Kon-Tiki ekspedisjonen [14 ed.] 8205225648, 8252525504

Citation preview

THOR HEYERDAHL

K O N -T IK I ekspedisjonen

GYLDENDAL NORSK F O R L A G ■OSLO

CCj Gyldendal Norsk Forlag A/S 1948, 1956, 1966, 1984 og 1994 14. opplag 1994 128-132 tusen Printed in Norway A.s Reistad Offset, Oslo 1994 Trykt på Caravelle 130 g n r fra Norsk Finpapir A/S, levert av Ad. Jacobsen A/S Sats: Alfabeta as, Halden Omslag: Anne Vines ISBN 82-05-22564-8 ISBN 82-525-2550-4 Bokklubben Kunnskap og Kultur

INNHOLD EN TEORI 7 EN EKSPEDISJON BLIR T IL 16

T IL SØR-AMERIKA 75 OVER STILLEHAVET • I 64

HALVVEIS 92 OVER STILLEHAVET • II 127

T IL SYDHAVSØYENE 168

BLANT POLYNESERE 200

ETTERORD I K O N -TIK IS KJØLVANN 231

I Kon-Tikis kahytt. Mens de daglige observasjoner underveis ble fort inn for hånd i loggboken, ble pressemeldinger og andre rapporter skrevet på maskin og formidlet til omverdenen av ekspedisjonens radioeksperter Raaby og Haugland.

EN T E O R I blant kan en finne seg selv i underlige situasjoner. En kan komme dit gradvis og på det naturligste vis, men når en vel er oppe i det, blir en plutselig forundret og spør seg selv hvordan av alt i verden en har klart å havne i en slik situasjon. Hvis man for eksempel stikker til havs med en papegøye og fem kamerater på en tømmerflåte, da er det uunngåelig at en før eller senere våkner en morgen ute på havet, kanskje litt ekstra uthvilt, og begynner å meditere. Jeg satt en slik morgen og skrev i en duggvåt loggbok: «17de mai. Tung sjø. God vind. Jeg er kokk i dag og fant flyvefisk på dekk, en blekksprut på taket, og en ukjent fisk i Torsteins sove­ pose — » Da stoppet blyanten, og den samme tanken kom snikende fram: Dette er i grunnen en pussig syttende mai, ja i det hele tatt en høyst eiendom­ melig tilværelse - himmel og hav - hvordan var det egentlig dette begynte? Om jeg snudde meg til venstre, hadde jeg fritt utsyn mot et mektig blått hav med fresende bølger som veltet tett forbi i et endeløst jag for å nå en evig vikende horisont. Om jeg snudde meg til høyre, så jeg det indre av en skyggefull hytte hvor et skjegget individ lå på ryggen og leste Goethe med sine bare tær bedagelig gravd inn mellom sprinklene på det lave bambustaket i den glisne lille hytten som var vårt felles hjem. - Bengt, sa jeg og skjøv bort den grønne papegøyen som ville opp på logg-boken. - Kan du si meg hvordan pokker vi fant på dette her! Goethe seg ned under det gyllenrøde skjegget: - For tusan, det vet du bast sjålv, det var din forbannade ide, men jag tycker jåckligt godt om den. Han flyttet tærne tre sprinkler opp, og fortsatte uforstyrret med

I

7

EN T E O R I

Goethe. Utenfor hytten arbeidet tre andre karer i solsteken på bambusdekket. De var halvnakne, brunbarkete og skjeggete, med saltstriper nedetter ryggen og en mine som om de aldri hadde gjort annet enn å fløte tømmerstokker vestover Stillehavet. Der kom Erik krabbende inn gjennom døråpningen med sin sekstant og en bunke papir: - Niogåtti grader og seksogførti minutter vest, og åtte grader og to minutter syd, fin kjøring siste døgn karer! Han grep min blyant og tegnet en ørliten sirkel på et kart som hang på bambusveggen; en ørliten sirkel på tampen av en kjede med 19 sirkler som buet seg utover fra havnebyen Callao på kysten av Peru. Herman, Knut og Torstein kom også ivrig krabbende inn for beundre den lille nye sirkelen som plasserte oss gode førti sjømil nærmere Sydhavsøyene enn den forrige sirkel i kjeden. - Ser man det karer, sa Herman stolt, dermed er vi 1570 kilometer fra kysten av Peru. - Og har bare 6430 kilometer igjen til de nærmeste øyene forut, la Knut forsiktig til. - Og for å være helt nøyaktig, sa Torstein, - 5000 meter over havets bunn og atskillige favner under månen. Og dermed visste vi alle nøyaktig hvor vi var, og jeg kunne fortsette å spekulere på hvorfor. Papegøyen var likeglad og ville bare tråkke på loggen. Og havet var like rundt, like himmelomkranset, blått i blått. Kanskje begynte det hele vinteren forut på et museumskontor i New York. Eller kanskje begynte det allerede ti år tidligere på en liten øy i Marquesas-gruppen midt i Stillehavet. Kanskje ville vi lande på den samme øya nå om ikke nordosten sendte oss lenger sør i retning av Tahiti og Tuamotu-gruppen. Jeg kunne se den lille øya så tydelig for meg, med de rustrøde, forjagete fjellene, den grønne jungelen som flømmet nedover liene mot havet, og de slanke palmene som ventet og vaiet langs stranden. Øya het Fatuhiva, og det var ikke noe land mellom den og oss der vi lå og drev nå, men den var allikevel tusener av sjømil borte. Jeg så for meg den trange Ouia-dalen der den åpnet seg mot havet, og husket så vel hvordan vi satt på den ensomme stranden der og så ut over dette samme endeløse havet kveld etter kveld. Jeg var på bryllupsreise den gangen, og ikke blant skjeggete sjørøvere slik som nå. Vi samlet på alskens dyr og på gudebilder og andre levninger fra en utdødd kultur. Jeg husker så godt en bestemt aften. Den siviliserte verden virket så ubegripelig fjern og uvirkelig. Vi hadde bodd som de 8

EN T E O R I

eneste hvite på øya i nesten et år, og hadde med vilje forlatt sivilisasjo­ nens goder sammen med dens onder. Vi bodde i en pelehytte vi hadde bygd oss under palmene nede ved kysten, og spiste hva tropeskogen og Stillehavet kunne by oss. Vi fikk innsikt i mange av Stillehavets forunderlige problemer ved å gå i en hard, men praktisk skole, og jeg tror at både fysisk og mentalt så fulgte vi ofte i sporene til de første primitive mennesker som nådde disse øyene fra ukjent hjemstavn, og hvis polynesiske etterkommere rådde fritt over øyriket, til vår egen rase kom med bibelen i en hånd og krutt og brennevin i den andre. Denne bestemte kvelden satt vi som så ofte før i måneskinnet nede på stranden med havet foran oss. Lys våkne og fylt av eventyret rundt oss lot vi ingen inntrykk slippe hus forbi. Vi fylte nesen med en eim av frodig jungel og salt hav, og hørte vinden rasle i løvverk og palmekroner. Med sikre mellomrom ble alt overdøvet av de digre dønningene som rullet rett inn fra havet og brøt frådende inn over grunnen til de ble smadret til skumhvirvler mellom rullestenene på land. Så var det en romling og rasling og skrangling i millioner av glinsende sten før de falt til ro etter at havvannet trakk seg tilbake for å samle seg til nytt angrep på den ukuelige kysten. - Pussig, sa Liv, - men det er aldri sånne brenninger på den andre siden av øya. - Nei, sa jeg, - men dette er vindsiden, havet står alltid på på denne siden. Så satt vi der igjen og beundret havet som liksom aldri ville gi seg med å demonstrere at her kom det, rullende inn fra øst, fra øst, fra øst. Det var den evige østavinden, passaten, som forstyrret havflaten, grov den opp og rullet den fram, opp over horisonten der borte i øst og hitover mot øyene hvor havets ubrutte fremferd endelig ble smadret mot klipper og rev, mens østavinden bare løftet seg opp over kysten og skogen og fjellene og uhindret fortsatte vestover, fra øy til øy, mot solnedgangen. Slik hadde øyene og de lette skyformasjonene rullet opp over den samme østlige horisonten siden tidenes morgen. De første menneskene som nådde disse øyene visste inderlig vel at slik var det. Fugler og insekter visste det samme, og øyenes vegetasjon var fullstendig dominert av dette forholdet. Og vi visste ved oss selv at langt, langt under horisonten der borte i øst hvor skyene dukket fram, der lå Sør- Amerikas åpne kyst. Den var åtte tusen kilometer borte, og det var bare hav imellom. 9

EN T E O R I

Vi glodde på de drivende skyene og på det bølgende, månelyse havet, og vi lyttet til en gammel mann som satt halvnaken på huk foran oss og stirret ned i de døende glørne fra et lite utbrent bål. - Tiki, sa gamlingen stillferdig, - han var både gud og høvding. Det var Tiki som brakte mine forfedre til disse øyene vi lever på nå. Før bodde vi i et stort land langt bakom havet. Han grov i kullene med en kjepp for å forhindre at de mørknet ut. Han satt og tenkte, gamlingen. Han levde for fortiden og var knyttet til den med alle bånd. Han forgudet sine forfedre og deres bedrifter tilbake til gudenes tid. Og han så fram til å bli gjenforent med dem. Gamle Tei Tetua var den siste gjenlevende av alle de utdødde stammene på Fatuhivas østkyst. Hvor gammel han var, visste han ikke, men hans rynkete, barkbrune lærhud så ut som var den tørket i sol og vind i hundre år. Han var sikkert en av de få på disse øyene som ennå husket og trodde på sin fars og bestefars historiske sagn om den store polynesiske høvding-guden Tiki, solens sønn. Da vi krabbet til køys i den vesle pelehytten den natten, spøkte gamle Tei Tetuas beretninger om Tiki og øyboernes forjettede hjemland bakom havet fremdeles i hjernen min, akkompagnert i det fjerne av dumpe drønn fra brenningene. Det lød som en røst fra oldtiden som liksom hadde noe den ville fortelle der ute i natten. Jeg fikk ikke sove. Det var som om tiden ikke mer eksisterte og Tiki og hans sjøfarende menn nettopp nå var i ferd med å gjøre sin første landgang der nede på stranden i brenningene. Da slo det meg plutselig: - Liv, har du lagt merke til at de veldige stenfigurene av Tiki oppe i jungelen minner påfallende om slike kjempestøtter som står igjen etter utdødde kulturer i Sør-Amerika? Jeg syns tydelig at det kom et anerkjennende bulder fra brenningene. Og så falt de langsomt til ro, idet jeg sovnet. Slik var det vel kanskje at det hele begynte. Slik begynte ihvertfall en hel serie med hendelser som til slutt brakte oss seks og en grønn pape­ gøye ombord på flåten utenfor Sør-Amerikas kyst. Jeg husker hvordan jeg rystet min far og forbauset min mor og mine venner da jeg kom tilbake til Norge og leverte fra meg mine samlerglass med biller og fisk fra Fatuhiva til Universitetets Zoologiske Museum. Jeg ville slutte med dyrestudier og gi meg i kast med primitive folkeslag. Sydhavets uløste mysterier hadde fengslet meg. De måtte ha en fornuf10

EN TE O RI

tig løsning, og jeg hadde satt meg som mål å identifisere sagnfiguren Tiki. I årene som fulgte var brenninger og jungelruiner som en fjern og uvirkelig drøm som lå i bakgrunnen og akkompagnerte mine studier om Stillehavets folk. Like nytteløst som det er ved boklige studier og museumsbesøk å fortolke et naturfolks tanker og handlinger, like nytte­ løst er det for en oppdagelsesreisende i vår tid å nå de horisonter som kan sammenfattes i en enslig bokhylle. Vitenskapelige verker, journaler fra de første oppdagelsenes tid, og endeløse samlinger i museene i Europa og Amerika bød på et veid av materiale til bruk ved det puslespill jeg ville forsøke å sette sammen. Siden Stillehavsøyene først ble nådd av vår egen rase, etter Amerikas oppdagelse, har forskere innen alle vitenskapens grener samlet sammen et nærmest bunnløst forråd av opplysninger om Sydhavsboerne, såvel som alle omliggende folkeslag. Men det er aldri blitt noen enighet om opprinnelsen til dette isolerte øyfolket, eller grunnen til at denne folketypen bare finnes spredt utover alle de ensomme øyene i den østlige delen av Stillehavet. Da de første europeerne omsider dristet seg ut over dette største av alle verdenshav, oppdaget de til sin forbauselse at midt ute i selveste storhavet lå det en mengde små fjellrike øyer og flate korallrev, isolert fra hverandre og fra verden for øvrig ved uendelige sjøområder. Og hver eneste en av disse øyene var allerede bebodd av folk som var kommet dit før dem, vakre, høyreiste mennesker som møtte dem på stranden med hunder og griser og høns. Hvor var de kommet fra? De snakket et språk som ingen andre folkeslag kunne. Og vår egen rase som freidig kalte seg oppdagere av øyene, de fant dyrkete marker og landsbyer med templer og hytter på hver eneste beboelig øy. Ja, på noen øyer fant de endog gamle pyramider, brolagte veier og uthogde stenstatuer så høye som et fireetasjes hus i Europa. Men forklaringen på hele mysteriet uteble. Hvem var disse folkene, og hvor var de kommet fra? En kan trygt slå fast at svarene på disse gåtene har vært like mang­ foldige som tallet på de verker som har behandlet dem. Spesialistene innen forskjellige felter har foreslått vidt forskjellige løsninger, men har alltid etterpå fått sine påstander motbevist av logiske argumenter fra eksperter som har arbeidet langs andre kanaler. Malaysia, India, Kina, Japan, Arabia, Egypt, Kaukasus, Atlantis, ja endog Tyskland og Norge har vært alvorlig forsvart som polynesernes hjemland. Men alltid har li

EN T E O R I

det dukket opp en eller annen avgjørende hake som igjen har fått det hele til å sveve i luften. Og hvor vitenskapen stanset, tok fantasien til. De mystiske kjempestøttene av sten på Påskeøya, og alle de andre kulturlevningene av ukjent opprinnelse på denne vesle åpne holmen, som lå mutters alene midtveis mellom de nærmeste øyene og selve kysten av Sør-Amerika, de opp­ fordret til alskens spekulasjoner. Mange fant at funnene på Påskeøya i mangt og mye minnet om levninger fra Sør-Amerikas forhistoriske kulturer. Kanskje hadde det en gang vært en landbro over havet som senere var sunket? Kanskje var Påskeøya og alle de andre Sydhavsøyene, som hadde beslektede monumenter, levninger som stakk opp av havet etter et sunket kontinent? Dette har blant enkelte vært en populær teori og en akseptabel forkla­ ring, men den er ille likt av geologer og andre forskere. Zoologien beviser dessuten ganske enkelt ved studier av insekter og snegler på Sydhavsøyene, at i hele menneskehetens historie har disse øyene ligget fullstendig isolert fra hverandre og fra kontinentene rundt, nøyaktig slik som de ligger der i dag. Vi vet derfor med full visshet at den ur-polynesiske rase en gang i tiden må ha kommet drivende eller seilende ut til disse avsides øyene, med eller mot sin egen vilje. Og kikker en sydhavsboerne litt nærmere etter i sømmene, vil en oppdage at det kan ikke være så svært mange århundrer siden de kom. For selv om polyneserne bor spredt utover et havområde som er fire ganger større enn hele Europa, så har de allikevel ikke rukket å utvikle forskjellige språk på de forskjellige øyene. Det er tusener av sjømil fra Hawaii i nord til New Zealand i sør, fra Samoa i vest og til Påskeøya i øst, og allikevel snakker alle disse isolerte stammene dialekter av et felles språk som vi har kalt polynesisk. Skrift var ukjent på alle øyene, unntatt noen treplater med uforståelige hieroglyffer som de innfødte oppbevarte på Påskeøya, uten at de selv eller noen annen kunne lese dem. Men skoler hadde de, og poetisk historieundervisning var deres viktigste fag, for i Polynesia var historie det samme som reli­ gion. De var ane-tilbedere, og dyrket sine avdøde høvdinger bakover helt til Tikis tid, og om Tiki selv ble det sagt han var sønn av solen. På nesten hver eneste øy kunne lærde menn ramse opp navnene på alle øyas høvdinger bakover gjennom tidene til den gang øya først ble bosatt. Og for å hjelpe på hukommelsen brukte de ofte et innviklet system med knuter på forgrenete snorer, slik som inka-indianerne gjor12

EN T E O R I

de det i Peru. Moderne forskere har samlet sammen alle disse lokale genealogiene fra de forskjellige øyene, og funnet ut at de innbyrdes stemmer forbløffende nøyaktig overens, både i navn og antall generasjo­ ner. Derfor har en funnet ut, ved å regne med en gjennomsnittlig polynesisk generasjon på 25 år, at Sydhavsøyene ikke ble befolket før ca. år 500 etter Kristus. En ny kulturbølge med atter en ny høvdingrekke viser at en annen og enda senere innvandring nådde de samme øyene så sent som omkring år 1100 etter Kristus. Hvor kunne såpass sene innvandringer komme fra? De færreste fors­ kere syns å ha tatt med i beregningen den avgjørende faktoren at det var et renbarket stenalderfolk som kom reisende til øyene i en så sen tid. Tross sin intelligens og forbløffende høye kultur på alle andre hold, så brakte disse sjøfarerne med seg en bestemt type stenøkser og en mengde andre karakteristiske stenalder-redskap som de spredte utover alle øyene der de kom. Vi må ikke glemme at bortsett fra enkelte isolerte urskogsfolk og visse lavtstående folkeslag, så var det ingen forplantningsdyktige kulturer i verden som fremdeles befant seg på stenalderstadiet år 500 eller år 1100 etter Kristus, bortsett fra i den Nye Verden, hvor selv de høyeste indianerkulturene var fullstendig uvitende om bruken av jern - og brukte stenøkser og redskap av samme type som på Sydhavsøyene helt opp til oppdagelsenes tid. Disse tallrike indianerkulturene var polynesernes nærmeste frender i øst. I vest bodde bare Australias og Melanesias svarthudete og primitive naturfolk, fjerne frender av negrene, og bak dem igjen lå Indonesia og Asias kyst, hvor stenalderen lå lenger tilbake i tiden enn kanskje noe annet sted i verden. Slik kom for meg både mistanken og oppmerksomheten mer og mer bort fra den Gamle Verden, hvor så mange hadde lett og ingen hadde funnet, og over til Amerikas kjente og ukjente indianer-kulturer som ingen hittil hadde tatt med i beregningen. Og på den nærmeste kysten rakt i øst, hvor den Sør-Amerikanske republikken Peru i dag strekker seg fra Stillehavet oppover i fjellene, der manglet det ikke på spor når en bare lette. Her hadde et ukjent folkeferd en gang levd og grunnet en av verdens selsomste kulturer, før de plutselig en gang i fortiden for­ svant som var de drevet bort fra jordens overflate. De levnet etter seg enorme menneskelignende stenstatuer som minnet om dem på Pitcairn, Marquesas og Påskeøya, og mektige trinnformete pyramider make til dem på Tahiti og Samoa. Stenblokker store som jernbanevogner hogg 13

EN T E O R I

de ut av berget med stenøkser og fraktet dem milevidt omkring i terren­ get, reiste dem på ende eller plaserte dem oppå hverandre for å forme portaler, kjempemurer og terrasser, nøyaktig slik som vi finner dem på enkelte av øyene i Stillehavet. Inka-indianerne hadde sitt veldige rike i dette fjell-landet da de første spanjolene nådde fram til Peru. De fortalte spanjolene at de kolossale monumentene som sto så forlatt i landskapet var reist av en rase av hvite guder som bodde der før inkaene selv tok over makten. Disse forsvunne byggmestrene ble skildret som vise og fredelige læremestere, som opp­ rinnelig var kommet nordenfra en gang i tidenes morgen, og hadde instruert inkaenes primitive forfedre i byggekunst og åkerbruk, så vel som i seder og skikker. De var ulik andre indianere fordi de hadde hvit hud og langt skjegg, og dertil var de høyere av vekst enn dem selv. Til slutt forlot de Peru like plutselig som de var kommet, inkaene selv tok over makten i landet, og de hvite læremestrene forsvant for alltid fra Sør-Amerikas kyst og i vestlig retning rett ut over Stillehavet. Nå har det seg slik, at da europeerne kom til Stillehavsøyene, ble de nettopp forundret fordi mange av de innfødte var nesten hvite i huden og hadde skjegg. På mange av øyene var det hele familier som stakk seg ut ved sin påfallende lyse hudfarge, rødlig til blondt hår, blågrå øyne, og nærmest semittisk oppsyn med ørnenese. Polyneserne selv var ellers gyllenbrune i huden med ravnsvart hår og flat, bløt nese. De rødhårete individene kalte seg selv «urukehu», og sa at de stammet direkte fra de første høvdinger på øyene som var hvite guder, slik som Tangaroa, Kane og Tiki. Legender om mystiske hvite menn som øyboerne opprin­ nelig stammet fra gikk igjen over hele Polynesia. Da Roggeween oppdaget Påskeøya i 1722 observerte han til sin forundring også «hvite menn» på land. Og Påskeøyfolket kunne selv ramse opp de av sine for­ fedre som var hvite i huden, helt tilbake til Tiki og Hotu Matuas tid, da de først kom seilende over havet «fra et fjellrikt land i øst som var tørret ut av solen». Etter hvert som jeg lette, dukket det fram i Peru overraskende spor både i kulturen, mytologien og språket som fikk meg til å grave stadig dypere og mere konsentrert for å identifisere arnestedet til den polyne­ siske stam-guden Tiki. Og så fant jeg det jeg håpet på. Jeg satt og leste inkaenes legender om sol-kongen Virakocha, som var selveste lederen for det forsvunne hvite folket i Peru. Jeg leste: 14

EN T E O R I

«Virakocha er inkaspråk (ketchua), og følgelig av nyere dato. Det opprinnelige navnet på sol-guden Virakocha, som synes å ha vært mere brukt i Peru i gammel tid, var Kon-Tiki eller Illa-Tiki, som betyr Sol-Tiki eller Ild-Tiki. Kon-Tiki var yppersteprest og sol-konge for inkaenes legendariske «hvite menn» som hadde levnet de enorme ruine­ ne ved Titicacasjøens bredd. Legenden hevder at Kon-Tiki ble angre­ pet av en høvding ved navn Cari som kom fra Coquimbo-dalen. I et slag på en øy i Titicacasjøen ble de mystiske hvite og skjeggete menn full­ stendig massakrert, men Kon-Tiki selv og hans nærmeste følgesvenner unnslapp og kom senere ned til kysten hvor de til slutt forsvant over havet mot vest.» Jeg var ikke lenger i tvil om at den hvite høvding-guden Sol-Tiki, som inkaene hevdet at deres forfedre drev ut på Stillehavet fra Peru, var identisk med den hvite høvding-guden Tiki, solens sønn, som beboerne av alle de østlige Stillehavsøyene feiret som sin opprinnelige stamfar. Og detaljene om Sol-Tikis liv i Peru med urgamle stedsnavn rundt Titicacasjøen, dukket opp igjen i historiske sagn blant de innfødte på Stillehavsøyene. Men det var andre spor over hele Polynesia som tydet på at KonTikis fredelige ætt ikke fikk beholde øyene lenge alene. Spor som tydet på at sjøgående krigskanoer, store som vikingskip, og bundet sammen to og to, hadde brakt Nordvestindianere over havet til Hawaii og videre sørover til alle de andre øyene. De hadde blandet blod med Kon-Tikis ætt og brakt en ny kultur til øyriket. Dette var det andre stenalderfolket som nådde Polynesia, uten metall, uten pottemakerkunst, uten hjul eller vev eller kornføde, i år 1100 etter Kristus. Slik gikk det til at jeg satt og grov helleristninger i gammelpolynesisk stil blant Nordvest-indianerne i Britisk Columbia da tyskerne veltet inn over Norge. Høyre om, venstre om og helomvending. Militær trappevask, blankpolerte sko, radioskole og fallskjerm, endte med Murmansk-konvoi til Finnmark hvor teknikkens krigsgud herjet i solgudens vinterlange fravær. Så kom freden. Og så en dag var teorien ferdig. Jeg ville til Amerika og legge den fram.

