjønt nu er jeg ikke lenger sikker på om jeg husker hvordan ...» «Er det så? Sitte stille? Og Kristus ... vil komme?» «Vi snakket om det som Åndens Arbeid, innenfra. Det er en tydelig Forandring fra det hverdagslige, du ville ikke være i stand til å ta feil av det, skulle det skje.» «Men så, sier De, går det over ...» «Det forblir - det er vi som stadig blir lokket bort fra det, for å ivareta våre forskjellige timelige Behov ... og dermed blir et nytt slikt Besøk nødvendig - en ny stor Omvendelse og så videre ... Hvorom allting er, det er kun Begjær - og Begjær, men Legemliggjørelse, i Verden, av hva Kvekerne har forstått som Nåde ...?» Omtrent fra da av sørger Mason, bundet av Regnet, så ofte

98

som mulig for å sitte i et lukket rom så stille han kan og vente på en direkte erfaring av Kristus. Men han spretter stadig opp for å løpe og forstyrre Dixon som prøver å gjøre det samme, med nyheter om sin Fremgang: «Jerry! Jeg tror det nesten skjedde! Hadde De en slags romfølelse her,» - tar seg til midt på Pannen, - «er det slik?» «Mason, først må du sitte - ikke fare opp og ned på den måten. Og så, sitte stille. Stille ...» Tilbake går de, til Mason på sin Stol faller i søvn og vipper over med et voldsomt Brak, eller Dixon bestemmer seg for at han vil gå ut allikevel, stikke ned til Verdens Ende for å se hva Kappstadens Fredløse måtte ha fore. Litt efter litt, som ukene går, blir den Åndens forvandling Mason og Dixon forestiller seg å ha vært vitne til, gjendrevet av Kolonien og av hva enn den måtte hjemsøke. Enhver frykt for at ting noensinde kan forandres, blir avdempet. Herskere og Herske­ rinner gjenopptar mishandlingen av sine Slaver, som svarer på buskmannstalemål, til hvilket de, snart nok hese av Fortvilelse uten håp om å bli forstått, vender tilbake som til barndommens hjem... Ridende inn og ut av byen kan ofte sees Hvite Ryttere med lange Rifler kalt «Sterloops», hver med en omvendt Sølvstjerne på Skjeftet. Når Mason og Dixon påtreffer Vrooms på gaten, bukker de og går videre, for hvert møte stadig nærmere Taushet. På det tidspunkt da Sydosten har nådd frem til Dagens Periferi, er det ikke lenger noe å si til dem, ei heller til noen som har vært deres Vertskap. «Jeg advarte dere alle sammen,» traller Mrs. De Bosch triumferende, «gjorde jeg ikke det, alle som en. Det skulle heller ikke forbause meg meget om de redselsfulle Instrumentene de brakte med seg har tjent ganske andre Formål her.» Da de forlater Kappstaden, er det ingen som står på Bryggen for å si farvel, bortsett fra Bonk, polititjenestemannen som tidligere hilste dem. «Lykke til, Karer. Si til dem ved Skrivebordet at jeg ikke var slikt et råttent Egg, hva?» «Hvilket Skrivebord er det?» spør Mason og Dixon. «Hvilket Skrivebord? I London, tilbaketrukket fra en velholdt Gate, i et pent hus, sitter det noen ved et Skrivebord, til hvem dere forteller alt dere har sett.» «Ikke i England, Sir,» protesterer Mason. For første og siste gang ser de ham le og får et glimt av et

99

helt liv utenfor Borgen i hvilket han må figurere som en lystig Svirebror. «Dere får se!» roper han idet de drar ut til Skipet på Reden. «Lykke til, Lykke til! Ha! Ha! Ha!» Latteren gir Gjenlyd over Vannet som stadig blir bredere mellom dem.

«Det som fikk dem til å dra hjemmefra og sette seil i farlige far­ vann, bestemme hvor på Kloden de måtte dra, var ikke - Pace mulige Astrologer blant oss - den Himmelske Begivenhet i seg selv, men heller den trivielle Sammensetning av Menneskelige behov, av hvilke Venus i det øyeblikk den blir mørk er det Pri­ mære Objekt - unektelig iberegnet Royal Society’s behov for den Solare Parallakse - men hva med Astronomenes egne Ønsker, som tør ha vært mindre filosofiske?» «Kjærlighet, - jeg visste det,» nesten sukker Tenebræ. «Det> var Kjærlighet til Planeten selv.» «Ingenting i likhet med din, naturligvis,» smiler hennes Onkel. «Jeg kan huske du var ikke mer enn tre år da du for første gang så Venus gjennom Pappas fine Newtonianer. Den var i Halvmånefasen, og du sa: ’Se! den lille Månen.’ Du fortalte oss at du allerede visste at Månen hadde en liten Måne som den lekte med.» «Vi pleide å gå ut, lenge efter sengetid, opp til beitemarken,» er hun glad ved å erindre, «Observatoriet var ikke bygget ennu. Ponniene pleide å stå samlet, ganske sure, og se på oss der vi kom opp, deres øyne glimtet i lyset fra våre Lykter, og jeg syntes alltid at jeg kunne høre dem mumle, for det var tydelig at vi forstyrret dem.» «Bet de dere?» spør Pitt. «Hårdt?» legger Plinius til. «Rrr!» hun hever Broderrammen liksom for å kaste den på dem. «Finn en utvei,» anbefaler Tante Euphrenia, som kommer susende inn i rommet med Oboen sin og armene fulle av noter, «til å krangle med mindre Støy, hvis ikke deres gamle onkel skal bli nødt til å selge dere, som et Par, til Italienerne som ryktes å bo Syd for denne Byen, hvor dere blir nødt til å lære å synge deres vulgære melodier og spise Hvitløk hver dag, som alle andre må -» «Hurra!» roper Pitt og Plinius. «Til Frokost, også!» «Tra-la, hør, Mat Perversjon? Har ingenting med Cherrycoke100

siden av familien å bestille,» snøfter Tante Euphrenia, idet hun trekker frem den uhyggeligste av Kniver og meget omhyggelig begynner å skjære til et rørblad for Instrumentet av et stykke Spanskrør fra Schuylkill. «Ja nydelig, ikke sant?» nikker hun efter en stund, som om hun svarer på en elskverdighet. «Den ble gitt meg av Sultanen. Kjære Mustafa, ’Tørrpinn’, som vi i Haremet kalte ham, oss i mellom ...» Da Brae en gang, og bare én gang, gjorde den feil både å gispe og briste ut: «Å, Tante, - har du virkelig vært i et Tyrkisk Harem?» var det som å åpne en Kjempekran. «Berberi-Pirater brakte oss faktisk helt til Aleppo, dere husker de vanskelige årene ’åtti’ og ’enogåtti’ - nei, selvfølgelig kan dere ikke det - Levant Company i opprør, ikke et sted der man kunne få seg en Drink, Ramadan året rundt syntes det som - hvorom allting er - det var under den verste av disse Herjingene at jeg la ut på en Sjøreise fra Philadelphia, på det skjebnesvangre Tidevannet ... Månen gjenspeilet i Dock Creek, Negrenes sanger på Stranden, trøs­ tesløst -» Mesteparten av hennes Fortelling, kunstferdig tilslørt som en Reisebeskrivelse, viste seg å være godt utenfor grensene for Pikens Uskyld, som også for Tvillingenes Oppmerksomhet blant Kuplene og Minaretene, Fjellene som steg opp av Havet, Giftslangene, mirakelgjørende Fakirer, intriger om Rangfølgen i Haremet og Diamanter store som en pikes lekent knyttede neve, var det Forlegenhet som sto for den tilbakevendende Grunnstemning i Euphrenias eventyr blant Tyrkerne, som regel oppløst ved at hun sjarmerte de Tilstedeværende med et par passende Toner fra sin Obo - hvorpå hun nu faktisk, med rørbladet tilskåret og tilpasset, har begynt å avbryte sin bror Wicks Fortelling med stubber av Ditters von Dittersdorf, transkripsjoner efter Quantz og La Scamozzetta efter I Gluttoni.

11 «Det gamle St. Helena var som et Paradis,» forsikrer Euphrenia. «Appelsin- og Sitronlundene, Kaffeplantasjene -» «Borte før din Tid, Euphie.» «Betyr det at jeg ikke har lov til å sørge over dem? De er mine like meget som andres til å sørge over.» 101

«Jeg skulle være den siste til å gjøre krav gjeldende der,» sier pastoren, «mens Astronomene seilte dit fra Kappstaden, reiste jeg videre, i stikk motsatt retning, til India, og derefter forbi India ... St. Helena var en del av Fortellingen jeg gikk glipp av, og sam­ men med den Pastor Dr. Maskelyne, som endog til denne dag har fortsatt som Kongelig Astronom, der han utgir sin Almanakk og gjør sitt for den globale Handel.» «Noe galt i det, Wick?» spør Mr. LeSpark. «Bare for så vidt som den er global og ikke Celestial,» svarer Pastoren, med et hellig selvtilfreds Smil tilegnet i første uke av hans Kapellani. Forhandleren av Hensiktsmessige Eksplosjoner kaster en arm for Pannen. «Deres Glorie blender meg, Sir. Å ja, høyst Italiensk - Glede av det, er jeg sikker på.» «Mer av denne Brandy burde dempe den litt.» Elskverdige Onkel Lomax skjenker, med et skøyeraktig smil til sin eldre Bror, Pastoren et nytt fullt beger. Utenfor feier en Haglskur, kort men skarpt, mot de blanke sorte Vindusruter. «Hvordan skal vi da få vite hva som skjedde med de tre på den lite kjente 0?» ytrer Onkel Ives, en smule selvtilfreds efter alles mening. «La oss nu se. Maskelyne var der det meste av et År. Tid­ lig klar over at han ikke kunne gjøre de Observasjoner han ønsket, takket være en mangelfull Loddsnoropphengning på hans Sektor, fortsatte allikevel å bli der, isolert på en ø, niog­ tyve år gammel, for første gang hjemmefra, og han står over­ for måneder i noe som viser seg å være - dere som snart skal legge dere, hold for ørene - en beryktet Anløpshavn, mutters alene midt i Atlanteren, en By overlatt til forandringer som det faller seg, viet til intet andet enn fornøyelser for Sjøfolk, hvilket vil si enhver form for Dårlighet, navngitte og unevne­ lige.» «Tidevann og Månefaser kan ikke ha gitt Pastor Maskelyne full beskjeftigelse, man er forståelig nok nyfiken på hva som ellers opptok ham.» «Noe må det ha vært,» samstemmer Pastor Cherrycoke, «ellers ville han blitt gal som alle før eller siden blir på denne 0.» «Et anfall av Fornuft,» foreslår Mr. LeSpark. «Hva er Mysteriet?» Ethelmer trekker på skuldrene. «Varte ikke Dagene fireogtyve Timer, da som nu.»

102

Brae myser gjennom lysskjæret. «Du store min, Fetter, så interessant.»

Kunsten å legge til havn i St. Helena, er å holde til lovart, komme seg Sydvest for Øen og la passatvinden føre seg til kys­ ten - som man da følger, stort sett nordover, til man kommer rundt på lesiden og videre til havnen i James’s Town, - hvor bøl­ gene fra Havet, til tross for tilsynelatende Ly, fortsetter å hamre uten opphold, Larmen ført med vinden, tvers over Linjene og Promenaden, så alt blir redusert til Geometri og optisk Illusjon, også det som venter på alle kanter, det som aldri kan navngis direkte. Når de først er kommet i land, kan Astronomene høre Havet overalt, der er ingen Mur tykk nok, ingen Bevissthet fattet nok, ingen Dal fjern nok til å bli kvitt det. Det ryster Marken og gjennomtrenger Støvlesålene til Vakten høyt oppe i fjellkløftene. Gulvplankene på Tavernene registrerer dets rytmiske Slag, slik de har gjort gjennom År med Dunking fra de svingende støvlene til Sjøfolk hvis skjebner stundom kunne føre til Manndrap, liksom i Troskap til den samme Brutale Puls, avventende et Øyeblikk, det ene nødvendige i sikte - edsvorne, oppslukte - den grusomme Autorisasjon. Skjønt solen hver aften går ned under Øens nakne horisont, synes Mason ved sin første Skumringsstund her å se Mørket stige opp av havet, der det hele den bekymringsløst lyse dag har ligget som i en tilstand av døs ... mens ved daggry det samme Mørke, nesten håndgripelig oppmerksom på hans Aktelse, bevisst synes å trekke seg tilbake til en viss dybde under den Atlantiske Over­ flate. I denne Øens Astrologi må Solen regnes som mindre vik­ tig enn Mørket, inkorporert som et slags integrert, ikke-lysende objekt med sine egne bevegelser, posisjoner og aspekter - Planetfamiliens Sorte Får som hverken kan ofres til Hades eller omtales ved Navn ... Sirius, som Maskelyne blir værende her for å observere, er Øens Zenit-Stjerne, liksom Gamma Draconis er det for Green­ wich. (Englendere er født under Dragen, St. Heienere under Hunden. I Bencoolen ville Mason og Dixon ha vært under den ustadige Mira i Hvalen. Disse tegn er Astrologiens Apokryfen.) Hver Midnatt er det ulykksalige legeme der, det krysser rett over dem - Gule Hund. Der mellom Strengene, nesten flytende. Som 103

lys Sirup, vil noen kanskje si - hvilken Portsmouth Tøs ville vel kle seg i en så syk utgave av knall Gult? En meget liten by klynger seg til randen av et indre som må regnes som del av den Anden Verden. Ingen forandring skjer her gradvis - begivenheter inntreffer plutselig. Alle avstander er enorme. Vinden, brutal og ren, er der for sine egne grunner, og verdien av menneskeliv, ethvert liv, går nærmest mot null. Byen har begynt å klatre inn i kløften bakenfor den og dermed, alt i alt, å helle mot havet. Efter Regnstormene fosser vannet nedover i Flodbølger og Stryk og Katarakter gjennom byen, fra hustak til hustak, inn og ut av Vinduer, idet det efterlater seg en skjelvende Hund fra åsen, tar med seg Kaffekannen, som det så efterlater til gjengjeld for en Fotskammel et andet sted - og byttehandler seg slik på sin vei ut til havet. Horisonten har liten bruk for langva­ rige solnedganger. Skapninger fra Havdypene nærmer seg kyst­ linjen, like til de små buktene der vannet plutselig blir Lavendel og Akvamarin og blir der for å observere, sindige i sine bevegelser, uten frykt. I årevis har reisende kunnet fortelle at jo lenger opp i landet man klatrer, desto mer synes havet å ligge over Øen - liksom opphengt og hindret fra å falle fatalt ned på den ved inngrep av Mysterion impenetrabile i rollen som en Beskytter ... Lik­ som forskuddsvise Utbetalinger av Syndfloden, uten noen sikker Basis for Prediksjon, vil de store Havdønninger stige og komme mot Øen, - stige høyere enn Byen med det Jacobittiske Navn, skjønt kanskje ikke helt til fjellkammen over den. Til enhver som er villedet nok til å forbli nede ved havnivå, må det komme et øyeblikk da han vil stirre opp mot Bølgetoppene som nærmer seg. Stadens Trær ganske små i Omriss under dem. Kanonen, Bastionene, til ingen Nytte. Valgte han, mer forstandig, å flykte til høyden, ville han ovenfra, der han myser inn i skumsprøyten hvis lukt og smak er havets liv, beskue et Følge av Kjempestore berøvede Vesener, steget uberegnelig høyt opp over Horisonten, bundet på denne måten til forhold som forblir uforklart, mens de beveger seg blindt og ubarmhjertig over Havet som om Øen ikke fantes. Ikke så spektakulært, erklærer eldre beboere, som Flodbøl­ gene i 1750. Den gang var det som et sinnsykt Havs Triumf, og Øen måtte gå tapt ... Som deltager i en alminnelig Exodus til høyereliggende områder, kan man ikke stoppe opp for lenge for 104

å stirre mot og reflektere over hastigheten til en øde vannflate, det blendende Solskinn gjennom salt Tåkedis efter den søvnløse klatring gjennom Mørket, de eneste Valgmuligheter innen ens Kontroll, mellom Utholdenhet og Overgivelse. I løpet av den første uke på Øen har alle besøkende denne Drøm. Ute på Munden’s Point står et par Galger, forenklet til Pen­ nestrøk i det skarpe skinn fra denne Havhimmel. En Besøkende kan om Aftenen slentre på Plattformen bak Linjene og, som en Besøkende i London kan stirre på St. Paul’s, betrakte disse mer dystre former i det svinnende Nord-Lys - og kanskje bli ledet til å meditere over Straff - eller over Kommers ... for Kommers uten Slaveri er utenkelig, mens Slaveri alltid må omfatte, som en essensiell Betingelse, Galger. Slaveri uten Galger er et like tomt og Øde foretagende som et Korstog uten Kors. Nede for enden av den store Kløft som løper oppover fra havet, langs batteri­ ene under klippene, tar Øboerne seg en aftentur for å svale seg i brisen. Ser man bort fra de sorte glinsende kanoner og de væbnede Vaktposter, kunne man forestille seg Øen som en Ostindiafarer av ubestemmelig størrelse og disse skumringsparader frem og tilbake som en Passasjerrunde på øverste dekk - skjønt ved nærmere eftersyn ville hvert Ansiktsuttrykk antyde ikke så meget en Reisendes Nysgjerrighet, som et langvarig bekjentskap med dysterheten, selv blant kvinnene som viser seg ved hver Solnedgang. Foruten de som residerer her for Nautisk Adspredelse, utgjør Trekkfuglene gjennom St. Helena en blandet flokk - Straffanger som blir transportert til Sydhavet for visse ukultiverte forbrytel­ ser i England med St. Helena som ett av trinnene i deres Purgatorium, unge hustruer på vei til India for å slutte seg til sine ektemenn i Hær og Marine, skjelvende av Historier som forføl­ ger Dagen som en skygge fra like under Horisonten forut, fra Det sorte Hull i Calcutta - og Selskapets Evinnelige, på vei ut, på vei hjem, slike skytler i Handelens vevstol som Mrs. Rollright, tidligere fra Portland, som oppbevarer opium i sitt syskrin og reiser ofte nok på India-ruten til å ha vært årsak til fire dueller allerede, skjønt hun ennu ikke er ferdig med tyveårene. Nesten som én kvinne vedkjenner de seg underlige og uutsigelige Følel­ ser når skipet får land i sikte - den øde linje av fjelltopper, det oseaniske solskinn - i ferd med å finne rett kurs, idet det mister Passatvinden ved Sugar-Loaf Point, holder seg tett langs kysten 105

og havner i bakevjer, den samme Rutine, det var Å G-d, er vi her igjen - mens for Førstegangsreisende en anden Planet, på et vis tilgjengelig fra denne. «Der har vi en Duggfrisk en,» bemerker Dixon, «hun i rødvinsfarvet Fløyel der borte, med det Kinesiske Sjalet og Skinnstøvlene ... Hun later minsann til å dra kjensel på deg.» «Tyburn Charlie! Jøss, stikk meg med en Korsettspile og si det hele var en Drøm. Det er meg, lille Florinda! Ja, du husker, men i fjor - » og hun synger med én behagelig Alt: Det var den Femte Dag i Mai, i Den Herrens Sommer, SytTen hundre seksti og Zero At den Tapre Lord Ferrers Gikk Trinnene opp til Skafottet, så flott som en Hero ... Mason slutter seg godlynt til, de fortsetter:

«Jeg er rede,» sa han, «Hvis du Vil nevne meg din Lønn,» - i den Grumme Bøddels Øye spratt en Tåre: «På din sølvbesatte Kåpe Tør jeg si jeg våget håpe, Men ei lenger vil jeg kreve den, å kjære!» [Refreng] «Å du, å du, å Kjære! Du må tro jeg har Moral som en Nero! Om vi aldri så mange lar dingle her ned: Bødler har følelser, eller visste du’kke det?» Året efter Rebekahs død var usikker grunn for Mason, som var like tilbøyelig til å ta Fergen over til Wappings Favn og enda en natt med gledesløs tarvelig skjørlevnet som til å være på Routs i Chelsea, hvor ingenting var tilgjengelig mellom Øyenflørt og Syff. I lavereliggende efterligninger av Hellfire Club styrtet han uvørent langs noen av Begjærets mindre frekventerte stier, stadig fjernere, kunne han ikke unnlate å legge merke til, fra Gleden - måneskinnet som falt på gressplenene, trærne, gangveiene og gjorde krav på begjærets farve, liksom for å representere all den 106

Lidenskap som sydet innen det vesle hjørne av Byen, musikken gjennom løvverket, hvert blad vasket i månehvitt - til Fabulatorene i Grub-Street, en tøylesløs natteverden med Halliker og Horer, som overlevde kun i minner om nytelse, små lynraske bevingede vesener, upålitelige som hukommelseskilder ... dog var dens infiserte, duftende, besudlede møter under Månen like verdige som noe andet - et onde-i-uskyld ... («Onkel, Onkel!» «Hum, hum, ikke desto mindre -!» «En Kopp til, Sir?») Det var da Mason innledet sin Vane med hver Fredag å overvære hengningene i Tyburn, uttrykkelig for å gi seg i snakk med kvinner under et antall foregivender, av hvilke mange ikke allment ville blitt betraktet som normale.

De rul-ler ut langs Edge-ware Ro-o-oad, For å se et selsomt Ritt,Alle venter spent og himmelen er klar, d’er En deilig dag å komme for en titt. Mellom Fallem og Tuft [tikk-tokk] Skal han danse på Luft [bikk-bokk] Mens und’ det Dødelig’ Aldri-Grønne Det er no’ som gle’r, - og Er du heldig kortvokst nok, Så du knapt nok ser, Du vet kan hende knapt at du er der ... Eftersom han bare noen dager i forveien har fylt toogtredve år, overværer Mason, som en Fødselsdagsgave til seg selv, den meget forhåndsomtalte Hengning av Lord Ferrers for drapet på sin forvalter, Johnson. Det kan synes som om hele Moteverdenen har samlet seg, der alle prøver å overgå hverandre i påkledning. Engangs-Hatter, aldri tidligere sett, mange vil aldri bli sett igjen. Parykker like omhyggelig forseggjorte som Kjoler. Frakker spesialbestilt for anledningen, med et klassisk Tretten-Variasjoners Løkke-Motiv i Kantebåndet og den Rykende Pistol avbildet i Gullbrokade. Idet Mason føler seg loslitt og forbanner seg selv for at han ikke har et mer elegant antrekk, legger han merke til en ung Kvinne som iakttar ham - når han møter Blikket hennes, ser

107

hun øyeblikkelig bort med et uttrykk av ergrelse, ikke så meget over Mason, behager det ham å forestille seg, som over seg selv for tilfeldigvis å være den som blir grepet i å stirre - det er snesevis av gode grunner til hvorfor ingen ytterligere grad av Fascinasjon skal utvikle seg fra dette. Bedømt efter hennes eskorte, er hun en oppadstigende Skjønnhet, hvis Utseende mer enn unnskylder en absolutt mangel på smak i Klesveien, mens hun på samme tid på en mystisk måte føler seg tiltrukket av snusfargede og, ærlig talt, dystrere Erklæringer, slike som Masons her. «Hallo, tror du han vil få noe til harding, da?» er hennes Hil­ sen. «Det sies at agenter for Lady F. er til stede og vedder tungt imot.» Mason måper fortvilt. Det vil ta ham dager å tenke ut noe svar på en tiltale så sofistikert som denne. «Ifølge min erfaring,» kunne han si, «er det vanligvis de Uskyldige som får det, og de Skyldige som det ikke lykkes for.» «Så høyst bemerkelsesverdig.» Hun vil ikke blunke, skjønt hennes nesebor spiler seg ut. Hennes eskorter vil fnise, og hennes lille hund Biscuit vil, alene ved teften av hennes gryende inter­ esse, begynne å slå seg vrang. «Kan da Samvittighetsnag virkelig umandiggjøre dere?» «Nei, for all del. Det er snarere slik at Overraskelse gir oss kraft.» Hun skuler flørtende, mens Mason dystert fortsetter å skravle i vei: «Ta den kjente landeveisrøveren Fepp, bare i forrige uke, høyst sannsynlig ikke sinnssyk, som ble mer drevet av sin rikdoms Matematikk, eller snarere mangel på sådan enn av noen kriminell Lidenskap - hans Membrum Virile var bemerkelsesverdig slapt, i hvert fall ifølge Løsarbeiderne som skar ham ned -» «Og derefter opp,» kvitrer Jomfruen. «- for betenk at Morderen i Øyeblikket ikke kan kjenne den Uskyldiges ekstatiske overraskelse, eftersom han fra Livets begynnelse har båret med seg et bekjentskap med det plutselige Fall og Kutt ved dets Ende. Han drømmer om det, noen ganger i våken tilstand. Han begår sin fatale Forbrytelse ut fra en trang til å gjenforenes med det blendende øyeblikk da hele hans liv var i fokus ...» Hennes Øyne er blitt store og fuktige - Livstykket i Kjolen knirker svakt i Sømmene, hennes Brystduk blafrer som om også den er perpleks. Lapsene som ledsager henne er fri til å gjenoppta 108

sin hovedinteresse, Utveksling av Sladder, selv Anstandsøyne er opptatt andetsteds. «Sir,» sier hun lavt, «jeg har alltid søkt en mann som Dem -» Det lyder et plutselig brøl fra mengden, halvt for og halvt imot, idet Hans Lordships vogn ankommer og den fjerde Jarl stiger ut. Sjømenn kaster uspiselige Pølser og halvfcpiste tebrød, strålende kledde Kvinner kaster Roser. «Heslig antrekk,» bemerker en av Lapsene, «hva skal den Nyansen fore­ stille, en slags Gulbrunt? aldeles for lys for anledningen.» «Men jeg liker Sølvstykkene,» kommenterer hans Venn Seymour. Alle former for tjenere i sort livré er geskjeftige, den som tildrar seg mest Oppmerksomhet er Tau-bæreren - for det ryktes at Lord Ferrers efter eget ønske skal henges i et Rep av Silke. Bæreren er en spedlemmet skikkelse i sort fløyel, hvis hud i det sterke sol­ skinnet virker papirhvit. Hele veien fra Tower, på toppen av den muntert skranglende Vogn - i dyre domme behengt og plettert av høyt betalte Italienere - lik en Miniatyr trukket i sin merk­ verdige langsomme Fremdrift av et usynlig Barn - blir det fatale Rep holdt høyt i været, fullkomment hvitt på en sort Silkepute, til skue for alles spente blikk. «Åja, det er nu fortsatt hamp for meg,» bemerker en eller anden, «det gjør ingen forskjell. Alle ting er like, selv om ikke alle Mennesker er det.» «Sku’ mene det, ja, Silke er det de ynder borte i India, med disse Thaggerne deres - over muren, inn gjennom Vinduet, kkk\ Det var den Jobben, nok en Lekkerbisken til gamle Kali - det er Gudinna deres, kan man si. Silke, det er sjeldent der, og allikevel ...» «Kkk!» «Akkerat.» Appelsinj enter og tiggere, ølkrus, gambling i Grusen, penge­ punger borte med vinden, øyekast fanget opp, hunder tappert på jakt efter Matrester, som også sultne Knivstikkere efter Hun­ der, Gatesangere som flakker omkring og som står stille, med en Vind fra Galgen som over hodene på mengden bærer med seg hvert sukk, stønn og Utbrudd for å festne seg i deres hørsel som Aske på Hattene til tilskuere ved en Brann, hyller Dagen dem inn og kjærtegner dem der Mason og den for anledningen hen­ synsløse skjønnhet sammen forflytter seg gjennom mengden, til de er fremme ved en Vogn med Markiser rigget opp mot Solen. «Vin!» roper hun, «å ja, la oss drikke!» «Denne Chåteau Gorce virker interessant,» sier Mason, «men

109

eftersom dagen er mild, vil kanskje en avkjølt Hock være mer ... apropos.» «Om ikke de Rigeur,» svarer hun. «Men selvfølgelig, Chérie.» De ler av le Piquance ved disse Mots, og nipper Vin mens den imbesile Adelsmann går videre mot sin Undergang - til det oppstår et slags problem med Mekan­ ismen til den nye Fallem som i dag skal brukes for aller første gang ved en offentlig Handling. «Disse skrekkelige Maskiner!» gjørs hun på å klage, «skal vår Død nu, såvel som våre Liv, bli styrt av Filosofene og deres Hær av Håndverkere?» «Denne Lem er formodentlig overkonstruert,» har Mason alle­ rede buset ut med, «dermed for tung, slik at den presser sidelengs mot Vektstangen og Sperrehaken -» Han fornemmer et plutselig fall i den stedlige Temperatur. «Er De da ... Videnskapsmann?» sier hun idet hun ser seg omkring, men ennu ikke i Panikk. «Jeg er Astronom,» svarer Mason. «Aha, som lever av en slags Gasje, antar jeg. Så vidunderlig ... av Deres måte å være på ville jeg tatt Dem for en finere Lomme­ tyv, Deres stillferdige selvkontroll, jeg mener, man er ikke alltid i stand til å se, - uff, det var akkurat det Mr. Bubb Dodington advarte meg mot: - Tlorinda,’ sa han, ’du er altfor ung til å verd­ sette menn, hverken for bredden av deres mangfold eller for den ynkelige enkelhet av det de egentlig vil. Kan du gjette hva det er, min lille Gjerdesmett?’ Hans Gjerdesmett. Nuvel, det kunne være én ting, kunne det ikke, men på den anden side -» «Unnskyld meg, hørte jeg Dem nevne, sikkert av vanvare, at De får... Vurderinger av Deres Karakter av Bubb Dodington, den legendariske gamle Ilder? Denne relikvie fra en særdeles snuskete Æra i vår Nasjons Politiske Historie - den Bubb Dodington?» «Georgie er en spesiell venn,» farer hun opp på en måte som antyder Erfaring fra Scenen. «Hvis han kan råde Prinsessen av Wales i konstitusjonelle saker, kan han råde meg, når han måtte ønske. Han blir eldre, og et liv i overmenneskelige Eksesser pre­ senterer omsider sine Regninger, hvis krav blir mer ublide som dagene går - selv til den Rente, allikevel verdt Prisen. Vil De, Stjernekikker, kunne si såpass meget om Dem selv, når den tid kommer?» Mason senker ydmykt hodet. «Det var én, sier Pearse, idet

110

han falt i Brønnen ... Sannheten er, Madam, at jeg har misunt Deres Venn hans Liv i ærlighet. Men det hjalp selvfølgelig å være Jarl -» «Hvis De mener at De misunner ham hans åpenhet med hen­ syn til sine Lyster - jeg går ut fra at det er ting som De selv kunne ønske å gjøre, som De ikke riktig har Ord for?» Og mønstrer ham dertil med et fast blikk. . «Jeg?» Masons Fotsåler begynner å verke, hans Hjerne ute av stand til å fremstille en tanke. Det han følgelig ikke forstår er at hun ved å anse ham som harmløs, har bestemt seg for å øve litt på den uendelige Forfinelse som Koketteri-Kunsten krever, og bruke Mason som en slags Trenings-Dukke. «Du gjorde virkelig inntrykk på meg, Florinda.» «Vel, jeg håper sannelig det. Si meg nu, - stirrer du fremdeles på Stjernene for Kråke-Sølv?» «Du husker det?» «Jøss, Charlie, du mener da vel ikke å si at det har vært for mange Menn i mitt Liv til at jeg kan huske dem? Sannelig, det er ikke den samlede Sum av alle Menn, men hvor mange slags Menn, som teller? - og det Tallet er overskuelig, ellers takk.» James’ Town, innesluttet i sin trange dal, faller til ro i mør­ ket, mens vaktbålene høyt oppe holder natten fri for invasjon. Lukter av Østlig matlaving strømmer ut fra pensjonatkjøkkenenes lufteventiler og blander seg med den fra Havet. Byen er for et Øyeblikk et ubelyst kaos av krydder, bakverk, fisk og skalldyr, Pingvin Stuffataer og Sjøfuglfrikasséer. Mot den hurtig mørknende havutsikten viser det seg i omriss en Skikkelse som bare mangler en Ljå i sitt Grep for å vende alle tanker mot hvor Kort Livet er. «Daddums!» roper hun. «Kom hit! Charlie, min forlovede, Mr. Mournival.» «Jeg treffer så mange fra Florries gamle Trupper,» hveser den høye, gustne Personasje, hvis Øyne ikke er tydelige å se i Skum­ ringen. «Charlie, Charlie ... De må ha vært en av Komikerne?» «Deres Teatralske sans - forbløffende, Sir,» mumler Mason. «La meg få presentere min medarbeider, hvis repertoar av Skjemtsomme Historier bare blir overgått av hva som finnes i Vatikanets Bibliotek: - Mr. Dixon.» «En Kineser, en Jesuitt og en Korsikaner er på vei til Bath ...»

111

12 Mason, Dixon og Maskelyne er i et punsj-hus på Cock Hill ved navn «The Moon», der de sitter som en allegorisk Skulptur kalt Ubehjelpelighet. Det er ikke lett å si hvem av dem som bidrar mest til å fastholde Tablået. Mason er mistroisk overfor Maskelyne, Maskelyne kjemper for ikke å støte Mason og Dixon og Mas­ kelyne er blitt fremmede for hverandre fra det øyeblikk Dixon, ved å høre om Maskelynes Opphold ved Pembroke College i Cambridge, brakte opp navnet Christopher Smart. «Fyr fra Durham ...? Han ble Stipendiat ved Pembroke ...?» Et Blaff av Panikk farer et øyeblikk over Maskelynes ansikt, hvorpå hans Prestelige Uttrykksløshet vender tilbake. «Mr. Smart var vår flerårige Seaton- Prisvinner. Han sluttet to år efter at jeg begynte, - vårt nære Forhold begrenset seg til Måltidene, da jeg brakte hans Mat til Stipendiatenes Bord, og bar bort hans skitne Serviett og avgnagde Ben. Noen ganger, efter alle var gått, pleide vi i Oppvaskrommet å spise Restene deres - hans kan ha vært blant dem, jeg skjelnet ikke så nøye - jeg var bare en Unggutt og overhodet ikke klar over hva for et ubehagelig Liv det må ha vært. Å være ved Cambridge, å ha sin gang hvor Newton gikk? Jeg kunne ha blitt en tjeners tjener.» «Newton er min Guddom,» nærmest plumper Dixon ut, idet han overser Maskelynes forsøk på å vise høflig forbauselse ved å heve det ene øyenbrynet uten samtidig å heve det andet, «og Mr. Smart, jo såmenn, jeg kjente ham da jeg var barn, en litt eldre Guttunge som kom til Raby i Skoleferien, hans far var Forvalter på Vane Estates nede i Kent, skjønner du, som også min Grand-Onkel George i Raby.» Maskelyne lar nu øyeeplene rulle mot Himmelen, som for å be om Vinget Befrielse. «Så vi lærte oss fort veien til Spiskamrene, møtestedene, smu­ gene innenfor Murene, hvor våre Ærender ofte førte oss, Mr. Kits som regel til eller fra Kapellet. Jeg kan huske at ingen merket noe uvennlig moment hos ham - skjønt for hver gang han kom tilbake til Raby virket han en smule mer åndsfravæ­ rende. » «I seksogfemti, tror jeg det var, ble han sperret inne på et Hospital for Sinnssyke,» sier Maskelyne med gnistrende FeltdyrØyne. «Og sluppet ut, har jeg hørt, for to År siden, like gal som da han kom inn.»

112

«Ja visst,» smiler Dixon barskt, «det må ha vært Raby Castle som gjorde det med ham ...» «Vel, det var iallfall ikke Pembroke,» snøfter Maskelyne. «Det var i virkeligheten først da stakkars Smart ga opp Cambridge at forstanden begynte å svikte ham.» «Bort fra de helsebringende Omgivelser ...?» svarer Dixon, med anstrengt Vennlighet. Det blir Oppstyr da Verten, Mr. Blackner og flere Stamgjes­ ter, idet de lener seg frem for å høre, mister enhver følelse for hvor de har sine Tyngdepunkter og ravende i Ølpytter som van­ ligvis dekorerer Gulvet på The Moon, faller med et brak blant møblementet. Som om han nettopp var ankommet, tar Mason omsider ordet. «Glem ikke London selv som et førsteklasses opphav til Galskap - fra Greenwich til Grub-Street, det er ikke noe Sted for hvem som helst - tiltrukket som vi dog blir av det storslagne, de hundre Landsbyer strødd hele veien oppover og nedover langs det store Innløpet fra Havet og den vide Verden utenfor - Prisen, men hvor høy er den allikevel ikke blitt for mange.» Maskelyne, som i dette velger å høre en irettesettelse, glefser: «Kanskje det er for mange fordømte Gothickal Scribblers rundt omkring, altfor mange var det som tok knekken på Mr. Smart,» liksom for i sin tur å hentyde til Masons tidligere annonserte Preferanser i Underholdning. Mens Mason overveier et svar, faller Dixon galant inn: «Beva­ res, Grub-Street Pub-Street, Sir. Den avskyelige Sprade? Vam­ pyrene i Covent Garden? Nei, hør en gang! Verdt et dusin av en hvilken som helst Tom Jones, Sir.» Dette høster Maskelynes avmålte Flir. Han innbiller seg at det er et Smil, men det er bare en Attityde med Munnen, øynene del­ tar ikke i det, opptatt som de er med sine egne saker. Han gir et inntrykk av aldri hvilende varsomhet. «Jeg hadde ventet at den slags skulle ligge i Mr. Masons Gate, - hadde ikke antatt at også Deres smak skulle gå i den retning. En glimrende måte å fordrive Ledige Stunder på, kan jeg tenke, høytlesning for hverandre?» Mr. Blackner dukker opp: «Jeg har bestandig likt den om Ita­ lieneren uten Hode, hva var det nu den het, Grev Senzacapo, noen av dere som har lest den?» «Glimrende valg, Sir,» sier Dixon tilsynelatende munter, «den der Episode med de tre bondepiker -»

113

«- og de Illustrasjonene!» Karene klukker lidderlig. «Og allikevel,» Maskelyne nesten klagende, «er det altfor meget av det? Oppmuntrende,» han senker Stemmen, «alle disse melankolske menneskene.» Han gjør en gestus med hodet som omfatter hele Værelset. «Denne 0, særlig ... er full av dem. Seks måneder har jeg vært her, - altfor mange uvirksomme Minutter som skal fylles, tårner seg fort opp, tipper over og overvelder det sunneste Sinn -» «Sirius Business,» sludrer Innehaveren, idet han glir bort til anden Ugagn. «Pokkers fyr,» Maskelyne tar seg hardt til hodet. «Noe andet kommer nu,» opplyser Dixon. Mason ser opp. «Arrrrh! De Innfødte fra Kjøkkenet, - Maske­ lyne! hva er dette, en Kannibalsk Ofring?» «Nei!» skriker Maskelyne, «Verre!» «Verre?» mumler Dixon, samtidig som alle kan se de levende Lys på den store Kake med glasur som blir båret ut til dem idet dens Eskorte istemmer: «For He’s a Jolly Good Fellow.» Mr. Blackner svinger med en usynlig Skje. «Laget den selv, Sir, men Lærlingen her har lagt på Glasuren.» «De har funnet det ut!» hvisker Maskelyne, «men hvordan? Har jeg snakket i søvne, mens de lyttet ved Døren? Hvorfor skulle jeg nevne min fødselsdag i søvne? Den var dessuten i forrige uke.» «Gratulerer, Hell og Lykke,» ønsker Mason og Dixon. «Niogtyve Falt i Skygge! Å, ugjestmilde siste år av noe som skulle Forestille Ungdom, dens Drømmer nu, som visnet bort... skjønt kalt en Vår, du byder allikevel Adieu til Livets Vårdag! ... der, der i de Stygiske Tåker av Fremtid, ruver de gruelige Tredve, - usigelig Overgang! Den beste Alder så tidlig henfaren, din Dyd så lettvint knust, i et Antall delelig - gjennomtrengelig! av seks andre!» For hver av Maskelynes bedrøvelige Apostrofer, stiger Lystigheten i Rommet et nytt trinn i Støy, skjønt dempet av Kake. Ølet i The Moon, som er brygget med flomvann fra innlandet, i hvis øvrige ingredienser ingen har forsket nærmere, fortsetter stadig å komme, takket være Maskelyne, nu helt brø­ lende: «Livets Fjerde Tiår! dine Porter knapt et år der fremme, - skjønt på dette sted kan et År virke som et Århundre - hva har du å by den Alderstegne?» «Ekteskap!» brøler en Sjømann. «Døden!» 114

«Morgendagen!» Alle Tinnkrusene klirrer i trassig Morskap. «Dere er en munter gjeng til å være så melankolske.» Maske­ lyne hever sitt Ølkrus. «Når drar dere? Jeg kommer til å savne dere.» Mason og Dixon har sett på hverandre med en viss uro. Når Maskelyne endelig tar seg selv med utenfor, retter Dixon seg fort opp: «Bare ta et overblikk over dette, jeg kommer til å efterlate deg i denne Herres selskap minst tre måneder. Er det mer eller mindre -» «Dixon. - Sektoren ... virker ... ikke.» «Hvahh ...!» «Sisson-instrumentet, - noen har satt Loddsnoren feil på. Den forandring han leter efter i Sirius’ posisjon, vil bare spenne over noen få Buesekunder, - men Feilen som skyldes Loddsnoren er meget større - nok til å oversvømme helt det Resultat han søker. Allikevel fortsetter han her under ordre fra Royal Society, - som vi nu, tilsynelatende, gjør.» «Du taler som en edru mann.» «Hvem kan bli full på dette skrekkelige sted?» «Cock Ale I morgen! Cock Ale I morgen!» skriker en Malaier som kommer stormende inn i Rommet og efter Føttene holder en død Kamphane som efterlater seg sitt siste Blod i flekker lik Skrifttegn Døden vil vite å lese. «Hva, da er det den fordømte Bencoolen om igjen.» «Med like lite frihet til å protestere. Ikke desto mindre kunne jeg finne en måte å fikse denne Loddsnoren for ham på.» «Vil du i det minste la meg ta en titt på den? Før jeg drar, mener jeg ...?» «Uttal vennligst ikke så meget som et ord om Instrumen­ ter overfor ham. Det han er nødsaget til å fortsette med, enten han vil eller ikke, er det investert noe langt mer enn penger i.» «Det ville ikke desto mindre være en God Gjerning - jeg er jo John Bird’s Felt-Reparatør, ikke sant - så sannelig er jeg lomme­ kjent i en Sektor, knep med Bivoks og Pust som få endog har hørt om -» Tilbake kommer Maskelyne, famlende nervøst med sin Hårpisk. «Tenk over det!» hvisker Mason i en slags panikk idet den anden Astronom gjenfinner sin Plass, setter seg og stirrer mistenksomt på dem. 115

Dixon, med en kraftig grimase ment å formidle rettskaffenhet: «Neeii, - jeg tenker jeg vil spørre ham.» «Fint! Fint, sett i gang, - jeg trekker meg fra dette på forhånd, det får bli mellom dere to.» Dixons øyenbryn skyter opp i Hattehøyde og varsler Ugagn: «Ej, vel, men det var da fryktelig synd, Mææiijsen, - mitt Spørs­ mål til Mr. Maskelyne skulle være: Tillat meg, Sir, å kjøpe neste runde av min egen Lomme, velsignet være din egen Generøsitet, selvfølgelig, -» «Arrrrrh!» Mason bringer sitt Hode til Bordplaten med et kontrollert dunk, idet Mr. Blackner straks dukker opp med tre kjempestore Kanner med dagens Cock Ale. «Rom Sutte, mine Herrer, og hvis Mr. Mason avstår, kan jo dere Herrer dele denne tredje Kanne mellom dere, på Husets Regning.» Mr. Blackners Oppskrift på Cock Ale er verdsatt frem og tilbake på Indiafarten, og når disse Malayene kommer til Byen med sine om­ reisende Hanekamper, blir det plutselig meget av Hovedingredi­ ensen, Cock Ale sesongen er, som noen vil si det, over oss. Mr. Blackner foretrekker å legge de nødvendige tørkede Fruktbiter i bløt i Mountain eller Målaga-vin, i stedet for vin fra Kanariøene, og å presse Skrottene tørre med en sinnrik Kinesisk Andepresse, vunnet i Euchre fra en flyktende aristokrat fra det Landet, ved hvilken Kraften kan bli mangedoblet til uhørte Verdier, idet det trekkes ut mystiske Væsker som ikke lar seg oppnå med andre Oppskrifter. Maskelyne ser fra den ene Astronom til den anden. «Unn­ skyld at jeg spør - og det utelukkende i egenskap av Prest - er det mellom dere en mangel på absolutt Tillit?» «Mer noe i likhet med et Bortfall av Oppmerksomhet,» mum­ ler Mason, idet han griper efter den ene Alekannen. «Det syntes som en i alle deler vennlig Anmodning,» fortsetter Maskelyne. «Er han ofte efter Dem på denne måten, Mr. Dixon? Må jeg vokte min egen Tunge?» «Nytter ikke. Samme hva De sier, fra ’God Morgen’ av, vil han finne noe å utsette på det ...» «Men hvis De kunne avstå fra ’God Morgen’,» råder Mason Maskelyne, «vil resten av Dagen uanstrengt falle på plass.» «Jeg kommer til å savne Deres gode råd, Mr. Dixon.» Da han blir informert om at han må returnere til Kappstaden straks, forblir Dixon merkelig rolig: «Det blir sagt om de Franske 116

Astronomer at de aldri snur sine Instrumenter, det være seg av Stolthet eller Ubekymrethet eller en Fransk Følelse vi ikke har, mens det som later til å utmerke oss her ute, er at vi gjør det. Vi reverserer våre Sektorer, vi måler alt i begge Retninger. Det fører til at vi, hvis vi har to klokker, må finne ut alt vi kan om deres separate Hastighet, og så, efter å ha byttet om på deres posisjoner i Verden, om det så betyr forflytninger over tusener av Mil, å notere resultatene. Det er den Britiske Metode, å ta det ekstra skritt som kan gi oss et Overtak den dagen vi tren­ ger det, sannsynligvis overfor Franskmennene. Liten Investering, stort Utbytte. Jeg betrakter meg selv som en utøver av Britisk Videnskap nu.» «Jeg skal sørge for at disse Ord kommer London for øre,» hvisler Maskelyne mild som Lut. Da Mason og Dixon ankom til St. Helena, utvekslet Observatørlagene Klokker, - Dixon, knapt nok i land, vendte og tok Shelton-klokken med tilbake til Kappstaden ved neste skipsav­ gang, og Mason satte opp Ellicott-klokken i Maskelynes leilighet i James’ Town. En kort stund sto de to klokkene side ved side, plassert på en plan Hylle, mens Havet slo uopphørlig like uten­ for ... Uansett hvor godt Hyllearrangementet var, så var Veggene plassert ytterst mot Havet, hvis Rytme må ha påvirket begge klokkers Pendler på måter vi ikke helt er klar over. Pendelen er som kjent Klokkens mest sensitive Organ for kommunikasjon, hvilket her gjorde det mulig for de to å få seg en prat i Intervallet mellom det at den ene blir tatt opp av sin Forsendelseskasse og den anden spikret inn i sin for å bli med Dixon til Kappstaden. Begge er veteraner fra Venuspassasjen, såvel som i mørke natteti­ mer å ha vært beskjeftiget med Astronomers arbeide, fra Høydeekvaliseringstj eneste til Tidsbestemmelse av Jupiters Måner, som frem og tilbake lik viltre Andunger hele tiden forsvinner bak sin Maternale Planet, bare for raskt å dukke opp igjen. «Enden blir at du må være på Vakt døgnet rundt,» spår Ellicott-klokken. «I tillegg til den vanlige fiksering av Ganghastigheten ...» «Og hvordan er det så i Kappstaden?» ønsker den anden å vite. «Luften er bestandig fuktig, for å si det sånn,» svarer Ellicottklokken - hvis eneste viten om Kappstaden er innsamlet i Regn­ tiden - før den så går over til å ramse opp en liste over Horologiske Plager den for tiden lider av, fra Giddesløs Drivfjær til 117

Breguets Lammelse, mens den andens Pendelskive svinger med i Sympati. «Dermed antar jeg at alt der ikke er Vannsikkert.» «De benytter seg av hvert eneste Væromslag til å gjøre for­ bedringer.» «Akk, og hva ellers, da? De Hollandske Klokkene, hvordan er de?» «Hmm ... det kommer selvfølgelig meget an på hvordan De ser det. Noen trives ganske godt med Hollandske Klokker. Har ikke Hollendere tross alt i Generasjoner levd med Hollandske Klokker i Huset, - selv når de sover? Det er i virkeligheten akkurat denne Hollandske Uforstyrrelighet i Karakteren som må til, for deres klokker slår jo hvert Kvarter, og uten varsel, - BONGGbing! liksom. Det krever en egen sort Personlighet, vil nu jeg si.» Ellicott-klokken refererer til fraværet av et slagverk som i Bri­ tiske Klokker vanligvis kan høres i Bevegelse en kort stund før Hammeren begynner å slå på bjellen. Men i de klokkene i Kappstaden som hendelsesvis, i likhet med Vrooms og Zeemanns er laget i Holland, er det en hevarm på et separat Hjul, koblet til Minuttviseren, som fremkaller slagene, - så det kommer aldri noe forvarsel. «Hum,» sier den anden. «Og hvordan reagerte Deres Britiske Observatører på det?» «Mason, som den mest flegmatiske av de to, holdt seg taus lenger, hans raseri steg imidlertid en smule for hvert uannonsert Slag, til det omsider måtte koke over. Dixon - i hvis Varetekt De skal være - foretrakk å uttrykke seg anderledes, idet han hver gang han ble tatt uforberedt, valgte å ... nuvel, skrike opp, og det høyst vredladent også, bevares, den slags kan få et Kronometers Stenger til å brumme, det kan det fordundre meg.» «Jeg må bare håpe at mine egne forblir mindre resonante til hans Skrik, da. Må jeg ikke det?» «Åh, han angrer seg fort, og lover høytidelig at han aldri mer skal la seg bli utsatt for så grovt overgrep, - men like sikkert som tiden går, femten minutter senere, vil det skje igjen. Han kom­ mer aldri,* ikke engang på sin siste dag der, til å huske det når den Hollandske Klokken skal til å slå.» De deler en Tremulant av morskap. «Herlig å prate med Dem slik. Javel! la oss bare tikke dette igjennom en gang til, - det er altså Regnet, de innfødte Klokkers 118

dårlige Smak, den Mentale Ustabilitet hos den Astronom jeg vil være fullstendig avhengig av ... noe vi har glemt?» «Kanonskuddet ved Portforbudets inntreden, som aldri noen gang har vært på slaget, - og som hos den uforberedte lett kan føre til tap av Mental Helse.» «I så fall, la meg få takke Dem for Deres andel i å bevare min, - selv om jeg gjør det på forhånd, for hvem vet når vi møtes neste gang?» «Ved neste Venuspassasje, formoder jeg.» «Åtte år fra nu av! Jeg håper virkelig det ikke blir så lenge.» «Tiden vil vise ...» «Noe De gjerne vil vite om St. Helena? Eller Maskelyne?» «Jeg hører Skritt nærme seg.» «Så i all hast da, - Maskelyne er gal, men ikke så gal som visse andre, blant hvem De spesielt må se opp for -» For sent. Det er Dixon og Skipets Tømmermann, og før Klok­ kene kan si Adieu til hverandre, blir Sheltons Klokke grepet, pakket i kasse og stuet ombord den totte og fernisserte Indiafarer som rykker i sine ankerkjettinger for å komme ut i Passaten igjen. Og det de virkelig hadde lyst til å snakke om hele tiden, var Havet. På en eller anden måte kunne de ikke komme inn på Temaet. Ingen av klokkene vet egentlig hva det er - utover et unektelig rytmisk Vesen av et eller andet slag - skjønt de har tilbrakt mesteparten av sine liv innen Rekkevidde av det, noen ganger ikke mer enn Tønnestav og en Skrogplanke unna. Dets Bølgeslag har alltid vært med dem, allikevel kan ingen av dem si hvor på det de egentlig ligger. Det de føler er en Attraksjon, mer eller mindre motståelig, til å slå i Synkroni med det, uberoende av Pendel-lengder, eller endog tid på Dagen. Det nærmeste de kommer til å snakke om det, er da Shelton-klokken betror seg: «Jeg er egentlig ikke særlig glad i Båter.» «Ha! De skulle en gang prøve å være under vannlinjen i en som er i kamp.» «Er ikke sikker på om jeg ønsker å høre om det.» «Mange takk. Det er aldri meget å fortelle, så jeg må utbrodere det. Det er et oppdrag jeg er glad for å slippe.» Da Dixon og Shelton Clock endelig er alene: «Nuvel! Så er vi kommet så langt, på vei tilbake til Kappstaden, og det bare på grunn av deg! Ej! Akkurat! Du er en Klokke! Interessant Arbeide, kan jeg tenke ...?» Klokken kan ikke kompensere for en fin

119

skjelving i sitt Pendulum, hvilket Dixon legger merke til. «Dere har antagelig hørt Historier om meg. Fått det til å skrangle i alt det følsomme Urverket med skrikingen min. Men tenk på alle disse episoder som vanlig Styrkemedisin, uten hvilken du kunne bukke under for Været, som kan bli uvanlig, eller Hollendernes væremåter ...» «Se opp for Syff,» råder Dixon i sin tur sin Medarbeider, idet han går i Båten. «Du syntes Kappstaden var spesiell - men dette stedet ... det er ...» han ryster på hodet, «risikabelt. Et Marked for fordømte Sjeler, om du vil.» Skyer reiser seg truende, regn fra Havet nærmer seg. «Som om det noensinde skulle bli tid til denslags. - Nu, hva med Maskelyne?» «Å, han bør også passe seg for det ...» «Ahr ...» «Jeg har besluttet ikke å rette ytterligere kritikk mot en LinseBror,» sier Dixon med blikket skinnhellig hevet. «Selv en for hvem Rett Ascension kan trenge en Urett eller to. - Hvorom allting er, du kjenner ham bedre enn jeg ...?» «De synes å si at jeg bør ta vare på meg selv.» «Sa æ det? Æ sa ikke det ...?» idet han ser Masons hode begynne sin langsomme laterale Vekselgang, «du sa det.» «Mange takk, Dixon. Alltid givende å snakke ut om disse tin­ gene. Nuvel. Overbring mine varmeste hilsener til alle der som fremdeles kan føle således for meg.» «Det er fort gjort.» «Ta vare på deg selv, Jerry. Ta vare på Klokken.» «Vi ses til Jul, Charlie.»

13 Idet han bestemmer seg for å ta veien tilbake over de våte Klip­ pene til Sea-Steps, legger Mason ikke merke til Maskelyne som stiger opp med samme forsiktighet, før han er i land og nesten støter på ham. Det synes å være et underlig sted å finne ham på, med mindre han er her i anledning en skipsavgang, men med dette tidevannet er det bare Dixons skute som er rede til å seile. Dessuten er ikke Mason sikker på om han ønsker å bli sett,

120

eftersom hans Øyne, idet de oppdager Mason, foretar en rask Passado. «Min morgentur,» hilser han Mason. «Er så allikevel oppe det meste av Natten, Stjernekikkerens Forbannelse. Mr. Dixon og Klokken vellykket innskipet, formoder jeg.» Mason nikker, stirrer over den vesle Havnen, ut mot Havet. Det angår ikke ham hvor Maskelyne går eller kommer, - må Gud la det forbli slik. Stjernene kretser seg inn i sortheten til de uregelmessige bratte Høyder som vokter Munningen til Dalen. Tåke begynner å sive inn mot den Dag som vokser seg nærmere. Mellom Husenes kalkede Murvegger syder en kraftig Hvisken av levende Stemme. «Skal vi gå på det Atlantiske Horehuset igjen og få oss litt Frokost før vi begynner å arbeide?» På dette tidspunktet lokker Lanterner gjennom Vindusglass overalt. «Det er sannelig ikke Kappstaden,» forundrer Mason seg. Sjøfolk raver, Nymfer går av og på Skift, ferske Kompaniskrivere for forvirrede til å kunne sove, Fiskehandlere i Tandem med gigantiske Tunfisker hengt varsomt opp lik Bærestolpassasjerer mellom seg, Slaver synger på den lokale dialekt, Fakler blafrer overalt - og intet Portforbud. John Company anerkjen­ ner her, i motsetning til sin Hollandske motpart, Tidevannsskjemaenes forrang, og over dem Månens, idet han avstår til henne de facto herredømme over alle ankomster og avreiser, iberegnet Liv og Død, på denne forrevne, så lenge misbrukte 0. De krysser Broen, går langs Main Parade mens Bølgene hele tiden slår, forbi Company Castle og stanser opp for enden av Hovedgaten. «Enda så liten den er i sekulære Dimensjoner,» Maskelyne veiver med hånden inn mot Byen, «oppdager man først når man kommer inn i den dens virkelige Størrelse, som viser seg Labyrintisk som en Europeisk By ... ingen ende på hjør­ ner man kan runde. Det er Brød og Fisk her i James’ Town, og Filosofi har intet svar.» Han virker klar og oppriktig. «Så hvis noen» (skulle Mason, som han vurderer det senere, mer passende ikke ha sagt) «ønsket å forsvinne for en stund, og likevel forbli på Øen -» De klare øynene begynner å blunke, liksom i en slags Kode. «For bestandig ville naturligvis være lettere, - nemlig, på grunn av Havet.» 121

Mason er ikke sikker på om han ønsker å vite hva det skal bety. «Jovisst, men la oss si for en Ukes tid?» «Det kommer an på hvem som er Forfølger.» «La oss si, Honourable John.» «Hum. De første to eller tre dagene ville bli lette - forutsatt at man hadde perfekt kjennskap til Byen og Øen - for de inn­ ledende Letemannskapene ville bestå av Skrivere og Lærlinger, for ferske her til å kjenne endog Borgen i dens virkelige Omfang, udisiplinerte Karer, hver Sjel skremt og alarmert ved den Truende Mulighet for et Søk over hele Øen, med andre ord, hele denne Verden -» «De har, hum, sannelig tenkt over dette ...» «De spurte på egne Vegne, formodet jeg. Ingen grunn for meg til å forsvinne. Nei, Royal Soc har helt glemt alt om gamle N.M., Esq. som slentrer sitt Liv bort for Kongens Regning i vente på at Hjemmeplaneten skal komme seg videre. Men akkurat nu som det endelig er arbeid som må gjøres, har Høyere Makter forsynt meg med -» «Ja?» spør Mason, elskverdig nok. «- en garvet Astronom, med en strålende Suksess på sitt Rulleblad, til å ta del i mine enklere, ringere Plikter.» «Mr. Waddington, formoder jeg, som på et vis er ... utilgjen­ gelig for Æren.» Maskelyne trekker på skuldrene. «Ikke før hadde Planeten løs­ revet seg fra Solens ytterste rand, så var det Tokker Jeg Stikker’ for Mr. Waddington.» Waddington dro i virkeligheten tre uker efter Passasjen. «Jeg arbeider ikke med Sirius’ Parallakser, jeg arbeider ikke med Flo og Fjære,» mumlet han da de tok Farvel. «Jeg arbeider ikke med Jupiters Måner, alt som står i min kontrakt er én Venuspassasje, - og den har jeg gjort. Hvis De ønsker jeg skal observere den neste, må det bli på en ny Kontrakt.» «Lykke på Reisen, Robert,» svarte Maskelyne besindig, «med månelyse Netter og vellykkede Lunarer underveis,» idet han igjen vendte seg mot Byen og Horekvarterene ved den lille Bro og den dystre Dalkløft som steg opp bak det hele, for å gå og gjenoppta sine Plikter. «Denne 0,» sukker Maskelyne, «er ingen allemanns Spiddstekt Albakortun i Karri, er den vel?» Waddington ga uttrykk for sin misnøye med det samme India-fareren fikk Lot og Lots

122

Hustru og det heslige Company Fort i Sandy Bay i sikte, ikke en dag av hans Engasjement skulle gå uten at Øen sørget for nye måter å skuffe ham på. Altfor få Gater, altfor megen Glaning, Kaf­ fen forekom ham blandet opp med mindreverdig Java, åpenbart organisert fra Kompaniets Kargo av geskjeftige Pursere ... «Sikkert ikke,» Mason forskrekket. «Ta det rolig. Det var Fantasi. Siden, fremstilt for Royal Soci­ ety, roste han St. Helena og stedets Guvernør meget ekstravagant og generøst og hadde dessuten på Hjemveien gjort sine Måneobservasjoner nydelig - Kapteinen efterga ham det han skyldte for Overfarten, så gode venner var de blitt - men Været tyknet så til at de var helt ved Portland Bill før noen så land, hvorpå Waddington ble hørt utbryte et inderlig Gledesrop over at han i det minste hadde fått leve til han fikk se England igjen.» «Jeg må prøve å gjøre ære på hans presedens,» antar Mason, «må jeg ikke?» «De mener at heller ikke De vil hjelpe meg med å samle inn Tidevannsdata? Å stikke et par Pinner i Sjøen, hva er Besværet med det?» «Jeg mente snarere at jeg må sørge for å gjøre en mengde Måneobservasjoner som i Kvalitet kan måle seg. Hvis jeg ikke hadde til hensikt å hjelpe, ville jeg ha seilt med Dixon, bort fra dette, kort sagt -» «Å, jeg ber. Det finns ingen Kommentar til Øen så ufordelak­ tig at jeg ikke allerede har hørt den fra Waddington, eller meg selv. En tid trodde jeg bestemt at dette Stedet var en bevisst Skap­ ning, animert av krefter trukket opp fra Jorden, samlet i hem­ melighet av Kompaniet, - helt og holdent deres, ingen Handling, ingen Tanke eller Drøm som ikke hadde Kompaniet som Opp­ hav. Ha-ha, ja tenke seg, fantasifulle meg. Jeg forsøkte å gå lett. Jeg ville ikke at Det skulle merke mine Fottrinn. Hvis jeg trådte for hårdt, ville jeg merke at det krympet seg. Så jeg forsøker å la være det. Det burde De også gjøre. Alle, selv den store kontingent av Sinnslidende her, går så mykt omkring. Hvilken Autoritet er det som tvinger igjennom denne Adferd? Guvernør Hutchinson? Kompaniets Soldater? Jeg tør antyde at det mer enn noen av dem er bevisstheten om å leve på en Slumrende Skapning, sammen­ lignet med hvis Størrelse vi ikke engang fortoner oss som Lus, det holder oss unikt oppmerksomme på hvor usikkert Livet er og hva slags Dannelse som virkelig må til for å holde det gående. 123

Derfor intet Portforbud. For å leve må vi være oppe til enhver tid. Hvert øyeblikk av vår våkne Tilstand, gjennomlevd i frykt, med fare for endeløst å gli over i tøylesløshet og forfall -» «Vel, nu som De har brakt Temaet på bane -» «Sir. Dere kan snakke lett om disse tingene i London, men her kan vi kun gjøre det på egen Risiko. De har ennu ikke sett Forfall, Sir, - vær forsikret om at De nu befinner Dem i den Tilstands Metropol.» Mason svetter sterkt, tenker: Dixon har efterlatt meg her alene med en farlig sinnssyk person. Og, og hva var den egentlige grun­ nen til at Waddington måtte dra så fort? Hei? Dåre - bevares, dette er jo klart som Dagen - hans Avreise var fullstendig preget av Panikk! Her må man tydeligvis leve i evig beredskap, aldri forurolige Maskelyne. Ahhrr ... Mason begynner ved å forsøke å redusere sin vanlige kramp­ aktige skuldertrekning: «Jeg er ... bare nettopp kommet.» «Hva sier De? Hallo? At jeg burde ha reist sammen med Wad­ dington? Hvordan? Hvorfor klapper De Deres Hatt så voldsomt? Obs av Sirius må tas med så lange mellomrom som mulig, ikke sant, - minst seks måneder av hva Verden uten tvil ser på som Dovenskap, mens Planeten gir seg god tid, vakler av sted, fra den ene ende av sin Bane til den anden, slik at Basislinjen kryper stadig lenger, jo lenger jo bedre ... hvordan kan noe av det være min feil?» Venter han et svar? De er kommet gjennom den flate del av Byen og har begynt på oppstigningen. «De synes jeg er skjødesløs?» sier Maskelyne med en rynke som ikke faller til ro. «De kan si meg rett ut hvordan jeg vir­ ker på Dem. Alene på dette sted, hvordan skal jeg kunne vite noe, endog hvordan jeg ser ut? Gikk med Parykk en tid, men alle stirret så rart på den. Det finnes ikke et Speil av noenlunde brukbar størrelse på Øen. For luksuriøst til å fortjene Innlastning. Ingen her vet hvordan de ser ut for andre, bortsett fra noen Jomfruer nede ved Broen, som visstnok skal være i besit­ telse av Pudderdåser med miniatyrspeil på innsiden av Lokket, som gjør det mulig for dem å Studere sine Trekk, men én av Gangen. Alt som ikke på den måten kari speiles i Fragmen­ ter, er Usynlig. Og hvis min Karakter også kan oppleves som en slags Metamorfose, en slags Dreining mot Villfarelse, hvor­ dan skal jeg vite det? Kanskje er De sendt med den Anti-Etesiske uutholdelige Vind som Korreksjon - for å virke som min

124

moralske Regulator. - Som vi alle har lengtet efter en av dem, hva?» Blant alle tenkelige svar til dette velger Mason en Taushet som han håper ikke vil bli oppfattet som usosial, og de klatrer videre. Som Øens eneste Havn uten Vind, kjenner James’ Town bare flyktig til slummer. Sjøfolk snakker om den, før og efter at de er gått i land, som et sted besøkt i en Opiumdrøm. Musikk hver gang en Dør eller skodde blir åpnet, Fakler blafrer med stadig stigende flammeskjerf. Myntkastspillere i Smuget. Dekorative Lykter knapt nok større enn Flammene de rommer, dinglende fra Håndleddene til unge Damer i Arbeid på denne Tid av Døgnet. «Høyeste Mote i Byen akkurat nu,» forsikrer Maskelyne Mason. «Disse pikene flokker seg rundt India-farerne like meget for å handle som for å treffe Sjøfolk, - de tar for seg den ene nyhetsartikkel efter den anden, kvitter seg med dem like lett som de velger en ny ... en blandet forsamling som De ser, Afrikanere ... Malayer ... en tilfeldig Irsk Rose ...» «Oj, Pastor, hvem er Deres sjarmerende venn?» «Så så, Bridget ... Ja, ha en fin Dag, -» vinker han vennlig. «Ikke så at det er mangel på sunne Aktiviteter her, man kan dra på landtur oppe i Dalen. Besøke Sandy Bay. Utvikle sin ånd, stu­ dere Strømhvirvler, lære seg Kinesisk. Drikke.» - Han foregir nu å måpe av forundring foran en Inngang i en Vegg mer Mursten enn Kalk, over hvilken det er opphengt et Skilt forestillende et hvitt lysende Himmellegeme med en Skjøges Ansikt, grelt smin­ ket for å antyde Adferd som hun ved nærmere Bekjentskap kan vise seg å ha en Grei Holdning til. «Aha. Forbløffende! Ja, der har vi The Moon igjen. Lyst til å stikke innom?» Innenfor gir et kor av behagelig utseende unge Kvinner seg til å synge: Salud, Matros, salutt, Legg fra deg den Harpuna, Du er en heldig Gutt, Som er i land på Luna, Og vi Månepiker tror Vi snart vil dåne hen Av lykke ved ditt Bord, Vi trenger Månemenn. [refreng]

125

Å, Manneben i Luna, En gunst fra fru Fortuna, Uansett Persånen, vi trenger Menn i Månen! Hva andet enn Maskelynes stamkneipe? «Den vanlige Sir Cloudsley, Gov? og Madeira til Deres venn? Mr. Mas-son, utmerket. Mr. Dixon lykkelig innskipet, håper jeg?» «Atter en gang, med Fornøyelse,» myser Mason. Verten, Mr. Blackner, representerer den ytterlighet av en Nys­ gjerrigper som, gitt nok tid, nødvendigvis dukker opp på en liten 0 omgitt av Hav tusener av Sjelløse mil i alle retninger, hvor den landsbystore befolkning bare har hverandre å snakke med og alle nykommere blir feiret med en iver det bare finnes maken til langs enkelte elver i Syd-Amerika. Alle strømmer til for å få vite hva alle andre vet - og den underlige sjel-til-sjel Pulsering kan med tydelighet, for ikke å si engstelse, føles av den Nyankomne. Så snart Mr. Blackner, ved hjelp av sitt bemerkelsesverdige efterretningssamlende Speil, oppdaget Maskelynes tilknytninger til Clive og East India Company, begynte han å annonsere nyheten til sine Gjester, enkelte av dem ikke mer enn vanlige sjømenn, med en Tommelfingerbevegelse i retning Maskelyne: «Det er Clive av Indias svoger, han der borte. Like ved siden av Ginkrukken.» «Vært ute i Vinden litt for lenge igjen, Mr. B.» «På min Ed, - den Berømte Super-Nabob sin svoger, rett for Deres øyne, - og han har to brødre, og Clive of India er deres svo­ ger også.» Noen ganger kommer han til og med bort til Maske­ lyne med den mistroiske Gjest som klamrer seg til sitt Ølkrus: «Her, Nevil, gamle venn, - hvem er din svoger? Kom igjen, fortell ham det.» Hver gang til sin ergrelse, uvillig til å gjøre anstalter, og bare for å få det overstått, svarer Maskelyne: «Ja vel, det er Lord Clive.» «Men, - Clive av India?» den skarpsindige Gjest ønsker å bli sikker. «Den selvsamme Helt, sir, har den store gode lykke å være gift med min søster.» «Ah ja, ja,» deres Vert altfor ivrig: «det må selvfølgelig være Miss Peggy.» For den slags har han høstet nesten hørbart skulende blikk,

126

- det er et fint balansert arrangement her på The Moon. Til gjen­ gjeld for å tåle fortroligheten til en Idiot fascinert av berømtheter, blir Maskelyne innrømmet en Kreditt, allerede legendarisk i en tett-drikkende havn som dette, stor nok til å finansiere en liten Krig - å belaste Royal Society, naturligvis - og ut over dette, skulle man der gjøre innsigelser overfor et beløp Mr. Blackner ikke er sikker på (som ubehagelig nok vil vise seg å være bare fem shilling per Dag), den grenseløst rike Clive of India. Maske­ lyne kan også føle vekten av Familietradisjon, eftersom hans bror Edmund, kjent som Mun, ti år tidligere, på vei til Karnataka som ung Kompaniskriver, også hadde besøkt The Moon og riktignok ikke likt seg der, men antydet at det nettopp kunne være et sted for unge Nevil. Maskelyne prøver fremdeles å finne ut hva det skulle bestå i. Senere, oppe i Øvre Observatorium på Alarum Ridge, forsø­ ker Mason å ta en titt på Loddsnoropphengningen uten å virke for geskjeftig, eftersom Maskelyne er blitt enda mer gretten - for ikke å si bitter. På Dagen for Passasjen hadde Mason og Dixon kunnet registrere Tidspunktene for alle fire berøringer, innven­ dige og utvendige, mellom Venus og Solen, mens det her på St. Helena, nettopp i det avgjørende øyeblikk for den første kontakt, en Sky hadde dukket opp og gått like mot Solen. Hvilket forfer­ delig uhell for Maskelyne. Han var blitt advart mot å plassere sitt observatorium for lavt, hadde visst om Dr. Halleys vanske­ ligheter med den tidlige Tåke som ofte fylte den store Fjellkløften. Ved nyheten om Maskelynes vanskjebne, forstår Mason at hans Oppdrag vil bestå i aldri å vise seg tilfreds overfor ham eller for den saks skyld besvare noen av hans Stilett-Utfall, som vil vise seg å bli hyppige. «Alle er selvfølgelig ikke utvalgt til Kappstaden, - dere Gutter fikk Rosinen i Pølsen, pokker ta meg om dere ikke fikk det.» I slike stressituasjoner blir Maskelynes stemme presset til en halsbasert Sopran. «Det var den eneste havn vi kunne nå frem til i tide.» Like sikkert som at Mason gjentar det en gang i løpet av dette St. Heleniske Opphold, gjør han det tusen ganger, hvilket tilsier et gjennomsnitt av ti ganger per Dag. «Pokker ta meg om dere ikke ganske enkelt er velsignet, å jo, og blasert på kjøpet, jeg har et Kapellani, De kan stole på meg i den Artikkel. Hva resten av oss angår, javel, så er saken den