15

EN E K S P E D I S J O N BLIR T IL lik var det nok begynt, ved bålet på en Sydhavsøy hvor en gammel innfødt satt og fortalte slektens sagn og historier. Mange år senere satt jeg sammen med en annen gammel mann, denne gang på et mørkt kontor oppe i etasjene på et stort museum i New York. Rundt oss i velstelte glass-skap lå døde skår fra forgangen virkelighet som spor inn i fortiden. Veggene ellers var fylt av bøker. Noen hadde en mann skrevet og neppe ti menn lest. Den gamle mannen som hadde lest alle disse bøkene og skrevet en del av dem, satt hvithåret og god­ modig bak arbeidsbordet. Men nå hadde jeg visst trådd ham på tærne, for han hadde et urolig grep i armstolen og så ut som om jeg hadde forstyrret ham i en kabal. - Nei, sa han. - Aldri! Sånn ville julenissen sett ut om noen hadde våget å påstå at neste år var det jul på St. Hans. - De tar feil, fullstendig feil, gjentok han og ristet indignert tanken ut av hodet. - Men De har jo ikke lest mine argumenter ennå, forsøkte jeg og nikket håpefullt i retning av manuskriptet som lå på bordet. - Argumenter, sa han. - De må ikke behandle etnografiske problemer som en slags detektivgåte! - Hvorfor ikke, sa jeg. - Jeg har basert alle konklusjoner på egne observasjoner og de fakta vitenskapen har lagt på bordet. - Vitenskapens oppgave er ren gransking, sa han rolig. - Ikke å prøve å bevise hverken det ene eller det andre. Han flyttet varsomt det uåpnete manuskriptet til side og lente seg over bordet. - Det er riktig nok at Sør-Amerika har huset en av fortidens merke­ ligste sivilisasjoner, og at vi hverken vet hvem de var eller hvor de

S

16

EN E K S P E D I S J O N

BLIR TIL

forsvant da inkaene kom til makten. Men en ting vet vi i hvert fall med sikkerhet: At ingen av Sør-Amerikas folk kom seg over til øyene ute i Stillehavet. Han så granskende på meg, og fortsatte: - Vet De hvorfor? Svaret er enkelt nok. De kunne ikke komme dit. De hadde ingen båter! - De hadde flåter, forsøkte jeg nølende. - De vet flåter av balsatre. Den gamle mannen smilte og sa rolig: - Ja, De kan jo prøve å reise fra Peru til Stillehavsøyene på en balsaflåte. Jeg ble svar skyldig. Klokken var mange. Vi reiste oss begge to. Den gamle vitenskapsmannen slo meg gemyttlig på skulderen da han fulgte meg til døren, og sa at trengte jeg hjelp måtte jeg bare komme til ham. Men jeg måtte nok heretter spesialisere meg på Polynesia eller Amerika, og ikke blande to adskilte verdensdeler sammen. Han strakte seg tilbake over bordet. - De glemte visst dette, sa han og ga meg manuskriptet i retur. Jeg kikket på titelen: «Polynesia og Amerika; problemet om diffusjon.>>Jeg stakk manuskriptet under armen og ruslet ned trappene og ut i mylderet på gaten. Den kvelden dro jeg ned og banket på døren til en gammel hybel i en bortgjemt krok av Greenwich Village. Hit ned dro jeg gjerne med mine små problemer når jeg syntes de laget tilværelsen vel broket. En liten, spinkel mann med lang nese gløttet så vidt på døren før han skjøv den helt opp med et bredt smil og halte meg inn. Han dro meg rett inn på det vesle kjøkkenet hvor han satte meg i sving med å bære tallerkener og gafler mens han selv doblet dosen av den ubestemmelige, men velluktende kompotten han varmet opp over gassen. - Hyggelig du kom, sa han. - Hvordan går det? - Skitt, sa jeg. - Ingen vil lese manuskriptet. Han fylte tallerkenene og vi ga oss i kast med innholdet. - Saken er den, sa han, - at alle du har oppsøkt bare tror det er en flyktig idé du har fått. Du vet det dukker opp folk med så mange rare ideer her i Amerika. - Og så er det en ting til, sa jeg. - J a , sa han. - Bevisførselen. De er spesialister alle sammen og tror ikke på en slik arbeidsmetode som griper bort i alle faggrener fra bota­ nikk til arkeologi. De begrenser seg selv i omfang for å kunne grave 2. Kon-Tiki

17

EN E K S P E D I S J O N

BLIR TIL

desto mere konsentrert i dybden, etter detaljer. Tidens forsking krever jo at hver fagkrets graver i sitt eget hull. Det er uvant at noen sorterer ut det som kommer opp fra hullene for å sette det sammen. Han reiste seg etter et svært manuskript. - Se her, sa han. - M itt siste verk om fuglemønster i kinesiske bonde-broderier. Tok meg syv år, men det ble godtatt til trykking med en gang. Tiden fordrer detaljarbeide. Carl hadde rett. Men å løse problemene i Stillehavet uten å belyse dem fra alle kanter, var etter min mening som a løse et puslespill ved bare å bruke de av brikkene som hadde ens kulør. Vi tok ut av bordet, og jeg hjalp ham å tørke oppvasken. - Noe nytt fra universitetet i Chicago? -N e i. - Men hva sa din gamle venn på museet i dag? Jeg dro på det: - Han var heller ikke interessert. Han sa at så lenge indianerne bare hadde åpne flåter, så var det fåfengt å regne med muligheten av at de kan ha oppdaget Stillehavsøyene. Den lille mannen begynte plutselig å tørre hektisk på sin tallerken. - Ja, kom det til slutt. - Sant å si, det står for meg også som et praktisk hinder for at teorien din kan være holdbar. Jeg så dystert på den vesle etnologen som jeg hadde regnet for en svoren felle. - Ja, misforstå meg ikke, skyndte han seg å si. - På en måte tror jeg du har rett, men på en annen måte så virker det så uforståelig. Mønsterarbeidet mitt støtter teorien din. - Carl, sa jeg. - Jeg er så sikker på at indianerne har reist over Stille­ havet på de flåtene sine, at jeg er villig til å bygge en sånn flåte selv og reise over havet bare for å bevise at det er mulig. - Å, er du gæ’rn! Min venn tok det for en god spøk og lo halvt forskrekket ved tanken. - Du tror altså ikke at det er mulig? - Å, er du gæ’rn, en flåte? Han visste ikke hva han skulle si, og bare stirret rart på meg, som ventet han på et smil til å avsløre spøken. Han fant det ikke. Jeg innså nå at i praksis ville ingen godta min teori, fordi det var et tilsynelatende endeløst havgap mellom Peru og Polynesia som jeg forsøkte å brolegge uten hjelp av annet enn en forhistorisk flåte. 18

EN E K S P E D I S J O N

BLIR TIL

Carl så usikkert på meg. - Hør her, sa han, - nå går vi ut og tar oss en drink. Vi gikk ut og tok oss fire. Den uken løp husleien ut. Samtidig fortalte et skriv fra Norges Bank at mere dollar fikk jeg ikke. Valutarestriksjoner. Jeg grep kufferten og tok undergrunnen ut til Brooklyn. Her slapp jeg inn på det norske sjømannshuset hvor kosten var kraftig og god, og prisen i samsvar med lommeboken. Jeg fikk et lite rom oppe i etasjene, men spiste med alle sjøfolkene i en stor matsal nede. Sjøfolk flyttet inn og sjøfolk flyttet ut. De varierte i typer, dimensjo­ ner og edruelighetsstadier, men alle hadde det felles at de visste hva de snakket om når de snakket om sjøen. Jeg lærte at bølger og bråttsjø ikke økte med dybden av havet eller distansen fra land. Tvert om, ofte var kastevinden lumskere langs kysten enn utpå. Og grunt vann, tilbakeslag langs kysten eller havstrømmer klemt langs land kunne velte opp høyere bråttsjø enn det som var vanlig langt til havs. En farkost som kunne klare seg langs en åpen kyst kunne også klare seg lenger utpå. Jeg lærte også at i høy sjø ville store båter gjerne stikke baugen eller akterstavnen inn i vannmassene, så tonnevis av sjøvann kunne velte ombord og vri stålrør rundt som fjær, mens en liten båt i samme sjø ofte klarte seg vel så bra, fordi den fikk nok plass mellom bølgeryggene til å danse fritt over dem som en måke. Det var dem som hadde berget seg i livbåt etterat sjøene hadde slått selve skuta i senk. Men de hadde lite kjennskap til flåter. En flåte, det var ikke noe far­ tøy, den hadde jo hverken kjøl eller reling. Det var bare noe flytende til å berge seg oppå i nødsfall, inntil en ble plukket opp av en eller annen båt. En av dem hadde allikevel stor respekt for flåter i rom sjø, han hadde drevet omkring på en i tre uker da en tysk torpedo senket skuta hans midt ute i Atlanteren. - Men flåten æ’kke te å navigere, la han til. - Hu går sielenges og baklenges runn ettersomatte vind blåser. På biblioteket grov jeg fram opptegnelser fra de tidligste europeere som nådde Stillehavskysten av Sør-Amerika. Det manglet hverken på skisser eller beskrivelser av indianernes store balsaflåter. De hadde råseil og senterbord og en lang styreåre akterut. Altså kunne de manøv­ reres. Ukene gikk på sjømannshuset. Ikke noe svar fra Chicago eller de 19

EN E K S P E D I S J O N

BLIR

TIL

andre byene hvor jeg hadde sendt kopier av teorien. Ingen hadde lest den. Da tok jeg meg sammen en lørdag og marsjerte inn til en skipshandler nede i Water Street hvor jeg ble høflig tiltalt som «kaptein» da jeg kjøpte et pilot-kart over Stillehavet. Med kartrullen under armen tok jeg for­ stadsbanen ut til Ossining, hvor jeg var sikker weekend-gjest hos et ungt norsk ektepar i en deilig eiendom på landet. Han var tidligere skipskap­ tein og nå kontorsjef for Fred Olsen Line i New York. Etter en forfriskende dukkert i svømmebassenget var storbylivet full­ stendig glemt for resten av helgen, og da Ambjørg kom med cocktailbrettet, slo vi oss ned i solsteken på plenen. Jeg kunne ikke dy meg lenger, men rullet kartet ut på gresset og spurte Wilhelm om han trodde en flåte kunne frakte mennesker levende fra Peru til Sydhavsøyene. Halvt forbløffet så han mer på meg enn på kartet, men svarte bekref­ tende med en gang. Jeg følte meg så lettet som om jeg fikk en ballong i skjortekraven, for jeg visste at alt med sjøfart og seilas var både fag og hobby for Wilhelm. Han ble straks innviet i mine planer. Til min for­ bauselse slo han bare fast at det var rene vanvidd. - Men du sa jo nettopp at du trodde det var mulig, avbrøt jeg. - Ganske riktig, innrømmet han. - Men det er like stor sjanse for at det kan gå galt. Du har jo selv aldri vært ombord på en balsaflåte, og så tenker du deg plutselig tvers over Stillehavet på en. Kanskje det går, kanskje ikke. De gamle indianerne i Peru hadde nok generasjoners erfa­ ring å bygge på. Kanskje ti flåter gikk nedenom for hver av dem som kom over - eller kanskje hundre i århundrenes løp. Som du sier naviger­ te inkaene på åpne havet med hele flotiljer av slike balsa-flåter. Da kunne de bli plukket opp av naboflåten om noe skulle gå galt. Hvem skal plukke dere opp da, midt utpå havet? Selv om du tar med radio for nødstilfelle, så tro ikke det skal bli lett å finne en liten flåte nedimellom sjøene tusener av mil fra land. I en storm kan dere være skylt bort fra flåten og druknet mange ganger før noen når fram. Det er nok best du venter i ro her til noen har fått tid til å lese manuskriptet ditt. Skriv igjen og mas på dem, ellers nytter det ikke. - Jeg kan ikke vente lenger nå, har snart ikke en cent igjen. - Da kan du flytte ut til oss. Hvordan kan du forresten tenke på å starte en ekspedisjon fra Sør-Amerika uten penger? - Lettere å vekke interesse for en ekspedisjon enn for ett ulest manu­ skript. 20

EN E K S P E D I S J O N

BLIR

TIL

- Men hva kan du oppnå? - Å knekke et av de vektigste argumentene mot teorien, rent bortsett fra at vitenskapen vil bli oppmerksom på saken. - Men om det går galt? - Ja da har jeg ikke bevist noe. - Da ville du jo ruinere din egen teori i alles øyne? - Kanskje, men allikevel kunne jo en av ti ha klart det før oss som du sa. Barna i huset kom for å spille krokett, og vi diskuterte ikke saken mer den dagen. Neste week-end var jeg tilbake i Ossining igjen med kartrullen under armen. Og da jeg dro var det en lang blyantstrek fra kysten av Peru til Tuamotu-øyene i Stillehavet. Min venn kapteinen hadde oppgitt håpet om å få meg bort fra ideen, og vi hadde sittet i timevis sammen og regnet ut flåtens sannsynlige drift. - 97 døgn, sa Wilhelm, - men husk at det er bare under teoretisk ideelle forhold med kronisk medvind og forutsatt at flåten virkelig kan seile som du tror. Du må absolutt regne med minst fire måneder på turen, og være forberedt på atskillig mere. - All right, sa jeg tilfreds, - la oss regne med minst fire måneder, men gjøre det på 97 døgn. Det vesle rommet på sjømannshuset virket dobbelt så koselig som vanlig da jeg kom hjem den kvelden og satte meg på sengekanten med kartet. Jeg skrittet opp golvflaten så nøyaktig som sengen og kommoden ga meg plass til å bukte meg fram. Å jo, flåten ville nok bli mye større enn dette her. Jeg lente meg helt ut av vinduet for å få et gløtt av stor­ byens bortglemte stjernehimmel som bare var synlig rett opp mellom de høye bakgårdsveggene. Om det nok ble trangt om plass på flåten, ville det ihvertfall bli plass nok til hele stjernehimmelen over oss der. I Vest 72de gate nær Central Park ligger en av New Yorks mest eksklusive klubber. Det er ikke annet enn et lite blankpusset messingskilt med «Explorers Club» på, som røper for forbipasserende at her er det noe utenom det alminnelige innenfor dørene. Men slipper man inn så er det som å ha landet etter et fallskjermutsprang inn i en fremmed verden, tusener av mil fra New Yorks skyskraperflankerte automobilkøer. Når døren til New York er lukket bak en, så er en oppslukt i en atmosfære av løvejakt, tindebestigning og polarliv blandet med følelsen av å sitte i salongen på en komfortabel yacht på jordomseiling. Trofeer av flodhest og hjort, mektige gevirer, støttenner, krigstrommer og spyd, 21

EN E K S P E D I S J O N

BLIR

TIL

indianertepper, gudebilder og modellskip, flagg, fotografier og karter omgir klubbens medlemmer på alle kanter når de samles til fest eller foredrag fra fjerne land. Siden min reise til Marquesas-øyene var jeg blitt innvalgt som aktivt medlem av klubben, og som yngstemann i laget gikk jeg sjelden glipp av et møte når jeg var i byen. Da jeg derfor nå stakk innom klubben en regntung novemberkveld, ble jeg nokså forbauset over å finne lokalet i en annen forfatning enn vanlig. M idt på golvet lå en oppblåst gummiflåte med livbåtrasjoner og tilbehør, mens fallskjermer, gummidrakter, redningsvester og polarutrustning fylte vegger og bord sammen med vanndestillasjonsballonger og andre merkelige oppfinnelser. Et nyvalgt medlem av klubben, oberst Haskin fra Luftvåpenets Utstyrskommando, skulle holde foredrag med demonstrasjoner av en rekke nye militære oppfinnelser som han mente i fremtiden også kunne gjøre nytte ved vitenskapelige ekspedisjoner både i nord og sør. Etter foredraget ble det en livlig og munter diskusjon. Danmarks kjente polarforsker Peter Freuchen reiste seg stor og ruvende og ristet skeptisk på sitt mektige skjegg. Slike nymotens patenter hadde han ingen tro på. Han hadde selv en gang erstattet eskimokajakk og snøhytte med gummibåt og posetelt på en av sine Grønlandsekspedisjoner, men det hadde også på nære nippet kostet ham livet. Først var han nesten frosset i hjel i en snøstorm fordi glidelåsen på teltet var iset fast så han ikke engang kom inn. Og så etterpå hadde han vært ute og fisket da kroken huket seg fast i den oppblåste gummibåten så denne punkterte og sank som en klut under bena på ham. Han hadde så vidt fått berget seg og en eskimovenn over i en kajakk som kom til unnsetning. Så det var han forvisset om, at ingen sindrig moderne oppfinner kunne sitte på sitt laboratorium og pønske ut noe bedre enn det årtuseners erfaring hadde lært eskimoene å bruke i deres egne himmelstrøk. Diskusjonen endte med et overraskende tilbud fra oberst Haskin: Aktive medlemmer av klubben kunne på sin neste ekspedisjon få velge ut alt det de ønsket av de nye oppfinnelsene han hadde demonstrert, på den eneste betingelsen at de lot laboratoriet hans få vite hva de syntes om sakene når de kom tilbake. Dermed ble det. Jeg var den siste til å forlate klubbrommene den kvelden. Jeg måtte gå over hver minste detalj i all denne flunkende nye utrustningen som så plutselig var dalt ned i hendene på meg, og sto til min rådighet bare 22

EN E K S P E D I S J O N

BLIR

TIL

jeg ytret ønsket. Dette var jo nøyaktig hva jeg trengte - utstyr til å forsø­ ke å berge livet med hvis tømmerflåten mot forventning skulle vise seg å oppløses og vi ikke hadde andre flåter i nærheten. Alt dette utstyret opptok fremdeles tankene mine ved frokostbordet på sjømannshuset neste morgen, da en velkledd, atletisk bygd ung mann kom bort med frokostbrettet sitt og satte seg ned ved samme bord som meg. Vi kom i prat, og det viste seg at han var heller ikke sjømann, men høyskoleingeniør fra Trondheim som var i Amerika for å kjøpe maskin­ deler og praktisere kjøleteknikk. Han bodde ikke så langt unna, og spiste ofte på sjømannshuset fordi det hadde et godt, norsk kjøkken. Han spurte meg hva jeg drev på med, og jeg fortalte ham i korte trekk om mine planer. Jeg nevnte at hvis jeg ikke fikk positivt svar angående manuskriptet mitt innen utgangen av denne uken, da ville jeg sette alle kluter til for å starte flåteekspedisjonen. Min bordfelle sa ikke stort til dette, men hørte svært interessert etter. Fire dager senere løp vi på hverandre igjen i den samme spisesalen. - Har du bestemt deg for hvorvidt du skal dra på den turen eller ikke, spurte han. - Ja, sa jeg. - Jeg drar. - Når? - Så snart som råd er. Hvis jeg somler stort lenger nå, så kommer stormene oppover fra Sydishavet og det blir også sesongen for orkaner rundt øyene. Bør forlate Peru om ganske få måneder, men må skaffe penger først og få hele greia organisert. - Hvor mange mann blir dere? - Har tenkt å ha seks mann i alt, det gir nok variasjon i samlivet på flåten og er passe til å gi fire timers styrevakt i døgnet. Han sto liksom og tygget på en tanke en stund, og så kom det med fynd og klem: - Dægen hvor lyst jeg sku’ ha på å bli med på det der! Jeg kunne påta meg tekniske målinger og forsøk. Du må jo selvsagt underbygge ekspe­ rimentet med nøyaktige målinger av vind og strøm og bølger. Husk på at du vil drive gjennom enorme havområder som nesten ikke er kjent, fordi de er utenfor all skipstrafikken, der kan en slik ekspedisjon gjøre interessante hydrografiske og meteorologiske undersøkelser, jeg kunne få god bruk for termo-dynamikken min. Jeg visste ikke mere om mannen enn det et åpent fjes kan røpe. Det hender at det røper atskillig. 23

EN E K S P E D I S J O N

BLIR

TIL

- All right, sa jeg. - Så reiser vi sammen. Mannen het Herman Watzinger, han var like mye landkrabbe som meg. Få dager etterpå tok jeg Herman med som gjest til «Explorers Club». Her dumpet vi rett på polarforskeren Peter Freuchen. Freuchen har den velsignete egenskapen at han aldri forsvinner i mengden. Stor som en låvedør og brusende av skjegg ser han ut som en sendemann fra den åpne tundra. Det er en atmosfære rundt ham som går han omkring med en gråbjørn i band. Vi tok ham med bort til et digert kart på veggen og fortalte ham om våre planer om å drive på indianerflåte over Stillehavet. Hans gutteakti­ ge blå øyne vokste som tinntallerkener og han dro seg i skjegget mens han lyttet. Så smalt han trebenet i golvet og strammet belteremmen flere huller inn: - Oi, sikken plan, jæ sku’ skam li’e å gå med på den. Den gamle Grønlandsfareren fylte ølmuggene våre, og ga seg til å berette om sin tiltro til primitive folks farkoster og deres evne til å ta seg fram ved å jenke seg etter naturen både på land og sjø. Han hadde selv reist på flåte ned de store elvene i Sibir og tauet innfødte på flåte etter skuta langs kysten av Polhavet. Og alt mens han fortalte dro han seg i skjegget og sa at oi, oi, vi gikk skam en fin tid i møde. Gjennom Freuchens iver for å støtte vår plan begynte hjulene å rulle faretruende kvikt, og de rullet snart rett inn i sverten på skandinavisk presse. Allerede neste morgen banket det voldsomt på døren min på sjømannshuset, det var telefon til meg nede i gangen. Resultatet av samtalen ble at Herman og jeg samme kvelden ringte på en leilighet i et fasjonabelt strøk oppe i byen. Vi ble mottatt av en velstelt ung herre i lakerte tøfler og med silkeslåbrok over en blå dress. Han ga nærmest et vekt inntrykk og unnskyldte sin forkjølelse med et parfymert lomme­ tørkle under nesen. Allikevel visste vi at denne karen hadde fått et navn i Amerika ved sin dyktige innsats som flyver under krigen. Foruten vår tilsynelatende sedate vert var det to energiske unge pressemenn til stede, som formelig struttet av handlekraft og ideer. Vi kjente til den ene som en dyktig korrespondent. Over en flaske god whisky erklærte vår vert at han var interessert i vår ekspedisjon. Han tilbød å reise den nødvendige kapital om vi var villige til å binde oss for avisartikler og foredragsturné etter hjemkomsten. Vi kom til slutt til enighet, og skålte for lykkelig samarbeid mellom anker24

EN E K S P E D I S J O N

BLIR TIL

menn og ekspedisjonsdeltakere. Fra nå av skulle alle våre økonomiske problemer være løst, de var overtatt av våre ankermenn og skulle ikke bekymre oss. Herman og jeg skulle straks gå i gang med å skaffe mann­ skap og utstyr, bygge flåten, og legge i vei før orkansesongen begynte. Neste dag sa Herman opp sin post, og vi gikk for alvor inn for opp­ gaven. Jeg hadde allerede fått tilsagn fra Luftvåpenets Forsøkslaboratorium om at en slik ekspedisjon var ypperlig egnet til å prøve deres utstyr, og de ville sende alt jeg hadde bedt om og mere til gjennom «Explorers Club». Dette var en god start. Våre viktigste oppgaver var da i første rekke å finne fire brukbare menn som var villige til å være med oss på flåten, og å skaffe proviant for reisen. En gruppe menn som skulle drive sammen til havs på en flåte måtte velges med omhu. Ellers ble det spetakkel og mytteri etter få ukers isolasjon på havet. Jeg ville ikke bemanne flåten med sjøfolk, de visste neppe mere om å drive på flåte enn vi visste selv, og jeg ville ikke ha det argumentet etterpå at når vi hadde greidd det, så var det fordi vi kanskje var bedre sjømenn enn de gamle flåtebyggerne i Peru. Allikevel trengte vi en mann ombord som i hvert fall kunne bruke en sekstant og kartlegge driften vår over havet til underlag for alle vitenskapelige rapporter. - Jeg kjenner en artig kunstmaler, sa jeg til Herman. - Han er en diger rusk av en kar som kan spille gitar og er full av moro. Han tok styrmannsskolen og reiste verden rundt flere ganger før han slo seg ned hjemme med pensel og palett. Jeg kjennePn fra guttedagene og har hatPn til følge på mange poseturer i fjellene hjemme. Skal skrive og spørre, han blir helt sikkert med. - Han høres brukbar ut, nikket Herman, - og så trenger vi noen som kan ta vare på radio. - Radio, sa jeg forskrekket, - hva sytten skal vi med det, det hører da ikke hjemme på en forhistorisk flåte. - Si ikke det, det er en sikkerhetsforanstaltning som ikke har noen innvirkning på teorien din så lenge vi ikke sender SOS etter hjelp. Og vi trenger radio for å sende ut værobservasjoner og andre meldinger. Det nytter jo allikevel ikke for oss å dra nytte av stormvarsler, fordi det er ingen meldinger for den delen av havet, og selv om det hadde vært, hva nytte kunne de gjøre oss på en flåte? Hans argumenter druknet etter hvert alle mine protester som nær­ mest bundet i en manglende kjærlighet til stikk-kontakter og knapper til å skru på. 25

EN E K S P E D I S J O N

BLIR

TIL

- Pussig nok, innrømmet jeg, - når det gjelder å få radiokontakt over store avstander med bittesmå apparater, så har jeg tilfeldigvis de beste forbindelser. Jeg havnet i en sånn radioavdeling under krigen. Du vet hver mann på sin rette plass. Men jeg skal jamen skrive noen ord til Knut Haugland og Torstein Raaby. - Kjenner du dem? - Ja. Jeg møtte Knut for første gang i England i 1944. Da var han allerede dekorert av den britiske kongen for å ha vært med som radiote­ legrafist ved tungtvannsabotasjen på Rjukan. Da jeg traff ham var han nettopp kommet tilbake fra enda et oppdrag i Norge, og da var han blitt overrasket av Gestapo mens han satt med en hemmelig radiostasjon inne i pipa på Kvinneklinikken i Oslo. Nazistene hadde peilet ham inn, og hele bygningen ble omringet av tyske soldater med maskingeværposter foran hver eneste dør. Gestaposjefen Fehmer sto personlig på gårds­ plassen og ventet på at Knut skulle bli båret ned. Men det ble gestapo­ sjefens egne folk de kom bærende med. Knut skjøt seg gjennom med pistol helt fra loftet og ned i kjelleren, og derfra ut i bakgården hvor han forsvant over sykehusmuren med kuleregnet etter seg. Jeg traff ham på en hemmelig stasjon i et gammelt engelsk slott, hvor han var kommet tilbake for å organisere undergrunns-sambandet mellom over hundre sendestasjoner innenfor tysk-okkupert Norge. Jeg var nettopp utdannet som fallskjermhopper selv, og vår plan var å hoppe sammen i Nordmarka. Men akkurat da marsjerte russerne inn i Kirkenesområdet, og en liten norsk avdeling ble sendt fra Skottland til Finnmark for liksom å ta over operasjonene etter hele den russiske hær. Jeg ble sendt opp dit i steden. Og der traff jeg Torstein. Det var rene polarvinteren oppe i de traktene, og nordlyset slikket oppetter stjernehimmelen som hvelvet seg beksvart over oss døgnet rundt. Da vi kom blåfrosne og pelskledde inn på de forkullete branntomtene i Finnmark, da krabbet en munter blåøyet kar med bustete, gult hår fram fra en liten hytte oppe i fjellene. Det var Torstein Raaby. Han hadde først rømt fra England og gått på kurs, og deretter blitt smuglet inn i Norge på Tromsøkanten. Der hadde han ligget skjult med en liten sender like ved krigsskipet Tirpitz, og i ti måneder hadde han Reiseplaner drøftes i Explorers Club i New York før starten. Fra høyre: Grønlandsfareren Peter Freuchen, forfatteren, Herman Watzinger og Chief of Clannfhearghuis. 26

EN E K S P E D I S J O N

BLIR TIL

sendt daglige rapporter til England om alt som foregikk ombord. Han sendte meldingene ved hjelp av mottakerantennen til en tysk offiser, som han koblet seg inn på om natten. Det var hans regelmessige rappor­ ter som ledet de britiske bomberne som til slutt gjorde ende på Tirpitz. Torstein flyktet til Sverige og derfra over til England igjen, og så hoppet han ut i fallskjerm med ny radiostasjon bak tyskernes linjer oppe på Finnmarksvidda. Da tyskerne trakk seg tilbake, fant han seg selv sittende bak våre egne linjer, og kom fram fra sitt skjulested for å hjelpe oss med den vesle radioen sin da vår hovedstasjon var gått ned med en mine. Jeg tør banne på at både Knut og Torstein er lei av å gå hjemme nå, og gjerne tar en liten tur på en tømmerflåte. - Skriv og spør, foreslo Herman. Så skrev jeg et kort brev uten lumske overtalelser til Erik, Knut og Torstein: «Skal reise på tømmerflåte over Stillehavet for å underbygge en teori om at Sydhavsøyene er befolket fra Peru. Blir dere med? Jeg garanterer ingenting utenom en fri reise til Peru og Sydhavsøyene og hjem igjen, og at dere vil få god bruk for deres tekniske kunnskaper på veien. Svar snarest.» Følgende telegram anløp omgående: «Deltar. Torstein.» De andre to svarte også med ja. Som sjettemann på laget hadde vi den ene på liste etter den annen, men alltid kom noe på tverke. I mellomtiden måtte Herman og jeg gå løs på problemet med provianten. Vi hadde ikke til hensikt å gafle i oss gammelt lama-kjøtt eller tørrete kumarapoteter på turen, for det var ikke for å bevise at vi selv en gang hadde vært indianere at vi dro. Vår hensikt var å prøve inkaflåtens drift og kvalitet, dens sjødyktighet og lasteevne, og om elementene virkelig ville skyve den over havet til Polynesia med folk fremdeles ombord. Våre innfødte forgjengere kunne saktens ha klart å leve på tørret kjøtt og fisk og tørrete kumarapoteter ombord, ettersom det var det de vesentlig levde av på land. Og på selve reisen ville vi undersøke om de kunne ha skaffet seg fersk fisk og regn­ vann underveis på havet. Som vår egen diett hadde jeg tenkt meg enkle feltrasjoner, slik vi kjente dem fra krigen. I disse dagene var det kommet en ny assistent til den norske militærattacheen i Washington. Jeg hadde tjenestegjort som nestkommande­ rende i kompaniet hans i Finnmark, og visste at han var en ildkule som 28

EN E K S P E D I S J O N

BLIR

TIL

med innbitt energi yndet å stange ned alle problemer en satte foran ham. Bjørn Rørholt var av den vitale typen som følte seg rent fortapt om han hadde kjempet seg ut i det fri uten straks å øyne et nytt problem han kunne gi seg i kast med. Jeg innviet ham i situasjonen pr. brev, og ba ham bruke sin sporsans til å snuse opp en kontaktmann hos den amerikanske armeens proviant forvalter. Sjansen var at laboratoriet eksperimenterte med nye feltrasjoner vi kunne prøve ut, på samme måte som vi prøvde utstyr for flyvåpe­ nets laboratorium. To dager senere hadde vi Bjørn på rikstelefonen fra Washington. Han hadde hatt kontakt med utenriks-liaisonen i det amerikanske krigsde­ partementet, og der ville de gjerne vite hva saken gjaldt. Herman og jeg tok første tog til Washington. Vi fant Bjørn på hans rom oppe i militærambassaden. - T ror det skal gå, sa han. - Vi blir mottatt i utenriks-liaisonen i morgen bare vi får med et skikkelig brev fra obersten. «Obersten» var Otto M unthe-Kaas, den norske militær-attacheen. Han var vennlig stemt og mer enn villig til å gi oss et skikkelig introduksjonsskriv da han hørte hva det gjaldt. Da vi kom for å hente skrivet neste morgen reiste han seg plutselig og sa at det var best han ble med oss selv. I oberstens bil kjørte vi ut til Pentagon-bygget, verdens største bygning, hvor Krigsdepartementet har sine kontorer. Foran satt obersten og Bjørn i sin beste militære puss, og bak satt Herman og jeg og kikket gjennom frontglasset på den mekti­ ge Pentagon-bygningen, som vokste i været på sletten foran oss. Det var dette enorme kjempebygget med tredve tusen kontorister og over 25 kilometer korridorplass, som skulle danne rammen om vår forestående «flåte-konferanse» med militære sjefer. Jeg måtte knipe meg selv i nesen. Aldri, hverken før eller senere, har den vesle flåten fortonet seg så hjel­ peløst liten for Herman og meg. Etter endeløse vandringer i korridorer og sidekorridorer, nådde vi døren til utenriks-liaisonen, og omgitt av flunkende uniformer satt vi snart benket rundt et stort mahognibord hvor sjefen for utenriks-liaiso­ nen selv presiderte. Den barske og bredbyggete Westpoint-offiseren, som ruvet ved enden av bordet, hadde først visse vanskeligheter med riktig å oppfatte sammenhengen mellom det amerikanske krigsdepartementet og tømmerflåten vår, men oberstens velvalgte ord, og et gunstig utfall av en 29

EN E K S P E D I S J O N

BLIR

TIL

Kon-Tiki-ekspedisjonens deltagere. Fra venstre: Knut Haugland, Bengt Danielsson, forfatteren, Erik Hesselberg, Torstein Raaby og Herman Watzinger.

orkanaktig eksaminasjon av offiserene rundt bordet, brakte ham lang­ somt over på vår side, og han leste med interesse brevet fra Luftvåpenets utstyrskommando. Så reiste han seg og ga staben en konsis ordre om å hjelpe oss gjennom de rette kanaler, og idet han ønsket oss lykke til videre, marsjerte han ut av konferanserommet. Da døren lukket seg bak ham, hvisket en ung stabskaptein inn i øret mitt: - Skal banne på De får det De vil. Dette låter jo rent som en liten militær operasjon og gir oss litt forandring i den daglige kontorrutinen etter freden, og så byr det på en fin anledning til planmessig prøving av utstyr. 30

EN E K S P E D I S J O N

BLIR

TIL

Liaison-kontoret arrangerte straks et møte med oberst Lewis på General-kvartermesterens forsøkslaboratorium, og Herman og jeg ble tatt over dit i bil. Oberst Lewis var en gemyttlig kjempe av en offiser med en sportslig holdning. Han kalte straks inn forsøkslederne for de forskjellige avde­ linger, som alle var velvillig stemt og øyeblikkelig foreslo mengder av utstyr de gjerne ville vi skulle prøve ut. De overgikk våre villeste for­ håpninger da de ramset opp nesten alt vi kunne ønske oss, fra feltrasjo­ ner til solkrem og vanntette soveposer. Så tok de oss på rundtur for å kikke på sakene. Vi smakte på spesialrasjoner i smarte pakninger, vi prøvde fyrstikker som tente like godt om de ble duppet i vann, nye primuser og vanndunker, gummiposer og spesialsko, kjøkkenredskap og kniver som fløt og alt en ekspedisjon kunne ønske seg. Jeg kikket bort på Herman. Han så ut som en forventningsfull, snill gutt som gikk gjennom en sjokoladebutikk med en rik tante. Den lange obersten gikk foran og demonstrerte all herligheten, og da runden var tatt hadde stabsfunksjonærene notert ned de aktuelle vareslag og de kvanta vi trengte. Jeg regnet slaget for lykkelig vunnet, og følte bare trang til å styrte hjem til hotellet for å innta horisontalen og tenke over sakene i fred og ro. Da sier plutselig den lange, vennlige obersten: - Ja, så får vi gå inn og snakke med «båsen», det er ham som avgjør om vi får lov å gi dere dette. Jeg følte hjertet synke ned i anklene. Vi skulle altså begynne vår vel­ talenhet helt forfra igjen, og himmelen alene måtte vite hva slags type «båsen» var. Vi fant at båsen var en liten og gravalvorlig offiser som satt bak skrive­ bordet og gransket oss med skarpe, blå øyne da vi kom inn på kontoret. Han bød oss å sitte. - Well, hva ønsker disse herrene, sa han briskt til oberst Lewis uten å vende blikket bort fra mitt. - Å, bare noen småting, skyndte Lewis seg å svare og forklarte hele vårt ærend i korte trekk mens sjefen hørte tålmodig på uten å røre en finger. - Og hva kan de gi oss i vederlag, spurte sjefen helt uanfektet. - Well, sa Lewis imøtekommende, - vi håpet kanskje ekspedisjonen kunne skrive rapporter om den nye provianten og en del av utstyret under slike barske forhold som de kommer ut i. Den gravalvorlige offiseren bak skrivebordet lente seg uaffisert lang31

EN E K S P E D I S J O N

BLIR TIL

somt tilbake i stolen mens han fremdeles holdt blikket fast ved mitt, og personlig følte jeg det som om jeg sank til bunns i den dype lærstolen da han kjølig sa: - Jeg ser på ingen måte at de kan gi oss nok i vederlag. Det ble stille i rommet, oberst Lewis tok seg til snippen, og ingen av oss sa et ord. - Men, la sjefen plutselig til med voldsom kraft, og nå var det kommet et glimt i øyekroken: - Mot og forskertrang teller også. Oberst Lewis, la dem få det! Jeg satt ennå halvt i en rus i drosjen hjem til hotellet, da Herman tok til å humre og le for seg selv ved siden av meg. - Er du sprø, spurte jeg engstelig. - Nei, løy han ubeskjedent, - men jeg har sittet og regnet ut at provi­ anten vi fikk inkluderer 684 bokser med ananas, og det er min livrett.

Det er tusen ting som skal gjøres, og helst på en gang, når seks mann og en tømmerflåte med last skal samles i ett senter nede på kysten av Peru. Og vi hadde tre måneder og ingen Aladdins lampe til vår rådighet. Med introduksjon fra liaison-kontoret fløy vi til New York i møte med professor Behre ved Columbia Universitetet, som var sjef for Krigsdepartementets komite for Geografisk Forsking, og som trykket på de knappene som omsider brakte Herman alle hans verdifulle instru­ menter og apparater for vitenskapelige målinger. Så fløy vi til Washington i møte med admiral Glover ved Marinens Hydrografiske Institutt. Den gamle, godlynte sjøløven kalte inn alle sine offiserer og pekte på Stillehavskartet på veggen idet han introduserte Herman og meg: - Disse unge herrene akter å korrigere strømkartene våre. Hjelp dem! Da hjulene rullet videre, sammenkalte også engelskmennenes oberst Lumsden et møte i den britiske militærmisjonen i Washington for å drøfte våre kommende problemer og sjansen til heldig utfall. Vi mottok tallrike gode råd og et utvalg av britisk utstyr som ble fløyet fra England for å bli prøvet ut på flåteferden. Den britiske sanitetssjefen var ivrig talsmann for et mystisk «hai-pulver». Vi skulle strø et par klyper av pulveret på vannet om haien ble for nærgående, så ville haien skynnsomst fordufte. - «Sir», sa jeg høflig, - kan vi nå stole på dette pulveret? 32

EN E K S P E D I S J O N

BLIR

TIL

- Well, sa engelskmannen og smilte, - det er nettopp det vi selv gjerne vil finne ut! Når tiden er knapp, og fly erstatter tog mens bil erstatter ben, skrum­ per lommeboken raskt inn som et slunkent herbarium. Da returbilletten min til Norge var rullet bort i kontanter, dro vi derfor opp og banket på hos våre venner ankermennene i New York, for å rette på finansene. Der ble vi møtt av overraskende og dystre problemer. Finanssjefen var syk og i seng med feber, og hans to kolleger sto maktesløse til han var tilbake i aksjon. De sto fast ved vår økonomiske avtale, men foreløpig kunne de ingenting gjøre. Vi ble bedt om å utsette saken, en bønn som var nytteløs fordi vi ikke kunne stanse de tallrike hjulene vi hadde i full sving. Nå kunne vi bare henge på, det var for sent å stanse eller bremse. Våre venner ankermennene gikk med på å oppløse hele koalisjonen for å gi oss frie hender til å handle raskt og egenhendig uten dem. Og der sto vi på gaten med nevene i bukselommen. - Desember, januar, februar, sa Herman. - Og til nød mars, sa jeg, - men da må vi legge fra land og! Om alt annet så tåket ut, så sto en ting klart for oss. Vi hadde vår hensikt med reisen, og ønsket ikke å stå i bås med akrobater som ruller utfor Niagara i en tomtønne eller sitter på en flaggstangkule i 17 døgn. - Ingen tyggegummi eller coca-cola-assistanse, sa Herman. Og derom var vi dypt enige. Norske kroner kunne vi skaffe. Men det løste ikke problemene på vår side av Atlanteren. Vi kunne søke et legat, men det ville neppe sette sitt navn bak en bestridt teori, det var jo nettopp derfor vi reiste på flåten. Vi fant snart ut at hverken presse eller private promotører turde sette kontanter i det de selv og alle forsikringsselskaper anså for en selvmordseilas, men om vi kom helskapt tilbake, da var det en annen sak. Det så passe dystert ut, og i mange dager øynet vi ikke land. Da var det oberst M unthe Kaas dukket opp i bildet igjen. - Har dere problemer gutter, sa han. - Her er en sjekk å begynne med. Jeg kan få den igjen når dere kommer tilbake fra Sydhavsøyene. Obersten fikk flere med seg, og snart var det private lånet nok til å berge oss videre uten hjelp fra agenter eller andre. Vi skulle fly til Sør-Amerika og sette i gang med å bygge flåte. De gamle flåtene i Peru var bygd av balsatre, som i tørr tilstand er lettere enn kork. Balsatreet gror i Peru, men bare bakom fjellene i Andeskjeden, så Inkatidens sjøfarere dro opp langs kysten til Ecuador 3. Kon-Tiki

33

EN E K S P E D I S J O N

BLIR T IL

hvor dc hogg sine enorme balsatrær helt nede ved bredden av Stilleha­ vet. Vi hadde til hensikt å gjøre det samme. Nåtidens reiseproblemer er andre enn dem en hadde i Inkatiden. Vi har klart å skaffe oss bil og fly og reisebyråer, men for ikke å gjøre det altfor lett har vi også anskaffet noe vi kaller for landegrenser, med messingbeknappete utkastere som betviler ens alibi, maltrakterer ens bagasje og tynger en i kne med stemplete formularer om en i det hele tatt er så heldig å slippe inn. Frykten for slike messingbeknappete menn gjorde at vi ikke turde komme anstigende til Sør-Amerika med kasser og kufferter fulle av besynderlige gjenstander, lette på hatten og høflig spørre på gebrokkent spansk om å få komme inn for å dra ut på flåte. Vi ville havne i kasjotten. - Nei, sa Herman. - En offisiell introduksjon må til. En av våre venner fra det oppløste triumviratet var korrespondent ved de Forente Nasjoner, og tok oss med ut dit i bil. Vi ble mektig imponert da vi kom inn i den store forsamlingssalen hvor menn fra alle nasjoner var benket side om side og lyttet i taushet til taleflommen fra en sorthåret russer foran det gigantiske verdenskartet som dekorerte bakveggen. Vår venn korrespondenten klarte i et rolig øyeblikk å få fatt på en av de delegerte fra Peru, og senere en av Ecuadors representanter. I en dyp lærsofa ute i et forværelse hørte de ivrig på vår plan om å reise over havet for å støtte en teori om at gamle kulturfolk fra deres egne hjemland var de første som nådde Stillehavsøyene. Begge lovet de å underrette sine regjeringer, og garanterte oss god støtte når vi kom til deres respektive hjemland. Trygve Lie som passerte forværelset kom bort da han hørte vi var landsmenn, og noen foreslo ham å slå følge pa flåten. Men det var bølger nok på land for ham. F N ’s visesekretær, Dr. Benjamin Cohen fra Chile, var selv en kjent amatørarkeolog, og ga meg et brev til Presiden­ ten av Peru som var hans personlige venn. I salen traff vi også Norges ambassadør, Wilhelm Morgenstierne, som fra nå av ga ekspedisjonen uvurderlig støtte. Så kjøpte vi to billetter og fløy til Sør-Amerika. Da de fire tunge motorene en etter en begynte å drønne, da sank vi utslitt tilbake i de dype lenestolene. Vi hadde en usigelig lettet følelse av at nå var første fase i programmet overstått, nå bar det rett mot eventyret.