127

at alle Curricula i det Øyeblikk av Ingenting-Sett hver for seg er brakt til den samme vanærende Stans, ynkelige Tapere som vi er. Og allikevel går jeg her og gremmer meg over det som virke­ lig var for meget, for fort - ikke bare Været, må De forstå, for selv om det hadde vært perfekt sikt den dagen, ville det enda ha vært den f - e Sektoren, tilgi meg, det dreier seg om Loddsnoropphengningen, falsum in unum Prinsipp, hvordan kan jeg stole på noe jeg ser gjennom den nu? Særlig her. Et andet sted hadde det kanskje ikke betydd så meget, men det er foruroligende her, Mason - synes De ikke det? Føler De Dem ikke, hva skal jeg si - foruroliget?» «Foruroliget? Hvorfor det, nei, Maskelyne, efter Kappstaden finner jeg det svært beroligende her, på en Tropisk måte, ren Luft, Kaffe hinsides sammenligning - fra Busk til Brenning uten mel­ lomledd! - Himmelen bemerkelsesverdig produktiv med hensyn til Obs, hva mer kan en mann begjære?» « Hva mer,» Maskelyne klasker seg hårdt en gang på hvert kinn, som for å beherske et utbrudd. «Selvfølgelig, - jeg er altfor snill, ja og dertil uten tvil en bløtaktig person - ha ha, ha - egentlig, det som er stengt inne under Toppen av en levende Vulkan med en historie som omfatter voldsom Eksplosjon, hva? som faktisk kan gjenoppvekkes hvert øyeblikk, med ingen steder å unnslippe til under den løsslupne Begivenhet, uten tusener av mil med Hav, øde i alle retninger. Akk! Mason, kan De ikke føle det? Dette sted! denne store Ruin, - hjemsøkt, et Gjenstridig Gjenferd en gammel Forbrytelse, ingen her vil noensinde unnslippe det, det er i Gassene de puster inn, Generasjon efter Generasjon. Ah! Det er det\ Der! Se Dem om!» - idet han peker utenfor sirkelen av Lanternelyset, er hans ansiktstrekk anstrengt forvridd. Første gang Maskelyne drev på på den måten, ble Mason meget skremt. Han nærer allerede en mistanke om at Øen inne­ har en Guddommelig Ordning som kanskje ikke er så nådeløst Newtonsk som Syd-Englands, - og som til hvis Opphavsmanns Identitet man kan bli forvirret, så allestedsnærværende her er tegn på det Infernalske. Efter en del av disse Anfallene føler Mason seg med andre ord ikke lenger så forpliktet til å reagere. Det er derfor med en viss overraskelse og et kraftig rektalt Brak hans rolige Blikk nu virkelig oppdager noe der ute, og ganske stort til og med, som ikke skulle være der, en flekk av Ingenting, hvor det bare for et øyeblikk siden lyste en sikker Kile av Encyklope-

128

disk navngitte Stjerner. «Hm, dette Observatoriet, Maskelyne? Kompaniet forsynte Dem med et slags, jeg mener ... Arsenal?» «Ha! et sett Franske Duellpistoler med upålitelige Flintlåser. Gjør Deres valg, - spiller det noen rolle? mot Det som nærmer seg, er Skudd uten effekt.» Den Besøkende - nu mer enn Skygge - har krøpet mot Zenit, oppsluker mer og mer av feltet med Stjerner, til den omsider ruller over og ned mot Horisonten. «Væ-ret,» sier Mason nesten skuffet. Med det begynner regnet, tett og vått, å pøse ned, et regn som sender ham bannende ut for å beslå Skyvetaket, mens Maskelyne beskjeftiger seg innendørs med en nystoppet Pipe, lunt som Punch i sin Bod. Mason føler seg mindre ergerlig enn oppgitt, foretrekker likevel det sikre opprør av Elementer han kjenner, fremfor det spøkelsesaktige gufs fra Maskelynes Prekener om det Ukjente. Snart fosser det fra alle tre snuter av hans Hatt på en gang, samme hvilken Vinkel han anbringer Hodet i. Senere, Observasjonsløse, lite lystne til å sove, åpner de enda en flaske Mountain. Utenfor denne efemere Hytte kan hva som helst vente. Fjell skarpe og bratte som Helvetes Tinder. Den neste Planet, ennu uten navn - det er de blitt høytidelig forsikret om i The Moon. En liten omreisende Teatertrupp, det er hva St. Helena egentlig er, det hele en Forestilling, - en Bosetting, for lenge siden utsendt fra sin Moder-Planet, som vil forbli usynlig i mange år før den avslører seg og får Navn, frem til da vil dette sted gjøre tjeneste som en Aide-Mémoire, en Representasjon av Hjem. Mange her, Efterkommere av de første nybyggere, kom­ mer aldri til å besøke Hjemplaneten, selv om enkelte hevder å ha vært der, frem og tilbake, og mer enn én gang. «Enn om det var slik?» erklærer Maskelyne. «Alle Mennesker har en historie om hvordan de ble skapt. Hvis man var kjettersk nok, hvilket jeg avgjort ikke er, kunne man begynne å nære en oppfatning av Haven i Skapelsen som et tilfelle av ekstra-terrestrial Bosetting.» Maskelyne er det rendyrkede eksempel på en som vil transcendere Jorden, hvilket for Mason gjør ham til en vandrende Historie til skrekk og advarsel. I mange år nu, efter midnattske Kulmina­ sjoner, har han selv ligget og lyttet til Himmel-Fristerinnen og hvis- . ket: Glem Guttene, glem din lojalitet til de Døde, først og fremst Rebekah, for hun, de, er kun distraksjoner, timelige, kjød, som bestandig prøver å trekke den Himmelvendte Proselytt tilbake og ned fra hans verden av ren Mathesis, av det som består. 5. Mason & Dixon

129

«For hvis hver Stjerne er lite mer enn et matematisk Punkt, lokalisert i Himmelens Hemisfære med Rett Ascensjon og Dekli­ nasjon, da må alle Stjernene til sammen, om enn utålige, som alle andre sett av punkter, i sin tur representere en eneste kjempestor Ligning, for Guds forstand like endefrem som, la oss si, Lignin, gen for en Kule, - for oss uleselig, uberegnelig. En ensom, upåskjønnet, kanskje til og med umulig Oppgave, men noen blant oss må alltid være søkende, antar jeg.» «De blant oss som har Tid til det,» antyder Mason. En skyfri eftermiddag står de i duften fra en appelsinlund slik turister andre steder ville stå og måpe overfor et mektig fos­ sefall eller juv - eller snarere nesemåpende overfor et mangfold av odører ingen Engelskmann før har kjent. De har søkt efter den hele den lange hellende Dag - det er Øens siste Appelsinlund - en souvenir fra et avfeldig Paradis. Skygger av Skyer pletter de grønne dalsider, Hus med røde Taksten presiderer over små Dalfører, Beitemarkene ligger myke som Lam - det hele, med den vulkanske Engen de to står på, helt omringet av unaturlige Fjelltoppers djevelske Tinder, stivnet under tilblivelsen, forrevet i enhver målestokk. «Sankt Brendan dro ut i det femte århundre for å oppdage en 0 han trodde var Paradiset i den Hellige bok - og fant den. Noen trodde det var Madeira, Columbus ble for­ talt av noen på Madeira at de hadde sett den i Vest, våre Dagers Filosofer sier de har bevist at det bare var en Luftspeiling. Slik vil Fornuftens Herredømme gladelig kvitte seg med enhver påstand om Paradis. «Anta likevel at dette var Øen. Han kom tilbake, ikke sant? Han døde som den meget gamle Biskop i Klosteret han grunnla i Clonfert, så langt fra det Vestlige Hav han kunne komme på denne side av Shannon. Kanskje det var Paradis. Hvorfor ellers reise bort?» «En Gåte! Forunderlig! Sånn skal det være! Innen den er løst, kan vi være tilbake i England og ferdig med dette!» «Slangen, er det innlysende Svar.» «Hvilken Slange?» «Den som holder til inne i Vulkanen, Mason, De er da vel ikke uvitende om Emnet?» «Beklageligvis, Sir -» «Slange, Orm eller Drage, det er likegyldig for Den, for Den taler intet Sprog uten sitt eget. Den Hersker over denne 0, hvis

130

eldgamle Forbannelse og hemmelige Navn er Ulydighet. I løpet av noen få ynkelige korte Generasjoner har disse Mennesker i tankeløs Grådighet tilintetgjort en Have, hvor en gang hva som helst kunne vokse. Deres møkkhauger er overalt, Sykdom, Gal­ skap. En dag, som ikke er fjern, når det siste blad på den siste Old-Father-Never-Die-busk er ødelagt, når den aldri sviktende Vind fører med seg den siste jord fra den siste øde Eng, når det ikke er andet gjenværende Liv på Øen enn andre Mennesker, hvordan vil de ta sitt eget siste skritt, hvordan vil de være ulydige mot seg selv inntil Glemsel? Rett og slett ved å dø en efter en, alene og fordektig, som er stilen her på stedet, til alle er borte? Eller vil de heller velge å myrde hverandre for den glede de kan ha av det?» «Hvor lenge er det til dette som vi snakker om?» «Håper vi kan være borte da. Vi har våre egne former for Ulydighet - i det minste antar jeg det - uttrykt i Jacob Bernouilli den andens Motto: - Invito Patre Sidera Verso - ’Mot min faders ønske studerer jeg stjernene’.» Mason tar en pause for å myse og ryste hodet fritt for irrita­ sjon. «Hvordan vet De noe om min Faders ønsker? Mener De at fordi han bare er en møller og en baker, ville han naturlig motsette seg Stjernekikking, ut fra Pervers og stivsinnet Uvitenhet?» «Jeg mener bare at det i vår Tid er en ikke sjelden Disputt,» forsikrer Maskelyne ham. «Fornuft, eller ethvert Kall forbundet med det - Forfølgelse av de Videnskapelige Sannheter - det er de Unges håp, den nye musikk som deres familier ikke kan forstå, til tider ikke en gang lytte til. Jeg kjenner godt til den kampen, min var særlig med Mun, skjønt også Peggy kunne holde leven med meg ... de lokket meg en gang til å stille hennes Horoskop, med særlig henblikk på sannsynligheten for om hun snart ville bli gift. Det var bare et øyeblikks sak å sette sammen Hjulet til en Jomfrus drømmer: - Jupiter smilende til Venus i partnerskapets hus, Mars nøyaktig midt på himmelen, Merkur i rolig seilas fremover, ikke et motgående legeme i sikte. Ble jeg takket? Tvert imot, et enkelt Horo, og så het det ’Astrolog-Nevil’ fra da av.» «Likevel ikke så fornærmende som 'Stjernekikker’.» «Og hva om jeg oppstilte et Fødselsskjema eller to mens jeg var i Westminster, - vel, og selvfølgelig senere, i Cambridge, da jeg oppdaget jeg kunne tjene sixpence på det. Jeg formoder De har mistet respekten for meg nu,» dette var deres anden uke oppe

131

i Åsen, med innrømmelser tilbøyelige til å flomme som «vannet der kommer ned fra landet» avmerket på gamle Kart over dette stedet. «Fikk De sixpence? Jeg fikk aldri mer enn tre, og det var med alle de Arabiske Stykkene innlagt som Lokkemiddel.» «Å, om jeg husker dem, Linse-broder, - det er vår Byrde. Kepler sa at Astrologi er Astronomiens løsslupne lillesøster som går ut og selger seg selv så Astronomien kan bevare sin Dyd, - sannelig har vi alle tatt våre runder i Covent Garden. Hva den eldre Søster angår, hvor mange Skritt kan hun ikke allerede selv ha tatt i Kompromiss? for:

Om Redskapen er messing eller av Kjødet, [synger Maskelyne med brukbar Tenor] En Stjernekikkers jobb er som Horens for Brødet, (Ikke sant?) Noen på et Slott av Marmor i en Park, Andre bak en Hekk for mindre enn et Spark, si meg Spiller det noen rolle, Stjernene vil si: Vi har stirret tilbake på dere Så mangen en Gang, Og det er intet vi ikke har sett På mer enn én fasong, Syng Sudeli dudeli dong ... [Resitativ]

For noen drar til Bath, der som snegler på Salat, selv herrer til Ornat er i sving. Mens andre løper lenge for selv den minste penge som noen måtte slenge omkring. Skjønt redskapenes tut kan se forskjellig ut, belønnes deres sut like ens - På Astronomens Benk, som ved Kokottens Skjenk, det er en tøylesløs betenk’lig dekadens ... Det er ennu Stjerner å se, Planeter fremdeles en gåte, Kikkere er vi, over all måte, Noen kaller det «Styrelse», Andre sier «Gud, -»

132

Noen sier det er ett fett, andre Sludder, men hva betyr vel det, Vil Stjernene si: &c.

Vi har litt tid før Sirius,» sier Maskelyne opprømt av Sang, «enn om jeg tar Deres nu, og De tar mitt efterpå?» «Hva?» Mason begynner å bevege seg mot Teltåpningen. «Fødselsskjemaet Deres, Mason. Har De noen gang fått det oppstilt?» «Vel ...» «Det er i orden, ikke jeg heller, - kanskje Linse-folk flest helst ikke vil vite. Men eftersom vi er gamle Sjarlataner sammen, efterlatt her på dette livsfjerne Sted, og dertil deler den samme Led­ ende Planet - snarere, Gudinne - til hvis siste sukk vi må være til stede, eller risikere mer enn vi burde, - hm?» Mason blunker. Er det Høyden? Neppe noen fest å komme i Krangel med Clive av Indias svoger, antar han. Enn om dette ikke er Vanvidd? og ikke noe verre enn Eksilets hektiske kameratslighet ... Ahrrh, men anta, mer barskt, at det er Bradley Maske­ lyne ønsker å innynde seg hos? Mason har vært ute for tallrike Stjernekikkeramatører med de samme forestillingene om adgang til den Kongelige Astronom - der Hjemme var det mulig å vinke Farvel til dem til de ble absorbert av Byens menneskelige Nebuloser, men her i et telt midt ute på 360-grader Hav - hva har han for valg her? «Fødselsdato?» «Vet ikke. Jeg ble døpt første Mai, og det er den dagen jeg markerer.» «Så De ble født noen uker tidligere, kanskje i Væren, endog Fiskene ... Mindre mulig i Tyren, enskjønt, -» Han sender Mason et tungt granskende Blikk. «Hvis det kan være til hjelp, er jeg blitt fortalt hvilke Egenska­ per som er observert i min adferd, de for den klassiske Tyr frem­ herskende: - Utholdende, Flegmatisk, Provosert bare med store vanskeligheter, Lidenskap av Titanisk Omfang, Skjebne alltid å bli stukket av små menn i paljett-kostymer.» «Første Mai, altså, skal vi si det?» Så setter Maskelyne i gang. I det mørke Lanternelys, med ansiktet skinnende og glatt som voks, mens Havet tordner opp mot dem over de skjermende og 133

svimlende Topper og Raviner, tegner han et Hjul som han gir seg til å fylle ut med Figurer og Tall. På et tidspunkt, som om han ikke er klar over det selv, griper han seg til bakhodet og løsner Hårpisken, og hår svinger frem til begge sider som en gardin over ham og hans klare øyne med kalkulasjonene. Snart kommer han med ordløse utbrudd, så som «Hmm!» og «Jaaach!», - Mason begynner å bli en smule fornærmet idet han føler seg som en Modell overfor hvem en Kunstner lar falle kryptiske Antydninger. «Her,» sier Maskelyne endelig. «Vil De se på alle disse Venusaspekter ... La, la, la ... Hvor ble det nu av den Vinflaske?» «De har rett, når det kommer til stykket vil jeg helst ikke vite. Beklager at jeg har skaffet Dem alt dette bryderi -» «For det første, virker det ikke merkelig at De og Mr. Dixon med deres natale tegn styrt av henholdsvis Venus og Solen, nylig som partnere skulle ha observert konjunksjonen til nettopp de to legemer, - Begivenheten forekommer også i Tvillingenes Tegn?» Skuldertrekning. «Sjansen for Solen som styrer: en til tolv. Sjansen for Venus som styrer: to til tolv. Sjansen for Begge, to til ett hundre og fireogførti - et påfallende Sammentreff, dog ikke overveldende.» «Men som Odds, - la oss si, foran et Veddeløp -» Skjønt det tar Mason en stund å innse det, har Maskelyne forsøkt å gi uttrykk for Graden av sin Nysgjerrighet. Eftersom han er en Religiøs mann, har han ofte nok søkt blant de mindre Sannsynligheter efter bevis for Guds nylige Nærvær, har prak­ tisert Epsilonikk for å bli styrket i Troen, for hvilken vaskeekte Newtonianer ville ikke det? En til toogsytti, eller null komma null en fire, er ikke et tall han kan føle seg helt fornøyd med. Det er ikke helt Mirakuløst nok, det er selve Haken ved det. Og hvis det ikke er en klar Intervensjon av Skaperen, ikke riktig fra Himmelen, hvilken Makt er da dette en Handling av? Det koster Mason vedvarende Anstrengelse å tvinge endog såpass megen Spekulasjon ut av seg. Men hva andet er det alt i alt å gjøre på dette miserable Sted enn å røke Pipe og diskutere Gud, akkurat som tilfeldige gjester i en Sammenkomst kan diskutere et felles Bekjentskap de ikke har sett på en stund? «Deres natale Jupiter befinner seg i Tvillingene, - nettopp det Tegn hvor Passasjen nylig fant sted, av hvilken dere Karer foretok den meget fine Ob. Tradisjonelt, Rikdom fra Samarbeide, men både Merkur og Venus befinner seg i Væren - muligens Deres

134

Natale Tegn - hvilket støtter Uavhengighet, Lederskap, - og begge ligger velsignet Sekstilt til Deres Måne i Vannmannen ... huma­ nitet, tilbøyelighet til Videnskap, bekjennelse til Fornuften ... skjønt naturligvis kvadrert av Deres Sol ...» Han har falt inn i en slags mystisk Geskjeftighet, som en Sigøyner på Markedet. «Men kjære vene, ikke meget tegn til Mr. Dixon i det hele tatt... ingenting nærmere enn Deres Mars i Jomfruen, i posisjon to og en halv Grad inn fra Måneknuten ved Løven, hvilket antyder at . De gjør ham til en utilnærmelig og forsiktig nabo.» Hans blankøyde, revelignende Fysiognomi titter frem gjennom mengden av løst Hår. «De nærer stor interesse for Mr. Dixon.» En Prestelig spredning av Hender. «Overfladisk nysgjerrighet, Sir, - Amatøriakttagerens Forbannelse. Men nu som De har nevnt det, - har det vært andre, som ... har vist Interesse for ham? Hvem kan de være, og hva kan de vente seg?» «Tja. Det kan ikke være det Ærverdige Ostindiske Kompani, kan det vel? Ellers ville De ha visst om det. Ville De ikke?» «Ikke like så vel som Dem. Det har fra tid til anden versert Rykter om at Deres Mr. Peach vil bli utnevnt til Direktør.» «Såvel som den Lenge Etablerte Sannhet,» vil Mason senere frykte han glefset tilbake, «at Deres Lord Clive kan få alt som han fordømme meg måtte ønske. Hva med det? Hva jeg enn måtte skylde Sam Peach, er i Størrelsesorden langt mindre enn de Disposisjoner som er typiske for, -» han gjør en pause for så å senke Stemmen, «Clive - av In-dia,» eftersom Mason har opp­ daget at det samtidig som det med sikkerhet irriterer Maskelyne å betone Navnet på den måten, også på en underlig måte ser ut til å more ham. «Vi er det rette Paret, da, - eller, jeg antar det,» sier han og stir­ rer på Mason, «begge Gjenstand for den samme Usynlige Kraft? Ikke? Hva tror De det er? Noe rikere enn mang en Nasjon, men uten Grenser, - som, skjønt aldri del av noen Koalisjon, allikevel opprettholder sin egen store Hær og Marine, - i stand til å betale for den forrige Krigen, såvel som den neste, uten større vansker enn det volder å finne Nøkkelen til en viss Jernkiste, - hvilket allikevel tillater den Britanniske Regjering som ga den Charter, å drukne i oseaniske Bølger av blodrødt Blekk.» «Bevare oss vel!» roper Mason. «Enda en Gåte! Vent, tillat meg å gjette ...» 135

«Eller kanskje De, i likhet med vår Øltapper, nærer Forestil­ linger om mine relasjoner til Lord Clive. Glimrende! Ut fra Mørk Taktikk oppmuntrer jeg helt og holdent til det,, like lite som jeg protesterer mot det. Ikke desto mindre er Sannheten så dyster, Mason, at efter at Peggy og han kom hjem, har jeg faktisk vært i Berkeley Square kun én gang og ikke truffet dem mer enn ytter­ ligere tre ganger, - hver gang i Selskaper, overhodet ikke Privat. Clive og jeg spiller hverken Whist sammen eller oppsøker Ranelaghs Fristelser i forkledning, han hadde ikke med seg noe juvel­ besatt Teleskop til meg, ei heller er jeg hans Forbindelse i London for kjøp av Opium. Sjelden, om noen gang, styrter han ved den minste bevegelse av mitt Øyenbryn frem og insisterer på at jeg skal motta Vognlass med Orientalske Skatter.» «Noe mindre ville jeg absolutt ikke ha ventet meg, - hva har man Svogere for? Kanskje han, ut fra et ønske om at en Gave til Dem bør være velvalgt, ennu er usikker på Rekkevidden av Deres Interesser.» «Han er ennu ikke rede til å dra nytte av meg, det er det hele. En dag må han - jeg er blitt betalt for det - det skal ikke koste ham noe.» Maskelynes Fysiognomi med sitt skjeve smil og vakt­ somme øyne og behov for Delaktighet, ville ikke ha blitt så forbeholdent, hvis noen slag ikke allerede hadde rammet. Hvordan hans Avtale enn er, er han ikke glad for den. Mason, som ennu ikke har sett sine egne betingelser, er bare bekymret. «Her blir vi,» fortsetter Maskelyne klagende, «Engelskmenn i den Sunne Fornufts blomstring, som revet bort, dag for dag, en for en, høy og lav, lik en gjeng forrykte Malaier som venter på ropet fra Amok - best som vi driver med vårt i det vi kaller Hver­ dagens Fred - plutselig: Pang! en ny løpetur Gatelangs fektende med en gammel Kris - en Britisk en, naturligvis, mer sannsynlig en smørkniv eller noe - men uten et Sted, intet Ledd i den Store Kjede, hvor man i det hele tatt kan føle seg trygg, samme hvor opphøyet. Det er derfor, kjære Kollega, jeg er så bekymret for min søster, og for den store Soldat hvis Skjebne er hennes ...» Nu stirrer han ut fra en hule av Bekymring, gravet den ene lange sure hundevakt efter den anden. Mason har ingen mulighet til å avgjøre hvor tilsiktet dette er. Maskelyne har, som hele London, kjent til Clives bruk av Opium, men hvilken Trøst kan Mason gi ham? Slike ting har endt dårlig før, - mens Maskelyne bestandig har utgjort en Gåte. Lenge før de

136

traff hverandre, følte Mason hans vindskjeve Advent, innhyllet som i Milevis av Røk og Tåke langs Themsens Bredder. Til slutt - som det første - fikk han se Introduksjonsbrevet som Dr. Bradley irritert gikk frem og tilbake med i det åttekantede Rommet, mens han mumlet: «Pokker så vanskelig å forstå, synes å ville lære meg noe om Lunare Avstander, - men jeg kan ikke helt ... her, se om De kan få noe ut av det -» idet han slapp det fra seg, lot dokumentet flagre mot Gulvet fortere enn Mason kunne hive seg frem for å gripe det, og forsvant i retning av Observatørenes Kjøkken. Til å begynne med, og så efter å ha lest det om igjen, kunne han ikke få noe mer ut av Brevet enn Bradley hadde gjort. Et av Masons daglige gjøremål som Assistent var å gjennomgå nett­ opp den slags Korrespondanse. Siden Lengdegradloven av 1714, som tilbød Belønninger på opp til tyve tusen Pund for en pålite­ lig metode til å finne den rette Lengdegraden til Sjøs, var Obser­ vatoriet blitt et Mål for Forslag, Planer, høyttravende Snakk, Prekener, hele Bøker, alt med krav på Bradleys Oppmerksomhet vedrørende Lengdegrad-Problemet. Skjønt noen var hemmelig­ hetsfulle, med hentydninger til Forbløffende Enkelhet og Sinnrikt Maskineri, dog uten å gå i detaljer, var mesteparten av brevene fra ende til anden filosofiske betroelser som la for dagen enten en farlig naivitet, eller en indre visshet om at Planen aldri ville virke allikevel. For mange var det i det minste en anledning til å Skravle i det vide og brede til en Verden som ignorerte dem. Andre var mer heftige i sin tro på verdien av sine Intensjoner, skjønt deres Kunstgrep var mer Skuespillerfantastens enn Land­ målerens. Leilighetsvise innslag av Vanvidd trillet et lumsk Øyeeple inn i bildet. Avhandlinger om «Parageografi» dukket opp, med alternative Kart over Verden lagt oppå de mer kjente. Mange hevdet - som den eldre Cabot hadde gjort på sitt dødsleie - å ha blitt fortalt Hemmeligheter om Lengdegraden av Gud (eller, som noen foretrakk, Densomnå Skapte Jorden og dens Antall Omd­ reininger). Andre fortalte om Henrykkelse av skapninger som ikke akkurat var Engler, men heller ikke Demoner, - kalt «Agen­ ter for Det Høye». At de ble tatt med til værs og vist Jorden slik den tar seg ut fra Avstanden til Solen, og at Navigatøren på Ski­ pet benyttet et slags Mikrometer, hvis Linjer var forbundet med Jordens Diameter, og at måleapparatet viste 8,75 Buesekunder, «ikke med våre tall selvfølgelig, ikke før de blir nøyaktig trans-

137

nummerert fra deres. - Mer enn glad for, på behørig autorisert anmodning, å dele med meg enkelthetene om denne møysomme­ lige Omregning. - Men eftersom det nu ikke lenger er nødvendig med noen utenlandsk ekspedisjon for å beregne Jordens Solare Parallakse på grunnlag av Venuspassasjen, ville De gjøre meg en tjeneste ved å tilbakekalle Deres egne Ekspedisjoner og benytte hva De måtte ha av innflytelse hos andre Prinsipaliteters Astro­ nomer, såvel som blant Jesuittene &c.» En pensjonert Marineoffiser skrev fra Hampshire om det store Asymmetriske Prinsipp han hadde oppdaget: «En usynlig Partikkel bygget inn i Skapel­ sen, hvorved det er mindre arbeide å rive enn å skjære, å forøke enn å dele, å ta den Deriverte enn Integralen - og, for å komme til mitt Poeng - å beregne Breddegraden enn Lengdegraden. For den første trenger vi bare kjenne Solens elevasjon ved Middag, men på grunn av vanskelighetene med å finne den anden, har foretagender mislykkes, er flåter gått under, ligger uoverskuelige rikdommer på bunnen av det likegyldige Hav. Løsningen er enkel nok, skjønt mer omstendelig. Jeg har praktisert dens Elementer fra forskjellige Akterdekk, under alle forhold fra full storm til stille sjø, - med Null-Meredian ikke over Greenwich eller Paris, men over et visst Himalaisk Observatorium, i Tibet, Tabellboken jeg konsulterer er avledet fra Observasjoner foretatt der av den berømte Dr. Zhang, da som nu, i eksil. Disse er ikke Lunarer, ei heller Galileaner, men bygger på den meget langsomme Fremskriden av noe som utvilsomt er en Planet, selv om ingen andre hevder å ha sett den, nær T| Geminorum.» Bradley ba Mason om å lese den delen høyt, to ganger. «Javisst, den Stjernen kan jeg huske, - beliggende i den Zodiakale Bane, en liten Sten, en Jordklump, like foran Castors venstre fot, kan­ skje i evighet for å bli sparket,» hvis Bradley som aldri tok feil, ikke tok feil, «følgelig Tropus’, skjønt Flamsteed, med sin til­ bøyelighet for paronomasi, kalte den ’Tropus’ fordi den markerte vendepunktet for Sommersolverv.» «Enskjønt,» Mason påpasselig fotnoterende: «det Punktet for tiden ligger noe østlig.» «Jaja, - De skjønner da omtrent hvor vi mener, Charles. Jeg synes jeg husker, nu ... godt innenfor Feltet ... javisst, en slags uskarphet ... noe grønnaktig blått. Kanskje jeg noterte det ned. De er velkommen til å ta en kikk, når det passer Dem selvfølgelig, sørg bare for å klarere det med Fruen, de liker ikke at man er

138

i

oppe om natten, vet De ... tror i sine Hjerter at menn er Varulver, som De kanskje har lagt merke til? Det kan være det samme De har aldri hørt en lyd ...» Og før Ekkoet var helt borte, inn kom Susannah med de let­ teste av duegrå vifter under Øynene - som om hun kjente sin skjebne, tenkte Mason, straks skamfull over hvordan det lød, hjelpeløs overfor det store Grusomme Usagte - Astronomens ønske om en sønn - og hennes frykt for i deres neste Forsøk å måtte finne sin egen utslettelse ... Ja, han hadde næret slike sjofle Antagelser, og hvem ville ikke det? Han hadde også fore­ stilt seg henne henslengt hele dagen, mens hun fråtset Søtsa­ ker, skysset beundrere ut gjennom forskjellige dører mens andre ble sluppet inn, og samtidig besvarte ekteskapelig mas gjennom Dører som forble lukket og stilte Bradley overfor ultimata og ekstravagante betingelser. Sjokolade. En Vogn med Seks Hes­ ter for å bli kjørt til sine Sydamer. En hel sesongs Opphold i Bath. Et Oppdrag utenlands for en Beundrer som var blitt ubekvem ... । Ikke alle Rovdyr er smale i Blikket. I Byen har noen av de mer hensynsløse Skjønnheter drevet det vidt maskert som storøyet Bytte. Et slikt grusomt Dådyr var Susannah. Hvis Bradley visste om dette, var det en Artikkel i hans sentimentale Tjeneste han lenge hadde samtykket til. Fraværet av ytterligere barn efter Miss Bradley var en hemme­ lig Tekst nektet Mason. Det sydet i ham, et Udyr i dårlige tider, luskende efter tegn, vendt mot enhver Duft samme hvor kontra­ diktorisk - eller, for et Udyr, lite udyraktig. Hun var hjemme i Chalford. Hadde hun nu sovet med Bradley igjen? Hadde hun Bradley i sitt Navn, men Mason i sitt Sinn? Drømte hun om Mason nu slik han en gang hadde drømt om henne? Var det Grynting på Hustaket? Skulle deres Baner, tenkte Mason motløst, ikke engang så meget som krysses - selv det kunne han ha slått seg til ro med - en lidenskapelig Time, bare én, derefter evig adskillelse, så gal hadde han vært efter Susannah Peach. Jeg var bare seksten, på din bryllupsdag, Jeg sto ved kirkegården med min sorg, Nu arbeider jeg for ham som tok deg med behag, Og ser deg hver dag hjemme i hans borg.

139

Noen ganger smiler du - noen ganger ei, Men meg ser du som oftest forbi, Stille som en Mølledam, tålmodig undrer jeg: Er det noe du gjerne ville si? Å, dagdrømmer du om meg, Pakker du om meg ved Kveld, Når han sover dypt ved din side, Gjør da dine Fingre deg vel? Hvordan kan Kjærlighet overvinne alt, Når Kjærlighet kan være så blind? og du har fått Bradley i ditt navn, Og Mason i ditt sinn ...

Da det er Masons tur til å sette opp Maskelynes Fødselsskjema, blir han uvanlig munter, feier gjennom beregningene og fyller ut siste Aspekt med en Schwung. «Der har vi det gamle Horo. Nu, la oss ta en titt, la oss det! Hum.» « Om jeg må få be, kun Måneaspektene, - spar meg for resten.» «Pøh. Overtro. Deres Måne er i Tyren, og danner en stor tri­ ade med Mars og Venus. Gratulerer med det, minsann. Ingen Kvadrater ... ingen Kvadrater? Bra.» Et Snøft. «De er Lykkens lille Kjæledegge. I tillegg abnormt mange triader og sekstiler - i enhver Kombinasjon - enda et løfte om Hell. Jupiter og Merkur i Deres Fødselstegn - Merkur er motgående, men så er Merkur alltid motgående, hva?» «Det dødbringende Datum\» roper Maskelyne. «Jeg lister meg ned navnløse gater til de uregistrerte Retorikk-Mesteres lokaler hvor alle slåss om å belære meg, likevel vedvarer min forban­ nelse, at Verden ikke kan forstå meg når jeg uttrykker meg. Mine brev blir ignorert, mine monografier forkastet. Merkur i motgå­ ende! Den lille, lettvinte Skøyeren som likevel oppveier alle disse Astrologiske Velsignelser!» «Unnskyld meg? Jeg er faktisk ikke sikker på at jeg —» «Ah! Nu er det Dem, til og med Dem, Mason! Hvilken nytte er det i Triader og Sekstiler, hvis Menneskelige Samtaler blir meg nektet? Flyv videre, flyv videre, du Fortredelighetens Dverg, - du hast triumferet!» Mason forstår at han, hvis han ønsker det, kan komme seg gjennom sitt Oppdrag på St. Helena ved å plage Maskelyne på

140

denne måten når som helst det måtte falle ham inn. Han forstår også hvor fort underholdningsverdien av det vil falme. «Vanlig­ vis,» føler han seg ikke desto mindre tilskyndet å antyde, «er en Budbringer som går* i motsatt retning, på vei tilbake, efter å ha levert sitt Budskap et andet sted.» Maskelyne rynker pannen og gir seg til å overveie dette. Neste dag, efter å ha røkt en stund i taushet: «Kanskje det er slik. Det forklarer en god del, ikke sant? Et Budskap som aldri nådde meg. Hva skal jeg gjøre med det - kaste bort den rest som gjenstår av mitt Livsløp i et forsøk på å finne ut hva det var?» «Ifølge dette Skjema,» råder Mason, «vil De finne det ut før eller senere. Avstå fra kamp, tillat Deres Liv å formidle det når det vil, mens i alt andet Bob er Deres Onkel. Eller i dette tilfellet, Svoger.»

14 Oppe på fjellkammen oppdager Mason at han tenker på Dixon om han har ankommet trygt til Kappstaden - og, om han er der, . hva han måtte gjøre i et spesielt øyeblikk, gitt timen på dagen eller natten og Været ukjent. «Våre daglige liv i samklang med fjerne Stjerner,» skriver han i et Brev til Dixon som han så bestemmer seg for ikke å sende («Et lite øyeblikk,» sier Pitt. «Så du det Dokumentet?» spør Plinius. «Flinke Gutter!» roper Onkel Ives og velsigner dem med hver sin Pistol. «Nei, nei, takk ikke meg, den eneste betingelsen er at dere bruker dem til noe fornuftig. Fremsynt investert kan den skaffe dere et pent lite Fond til den tid da dere er etablerte nok som Advokater til å trenge en vennligsinnet Dommer i ny og ne. Det beste ville selvfølgelig være om dere ble kompanjonger. Å kunne forvirre folk.» «Vår plan er faktisk,» sier Pitt, «at en av oss skal stikke av og foregi å føre et Liv som Døgenikt, mens den andre vier seg flittig til Jussen -» «- hvilket vil gjøre det enda mindre mulig å se forskjell på dere,» erklærer deres Tante Euphie.) Mason kan regne ut sånn omtrentlig når Dixon kan være på

141

Odden, i ferd med å observere Jupiter og dens Harem av måner, og når oppe i det Malayiske kvarter, i ferd med å inspisere sitt eget Harem. Han ser for seg Dixon lære å tilberede en Kari med appelsinblader, gjenoppdage FrikkadePen og øse den motbydelige Ketjap over det hele. I den tro at han har forlatt Kappstaden og lykkes i det uten å skotte over skulderen for å se hvilken Plutonsk kvinne som tross alt kunne ha fulgt efter - selv om ingen av dem er noens Euridike, vet han godt nok hvem er, eller ville vært om han var Orfeus nok til å bære en Melodi i et Sparin - fortsetter Mason å undre seg over hvordan Dixon har fått seg til å snu, og der­ efter, uforstyrrelig som en Østers å se til, bare vende tilbake, - tilbake til Jet, Greet, Els, Austra, Johanna, de blekfete Ansik­ ter, de Ovine Dunster, Trafikken til og fra Medisin-Skapet til alle døgnets tider, Hviskingen i Krokene, de aldri avsluttede Intri­ ger, - mens Slaveriets store Orm ruger sammenkveilet bak alle blikk. Intet tidspunkt på Urskivens Ring av Romertall er unntatt fra ekkoet av Opphissede Stemmer innenfor udekorerte Vegger. Pikene har kanskje plyndret sin Fars Snusbeholdning, vimser nu rundt, puffer og drømmer og snakker til ingen nytte ... Idet Dixon ankommer, har en mengde historier lenge vært i omløp. Byen foregir å være sjokkert. Gudstjenestene viser seg, så langt fra de Skjærsilder Johanna har ventet, livlige til slutt, med affekterte smil og stirring og blikk som unngår hverandre i full visshet om at alle kjenner alle andres hemmeligheter. Hun føler at hun endelig har fått adgang til det voksne liv i Kappstaden, selv om ingenting, merk det, all løping trapper opp og trapper ned og henging ut av vinduer til tross, virkelig har «skjedd» av det som regnes til slike saker - slik at hun også føler seg som en bedrager, hvilket ikke er uten sin egen sitring av skam overfor Menighe­ tens Ansikter. Innenfor Søndagens tradisjonsbundne nådeløshet vil denne mangeartede utfoldelse av søsterskap fortsette, inntil efter en stund en ny Batseba kommer i fokus. Cornelius, for sin del, har det ikke fullt så lett. Samme hvor han går, finner Dixon plutselig denne ustabile Smørdunken med den gale enden av en Elefantbørse veivende i retning av Dixon, som om Hollenderen har bestemt seg for å akseptere ham som en rimelig erstatning for Mason. Gjennom gatene, i den kraftige Sydosten, denne Vind som stjeler parykker, puster til flammene og fordreier dømmekraften, går jakten, idet Cornelius rett som 142

det er setter Gaffelstøtten i den blåsende grusen og med en ulm­ ende marinelunte, som han holder mellom Tennene, avfyrer en kjempemessig Nederlandsk ladning hvis Kule rikosjerer mellom takstenene, treffer drøye tre meter til side for målet og sender små Skred av røde fragmenter i gaten, vindavdriftsberegninger her ute er selvfølgelig mer basert på Følelser enn Videnskap. Han stopper opp og gir seg til å lade på nytt med løsnet hårbånd som så blåser bort med vinden, mens Dixon bykser videre, uvil­ lig til å tro at Hollenderen fremdeles kan føle seg så forsmådd at han ønsker å gå gjennom denne øvelsen en gang til, - inntil det neste store brak gjenlyder fra åssiden, idet det vepseaktige, sfæriske legeme denne gang får en vannmelon i en markedsbod i nærheten til å eksplodere og grønnsakhandleren til å kaste seg i sikkerhet. Idet Hollenderen, uten å forhaste seg, uforstyrrelig, antagelig sinnssyk, lader på nytt for enda et voldsomt angrep, denne gang i Musketoon-stil med en stor lyserød Håndfull av kuler, har Dixon fått nok, snur seg og løper mot ham. Det synes å være på tide. Idet han kommer nærmere, ser han det hvite hele veien rundt Vrooms iriser og vet, selv om det om et øyeblikk ikke kan spille noen rolle, at Hollenderen aldri har stått overfor et angripende dyr i hele sitt liv, før nu, ser det ut til, for han står som paralysert, slipper fra seg krutthornet og skriker: «Nei! Det er ventet av meg å gjøre dette!» Dixon tar våbenet forsiktig bort. «Mitt liv, for det fjolset Masons? Unnskyld meg, Posten, jeg har ikke fått min Gazette, - har det vært noen forandringer i Æreskodeksen som ingen har fortalt meg om?» «Dette gjelder ikke Ære, det gjelder Blod!» «Javel, og var De en Malayisk Fyr ville det ikke overraske meg, men eftersom De er en Hollandsk Fyr, vel, vel, dette her med å ’gå amok’ er ikke akkurat Deres stil, så ja, det var flink gutt ...» Dixon godsnakker med ham og får ham med seg i vin­ den, «på samme måte som vi ikke ser mange Malayer, gjør vi vel, stå rundt omkring i tresko, hm? mens de tetter hull i Diket med fingrene, slike ting, nei det gjør vi ikke, bare like rundt dette hjørnet nu så, bra - en liten Soupkie burde nettopp vært Ting-en ...?» «Soupkie,» gjentar Hollenderen nedslått og nikker. «Inn denne døren, Mynheer - der har vi ham - Abdul, du sønn av en sjø-kamel. Vi trenger en krukke av din Special reserve gin,

143

med de uvanlige urtene i. Er Nautch-pikene kommet ennu? Eh, vel, - vi vil være like der borte, i kroken ...» «Is. Is.» «Helt riktig, Cornelius - jeg kan kalle deg det, kan jeg ikke - Is, Abdul, for all del og kanskje to piper også?» Han skyver Cornelius inn på Vertshuset. «Min Yndlingskneipe, - World’s End.» De trekker inn i en mørk krok og fordyper seg de neste lange timene i en velluktende Skodde som gir den trøst Dixon ikke kan gi vedrørende visse detaljer i Vrooms huslige Bedrøvelse. Dixon er forbauset over dens dybde, skjønt det hele blir vanskelig å følge med i efter en stund. Ildstedet buldrer, over det blir Låret til et for Engelskmenn ukjent dyr langsomt dreid og grillet. En Filipinsk guitarist klimprer en sorgløs Suite av Sjømannsviser, hvor han ved slutten av hver enkelt smiler: «Ikke ferdig ennu! Kommer mer, Si?» Talglys drypper og slukner, mens andre ellers i Rommet blir tent. Vinden uler opp og ned smugene, Table Bay blir langsomt, men merkbart blåst sjøveien, Byen blir båret bort fra Kystlinjen i samme tempo, og som aftenen faller på, inn fra alt dette merkelige Vær, med hår og kostymer blåst og sammen­ filtret, iført avlagte klær fra tiden under Lovene om Luksusskatt, som Slavene som fikk dem enten straks solgte igjen eller ikke fikk seg til å gå med selv, i Ticklingburgs og Paduasilke, Flanell og Chalon, Brabantblonder og Strutsefjærhatter, kommer nu et Opptog av eiendommelig antrukne unge skapninger, hvorav de fleste later til å kjenne Dixon, - hver enkelt går og setter seg ved et bord fullt av Sjøfolk som de, efter en pipe eller en Drink, til slutt forlater med en sjømannsmessig Prise på slep. Filipineren klimp­ rer lidenskapelige mollstemte Erklæringer om Lengsel. Røken i Rommet, skjønt Hovedsakelig fra tobakk, inkluderer også røk fra Opium, Marihuana og Nellik, slik at enhver som kommer inn, må bli beruset bare ved å stå og trekke pusten. Dixon kom til landet med det forsett å renvaske Masons Navn for all Mistanke, om ikke overfor Byen, så overfor Cornelius, men på et vis har det ikke oppstått noen anledning til dette. «Nu vet jeg hva vi gjør,» foreslår Cornelius nu, alvorlig svimmel, «vi går til Company Lodge, hvor kvinnene er av alle raser, størrelser og spesialiteter. Vi bruker mitt medlemsskap for å komme inn, og De, det vil si Royal Society, vil så betale for det hele.» «Jeg er glad for å se Dem således tilbakevendt til det Hol-

144

lendere må regne som sunt Vett,» svarer Dixon, for hvem Sce­ nen foran dem har begynt å bryte sammen til et mylder av små Farveflekker, «og jeg vil selvfølgelig bare bli henrykt ...» Company Seraglio lukter av sandeltre og brennende Moskus. Det er vanskeligheter i Døren angående noen ubetalte kontingen­ ter ... Barometeret i ibenholtskassen på Veggen kan ikke avleses, Skriften er altfor intrikat, Tallene muligens efter et andet System enn det Arabiske. Det har ingen Kvikksølvsøyle, ingen bevegelig Viser. Likevel kan Trykket avleses av den Innviede, som er usyn­ lig til han blir eftersøkt ... Instrumentet henger over en fløyels Meridien fra Frankrike, nær et maleri av en nybygger til hest, et sted ute i Hottentott-land, med sin gamle glattløper på tvers i Sadelen, Fjellene mellom der og Hjemme alle grå, bortsett fra solnedgangen som fanger Toppene i et merkelig uttynnet Rødt. Og der. I Skyggene, nesten overmalt Enda en gang blir Dixons umistenksomme Hjerte overrasket. Det første menneske som kommer inn i Rommet er Austra, i sort Fløyelskjole og et halsbånd av lær hvorved hun blir ført i bånd av en liten uttrykksløs malayisk Nymfe. Det fremgår tydelig av Cornelius’ Lystne Blikk at Tablået er arrangert for Dixon. Det er tid nok for henne til å kjenne ham igjen og vite at han ikke vil hjelpe henne heller, før hun, uten å se seg tilbake, passerer inn i et andet Værelse for å fortsette dette slaveri innen Slaveri ... I det øyeblikk hun Forsvinner, vier han henne for første gang full Oppmerksomhet - skjønt hvem kunne ha unngått noe Overskudd fra Masons besettelse? selv med en Mason sjelden i stand til å kjede Dixon om Temaet, var Dixon som oftest ute for å tilfreds­ stille sitt mer almene Begjær efter hva som helst, og på heldige Dager alt Verden kunne oppvise for ham, øyeblikk for øyeblikk. Hadde han ikke vært under Beleiring av den altetende Appetitts smådjevler, kunne han og Mason da ha blitt Rivaler om hennes Oppmerksomhet? Slik står han og koper efter henne. «Kom ikke å si at vi ikke kan ha det Moro når vi må,» erklærer Cornelius og klasker Dixon på Skulderen. «Dette er vår Fornøyelsespark.» Imidlertid litt for Kirkeaktig for Dixon, - en hengivelse til rituale og tidspunkt, Rommet underbelyst, det lyset som finnes, Hvitt som Parykkpudder, strømmer fra rene hvite talglys som brenner rolig i den stille luften, og fra boller med røkelse i nær­ heten hvit Røk med den samme urokkelige Stigning. Cornelius, 145

nu i strålende Humør, viser ham hemmelige Pornoskoper, skjult av fantasirike romdekorasjoner, der Burgere i ro og mak kan grynte uttrykksfullt og spionere på hverandre i Aktiviteter som kan være elefantiske, fugleaktige, over på et blunk, varige som en Gudstjeneste, innesluttet i håpløst begjær, efter hevn mot, flukt fra en eller anden kvinne, et eller andet sted langs disse sagnom­ suste Og smertelige Company Lanes, sa en eller anden, en eller anden Kvinne ... Opium-Pikene oppholder seg i et eget rom. At stoffet røkes i en Pipe har uten videre gjort det populært blant de Hollandske Her­ rene. Sammen med Tobakk fremkaller det en svimlende Avmakt som det ville kreve mesteparten av en aftens konsum av brenne­ vin å oppnå, det gir løfter om store besparelser av tid og penger, en tanke som disse driftige handelsmenn finner besnærende. Før denne Overgivelse til Sløvhet, står imidlertid Vellyst på program­ met, plaskende utenfor ekteskapets av Kirken opptrukne grenser, såvel som på tvers av rasegrensene. Slavekvinner blir brakt hit fra alle steder på denne Hemisfære for å tjene som drømmeaktige, eftergivende skygger, Bad av Kjød mørkere enn det Hollandske, den farlig vakre Utdrivning av alt det disse hvite brødre, som søker et dypere Fellesskap, ikke har råd til å beherske, mens deres hustruer, om de i det hele tatt blir skjenket en tanke, forestilles å være hjemme, sukkende over sitt håndarbeid eller Bibelen. Kanonskuddet går klokken ni, i praksis blir dette portforbud drøyd så lenge som en time, men klokken ti må sjøfolkene, så lystige, unge og vørsløse med penger, være ute. Efter at de har gått, forløper en stille periode, en skyggelegging som prolongert forbi et visst punkt på Urskiven, begynner å vekke uro blant les filles, for de vet at deres Natt har begynt og hvem som kommer til dem nu og noe om hva som vil bli gjort med dem. Mange som har vært i Rom forbudt for de andre, kan fortelle at de innenfor disse har sett en Dør til minst ett Rom lenger inne som ikke må åpnes. Losjens Allerhelligste er derved, selv for dem som er ansatt der, et ikke-kartlagt område. Hva som helst kan befinne seg der. Kanskje mirakler fremdeles er mulig, både onde mirakler, slike som forekommer når eksesser av Mishandling blir transformert til Glede, ganske vanlig i denne Æra - og det motsatte, når ekses­ ser av Velvære i lengden fører til en Kval ikke mindre smertefull ved å være metafysisk - Gode Mirakler. Selv i et Statssamfunn, solfylt, geskjeftig og med ordnede forhold som Kappstaden, vil

146

Galskap, av årsaker som mystifiserer alle (noen legger skylden på Sydostvindene, idet de peker på nu legendariske eksempler på vanvidd i den tørre årstid, mens andre hvisker om magiske Skikker blant de Innfødte eller Malayene), nu og da komme på overraskende Visitt, og ta med til sitt Rike av Stemmer og Smerte selv et sinn i sin mest rosenrøde fylde av Forstand. Når de er altfor farlige til å streife fritt omkring, blir byens Galninger som Companiet blir holdt ansvarlig for, sperret inne i polstrede celler i Slaveleiren. Av og til vil die Herren for morskaps skyld eskor­ tere en særlig ulydig ansatt til en celle for Gale, dytte henne inn og låse døren. Ved siden av hver celle er det et Titterom hvorfra herrene da gjennom en vegg av Glass, kamuflert som et stort Speil, kan observere det ofte aldeles usannsynlige Rencontre. De Gale er av alle raser, kondisjon og grader av Lidelse, fra harmløse vrangforestillinger til det hjerteløst morderiske. Noen av dem hater kvinner, noen begjærer dem, noen kjenner hat og begjær som bare mindre aspekter av en større Oseanfølelse, hvori, kan de som overlever fortelle, det utvilsomt er best ikke å bli inklu­ dert. Atter andre overlever ikke. Når die Herren ikke kan sende Levningene tilbake til deres landsbyer, kvitter de seg med dem i sjøen, slik at Sjakalene ikke kan få tak i dem. Det som til nu bare har vært gjenstand for rykter, er et rom på ni ganger syv fot og fem tommer, som med hollandsk sparsommelighet er redusert til en fjerdedels kopi av en celle i Fort William, Calcutta, hvor 146 europeere ble tvunget til å oppholde seg natten mellom 20. - 21. Juni 1756. Det består langs kom­ paniets nervebaner en grusom enkel nærhet til det «Sorte Hulls Natt», et historiens Nullpunkt, regnet hvorfra alle de følgende Undere - Quebec, Dr. Halleys komet, Slaget ved Quiberon Bay, og selvfølgelig også Venuspassasjen, - kom til å passere flyktige som Opium-drømmer og spille mindre rolle ... Å finne det Sorte Hull på en meny for Erotiske Scenariet overrasker ingen i denne spesielle del av Verden. Beboere, besøkende, endog noen få Sjøfolk med finere følelsesliv har benyttet enhver anledning til å komme igjen for å bli drevet av yndefulle Losje-Nymfer i indigo Dhotis og Turbaner som, mens de svinger søte små blinkende krumsabler, befaler sine nakne «Fanger» å presse seg sammen tettere og tettere i en modellstor celle med så mange Slaver - som skal forestille Europeere - som trengs for å fylle opp til det antall personer, beregnet til seksogtredve, best egnet til å gi besøkende

147

en autentisk Opplevelse av hva det Sorte Hulls Erfaring i Calcutta var. «Hvis man ikke ønsker å lide Skrekk direkte,» kommenterer Pastoren i sin dagbok, «kan man enten transcendere den åndelig, eller erotisere den kjødelig - derav sex-Entreprenørenes resonne­ ment om at kombinasjonen av Ekvatorialsk hete, svette og frem­ mede menneskers kjød i tvungen intimitet kan være Lystbetonet - at derfor en dramatisk nærming til død under slike omstendig­ heter også kunne være lystbetonet, med all sprellingen sammen i et Ormebol av Lemmer og Åpninger og peniser, immobilisert i en sammensnøring med andre tilsvarende bundne kropper, innsmurt med en glinsende blanding av deres egne porsjoner svette, piss og avføring, med ingenting andet å puste inn enn hverandres utånding, på vei mot en eneste langsom varm Eksplosjon ...» (Skjønt han leser selvfølgelig ingenting av dette høyt, - velger heller å skumlese fremover til Moralen.) «Bak vår offentlige reaksjon på Hendelsen, raseriet og Med­ lidenheten og hva vi ellers må tåle, hvilket urørbart Bunnfall? Et mindre antall mennesker fortsetter med å fortelle et langt større antall hva de skal gjøre med sine dyrebare Liv - i disse Mas­ sene tillater alle unntatt noen få dem å gjøre det. Britene i India oppmuntrer den myldrende befolkningen de styrer til å myldre så meget de lyster, mens de tar landet for seg selv, og derefter begrenser de deler av det som Folk kan tillates å myldre på. Og allikevel hør Ropet: Å Herre, når selv en liten Metafor av denne kontinentale Tvang blir praktisert i Revers, slik den ble i det gamle Sorte Hull i Calcutta. ’Metafor!’ roper du, - ’Sir, ett hundre og tyve liv gikk tapt!’ Jeg svarer: 'Britiske liv. Hva tror du Døden høster av Indiske liv i løpet av en natt, bare i Calcutta? - og ikke bare den ene Natten, men hver Natt, i Gater som mange ikke engang kunne fortelle deg hvordan du finner, - Gate efter desperate Gate, til Røken av Likbålene fører alt over i det Usynlige, går det usynlig for seg. Alt dette passer Kompaniet storartet, og Hans Majestets Regjering med, hvilken Andel den enn har forhandlet seg til.’» Cornelius er forsvunnet inn i Villdyrrommet. «En særegen Afrikander Smak,» tar han seg tid til å råde Dixon, «det er ikke sikkert De vil like det!» En slank mørk Arm, full av Armringer, dukker opp i Døråpningen, og en øvet Hånd fjerner hans Hatt. «La oss gå, Simba.» 148

Dixon har fått det for seg å rusle rundt i Lokalene, finne en hemmelig Tunnel til Slottet og lete efter Austra, skjønt hva han så vil gjøre, står mindre klart for ham. Han kommer ikke lenger enn til stedets lille Bardisk, hvor han, over et krus av det de på disse Kanter behager å kalle «01», møter hvem andre enn Politi­ agent Bonk, iført en slåbrok av rød fløyel prydet med,gulltresser, sterkt svettende i et forsøk på å bli Drukken på Kapp-Madeira. «De er tilbake? Når kom De?» «Deres Geskjeft visste ikke om det?» «Jeg er ferdig med det der. Jeg er Bonde nu. Dette er min siste aften i Kappstaden, skjønt jeg kunne ha blitt her som en Fri Burger. I morgen setter jeg Familien på en Oksevogn og legger i vei Nordover. Kanskje over Fjellene. Utenfor Kompaniets rekke­ vidde, det som ønsker Kontroll over hvert øyeblikk av hvert eneste Liv her. Jeg kunne ikke arbeide for dem lenger. Fjellene lokker, og det enorme Hottentott-land bakenfor ... Og til slutt, vet De hva, hendte det noe merkelig. Jo mer Kompaniet anstrengte seg - Undersøkelser midt på Natten, beslagleggelse av eiendom - jo mer følte Bøndene inne i landet seg presset til å flytte Nordover, bort fra Borgen. De kaltp det «Trekking» og seg selv «Trekkere». Det jobben krevde av meg - alene omfanget av Overvåking de ønsket - var uoverkommelig. Inspektørene satte hver uke opp nyere og stadig mindre realistiske Kvoter. Det ble ikke tid til noe som helst. Der ute ligger grønne bølgende Mil med jordbruks­ land og Beiteområder, Buskmenn stort sett medgjørlige, blir jeg forsikret, Vilt overalt, og det beste ved det hele, ikke flere ordrer fra Kompaniet å adlyde.» , «Det er et tappert Vågestykke ...? Lykke til.» «Jeg er trygg på det meste av det, det eneste som volder meg en smule Uro, - har De noe imot at vi, - det vil si, om De ikke er opptatt med noe andet —» «Det ser ut til at alle andre klarer å more seg uten meg.» «Jeg kan avfyre et gevær når jeg står stille, forstår De, -- det er Skyting og Lading til Hest som bekymrer meg. Jeg vet ikke hvordan jeg skal gjøre det, og de sier at det ikke nytter å dra dit ut hvis man ikke kan det. Nu hadde jeg tenkt meg en Oortman, men så hørte jeg at nei, de er for tunge, for meget krutt å bære med seg, man vil ha bedre nytte av en Bobbejaanboud, man set­ ter kolben i bakken og toppladet fra Sadelen, og har man dår­ lig tid, ja så slår man ganske enkelt i Bakken med Kolben, og

149

kruttet kommer ut av det overdimensjonerte Tennhullet og opp i Fengpannen, - men så tenkte jeg, enn om jeg valgte en Oortman allikevel, og så forstørret Hullet selv ...» Dixon vender tilbake til det Vroomske hus ved daggry, nesten bærende på en like, skjønt kanskje ikke likedan, utkjørt Cor­ nelius. Alle har stått opp. Døtrene springer omkring og skjeler til Dixon med stjålne blikk. Det som fortryllet Mason ved disse Pikene, kommer Dixon med en viss bestyrtelse til å innse, er deres beredskap til å søke Skyggen, unngå lyset, tro på det som hjemsøker disse kyster like til Atomet - gjenferd overalt, Slaver, Hottentotter drevet i eksil, dyr ubarmhjertig Ville, et Reservoar av Synd, hvis Vekt, i likhet med atmosfærens, blir båret ube­ merket fra dag til dag, oppmerksommet bare ved omgang med Vacuum - en Fremmed i Byen, en offentlig forrykt Malay, en time i Klubben - hvori dets Innhold kunne styrte med en Turbulens til kjennskap og forundring for alle. Vroom-pikene og deres med­ søstre i hele byen er Døtre av Verdens Ende, som smiler mer enn de burde, kvidrer om nødvendig, årvåkne for om hvert øyeblikk av den lange Dag like sannsynlig som den neste skulle by på en mulighet for Ruin. I sine Drømmer vender de alltid tilbake til Fengsler av Sten, til Porter med Segl det er Døden å bryte, eimen av sæpe og Toalettbøtter, Stillheten i visse Korridorer, den ube­ stridelige Kjærlighet til en Tyrann, Gult Lys fra usette Vaktfakler som blafrer mot Muren, og uventet, idet man runder et spesielt Hjørne, Kvarttimeslagene fra den høye Klokke der Hjemme. En efter en har pikene vokst opp i den tro at Vroom-klokken, den lange kasse av et arvegods medført fra Holland, var et le­ vende Vesen, med bevissthet om seg selv, og om dem også, med sitt Ansikt med hette, sine hjerteslag, vesenet til en høytidelig Budbringer. Den står langt inne i Huset, i en korridor mellom Forsiden og Baksiden - de to Verdener - vitne til alt som frem­ kommer innen hørevidde for sin bare ene Viser og to Klokker, en Stor og en Liten, til Timeslagene og Kvarttimeslagene. De kaller den ’Boet’, - det tradisjonelle navnet her for en eldre Bror. Da Mason og Dixon ankom med Ellicott-klokken, formodet pikene at den var en Reiseledsager til Engelskmennene. Senere, da Dixon vendte tilbake med en anden Klokke, Mr. Sheltons, var det bare Greet som la merke til det. «Vær forsiktig,» tar hun ham til siden og hvisker. «De tror Charles og De har noe med Lengdegraden å gjøre. Efter at De dro, begynte de å tro at Royal

150

Societys Clock, som De hadde med Dem, var i stand til å vise Feilfri Tid til Sjøs, - en Britisk Statshemmelighet, vi er tilbøyelige til å tro hva som helst her. Det Ostindiske Kompani er i ferd med å forære to fantastiske Klokker i Gull besatt med Diamanter, med bittesmå Urverksfugler og slike ting, til Keiseren av Kina. Det vil være langt klokere av Dem å skjule denne nye Klokken og late som De er kommet tilbake ... av en anden grunn.» «Passasjen er overstått, Vesla, det som gjenstår er å finne Klokkens Gang, og - eh, javisst, Greet, selve begrepet.» «De vet alle at jeg er her inne sammen med Dem.» Hun griper de to endene av Snørelivet sitt og river det opp. En ung Barm kommer til syne, blek og rosa. «Var det De som gjorde det? Skal jeg rope ut at det var De som gjorde det? Eller var det Sømmen som røk av seg selv, noe som kan skje med ethvert Snøreliv, egentlig?» «Det var du som gjorde det, Vesla.» «De vil ikke tro det.» «Det sier de kanskje. Men de kjenner deg.» «Brutale Albion, De gjør det vanskelig for meg å elske Dem.» Hun presser sammen noen få skjulte hekter, og Kjolelivet er igjen helt. «Mr. Mason var aldri så kold.» «Mr. Mason er naturlig hengiven. Selv om han tilsynelatende ikke vet hva som er foran og bak på en Kvinne, så tenker han ikke på noe andet når han har et ledig øyeblikk til å tenke. Ville du angi meg til Company Castle i så fall?» «Vær forsiktig.» Men nede på Borgen står man overfor et Dilemma. Det skyl­ ler for tiden en uventet bølge av Begeistring for Klokker med to visere over Hollenderne, både her og hjemme i Holland. Snart vil noen, under et forhør, ønske å notere nøyaktig tid for når hvert spørsmål blir stilt, eller hver handling blir utført, efter en klokke med to visere. Ikke fordi noen noensinde vil kontrollere det, men kanskje for å skremme subjektet med den mest avan­ serte mekaniske Innretning for sin tid, sikkert fordi Nøyaktighet på Minuttet nu er mulig, og det er plass i Protokollen for inn­ føring av Minutter. Enhver ny Klokke i deres Distrikt berettiger således til Respekt. Ord har imidlertid omsider nådd dem om Dixons forbindelse med Christopher Le Maire. Man formoder, uten Refleksjon, at Jesuitten må tilhøre en gren av de Nederlandske Le Maires, med

151

den berømte Jacob, sjøfarer og oppdagelsesreisende i Sydhavet, og Isaac, Det Ostindiske Kompanis Direktør og spekulant, beryktet for å ha introdusert for den Nederlandske Fondsbørs den skikk å handle med Aksjer man i virkeligheten ikke eide. Og Presten underviser jo for tiden i Flandern, er det ikke så? Følgelig får Dixons Mappe Gul Etikett, hvilket betyr «Forsiktig - kan ha farlige forbindelser,» noe som tillater ham å fortsette som før i Kappstaden, løpende med enhver vind som bringer fryd til San­ sene, mens de Kirke-Tro turer, Slaver konspirerer for sin Frihet og Funksjonærer flykter fra Borgen og setter kurs for åpent Land.

15 Mason, overbevist om at han er sendt ut på en Pilegrimsreise av Krefter det for tiden ligger utenfor hans rekkevidde å nå frem til - en Stasjon på Korsets vei er hans foretrukne Talefigur - finner meget å Gruble over ved Maskelynes insistering på å flytte over til den anden side av Øen, fra avstengthet til åpenhet, fra Le til Lovart for en uopphørlig og ille omtalt Vind. '«Fjellenes Tiltrek­ ningskraft,» jamrer Maskelyne, mens The Moon sakte blir til en Sovesal rundt ham, «ifølge Newton kan disse Toppene romme Masse nok til å påvirke våre Loddsnorer og med det forvrenge våre Zenit-Obs. Vi bør derfor gjenta disse Obs på den anden side av Øen og ta Middelverdien mellom dem.» «Den anden side», - det gir Mason Frysninger. Hvis Kapp det gode Håp er en parabel om Slaveri og Fri Vilje som han innbiller seg at han nesten, men ikke helt forstår, hva så med denne Translokasjon? At Maskelynes Besatthet av alt Loddsno­ rer henhørende kan være en faktor i forandringen, vil ikke bli tydeliggjort før det er for sent. Dager i trekk snakker nu Maske­ lyne om lite andet enn den feilaktige Opphengning på det Sissonske Instrument. «Min karriere, mitt Liv, - henger fra den fordømte Pinnen!» Han gir seg til å antaste fremmede på The Moon og siden på andre kroer, utsetter dem for lange trettende foredrag som i svimeslående detalj beskriver funksjonsfeilen og hva han har gitt beskjed om å få gjort for å korrigere den og hvordan andre har eller ikke har føyd seg efter dette, - en his­ torie uten løft eller svev (unntatt for Loddsnoren, der den, som

152

viser seg å være feil, henger på sin Løkke og den igjen på sin Pinne). «Hvordan likte Waddington seg der borte?» spør Mason. «Han ville ikke dit. Ikke på så meget som en Dagstur til Sandy Bay engang. ’Jeg vet hvordan Landet ligger,’ sa han om og om igjen. ’Jeg har sett dem komme til Byen fra Lovart, jeg ser hva Vinden gjør med dem, det er ingen tilstand jeg har lyst til å hensette meg i,’ var hans måte å uttrykke det på.» «Det lyder ikke særlig fristende for meg heller,» tilstår Mason. «Men å utelukke Feil når det er mulig, - det er som å snu Instrumentet, ikke sant? En Forpliktelse som det ikke er lett å forsømme.» «Ah, Forsømmelse. Ah, Samvittighet.» Flankert av D-ls Garden og Gates of Chaos, behersker Sel­ skapets Fort ved Sandy Bay den ugjestmilde, lysende turkise Innbuktning av Kysten som representerer det nivå av Dristighet John Company en vakker dag forventer av sin ideelle Motstander det stille Lovart-motstykke til det store Fort i James’s Town, der det alltid er et ståk av vaktposter og Martialsk Musikk, mens denne virker forlatt - ingen Flagg, uperforerte Murer liksom sammentrukket mot Vinden. Disiplinen her, skjønt Militær av navn, er i virkeligheten basert på Skuespilleri, Overtro, dødelig Hat og unaturlig Kjærlighet, i en høytidelig blanding passende den uopp­ hørlige Vind, selve Planetens første Stemme - den rene Hvirvel ennu ikke modulert. Kanonskuddet her går ved Solnedgang og blir siktet rett mot Vinden som for å drive tilbake et Anfall. For mange år tilbake opprettet Soldatene forskjellige Selvmordsbanker og Galskapstotalisatorer som nu er blitt en Tradisjon, hvortil man kan innnbetale så lite som en sixpence - mer anselige Beløp går til Veddemål på si, og Enkenes Prosentandel er alltid gjen­ stand for forhandlinger - og derved konverteres denne Vind til rede Penger som andre ville konvertere den til et Dreiemoment for en Møllesten. Formuer som sikkert kan måle seg med mangen Nabobs blir samlet, satset og tapt i løpet av en kveld. «Vi er den Globale Handels Gjøren og Laden i miniatyr!» roper Avdelingens Sårlege som bestreber seg på aldri å røre seg for langt bort fra de innerste rom på Fortet, der Vinden minst kan knuge ham, og er omhyggelig med å inkludere den i sin daglige Bønn, som om den var en Guddom i seg selv, uendelig i sine Behov, umettelig i sine Krav ...

153

Da de endelig balanserer ute på den ytterste Klippen, med den evinnelige Sydosten blåsende mot seg for fullt, sier Mason, vel vitende om at han ikke kan bli hørt: «Vel, - Waddington hadde kanskje et poeng der.» Maskelyne henter ikke desto mindre hans Mening fra Vinden og svarer senere, innendørs i Sandy Bay: «Det er ikke noe for enhver smak dette. Det blir sagt at de som lærer seg å utholde det, blir mirakuløst Omskapte.» «Å, javisst, denne Bonden som i går kveld løp rundt og bjeffet og bet Vertens Kone - meget underholdende, Sir - men på denne Kyst er de kanskje bare gale og trives like lite i James’s Town, hvor Edruelighet er nødvendig for Handelen, som Menneskene der ville trives på Vindsiden, hvor en årvåken Dårskap tør være det eneste Forsvar overfor en så nådeløs Utsatthet som denne, - to forskjellige folkeslag, i en tilstand av gjensidig mistillit, innen­ for et par Mils Avstand, og Vinden som aldri løyer, som om den skulle bidra til å akkumulere enda en Feilkilde på Øen som det må korrigeres for. Som hvis den ble oppdaget, kanskje ville bli like feiret som Lysets Aberrasjon.» Maskelyne rødmer sterkt og synes å skifte Tema. «Jeg var ute på Klippene i dag og møtte tilfeldigvis en av Sol­ datene her. Tysk fyr. Dieter. Viste seg å være i litt av en klemme. Vervet seg i uvitenhet om at et sted som dette kunne eksistere.» «Og nu vil han bort,» foreslår Mason. «Ikke desto mindre et merkelig gripende Tilfelle. Jeg kan ikke forklare det. Han lot til å kjenne meg. Eller jeg ham. Hadde De vært der, -» «Han virket kanskje som om han kjente meg også?» «Er jeg så uforsiktig? Deres Insinuasjon er ikke ny for meg, - allikevel, han har ikke bedt om penger. Og det som betyr noe er at han kjenner til min forbindelse med Clive.» «Åh, du verden. Hvordan skjedde det?» «Jeg fortalte ham det.» «Åh.» «Han var helt fortvilet og bare et Skritt eller to fra Avgrun­ nens Rand. 'Ingen kan hjelpe meg,’ gråt han, ’ikke Friedrich av Prøyssen, ikke Georg av England, heller ikke den store Lord Clive personlig,’ og så videre, - og eftersom jeg var den eneste innen hørevidde som kunne si: ’Nuvel, faktisk, når det gjelder Clive, forstår De, -’ Hva ville De ha gjort?» «Var jeg i posisjon til å kunne tilby Publikum Clives Hjelp?

154

Neimen om jeg vet, Maskelyne. Først og fremst avgjøre hvor mange prosenter det var rimelig å ta, tror jeg ...» Tyskeren hadde stått der, i det sene Solskinn, med Øyne enorme og magnetiske, og fiksert Astronomen der han sto, med Havet brølende under dem, og i Vinden som brakte med seg Halsbind, Tørklær, Hårpiskbånd, alt i oppløsning og flagrende som like meget sladder. «Kan De ... virkelig hjelpe?» «Jeg har bodd borte i James’s Town,» Maskelyne prøver respektfullt å snakke rolig. «Dette er første gang jeg har tilbragt mer enn én Dag her, - allikevel finner jeg allerede at Vinden har sin Virkning, på mine Nerver. Får meg til å forestille meg ting som kanskje ikke er slik? Har De merket det?» «Vinden eier denne 0,» informerte Dieter ham. «For et umå­ telig Hovmod, å ha en Forlegning her. Hvem ville finne på å gå til invasjon på denne dødbringende Kyst? Hvis de overlevde land­ gangen på en Strand i Le, måtte de ta seg inn i landet i løpet av en dag. Når de er kommet opp i Fjellene, er de nødt til å krysse hele Purgatory-vidden, før de kan begynne nedstigningen til James’s Town... Er Hollenderne så gale? grådige, tapt for verden? Fransk­ mennene? For bare to år siden la tre av deres krigsskip seg til der ute, lå opp mot vinden, absolutt midt i Kompaniets fartsled, lik landsbyidioter som håper på å få slåss. Det lyktes dem å avskjære og forfølge fire av Kompaniets Kina-skip, som til slutt greide å unnslippe til Syd-Amerika og fant tilflukt i Bay of All Saints. Vi var vitner til det hele, som vi hadde vært hver dag, dag og natt. Seilene, Signalene i Kikkerten ... vi bannet til skikkelser i Mør­ ket som krøp i land i det fryktelige Måneskinn ... og hva venter Deres Vertskap borte i James’s Fort å se komme ned og ut av sin Kløft? Hvilken siste demaskerbar fiende? Når noen en natt, av gammel vane ser opp mot Vaktbålet oppe på Fjellkammen og finner det helt sort der som på Dommedag. - Nedrent? Er alle blitt gale og ganske enkelt gått sin vei? Hvor lang tid er det gått siden det, og hvor megen tid har vi på oss i Byen? Kompaniet lovet reise, opplevelser, mørkhudede Jomfruer, og en vakker dag, Nawabheit ... Et Silketeppe som åpner seg mot selve Livet! Hvem ville vel ikke latt seg overtale? Så jeg vervet meg, og før jeg rakk å trekke pusten, ble jeg utplassert her, på Vindsiden av St. Helena, Gud som haver forlatt oss ... Vi er ånde­ lig syke her, depraverte. De er Clive av Indias Svoger. Et ord fra Dem ville sette meg fri.»