34

T IL SØR-AMERIKA det flyet passerte ekvator dukket det på skrå ned gjennom det melkehvite skylaget som hittil hadde ligget under oss som en blendende snøvidde i solsteken. Ullrøyken klemte seg mot vindue­ ne inntil den løste seg opp og ble hengende over oss som skyer, og fram tonet det grønn-grønne taket på en bølgende, flommende jungel. Vi fløy inn over den Sør-Amerikanske republikken Ecuador og landet i den tropiske havnebyen Guayaquil. Med jakke, vest og gårsdagens vinterfrakk på armen, krøp vi ut i drivhusvarmen til plaprende, tropekledte sydlendinger og følte hvordan skjorten klebet seg til ryggen som vått papir. Vi ble omfavnet av tollere og immigrasjonsoffiserer og nærmest båret på gullstol ut til en drosje som tok oss til byens beste og eneste gode hotell, hvor vi raskt fant fram til hvert vårt badekar og la oss flate ned under kaldtvannskranen. Vi var fremme i landet hvor balsatreet gror, og skulle kjøpe tømmer til å bygge flåten. Den første dagen gikk med til å lære pengesystemet og nok spansk til å finne veien tilbake til hotellet. Den andre dagen dristet vi oss i stadig større sirkler bort fra badeka­ ret, og da Herman hadde fått stillet sin barndoms lengsel etter å ta på en ordentlig palme, og jeg gikk rundt som en vandrende bolle med fruktsalat, da bestemte vi oss for å gå og handle balsa. Det var nok dessverre lettere sagt enn gjort. Balsa kunne vi saktens få kjøpt i mengdevis, men ikke i form av hele tømmerstokker som vi trengte. De dagene var forbi da balsatrærne sto tilgjengelig her nede ved kysten. Den siste krigen hadde gjort ende på dem, de var felt i tusenvis og skipet til flyfabrikkene, fordi veden var så luftig og lett. Det eneste stedet det grodde store balsa-trær nå var inne i jungelen i det indre av landet, fikk vi vite.

I

35

TIL

SØR-AMERIKA

- Så får vi dra inn dit og hogge dem selv, sa vi. - Umulig, sa myndighetene. - Regntiden har nettopp satt inn og alle veiene inn i jungelen er ufremkommelige på grunn av flom og dyp gjørme. Skal dere ha balsa-tømmer får dere komme tilbake til Ecuador om et halvt år, da er regntiden over og veiene inn i landet tørket til. I vår nød oppsøkte vi Don Gustavo von Buchwald, balsakongen i Ecuador, og Herman rullet opp sin skisse av flåten med målene på tømmeret vi trengte. Den lille, skinnmagre balsakongen grep ivrig tele­ fonen og satte sine agenter i sving med å lete. På hvert eneste sagbruk fant de planker og lette bord og enkelte korte stubber, men ikke en eneste brukbar tømmerstokk. På Don Gustavos eget lager lå det to store knusktørre stokker, men de ville ikke ta oss langt. Det var tydelig at jakten var nytteløs. - Jeg har en bror som har en stor balsa-plantasje, sa Don Gustavo. Han heter Don Federico og bor i Quivedo, en liten jungel-landsby midt inne i landet. Han kan skaffe dere alt dere trenger så snart vi kan få fatt på ham etter regntiden. Nå er det nytteløst på grunn av jungelregnet inne i landet. Og det Don Gustavo sa var nytteløst, det var nytteløst for alle balsakyndige i Ecuador. Der sto vi i Guayaquil uten tømmer til flåten, og uten mulighet for selv å dra inn og hogge trærne før mange måneder senere, når det allikevel var for sent. - dåden er knapp, sa Herman. - Og balsa må vi ha, sa jeg. - Flåten skal være en nøyaktig kopi, ellers har vi ingen garanti for å slippe levende fra det. Et lite skolekart vi fikk på hotellet, med grønn jungel, brune fjell og rødringete bosteder, røpet at jungelen strakte seg ubrutt fra Stillehavet rett inn til foten av de himmelhøye Andesfjellene. Jeg fikk en idé. Det var tydeligvis ugjørlig nå å komme fra kystområdet og inn gjennom jungelen til balsa-trærne i Quivedo, men enn om vi kunne komme til trærne fra innlandssiden, ved å stige bent ned i det indre av jungelen fra de bare snaufjellene i Andeskjeden? Her var en mulighet, den eneste vi øynet. Ute på flyplassen lå et lite lastefly som var villig til å ta oss med opp til Quito, hovedstaden i dette merkelige landet, som ligger høyt oppe på Andesplatået, tre tusen meter over havets nivå. Mellom kasser og møbler fikk vi enkelte gløtt av grønn jungel og blinkende elver før vi forsvant inn i skyene. Da vi dukket fram igjen lå lavlandet skjult under 36

TIL

SØR-AMERIKA

et endeløst hav av rullende damp, men forut veltet tørre lier og nakne fjellvegger seg opp av tåkehavet og ende opp mot en tindrende blå himmel. Flyet steg som i en usynlig taubane opp over fjellsiden, ende til værs, og til tross for at ekvator selv var innen synskretsen, så hadde vi til slutt skinnende snøbreer ved siden av flyet. Da gled vi ned mellom fjellene og inn over et saftig vårgrønt høyfjellsplatå, hvor vi landet i nærheten av verdens eiendommeligste hovedstad. Av Quitos 150 tusen innvånere er de aller fleste helblods eller halvblods fjell-indianere, for Quito var deres forfedres egen hovedstad lenge før Kolumbus og vår egen rase kjente til Amerika. Byen er preget av eldgamle klostre med ufattelige kunstverdier, og andre praktfulle bygg­ verk fra spansketiden som raker opp over takene på lave indianerhus bygd av blokker med soltørket leire. En labyrint av trange smug snor seg mellom leireveggene, og her fant vi et yrende liv av fjell-indianere i rødspraglete kapper og store hjemmegjorte hatter. Noen dro til markeds med pakkesler, mens andre satt sammenkrøket langs veggene og døset i solsteken. For halv fart og fulle horn lykkes det for enkelte biler, med tropekledde aristokrater av spansk herkomst, å bane vei i enveissmugene mellom unger og esler og barbente indianere. Luften her oppe på høyfjellsplatået var så tindrende krystallklar at fjellene rundt oss ble løftet rett inn i selve gatebildet og bidro til å skape en atmosfære av østenfor sol og vestenfor måne. Vår venn fra lasteflyet, Jorge, med tilnavnet «den gale pilot», tilhørte en av Quitos gamle spanske slekter. Han fikk oss installert på et antikva­ risk og fornøyelig hotell, hvoretter han dro rundt delvis med og delvis uten oss for å skaffe skyss over fjellene og ned i jungelen til Quivedo. Vi møttes i en gammel spansk kafé ut på kvelden, og Jorge var full av dårlige nyheter, tanken om Quivedo måtte vi nok bare slå ut av hodet. Det var hverken folk eller kjøredoning å oppdrive som ville ta oss over fjellet, og slett ikke ned i jungelen hvor regnet var begynt, og hvor det var fare for overfall om en kjørte seg fast i gjørmen. Senest i fjor var en patrulje med amerikanske oljeingeniører funnet drept av forgiftete piler der inne i urskogen, og særlig i den østre delen av landet var det ennå skogsindianere som flakket splitter nakne om i jungelen og drev jakt med forgiftete piler. - Noen av dem er hodejegere, sa Jorge med hul røst da han så at Herman uanfektet forsynte seg med mere biff og rødvin. 37

TIL

SØR-AMERIKA

- Dere tror jeg overdriver, fortsatte han lavt. - Men på tross av stren­ ge forbud er det ennå folk som lever av å selge innskrumpete menneskehoder her i landet. Det er uråd å kontrollere det, så det hender den dag i dag at jungel-indianerne kutter hodet av sine hender blant andre omflakkende stammer. De knuser og fjerner selve skallebenet og fyller den tomme hodehuden med glohet sand så hele hodet skrumper inn til det blir mindre enn et kattehode, uten å miste fasong eller ansiktsdrag. Slike innskrumpete hendehoder var en gang dyrebare trofeer, nå er det en sjelden smuglervare. Mellommenn blant halvblodsindianerne sørger for at de havner hos oppkjøpere nede ved kysten som selger dem til turister for svimlende priser. Jorge så triumferende på oss. Han skulle bare visst at Herman og jeg samme dag var blitt dratt inn i et portrom og tilbudt to slike hoder til en pris av tusen sucres stykket. Ofte er slike hoder i dag forfalskninger laget av apehoder, men disse to var ekte nok, fullblods indianere, og så naturtro at hvert eneste lite trekk var bevart. Det var hodet av en mann og en kvinne, begge så store som appelsiner, hun var faktisk vakker selv om bare øyenvippene og det lange, sorte håret hadde bevart sine naturli­ ge mål. Jeg grøsset ved tanken, men uttalte min tvil om at det var hodejegere vest for fjellene. - Kan aldri vite, sa Jorge mørkt. - Og hva ville du si om din gode venn forsvant og hodet hans kom pa markedet i miniatyr? Det hendte meg med min venn en gang, la han til og så stivt på meg. - Fortell, sa Herman og tygget langsomt og mellomfornøyd på biffen. Jeg la gaffelen forsiktig til side, og Jorge fortalte. Han bodde en gang med sin kone på en utpost inne i jungelen hvor han vasket gull og kjøpte opp fangsten til de andre gullvaskerne. Familien hadde den gang en innfødt venn som regelmessig kom med gullet sitt og solgte det mot handelsvarer. En dag ble vennen drept i jungelen, og Jorge fikk sporet opp morderen og truet med å skyte ham som straff. Nå var morderen en av dem som var mistenkt for å selge innskrumpete menneskehoder, og Jorge lovet a spare livet hans om han bare øyeblikkelig utleverte hodet. Morderen kom straks fram med hodet til Jorges venn som nå var så lite som en knytteneve. Jorge ble helt rørt da han så igjen vennen, for han var helt uforandret, bortsett fra at han var blitt så bitte liten. Beve­ get tok han det vesle hodet med hjem til sin kone. Hun besvimte da hun så det, så Jorge måtte gjemme vennen i en kuffert. Men det var så rått i jungelen at det vokste dotter av grønn mugg på hodet, slik at Jorge måtte 38

TIL

SØR-AMERIKA

I Quitos kronglete gatenett var det et yrende liv.

ta det fram av og til og tørke det i solen. Da hang det gjerne og slang etter håret på en klessnor, og kona dånte hver gang hun fikk se det. Men så en dag hadde en mus gnaget seg inn i kufferten og gjort skandale på vennen. Da var det stor sorg på Jorge som under full seremoni begrov 39

TIL

SØR-AMERIKA

sin venn i et bitte lite hull oppe på flyplassen. For han var jo tross alt et menneskelig vesen, sluttet Jorge. - Takk for maten, sa jeg. Da vi gikk hjem i nattemørket, hadde jeg en ubehagelig følelse av at hatten til Herman var seget langt ned over ørene. Men det var nok bare på grunn av nattesnoen fra fjellene ... Neste dag satt vi med vår egen generalkonsul Bryhn og hans frue under eukalyptustrærne ute på deres store hacienda utenfor byen. Bryhn trodde neppe vi ville få noen drastisk forandring i hattenummer på vår planlagte jungeltur til Quivedo, men -! Det var røvere på ferde nøyaktig i de traktene vi hadde tenkt oss. Han kom med utklipp fra lokalavisene som forkynte at soldater ville bli sendt ut i tørketiden for å utrydde «bandidos» som holdt til i traktene rundt Quivedo. Å reise dit nå var reneste vanvidd, og vi ville aldri få fører eller skyss på turen. Under samtalens løp så vi en jeep fra den amerikanske militærambassaden som jog forbi ute på veien, og dermed hadde vi en plan. Ledsaget av generalkonsulen dro vi opp på den amerikanske ambassaden og slapp inn til militærattacheen personlig. Han var en stram og spenstig ung mann i khaki og ridestøvler, og spurte leende hvordan vi hadde forvillet oss opp på toppen av Andesfjellene når lokalavisene påsto vi skulle drive til havs på en tømmerflåte. Tømmeret står ennå på rot i Quivedo-jungelen forklarte vi. Og vi står her på taket av kontinentet og kan ikke nå det. Vi oppfordret militærat­ tacheen til a) å låne oss et fly og to fallskjermer, eller b) å låne oss en jeep med en lokalkjent sjåfør. Militærattacheen satt først helt målbundet over vår freidighet, så ristet han oppgitt på hodet og sa med et smil at all right, ettersom vi ikke ga ham noe tredje alternativ, så foretrakk han å velge det siste! Kvart over fem neste morgen rullet en jeep opp foran hotellinngangen, og en ekvadoriansk ingeniør-kaptein hoppet ut i mørket og meldte seg til tjeneste. Han var beordret til å kjøre oss til Quivedo, mudder eller ikke mudder. Jeepen var stuvende full av bensinkanner, for det var hverken bensinstasjoner eller hjulspor langs den veien vi skulle dra. På grunn av meldingene om «bandidos» var vår nye venn, kaptein Agurto Alexis Alvarez, vepnet til tennene med dolker og skytevåpen. Vi var kommet fredelig til landet i jakke og slips for å kjøpe tømmer for kontan­ ter nede ved kysten, og hele vår utrustning ombord i jeepen besto i en 40

TIL

SØR-AMERIKA

sekk med hermetikk, foruten at vi i all hast fikk tak i et brukt kamera og hver vår uslitelige khaki-bukse. Dertil hadde generalkonsulen presset på oss sin digre parabellum-revolver med rikelig ammunisjon til å u t­ rydde alt som krysset vår vei. Og så suste jeepen avsted gjennom de folketomme smugene hvor månen lyste spøkelsesaktig i hvitkalkete adobe-vegger helt til vi kom ut på landet hvor det bar i svimlende fart etter en god sandvei sørover fjellvidda. Det var god vei nedover hele høydedraget inntil fjellbyen Latakunga, hvor vindusløse indianerhus klynget seg blindt rundt en hvitkalket kirke med palmer på en plen. Her bøyde vi inn på en kløvvei som bølget og buktet seg vestover berg og dal i Andesfjellene. Vi kom inn i en verden som vi aldri hadde drømt om å oppleve. Det var fjellindianernes egen verden - østenfor sol og vestenfor måne - utenfor tid og bakenfor sted. På hele ferden så vi hverken vogn eller hjul. Trafikken besto av barbente gjetere i fargerike ponchos som drev fram forvirrete hjorder av stiv­ bente, verdige llamaer, og av og til kom hele indianerfamilier langs veien. Mannen selv red gjerne foran på et muldyr mens den vesle kona småsprang etter med hele sin samling av hatter oppå hodet og med minstemann i bylt på ryggen. Og alt mens hun sprang så spant hun ull med fingrene. Esler og muldyr luntet bedagelig etter, lastet med kvist og siv og pottemakervarer. Jo lenger vi reiste, jo færre av indianerne kunne spansk, og snart var Agurtos språkkunnskaper like nytteløse som våre egne. Hist og her lå en klynge med hytter borte i fjellet, stadig færre var bygd av leire, mens flere og flere var laget av knipper med tørt gress. Det var som om både hyttene og det brunbrente furete folket var vokst opp av selve jorda, ved at fjellsolen bakte i Andesveggene. De hørte sammen med berg og ur og fjellbeite like naturlig som fjellgresset selv. Fattige på gods og små av vekst hadde fjellindianerne villdyrets seige sunnhet og naturfolkets våkne barnesinn, og jo mindre de kunne snakke, jo mere kunne de le. Strålende fjes med snøhvite tenner skinte imot oss fra alle vi så. Det var ingenting som røpet at hvit mann hadde tapt eller tjent en skilling på disse kanter. Her var hverken reklameskilt eller veivisere, og om en blikkboks eller litt papir var blitt slengt på veikanten, ville det straks bli plukket opp som brukbart husgeråd. Det bar oppover solbrente lier uten busk eller tre og ned i daler med ørkensand og kaktus, inntil vi klatret ende til værs og nådde den øverste kammen med snøbreer rundt toppen og en vind så bitende kald at vi 41

1

«a***-.

V JL 1 1 1

" W f " 1 • # Æ m H■ k1 H l i i ^ ^ H /M f ^ fr

^

i

a n

TIL

SØR-AMERIKA

måtte slå ned farten for ikke å fryse i filler der vi satt i skjorten og lengtet etter jungelvarmen. Lange strekninger måtte vi kjøre vilt mellom fjelle­ ne over ur og gressrabber for å lete etter neste veistubb. Alen da vi nådde vestveggen hvor Andeskjeden faller stupbratt ned i lavlandet, da var kløvveien hogd inn langs hyller i det løse fjellet, og stup og juv omga oss på alle kanter. Vi satte all vår lit til vennen Agurto som så ut som han satt og duppet over rattet og alltid tok yttersvingen ved alle av­ grunner. Plutselig kom et voldsomt vindgufs imot oss, vi var nådd fram til ytterste kammen av Andesryggen, hvor fjellet falt brått av i styrtninger ende ned i jungelen dypt der nede i en bunnløs avgrunn 4000 meter under oss. Men vi ble snytt for det svimlende utsynet over jungelhavet, for like fort som vi nådde eggen, like fort veltet tette skybanker som damp fra en heksekjele opp omkring oss. Men nå bar det uhindret nedover i dypet. Stadig nedover, i bratte slynger langs juv og skrenter og rygger, mens luften ble råere og varmere og stadig mere mettet av tung, sløvende drivhuslukt som steg opp fra jungelverdenen der nede. Og så begynte regnet. Først smått, så styrtet det ned og slo i jeepen som trommestikker, og snart flommet det sjokoladevann rundt oss på alle kanter nedetter knausene. Vi nærmest flømmet med nedover, vekk fra de tørre fjellflyene bak oss og inn i en annen verden, hvor stokk og stein og leireskrenter var myke og saftige av mose og grønnsvær. Blade­ ne skjøt i været, snart ble det veldige kjempeblader som hang som grønne paraplyer og dryppet ut over berget. Så kom jungeltrærnes første gebrekkelige forposter, dryppende av tunge mosefrynser, skjegg og slyngplanter. Det klukket og rant over alt. Da stupene ble slakere, veltet jungelen seg straks opp som en armé av grønne kjempevekster som slukte den vesle jeepen der den plasket seg fram langs den vassfylte leireveien. Vi var nådd inn i jungelen. Luften var klam og varm og mettet av plantelukt. Da mørket falt på, nådde vi en klynge av palmetekte hytter på en rabbe. Klaskende våte av varmt vann forsaket vi jeepen for en natt under tørt tak. Hva vi ervervet på kroppen av stikkende snyltegjester, druknet i regnet neste dag. Med jeepen full av bananer og sydfrukter bar det videre nedover i jungelen, nedover og nedover, til tross for at vi trodde

Underveis med jeep til balsaplantasjen møtte vi denne lille fjellindianeren på sin lama. 43

TIL

SØR-AMERIKA

vi forlengst var nede på bunnen av dypet. Mudderet ble verre, men det stanset oss ikke, og røverne holdt seg på ukjent avstand. Det var først da veien var sperret av en bred flod med sølevann som veltet ned gjennom jungelen at jeepen meldte pass. Her sto vi bom fast og kunne hverken komme opp eller ned langs elvebredden. På en åpen rydning lå en hytte hvor noen halvblodsindianere drev og spente opp et leopardskinn i solveggen, mens bikkjer og høns vasset rundt og koste seg i et lag med kakaobønner som var spredt ut for å tørke i solen. Da jeepen kom humpende ble det liv på plassen, og folkene som snakket spansk forklarte at dette var Palenque-floden, og Quivedo lå like på andre siden. Her var ingen bro, og elven var stri og dyp, men de var villige til å fløte oss og jeepen over på flåte. Nede ved bredden lå vidun­ deret. Krokete stokker tykke som armer og lår, var surret sammen med plantetrevler og bambus til en gissen flåte, dobbelt så lang og,bred som jeepen. Med en planke under hvert jul og hjertet i halsen kjørte vi jeepen ut på stokkverket, og selv om de fleste av stokkene druknet i muddervannet, så bar de både jeepen og oss og fire halvnakne indianere som skjøv oss ut på med lange stokker. - Balsa? spurte Herman og jeg på likt. - Balsa, nikket en av karene og sparket respektløst i stokken. Strømmen grep oss og vi hvirvlet nedover floden mens karene staket på de rette stedene og holdt flåten i et jevnt sig på skrå over strømmen og inn i stillere vann på andre siden. Dette ble vårt første møte med balsa-treet, og vår første tur på balsa-flåte. Ved andre bredden fikk vi flåten trygt på land og bilte triumferende inn i Quivedo. To rekker av tjærebrente trehus med urørlige gribber langs palmetakene formet en slags gate som utgjorde hele landsbyen. Befolkningen slapp det de hadde mellom hendene, og svarte og brune, unger og voksne så ut til å myldre ut av både dører og vinduer. Som en faretruende flom av tungetalere veltet de jeepen i møte. Oppi den og under den og rundt den kavet de seg fram. Mens vi niholdt på våre jordiske eiendeler forsøkte Agurto fortvilete manøvreringer ved rattet. Da punkterte jeepen og sank i kne. Vi var fremme i Quivedo, og fikk tåle velkomsttrykken. Don Federicos plantasje lå enda et stykke lenger ned langs floden. Da jeepen med Agurto, Herman og jeg kom humpende inn på tunet langs en sti mellom mango-trærne, kom den gamle, radmagre jungelboeren småspringende mot oss med nevøen Angelo, en unggutt som bodde sammen med ham her oppe i ødemarken. Vi brakte hilsenene fra 44

TIL

SØR-AMERIKA

Don Gustavo, og snart sto jeepen alene på tunet mens en ny tropeskur veltet ned over jungelen. Det ble fest i bungalowen til Don Federico, hvor smågris og kylling braste over åpen ild, mens vi satt rundt et bugnende fat med sydfrukter og fremla vårt ærend. Jungelregnet som styrtet i bakken sendte en varm, søt gufs av blomsterduft og leire inn gjennom vindusnettingen. Don Federico var kviknet til som en unggutt. Jo, balsa-flåter hadde han kjent til fra han var en neve stor. For femti år siden, da han bodde nede ved havet, kom indianerne fra Peru fremdeles seilende opp langs kysten på store balsa-flåter for å selge fisk i Guayaquil. De kunne bringe et par tonn med tørrfisk i en bambushytte midt på flåten, ellers hadde de både kone og unger og bikkjer og høns ombord. Så store balsa-trær som de hadde brukt til flåtene sine skulle holde hardt å finne nå i regnet, for flom og gjørme hadde allerede gjort balsa-plantasjen oppe i skogen utilgjengelig, selv på hesteryggen. Men Don Federico skulle gjøre sitt beste, kanskje det ennå vokste enkelte trær vilt i skogen nærmere bunga­ lowen, det var ikke mange vi trengte. Ut på kvelden løyet regnet av en stund, og vi tok en tur under mango-trærne rundt bungalowen. Her hadde Don Federico all verdens ville orkidé-slag hengende ned fra grenene med halve kokosskall som bloms­ terpotter. I motsetning til kultiverte orkideer var det en vidunderlig duft fra disse sjeldne plantene, og Herman bøyde seg ned for å stikke nesen inn i en av dem, da noe langt, tynt og glinsende ålet seg fram av løvverket over ham. Som et lyn kom et piskeslag fra Angelo og dermed deiset en buktende slange i bakken. I neste sekund var den klemt til jorden med en grenet kjepp over nakken før den fikk hodet knust. - «Mortal», sa Angelo og blottla to krumme gifttenner for å vise hva han mente. Vi syntes vi så giftslanger på lur i løvverket alle steder, og med Angelos trofé hengende livløst over en kjepp ruslet vi inn i huset. Herman satte seg til å flå det grønne utysket, og Don Federico fortalte rene spøkelseshistorier om giftslanger og kvelerslanger tykke som taller­ kener, da vi plutselig ble oppmerksom på skyggene av to enorme skorpioner som fortonet seg som veritable hummer på veggen. De løp mot hverandre og fektet med klosaksene i kamp for livet, mens de begge buet bakpartiet i været med den krumme giftbrodden på halen ferdig til dødsstøt. Det var et uhyggelig syn, og først da vi flyttet på parafin­ lampen så vi at den hadde kastet en overnaturlig kjempeskygge av to 45

TIL

SØR-AMERIKA

I jungelen i Ecuador fant vi balsa-treet.

ganske alminnelige skorpioner på en langfingers størrelse, som var i kamp på kanten av kommoden. - La dem bare være, lo Don Federico. - Den ene dreper den andre, og den gjenlevende trenger vi i huset for å holde kakkerlakkene borte. Bare hold myggnettet tett rundt sengen og rist klærne før dere tar dem på så er dere trygge. Jeg er blitt bitt av skorpioner mange ganger og er ikke død ennå, lo gamlingen. Jeg sov godt og våknet bare med tanke på giftige kryp hver gang firben eller flaggermus pistret og bakset altfor urolig på hodegjerdet. Neste morgen sto vi tidlig opp for å gå på jakt etter balsatrær. - Best å riste klærne, sa Agurto og dermed deiset en skorpion ut av ermet på skjorten hans og piltret ned i en sprekk i golvet. 46

Vi hogg de største vi så og flenset barken på indianervis

Kort etter soloppgang sendte Don Federico sine menn ut på hesteryg­ gen i alle retninger for å lete etter tilgjengelige balsatrær langs stiene. Vår egen patrulje besto av Don Federico, Herman og jeg, og vi fant snart fram til en åpen plass med et gammelt kjempetre som Don Federi­ co visste om. Det raket høyt opp over trærne rundt, og målte sine tre fot i tverrsnitt. På polynesisk manér døpte vi treet før vi rørte det, og ga det navnet Ku etter en polynesisk guddom av amerikansk opprinnelse. Så svingte vi øksen og jog den inn i balsa-stammen så det ga gjenlyd i skogen. Men å hogge i saftig balsa var som å hogge i kork med en sløv øks, den formelig spratt tilbake, og jeg hadde ikke tatt mange sving med øksen før jeg måtte avløses av Herman, og slik vandret øksen mellom oss mens flisene spratt og svetten piplet i jungelheten. 47

TIL

SØR-AMERIKA

«Ku» sto ut på dagen som en hane på ett ben og ristet under hoggene, og snart vaklet den og braket tungt ned over skogen rundt, hvor store grener og små trær ble revet med i kjempens fall. Vi kvistet stammen og gikk i gang med å flekke barken i siksak på indianermanér, da Herman plutselig slapp øksen og hoppet i været som i polynesisk krigsdans med hånden klemt mot låret. Ut av buksebenet falt en glinsende maur, stor som en skorpion og med lang giftbrodd på enden. Den måtte ha skall som en hummerklo, for det var nesten ugjørlig å stampe den i hjel mot bakken. - En kongo, forklarte Don Federico beklagende. - Det lille svinet er verre enn en skorpion, men farlig er det ikke for en frisk mann. Herman var mør og stiv i flere dager, men ikke verre enn at han galopperte med oss på hesteryggen langs jungelstiene, på jakt etter flere balsa-kjemper i skogen. Av og til hørte vi knaking og braking og et dumpt drønn et steds borte i urskogen. Don Federico nikket tilfreds. Det var halvblodsindianerne hans som hadde felt en ny balsa-kjempe for flåten. Og på en uke var Ku etterfulgt av Kane, Kama, Ilo, Mauri, Ra, Rangi, Papa, Taranga, Kura, Kukara og Hiti, til sammen tolv mektige balsakjemper som alle var døpt til ære for polynesiske sagnfigurer hvis navn en gang var båret med Tiki over havet fra Peru. Glinsende av sevje ble stokkene dratt ned gjennom jungelen, først med hester, og den siste stubben med Don Gustavos traktor som brakte dem fram til elveskrenten foran bungalowen. Fulle av saft var stokkene langt fra lette som kork. De veide sikkert et tonn hver, og det var med stor spenning vi ventet på å se hvordan de fløt i vannet. Vi rullet dem en for en ut på kanten av skrenten hvor vi festet et rep av seige slyngplanter til enden av stokken, for at de ikke skulle forsvinne med strømmen når vi slapp dem uti. Så rullet vi dem etter tur utfor skrenten og ned i floden så vass-spruten sto. De dreide seg rundt og fløt med, omtrent like meget over som under vannflaten, og om vi balanserte ut på så rikket de seg ikke. Med seige lianer som hang ned fra jungeltrærnes kroner surret vi tømmeret sammen til to midlertidige flåter, slik at den ene hang på slep etter den andre. Så lastet vi flåtene med det vi senere ville trenge av bambus og lianer, og dermed gikk Herman og jeg ombord sammen med to karer av en mystisk blandingsrase som vi ikke hadde noe språk til felles med. Da vi hogg fortøyningene løs ble vi grepet av de hvirvlende vann­ massene og strøk med god fart nedover floden. Det siste vi så i dusk­ 48

TIL

SØR-AMERIKA

regnet da vi rundet den første odden var at våre prektige venner sto igjen ytterst på pynten foran bungalowen og vinket. Så krøp vi inn under et lite regntak av friske bananblader, og overlot styreproblemene til de to brune ekspertene som hadde plasert seg en foran og en bak med hver sin veldige åre. Med lekende letthet holdt de flåten i den strieste strømmen, og vi danset nedover i slyngninger mellom sunkne trær og sandbanker. Jungelen sto som en solid vegg langs bredden på begge sider, og papegøyer og fargerike fugler flakset ut av det tette løvverket når vi strøk forbi. Et par ganger kastet en alligator seg i floden og ble usynlig i gjørmevannet. Men snart fikk vi øye på et atskillig mere bemerkelses­ verdig uhyre. Det var en iguan, eller en kjempeøgle, stor som en kroko­ dille, men med diger strupe og frynsete rygg. Den lå og døset i leireveggen som hadde den forsovet seg fra forhistorisk tid, og rikket seg ikke da vi gled forbi. Rorfolkene gjorde tegn til at vi ikke måtte skyte. Kort etter så vi et mindre eksemplar på en meters lengde. Den løp unna langs en tykk gren som hang ut over flåten. Den løp ikke lenger enn i sikker­ het, og der lå den glinsende blå og grønn og stirret med kalde slangeøyne på oss som drev forbi. Senere passerte vi en bregnekledt haug, og på toppen lå den største av dem alle. Det var som silhuetten av en frynset kinesisk drage hogget i sten, der den tegnet seg urørlig mot himmelen med bryst og hode reist. Den dreiet ikke engang på hodet da vi drev i bue rundt den under haugen og forsvant i jungelen. Lenger nede luktet vi røyk og passerte flere stråtekte hytter som lå i rydninger langs bredden. Vi ute på flåten var gjenstand for intens oppmerksomhet fra skumle individer på land, en uhyggelig blanding av indianer, neger og spanjol. Deres farkoster var uthulete trekanoer som lå trukket opp på bredden. Når måltidene kom, avløste vi våre venner ved styreårene mens de braset fisk og brødfrukt over et lite bål regulert av våt leire. Stekt kyl­ ling, egg og sydfrukter var også en del av menyen ombord, mens tømmerstokkene transporterte seg selv og oss i glimrende tempo ned gjennom jungelen på vei mot havet. Hva gjorde det nå om det var flom og søle rundt oss. Jo mer, dess fortere gikk bare strømmen. Når mørket senket seg over floden, begynte et øredøvende orkester fra bredden. Padder og frosk, sikader, sirisser og moskitos kvekket og pep og summet i et vedvarende og mangestemmig kor. Av og til brøt et skjærende skrik fra en villkatt gjennom mørket, og snart et annet, og 4. Kon-Tiki

49

TIL

SØR-AMERIKA

enda et, fra fugl skremt opp av jungelens natterøvere. Det hendte at vi så flimringen av et bål i en innfødt hytte, og hørte skrål og bikkjeglam idet vi gled forbi i natten. Men mest satt vi alene med jungelorkesteret under stjernene, inntil søvnen og regnet jog oss inn i bladhytten hvor vi sovnet med pistolen løst i skjeden. Jo lenger nedover floden vi drev, jo tettere ble det med hytter og innfødte plantasjer, og snart lå det hele landsbyer ved bredden. Trafik­ ken her besto av uthulete trekanoer staket fram med lange påler, og hist og her så vi en liten balsa-flåte lastet med hauger av grønne bananer. Der Palenque-floden munnet ut i Rio Guayas var vannstanden alt blitt så høy at hjulbåten var i livlig trafikk mellom Vinces og Guayaquil nede ved kysten. For å spare kostbar tid fikk Herman og jeg hver vår hengekøye ombord i hjulbåten, og dampet i vei nedover det tettbebyggete slettelandet til kysten. Våre brune venner skulle komme drivende etter alene med tømmeret. I Guayaquil skiltes Herman og jeg. Han ble igjen ved munningen av Guayas-floden for å stanse balsa-stokkene når de kom drivende. Derfra skulle han frakte dem videre med kystbåten til Peru, hvor han skulle lede byggingen av flåten og lage en tro kopi av indianernes gamle far­ kost. Selv tok jeg ruteflyet sørover til Lima, hovedstaden i Peru, for å finne en passende tomt til bygging av flåten. Flyet gikk opp i stor høyde langs kysten av Stillehavet, med ørkenfjellene i Peru på den ene siden og et blinkende verdenshav dypt under oss på den annen. Her var det vi skulle ut med flåten. Havet hadde liksom ingen ende når en så det her oppe fra flyet. Himmel og hav smeltet i ett langs en ubestemmelig kontur, langt, langt der borte i vest, og jeg kunne ikke fri meg fra å tenke på at selv bak den horisonten buet mange hundre slike havflater seg videre rundt femtedelen av jorden før det ble land igjen, i Polynesia. Jeg prøvde å tenke meg noen uker frem­ over i tiden, når vi drev på en prikk av en flåte nedi alt det blå der nede, men slo raskt tanken bort da den ga samme plagsomme kilingen i magen som når en sitter parat for å slippe seg ned i fallskjerm. Etter ankomsten til Lima tok jeg trikken ned til havnebyen Callao for å finne en plass hvor vi kunne bygge flåten. Det var snart gjort å se at hele havnen i dag var stuvende full av båter og kraner og vareskur, med tollbod og havne-

Med oss selv ombord drev balsa-stokkene ned Palenque-floden til Stillehavet. 51

TIL

SØR-AMERIKA

kontorer og alt som hører til. Og hvis det var en åpen strand lenger ute så var den så myldrende full av badeliv at nysgjerrige mennesker ville plukke flåte og utstyr i småbiter så snart vi vendte ryggen til. Callao var i dag den viktigste havnen i et land med syv millioner hvite og brune. Tidene hadde forandret seg for flåtebyggere i Peru enda mere enn i Ecuador, og jeg så bare en eneste mulighet: Å komme inn bak de himmelhøye betongmurene rundt marinehavnen, hvor væpnete gaster gikk vakt bak jernporten og stirret med faretruende mistanke på meg og andre uvedkommende som ruslet forbi utenfor murene. Kunne en bare slippe inn dit så var en i sikker havn. Jeg hadde truffet Perus marineattaché i Washington og hadde et brev fra ham å flyte på. Med brevet i hånden dro jeg neste dag opp i Marineministeriet og søkte audiens hos marineminister Manuel Nieto. Han mottok ut på formiddagen i Ministeriets elegante empiresal som skinte av speil og forgyllinger. Etter en stunds forløp kom marineministeren inn i full uniform, en kort og bredbygget offiser, stram som Napoleon, og grei og konsis i talemåte. Det var hvorfor fra ham og derfor fra meg. Jeg spurte om å få bygge tømmerflåte på marineverftet. - Unge mann, sa ministeren, og trommet urolig med fingrene. - De er kommet inn vinduet istedenfor døren. Jeg skal gjerne hjelpe Dem, men ordren må komme fra utenriksministeren til meg, jeg kan ikke la utlendinger uten videre slippe inn på marinens område for å disponere verftet. Men lykke til med en skriftlig søknad til Utenriksdepartemen­ tet. Jeg tenkte med redsel på sirkulerende papir som forsvant i det blå. Lykkelig var Kon-Tikis barske dager da søknader var en ukjent hind­ ring. Å slippe inn til utenriksministeren personlig var atskillig verre. Norge hadde ingen legasjon i Peru, og vår hjelpsomme generalkonsul Bahr kunne derfor ikke ta meg lenger enn til utenriksråden. Jeg var redd det ikke skulle føre fram. Dr. Kohens brev til republikkens president kunne kanskje gjøre nytte nå. Og gjennom adjutanturet søkte jeg foretrede for Hans Eksellense Don José Bustamante y Rivero, presidenten i Peru. Noen dager senere fikk jeg beskjed om å møte på palasset klokken tolv. Lima er en moderne by med en halv million innbyggere, og ligger spredt utover på en grønn slette ved foten av ørkenfjellene. I arkitektur og ikke minst i haver og beplantning er det vel en av verdens vakreste hovedsteder, som et stykke moderne Riviera eller Kalifornia isprengt 52

TIL

SØR-AMERIKA

med gammel spansk arkitektur. Presidentens palass ligger midt i byen, og er grundig bevoktet av væpnete paradeposter i fargerike kostymer. En audiens i Peru er en alvorlig affære, og få har sett presidenten uten på film. Soldater i skinnende bandolær førte meg opp trappen til enden av en lang korridor, hvor jeg ble registrert av tre sivile menn og sluppet inn gjennom en kolossal eikedør til en sal med langbord og rekker av stoler. Her ble jeg mottatt av en hvitkledd mann som ba meg sitte mens han selv forsvant. Et øyeblikk etter gikk en stor dør opp, og jeg ble ført inn i en atskillig elegantere sal hvor en statelig person i plettfri uniform kom imot meg. - Presidenten, tenkte jeg og strammet meg opp. Men nei. Mannen i den gullkantete uniformen bød meg en antikk rakrygget stol og forsvant. Jeg hadde sittet på stolkanten i snaut ett minutt da enda en dør gikk opp og en tjener bukket meg inn i et stort forgylt rom med gylne møbler og stor eleganse. Fyren forsvant like fort som han var kommet, og der satt jeg mutters alene på en antikk sofa og så inn i en rekke tomme saler hvor dørene sto åpne. Det var så stille at jeg kunne høre noen hoste forsiktig flere saler bortenfor. Så kom det taktfaste skritt, og jeg spratt opp og hilste nølende på en statelig herre i uniform. Men nei, ham var det heller ikke. Men jeg forsto såpass av det han sa, som at presidenten sendte sin hilsen, han var straks ledig etter et ministermøte. Ti minutter senere ble omsider stillheten brutt av nye taktfaste skritt, og nå kom en mann med gull, snorer og epåletter. Jeg spratt kvikt opp av sofaen og bukket dypt. Mannen bukket enda dypere, og førte meg gjennom flere saler og opp en trapp med dype tepper. Og så forlot han meg i et bittelite rom som var fylt av en moderne skinnstol og en sofa. Inn kom igjen en liten mann i hvit dress, og jeg lurte oppgitt på hvor han hadde tenkt å ta meg. Men han tok meg ingen steder, bare hilste vennlig og ble stående. Det var president Bustamante Rivero. Presidenten kunne dobbelt så meget engelsk som jeg kunne spansk, så da vi hadde hilst på hverandre og han gjorde tegn til at jeg skulle sitte, var vårt felles ordforråd oppbrukt. En kan klare mye med tegn og geberder, men ikke å be om adgang til marinehavnen i Peru. Det eneste jeg skjønte var at presidenten ikke forsto det jeg sa, og det begrep han enda tydeligere selv, for etter en stunds forløp forsvant han og kom tilbake med luftfartsministeren. Luftfartsministeren, general Reveredo, var sprek og sportslig med flyveruniform og ving på brystet. Han snak­ ket glimrende engelsk med amerikansk aksent. 53