155

«Nuvel, jeg er det, jeg har ikke så stor innflytelse i Kompa­ niet ... og Clive har ikke før ganske nylig vendt tilbake til England, mens jeg,» han trakk på skuldrene, «er her. Antar jeg.» «Og Shuja-ud-Daula, Nabob Waziren av Oudh - er der ute, - med en Hær. Bengal, Sir, er en Kruttønne som kan gå i luften når som helst, - ikke det rette øyeblikk for Deres Schwager å være i England, når kanskje for sent det allerede blir.» «Eftersom hans fiender blant sine egne,» antok Maskelyne, «er like uforbederlige som enhver Hindu Intrigemaker, og Leadenhall Street ikke er enklere å ha med å gjøre enn Bagh Bazaar, blir England for ham en Slagmark som han må forholde seg til. Siden valget av Court of Directors har han vært låst fast i en kamp med Mr. Sullivan om Kompaniets Sjel. Jeg er ikke sikker på hvor megen velvilje han kan kreve akkurat nu, selv av den dimensjon De antyder.» «Sobald das Geld in Kasten klingt,» resiterte Dieter, under sukk, «Die Seelee aus dem Fegefeuer springt.» Senere, i samtale med Mason: «Selv om det ikke er noen vei bort fra dette stedet for meg, med Omløpsbanens logikk, Newtons og Keplers lover som stengsel, - kunne jeg likevel løskjøpe i det minste én Sjel fra denne forskrekkelige Vind, Tvangsutskrivningspengene ville ikke bli savnet.» «De sa han ikke ba om noen.» «Ikke han. Kompaniet. Slik at blir de betalt de tyve pundene de betalte ham for å verve seg, spiller det liten rolle hvem som avløser ham.» Mener Maskelyne noe mer, når han snakker om «Vinden»? Kan det være han tenker på sine egne forpliktelser overfor Det ostindiske Kompani og usannsynligheten for at noen noensinde vil kjøpe ham fri? «Vi kan seile med Vinden,» sa han en gang, «med samme hastighet, følge den i alle dens skiftninger, - eller vi kan ligge stille og føle dens fulle virkelige Kurs og Fart på oss, med alle finere Bevegelser tapt i den Enkelthet.» Episoden med den Tyske Soldaten virker i Maskelynes liv som St. Helena selv, den synlige og avrevne Rest av en usett Sub-Historie. Ingenting av det Maskelyne sier om det forklarer helt den Makt over hans Følelser som Dieter utøver. «De vil betale pengene selv?» Mason prøver bare å være hjelpsom. «Jeg kan ikke gå til Clive, kan jeg vel. Ikke med dette.» 156

Mason er nesten nok bragt ut av fatning av Vinden til å spørre: «Med hva vil De da gå til ham?» En siste følelse av fornuft hindrer ham, for hvor kunne Dis­ kusjonen komme til å gå? «Hva ønsker De i verden? Står det i Clives Makt å gi Dem noe? Hvor passende er det i Omfang, for en Svoger. Hva vil De da til gjengjeld skylde ham?» Ingen av disse ordene trenger noensinde å bli sagt, skjønt gitt Vinden og dens evner til forvandlinger, finnes det ingen garan­ tier for at de ikke vil bli det. Men hvis Mason bare forblir taus, holder fast ved Vettet og sin Rumpe fri for Vind, hvem vet om ikke en dag når også dette er over, hjemme i England igjen, blant Kollonader, Speil, Uniformer og Ballkjoler, Medaljer og Ordener, Halskjeder og Brosjer som stråler - og til Applaus fra det Filoso­ fiske Europa, - Lord Clive vil dukke opp, diskret medbringende en relieffpreget Konvolutt: «Sir, De er blitt meget varmt Anbefalt av min kjære Svoger for i høy grad å ha bragt ham tilbake til Fornuft, efter at hans prolongerte Opphold på St. Helena hadde redusert den en smule.. Skrekkelig Stasjon, - et skikkelig Vulkanutbrudd, det ville ha løst det hele ... Men,i - som jeg sa, jeg behøver ikke fortelle Dem at Nevils Forstand er viktig for meg, som jeg er sikker på at den også må være for Lady Clive. Jeg skulle ønske jeg visste en bedre måte å uttrykke ...» Men, akk, å være Clive av India hjelper ikke. Idet den stive kremaktige Gjenstanden nærmer seg Masons hånd : «Til bevaring av Astronomiens Fremtid i Britannia ...» I samme øyeblikk som den første Utvendige Kontakt, før han stikker Gaven i en Jakkelomme, blir dermed all Ære Mason kunne fått på Stedet, drenert bort, slik som endog hans egne Dagdrømmer vender seg mot ham, blant dem én som tilla­ ter Clive å Salve Maskelyne, liksom på et særlig smakløst Maleri beregnet på å henge i Greenwich-Observatoriet. «Det har sine Snev av Overdrivelse,» vil Maskelyne innrømme, «særlig Clives Uniform, og en eller to av de medvirkende Dignitærers Hatter, men se hvordan han har drapert meg -» Mason vender tilbake fra disse Digresjonene, nedslått kommer han ihu, som enhver moralsk Akrobat, at når Mord er for ubekvemt, må Selvoppofrelse duge - selv om det ikke er mulig for ham å forestille seg Maskelyne som flammende nok til noe stort, eller endog raskt, brennoffer - det ville bli en Langsom Grilling, over flere År, som ventet den som måtte komme vinglende i hans vei. Lystig, idet 157

han hvisker frem for seg: «Dette er naturligvis bare Romantikk,» hengir Mason seg så til Drømmerier, stadig mer detaljerte, om en Maskelyne rammet av Uhell, blant dem mange av Vertikal Natur. Og her er det, på Lo Side, hvor intet skip noensinde kommer fri­ villig inn, at hun innleder sine besøk. På et eller andet tidspunkt innser Mason at han har hørt hennes stemme, tydelig, fri for all innblanding ... Det er efter to år og mer. Rebekah som med sin taushet som levende kunne drive ham til raseri, har nu, innhyllet i det som skulle være gravens taushet, begynt å snakke til ham som om hun endelig er fri til å gjøre det, si alt hun ikke engang kunne ha hvisket i Greenwich, ikke med himlene så nær, med Guds netthendte knep så til skue. Han prøver å spøke med seg selv. Skal ikke dette være For­ nuftens Tidsalder? I denne rene fakta verdens kalde lys å tro at Rebekah går igjen for ham, er å skli, å rave med massene, inn i selve den Sminkede Italienske Horens favntak og fylle luften med kvelende røkelse og se den strålende Guddom bli borte i tåken for alltid. Men hvis Fornuft også kan være Tillatelse til endelig å tro på vitnesbyrd fra våre Jordiske Sander, hvorfor kan han da ikke innrømme henne en slags Gjenoppstandelse? - Å fornekte henne, noe så grusomt! Og allikevel kan hun komme til ham hvor som helst. Han for­ står snart at hun må komme, at noe er viktig nok til å risikere å skremme ham for meget, drive ham lenger bort fra Verden enn han allerede er kommet. Hun kan velge en sti, og for alle andre Skjult som en Skygge, vente på ham. Hun kan vente, nu. Er dette hennes kompensasjon for de mange ganger han unnlot å stille opp for henne mens hun levde, - nu må han gå igjennom det og ikke gå glipp av ett ord? At disse permisjoner fra døden er kortvarige, gir ham ingen trøst. En gang, lenge før daggry, oppfordret til det, han kan knapt si hvordan, står Mason opp fra sin køye - Maskelyne i den anden ende av skuret snorker i en miasme av vinstank og en Obs Dress lappet sammen av lokale kilder hvis farver i halvmørket er barmhjertig fordunklet - går ut i Vinden, finner seg vei over Støvelslitende Sten opp til fjellkammen og ned på flaten til en rui­ nert ibenholtskog. Her, mellom tåkeflekker og eldgammelt sort tømmeravfall polert av Vinden, antaster hun ham skjelven i sin 158

Frakk. Havet slår forbi den vesle tilfeldige 0. «Jeg kan ikke la Maskelyne finne meg her ute.» «Jeg tenkte at du savnet meg,» svarer hun med sin egen uforandrede stemme. Jesus. Måneskinnet insisterer på at hun er der. Hennes øyne har brutt over i hvitt og blitt spisse i ytterkantene, hennes ører er bakoverlagte som på en katt. «Hva driver du med her, Charlie? Hva slags sted er dette?» Han forteller. For første gang siden Seahorse er han igjen redd. «På grunn av avstanden til en Stjerne? Din kollega var alene her i mange Måneder. Han klarte det. Hvorfor blir du?» «Jorden er nu nesten en omløpsdiameters avstand fra der den var, Arbeidet krever to, - og jeg må gjøre som andre bestemmer.» «Vent med det til du kommer over hit, Hengehode.» «Du sikter til ...» han hvirvler en hånd mot henne, fra topp til tå usikker på hvordan, eller hvorvidt han skal bringe Døden, eller det å ha dødd, på bane. Hun nikker, smilet hennes er, så langt, ikke grusomt. Å fortelle det til Maskelyne kommer ikke på tale, - Mason tror han før eller senere ville bruke det til skade for noen. Men når omsider Dixon kommer opp Sea-Steps i James’s Town, vil Mason gripe ham i armen og rive ham med til sin stamkro, The Ruin’d Officer, for å si det til ham så snart han kan. «Så har Hun kommet til meg siden ... hun kom i går kveld.» De sitter med to glass Cape Constantia foran seg, men drikker ikke. «Å, jaså ...?» Halstarrig, het i ansiktet: «Fordømme meg, hun var her. Var det ikke hennes Sjel? Hva var det da? Minner er så altomfattende. Drøm røper seg før eller siden. Hvis en Skuespiller eller et malt Portrett kan forestille en Personlighet som ikke lenger lever, kan det da ikke også finnes andre Modaliteter for Fremtreden? Nei, ikke spor av Fornuft i det. - For å si det som det er, jeg har alltid ventet å møte henne igjen.» Nikker som for å bekrefte det. Han fortsetter, skjønt uten en lyd: - Det er et Landskap i mine Tanker, befolket med hyggelige Mennesker, avbildet i et Romantisk sceneri, Søyler og Bueganger i ruiner, ceder og Bar­ lind, skyggelagte Bekker og enger bugnende av markblomster, - de samles der, tumler seg ... og hver gang, et eller andet sted, helt overraskende går Rebekah, alltid på avstand, men det er pokker ta meg henne, og et øyeblikk passerer der vi

159

begge har gjenkjent hverandre, - jeg mister pusten, jeg blir til Marmor «Å, Dixon. Jeg er redd.» Dixon, forsiktig, holder igjen så godt han kan, rekker ut en arm og legger hånden på Masons skulder. Masons føtter forblir rolige. «Så,» idet han smiler for seg selv over tåpeligheten ved dette, ved alt, «hva skal jeg gjøre?» «Komme deg videre,» svarer Dixon. «Lettvint råd å gi, - så ofte som jeg har gjort det ...» «Enda lettere å ta, min Venn, - for det er ikke noe alternativ.» «Tror du på det du sier? Hvordan har Komme Deg Videre virket for deg, hva? Du forventer jeg skal leve i den evige Nutid, som en Hindu? Storartet - min egen Guru, alltid til stede med et klokt svar. Si meg da, - enn om jeg ikke så lett bare kan slippe henne? Enn om jeg ikke bare vil overlate henne til Været og Glemselen? Enn om jeg ønsker å tilbringe, endog kaste bort, min dyrebare tid i et forsøk på å la det være opp til henne? På en eller anden måte? De tror da ikke at noen bare kan slippe taket i alt det?» Dixon sier ikke «Du må.» I stedet bikker han vinglasset mot Mason som om det var et Ølkrus av bly, han smiler medfølende. «Da må du bryte din Taushet og fortelle meg noe om henne.»

16 %

Dette er hva Mason forteller Dixon om hvordan Rebekah og han først traff hverandre. Uten ennu å forstå hvilke narrative lengder Mason vil gå til for å unngå å forråde henne, tror Dixon hvert ord ... Det var på det årlige ostemarked ved sognekirken i Randwick noen få kilometer utenfor Stroud. Og dertil første mai i sin fulle Engelske Prakt, Masons Dåpsdag, - dens eget Åndedrett truk­ ket om og om igjen over Bekkefarene, Skogholtene og Engene, varmt, duftende. Alle unge kvinner i mils omkrets ville være der, selv om Mason hadde et mer Videnskapelig motiv, nemlig ønsket om et første hånds bekjentskap med et meget omtalt Vidunder kalt «Den Octuple Gloucester», en kjempestor Ost, den største kjente i Distriktet, kanskje i hele Kongeriket. 160

Noen anså den som et eksempel på at Fornuften var gått amok. En tankeløs Sogneprest som dyrket det urette Alter hadde over­ talt stedlige Ostemenn til å forene sine krefter om å gjennomføre bedriften. Forstørret opp fra den klassiske Single Gloucesters mål, ikke bare i tykkelse, men faktisk åttedoblet i alle dimensjoner, hvilket gjorde den mer lik en 512-foldig eller Quincentenariduodecimal Gloucester, beløp den seg til nesten fire tonn i vekt da den var nylaget, og selv efter å ha skrumpet kolossalt raget den ti fot i høyden da den kom ut av det kjempemessige Skuret bygget i utkanten av byen spesielt for dette hittil uhørte Ostevesen. Denne usedvanlige Ost hadde, idet den langsomt ble eldre, allerede i flere måneder vært gjenstand for offentlige Rykter. I den senere tid hadde store menneskemengder, som forsøkte å beherske sin utålmodighet, begynt å samle seg utenfor inngangen til skuret, som om en kongelig fødsel var forestående. Eftersom ansamlin­ ger av Mennesker i denne del av England ofte fremkalte gastriske symptomer på Sjelenød blant Klesfabrikantene, var der også for hånden en mindre avdeling Lett Kavaleri. Da osten omsider ble rullet forsiktig ut til offentlig Beskuelse, kan de som var der huske et kollektivt stønn, et slag av stillhet, derefter: «Vel, jeg visste den ville bli stor, men -» «Hvordan i all verden skal de få den opp til Kirken?» «Lurer på hvordan den smaker?» For at ostene efter tradisjonen skulle bli velsignet og rullet rituelt tre ganger rundt kirkegården og derfra ned en Bakke, ble vanlige store Doble Gloucesters fraktet til stedet i trillebårer av en viss elde, men for dette Monster ville en slik helt klart ikke duge. Noen greide til slutt å spore opp en veldig Cotswold Waggon, hvis hjul var malt murstensrøde og himmelblå på henholds­ vis eker og felger. Osten, i tilsvarende livlig oransje-gult, måtte derefter rulles forsiktig ned fra en slags dokk og over i bunnen av Vognen, hvor den, lik et farlig stort dyr, ble sikret stående på høykant med solid Tauverk. Eftersom karmene på Vognen var av gitter og ikke planker, var osten i sin fulle Omkrets synlig for tilskuere. Transporten til Randwick Church var et Syn som lenge ble husket. Lokalbefolkningen av alle stender sto langs ruten, mens den store Ost kom svaiende og truende til syne, til å begynne med stumme av ærefrykt, - så, efter en stund, liksom merkelig beroliget av Strålene fra et Lysende Himmellegeme som hevet seg på ny over hver dump i veien, ble det ropt ut til Osten og dens 6. Mason & Dixon

161

transportører, rop som ikke efter altfor lenge ble til hurrarop og endog Hoseannaer. Drikkende ravet ut av vertshusene og skålte for det majestetiske matprodukt efter hvert som det passerte: - «La oss utbringe tre ganger hurra for den Store Octuppel, karer!» Piker kastet Slengkyss. Ungdommer fra stedet hoppet nu og da ombord for å hjelpe til med å støtte lasten når veiunderlaget ble vanskelig, en vakker dag i stand til å fortelle om hvordan de hadde eskortert den store Ost på dens reise, den berømte første Mai. De sang:

Skål for den store Åttedoble, gutter! den Berømte Monster-Ost, La oss hylle den med dundrende Salutter, Derpå mer av samme kost, O ring nu klokker, Kanoner drønn For den Åttedoble skjønn ... Ja, alle Gutter som dytter og drar, Hver Mester og hver Svenn, Hver Enslig og hvert gifte Par, Hvert Øye mot Vin-du, åpent eller igjen, Hver smitt og smule og boble Priser Deg, O Åttedoble! Selvfølgelig var Mason der i håp om å få se Susannah Peach, selv om det måtte være på avstand, omgitt av fettere og venner. Hun ville, som alltid, opptre i silke. Hennes far, Samuel Peach, var silkehandler med en viss posisjon og økende makt i Det OstIndiske Compani. Mason forestilte seg at hun ved hjelp av Indere som stilte i kø i lys Livré, hadde hatt med seg ruller av det, Silkestoffer i grenseløse mengder fra de fjerneste av de fjerne Østens land, så huset i Minchinham snart ble drapert over det hele med metervis av silkestoffer i lyst flommende, fascinerende folder, mens hundre speilede kandelabre kastet over dem en tropisk sols fete, gule lys. Markblomster fra Indiene, mer bluferdige Blomster fra den Britiske have, striper og rutemønstre, fremmede farver udrømte i Newtons prismatikk, damaskduker med romanlange Orientalske Fortellinger vevet inn, som krevde timer av oppmerk­ som betraktning, mens lyset fra vinduet stadig forandret seg og dermed avslørte nyere og dypere labyrinter i handlingen, Fløyeler

162

hvis appetitt på innfallende lys var så grådig og absolutt at man måtte flytte seg nærmere for å kompensere for det som ikke ble reflektert, til det føltes som å bli trukket inn bak de utenkelige konturene av en usynlig overflate. Hun kunne skjelne Shantung fra Tussah og Poengee, ganske lidenskapelig som hun ofte kunne være i sine Preferanser. «Har De lyst til å lære om Silke, Charles? Det kan bety Aleppo i stedet for Indien. Ville det skuffe Dem?» «Nei, Miss.» Han hadde besøkt hennes Hus når hun ikke var hjemme. Han hadde gått inn på hennes værelse. Han hadde knelt ved hennes Seng og presset ansiktet mot Sengeteppet av Silke for å inhalere så meget han kunne av hennes Duft. I Syrommet nedenunder forestilte han seg i Silken som lå slengt så skjødesløst omkring, å se et Landskap bratt foldet i fjellsider og pass, hvor­ igjennom det gikk farlige snarveier langs Silkeruten, der bander av væpnede menn i farverike kostymer med Slangeaktig tålmodighet stirret og ventet. Ventet for å bortføre og på det ubeskriveligste mishandle vakre, unge, kvinnelige Silke-Arvinger ... I dag følte han seg mer enn vanlig gram i hu. Hans fars fødselsdagsgave til ham hadde vært en fridag fra pliktene i Møllen. Rundt omkring ham var alle andre i ferd med å flørte, jage hver­ andre og more seg, mens han trasket rundt og til slutt bare ventet på den store Ost, som egentlig skulle ha kommet for en stund siden. Susannah kunne, som datter av en lokal dignitær, ledsage den på dens tur, - eller kunne rett og slett ha blitt hjemme. Han kunne dessuten ikke se noen som på dette tidspunkt ikke hadde dannet par. Ikke megen vits i å bli her, mente han ... Han be­ gynte å gå ned skråningen ved kirken, idet han tenkte at han ved bunnen av bakken ville ta veien tilbake inn til Stroud, ikke helt oppmerksom på det lange Crescendo av hurrarop fra mengden der oppe, bølgen av Barn som flommet ned Bakken og de første Varselropene. Som han fikk vite senere, hadde Sognepresten av sikkerhets­ grunner bestemt at noe større enn en dobbel Gloucester ikke måtte rulles ned Bakken, men liksom ordinert av en uforanderlighet ved Dagens Angulære Momentum, gikk bremseklossen på den ene siden av Octuple-vognen i stykker, hvilket fikk transportmiddelet til å dreie og gli ned langs en større tue og til slutt velte over på siden. Osten ble slynget i Været like før Vognen (dens katapult) tippet over med bulder og brak og snurrende Hjul, mens den enorme Ost landet på Skråningen perfekt på høykant, spratt en

163

gang opp i truende oransje mot den grønne dalsiden og begynte å rulle, fortere og fortere. Det første perifere inntrykk Mason hadde av den var selvfølgelig en stjernekikkers - idet han tenkte: Bevares, Månen skal da ikke være oppe, hverken full eller så skinnende gul, eller for den saks skyld vokse i størrelse på denne måte - for sent gikk det da opp for ham hvor han var og hva som var i ferd med å skje. «Ahr! Nåde!» Han kastet armene opp foran ansiktet og ga seg over for det sylindriske Stormangrepet med en eiendommelig Skrekkvisjon av å være utvalgt til Vanskjebne ... Det sakesløse Offer for en ondskapsfull Ost, var hans siste tanke før brå Red­ ning kom i form av et kraftig puff, forutgått av en heftig Rasling i Taft, idet han falt forover på ansiktet, fikk gress opp i Nesen og gjennom Maven hørte den morderiske Massivitet rulle forbi uten å få sin Skjebne avbrutt og avledet av en flatklemt Mason. Først da han langsomt reiste seg, holdt seg til hodet, blåste alternativt i neseborene, først da ble han nådd av hennes Stemme: «Var det Natt, Sir, ville jeg sagt De var ute på Stjernetitting.» Hun la på sin r den samme energiske Skarphet som hans Far på en vanskelig dag, «Stjernetitting» var dessuten på disse kanter en ung manns betegnelse på masturbering. Han kunne ha sagt noe da til å angre på for alltid, men hennes utseende gjorde ham forvirret. Om hun ikke som Susannah var en Klassisk Engelsk Rose, var hun heller ikke noen simpel Blomst fra Heden. Han oppdaget at han stirret på formen på hennes munn, hennes Leber lett adskilte, som ved et Spørsmål som så vidt unngikk å være et Smil, lik en Portvakt i ferd med å ville ha et Ord med ham. Hvilke skyggefulle Porter hadde hun bak seg? Hvilken mystisk Residens? «Mitt altfor anspente ønske nu for tiden,» erklærer han over­ for Dixon når det er mulig, «er å male denne Scene om igjen, slik at hun liksom kunne få noe av sin Skjebne over sitt Ansikt, søk­ ende små urettferdigheter å reagere på fordi hun ikke kan bære det hun vet vil vederfares henne, - men med Rebekahs uskyld overfor Døden bevart... å, skal dette splitte mitt Hjerte? Hun så ingenting, den Maidagen, andet enn Livet som lå foran henne.» («Det fins ingen opptegnelser om henne i Gloucestershire,» avbryter Onkel Ives. «Hva, ingen? Vil ingen noengang dukke opp?» «Med respekt for Deres Tro på det ennu ikke Materialiserte, 164

så ble Mason døpt i Sapporton Church, som også hans Barn, men han og Rebekah ble ikke gift der. Så kan de ikke like gjerne ha truffet hverandre et andet sted - endog i Greenwich?» «Med mindre gjenferd er doble-» «ett som går, det andet i ro,» foreslår Tvillingene.) Landsens Hustru åpen og lys, Byfrue en Skapning av Røk, Sot, Intriger, uuttalte Hensikter ... hennes klart synlige gjenferd følger Mason som om han var en Kommisær for Ugjorte Saker, en som representerte Rebekah på hennes mest levende og els­ kede. Er dette, i likhet med Brødet og Vinen, et vennlighetstegn fra den Allmektige for å spare ham for et syn han ikke hadde kunnet utstå? Hva skulle det være, for nådeløst til å bære? Av og til tror han at han nesten har sett sorte Dunster strømme fra Overflaten av hennes Fremtoning, hørt hennes Stemme tykne til Dyrisk klangfarge, med Helvetes slanger, virkelige og lynsnare, liggende like over på den anden side av hennes Skygge ... luk­ ten av dem i deres lange, kolde Venten ... Han stirrer mot slike øyeblikk, idet han føler seg behagelig hjelpeløs. Hun stiller seg nu i en helt ny vinkel i forhold til Nåde, til disse avslag blant de Levende, til å handle på vegne av Døden eller dens daglige Tvangsforanstaltninger - Lønn for liten til å leve av, Lover skre­ vet av Eiere, Infanteri, Fogder, Fengsel, Dødens tusen Metaforer i Verden - som om strålene fra hennes Sjel, ved at øyeblikket for hennes overgang virket som en Linse, har undergått moralsk Refraksjon. Han prøver å erte henne opp med sin jordbundne Fortvilelse. «Måling av Vinkler mellom illuminerte Punkter, det må være noe mer ved det, ’Bekah, du ser dem slik de er, du må.’» «Å, Charlie. ’Må’.» Latter krysser ikke lett Dødens uutgrun- ‘ nelighet - allikevel kan han ikke herde sitt hjerte tilstrekkelig til å savne den gamle strofe innenfor - det er sant, det er hans egen Rebekah. Hennes Stemme påvirker ham som musikk i fiss-moll og trekker ham til det alvorlige løfte: «Du trodde som Gutt at Stjernene var Sjeler som hadde reist.» «Og du at de var Skip for Anker.» Hun hadde en gang - som vår Himmel, en Havn for Reisende fra Alle Steder. «Se på jorden,» belærer hun ham. «Ved å tilhøre den som jeg gjør, vet jeg at den lever, og at her på denne Vulkan i Havet, nær Kreftene innenfor, kan selv du, Hengehode, lære noe av den, Telluriske Hemmeligheter du aldri kunne gjette.» 165

«Jeg har forrådt deg,» roper han. «Ah, jeg skulle ha -» «Tent Lys? Jeg er hinsides Lys. Bedt for meg hver Dag? Jeg er utenfor Tiden. Godt, levende Charles ... godt Kjød og Blod ...» Mellom dem oppstår nu noe i likhet med en Vind som øker i has­ tighet og begynner å fordunkle Synet av henne. Hun viser tenner og blekner, snur seg, driver bort, fordunster før hun er halvveis over den nedhugne Skogen. Stivnet av lengsel efter hennes kjære Kjød uoppnåelig for ham inntil Oppstandelsens Dag, vender han tilbake til sengeklærne. I Tusmørket er Maskelynes Observasjonsdrakt i ferd med å bli Synlig. Store Bølger av Melankoli, i synkope med de Atlantiske Motparter ikke langt unna, bruser mot ham. De kan drukne ham, eller holde ham oppe, han ligger likegyldig og greier ikke å finne tilbake til Søvnen igjen. I den anden ende av Teltet slumrer Maskelyne til Middag. «Hallo, Mason. Var det De som kom inn ved Daggry?» «Ikke jeg.» Uoverlagt. «Hum, - kan det ha vært Dieter, tror De?» «Dieter? Hvorfor skulle han være i Teltet?» «Vinden.» «Ahrr, - det var det, selvfølgelig.» «Han er ikke Dieter ... i hvert fall ikke nu lenger, er han det.» Mason kommer på at han aldri har truffet Tyskeren ansikt til ansikt. «Hvordan går det med hans Frigivelse?» «Det er en anden. De er kan hende forvirret. Vennligst slett Dieter fra Deres Hukommelse, og jeg skal være Dem meget takknemlig.» Mason som allerede forstår lite nok, fremdeles med efterdønningene av Rebekahs besøk opp og ned langs sin Midt­ linje, blir plutselig sikker på at Dieter også er et Gjenferd. Men hvor klokt vil det være å dele denne Åpenbaring med Maske­ lyne? «Han føler seg vel, håper jeg,» sier han idet han hol­ der igjen på det av grunner han forstår først efter at han har talt. «Nu! Hva er det De sier, Mason? Ikke å føle seg vel her, er å være død. Hvordan De har unngått den Skjebnen, volder meg virkelig hodebry.» «Hvorfor gjenstår Dem, - føler De Dem ’vel’, Maskelyne?» «Det er Dieter som er i Fare her. Medisinsk kan jeg ikke uttale meg, men som en Herrens Tjener ser jeg hans Sjel krenket på

166

måter Sjeler ikke lett kan bære. Hvorfor spurte De ikke heller efter ham? Hans Skjebne har Konsekvenser for min egen.» Mason har i den senere tid begynt å høre hele Orkesterkonserter i Vinden, musikk som avgjort ikke var Britisk, Wienersk, kanskje, Ungarsk, til og med Maurisk. Han oppdager at han ikke kan konsentrere seg. Vinden synes å blåse på tvers av det innkommende lys fra Sirius og dermed gi opphav til falske forestillinger, som om, ifølge Bradleys Metafor for Aberrasjon, Befordringsmidlet, Vinden, har brutt igjennom en slags Barriere og trengt inn i det strenge regime til Retningsgiver, Lyset, sam­ tidig som den forblir knyttet til det. Like overnaturlig som en Visitant fra Dødens Regime til Livets solrike Koloni, - for å bli i metaforen ... «Jeg tror dere to trenger litt tid sammen,» foreslår Mason med det som er igjen av sin sunne Fornuft. «Og sant å si har jeg ikke Deres motstandskraft overfor denne Vind. Den driver meg til vanvidd.» En mavefølelse advarer ham mot å tilføye: «De driver meg til vanvidd.» Han løper uten opphold ned til Rullestenene og gir seg til å bygge et Signal-Bål, bruker Frakken sin til å vifte til ilden med, idet han således underretter alle Kystfartøy som måtte komme forbi, om sitt behov for transport til Lesiden. Prisen vil bli mer eller mindre Kriminell. Maskelyne vinker farvel fra Åskammen. Han har på seg en Kanarigul Frakk og Bukser Mason aldri har sett ham i før, en Parykk som selv på denne Avstand fremkaller en sammentrekning av Pupillene, og en mer obskur Hatt, som vekker forestillinger om Optisk Maskineri til uvisst Formål. Han later til å være på Vei til Fortet, kanskje inn i det. Kanskje det er der Dieter hoved­ sakelig utfører sine Spøkerier. Om litt våger en Dhow seg inn, til Vadeavstand. «God Skyss til Jamestown! Tyve Rix-Dollar! God Pris!» «Ti!» uten anelse om han har råd til det. «Bare så langt som til Friar’s Valley.» «Break-neck,» hvisker en Stemme klart, skjønt ingen er der. «Til Break-neck,» roper Mason. «Jeg nærer intet ønske om å fornærme Deres Ledsager. Greit.»

167

17 Da de først har rundet Castel Rock og Needles, kan de seile med Vinden, videre forbi Manatee Bay, og den store Fjellkjede oven­ for som hvirvler forbi der de raser av sted. Til slutt går de over stag ved South-West Point og holder seg unna Man and Horse. Snøre og Krok blir kastet over relingen, og snart spreller Dagens Måltid på Dekket. De har mistet Vinden. Fraværet lamslår ham. Bris, Tidevann og Strømhvirvler må nu bringe dem forbi denne Kyst. Mannskapet, som har vært ute for det i noen dager, morer seg over Masons Befippelse. At deres Kommentarer ikke er på Engelsk, gjør ham ytterligere ør. Da de setter ham i land ved ut­ løpet av Break-Neck Valley, en halv mils vei fra Byen, er han mer enn ivrig efter å komme seg vekk. Han kan lukte Byen med Vinden, Røken og Gjødseldyngene lenge før han ser den. Han våkner fra en slags Landeveis-Trance, idet han befinner seg foran Jenkins Øremuseum, viet det eponyme Organ hvis rettidige Fremvisning førte til Englands Krig med Spania i 1739. Ikke lenge efter begynte Robert Jenkin å arbeide for det Ostindiske Kompani - mange kalte det et quid pro quo - idet han i 1741 ble utnevnt til Guvernør på St. Helena, hvortil han bragte med seg det innflytelsesrike Øre, allerede den gang lukket inne i en liten Utstillingskasse av Krystallglass og Sølv, nedlagt i Atlantisk Lake. James’s Town øvet sin Fortryl­ lelse. Til slutt, ved Kortbordet, tøyde Mr. Jenkin sin Kreditt for langt selv for Honorable John. Da gjensto den siste uunngåelige Verdigjenstand, som han satset mot noe som viste seg å være et Crossruff, hvorpå den falt i hendene på Nick Mournival, en av Byens driftige Menn. Mason blir skuffet over å finne innsatt i en lav Mur en ørliten Søylegang og Port, ikke mer enn tre fot høy, med et Skilt som man må bøye seg for å kunne lese: «Øre tilhørende Rob1 Jenkin, Esq. Innenfor.» Det må åpenbart finnes en anden inngang, men Mason kan ikke oppdage noen, ikke engang efter gjentatte Hopp for å se hva som ligger bak Muren, - tilsynelatende en have gjen­ grodd av ugress. Motstrebende legger han seg til slutt på albuer og knær for å undersøke den diminutive Inngangen på nært hold. Døren svinger efter et lett Dytt opp uten et Knirk. Mason stirrer inn. Det som finnes av Belysning der avslører en slags Rampe som skråner nedover, med høyde akkurat nok til å kunne krype. 168

På grunn av et visst Korporlig Overskudd akkumulert i Kapp­ staden blir Masons glatte nedstigning her og der problematisk - hver gang han, om enn bare forbigående, sitter fast, får han nesten Panikk. Efter omsider å ha nådd en slags noe romsligere Foajé, hugget ut, virker det som, av Øens Vulkanske Bergart, forskrekkes han av en Stemme, ganske nær: «God Dag til deg, du Pilegrim, og takk for din interesse for en stor moderne sekulær Relikvie. Helena av Trojas ansikt må ha sjøsatt tusen skip, - dette er bare et Øre, men i sin Tid sendte det ut flåtestyrker i slag over hele Kloden. Tenk på det som det nærmeste du kan komme Helenas Ansikt, og for én Pistol er det et godt Kjøp.» «Litt drøyt, hva? Hvor, ehem, er De, forresten? Ekkoet her inne —» «Se foran Dem.» «Yaahhgghh -» «Ta-ra-ra! Ja, her hele tiden. Nick Mournival, tidligere Esquire, nu Deres Tjener. En gang Bedriftsleder, nu ... som De ser. Lykkehjulet spinner frem og tilbake hvorhen vi går, men ingen steder snurrer det fullt så rasende som her på denne ulykkelige Fjelltopp i Havet.» «De er Florindas venn. Vi traff hverandre foran Batteriet en aften, - hun har det bra, håper jeg.» «Hun er fløyet. En Nabob-Kylling på vei hjem med sin Mor. Så henne bearbeide ham. Mesterlig. Hun visste at jeg var vitne, og gjorde det til en Forestilling. Hennes Teatererfaring, -ydmykende, naturligvis -» «Nuvel,» med et smil, «hvor er så Øret, - vil gjerne ta en titt om jeg kan, og så avsted?» «Kjære Dem, nei, det er ikke slik det foregår, jeg må være med for å lede Forestillingen.» «Unnskyld meg, - Forestillingen?» Naive Mason. Først må han holde ut Spanjolens Forbrytelse, Øret Fremvist for Parlamentet, Krigserklæringen, - med Mour­ nival i alle rollene og innlagte lyder av Kanonader og Storm på Havet, Trafikk i Whitehall, Spansk Skravling og slike ting, samt ledsagende musikk på Mandolin fra Mr. Squivellis UOrecchio Fatale, hvilket er utlagt: «Det Skjebnesvangre Øre». En Avhand­ ling om Jenkins Øre-Ring: «For nei, det var aldri Mr. J’s Øre Spanjolen var ute efter, men den store Rubinen i det. For en sølv-

169

shilling kan De beskue denne bemerkelsesverdige Juvel, rød som et sår, plukket fra Navlen til en Nautch-danserinne med viktige forbindelser, av en Styrmann i land fra en Kystbåt som burde visst bedre - hvorfra den gikk fra Kjeltring til Kjeltring, skjønt det betydde Døden å besitte den allikevel lidenskapelig begjært, fra Nordsjøen til Ostindiens fjerne sumper, idet den på sin Vei absorberte og bar med seg, Episode for Episode av Bengals og Karnatakas brutale og vanærende Historie i Kompaniets Dager til den slo seg ned for å dingle under Mr. Jenkins skjebnesvangre Øreflipp og, pulserende av ulykke, vente på Spanjolens Kniv.» I det trange og i økende grad illeluktende rom hvor de kryper sammen, oversvømmet av monologer og vokale Knep, er Masons eneste adspredelse det Mr. Mourniyal, som nu virker mer åpent sinnsforvirret, kaller «Kronoskopet», som man for en avgift kan ta en Titt i, - der seiler i alle Spekterets farver briggen Rebecca, for bestandig like ved å bli avskåret av den beryktede GuardaCosta. Masons Mysing er ikke bare lengselsfull - skipets navn er et Budskap fra den anden side av et mørkere Hav, eftersom han har kommet til å tro på en metafysisk redning for Seahorse den gangen utenfor Brest, svært lik nettopp denne avbildningen, - Begivenheten ennu ikke «redusert til visshet», Dagen stilnet, oseanisk, en stigning, en gjenvinning av lys, vind uttrykt som dets integral, hvert Seil et stort tilbakeholdt Åndedrett ... Inn i nettopp en slik Styrelse hadde han stått opp den fjerne morgen ... som et Barn ... India, alle mulige Øer, det åpne, uutslukkelige Lys ... hans siste morgen i Udødelighet. «Og til slutt, en honnør for Mr. Jenkins karriere innen East India Company, idet vi fremhever hans korte og ikke æreløse tjeneste som Guvernør her.» Nick Mournivals Skilpaddeplekter begynner å vibrere på tonene til «Rule Britannia» samtidig som et portrett av Jenkin i legemsstørrelse nu kommer flimrende til syne, det manglende Øret smakfullt skjult av vedhengene til en , Parykk fra for tyve år siden, og Curriculum Vitae blir storartet resitert. Alt dette mens Øret hviler i sin Pickles-Krukke av Svensk Blyglass, som om det blir holdt tilbake fra Tidens Appetitt på en Skjebne dunkel for alle. Efter en stund legger Mason merke til han håper som en virkning av lyset - at Øret på et vis har vært glødende - en god stund, til og med - dessuten synes det, idet han ser nøyere efter, å begynne å gi Akt, å få muskulær Tonus, å bli

170

faktisk ganske fast og, i sitt saline Bad, erekt. Det lytter. Mason griper seg fort til hodet, i et forsøk på å avverge Panikk. «Aha.» Mr. Mournival avbryter sin Fortelling. «Bra for Dem, Sir. Noen værer det aldri, vet De. Jo, selvfølgelig har Øre lyttet hva er Ører ellers til for? - og for å være ærlig, det er ikke stort å gjøre her nede ... Øre kan virke lite og nedsyltet for enkelte, men jeg kan forsikre Dem at hun er et forslukent Kar, - kan ikke få nok av menneskelig tale, hun tar til seg hva som helst, på et hvilket som helst sprog, noen ganger må jeg sitte og lese for henne, Bibelen, Månetabellene, Den Avskyelige Sprade, hva som måtte være for hånden ... det er Øres enorme Sult, som aldri avtar.» «’0re’?» «Å ja? Hva ville De kalle henne? ’Nese’?» «Jeg ... ville bare ikke si noe upassende -» Masons Øyne ruller mer og mer vilt, ute av stand til å lokalisere Utgangen. «De er en Sporty Herremann, jeg kjenner igjen Deres stil, har vært på utallige London-Klubber i min tid, hvordan ville De like å» - i denne underjordiske Intimitet virker hans lille Puff som et Overfall - «kom litt nærmere, kanskje ... fortelle henne noe i fortrolighet?» I den grad Plassen tillater det, vifter han nu med en Nøkkel. «Ehem, kanskje jeg bare - kunne De faktisk, vennligst, vise meg ... Veien ut?» Mr. Mournival har låst opp Vitrinen og grepet efter Hav-Gløden der inne. «De burde ikke gå, Sir, før De har snakket til Øre. Hun vil langt bedre avgjøre når De kan gå. Og det koster bare en Rix-Dollar mer -» «Hvabehager?» «Vær advart om at jeg har myndighet til å anvende Vold, jeg har en Fullmakt fra Kompaniet -» «Her da, - ta, ta to Rix-Dollar-hvorfor ikke? Bare Hollandske penger, ikke sant, ikke mer virkelige enn Kappstaden er, og den fryktelige Drømmen som har grepet og ikke vil slippe dem -» «Ikke si det til meg,» Mr. Mournival trekker på skuldrene. «Si det til Øre. Det er nettopp den slags Småprat hun elsker. Godbit for deg i dag, Øre!» roper han og skremmer på Mason en ryggsmerte han helst ville vært foruten. «Sett i gang, Sir. Hold Deres Leber så tett inntil som det passer Dem.» «De er ikke riktig klok,» påpeker Mason. 171

«Og flere av oss på Le Side enn De aner... Der ... slik. - Bedre? Hvisk nu Øre Deres Ønske, Deres allerkjæreste Ønske, - slutt Dem til hærskarene av Sjøfolk og Horer og Kompanikontorister uten tall som har funnet sin vei hit ned, som har skreket sine brennende ønsker inn i den Store Umettelige. Efter råd fra min Advokat må jeg på dette Tidspunkt gjøre Dem oppmerksom på at Øre bare lytter til Ønsker - hun oppfyller dem ikke.» Mason kan knapt se inn i den blågrønne Stråleglans som om­ gir Øret. I dette tettpakkede mørke virker selv denne bleke luminescens lammende ... og godt er det, for Organet har nu definitivt steget opp av sin Pickles, og byr seg uten spørsmål, halvt mari­ nert og underjordisk kold, frem for Masons Munn som nærmer seg. Jeg har overlevd den Kongelige Baby, sier Mason til seg selv, - dette kan gjøres. Det flørtende Øre står som et skalldyr, - vibrerende, ventende. Hans allerkjæreste Ønske? At Rebekah lever, og at - men han vil ikke forråde henne, ikke for dette. Det han derimot hvisker, inn i den gjennomtrengende duften av Saltlake og ... noe andet, er: «En rask og sikker overfart for Mr. Dixon, tilbake til dette sted. Til beste for ham selv, naturligvis, men også for min Forstand.» Helena av Troja kunne, mutatis mutandis, ha smilt lurt, men selv om Øret var i stand til å smile lurt, ville Mason ikke ha merket det, opptatt som han er med Øyeblikkets Metafysikk. Til nu har han aldri riktig forstått uttrykket Rope ut i et Tomrom, har forestilt seg det sagt av Hustruer til Ektemenn, eller Lærere til Elever. Her, i form av dette priapiske Øre, finnes imidlertid Tomrommet og selve anti-Oraklet - som intet røper, mens det absorberer alt. Man kneler og ber, man blir ydmyket, man kryper videre. «Utgangen De søker ligger rett foran Dem, Sir.» Mandoli­ nen klimprer som utgangssalme et Potpurri av Indiske Melodier idet Mason klatrer videre. For øyeblikket er alt han ønsker å se et glimt av Atlantisk Himmel. «Lykke på Reisen!» roper Nick Mournival, «måtte det gå Dem bedre i det liv De gjenopptar enn det noensinde gikk for meg i det jeg ga avkall på.» Efter å ha vridd seg forbi den siste hindring, befinner Mason seg nu på Bakkenivå i den forfalne Have han skimtet tidligere. Murene er merkbart høyere her inne enn han husker dem fra Gaten, hvorfra hver hørbare Nyanse nu kommer klart til ham, nær og fjern, alle av lik Lydstyrke, fra hver eneste del av Byen

172

- men usynlig ... I sin antydning om Overgang mellom To Ver­ dener tilbyr rommet ham en invitasjon til å se inn i sin Sjel for et øyeblikk, før han drar tilbake til Havnebyen han har gått fra ... en Sjømannskirke i Havnen, som noen ville si. Han begynner, lik en Hund, å utforske Muren, idet han tar seg frem langs den stenede Omkrets. Lys grønn Villvin med trompetformede Blomster, lysere faktisk enn Dagen egentlig tillater ... ingen døråpning av noe slag ... derefter Regn, salt fra Milevidt Øde Hav ... «Jeg var helt ute av meg. Jeg må ha funnet veien ut. Med mindre den virkelige Mason fremdeles er der, sperret inne på den utgangsløse Haveflekk, og jeg bare er hans Representant.» Idet Dixon endelig hører dette, et par dager efter at de har tiltrådt Hjemreisen til England, sitter han og stirrer på Mason. «Vel, - dette kommer til å lyde merkelig, men, så langt jeg er i stand til å beregne, nøyaktig i det øyeblikk du snakket inn i denne Gjenstand hørte jeg, som fra en ropert, ditt budskap. Jeg satt på The World’s End - på et Vis som ingen Filosofi kan for- _ klare, spaknet Vinden utenfor akkurat lenge nok til at jeg hørte det. Selvfølgelig gjenkjente jeg ikke Stemmen som din, Mason så formørket av ekko og så videre var den ...» «Dixon, jeg er forbauset ... mitt Ønske også, sier De? Ahrr! De overbeviste meg nesten, - hvorfor kan De aldri bare la det være? De hadde kroken like i min Munn, Sir.» «I Durham er vi tilbøyelige til å la Ufisk slippe ...» «Å ja - til fordel for hva, om jeg tør spørre?» «Vi ser mer efter Karpe, eller Ørret, selv om det naturligvis må være noe anderledes der nede hvor dere fisker, - sikkert en mer predatorisk stil, desperat, som du ville si ... Bare kom opp til Wearside en gang, så skal vi lære deg å vente.» «Jeg er en Tyr, Venn. Jeg kan det med å vente.» «Noen gang brukt søkke på snøret?» «Et Blysøkke, i Frome? For et Håp, - noe ville sluke det ... jovisst, så fort at du ikke ville merke det spor ... Jeg er alvorlig, Dixon. Bly? Det betrakter de som en Delikatesse.» «Akkurat slik snakker jeg om steder der jeg ikke liker at andre skal fiske ...» «For den offentlige Helses skyld burde heller ikke jeg, - ikke i Klesfabrikantenes Kloakkutslipp som en gang var mitt hjemsteds Bekker. Vi vokste opp med en følelse av plikt til å fiske, men

173

avgjort ikke til å spise noe av det vi fikk. Altfor mange advarende Historier som alle hadde hørt.» «Megen fisking på St. Helena?» «Maskelynes mentale helse var ikke den beste da jeg forlot ham, - kanskje han har vært der for lenge.» «Med orbituelt diametrale Obs som sin Plan, da har man ikke meget valg ... Men livet er så kort.» Dixons fysiognomi nu med et aldeles fromt selvfølgelig-farer-jeg-aldri-med-sladdermen ... uttrykk: «Antyder du at det kan være en anden grunn til hans lange Opphold der, hvor fem minutter er mer enn nok for enkelte?» «Mister, Dixon!» utbryter han og gir Dixon akkurat tid nok til å trekke ubeklagende på skuldrene, «hva kunne det muligens være?» «Seks måneder? En mann kan gjennomgå en hel fase av sitt liv på den tiden. Ha et Eventyr, - hvem vet?» «De mener vel ikke å antyde muligheten av ...» «Venn Mason, hvordan kan jeg vite det? Det er du som har vært sammen med ham siden Oktober. Har det forekommet noen offentlige visninger, uintroduserte Skjønnheter, mystiske fravær? Sirius neglisjert? Kanskje han bare har stukket av for å drikke, eftersom drikk later til å oppta en ukjent Fraksjon av folks tid her ...?» «Jeg har begynt å tro at Maskelyne nøler bare fordi Bradley oppdaget Aberrasjonen og oppnådde Ære, mens han egentlig prøvde å finne Parallaksen til Londons Zenit-Stjerne. Kunne ikke det store Klarhetens øyeblikk under Draco, tenker Maskelyne, bli gjentatt her, under Store Hund?» «Han tror at han kan finne noe andet, i likhet med Aberra­ sjonen ...?» «Han er grundig, det er det hele. Hvis det er noe der, vil han snart nok vite det.» «Sa jeg noe? Jeg kjenner ikke engang Fyren ...» «Ikke jeg heller, - jeg spekulerer. Sett at det var slik, som jeg sier ... Og allikevel blir han. Han kunne ha reist tilbake med oss, ikke sant? Har han i sin Ensomhets Fremmedhet inngått en Pakt med Øen, som om den var sansende, har han på et vis kommet til å tilhøre den for all Fremtid? Horenes Bro, hans Ørken, - hans Prøvelser under Passasjen, Abstinens?» «Eller, i stedet, Eftergivenhet,» minner Dixon ham på.

174

De vil heller diskutere Maskelynes Affærer enn hva som ven­ ter i England, i deres egen Fremtidighet. Gjennom sin Korre­ spondanse har Maskelyne hørt om en Mulighet, selv om det er langt fra Innsamling av fakta til Visshet. Ifølge Kansellirettens beslutning i fjor, vedrørende Grensene mellom de Amerikanske Provinser Pennsylvania og Maryland, har begge Eiendomsbesittere søkt Den Kongelige Astronom om Assistanse til, ved benyttelse av de mest moderne hjelpemidler som er tilgjenge­ lige, å trekke opp disse, - den ene som en Parallell til fem graders Bredde, gjennom en Hundre Mil Villmark, fra Øst til Vest. «Hvorfor skulle Maskelyne være interessert i å fortelle oss dette?» «Han vil ikke ha jobben selv. Han vil helst se oss permanent utenlands, - så blir han endelig alene med Dr. Bradley.» «Kunne du tenke deg å dra til Amerika?» «Jeg vet ikke om Bradley vil anbefale meg igjen,» sier Mason. «Av grunner vi innser. Maskelyne vil heller ikke være for ivrig, - hvis det ikke kan fremme Lunarenes sak, hva skulle det da være godt for? Hvem? Waddington? De selv? Hvis De er interessert, Dixon, kan De, efter den jobben De gjorde i Kappstaden, like gjerne skrive Deres egen Kontrakt.» «Var det så bra?» «Ja. Jeg var heldig, - Sektoren gjorde Jobben praktisk talt av seg selv, men Deres var bra.» «Da vil de ønske å sende oss begge ut igjen, vil de ikke? En herlig fortsettelse, hva? - vi to, i Amerika.» «Jeg tror ikke det.»

18 Hjemme igjen med Sansene Omkalfatret av Krig, Slaveri, Vellykte Obs, vinden på St. Helena, uvant Respekt fra sine Likemenn, streifer Mason og Dixon, som oftest i følge, uten Mål rundt om i London lik Snurrebasser i spinn som nå og da støter sammen og farer fra hverandre. De går for å spise middag på The Mitre, selv om det er midt på eftermiddagen og en Pytt-i-Panne av spredte Rester fra tidligere måltider. De oppsøker Royal Society’s Styre,

175

og finner at de har bare godt å si om alle de har møtt på St. Helena og i Kappstaden. Dixon tar snart avsted Nordover med som eneste Tanke i hodet The Jolly Pitman i Staindrop, en Dagdrivers Tilholdssted mer overdådig erindret jo mer Avstanden til Hjemstedet økte. I London er Mason mindre sikker på hva han skal foreta seg. Han må besøke sine Gutter som han ikke kan la være å savne, enda han på samme tid gruer seg til Gjenforeningen. I Byen gjennom­ fører han sine Plikter og blir, som Bonk forutsa, flyktig forhørt over noe som viser seg å være en Mangfoldighet av Skrivebord, av Representanter for Marinen, Ostindia-kompaniet, Royal Soci­ ety og de Parlamentarisk Vitebegjærlige, fra Kongens Menn til Rockingham Whigs, om Grønnsakforsyninger, Veibredder, KystBatterier, Borgerlig Moral, Slavers Misnøye og den slags. Han blir sluppet fri ved enden av den sure grå eftermiddag, ut i en By som forbereder seg til Kvelden, - idet han hengir seg til Tro, fra den ene Mulighet til den neste, som han en gang, tidlig i sin sorg over Rebekah, hadde hengitt seg til Synd. Spøkelsene i Cock Lane er siste Skrik. Mason gjør det til et poeng å dra ut for å se hva han kan se. Han finner ikke noe Spøkelse på den berømte Prestegård, men blir forbløffet over de Levende som kommer dit mens han er der. «Skal tro hvem som er her når jeg ikke er det?» er han seg ikke fullt bevisst å ha ytret høyt. «Det er jo Mrs. Woffington som står der borte. Den vesle Fyren ved siden av henne? Garrick. Javisst.» Svimlende oppspilt ute i Smuget igjen, bestemmer han Seg for, ved Rebekahs neste besøk, å spørre om hun ikke bare kan stikke innom her og ta en titt innenfor Veggene. Men Dagene i London trekker ut, til han forstår at hun ikke vil komme til ham her - at hun vil ha ham i Sapperton - Hjemme. Hvor fornøyd Rebekah enn må være, er Masons søstre usedvanlig sårende i sin behandling av ham. Guttene betrakter ham høflig. Han har med til dem et par Lekebåter, innkjøpt ved et siste øye­ blikks eftertanke fra en fanteskute i Santa Cruz Bay. De tar dem med ned til Bekken og lar Kvinnene bli igjen for å diskutere hans karakter. Mason finner sammen med guttene ut det han kan om Rigging, repetert av Treskjærere på Tenerife efter hva de husker om besøkende skip allestedfra. William er fem år. Doctor Isaac tre.

176

«Den kommer fra veldig langt borte,» hevder Willy, mer til Doc enn til denne ufullstendig anerkjente mann som det kan være uklokt å tiltale. «Den er ikke Britisk.» «Din Båt?» Doc er ikke så tilbakeholdende med å heve stem­ men overfor Mason. Mason tar en titt. «Vi førte flere Kanoner, tror jeg. Det var ikke fullt så mange rare Seil. Og som dere selvfølgelig ser, er disse blå. Akkurat samme farve som Havet - det gjør dem til usynlige Skip, der de seiler i vei. Sniker seg helt bort til Franskmennene. Før de vet ord av det - Touché!» Og gjør et utfall, liksom for å Kile. De mer trekker seg utenfor rekkevidde enn å gjøre retrett, samtidig som de betrakter ham mer nysgjerrig enn før. Doc er nærmere velvillig Latter enn sin Bror, som tror det er hans Plikt å være den Vaktsomme. Deres båter driver med den lette Strøm­ men, inn og ut av Skyggene, alltid innen rekkevidde for berging, der Guttene styrer dem med Pilekvister, ikke mer påtrengende i denne Sjøfortelling enn Guder i en Myte. I de første ukene av Juli blir Bradley syk, og tilstanden for- . verrer seg stadig. Den trettende dør han i Chalford og blir stedt til hvile sammen med Susannah i Minchinhampton. Mason rir dit bort som han har gjort utallige Ganger, og for­ søker ikke å tenke fremover. Det synes ikke å spille noen rolle. Det ligger altfor meget uløst til at en Sosial Visitt kan rydde opp i det. Han diskuterer det med seg selv. «Og Bradley visste ...» «Alle visste alt. Bortsett fra meg. Jeg bare trodde jeg gjorde det, så det var selvfølgelig jeg som skrek opp mest. Følelsene som raste innenfor de beundrede vegger under de søvnløse middagstimer Astronomer elsker, kunne ha flyttet Nullmeridianen flere Buesekunder over i den ene eller den anden Hemisfære, ja hvem vet, endog fått den til å sprette frem og tilbake noen ganger. Inneklimaet ble det fort umulig å leve i. Den merkelige Sel­ skapslek begynte, Rebekah og jeg flyttet ut av Observatoriet, ned til Feather Row, trasket opp og ned denne bakke til alle Tider, med William gående overalt i en slags Sele. Og så, før noen helt fatter hva som skjer, har Susannah flyttet inn i huset ved siden av, og Bradley begynner å komme på besøk, først botferdig, så kry­ pende, snart er han der hver kveld, begynner å stikke innom hos oss, halvkvedede viser, snart er vi sammen alle fire, båtturer på Elven, Kortspill på Aftener med Skydekke eller Uvær, Pope Joan,

177

Piquet, Rebekahs søte stemme, Susannahs hender aldri utsatt for Sol, umulig å la være å stirre på - så flytter vi opp bakken igjen, mens Bradley med en liten rask Manøver overtar vår gamle bolig i Feather Row ... Himlene roterer i mellomtiden videre.» Var han skjebnebestemt for disse grusomme endeløse fire-dørs Farser? De ender ikke alltid så godt, som i Kappstaden, hvor ingens Blod ble spilt. Unge Sam Peach, Susannahs Bror, er der, og Miss Bradley, sytten år og til tross for sin søvnløshet og Blekhet i full blomst, og selv med Bradley stirrende ut av sitt ansikt, er hun mer lik sin mor enn Mason noensinde ville ha trodd mulig i et Øyekast, i Krusedullen av en Nese. Han er forberedt på å gå i oppløsning, men ved en merkelig Lamslåtthets nåde gjør han ikke det. De gjør det klart for ham, så skånsomt som de overhodet er i stand til, at Bradley ønsket deltagelse kun av Familien. Hva som ellers er å si, vil komme i avisene. Slik behandler Gloucestershire-Nabober sine tidligere Ansatte. Hele veien tilbake til Stroud blafrer episoder fra fortiden forbi ham som Overalt står liksom Overvåkere og forteller Mason at han ikke kan fortsette. Han er en Kriger som nettopp har mistet sin Feltherre. Dag over i natt, regn over til stjerneklar himmel, da Rebekah krøp fra deres seng for å være sammen med Mason på Astronomenes Sofa, sto Bradleys skrømt over dem, et ensomt, svakt lysende bilde av ham selv, tvunget til å holde øye med dem, å observere, selv om han ønsket at han ikke behøvde å sveve slik - gråtende - ikke høyere enn en Hvisken: - «Jeg er en Kvadrant festet på en Vegg, jeg må alltid være uten svik, ledet til Feil hver­ ken av Hete eller av Kulde, det som Stjernene selv er korrelert med - fininnstilt nok for Lysets Abberasjon, men for grovt til å avlese med noen nøyaktighet Begjærets Vinder.» Han var sinns­ sykt forelsket i sin unge Hustru, og hadde ingen mulighet til å beregne hvordan det skulle ende. Når unge Miss Bradley og Rebekah betrodde hverandre sine forelskelser og snakket sammen til langt på natt, kunne Mason komme inn efter sine observasjoner og finne dem mellom lake­ nene, som oftest med ingen plass til ham uten å vekke en av dem. «Hvordan ble du kjent og gift med ham?» ønsker pikebarnet vite.

178

«Min gifteferdige alder hadde ebbet ut,» forteller Rebekah, «så langsomt at jeg aldri merket når jeg egentlig strandet på den Reddsomme 0 der ingen Blomster gror. Dagene går, den ene efter den anden ... Og så, mot alle Forhåpninger - se, et Seil. Der i Horisonten - ingen anelse om hvor fjernt, et svakt Løfte om Redning ... en slags Indiafarer, viste det seg.» «Med hundre kjekke Sjøgutter å velge mellom om bord?» fniser Miss Bradley. «Akk, bare den ene, frøken Nesevis. Et par Herrer kom til meg en dag og sa: ’Her er han De må gifte Dem med,’ - og forela meg en liten simpel skisse i allerede falmet Sepia av Charles. Kjekk og pen som noen Nabob man kunne ønske seg - siden du skulle til å spørre, Prinsesse Sukie - og selvfølgelig visste jeg at han ikke ville se så flott ut i virkeligheten, allikevel hadde jeg ventet meg litt Ærlighet av dem. Å finne Bilde og Mann så totalt forskjellige som de viste seg å være, ja, det forbauset meg. ’Det var bare en Representasjon,’ forklarte de, gjentatte ganger, til jeg kom helt ut av tellingen, jeg hadde forresten glemt hva det ordet betydde allikevel.» «Hvem var disse Herrene? Kom de fra Bestefar Peach’s Com­ pany?» «Et mysterium, jente. De var kledd som smarte Små-Nabober, formiddagsantrekk i lutter Tussah-Silke og galonerte Hatter, du må ha sett slike besøkende hos Peach’ene på Landet, - men de kunne like gjerne vært Buskmenn, de hadde visse vanskelighe­ ter med det Engelske Sprog som jeg, ut fra mitt eget, ikke kan bedømme.» «Hvor ble dere gift?» «Nede ved East India Docks. ’Clive Chapel,’ som de kalte det den gangen, en Nabobs Dagdrøm, utstyrt for å ligne et Østens Skattkammer, med Vegger av Krystall, Prismelysekroner som kunne få et eneste vokslys til å stråle mer enn en Fyrlykt, PrieDieux av Gull, Vinduer helt av kostbare Edelstener i stedet for farvet Glass, som avbildet Scener fra Lord Clives og Miss Maske­ lynes Bryllup, - hennes Kjole helt av Perler, hans Uniformsfrakk av Burmesisk Rubin, deres Øyne gnistret av bittesmå Safirer og Zirkoner.» «Himmelsk ... og Håret?» «Ravgult - i alle dets avskygninger ... Og Rangspersonene som var til stede, og deres Damer, alle i forskjellige Drakter, 179

den ene mer strålende enn den anden - Prestene som forrettet Utsikten til Bombay i Bakgrunnen - ja, det syntes å kunne vare i all evighet. Man kunne stirre og bli fortapt. Kanskje jeg gjorde det.» «Eller han kunne ha gjort det.» «Han ble fortapt mellom Stjernene. Mange år før han traff meg.» «Pappa er slik. Det vet jeg. De bare ... svever bort, ikke sant?» Bradley hadde skrevet om kometene av 1723 og 1737, men til­ synelatende ikke om den av 1744, som en dag skulle bli betegnet som Århundrets fineste. Det som i stedet kom feiende inn i hans liv det året, var hans Brud, Susannah Peach. Så han på den tiden noen sammenheng mellom Kometen og piken? Eller i 1757, atter et Kometår, da hun gikk ut av hans liv? Selv om Mason kunne synes å være den av dem der oppe som var mest rede til å se en sammenheng mellom det fort-bevegelige bildet av et kvinnehode på Himmelen, med håret flommende for en ufattelig Vind, og posthum Visitasjon - hektisk høyhastighets stjernetitting, ikke på noen måte den vanlige Småbue Quotinoktiske affære. Om Mason hadde ført Dagbok, kunne han, desperat av lengsel, ha skrevet: «Gjennom det syv fot store Teleskop, ved den oppløsning, er det et Ansikt, som selv om det er tilslørt, må være hennes, det sverger jeg, jeg stirrer til øynene verker. Jeg må rådføre meg med Bradley, og med samme nødvendighet må jeg selvfølgelig ikke.» Først Susannah, så Rebekah. De nesten to år mellom deres død ble styrt av Dr. Haleys Komet som nærmet seg og nådde perihelium en måned efter at Rebekah døde - dimmet av lyset fra Solen idet den svingte rundt dens bakside, for så å komme til syne igjen ... Hvorpå det var Masons midnattlige Plikt å gå inn og åpne lukene i taket, og engstelig lene seg tilbake for å lete efter henne, finne henne, merke seg hennes eksakte posisjon, måle henne. På sin rygg. Og når hun var så nær at det ikke lenger kunne være noen tvil, hvordan klarte han å holde seg fra å rope ut efter den slående klare Baugen av hennes Ansikt og Hår, så alene der ute i Natten, ubeskyttet, til utstilling for enhver Titter med en Kikkert til rådighet? Han kunne ikke se for direkte ... som om han fryktet et direkte blikk tilbake fra de øyne han innbilte seg å se, han dristet seg bare til stjålne Øyekast, lange nok til å måle den store Mengde av Hår som var blitt hvitt. Med tommel

180

og fingre travelt opptatt med Mikrometeret var det ikke tid til å dvele ved Følelser, ikke under dette lange Svev, denne uønskede Gjenkjennelse. Sent oppe mellom Stjerner lyttet Mason nedover til Uglene der de jaktet og drepte, selv henfallende til et slags lamslått Nærvær, bare et og et halvt skritt på denne side av Drøm ... Mens han i denne onde Tid ventet på hennes sikre Tilbakekomst, virket det en natt som han presset seg gjennom til den anden side av noe, en slags Membran. Han skjønte at Jegerne med dødningansiktene der nede ikke ulte på den måten av noen grunn - snarere var det Lyden selv som besatte dem og som en uavhengig Kraft brukte dem som en vei ut til den Profane Luft, dens formål i verden langt fra Åssidens Gnagere, gåtefull for alle. Stemningen av Begjær og Død i Observatoriet var til å ta og føle på, om enn sjelden benevnelig, for dem som kom dit. «Puh, begynte å lure på om vi noen gang ville komme oss ut igjen.» «I de Eventyr jeg vokste opp med, spiste de mennesker på steder som dette. Hva er det som skjer mellom de to?» Mason hadde mer enn én gang grepet den gamle Astronom i å betrakte Susannah med en fokusert Tålmodighet han kjente igjen fra Sektor-Rommet ... som om han ventet på en plutselig forandring på Lidenskapens himmel, lik den brå forandring av Stjerne-Posisjon som hadde ført ham til oppdagelsen av Lysets Aberrasjon - som om han ventende på at hans hjerte igjen skulle gjøre et byks slik det hadde gjort den gang, da han Natt efter Natt hadde iakttatt en liten Ellipse, en kopi i miniatyr av hvor­ dan Jorden beveget seg i sin egen Bane - utført av Londons egen Zenit-stjerne, Caput Draconis, Dragehodet - i et forsøk på, som Dr. Hooke før ham, å beregne Stjernens Parallakse. Da Stjernen uforklarlig syntes å bevege seg, tok det ham en tid å forstå og forklare den tilsynelatende Uorden i de Himler han observerte. «Jeg trodde det skyldtes meg selv, at all denne Kaffe og Tobakk gjorde meg upålitelig.» Den gang så han også en Stor Finger strekke seg inn fra Avstand, stoppe ved Draco og - varsomt til en Finger av denne størrelse å være - røre opp Stjernene der til en liten Hvirvel. På den tid da Mason begynte å arbeide for ham, var han kjent og aktet over hele Europa, og midt i arbeidet med å kompilere en stor Samling av Observasjoner, Lunare, Planetariske og Astrale - for interesserte Parter uvurderlige, men for deres Advokater

181

høyt nok vurdert til å strides om. Ved Bemyndigelse fra Dronning Anne var «Besøkende» fra Royal Society årlig berettiget til en Kopi av alle Obs, men nu - således hadde Mason hørt det bli ropt i et andet værelse under sitt siste samvær med Peach’ene - som Dronning Anne var død i disse mange år, så måtte også hennes Bemyndigelse være det, og som Obs alltid hadde tilhørt Bradley personlig, så tilhørte de nu hans Arvinger og Assignatarer. Hadde Susannah bare vært et middel til å få disse Obs inn i Peach-familien som Sam Peach Seniors ivrige Silkehanske? Var de Prisen for en Direktørtittel i Det Ostindiske Kompani? Når det ble et barn og hun hadde gjort sin Jobb, ville den lille Opera­ tøren blitt fri til å returnere til Chalford, tilbake til Peach-familiens skjød, mens hennes Tilbedende Belastning fumlet med sine Linser og Dreiestativer i det fjerne Greenwich? Selv Masons Hest ser på ham og bebreider dette. En Spekula­ sjon ingen gentleman verdig. Hvem har ikke vært en overbærende Ektemann? «Hvem har noen gang lagt an på å bli en gammel narr med en ung Hustru?» argumenterer Mason høylydt. «Selv­ følgelig tilbad han henne, sin Herskerinne i alle ting. Hvordan skal jeg uttrykke meg?» Sam kunne ha fortalt Historier som fikk enhver Faders blod til å fryse. Han næret, som alltid, hengivenhet for Doktoren. Da de giftet seg, hilste han ikke desto mindre Lettelsen velkommen. Nu kan han også hilse Obs velkommen. Men som Bradleys Assi­ stent hadde Mason utført mange av dem. Skal han gjøre Krav på disse? Han tror ikke det, eftersom han virkelig ga dem til Bradley, alle sammen, for ingenting mer enn: «Mange takk, Mr. Mason, bra gjort.»

19 I baren på The George, hva andet skulle han bli møtt av, som Tema for heftig Konversasjon, om ikke Bradley igjen. «Jeg gir blanke i hvor megen ære han har bragt England, han skal allikevel betale for Ølet sitt her.» «Lite sannsynlig nu, eller hva? Arme Jævel.» «Hvorom allting er - glem ikke at han var sammen med Macclesfield og den gjengen som stjal de Elleve Dagene rett ut 182

av Kalenderen. Gud kan bie, for den levende Gud er et Rovdyr, Han bier og kan bie i årevis ... men til slutt, når man minst venter det, slår Han til.» «Mange takk, Pastor - når skal jeg få selge 01 i Kapellet ditt? På Søndag, passer det?» «Nei, hør på ham - de Slagmarker vi kjenner og som befinner seg i Jordens tre Dimensjoner, har også sine sidestykker i Tid og hvis Papistene får overtak i Tidsregningen, kan de lett vinne Dagen.» «Hå, den har de da hatt, Dagen og Natten med, siden toogfemti da vi alle ble ført over til den Romerske Horens Tid og mistet elleve av våre egne dyrebare dager.» Mason later som han undersøker sin skospenne, mens han prøver ikke å sukke for tungt. Av Idiotiets mange Klassikere, er dette Idiotiet om de Elleve Dager innlemmet i den utsøkte hånd­ full man aldri vil bli kvitt. Noen har båret på dette Nag i ti år ikke så lenge hva Nag anbelanger. Nu som ulykke har innhentet Bradleys liv, føler de seg da omsider hevnet? Han lytter atter en gang til det trettende Omkved som han har fra sin far, i dette øyeblikk bare noen kilometers gange unna, ennu sovende, snart våken ... «Så hva i H-—e err det din kjære Venn Dr. Brradley pønsker på, han og hans Beskyttere? Stjele elleve Dager? Går det an?» Det virket som om hans Far virkelig hadde spurt. «Nei, Papa - ved Lov i Parlamentet skal neste anden Septem­ ber som alltid hete anden September - men dagen efter vil bli kjent som ’ fjortende September’, og så vil alt fortsette som før.» «Men - det vil egentlig være tredje September.» «Den tredje efter den Gamle Tidsregningen, ja. Men alle vil bruke den Nye.» «Hva så med dagene imellom? Macclesfield tar dem bort og erklærer at de aldri har vært?» Dette med et forbløffet brysk Ansiktsuttrykk som gjorde Mason like oppsatt på å trøste fortvi­ lelsen det tydelig signaliserte, som å unngå brølingen det altfor ofte innvarslet. «Vi kan kalle Dagene hva vi vil. Gi dem navn - Georgedag, Charlesdag - eller Tall, så lenge alle er klar over hva de kalles.» «Jada, Gutt, men - hvor er det blitt av de Elleve Dagene? og vet du det selv? du sier jo at de rett og slett ... er borte?» Ville han aldri gi seg med dette? Skinnebena til dem begge begynner 183

å prikke av umiddelbare minner om voldsomme sammenstøt mellom Lær og Ben. «Opp med humøret, Papa, for det er en lys side ved det - vi kommer direkte til den fjortende, sparer inn elleve dager som vi slipper å gjennomleve eller bli merket av, eller bli eldre av - vi vil bli elleve dager yngre enn vi ville ha vært.» «Er du dum? Vil ikke det føre til at min neste Fødselsdag kommer meget tidligere? Det vil si elleve Dager eldre, din idiot - eldre.» «Nei,» sa Mason. «Eller ... vent litt -» «Folk kommer og spør meg hva Macclesfield har tenkt å gjøre med de dagene han stjeler, og hvorfor hjelper Dr. Bradley ham, og jeg sier til dem at det vet min sønn. Og jeg håpet virkelig at du hadde visst det.» «Jeg tenker, jeg tenker.» Han begynte nu å spørre seg selv i søvnløshet om dette, idet han lurte på om hans far hadde måtttet kjempe slik med Masons egne tidligere spørsmål om Verden. Han investerte Dyrebar Søvn i Problemet og høstet ikke noe som kunne tilsvare en Farthing i Utbytte. . Mr. Swivett, hvis ansikt fikk en stadig dypere tone av purpur, en farge som nok kunne alarmere en Lege om en sådan hadde vært tilstede, forkynner nu: «Ikke bare krenket de Årets Gudgitte struktur, de satte oss også på Katolsk Tid. Fransk Tid. Vi har slåss med Frankrike i hele vårt Liv, som våre Fedre i hele sitt Liv, Frankrike er den evige Fiende - hvorfor bli styrt av deres Kalender?» «Fordi deres Filosofer og våre,» forklarer Mr. Hailstone, «alle sammen står i Ledtog med dem fra andre Europeiske Stater, og med Jesuittene, som har Maskiner, Krutt, Stråler, Eliksirer og slikt, ingen mindre enn bemerkelsesverdige - noen nu og da så skrem­ mende at selv Kongenes Representanter må holde Hendene i ro.» «Tid, skjønner dere,» sier Verten, «er Videnskapens penger, ikke sant. Filosofene trenger en Tid, felles for alle, slik Handels­ menn trenger et felles Myntsystem.» «Som også antyder en Interesse for de Begivenheter som vil inntreffe flere Steder på Jorden Samtidig.» «Som i Åpenbaringen.» «Som Venuspassasasjen, hæ, Mr. Mason?» «Jahh!» Mason, idet han overrasket hopper i stolen: «Mange takk, Sir, den der har jeg aldri hørt før.» 184

«Mr. Mason,» ber Mr. Swivett, «De arbeidet jo sammen med Dr. Bradley, i Greenwich - hva mente Doktoren selv om denne saken? Var De ikke personlig nysgjerrig?» The George er tydeligvis feil sted å være på i aften - ikke stort bedre enn ved Bradleys Leie - så han forblir lamslått over å ha blitt sendt bort, og det med en slik ubeskrivelig Kjølighet. Like­ vel kan den modige ekspedisjonen inn i den Idiotiets Ørken Mr. Swivett nu foreslår, nettopp være en anledning for Mr. Mason til for en stund å unngå hele temaet vedrørende Mr. Bradleys dødsfall uten noensinde å løse det som ennu ligger mellom dem. Et Glimt mer malisiøst enn lystig viser seg i hans øyne. «Mange år før min tid, skjønt man kunne jo ikke unngå å høre litt av hvert ...,» begynner han idet han finner frem Pipen, skjenker Rødvin i Begeret og lener seg tilbake i Stolen. «Jovisst, den skjen­ dige sammensvergelsen mot de elleve Dager - hum - utskilt, som man sier, av den yngre Macclesfield, internert ikke som til rom, men snarere ... Tid.» Det var i det Schizokroniske år 1752 at Macclesfield ble Pre­ sident i Royal Society for å fortsette i stillingen til sin beklagelige bortgang tolv år senere. I den gemene Hop ble Utnevnelsen sett på som en skamløs politisk belønning fra Walpole-Gjengen for hans Tyveri av Folkets Tid, og et sikkert bevis på hans skyld. «Min Far trengte bare fire år som Earl of Macclesfield på å trekke Navnet ned,» beklaget han seg til Bradley, omtrent på den tiden Lovforslaget lå i Komiteen, «det sank gjennom Riksrettsanklage, Fengsling i Tower til en i folkemeningen form for Van­ ære - for Folk er nu altfor rede til å tro at også jeg er en Tyv. Kunne jeg bare gjeninnføre for dem Dagene deres og bli ferdig med det! Slå opp for dem Portene i Shirburn Castle, spandere Tønner med 01 og Sider av Okse, dukke opp på et Brystvern med mystiske Maskiner, høytidelig skru viserne på Slottsklokken to hundre og fireogseksti timer tilbake og til alminnelig begeistring atter tildele Dagen dens gamle Nummerering - akk, selv med alt det, hvem i G-ds navn blant dem kunne ønske seg elleve Dager til? av Hva? ytterligere fare for at noe andet forferdelig vil skje, i et Liv av allerede uutholdelige ulykker?» «Ikke desto mindre er vi dødelige,» hvisket Bradley. «Ville De, min Herre, ærlig talt, spytte på elleve dager til?» Han lo forsiktig. Hans øyne, vanligvis utstående, lå nu i skyggen av en hette. Macclesfield betraktet et kort øyeblikk sin Ansatte -

185

for de var herre og tjener i dette som i alt andet - før han fortsatte: «Min slekt er fra Leek, i Staffordsshire. På en bestemt tid i løpet av sommeren går solen ned bak en åsrygg i Cloud Hill, kommer til syne på den anden side og går så ned igjen. Jeg vokste opp i visshet om at Solen kunne gå ned to ganger - hva betyr vel et bortfall av elleve dager for meg?» Bradley, distrahert, glemte å le av denne vakre Digresjon. «Hva skjedde da De oppdaget at resten av Verden var vant til å se den gå ned bare én gang, Milord?» Macclesfield stirret tomt fremfor seg, med et ansikt som for Øyeblikket var like strengt som på Portrettet han hadde bestilt en respons til uvelkommen tale perfeksjonert av den Klasse han fremdeles aspirerte til. Det var som om Bradley aldri skulle ha åpnet munnen. I Vertshusene nedenfor dem ble lampene tent, vinden ristet Beplantningen av nakne trær, Elven sluttet å speile som om den hadde begynt å absorbere Dagens siste lys. De var ute i Green­ wich Park og spaserte, like ved Lord Chesterfields Hus - Høs­ ten var langt kommet, trærne blitt til Pennestrøk og Skygger i et forkrøplet Nettverk, badet i det svinnende lyset. En skarp Vind feide om dem. Nede i Skråningen trengte lys fra Ildstedet ut gjen­ nom vindusglass, mer eller mindre optisk korrekt. Hunder bjeffet i Skogen. Bradley fylte niogfemti det året, Macclesfield var fire år yngre og kalte ham James ditt og James datt. Den eldre mannen hadde konstant dårlig helse, hverken jaktet, red eller fisket, hadde giftet seg tåpelig, var blitt fullstendig kjøpt opp for lenge siden, med Aberrasjon, Nutasjon, Stjernekatalog og det hele, skjønt han med hell benektet det for seg selv ... «Alle lyver, James, hver behørig efter sin plass i Kjeden ... Vi som styrer må fortelle store Løg­ ner, mens dere lenger nede bare behøver lyve litt. Dette er nok et utakknemlig offer vi yter dere, slik at dere ikke behøver føle så megen Anger som vi gjør, - som vi må. Del av noblesse oblige, kan man vel si... er det så merkelig at sønnen til en advokat som kjøpte og derefter skamløst ødela en den gang hederlig Tittel, skulle søke tilflukt i Stjernekikking? De forråder oss ikke, de lyver ikke heller - de er ren Mathesis. Med mindre de er Måner eller Planeter i besittelse av Diameter, eksisterer de hver for seg kun som et dimensjonsløst Punkt - et enkelt Tallpar, riktig Ascensjon 186

og Deklinasjon ... Tall som dere Menn av Videnskapene faktisk er betalt av Kongens Lomme for å finne.» «Fortvil ikke Milord,» svarte Bradley, som om han var betalt for å trøste sin Velynder, «blant Linsebrødre er alle velkomne.» «Kan De garantere at De nettopp nu ikke fornærmet meg, James?» Bradley innbilte seg å merke en viss lekenhet i Tonen, men var usikker på hvor meget han skulle satse på det. «Jeg har hørt min Herre fornærme seg selv den siste Timen - hvorfor skulle jeg ønske å delta, særlig ut fra den respekt jeg nærer for ham?» «Som Linsemann kun, naturligvis.» «De gjør det vanskelig.» De trasket gjennom vissent Ekeløv som dalte og hvirvlet rundt deres Ankler. De kjente lukten av Skorstensrøk. Pokkers Høst, inntrenger i gamle Ben. «Her var Tid,» forklarer Mason for en liten Tilhørerskare i The George, «som fullt og helt, måtte bli nektet sin frihet til å forsvinne. Som om, så lenge Dagene lå innefrosset, Dødelighe­ ten selv ikke kunne komme med noe krav. Folk i mils omkrets kunne føle et Nærvær av noe som alt i alt var for skremmende å komme nær for de vanlige tjenerne på Shirburn Castle. Maccles­ field måtte ansette Fremmede fra fjerntliggende strøk, langt mot øst.» «Indiene?» «Kina?» «Stepney!» His Lordship trengte, ifølge Mason, et Folk som levde i et helt andet forhold til Tid - et som ikke, som vårt eget, bar i sitt hjerte en skrekk for Tidens gang - Likegyldighet overfor den, så ren og gjennomsiktig som mulig, var langt mer å foretrekke. Verbene i deres Sprog måtte ikke inneha flere tider enn deres Substantiver hadde Kasusendelser — for slike Folk forble like bekymringsløse overfor Sekvenser i Tid som frigjorte fra Subjekter, Objekter, Eiendom eller i virkeligheten alt som blant Engelskmenn krever en Preposisjon. Med hensyn til Kjønn - Kjære vene, det er jo noe helt andet, er det ikke, jo såmenn og forbanne meg om det ikke er ... Hvor­ om allting er - gjennom nyttige Tips fra en Ungarsk Mellom­ mann -» Protester fra alle i Selskapet.