TIL

SØR-AMERIKA

Jeg unnskyldte misforståelsen og sa det var ikke flyhavn men flåtehavn jeg hadde forsøkt å be om. Generalen forklarte leende at han var bare tilkalt som tolk. Bete for bete ble nå teorien oversatt for presidenten som hørte nøye etter og stilte skarpe spørsmål gjennom general Reveredo. Til slutt sa han: - Hvis det er mulig at Stillehavsøyene først ble oppdaget fra Peru, da er også denne ekspedisjonen av interesse for Peru. Kan vi gjøre noe for Dem så la oss få beskjed. Jeg ba om å få anvist plass til bygging av flåten innenfor marinens murer, om adgang til marinens verksteder, om lagerplass og lettelser ved innførsel av utstyret, om bruk av tørrdokken og marinens personell til å hjelpe oss i arbeidet, og om en farkost som kunne taue oss ut fra kysten ved starten. - Hva ber han om? spurte presidenten spent, så selv jeg forsto det. - Bagateller, svarte Reveredo med ett ord, og presidenten nikket fornøyd sitt ja. Før møtet ble hevet lovet Reveredo at utenriksministeren samme dag skulle få presidentens egenhendige ordre, og marineminister Nieto skulle få frie hender til å gi oss all den hjelp vi hadde bedt om. - Gud bevare dere alle, lo generalen og ristet på hodet. Adjutanten kom inn og fulgte meg ut til en ventende vaktmann. Lima-avisene brakte den dagen nyheten om den norske flåteekspedisjonen som skulle starte i Peru, samtidig som de skrev at en svensk-finsk vitenskapelig ekspedisjon hadde avsluttet sine studier blant jungelindianerne i Amazon-området. To av Amazon-ekspedisjonens svenske delta­ gere hadde fortsatt i kano oppover floden til Peru, og var nettopp kommet ned til Lima. Den ene var Bengt Danielsson fra Uppsala Universitet som nå skulle studere fjellindianerne i Peru. Jeg klippet ut notisen, og satt på hotellet med brev til Herman om byggetomten, da jeg ble avbrutt av at det banket på døren. Inn kom en høy, solbrent kar i tropedress, og da han tok av seg den hvite hjelmen var det som om det flammende røde skjegget hadde brent ham i fjeset og svidd håret tynt på hodet. Den karen kom fra ødemarken, men hørte hjemme i en lesesal. - Bengt Danielsson, tenkte jeg. - Bengt Danielsson, sa mannen og presenterte seg. - Han har nok hørt om flåten, tenkte jeg og ba ham sitte. - Jag har nyss hort om planerna med flottan, sa svensken. 54

TIL

SØR-AMERIKA

- Og nå kommer han for å sable ned teorien fordi han er etnolog, tenkte jeg. - Och nu kommer jag for att fråga om att få bli med på den der flottan, sa svensken fredelig. - Jag er interesserad av vandringsteorin. Jeg visste ikke annet om mannen enn at han var vitenskapsmann, og at han kom rett ut av svarte jungelen. Men hvis en enslig svenske var modig nok til å begi seg med fem nordmenn på en flåte, da var han ikke skvetten. Og selv det imponerende skjegget kunne ikke skjule mannens fredelige vesen og lystige humør. Bengt ble sjettemann på laget, for plassen sto ennå åpen. Og han var den eneste som snakket spansk. Da ruteflyet durte nordover kysten et par dager senere, så jeg på ny med respekt ned på det endeløse blå havet under oss. Det var som det hang og fløt løst i selve himmelrommet. Snart skulle vi seks stues sammen som mikrober på et rusk der nede hvor det var så fullt av vann at det så ut som det rant over langs horisonten. Vi ville få en øde verden for oss selv uten å kunne spre oss mange skritt fra hverandre. Foreløpig hadde vi i hvert fall nok albuerom mellom oss. Herman satt i Ecuador og ventet på tømmeret. Knut Haugland og Torstein Raaby var nettopp landet med fly i New York. Erik Hesselberg satt på en Oslobåt med kurs for Panama. Jeg selv var underveis til Washington med fly, og Bengt satt parat på hotellet i Lima og ventet på å treffe de andre. Ikke to av karene hadde sett hverandre før, og alle var komplett for­ skjellige av type. På det viset burde det nemlig gå noen uker på flåten før en ble lei av hverandres historier. Ingen stormsky med lavtrykk og uvær lå mere truende foran oss enn faren for psykisk skybrudd når seks mann var klemt sammen på en drivende flåte i månedsvis. Da var en god vits ofte likeverdig med en livvest. Oppe i Washington var det fremdeles bitende vintersno og kaldt. Det var februar da jeg kom tilbake. Bjørn var gått løs på radioproblemet og hadde fått de amerikanske amatører interessert i å lytte etter rapporter og meldinger fra flåten, og Knut og Torstein var i full gang med å forberede sambandet, som dels skulle foregå med spesielle kortbølgesendere og dels med hemmelige sabotørsendere de brukte under krigen. Det var tusen små og store ting å tenke på skulle vi få utrettet det vi hadde planer om på ferden. Og papirhaugen i arkivet vokste. Militære og sivile skriv på hvitt, gult og blått, på engelsk, spansk, fransk og norsk. Selv en flåtetur må 55

TIL

SØR-AMERIKA

koste papirindustrien en halv gran i vår praktiske tidsalder. Lover og forordninger bandt oss på alle kanter, og knute etter knute måtte løses etter tur. - Skal banne på korrespondansen veier ti kilo, sa Knut oppgitt en dag han hang over skrivemaskinen. - Tolv, sa Torstein tørt. - Jeg har veid den. Min mor må ha hatt en klar forestilling om forholdende i disse dramatiske forberedelsens dager, da hun skrev: «- og jeg skulle nå bare ønske at jeg visste dere alle seks trygt samlet ombord på flåten!» Da kom det iltelegram fra Lima. Herman var fanget i dragsuget fra en brottsjø og slengt på land, stygt skadet og med nakken av ledd. Han var under behandling på Lima sykehus. Torstein Raaby ble straks sendt nedover med fly sammen med Gerd Vold, Linge-guttas populære London-sekretær fra krigen, som nå hjalp oss i Washington. De fant ham i bedring etterat han hadde vært opp­ hengt i en stropp etter hodet i trevde minutter, så legene hadde fått vridd Atlas-hvirvelen i halsen tilbake i posisjon. Røntgenbildet viste at denne øverste frie halshvirvelen var sprukket og hadde stått fullstendig bak fram. Hermans bjørnekondisjon berget livet hans, og blå og grønn og stiv og reumatisk var han snart tilbake på marinens arsenal hvor han hadde fått samlet balsatømmeret og satt arbeidet i gang. Han måtte ha legebehandling i flere uker, og det var tvilsomt om han kunne bli med på ferden. Selv tvilte han ikke et øyeblikk, til tross for sin første medfart i favnetak med Stillehavet. Så kom Erik i fly fra Panama, og Knut og jeg fra Washington, og dermed var vi alle samlet i startgropen i Lima. Nede på marinearsenalet lå de store balsa-stokkene fra Quivedoskogen. Det var rent et rørende gjensyn. Råhogget rundtømmer, gul bambus, siv og grønne bananblader lå i en haug som byggematerialer midt innimellom rekken av tårnende grå ubåter og destroyere. Seks lyshudete nordboer og tyve brune marinegaster med inka-blod i årene svinget økser og lange machete-kniver, og dro i tau og knuter. Pertent­ lige marineoffiserer i gull og blått tok seg en tur bortom og tittet uforstå­ ende på disse bleke fremmede og deres vegetabilske materialer som plutselig var sluppet inn midt iblant dem på selveste arsenalet. For første gang på hundrer av år var en balsa-flåte under bygging i Callao-bukten. Der sagnet vet å berette at kystindianerne først lærte å seile slike flåter av Kon-Tikis forsvunne ætt, der vet historien å berette 56

TIL

SØR-AMERIKA

at kystindianerne siden ble nektet å bruke slike flåter av vår egen rase. En primitiv og skrøpelig flåte kan koste mennesker livet. Inkaenes æt­ linger har fulgt med i tiden, har press i buksen og orlogskrave. Bambus og balsa er fortid, også her går det fremad mot panser og stål. Vi fikk en enestående støtte på det hypermoderne arsenalet. iMed Bengt som tolk og Herman som byggeleder disponerte vi snekker- og seilmakerverksted, så vel som halve depotet til lagring av utstyr, og en liten flytebrygge hvor tømmeret ble sluppet ut i sjøen da byggingen begynte. Ni av de tykkeste stokkene ble utvalgt som tilstrekkelig til å forme selve flåten. Dype spor ble hogd inn i veden for å gi feste for tauene som skulle binde dem og hele flåten sammen. Ikke en eneste spiker, nagle eller ståltrådsurring ble benyttet i hele konstruksjonen. De ni store stokkene ble først lagt løst side om side i vannet for at de alle fritt skulle få vri seg inn i sin naturlige flytestilling før de ble surret forsvarlig sammen. Den lengste stokken på fjorten meter ble lagt i midten og stakk langt fram på begge ender. Kortere og kortere stokker ble lagt symmet­ risk på begge sider av denne, slik at flåtens sider ble ti meter lange, og baugen derved skjøt fram som en butt plog. Akterut var flåten tvert avskåret, unntatt at de tre midterste stokkene stakk ut og ga underlag for en kort og tykk balsakubbe som lå på tvers og holdt tollepinner for den lange styreåren. Da de ni balsa-stokkene var surret forsvarlig sammen med atskilte stumper av 5/4 toms hampetau, ble ni tynne balsastokker bundet fast på tvers over dem med omtrent en meters mellomrom. Derved var selve flåten ferdig, møysommelig surret sammen med nærmere tre hundre forskjellige taubeter, hver forsynt med sin solide knute. Et dekk av kløvet bambus ble lagt oppå, bundet på i form av løse lemmer, og belagt med løse matter av flettet bambus-siv. Midt på flåten, men nærmere akterenden, reiste vi en liten åpen hytte av bambusrør, med vegger av flettet bambus-siv og tak av bambus-spiler tekket med læraktige bananblader lagt over hverandre som taksten i lag. Foran hytten reiste vi to master side om side. De var hogget til av jernhardt mangle-tre, og lente på skrå mot hverandre, så de var bundet sammen i kryss i toppen. Det store firkantete råseilet ble heist opp i en bom av to bambusstenger som var surret sammen for å få dobbelt styrke. De ni store tømmerstokkene som skulle bære oss over havet ble spis­ set til forut for å gli lettere gjennom vannet, og ganske lave skvettbord ble bundet på over vannflaten i baugen. 57

SØR-AMERIKA

h-iÉkérm

TIL

Kon- I iki bygges i Peru. De ni store balsa-stokkene ble bundet sammen med hampetau, det fantes ikke spiker eller annet metall i hele flåten.

På tilfeldige steder, hvor det var store sprekker mellom tømmerstok­ kene, stakk vi ned i alt fem solide furuplanker som sto på høykant rett ned i vannet under flåten. De sto spredt rundt uten system, og stakk halvannen meter ned i vannet, med en tommes tykkelse og et par fot fra forkant til akterkant. De ble holdt på plass med kiler og tauverk, og tjente som bittesmå parallelle kjøler eller senterbord. Slike senterbord var brukt på alle inka-tidens balsa-flåter lenge før oppdagelsenes tid, og skulle forhindre at de flate tømmerflåtene drev av på tvers med vind og vær. Vi laget ikke noe rekkverk eller gjerde rundt flåten, men hadde en lang balsa-stokk som lå som fotfeste langsetter hver langside. 58

TIL

SØR-AMERIKA

Hele konstruksjonen var enTro kopi av de gamle farkostene i Peru og Ecuador, unntatt skvettbordet i baugen som også viste seg fullstendig overflødig. Siden sto det oss selvsagt fritt å arrangere detaljene ombord etter vår egen smak, så lenge det ikke hadde innflytelse på farkosten. Vi visste at denne flåten ville bli hele vår verden i tiden som lå foran oss, og at følgelig den minste detalj ombord ville vokse i dimensjoner og viktighet ettersom ukene gikk. Derfor ga vi det vesle dekket så mye variasjon som mulig. Bambuslemmene fikk ikke dekket hele flåten, men dannet et golv foran bambushytten og langs hyttens styrbord side hvor veggen var åpen. Babord av hytten ble som en bakgård full av kasser og utstyr surret fast med en smal kant til overs til å gå på. Foran i baugen og akterut til bakveggen av hytten lå de ni kjempestore tømmerstokkene helt utildekket. N år vi derfor beveget oss rundt bambushytten så skrittet vi fra gul bambus og flettverk ned på de runde grå stokkene akterut, og opp igjen på stabler av last på andre siden. Det var ikke mange skrittene, men den psykolo­ giske effekten av uregelmessigheten ga oss variasjon, og kompenserte for en begrenset bevegelsesfrihet. Selv oppe i toppen av masten plaserte vi en treplate, ikke så meget for å ha en utkikkspost når vi omsider kom til land på den andre siden, som for å kunne klatre opp underveis og se på havet fra en annen vinkel. Da flåten begynte å ta form og lå der mellom krigsskipene, gyllen og frisk av moden bambus og grønne blader, kom marineministeren selv på inspeksjon. Vi var mektig stolte av vår farkost som lå der som et friskt lite apropos fra inka-tiden mellom store, trolske marinefartøyer. Men marineministeren var rystet til sjelen over hva han så. Jeg ble kalt opp på marinekontoret for å undertegne et papir som fraskrev marinen ethvert ansvar for hva vi hadde bygd inne på deres havn, og jeg ble kalt opp til havnefogden for å undertegne at hvis jeg dro utenfor havnen med folk og last ombord, så var det fullstendig på eget ansvar og risiko. Senere fikk en rekke utenlandske marineeksperter og diplomater adgang til arsenalet for å kikke på flåten. De var ikke mere oppm untren­ de, og et par dager etterpå ble jeg kalt opp til en av stormaktenes ambassadører. - Lever Deres foreldre? spurte han. Og da han fikk et bekreftende svar, så han meg inn i øynene og sa med hul og illevarslende røst: - Deres mor og Deres far vil komme til å ta det tungt når de får etter­ retning om Deres død. 59

TIL

SØR-AMERIKA

Som privatmann henstilte han at jeg ga opp ferden mens det ennå var tid. En admiral som hadde besiktiget flåten hadde fortalt ham at vi aldri ville komme levende over. Flåten hadde for det første gale dimensjoner. Den var så liten at den ville kantre i høy bråttsjø, og samtidig var den akkurat så lang at den ville bli løftet opp samtidig av to bølgekammer, og full av last og folk ville da de skjøre balsa-stokkene knekke under trykket. Og hva som var enda verre, var at landets største balsaeksportør hadde opplyst ham om at de porøse balsa-stokkene ville bare flyte fjer­ dedelen av distansen over havet før de ville bli så fullstendig vasstrukne at de ville synke under bena våre. Dette hørtes stygt ut, men da vi holdt på vårt, fikk vi forærende en bibel å ta med på ferden. Det var i det hele tatt lite oppmuntring å få fra ekspertene som så på flåten. Storm og kanskje orkan ville vaske oss overbord og gjøre ende på den lave og åpne farkosten, som bare ville bli liggende hjelpeløs og drive rundt med været ute på storhavet. Selv alminnelig skvalpesjø ville gjøre at vi gikk konstant våte av saltvann som ville tære opp huden på bena og ødelegge alt ombord. Og hvis vi la sammen alt det de forskjellige fagfolkene, hver især, pekte ut som av­ gjørende feil ved selve konstruksjonen, så var det ikke en taustump, en knute, et mål eller en trebete i hele flåten som ikke ville volde vår undergang på havet. Veddemålene gikk høyt om hvor mange dager flåten ville holde, og en lettsindig marineattaché veddet all den whisky ekspedisjonens medlemmer kunne drikke resten av livet om de kom levende fram til en Sydhavsøy. Verst var det da en norsk båt kom inn på havnen, og vi fikk ta skippe­ ren og et par av hans mest erfarne sjøulker med inn på arsenalet. Vi var spent på deres praktiske reaksjoner. Og skuffelsen var stor da de alle var enige om at den butte og klumsete farkosten aldri ville kunne dra nytte av seilet, og skipperen hevdet at om vi fløt, så tok det flåten et år eller to å drive over med Humboldtstrømmen. Båtsmannen tittet på surrin­ gene og ristet på hodet. Vi behøvde ikke å bekymre oss. Flåten ville ikke holde sammen i fjorten dager før hvert eneste tau var gnaget av fordi de digre tømmerstokkene konstant ville bevege seg opp og ned og gnage mot hverandre i sjøene. Om vi ikke brukte ståltråd og kjettinger kunne vi bare pakke sammen. Dette var harde argumenter å døyve. Det var nok om ett av dem slo til, så hadde vi ingen sjanser. Jeg er redd jeg spurte meg selv mange ganger om vi visste hva vi gjorde. Jeg kunne ikke selv imøtegå advarsle­ 60

TIL

SØR-AMERIKA

ne en for en, fordi jeg ikke var sjømann. Men bak det hele hadde jeg en eneste trum f på hånden som hele reisen var bygd på. Jeg visste hele tiden ved meg selv at en forhistorisk kultur var spredt fra Peru og over til øyene i en tid da slike flåter var eneste farkost på denne kysten. Og jeg konkluderte generelt at hadde balsaveden flytt og surringene holdt for Kon-Tiki i år 500 etter Kristus, så ville de gjøre det samme for oss nå om vi bare blindt laget flåten nøyaktig maken. Bengt og Herman hadde satt seg grundig inn i teorien, og mens ekspertene bekymret seg tok alle gutta det med stor sinnsro og moret seg kongelig i Lima. Det var bare en eneste kveld at Torstein spurte engstelig om jeg var helt sikker på at havstrømmene gikk den riktige veien. Vi hadde da vært på kino og sett Dorothy Lamour danse rundt i stråskjørt blant palmer og hulapiker på en fager Sydhavsøy. - Dit må vi reise, sa Torstein. - Og nåde deg om strømmene ikke går som du sier! Da vi nærmet oss avreisens dag gikk vi opp på den vanlige passkon­ trollen for å få utreisetillatelse. Bengt sto forrest i køen som tolk. - Hva heter De? spurte en liten stillferdig betjent og tittet mistenk­ somt over brillene på Bengts mektige skjegg. - Bengt Emmerik Danielsson, svarte Bengt andektig. Mannen satte et langt skjema i skrivemaskinen. - Med hvilken båt kom De til Peru? - Ja ser man det, sa Bengt forklarende og lente seg over den lille forskrekkete mannen. - Jeg kom ikke inn med båt, jeg kom til Peru i kano. Mannen så stum av forbauselse på Bengt og klapret «kano» ned på en åpen rubrikk. - Men med hvilken båt skal De forlate Peru? - Ja ser man det igjen, sa Bengt høflig, - jeg skal ikke reise fra Peru med båt, jeg skal reise herfra på flåte. - Javisst, javisst! ropte betjenten iltert og rev papiret ut av maskinen. - Vil De værsågod svare skikkelig på det jeg spør om! Et par dager før avreisen ble proviant og vann og alt vårt utstyr stuet ombord på flåten. Vi tok proviant nok for seks mann i fire måneder, i form av små solide pappkartonger med militærrasjoner. Herman fant på å koke asfalt og helle den i et jevnt lag rundt hver eneste kartong. Så strødde vi sand utenpå for at ikke kartongene skulle klebe seg sammen, og stuet dem tett sammen under bambusdekket hvor de fylte ut rommet mellom de ni lave tverrstokkene som holdt dekket oppe. 61

TIL

SØR-AMERIKA

I en krystallklar kilde høyt oppe i fjellet fylte vi 56 små vannkanner med til sammen 1100 liter drikkevann, som vi også surret fast ned imellom tverrstokkene så sjøen alltid skulle plaske rundt dem. Oppå bambusdekket surret vi fast resten av utstyret og store flettete kurver fulle av frukt og kokosnøtter. Inne i bambushytten fikk Knut og Torstein det ene hjørnet til å montere opp radioutstyret, og ned imellom tverrstokkene bandt vi fast åtte trekasser. To ble beslaglagt til vitenskapelige instrumenter og film, de øvrige seks ble utdelt, en til hver mann, med beskjed om at enhver kunne ta meg seg så mye private effekter som han kunne få plass til i sin egen kasse. Da Erik hadde lagt ned noen ruller tegnepapir og en gitar, var hans kasse så full at han måtte legge strømpene nedi til Torstein. Så kom fire marinegaster slepende med kassen til Bengt. Han hadde ingen andre eiendeler enn bøker, men han hadde greidd å stappe ned 73 sosiologiske og etnologiske verker. Over kassene la vi flettete sivmatter og hver vår halmmadrass, og så var vi klar til å dra. Flåten ble først tauet ut av marinens område og padlet litt rundt på havnen for å se om lasten var jevnt fordelt, og så ble den slept over til Callao yachtklubb hvor innbudte gjester og andre interesserte fikk overvære flåtens dåp dagen før vi skulle dra. Den 27. april gikk det norske flagg til topps, og langs en rå i mastetop­ pen vaiet flaggene til de fremmede land som hadde gitt ekspedisjonen praktisk støtte. Det var svart av folk på kaien som ville se den besynder­ lige farkosten bli døpt. Både farge og ansiktsform røpet at mange av de som sto der nok hadde fjerne forfedre som hadde seilt langs kysten på balsa-flåter. Men der var også ætlinger av de gamle spanjoler med representanter for marinen og regjeringen i spissen, foruten ambassadø­ rene for de Forente Stater, Storbritannia, Frankrike, Kina og Kuba, eksguvernøren for de britiske Stillehavskolonier, de svenske, belgiske og argentiske ministere, og våre venner fra den lille norske kolonien med generalkonsul Bahr i spissen. Det myldret av pressefolk og surret i filmkameraer, og det eneste som manglet var hornmusikk og stortrom­ me. En ting var vi alle helt klar over, at om flåten gikk i oppløsning utenfor bukten, ville vi padle til Polynesia på hver vår tømmerstokk før vi turde vende tilbake hit igjen. Gerd Vold, ekspedisjonens sekretær og kontakt på fastlandet, skulle døpe flåten med melken fra en kokosnøtt, dels for å stå i stil med stenalderen, og dels fordi champagnen ved en misforståelse var havnet på 62

TIL

SØR-AMERIKA

bunnen av Torsteins privatkasse. Etter at våre venner fikk vite på engelsk og spansk at flåten ble døpt til minne om inkaenes mektige forgjenger —solkongen som forsvant vestover havet fra Peru og dukket opp i Polynesia for halvannet årtusen siden - ble flaten døpt «Kon-Tiki» av Gerd Vold. Hun klasket kokosnøtten (med sprekk i) så hardt mot stokken i baugen at melk og nøttekjerner skvatt i håret på alle som sto andektig rundt. Så ble bambusråen heist og seilet foldet seg ut med Kon-Tikis skjeg­ gete hode malt i rødt midt på av kunstmaleren Erik. Det var en tro kopi av solkongens hode som var hogd i rød stein på en støtte oppe i ruinbyen Tiahuanaco. - Ah! Senor Danielsson, ropte arbeidsformannen vår betatt da han så den skjeggete figuren på seilet. Han hadde i to måneder titulert Bengt for Senor Kon-Tiki etter at vi hadde vist ham den skjeggete Kon-Tiki-figuren på et papir. Men nå hadde han da omsider fått inn i hodet at Danielsson, det var Bengts rette navn. Før vi dro var vi alle i avskjedsaudiens hos presidenten, og så tok vi oss en tur langt opp i svarte fjellet for å se oss mette på stein og ur før vi la i vei på vår drift ut i oseanet. Så lenge vi arbeidet på flåten nede ved kysten hadde vi bodd på pensjonat i en palmehage utenfor Lima, og bilte da fram og tilbake til Callao i Luftfartsministeriets bil med privatsjåfør som Gerd hadde prestert å få utlånt for ekspedisjonen. Nå ba vi sjåføren å kjøre oss bent til fjells og så langt inn i berget som han kunne komme på dagen, og dermed akte vi oppover ørkenveiene langs inkatidens gamle vanningskanaler til vi kom i en svimlende høyde av 4000 meter over masten på flåten. Her formelig åt vi stein og bergnabber og grønt gress med øynene, og prøvde å forspise oss på det rolige fjellmassivet i Andeskjeden som lå foran oss. Vi innbilte oss at vi var mektig lei av stein og fast grunn, nå ville vi ut og lære havet å kjenne.

OVER S T I L L E H A V E T • I

en dagen Kon-Tiki skulle taues til havs var det travelt nede på Callao havn. Minister Nieto hadde beordret marinens taubåt «Guardian Rio» til å trekke oss ut av bukten og slippe oss klar av kysttrafikken, der ute hvor indianerne før i tiden lå og fisk med sine flåter. Avisene var kommet ut med nyheten i både røde og svarte overskrifter, og folk stimlet sammen nede på kaiene fra tidlig på morgenkvisten 28. april. Vi seks som skulle sammen ombord hadde alle våre små ærender å utrette i den ellevte time, og da jeg kom ned på kaien, var bare Herman til stede som vakt på flåten. Jeg stoppet bilen med vilje lenge før den var fremme, og skrittet ut langsetter hele moloen for å strekke bena grundig for siste gang på ukjent tid. Så hoppet jeg ombord på flåten, som så ut som det rene kaos med bananklaser, fruktkurver og sekker som var slengt ombord i aller siste omgang og skulle stues og surres fast så snart vi bare kom i orden ombord. Midt oppe i haugen satt Herman oppgitt og holdt på et bur med en grønn papegøye, siste avskjedsgave fra en vennlig sjel i Lima. - Pass på papegøyen et øyeblikk, sa Herman, - jeg må på land og ha meg et siste glass øl. Det er flere timer til taubåten kommer. Han var knapt forsvunnet blant mylderet på kaien da folk begynte å peke og vifte. Og der rundt odden kom den for full damp, taubåten «Guardian Rio». Den kastet anker på utsiden av en vaiende skog av master som blokerte veien inn til Kon Tiki, og sendte en diger motorbåt innover for å buksere oss ut mellom seilbåtene. Den var stuvende full av marinegaster, offiserer og filmfotografer, og mens kommandoropene runget og kameraene surret, ble en diger tautamp festet til baugen av flåten.

D

64

OVER

STILLEHAVET

I

- Un momento, ropte jeg fortvilet der jeg satt med papegøyen. - Det er altfor tidlig, og vi må vente på de andre - los expedicionarios, forklar­ te jeg og pekte mot byen. Men det var det ingen som skjønte. Offiserene bare lo høflig, og knuten i baugen ble festet ekstra eksemplarisk. Jeg huket løkken løs og kastet den overbord med alskens tegn og geberder. Papegøyen benyttet anledningen under all ståheien til å stikke nebbet ut av buret og dreie knotten på døren rundt, og da jeg snudde meg spankulerte den glad avsted på bambusdekket. Jeg forsøkte å gripe den, men da skrek den stygt på spansk og flakset i vei over bananklasene. Med det ene øyet på matrosene som forsøkte å snare baugen, startet jeg en vill jakt på pape­ gøyen. Skrikende søkte den tilflukt inne i bambushytten hvor jeg fikk blokert den i et hjørne og grep den i den ene foten da den prøvde å bakse over meg. Da jeg kom ut igjen og stappet mitt flaksende trofé inn i buret, hadde matrosene på land alt fått løsnet flåtens fortøyninger, og vi danset hjelpeløst ut og inn med suget av de lange dønningene som fosset inn over moloen. Jeg grep i fortvilelsen en paddelåre og prøvde forgjeves å parere et knasende dunk da flåten ble slengt mot pålene på kaien. Da startet motorbåten, og med et rykk begynte Kon-Tiki sin lange ferd. M in eneste ledsager var en spansktalende papegøye som satt fornærmet og glodde i et bur. Folk på land jublet og vinket, og de svart smuskete filmfotografene på motorbåten hoppet nesten på sjøen av iver for å få alle detaljer i ekspedisjonens dramatiske start fra Peru. Fortvilet og ensom sto jeg på flåten og speidet etter mine tapte meddrabanter, men ingen kom. Så var vi ute ved «Guardian Rio» som lå med dampen oppe og straks ville lette anker og dra. I en fei var jeg oppe langs tausti­ gen og laget så mye spetakkel ombord at starten ble forpurret, og en livbåt ble sendt tilbake til kaien. Den ble borte en god stund, og så kom den tilbake fullastet av vakre senoritas, men uten en eneste av KonTikis savnete menn. Dette var vel og bra, men løste ikke mine proble­ mer, og mens flåten myldret av grasiøse senoritas, dro livbåten tilbake på ny jakt etter los expedicionarios noruegos. I mellomtiden kom Erik og Bengt ruslende ned til kaien med armene fulle av pakkenelliker og lesestoff. De møtte hele strømmen av mennes­ ker som var på vei hjem, og ble til slutt stoppet ved politisperringen av en elskverdig betjent som forklarte at nå var det ikke mere å se på. Bengt meddelte konstabelen med en flott gestus med sigaren at de kom ikke ned for å se på, de skulle selv være med på flåten. 5. Kon-Tiki

65

OVER

STILLEHAVET

I

- Nytter ikke, sa konstabelen overbærende. - Kon-Tiki har reist for en time siden. - Umulig, sa Erik og dro fram en pakke, - her er løkta! - Og der er navigatøren, sa Bengt, - og jeg er stuert. De trengte seg forbi, men flåten var borte. De travet desperate fram og tilbake langs moloen hvor de møtte de andre deltagerne som også var på ivrig jakt etter den forsvunne flåten. Da fikk de øye på livbåten som kom inn, og så var vi alle seks forenet, og vannet fosset om flåten da «Guardian Rio» dro oss til havs. Det var blitt sent på ettermiddagen da vi startet, og «Guardian Rio» ville ikke slippe oss før vi var klar av kysttrafikken neste morgen. Like utenfor moloen fikk vi lett stampesjø, og alle småbåtene som fulgte oss vendte tilbake en etter en. Bare noen få store lystyachter fulgte med helt ut til gapet av bukten for å se hvordan det ville gå der ute. Kon-Tiki fulgte taubåten som en sint bukk i band, og den stanget baugen inn i stampesjøene så vannet fosset ombord. Det så lite lovende ut, for dette var rolig sjø mot det vi hadde i vente. Midt ute i bukten brast kabelen som dro flåten, og stumpen på vår side sank rolig til bunns mens taubåten dampet videre. Vi slengte oss ned langs kanten av flåten for å fiske etter enden av taustumpen, mens yachtene dro videre og forsøkte å stanse taubåten. Brennmaneter, digre som vaskevannsfat, klasket opp og ned med sjøene langs flåten og viklet inn alle tau med et sleipt og brennende gele-lag. Når flåten tippet opp, hang vi flate over kanten og fektet med armene ned mot vannflaten, inntil fingrene så vidt berørte den sleipe kabelen. Da tippet flåten ned igjen, og alle mann stakk hodet dypt ned i sjøen mens saltvann og kjempemaneter veltet opp over ryggen på oss. Vi spyttet og bannet og trakk manettråder ut av håret, men da taubåten kom tilbake var kabelenden oppe og klar til spleising. Da vi skulle slenge den ombord på taubåten drev vi plutselig inn under den overhengende akterstavnen på båten og holdt på å bli knust i vannpresset. Vi slapp alt vi hadde og prøvde å skyve oss klar med bambuspåler og paddelårer før det var for sent. Men vi fikk aldri skikkelig tak, for når det passerte en bølgedal nådde vi ikke opp til jerntaket over oss, og når vannet reiste seg igjen slo «Guardian Rio» hele stavnen ned i vann­ speilet og ville presse oss flate om dragsuget fikk oss innunder. Oppe på båten løp folk omkring og skrek, og omsider begynte propellen like ved siden av oss å vri seg, og den hjalp oss klar av bakevjen under «Guardian Rio», i siste sekund. Baugen på flåten hadde fått seg noen 66

Kon-Tiki klar til start 28. april 1947. I Humboldtstrømmen utenfor Limas havn Callao kom den siste fotografen fra Peru ombord, før tauingen opphørte og vind og strøm overtok. (Foto: Herbert P. Harris)

67

OVER

STILLEHAVET!

kraftige slag og var blitt litt vindskjev i surringen, men den rettet seg langsomt ut av seg selv. - Når det begynner så jævli må det ende bra, sa Herman. - Bare denne tauingen kan slutte før den rykker flåten i filler. Tauingen fortsatte hele natten for langsom fart og med bare et par små uhell. Yachtene hadde forlengst hilst oss farvel, og det siste kystfyret forsvant akterut. Bare noen få skipslanterner passerte oss i mørket. Vi delte natten i vakter for å holde øye med kabelen, og alle fikk seg en god blund. Da det lysnet av dag neste morgen, lå en tett skodde over kysten av Peru, mens vi hadde tindrende blå himmel foran oss i vest. Sjøen rullet i lange, rolige dønninger dekket av lette småbølger, og klær og tømmerstokker og alt vi tok i var dampende vått av dugg. Det var kjølig, og det grønne vannet omkring oss var forbausende kaldt til å være på 12 grader syd. Det var Humboldtstrømmen som veltet sine kalde vannmasser opp fra Antarktis og sopte dem nordover langs hele kysten av Peru til de svingte vest og utover havet like nedenfor ekvator. Her ute var det Pizarro, Zarate og de andre tidlige spanjolene for første gang støtte på Inka-indianernes store seil-flåter, som gikk 50-60 sjømil til havs for å fiske tuna og dolfiner i selve Humboldtstrømmen. Dagen lang var det fralandsvind her ute, men i kveldingen nådde pålandsvin­ den så vidt ut og hjalp dem hjem om de ønsket det. Taubåten la nå bi, og vi sørget for at flåten ble liggende langt unna baugen, idet vi satte vår lille oppblåste gummi-dingy på vannet. Den fløt som en fotball over bølgene, og danset i vei med Erik, Bengt og meg selv oppi til vi fikk tak i taustigen på «Guardian Rio» og klatret ombord. Med Bengt som tolk fikk vi angitt nøyaktig posisjon på kartet vårt. Vi var 50 sjømil fra land i nordvestlig retning av Callao, og måtte bære lanterne de første nettene for ikke å bli kjørt i senk av båter i kysttrafik­ ken. Lenger ut på fantes det ikke en eneste båt, for det var ingen skipsrute som skar igjennom den delen av Stillehavet. Vi tok høytidelig avskjed med alle ombord, og det var mange rare blikk som fulgte oss da vi klatret ned i dingyen og deiset i vei over bølgene tilbake til Kon-Tiki. Så ble slepetauet kappet og flåten lå alene igjen. 35 mann ombord i «Guardian Rio» sto ved relingen og vinket så lenge vi kunne skjelne konturer. Og seks mann satt igjen på kassene ombord på flåten og fulgte taubåten med øynene så lenge vi kunne se den. Først da den sorte røyksøylen over havbrynet også oppløste seg og forsvant, da ristet vi på hodet og så på hverandre. 68

OVER S T I L L E H A V E T

I

- Farvel, farvel, sa Torstein. - Nå får vi sette i gang motoren karer! Vi lo, og følte på vinddraget. Det var et ganske svakt drag som hadde svingt over fra sør til sørost. Vi heiste bambusråen med det store firkan­ tete seilet. Det ble bare hengende slapt rett ned og ga Kon-Tiki-fjeset et rynket og misfornøyd utseende. - Gamlingen liker seg ikke, sa Erik, - det blåste nok friskere da han var ung. - Det hærre går jo så det gyver etter! sa Herman og slengte ut en balsaflis ved baugen. - En - to - tr e ------niogtredve, førr, enogførr. Balsaflisen lå fremdeles rolig og duppet ved siden av flåten, ennå var den ikke nådd halvveis opp på siden av oss. - Vi får nok følge med den over, sa Torstein optimistisk. - Hoppast vi inte driver attende med kvållsbrisen, sa Bengt. - Det var mycket roligt med avskjeden i Callao, men vålkomsten kan jag vål undvåra! Flisen var nå nådd enden av flåten. Vi ropte hurra, og begynte å stuve og surre fast alt det som var slengt ombord i siste stund. Bengt plasserte en primus på bunnen av en tomkasse, og snart etter hygget vi oss med varm kakao og kjeks og slo hull på en fersk kokosnøtt. Bananene var ennå ikke riktig modne. - Nå har vi det bra på en måte, humret Erik. Han vagget omkring i en diger saueskinnsbrok under en mektig indianerhatt med papegøyen på skulderen. - Det er bare en ting jeg ikke liker, la han til, - og det er alle de lite kjente tverrstrømmene som kan slenge oss rett opp mot klippene langs kysten, om vi bare blir liggende her på denne måten. Vi drøftet muligheten av å padle, men ble enige om å se an vinden. Og vinden kom. Sakte og støtt blåste det opp fra sørost. Snart fylte seilet seg og buet seg fram som et hoverende bryst med Kon-Tiki-hodet struttende av kamplyst. Og Kon-Tiki begynte å røre på seg. Vi ropte mot vest og dro i skjøter og rep. Styreåren ble satt på vannet akterut og vaktlisten trådte i kraft. Vi kastet ut papirkuler og pinner ved baugen og sto akterut med klokka. - En - to - tr e ------atten, nitten - nå! Papir og trepinner passerte styreåren, og snart lå de som perler på en snor og duppet opp og ned i bølgedalene bak oss. Det gikk fremover, meter for meter. Kon-Tiki pløyde ikke sjøen som en knivskarp racerbåt. 69

OVER S T I L L E H A V E T !

Butt og bred, og tung og solid basket den seg bedagelig fram over bølge­ ne. Den forhastet seg ikke, men når den først var kommet i gang, seg den fram med urokkelig energi. Styreanordningen bød øyeblikkelig på vårt største dilemma. Flåten var bygd nøyaktig som spanjolene beskrev den, men det var ingen mennesker i live i vår tid som kunne gi oss et praktisk forhåndskursus i seilas på indianerflåte. Problemet hadde vært grundig diskutert blant ekspertene på land, men med magert resultat. De visste like lite om det som oss selv. Da sørosten økte i styrke var det nødvendig å holde flåtens kurs slik at seilet ble fylt aktenfra. Om flåten dreide siden for mye mot vinden, vrengte plutselig seilet seg og dengte løs på last og folk og bambushytte, mens hele flåten svingte rundt og fortsatte samme kursen baklengs. Det ble et svare basketak mens tre mann sloss med seilet og tre andre rodde med den lange styreåren for å få dreid nesen på tømmerflåten rundt og unna vinden. Og så snart vi fikk snudd, var det for rormannen å passe på som en smed at ikke det samme øyeblikkelig hendte igjen. Den seks meter lange styreåren hvilte løst mellom to tollepinner på en veldig kubbe akterut. Det var den samme styreåren våre innfødte venner hadde brukt da vi fløtet tømmeret ned Palenque-floden i Ecua­ dor. Den lange stangen av mangletre var seig som stål, men så tung at den sakk om den falt overbord. Til enden av stangen var et stort åreblad av furu surret fast med tau. Det tok alle våre krefter å holde denne lange styreåren igjen når sjøene slo imot den, og fingrene visnet av krampetaket som måtte til for å vri skaftet slik at årebladet sto rett opp og ned i sjøen. Dette siste problemet ble løst da vi surret en tverrstokk til håndta­ ket på styreåren, så vi hadde en slags vektstang å vri på. Og imens økte vinden. Allerede ut på ettermiddagen blåste passaten med full styrke. Den grov snart opp havet i brusende sjøer som jog imot oss aktenfra. Det gikk liksom først nå opp for oss alle at her kom selve havet og tok imot oss, nå var det alvor, alle broer var kastet av. Det ville stå og falle med balsa-flåtens gode egenskaper i rum sjø om dette her gikk godt. Vi visste at fra nå av ville vi aldri mere få pålandsvind eller sjanse til å vende tilbake. Vi var kommet inn i selve passaten, og hver dag ville føre oss lenger og lenger ut på havet. Det var bare å la det stå til for fulle seil, om vi prøvde å vende nesen hjem, ville vi så allikevel bare drive baklengs til havs. Det eksisterte bare en eneste kurs, å ta vinden inn aktenfra med 70

OVER

STILLEHAVET

I

Farvel! Taubåten «Guardian Rio» setter kurs mot land etter å ha overlatt flåten til sin egen skjebne på havet utenfor Callao-bukten.

baugen mot solnedgangen. Og det var jo også nettopp reisens mål, å følge solen på dens vei, slik som vi mente Kon-Tiki og de gamle soltilbederne en gang må ha gjort det da de ble jaget til havs fra Peru. Vi merket med trium f og lettelse hvordan tømmerflåten slengte seg opp over de første truende bølgekammene som skummet imot oss. Men det var ugjørlig for rormannen å holde åren igjen når de brusende sjøene veltet imot ham og lettet åren ut av tollegangen, eller meiet den til siden så rormannen ble vippet omkring som en hjelpeløs akrobat. Selv to mann av gangen kunne ikke holde åren igjen når sjøene reiste seg mot oss og veltet ned over styrevaktene akterut. Da fant vi på å strekke rep fra årebladet til hver side av flåten, og med andre rep som holdt åren på plass i tollegangen fikk den en begrenset bevegelsesfrihet og kunne trasse de verste sjøene bare vi selv kunne holde fast. 71

OVER

STILLEHAVET

I

Etter hvert som bølgedalene grov seg dypere ble det klart at vi var kommet inn i den strieste delen av Humboldtstrømmen. Dette var tydelig strømsjø og ikke bare et produkt av vinden. Vannet var grønt og kjølig og alle steds nærværende, de forrevne fjellene i Peru var blitt borte i de tette skybankene bak oss. Da mørket snek utover havet, begynte vår første tvekamp med elementene. Ennå var vi usikre overfor havet, ennå var det uvisst om det ville arte seg som venn eller fiende i det intime naboskapet vi selv hadde begynt. Når vi oppslukt av natte­ mørket hørte hvordan larmen fra havet rundt oss plutselig ble overdøvet av fresingen fra en nær bølgerygg, og så en hvit kam komme famlende imot oss i høyde med hyttetaket, da klamret vi oss fast og ventet med dyster hu å kjenne vannmassene brake ned over oss og flåten. Men hver gang fikk vi samme overraskelsen og samme lettelsen. Kon-Tiki vippet rolig enden opp og reiste seg uforstyrret i været, mens vannmassene rullet langsetter flåtesiden. Og så sank vi ned igjen i en bølgedal og ventet på neste store sjø. De største kom gjerne to og tre på rad, og så ble det en lang rad av mindre sjøer innimellom. Det var når to store sjøer kom alt for tett på rad at den siste braket ombord akterut, fordi den første fremdeles holdt baugen i været. Derfor var styrevaktens ubryteli­ ge lov å ha et tau om livet som var festet med andre enden til flåten. For her var ikke noe rekkverk. Hans oppdrag var å holde akterstavnen vendt mot sjø og vind og styre rett til havs. Vi hadde surret et gammelt livbåtkompass fast til en kasse akterut så Erik kunne kontrollere kursen og beregne posisjon og drift. Foreløpig var det uvisst hvor vi befant oss, for himmelen var skyet og horisonten et eneste kaos av bølger. To mann av gangen tok tørn som vakt, og side om side måtte de legge all sin kraft i kampen med den dansende styreåren, mens de andre forsøkte å snike til seg en blund inne i den åpne bambushytten. Når en riktig storsjø kom, overlot rormennene styringen til tauverket, og hoppet selv opp og hang i en bambuspål fra hyttemønet mens vannmassene tordnet inn over dem akterut og forsvant ned imellom stokkene eller over siden av flåten. Så måtte de kaste seg over åren igjen før flåten dreide rundt og seilet slo seg. For hvis flåten fikk sjøene på tvers ville bråttsjøene gjerne kaste seg rett inn i bambushytten. Når de kom inn aktenfra forsvant de mellom de sprikende stokkene like fort som de var kommet ombord, og nådde sjelden så langt innover som til hytteveggen. Fordelen med en flåte var øyensynlig den at jo flere lekkasjer desto bedre, gjennom hullene i bunnen rant vannet ut, men aldri inn. 72