187

«Hva? Kjønn? Ja vel - av Kjønn har vi tre slag: - Hankjønn, Hunkjønn og det Tredje Kjønn som ingen snakker om: - Død. Det dere da kanskje er interessert i å vite, er de følelsesmessige forhold mellom Hankjønn og Død, Hunkjønn og Død, Død og Død? He? Akkurat. Hva med trekantforhold? Blir de automa­ tisk Quadrilateraler? Med Død ikke lenger som en enkel måte å skille oss på, ikke lenger den Barriere eller Sanksjon den var, hva da med Ekteskapsløfter - hvordan må vi redefinere det å Være Trofast?» Med hvilket han mener (det ville Pastoren som var der bare i stedfortredende forstand, spøkelsesaktig som et mangelfullt narrativ til å bli fortalt i fremtiden, ha gjettet) at dersom Rebekahs besøk på St. Helena var seksuelle, var det helt ulikt noe han kjente til - mens hun gikk ut fra at han godt forsto hennes forpliktelser blant de Døde, og alltid ville reagere som hun ønsket. Men hvordan skulle han kunne det? Han som ikke hadde adgang til noen av de millioner dramaer blant de Døde. De var som Stjerner for ham - ute av stand til å proji­ sere seg inn i deres gåtefulle Midte kunne han bare observere dem gjennom et formidlende Instrument. Den mange-linsede Rebekah. «Takket være Grev Paradicsoms innsats kom i alle Fall snart en Gjeng av disse Utlendinger på størrelse med et regiment til Gloucestershire. Bevare oss vel. Noe lignende var ikke sett siden Druidene. De marsjerte inn gjennom Slottsportene til tonene fra enorme Klokkespill av Antimoniumkrystall, og trompeter laget av Ben efter eldgamle Dyrearter funnet på den store upløyde Slette hvor de bor, en Musikk som ikke gikk rett frem som en Engelsk marsjmelodi, men snarere buktet seg uberegnelig, med hverken begynnelse eller slutt.» «Uniformer?» «En slags solid Rustning fra topp til tå, vevet av de lave Ørkenbuskene i deres Hjemland.» «Aha, militære mannskaper - fryktinngytende, kanskje?» «Asiatiske Pygmeer egentlig,» sier Mason. «Men til tross for deres høyde ville en hvilken som helst Bande betenke seg på å utfordre deres rett til å kolonisere de Elleve Dagene. Deres oppdrag, det vil si, deres Charter om dere vil, påla dem å inhabitere Dagene, og allikevel ikke tillate Tiden å forløpe. De var forventet å opprette Husstander, Gårder, Landsbyer, Møller - en hel Plantasje i Tid.»

188

«Bor de der ennu - eller rettere sagt ’da’, og har noen av dagene forløpt, til tross for disse gåtefulle Fangevoktere?» «Nu og da en reisebeskrivelse ... Geografisk er de nu spredt overalt hvor man retter seg efter Ny-Stil Forordningen - noen til Amerika, noen bort til India - ubebodde India! vendt tilbake til ville Hunder og Slanger ... der brisen fra Hoogli blåsende forbi den tomme døråpning til et visst... Sort Hull? - og overalt er de, midlertidig, elleve dager på Sekundet bak oss. De har et Eden der, mine Venner, og det er bare de som bor der, de og deres Avkom. Det er deres store Saga, Pygmeenes Oppdagelse av Storbritan­ nia. De hverken vet eller bryr seg om å vite hvordan de kom hit, de sover i våre senger, bor i våre Rom, spiser av våre Tallerke­ ner det vi har efterlatt oss i Spiskammeret, tømmer våre Flasker, spiller med våre Kort og på våre Instrumenter, huker seg ned på våre Avtreder - de mer nyfikne av dem fotfølger oss som Tidens ennu ikke ankomne Historikere ville gjort, ved hjelp av sporene til våre liv som de finner i Gjenstander vi har overgitt til Dagen, eller vært villig til å efterlate ved dens Slutt - for dem en Mystisk Nasjon, urokkelig ’Britisk’, en enorm Bikube av Spøkelser som ikke helt er forsvunnet inn i Fremtidighet ...» «Så ...» < «Javisst og husk,» Masons Fjes bare tvilsomt alvorlig, «hvor dere var for elleve dager siden - så dere noen virkelig utenlandsk i nærheten ? Meget liten av vekst, kanskje? Til og med... Orientalsk av Utseende?» «Vel, ja jo, siden De nu -» gjenerindrer Mr. Hailstone, «like borte i Parliament Street var det en merkelig liten fyr, barbert over hele hodet, rød damaskkappe med gullbroderier, noe som i de rette kretser kunne kalles en moteriktig Hatt, en slags kort Obelisk - og med tilsvarende kryptiske inskripsjoner. Ikke at jeg gjorde meget Nummer av det, selvfølgelig, men ganske mange Borgere, som selv hadde Hodeplagg med mengder av Budskap i form av Bremmer og Kokarder, drev omkring, mens de prøvde å dechifrere denne Fremmedkarens Hatt ... det merkelige var at han ikke viet oss den minste oppmerksomhet. Strouds Sprade­ basser pirket i ham med sine Spaserstokker, Irske tjenere serverte Dvergvitser, respektable Matroner av byen dristet seg til å kile ham under Haken. Alle snakket om en forunderlig gjennomsiktighet, enkelte om et mangefarvet Lysskjær ved Konturene av hans Skikkelse.» 189

«Selvfølgelig - for dere så ham slik han var, i sin Plantasjes relative Vakuum - mens han derimot, trodde at alle dere var skøyeraktige Spøkelser han ikke måtte la seg merke med, av frykt for hvem vet hvilken mentale forstyrrelse. Dere spøkte for hverandre.» «Følgelig, for fra den samlede Beholdning av Dager å ha stjå­ let Elleve dyrebare, u-hendte til bruk for hans Herrer som de lyster, og dertil å ha konspirert for å overgi vårt Land til disse fremmede fiendtlige Pygmeer, står Bradley i kveld for Vårherres Domstol med sin Sjel i den alvorligste Fare, la oss be,» og Pas­ tor Cromorne fortsetter videre til det vi i Faget kaller å Slippe Tverrbjelken, med stemme som synker til en hvisken, Øyelokk som flagrer over Øyeepler med utvidet tilsynekomst av Albedo: Unnskyld meg, jeg snakker med Gud her, vil være hos dere igjen så snart vi er ferdige Vil Mason bli sint og begynne å slåss? Vil han reise seg og rope: «Dette har intet med Guds dom å bestille - å bli krenket like dypt av en Kalender-Reform som av en Dødssynd, krever en åndens ondskap aldeles utenfor rekkevidde for noen kjent Gud­ dom - skjønt godt innenfor Strouds ressurser, later det til.» Og skride ut mellom deres lamslåtte rekker til Nattens Omfavnelse for aldri mer å sette sine ben på dette sted? Nei. - Han kjøper i stedet en ny omgang 01 til alle og slår seg til ro med at han kan oppsøke Familien i morgen - selv om Melankoliens Agenter sik­ kert før eller siden vil få ham til å angre på det, mens Anger er nettopp den slags Følelsesytring som dagliglivet på The George er avhengig av ikke å ha noen del i. Verten er vennlig og like­ frem, Ølet så godt som noe i Britannia, Vindusutkastingen av Klesfabrikantene i -56 har for evig og alltid innskrevet stedet i Legendene, og hyggelige Fyrer er langt fler enn uhyggelige i antall - så bedrøvelige har allikevel disse sene timene her vært for Mason, at det faktisk har fått ham til å glede seg til å se sine Slektninger igjen.

190

20 Guttene kretser rundt, ikke sikre på ham, skjønt Doc har kom­ met springende som han har gjort hver gang ved lyden av en hest, hans Bevegelser langt i forveien for hans jordiske føtter, i det øyeblikket han oppdager Mason, bråstopper og stirrer anspent. «Hei, Pappa! Har du det bra?» «Javisst.» Stiger av. «Hei, Doctor Isaac. Hvordan går det her?» «Åh, vi har det bra,» han strekker uten å nøle hånden frem for å gripe Masons, og de går inn. I dag er Mason tålmodig, og litt efter litt har de to funnet seg til rette innenfor hans avslappede Perimeter. De bor hos sin Tante Hester, Masons søster, og hennes mann Elroy. Mason som har ridd til huset åndelig forberedt på Respektløshet, gjensidige Beskyldninger og dårlig kaffe, finner også Delicia Quall, Klesfabrikantens datter, der, kledt i en farverik silkekjole minst en Grad for løssluppen for et tilfeldig Besøk på disse Kanter. Ganske snart blir det fortvilende klart at hun lider av den ukontrollerte Trang til å bli Brud, blant Leger kjent som nymphomania, i hvis glade Vanvidd nyanser forsvinner og enhver ubunden mann fortoner seg som en potensiell Ektemann. «De er ung nok,» hun krysser av punkt for punkt, «Deres Sønner trenger en Mor og jeg har tatt meg av barn hele mitt liv. Jeg kan bake en Sally Lunn, hvis Aroma alene garantert legger Tommer til enhver Livlinje, selv en så slank som Deres, Char­ lie Mason. Mine Puddinger er Legendariske endog i Painswick. Jeg er oppdratt i den Anglikanske Tro, og med nok brennevin å drikke, blir jeg holdt for å være et lystig selskap. Hva ser De egentlig efter i en hustru nummer to?» «Licia, for en Glede å se Dem igjen, til denne stund var jeg ikke klar over at jeg stirret. Men det må jeg ha gjort, ikke sant?» I dette øyeblikk kunne han, hvis han hadde lyttet, ha hørt i retning fra St. Kenelms kirkegård en viss subterraneisk Rotasjon. «For en fjern sjel De kan være, Mr. Mason,» smiler hun anstrengt - «må jeg belære Dem om at det på denne Planeten er vanlig for en ung enkemann å finne seg en ny hustru så snart det er sømmelig? Endog vente en ekstra dag, hvis han er sjenert.» «Takk så meget. Det har jeg hørt, og hører fortsatt, fra så mange som vil meg vel. Hvis jeg ikke hadde vært under ubrytelig Forpliktelse -»

191

«Til hvem? Royal Society? Et Værelse fullt av menn med Parykk som durer i vei i kandelaberlys, er det der De heller vil være i stedet for hjemme ved Arnen hos Deres neste Hustru og de små? Og Vaniljepuddingen - ødelagt! Hvordan kunne De?» Tilsynelatende selv-overbevist trekker hun seg tilbake fra ham. «Hva slags nattlig-krypende skapning er De, da?» «Såså, vær snill Pike nu,» ber Mason. «For øyeblikket dramatiserer jeg ikke, Charles.» «Kyss meg på timen, Kjæreste.» «Flirende London-Laps,» snerrer hun og gjør som hun vil gå. Guttene kommer springende inn. «Tante Licia!» «Ikke gå!» Hun tar dem til seg idet hun sender Mason et lynraskt Der-kan-De-se Smil over deres små nesegnidende hoder. «Den tid De brukte på Deres lange Sjøreise kan unnskyldes - som et botemiddel mot usedvanlig stor Sorg. Men nu er De hjemme, ikke sant?» «Ikke Helt, for det er kommet til noe andet. Så jeg må kanskje avsted igjen, og det ganske snart -» «Hva?» skriker Hester. «Hvorhen nu? Er det ikke arbeid å få i England? Du hadde en sikker Stilling i Greenwich en gang, hva er det som har hendt med den?» «Tidene forandrer seg, Hetty. Jeg oppebar den Stillingen ved hjelp av Newcastle-gjengen, som nu vansmekter ved den politiske Døds Dør. Nye typer Whiger kontrollerer Utnevnelsene.» Brad­ ley er borte, det er saken - men han vil ikke klage - ikke foran Guttene. Det er kanskje heller ikke noen her som overhodet tatt kjenner Navnet. «Lønnen sies å være god -» «Var jeg Dem,» råder Delicia Quall, «ville jeg konsentrere meg om Lengdegradoppgaven, for det er der Pengene ligger.» «De har satt Dem inn i Spørsmålet, forstår jeg. - Sant nok vil det på kort sikt bli en god del Almanakk-arbeid, Lunarer er den eneste praktiske metoden til sjøs akkurat nu, og langt billi­ gere enn noe Kronometer. Men om ikke lenge vil solidere efterkommere av Mr. Harrisons Ur vise sine Middagstid-Tallskiver i hele Flåten, og Lunarene vil ha hatt sin tid. Det beste vi elendige Lunarianere i det hele tatt kan håpe på, er å få dele Prisen, som til slutt vil vise seg å være en Kake skåret opp i for mange biter til å tilfredsstille noen. De store Inntekter, Licia, tjener man nu for tiden i utlandet. For første gang finner store penger veien endog til Astronomien, - hele Ekspedisjoner blir betalt med Offentlige Midler. Jeg gremmes ved å erindre at Bradley da han oppdaget 192

Aberrasjonen var nødsaget til å stole på Generøsiteten til de av Nobilitetene som delte hans Lidenskap for Stjerner» - en åpning for noen til i det minste å Kondolere. Ingen gjør det. «Hvor er det denne gang, Charlie?» spør hans Søster Anna, bare så vidt fylt sytten og ivrig efter å komme seg ut av Huset, der hun er Ulønnet Altmuligpike. «Det er bare Rykter, ingenting er avgjort, -» «Pappa!» roper den demoniske Doctor Isaac. «Fortell, Sir?» piper William. Øynene deres så runde og vidåpne. Mason senker hodet. «Amerika.» Dette blir hilst med et Lurveleven, idet alle prøver å komme til orde samtidig. «For G-ds Skyld, Charles,» hyler Hester i sking­ rende vantro. «Du var heldig som kom levende hjem en gang Oddsene er godt imot deg nu - Du burde tenke på disse To til en forandring,» mens guttene tramper og roper: «Slanger! Bjørner! Indianere!» og desslike, og Tekjelen plystrer rasende på Ovnen, og ingen gjør noe med det. Mens de Feminine Stormer raser overalt, trekker Elroy Mason til side og byr ham på en pipestopp Virginia. «Denne jobben i Amerika - skal du være Stjernekikker igjen?» «De vil ha Grenselinjer, hundrevis av Mil lange, så perfekte som mulig. For det må noen beregne Lengdegrader og Breddegrader efter Stjernene.» «Og du kommer til å være borte en stund, kan jeg tenke.» «Det var aldri meningen at Guttungene skulle bli en byrde for deg, eller Hester, jeg ser for meg stakkars Annie løpe Natt og Dag, - Bevare meg vel, de er enorme, jeg kjenner dem ikke engang.» «Og neste gang du ser dem? Om atter mange år? Charles, jeg betrakter dem som mine, for i dette Huset får alle den samme Grøt fra den samme Kjele - du er ute og reiser mer enn du er her, mens vi ville være glade for å ta dem til oss. Du må i så fall undertegne -» «Ahhrrh! Aldri!» «Da vil det bli en anden Pris, som du kanskje ikke ønsker å betale.» Han vet omtrent hva det er, og venter stum som en Sten. «Når de blir Myndige, vil de begge bli læregutter hos din Far på Møllen. Standard syv års Kontrakter. Han vil godt7. Mason & Dixon

193

gjøre oss frem til da, og vi kan godt trenge den hjelpen, Char­ les.» «Hvorfor forteller ikke han meg dette?» «Jeg representerer din Far i denne saken.» «Du? Er du jurist?» «Nei, men alle trenger Representasjon, fra tid til anden. Hvis du drar til Amerika, får du høre alt om dette, vil jeg tro.» Et nydelig Dilemma. Imens kommer mer eller mindre fjerne Slektninger strømmende til fra alle kanter, hele dagen, usvikelig som Tårnsvaler, de peker med Fingre, hilser med Never, svinger med Stokker, alle med Grunner for at han bør bli i Sapperton, hvilket levende gjenkaller for Mason, Grunn for Grunn, hvorfor han for to år siden var glad for å forlate alt dette. Den gangen hadde han selvfølgelig sin Sorg. Men tiden har gått sin gang og fjernet den Force majeure som drev dem, lamslåtte, sammen for et Øyeblikk til å enes om den samme tjeneste som det nu vil være en Pris for. Guttene, som har vært oppe siden før Daggry og ligget strødd om på Gulvet av Tretthet, vakler bort for å gi ham et Godnattkyss, som om han aldri skulle ha vært borte, og de hver eneste aften hadde gitt ham et slikt kyss. Som alltid er han overrasket over intensiteten i deres kropper, deres manglende evne til å holde igjen, renheten av det ennu-ikke-uærlige - det skulle en hardere Type enn Mason til for ikke å kjempe med Følelsesladede Tårer. Han slektninger ser på, avvekslende med grimaser, hånlige smil eller later som de ikke ser, alle husker hans problemer, særlig overfor Dr. Isaac, med bare det å ta i Sønnene. «Jeg er alltid så redd for at de skal trekke seg unna,» bekjenner han for sin lille søster Anne, der de sitter på Kjøkkenet og drikker Kaffe efter at guttene har gått til sengs. «Hvem ville ikke være det? Willy husker meg ikke, Doc er for liten, ... og hva har Hester fortalt dem om deres Far?» «At du snart ville komme hjem,» sier Anne. «At du var reist bort i et Oppdrag for Kongen, men at du snart ville være sammen med dem igjen.» «Mens hun selger dem til deres Bestefar.» «Hva andet kan vi gjøre?» Han må snakke med sin Far om dette. Jeg er fireogtredve år gammel, sier han til seg selv, idet han rir bort i grettent trav. Hvor kommer disse rektale Innfallene fra? Hva er det verste han kan

194

)

gjøre, angripe meg med et daggammelt Landbrød? Det er videre mulig at Elroy har funnet på det hele, som en del av en sinnrik Utpresnings-Plan, idet han satser på at Mason aldri vil være i stand til å verifisere den. «Nei, det er ikke akkurat slik,» foregir hans Far å forklare. «Jeg sa at eftersom jeg har betalt noe av deres underhold, hele tiden mens deres far har reist omkring på de Tropiske Øer, ja, så er en panterett på deres tjenester det minste jeg burde ha når de er gamle nok til å arbeide. Unge Elroy skjønner aldri når jeg spøker.» «Javel, gjorde du det?» «Jeg gjorde hva? Betalte? Selvfølgelig betalte jeg. Når gjør jeg ikke det? Det er ingen andre i denne Familie som har penger, bare jeg. Det er meg alle før eller siden kommer til.» «Jeg mener, spøkte du?» Smilet hans antyder: Snart vil jeg ikke vcere i stand til å høre noe dere sier, og da vil jeg endelig ha unnsluppet dere. Blant dere, men ikke hos dere. «Hvordan visste du om den amerikanske Bestilling?» «Bakeren vet alt.» «De vet ikke det i London.» «Da jeg hørte at din Beskytter var død, visste jeg det.» Mason gikk brølende frem og tilbake, liksom for å overdøve lyden av Tidens Vind: «Jeg øyner ikke sammenhengen.» «Det vet jeg. Kan du huske at jeg advarte deg mot Sam Peach?» «Du sa at han ikke var min venn.» «Og var han det, da du kom på besøk? Hvordan ble du behandlet av din parrtikulcerre Venn?» Selvfølgelig måtte hans far ha hørt om hvordan han ble avvist. Det var sikkert hans eneste grunn til å innvilge denne Audiensen. «Godter du deg?» spør Mason med en roligere Hverdagsstemme, «du godter deg storlig over det, hva, så beundringsverdig, ikke rart at det gikk som det gikk med meg.» Den eldre Mason smiler til ham uten varme. «Du er en Tosk,» brøler han. «Bli eller dra, - det ender med at jeg får dem begge. Jeg er halsen på den store Familie-Trakten her omkring, ikke sant? Hadde du tenkt å begynne å Arbeide i dag?» Selv om det ikke er første gang Mason er blitt så utskjelt, fore­ kommer det ham likevel at Landbrødet ville ha vært vennligere. *

195

Så langt fra det Uhyre eller Troll hans sønn vil ha ham til å være, er Charles Sr. i virkeligheten en tankefull og beåndet person. Han tror at brød er levende - at gjærsoppen Animacula kan forenes til ett målbevisst individ - at hvert Brød er organisert på den måten, med for eksempel skorpe som en form for hud eller Ryggskjold - de små kavitetene innenfor utviser en merkelig kompleksitet, deres glatte Vegger, tilsynelatende myke, viser seg i forstørrelse å bestå av enda mindre bobler, og, kan man anta, således videre ned til det Usynliges Grenser. Brødet, det uunnværlige samlings­ punkt på ethvert Britisk bord, det solide Britiske Firepunds Brød, er hovedsakelig, i likhet med Sjelen, Tomhet. «Vent til du har holdt deigen i dine hender, Charlie,» det var da de fremdeles kunne samtale uten hemninger, «og kjent hvor varm den er, akkurat som Hud, hvordan den avgir varme. - Og hvis du setter et Brød til side, på et mørkt, rolig sted, vil det vokse.» «Er det levende?» Unge Mason hadde ikke ønsket å spørre. «Ja.» Stillhet. «Kunne du ha lyst til å prøve å kna litt, kanskje?» Mer trett enn tålmodig ventet han at gutten ville si nei. Men som om forestillingen om Hud fascinerte ham slik at han måtte kjøre hendene ned i den kjøttaktige massen, gikk unge Mason snart i gang med å arbeide ved sin fars Ovner. Morgener med Hanegal i mørket langt oppe i de små dalene med gjenlyd fra stenmurene i byen, hester som rørte på seg, stallgutter og tjenestejenter som krøkte seg sammen og snudde seg på jordgulvene, reisende som drømte, hustruer i ferd med å våkne - unge Mason syntes han kunne se daggryet oppe i gaten, men daggry hadde ikke helt berørt Dalen. Hans far arbeidet ved siden av ham, i lyset fra to lykter, flytende, dempet efter år med melstøv brent inn i reflektorene mens han iakttok sønnen i raske rykk av oppmerksomhet, men ikke desto mindre klar over at guttungen heller ville vært et andet sted. I de neste månedene ville han snakke om plikter til Charlie, som ville gå med på det, selv om, kunne mølleren skjønne, han ble tiltrukket av noe andet, bort fra de tause brød og de romlende stener, ut til London, stjernene, havet, India. «Sett i gang da, Charles,» kunne moren, Anne Damsel, rope fra et eller andet sted, usett. «Snakker du til meg?» Bakeren fortsetter å kna uten å komme ut av rytmen, «eller den lille Stjernekikker?» med så megen for­ akt som han kunne legge i det. Mason iakttok, med hendene i

196

deigen, åpenlyst sin far, følte smerten i armene, den bleke masse som sydet av levende motstand - sultne menneskers Erstatning i tider uten Kjøtt, og snart en Stedfortreder for Vår Herres eget Legeme ... Bakerfaget forferdet den unge mann. Han lærte så meget av det at det kunne holde ham gående, men da han be­ gynte å få nærmere kjennskap til det - luktene, den uforklar­ lige heving av deig, ovnsdøren som en dør inn til et Sakramente - de daglige gjentagelser av lukter og gjæring og et slags skjult drama, som i Messen - flyktet han til gjentagelsene på Himme­ len, idet han følte dem tryggere, ikke så oppbløtt i liv og død? Når Kristi Legeme kunne komme inn i Brød, hva da med andre ting? - kunne det ikke bli like lett hjemsøkt av mindre velkomne gjenferd? På tidlige øde morgener ble han, selv bare av å være noen sekunder alene med de stumme hvite rader, overveldet av det spøkelsesaktige ved Brød. «Hva er det du tror jeg gjør, da, når jeg er oppe og stirrer på Himmelen midt på natten?» Han står der, som om han henger, under en sekk med mel, henger og venter, som om hans far kunne holde opp å arbeide og begynne å snakke med ham. Bakeren hever et øyenbryn. Hva det enn er, så forstår han det ikke, men nøler med å sette guttungen i gang med å skravle igjen. Er det Vettet hans? Tungnemhet følger Damsel-grenen, selvføl­ gelig - har gjort det i århundrer. Men hvordan kan hans sønn ha så mangelfulle begrepet om Arbeidets natur? Skjønner han ikke såpass som at han må sove av og til? I virkeligheten dupper unge Mason hele tiden, mer enn én gang med en hevet rå Brøddeig som pute og øret intimt tilflytt av det levende nettverk av celler som like før han våkner - han insisterer på at det ikke er noe han har drømt - på et vis synes å snakke til ham like inn i øregangen. Det sier: «Hils din Far fra oss.» «Det som av og til skjer med menn,» ønsker hans Far å fortelle Charlie, «er at de plutselig en dag forstår hvor høyt de elsker sine barn, like absolutt som et barn gir bort sin egen kjærlighet, og de grusomme betingelser som følger med det - og det viser seg å bli for meget å bære, og at de ikke vil ha den, ikke noe av den, og rygger tilbake i redsel. Og det er slik disse miserable situasjoner oppstår - særlig mellom fedre og sønner. Faren for redd, Barnet for uskyldig. Men hvis han bare kunne overleve det første frem­ støt av redsel og være velsignet med nok Tid til å tenke, kunne 197

han finne en utvei ...» I et håp om at Charlie skulle se på ham og spørre: «Finner du og jeg en utvei?» Han fortsetter å prøve: «Det hele er bare én ting. Fra åkeren, til Møllestenen, til ovnen. Alt deler av Brød. En Fortsettelse. Det ville være null å kna eller bake uten dette.» Han gestikulerer mot der de store Stener beveger seg i sin Stumhet og Kraft - «Malin­ gen, Hevingen, Bakingen, på hvert stadium blir det lettere, det hever seg ikke bare i Formene, men fra Jorden selv, idet det blir malt til Mel som Stener blir malt til Støv, fra den tilstanden tar det inn vann, blir så fylt med Luft av Gjærstoffene, før det endelig finner sin vei til Varme, mens det hver gang hever seg, forstår du, helt til det er blitt en fullkommen ting.» Samtidig tar han opp et Brød og holder det mot ansiktet. Unge Mason tror han skal til å ete det.

21 Byene rundt Golden Valley hadde ikke meget til overs for hver­ andre - som om de var forenede i et Forbund, ikke for Han­ del, men for å dyrke Misunnelse, Ondskap og Vendetta. Skjønt de levde i et Paradis, valgte de å fremstille et Purgatorium der de nye Mølle-Penger som strømmet inn ikke syntes å bidra så meget til å bevare det Ekvilibrium av Smålighet og Latterlighet de alle mente de hadde nådd, som til å slå alt ut av balanse igjen. Den nøyaktige Geografi til Vannskillet ble nu en stor sak - hvor Vannfall til å drive Hjul og Verksteder kunne gå ... det var som å komme for den Endelige Dommer og oppdage at gode og nyt­ tige Liv, uskyld i Vandel, renhet av Hjerte, telte langt mindre enn det Han egentlig ønsker av oss, noe vi like lite har mistanke om som noen i Dalen noen gang hadde tenkt seg at Strømmen av Vann gjennom Naturen, langs en Hellingsgrad gitt gratis av den samme Guddom, kunne bli omformet til å drive en Rekke med Vevstoler, hver arbeidende med et mangfold av Garn i strengeste rettvinklethet - så langt fra Jordiske former som mulig - eller at hvert stadium av Metamorfosen ville ha sin ekvivalent i Pund, Shilling og Pence. «Allikevel ønsker noen bare å flykte - til Gloucester, til Lon­ don, til Amerika - alle andre steder enn denne Kloakkpølen av

198

landsbykrangel.» Slik i det minste forklarte Charles sine Behov for en fremtid utenfor Dalen. Rebekah stirret tilbake, en gåte for ham, Eva i paradis - eller Eurydike i helvete, med ennu til gode å få vite, efter at det var for sent, hvor hun hadde vært ... hans sinn overrent av eldgamle historier. Hvorfor kunne han ikke la henne ha sin egen historie? Hvorfor kunne han ikke velge en let­ tere vei og henvise henne til en mannlig skikkelse, den elskovssyke Poeten, den fristede Uskyldige? Var det forventet at han skulle tenne en pipe, ta henne for seg, lene seg tilbake og forstå henne helt ved første møte? Var det dette kvinner ønsket? Hvem kunne han spørre? Hadde han gått til faren som allerede hadde trukket seg til­ bake til døvhetens uberørte Labyrinter (enskjønt de hadde skre­ ket til hverandre i alle år), hadde den eldre Charles for en gangs skyld lagt for dagen litt sympati, hvem vet hva det kunne ha ledet til? I aksept av at* han ikke var nødt til å elske denne unge mannen som han en gang i hemmelighet, med all en mors tankeløse underkastelse, hadde elsket spedbarnet Charlie, ville han, med et godt tak i Charles juniors arm, ha ledet ham ned en skråning av støy til de kunne rope mer bekvemt. De ville stå ved den vesle dammen, med svømmende ender, sverm­ ende mygg ... «Er hun ikke ved sine fulle fem? Ingen kom­ mer til å ville gifte seg med deg, din unge tosk, med mindre det er noe alvorlig i veien med henne. Hva er det kvinner vil ha? En god forsørger, ikke en stjernekikker som ikke vil bli voksen.» «Hvis Stillingen i Greenwich -» «Sam Peach er ikke din venn. For hver liten ting han gjør for deg vil det være en pris, og du vil kan hende ikke like å betale den når den forfaller.» Bare hypoteser, selvfølgelig - hadde unge Mason gått til sin far, kunne det muligens ha resultert i en samtale som denne. De fant en Bakketopp og holdt picnic. Hun hadde allerede mer­ ket seg at Mason alltid søkte forbi den røkfylte distansen, over Observatoriet og buktningen av elven, mot East India Docks. «Drømmer du om de fjerne Indiene?» spurte hun til slutt. «Det gjør jeg. Jeg skulle ønske vi kunne reise dit.» Han hadde faktisk nettopp tenkt å si det. Den frydet ham, denne ordløse Overskridelse av Årsak og Virkning. Høyt: «Det

199

kan vi kanskje.» Og med ansiktet hennes vendt mot seg: «Hva skal du gjøre den sjette Juni 1761?» Troskyldig forventningsfull: «Å, jeg må se efter i min Avtalebok ... Inviterer du meg med til Indiene, da?» «Sumatra, hvis vi er heldige.» «Hvis vi ikke er det?» «Aner ikke. Hounslow Heath?» «Jeg mente - ville du reise alene? Og la meg bli igjen her?» «Det må bli å reise sammen.» Hiin så nøye på ham. Han mente noe andet, men hun kunne ikke helt se hva det var. «Kommer vi til seile med en Indiafarer?» «Halve jorden rundt.» «Ja, og tilbake - og kommer vi til å bli rike som Nabober?» «Akk, Bekah, ikke en gang kylling-Nabober - skjønt vi kunne legge til side nok til å bestille et Planetarium, kanskje finne beskjef­ tigelse som Aktører og opptre på Pubene langs Postvognrutene.» «Du kommer ikke til å ha denne jobben lenger, da? Som Stjernekikker-Lærling, eller hva det nu er.» «Arbeidet må fortsette,» sa han. «Her hjemme, Rivaliseringen med Frankrike skarpere enn noensinde - der ute det Tidløse, alt i Bevegelse, intet mønster som noen gang gjentar seg ... På Green­ wich må noen, hver Natt Himmelen tillater det, åpne Lukene til dens Majestet og gå inn igjen til den uforsonlige Snuten og sikre Obs. Om ikke jeg, så noen andre.» «Jeg kan ikke tro at Dr. Bradley ikke vil ha deg tilbake.» «Du ser hvordan han er - hans Alder så nådeløs. Når vi kommer hjem igjen, kan vi kanskje ikke lenger regne med hans støtte.» «Dette lyder som Politikk, Kjæreste. Jeg trodde dere gutter stirret på Stjernene og tenkte høyere tanker.» «Arh, Arh! Akk - ikke akkurat det. Astronomien er like tilsmusset i Pelhamidenes hender som all anden Virksomhet i dette Kongeriket - og vi er alltid like prisgitt Karrierejag som noe Fjols ved Hoffet.» «Hva, Misnøye? Det ante jeg ikke.» Heller ikke han. «Kyss meg allikevel.» «Har aldri kysset en ... Karrierejeger før.» «Spill dine Kort godt, du skal få noe vi kaller en Newcastle Special.» «Humm ... Og jeg skal lære Malayisk, Hindi, Kinesisk også.

200

Jeg kommer til å bli som en av disse snakkende papegøyene. Å, Hengehode, du synes kanskje jeg snakker for meget nu, men på vei til Østen skal jeg aldri gi disse tålmodige Ører et øyeblikks ro, og du, stakkars mann, må lide for det, men regn det som en velsignelse at jeg ikke Valgte å ta timer på Sekkepipe ...» Som om denne middelalderlige Gothisismen til Mason bare var noen mørknede og surnede Levninger fra en tidligere og mer håpefull Avtapning av Selvet, forteller han Dixon om hvordan de, en natt like før Solverv, forelsket bestemte seg for å ri Syd­ over for å se Stonehenge i måneskinn - hun tett og lunt bak på sadelputen, vind strøk forbi dem, disse uttrykksfulle armer, hele ryggen hans dirret og fingrene verket - de slo snart inn på den eldgamle Walisiske kvegvei kalt Calfway som gikk fra Bisley ned til Chalford og opp på den anden side av Dalen, mot Salisbury Plain - en dag, en natt, kjærlighet under Hekkene, søvn, en ny dag - hvorefter de kom frem et par timer før solnedgang på Midtsommeraften. Hun ble urolig. Hun flyttet Seg nærmere inntil ham. «Charlie. Det er veldig gammelt, ikke sant. Hva er det for noe?» «De gamle stjernekikkere brukte det.» «Det er så altfor velkjent. Jeg har en følelse av ... at jeg kjenner stedet, og at det kjenner meg. Kan det være våre forfedre? selv for så lenge siden, i din familie, eller min?» «Å, vi har vært møllere og bakere bestandig, men det kunne være en av dine.» «Vi hadde slektninger på disse kanter.» «Så stol på det, - hvis du legger merke til mengden av disse Stener, må det en gang ha vært full beskjeftigelse på disse kanter, og det også i mange År - noen av dine er nødt til å ha vært med på det ... men kjære vene, dette vil gi dem noe å snakke om fra Bisley til Stroud: - ’Vår Herre forbarme Seg, han har giftet seg med en Druide!’» Deres rytme ble plutselig brutt, idet hun hørte ham uttale det Verb som i det siste hadde vært så meget i hennes tanker - og enda mer på hennes leber - og for et øyeblikk gjorde henne forlegen. Han knipset med Fingrene. «Men du er selvfølgelig Druide, - så pinlig. Hvordan skulle jeg forresten kunne vite det, du ser ikke spesielt Druidisk ut - jeg har jo heller ikke spurt deg ut om religiøs tro eller andet ... Altså! Druide! Vel vel - legger dere fremdeles, ehm, folk i disse vidjegreiene og setter fyr på dem?

201

hmm? eller har også dere vært igjennom en Reformasjon av deres Tro?» Han smilte vennlig som om han ventet et svar på dette. Overraskende nok unnet hun seg en glad latter, knyttet neven og førte den langsomt, men betydningsfullt mot hans Munn. «Og i Sapperton vil de si: ’Vår Herre forbarme Seg, hun har giftet seg med en Idiot’.» Og da de for første gang gikk opp til Observatoriet, ga hun Charlie nok et slag med åpen hånd på Parykktoppen. «Druider! Og du har den Frekkhet å spørre meg ut om Druider!» «Likte ikke det noe særlig, hva?» Der han sto med sine Ves­ ker og Esker, allerede sliten efter klatringen, var han ikke desto mindre klar over at det var akkurat slik han hadde ønsket å komme feiende inn i sin nye Stilling, hjelpeløst bebyrdet og under kjærlige angrep av denne vakre, denne spesielle unge Kvinne. «Vel, se på det! Det er eiendommelig, ikke sant? Tar du meg med til en av disse dystre Borgene, å, jeg har lest om dem - hem­ melige Ritualer, Folk i Kapper og Hetter? Sex? Tortur? Nonner og Munker? Bevares, Charlie, for et Påfunn.» «Stopp, jeg har aldri sagt - unnskyld meg, du har lest om hva?» «Og nu blir det Natt også.» De hadde hørt en tidlig Ugle. «Og hva er det som kan foregå i den der?» «En meget gammel Brønn - like gammel som Stonehenge, i hvert fall. Flamsteed brukte den til å gjøre Obs på Dagtid. Jeg skal vise deg den i morgen, om du vil.» Og hvilke Blikk vil hun og Susannah utveksle der i Observatoriets gård, på tvers av vinden som tar med seg alt som blir sagt? - få skritt fra Verdens Nullmeridian, den unge Husfrue i Døråp­ ningen, Trollmannens Lærlings Hustru av lavere herkomst, med hodet bøyd av høflighet, men med øyne stirrende av Nysgjerrig­ het ... Når begynner Rebekah å få mistanke om at hun er der for å garantere sin ektemanns oppførsel? Han ønsker å drømme en Oppstandelse for henne, ingenting Gotisk, ikke en gang Bibelsk, snarere en pen og behagelig Opp­ stigning en friskt blåsende formiddag fra Beplantningen foran Stenen, St. Kenelms i solskinnet, Sommerfugler flagrende blant vaiende markblomster, som så raser nedover i spektral uklarhet eftersom hun stiger til værs over dalen, inn i Vinden, med omris­ set av Sapperton i sluttet renhet nedenfor, Åskammen bak henne, kold, markert, den som skulle holdt dem borte fra Oxford og Bradley’ene og alt som siden fulgte.

202

Han må ofte minne seg selv på ikke å speide for intenst efter spor av Rebekah i Guttenes Ansikter. Det får dem til å føle seg flaue, noe som gir ham liten Glede. På Dager han vet han vil treffe dem, stirrer han på seg selv i Speilet, memorerer sitt eget ansikt godt nok til å trekke det ut av Willys og Docs, for, hvis Knepet lykkes, å efterlate Rebekahs alene, hennes kjære levende Ansikt - dog, går han ut fra, med omtrent den halve optiske Oppløs­ ning. Når den tid kommer, oppdager han at han ikke kan huske hvordan han selv ser ut. Dessuten er deres Ansikter deres egne, usorterbare - og påberoper seg Øyeblikket. «Er det villmenn der?» spør William. «Kommer du til å bli redd?» «Ja - og kanskje.» «Må du ha med deg Gevær?» «Jeg skal ha med meg et Teleskop.» «Kanskje de vil tro at det er et Gevær.» «Drar du dit Mamma dro?» spør Doctor Isaac. En vakker dag, er Mason på nippet til å svare. «Vet ikke.» Han løfter opp gutten, snur ham opp ned, og holder ham i bena. «Nu da, hva er dette?» «Meg også!» roper Will. En i hver Arm: «Jeg må iallfall være minst like så sterk i Ame­ rika.» Hver gang han byr dem farvel og rir avsted, foregir han at det vil bli minst et Besøk til. Hånd i hånd ser de ham dra, mindre i Døråpningen enn i hans omfavnelse, og bli borte der Veien gjør en Sving.

London er forandret. Der er mindre velkomst enn han oppdager at han har ønsket seg. Hvor han enn snur seg, «ser han Tarvelige Minner om sin egen Historie i Byen - det ene Stadiet efter det andet av en Melankolsk Utvikling. Mason har vært hallik for Maslcelyne, det er hans synd, som de hvisker om endog før hans slepende Støvelsåle har forlatt Teppet i Foajéen - han har funnet seg i en utpønsket Forførelse av ikke bare Sopranen innenfor, men også den komiske Bassen ved Døren. Han vet hva som skjer. Men samtidig, hvordan kan han vite det - er han ikke bare en enkel gutt fra Landet? Her kommer denne sleipe Cambridge-Matematiker. I det øyeblikk Mason gjennomskuer hans Spill, er det for sent, og han er nes­ ten sendt av gårde til Amerika og godt ryddet av veien, mens

203

inntrengeren blir hjemme og meler sin Kake så flittig som han kan. Det ville i hvert fall være Teksten - uten tvil fulgt av en mengde Prekener over temaet i eftertid. Pilegrimen kan imidlertid, samme hvor lang eller krokete hans Vei er, alltid ha for øye det Hellige Sted han ifølge sin Tro må søke, i likhet med den Amerikanske Ranger som samme hvor ubestemmelig eller uplassert hans Vill­ mark er, alltid kan nyte gleden av å ha i Ryggen Impulsen til den Plikt han på sin Ære må oppfylle. Mason, hverken riktig desillu­ sjonert med hensyn til Steder som kanskje ikke lenger eksisterer, eller ennu riktig uvillig nok til å bli skjøvet i retning av en annens Oppfatning av Fremtidighet, er således i sin ferd begrenset til de ytre Forsteder rundt den Jordiske By - Hovedstaden i Samtidens Hjerte - ikke helt fordrevet fra, men så lite velkommen til, den fjerne Prakt. På bakgrunn av denne Formel er enhver visitt han foretar med Maskelyne skjebnebestemt til å legge en offentlig komponent til noe som privat allerede har vist seg uutholdelig. «Botsøvelse,» erklærer Mason. De møtes i London somme­ ren ’63 i Mun Maskelynes Leilighet nær New Bond Street, med Mason forberedt på å høre om Engasjementet i Amerika og Nevil Maskelyne på Aftenen for avseiling til Barbados-prøvene med Mr. Harrisons brysomme Ur. Den fremragende unge Lalande som nylig (i ’62) har efterfulgt J. N. Delisle til professoratet i astro­ nomi ved College de France, er likeledes i byen for å overvære prøver på Kronometeret og dessuten spise middag på The Mitre Club. «Han er bare en mann på min alder,» bemerker Maskelyne, «ble assisterende Astronom ved Paris Observatoriet før han var enogtyve. De derimot var - var det åtteogtyve? - da De begynte å arbeide for Bradley?» «Dessuten er jeg seks år eldre enn ham til å begynne med,» grynter Mason. «Det gir ham et forsprang på ... hva - tretten? fjorten år - på tide å få opp farten, hva? Se der, nu snakker vi om Lalande igjen.» «Til Franskmann å være virker han ikke så vanskelig. Han nærmest forguder meg, faktisk, skjønt jeg kan ikke forestille meg hvorfor ...» Mason burde svart: «Fordi han er for ung til å bedømme sine Medmenneskers Karakter,» men gjør i stedet en diplomatisk grimase.

204

«Aha! Der kommer han!» «Nevil - Cher Maitre!» De hilser hverandre kinn mot kinn. Mason mistenker øyeblikkelig Maskelyne for å ha engasjert en Skuespiller, endog en Omreisende kvasi-amatør, til å efterligne den berømte Philosophe. «Dr. Bradley var Lumina i vår lille Konstellasjon av Ast­ ronomer, Sir,» hilser franskmannen, oppriktig å se til, Mason. «Lemonnier, min Mentor, tilbad ham.» Det lyder et Brak og høyrøstet Brøl. En Kvinne skriker, og flere sett med fottrinn haster bort. «Ah, og De må hilse på Mun,» sier hans Bror med en Prestelig mumling. Som nu kommer ramlende inn. «Direkte fra Bath, Nevil, tren­ ger en god søvn for å våkne. Traff denne Hershel-fyren i Octagon Chapel, snarere din type, kan jeg tenke meg. Astrolog i likhet med deg, dertil fordømt begavet Organist, er det vel unødvendig å si. Doo-doo doodley, doodley doodley doodley - vel, du skjønner. Hal-lo, J.J., fremdeles i Byen? - Hvem er dette? Ser ut som han har glemt hvor Punchebollen tok veien. Alt for spøk, Sir, og la oss se hva Nevil har gitt Dem å drikke? Ah!» Han later som han rygger vekk av Skrekk fra Masons Beger. «Guttungen mener det godt, selvfølgelig, men han aner ikke hva Gjestfrihet er. Bli med meg.» ' «Jeg slår følge med Dem,» sier J.J. Lalande. «Jeg er på vei til Drury Lane for å se Florizel og Perdita.» «Begge to, hæ?» Mun rister på hodet i beundring. «Dere Franskmenn - det må jeg si.» Det neste Mason vet, er at det er blitt Natt og at han befinner seg i et for ham hittil ukjent Strøk av byen. Vifter av fiolett lys fra Lanterner med farvet glass avslører tause mengder av travle menn og kvinner. Underlige Skrik bryter fra tid til anden det bestemte Jag av Skritt. Når de først er kommet inn i Strømmen, virker Mun uanfektet av fastheten i Mobilitetens Grep på dem. Snart er han forsvunnet og overlater til Mason selv å finne veien tilbake, skjønt det på dette tidspunkt er uklart om han ikke alle­ rede med Hud og Hår, gjennom en hittil uoppdaget Kraft, er blitt ikke så meget transportert som translatert til en kongruent Gate et sted i Amerika.

205

22 Broder Christopher Maire, langt fra gusten, sortkledt bare med hensyn til Sløyfen i sin Hårpisk, hverken senesterk eller unaturlig veltrenet, i Adferd like fri for det elegante som for det affekterte, svarer neppe til den vanlige Engelskmanns oppfatning av en Jesu­ itt. Ikke desto mindre vil han måtte innrømme at han tidligere i livet, under sine Eventyr i Italia med Broder Boscovich, faktisk brukte tid som hadde vært bedre anvendt til åndelig Arbeide på å kultivere et mer Loyolansk Bilde av seg selv, - noe som imid­ lertid viste seg svært så mislykket - idet han forble like lyshåret og spinkel som da han gikk i land, uten at det har lykkes ham å bli kvitt det Nord-Engelske Geordie-anstrøk i sin tale eller oppnå den opake Virkning av en Stilettsvinger stoppet inn i en Geistlig Kappe som utmerker El Auténtico. Maire venter på Dixon i Emersons forstue - utenfor knirker og fløyter og klaprer trafjkken inn og ut av Hurworth. De som kommer fra Teeside over Heden benytter en siste anledning til å lytte til menneskelig Tale foran de lange mil og aldri-omtalte men altfor velkjente Visitter mot slutten av Dagen, da det kjø­ lige lys over slagghaugene begunstiger dem. Og hvis det minste anstrøk av noe dystert skulle ledsage denne Presten, så måtte det være i den Nordlige ben- og blodtradisjon med skikkelser som Hob Hodeløs, som hevdes å gå igjen på veien mellom Hurworth og Neasham, og om hvem alle tidligere Naboer kunne fortelle hvilket godt menneske han en gang hadde synes å være. Emerson kommer styrtende inn i rommet med restene av Røke­ silden til Frokost på Tallerkenen side om side med en Oksehale fra for flere måltider siden og noe som en gang kan ha vært Haggis, og roper med unaturlig høy stemme: «Slå dere nu ned». Det er for de fleste ikke noe stort sprang å forestille seg William Emerson som en Trollmann. Interessen for Svartekunst har alltid vært miasmatisk i Durham, som om den stiger opp fra kulleiene - gammel som Drakoniske Streiftog, skjelldekte Besøkende til­ trukket av de hjemmekjente odører av Svovel og Brann - for ikke å nevne Spøkelser i hvert eneste Vertshus og Kannibaler, umulig å Bekjempe, som streifer om på Heden ... Klienter kommer til Hurtworth fra alle kanter, til en Emerson alltid villig til å stille et Horoskop, blande en Trylledrikk, finne en stjålet Pung. Ikke alle hans prestasjoner er godartede - en gang holdt han i et anfall

206

av Ergrelse en Nabogutt oppe i et Tre nesten en hel dag, ute av stand til å røre seg, langt mindre til å kunne klatre ned ... idet han brukte en form for den samme Teknikk som har funnet sin siste Eksponent i Dr. Mesmer.

«I Paris,» kommenterer Fetter DePugh, da det faller seg slik at hans far for et Øyeblikk er ute av Værelset, «er det høyeste Mote - helt sant, jeg er blitt Mesmerisert.» «Hva,» faller Ethelmer irritert inn i det alminnelig mumlende uttrykk for Tvil, «av Dr. Mesmer personlig da, må vi vel tro.» «Ja, og Dr. M var også så elskverdig å belære noen av oss om sine Metoder -» «Mesmer tar hundre Louisdorer i Honorar, det er noe alle vet,» utbryter Euphie. «Det er femogåtti Britiske pund, hvor får din stakkars Far så mange penger fra?» «Å, Franz ga oss en Pris, eftersom det var så mange av oss som ønsket å lære. Ved å gi avkall på et Krus 01 hver Kveld for et Tidsrom noe lenger enn Fasten, hadde jeg snart efterfylt mine Midler. Jeg kan faktisk ikke huske om jeg har fortalt Papa dette, og ville sette pris på, kjære Fetter, hm, det vil si ... «Aldri Sladre, har alltid vært mitt Valgsprog, DePugh.» «Jeg er blitt ganske god i de Mesmeriske Kunster - jeg har faktisk tenkt å opprette en praksis i Amerika.» «New York er Stedet,» råder Brae, «der har de alt. Men hold deg unna denne vår By, Fetter, hvis du er ute efter noen Fortjeneste.» «Brae!» roper hennes far i en liksom-fornærmet Tone. «Alle med den nødvendige fremdrift kan gjøre det godt her. Som Mr. Tox sier det i sin Pennsylvaniade - én- eller toogtyvende Bok:

’En ung mann som sin fremgang har begynt, Vil søke nærmeste Kilde til Mynt.Og få av dem vil han få bedre Hjelp ifra Enn - Leve Schuylkills Dronning - Philadelphia!’» «Jeg tenkte mer på Vesten,» sier DePugh. «Lite eller intet Medi­ sinsk utstyr som hemmer ens Fremmarsj ... de nødvendige Urter - så blir det sagt, - finnes overalt i Ødemarken der ... og Kref­ ter allerede lenge kjent av Indianske medisinmenn, Forretnings­ 207

muligheter venter der på den våkne Praktiker, selv som Hvit blant Røde kunder.» «Mer sannsynlig,» antyder hans Onkel, «vil enhver Lege som allerede befinner seg der jage deg ut av byen, hvis de ikke dreper deg først, for de vil ikke ha Konkurranse.» «Men dette er Amerika, Sir! Konkurranse er hennes Essens!» «Ingen her ønsker Konkurranse,» sier Ives LeSpark, som er kommet inn igjen, han rister alvorlig på hodet: «Alle vil bare nevne Prisen og holde seg til den, uten det ekstraarbeid og de bekymringer som disse fordømte Oppkomlingene krever.» «Mer arbeide for deg, Nunk,» formoder Ethelmer. «Vi er som Leger, det er alltid nok Arbeid for oss, eftersom vi behandler de Moralske Sykdommer,» svarer Advokaten, «heller ikke er vi mer enn våre Brødre Legene innstilt på å imøtegå andre folks Priser - derav vår iver efter å forsvare Monopolet.» «En form for Dovenskap,» bemerker Pastoren, «som bare Bru­ talitet kan opprettholde i lengden, snart ødelagt, hvis den ikke blir oppgitt først.» «Nonsens,» lyder det fra flere Stemmer samtidig. «Spørs om jeg ikke kommer til å trenge Skytevåpen,» antar DePugh. «Du vet hvilken Onkel du skal snakke med da,» råder Tante Euph. «Din Byrde øker allerede,» skyter Brae inn. «En Mann bør ikke være altfor nedtynget.» «Franz sa at det eneste vi trenger å ha med oss er det rette Blikk.» «Hmm. Vi får se.» «Vær advart, Fetter ...» «Han er Magnetisk,» sier Thelmer. De fleste i Hurworth (har Pastoren i mellomtiden fortsatt sin For­ telling) tror at William Emerson er en utøvende Magiker. Saue­ gjetere har meldt om flukt, vanligvis ved tussmørke, skygger som passerer høyt til værs kan bare ha vært en av Emersons klasser ute på en Ekskursjon, for han underviser dem i å flyve. Henimot Solnedgang, når den minste Rynke i Landskapsteppet blir for­ størret som Skygge, er de ute og leter efter spor av Romerske eller eldre ruiner. I Skumringen stiger de til værs, en efter en, pliktopp­ fyllende Elever, med Luene stramt knyttet, Rustlys over Foldene i

208

sine Klær, for å flokke seg over Landsbyen før de begir seg ut over Heden, idet de mot sydvest følger de Gresslinjer som han viser dem, og sikter seg inn på Palatine Residence ved Bishop Auckland, mens Kirkespir, Veisidekors, prehistoriske stående Stener, hellige Kilder, en efter en på rett Linje, farer forbi like under dem - like til elven over gamle Vinovium der Flokken vil ta en hvil for å regruppere seg. Han innprenter dem å sanse denne Linjen i stedet for å se den, å lære nøyaktig hvordan det føles å avvike for meget til babord eller til styrbord for den. Gresstripen synes langs hele sin lengde å generere en Påvirkning - merkbar som Jordmagnetismen på en Kompassnål - «Det vil si,» vil Dixon forsikre Mason mange år senere, med alle tegn på oppriktighet, «jeg visste at jeg kunne sanse de Linjene.» «Bisley Church,» minnes Mason, «med en historie av endeløse Landsbysmåligheter, falske Oppmålinger, forpestede Brønner, ondskapsfulle Narrestreker, demolerte omgangsformer, forbyttede Lik ... og videre inntil uendelig Latterliggjørelse, eftersom de tradisjonelle beretningene om hvordan den ble bygget, opp­ rinnelig tenkt på en tomt i nærheten av Chalford, antyder om ikke direkte inngrep, så i det minste det medvirkende nærvær av en viss D-l - for hver natt ble stenene fjernet og transportert i rett linje gjennom luften med stor fart til kirkens nuværende be­ liggenhet. Man kan ta et Kart, trekke en linje rett fra Gravhaugen nær Great Badminton som vi kalte Kjempens Huler, til Langhaugen ved The Camp, og man vil se at den går like over Bisley og kan ha vært kirkestenenes transportrute, eftersom de gamle Gravhaugene var kjent som kilder til, og sentra for, Telluriske Energier.» «Så - men våre Gresstriper var på langt nær så preget av ondskap som det der ...? Å flyve over dem var faktisk meget fornøyelig, ja rett og slett en fornøyelse -» Over Wearside, idet Natten faller på, nøyaktig på denne Over­ gang mellom for sterkt sollys til å se godt i, og måneskinn som sørger for et andet inntrykk av kull-blått eller selvlysende ben når det på disse kanter heter seg at også ånder kommer frem fremtrer så under dem, i et visst samvirke mellom lav Solvinkel og Lærd Høyde over Bakken, Den mørke Middelalders Karter, hele den stedige Romerske Palimpsest, de første konturer av Brigantum selv - der det stiger opp fra Slagghauger og gressganger i afte­ nens farver, i Karttegnernes tusj-låveringer, Valnøttgrønt, Reseda, 209

Brasil-tre, Lakkrødt, Terra-Sienna, Cullens-Earth og Brent Umbra - samtidig som Emerson peker ut for sin Flokk Romerbadenes og barakkenes og Mitras-templenes omriss, kryptene der myste­ riene ble bragt videre til noviser, en gang for lenge siden usynlig bygget inn i Forlegningens hemmelige kjerne, nu åpne for alles nysgjerrige blikk. «Den moralske lærdom av dette,» forkynner Emerson, «er - Dø Ikke.» «Romerne,» fortsetter han i timen neste dag, «var opptatt av å overføre Kraft, den være seg Hydraulisk, militær eller arkitek­ tonisk, langs rette Linjer. Gresstripene er minst så gamle - kan­ skje av Druidisk, skjønt andre sier Mitraisk, opprinnelse. Uansett hvilken Kult æren tilfaller, vil Rette Linjer ut over en viss Størrelse bli til mindre nytte eller kunnskap for dem som må oppholde seg blant dem enn, ved deres umåtelige regelmessighet, forståelige for mer fjerne Tilskuere med hensyn til å gi et tydelig budskap om en Menneskelig Tilstedeværelse på Planeten. Argumentet for en Mitraisk Opprinnelse blir bestyrket av Kultens kjente preferanse for underjordiske Templer, enten naturlige eller menneskeskapte. De ville ha funnet et hjem i Durham, her blant Sjaktmennesker og unge Plutoniere som dere - ja, la oss anta at de første Kullsj aktene ble oppdaget av Mitraiske Ingeniørsoldater ...? fra Forlegningen oppe ved Vinovia, hvor, idet de var på utkikk efter en passende Grotte - søkende Ormazd, Lysets Gud - i stedet fant en fortettet Sorthet som, til den blir antent, skjuler Lys i sitt indre ... et mystisk Stoff, Kull. Jeg innbiller meg ikke at noen av dere legger merke til det, så opptatt som dere er av å bli skitnet til, eller ergre dere over at det er så tungt, eller regne ut Rommål. Foregivende at det er fast, når det i likhet med lys og Varme i virkeligheten flyter. Eppur’si muove, om dere vil.» Flyte er hans lidenskap. Han står til livet i Tees, mens han fis­ ker, betrakter dens strøm og tror, som Dixon en dag vil komme til å tro om Wear, at den en dag vil trekke Podagraen ut av hans fot. Emerson har ingen tålmodighet med analyser. Han elsker hvirvelstrømmer, kan stirre på dem i timevis om han har Tid, så lenge de forblir i Elven - straks de kommer på Papir derimot, hater han dem, hater misbruken - og hater derfor Euler, for eks­ empel, minst like meget som han høyakter Newton. Den første bok han publiserte var om Fluks joner. Han er meget kortere enn Dixon. Han har utarbeidet en seilings-Plan der Vinder blir fore­ stilt å være former for Gravitasjon som virker ikke vertikalt, men 210

lateralt, langs Klodens Overflate - et Skip er for ham Paradigmet på Universet. «Alle de virkende krefter hver og en representert av sine representative skjøter, stag, stivere og vant og den slags et sett med linjer i rommet, hver med sin spesielle vinkel. Lett å forstå hvorfor sjøkapteiner blir gale - gudelignende makt over så forenklede realiteter ...» Teleskopet, Fluksjonene, oppfinnelsen av Logaritmene og multiplikasjonsgalskapen som, ofte for sin egen skyld, fulgte, har for Emerson alle vært skritt mot en ubestridelig tilnærmelse til Gud, en voksende klarhet - Gravitasjon, Tidens Puls, Lysets ende­ lige hastighet, viser seg for ham som aspekter av Guds vesen. Det er som å stifte bekjentskap med et uberegnelig, mektig, potensi­ elt farlig medlem av Aristokratiet. Han bestrider ikke Skaperens overherredømme, men forferdes gang på gang over Omsorgs­ svikten, Konstruksjonsfeilene, sløsingen med liv og energi, mang­ lende rimelighet eller utøvelse av sunn fornuft - først forferdet, derefter rasende. Vi blir lært - vi tror - at det er kjærlighet til Skaperverket som driver Filosofen i hans Studier. Emerson blir snarere drevet av en lidenskapelig Forargelse. Ved avslutningen av deres Studiekurs, blir Dixons klasse samlet til en Avskjedsprat med Emerson. «Så var det Dem, Jeremiah. Hva er Deres mål i livet?» «Landmåler.» «Hva, Idiot! - Stirre Dem Blind ...? Lenket fast til gjørmen ...? Nok en fordømt Klagesang er føyd til Listen: - ’Nøff, nøff.’» En hode-Risten, et Ærbødig Smil, men: «Det er travle tider i Durham, Sir, Behovet for Inngjerding har allerede gjort Nabober av mer enn én vanlig Snile. Det kan skje over natten, takket være Inntektene av bare en eneste Kommisjon - for, veloverveid investert -» «Forutsatt at De vet hva 'veloverveid’ betyr, da, - det er bare ' et visst antall av disse rikingene. Hva skjer når dere slipper opp for Godseieri?» «Næringen kan bare øke - mellom inngjerding og utparsellering ...? Bevares, det er arbeid nok i Durham akkurat nu for hundre Landmålere.» Emerson stirrer lenge på noe som ingen fatter hva er. «De og Deres Klassekamerater,» mumler han til slutt, «kjenner min tillit til Astrologi - men her, overfor dere, et Plutonisk Kontraeksempel, må min Tro stanse opp og skjelve. Se på Dem selv 211

født i Løvens tegn, dermed skjebnebestemt til optimisme, ambi­ sjon, makt i den store Verden - men hva ser jeg i stedet: et lun­ kent, dovent Hengehode, med Lidenskaper som bærebjelken i en gruvesjakt, en hvis drømmer ikke strekker seg lenger enn til å utplassere Lysthus for noen oppkomlinger av noen Sennepsbønder fra Tow Law? hvis nakne Hensikt bare er å akkumulere Penger, stadig mer Penger, for så lite arbeid som mulig? Si meg hvilket Fødselstegn antyder det, eksklusivt, om jeg så må si, for Dem?» «Tyren,» mumler Dixon, oppmerksom på at det også er Emersons Fødselstegn, men uten ønske om å virke for tilfreds med det. «Tro ikke at jeg ikke har vært inne på den samme Tanken, Sir, men jeg har sett efter i Kirkebøkene, og der står jeg: slutten av Juli.» «Har De tilfeldigvis noe i Fiskenes bilde som jeg ikke vet om? For det er Innhegningens Tegn ... Løvens ild stadig holdt innenfor ...? kunstferdig skjult ...? Ja, selvfølgelig - det må det være.» «Hvorfor da fortelle meg, som du gjorde til å begynne med, at min Skjebne var å innskrive Jorden ...? Hvorfor da vise oss Gresslettene som du gjorde, og de store Romerske gatene - rake som Lysstråler, sa du om dem ...» «For å luke ut dere som er for tilfredse med Syn,» svarer Emerson. «Av Elever du har avslått å undervise videre, er vi mange nok til å danne en Klubb,» klager Dixon.«De ønsket bare flyvningen, Jeremiah. Det dreide seg aldri om Flyvning.» «Hva ellers kunne det dreie seg om ...?» «Vær ikke bekymret, De kommer til å tegne Kart av stor skjønnhet, hvilket er en form for Flyvning som slett ikke er vanærende.» «Ikke hva æ har i tankene, selv om æ takker deg, kan jeg si Venn Emerson, nu som vi ikke lenger er lærer og -» «Det kan De ikke ... Jeg er fremdeles Sir for Dem. Lenkebærer, gå, - en eller anden idiots prektige Grøfter venter deg.» Ikke altfor mange år senere befinner Dixon seg her i sin Lærers Stue, der han forsøker å la være å se på, langt mindre spise, Forfriskningene og i stedet oppfange de ordløse budskap mellom Emerson og Maire og spekulere på hvem som har skyldt hvem

212

hva til å arrangere denne Konferanse, i hvilken Dixon synes å være en slags attråverdig Pakke, om ikke Premie. «Jeg står på farten til St. Omer,» sier Presten, «det nådeløse Miljø av barn, hvis selskap jeg for de flestes vedkommende ikke ville ha oppsøkt frivillig.» «Er det Deres Oath of Obediencet» med Geordie-O liksom en Kommentar til Maires mislykkethet med hensyn til å se til­ strekkelig jesuittisk ut, forlenget til bare en anelse fra å virke fornærmende. Maire sukker. «De har aldri truffet noen av oss før?» «Nuda, ta Dem sammen, Dixon, De har lest De Litteraria Expeditione et Soforthia - vis litt respekt.» Dixon som på Kvekervis hittil har sittet med hatten på, feier den av med tilstrekkelig eleganse idet han utbryter: «Å, jeg ber, Sir, min beundring for dæn store Passasjen kan bare sammenlignes med enkelte av mine følelser for Newton ... ?» Det innbringer ham et blekt smil. «Jeg kan forestille meg hvor­ dan De lærte dem det, William - marsjen fra Roma til Rimini, over sletter og over fjell, med galopperende Hester, Teleskoper kanskje også, ut fra mitt kjennskap til Deres metoder, med noen få Banditter. Hvordan kunne det unngå å appellere til gutters fantasi? Jeg burde skrive det ned som Memoranda.» «Jeg har prøvd å skrible ned et Synspunkt eller to på heste­ ryggen,» sier Dixon, «jeg er stadig forbløffet over å høre om Fader Boscovichs lange dikt om Historien på første Hånd, som han skrev mens dere var underveis ...?» «Ja, sannelig, og som Skriv like rent som om det var blitt til på et eikebord i et fjellstøtt hus langt fra havet. Det skal snart, har jeg hørt, trykkes i London. Han steg også av nu og da for å løse Oppgaver av mindre litterær karakter, såsom for første gang i Historien å måle opp to Breddegrader, men la meg trekke meg tilbake fra randen til Konjugert Dødssynd og bare tilføye at jeg, så langt som det kan behage Dem, anbefaler og celebrerer mio caro Ruggiero - og må Gud være med ham under hans nuvær­ ende opphold i London.» Hans (som mange antok) hemmelige Besøk to år tidligere, hadde som formål i den pågående krig å forsikre Britene om fortsatt Nøytralitet fra den strategiske Dalmatiske Havn Ragusa - Broder Boscovichs’ fødested, som det viste seg. «Hvilket behov for Guddom,» brummer Emerson, «i London,

213

blant Nabobene og filosofene? Gripende taler til Diplomater ... Glass med Madeira og en pipe på lystige gamle Goose and Gridiron. Valg til selve det ærverdige Selskap ... Vidunderlige saker, javisst - men hva er det han pønsker på denne gang, Kit?» Nikker underdanig, som om det ble presset ut av ham - et taust «Javel» - «Broder Ruggiero ønsker å måle en Grad, i Amerika.» «Hvor åpenhjertig, ser man det.» «Lengdegrad eller Breddegrad?» spør Dixon. «Breddegrad. Ikke lenger inn i landet enn nødvendig.» Emerson snøfter. «Ikke noe Roma til Rimini denne gang ...?» «Han vil nøye seg med en brøkdel av en Grad.» «Han får ingen, Sir. Denne Konge slipper ingen Jesuittfilosofer inn i Britisk Nord Amerika langs noen ko-ordinat, selv om deres motiver var ubesudlede som vokslys - og - hva er forresten deres motiver, hvorfor ønsker Jesu Selskap efter tretten år plutselig å begynne å måle Grader igjen? Kan det hjelpe dere til å hamre løs på noen flere Protestanter enn dere allerede gjør; egentlig?» «Må det ikke være oss tillatt å nære en smule nysgjerrighet med hensyn til form og størrelse på den planeten vi bebor?» sva­ rer Maire, uten å blunke, på grensen til å stille spørsmål ved sin verts høflighet. «Jovisst, det må være oss alle tillatt ...? Men det Deres linjestrekkende Kamerat Boscovich også ønsker, faktisk åpent nok til at ord om det endog har nådd de gjengrodde Ørene til denne landsens Filosof, er en mengde Jesuittiske Observatorier, later det til, spredt ut som et Nett over hele Verden, for en stor del utbygget, har jeg hørt, på de foranstaltninger som er foretatt for å observere Venuspassasjene. Et innlysende Spørsmål reiser seg da: - Hvor ofte vil den slags Anbringelser være nødvendige? Him­ melske Begivenheter nær nok til at det spiller en rolle hvilken del av Jorden de blir observert fra, vil sannelig inntreffe altfor sjelden til å fortjene en så omfattende investering ...? Derfor,» - Emersons beryktede «derfor» - beregnet på, har Dixon om­ sider oppdaget, å mobbe studentene til å tro at det må ha vært en logisk tankerekke det er unngått dem å se - «kan den egent­ lige hensikt, derimot, bare være - å trenge inn i Kina. Resten er ingenting andet enn en Avledningsmanøver.» Maire, overbærende, trekker på skuldrene. «Dette er vårt Eksils Tidsalder, William. Hver eneste Dag blir Jesuitter utvist fra Europas kongedømmer. Maria Theresa, Gud bevare henne,

214

er nesten vår siste Protektor. Vår tid her i Vest kan bli mer begrenset enn noen av oss liker å tenke på. Selv innen vår Tro er vi som omreisende Fremmede. Vi må overveie mulige steder for tilflukt ...» Han legger hendene i kors over Brystet. «Kina ...?» Emerson spruter ut i teen. «Ej! - hva får dere til å tro at Kineserne vil like dere Jesisser et hår bedre enn Bourbonene gjør?» «Det kunne hende. De er ikke Katolikker.» «Dere ville heller ikke behøve å bekymre dere for Utvisning eller Undertrykkelse, eftersom Kineserne langt heller foretrek­ ker å -» Emerson gjør en spøkefull Halshuggingsgeberde. «Det som fortryller oss like meget som det skremmer oss vanlige men­ nesker,» fortsetter han, «er hvordan Jesuitter kan iaktta en så transcendent Fromhet, samtidig som de utfører Forbrytelser så verdslige - med Invensjoner like makeløst avanserte som deres bruk av dem er hjerteløst eldgammel. På oss virker dere på en og samme gang som menneskekj ærlige Besøkende, fra et Sted langt utenfor vår rekkevidde, og som korrupte Snikmordere vi helst bør holde oss utenfor rekkevidde av.» «Greit nok,» sier presten, «men, Jeremiah, her har De ikke desto mindre endelig et Valg mellom å bli hjemme og å våge noe utenlands ...? For enskjønt deres Tro lærer likhet og fred, har jeg ennu til gode å møte en av dere Kvekergutter som ikke har næret et indre ønske om å bli ledet inn i en eller anden strid. (Se, William, han rødmer.) Åja, hvis Ledelse og Batalje er Deres Styrke, gutt, har vi Utstyr til å forsyne Dem med alt De måtte ønske. Vinrasjonen er hjemmelavet, men aldeles gratis - Unifor­ men er ikke efter alles smak, men den tiltrekker seg damenes Oppmerksomhet, og De vil lære å bruke alt Maskineriet: SåTaDa Nok en kikk - på Hæren som Siste Ordet fikk - ta den Sti som du Skulle ha gikk - og du vil være Underveis! Stå, opp, og, tørk deg bak øret, og begynn å føre et Nytt og an-derledes liv I tjeneste for Krist,

215

Rimelig pris’t Og ingen som savner Avkom eller Viv! Så, Underskriv her På Linjen der, Eller hvor du vil slepe Dine Kråketær, Det finnes Kjettere som gress og Lisens til å drepe så sant du er En Broder i Jesu S.!»

Ved enden av hvilket Presten lite imøtekommende plumper ut: «(Sølibat naturligvis som alltid strengt påbudt -) /Så sant du er en Broder i -» «Hvabehager, ingen knulling?» Dixon agerer altfor forbløffet, idet et slags eterisk Akkompagnement toner ut. «Javisst, kan hende er det nettopp vårt Kyskhetsløfte som gjør det mulig for oss å komme det Transcendente nær ...?» «Kan hende,» brummer Emerson, «det er det som gjør dere så smålige, beregnende og uten medlidenhet.» «Sludder. Liker De kremjobber? reiser? spenning? anledning til å undersøke alt De kan ha undret Dem over både utenpå og inni. Deres fremgang i forbindelse med Venuspassasjen var et tegn fra Gud om at Han forblir i Sympati med våre Planer, som nu er flettet inn i den Prosjekterte Grenselinjeoppmålingen i Amerika. De er en perfekt kandidat til Oppdraget - en brukbar Landmå­ ler med astronomisk erfaring. Jeg kan forsikre Dem om Calverts billigelse - at De kommer fra en Kvekerfamilie vil sikkert appel­ lere til minst én større fraksjon i Pennsylvania - og dessuten, til makaber glede for visse devotées av tidligere monarkier, er Deres Familie nær knyttet til Raby Castle, og dermed den triste, men mørkt bevegende Historien om Sir Henry Vane den yngre.» «Hvabehager, Jacobitter i Amerika? trodde alt det der var forbi ...?» sier Dixon forvirret. «Historien går tvert imot videre og akkumulerer Kraft, idet den søtt blir fortalt til Jacobitterpattebarn mellom aftenbønnen og Byssanlull - for Jacobitter vil, i likhet med de usynlige Kref­ tene som hele tiden må skape dem, fortsatt bestå. Konflikten endte ikke med Cromwell eller Restaurasjonen - eller Wilhelm av Oranjen eller Hannoverne - hvis Engelsk Jord har sett sine siste

216

væbnede sammenstøt, er kampplassen nu flyttet til Amerika nok en anvendelse for det fordømte Stedet - med våben likeledes nye, iberegnet fantasifulle Stuartske Frihetsbrev til Amerikanske Eventyrere, satt ut på Fremtidens Hav som drivende Miner, deres formål oppfylles kanskje ikke på mange år, kanskje mer enn et Livsløp, deres Skade uoversiktlig.» «Vane den yngre var aldri en Kongemorder,» insisterer Dixon. «Å, du Dåre,» sier Emerson irritert, «han var forræderisk som en Slange.» «Men rundt Raby tror de fleste at det var den nederdrektige far som i sin iver efter å ødelegge Stafford kom i skade for å nedkalle samme skjebne over sønnen.» «Det var da ved Gud Deres Vane Junior som ga Pym notatene,» knurrer Emerson. «En kopi av en kopi,» sier Dixon, «ubrukelig som bevis, ville du ikke i det minste kalle det en tilgivelig synd, Venn Maire?» «Feil!» Emerson hykler redsel, «nu kommer vi til å bli her hele uken ...» Jesuitten som aldri har mestret den Europeiske Kunst å gjøre uttrykksfulle skuldertrekninger, spriker med fingrene. «Hvem vet i hvor stor grad sønnen kan ha delt sin fars harme da Baroniet Raby gikk til Stafford? Det synes å være et lurvet nok motiv for én mann, for ikke å si to, å føle det verdt et andet menneskes liv. Unge Vane var syvogtyve år gammel - omtrent på Deres alder, Jeremiah. Hadde han ingen forestillinger om hvor lett de som streber efter Verdensherredømmet kan gripe til Mord? Kanskje han trodde at Pym og hans folk bare ville bruke det privat, som et forhandlingskort.» «Mord ...?» undrer Dixon forvirret. «Juridisk Mord, din Valp,» Emerson glaner stygt på ham, «ord koster dem ingenting. Kopister bare litt mer - og se! en ny Lov om forbrytelse mot gods og ære eller Dødsdom, begge deler i denne vår Tid like vanlig som vaskelister, for et menneskeliv teller ingen ting, - det er hele hemmeligheten ved å vinne frem som Hersker på denne vår Jord.» «Mens Himmelen,» minner Maire ham på, «setter Verdien av en Sjel over Alt.» «Javisst, med mindre det dreier seg om Indianere fra Paraguay eller Jøder fra Spania eller Jansenitter tvers over veien, og dere vet at jeg ville elske å sitte og snakke om Religion til Helvete 217

fryser - særlig Newtons Syn på Gravitasjon og Den Hellige Ånd, men, akk, dere må vente på min Bok om Emnet. I mellomtiden, eftersom det ikke finnes 01 i Huset -» «Som om det noen gang skulle finnes,» mumler Jesuitten. «- og i alle fall jeg ganske snart vil finne denne stående Krangling som en kilde til utmattelse, - burde vi heller,» foreslår Emerson, «begi oss til min Stamkneipe, Cudgel and Throck.» Et øyeblikk Dixon har gruet for, eftersom de som drikker i denne beryktede Øl-Grotten, gjør det av en ut over hans begripelse langt fremskreden Melankoli. Han greier ikke helt å se noen forbin­ delse mellom sine egne Kro-vaner og disse andre bare tilfeldig opprettstående Følelsesutgydelser, hinsides et skjebnefellesskap, for så mange som kunne infinne seg, av Tungsinnets tvilsomme gleder. Broder Maire tar nu av seg sin Kappe, hvorved han avslører en gjennomsnitts Byboers snusfargede jakke og bukser. Fra en innerlomme trekker han frem en kostbar Ramillies-parykk, rister den ut i en rask Sky av parfymert Blyoksyd og klasker den med et minimum av anstaltmakeri på sitt asketisk kortklipte Hode. «Seså. Nu er jeg Ambrose, Mr. Emersons fjerne Slektning fra det Gudløse London.» «’Gudløs’ er nettopp ordet for den gamle Kølle,» nikker Emerson, idet de går, «disse Papistene er’ke så altfor velkomne.»

23 Ett blikk på lokalet er i sannhet nok til å forsone Fr. Maitre med muligheten for å måtte forlate det. Som medlem av Jesu Selskap har han vært inn og ut av en del knapt tolerable vertshus, blant hvilke han tror han har sett det verste Storbritannia har å tilby dertil har han, som oppvokst i grevskapet Durham, hørt Histo­ rier om denne Syndens Pøl i hele sitt liv, men har hittil med hell klart å unngå den. «Awhrr, Guds død, der kommer gamle Rygg-mot-Bryst,» blir de hilset ved ankomsten, «med to futer som vil bli borte for ham før sola går ned, men en ærlig Øltapper må finne seg i alle slags folk. - Jeg tenker det blir Porter eller hva, ja det blir det nok ...? Goblin! din jævla kjøter, ikke så meget som tenk på å bite mine

218

ansette gjester, hvis du ikke vil ha deg en smekk av Ginflaska igjen, f°r det får du ...? Ej, pass på Støvlene deres, karer, en liten kjedelig sak der fra i går kveld, tjenerne har ikke riktig kommet så langt ennu ...» «Fin dag, Mr. Brain.» «Kan nok hende det forandrer seg, au. Lud Oafery har vært her inn og ut, og så langt det var mulig å skjønne hva han sa, lette han efter Dere, Doktor.» «Han vil ha et nytt Trylleformular,» gjetter Emerson. «Det vil si hvis det forrige virket, naturligvis ...» «William, William,» sier hans «Fetter» advarende. «Han kjøper et Krus til meg. Hva kan det skade? Dette er Hurworth, ikke London, Jålebukk. Jeg stiller Horoskoper også.» «Stilte mitt,» forsikrer Verten, «det sto i Stjernene alt sam­ men, hele den miserable historien, men brydde jeg meg om det? Næhei ... jeg angret på den Sixpence’n, en iddiot med øynene i søla.» Broder Maitres øyenbryn gjør et Hopp idet han hører Prisen. «Hva så?» sier Emerson ondskapsfullt, «bare Romerkirken kunne gi deg et bedre tilbud.» «Dette stedet er enda mer deprimerende enn jeg husker det,» mumler Dixon såvidt hørbart, i tilfelle noen kunne tenke seg å diskutere det. «Nei, bevares, dette er ikke noe Jolly Pitman,» snøfter Emer­ son, idet han sikter til Dixons foretrukne Vannhull i utkanten av Cockfield Fell, like ved veien der Gruvearbeidere og Vognmenn søker tilflukt fra en Skumring tilbragt i ensomhet, og hvor Rei­ sende, uansett hvor mange Mil de kommer på efterskudd neste dag, velger å ta inn, i stedet for å begi seg ut på Looming Heath ved Natt. «Dessuten er det Musikk hos Pitman.» «Vent, vent, ta det rolig, vi har Musikk her.» Mr. Brain fremstil­ ler fra baksiden av Bardisken en medtatt Lirekasse eller noe enda mer primitivt av alderdommelig utseende, efterlatt for mange år siden av en Sigøyner som oppgjør for kost og losji, «visst er her Musikk i massevis, det er bare å spørre - flott å kunne by på Kva­ litet - noe av Handel, kanskje?» hvorpå han energisk begynner å sveive og fikle, dog ikke med noen klar idé om hvordan Instru­ mentet fungerer, det hele med et forferdelig Spetakkel. Hunden Goblin søker dekning og hyler med. Emerson tar Konserten med

219

uventet Ro mens han stirrer i Veggen som om han forestiller seg Notene slik de måtte fremstå på noen hittil usette Notelinjer, og slår takten på kneet. Dixon, hvis mor, Mary Hunter, hver dag spilte Klaver for sine Barn, føler seg ikke fullt så underholdt. «De ville ikke finne noe som dette i Kina, Gutt,» roper Emerson til Jeremiah. «Mr. Dixon,» forkynner Jesuitten, «nettopp nu ville De, som følge av den pernisiøse Feng Shui kultusen, oppleve det som en Landmålers Vonde Drøm - ikke noe sted kan en Oppmåler møte en ærlig 360 Graders Sirkel - snarere har de, ubegripelig og perverst, i stivsinnet fornektelse av Guds Disposisjon av Tid og Rom, foretrukket 365 og en Kvart. «Det tilsvarer antall Dager i året, ingen Menneskelig Land­ måler på denne Jord ville avvise det - hver Dag en enkel, perfekt Kinesisk Grad - om 360 ikke var enormt meget lettere, selvføl­ gelig, å regne med? Sikkerligen har Gud, som den Allvitende, ingen problemer med noen av delene ... med alle Logaritmetabellene der midt i Sin Knoll, ikke sant -» Dixon som med Tabell og Landmålerkompass har vært ute og tråkket over Marker og Høysletter de siste par uker, fremdeles påvirket av et visst ortogonalt Momentum, «og 365 og en kvart synes å være en form for Oppdeling Jesuittene kunne slutte seg til - ubehaget med all den ekstra utregning ... en slags åndelig Hårskjorte, kanskje?» «Å kjære.» Emersons stemme gir gjenlyd i Ølkruset. «Og dessuten,» sier Maire, «er det en hyggelig fyr i Wigan som ville like Jobben.» «Så bra, da, og vennligst overbring mine beste lykkønsknin­ gen - De fleste Geordie-landmålere blir dårlige Jesuitt-spioner, har jeg hørt.» «Hør her, Jeremiah,» Jesuitten legger på ermet hans en hånd Dixon et kort øyeblikk overveier å bite, «vi kommer ikke til å vente noen rapporter, Espionage, handlinger av noe slag - for markeringen av denne Linje vil bli foretatt med eller uten vår Medvirkning - vi ønsker bare å være forsikret om at noen vi kjenner er der, materielt, på Breddegraden. Ingenting andet.» «Hvorfor ikke like godt lære din Bestemor å plukke Ender? Hvis vi ikke skal ha noen kommunikasjon, hvilken rolle spiller det da hvor jeg måtte være?» Igjen det spakferdige Nikket: «For det nesten utrolig fjerne tilfelle at vi skulle ønske å nå Dem - man hører jo om Innret-

220

ninger allerede tatt i bruk, som kan finne Dem fortere enn noen Pakett eller Express.» «Og ... det vil bare være for å si ’Hallo’, spørre om Været, kanskje lire av seg et par Åndfulle Bemerkninger, formoder jeg - ikke for å utstede ordrer dere allerede vet jeg ikke kommer til å adlyde.» «Jeg skal bringe Deres Synspunkter videre. De virker ikke oppsatt på dette.» «Spør Mr. Emerson. Jeg er bare en landsens Landmåler - egent­ lig ikke på mitt beste på ekspedisjoner av den store og globale typen, tilfreds her hjemme, den gamle Geordie på marsj gjennom gjørmen, av og til som ved trolldom i stand til å beregne linjer som ikke kan kjedes - Landmålerens form for å gå på Vannet. - Måtte Deres Lancashire Lalande vise seg mer dristig innstilt ...?» Emerson løfter hodet med Hårtupper gjennomvåte av Ale, og stirrer tomt på Presten. «Vi hadde et veddemål om akkurat dette, tror jeg.» «Nei -» med et kast på hodet mot Dixon, «han er den rette, William, Guds Redskap om jeg noen gang har sett ett. Jeg har ikke tenkt å gi meg.» «Vent - er jeg en hest i et hesteveddeløp, her? Da har Venn Emerson veddet om en opplagt sak, for jeg kan ikke tenke meg å arbeide for Jesuitter, - like lite som å få andre til å tro at det er det jeg gjør.» «De forstår?» smiler Emerson. «Det er Kulde, spør De meg å ja, mer enn noe andet - fravær av Medlidenhet.» «Medlidenhet? Å, med hensyn til Medlidenhet, -» Ansiktet til Jesuitten, som ikke har gått glipp av for mange Runder, kan nu observeres som sterkt blussende. «De vrir og vender på den Parykken,» mumler Emerson, «for å vekke oppmerksomhet. Vennligst moderer det, kjære Fetter.» «Dere undrer dere over hvorfor jeg sitter fast borte i Flandern, med en flokk Gutter, alle med Ereksjon mer eller mindre fireogtyve timer i døgnet? et synderenes Paradis for noen, - for andre en form for Botsøvelser. Ja, det er Botsøvelse når jeg et par ganger, når det var viktig, et øyeblikk tankeløst viste denne Medlidenhet hvis verdi dere roper sånn opp om ... ? vel, jeg har lært at det ikke står i vår makt å handle som alene Kristus kan - for Kristi sanne medlidenhet ligger så bortenfor oss at vi i beste fall kan hoppe og klynke som Hunder som ikke helt har lært seg Knepet.» 221

«For en lettelse!» utbryter Dixon. «Åj! Ikke mer Medlidenhet? Ej, hvor har jeg nu mine Pistoler ...» «Den enklere forklaring,» bemerker Emerson med en tydelig uvular komponent i sitt Sukk, «kan være at ingen av dere har opplevd et øyeblikk av Transcendens i deres liv, eller ville igjenkjenne en hvis den sto frem og bet dere i Baken - og i den lange sørgelige Stillhet vokser mistanken om at Jesuitter bare er det siste eksempel på en ekte Kristen lidenskap som har fordampet og ikke efterlatt seg noe mer enn de vanlige hule begjær efter Autoritet og tankeløs Lydighet. Puh, Fetter - Puh, min Herre.» Inn sprader nu Lud Oaferys venn og leilighetsvise Translatør, Mr. Whike, idet han roper: «Ej! har vi gående en liten diskusjon om - jeg hørte så sikkert ordet - Jesuitter? ikke nu igjen? den samme hemmelige intrige av forræderiske Slanger som stadig søker å undergrave vårt velsignede England til fordel for Roma og det Horehus de kaller en Kirke - de Jesuittene? Og vi som all­ tid har trodd at det ikke forekom dype Samtaler på The Cudgel and Throck.» «Hallo, Whike, jeg hører Lud har spurt efter meg.» «Hans Mor, egentlig. Lud måtte en tur ned til Thornton-leBeans, men han kommer tilbake. Hvem er Deres ikke helt tro­ verdige oppdukkede Venn her? (Det er Parykken, Sir — trenger øyeblikkelig Tilsyn av en Fagmann ...) Nettopp som jeg innbilte meg at jeg endelig hadde dere på det rene!» «Glemte jeg å presentere dere? Og jeg som ellers har en Lords manerer.» «Hvilken Lord var det?» «Hadde ikke regnet med dette så tidlig på dagen,» sier Dixon lavmælt til Maire. Til Whike: «Skal vi gå i gang med Festlighe­ tene nu straks, eller vil De heller vente på Deres Venn Lud - det er det samme for meg.» «Har Studenten Deres alltid vært sånn, Sir? Som en av disse svære Typene som absolutt må hamre løs på oss små og svake? Sørgelig, er det.» «Noen synes kanskje det er morsomt, Whike,» svarer Emer­ son. «Jeremiah. Jeg er forbløffet. Hadde De virkelig tenkt å slå denne absolutt tiltalende, skjønt merkelig stillferdige, unge man­ nen? Og jeg som trodde at det var på vertshusene i London man kranglet!»

222

«For mange år siden, én gang og kun én gang - alt i en ånd av Videnskapelig Undersøkelse, vel, tok jeg ham fatt -» Idet han spretter engstelig tilbake: «Spurte ikke meg, gjorde De vel?» «Heller ikke har du latt meg glemme det - jeg hadde bare lyst til å ta ham opp og kaste ham mot akkurat det Dart-brettet der borte, for å se om Hodet hans, som virker spisst nok, ville sitte fast ...? Og han har holdt på med det omtrent helt siden - javel da, Whike. Whike, jeg innrømmer at det var en upassende måte å teste hodet ditt på - jeg burde ha tatt Brettet ned av veggen og tatt det bort til deg, og så klasket deg i Knollen med det - din kjeltring.» «Jeg visste han ville komme til å angre en dag,» jubler Whike. «Jeg godtar Deres Apologi med Stil, Sir.» «Apologi!» Dixons ansikt har, som alle vil sverge på senere, begynt å gløde i Mørket. «Hva, din lille -» Alt lys utefra forsvinner idet noe fyller Døråpningen. «Garrrrh!» sier det. «’Så, så, legg ikke hånd på Kameraten min,’» oversetter Whike - for det er Lud, tilbake fra Thornton-le-Beans, og sammen med ham hans Mor, Ma Oafery. 11745, - da det ble gjettet at den Unge Pretendent overalt der det var mulig ville ta seg frem ved hjelp av de hemmelige Tun­ neler, for Papister kjent fra gammelt av, som gikk fra de fleste Sognekirkene til andre steder av interesse - i den vidunderlige Sommer hjemsøkte eventyrlystne Unge Gutter over hele England disse fuktige korridorer dag og natt, blant dem Dixon, som gikk sin egen Patruljerute frem og tilbake i Tunnelen fra Raby Castle til Staindrop Church, nede blant hvis elegante Stenvegger og RotAromaer han og Lud Oafery først traff hverandre. Dixon bar på en Fakkel - det gjorde ikke Lud. «Hvorfor gidde det,» forklarte Lud, «når det er nok av sånne som deg, som har med seg sine egne lys ...? Hvor meget lys trenger man, bare for å gå gjennom en Tunnel, med mindre man stopper opp for å beundre Stenarbeidet. Hvilket er det du gjør, ikke sant?» Han tok en titt. «Denne daterer seg tilbake til den tiden da Staindrop var Metropol i Stayndropshire med y og selve Wearsides Perle. Hvor ville denne gamle Farten ha gått, midt i smørøyet for den største samling Bedrøvelig talent i England bortsett fra Overhuset, selvfølgelig - om ikke mellom Slott og

223

Kirke? - av hvilke begge hadde god nok råd til det, for meget mindre enn en enkelt Ukes inntekt ...» > Lud gjorde med sine vandringer krav på å ha gjennomtrålet hver eneste Tunnel i County Palatinate, Durham - noen av dem forbundet med hverandre, sa han, slik at enhver som virkelig trengte å holde seg unna Dagslys, som ofte var farlig, kunne ferdes over lange Avstander, hele veien under Jorden. «Aharar AHR ahr-ahrar,» tilføyer Lud, år senere, på The Cudgel and Throck. «Meget gamle, disse Utgravingene,» melder Whike, «enda jeg aldri har vandret omkring i Undergrunnen, all peiling mel­ lom deres Endepunkter sann som en Italiensk Gruvearbeiders Kompass.» Kjennskap til Tunneler ing ble mer og mer viktig, eftersom sta­ dig mer av Overflaten ble gjenstand for Inngjerding, Oppdeling og ganske enkelt Mangel på Plass - nedenunder, der ingen Eien­ domsgrenser fantes, lå en lenge ugjennomtrålet Verden som klart ville tilhøre de Pionerer som besatt den rette Vilje og forstod seg på å mestre Plutos Kunster - med Tilgjengelighet av godt Utstyr i tillegg, alltid en Velsignelse. Under overflaten til Engelske Sognebyer hadde således Horder av Hakkemenn en gang satt seg i beve­ gelse som kjempemessige Metemarker, henvendt seg til Ansikter som skulle føre dem hvor de måtte ... Fakkelopplyste Jordvegger som avslørte ingenting av det som måtte ligge en Spadefull borte. Enkelte ganger, ble det sagt, kunne en heldig Spademann finne nedgravde skatter - «Hurra, ikke noe mer av denne Metemarktilværelsen for meg, si til Sjefen at jeg har dratt til London og det Søte Liv, og åja, her har du en shilling for Bryet -» Og noen ganger, ble det sagt, sendte Djevelen sine egne Busemenn for i uhyggelig lek å lede Graverne rundt Hjørnet igjen og inn på Kirkegården, hvor Døden i all sin Grimhet ventet dem i form av en Hodeskalle, som ved neste Spadetak kunne dukke ut av gjørmen like i Øyenhøyde og smile bredt som i gjenkjennelse, mens alle Faklene i samme øyeblikk flakket for et Motbydelig pust fra Helvetes forgårder. «Graverne visste aldri hva som kunne ligge forut. De måtte stole på Landmålerne, som holdt seg ovenpå. Husker du da jeg sa til deg, Jere, at de var Samfunnets Samvittighet, da slo du på at det var det du ville bli. Og fordømme meg, det ble du!» Ifølge Whikes Versjon. Luds munterhet, selv med lav stemme, synes mindre å invitere enn å intimidere. 224

«Er det hva han sa?» Emerson blunker seg vei inn i Diskusjo­ nen. «Takker Whike for hans gode Tro, det er det, til Punkt og Prikke. Lud, du forutsa da, høytidelig, at våre Veier skulle skil­ les - at jeg skulle finne min Skjebne oppe på Jordens Overflate, mens din egen måtte ligge helt den anden vei.» «Litt lenger nede,» nikker Lud. «Hvordan går Sakene der nede?» «Like strykende som noen gang på din Overflate,» svarer Ma Oafery. «Og du, Jere Dixon - de sier du skal til Amerika for å hjelpe dem å lage en Utsikt på Hundre Mil eller mer ...?» « En slags lang Eiendomsgrense, Ma. Begge parter vil ha Trærne vekk. Gir bedre Sikt, skjønt jeg vil ikke kalle det Utsikt, akkurat.» Lud smiler. «Når du er der nede i Tunneleringen og ikke kan se det grann ...» som Whike utlegger det, «kan du for hvert Fot­ trinn, for hver Sving danne deg et fullstendig Bilde av Planen.» De hvisker til hverandre, idet de kaster raske blikk bort på Fader Maire. «Lud vil gjerne,» meddeler Whike til slutt, «høre Mr. Emersons Fetters Mening om Verdens Struktur.» «At den er en Sfæroide, er det siste jeg har hørt om det, Sir.» «Ahr Ahr ahr, ahr ahhrr!» «Og jeg sier den er Flat,» oversetter Jesuitten glatt. «Selvfølge­ lig, Sir, så flat som det måtte behage Dem, flat som en Pannekake, flat som en Pizza, for den saks skyld, -» «Unnskyld, Sir -» Whike lutter Salvelsesfull, «det fremmedlandske Ordet var ... ?» «Det er jeg som skal be om Unnskyldning - Pizza er en delika­ tesse av Ost, Brød og Fisk allestedsnærværende i området rundt Mount Vesuvius ... I Distraksjon grep jeg efter Ordet som det overspente Barn efter sin Dukke.» «De er fra Italia, da, Sir?» spør Ma. «I min ungdom tilbragte jeg noen utbytterike år der, madam.» «Husker De tilfeldigvis hvordan man tilbereder denne ’Pizza’? Guttene og jentene mine blir så lei av den samme Havresuppen og Haggisen Dag ut og Dag inn, så en Mor er alltid på Utkikk efter en ny Oppskrift.» «Ja, selvfølgelig. Hvis det er en hevet Deig her ...?» Mrs. Brain bøyer seg ned bak Bardisken og kommer opp med en Brun Bakstedeig, hevet siden i morges, som hun overrekker «Fetter Ambrose» som gir seg til å banke den flat på Disken. 8. Mason & Dixon

225

Fascinert tilbyr Lud seg å gå løs på Deigen selv og klasker den fort til en meget tynn og bemerkelsesverdig rund Skive. «Utmerket, Sir,» smiler Maire. «Jeg tør vel ikke formode at noen skulle ha en Tomat?» «En hva?» «Så en på Darlington Fair, en gang,» nikker Mr. Brain. «Hjelper ikke oss, i så fall, - er spist nu.» «Den jeg så, ville dere kanskje ikke hatt lyst til å spise ...?» Dixon har efter å ha rotet i sin Redskapsveske funnet frem Flasken med Ketjap, som han nu har med seg overalt. «Kan denne brukes?» «Det var en Skate, Husbond.» «Den Elektriske Fisken? Å ... så denne greien han laver er ikke Elektrisk?» «Skjønt det burde være Fisk, av dem Neopolitanene kaller Cicinielli ...» «Kan en Ansjos gjøre nytten?» Mrs. Brain peker på en Tønne med West Channel ’Chovies fra Devon, marinert i Saltlake. «Fortreffelig. Og Ost?» «Det måtte bli det som er igjen av Stilton, efter Plogmannens Lunsj.» «Virkelig meget lovende.» Maire vrir sine Hender for å skjule at de skjelver. «Javel, la oss bare ...» Da Tiden er inne for den antagelig første Britiske Pizza til å komme ut av Bakerovnen ved siden av Ildstedet, er Veien utenfor blitt stille og Heden mørk, flere Runder er kommet og gått, og Lud begynner å vise tegn til Uro. «Det er i hvert fall overskyet i kveld, ikke noe Måneskinn vil slippe igjennom,» hvisker hans Mor til Mr. Emerson. «Fabelaktig Hell, det kan ha kjøpt oss Tid.» Som både Lærer og besluttsom Rasjonalist, Pace Bourquelet og Nynauld, er Emer­ son overbevist om at den gamle utbredte troen på Varulvei; om den ikke stammer fra, så i det minste blir forsterket av de oppskakede reaksjonene til mødre ved Pubertetens inntreden hos deres sønner. En gang, ved hans første møte med den, ble også han oppskaket. Hår som spirer overalt, stemmer som blir dypere, ofte til Brumming, Gutter som før gikk tidlig til sengs, er nu blitt nattmennesker. Mystiske fravær forekommer. Familiens Hund begynner å oppføre seg merkelig. Uvanlig oppmerksomhet blir viet Steken, like før den skal i Ovnen ... «For Guds skyld, Betsy,

226

hva er det du sier, at vår Ludowick er en varulv? Ta deg sammen, kvinne!»«Vel, det er i alle fall ingenting av det på min side.» «Å, jeg forstår - stakkars Onkel Lonsdale igjen - som ble fri­ funnet, som du vil huske, med all slags unnskyldninger, Blodet viste seg å stamme fra en uheldig Høne på Veien ...» «Likevel, min Kjære, vitnet Sognepresten i Assisretten at det i de siste fem generasjoner, -» «RRRR!» «- å, god aften, Lud, du er jo nesten ikke til å kjenne igjen ...» «Og det var da jeg sa: ’Vi må gå til Dr. Emerson, - han vet hva vi kan gjøre ...’» «Lud sier at han ikke vet om dere visste hva som burde gjøres. Ikke vær bekymret, legger han til, for det morer ham.» «Lud, du er i live, ikke sant?» «Det var ikke helt Spørsmålet hans,» erklærer Ma. «Kan du sende meg en av de spisse tingene?» «Hvor kommer det skarpe Lyset fra?» spør noen. «Skyene!» Ma Oafery løper ut for å se. «Hvor ble det av dem? Å, nei! Se på den, dere!» Med «den» siktende til Fullmånen, som nettopp stiger opp på en skyfri Nattehimmel. «Fort, Lemmene,» hyler Whike, mens han løper frem og tilbake. «Lud, se hva vi har her, mer Tizza’, -» «For sent!» Lud har sett Fullmånen og forfølger den nu ut i Gaten, med Whike i Hælene. «Jeg holder det ikke ut når Forandringen kommer,» klager Ma. «Det blir stadig vanskeligere for meg bare å se på, men hans egen Mor må jo det, ikke sant?» «Han forandrer seg,» roper Whike inn til resten av dem, «først Tennene, javisst, og Snuten og Klørne - nu der forsvinner Håret, godt, og han er, ja han er oppe på to ben nu - han knytter Halsbindet, han retter på en Spenne og her er han - Unge herr Ludowick -» Inn tripper denne barberte, litt smale Ungdom, en Durham Dandy i Sølvbrokade, med Kinesiske Hekter overalt som kontrast i strålende Gull - og som Kronen på verket, en Hatt eiendommelig på snurr med en lang grønn Papegøyefjær ragende høyere opp enn noen av de tilstedeværende før har sett en Fjær rage. «Mor!» piper den forvandlede Lud. «Når skal du gjøre noe med Håret

227

ditt? Whike, ikke ta på meg. Vær hilset, Mr. Emerson, snu Dem så vi kan beundre Deres Knapper - hvem er det der, Jere Dixon? på vei til Amerika! Jeg visste de ville knipe Dem en vakker dag, hva var det denne gang, nok et Raid på nok et Spiskammer, antar jeg - allikevel bedre enn å bli hengt, hva-hva, gamle Turnips?» «To, la oss si tre netter, hver Mån’te,» stønner Ma Oafery, «ikke verre enn Utfloden, egentlig - han har lært seg flere aktu­ elle Musikknummere fra Teatrene utenat og synger dem for meg Dagen lang. Han forteller Vitser jeg ikke skjønner. Han spør meg ut på Fremmede Sprog. Men jeg er en Mamma - jeg holder ut.»

24 Det mest metafysiske Mason alltid vil huske Dixon har sagt, er: «Jeg skylder min Eksistens til et par Sko.» Da hans Far, George Dixon Sr., en gang sent kommer ridende til et Kvartalsmøte - en våt natt, alle er gått til sengs, en mengde med Sko satt ut til pus­ sing - ser han i hele den quaquaversale slagorden bare det paret som tilhører Mary Hunter. Uten å tenke har han bøyd seg ned, tatt dem opp, foregivende å flytte dem bort fra Ildstedet for at de ikke skal tørke og sprekke. Hvem kunne eie et par sko som disse, som kunne ha bestemt seg for å bruke dem her til Møtet? En tanke innbilsk? En tanke for meget? Han må finne ut av det, må han ikke ...? George kan trekke ganske mange slutninger av et par Sko. Anden Påskedag pleide han som skikken var i County Durham, å løpe Staindrop rundt sammen med andre gutter fra Heden for å ta skoene av alle Piker de møtte, og beholde dem til de ble løskjøpt med en gave. Eldre gutter ba om et Kyss, yngre gutter var fornøyde med et Sukkertøy som Pikene lærte å ha med seg en Pose av på den Dagen. I samme øyeblikk han kommer inn til Frokost neste morgen - det kommer en dag deres datter Elizabeth til å tro - får de øye på hverandre. Mer sannsynlig har han vært oppe før den første morgenfugl for å spørre seg for hos den fyren som pusser alle Skoene - og funnet ut at hun er Mary Hunter fra Newcastle. Det er en slektning som til slutt presenterer dem for hverandre: «Noe med Skoene dine, Mary ...?»

228

«Skoene mine?» Et direkte blikk. George Dixon, som har vært så meget ute på Veien at han har latt ethvert behov for å stige av i sin Konversasjon bli igjen i Stallene, galopperer i vei: «I går kveld tok jeg meg den Frihet å flytte dem vekk fra ilden. Jeg håper de ikke tok skade av det.» «Du får spørre dem.» Han er lynraskt nede på kne, en hånd i hver Sko svever på hver sin side av hans Ansikt. Mens han ser opp på henne: «Nu. Hvordan står det til,» spør han den ene Skoen, «ikke for våt, ikke for tørr?» Får den til å svare: «Ganske bra, takk,» med en skingrende stemme som tiltrekker seg en mengde nærstående små barns oppmerksomhet, «med mindre jeg skal bli våt av kjedsommelighet, eller tørr av å spasere for lite ute.» «Javisst,» med sin naturlige Stemme, «og hvordan har Deres Søs­ ter det?» «lih!» hyler han tilbake til seg selv med irritert Trollkjerringstemme, «og har jeg begynt å snakke med narrer, nu?» Han rister på sitt eget hode: «Jeg kan ikke tro at dere er søstre, den ene så søt, den anden -» «Pass deg, Geordie,» advarer den skrikende. Noen Barn er kommet stabbende bort for å se på kilden til disse Stemmene. George Dixon, kanskje for ung til å innse når nok er nok, kan ikke holde opp med å snakke til seg selv. Hjelp­ somme Slektninger mumler noe om helsprø Foretagsmann med et risikabelt kullgruveprosjekt ute på Heden, mens andre rister på hodet i fortumlet, enskjønt ikke uten en viss oppmuntrende samstemmighet, - og før de er klar over det selv er paret, som de sier det i Staindrop og deromkring, «på rett vei». De er allerede forbundet gjennom Durhams Kvekernett - ved Marys mors død ektet hennes far, Thomas Hunter, en hustru nummer to som også døde, og derefter en tredje. Åtte år efter sin egen død (med Mary under formynderskap av sin Onkel Jere­ miah), ble den tredje hustru og nu enke, Elizabeth, gift igjen denne gang med Ralph Dixon, Georges’ far. «Således» sier han idet han tar av seg hatten og rister ut håret, «har vi begge hatt henne til stemor. Hva blir vi da, - ste-bror og ste-svigerinne?» «Men det er ikke den Historie Naboene har foretrukket å fortelle. De vil ha det til at Mamma, så snart min Far var død, giftet seg med hans Far -» «Så ... hun giftet seg med din bestefar ... slik at din mor også ble din bestemor.» 229

«Ikke for meget av det borte i Weardale, vil jeg tro. SteBestemor, faktisk ...?» «Hva skulle de gjort uten Hunter-kvinnene?» Han knytter Håret sitt bak igjen med et brunt, tykt Silkebånd - hun forbauser seg selv ved å stirre på hans hender og deres tålmodighet med det som har vist seg å være en bemerkelsesver­ dig kaskade av Hår - efter hvert som det stadig mindre kom­ mer til å innramme hans ansikt, forstår hun at han gjør dette med hensikt, for henne, idet han våger å fremby sitt ubeskyttede Ansikt. Mary Hunter var nesten atten år da hennes far døde og hun ble myndling for sin Onkel, Jeremiah Hunter. Han var den gangen fireogfemti år gammel. «Tenk på det som en Pittoresk Lidelse, min Kjære.» «Å, Onkel ...» Forble hun hans Myndling til hun giftet seg med George, tolv år senere? Det må ha vært med Onkel Jeremiah i tankene hun døpte sin anden sønn. George Sr., ikke helt glad for navnet - for Bibelsk - pleide å ta seg til hodet hver gang det unnslapp spedbarnet et Pip og utbryte, enskjønt godmodig: «Akk! Jeremiahs Klagesang!» Hver gang han hørte disse ordene, begynte spedbarnet for alvor å gi Lyd og hans mor å smile strengt. Efterhvert som George Jr. lærte å snakke, føyde han uttrykket til et Repertoar av Ertekunster han likte å dele med sin søster. Problemet var at vesle Jeremiah antok at nesten alt dette ble gjort for å more ham - for han elsket de eldre barna med en uforbeholden og uforferdet sikkerhet, til tross for den inntil voldsomhet grensende energi hvormed de løftet, svingte eller kastet ham opp ned til hverandre, og deres Fortellinger om spøkelser og skapninger fra Heden, og oppnavnene, utelatelsene og ord holdt hemmelige for ham - det var alt sammen for den ureflekterte Jelly-Belly som han ble kalt, bare Moro. Naboene begynte å tenke på hans Mor som den dyktigste kvinne som noensinde hadde giftet seg med en Dixon. Hun lot imidlertid som at det var George som var den dyktige. «Vanligvis leser han Tankene mine,» fortalte hun til Elizabeth, «og hvis du finner en Husbond som så sjelden lar seg lure, desto lykkeligere blir du ...? Det sparer deg for alle dag-ut-og-dag-inn-anstrengelser med å prøve å lure ham - hent den der til meg, min kjære, og ved de få anledningene når du kan lure ham - såmenn, det gjør undere for din Selvtillit.» «Har du lurt ham? Helt sant, Mamma?»

230

«En eller to ganger. Ta deg i akt når en mann beundrer dine sko. Du kan elske ham til vanvidd, men samtidig ønsker du sterkt å spille ham puss som, enskjønt de er av en uskyldig natur, fører med seg sjanser for misforståelser. Det er ikke noe tidsfordriv for de unge - jeg vil for eksempel be deg instendig om å ta det litt lettere med den Raylton-fyren akkurat nu, og konsentrere deg om dine Regnestykker. Husk, det er hun som fører Bøkene, som driver Butikken.» «Han er så -» «Ja.» «Åh, du vet ikke.» «Jeg kjenner deg.» Et raskt strøk med hånden ned over Pikens Hår. «Jeg ser nok ditt tåpelige Uttrykk.»

Hans far døde da Jeremiah var toogtyve, og en nokså miserabel tid begynte da for ham, selv om han aldri drakk så meget at det forstyrret feltarbeidet - noe han trengte like meget som lett adgang til Ale - fremdeles ung nok til å stå opp uten for store plager efter en natts kraftig drikking, nu som han førte en Landmålersvenns lystige liv, vandrende gjennom hele North Country, fra den ene Store Grunneier til den anden, med trebent Stativ på skrå over skulderen, Landmålerkompass stukket i en Gruvearbeiderveske, sammen med tørre Strømper og en liten Hveteloff, Synåler, Hengelodd, Blyanter, kladdepapir og Metallpuss til Kompasset - skjønt Arealer ennu ikke innhegnet gjorde ham alltid usikker, ingen lovende mental tilstand for en friluftsjobb tvunget til å krysse Heden gang på gang, et farlig og uhyggelig sted - ikke bare mordere ute, men også Ånder - og Ånder ikke nødvendigvis i menneskeskikkelse - nei, de verste var nesten i menneskeskikkelse, men ikke helt ... nu lengtet han bare, sent på kvelden, hviskende til de velkjente Gulvplankene, efter enten å bli drept og fortært der ute, eller å bli en av dem, rovdyraktig og for alltid uten beskyttelse - i begge tilfeller forvandlet. Han opptrådte upålitelig overfor alle han kjente - det var lån som ikke ble tilbakebetalt, ærender som ikke ble utført, taus­ hetsløfter som ikke ble holdt. Hans eldre søster Hannah giftet seg med en Yorkshire-mann bare tre måneder efter deres Fars bortgang, og Jere dukket opp i bryllupet og gjorde seg til Narr. «Jeg må bare komme over det, Jeremiah, - og det samme burde du, og er vel du den rette til å kalle meg slike ting?» Han var

231

i ferd med å bli en Landsens Tølper, snart hinsides håp om redning. Elizabeth hadde tårefylt og knust straks søkt trøst hos Moren, begge hadde stengt seg inne bak en taus, utilnærmelig sky av sorg, mens guttene ble overlatt til seg selv og hver sin måte å holde det gående på. Fienden som så ugjendrivelig hadde fornærmet dem, nu bak deres Rygg et sted, og inn og ut av deres drømmer ... George arbeidet mer enn han var nødt til med diverse Prosjekter - trakk Grønnsten ut av Diket under Cockfieldplatået, skar opp og satte sammen stilker av Skarntyde for enda en av sine Gassrørlednings-planer, laget en ny utforming av de Sylindriske tann­ hjulene eller Pumpepakningene ute ved Gruvegangene. Jeremiah befant seg innendørs, i ferd med å perfeksjonere sine Tegneferdigheter, hele dagen bøyd over arbeidsbordet, der han malte og mikset sine egne Blekk-blandinger — med prøver og sprutflekker overalt av Kongegult, Asur, rød Opiment, Lakkrødt, Spanskgrønt, Indigo og Umbra. Pulveriseringen, slemmingen, blandin­ gen av limvann, dusj ingen og resineringen av Papiret for å hindre gjennomtrekking - forberedelser han tidligere ville ha utført i all hast eller for en stor del unnlatt å gjøre, var det nu nødvendig, absolutt nødvendig, å utføre korrekt. Han måtte, hvis han en dag ble tilkalt, vise et overblikksbilde av en Verden som ikke fantes, i sannferdige detaljer, noe han hadde begynt å pønske ut i stillhet: et Kart helt efter hans eget hode, av en Verden han kunne flykte til hvis han var nødt. Hvis han var nødt, ville han gå inn i den uten å gå seg vill, for han ville ha dette Kartet og der, spredt ut under ham, ville alt ligge: Glassberget, Sandsjøen, mirakuløse Kil­ der, Vulkaner, Hellige Byer, dype Kløfter, Slangegrotter, endeløse Prærier ... nok en Skillingstrykk-fantasi med hver Misvisning og Inklinasjon av Kompassnålen. Når kvelden falt på, la han tegnesakene tilbake i deres Fløyelsreder i Pæretres penaler og gikk ut til The Tiger eller The Grey Hound for å treffe menn som hadde vært venner av hans far, der han på et vis søkte å nikke og smile dem til å erindre. Meget av den Ale-fødte Kameratslighet andre skulle komme til å se i ham, ble lært på denne tid, med store anstrengelser, et ord, en Gest av Gangen. De fortalte ham ofte ting han ikke visste, eller trodde han ikke visste, om Kullgruvevirksomheten. Illiader om aldri helt redelige forretninger blant Eiere, Sjauere, Kullbåtførere og Kleinsmeder

232

- hvem som kunne ha eid en spesiell Kullekter og hvem som ikke gjorde det, men sa at han gjorde det ... det var alltid noe, for mens avtaler på Tyne kunne gjøres på grunnlag av ett-års Kontrakter og faste Takster, var alt her ved Wear gjenstand for forhandlinger. Like før han drar til Amerika, tilbringer han så meget Tid han kan på The Jolly Pitman, skjønt det nu er mer sannsynlig at han er Historie-fortelleren. Noen er borte, likevel er det noen som sier: «George ville vært stolt av deg nu.» «Vil du bli med lille Dodd og meg på min Lekter, som du gjorde forrige gang, Jere?» «Selvsagt, Mr. Snow, og jeg takker deg ...» Slik er det han nu nærmer seg Havnen, ned Elven som vider seg ut av mørket, inn i et daggry som synger om Kullsjauere og Lektermannskap ... «Hei der!» «Se opp!» — Flåten av Lektere ført ned og seilt oppstrøms, Bjelkeverket til de første Kullkaier, tegnet i silhuett ved soloppgang, på begge sider av elven skramler det av kull fra skråplanene og de kullfylte vognene på treskinner, Morgenens Fargebad, ikke rødere enn Twopenny 01, flyter over Verden øst for Chester-le-Street, markert av en Geometri av Tun­ neler, Broer og Jordvoller anselige som Pyramider, de store hell­ ende Vognveiene, hvis Spor løper kilometervis fra Gruveportene i innlandet ned til Spouts upon Wear ... Amerika venter et eller andet sted. Idet han drar ut til kullfrakteskipet Mary and Meg, atter med kurs for London River, ser Dixon lent mot Relingen Tåke, blek og skiftende, nærme seg som en stor rovgrisk Orm. Han har flirt av Vertshushistorier om Lektermannskap som har forsvunnet i tåken, aldri i nærheten av å vente en slik ulykke i sitt eget liv, alltid innstilt på å tilbringe så meget han kunne av det på tørt land. Men her kommer den, flankene på den fuktige Skapningen sigende sta­ dig nærmere, idet unge Dodd Utkikker gir et varselrop, og Mr. Snow, på sin Post som Lektermannskap, begynner å banne vold­ somt. Halve kystlinjen er allerede skjult. Langt borte på Shields ringer en klokkebøye i den klamme morgenen, og litt nærmere, fra nu usynlige Skipssider, lyder Klokken om bord på Tagareen Man, skip til skip, Jern søker Jern, - og så, innhyllet i det svovelholdige Kjennetegnet på ferskt Kull, har en Gruppe Ville med ett dukket ut fra Havtåken, de kommer padlende i Piroger, og de roper på et underlig kaudervelsk, ordene er uforståelige,

233

men vokalene umiskjennelig Nord-Britiske. Hvordan forklare dette? «Den der ville Indianeren høres nesten som stakkars gamle Cookie, ikke sant?» «De har malt seg -» «Aj, sorte som Kullstøv.» «Hallo der, -» roper Mr. Snow. «Hvilket sted er dette?» «Dere har drevet til Amerika, tullebukker!» «Hør, skal vi lose dere inn?» «Amerika ... He ...?» «Aj, dere Tosker!» En entrehake, sortnet og dødelig, kommer flyvende ut av Skodden, bommer såvidt på unge Dodd og haker seg fast i Relingen. «De angriper!» skriker Utkikken og klatrer i kullhaugen. Og akkurat da, som Hunder sluppet løs, begynner kirkeklokkene i Amerika å slå der ute, særlig klart i tåken, et tett Klokkespill, så eksotisk stemt at de kunne spille hva som helst: Metodist-salmer, Opera-arier, jigger og gigues, sjømannssanger, italienske serenader, britiske Ballader, amerikanske Marsjer. «Hør nu her, folkens,» roper Lekterskipperen til usynlige Styr­ ker, «det er niks å frykte fra oss, vi er fattige, fredelige Folk bort­ komne i denne uvanlige Skodden, som vil være bare så altfor glade for å bli med dere, hvorhen dere bestemmer.» Med lavere stemme, for seg selv: «De vil ha Kullet, la dem finne oss.» Idet han fornemmer Tidevannet gjennom Fotsålene, styrer han dem forsiktig lenger ut i Obskuriteten. De andre, som forholder seg tause, kan være hvor som helst. Snow reagerer på hvert Plask, hver forandring i hva som måtte drive forbi. Snart begynner Tåken å letne. De synes å gynge under Klokketårnene til den store By ved Elvemunningen. Det lukter som kull. Vanlige Sjøfugler svever over, aldeles på hjemmebane. «Jeg tror jaggu dem er geordiere, akkurat som vårs!» utbryter Lekterskipperen. Ansiktene deres virker heller ikke fremmedartede. Men hvor fant man Lektermannskaper så tause som disse nu har blitt - og hvorfor er Fje­ sene under Bolleklippen så urokkelig bitre? Snow og til og med vesle Dodd kjenner dem. Noen sto for Assisretten efter streikene i ’43 og ’50, og ble dømt til Galgen, skjønt det senere ble sagt at de ble sendt til Amerika. Javel da, hvis dette er Amerika, så er de der, i selskap med legendariske Ølstuehelter, medførende sine Øl­ krus store som Vaskevannsfat, feirede Slåsskjemper, Lekterkapp-

234

seilere fra kullrike Tyne, beundret endog langs Wears bredder «Dobby, er det deg, ohoi!» - som om for Dixon hvert flimrende Ansikt, hver Krukke kjøpt og inntatt og nattlig Stemme hevet i harmoni i løpet av hans Tid, før eller senere ville bli gjentatt i denne Sent på Dagen Usynlighet - og Skodden for et øyeblikk har muliggjort et slags Amerika ingen Reisebeskrivelse ennu har beskrevet, fordi ingen til nu har vendt tilbake, skjønt mange er de venner og kjærester som venter. Og når han endelig ser den vesle Kull-lasteren - Mary and Meg - med seil ikke bare tilgrisete, men silkesorte av Kullstøv, føler Dixon et og et halvt øyeblikks Frykt for hennes urørlighet på Vannet, for Kullastens jevnhet i et Lys aldri før sett på høyde med Shields ... Var det slik, den første gangen - gikk han ganske enkelt glipp av det, da han i sitt Sinn stilet så over alle grenser mot Øst? Eller er dette et spesielt og sterkt budskap om Amerika, ment ikke for ham, men for en anden som han bare er kommet i veien for? Det er en farlig Sjøreise langs Kysten ned til Thames og inn i Bassenget, alltid mot Vinden, ofte inn i Kjeften på en Storm, mellom forræderiske Sandbanker og buktende Kanaler som store Slanger i bevegelse. Med vind og Tidevann imot i King’s Channel krysser Mary and Meg opp mot Swin, idet hun holder seg unna Rennene og hele tiden lodder Dybden, beveger seg elegant mellom Skjær, Grunner, tusen andre Fartøyer hver med sin kurs, og med ønsket om til tross for sitt gjenferdsaktige utseende å leve friskt mens hun kan, setter hun endelig Dixon i land i Long Reach, ovenfor Gravesend, loset mot vest til Fortøyning på Ankerplassen av den langsomt stigende Kuppelen til St. Pauls. I morgen skal han og Mason undertegne Kontrakten.

25 Frøken Tenebræ legger forvirret fra seg Broderiet. «Denne saken, Onkel, verserte jo for retten i åtti år, men akkurat da Mason og Dixon tilfeldigvis befinner seg pent mellom Venuspassasjene, blir plutselig alle enige om at Oppmålingen i Amerika skal utføres. Er du ikke i det minste mistenksom?» «Du dystre Pike. Må alt være Enigmata? De Himmelske

235

Begivenheter inntraff med åtte års mellomrom - Vilkår hinsides Menneskelig Tilretteleggelse. Hadde Oppmålingen tatt lengre tid, kunne de like gjerne ha observert den anden Passasje fra et sted i Amerika. Slik det ble, kom strekkingen av Linjen til å ta dem fire av de årene, med et ekstra år for måling av én grad Bredde i Delaware ...»

Dagene før deres Avreise er Fuktige, gjentatte ganger overplasket av Regn. Ved gjensyn i London efter et og et Halvt år for å undertegne Kontrakten med Grunneierne som ankommer støttet av Agenter, Advokater og Kjeltringer, tar Dixon, så snart det er mulig å gjøre det - Skisse-Tegnerne har klort ned noen siste få Detaljer og listet seg bort - av seg Hatten: «Det gjorde meg ondt å høre om Dr. Bradleys Død, Sir.» «Takk for Brev, Jeremiah.» Uten at det er avtalt befinner de seg, om bare for Forms skyld, støyende ute i noe som viser seg å være en slags ustoppelig strøm av Sterke Drikker, i hvilken Mason i sine uklare erindringer vil inklu­ dere Gin og Ginens Hogarthianske Selskap, for Fjorten Dager senere å ende opp i Falmouths alt andet enn lovende gater, i en By som går inn for Rask Kommunikasjon, Travelhet, store PengeSummer på Spill, Veterinærer i Kareter med seksspann, Meglere med Nytt til og fra på Galoppbanen, Kurerpost om bord i siste liten, Besøkende overrasket av ny presis Avgang svømmende til­ bake til Stranden, nettopp som neste Pakettbåt efter denne gjøres klar til å stikke til sjøs. Masons Nese nærmer seg Overflaten på hans Ale, trekker seg tilbake, nærmer seg igjen. Efter en stund: «Hvis jeg bare hadde fått snakke med Bradley - husker De vår avreise fra Plymouth? Javel? Han hadde gjort seg den møye å komme ned - mellom anfall av Smerte, for den endelige Sykdom skyldtes, som det ble sagt, Nyregrus. Ved Landgangen holdt han seg borte fra de andre, selv fra den muntre Mr. Birch, som var alle steder på én gang ... Mr. Mead og Mr. White som pekte på forskjellige Tauer og Taljer og korrigerte hverandres Terminologi ... mens en stille Konversasjon fant sted mellom Dr. Bradley og meg.» Masons Mine er klart ulykkelig. «Jeg tror han hadde kommet for å be om unnskyldning.» Denne høytidelige betroelse gir han fra seg like kvikt som om det var Poenget i en Vits (for som jeg ofte la merke til, uansett hvilke Følelser som kunne ligge i hans

236

Ansiktsuttrykk, hadde Mr. Mason for vane å avlevere endog sine alvorligste Uttalelser med en Skjenkestuekomikers Rytme og Tonefall). «Jeg lesset en urimelig vekt av Håp på det Oppdraget, på Begivenhetens Renhet. Bare tenk på hva jeg mente å rømme fra. Rebekah borte, mitt Anker til alt jeg visste om Fødsel og Død - jeg var i drift i ukjent Farvann, blant Intriger og Klikker innen Royal Society såvel som mellom Nasjoner og Konsesjonsselskaper. Som en tosk søkte jeg i Grupperingen av Sol, Venus og Jord et øyeblikk befridd fra den Urenhet i hvilken jeg alltid har måttet leve mit Liv - i stedet blir selv dette ynkverdige Håp nektet meg av den dødelige 1’Grand - ’... ikke i krig med videnskapene’ Pøh. I Klartekst forkynte Messingstemmen: ’Alt i Verden dreier seg om Arbeid og Død, og du må ta del i det ubehag, som prisen for ditt langt fra sikre Øyeblikk av Renhet. - Tosk’.» «Ej! Oversatte du alt det Franske Babbelet? neppe en god Følelse, Mr. Mason.» «Mr. Dixon, jeg er sikkerr på at De, som den urokkelige sangvinske Lerrke De er, vil finne oss en utvei.» Dixons Smil anerkjenner Uttalelsen. «Jeg forestiller meg,» sier han forsiktig, «at slike Øyeblikk ligger hinsides enhver Pris som kan nevnes ...» «Å, jeg har fått dem for half a Crown noen ganger,» mumler Mason, «men selvfølgelig, Deres egne Erfaringer -» «Her er The Dodman. Skal vi gå inn her, tror du ...?» «Hvorfor ikke? Hva er det det gjelder? Villmenn, Ødemark. Det er ingen som i det hele tatt vet hva som befinner seg der ute. Og vi har nettopp, det må De være klar over, kontraktforpliktet oss til å trekke en Linje tvers igjennom dette? Slår det Dem ikke som en smule urimelig?» «For ikke å nevne Amerikanerne ...?» «Unnskyld meg? De er i det minste Britiske alle sammen - er de ikke det? Stedet er en Bit av England, bare fem hundre Mil unna. Er det ikke det?» «Ej! Ej! Du er så omtenksom, Mason, som muntrer meg opp med dine Vitser - jeg er helt fin, jeg -» «Dixon, stopp - prøver De nu å fortelle meg at Amerikanere ikke er Britiske? - Har De hørt dette noe sted?» «Ikke mer enn Kapp-hollenderne er Hollendere ... Det sies at disse menneskene, i likhet med vårt forrige Vertskap, holder Slaver - at de likeledes, når de finner et sted der de ønsker å slå

237

seg ned, er tilbøyelige til å drepe de Menneskene som allerede bor der -» «Enda en Slave-Koloni ... det har jeg også hørt. Herregud.» «Dette fra Kvekere i Durham, hvis Slektninger har reist dit og skrevet hjem. Det kan være forsonende Egenskaper ved stedet. Hvem vet? Maten? Kvinnene? Og hva som ellers måtte finnes?» «Betalingen - formoder jeg.» «Eftersom jeg er fra Staindrop,» erklærer Dixon, «er det sjel­ den jeg med megen personlig Velvære diskuterer det som ikke kan pris-settes - allikevel forekommer det meg at vår siste reise ut - selv for en tildragelse som bare skulle ta et par Timer, enkelte steder bare Minutter - selv med den siste Krig som presedens Hundrevis av Liv for en Tømmerpalisade, Tusener av Pund for en håndfull villes Skalper - selv da hadde den Passasje, så klart som noe, ingen Markedsverdi av betydning, ...» «De mener at de betalte oss for meget?» Frykt for Entusiasme kom øyeblikkelig til uttrykk i Masons Blikk. «Det var øyeblikk da de må ha ment det ...?» «Som hva?» «Å, det kan være det samme.» «En viss Utveksling av Brev? Riktig?» «Jeg sa ikke det ...» « Brevet til Bradley ? De tror det var det som bragte oss i Salaten ? At da vi skrev under på brevet, skrev vi oss ut av våre karrierer? Men se nu, nu er vi jo engasjerte igjen - ikke sant?» «Sånn helt plutselig ...?» «Vi er ganske sikkert rehabiliterte - alle Mistanker vasket bort med Tidens Strøm, alt Nag leget av Stjerneskinn. - Hva har vi i det hele tatt gjort som må gis absolusjon? Vi ga uttrykk for vår uvilje til å fortsette et idiotarbeid.» «Ja, og de svarte at vi var kujoner, og måtte fortsette ...» «Akkurat.» «Hvorpå vi hilste til Hatten, adlød og seilte avsted med den samme skute som nesten ble skutt vekk under oss ...? Vi gjorde vår Plikt.» «Og mer - ikke bare skaffet vi dem deres fordømte PassasjeObservasjoner, men dessuten deres fordømte Lengdegrad -» «Deres forbannede lokale Gravitasjon -» «Pokker ta, Dixon - det var førsteklasses arbeid - det bør da sannelig ha oppveid ett Brev til Bradley - fred være med ham 238

men selv nu faller det meg ikke lett å snakke om min forferdelse over hvordan han brukte meg -» «Du mener oss ...?» «Javel, - ennskjønt når det gjelder hvem som mest gjennom­ borende kan ha følt skarpheten i Svaret ved, akk så tåpelig, å ane en dypere Sammenheng enn denne hatefullt endeløse Royal Society Intrige -» «Deres skjendighet er ingen fersk Nyhet for meg,» sier Dixon stille, «det vi må se i øynene er muligheten for at vi fra nu av, selv om vi slåss som Alexander og sliter som Herkules, alltid vil bli husket som Stjernekikkerne som stakk med Halen mellom benene under ild.» «Det kunne jeg også ha gjort,» utbryter Mason, «hadde det bare vært noe sted å stikke - for en bitter ironi!» «Ej... ? Vel, jeg var ikke så redd som det, skjønt jeg selvfølgelig følte -» «Stopp, - hvem har sagt at jeg var redd?» «Hvem? - Har jeg ...?» «Var De redd? Jeg var ikke redd. De trodde jeg var redd? Jeg trodde De var redd.» «Jeg erindrer en viss Ulyst med tanke på å skulle omkomme under vannlinjen på en, unnskyld meg, elendig Sjetterangs ...» «Høres som hodekulls panikk for meg,» sier Mason. «Takk og pris at jeg var roligere.» «Roligere enn hva? En og en halv time med store Helvetes Eksplosjoner og dødsskrik? Opphøyet ro, ja visst - vi skal nok gjøre en Kveker av deg allikevel.» «De ville avsertifisere meg fra Astronomien - utelukkende Church of England i denne Bransje - jeg skulle aldri få stille inn på en Stjerne mer i den By. Mitt Portrett, vist på alle puber i Greenwich - aahhrr!» «Jeg kan ikke begripe hvorfor de har hyret oss igjen ...?» «Ikke jeg heller. De tror imidlertid at vi vet hvorfor. I London tilskriver de oss et Motiv som i Dybde kan måle seg med deres eget. Det må de, ellers ville det gå rundt for dem, til ingen nytte. Man kan være fullstendig uskyldig med hensyn til Dybde, som for eksempel De, Hedens åpenhjertige sønn eller, om De heller vil, den likefremme Geordier -» «Ej, ja visst - likevel er jeg ikke fremmed for intriger, du behøver ikke gå lenger enn til Bishop for det, ennskjønt det er meget av

239

det i Staindrop også, for å være ærlig - men Londonere er alltid på vakt ved hvert ord du sier, hver trekning i Ansiktet, overfor en dypere mening, enten den er der eller ikke -» «De har først i senere tid oppdaget enkle Metaforer ... Så finner man for sent ut at man har fornærmet dem - eller er blitt klassifisert i det stille, eller baktalt - uten noensinde å få vite hvilke ord eller fakter som ligger til grunn ...» «Det blir kalt, tror jeg, å være Bonde i Byen ...?» Mason senker brått hodet. «Likevel trodde jeg at jeg fullt ut hadde tilegnet meg talemåtene på Themsens bredder, den Filoso­ fiske Sprogbruk, Dagens manerer - at den innvendige Ignorant var blitt fullstendig underkuet.» «I Bishop sier vi: ’Du kan ta Gutten ut av Landsbygden,’ -» «Ja ja, ’men aldri Landsbygden ut av Gutten’.» «Næ, d’æ’kke sånn - ’Men du kan aldri ta Jenta ut av Byen’, er det vi sier ...» Mason stirrer, rister på hodet: «Hva ... skal det bety?» «Noe om Kvinnene?» «De tror ikke at de har tilgitt oss i Royal Society.» «Ei heller at de noen gang vil... Til slutt er det dog de som vil virke overilte og barnslige, mens vi vil bli holdt for å ha utvist en høyere grad av Mot enn resten av Verden på nuværende tidspunkt innser.» «Til slutt? Å, kjære vene.» «Ja, vi vil ikke få oppleve det ...» «Så jeg skal dø som en dokumentert Kujon. Glimrende. Van­ æret for kommende Slekter, mine Sønner likeså, å mange takk, Dixon, det er vidunderlig, det oppmuntrer meg enormt.» «Eller,» Dixon prøver å tale klart. «Medarbeider i en ærefull Trasshandling, begått i full bevissthet om at de Kjøterne der oppe ville slå oss ned ...?» «Å, ikke jeg, som Chauncey sa da Bomsen kom inn - jeg regnet ikke med noe slikt. - Gjorde De? At vi var dømt til å mislykkes?» Han rister voldsomt på hodet, som om det er noe oppå det som han ønsker å bli kvitt. «Hvorfor i all Verden skrev De under på det Brevet?» Dixon trekker på skuldrene. «Emerson hadde rett om dem, de er onde mennesker, alle som en, Deres Royal Society ... Vi måtte stå opp imot dem, på en eller anden måte ...» «Eller, for å si det mer håpefullt, vi forsøkte å komme med et

240

positivt Forslag, med hensyn til en alternativ Stasjon som kunne nås i tide, tatt fra en liste åpen for alle.» «Deres forslag om Scanderoon var særlig uheldig,» hadde Maskelyne vært snar til å forklare Mason. Dette i forbindelse med en Kritikk av hans Kappstaden-oppdrag som syntes å bestå av enhver, i Maskelynes øyne, feilaktig avgjørelse Mason hadde tatt. «Hvordan det?» protesterte Mason. «Det var ikke min idé. Scanderoon sto hele tiden oppført som ett av Alternativene.» Den lille Moskusrotten. Øynene hans klarte ikke å komme til ro. Han travet altfor energisk frem og tilbake. «Jeg formoder at Mr. Peach aldri har snakket til Dem om Levant Company ... om den livlige handelen med Musseliner og Bombasiner som går gjennom Aleppo mot Havet og Kommisjonærenes Lagerhus i Scanderoon?» «Mr. Peach gjør affærer med Aleppo - ingen som vet noe om Silke har råd til å la være,» svarte Mason. «Men akk, til nu har det på uforklarlig vis uteblitt fra vår Diskurs.» «Jøder,» erklærte Maskelyne og angret det i samme Øyeblikk. «Ah. La meg se om jeg forstår dette. Royal Society sender Dixon og meg til Kappstaden og pådrar seg derved en Gjeld til Hollendere i stedet for til Jøder, hvilket enhver Stasjonering av Astronomer på Scanderoon ville innebære.» «Skyndsomt går han i gang med å forklare,» sier Mason nu til Dixon, «at Tilnærmelser må bli gjort gjennom East India Com­ pany, hvis vestligste Stasjon er i Bagdad. Derfra går en privat Kom­ munikasjonslinje opp Eufratdalen via Mosul, til Aleppo som er Turkey Company’s mest østlige Handelsstasjon - Felukker, mira­ kuløst flyvende Duer, Kurerer med forbløffende Hukommelse, Rullende Flodbølger av budskap, ikke mange på Papir, oppover og nedover langs floden - en linje som lenge har knyttet de to selskapene sammen med en høy grad av Intimitet. For Astrono­ mer på St. Helena, eller endog i Bencoolen, kan alt Arrangeres direkte, en klar Takknemlighetsgjeld. Men for Tjenester av noen 'Kompleksitet’ - vel, da begynner Satsene å stige - Kompaniets Forpliktelse er ikke så klar. Særlig eftersom Turkey Company’s rute til India stadig mister kunder til de Flåter Honorable John holder gående hver Dag rundt Kappstaden for disse fabelaktige Vinder - og mens Janitsjarer, Sharifer og Ottomaner slåss om å bestemme hvem som skal herske over de dårlige tidene.» 241

«Hva ville Jødene ha forlangt av dem, som Hollenderne ikke ville ha gjort?» «Er ... er dette nok en Gåte?» «Uten ønske om at dette skal bli oppfattet som noe andet enn et Anfall av Nysgjerrighet,» sier Dixon, «hvorfor har hvert eneste Observasjonssted foreslått av Royal Society vist seg å være en Handelsstasjon eller et Konsulat eller et Agentur for et eller andet Selskap med kongelige Privilegier?» «Unnskyld meg, men ville De kanskje heller bli sluppet av i blinde i en Skog på et lite kjent Kontinent? - ingen Forsvarsverk - eller egentlige sjanser for å overleve. Jeg tror ikke det. For at Filosofisk Arbeid overhodet skal ha fremgang, er De ikke enig i det, kreves det kontrollerte arbeidsforhold. Privilegerte Selska­ per er de rette Agenter til å sørge for det, det være seg på Sumatras eller Levantens Kyster eller hvor som helst på kloden, gjør det noen forskjell? - Kontroll av Selskapets Perimeter er alltid underforstått.» «Dessuten,» fortsetter Mason, «er både Pennsylvania og Maryland også Privilegerte Selskaper når det kommer til stykket. Privilegerte Selskaper kan i virkeligheten bli den form Verden i stigende grad har begynt å anta.» «Og jeg som trodde det var en Sfæroide ...?» «Så, så - ikke anstreng Dem med disse sakene.» Mason skjel­ ver. «Men jeg har aldri fortalt Dem hvor meget jeg beundrer Dem for å dra tilbake til Kappstaden - for meg var det en umu­ lig Reise. Skulle noen Ondsinnet Makt i denne Verden eller en anden dømme meg til å gjenta den Erfaringen - når jeg vet det jeg nu vet -» «Det er Aberet, selvfølgelig.» Dixon gjør mine av å være rolig. «Hva —» «Nu som du vet det du vet. Vil du ikke. Det er en del av Prisen - å drikke av Lethes vann og miste hele din Hukommelse. Du vil se på den neste Verden som splitter ny - hva? aldri ha sett den før! - og du vil gå i gang og gjøre de samme feilene, med mindre du har tatt med deg en Ihukommer, som noen ville kalle en Samvittighet, noe stukket unna i ditt Støvelskaft for å holde deg gående på en kold Dag - og koldt skal det bli - en del av din Sjel som ikke er avhengig av Hukommelse, som ligger langt foran Hukommelsen ...?» Mason iakttar ham nøye. Noe har skjedd, hjemme i Durham.

242

Han legger an en hoven Tone som Dixon kan tenkes å reagere på: «Vi har ikke det i vår Kirke.» «Jovisst har dere det...? Hvis det var så megen Stillhet under dine Messer som på våre Møter, ville det være innlysende selv for deg.» «Sier De at vi skravler for meget for Dem? ingen tid til å medi­ tere, ikke er Hinduiske nok? - Dårlig Musikk også, kan jeg tenke meg. Vel. Enhver stillhet i min Kirke, ellers takk, er av det slaget de fleste av oss ser frem til å få overstått. Alle våre bekymringer, vanligvis holdt i sjakk av den beskyttende Mumling, forstår De, velter da inn over oss: - Kvinner, Arbeid, Helse, Myndighetene - alt andet enn det De snakker om - hva nu det måtte være.» «Mason - skal vi krangle om Religiøse Saker?» «Herregud, Dixon. Hva er det vi driver med?»

Amerika

26 I firsindstyve Aar havde Grenseliniestriden verseret i Retten, uden Ende på Spliden, mens Penn’er og Baltimore’r fødtes og gik bort, og intet syntes noengang skje for fort. Skjønt Marylands Sak har de bedste Argumenter, er Penn til Vens med visse Kverulenter, som rej ser Tvivl om hver mindste Aakerlap (i Klubbene man holder paa Kvekeren en Knap). La Dommere dømme, Jurister Fremgang ha, en Grenselinie faaer vi med Tiden end-da, for Him’len vil formørkes af flyvende Kveg før Mænd vil la gaa fra sig at tegne en Streg. En vakker Dag sejler da inn paa vaar Fjord Paketbaaten fra Falmouth med to om bord: herr Mason og herr Dixon med snodig Bagage, af Skiæbnen forbundet med usynlig Bandage til, styrt af Stjernerne over Delaware, at merke vaar Jord med Landmaaler-Ar. - Thimothy Tox: Linjen

Inne fra land vil de kunne høre Budeier krangle og kubjeller dangle, og hunder og Unger, store og små - Hammere på Spikere, Hustruer på Ektemenn, skramling av Grytelokk, klirring av Trekklenker - et geværskudd fjernt inne fra skogen, et langtruk­ kent ekko fra tre til tre og ut over vannet... Et dyr vil komme til en Odde og bli stående mens det betrakter dem med tettsittende Øyne som et Øyeblikk gløder. Dets Ansikt vender seg langsomt idet de passerer. Amerika. Ved solnedgang får de Capes of Delaware i sikte og legger til for natten i Whorekill Road, like innenfor Cape Henlopen.

247

Astronomene hører Rikser fløyte og ville skrik fra Krattskogen, hvilket den ene oppfatter som Brunst, den anden som Drap, men de diskuterer ikke dette. Et sted lyder en Kanalbøye, rapporter ankommer hele natten om Lys i Land ... Sjøfolk streifer om på Dekk og gir avkall på Søvn. Soloppgangen kommer kysk hinsi­ des alt lettvint Vidd. Kaffen blir brygget én gang og så skjenket gjennom sin egen Grut igjen av Shorty, Kokken. I morgenbrisen manøvrerer Kapt. Falconer sitt Skip tilbake mellom siv og vann­ planter ut i Hovedkanalen og begynner, med en los som er villig til å jobbe for Pakett-lønn ombord, tråklingen mellom sandbanker og Grunner i Delaware Bay, mot New Castle, der Bukten som nu er smalnet til en Elv, gjør sin store nitti graders dreining mot Øst, - Byen begynner å gli forbi til babord, murstensrød, hvit, grålig blå i en Nyanse hvis make Astronomene aldri før har sett, Borgere og deres Barn vinker, hestesko klaprer mot brostenene, hvit offentlig Utsmykning tegner seg mot Himmelen. Barn, på den tiden ble Philadelphia bare overgått av London som den største av Engelskspråklige byer. Skipets Ankerplass lå godt inne i Byen, gjennom Dock Creek, slik at den endelige Innsei­ lingen var som å bli tatt imot av åpne armer, i det Vinden avtok en langsom omfavnelse av Murverk, mens Byen slukte en for en av deres Oseanografiske Grader av frihet - en gang så mange som Sirkelbuen rommer, og nu, idet de kveiler opp tauverket, tar fri fra Sjøtjeneste og legger til, ingen. Dette er Farens egen HjemmeHavn, hvor styrmenn begir Sjøen og begår fatale vurderingsfeil. Hvor en Sjømann som finner vei til et Smug, kanskje ikke vender tilbake som den Gasten han var. Det er midt i November, men det virker ikke meget forskjel­ lig fra en sen Engelsk sommer. Det er en overskyet Kveld, regn under Oppseiling. I en gate i nærheten blir østers fra Delawarestranden utropt i Vognladninger. Landmålerne står sammen på Akterdekket, Mason i grå strømper, brune bukser og snusfarvet Frakk med tambakknapper - Dixon i rød frakk, Bukser og støvler og en Hatt med et strengt Militært tilsnitt - venter på Instrumen­ tene, begge, nu mer ivrige enn noen gang under den nylig over­ ståtte sjøreisen, idet de føler seg som Superlast, ikke stilt overfor opprørt hav eller eksotiske landskaper, men blant Gjenstander for Oseanisk Kommers - mens på alle kanter rundt dem Sjøfolk og Dokkarbeidere jobber, nett løftes og svaier som av egen vilje, svulmende av spikertønner og ål i gele, Britiske kjeks og knapper

248

til din vest, Styrkedrikker, Cologner, gylne Provoloner. I dokkene hersker en mektig Travelhet efter hvert som Vognkjørere blan­ der seg med finere par i karjoler, Negre med håndkjerrer, Irske tjenere med last av alle slag på ryggen, springende Hunder, rot­ ende Griser, og på bakken ligger all den globale Trafikks avfall, rester av kryddere og teer og kaffebønner, skvetter med Genever og Dronningen av Ungarn-vann, appelsiner og grapefrukt som er falt ned og blitt most, frø som har spiret mellom brostenene, Piller Balsamiske og Universelle, knust og strødd utover, nede hvor Fluene samler seg og Spurvene hopper. Sjauere bærer kister ned plankene eller ruller Tønner ned til vogner hvor Hester, ikke meget forskjellige fra Britiske gårdshester, står og venter på last og tur. Fullblods Fettere kommer klaprende og spankulerende foran en åpen Vogn full av kunst­ ferdig påkledde Jomfruer som ikke synes å være beslektet med noen ombord, mens de smiler og vinker til alle de ser. De er Philadelphia-piker - som når det kommer til lettsindig Flørt, skal landmålerne oppdage, stiller alle Kappstadens stoep-sittere aldeles i Skyggen. Dixon agerer en landsens noksagt, smiler og vinker med hatten: «Heisann, Poll, er’e deg?» Philadelphia Kvinns, Philadelphia Smil, Himmelske Syn, Netter på By’n og Phila-delphia Stil ... Ilandstigende passasjerer blir gransket av dokkens besøkende ut fra varierende Motiver. Noen er virkelig der for å møte Passasjerer. Andre er kommet for å samle informasjon. Atter andre med interesse for den kategori av reisende betegnet «uforsiktige» har tilbragt Morgenen foran lommespeilet med å perfeksjonere et uttrykk av troskyldighet. Lignende Elementer kretser rundt for­ sendelser av små, men interessante artikler som Smykkestener og Medisiner, med Nasking i tankene. Gateselgere av alle slag har stilt seg opp for å henvende seg til Sjøfolkene, som har vært tre uker i sjøen. De som ikke slentrer langs disse Bodene en og en, enser dem ikke, men skynder seg forbi, ivrige efter å komme til Byen før Aftenens første opplyste Vinduer ... «Bare gå forbi, Karer, dette er ikkeno for dere, - hva skal

249

dere med denne fabelaktige Trylledrikken, lovprist av alle tiders mest fremragende elskere, - du der, haru hørt om Don Juan? Casanova? og hva med Gamle Q, Piccadillys Stjerne? Hva tror du holder ham så Sprek, hæ?» «Budeie i Din Lomme, like her, gutten min - Budeie i Din Lomme» - som viser seg å være en besynderlig bærbar Pokal, forsynt med en enkel Sifong, til å ha med seg den Drikkevare man liker best, av hvilken man så kan suge, samme hvor du er, ved kortbordet, ute på Gata eller hjemme om bord på Skuta.» «Hun heter Graziana, Karer, en Napolis Datter - dere som har vært i Napoli, he, he, og dere som ikke har vært der, jøsses dette er deres sjanse! hun snakker kanskje ikke ett ord Engelsk, men det er noe hun virkelig kan, og det gjør hun akkurat nu! Se henne håndtere den - se henne klemme den flat - se henne kaste den hvirvlende i Været, med all den kvinnelige yppighet som er så karakteristisk for hennes Rase, og vi har ikke engang kommet til Scamozz’ ennu!» «Skiltet på Vognen sier alt, Gutter, ’Himmel eller Undergang’, det er valget, dere har vært Verden rundt og vet at det stemmer - så hva har dere tenkt å gjøre med det? Gå på enda et Vertshus, følge som en dressert Hund enda en rasling i Satinett, vente ett Kort for meget for å plukke opp endog noen små Mynter - rave tilbake til Skipet, greie ut tauene, enda en gang friste sjølivets Farer. Hva tror dere Jesus tenker når han ser dere går glipp av enda en Sjanse på den måten? Å, Han ser det. Han vet.» Pastor MacClenaghan, en Vekkelsespredikant med ord på seg for å være meget av Whitefields Støpning, har nettopp gjestet Byen, og virkningene av hans Besøk er synlige overalt. Storsnutete urbane Anglikanere for hvem Kristus har stått som en fjern, ube­ tydelig Helgen er plutselig ute på gatene, mens de med Parykkene på snei synger de gamle Salmene om gjenfødelse i hans Blod. Presbyterianere i store Conestoga-vogner stimler sammen uten­ for inngangene til vertshus og kroer der de plukker opp syndere av alle grader og anskuelser, tar dem med langt ut på Landet og utsetter dem for intense moralprekener, helt til de enten flykter, faller i søvn eller finner det sanne vendepunkt i Hjertet som ikke trenger noen Bekreftelse. Endog Kvekere er ute på Gaten, der de med uventet stridbarhet forhandler om en andel i denne til Kristelighet plutselig vakte Befolkning. *

250

«Den Nye Religion hadde nådd toppen godt og vel tyve år tidli­ gere,» forklarer Pastor Cherrycoke, «i sekstiårene var vi langt inne i en Nedgang som ble mer svimlende for hver dag, stadig mot et stort Lavmål hvis fryktelige Dyp ingen kjente.» «Eller, ’ennu kjenner’.» Den periodisk dystre Ethelmer. Som så ofte oppdager Pastoren at han ser efter Tenebræs reaksjoner på sin Fetter Universitetsmannens synspunkter. «Med all respekt, Sir, ville ikke den vitenskapelig holdning vært å holde regning med hvem som, i løpet av årene efter, påstår gjenfødelse i Kris­ tus? For å se hvordan de klarte det - hvor lenge vissheten varte? For å se hvem som snakket sant, og i hvilken grad?» «Å, det var kjeltringer på ferde, sikkert nok,» sier Pastoren, «med falske påstander i Vinnings hensikt, en Vekkelse de ikke ville ha gjenkjent om den ble skreket til dem ved Navn. Men til­ strekkelig mange mennesker hadde delt erfaringen, slik at Sjar­ latanene lett ble avslørt. Det var det merkelige ved det. At så mange hadde vært gjennom det sammen. Dere skulle ha sett hvordan det var her da Whitefield kom. Hele Philadelphia i et delirium av Salmesang. Folk sto på Stiger ved Kirkevinduene, Fakkellys klart som midt på dagen. Direkte opplevelse av Kristus, til nu det smertefullt fortjente privilegium til ørkenens Eremitter, ble uten videre, midt i Verdens mest frukt­ bare jordsmonn, gitt gratis til en stor By av Borgere og Kirkegjengere. - De trengte bare å ta imot. Hvordan kunne verden ha forblitt med rettsiden opp efter dager som disse? Det var den Hellige Ånd som styrte sin egen Bosetting i Amerika. George den tredje kunne gjøre krav på den, men det var Ånden som regjerte, og stadig regjerer, endog i Deistiske tider.» «Sannelig.» sier DePugh tenksom. «Ikke rart det ble Revolu­ sjon.» «Hmf. Litt av en Revolusjon,» bemerker Euphrenia. , «Hva er det du sier, Euph!» utbryter hennes søster. «Hvorfor ikke?» protesterer Ethelmer. «Unnskyld meg, Frø­ ken - men eftersom du setter pris på hvordan selv din Musikk forandrer seg, husk hva Platon sier i ’Staten’: - ’Når Musikkens Former forandres, er det et Løfte om sivil Ulydighet.’» «Jeg tror hans Krangel var med Dityrambistene,» skyter Pasto­ ren rolig inn, - «som han syntes ikke forandret Sangens Former, så meget som de blandet dem med hverandre eller oppga dem helt, alt efter hvordan de i sin galskap fant det for godt.»

251

«Nettopp hva jeg stadig lytter efter, ’Thelmer,» nikker Euphrenia, «i sangene og salmene til din egen Amerikanske hverdag, allikevel søker jeg forgjeves efter galskap og Ekstase - hører bare en nøye overholdelse av de samme Formene, de samme Inter­ essene som fra gammelt av - og har du lagt merke til hvordan alt plutselig har begynt å helle mot B-dur? Det er et varsel om bekymringer i vente. Marsjer og Hymner for Triumfer som ennu ikke er virkeliggjort. Det er allerede mulig å gå i New Yorks gater, forbi Gatemusikanter og Gateselgere, fra den ene gatemelodien til den neste og plystre underveis uten å måtte skifte Toneart fra B-dur.» «Ah. Og allikevel ... Om jeg får lov?» Den unge mannen set­ ter seg ved Klaveret og arpeggierer et par dur-akkorder. «IC, om dere vil - her er noe studentene ved Universitetet synger når vi slår oss løs og er lystige: - ’Til Anakreon i Himmelen’, heter den jeg skal spare dere for ordene, for at ikke Uskylden i noe Øre her i Værelset skal bli krenket.» Tenebræ har oppfunnet og raffinert en måte å himle med øynene på, umerkelig for alle unntatt hennes Skyteskive, på hvem virkningen sies å være knusende. Ethelmers reaksjon er ikke lett å oppdage, bortsett fra at han blunker fort og i farten glemmer hvor Enstrøken C befinner seg. Melodien han spiller for dem ville vært martialsk var det ikke for dens Tempo, mer som i en Minuett - toogtredve takter i alt - som ved avslutningen har lokket føtter til å klapre og nakker til å svaie. «Dette, vil jeg si, er den Nye Form i sin Essens - Fire Strofer - sentimentalt uttrykt en 'Sandwich’, med de treåttendels ’Taktene’ som Bro - den Frasen,» idet han spiller den, «stigende som en Himmel-Rakett, med en appell til Følelsene like primitive som noe man kan oppleve i et Sam ...» «Fetter?» «- i, i Samvær ved Spisebordet, var det jeg mente å si ...,» stotrer han med hender hevet i keitet bønnfallelse. Hun truer ham med Pekefingeren, men som Pastoren lett kan se, kun for Spøk. «Og det er altså den slags dere driver med,» brummer han onkelaktig, «der på den anden side av Delaware? Anatomiserer deres egne drikkeviser! - er ingenting hellig, og skal det bare et lite spjett av et Dansetrinn til før dere reiser tvil om jordiske, nei, Himmelske Makter?» «Noe er i hvert fall på gang i Musikken,» skyter Tante Euphy

252

fort inn, «de fleste av de nye stykker pleide å være den ene DanseMelodi efter den andre, eller til neste Morgen, en lignende Kjede med Salmer - ingen sammenheng, Gigue, Sarabande, Bourrée, la la la trippe-tripp gjennom Livets Sinniaer, og så lystelig selv­ følgelig - men ’mitt’ stoff, Thelmer,» hun vifter med en Bunke Noteark - «er blitt lutter Avskjed og følelsesmessige Kriser Sandwich-fyll synes det som - og så, endelig tilbake til Tonika, i sikkerhet Hjemme, ikke engang nødvendig å spille høyt i avslut­ ningen. - Mason og Dixons Vestgående Linje,» tante Euphrenia plasserer Oboen forsiktig på armlenet til sin Stol, «deler i virke­ ligheten denne moderne Egenskap med Avskjed og Retur, hvor­ under Ritornellene år for År ikke bare er de samme tonene om og om igjen, men varierende hver gang, slik Klokker har tikket i vei, Tilfellet har fordelt rett og vrangt, Livet, uvilkårlig, er blitt gjennomlevd ...» «Som å reise, i samme betydning som solen, mot vest,» tilføyer Pastoren hjelpsomt, «er å leve, oppfostre Barn, bli eldre og dø, ført avsted med Dagens Strøm - mens å vende seg mot Øst på en måte er å motsette seg tid og alder, å arbeide mot Vinden, hele tiden søke daggryet og, hvem vet, endog trosse Døden.» «Et drama garantert hver gang en kvinnelig oboist tar opp sitt Instrument - en Roman i Musikk, hvis Heltinne i stedet for å fortsette langs veien, fra det ene eventyr til det andet uten slutt i sikte, snarere går gjennom en Katastrofe og tilbake dit hun kom fra.» «Intet sted som hjemmet, hva?» knegger Lomax LeSpark. «Lyder ikke altfor revolusjonært for meg,» erklærer onkel Ives. «Høres som en god preken med sikte på å holde Landsens Folk på plass.» «Det er fordi du ikke hører det riktig, Nunk. Det er den Eldre Verden, Snudd Opp-Ned,» Ethelmer hamrer ut et fragment fra melodien med den Tittel, spilt ved overgivelsen av Cornwallis: «Det er et langt skritt i menneskelig klokskap, Sir.» «Å kjære vene, åh kjære vene, vokt dere da,» stønner Pastoren på en måte han har lært seg som, hvis den blir lagt merke til, kan gå for Fordøyelsesbesvær. Det er noe farlig ved Ethelmer, synes han, og ikke bare på grunn av Tenebræ - overfor hvem han for tiden har begynt å utvikle dype Onkelaktige Følelser i et virvar av rene og urene Hensikter. Men, ved å se bort fra alt det, gjenblir det for Gutten en rest av Verdensklokskap som er merkbar selv

253

i dette Babylon av efterkrigstidens Philadelphia, - et skritt forbi Deisme, en villet Løsrivelse fra Kristus ... «... Balladesangere syd i Philadelphia,» har Ethelmer imens belært de Tilstedeværende, «som regel Tenorer, om hvem det blir sagt at de i Suksesjon konstituerer et Kapittel av den hemme­ lige Historie om en Musikk som ennu ikke finnes, om ikke den Modale forandring Platon fryktet, så en han ikke forutså.» «Selv ikke han.» Hans matematiske fetter DePugh er foruro­ liget. «Nettopp mitt poeng!» utbryter Ethelmer som har rykket nær­ mere Drikkevarene, oppmerksom på at han på et tidspunkt må rykke forbi sin Kusine Tenebræ. «Det er alltid et tegn på Revolu­ sjonære tider at Gateviser blir Salmer og Støyende Sanger Hym­ ner - nettopp hva Platon fryktet - du har hørt Negermusikk, senkede Kvinter, de vokale portamenti — det er der din Revolu­ sjon synger. Disse siste ti Amerikanske År har ikke vært annet enn Slakt av det ene eller annet Slag. Nu begynner den virkelige Omsnuing av Verden.» «Er ikke så sikker på det, Fetter. Du synes å ha stor Tiltro til denne nye Musikk -» «Hvor ellers?» spør unge Ethelmer selvsikker. «Er det ikke selve Maskinenes Rytme, Møllenes Larm, Havets Rulling, Trom­ menes Hvirvler om Natten, ja, om man ønsket å gi den et Navn -» «Brenningenes Musikk!» utbryter DePugh. «Tromme-Maskin,» kommer det sukkersøtt fra Brae. «Nuvel dere to - ikke desto mindre - som du, DePugh, ved en Fullmåne om ikke for lenge skal befinne deg i en Bakgate der du krangler med Karibiske Negre om prisen på en beskjeden Gitar til å klimpre nettopp denne Musikken på, så skal du, Frøken, danse til den i ditt eget Bryllup.» «Da burde du ha denne rundt Hodet,» foreslår Brae, «hvis du vil virke som en Sigøyner.» Hun rekker ham en lengde rød Mus­ selin fra Sykurven, som Ethelmer i en Håndvending beredvillig vikler rundt hodet. «Mer Pirat enn Sigøyner,» mener Brae. «Men like Romantisk, på sin måte ...?»

254

27 «Demagog!» mumler Dr. Franklin. «Vår utmerkede Penn-Spire, den siste av sin krypto-Jesuittisk herskende familie, og hans Sata­ niske arrangement med Mr. Allen, hans skamløse Beiling til den Presbyterianske Mobilitet - har den frekkhet å tale om å 'knuse denne Demagogen’ - vel, vel, javisst, Demagog ... Milton mente det var et ’Nisse-ord’, som ikke desto mindre kunne beskrive gode Patrioter -» «Gode Patrioter, såmenn!» roper den impulsive Mr. Dixon og hever sitt Beger. Dr. Franklin iakttar dem efter tur gjennom de røkfarvede Brille­ glassene av egen Oppfinnelse til beskyttelse mot Solskinnet og hvis Høyde på hans Nese varierte i overensstemmelse med vik­ tigheten av det budskap de formidlet og fremfor alt ga inntrykk av en Besøkende fra et sted virkelig langt borte. Landmålerne har møtt den eminente Philadelphianeren rent tilfeldig, i den skarpe lukten og det dunkle bakrommet til Apoteket i Locust Street, hver av Herrene i et bestemt ærend av kjemisk Nødvendighet, hvoriblant disse hyller og beholdere, Godfreys Hjertemikstur og Batemansdråper, Hoopers Kvinnepiller og Smiths Medisinske Snus, det blir gjort hurtig handel, Rekker med tall og bokstaver og alkymistiske Tegn hvisket (og noen aldri skrevet ned), mens en rolig oppvarmet Narkose, som en overgang til aften langt ute i et Åkerland der urteavlinger ligger og tørker, fyller Forretningens Indre med en såvidt merkbar luftning og gjør den ubestemmelig med hensyn til størrelse, legalitet eller skjebne. Dixon snakker i det vide og brede til en ekspeditør som har tatt ham for nok en Engelsk turist på hektisk jakt efter Kinesiske Droger - «Hva som helst, ideelt sett, som inneholder Ooahpium vil klare seg ... Al-kohol for å holde det oppløselig, selvfølge­ lig ... kanskje en For-mulasjon som kan passe sammen med Daffys Eliksir som vi har planer om å kjøpe - ej, hvor mange Esker kom vi til, Mr. Mason ...?» Mason glor tilbake, særdeles oppmerksom på at den celebre Amerikanske Filosofs Øye hviler på dem - han hadde hatt et håp om i det minste å gi et verdig Inntrykk - men Dixons bondske Familiariteter har naturligvis atter en gang torpedert ethvert håp i den retning - enda et Kors å måtte bære. «Alt som har med For­ syninger å gjøre faller inn under Deres ansvarsområde, Dixon. 255

Rådfør Dem med Mr. McClean hvis De ikke er sikker,» og hører hvordan det lyder, samtidig som han fortsetter med det. Dixon forblir munter. «I så fall,» sier han idet han gjør en bekymringsløs bevegelse i Luften med Lommetørkledet, «skulle et hundre Esker greie seg, i hvert fall for denne gang. - Og med hensyn til den Oahpierte vare vi diskuterte -» «Javisst, vi kaller den et Laudanum, Sir - blandet i over­ ensstemmelse med den originale Formulæ til den kjente Dr. Paracelsus fra Tyskland.» «Ett hundre Esker?» roper Mason, «er De blitt gal? Dette er en Provins av Kirkegjengere - det vil aldri bli bevilget.» «Forebyggende overfor en mengde forskjellige Lidelser, Sir, eksellente egenskaper mot forstoppelse - i betraktning av Usik­ kerheten ved en Diett -» «Kommisærene kjenner altfor vel til Daffys Eleksir og hva den brukes til.» Mr. Franklin som har overvært diskusjonen, føler her at han må gripe inn: «Og eftersom den er importert, er den bare å få til den pris som blir forlangt i de Engelske butikker. Nuvel, for en tiendedel av det skandaløse beløpet kan vår gode Apoteker Mr. Mispick blande for Dem en ’Salutis’ som det er umulig å skjelne fra originalen. Eller De kan komponere Deres egen, konsultere ham vedrørende Deres foretrukne Forhold mel­ lom Jalap og Sennesblad, hvilken variant av Sirup som behager Dem - alle Daffyologiens finere raffinementer er kjent for ham, han har sett det meste, og intet kan sjokkere eller støte ham.» Han hever en Finger. «Fremmede, følg mitt kloke råd - Betal aldri Detaljistpris.» « Dette er sannelig vennlig av Dem, Sir... Eftersom Mr. Masons valg, et Bilde på en mer Bacchisk Tilbøyelighet enn de som nyter min Prioritet, må jeg forbli tilfreds med mer beskjedne utlegg, akk, fra min egen slunkne Pung, til en eller anden Trylledrikk spesielt nyttig for meg selv ...?» Dr. Franklin flytter på Brillene som for å få et klarere syns­ bilde av Dixon. Et Smil kjemper for å finne vei mellom tanke­ fullt spissede Lepper - men før det riktig kommer så langt, sier han brått, som den mann som, skjønt han aldri synes å kon­ sultere et Kronometer, alltid vet nøyaktig hvor mange Klokken er: «Kom, dere har ennu ikke vært i et philadelphisk Kaffehus? Oj, - det må vi rette på - noe ingen Besøkende bør gå glipp av - jeg må utføre et Forretningsærend eller to - vil dere beære 256

meg med å ta en Tår med meg på min Stamkafé, The Blue Jamaica?»

«London er,» kan Mr. Mason snart rapportere, «helt igjennom sjarmert av Deres Glassharmonika, takket være den glimrende Miss Davies’ Kunst.» «Jeg har gjort mitt ytterste for å overbevise Miss Davies om at, gitt den alminnelige Skjørhet, kunne bruk av en hvilken som helst kraftig Vibrato vise seg å være - idet jeg uttrykte det så gallant som mulig - uklokt. Men hun spiller jo så nydelig. Mitt uvirksomme Leketøy er lykkelig ankommet, sammen med en liten Sverm av Virtuosi. Himmel. Dette Mozart barn - og disse His­ torier jeg stadig hører om den unge Parisiske Doktor Mesmer, som spiller det, blir det sagt, uvanlig godt.» «Ikke den Magnetiske Gentleman?» sier Mason. «Den selvsamme. Kjent av R.S. en tid, formoder jeg.» «På The Mitre er han alltid å regne med som emne for en livlig Diskurs.» «Hvor Franklin er Medlem, og du knapt nok har vært Gjest,» må Dixon mumle for seg selv. Høyt: - «Unnskyld meg, Venn,» idet han reiser seg brått, «hvor kan man gjøre sitt Fornødne på disse kanter?» Mr. Franklin peker ut for ham en Dør til Gårdsplassen og begynner, idet han er utenfor hørevidde, tilsynelatende plutselig å forhøre seg om Landmålerens «Calvert-forbindelser». Mason er perpleks. «Jeg visste ikke at det var noen. Jeg fore­ stilte meg at han som medlem av en Kvekerfamilie, ble bedømt akseptabel for Pennsylvaniere, men har alltid vært ute av stand til å forklare hans appell, om det fantes noen, til Marylenderne.» «Calvertene er tilfredse med å bo i England - eftersom de er Katolikker, blir deres barn utdannet på den anden side av Kana­ len, i St. Omer. En av Jesuittene som underviser der er en viss Le Maire, som er fra Durham og en spesiell venn av Dixons lærer, William Emerson -» «Ja. Men De må spørre Dixon om Jesuitten. Jeg kjenner ham bare som Roger Boscovichs partner - de to Breddegradene i Italia -» «- fra Roma til Rimini, javisst.» Bak sine Orkidéfarvede Brille­ glass venter Franklin på at Mason skal utvikle Sammenlignin­ gene. 9. Mason & Dixon

257

«Hva er det da som foregår?» Mason forsøker å stirre, for­ håpentlig ikke så aggressivt som han føler seg, inn bak de mørke Brilleglass. «De burde kanskje en gang innlate Dem i en samtale om disse tingene med Deres nummer To -» «Hvorefter jeg,» svarer Mason, idet Franklin plutselig, med nakne smale øyne, ser over Brillekanten og nikker oppmuntrende, «skal gi Dem et fullstendig Referat?» Mr. Franklin retter på «Brillene»: «Ikke hvis det volder Dem Besvær, Sir. Enskjønt visse Besvær kan enkelte ganger mildnes ved rettidig applikasjon av Bens Universal Balsam -» «- mens andre hårdnakket vedvarer. Hvorfor, Dr. Franklin, vil De så innstendig ha meg til å foreta dette, må jeg kalle det, dystre valg?» «Åh, - et veddemål mot Deres lojalitet,» Franklin trekker på skuldrene. «En elementær øvelse - og vennligst ikke føl at De på noen måte har krenket meg - som en godt voksen er jeg ikke fremmed for Avvisning, jeg har for lengst lært å ta den slags med Verdighet, som en fornuftig mann bør - og uten å bære Nag, skjønt jeg ellers kunne ha grunner til det i Overflod.» «Sir, jeg kan ikke spionere på ham for Dem. Jeg beklager at Politikken her er blitt så, man kunne nesten si, Italiensk i sine forviklinger. Men mine kontraktmessige Oppgaver alene vil bli vanskelige nok uten - ah, der har vi Mr. Dixon.» «Kjenner De en fyr ved navn Lewis? Sa han kjente Dem, Dr. Franklin.» «Hvor var dette?» Franklin har gitt seg til å tvinne håret på begge sider av Hodet til lange Krøller. «Like ute i Smuget der. Han forsøkte å selge meg en Klokke, sa det var en Astrologisk Frimurer-Modell... Zodiakens Tegn ... Månens Faser -» «De kjøpte den vel ikke -» «Kunne ikke. Med mindre en av dere kunne tenke seg å låne meg -» «Jeg vil gå og ta en titt.» Mason reiser seg. «Bli med, Dixon, og pek ham ut.» «Ej, jeg tror han er gått...» Dixon er nu opptatt med å helle innholdet av en liten Medisinflaske i sin Kaffe. Mason, som ikke kan insistere uten at det vil virke som et ønske om å konsultere Dixon utenfor Franklins hørevidde, og

258

som dessuten har behov for å pisse, trekker på skuldrene og går. I samme øyeblikk han forsvinner begynner Franklin å spørre Dixon ut om Masons East India Company-Forbindelser. «Det hollandske eller det engelske?» spør Dixon med aldeles uskyldig Ansikt. «Jeg blander dem alltid sammen ...» Franklin tillater seg til slutt å humre. «Venn Dixon - Lojalitet er en Edelsten av iboende Verdi, hvis pris aldri blir bemerket før det er for sent.» «Vi har vært sammen om et Eventyr eller to, forstår De.» «Bevares. Skulle man ikke anta at navnet Sam Peach fra Chalford burde få en Bjelle til å ringe ...?» Med undrende oppriktighet: «En av fyrene i Tiggeroperaen ...?» «Nuvel, Mr. Dixon, ta det rolig, jeg befrir Dem - og se, her har vi Deres Ledsager igjen.» «Mannen er en komplett Instrumentbutikk,» sier Mason, «pussig type De har som venn, Dr. Franklin - interessant Parykk ... Fortalte meg en Gåte, faktisk - Hvorfor er Kongen lik en nærsynt Kanonér? - ’vel, f-—n om jeg vet,’ svarte jeg, ’men Dr. Franklin vet det sikkert’.» «Mr. Mason! Kjære Dem. Hvordan skulle jeg kunne kjenne en slik Spøk? Eller Person?» «Jo, for å hjelpe Dem med å finne ut hvor mye -» «og hvor dumt -» «vi blir nødt til å betale, kanskje!» synger Mason og Dixon. «Flogiston og Elektrisk Ild,-» roper den eminente Philadelphiaborger, «om jeg ikke har gått i min egen Felle. Var jeg, som dere vil si, trans-parent? ... Pinlig ... skulle rett og slett spurt dem i Royal Society, er tross alt medlem ... Jeg var faktisk der da dere kjempet mot det Franske Fartøyet - i London, da dere skrev til dem ... litt av et Rabalder, mine Herrer! Enskjønt fra­ værende fra det møte som godkjente deres svar til dere - uskyldig, forstår dere - deltok jeg på det neste, en klassisk Oppvisning av disse mennesker på sitt verste. Tatt en om gangen - kjære Tom Birch, ærverdige Hadley, Kvadrantens Eponym, Mr. Short, Dr. Morton - glimrende hoder, stimulerende Selskap, men da de alle samlet seg i én Flokk - bevare meg vel, for en Stahet! De visste at Franskmennene hadde Bencoolen og ville være like tilfredse med å senke Seahorse der som utenfor Brest. Det visste de alle. Men de kunne aldri tillate oppkomlinger å råde seg i saker vedrørende

259

Global strategi. Akk, Engelskmenn - blodtørstige til siste slutt, så lenge det gjelder andres Blod. Så langt Handelskammeret, så langt Underhuset... Der oppefra, dag efter dag, mildt belærende - en Skolemester for Idioter. - Før eller senere, ta det ikke ille opp, mine Herrer, må Amerikanerne bekjempe dem ... Hurra, uansett? - for jeg er redd-det.» Han sikter på denne høviske måten til ankomsten av et par unge Kvinner, begge ganske pene å se på, men spjåket ut med noe som selv for det uskolerte Øye virker som overlagt Eksentrisitet, og som kan eller ikke kan ha vært med i Vognen som tidligere var ved Landgangen. «Der er han!» «Åh, Doktor!» mens de mer enn voldsomt puffer til hverandre og ler med ulik grad av Hastighet. «Dette er Molly og Dolly,» presenterer Franklin dem, «Studiner av de Elektriske Kunster, som det er meg en fornøyelse fra tid til anden å eksaminere, i Em-net, ja-ha-a ... Hvis dere har Lyst i aften, mine Herrer, skal jeg gi en konsert på mitt Glassinstrument, på etablissementet The Fair Anchor, på Carpenters Wharf, like nedenfor The London Coffee House. Det er en slags - hva er nu Ordet jeg søker efter, -» «Ginsjappe,» kvitrer Molly. «Opiumsbule,» roper Dolly. «Mine Damer, mine Damer ...» «Doktor, Doktor!» Mens Filosofen, under forsøk på å holde Håret sitt i en viss orden, langsomt absorberes i en munter Sky av tartan-kantet Smaragdgrønt og lysende Korallfarget taft, Trykk med et Skjødehundmotiv, bånd med «Sjømann Akt Deg», «Ingen gratis Kyss», «Gjør det Fort» og lignende spøkefulle slagord innvevet, Volanger og løsthengende Hatter og Fletter på avveier, finner Astronomene det like godt å forsvinne, jo før, jo heller. På vei ut til Gaten, kan de høre Molly hyle: «Og hun bannet på at hun så den gløde i Mørket ...» Utenfor blir de stående og glippe med øynene. «Jeg ante ikke... Hadd’ikke du forestilt deg ham litt mer ...» «Organisert. Javisst. Av Renommé er han en mann fullstendig ubesværet med de indre strukturer i Tiden. Men her virker han merkelig ...» «Ufoakusert, som vi Linsemenn sier ...» Mason himler med øynene: «Kanskje skulle vi stikke innom denne Fair Anchor i Aften, hva mener De?»

260

«Javisst, kan hende de to nydelige Elektrisene vil være der ...? Fikk litt sans for gamle Dolly, for min del. Dame som vet hvordan hun skal ta seg ut, du så vel det?» Idet han hører hva han forestiller seg å være et Eftertrykk på «to», sender Mason Dixon et anstrengt smil som betyr: «Sett i gang, men vent ikke at jeg trett skal stige opp av min Melankoli bare for at alle andre kan leve ut sin egen oppfatning av å ha det festlig» - hvilket tilfeldigvis er det meste Dixon overhodet kunne tenke seg å be ham om. Og da de dukker opp på The Fair Anchor den Kvelden, viser det seg dessuten å være akkurat et sted for Mason - enkelt og ødslig, i stand til å legge en demper på ethvert forsøk, selv det minste grynt, i retning av noe som kunne minne om Munterhet, med oppskåret, fliset og skamfert Tremøblement og Dovent 01 like fattig på humle som rikt på vann. De sikrer seg en plass langs Bardisken, og efter en stund ankommer Mr. Franklin, som har byttet sine Orkidebriller ut med Halvlinser i Nokturnalt Blått. De tilstedeværende i rommet, som hittil hadde vært spredt uten større hensiktsmessighet enn menneskelig Vrakgods i en hvilken som helst stor Havneby, ret­ ter seg alle opp med en gang, trekker seg sammen, og begynner med samme presisjon som lenge samkjørte Klakkører å skravle om Miss Davies og Gluck og den uunngåelige Mesmer. Instrumentet venter på ham, med sine immanente Krystallhemisfærer, hver stemt efter en Tone i Skalaen, forsiktig bragt hertil gjennom revne Mersseil-bølger og likeså overveldende Engstelser hjemme hos Lloyd’s med tanke på den iboende Kasse med Glass i tillegg til de ennu ufullstendig kjente eventualiteter ved Sjøreiser - polert til høyglans i dette romslige Hjørne, under et portrett av en Svensk Statsmann for mørklagt av det røkfylte Rommet til at noen lenger kan være sikker på hvem det er - Oxenstjerna, Gyllenstjerna, Gyllenborg, hvem vet? - diskusjoner som ofte kunne bli ganske livlige, men ført på Svensk, naturligvis. Det har hengt der og vokst inn i sin Anonymitet siden den første tiden med Svenske nybyggere - stirrende ut i rommet, mot de nattlige dra­ maer av tapt bevissthet og ødslet Mynt, på spill og spetakkel og en uuttømmelig mangfoldighet av Krangel. Bak det går en Trapp, opp og ned ad hvilken det kryper en endeløs Trafikk. Mange stopper opp og stirrer over det imiterte Mahognyrekkverket på Dr. Franklin der han sitter ved sin Glassharmonika, eller ned på Skikkelsene og inn i Utringningene til Molly og Dolly, som ikke

261

bare har dukket opp, men også har tatt med seg enda to unge kvinner med lignende ideer om Mote. «Disse Ludderne,» mum­ ler Mason, «bare se hvordan de stirrer på meg. Jeg føler at jeg er i ferd med å bli Urimelig Mistenksom.» «Ta det rolig - det er meg de vil ha,» sier Dixon og vinker. «Jerry! Charlie! Kom hit!» Damene later til å være i strålende humør. Dr. Franklin venter til selskapet har omplassert seg, så slår han an en akkord i C-dur. Rommet stilner øyeblikkelig. Han begynner å spille og roterer ved hjelp av en Pedal den horison­ tale Stabelen med Glass gjennom et Kar med Vann for at kanten på Glassene hele tiden skal være fuktet og berører ganske enkelt hver fuktet kant som beveger seg forbi, som han ville ha berørt Tangenten på et Orgel, for å frembringe en merkelig hes, kimende Tone. Hvis Klokkespill kunne hviske, hvis Melodier kunne dø hen og deres Sjeler vandrer over Jorden ... hvis Spøkelser danset på Spøkelseskarneval - måtte det være til slik Musikk, Følelser alltid tilbakeholdt, alltid på Randen til å briste i Fragmenter, som når Glass knuses. Under en av sine pauser nærmer Doktoren seg, efter å ha sikret seg et Krus med Ale, Landmålerne. «Kom og hils på Mr. Tallihoe fra Virginia,» som viser seg å være ivrig oppsatt på at de må besøke Oberst Washington, fra samme Provins. «Dere vil ha utbytte av en prat med ham - han har vært der ute, han kjenner landet, Beboerne - Landmåler, som dere selv.» Dixon må her undertrykke en Klukklatter, vel vitende hvor­ dan det irriterer Mason å bli kalt Landmåler. «Det var ille nok i Kappstaden der vi begge ble kalt Astronomer,» har Mason klaget, og det mer enn én gang. «Jeg blir forulempet enten jeg kommer eller går, det er ikke rettferdig.» «Det sies at hans familie kommer fra Wear Valley ... De sa jeg burde oppsøke ham ...?» Ved Daggry blir de ført til et fjernt veikryss nord for Byen. Ut av den kalde Morgentåken ruller mykt en Vogn av eiendommelig Design. «Bare stig ombord, mine Herrer, og denne Maskinen vil bringe dere til Mount Vernon før Phoebus løfter Knollen igjen.» «Er den trygg?» spør Mason. «Absolutt - det er Veien som er farlig!» Mr. Tallihoe tar dem begge i hånden til avskjed. «De blir altså ikke med ...?» deduserer Dixon. «Ikke jeg. Han ønsker nok ikke å treffe meg. Herregud, nei.»

262

De kjører hele natten, og ingen sover. Vognen stanser ikke for noe, Måltider, som alle er en spesiell type «Sandwich», blir sendt ned til dem gjennom en Luke i taket. Restene, inkludert Taller­ kener, blir kastet ut av Vinduet og tatt av Vinden. Der finnes Avi­ ser og en Hylle full av Bøker, og under Kuskens sete står et Fat med Philadelphia Porter med Kranen pekende innover til bruk for Passasjerene. Når de må pisse, gjør de det i glaserte Krukker, med Kinesiske Motiver. Innen de overveier å pisse ut gjennom Vogndørene, har de Reist så raskt at de går glipp av Anlednin­ gen. Kusken roper: «Potowmack like forut, mine Herrer!» Han setter dem av ved Elven, i Fyket og Ferten av Vinter på Bredden, og peker ut en vei opp i åsen for dem. Med intet annet å bære på enn hva de i farten kan ha stappet i Lommene, gir de seg i kast med Oppstigningen til Mount Vernon.

28 I sin Dekadanse praktiserer disse Virginia-boere med kunst­ ferdig Dårskap en Ridderlig Kjærlighet, umodifisert siden den Mørke Middelalder, så iherdig at de i lengden ikke kan skjelne Fantasi fra den virkelige Verden, og deres Dårskap absorbe­ rer dem i seg. De danser lystig de trinn som deres Afrikanske Slaver lærer dem, mens de foregir å representere et aristokrati de bare kan ha hørt rykter om. Deres foretrukne sport er Duellering - noe av definisjonen på en «Gentleman» på disse kanter synes å være eierskap til et matchende sett Pistoler. For alle som har observert slaveholdere i Afrika, vil det virke ganske foreldet - Herrer og Treller - en Gotisk Rangor­ den, det som i våre korrumperte Dager er igjen av Riddere og Borger når ingen av delene lenger er rimelige eller mulige. Intet godt kan komme ut av slik farlig Dumskap. Hva slags Politikk som kan utvikle seg fra dette, vet bare Han som sår Dårskapens Frø i Sin Verden. - Pastor Wicks Cherrycoke: Åndelig Dagbok

Oberst Washington viser seg å være omtrent så mye høyere enn Dixon som Dixon rager over Mason. «Hvilket smukt gjør oss i 263

stand til å stå under et Skråtak hvis vi holder oss på linje rett bak hverandre,» hilser han dem, «skjønt jeg undres hvorfor?» Om Obersten i denne Tankeløshetens Provins ikke tjener som et Brennpunkt av Nøkternhet, er han heller ikke i alle deler den inkompetente Idioten han blir fremstilt som i London-pressen, der han skravler i vei, riktig så muntert, om fiendeskudd som hviner gjennom luften, skjønt hvor tarvelige må vi være for ikke å tillate litt Slakk i Manndommens Skjøter hos en spinkel Jypling som den ene dagen stirrer på en Loddsnor gjennom okularet på en Landmålers Instrument, den neste inn i Geværløpet til en Franskmann? Skjønt han fra tid til anden synes å la sitt Blikk refokusere på noe mer fjernt, er det allikevel like lite Rastløst som Drømmende, eftersom det ved hans modne person snarere er noe målbevisst som tillater ham å forbli aktpågivende overfor det aktuelle Tema. Når han hører Dixon snakke, smiler han, skjønt det på grunn av tennenes forfatning er noe han nødig gjør i andres nærvær - et smil fra Oberst Washington, uansett hvor forsiktig, blir sagt å være et tegn på velvilje: - «Mine folk kommer fra Deres skogtrakter, tror jeg, for jeg har slektninger som snakker akkurat som De gjør.» Dixon holder en hånd rundt et øre: «Skulle jeg høre et svakt ekko av den gamle Gruvearbeiders Tonefall ...?» Obersten trekker på skuldrene. «Oppe i Pennsylvania sier de jeg snakker som en Afrikaner. De forestiller seg at vi her, omgitt av våre Tiendepliktige, umerkelig glir over i å snakke som dem, og dermed også, blir det antydet, å bli som dem. Kom. Legg merke til denne Muggen på Bordet, en utmerket Punch, en oppfinnelse av min Tjener Gershom.» Med glasset i hånden ute på verandaen med de hvite søy­ lene ønsker den store Virginianeren å snakke eiendomspolitikk. «Enkelte ganger må man handle raskt når en mulighet byr seg, for i flyktige tider kommer sjansen kanskje ikke tilbake. Akkurat nu for eksempel - det finnes en parsell der ute bortenfor South Mountain jeg gjerne ville dere skulle ta en titt på når dere kom­ mer forbi - der deres Linje, som jeg forstår den, vil løpe tett inntil. Oppdaget den tidlig under Krigen, har hatt den i tankene siden ... Ingen grunn til at dere fyrer ikke skulle snu en Shilling eller to mens dere er på de kanter ... og har dere tenkt over hvor megen gratis oppmåling dere gir bort - eftersom Vestlinjen kom­ mer til å utgjøre Nord- og Sydgrensene til utallige Jordstykker. Dere skulle vel ikke ha en kopi av Kontrakten dere underteg-

264

net ... nuvel, uansett ... Allikevel er jeg forundret over hvordan dere Fyrer har hisset opp Tomtespekulantene. Ingen her betrak­ ter nu lenger Allegheny-fjellene som den Barriere de en gang var. Det er nok å se på veiene, enkelte dager går Vognene i en ubrutt Strøm, nye ansikter ankommer med båt hver dag, øst for Susquehanna er det ikke et jordstykke å oppdrive, - Franskmennene er ute av Ohio, Kjeltringen Pontiac er beseiret, pengene er klare. Kaffehusene er hvepsebol av kartskissering og kjøpslåing - hva er det som holder oss igjen?» «General Bouquets Proklamasjon,» foreslår Mason, «ingen nye Bosetninger vest for Allegheny-fjellene.» «Pøh. Eiendomsbesitterne vil ikke håndheve det.» «Hvorfra,» svarer Mason, «stammer da Ryktet om at Mr. Cresap forsøkte å bestikke Generalen med hundre tusen mål, for ikke å proklamere Linjen?» «Hm,» klukker Washington, «det var kanskje alt den gamle Renegado våget å love — og Bouquet kan ha ønsket mer - efter som det ikke kan skaffes noe land der nu uten hans Fullmakt, hans Linje kan gjøre ham til en Amerikansk Nabob - siden han ikke tilbyr sine Tjenester av kjærlighet til disse rimelige Tegn som han er synonym med -Vårherre sendte oss snarere i sin Miskunn, som i Bengalien, en Forløser hvis Appetitt på Profitt står til hans selvtillit. Det var en Affære mer eller mindre Åpenlyst planlagt. Neste skritt vil bli å hyre våre Indianerkrigere til Leiesoldater fortrinnsvis skolert i Prøyssiske metoder, eftersom det aldri ska­ der å få de beste - skjønt mange av disse Leide profesjonelle tar feil av en lønningsdag og er borte som Svisker. Kunne til og med skje like foran et avgjørende Slag - glem det, pokker ta dem, de er vekk. Trodde dere Bouquet eller Penn-folkene handler ut fra ømme følelser overfor Indianerne?» «Hvorfor ellers avholde seg fra å ekspandere mot Vest,» spør Dixon mildt, «om ikke av hensyn til Menneskeverdet til dem hvis Hjem man invaderer?» «Av et enda sterkere og renere motiv,» sier Oberst Washing­ ton bistert, «ønsket om å ødelegge sine fiender, som hovedsakelig er Presbyterianerne som bosetter Vesten og gir en god dag i alle Proklamasjoner - Ulster-Skotter, der nu som Franskmennene er borte, hater England tilstrekkelig til å kjempe mot henne, selv om de muntre idioter, som det er mange av, tror slike Sekteriske lidenskaper ligger bak oss. Ulster-Skottene ble en gang skammelig

265

fordrevet - samlet i flokk, transportert - som Gisler for en Religiøs Geografis krav. En anden gang ble de så for denne ukjente Ameri­ kaner tvunget til å flykte fra Ulsters leilendingsjord. Kan dere fore­ stille dere en tredje Tvangsforanstaltning? Til hvilken pris, tør jeg spørre? Amerikanere vil slåss mot Indianere når som helst det pas­ ser dem, hvilket er når som helst de kan - og Briter hvor som helst de må, for vi vil være kontrollert like lite som vi vil være skattlagt. Grenville-ministeriet ignorerer disse Data, til Fare for seg selv.» «Mr. Grenville forsømmer dessverre å konsultere meg i slike Saker,» sier Mason. «Skrev til ham,» tilføyer Dixon, - «’Hvorfor ikke skattlegge East India Company?’ Svarte han i det hele tatt på det?» «Som regel,» anbefaler Obersten, «kan dere si hva dere mener om et hvert Politisk Emne her. Men diskuter ikke under noen omstendighet Religion. Hvis noen insisterer, kan dere utgi dere for Deister. De ytterliggående Innbyggerne er vettskremte for alle Ateister, særlig Indianerne - skjønt Engelskmenn som tar med seg ukjent Utstyr over deres land kan lett gå for det samme. Deres første Impuls når de støter på en Ateist er å skyte ham, ofte på kloss hold, skjønt enkelte Lancaster-rifler kan være dødelige på halvannen kilometers hold - så det kommer ikke særlig på tale å løpe i dekning. Dessuten vet man aldri hva som kan vente bak Trærne ...» «Hva er dette for Aroma?» brister det ut av Dixon, til tross for at han fra Kappstaden meget godt vet hva det er. «Ah, den nye Avlingen, hvor uselskapelig av meg. Det er bare en liten flekk ute på baksiden, plantet som et Eksperiment - hvis det går bra, planter vi kanskje førti Mål neste år, som Salgsvare. Er vi heldige, kan vi bli kvitt alt sammen til Marinen og blant New York-Lapsen og skaffe oss litt fortjeneste. I verste fall kan det alltids innbringe noen Shilling til Kanarifrø. - Nu, Gershom! Hvor har du vært, min gode mann!» En Afrikansk tjener med et tvetydig ansiktsuttrykk kommer til syne. «Yes Massuh Washington Suh.» «Gershom, hent noen Piper og en Krukke med den nyfermenterte Hampen til oss, vil du. Og en gallon til av din storartede Punch. Sannelig, mine Herrer, ’en Israelitt i hvem der ikke er svik’.» Mason som gjenkjenner kilden som Johannes 1:48 klukkler, mens Dixon skuler heller olmt. «På Raby Castle,» opplyser han,

266

flammende rød i Ansiktet, «likte Darlington å spøke med sin Godsforvalter, min Grandonkel George, og brukte det samme sitatet fra Bibelen. Sannelig, bare fra Vår Frelser kan slike ord tillates brukt uten å reise mistanke med hensyn til Åndens rom­ melighet ... Fra Jarlen av Darlington var bemerkningen ikke noe annet enn et uttrykk for den uoverveide Lystighet man kan vente seg av en Borgherre, men å høre den i Amerika, er en Gåte jeg må tilstå at jeg ikke er i stand til å løse ...» «Gode Sir,» Obersten dasker seg gjentatte ganger mot hodet til han slår Parykken skjev. «Jeg beklager å ha tilført Teksten en uønsket assosiasjon.» Han tar Parykken helt av, nikker og blunker megetsigende til Dixon. «De to Omstendighetene er naturligvis helt forskjellige.» «Jeg er Kveker,» sier Dixon og trekker på skuldrene. «Så si bare rett ut hva som ventes av meg?» «Bry Dem i hvert fall ikke om det israelittiske snakket.» Gershom kommer tilbake med et Brett. «Det er hans måte å spøke på, han gjør det hele tiden.» «Du blir ikke krenket?» «Eftersom jeg tilfeldigvis er av den Hebraiske tro,» han bikker på hodet slik at alle kan se den tradisjonelle Jødiske Yarmulke, festet til kronen på hans Parykk i en besynderlig fremvisning av sort og på hvitt,» «ville det være å kaste bort dyrebar tid.» «Javisst, - og mat?» smiler George Washington. «Gersh, er det noen av de Kasha Varnishkiene igjen?» «Tror De spiste dem alle til Frokost, Oberst.» «Javel, men så kan du vel piske i hop en ny porsjon - og kanskje steke noen svinekjaker til oss, for å få det til å gli ned?» «En d-i-i-ger porsjon med Grisekjaker er underveis, Suh!» «Et øyeblikk,» protesterer Mason, «mener ikke Jødene at,» han stirrer bort på Dixon, «den Artikkel De taler om er uren og derfor med omhu unngår dens Kjøtt?» «Unnskyld meg - tror De kanskje ikke jeg føler meg skyl­ dig nok allerede? Tilfeldigvis er den Sekt jeg tilhører ikke meget opptatt av Kost-regler.» «- av noe slag,» tilføyer Obersten, som har tatt et mektig drag på sin Pipe, hvorfra det nu stiger en ny aromatisk Sky. «Men hvis en Jøde som steker flesk er et Under, hva med en Neger som trollbinder en Forsamling? Ja, på mitt Ord - der er Joe Miller gjenoppstått - de jubler for ham hele runden av Skysstasjoner 267

langs veiene til George’s Town, Williamsburg og Annapolis - han er faktisk Viden kjent som en Komiker av en viss Begavelse, noe som gir ham mindre og mindre tid til hans oppgaver her - for ikke å nevne en inntekt per annum som kryper farlig nær den til hans nominelle Herre, meg.» Han rekker pipen til Dixon. «Han vil at jeg skal kjøpe aksjer i Trist Sumpmark Selskapet for pengene,» betror Gershom dem. «Hva vil dere Herrer råde meg til?» Mason og Dixon får øyenkontakt, Dixon buser ut: «Sa de ikke til oss -» Mason avbryter: «Shh! Sshhb!» Washington prøver imens å vinke Gershom inn i huset igjen. Gershom har imidlertid akkurat tatt Pipen fra Mr. Dixon. «Mange takk.» Inhalerer. Litt senere: «Nu! Og hvordan står det så til med dere, mine Herrer, trives dere her? Det er litt av en Frakk De har, Sir. Den er, ah, ganske rød, ikke sant? Og de Sølvknappene - mektig blanke - si meg, oppriktig nu, har De tenkt å gå med den ute i Skogen?» «Hva, hva, javisst -» «Faktisk skinnende rød, det er helt å la mode der ute, sett ganske ofte - langs løpet på billige Rifler. - De vil bli meget populær hos alle slags folk - Delawarer, Shawanesere, Senecaer - Senecaene elsker pene røde Frakker. - Så!» rekker Pipen til Mason. «Jeg kan se hvem som er den mest snertne i Klesveien mens Indianerne skyter på ham, vil Presbyterianerne være efter Dem i den tro at De er noe spiselig, - ’Det er en Bøffel, skal jeg si deg, mon!’ ’Tøys, Patrick, jeg syn’s det ser ut som bare et Ekorn.’ ’Så er det et Ekorrn, da!’ ffss - Pang!» «Mange takk,» hyler Mason, «meget vennlig å fremstille min Død i Amerika for meg ... så trenger jeg ikke lenger å beskjeftige meg med den Saken, vennlig ja, og dessuten en stor lettelse.» Gershom snur seg mot Dixon: «Er han alltid sånn eller hender det at han blir sur av og til?» «Der ser dere hva jeg må finne meg i,» stønner oberst Was­ hington. «Det gjør meg aldeles kokeliko. Her, en smule Tobakk, hva ...?» «George.» «Au, au, ta det rolig, det er Fruen, bare overlat til meg å ah, min Skatt, for en pen Kjole, nydelig Stoff - la meg få presen­ tere,» og så videre. Mrs. Washington («O, la, kall meg Martha, Gutter») er en bitte liten dame med en mer munter enn lykkelig .mine, som gir inntrykk av å ha det veldig travelt selv når hun står

268

stille. Akkurat nu bærer hun på et enormt Brett fylt nesten ut over Randen av Terter, Formkaker, Ingefærfiguriner, stekte Paier, fylte Munker og andre Forfriskningskomponenter som Landmålerne ikke er i stand til å gjenkjenne. «Kjente Røklukten, så jeg tenkte dere kunne trenge noe å bite i,» hilser den djerve fru W. dem. «Oppgaven faller som vanlig på hustruen, denne Hjemlighetens utrettelige Handlekraft. - Ingen av dere kunne vel drive et Hus i mer enn ti minutter i denne Ver­ den hvori de fleste av oss må dvele, før det ble Anarki og lovløse tilstander.» «Det var meningen jeg skulle holde øye med en Gryte over ilden,» sukker Washington, «saker av mer presserende natur la beslag på min oppmerksomhet, det ene førte til det andet, helt til en viss Odør kalte meg tilbake til Gryten, men akk, for sent - enda en ruinerende mangel ved min Karakter, som kanskje en dag kan bli rettet på av meg, men aldri bli tilgitt av min Frue.» Hun rister på hodet, med øyne som gjesper mer enn de him­ ler. «George, ta en Småkake.» Han tar en Molasses ingefærkakemann som han gransker nøye på Undersiden, som for å forvisse seg om at hans Hustru ikke på noen måte kan ha brent den, og skal til å bite av den hodet, da han plutselig kommer på noe: «Dere har kanskje hørt om Ohio Company - et felles risikoforetagende hvor mine avdøde brødre hadde noen få aksjer. Der var vi, så langt inne i den ville staten som noe menneske hadde våget seg efter hva man vet, ofte uten noen klar bane til Retrett, en slags - Marth, min Blomsterkrans av Dyder, hva heter et stykke komplisert vevning?» «Hvordan,» svarer hun, «skal jeg kunne vite det? Er jeg en Vever ske?» «- liksom et stykke komplisert vevning,» prøver Obersten å fortsette, «orden, mener jeg å si, i Kaos. Markeder dukker opp med sine uskrevne Lover, på hver eneste flekk med åpen mark, Makt-hierarkier begynner å vise seg, Bransje og Personale -» Mason og Dixon har, med tanke på en rettferdig arbeidsdeling, gjort det til praksis at de hver gang to samtaler foregår samtidig deltar i hver sin, hvorved Plasseringen vanligvis avgjør hvilken av dem. Følgelig faller det på Mason å forsvare sin Profesjon overfor noe han fra Mrs. W.s side oppfatter som en anklage om verdensfjernhet, mens Dixon er nødt til å bli innviklet i Ohio Company’s historie.

269

«- med våre egne fort ved Wills og Redstone Creeks, og en Kommunikasjon mellom dem ... Som East India Company har sin egen Marine, opprettet vi vår egen Hær. Ute i Skogenes ville Anarki hadde bare vi samhold og disiplin til å sørge for å utvikle dette landet slik det burde. Vær trygg på at det gamle O.C. fortsatt eksisterer,» bedyrer Obersten, «dog i en anden Form.» «Høres ut som Livet efter Døden,» bemerker Gershom. «Hadde vi bare fått de formuleringene vi ønsket inn i Charte­ ret, kunne Historien vært en anden. Men våre venner ved Hoffet er få, og av og til usynlige, selv for oss.» «Det lyktes dem ikke å få inn Bishop-of-Durham Klausulen,» skyter Gershom inn. «Hør her, dere - var det ikke som Jernplate på en Dampkoker for alle andre? Virginia? Calvertene, Pennene? Ohio er da ved presedens sannelig berettiget til en?» «Med all respekt, Oberst, de Bevilgningene var mer som fan­ tastiske Eventyr å regne,» påpeker Gershom, «konsipert i en tid og av noen Konger som ikke var ved sine fulle fem. Det var Maskeradens verden da, Fiksjoner om fjerne land, hva enset vel de? ’Bishop-of-Durham Klausul? Ikke noe problem - hvordan kan vi etablere Dem, en Palatiner-Residens? Den er Deres, De liker sederspon, teglsten, tradisjonell Stenstil, hva som helst, det er bra, - hva sier De, De ønsker å innrede et hva for noe, et Harem? selvfølgelig, og hvor mange Damer skulle det være, Sir? Selvfølgelig skal De få velge - Lord Smedley, gi meg Katalogen, er De snill.’» «En hvilken som helst Bishop-of-Durham Klausul i Amerika,» sier Dixon, «antyder, efter Britisk Tankegang, en likhet mellom Deres Indianere Vest for Alleghenyfjellene og våre Skotter bak Hadrians mur - eftersom Bishopfyrstens del av avtalen går ut på å forsvare Kongen mot enhver vill kannibalsk Hærskare Nord for oss - hvis nattlige Sekkepipemusikk i 1745 lett kunne hensette alle innen hørevidde i en tilstand av søvnløs Skrekk ved Daggry.» «Sir,» utbryter Obersten, «det er som å høre en beskrivelse av en leir i Monongahela og Dødsrallingene fra den anden side av elven hele natten. Den lange årvåkenhet i lytting til Krattskogen. Hvert ynkelige siste Løvblad. Mørket uforsonlig. Når dere mine herrer kommer til Grensen mellom det Utbygde og det Uutbygde, akkurat idet dere skal til å begi dere inn i de Dype Skogene, vil dere kjenne igjen den Følelsen ...

270

Ikke desto mindre søkte vi ingenting annet enn å være den Leirplassen om Natten, det vesle fristed for Sivilisasjon i den øde Villmark.» «Problemet var at det samme gjorde Franskmennene,» bemer­ ker Gershom. «Mange takk, Gersh.» I mellomtiden har Mason gitt seg i kast med en Apologi for Astronomien og sin egen karriere innen den. «Disputten er minst like gammel som Platon. I virkeligheten føler jeg meg som Glaucon i Syvende Bok av «Staten», der han nervøst ramser opp for Sokrates alle de praktiske grunner han kan komme på for å undervise i Astronomi i skolene.» «La oss da se, føler jeg meg som Sokrates ...? Akk, Sir, jeg tror ikke det i dag - heller ikke som Mrs. Sokrates - den uten tvil ellers utmerkede Dame som, efter hva som er blitt meg fortalt, var altfor travelt opptatt med arrige gjøremål til å bry seg om sitt Kjøkken og derfor knapt nok i stand til for eksempel å friste Dem med denne utmerkede Aprikosterte.» Mason er ikke sikker, men tror han nettopp har oppdaget en viss Øyenvippeflagring. «Mangetakk, Frue. AlleLinsefolk, mener jeg, anerkjenner at vår første Plikt er å være til offentlig Nytte. Hmm, åh, Bringebærkake også ... Takk. Selv med Pelhamene for øyeblikket i Skyggen, må vi alle gå frem langs de etablerte Ruter, med hver eneste farthing vi bruker på det nøyeste gjort rede for overfor den Kongelige Pung. Vi er altfor synlige oppe på våre Fjelltopper til å anvende megen tid på verdensfjerne Spekulasjo­ ner, eller bare i den grad det gjelder detaljer i forbindelse med vårt Arbeid - i disse dager særlig fokusert på Problemet med Lengdegraden.» «Å. Og hva skjedde med disse Venuspassasjene?» «Der har vi handlet mer som filosofiske Fregatter, Frue, hver og en tildelt sitt spesielle Oppdrag, mens det daglige arbeidet i Observatoriene går som vanlig, for oppgaven i Greenwich, som i Paris, er å kjenne hvert eneste himmellegemes bevegelse så til fullkommenhet at Sjøfolk omsider kan betro sine liv til denne Kunnskap.» «Her,» smiler Obersten, «knytter det seg mer berømmelse til Passasjene - Observatører plassert rundt om i hele verden, endog i Massachussetts - Skattmestere i alle land pøser på med gull, hver eneste Astronom plutselig nok å gjøre - og det bare for å

271

finne en sann verdi for 'Jordens Parallakse’. Bevares, de fleste av oss her i Virginia ville ikke skjelne en Parallakse fra en Vindmølle hvis den dukket opp og sa hei, hvordan står det til.» «Men for noen festlige Moter det ble! Denne Venuspassajeparykken, som mange kvinner viste seg med på Broad Street, husker du den, Mann’ min? En mørk liten Knute mot en stor hvitpudret sfære -» «Og Venuspassasjepuddingen? På samme måte, et enkelt sort Solbær på en Rund Hvit Flate -» «- og Sjømennene, med den forferdelige sangen -» «Det er på tide å sette seil [synger Obersten] Farvel, Portsmouth Ale, Ha det, og rekk meg bagasjen, For vi drar,' alle mann, til Langtvekkistan For å være der før Venuspassasjen, Hun er ja hva er hun hva er hun, -» «Kjærlighetens Gudinne,» fortsetter Martha med en behagelig, om enn utålmodig sopran:

«- som Ovenfra vil skinne, Uten Ondskap i Etasjen, Men ingen moro, garantert, før hun Solen har passert, Hei å hå, for Venuspassasjen! [Oberst Washington synger med henne i Mellomspillet] Ute der passatvinden peiser, Lenger enn Sjøgutter reiser, Hvis det ikke er Is og Sne, Blir det Helvetes hett, vi vet det, Se! Vink til din Kjære, la tårene være og Stram opp Kurasjen, Si Molly adjø, Hun får seile sin sjø, For du skal til Venuspassasjen!» Under de siste fire taktene, vender de seg mot hverandre og stir­ rer på hverandre med en Affeksjon som ikke har så meget med Teksten å gjøre som med å holde Tonen og bli ferdige på likt.

272

Gershom forteller nu Kongevitser: - «De er egentlig Slaveog Herrevitser, om-sydd for dette Publikum. Kongen sier til sin Narr: ’Så - si meg, ærlig - hvorfor er du villig til å gå omkring som en slik Narr hele tiden?’ - ’Hei, George,’ sier Narren, ’det er lett, jeg gjør det av samme grunn som du - av Mangel.’ - ’Hva, hva,’ sier Kongen, 'hvordan det?’ - ’Jo, du av mangel på Vett, jeg av mangel på Penger.’ Kongen spøker med en av sine Ambassadører. - Tordømme meg,’ roper han, ’om ikke du ser ut som en stor pjusket Sau!’ Ambassadøren svarer: - ’Jeg vet at jeg mange ganger har hatt den ære å representere Deres Majestets Person.’ Kongen, munter men forvirret, ber om sine Bordfellers tilla­ telse til å ’utbringe en varm skål for Djevelen.’ - ’Hva,’ sier Nar­ ren, ’der den Herren residerer, er det vel allerede varmt nok ... Men jeg kan jo ikke si nei når det gjelder en av Deres Majestets særlige Venner.’ Kongen tar en lang vogntur ut på landet og bestemmer seg for å gå tilbake til Slottet i selskap med sin Narr. Efterhvert begynner de å bli trette og får vite av en bonde de møter, at de fremdeles har femten kilometer igjen å gå. - ’Kanskje det er best vi sender bud på Vognen,’ sier Kongen. - ’Kom igjen, George,’ svarer Narren, ’dette greier vi så lett, - det blir bare syv og en halv kilometer på hver.’» Gershom følger opp dette med å synge «Havah Nagilah», en munter Jødisk Sang, mens han klirrer Synkopene med et par Skjeer. «Det var Céléron de Bienville som startet Disputten i ’niogførr,» husker Obersten senere, «da han reiste Sydover fra Canada, gikk i land på bredden av Eriesjøen, fulgte French Creek til Allegheny hvor han for å hevde Frankrikes krav begravde en blyplate forsynt med det Kongelige Segl ... derefter med Battoe til Ohioelven, og nedover den, forbi Allegheny, Beaver, Fish Creek, Muskingum, Kanahwah, Scioto og plantet underveis disse Blyflaggene ved Munningen av hver enkelt Elv efter tur ...» «Bly?» spør Dixon, nysgjerrig. «Et Memorandum,» forekommer det Mason, «til andre anvendelser av Metallet, som for eksempel Skyting - enda et uttrykk for den berømte Franske forakt, ikke bare å være ødsel med et uedelt metall, men å begrave det i møkk og mørke, som om det var den eneste måten hvorpå en Engelskmann kunne bli oppmerksom på det.»

273

«Å., Sir, sannsynligvis var det mest Praktisk,» smiler Was­ hington, «eftersom Bly er billigere enn sølv eller gull, og hvis det beskyttes mot Luft på den måten, også ganske holdbart.» «Ethvert metall i form av en Plate,» funderer Dixon, «eller Skive, kan muligens tjene et Elektrisk Formål.» «Ta en prat med Dr. Franklin,» foreslår Obersten, «han vil vite det.» «Elektrisitet igjen.» Mason gjør en gest mot sin partner med Tommelen og rister mutt på hodet. «Det er det emnet som sær­ lig fremkaller hans Forvirring - ganske harmløst, selvfølgelig kommer over ham uten forvarsel, plutselig durer han i vei på sitt Yndlingstema, og ingen kan stoppe ham. Selv Dr. Franklin kan ikke kaste noe lys ... Royal Society’s beste leger,» - trekker på skuldrene - «forbløffet. Vi bare håper han en dag vil gjenvinne sin forstand.» «Et Uhell i barndommen med en Torpedo,» forklarer Dixon med et raskt nikk i retning Mason, «derfor hans Følsomhet for alle Referanser til» - hviskende - «det elektriske!» «Sjokkerende!» bemerker Gershom, og Mrs. W. trommer skarpt Ta-ta-ma-ma mot Bordplaten, mens Obersten griper seg til Hodet som om det verker. «Skjønt ikke tilstrekkelig fortumlet,» forsikrer Mason Sel­ skapet, «eller for ung til ikke å erkjenne at eftersom fem sjette­ deler av Torpedoens Lengde er opptatt av disse Elektriske Platene, innebærer Prinsippet for alle disse Strukturene at man må stable en stor mengde av dem, den ene rett over den neste, hvis man ønsker å fremkalle en effekt som er stor nok til å være nyt­ tig, for ikke å si, bli merket av verden. - Nuvel, Dixon, De kan godt virre med hodet, - virr i vei, måtte det bringe litt fornuft i sirkulasjon. For hvilken mulig nytte en enkelt plate, Bly eller Gull, begravd i Jorden, kan ha, går over min for­ stand.» «Kanskje bare over vårt Skrøpelige Sensorium,» svarer Dixon. «I likhet med Himlene, som dere vil huske, for bare kort tid til­ bake, før Teleskopet ble oppfunnet ...? Hvorfor kan ikke disse plater til sammen danne en Tellurisk Leyden-Stabel? Om ikke for å lagre kvanta av enkel Elektrisk Kraft, så i hvert fall ha mindre ladninger, lett formet til usynlige Symboler, dechiffrerbare ved Midler sikkert tilgjengelig for disse Filosofer ...» «Jeg er redd det eneste budskap på disse Skivene var en utford­

274

ring, Sir - en Provokasjon,» hevder Washington. «Landmålerens sidestykke til en ørefik fra en Hanske.» Og allikevel ... (spekulerer Pastoren) hva ellers? Det gjenstår en levning av Tro der ute i Vest, om at det rene nærvær av Glyffer og Tegn kan fremkalle magiske Effekter, - for essensen av Magi er kraften i små Magiske Ord som utretter enorme fysiske Undere, - liksom de kodede inskripsjoner i fabler som straks de er løst åpner for Skatter hinsides beskrivelse. Derfor blir Segl av primær Betydning, og deres presise beskrivelser ofte til et spørs­ mål om Liv og Død, for én feilplassert bokstav kan fremkalle øyeblikkelig og nådeløs Destruksjon. «De så slike Plater?» «Jeg gravde opp et par av dem.» Obersten smiler betydnings­ fullt til Dixon med rødsprengte Øyne, mens Mrs. Washington gjør en advarende Grimase. Men Gershom er allerede på vei for å hente Mementoene, idet han roper skjelmsk: «Kommer øøøøyeblikkelig, Suh! Stabel med Døde Vekter - unnschyld så meget, Blyplater (hva sa jeg?) - praktisk talt nye, de opprinnelige Jordflekkene fremdeles på plass ... (Vet Herren hvordan man underholder Gjester?)» Det som øyeblikkelig vekker Dixons Oppmerksomhet er ikke Frankrikes Kongelige Segl, men merkene på Baksiden: «Bevare oss vel, det er Kinesisk!» «Kinesisk? Bemerkelsesverdig, Sir. De eneste Europeere som kjenner slik Skrift, pleier vanligvis å være ... Jesuitter.» «Unnskyld meg ...?» sier Dixon, øyeblikkelig på defensiven, «Problem her, Oberst?» «Muligens,» svarer Obersten med en Pause hvis Tyngde alle kan oppfatte, - «er De ... er De ... et reisende Menneske?» «Skulle mene det,» sier Dixon som har lært Frimurernes passord av et Losjemedlem i Philadelphia, «og jeg reiser Vest!» «Vest? Å. Ha, ha! NuVel, og det gjør De. Hør her - det er ganske enkelt slik - at fra tid til anden vil en Jesuitt oppe Nord i Quebec legge av seg skjørtene og iføre seg knebukser og krysse grensen i forkledning for å pønske ut noen gale streker her nede - så man må være ekstra årvåken, det er det hele. Rapporter alt til Losjen slik at noen der på den måten kan sette sammen en stor mengde små opplysninger til en lengre Fortelling - kanskje endog følge disse dystre inntrengernes bevegelser fra dag til dag.» «Som General-Postdirektør,» vil Dr. Franklin senere, tilbake

275

i Philadelphia, presisere, «ser jeg at vårt største problem er Tid, - ingenting annet enn Tid. Til ethvert budskap på vei til sin mottager, må vi kalkulere inn en nærmere bestemt forsinkelse måneder med Skip, dager over Land - mens via Jesuitt-Telegrafen nyter de sitt f-—e Vidunder av øyeblikkelig Kommunika­ sjon,» - langtrekkende, og feilfritt, takket være gigantballonger sendt over store Høyder, Speil av para-(for ikke å nevne dia-) bolsk perfeksjon, lysstråler fokusert til hittil uant intensitet, slik at kryptograferte rapporter i alle tilfeller finner vei til skri­ vebordene til høyt plasserte menn hvis daglige oppgave det er å forvisse seg om at de vet alt som de, alt efter sin rang, må vite. Som man kan vente seg av en Jesuittisk invensjon, er tidsbe­ regning og disiplin alt. Det ryktes at Paterne begrenser seg til å gi ordrer, mens det egentlige arbeidet blir betrodd Telegrafskvadronene, elitelag av konverterte Kinesere, drillet efter Loyolas meto­ der til med lynsnar beregning å foreta ballongoppsendelsene, til å lære kunsten å dirigere strålene, og, når deres refleksjon en gang er oppnådd, å holde den aldeles støtt - for i likhet med blikket til en Dame på Ball må det holdes en viss tid før det formidler et Budskap. «Så vi sakker hele tiden akterut for dem, med Tids­ forskjeller som ingen av oss vet hvordan vi skal ta igjen. Om det bare lyktes oss å erobre én Maskin intakt, kunne vi plukke den fra hverandre for å se hvordan den virker ... Men, til hvilken nytte? De ville bare oppfinne en ny dobbelt så djevelsk - for her er de to mektigste kilder til Hjernekraft på Jorden forenet, den ene like tett forspent til sin Disiplinerte Raptus for Jesus som den anden til den Flukt inn i Tomhet, som er selve det Asiatiske Mysterium. Til sammen utgjør de en liten Hærstyrke av Mørke Ingeniører som kunne styre Verden. Den Sino-Jesuittiske forbin­ delse kan vise seg å være en større trusel mot Kristendommen enn noengang Mongolene eller Maurerne var. La oss håpe at mer enn Uenighet om Feng Shui skiller dem.»

29 Byer oppstår den dag Slaktehusenes Vegger blir reist for å avskjerme Blod og Blodsutgytelser, Dyreskrik, Lukt og Avfall for Beboere som allerede er blitt fintfølende overfor Landlivets

276

Realiteter. De Velstående bor så langt borte fra konsentrasjonen av Slaktning som dekan. Snart trekkes Landsens Melankolikere til Byen lik Kråker, der formørker Solen. Partert kjøtt kommer på Markedet, - Pølser stilles ut og danner Linjer med Skrifttegn mot Himmelen, kryptiske Innvollskommentarer. Brødrene Veery, profesjonelle effigies-makere, driver et eta­ blissement syd for Slaktehusene, ved Tinghuset på hjørnet av Second og Market Streets. Mason må, i sin utrettelige Søken efter det Uhyggelige, avlegge dem et Besøk. «Kan jo ikke bare henge en hvilken som helst gammel bylt med Filler, selv om den skal brennes til aske, kan vi vel,» sier Cosmo, «vårt Publikum liker å føle at de brenner noe ordentlig, ikke sant? Åh, vi tar Skaftestøvler og Underskjørt, det blir til smør på brødet året rundt, men vi må i alle fall jobbe hardt for neste ordre av noen Størrelse ...» «Her har vi for eksempel vår Offentlige Halshugningsmodell, -» tilføyer hans bror Damian, «eller ’Høyhatten’, som vi liker å kalle den, Nøkkelen til det hele er selvfølgelig Nakken, for når du har ført dem opp til det ene store Øyeblikk, kan du ikke da skuffe dem med noe mindre enn et godt, saftig Tsjunk! når Øksebladet rammer, kan du vel, og vil ren Bivoks ha en sånn Virkning? Nei, - bra til Hodet og hva det måtte være, men tenk på hva du skal hugge over, - ryggsøyle, strupe, nakkemuskler? hæ - ikke akkerat Voks, det vel? Så er det på med den gamle Kittelen, koselig besøk til nabo’n, rote blant passelig store Nak­ ker efter bein og nyretalg og sånt. Så er det opp til Kammeraten her for å dekke over alt sammen og gi’n et Hode med et berømt, eller bedre Beryktet Fjes. Han er en sjelden Vokskunstner, vår Cosmo. Får fram likheter nesten av en anden Verden, kanskje ikke en Verden mange av oss ville finne særlig trivelig. Produk­ ter fra den uskyldige Bikuben, Sir, og underan avfall fra dagens Slaktning, ja der har du det, en uhyggelig Blanding, kanskje til og med noe å lære av - sånn at du skjønner det er bare efter et dårlig råd man går inn i et mørkt Rom der våre gutter og jenter tilfeldigvis måtte oppholde seg.» Hvilket selvfølgelig er akkurat det Mason løper ut og har pla­ ner om å gjøre så snart han får en anledning. Han og Dixon tar en Vertshusrunde og finner hemmelige samfunn som har møter i bakværelset på hvert sted de besøker. Der er det hasardspill, Madeira, ting skjer. Noen inviterer dem til å bli med. Noen gan-

277

ger blir de med. «Hva, ingen pisking? Ingen lenkede Korgutter med bar overkropp? Ingen rituelle deflorasjoner? Drikk-og-spill med Madeira, er det det hele?» Noen av disse Collegia hevder, idet de tar utgangspunkt i at Masons Navn betyr Murer, at de er Frimurere i en eller anden Losje. «Alle som heter Mason er automatisk medlem, den første med Deres Navn har sikkert arbeidet som Murer på den Tid da de store Katedraler ble oppført - på samme måte som De er hans efterkommer, er Frimurere i dag hans Laugsbrødres efterkommere. De er en Mason ex Nomine, som noen ville si.» Med mindre, selvfølgelig, det var en snedig plan for å slippe å betale for Drikk. På en av disse Ølstuene, et sted mellom The Indian Queen og The Duke of Gloucester, viser det seg å være et Bakværelsets bak­ værelse, et spiskammer med henblikk på uventede inspeksjoner, men i virkeligheten et Arsenal for forskjellige skumle Aktiviteter. Enhver anden på jakt efter Grøssende opplevelser ville ha fun­ net stedet hverken gammelt eller illevarslende nok til å bry seg med det. Men Mason har sin evne til å lete seg frem til lokalite­ ter befordrende for Melankoliens utfoldelse. Så nu trer han inn, keitet og endog uten lys, idet han stoler på skinnet fra en Lykt som henger utenfor det lille Vindu, og mens han venter på at øynene skal tilpasse seg, skjelner han først to Skikkelser, så tre, og efter en stund Rommet fullt, oppreiste, stående tett sammen, uten åndedrett eller puls. Hans umiddelbare behov er å snakke, ikke utfordrende, men bedende - langsomt, efter hvert som han er i stand til å skjelne mer av Ansiktene, fremstår det han fryk­ ter som stadig mindre bestridelig - ene og alene mot hans øyne retter de uutholdelige blikk seg, blikk hvis innhold han ikke kan fatte, som om - han ønsker ikke å undersøke dette altfor nøye som om de kjenner ham, og dessuten, venter ham ... Mason er sikker på at han så iallfall en av dem uken i for­ veien, under det første Møtet med Kommisjonens medlemmer, men eftersom det var et svært høytidelig møte, hadde alle Ansik­ tene da vært innrammet av mer eller mindre identiske Parykker. Allikevel, hvis han gjenkjenner meg, spør Mason seg selv, hvor­ for sier han ikke noe? mens han, efter hvert som de gåtefulle Ansiktstrekkene i den svake belysningen stadig skjerpes henimot Tydelighet, søker i sitt indre efter Mannens Navn. Som det vil vise seg, bærer alle Effigiesene i bakværelset Gren-

278

selinjekommisjonsmedlemmenes Ansiktstrekk, skjønt Mason, engstelig på vakt hvor de enn går i byen, ikke fullt ut forstår det før på det andre Møte, den 1. Desember. Det stille ovale værelse er bare minutter før deres ankomst i all hast blitt møblert med en perfekt Rad sorte Windsorstoler for Kommissærene langs den ene side av et Langbord, vendt mot et Vindu som avslører en senhøstlig Have - der hvite statuer av ubestemmelig Kjønn bøyer seg i buktende Positurer - og på den anden side av Bordet, to umake Stoler av vanlig Bakgate-opprinnelse med kvasi-Chippendale utskjæringer, beregnet på Astronomene som vil få lite annet å se på enn Kommissærene. Heldigvis for Mason kommer Herrene ikke inn i samlet Tropp, men enkeltvis eller parvis, noe som gir ham tid ekstra til å gjen­ vinne Fatningen, hvilket behøves. De voksaktige Ansikter som stirret på ham med slik nattlig Gru, - her er deres motstykker på dagtid som hilser ham med det samme, Å Herregud, det samme blikket ... liksom for med overlegg å minne om forleden natt. Men hvordan kunne de, kunne noen, vite? Har han vært under Overvåking helt siden han gikk i land her? Og - Skikkelsene i bakre bakrom, var de slett ikke Effigies, men virkelige mennes­ ker, som bare lot som de var Effigies, ja nettopp disse ansikter ahrrhh! (Hva avbrøt ham dem da i, der i det lampeløse rommet, hva slags Forsamling var det meningen han ikke skulle vite om? Og hvorfor kunne han ikke huske klarere hva som var skjedd med ham efter at han kom inn i Rommet? Hadde Hjernen i Barmhjertighet fortrengt minnet?) ... Efter hvert som Inntoget av levende Voksfigurer, enkeltvis eller parvis, skrider frem provoserende, utfordrende Mason til å ta noe av dette opp, presenterer aldri den Muligheten seg for ham at alle Grensekommissærene, fra begge Provinser, i kraft av å være politisk allierte med Grunneierne, er naturlig og innlysende Effigies-føde for den store Masse av Jordrentebetalere - noe som senere vil bli påpekt av Dixon, som nu har begynt å tilkaste ham nysgjerrige, krenkede blikk. Ingen av dem har sovet godt på to Uker, midt i den husrystende Vekt av kommersiell Vogntrafikk, Tønner og Kjerrer til enhver Tid rumlende over Brolegningen, Byen hamrende og murende seg opp rundt dem, gateselgernes rop, de uforutsigelige sammenstimlingene av Sjøfolk og Borgere hvor som helst i den omgivende natt for å synge om Frihet og volde Ugagn, hovtramp i store mengder passerende under Vin-

279

duet, Dyreskrik fra byens Slaktehus - Philadelphia i Mørket, i et Nattlig Spetakkel Innbyggerne har vennet seg til, men som for Astronomene, som ennu har Pakettbåtens flytende regelmessige krengninger på Oktoberhavet i kroppen: selve Helvetes Mølle. «Mye verre enn London!» Mason feier unna Veggelus og rul­ ler seg rundt og rundt, fire sider med fem minutter på hver side, en Gås på Søvnløshetens Spidd, mens han ukontrollerbart nyn­ ner for seg selv en idiotisk Galopp fra The Rebel Weaver, som han hadde sett i London like før Avreisen, i stedet for Mr. Arnes Love in a Cottage, som ville vært fornuftigere. Røklukt fra ved, lukten av hest og menneskelig avfall blåser sammen med bråket inn gjennom vinduene. I en Midnattsgudstjeneste nede i Gaten et sted synger menigheten med en glød som var ukjent i Sapperton, eller i Bisley, for den saks skyld. Han våker med bankende hjerte og redsel i Innvollene, noe høylydt har nettopp passert... venter på at det skal gjenta seg. Og idet han slapper av begynner, uten at han er sikker på det nøyaktige tidspunktet for det, den infernalske dideli, dideli, dideli, dei’en igjen. The Rebel Weaver utspilte seg i Golden Valley og var en mun­ ter historie om de siste kampene der mellom Vevere og Klesfabrikanter, med musikalske mellomspill, sjonglering og kunstferdige Dyreopptrinn. «Merkelig nok,» har Mason fortalt Dixon, «ble jeg ikke forferdet - selv om jeg hadde all grunn til å bli det.» Handlingen, om en Vevers sønn som elsker en Klesfabrikants Datter og lojalitetskonfliktene det medfører, er på intet punkt mer bekymringsfull sentimental enn de komiske misforståelsene i en Italiensk Opera. En eller to av de langsomme melodier, be­ drøvelige for enkeltes Ører, liker han til og med, men med den fordømte galopp er det en anden sak. På sin side av Sengen snorker Dixon med en slik variasjon i Tonalitet at Mason, hvis han var mindre oppsatt på å få sove, kunne ha merket seg Noteverdiene, kanskje for å bli skrevet ned og sendt til Philosophical Transactions, så uventet polyfone frem­ står enkelte avsnitt, alle i den samme rolige, men snart raserivekkende Andante. De ligger begge i de samme Klær som de har hatt på seg hele dagen, Dixon like trofast i Landmålerens Feltantrekk som Mason i Stjernekikkerens - hans hverdagsdrakt i Greenwich hadde alltid også gjort tjeneste som Observasjonsantrekk. Når de skulle sove, tok de bare av seg Frakken - skjønt Dixon her har frarådet dette. Han har selvfølgelig rett. Det er fritt frem for

280

Utøy - Amerikanske veggelus, som til de grader ikke kan fordra å bli børstet vekk fra Menneskelige Overflater, at de biter alle som så meget som nærmer seg. Nok er nok. Som selv en Kjempelus ruller han seg stille fri fra sengeteppet og krabber ut av Rommet, kler på seg i Korri­ doren og i Trappen og befinner seg snart umerkelig forflyttet til The Orchid Tavern ved Dock Creek, der han, med Hatten ved sin side, Hårpisken i floke, kjøper altfor mange Runder og ond­ skapsfullt som en hvilken som helst rekreerende Reisende nyter den besynderlige Høyrøstetheten om en Politikk som ikke er hans egen, samtidig som han, før Intoksikasjonen setter inn, i et far­ lige Ordgyteri bestående av Krangel, Fornærmelser og Trusler, fortsetter å søke en Linje eller to av verdi å ha med seg hjem. «Pennsylvania Politikk? Dens navn er Troskyldighet. Religiøse grupper kan her ikke skjelnes fra Politiske Klikker. De er Kve­ kere, Anglikanere, Presbyterianere, Tyske Pietister. Hver enkelt er dominerende i sin del av Provinsen. Like til for fem år siden bekjempet Presbyterianerne hverandre så voldsomt at de til tross for sitt store Antall forble uten megen Politisk Innflytelse - i det siste, efter at de Gamle og Nye Lys nådde frem til sin Akkommodering, har alle de andre Grupperingene fått det travelt med å gjøre avtaler med dem de kunne - blant dem ikke minst Pen­ nene, som skjønt Kvekere av opprinnelse, er Anglikanere i Prak­ sis - noen sier endog Redskap for Roma. Mr. Shippen, som De må varte opp for hver penny De vil bruke, er en Presbyterianer, av By-varianten, som sitter ganske ubesværet som et medlem av Guvernørens Råd. Når det gjelder Philadelphias Anglikanere, har den periodiske ankomst til Byen av omreisende prester, som Pastor MacClenaghan, nu splittet disse Menneskene mellom tra­ disjonelle Pennitter og Gjenfødte blendet av det Nye Lys, som er mer enn rede til å gjøre felles sak med Presbyterinanerne mot Kvekerne - skjønt hittil har Kvekerne vært i stand til å opptre i Forsamlingen som en gruppe og vinne -» «... Ikke sikker på om jeg helt forstår dette,» sier Mason. «Måtte De aldri trenge det, Sir. Det er ikke desto mindre nyttig, nu og da å betrakte Politikken her som det større Amerikanske Spørsmål i Miniatyr - på samme måte som Sjakk forestiller krig - med Guvernør Penn som en spillebrikke i Kongens skikkelse.» «Hvem ville være Rockingham Whig’ene, det lurer jeg på? -» Ved et kort Arpeggio fra Klaveret annonserer en Stemme gjen-

281

nom Dunstene: « Øyeblikket som dere alle har ventet på... Orchid Taverns Salong har den glede å Presentere det berømte nummeret kalt Leyden-Flaskenes Danse Macabre! med den Elektrisitetens Evklid, Philadelphias egen Poor Richard, i rollen som Døden.» Inn i Lanternelyset trer til ivrig Applaus en kuttekledt, Ljåbærende Skikkelse i et Skjeletts Forkledning - skjønt i det øyeblikk den begynner å snakke, blir alle dystre Impresjoner umuliggjort. «Ah ...? glim-rende-... Om jeg nu kunne få et par Frivillige ... fra hva som her i aften åpenbart er Blomsten av Philadelphias Ungdom ... Se, Pilegrimer av Undere, mitt nye Batteri - fireogtyve Krukker knitrende og klare.» Dr. Franklin kaster nu het­ ten tilbake for å avsløre to Linser, i aften med en eiendommelig skygge av Akvamarin som tillater øynene hans å bli sett og alli­ kevel formidler en kald Tilfredshet som ikke oppmuntrer til varig Stirring. «Kom igjen, mine Herrer - hvem blir den neste - sånn skal det være, en Fi-i-in Rekke Sprader, alle holder hverandre i hånden, en Rekke Sprader, hvor mange har vi nu - du verden, ikke nok, kom igjen, en til, alltid plass til en til ...» Efter slik raskt å ha samlet på Rekke et dusin eller så uvørne Continentals og plassert i hendene på den bakerste en Kobberledning fra en av Batteriets Poler og grepet den forreste i hånden, strekker Frank­ lin Ljåbladet frem for å berøre den anden Pol - i samme Øye­ blikk som Verten demper Lyset - slik at det resulterende Tablå illumineres av skrekkinnjagende Blåhvite Lynglimt, midt under skarp Fresing i det Eksplosive Fluidumet, fnising og fremfor alt Hyl fra de Medvirkende, Snus som fyker i alle retninger, her og der antent til Bølger av grønne Flammer, det hele til infernalske Søyler av Røk. Da Batteriet er utladet, blir Lys gjenopprettet og med det samtidig som Selskapet snart gjenvinner tilstrekkelig Fatning til, idet Vinduer begynner å klirre og Trær knake, å. merke at et Tordenvær har innfunnet seg og Verten farer rundt i forsøk på å trekke for Gardinene - de Elektrofiles helhjertede Opposisjon, hvis ønske alltid er å gjøre ære på sitt kjære Fluidum i dets minst formidlede tilstand. «Så meget for Harlekin,» roper Dr. Franklin. «La oss begi oss ut i Nattens Hoveddrama! - Her er Vindtøy til alle, denne Ljåen er et perfekt Redskap til å fange et Lyn med, kanskje riktig mange - i virkeligheten bedre enn en Nøkkel på en Drage-Snor - tenk på den som Dødens egen Dirk - kom, still opp på Linje ... er alle

282

her?» Han trekker over seg Hetten igjen: «Innbrudd i Ska-per-ens Forværelse ... Blir De ikke med oss i aften, Mr. Mason?» senker brillene og stirrer et Øyeblikk, og før Mason, fra hvem alt velbe­ finnende er forduftet, rekker å svare, har Skikkelsen snudd seg og grepet en Hånd i enden av Rekken, Døren åpnes, Vind og Regn blåser inn, Torden braker og til underlig kvalte hyl av Morskap har Selskapet av Søkende kastet seg ut i Stormværet og blitt borte.

30 På den i overensstemmelse med Kansellirettens Beslutning fast­ satte dag drar Kommissærene fra begge Provinser, samt Kronens Representanter og Korrespondenter, fulgt av en Stim Skolefrie Barn, Sjøfolk, Irlendere og andre Borgere fritatt fra eller ulydige mot den humørløse Klokketids Despoti her, alle ned til Cedar Street og Angjeldende Hus for offisielt å etablere dets Nordvegg som Philadelphias sydligste Punkt. Femten Engelske Mil Syd for dette, med bredde som et Rødt Pubes-Hår eller R.P.H., skal Grensen Vestover gå. Naboene flokker seg og mumler. «Vel, man skulle tro de ville vente en stund.» «Åtti år, er ikke det nok?» «Slik som denne Byen vokser, vil det Sydlige Punktet være over på den anden side av gaten og ned Kvartalet før Uken er omme.» «Ja, det flytter på seg til og med nu mens vi snakker, like vanskelig å holde igjen som et olja Lyn.» Sektoren blir fraktet i en polstret Vogn som en slags mekanisk Odalisk. Barn hopper opp og flakser med Armene i ubevisst erindring om da de hadde vinger, for å kikke inn. «Hvorfor bruker de ikke Sydveggen?!» spør flere av dem, altfor nesevise for sin størrelse og alder. «Sydveggen ligger på privat eiendom,» svarer Borgermesterens Assistent, «derfor er Partene blitt enige om denne Nordveggen mot Gaten som den sydligste Offentlige Overflate.» Mr. Benjamin Loxley og hans Mannskap har vært travelt opp­ tatte med å reise et Observatorium på en ledig Tomt i nærhe­ ten, til de blandede rytmer fra Hammerslag, hver Håndverker i sitt eget litt forskjellige Tempo, og til spredte fraser av sanger. «Bygget mange slike, Ben?» «Den første - men ikke si det til noen. Temmelig rake veien,

283

vanlige Bjelker og Bord, ikke noe for eksotisk, bortsett fra dette Koniske Taket, prøver å tilpasse det den lange Stakan ved å spre Hanebjelkene så han ikke skal dunke oppi med Hodet når han reiser seg - ikke for det, de vil tilbringe det meste av tiden sittende eller på Ryggen -» «Hmm.» «Seså, Clovis, du kan være trygg for din Brud, - det er bare på den måten de kan se rett opp på Stjernene som passerer høyt over hodene deres, de som skal være de Beste for Breddegraden, efter hva de sier.» «Å, ja? og den store Teleskop-rør-greien peker alltid rett opp? He, he. Hvorfor må den være så stor?» «Bryt ikke rytmen, Hobab, jeg nøt den faktisk. Herrene øns­ ker å måle dette ganske nøye - finne og holde seg på Breddegra­ den for Linjen sin til brøkdelen av et Buesekund - fordi Røret er radius for Limbus, altså Buen delt inn i Grader, vil et lenger Rør svinge ut i en større Bue, jo lenger Rør, jo lenger mellom Gradestrekene, mer rom mellom Markeringene, lettere avlesning, riktigere avlesning.» Mr. Chew viser seg for å holde en Tale. «Skal vi ta en pause i hamringen til han er ferdig?» spør Hobab. «Andre Spørsmål reiser seg,» Mr. Loxley stirrer ut i det Fjerne. «Deres mening om Fremtiden? Skal vi fortsatt være nødt til å inngå Kontrakter med disse menneskene? Hvor snart venter du at vår Frelsers Tilbakekomst kan gjøre dem ugyldige? Den slags Overveielser.» «Jeg sier: gi dem alle en Enogtyve-Hammerslags Salutt så ofte du kan,» brummer Clovis. «Jeg sier: ta imot pengene deres, vi tfenger ikke å være glad i dem,» sier Hobab. «Ikke engang gifte oss med dem,» tilføyer unge Elijah, Lær­ lingen. «Der har vi Astronomene,» konstaterer Mr. Loxley, «kanskje dere har lyst til å dele litt av deres Analyse med dem - Gud vel­ signer dere med klar Himmel, mine Herrer,» roper han over den atter gjenopptatte Hamringen til sitt Mannskap. Dixon, tar av seg hatten, prøver Døråpningen, går inn og legger seg på ryggen på de nysagede Planker. Idet han ser opp, får han øye på Clovis, som betrakter ham, stille utspent som en Edderkopp mellom de radiale Taksperrer.

284

«Kan jeg spørre Dem om noe, Sir? ... Hvordan har De tenkt å få det store Røret inn gjennom Døren?» «Å, Mr. Bird har beregnet det hele, for flere år siden, borte i England. Alt på Papiret.» «Før det var skåret en eneste Planke?» «Før det var tilvirket en eneste Skrue til Instrumentet.» «Jeg skal se på det. Takk, Sir.» Han letter på en imaginær Hatt og stiger ned. Mason kikker inn. «Får vi den inn gjennom Døren, Dixon?» Dixon reiser seg, forsiktig. «Dette er akkurat det samme Vissvass som vi hadde i Kappstaden ...» «Ikkeno’ Problem, mine Herrer, vi skal lage en Dør til dere som den nok skal komme inn gjennom,» lover den muntre Hobab. «Og ut også!» tilføyer Elijah, under en Bør av Ytterpanel.

Eftersom Dixon, som Kompassmann ivrig efter å få de siste Observasjoner om de magnetiske forhold i Området som ligger foran dem, har hørt Rykter om et Kaffehus frekventert av folk med særlig interesse for det Magnetiske, hvordan det enn måtte manifestere seg, dukker han en aften opp på Flower-de-Luce i Locust-Street. Der vil han i løpet av Kvelden blant Klientellet treffe Tyske Entusiaster, Kvakksalvere, Landmålere, Jernsøkere og Klokketyver som kan dette med å trekke et Kapselur fra én Lomme over i en anden like raskt som en Magnet med sin Påvirk­ ning snapper en Nål. Fremmede hilser på ham som en Venn av gammel årgang, mens andre, som åpenbart prøver å unngå hans Selskap, glaner så ofte som Tobakkskyene muliggjør gjensidig Visibilitet. Han har ingen anelse om hva noe av det skal bety. Han manøvrerer seg varsomt gjennom trengselen og når frem til Baren. «G’aften, Sir, hva skal det være?» «Mount Kenya Double A og Java Highland, halvparten av hver, takk - kanskje også med en skvett kokt Melk ...?» «Planer om noen elevert Diskurs i aften?» spøker Kaffeselgeren, mens han lynraskt og med noe feildisponering blander Dixons bestilling. Hans Parykk skinner med en Glorie i det merkelige sekundære lyset fra Speilet bak ham. «Dette er kanskje et rart spørsmål, Sir, - men ... har jeg vært her før?» «Du store allverden, nei, men hvor mange ganger om dagen blir jeg ikke spurt om det samme. Ulike Besøkende med ulike

285

Forventninger. De slår meg som Typen på den Engelske Vertshusgjest, og De vil legge merke til at man er mindre Reserverte her enn hva De kanskje er vant til - skjønt alle som er ute efter en Krangel lett kan komme opp i en, ja like til Dolker og Pistoler, hvis De virkelig skulle foretrekke det... Men hvorom all ting er, - føl Dem som hjemme her, og Lykke til i Amerika.» Idet Dixon smilende vender seg mot Klientellet som allerede har innfunnet seg, legger han straks merke til Dr. Franklins venn­ inne Dolly, til tross for at hun ikke er like iøynefallende rigget til i aften som han har sett henne før, heller ikke kan han i far­ ten oppdage noen av hennes Ledsagere. I hånden holder hun en flerleddet Sølvpasser, nesten som Hvitt Gull å se til i Kandelaberlyset, mens hun nøkternt studerer et stort Kart på et Skrivebord av Mahogny, samtidig som hun gjentatte ganger konsulterer en Bok med Numeriske Tabeller, hvorunder hun nu og da lar Instru­ mentet vandre grasiøst frem og tilbake over Papiret. Da hun endelig ser opp, gjetter han av øynene hennes at hun hele tiden har visst at han var der. «Nei, se, Mr. Dixon. Vel møtt.» Hun rekker hånden frem, og før Dixon når å bøye seg for å kysse den, griper hun hans og trykker den på mannfolkvis. «Disse Data er nettopp ankommet med den Tyske Pakettbåten, - de siste Deklinasjonstall. Vår bevegelse østover, i Pennsylvania, avtar som den har gjort i de senere År, fremdeles, - se her, den er fire komma fem Minutter Øst,» Dixon kikker interessert over hennes skul­ der, «mens den i 1760 var fire komma seks. Går vi sydover, vil den være tre komma ni ved Baltimore.» «Var dette Høydemålinger,» mumler han, «en skikkelig Avgrunn.» «Hva kan årsaken være, tror De?» «Noe underjordisk, på vei Vestover ...?» «Hysj.» Øynene hennes feier hurtig over Omgivelsene. «Ingen snakker høyt om det her, - hva er De egentlig for en uaktsom Fyr?» «Tja, den vanlige typen, antar jeg.» «Vel.» Hun drar ham med seg inn i en Alkove. «Selv tok jeg Dem snarere for en av dem som heller går på All-Nations.» «Jeg har vært der.» Servitrisene på Kaffehuset All-Nations er kledt ut i fantasifulle versjoner av hvert av de kaffeproduserende' lands nasjonaldrakter - en Arabisk pike, en Meksikansk pike, en Javanesisk pike og, ifølge Dolly, også en Sumatransk pike -

286

et stadig vekslende Opptog av Kaffeallegorier fra hele Verden, i en viss forstand faktisk ganske lærerikt, skjønt det attraherer et Kjerneklientell mer støyende, mer muskelsterkt og i det hele tatt mindre seriøst enn Dixon nu venter å finne i Philadelphia. «Mm-hmm ...? Sumatransk, sier du ^.?» «De ser ut som De skal til å dåne, Sir.» Han tar et henrykt åndedrag. «Jeg vet ikke hvor meget du allerede har hørt av min historie,» flytter sin Stol nærmere, «eller, for å gjøre Mason rett, vår historie.» Hun flytter sin egen Stol unna. «De og Mr. Mason ... står hverandre svært nær, antar jeg.» «Vi? Vi kommer godt overens. Dette er vårt andet Oppdrag sammen ... Hemmeligheten består egentlig bare i å unngå å komme i veien for hverandre.» «Det finnes Arrangementer i Verden,» forklarer hun, «alt­ for bedrøvelig kjent for Kvinner, hvorved man, som vi sier oss imellom, med den ene, også får den anden -» «Kjære vene ...? Ej, for et Forslag. Den der kommer vi bare med overfor våre Kommissærer, kan jeg forsikre ... Det vil si, med mindre du antyder en viss interesse for Mason?» «Eller spør på vegne av Molly.» Hennes Øyenvipper tillater seg et ekstra Blunk. «Dette blir meget komplisert, ikke sant?» «Mason trenger å komme seg mer ut, når sant skal sies. Jeg tenker bare på meg selv her ... Har du noen gang vært innestengt sammen med en Melankoliker, dag ut og dag inn?» Dolly trekker på skuldrene. «Å, javisst, Molly Sur-Eple. Heldig for henne at ikke jeg er sånn. To som oss? Glem det?» «Jeg finner det vanskelig å være munter hele tiden,» sier Dixon, «så munter som det forventes at jeg må være.» «Virkelig - fortell meg alt. Måten Deres Ansikt begynner å verke på.» «’Her kommer Optimisten,’ viftende med Tomlene. Mr. Frank­ lin er nødt til å være det hele tiden ...» «Mr. Franklin betror seg ikke til meg, ei heller vil jeg opp­ muntre ham til det. Han er for sjarmerende, for mystisk, absolutt ikke typen på en stor Filosof.» < Dixon berører spissen på sin Nese. «Au!» rister fingeren frem og tilbake. «Den trenger visst å files ned. Unnskyld meg.» «Min Historie er enkel. Jeg fikk mitt første Sjøkompass da jeg var ni år, en alder da Småpiker utvikler uforutsette, men lidenska-

287

pelige Interesser. Jeg trodde det var et Spøkelse i Værelset. Siden hadde jeg det med meg hvor jeg enn gikk. Det første jeg skjønte var at det ikke alltid pekte mot Nord ... og det var Inklinasjoner og Avvik jeg ble mest nysgjerrig på.» «I mitt Kompass-Skrin lærte jeg, alt efter Nålens Dans, å lese hvilke Former som lå under Jorden ...? Ute på Heden oppdaget jeg, som om det ikke allerede var nok der ute til å inngi meg angst, at mitt Instrument reagerte som et Kryptoskop på Krefter skjult og ventende på Inntrengeres Nåler, satt opp som en vakt­ post for å advare Noen innenfor om alle uanmeldte ønsker om å tre inn. Ingen Skapninger på Heden har, efter hva jeg vet, fått så megen Beskyttelse - forhutlede og ensomme som de er, bemer­ kelsesverdige mer for den irrasjonelle villskap i sine Begjær, enn for eleganse eller Rettferd i Utøvelsen av det.» «De har gjort inntrykk på dem i Mary land,» kan hun fortelle ham. «Cecilius Calvert, eller «The Silliest Calvert», som han blir kalt av enkelte på grunn av sine ureflekterte utgydelser - skjønt ikke av meg, for jeg anser ham for å være smart - tror at De er en Trollmann, en Vannsøker med Ønskekvist av Jern.» «Intens oppmerksomhet om Instrumentet, en god del Tilbake­ blikk, gjentagelse og frustrasjon, - hvorfor desillusjonere dem? Hvis det er Skummel Geordie-Makt de vil ha, skal de sannelig få det, og det i store mengder også ... Mr. Calvert bød meg Portvin i et Sølvbeger ...? Forekom meg ganske lystig ...?» «På de fleste steder blir det kalt 'Lattermildhet’. De er Gjess der nede. De forestiller seg at De og Deres Instrument skal gjøre dem til Nabober, som Lord Lepton, til hvis ille ansette Plantasje De, motstandsløst som Kompassnålen, vil bli dratt på Deres vei Vestover. Da, Sjøfarer mellom Jernets Øer - Gast i Kompassenes rike - Vær på Vakt.»

31 En morgen sent i Desember våkner de til en lukt av Sjøgress og Saltvann. Vinden er merkbart kaldere - foran den driver små, grå skyer, mer og mindre mørke. Når Dagslyset kommer, er det all­ tid på tvers. «Det er noe galt med Byen denne morgen,» mumler Dixon.

288

«Og hva er den G-jammerlige kvitringen?» «Blir visst kalt Fugler, har jeg hørt ...?» «Hvordan er det mulig at vi ikke har hørt dem her før - Dixon! Stopp - Hamringen! Sagingen! Kjøttvognene! den uavbrutte Skrikingen! hva er det som har hendt?» «Ej ... det har vært Jul, ikke sant ...?» «En av oss,» erklærer Mason, «må ta på seg Sko og Frakk og gå ned på Gaten og finne årsaken til denne enerverende Stillheten.» «Ej, så la oss få Juniors Rumpe i Stekepannen en gang til, hva, - det er fine greier!» protesterer Dixon. «Vær praktisk - hvis de dreper Dem, og jeg forblir i sikker­ het, vil dette tap for Britisk Astronomi stort sett gå upåaktet hen.» «Nuvel, sagt på den måten, selvfølgelig - hvor er min Hatt... ? ikke den, ellers takk, Sir ...?, nei jeg trenger den Bredbremmede i dag, -» «De går ut som en Kveker?» «Ej! Han gir meg råd om min Klesdrakt også nu! Han som offentlig altfor åpenbart blottstiller sin Nød, hele tiden for å unngå Oppmerksomhet -» «- Billig Forsikring,» konstaterer Mason. «Geordie Intuisjon, da,» Dixon kakker seg lett i hodet med Tommelen, før han setter på seg en klassisk Philadelphisk Kvekerhatt som, bortsett fra Størrelsen, knapt kan skjelnes fra tuse­ ner andre i denne By. «Stol på den. I London kan de bedømme deg ut fra dine Sko, men her er det på Hatt og Parykk en mann, ja en Kvinne også, ufeilbarlig kan kjennes.» «Har man altså hele denne tid sett på, på min Parykk? Min Hatt? Dixon, - er De sikker på det?» «Ja såmenn, og dessuten gjort seg opp en Mening på grunnlag av det man så ...?» «... Å. Hm, hva da, for eksempel?» «Ej, hva spiller det for rolle, - det er allikevel for sent ... alle har sikkert bestemt seg for hva de skal mene om deg nu.» «Da vil jeg ta på meg noe annet.» «Slik at de må begynne forfra igjen, - ’Se, der er han, den gamle Best-ikke-å-bli-sett-Fyren - han, frekk nok til å smekke på seg hva som helst like stilig som selveste Adonis? ej, nei, han prøvde bare på en ny vri i tråd med den gamle Å-Gid-Hva-VilDe-Tro-om-Meg’.» 10. Mason & Dixon

289

«Hva, - mener De å si at min Parykk, at den ikke er ... spennende nok?» «Hør nu på meg, mann, Molly og Dolly, du husker dem? de snakker, iallfall så lenge jeg er til stede, ikke om stort annet enn ditt Utseende og mulige måter å forbedre det på, - akk, så øde­ leggende, og dét mer enn én gang, for alle løfter om en Spra­ kende Aften, - særlig ble din Parykk årsak til en av de største - unnskyld meg - av mine skuffede Forventninger.» «Den er en Ramillies, av middels kvalitet ... kjøpt for noen år siden av en omvandrende Irsk Parykkmaker i Bermondsey ... kalte seg 'Mister Slenter, mens De Venter’ ... ikke noe bemer­ kelsesverdig ved den i det hele tatt. De sier De har tilbragt tid sammen med -» «Tid og Penger og lite annet, bevare meg vel, men det er en anden Historie, ikke sant ...?» Dessuten venter mitt Oppdrag de Reconnaissance, og jeg er Fordømme meg gått!» Og det er han, med Mason så tett efter at han nesten får Nesen klemt i Dørsprekken. «Vent, - jeg skulle bli med Dem!» Han hopper inn i Skoene på vei nedover trappen, samtidig som han prøver å kneppe Frakken: «Hvordan får De plass til alt, mellom Observasjoner og Sosiale Evenemanger?» «Plass til hva ...?» Dixon stirrer i komisk Forferdelse ned på sin Penis, slik han har sett Markedsgjøglere gjøre. Sneen ligger denne morgenen ankeldyp og knirkende, med mer i vente. Gaten foran vertshuset virker forlatt. «Merkelig med tanke på Onsdags Markedet ...?» «Det er enda en fordømt Predikant,» mener Mason, «som har magnetisert hele Befolkningen og lokket dem til et eller annet Telt. De vet hvordan de er her. Flokker seg om hva som helst, gjør de, disse verdslige Philadelphierne.» Det nærmeste Kaffehuset, The Restless Bee, ligger bare halvannet kvartal unna. Der, om noe sted, burde det være ferske Nyheter. På veien bort begynner de endelig å høre Skipsklokker og Båtsmannsfløyter fra Dokkene, akende barn, bjeffende hun­ der, en Kusk som har kjørt sin fullastede Vogn fast i en Snedrive, og efterhvert faktisk den stigende Summing og Surring fra en Menneskemengde. Like utenfor The Restless Bee støter de på en Krets Borgere som betrakter, og i noen tilfeller inngår veddemål om, en voldsom Slåsskamp mellom to menn, den ene en efter ut­

290

seende å dømme By-Kveker, hvis Hatt er blitt slått av, den anden tydeligvis en Presbyterianer fra Innlandet, kledd i Dyrehuder fra Topp til Tå - begge har allerede fått inn en rekke solide Slag, ingen av dem viser noen mangel på Stridbarhet. «Unnskyld meg, Sir,» spør Mason en Herre med Sakførermappe, hel Parykk, Fløyelsfrakk og Bukser, «hva er det som foregår her?» Efter å ha stirret på dem en kort stund, presenterer Advokaten seg som Mr. Chantry. «Dere må være fra et sted langt borte fra Byen hvis Dere ikke har hørt nyheten.» «Ej,» Dixons Øyne søker Zenit. «I Lancaster - for to dager siden - ble Indianerne som hadde søkt tilflukt i Fengselet der massakrert, hver eneste en, av lokale Irregulære Tropper - den samme Banden som slaktet de andre Indianerne i Conestoga for bare fjorten dager siden.» «Slik fullførte de det de hadde begynt på,» innskyter en Forklekledt Håndverker som står like ved. «Nu er hele Stammen borte, alle som en.» «Var det ingen Soldater der som kunne forhindre det?» spør Dixon. «Oberst Robertson og hans Regiment av Høylendere nektet å bevege seg, de varmet Nesene sine, mens den tapre PaxtonYngelen myrdet gamle mennesker, småbarn og forsvarsløse Dran­ kere.» «Ikke mannfolk nok til å stå opp mot Krigere i ærlig Kamp.» «Pass Deres Munn, Venn, ellers havner også Deres Hatt på Bakken, og med Hodet Deres inni.» «Og denne er for Matt Smith og Pastor Stewart!» «Denne er for Død over dem, de feige Hundene!» Flere Fornær­ melser, hvorefter Sneballer, Knyttnever og Murbrokker begynte å hagle. «Denne vei, mine Herrer!» Mr. Chantry leder hjelpsomt Opp­ målerne til Smuget og inn gjennom Bakdøren til Kaffe-Huset, der det venter dem Tumult som lett overdøver det som skjer ute. Med sitt eget sotfylte Klima, på en gang både offentlig og privat, skapt av røk som bølger fra Piper, Ildsteder og Ovner, ville Rommet ha vært et ekstraordinært Syn hvis man var i stand til å se det, med denne Kombinasjonen, eiendommelig og presis, av ustoppelig Snakk og dårlig Sikt som gjør Opprørets innendørs Søster, Sam­ mensvergelsen, ikke bare mulig, men også resultatrik. Naboer 291

kan sitte tommer fra hverandre, og enda være utvisket hinsides gjenkjennelse - på den måten kan Råd bli uvørne og Profetier ekstreme, gitt det forbløffende volum av ord i omløp her inne, ikke alene hørbare, men også på Papir, Papir det blir viftet med, pekt på gjentatte ganger for eftertrykk, holdt opp som Forsvar mot ubehagelige ytringer. Her og der i Tåkehavet kan ensomme Lamper på ubestemmelig Hold skjelnes med trivelig Halo i mør­ ket, - Serveringsgutter er i bevegelse hit og dit, Huskatter følger den varme lukten av kjøtt usynlig på sprang foran seg, der hver gutt jobber energisk med sine små Lunger for å rydde seg en Sti gjennom Røken, alt mens de roper ut ekte og påtatte Navn. «Har de ikke fortalt deg at det Navnet aldri må nevnes høyt i dette Rommet, gutt?» «Ha!» fra et sted i Mørket, «så du har sneket deg inn igjen, her hvor ditt fjes ikke kan bli sett!» «Jeg har all mulig rett, Sir -» « Gutt, rydd meg en sti til den skammelige Stemme, og vi skal få se, -» «Mine Herrer, mine Herrer!» «Det kommer til å bli Pistol-Lek her snart nok, efter hva som er å se i denne nye Ekspress som nettopp er ankommet fra Susquehanna, for det er ingen tvil om det nu - Paxton-karene er på Vei.» «Hurra!» «Skammelig!» «Hvor mange, Jephthah?» «D’er Micah. Ett hundre, og Antallet vokser for hver Time. Så står det her.» Røkere stopper opp midt i et drag. De i fellesskap produserte Skyene begynner efter hvert å tynnes, menneskeskik­ kelser kommer til syne i omriss, noen stående på Stoler og endog Bord, mens andre i bokstavelig Bestyrtelse søker tilflukt under Møblene. «Karene sier de kommer for å ta de Herrnhuterske Indianere denne gangen.» «Indianere, i Philadelphia?» Dixon nysgjerrig. Mr. Chantry forklarer: Efter å ha blitt omvendt av Herrnhuterne noen år før den siste Franske krig, fanget mellom de krig­ førende sider, mistrodd av alle, hadde disse Indianere, som bare ønsket å leve som gode Kristne, slått seg fredelig ned oppe i nær­ heten av Lehigh da Rangerne der kom for å ta dem, bare noen

292

få Uker før Conestoga-myrderiene, idet de mistenkte dem fos å stå i Ledtog med Pontiac, hvis herjinger da var på sitt Verste. Skjønt noen av disse Folkene ble drept, slapp likevel de fleste unna, hvorefter de kom til Philadelphia i November - «Omtrent på samme tid som dere, Gutter - til tross for Mobben i Germantown som nesten gjorde det av med dem - og nu er de ett hundre og førti Sjeler, fra Wyalusing og Wecquetank og Nazareth nede på Province Island utenfor byen, hvor Herrnhuterne og Kvekerne tar seg av dem - Hæren har ingen lenger tillit til, slik som den opptrådte ved Lancaster.» «Paxton-karene vil drepe oss alle sammen!» sutrer noen. «Faen ta dem, de skal ikke få tatt noen her. Nok er nok.» «Linjen vår bør ikke legges nærmere enn Schuylkill, og det første som må gjøres er å få Ferjene der tilbake.» «Hvor mange kanoner har vi i Byen?» Mason og Dixon ser blekt på hverandre. «Vel. Hadde jeg visst det skulle bli slik i Amerika ...» Faktum er at da meldingen om de første Conestoga Massak­ rene kom, oppfattet ingen av Astronomene helt det fulle Alvoret i det. Observatoriet i Cedar Street var endelig reist - Mr. Loxley og hans Karer var ferdige med å sparkle og lure firkantede Elementer til Sirkulære Formål - og efter to dager med Regn og Sne, kunne Mason og Dixon foreta sine første Obs derfra. Mason merket seg som underlig at de første dødelige handlinger av Villskap i Amerika efter deres Ankomst skulle ha blitt begått av Hvite mot Indianere. Dixon mumlet: «Dette er jo de f—e Hollenderne på ny.» De så nok av hvit Brutalitet ved Kapp det Gode Håp. De kan ikke forstå det bedre nu enn de gjorde den gang. Noe de ikke får tak i. Begge steder var Hvite blitt til de primitive Ville fra deres verste Drømmer, langt ute av Samsvar med enhver Provokasjon. Mason og Dixon har rådført seg med alle det forekommer dem trygt å spørre. «Husk at det er to slags elektrisitet,» uttalte Dr. Franklin, «positiv og negativ. Kappstadens forbannelse er Været, - den Elektriske Ladningen er i Regntiden Positiv overalt, mens den i den Tørre Årstid er utelukkende Negativ.» «Er du sikker,» sa Dixon ertende, «på at det ikke er omvendt? At regnværet - » «Ja, ja,» kom det noe bryskt, «uansett hvilken Retning den går, så er den relevante Kvantiteten her størrelsen av Utslaget mel­

293

lom de to, - den svimlende re-polarisering av Luften, og kanskje også Eteren, som kan påvirke selve Mentaliteten til Menneskene der.» «Så hva er Amerikas unnskyldning?» spurte Dixon, mild som landsens Te.

«Beklageligvis, unge mennesker,» erindrer Pastoren, «ble ordet Frihet, så ureflektert hellig for oss i dag, på den Tiden tatt for å omfatte endog de mørkeste av Menneskets rettigheter - å skade hvem vi måtte ønske - like til utslettelse, om det var mulig - Fri­ het fra Kongelige påbud eller Proklamasjonslinjer og den slags. Dette er, faktisk og dessverre, en av de Friheter vår siste Krig ble utkjempet for å sikre.» Brae, som er på vei ut av Rommet for et øyeblikk, snur seg sjokkert i Døråpningen. «For en forferdelig ting å si!» Hun blir ikke stående for å videreføre sitt Poeng. «Den Gang ved Bushy Run,» betror Ives LeSpark, «og jeg har sett selve Dokumentet - attesterte både General Bouquet og General Gage utgiftene til å erstatte Hospitaltepper brukt til ’å overføre Kopper til Indianerne’, som de kanskje altfor tydelig spesifiserte. Så vidt jeg vet,» undres Ives, «er dette aldri tidligere blitt forsøkt av noen moderne Hær.» «Ja, Wicks?» henvender Mr. LeSpark seg smilende til Pasto­ ren, «De ønsket å tilføye noe? De kan tale fullstendig fritt her Indianerdrap har for lengst opphørt å være et sensitivt Tema her i Huset.» «Eftersom De uttrykker det slik,» sier Pastoren i påtatt mun­ terhet, «for det første, - alle visste om Britenes nedsmitting av Indianerne, og ingen sa noe. Paxton-Karene iverksatte bare den samme Ondskapens Policy for utrydning, med Rifler i stedet, - For det annet, ulikt våre egne mer rettskafne Dager, var ingen den gang fri for Synd. Kvekerne profiterte like pent som Handels­ folk av mindre fredelige Trosretninger, på salg av Våben til Indi­ anerne, iberegnet falske Brown Børser som eksploderte i ansiktet på sine Kjøpere like ofte som de felte noen Hvite Nybyggere. For det tredje -» «Hvor mange flere kan det muligens bli?» spør hans Svoger. «Jeg bør tydeligvis revurdere mitt tilbud.» «Alle var like skyldige,» erklærer onkel Wicks. «Vi kan ikke lete efter Syndere, ikke i en Okkupert By, - for alle har en eller 294

anden Gang begått en slags Kjeltringstrek, Predikanten som boktrykkerlærlingen, Sydamen som Melkemadamen - endog vesle Peggy Shippen, Gud velsigne henne, skamløs Flørt selv da hun var fire eller fem, sprang frem og tilbake, rakte hver av oss Bloms­ ter mens hennes Far rynket brynene mot en efter en over våre Erleggelser. Tapas Arbeid gjør ham trist,’ forklarte MiniatyrFristerinnen oss. ’Mitt arbeid gjør aldri meg trist.’ ’Hva er ditt arbeid, lille Pike?’ spør din uskyldige Onkel. ’Å gifte meg med en General,’ svarer hun, stryker Håret bakover, ’og dø rik.’ Under Okkupasjonen, efter å ha nådd en enda mer farlig Alder, hadde hun faktisk Blikket rettet mot stakkars unge André, inntil han ble beordret og marsjerte ut, hvorpå hun furtet, skjønt ikke uten Selskap, til Arnold marsjerte inn - den vesle Kleopatra fra Schuylkills Bredder.» «Bør jeg bli sjokkert?» spør Tenebræ, idet hun kommer inn igjen. «Håper ikke det,» lyder det lavt fra DePugh. «Bra, DePugh.» «De har gjort inntrykk,» mumler Ethelmer. «Mente det ikke, er jeg sikker på.» Tenebræ studerer de To. Ikke særlig løfterikt. Hun setter seg og bøyer seg over et Arbeid med Islett av Korssting.

Imens blir Mason og Dixon, gjennomrystet i Hjerter og Nyrer av Kaffehushumor, selv utålmodige efter å snakke, sjøsatt på en ny Dags krappe bølger, lyttende med den Høflighet de kan mobilisere til andres ofte hensynsløse Monologer. «Den virkelige Krigen her utkjempes mellom Byen og Innlands-Beboerne, de som virkelig dør er Irer, Skotter, Indianere, Katolikker, like fjernt fra Philadelphia som fra ethvert Øre som kunne ha forstått deres siste ord. Og allikevel er det Byen som selger rifler til alle som er villige til å betale, mest sjokkerende til Indianerne som ønsker oss vekk -» «Konkurransen er dertil nyttig for Britene, vår felles Fiende, som således får et påskudd til å holde tropper i vårt Land til evig tid.» «Mens deres fordømte Proklamasjonslinje forbyr de samme Innlandsbeboerne, som med store Tap tok Ohio fra Franskmen­ nene, å driste seg dit. De fordømte Britene har, med sin liste over Krenkelser som daglig vokser, meget å svare for.»

295

«Å., jeg skjelver ved tanken på at Britannia skal finne på å gjøre opp med de usle kujonene som lot Braddock ligge igjen å dø - som vil vende om og flykte ved bevegelsen av en fjær, om så bare på en død Kalkunhane. Å, - la oss for all del ikke krenke Hibernias avskum eller det Jacobittiske søppelet fra Skottland eller noen som helst av dette bastardmangfold av mudderboere, mindre siviliserte, i virkeligheten mindre menneskelige enn de primitive Ville de fortrenger.» «Er han her nu igjen? Drep ham for meg, er dere snille.» «Fornuft, Fornuft - Irlenderne, Sir, er lenge og inngående sko­ lert i Underkastelse, de vet hvordan de skal ta et Magasin eller plyndre en Konvoi. England har, skjønt hun nærer de ømmeste følelser, maket det slik.» Slik forløper Lunsjtimen fort. Snart er det en tydelig følelse av Eftermiddag i Værelsene. Kart er blitt tatt inn og brettet ut, her­ værende Duer avsendt fra Takskjegg av Belgiske eksperter med Budskap til steder så langt unna som Lancaster County. Gutter som er gamle nok til å håndtere en rifle ekserserer i Bakgården. Yngre brødre er i den neste Grad av Litenhet aktive med lange stokker, mens ved den nederste løper Hunder som besatte frem og tilbake, helt på Styr, med ansikter forvridde av Anstrengelse for å forstå. Nede i gaten rundt Hjørnet og i Byen som helhet, brummer Sjøfolkene i sine uopplyste Ale-Buler, den fromme For­ retningsmann ser frem til atter en time viet det Daglige Gjøremål, Barnet skjelver ved Dagens vendepunkt når spøkelsene avløser hverandre bak Dørene, og ute i den Vindherjede villmark er Paxton-Guttene underveis ...

Støtt rir de frem, avslappede, besluttne, Med Riflen klar, - de vrede Paxton-Gutt’ne. Av gammel Urett naget, Falkeøyde, Er de med Mr. Franklin snart på høyde, Hvis Blikk bak purpurfarv’de Linser gjemt Ei kan bli sett og derfor ei bli skremt. - Tox: «Beleiringen av Philadelphia, eller Attila På Ny» Det er for overskyet for Obs i natt. Mason ergrer seg over forsin­ kelsen. Så snart de har foretatt Målinger nok til å avlese pålitelige Middel-Verdier for Zenit-avstandene til Algol, Marfak, Capella og sine andre Breddegrad-Stjerner - hvilket omsider vil gjøre dem

296

i stand til nøyaktig å beregne Breddegraden for Philadelphias sydligste punkt - kan de pakke sammen og se seg om efter Plas­ seringen av neste Observatorium, et sted på samme Breddegrad, mot vest. «Kan ikke bli snart nok for meg,» mumler Mason. De er på vei fra Observatoriet tilbake til sine værelser. Vertshusmusikk og hovslag gjenlyder mellom murveggene, ofte over flere kvartaler. «Jeg hadde håpet at vi ennu ville være i Byen når disse ’Guttene’ kommer ridende inn,» sukker Dixon. «Hvorfor det? Verste sort keltiske Degenerater ? Deres Forfedre spiste menneskekjøtt - som deres Slektninger sikkert fremdeles gjør. De har smakt Blod, de skyter på alt som rører seg, særlig ehm, på farverike Mål som ikke går tilstrekkelig i ett med Om­ givelsene. Nei, det beste for denne Gruppen er ikke å somle, men simpelthen fortsette Arbeidet - prinsipielt å komme seg vekk fra dette stedet og, om mulig, bli kvitt den røde Frakken.» «Mason, tenk, - eftersom vi må dra mot Vest, inn i Forks of Brandywine - og eftersom disse Barbarene dine avanserer mot Øst, er det sannsynlig at vi vil møte dem lenge før noen i Philadelphia gjør det ...?» Mason rynker pannen. «Ikke desto mindre, - hvis vi hele tiden holder oss femogtyve kilometer lenger syd - slik at alle veier vi må krysse kommer opp fra Syd, ikke ned fra Harris’ Ferry - burde hovedstyrken passere nord for oss.» «Med mindre de har Speidere ute, kanskje på utkikk efter oss ...?» kommer det lengselsfullt fra Dixon. «Da ville De få Deres Eventyr, tross alt. Skjønt hvorfor skulle de bry seg med oss?» «Har’ke peiling ... Kanskje vi er de spe-sielle Inntrengerne de ikke kan utstå ...? Hva må vi se ut som? En passende Gjeng Væbnede Pionerer som arbeider for Grunneierne ...? mystisk Maski­ neri de aldri har sett ...? Oppe til langt på natt for å glane på Himmelen ...? Hva ville du ha trodd, hvis det var motsatt?» «Kunne ikke noen forklare dem -» «Vi måtte komme oss innen hørevidde først. Hvis Historiene jeg hører om deres Rifler er sanne, så hjelpe oss! De Tyske Bøssemakerne der ute vet hvordan de skal sende en Kule gjennom en Kringle, hvor krum den enn måtte være, og det på Kilometers avstand.» «De virker merkelig lystig overfor Muligheten.» 297

«Snarere lysten med hensyn til hvem som leder dem? Vil de virkelig gå løs på sin Moder-By? Er det slik Amerika kommer til å bli? Hvordan kan jeg som født Kveker nære andre Følel­ ser overfor dem enn bitter Harme, - og allikevel, som et barn av ’femogførti, hvordan kan mitt Hjerte unngå å briste, med tanke på det liv de er blitt tvunget til å leve? Og lignende Spørsmål av samme Sort.» De passerer nettopp Døren til Kaffehuset Den flittige Bie, et av dem som holder åpent hele natten, og like lite i stand til å motstå lydene fra Selskapet som til å gå Nese-numne forbi Parfymer fra Celebes, går de inn til Hundevakt-Kjeklingen. «Og nu,» sier Mason, hans Fysiognomi for øyeblikket inn­ hyllet i Delfiske Damper, «hvis De altså vil unnskylde meg, - en smule imøtegåelse av Temogførti’? Hva kan De mulig vite, for ikke å si huske, om jeg tør spørre, av det skjebnesvangre År? De var et Barn - der ute i en Gruvehytte, med ikkun Slagghauger å se på - og gikk glipp av det hele, det var Historien De fortalte meg, min Venn! - Arrh! Arrh! Denne bekymringsløse pipen fra Ungdommen, alltid med krav på en del av Historien, - jeg er så glad for den!» I Hånden har han på en eller anden måte fått nok en glovarm Kopp som han langsommelig sipper til, før han synger: «Da Hvitt var Sort Og Sort var Hvitt Hvem var da en Jakobitt?

Ej ? De var selvfølgelig meget, meget for ung til å forstå de Stor­ slagne Dager i ’femogførti og 'seksogførti, så heftig ladet med Lidenskap, -» «Du, Mason - en Jakobitt?» «Alle som var sytten år den sommeren, unge Dixon, var Jako bitter.» Dixon husker en bande med Ryttere i kappe bg maske som stormet inn i Raby midt på natten. «Jeg så det fra et Spiskammervindu, nede på Hovskjeggnivå ... Støvler, Kappeflikene, glimt av Tartan-Mønstre overalt, skjønt det var vanskelig å skjelne Farvene i det lyset. Selv nu tror jeg at det var han ... jeg kunne føle ... noe av et slikt Øyeblikk ... et slikt edelt Formål ... jeg knelte, som stivnet. Jeg kunne ha gjort alt han ba meg om. Det var

298

eneste gang i mitt liv jeg har følt den Underkastelse for Makt, på hvilken, som jeg til min Sorg fikk lære senere, all Regjeringsmakt er grunnlagt. Aldri mer. Ikke lenger en Jomfru hva det angår, og gudskjelov for det.» «Hvordan da? Han og hans Styrker kom og dro på den helt motsatte siden av England, - på Irskesiden, med den beste Forbindelsen til Frankrike.» «Og allikevel, kunne våre ønsker ha bragt ham ...» «Javel. Våre Ønsker. Hvor lite jeg enn har å forvente av mine egne, er jeg ennu ikke blitt helt så melankolsk at jeg på noen måte vil tvile på andres.» «Omtenksomt av deg, Mason ...?» «Det var alltid Soloppgang på den tiden, Dixon - jeg husker mindre godt Nettene - hver morgen bragte oss ferske nyheter folk hadde sett ham overalt. Vi valgte å holde oss ved Hus med Furutrær i nærheten, en Kodet velkomsthilsen til Jakobitter på Flukt, et signal om mat og Husly innenfor.» «I Durham kunne vi, når vinden var gunstig, av og til høre Sekkepipene på langt hold ... vi hadde aldri hørt slik Musikk før ... noen Gutter, ja, Jenter med, kunne reise mange Mil for å høre den ... Jeg hadde med sorg å melde ikke særlig sans for den, syntes den var altfor rovgrisk, mindre ansvarlig for hvordan den lød, - mindre menneskelig, med den evig inflaterte Sekken som tillot Spilleren å skille Sang fra Pust. Den stoppet aldri for å trekke været. Kan De forestille Dem hvor urovekkende det må ha vært? Ikke som et Villdyr i natten, for alle Beist må, når de brøler, allikevel trekke Pusten, mens denne bare fortsetter, svulmende, usynlig, uimotståelig. Noe som ikke har behov for å Puste.» «Jeg kan huske, - det var slik Wolfes menn kom til Stroud. Uten Sekkepipe-Blåsere i fortroppen spillende den Musikk det var forbudt for andre Skotter å spille siden 1745 og derved dob­ belt fordømt - jammersanger og klagesanger over alle deres tap, feilslag og hat, må jeg si, til England, skremmende landsby efter Landsby til Underkastelse - ville Britene aldri ha seiret i India. Gjennom sin Utplyndring av Skottland hadde de lært Makten å kjenne i det Skrik som aldri trekker Pusten, den direkte Appell til Animalsk Terror, og konvertert den til sitt Bruk, mens de efterlot seg besudlede Lendekleder over hele den Tropiske Verden. Og her kom de, som dem de marsjerte mot, for å gjøre det samme i Dalen for min Fødsel og min Ætt.

299

Klesfabrikantene hadde gjort barn på min Alder til Indianere som spionerte på dem fra Skogene de trodde var sine. Vi kalte dem ’de Hvite’ og Huset de bodde i for ’det Store Hus’. Herlige guttedager, kunne De si, men De ville ta feil - det jeg hadde fore­ stilt meg som et Paradis, viste seg i stedet kun å være den klart opplyste forsiden av Gobelenget, bak hvilket alle slags dårer lå blødende, mens virkelige rotter svermet, svinsende med halene og ventet på sitt øyeblikk. Jeg oppdaget Herskerne som ikke bor i Slott men i mindre påfallende boliger, ofte ute av stand til å holde seg utenfor Hørevidde av Maskinene de eier og får sin Makt fra. Tenk Dem at De er ute en sen Vårkveld, rider sammen med Deres Kjæreste, en aften som dirrer av Løfter, hele kvelden et Eden -» «Bør vi diskutere dette?» «Ja, - for plutselig har man som en sau snublet over nok en fordømt Mølle, - en elv forvandlet til en stri Strøm, hele Anlegget opplyst i mørket som et stort herberge fullt av ampre Alver. Enhver mulighet til et par romantiske timer knepet av, som alltid i Glo’shire, så snart de måtte oppstå. De, en enkel Geordie, er fra en del av England hvor gamle skapninger ennu kan røre seg i Tusmørke og dyrene fly og de døde stikke innom av og til for en kopp kaffe og en prat. På mine hjemtrakter er Jordsmonnet til å dyrke slike Undere blitt grusomt forgiftet, i og med innføringen av hydrauliske Vevstoler og oppkomsten av nye typer velstående individer, de nyss ankomne herskerne jeg som en yngre person i det stille, med tilbakeholdt raseri, spio­ nerte på. Jeg ble utvist fra Paradiset av Wolfe og hans Regi­ ment. En Voldtekt som aldri kan sones. Jeg har ikke lenger noe Hjem.» Merker Dixon en ufullstendig undertrykt Tone av Uoppriktighet? Noe uuttalt? «Du lever i Eksil, da ...?» «Med London bare som første Stopp. Så kom Kappstaden. Derefter St. Helena. Nu - disse Provinser. De var der og er her. De må ha sett det - hver gang, et nytt skritt videre ...» «Bort ... Bort fra ...?» «Kånskje ikke bort, Dixon. Nei. Kanskje mot. Hm. Det har jeg sannelig ikke tenkt på før. Optimisme? Anvende Deres dustete Kasuistikk på det, hvorfor ikke? Mot hva?» «En Dust ...? Jeg ...? Når i virkeligheten -» men hvor meget lenger ut kan han drive det, før han kjenner et Streif fra

300

en av Rebekahs mektige Vinger? «Mot hva ...?» men sagt som av en Laps til et Dårekistelem, med det fordekte krav: «Mor meg.»

32 «Og de fortsatte med å utveksle Slag,» ropte Pitt. «Hurra!» tilføyer Plinius, «de rullet rundt og rundt, knuste Stoler og Bord, og Mason fikk seg en Blåveis -» «- og Dixon en blodig nese!» «Og de andre kom løpende, Småpengene deres skranglet, en Bookmaker noterte i full fart veddemålene på små papir­ lapper -» «Lomax -,» formaner Euphie. «Gutter!» roper Foreldrene. «Sengetid.» «Vi. Legge oss?» spør Pitt. «Hvem skulle høre en Fortelling om Dobbelt-stjerner,» for­ klarer Plinius, «om ikke Tvillinger?» «Deres Landmålere var Tvillinger,» - «var de ikke, Onkel?» «Til en viss grad, mine bjeffende Ild-Hunder,» svarer Pastoren efter å ha tenkt over det, «kunne det virke som om Mason og Dixon nesten hadde konvergert til Likhet - helt til noe ... noe skjedde med dem, i syvogseksti eller åtteogseksti, som uigjenkallelig skilte deres Skjebner ...» «Skilte dem?» roper Tvillingene. «Kanskje dette kan være et passende tidspunkt for oss til å gå ut av Fortellingen,» sier Pitt. «Like bra å huske dem akkurat slik,» samtykker Plinius, «før en tomme av den Linjen i det hele tatt ble trukket.» «Sengetid for Barri,» forkynner deres Søster. Ekspress-Pakettbåten Gåsedun fløyter alle ikke-Barn i land, tilbake til deres uværsherjede Kai, tilbake til deres triste, grå Havne-By. For der å bie Natten lang, forviste fra det landet deres Barn så uanstrengt reiser til, og igjennom. «Hva med Indianere?» spør Pitt, idet han klamrer seg til DørKarmen. «Du sa Indianere,» mumler Plinius over sin Brors Skulder. «Kommer Landmålerne i kamp med noen, da?»

301

«Blir noen drept?» «Et Fregatt-Slag er visst ikke nok for dere Salong-Aper?» Pastoren slår seg selv på Kinnene av bestyrtelse. «Pontiacs Sammensvergelse?» fritter Pitt håpefullt. «Brutt, dessverre, mens Landmålerne var i Delaware og trakk opp den beryktede Tangent-Linjen, med sitt Følge av korrigerende Segmenter.» « Paxton-Guttene ?» «Ikke mer sannsynlig. Mens de skrålende og skytende red mot Philadelphia, var Landmålerne ute i Forks of Brandywine, et godt stykke syd for Invasjons-Ruten, med et nytt observato­ rium oppstilt, og Stjernene sprang smidig over Linjene for dem, idet de stirret fra et sted her på Jordens Overflate, likevel i deres Tanker hvor umulig kartleggingen ...» «Kan vi få høre om Indianerne i morgen, Onkel?» «Selvfølgelig, Pitt.» «Plinius, Sir. «Den yngre.» Ut går de. Tenebræ, som nu er den yngste i selskapet, bærer inn nye vokslys og fyller Tekjelen og setter den over Ildstedet. DePugh og ’Thelmer betrakter henne i smug der hun beveger seg tilsyne­ latende uoppmerksom på hvordan hennes bøyde Nakke, hennes blottede Øre hastig skjult med et kast av en Hårlokk, hennes Hender i Lysskjæret, virker på dem. Hvis Masons utbroderte Fortellinger for ham er en måte å være ærlig mot sorgene i sin egen historie på (fortsetter Pastor Cherrycoke efter en stund), en måte å bevare dem og aldri forråde dem på, spesielt de som angår Rebekah - da synes Dixons Fortellin­ ger, hans Emersoniana, spøkelsene i Raby, å oppstå fra enkelt, praktisk kameratskap. Om noen til enhver tid trenger oppmunt­ ring, så er det Mason. En munter Gjeng-leder betyr en munter Gjeng. «Like før Pakettbåten seilte fra Falmouth,» begynner han en natt mens de venter på en stjerne, «fikk jeg av William Emerson en liten mystisk Pakke ...» «Det kommer ikke til å bli noen lett reise,» spådde han, «det vil bli dager da Kompassene løper løpsk i alle retninger, slår seg selv og dere med Forvirring. Eller kanskje er Stjernene fravæ­ rende uker i trekk, mens deres egen Puls, som alltid, er en suite i

302

vekslende Tempi. Da vil et pålitelig Ur komme godt med. Dette er, som dere ser, for medtatt og skadet til at noen Britisk eller Fransk tyv ville finne det bryet verdt å stjele, men eftersom Ameri­ kanerne er mindre sofistikerte, nødes jeg til å innskjerpe Dem, Jeremiah: - Vær årvåken like til Dårskap, hvis Dårskap må til, i Deres omsorg for denne Klokken, for inni den finnes en hemmelig mekanisme som vil revolusjonere Horologiens verden.» «Ej! Beregner den når den går for fort, og med hvor mye, og slike ting?» «Det den virkelig gjør, Plutonianer,» forklarte Emerson tål­ modig, «er at den aldri stopper.» «Så? Og ved hver hele time synger den ’Yankee Doodle’ ...?» «De vil få se. Det hele ligger i konstruksjonen av Remontoaren.» «Det første en Emerson-elev lærer, er at det ikke finnes noe Perpetuum Mobile,» sa Dixon, «noe jeg faktisk i alle disse årene efter fremdeles er opprørt over, Sir - og kanskje på et merkelig vis holder deg ansvarlig for.» «Hva kan vi gjøre med det ...? Det er en Universets Lov: - Prandtum gratis non est. Ikke desto mindre, hvis vi aksepterer Teoremet ’Hånd og Nøkkel er for Hovedfjæren, hva Tannhjulkjeden er for Remontoaren,’ da avhenger Løsningen alltid av å fjerne urgangen fra spørsmålet om lagring av Kraft. Med den rik­ tige utnytting av Fjærens Konstans og Magnetisk Impulsstyring, kan Kraften lånes, efter behov, til tilbakebetalingsfrister som kan utsettes i det uendelige.» «Sir - hvorfor vil du betro meg noe så verdifullt, i et så ustyrlig Land? Hvis den havnet i feil Lomme -» «Hvis noen prøver å demontere den for å se hvordan den virker, vil hele Innretningen ved løsningen av en viss uunngåelig Skrue falle fra hverandre i en million deler, og Hemmeligheten er bevart.» «Men Klokken -» «Å, det er lett å lage en ny - Knepet er uvanlig enkelt, når man først har innsett hva det består i.» «Hvorfor finnes da ikke disse overalt? Hvis det er så at New­ ton ikke lenger gjelder ...? Perpetuum Mobile i hverdagen ...? Hvorfor er det fremdeles en Hemmelighet?» «Renter,» klukket Emerson kryptisk. «For ikke å si Renters Renter! He, he, he!» 303

Det som nu forekommer Dixon besynderlig, er at Emerson for ti år siden, i Mechanics, or, The Doctrine of Motion, uttrykte seg klart og pessimistisk mot ethvert Håp om å lage en Klokke som alltid kunne vise tiden til Sjøs, der «ti tusen uregelmessige bevegelser» ville motvirke regelmessigheten i ethvert Kronome­ ter, hva enten det var Fjær- eller Pendeldrevet. Hvorfor da dette tvilsomme lån av et kronometer som var enda mindre håpefullt? Deres historie sammen i Durham har vært ett av mange slike Bud­ skap, ikke nødvendigvis tydelige eller endog verbale, som Dixon fortsatt ikke er i stand til å forstå. Han vet på en Prikk hvor usannsynlig Emerson er som opphavsmann til Klokken. Hvilket betyr at han er en mellommann. For hvem? Hvem i hele Verden er i besittelse av den avanserte Kunst, og samtidig i stand til å nyte godt av den liberale Finansiering, som kreves for å konstruere et slikt Instrument? Hm - ja, sannelig, hvem? På overfarten med Falmouth-Paketten, endelig alene med Gåten, undersøker han den utførlig, men er ikke i stand til å finne noen innretning til å trekke den opp - allikevel må det være en, skjult et eller annet sted ... «Pokker,» mumler han i Vinden ned fra Black Head, «det er Papistiske Komplott igjen, tykke som Soppvekster rundt Forlystelsens Grav.» Her er de på ferde, disse Jessuittene som blir fordrevet fra det ene Kongerike efter det andet, - hvorfra stammer den ledige Tid til å sysle med kostbart Leketøy som dette? Han er Newtonianer. Han ønsker alle Lån av Energi tilbakebetalt, og alle Ligninger i Balanse. Perpetuum Mobile er en direkte Fornærmelse. Hvis denne Klokken skal være et budskap, så virker det sannelig ikke som et vennlig et. Tilslutt gir han, rødøyd og nu like engstelig for å finne som for ikke å finne noe bevis, Klokken til Kaptein Falconer til forvaring i Skipets pengeskap til slutten på Reisen - da han ved ankomsten til Philadelphia finner Kronometeret tikkende i vei like energisk som noen gang - og at kontrarytmen i Remontoaren faller like presis som Trinnene til en Spansk danser. Han håper den kan­ skje vil betro ham at dens Inntrykk av fullkommen Troskap, som hos en dreven Kvinne, er en omhyggelig utarbeidet og beregnet Illusjon og ingenting annet - til å bli trodd på egen Risiko. «Lyst til å høre?» spør Dixon en dag han og Mason er ute på Tangentlinjen. «Det er i orden, jeg tror Dem.» Masons Øyenbryn spretter høflig opp og ned.

304

«Mason, det er sant! Jeg behøver aldri trekke den opp! Har du noensinde sett meg trekke den opp?» Mason trekker på skuldrene. «De kunne ha trukket den opp mens jeg sov, eller når vi var skjult for hverandre, som vi så ofte er, bak noen Trær. - De kunne ha engasjert en av disse Bondetam­ pene til, godt utenfor mitt synshold, å trekke den opp regelmessig. - Behøver jeg si noe mer?» «Venn. Ville jeg spøke med deg om noe så alvorlig? Alle våre antagelser angående Konservering av Energi, Principia, hæ ...? vår sanne Tro som moderne Mennesker, plutselig betvilt på den måten ...?» «Hadde jeg fått to pennies for hver gang Bradley ble utesket om Muligheten for Perpetuum Mobile, ville jeg vært et annet sted enn her, - på en sandstrand på Vennskaps-Øyene, forestil­ ler jeg meg, klimprende på min Ukulele og oppvartet av lokale Jomfruer, som av og til kanskje endog ville få lov til å klimpre på den for meg.» «Ej, det var da svært til mistenksomhet ... Hør på den, i det minste ...?» Med Klokken til øret, og mens pannerynkene blir avløst av smilerynker, begynner Mason efter en stund å synge: «Aj, Senorit-ta, vi tar Lykken på Krita, hva skal-vi, gjøre?

Hva med en Fies-ta, ikke særlig Sies-ta, tror du ikke, også, det? Se, Månen sti-iger, Du skjønner ikke hva jeg siger på ing-glés, det er like bra, -

Deg har jeg funnet, meg har du trollbundet. Aj, SenJo-rii-tah!

Ja, en fornøyelig liten rytmegreie - ikke lydsterk nok til konsertbruk, naturligvis -»

305

«Tilgi meg, Venn. Igjen har jeg antatt at våre Tanker blåser med den samme Vind. Min Feil, helt og holdent.» Som svar gir Mason seg til å vagge på Hodét, som overfor en uheldig begivenhet på Gaten, mens Dixon blir ytterligere irritert. «Innbiller du deg at jeg har hatt det lett med den der? Med bevi­ set foran meg, har jeg holdt regning med hver dag jeg ikke har trukket det fordømte Uret, - selv da kan jeg ikke tro det...? Jeg kjenner den gamle mannens begrep om Morskap! Jeg er kastet ut i en Malstrøm av Tvil.» Klokken tikker komplekst videre - for Dixon, som har avlagt ed på at han ikke skal slippe den av syne, en Byrde hvis vekt øker for hver dag klokken ikke behøver å trekkes. Til slutt, ved en Post beliggende ankeldypt i en klassisk vemmelig Lavlandsmyr, er han i stand til å se i øynene at han muligens er blitt offer for en forbannelse, - Emerson, lenge en innvidd i forbannelser, hadde oppdaget, betrodde han Dixon en gang, at han efter hvert som han ble eldre kunne utnytte denne evnen ikke så meget til avstumpet og hissig hevn, som til nøye planlagt og munter Spøk rettet mot noen han innbilte seg hadde krenket ham. Er Dixon omsider havnet på denne Listen? Hadde han en dag overtrådt en eller anden Strek, kanskje i løpet av en samtale han har glemt, men som Emerson siden har ruget over, kanskje i detalj? Oh! alles mareritt i disse tider, en forglemt Neglisjering, hevnet uten varsel. «Hva har jeg gjort?» spør han til slutt sin lærer i en Drøm, «for å fortjene en slik streng gjengjeldelse? Hadde jeg handlet så skammelig overfor deg, ville jeg sikkert ha husket ...?» «Du brøt Kontrakten.» Emerson tar frem en bunke juridiske Dokumenter, der hver side er stemplet med et innviklet Segl som, hvis de ikke leses nøye, vil føre til konsekvenser Dixon ikke fin­ ner ord for, men hvis Redsler han kjenner ... «Hvor foretrekker du å begynne, Plutonianer?» Det er nu Dixon husker det råd Mason fikk av Negrito Toko i Kappstaden - alltid hissig efter å bekjempe en Fiende som viser seg i en drøm. Han vet at å bli trukket inn i Emersons foreslåtte Øvelse vil være å kjempe med skjebnesvangert handikap på Fien­ dens egen mark. Hans eneste utvei er å tilintetgjøre Dokumentet øyeblikkelig - helst ved Bål og Brann - men nærmeste Ildsted er i værelset ved siden av, altfor langt borte til å gripe papirene og løpe av sted med dem ... Emerson leser hans Tanker: «Se, et Ildtegn som ikke kan lage Ild.» Forakten er overveldende. Dixon føler

306

seg omgitt av Nederlag på alle kanter. Det virker som Klokken ønsker å snakke, men den bare kjemper med den urolige Drømmers paralyserte stemme. Ikke desto mindre beror Dixons Frelse på å forstå Budskapet. Hvorpå han våkner i dårlig humør. Til tross for at han har sverget på å garantere Klokkens sik­ kerhet, oppdager han snart at hans eneste Tanker handler om måter å kvitte seg med den på. I dens dagklare Tikking har Stem­ men som var så hemmet og kryptisk i Drømmen, begynt å bli tydeligere. Drikk forjager den ikke. «Når De godtar meg i Deres liv,» hvisker den, idet den gradvis antar en Form som udiskuta­ belt ligner en Grønnsak - ja, en skummelt utseende Grønnsak som, der den mattlysende ligger i sitt åpnede reiseetui av imi­ tert Sjagreng, hverken han, kanskje ei heller den store Linné kan navngi - dens Overflate gjennomgår samtidig en rekke behagelige farveskiftninger, idet dens implisitte Befaling blir avlevert støtvis, skjebnesvanger: «vil De godta meg ... i Deres Mave.» Skjelvende, og med et Fjes langt fra rødmusset, dukker han opp i Teltet til leirens naturforsker, Prof. Voam, som kan meddele at «eftersom det er Grønnsakers Skjebne å bli spist - eftersom suk­ sess og Reputasjon i Grønnsakenes rike måles efter hvor mange som blir spist - påhviler det enhver Grønnsak å se så appetittlig ut som mulig, ikke sant, eller risikere å dø der den gror, for ikke å nevne å måtte ligge der og høre på bebreidelsene og klagene fra sine naboer. Men, du store min - når det gjelder Kunstige gjenstander, Klokker og slike ting ...» «Si meg, i all Oppriktighet, Sir, med hensyn til denne Klokken - søker den ikke bare å projisere et appetittvekkende Utseende, men også - ej! æ kan’ke si det...» «Grønsaker tikker ikke,» påminner Professoren Dixon venn­ lig«Jo, javisst, de som bare er Grønnsaker gjør ikke det. Vi snakker nu om en høyere form for liv, en Grønnsak med Puls­ slag!» «Det går over min forstand. Spør R.C., han liker slike proble­ mer. » Det går også over R.C.s forstand, - en stedlig landmåler enga­ sjert til å løse Tangentlinjens Gåte - men han har ikke tenkt å si det til noen. Fra det Øyeblikk han ser Klokken er Mens Rea over ham. Han begjærer den. Han drømmer om den - han kaller den aldri «Klokken», men «Kronometeret», i hans sinn sammen-

307

smeltet med Mr. Harrisons vidunderlige Tidsmåler, så ubesværet har Historien om Rivaliseringen mellom Harrison-familien og Maskelyne om nøyaktig beregning av Lengdegraden nådd Amerika - samt om prispengene utlovet av Lengdegrad-Nevnden. «Hvis en mann hadde et slikt Kronometer,» spør R.C. Dixon, «ville ikke det være ganske mye verdt for de Herrer?» «En Gjeng med pengene i fast grep, skal vi tro Mason - et Jerngrep du bare kan åpne med et Spett ...?» «Så er det vel derfor de kaller det ’Pris’ penger,» sier R.C. «Skal vedde på at De føler Dem fristet, eller hva?» «Jeg er ikke sikker på hvem som eier det,» svarer Dixon forsiktig. «Jeg oppbevarer det for noen.» «Deponert helt Gratis - å, ja.» R.C. gjør sitt beste for ikke å se grådig ut. Som en Transitt-Person drar Dixon bare så altfor godt kjensel på R.C.s Lidelse - de mange årene tilbrakt blant uopphørlig stridende, på sin Ære ute av stand til å velge side uansett hvor meget Følelsene kunne ta overhånd, før eller siden angrepet av alle Parter, for til slutt å havne i en moralsk Sløvhetstilstand med hensyn til Lovens krav - faktisk selv farlig nær til å bli forvekslet med en Sakfører, et nydelig endelikt. «Mmm-mm! Så dere den, gutter? Like til å spise.» Øksemenns Vidd på Klokkens bekostning får R.C. til å skule stygt og nærme seg, ofte til bare brøkdelen av en tommes avstand. «Hva er De oppe i Ansiktet mitt for nu, R.C.?» «De ønsker vel ikke å krenke feil Mennesker,» råder R.C. Ingen vet hva dette betyr, men sitt poeng - at han er for gal til at det er godt for noen - har han fått frem. En midnatt blir det et lurveleven. Hunder bjeffer. Øksemenn forlanger Stillhet. Landmålerne er ute av Teltene sine, oppe på Stien et sted i ferd med å ta Zenit-observasjoner. Det har dannet seg en klynge foran Dixons Telt. R.C. blir innfanget i skjæret fra Nathe Mc Cleans Talglys akkurat idet den siste bit av Gullkjeden blir borte, suget inn mellom hans Leber som en Kinesisk Nudel. «R.C., er du kanskje blitt for grådig til å tenke klart lenger?» «Jeg syntes jeg hørte noen komme.» «Det var oss. Burde du ikke ha lagt den fra deg, i stedet for å svelge den?» «Det var ikke Tid.» «Nu har du mer av den enn du vet hva du skal med den,»

308

lyder det sarkastisk fra Moses Barnes, til Morskap for hans Ledsagere. «Vet De ikke hva det er De slukte, R.C. ?» Arch McClean dreier langsomt på Hodet i undring. «Det ligger seksti Lengdegrad-År der nede, alt det Arbeidet som til og fra er blitt nedlagt på dette ene Problemet siden Sir Cloudsley Shovell mistet sin Flåte og sitt Liv på de fæle Rocks of Scilly.» «Hadde jeg noe Valg?» sier R.C. nesten åndeløst. Tingen var enten forhekset av Landsens Kvinner ved midnatt - Bål, månedlig Blod, Navngitte Makter - eller fullkommengjort, som alle Klok­ ker over tid kunne bli, bit for bit, til sin nuværende mekaniske Tilstand, av Menn i Verksteder og Dagslys. Det var det seksuelle Valget Øyeblikket stilte en overfor - mellom disse to formene for Magi. «Jeg hadde mindre enn ett av Tingens Tikk til å bestemme meg på. Så jeg grep den og gulpet den rett ned.» Hans lyserøde never veiver aggressivt, samtidig som han gir seg til å anlegge trutmunn. «Noen her som har Problem med dette?» «Som Håndhever av Disiplinen her, har jeg sannelig det,» erklærer Mr. Barnes, Øksemennenes Oppsynsmann, «for på en ekspedisjon inne i Landet, liksom på et skip til sjøs, er ingenting så ødeleggende for moralen som Tyveri. Hvilket, juridisk sett, er hva dette er.» «Men hvem som helst kan jo legge øret til hans Mave. Klokken lar seg høre der, hvilket han heller ikke gjør noen hemmelighet av ... Vi kunne mer presist snakke om et Tilfelle av Adskillelse, der eiermannen er blitt forhindret fra bruken av -» «Ja, og fravær av en Konvertering til personlig Bruk -» «Å, Philadelphia!» tordner Mr. Barnes, «har dine Advokater forgiftet Tenkeevnen like til de rå Eksistenser som bebor denne Ødemark? Hva kan vi i det hele tatt gjøre med det?» Eftersom Ytringen er Mr. Barnes’ kryptiske måte å be om ordet på, senker dødsens Stillhet seg over Selskapet. «Har dere tenkt over hvor vi er?» Alle vet at han mener: «like ved Tangent-Punktet, der det ved Natt viser seg merkelige lys som ikke helt menneskelige skikkel­ ser dukker opp av og forsvinner inn i, og der på Dagtid Gårdsdyr som streifer for nær, forsvinner og blir borte for bestandig - og hvorfor skulle da noen finne det merkelig at en Mann har slukt anden manns Klokke?» Noen kaller dette stedet «Delaware Triangelet», men Landmålere kjenner det som «Kilen.» Å være født og oppvokst i Kilen er å befinne seg på et sært

309

sted i en frembrytende moralsk Geometri. Det tilfeldige ved all Demarkasjon her, de innriss som er gjort på Jordens kropp, pri­ mitive som en Irokesers Tegninger prikket inn med en Torn og tilsetning av Sot på sin egen Kropp - dertil fakta, støttet av de mest avanserte vitenskapelige instrumenter for sin Tid - forsy­ ner Juristene med grunnlag nok for Eiendomstvister i Kilen til å ri paragrafer for en hel liten Gjeng av dem, fra generasjon til generasjon, ja like til år 1900 og lenger. I sin Ungdom var R.C. allerede blitt noe av den smålige, umed­ gjørlige fyren som hans naboer mente kom av alderens Modning. «Her kommer gamle R.C., og ser han ikke sur ut i dag.» Det var hans Profesjon som hadde gjort ham slik. Efter den ubehagelige sjokkopplevelsen han som ung Landmåler hadde hatt da han del­ tok i sin første grensedisputt, skjønte han at han kom til å måtte utøve sin Kunst blant de mest kranglevorne mennesker på Jorden - Pennsylvaniere av alle trosretninger, men hissigst blant dem Presbyterianerne, som stevnet hverandre for Fredsdommere, Sheriffer, Kirkedomstoler, Landsbyens Nyhetskremmere, kort sagt alle som gadd å høre på, eller endog bare lot som, for i en utrolig størrelsesorden å søke om erstatning for dårlig behandling i stort som i smått. Hvis han ønsket å fortsette i denne yrkesmessige Retning, måtte han anerkjenne den landsomfattende knuffingen om Polygoner som en form for galskap, ved hvilken han, så lenge han holdt seg som Betrodd Utøver av Korrekt Prosedyre, kanskje kunne profittere, og allikevel beholde Forstanden. Han fikk de mer pedantiske landmålerne til å geråde i raseri med sin Fremgangsmåte, som innbefattet å unngå Papirarbeid, gå om­ kring i Terrenget og foreta ikke-instrumentale gjetninger. «Ser ut som åtti-åtti-tredve for meg. Her: -» Øyne lukket, Armer rett ut til sidene, derefter feid sammen til fingerspissene møttes, Øyne åpne: - «Det stemmer.» «Hvordan da?» «Med Øyet,» blunket han surt. «Det meste av dette kan du gjøre med Øyet her omkring.» På den tiden da han la sin hånd på Tangentlinje-Problemet, virket det bare som en tilvant Galskap, men i en anden form - nu som Kongers, og blivende Kongers, geometriske Lunefullhet. I månedene og derefter årene efter at han svelger Klokken, lærer R.C., som dagene med ustoppelig pulsering kommer og går, at et lite volum inne i ham er, og vil forbli, udødelig. Hans Kone

310

flytter over til en anden Seng, og snart over til et annet værelse, efter først å ha overtalt ham til å bygge det på Huset. «Snorking er én ting, R.C., det kan jeg alltid gjøre noe med,» markerer med Albuen, «men den Tikkingen ...» «I førstningen holdt den også meg våken, Phøbe, men nu vugger den meg i søvn.» «Lykke til, R.C.» «Åh, gjør som det passer deg.» R.C. kan oppføre seg like sentimentalt som en hvilken som helst ung Ektemann, men hans offentlige Roles krever at han skal være fjern og ubehagelig. Siden han svelget Klokken er hun forresten blitt merkbart mindre lysten på ham, liksom preget av dens nærvær. «Tror du den bryr seg om hva vi gjør her ute, i verden utenfor? Kom nu, Phøb, vær nu Jenta mi og kom -» «Men R.C., kan hende den kunne -» «Hva?» stemmen hans begynner å innta et høyere toneleie. «Lytte?» «Notere seg altsammen, liksom.» «Ja, du er jenta som jeg giftet meg med, jammen er du det.» Han vet at hun aldri helt skjønner hva han mener med det, og eftersom han ikke er helt sikker selv, tilbyr han seg aldri å forklare det. «Dette er en nasjonal Skatt,«-erklærer Mr. Shippen, « - og den som først kan fjerne den fra dens nuværende oppholdssted, vil meget hurtig gjøre sin entre på Scenen for Verdens Forretnings­ drivende, for der, enten han vil eller ikke, å spille sin rolle. - Det hele, R.C., på bekostning av Deres liv, selvfølgelig, Kirurgiske Inngrep og alt det der, men - slik lever en Forretningsmann, som de sier i Philadelphia.» «Jeg kan jo kaste den opp, hvorfor gjør jeg ikke det?» sier han og stikker fingeren ned i Halsen. «Å, det vil vi se på, vi ser!» roper Barna. «Si aldri «Viser» til deres Far,» råder Mrs. R.C. «Ahhrrhh!» Fingeren kommer ut blødende. «Noe bet meg!» «Den prøver vel å forsvare sitt Territorium,» forklarer hans eldste Sønn. «Hvordan kan den bite meg? Den er i min mave. Den er en Klokke.» «Forandrer fasong, kanskje? Hvem vet hva som skjer med den der nede?» 311

«Der alt er sørpe, motbydelig og grøtete av tygget mat -» «Og syre og galle og en evig lukt av Spy -» «liiaaa!» «Bare mor dere, barn, om så på bekostning av deres stakkars lidende gamle Far hvis dere absolutt må ha noe å le av, ikke noe å bry seg om, kom igjen, gjør narr, altfor snart vil liknende Besvær ramme dere også, hver og en, slik er Livet.» «Vi kommer ikke til å svelge Klokker, ellers tikk-takk.» «Iallfall ikke hvis dere skulle ønske å snike dere inn på en Indianer en dag.» «Hadde ikke planer om det, Papa.» «Fabler om å håve inn på Lengdegraden, og så spiser han Kronometeret i stedet - litt av en Drømmer jeg giftet meg med.» Selvfølgelig må Dixon fortelle det til Emerson. I uker efter at Ekspressen har galoppert avsted går han sturende omkring, mer dyster enn noen har sett ham før. «Det var jo meningen at jeg skulle ta vare på den ... ?» «De ønsket å bli løst fra Deres Løfte,» påminner Mason ham. «Tenk på R.C. som Force Majeure.» Svarbrevet viser seg å være fra Mrs. Emerson: «Da han mot­ tok Deres Nyhet, ble Mr. Emerson aldeles forandret og hoj ende av stor munterhet, samtidig som han på sitt Arbeidsværelse for­ søkte å danse en slags Jigg, kom han ved et uhell til å tråkke på et Apparat med hjul som der sto, med det resultat at han måtte bæres til sin Seng, hvorfra han, bare tommer fra min Fjærpenn, ikke desto mindre ønsker at jeg skal skrive: 'Gratulerer, din Tosk, thi det haver virket til Fuldkommenhed.’ Jeg er viss på at min Mann i et senere Brev vil forklare hva han mener med det.» Der er et Post Scriptum fra Emersons egen hånd, som eksklamatorisk avsluttes med en lang Fjærpennknasende Schwung: «Tid er det Rom som ikke må bli sett.» (Til hvilket Pastoren ikke kan avholde seg fra å kommentere: «Han mener at vi av Nåde er blinde overfor Tid, - for vi kunne ikke utholde å grunne over det den rommer i sitt hjerte.») ■f • • o O Ot

312

33 «Håper å nyte godt av Deres Selskap på Broen ...,» skriver Benjamin Shew til Landmålerne. Han mener Mary Janvier’s, på Christiania Bridge, der Grenselinjekommisærene finner muntert Påskudd til å samles, sladre, utveksle ditt og datt, spille Whist, drikke Madeira, synge Kanons, sove lenge, eller holde seg oppe til nordgående Postvogn ruller inn klokken syv om morgenen og alle Passasjerene strømmer ut til Frokost på The Indian Queen. Aldri godt å vite hvem man kan støte på. En times pause på rei­ sen da de som står tidlig opp, hver dag kan pleie omgang med en ny gruppe Reisende. Flørting? Kortspill? Kaffe og Koseprat? i Håp om en utbytterik, om ikke underholdende Time. På dette behagelige Utfartssted ved sjøen sitter måker liksom permanent på Vakt, Ender nyter et pusterom fra Jegeres Opp­ merksomhet, den milde disen letner og tykner, Sandwicher og Ale blir servert på en avslappet og tilfeldig måte, offisielle forretninger gjøres raskt unna for å gi bedre tid til Drikk, Røk og Fest. Men mens Marylenderne er innstilt på å ta tingene som de kommer i ro og mak, må Herrene fra Philadelphia, hvis Klokker enten hvert Kvarter med uhyggelig Presisjon slår til nøyaktig samme tid, eller, når de tier, ustanselig blir tatt frem og stukket ned i lommen igjen, granske Produktiviteten av hvert våkent øyeblikk like grundig som enkelte gjør med sin Samvittighet, ute av stand til å legge bak seg den for Byen spesielle Holdning til Tid, best uttrykt ved de Dr. Franklinske Ordtak i Almanakken. Om sommeren, når dagen er på hell, kommer Tordenværet flengende ned fra Alleghenyfjellene, mens det underveis feier tett over trærne som på begge sider flammer opp i våte og lysende bølger for hvert Lynglimt over Juniata, derefter Susquehanna, hvorpå det banker på Vinduene til Harri’s Ferje, skrenser over Lancasters spontak og gjennomvæter Byen - derfra videre til Chesapeake med tusen Bielver, hver i sitt fuktige, plaskende Opp­ rør, og Vertshuset og Herrene innendørs i deres Lystige Lag, mens Ender av alle slag, som svømmer omkring i Været som om det var solskinn, flyr opp i Panikk for hvert Lynglimt og Tordenbrak, for så øyeblikkelig å glemme det hele og atter slå seg ned i sin pluviale Bekvemmelighet. Selv om alle er velkomne her, har Janvier’s, i likhet med visse motstykker i Philadelphia, alltid vært et møtested for utfoldelse

313

av Eiendomsbesitter-politikk for et pussig utvalg av By-Anglikanere og Presbyterianere, fra tid til anden med innslag av renegate Tyskere eller Kvekere. Særlig på kvelder før og efter Valg rommer Lokalene et sant Grådighetens håpefulle Karneval. Fremmede blir betraktet med mistenksomhet. Det blir utbragt mer enn én skål for Mr. Franklins forvirring. Rykter er i omløp om at De Eiendomsløse har en Jesuittisk Anordning hvormed de kan se og høre gjennom Vegger. Baren synes å forsvinne i det Fjerne. Hugget ut som den er av et kjempemessig Tropisk Tre med tett mørkebrun ved tvers igjennom, ytterligere utskåret og polert til en armvennlig Glatt­ het, komfortabel som en Seng, har ingen hittil telt opp hvor mange den kan ha plass til, skjønt enkelte har bannet på mer enn hundre. Omgitt av outrert farvede Tapeter i kolonistil, tropisk Blomsterflor med Sinoberrøde kronblader og lange vridde Støvbærere og Støweier i Indigo mot et Felt av Ande-Grønt, for ikke å nevne den pålitelige Magenta som alltid svarer til provinsens Puls, quid pro quo, en runde for en Runde, og alltid en ny sjanse til å vinne tilbake den bunken man har veddet bort. Og et eller annet sted, vær sikker, Stemmer som hever seg i politisk debatt. «Ser ikke lenger enn til Londons murer - ’En streng vinter en kald vår - en tørr sommer - og ingen Konge' Ikke Boston, Sir, men London. Deres dyrebare Teutoniske ordning - pokker! - betyr enda mindre på disse kyster, Sir! Jeg kunne si D—n ta den, var det ikke for det at han allerede har den.» «Forræderi, Sir!» Mr. Dixon, hjertelig: «Så, så Sir!» «Fred, Astrolog -» «Astronom, om det behager Dem,» korrigerer Mr. Mason, uten å tenke seg særlig om. «I det minste utfører jeg min virksomhet i dagsens ærlige Gud-gitte lys, men hva skal man si om menn som så regelmessig befinner seg ute ved midnatt?» Den fromme herren har hisset seg selv opp i en tilstand av hensynsløst raseri. Er det den uskyl­ dige ristede Kaffe-Bønne som har satt dem alle i et slikt elendig humør? Ingen andre i rommet vier dem særlig oppmerksomhet, alle er opptatt av sitt eget ikke mindre fengslende drama. Røk fra deres lyse bleke piper henger som innendørs tåke, gjennom hvilken det matt skinnende porselensservice og sølvtøy skramler og klirrer. Tjenestegutter i stadig bevegelse bærer kaffesekker på

314

sine skuldre opp fra kjelleren, eller dreier sveivene på kjempe­ store kaffekverner, eftersom Forsamlingen høylydt roper på kopp efter kopp av det oppkvikkende Fluidum. Ved slutten av dagen vil finmalt kaffestøv i kilovis ha funnet sin vei opp i neseborene og inn i hjernen til disse på det tidspunkt alerte ungdommene og forlene alt de sier og gjør med en febrilsk skarphet. Samtaler om politikk ville under en slik stimulus ha vist seg animerte nok, uten også å ta i betraktning virkningen av drikk, tobakk - hvis røk man her uvilkårlig inhalerer for hvert åndedrag - og sukker som finnes tilgjengelig for alle og enhver i gjennom­ siktige, brune kjegler, store og små, Sukkerglaserte Muffins på fulle fat, punsjer og eggelikører av alle slag, stedets paier, smult­ ringer, vannbakkels og vaniljepuddinger, - intet bord som, for dem det betyr noe for, ikke byr på et eller annet søtt memento om sukkerrørmarkene, lenkene, de grusomme Sukker-Øene. «En søthet av umoral og korrupsjon,» uttaler en Kveker-gentleman fra Philadelphia, «betalt som den er med Afrikanske slavers liv, sorte liv uten tall knust under Barbados’ grådige maskiner.» «Sir, vi ønsker ingen noe vondt - vi er jevne folk, vårt strev er like hardt som noen andres, og enkelte dager hjelper det å ha en slikk sirup å se frem til om kvelden.» «Når vi kan nekte å skrive på stemplet papir og i stedenfor teen fra East India Company finne et tålelig bra Succedaneum i rødrot fra New Jersey, kunne ikke Filosofien da like gjerne opp­ dage et Patriotisk alternativ til disse fæle krystaller som eter seg like nådeløst inn i våre sjeler som i våre tenner?» Hver dag, timer i trekk, bølger lokalet på randen av opprør. Kan ukontrollert forbruk av alle disse moderne substanser på en gang, en vane uten historisk presedens, skape en ny slags Euro­ peer på disse strender? mindre respektfull overfor de former som tidligere har holdt Samfunnet sammen, mer tilbøyelig til å si sin mening, hans eller hennes, om et hvilket som helst emne han måtte velge, og til å forsvare sin posisjon med den voldsomhet som til enhver tid måtte være nødvendig? To unge Spradebasser er da også sterkt engasjert på gulvplankene, der de ved å sparke og banke søker å inngi hverandre en smule Opplysning med hensyn til Spørsmålet om Reell Representasjon. En kostbart antrukket person, angivelig en gentleman, som stående på et bord åpent oppfordrer til sodomittiske krenkelser av Monarkens legeme, blir oppmuntret av en krets Håndverkere som ikke er tilbakeholdne

315

med egne forslag. Jenter kommer fra grovkjøkkenets dunkelhet for å sette seg ved de disputerendes bord og med irsk aksent tykk som havregrøt resitere sine egne lister over Britiske synder.

Forsøket på å unnsette Fort Pitt fortsetter, som også efterdønningene fra massakrene i Conestoga og Lancaster gjør. Alt i Vest er i omveltninger og i brann. Vogner fra den anden side av Susquehanna ankommer til alle Døgnets tider, Gryter og Kjeler, sekker med Mais, Spebarna og Grisen deler plass underveis. Det er noe av 1755 og den Panikkartede Epoken like efter Braddocks nederlag over det hele. Lukten av en brennende Tømmerkojer blir vanlig igjen, lukten av ting som ikke er beregnet på å bli brent. Kvinners eiendeler. Husgeråd. Hvis man tilfeldig­ vis nærmer seg mot vindretningen er det alltid det første man merker. Stjernekikker ne befinner seg i god avstand fra Begivenhetene. Den åttende Januar, 31 Engelske Miles mer eller mindre Vest for Philadelphias sydligste punkt, begynner de å sette opp sitt observatorium på John Harlands gård. «Dere vil vel ikke ødelegge Kjøkkenhaven min,» sier Mrs. Harland. «Det er oss forbudt, beste Frue, som en betingelse i vår Kon­ trakt og vårt Oppdrag, å skade Kjøkkenhaver og Frukthaver. Vi vil rigge oss til på et sikkert sted - betale Dem rimelig leie, naturligvis.» «Velkommen skal dere være,» roper Mr. Harland. ,« Vil dere ha Kjøkkenhaven, da skal dere jaggu få den også! Vi kan kjøpe våre Grønnsaker!» Spøkefullt truende Ektemannen med Spaden hun har i hen­ dene: «Hvorfor akkurat her, mine Herrer?» «Fordi deres gård ligger nøyaktig like langt syd for Polen som Philadelphias sydligste punkt,» kan Mason fortelle. «På samme Breddegrad, det er det De mener? Det gjelder også en Rekke gårder, i øst og i vest - hvorfor velge min? Hvorfor ikke min nabo Tumblings, som eier mer jord enn han kan rå med likevel?» «Nøyaktig femten engelske mil syd for oss nu,» sier Dixon vennlig, «har vi tenkt å sette opp en anden Post. Den vil markere Nullpunktet, eller Begynnelsen for den Vestgående Linjen. Punk­ tet her på Deres Eiendom vil opplyse både om hvilken Lengde­

316

grad det er, og om Breddegraden til Philadelphias sydlige Grense. Det binder disse to Fakta sammen, forstår De.» «Det var ikke det jeg spurte om.» «Mr. Tumbling skjøt på oss med Rifle,» sier Dixon. «Og hva får dere til å tro at ikke jeg vil gjøre det samme?» «Vi tok en sjanse,» formoder Mason og Dixon. «Jeg går hjem og henter Riflen,» foreslår Mrs. Harland. Harland rynker pannen. «Vent litt. Hvorfor målte ikke dere Karer sydover fra Philadelphia først, og derefter mot Vest?» «Hvis vi dro sydover først, hadde vi måttet krysse Delaware, inn i New-Jersey,» forklarer Mason, «og når tiden var inne til å vende mot Vest, lenger nede, ville den samme elven ha blitt så mye større, at å krysse tilbake over den, kunne ha vist seg å bli en for risikabel Affære for Instrumentene, om ikke for våre liv og lemmer - det hele unngått ved at vi har holdt oss på det tørre, først i Vest, og så i Syd.» «Og i enden av den siste Kjeden deres,» sier Mrs. Harland, «befinner altså vi oss.» Hun går sin vei, veivende med hendene i luften, og hennes ektemann vil snart få så Ørene flagrer. På John Harlands eiendom dukker det i løpet av natten opp en organisert Gruppe menn som utfører ukjente Ritualer med et Maskineri som like gjerne kunne ha vært bragt over fra en anden bebodd Verden. («Jovisst,» samtykker Dixon, «Planeten London. Og dens viktigste Måne,» nikker til Mason, «Green­ wich.») Bonden kan høre dem ved midnatt, når en hvisken bærer like langt som når skipskapteiner konverserer gjennom Roper­ ter på Dagtid. Tall. Ord som høres Engelske ut, men ikke er til å forstå. Naturligvis finner han seg da en grunn til å gå ut dit for å se efter. Han kommer over Astronomene som skrib­ ler i skinnet fra Bivoks-lys, foran et telt slått opp ved foten av en bølgelignende skråning, en fin akebakke, dels eng, dels skog, dette er en region av slike mariforme grader. De har bragt Instrumentet inn i Meridianen. «På grunn av Jordrotasjonen,» forklarer Mason, «beveger Stjernene seg i Buer over Himme­ len. Når hver av dem når sitt høyeste punkt i Buen, ser De, i det øyeblikk De observerer den, rett mot Nord langs Deres Meredian.» «Så Knepet er å vite når den når det høyeste Punktet.» «Og til det har vi vår Høydemålings-metode ... Vi venter akkurat nu på Capella. Vil De ta en titt?»

317

Harland krøker seg ned under Okularet. «Trodde meningen med dette var å bringe dem nærmere?» «Månen,» sier Dixon, «Planetene ... Ikke Stjernene.» «For en Stjerne,» tilføyer Mason, «ønsker vi bare å vite hvor den er og når den passerer en eller anden Referanse.» «Bare det?» «Jo, man må selvfølgelig manipulere de forskjellige Innstillingsskruene nøyaktig, avlese Nonius og hundre detaljer til som jeg ikke vil kjede Dem med -» «Virker ganske liketil. Denne beveger den opp og ned ...» «Bring Capella til den Horisontale Strengen,» foreslår Dixon. «Hei!» utbryter Mason i en tone som ikke er så irritert som den kunne være, «hvem er den sertifiserte Astronomen her?» «Barnelek,» mumler Mr. Harland som håndterer Korrigeringsskruer og Spaker med en Respekt både Mason og Dixon straks legger merke til. «Man noterer seg Tidspunktet for når den krysser Horisonten for oppadgående, og så Tidspunktet for når den krysser for nedad­ gående. Tidspunktet nøyaktig midt i mellom, er Tidspunktet for da den krysset Meridianen.» «Denne stiger ikke - den går faktisk under Strengen.» «Det kommer av Linsen. Alt i bildet vi ser er invertert.» «Himmelen snudd på hodet? Makeløst! Har dere tillatelse til å gjøre dette?» «Vi er betalt for å gjøre det,» erklærer Dixon. «Konger betaler oss for å gjøre dette,» tilføyer Mason. «Det blir som å utføre et arbeid stående på Hodet,» undrer John Harland. Han trer tilbake, stirrer oppover, sammenligner det Skapte sett med det blotte Øye med dets Teleskopiske Motstykke. «Jeg blir svimmel av dette.» «Når vi kjenner Kulminasjonstidspunktet, og ellers tar hensyn til hvor meget Klokken fortner eller saktner seg, kan vi beregne Tidspunktet for den neste Kulminasjonen, være der neste Natt og på Slaget vende Instrumentet ned mot Horisonten, dirigere en Assistent med en Lykt hit og dit til Flammen blir halvert av den Vertikale Strengen og be ham slippe ned en Loddsnor der og Markere Stedet. Det er da Nord.» «Var det det dere ropte og skrek om gjennom disse hornene, hele natten?» «Ja, hva ellers ...?»

318

«Kan dere se inn i Fremtiden?» «Er det det Deres Naboer tror?» «Det de håper, ja.» «Gid det var så vel.» Men det er fra nu av han begynner å bli forsiktig med å se direkte på dem - som om det skulle være forbundet med fare å risikere mer enn noen Skråblikk fra siden.

I løpet av Februar har de lært sin Breddegrad godt nok til å vite at Sektoren er satt opp 356,8 yards syd for Breddegraden som går gjennom Philadelphias sydligste punkt, hvilket plasserer dem omkring ti og et halvt Buesekunder feil. «Dere vil flytte Observatoriet da, skjønner jeg,» sier Mr. Har­ land. «Ingen grunn til det - vi må bare huske å ta Forskyvningen med i beregningen.» I N^ars rydder et kompani Øksemenn, idet de benytter Polaris for å holde Meridianen, en Visto fra John Harlands farm femten engelske Mil rett Syd til Alexander Bryants farm. Hvordan skal Harland kunne avholde seg fra å være med på det? Hustruen er mindre begeistret - «John, er du gal? All denne Månestrålingen i hytt og vær, og tiden for planting er over - borte hos Tumbling er de allerede ferdig med pløyingen.» «Du planter, Bets,» svarer Harland, «og så leier du ut det du ikke har bruk for. Dette her betyr fem shilling for hver dag jeg arbeider - sølv, Britisk, ekte som noen Spade. Gjør det. Du vet hvordan, du er god til det, det har jeg sett, bare ikke plant alt­ for mange av de fordømte blomstene, så blir det bra.» Når han kommer nordover igjen, vil han finne at hun har tatt en nett liten åkerlapp på fire mål og beplantet den med Solsikker som snart sprer seg skamløst ut over skråningen med en ekkel gulfarve synlig på mils avstand. I gjenskinnet fra den gule åkeren lyser i hjørnet av Jordet bakenfor en flate Rosa-Kvarts med merkelig glans. Til visse tider på dagen treffer solen den rosa farven helt perfekt og ah! man føler seg hensatt til under Havets overflate, under Nordpol-isen ... Her, blant Solsikkene, fylles Harland for første gang av Romantiske tanker. Bets legger merke til det. Han er forandret - han har vært ute og gått opp Grenser i det fjerne, da en gang Brandywine var langt nok - og nu vil han Vestover. Betydningen av Hjem har derfor også forandret seg for dem. Som 319

om deres egne Marker med umåtelig glatt likegyldighet hadde begynt å bevege seg i en svulmen av Muligheter. I April klarer Mason og Dixon, ved hjelp av Furustaver og Vaterpass å måle nøyaktig de femten engelske Milene Sydover, de ti og et halvt Sekunders avvik i den nordlige enden medregnet. I Mai finner de den nye Breddegraden på Mr. Alexander Bryants mark, hvorefter de måler Linjen nordover på ny: «Tenk på det,» foreslår Dixon, «som en Landmålervariant av å snu Sektoren.» I Juni har de endelig funnet Breddegraden til sin Øst-Vest Linje: - 39°43’17.4» - de får instruks om å fortsette til Midtpunktet av Halvøen mellom Chesapeake og Havet, og begynne arbeidet på Tangent^Linjen. Ved slutten av måneden har de lenket seg nordover fra Midtpunktet til Bredden av Nanticoke. En given grunn til at Mason og Dixon ble trukket inn i Grensedisputten var at ingen i Amerika lot til å ha noe heldig grep om dette djevelske Problemet med Tangentlinjen, hvilket hadde tappet de beste Geodetene i koloniene for krefter i flere År enn hva enkelte av dem hadde igjen å leve, deres liv et innkrevet Pant til den Store Cypress-sumpen. Feltgrupper hadde gått ut i ’50 og ’60 og ’61, og endt opp øst og vest for tidligere Tangentpunkter med så meget som fire tideler av en engelsk mil. Det var irrite­ rende. Det var som å ville kile en Flue under vingegropen med en lang og vinglende Gjenstand, som for eksempel en fiskestang. Tanken var å starte nøyaktig fra midten av Delaware-Halvøen - ganske tidlig i disputten definert som «Midtpunktet» og trekke en linje nordover til den såvidt berørte en sirkelbue, radius tolv engelske mil, med sentrum Tårnspiret på Tinghuset i New Castle, dreid fra kysten av Delaware motsols vestover, til den møtte sin Tangentlinje. Det forutsatte at det fantes en Tangentlinje der som kunne møte den, og til nu var det ikke tilfelle. Problemet syntes uhåndterlig. Fra Midtpunktet ønsket man på en eller anden måte å projisere en Linje sirka åtti engelske mil nord­ over, gjennom sumpmark og forbi sumpmarkinhabitanter, for i den ytterste enden bare å kysse tolvmils-Buen i et enkelt TangentPunkt - i nitti graders Vinkel med radiusen fra Tinghusspiret og ut til punktet. Noen må ha forestilt seg Tangenten som en slags perfekt nord-syd linje, et stykke Meridian som ville passere gjen­ nom Midtpunktet og være nøyaktig tolv engelske mil fra New Castle på en gang. Men den kunne ikke være det og samtidig løpe rett mot Nord, - det var mer Kongelig Geometri, alltid like

320

uvirkelig. Enhver Linje fra Midtpunktet man ønsket skulle ende opp som tangent til Tolv-Mile-Buen, måtte rettes omtrent tre og en halv grader vest for sant Nord. Ikke bare passerte denne Buen for langt mot Vest, men den mislyktes også i å nå langt nok Nord til å berøre 40° bredde - hvilket var den nordligste grensen for Baltimores tilståelse fra Charles II - slik at Lavlandene ble gjort til en eksklave av Pennsylvania, inne i Maryland. Men hvordan kunne noen Konge ha forutsett at den yngre William Penn en vakker dag kom til å ønske at Lavlandene skulle henge sammen med øvre Pennsylvania? Slik ble den trukket. Så ventet alle på at Astronomene fra London skulle komme og verifisere de primitive Kolonistenes arbeid. For hver landmåler som forlot sitt arnested i de Ukene med Kulde da avlingen var høstet inn, og løvet hadde falt og sikten ble bedre, for å dra ut i Sumpene og faktisk ut fra ren Speku­ lasjon rigge seg til der det kunne være noen få kvadrattommer med tørt land, og forsøke å vende vinklene og få med seg noen stjerneskudd, og i tillegg bli bitt av slanger, sitte fast i surklende Gjørme, gå seg vill i Tåke, være frosne til Margen, sjikanert av farmere og oppsøkt av Sheriffer - for hver slik Feltarbeider var det dusinvis av entusiastiske amatører, blant dem mange tilhør­ ende prestestanden, som fra sitt velvære ved Kaminilden sendte Kommissærene en ustoppelig høstvind med løsninger som kom på skrivepapir og Elefantpapir og privat vannmerket blokk, flag­ rende inn dørene, dalende ned i kroker - man skulle tro det gjaldt Fermats Siste Teorem og ikke en Landskapsgrense som så ut som en Krumelur på noe fra Mr. Chippendale. «Javisst, det er naturligvis et spørsmål om smak, men - se på den måten den bøyer seg, akkurat nok til å være påfallende ærlig talt, Cedric, den er så forutsigelig Kolonial, som noe i stil med, - ’Å de vet ikke en gang hvordan de skal finne Nord der borte, vi må sende våre Kongelige Astronomer for å rydde opp i tingene, ikke sant,’ - den slags, når det faktisk nok en gang skyl­ des Jacob den annens døde Hånd, som drev på med å overdra hele dette Geometrisk umulige territoriet - like uvirkelig, sett fra et Landmålerstandpunkt som noen av de andre Fiksjonene som styrte den ulykkelige Monarkens Liv.» Eller: «Det var en gang,» som Pastoren gjenforteller det for Brae, «et magisk land som het Pennsylvania. Som oppgjør for en 11. Mason & Dixon

321

Gjeld ble det overdratt til William Penn av Hertugen av York, som senere ble Jacob den anden. Og Jacob hadde fått landet av sin bror Charles, som på den tiden var Konge. En forståelse av deres Tankegang ville imidlertid kreve adgang til hva det nu er for et hjørne av det Vatikanske Bibliotek som rommer Avdelingen for Kjetterier og deri, omtalt hviskende, om i det hele tatt, begrepet Stupiditias Regia eller Kongers Stupiditet. Og Dronningers, naturligvis. Å, engstelige Tenebræ, for ikke å nevne Prinsessets - ja, Stupiditet hjemsøker også den slags, man skulle tro perfekte, Skapninger.» «Hvordan det?» Tenebræ fortsetter kjølig sine utbroderende Betraktninger. «Det har sikkert vært Prinsesser til som ikke var stupide, ganske mange også, Onkel. Men Konger og Prinser er så stupide at de forestiller seg kart som ikke kan la seg tegne og kaller dem Tennsylvania’.» Hun tar opp en Pekestokk og vender seg mot Kartet på Veggen, som i årenes løp har vært utveien til å avgjøre uvisst hvor mange slike Disputter: «Kong Charles star­ ter ved en Meridian et Sted ute i de ubetrådte Skoger - her, fem Lengdegrader Vest for Delaware-Bukten. Derefter finner denne ikke meget lærde Bror det sted hvor hans gudsforlatte Meridian krysser Førti Grader nordlig Bredde. Det er selvfølgelig en stor hvit Flekk på kartet. Her. På det sydvestlige og minst tilgjengelig hjørnet av Avståelsen - på dette fjerntliggende skjæringspunkt mellom Parallell og Meridian hvor hele Opplegget skal forankres. Løpende østover derfra venter de kongelige Brødre at Førtigraderslinjen på en eller anden måte skal møte Jacobs Tolv-MilesBue i nærheten av New Castle, -» «Å, tolv miles burde være nok. Vi ønsker ikke å si tretten, for det betyr ulykke.» «Fjorten vil innlemme Head of Eik for deg,» bemerker Char­ les, «men det vil skyve denne vertikale Linjen her for langt mot Vest -» «Tangentlinjen, Sir.» «Jeg visste det.» «Charles og Jacob,» sukker pastoren, «og deres floke av geo­ metriske håp - at Buen, Tangenten, Meridianen og Vestlinjen på en eller anden måte alle skulle møtes i det samme perfekte Punkt - hvor i virkeligheten alt er Feil. Buen lykkes ikke i å møte den Nordlige Førtiende Breddegrad. Vestlinjen lykkes ikke i å begynne fra Tangentpunktet, som ligger fem engelske mil nord for den.» 322

En ånd av forskrudde innfall gjennomsyrer i sannhet hele his­ torien om disse Delaware Grensene, liksom i spøkefull vegring mot på noen som helst måte å ta Amerika på alvor. Represen­ tanter for Calvert kommer opp med det ene krav mer fantasi­ fullt enn det andet, enten i forsøk på å forsinke eller i det lengste forhindre utplasseringen av Merkestavene, eller om ikke - fin­ ner noen å antyde - de er så svimle over det de forestiller seg som Flukt inn i en Geometri mer føyelig enn Evklids her i denne nye Verden. Under forhandlingene foreslår representantene fra Maryland å lokalisere det nøyaktige sentrum i New Castle ved å ta et ark papir som viser et kart over Byen, klippe rundt kantene til Byen står igjen og derefter flytte dette frem og tilbake på en Nålespiss til det balanserer for så å stikke den igjennom dette likevektspunktet som Byens sanne sentrum. Men hvis Tolv-Miles-Buen skal bli tatt for det geometriske uttrykk for Hertugen av Yorks ønske om å beskytte sitt Regjeringssete mot inngrep, da må det i bokstavelig forstand utgå et Sfærisk Felt av makt fra Spiret på toppen av Tinghuset, hvis skjæringslinje med Jorden er Buen, som uforanderlig Sirkulær ikke kan justeres så meget som et Kjedeledd for å stemme med noen Tangentlinje. Da de, av hensyn til møter med Kommissærene, må sove i New Castle en Natt eller to, finner Landmålerne ut av den anden Jacobs Vilje på nært hold. Mot Syd, skjønt ikke langt nok, ligger Bukten og det åpne Hav. Før de bevilger seg en knapp time dyp stillhet bare brutt av froskers Kvekking og bevegelsene i det salte morasset, består den tilstundende Natts altdominerende lyder av Sjøfolkenes Brøl innenfor Vertshusdørene og klingklang og Dur fra deres Musikk. Det hypnagoge Borgerskap ligger og grubler over om disse sjøfolkene, av hvis Skuter enkelte er bestykket med kanoner, ville forsvare Byen i tilfelle et Katolsk krigsskip eller flere skulle seile opp mot dem med fakler flammende sorte og fettede og Ejakulasjoner på uutgrunnelige Sprog ... «Spanske kaperskip, men også Franskmenn,» ynder deres Ver­ ter å fortelle dem, «pleide å komme opp Elven, freidige som Krå­ ker, for å angripe de små landsbyene og Plantasjene. Vi kunne aldri føle oss trygge om natten, slik som dere i Philadelphia. Ethvert angrep på den Byen fra sjøsiden måtte i første omgang bety Nedkjemping av New Castle, for den er Nøkkelen til Elven. Det er ikke lett å huske nu, men for femten år siden, på Don

323

Vincente Lopez’ tid, ble det i denne Byen så snart Solen gikk ned spent en streng av Angst som ikke slappedes før daggry. Mens vi om dagen var den travle Hovedstad i den de facto Province of Delaware, ble vi ved mørkets frembrudd, skjelvende inn i de nær­ meste Timene, en forskremt samling av lys fra lanterner, vokslys og ildsteder, hvert enkelt en lett blink på den fuktige Kyst. Mange av oss anla former for nattlig Adferd mer typisk for New York, idet vi holdt oss oppe hele Natten, skjønt mindre av Trang til å synde, enn av Frykt for å sove til andre tider enn i Dagslys.» Det store Septeret på toppen av Tinghuset fortsetter å utstråle sin mystiske kraft i mørket. Buskapen er gått til ro. Fisken og Vinen var utmerket. Værelser fylt av Tobakksrøk - søvnløshet og hodepine i overflod. Kortstokker kommer frem fra sine Gjem­ mer av Kirsebærtre. Beboerne i Husene langs Elven vrir seg på klumpene i sine Madrasser, rede til å våkne ved ethvert tilløp til Alarm. De drømmer om Spanske Besøkende som viser seg å være uventet glade, med høflige manerer, himlende øyne, liden­ skapelige gitarer, ikke en morderisk tanke i en eneste Båtladning av dem. Alle ender opp i en helaftens Ridotto, med mengder av mysteriøst velsmakende Middelhavsmat: «Sandwicher» lavet av hele Brød fylt med stekte Pølser og grønn Pepper, auberginer, tomater, smeltet ost overalt, ferske Meloner mysteriøst konser­ vert under Overfarten, viner hvis druer nedstammer fra dem som forsynte selveste Bacchus. New Castle drømmer, sikler og væter ut sine Puter, hjelpeløse overfor den glupske, feststemte flåte. Så raskt Papistene slår til igjen, På ny en Don Vicente, Havocs Venn, På ny en grum Senor med håret bryst, På ny et Raid mot vår fribårne Kyst. - Timothy Tox: Pennsylvaniaden

I løpet av Juli fortsetter de mot Nord, gjennom sumpland med slanger, umåtelig fuktighet, tordenvær om natten, trær så tykke at selv med hjelp av tredve øksemenn synes hver kjedelengde vunnet ikke å stå i forhold til Anstrengelsene - hvert grågrønt Daggry våkner de i svette og stillhet for å kjempe nok en Dag, uten tillit til at de efter å ha tilbakelagt den korrekte Distansen vil passere i noen nærhet av Tangeringspunktet, langt mindre berøre det eksakt.

324

På papiret minner Tangentlinjens inklinasjon Dixon om veien mellom Catterick og Binchester - i virkeligheten videre opp til Lanchester, skjønt man måtte lete efter den - del av Romernes Store Nord-Vei. For å more seg selv i ledige stunder, pleide han å dra ut til de gamle Romerske ruinene ovenfor Wear og skue syd­ over langs midten av veien, for den løp rett frem som et skudd. Men her i Delaware er ingenting så klart eller lett som den. Hele dagen går Dixon og mumler for seg selv: «Hvis vi tar utgangs­ punkt der borte, vil dette store fordømte Treet være i veien, men hvis vi vil gå mer enn en armlengdes avstand klar av Treet for å sikte, må vi stå i Gjørme av ubestemmelig Dybde - og dessuten se fra Lys og inn i Skygge ...» «Jeg setter pris på,» sier Mason, «at De deler Deres innerste tankeprosesser med meg på denne måten - nesten som om, merkelig nok, De skulle stole på meg.» «Efter disse Månedene? Hvem ville det?» I August passerer kjeden omsider enogåtti miles-merket, som de anslår plasserer dem litt forbi tangentpunktet, hvor det nu måtte ligge der bak dem. Det tar dem September, Oktober og November å finne det, så vakkert som det efter alle Kunstens Regler er mulig, idet de beregner og måler Avvik, justerer Tangentlinjen ved små Rykk og Napp til de endelig kan melde at den påkrevde nitti graders Vinkelen mellom Tangentlinjen og Radien fra Tinghuset til Tangentpunktet på tolv engelske Mil, er så per­ fekt som de kan få den - hvilket betyr, som det vil vise seg, et avvik på to fot og to tommer, pluss-minus. I Desember dimitterer de Hjelpemannskapet og tar opphold for Vinteren hos Harlands i Brandywine. «For et godt års arbeid,» Dixon hever et Tinnkrus med ny Cider, «og med forhåpninger for det neste.» «For Repetisjon og Rutine, herfra til Enden på det,» Mason svinger motvillig på sitt Rødvinsglass ... men tross alt mer feststemt enn han har vært på en stund. «Rutine! Ikke tale om! Ikke på Vestlinjen! Hvem vet hva som venter der ute? Hver dag umulig å forutsi, - Ej! Rene Eventyret ...» «Takker, Dixon, alltid parat med en Trøst, ja, den totale Blind­ het med hvilken vi må gå inn i den Ødemarken kunne lett ha unngått min oppmerksomhet og tillatt meg noen få ynkelige, men dog så velkomne sekunders Respitt fra Tankene på den - akk, 325

men det det var nok ikke mulig, iallfall ikke innen rekkevidde av Deres stemme.» «Å, kjære - jeg som faktisk trodde jeg hadde anlagt min muntreste Tone, nei, så ubeleilig for deg ...» Nok en Helligdagsutblåsning, av mange foregående, som til å begynne med hadde fått Harlandere i alle aldre til å trykke seg mot veggene eller komme seg opp Stigen i en fart, men snart ble oppfattet som bare enda en lyd av utemmet Natur man venner seg til her ute, i likhet med Torden eller visse nattlige Efterligninger av Dyreskrik fra den anden side av en Bekk. Hver gang unnskylder Landmålerne seg for sin oppførsel - men snart skri­ ker de igjen. Unnskylder seg, skriker, unnskylder seg, skriker dagliglivet i Harlands hus blir oppstykket. Efter en borgfred ved Juletider, med resten av vinteren i vente, kanskje mer av den enn noen av dem kan tenke seg å overleve uten minst én alvorlig svikt i oppførselen, bestemmer Landmålerne seg for å dra til Lancaster, kanskje i håp om at det ikke vil lykkes disharmoniens smådjevler å forfølge dem over Susquehanna.

34 Lancaster By ligger en femogtredve engelske mils Vei mot Vest. «Det som førte meg hit,» skriver Mason i sin Felt-Dagbok, «var min nysgjerrighet efter å se det stedet hvor sist vinter det Red­ selsfulle og umenneskelige drapet på 26 indianere ble forøvet, Menn, Kvinner og Barn, uten overlevende til å fortelle hva som hendte.» «’Meg,’» bemerker Onkel Ives, «’min’, - det høres som om Mason reiste alene.» Pastoren nikker. «Dixon fortalte meg at Mason hadde tenkt å dra alene, men at han i siste øyeblikk, oppmerksom på de farer man var utsatt for Alene Mann i en By beryktet for Grusomhet, tilbød seg å bidra med øket Muskulær Tyngde, til tross for at Mason virket usikker på hvorvidt han ønsket å ha ham der eller ikke.» De - anta «de» - krysser Susquehanna med Wrights Ferje, ankommer Lancaster den 10. Januar 1765 og tar inn på The Cross Keys. Pubene er overfylte av Advokater, Offentlige Tjenestemenn,

326

Dommere, Handelsmenn og Mølle-eiere - fra middels til bedre sort, ikke en morderisk siklende nybygger i sikte - med mindre de inkluderer sin Veiviser, som de plukket opp efter halvannet minutt innenfor Bygrensen, og som ved en eller to anledninger har fremvist tap av salivarisk kontroll - Mason tidlig ute med hvor eiendommelig, hvor Amerikansk, mens Dixon snarere mis­ tenker ham for å være betalt av Paxton-Guttene for å holde øye med to Leiesvenner til deres Jordeier og Fiende, Mr. Penn. «Dere kommer for å se Stedet for Massakren, ikke sant, mine Herrer? Jeg kan alltid se det på folk. Noen har med seg Skisseblokker, noen Staffelier, andre sine Souvenirvesker, men alle til­ trekkes av den merkelige Magnetisme. Jeg forstår det godt, selv om andre kanskje ikke gjør det - det greier seg med å passe sine egne saker - men jeg må ikke bite Ryggene som ignorerer meg ... Første stopp på enhver Rundtur anses for å være The Dutch Rifle, hvor Guttene, hysj intet navn skal nevnes, efter å ha satt inn Hestene sine hos Mr. Slough, styrket seg like før Utførelsen av Gjerningen. Vennligst kom denne vei.» Da de får se hva som står på Vertshus-Skiltet, utveksler Mason og Dixon blikk - det avbildede Våben, Sort på Hvitt, er bemer­ kelsesverdig formedelst Devisen på Skjeftet, en Sølvstjerne med fem Takker, reversert slik at to peker opp og en ned - et sikkert tegn på ondskap i virksomhet, universelt anerkjent som D—ns Horn. Ingen, som ikke overlagt var i tjeneste hos den Fyrsten, ville finne på å pryde et Skytevåben med det. Dette er ikke første Gang Landmålerne ser det - i Kappstaden er det kjent som Sterloop, Marekorset - en slags lykkeamulett ute i Ødemarken. Men av og til, mest på dager med forræderisk Vind eller dårlig Humør, hadde den ene eller begge sett på en Rifle en omvendt Stjerne, meget likt det de iakttar akkurat nu, mot Himmelen, denne vindstille Formiddagen. «Jeg sa det til deg sist, at siste gang var siste gang, Jabez,» lyder en Stemme fra en høy Vinkel, Mason og Dixon ser opp og får øye på Verten, hvis Skalle synes å stryke bjelkene over ham, han er åpenbart i dårlig Humør. «Alltid et muntert Spitord,» roper Jabez, tripper lett bak Landmålerne og styrer dem inn foran seg. De blir gransket med skepsis. «Ikke fra Pressen, vel?» «På Æresord,» roper begge Landmålerne samtidig. «Selgere av et eller annet slag er mitt tips,» innskyter en

327

Farmer med Riflen ved siden av seg, «har jeg rett, mine Her­ rer?» «Hva skal vi si?» mumler Mason inntrengende til Dixon. «Å, la meg,» sier Dixon til Mason. Henvendt til Rommet: «Jovisst, det er Rett som en Rett Vinkel, vi er her ute for å lage blest om noen forretninger med enhver som måtte ha behov for Oppmåling, London-metoden - Astronomisk presis, optisk til siste Minutt, forbausende billig. Stjernenes Adferd er den mest perfekte Bevegelse som finnes, og vi vet hvordan vi skal tyde det hele, på samme måte som dere tyder en Urskive. Vi har Linser som aldri lyver, og Mikrometere fine nok til å hitsette Bredden av et Hår på en Marsboers Øyeeple. Dette later til å være en livlig by med stor omsetning av Jordeiendommer, hvor tror dere det ville være et bra sted å begynne?» dette med en elskverdighet Mason gjenkjenner som spesielt Kvekersk - Vennlig Handel. «Så hvorfor spør disse derre Jabez om Massakren?» spør en tannløs gammel Tufs med tomt Beger, som Dixon prompte sørger for blir fylt. «Akkurat! Hvordan kan vi vite at dere ikke bare er enda et par Philadelphia Lapser, som er ute og snoker i Buskene?» «Han henvendte seg til oss,» protesterer Mason. «Vi er Videnskapsmenn,» forklarer Dixon, «eftersom dette er et neoklassisk Eksempel på Den Katastrofale Løsning på InterBefolkningsmessige Misforståelser, er vi naturligvis nysgjerrige efter å se hvor det hele skjedde -» «Dere kan ikke bare komme menuettdansende inn fra London og vente å skjønne hva som foregår her,» formaner Mr. Slough. «Dette har med Slekt å gjøre, akkurat som i Englands Histo­ rie. Innenfor enhver Indianer-Stamme er nemlig alle i slekt med hverandre? Dreper du en Delaware, har du krenket hele Slekten. Her ute, hvis det er mitt Blod som spilles, må jeg selvfølgelig dra ut og søke hevn - selv om jeg har langt færre ved min side.» «Eftersom vi hver for oss er underlegne i Antall, er vår eneste Utvei å slutte oss sammen.» «Disse ble sagt å være harmløse, hjelpeløse mennesker,» påpe­ ker Dixon på en mirakuløs måte som ikke utfordrer til stridbarhet eller ukvemsord i retur. Engstelig som han føler seg blant disse Folkene, betrakter Mason, som kanskje ville ha brukt et Adjektiv mindre, sin Geordie-Partner med et underlig Blikk, grensende til Respekt. 328

«De var blodsbrødre av menn som slo ihjel blodsbrødre av oss,» forklarer Jabez. «Men hvis dere vet hvem som gjorde det, hvorfor i Herrens navn drar dere ikke efter dem?» «Dette skader dem mer,» smiler en viss Oily Leon og fingrer med Fenghette og Flint. «Akkurat, de fortsetter å leve, men uten kjære gamle Besta det lager et stort Hull i Teppet, ikke sant?» «Dere må hate dem umåtelig,» sier Mason og foregir en filo­ sofisk interesse som i virkeligheten er langt svakere enn hans interesse for å komme ut herfra i live. «Nei,» ser seg rundt liksom uforstående, «ikke nu lenger. Den Gjelden er betalt. Jeg vil leve i fred med dem - med glede.» «Kan de ikke nu føle seg forpliktet til å hevne seg på dere?» spør Jere Innfult. Han legger merke til at Mason såvidt synlig gjør en bevegelse mot Døren. «Ikke på denne siden av Elven, ikke på denne siden av York og Baltimore Road. Alt det er vårt nu. Her må de lystre oss.» «Hva er klagemålet?» forlanger Oily Leon å få vite. «Vi er her ute som en Vaktpost for Philadelphia, - vi har ryddet en fin, trygg plass for dem fra Delaware til Susquehanna. Nu kan de sprade der så dumt de bare vil.» «Akkurat, Penn’ene behandler oss og våre barn som Ting -» «Ja, forbanne meg - som Plantasjeslaver!» «- våget de noensinde å forlate England og komme hit, skulle de få en mer ublid velkomst enn noen Konge.» «Her er en Gåte - hvis en katt kan se på en Konge, kan en Pennsylvanier da sikte på en Konges håndhever?» «Sir!» Mumlingen er omtrent likelig fordelt på hvorvidt dette er å gå for langt eller ikke langt nok. «Deres Byer tillater dem Dårskap,» forklarer en Mystisk antrukket Tysker Astronomene, «som daglig Liv i Grenselandet ikke vil tilgi. De nærer seg på hverandres Pretensjoner, lever på lånte penger som på lånt Tid, deres liv som deres død er, med alle tegn til Villighet, satt under kontroll av andre dødelige som de, snarere enn å være underlagt, som de fleste Landsens Folks liv og død er, den Ene Evige Hersker. Derfor snakker vi klart og tydelig, mens Byfolk lærer å sno seg som Slanger. Vår Tid er langt mer dyrebar for oss.» «Hva. Er vår Tid ikke dyrebar!» bjeffer en Handelsreisende.

329

«Ja, vær velkommen, Fetter, til å prøve å komme gjennom fireogtyve Timer Philadelphia Tid, som hvis den ikke tar knekken på deg, i det minste vil kurere deg for alle Illusjoner om oss.» «Unnskyld meg,» sier Dixon, «jeg mente å spørre ... Hva er den rykende Gjenstanden som du hele tiden patter på?» «Ikke mye Tobakk der hvor dere Gutter kommer fra? Nede i Chesapeake, ho, der har de ikke annet. - Endeløse Åkre, Glasgowskip fender mot fender i Bukten, Tobbak - for Pokker, de bruker det som penger! Røk din Ukelønn! Denne formen for Tobbak, Sir, er noe vi kaller en ’Sigar’. De finnes av alle slag, akkurat denne kommer fra Conestoga, Vognmenna der kaller det en ’Stogie’. Hemmeligheten ligger i den Vridningen de gjør med en håndfull Blader mens de presser den i Fasong. Nesten som å rifle et Geværløp, bare anderledes. Det gir Røken en Hvirvel, kan man kanskje si. Se her.» Han former Lebene som for å lage en konvensjonell eller Toroidal Røkring, men i stedet kommer en Ring som et Stykke Bånd lukket i en Sirkel med en enkel Vridning og besitter dermed bare én Side og én Kant ... («Onkel?» «Hm? Jeg forsikrer dere - det er sant, jeg var ikke der. Men slik var den rene originale Stogie på sin Tid ...») Selv om ikke stort er blitt sagt, er Landmålerne forbauset over å oppdage at alle har sagt det i flere Timer. Det eneste som er blitt klarere er Jabezs motiv for å by seg til å være deres Veiviser. Snart blir Lamper tent, og Aftensmåltid-Gjestene er kommet inn, og Mason og Dixon vender, med Hoder svimle av røk og uten å ha kommet stedet for Massakren et skritt nærmere, tilbake til sine Rom. Drømmer Britannia når hun sover? Er Amerika hennes drøm - hvori alt som ikke kan passere i den metropolittiske Våken- * het får Uttrykk i den hvileløse Slummer om disse Provinsene og videre Vestover, der intet ennu er kartlagt eller nedtegnet av majoriteten av Menneskeheten, ikke engang sett - fungerer det som den rene Skraphaug for hypotetiske Håp, for alt som ennu kan bli virkelighet - Jordisk Paradis, Ungdomskilde, Johannes Presbyters Enemerker, Kristi Kongedømme, alltid bak solnedgan­ gen, i sikkerhet der til det neste Territorium mot Vest blir sett og registrert, oppmålt og passet inn i det ållerede kjente Nettverk av Punkter som langsomt triangulerer sin Vei inn i Kontinentet og forandrer alt fra det hypotetiske til det erklærte, idet Mulig­

330

heter reduseres til Enkeltheter som tjener Regjeringers formål ranende fra det Helliges enemerker ett for ett av dets Grenseland for å innlemme dem i den nakne dødelige Verden som er vårt hjem og vår Fortvilelse. «Sensoriet må dog næres,» den søvnløse Mason henvender seg til seg selv i en slags Gastrisk Tale han har konsipert for Timer som disse: «... som Legemet med sine egne transcendente Begjær, i første rekke Evig Ungdom - hvilken man, akk, forgje­ ves søker på det Entusiastenes Marked som definerer den Philadelphiske Sabbat - der det beste Tilbud hittil hørt er Legemlig Gjenoppstandelse som ulykkeligvis ennu krever Døden som en forutsetning ...» Han får det for seg at Rebekah er der et eller annet sted, og at hun kan høre ham. Hun har ikke vært «på besøk» siden St. Helena. Mason sirkler seg tilbake til Øen, en Erindrings-Pilegrim med Reiserute vel avmerket på sitt indre Kart, for å rekapitu­ lere Ordvekslinger i Ibenholt-Rydningen, den tomme innebygde Hageflekken, Replikkene ved Daggry foran den Atlantiske Hori­ sonten ... Neste Dag står han opp før Dixon er våken og går alene til Stedet for Fjorårets Massakre. Han er som regel ikke følsom for Ondskapens metafysiske Levninger - bare de grovere, det vil si, de Nifse er tilbøyelige til å vekke hans Oppmerksomhet - men her på den skitne og rotete Gårdsplassen hvor det skjedde, åpenlyst for Hans Åsyn - og for Hans Dom, ber Mason - føler han seg «som en Nonne overfor en Helligdom», som han senere beskriver det for Dixon, som faktisk har sovet til godt ut på eftermiddagen, mens Skift og Avløserskift av Veggelus til og fra har inspisert hans Dødelige Hylster. «Nesten en lukt,» fortsetter Mason spørrende og med et ansikt som forekommer Dixon usedvanlig hvitt, «ikke Kloakk, heller ikke Nattemørket, - jeg kan ikke forklare det, det Torpederte meg aldeles.» «Ej! Høres ut som det kunne være verdt et Besøk ...?» «Handlinger har konsekvenser, Dixon, det må de ha. Disse Lømlene tror at alt er i orden nu - at de fritt kan fortsette med det Liv som uten tvil er viktig for dem - uten Antydning overho­ det til den Gjeld de har satt seg i. Det var det jeg kunne kjenne lukten av Lethes Vann. Noe av det de nyfødte glemmer, er hvor vondt det Smaker, og Lukter. Med Tiden vil disse menneskene være i stand til å glemme alt. Vær villig til å vente en tid, og du

331

kan ta dem ved nesen gang efter gang, samme på hvilken måte endog til deres eget Forderv. I Amerika er, efter hva jeg forstår, Tiden den egentlige Elven som renner rundt Helvete.» «De kan da ikke alle være slik ...?» «Gå og se, - og f-—e meg om jeg vil dele noen flere slike Øyeblikk med Dem.» «Ej! Som du vil. Det er hva som passer meg som er Proble­ met. Kveker-Antrekk vil sette dem i Krigshumør, mens den Røde Frakken vil gjøre dem mørke og innesluttede, ikke til å stole på i noen Henseende ...» «De kunne gå som Harlekin,» svarer Mason ikke formildet, «eller Punch.» Dixon har en rimelig god oppfatning av hvor lite Mason bryr seg om dette Kontinentet. Selv har han forsøkt å bevare et åpent Sinn. Eftersom han har vært Kveker hele sitt Liv, med en tidlig vakt Samvittighet som ennu ikke har falt helt i søvn igjen, rir han nu bort til Fengselet som til sin Daglige Dont, iført Hatt og Kappe lånt av Mason. Han går som Mason. Han ser hvor slagene med Gevær-Kolbene har bommet på sine Mål og laget hakk i Veggene. Han ser Blod i Kroker som aldri er blitt rengjort. Han er takknemlig for at han ikke lenger er et Barn, ellers kunne han ha bannet og grått, brukt sitt Raseri til ingen Nytte. Dixon må nu være sin egen strenge Onkel og slå seg selv i Hodet ved det minste tegn på manglende oppmerksomhet. Hva i alle Helgeners Navn er det disse menneskene driver med? Ikke engang Hollenderne i Kappstaden oppførte seg på denne måten. Kan det være noe i denne Villmarken, noe fortidig, som ventet på dem, og infiserte deres Sjeler da de kom? Ingenting av det han til da hadde å sammenligne med, Raby med dets stråtekte og velvillige svermeri for livegenskap, hadde overhodet forberedt ham på Kappstadens jernhårde Kriminalitet - de offentlige Henrettelser og Pisking, de åpne kjøttsår, strøm­ mene av blod, de hvites velfødde, veltilfredse ansikter ... Ikke desto mindre er Dixon sikker, like sikker som den lettheten han føler nu, en letthet så han kunne flyve, på at noe meget verre skjedde her, med disse stakkars Menneskene, mens blodet fløt og Barna gråt - at ved slutten ingen forsto hva de sa da de døde. «Jeg ber ikke nok,» sier Dixon tonløst, «og jeg kan ikke gå ned på mine Knær akkurat nu, for det er for mange som ser på - men kunne jeg knele, og ville jeg be, så ville det være for respektfullt

332

å anmode om at dette må bli gjort rett, at Morderne må bli pas­ sende Skjebner til del, at jeg må bli spart for vanskeligheten ved å søke dem opp selv og slå i hjel så mange jeg kan før de over­ manner meg. Meget bedre dersom det ble håndtert på en anden måte, av noen en smule mer troverdige ...» Han føler seg ikke bedre efter denne Utgytelsen. Vel hjemme på Rommet finner han Mason tilbakelent og rø­ kende mens han kikker skyldbetynget opp fra et fillete hefte av Den avskyelige Sprade. «Når har du tenkt å forlate dette bedrøvelige Sted?» «Sadeltaskene mine er pakket, jeg bare tilbringer ventetiden på Dem til å forvisse meg om at den sjokkerende mindreårige Protasia Wofte ennu ikke har gitt etter for den avskyelige Sprades kyniske Pågåenhet.» «Hvem er det vi arbeider for, Mason?» «Jeg trodde snarere at De en dag ville være den som fortalte meg det.» «Mine Tasker er alltid pakket. Kan vi gjøre dette uten Hast­ verk, for å unngå ethvert skinn av Frykt?» «Jeg er fattet,» svarer Mason. I dette Øyeblikk føler de begge en sterk dragning til Forks of Brandywine, til Mrs. Harlands Bønnestuinger og Rabarbraterter, Gåsedunsdynene, Budeienes vennlighet, Observasjonenes milde Rutine. Diskret trekker de seg ut av Lancaster. Hver Milepel blir passert som et nytt Trinn på en oppreist Stige. Bak seg - under seg - hører de en utrøstelig, stadig svakere jarnring, Røster som beklager deres Flukt.

35 Fakta er kun Leketøy for advokater, - Snurrebasser og Hjul som alltid roterer ... Akk, Historikeren kan ikke hengi seg til slik uvirksom Rotasjon. Historie er ikke Kronologi, for det er overlatt til advokater, - ei heller er den Erindringer, for Erindringer tilhører Folket. Historien kan like lite aspirere til Påliteligheten av det ene, som å kreve Makten over det andet, hennes Utøvere må, for å overleve, snart lære nyhetskremmeriets, spioneringens og Ølstue-Viddets kunst, - at det alltid

333

må være mer enn én livlinje tilbake til en Fortid vi hver dag risikerer å miste våre forfedre i for alltid - ikke en Kjede av enkle Ledd, for ett brustent Ledd kunne innebære at vi tapte det Hele, - snarere en stor sammenfiltret Floke av Rep, lange og korte, svake og sterke, som forsvinner ned i et Mnemonisk Dyp, med bare sin Skjebne felles. - Pastor Wicks Cherrycoke: Kristus og Historien «Åjo,» insisterer Onkel Ives, «dere har beviset foran dere. Vitnes­ byrdet. Den fulle og hele Sannhet.» «Tvert imot! Det kan være Historikerens plikt å søke Sannhe­ ten, og allikevel må han gjøre alt han kan for ikke å fortelle den.» «Pøh!» «Pytt, det samme.» «Det var ikke Mr. Gibbons’ form for Historie, på alle måter utmerket, jeg siktet til, snarere Jack Mandeville, Kaptein John Smith, endog til Baron Miinchhausen fra vår egen tid, - med Herodot som Gudfar til alle med sin vegring for å nevne en viss Egyptisk Guddom ved navn -» «Ikke si det!» «Hva - søke Sannheten og ikke fortelle den! Skammelig.» «Usedvanlig. Ting som ikke må fortelles? Fikk vi ikke nok av det fra gamle George?» «Akkurat. Den som gjør krav på Sannheten, gir Sannheten avkall på. Historien blir leid, eller påtvunget, bare i Interesser som alltid viser seg å være tarvelige. Hun er altfor uskyldig til å bli overlatt innen rekkevidde for noen med Makt - som bare trenger å berøre henne, og all hennes Anseelse er i samme øye­ blikk gått fløyten, som om hun aldri hadde hatt noen. Hun har snarere behov for kjærlig og ærlig pleie av fabulister og falsk­ nere, Ballade-Makere og Særlinger av enhver Radius, Mestere i Forkledning til å forsyne henne med Kostyme, Toilette og Hold­ ning, og Tale behendig nok til å holde henne hinsides de Styrendes Begjær, eller endog deres Nysgjerrighet. På samme måte som Æsop var nødt til å fortelle Fabler:

’Må Jacobitter ty til barnesanger, Som Prester til Parabler, noen ganger.’

* 334

Tox: Pennsylvaniaden, Bok Ti selvfølgelig ...» «Sludder, Sir,» onkel Ives holder nesten på å bli sur på sin Sønn: «Fakta er Fakta, og å tro noe annet er ikke bare perverst, men også å gå i overhengende fare for å gå på grunn, unge Hvalp.» «Sir, jeg mente ikke å krenke noen. Jeg ville bare påpeke at en enkel Versjon, ved å komme fra en enkel Autoritet -» «Ethelmer.» Ives hever et formanende Øyenbryn. «Tiden på Jorden er for dyrebar. Ingen har tid til mer enn én Versjon av' Sannheten.» «La oss da kun få Muntre Teatrikaler om Fortiden og bli fer­ dig med den - det ville ganske visst lette mitt Skolearbeide.» Mr. LeSparks Fysiognomi antar et illevarslende Uttrykk. «Eller lese Romaner,» tilføyer Euphrenia, idet hennes av­ visende tone mer skyldes hennes forpliktelser som Gjest, enn hen­ nes virkelige Følelser, hvilke oftere enn hun vil innrømme det er engasjert av eksempler fra Fabeldikterens Kunst. Som om han nettopp har oppdaget en trussel mot selskapets moralske sikkerhet, uttaler Ives: «Jeg kan ikke, jeg kan for pok­ ker ikke, sier jeg, sterkt nok insistere på faren ved å lese disse historiebøkene - særlig de som blir kalt ’Roman’. Må hun som hører, ta seg i akt. Britannias Bedlam er, som også det Franske Salpétriére, befolket av et alarmerende antall unge mennesker, de fleste av dem kvinnelige, forført over terskelen til galskap av disse uansvarlige fortellinger som ikke bryr seg om å skjelne mellom fantasi og fakta. Hvordan skal de skrøpelige Sinn kunne bedømme det? Akk, enhver leser av en ’Roman’ må regnes som en sjel i fare - for hun har inngått en pakt med D—n, skuslet bort sin mest dyrebare tid uten å få noe annet til gjengjeld enn den simpleste og tarveligste form for åndelig spenning. ’Ridderhistoriene’, fordervelige nok for sin tid, virker i sammenligning sunne.» «Dr. Johnson sier at all Historie som ikke støtter seg på samtidige Kilder er Ridderhistorier,» bemerker Mr. LeSpark. «Mens Walpole, på sykesengen, nektet å få lest for seg noen form for historie overhodet, fordi han trodde den måtte være falsk,» opplyser Lomax og fekter med sitt Brandyglass. «Som om han til sist bare ville Sannhet? Walpole?» Euphie Spiller en Ess-moll Skala, mens hun himler med øynene. «Hva med Shakespeare?» Tenebræ, stadig mer uvederheftig: «Disse Henrik-stykkene, eller de andre, Richardene? er de bare

335

liksom-Historie? teatrisk søppel?» som om hun finner stor glede i å nevne mannsnavn som ikke er «Ethelmer». «Javisst, og Hamlet?» foreslår Pastoren, idet han efter tur omhyggelig iakttar de unge. Øynene hennes muligens en vippebredde for vidåpne: «Å, men Hamlet var ikke virkelig, var han vel?» uten å ville at det skulle se ut som om hun ventet et svar fra sin Fetter, samtidig som hun ga ham en anledning til å vise seg. Hvilken Ethelmer pliktskyldig henger seg på. Selvfølgelig har han sine Data på det rene: «Alt i alt en skikkelse med et inter­ essant Liv i seg selv, - akk, dette hoppende, spørrende, morderisk ubesluttsomme shakespearske Fantasifoster har helt formørket for oss det menneske som måtte gjennomleve motsigelsene i sitt jordiske Liv, uten å få det hele tenkt ut for seg.» «Hadde han da Virkelig’ en fjern slektning ved navn Ophelia,» spør Tenebræ, en anelse for lavt til å bli hørt av andre enn Ethelmer, «og knuste han, historisk, hennes Hjerte?» «Mer sannsynlig var hun ute efter å knuse hans, - hun var faktisk hans foster-søster, som virket på vegne av hans fiender, skjønt uten hell. En mindre rolle som må ha sjarmert Shakes­ peare til å gi henne flere replikker enn hun fortjener, men som ikke sjarmerer den uhildede Søkende.» «Var det da noen han elsket? Bortsett seg selv, mener jeg ...» «Han endte opp med å gifte seg med en engelsk Kongedatter, faktisk, og senere, i tillegg, den aldeles skremmende Hermuthruda, Dronning av Skottland. «Hva med den Scenen med dynger av Lik?» undrer onkel Lomax seg. «To hustruer!» «Barbariske Pirater tar seg så mange de vil,» blunker Euphie. «Å Euphrenia, du alle Løgners Tante,» truer Tenebræ spøke­ fullt med Fingeren. «Nåde, Brae, - jeg ble nesten en selv. Hadde det ikke vært for gamle Delusse her, kunne du ha kalt meg ’Ajesha’ nu. Måtte ty til Knepet med den Usynlige Slange, ikke altfor pålitelig i det beste Selsk ...» Hun spiller en slyngende Melodi full av eksotisk kromatikk. Selskapet gjeninnstallerer seg med hensyn til Kom­ fort, mens den for fukt disponerte Onkel Lomax atter setter kur­ sen mot Hjørneskapet for snart å vende tilbake med en flaske Pærebrennevin. 336

Ved første Sup svaier Pastoren i sin Stol. «Bevares vel, den er fra Octarara.» «Forbløffende vel orientert, Wicks.» «Jeg overlevde en gang, Innesnedd i Fjorten Dager, på lite annet,» svarer Pastoren. «Det var hos familien Knockwood ved Octarara Creek den harde vinteren ’fireogseksti til Ternogseksti da Landmålerne og jeg, efter fire år, atter en gang krysset hverandres Spor ...»