OVER S T I L L E H A V E T

I

Ved tolvtiden den natten passerte et skipslys i nordlig retning. Klok­ ken tre passerte et til med samme kurs. Vi viftet med vår lille parafinlykt og kalte dem an med blink fra en lommeløkt, men de så oss ikke, og lysene passerte rolig nordover i mørket og forsvant. Lite ante de ombord at her lå en lys levende inka-flåte og bakset mellom bølgene. Og like lite ante vi på flåten at dette var siste skip og siste spor av mennesker vi skulle få se før vi var fremme på andre siden av havet. Som klegg klamret vi oss to og to til styreåren i mørket og kjente det friske havvannet drive av håret mens åren slo oss møre både for og bak, og nevene stivnet i grepet. Vi fikk en god skolering de første dagene og nettene som forandret landkrabber til sjøfolk. Det første døgnet vekslet hver mann uavbrutt mellom to timers styrevakt og tre timers hvile. Vi ordnet det slik at hver hele time kom det en frisk vakt og avløste den av de to som hadde stått i to timer. Hver eneste muskel i kroppen sto spent til det ytterste under hele vakten for å greie styringen. Når vi ble utslitt av å skyve på åren gikk vi på andre siden og dro, og når armer og bryst ble møre av å presse imot, la vi ryggen til, mens åren knadde oss grønne og blå både for og bak. Når omsider avløsningen kom, krøp vi halvt i ørske inn i bambushytten, slo et rep om bena, og sovnet med de salte klærne på før vi kom ned i soveposen. Omtrent i samme nå rysket det brutalt i repet, tre timer var gått og en skulle ut igjen og avløse en av de to som sto ved styreåren. Neste natt var enda verre, og sjøene tiltok istedenfor å gi seg. To timers slåssing med styreåren var altfor lenge av gangen, vi dugde ikke stort siste halve vakten, og sjøene fikk overhånd og slengte oss rundt og sidelengs, mens vannet skyllet ombord. Da gikk vi over til en times styrevakt og 1 1/2 times hvil. Slik gikk de første seksti timene i en eneste kamp mot et kaos av bølger som veltet imot oss, den ene bak den andre, uten stans. Høye bølger og lave bølger, spisse bølger og runde bølger, skjeve bølger og bølger oppe på toppen av andre bølger. Den som led verst av alle mann var Knut. Han var fri for styrevakt, men måtte til gjengjeld ofre til Neptun og led stilltiende kvaler i en krok av hytten. Papegøyen satt molefonken i sitt bur og hang med nebbet og bakset med vingene hver gang flåten gjorde et uventet kast og sjøen klasket i veggen akterut. Kon-Tiki rullet ikke så overvettes. Den tok sjøene støere enn enhver båt av samme dimensjon, men det var umulig å forutsi hvilken vei dekket ville skråne neste gang, og vi lærte aldri kunsten å sette skik­ kelig sjøben på flåten, for den tippet like mye på langs som på tvers. 73

O V E R S T I L L E H A V E T ■I

Tredje natten dabbet sjøen litt av til tross for at vinden holdt seg. Ved firetiden kom en uventet etterløper skummende gjennom mørket og slo hele flåten rundt før styrevakten fikk summet seg. Seilet dengte løs på bambushytten og truet med å flerre både den og seg selv i filler. Alle mann måtte på dekk og berge lasten og dra i tau og barduner i håp om å få flåten på rett kurs igjen, så seilet ville fylle seg og stå fredelig i bue fremover. Men flåten ville ikke rikke seg. Nå ville den gå baklengs, og dermed basta. Alt vi dro og skjøv og rodde så resulterte det bare i at to mann holdt på å gå overbord i sjøgangen da seilet fanget dem inn i mørket. Sjøen var tydelig blitt roligere. Stive og lemstre med hudløse never og søvnige blikk var vi ikke mange sure sildene verdt. Bedre å spare på kreftene om været skulle kreve en enda verre dyst. En kunne aldri vite. Da firte vi seilet og rullet det om bambusråen. Kon-Tiki la seg sidelengs i sjøene og tok dem som en kork. Alt ombord var surret fast, vi avblåste alle vakter, og seks mann krabbet inn i den vesle bam­ bushytten hvor vi presset oss sammen og sovnet som mumier i en sardinboks. Lite ante vi at vi hadde slåss oss gjennom reisens hardeste styretørn. Det var først langt utpå storhavet at vi fant fram til inkaenes enkle og geniale måte å styre flåte på. Vi våknet ut på dagen da papegøyen begynte å plystre og hoie, og danse fram og tilbake på pinnen sin. Ute gikk sjøen fremdeles høy, men i lange, jevne rygger og ikke så vill og forkavet som dagen før. Det første vi så var at solen bakte i det gule bambusdekket, og ga hele havet rundt oss et lyst og vennlig utseende. Hva gjorde det om sjøene bruste og reiste seg så lenge de bare lot oss i fred på flåten? Hva gjorde det om de reiste seg ende til værs foran nesen vår når vi visste at flåten i neste sekund ville tippe over og slette den brusende kammen ut som en dampveivals, mens selve det tunge farlige vassberget bare løftet oss opp i været og rullet sytende og klukkende under golvet? De gamle mestrene fra Peru visste nok hva de gjorde når de unngikk et hult skrog som kunne fylles med vann, eller en farkost så lang at den ikke red bølgene en etter en. En dampveivals av kork, det var effekten av balsa-flåten. Erik fikk posisjon ved solhøyden, og fant at vi i tillegg til selve seilasen hadde en veldig avdrift nordover langs kysten. Vi lå ennå i HumboldtPor fulle seil i rom sjø. Vi hadde en drøy læretid ute i Humboldtstrømmen, for de siste læremestre i balsaflateseilas var døde for hundre år siden. 74

— '

>

laipQsa

fe

' r ■ 511 >■

I . JJH

OVER

STILLEHAVET

I

strømmen om lag en hundre sjømil fra land. Det store spenningsmo­ mentet var om vi kom bort i de usikre strømhvirvlene sør for Galapagos. Det kunne ha skjebnesvangre følger, for der oppe kunne vi bli sopt i alle retninger av kraftige havstrømmer som hvirvlet inn mot kysten av Mellom-Amerika. Men gikk det som beregnet, så ville vi svinge vest over havet med selve hovedstrømmen før vi kom så langt opp som til Galapagos. Vinden blåste fremdeles rakt fra sørost. Vi heiste seilet, fikk flåten vendt med halen mot været, og fortsatte styre vakten. Knut var nå kommet seg av sjøsykens kvaler, og sammen med T o r­ stein klatret han opp i den vaiende mastetoppen hvor de eksperimenter­ te med mystiske radioantenner som de slapp til værs både med ballong og med drage. Plutselig ropte en av dem fra radiokroken at han hørte marinestasjonen i Lima kalle på oss. De varslet at den amerikanske ambassadørens fly var på vei ut fra kysten for å gi oss et siste farvel og se hvordan vi fortonet oss ute på havet. Kort etter fikk vi direkte kontakt med telegrafisten på flyet, og derpå en unektelig uventet prat med ekspedisjonens sekretær, Gerd Vold, som var ombord. Vi oppga vår posisjon så nøyaktig som vi kunne og sendte timelange peilesignaler. Og stemmen i eteren ble sterkere og svakere ettersom ARMY - 119 sirklet nært og fjernt og lette. Men vi hørte ikke duren direkte og så aldri flyet. Å finne den lave flåten nedimellom bølgedalene var ikke så lett, og vårt eget utsyn var sterkt begrenset. Til slutt måtte flyet gi opp, og vendte tilbake til kysten. Det var siste gang noen forsøkte å lete etter oss. Sjøen gikk høy i dagene som fulgte, men bølgene kom fresende på jevne geledder fra sørost, og styringen gikk lettere. Vi tok sjø og vind inn på skrå aktenfra mot babord side, da fikk rormannen færre sjøer over seg og flåten gikk støere uten å vri seg rundt. Vi konstaterte med spenning at sørost-passaten og Humboldtstrømmen dag for dag sendte oss bent oppover med kurs mot bakevjene rundt Galapagos-øyene. Og så fort gikk det rakt mot nordvest at vår daglige gjennomsnitt i de dagene lå pa 55-60 sjømil, med en rekord av 71 sjømil, eller over 130 kilometer på et eneste døgn. - Pir det trivelig på Galapagos, spurte Knut forsiktig en dag og tittet på kartet vårt, hvor en perlerad av posisjoner var avmerket og lignet en finger som pekte ondskapsfullt på de forheksete Galapagos-øyene. - Neppe, sa jeg. - Inkaen Tupac Yupanqui skal ha reist fra Ecuador til Galapagos like før Columbi tid, men hverken han eller noen andre innfødte slo seg ned der på grunn av vannmangelen. 76

OVER S T I L L E H A V E T

I

- O.K., sa Knut. - Så gir vi fanden i å reise oppom. Håper jeg. Vi var nå så vant til å ha havet dansende i løs vekt rundt oss at det gjorde oss ingenting. Hva gjorde det om vi danset litt rundt med tusen favner vann under oss så lenge det var oss og flåten som stadig var øverst? Det var bare det at her dukket neste spørsmål opp - hvor lenge kunne vi regne med å holde oss øverst? Det var lett å se at balsastokkene trakk vann. Den bakerste tverrstokken var verre enn de andre, der kunne vi presse hele fingertuppen inn i den svampete veden så vannet tøt. I smug brøt jeg av et stykke av den vasstrukne veden og kastet beten overbord. Den sank rolig under overflaten og forsvant langsomt ned­ over i dypet. Senere så jeg flere av de andre karene gjøre akkurat det samme når de trodde at ingen så dem. De sto andektig og så på den vasstunge flisen som rolig sakk i det grønne vannet. Vi hadde merket av vannlinjen på flåten da vi startet, men i den urolige sjøen var det umulig å se hvor dypt vi lå, for snart var stokkene løftet ut av vannet og snart stakk de dypt nedi. Men hvis vi kjørte en kniv inn i tømmeret, så vi til vår glede at veden var tørr en tomme eller så innenfor overflaten. Vi regnet ut at om vannet trengte seg videre inn med samme hastighet, så ville flåten ligge og flyte like under vannflaten på den tiden vi kunne regne med å nærme oss land. Men vi håpet at sevjen lenger inne ville virke som impregnering og bremse på absorbsjonen. Så var det en annen trusel som spøkte litt i våre hjerner de første ukene. Tauverket. Om dagen var vi så opptatt at vi tenkte lite over det, men når mørket falt på og vi krabbet til køys på hyttegolvet, fikk vi mere tid til å tenke, føle og lytte. Der vi lå på hver vår halmmadrass, kunne vi føle hvordan sivmatten under oss bølget seg bortover i takt med tømmerstokkene. I tillegg til selve flåtens bevegelser rørte alle ni stokkene på seg innbyrdes. Når en gikk opp, gikk en annen ned i en rolig, bølgende bevegelse. Det var ikke stort de rørte på seg, men det var nok til at det føltes som å ligge på ryggen av et stort pustende dyr, og vi foretrakk å ligge på langs av stokken. De første to nettene var verst, men da var vi for trette til å bry oss om det. Senere trutnet tauene en del i vannet og holdt de ni stokkene mere i ro. Men det var allikevel aldri en flate ombord som holdt seg helt stille i forhold til omgivelsene. Etter­ som underlaget beveget seg opp og ned og rundt i alle sine ledd, så fulgte alt det andre med. Bambusdekket, dobbeltmasten, de fire flettete vegge­ ne i hytta, og sprinkeltaket med bladene på, alt var bare surret med tau og vred seg og løftet seg i motsatte retninger. Det var nesten umerkelig, 77

OVER S T I L L E H A V E T !

men tydelig nok. Gikk det ene hjørnet opp, gikk det andre hjørnet ned, og vred den ene halvdelen av taket alle sprinklene fremover, så vred den andre halvparten sine bakover. Og så vi ut gjennom den åpne veggen var det enda mere liv og røre, for der svingte himmelen seg rolig rundt i ring mens havet sprang høyt i været. Tauverket fikk hele trykken. Natten lang kunne vi høre det knirke og knarke, gnage og skrike. Det var som et eneste klagende sangkor rundt oss i mørket, hvor hvert tau låt med sin røst ettersom hvor tykt det var og hvor stramt det satt. Hver morgen tok vi en grundig inspeksjon av tauene. Vi lot oss endog heise på hodet ned i sjøen over kanten av flåten, mens to mann holdt oss krampaktig om anklene for å se om tauene var i orden på undersiden av flåten. Men tauverket holdt. Fjorten dager, hadde sjøfolkene sagt. Da skulle alle tauene være gnaget av. Allikevel fant vi foreløpig ikke ringeste tegn til slitasje, til tross for all konserten. Det var først langt utpå havet at vi fant løsningen. Balsaveden var så løs at tauverket gnog seg langsomt inn i veden og ble beskyttet, istedenfor at stokkene gnog på tauet. Etter en åtte dagers tid fikk vi roligere sjø og merket at fargen på havet ble blå istedenfor grønn. Vi begynte å drive vest-nordvest istedenfor rakt nordvest, og tok det som det første svake tegn på at vi var kommet ut av kyststrømmen og hadde håp om å bli ført ende til havs. Allerede første dagen vi ble latt alene på havet, hadde vi observert fisk rundt flåten, men var for opptatt med styringen til å tenke på å fiske. Andre dagen kom vi rett opp i en tett sardin-stim, og kort etter kom en åtte fots blåhai og rullet seg over med den hvite buken i været, idet den strøk seg mot akterstavnen av flåten der Herman og Bengt sto barbent i sjøene og styrte. Den boltret seg rundt oss en stund, men forsvant da vi fikk håndharpunen klar. Neste dag fikk vi besøk av både tunfisk, bonito og dolfiner, og da en diger flyvefisk landet ombord, brukte vi den som agn og dro straks inn to store dolfiner (eldoradofisk) som veide fra ti til femten kilo hver. Det var mat for flere dager. På styrevaktene kunne vi se mange fisk vi ikke engang kjente, og en dag kom vi inn i en stim av springhval som ikke syntes å ta noen ende. De svarte ryggene boltret seg tett i tett like inn til flåtesiden, og her og der kom de opp utover hele havet så langt vi kunne se fra mastetoppen. Og jo lenger vi kom opp mot ekvator og bort fra kysten, jo mere alminnelig ble det med flyvefisk. Da vi omsider kom ut i det blå vannet hvor havflaten rullet seg majestetisk fram, solbelyst 78

Styrevakt. Vi skiftet døgnet rundt om to timers vakt ved styreåren, og selv når sjøene toppet seg i høyde med masten, red vi dem under oss når vi tok været inn aktenfra mot babord side. Flåtesjefen ved roret.

79

OVER S T I L L E H A V E T !

og bedagelig, kruset av vindbølger, da kunne vi se dem blinke som et regn av projektiler som skjøt fram av vannet og seilte i rak linje til farten var oppbrukt og de forsvant i vannskorpen. Satte vi den vesle parafinlykten ut om natten ble flyvefisken tiltrukket av lyset, og store og små flyvefisk suste tvers over flåten. Ofte traff de bambushytten eller seilet og datt hjelpeløse ned på dekket. For uten sats ved å svømme gjennom vannet ble de bare liggende hjelpeløst og sprelle som storøyde sild med lange brystfinner. Det kunne nok hende vi hørte saftige utbrudd fra en mann på dekk når han uventet fikk en kald flyve­ fisk med god fart klaskende rett i fjeset. De kom alltid med god fart og med snuten først, og traff så det både sved og sang om en fikk dem midt i synet. Men det uforskyldte angrepet ble raskt tilgitt av den skadelidte, for dette var tross alt et havets slaraffenland hvor prektige fiskeretter istedenfor stekte kyllinger - kom svevende gjennom luften. Vi stekte dem til frokost, og enten det nå var fisken, kokken, eller vår appetitt, så minnet det om stekt småørret når vi bare fikk skrapet skjellene av. Det var kokkens første oppdrag når han sto opp om morgenen, å gå ut på dekk og samle sammen alle de flyvefiskene som hadde landet ombord i nattens løp. Det var gjerne et halvt snes eller mer, og en morgen fant vi 26 fete flyvefisk på flåten. Det var Knuts store sorg en morgen han sto og svingte med stekepannen, at en flyvefisk traff ham i neven istedenfor å lande like opp i stekefettet. Vårt intime naboskap med havet gikk først riktig opp for Torstein en morgen han våknet og fant en sardin på hodeputen. Det var så trangt om plassen inne i hytten at Torstein lå med hodet i døråpningen og bet alle i bena som uforvarende tråkket ham i fjeset når de skulle ut om natten. Han grep sardinen i halen og betrodde den forståelsesfullt at alle sardiner hadde hans fulle sympati. Vi trakk pliktskyldigst bena til oss så Torstein fikk bedre plass neste natten, men så hendte det noe som fikk Torstein til å finne seg en soveplass på toppen av alt kjøkkenutstyret borte ved radiokroken. Det var noen netter senere. Det var overskyet og stummende mørkt, og Torstein hadde plassert parafinlykten like ved hodet sitt, så nattevak­ tene skulle se hvor de tråkket når de krøp ut og inn over bodet hans ved vaktskifte. Ved firetiden våknet Torstein ved at lykten veltet og noe kaldt og vått klasket om ørene på ham. Flyvefisk, tenkte han og fomlet etter den i mørket for å slenge den vekk. Han fikk tak i noe langt, vått som buktet seg som en orm, og slapp taket som hadde han brent seg. 80

OVER

STILLEHAVET

I

Den usynlige nattegjesten tvistet seg unna og bort på Herman mens Torstein prøvde å få lys i lykten. Herman spratt også opp, og dermed våknet jeg og tenkte på kjempeblekksprut som kom opp om natten i dette farvannet. Da vi fikk lys i lykten satt Herman triumferende med neven klemt om nakken på en lang, tynn fisk som buktet seg som en ål i hendene på ham. Fisken som var en meter lang, var tynn som en orm med svære, svarte øyne og lang snute med en rovkjeft full av lange skarpe tenner. Tennene var knivskarpe og kunne foldes tilbake i ganen for å gi plass til det den slukte. Under Hermans grep tøt det plutselig en storøyet hvit fisk, tyve centimeter lang, opp av maven og ut av munnen på rovfisken, og kort etter kom en til av samme slag. Det var tydelig to dypvannsfisk som var sterkt forrevet av slangefiskens tenner. Det tynne skinnet på slangefisken var blåfiolett på ryggen og stålblått under, og det løsnet i flak når vi tok på det. Bengt våknet også omsider av all ståheien, og vi holdt lykten og den lange fisken bort i nesen på ham. Han satte seg søvnig opp i soveposen og sa stillferdig: - Næ, så’na djur finns inte. Hvorpå han rolig snudde seg og sovnet igjen. Det var ikke langt fra at Bengt hadde rett. Det viste seg nemlig siden, at vi seks som satt rundt lykten i bambushytten var de første som hadde sett denne fisken i levende live. Bare skjelettet av en slik fisk var funnet på kysten av Sør-Amerika og Galapagos-øyene et par ganger, og ichtologene kalte den Gempylus eller slangemakrell, og trodde den levde på bunnen av store havdyp fordi ingen noensinne hadde sett den i levende live. Men om den levde på store dyp, så måtte det iallfall være om dagen når solen blendet de digre øynene. For på mørke netter var Gempylus på ferde høyt over havets overflate, det fikk vi på flåten erfare. Åtte dager etter at den sjeldne fisken landet i Torsteins sovepose, fikk vi et nytt besøk. Igjen var klokken fire om morgenen, og nymånen var gått ned så det var mørkt, men stjerneklart. Flåten var grei å styre, og da min vakt var over, tok jeg en tur langs kanten av flåten for å se om alt var i orden til vaktavløsning. Jeg hadde rep om livet som vakten alltid hadde, og med parafinlykten i hånden balanserte jeg forsiktig på ytterste sidestokken for å komme rundt masten. Stokken var våt og glatt, og jeg ble mektig vred da noen helt uventet grep fatt i repet bak meg og rykket til så jeg på nære nippet mistet balansen. Jeg snudde meg fortørnet med lykten, men der var ikke en sjel å se. Da rysket det og dro i tauet igjen, 6. Kon-Tiki

81

Over: Heist ned etter bena skal Haugland kontrollere tauverket under flåten for å se om surringene holder. Losfisk og dolfiner svinser rundt nesen på ham. Til høyre: Lanternen henges opp, mens sola gar ned i Stillehavet med uforglemmelig fargespill.

82

OVER S T I L L E H A V E T • I

og jeg så noe glinsende ligge og vri seg på dekk. Det var en ny Gempylus, og denne gang hadde den satt tanngarden så langt inn i livtauet at flere av tennene brakk før jeg fikk den løs. Antagelig hadde lyset fra lykten blinket bortetter det hvite, buktende tauet, og vår gjest fra havdy­ pet hadde tatt sats i håp om å hoppe opp og snappe en ekstra lang og lekker godbit. Den endte på en kanne formalin. Havet rommer mange overraskelser for den som har stuegolvet i 83

OVER S T I L L E H A V E T

I

høyde med vannflaten, og driver langsomt og lydløst fram. En jeger som braker i vei gjennom skogen kan komme tilbake og si at det finnes ikke liv å se. En annen kan sette seg lydløst ned på en stubbe og vente, og da begynner det ofte å rusle og rasle, og nysgjerrige øyne titter fram. Slik er det også på havet. Vi pløyer gjerne over det med motorlarm og stempelslag mens vannet fosser om baugen. Så kommer vi gjerne tilbake og sier at midt utpå havet er det ingenting å se. Det gikk ikke en dag uten at vi som satt og fløt på havflaten fikk besøk av nysgjerrige gjester som svinset og svanset rundt oss, og enkelte av dem, som dolfiner og losfisk, ble så familiære at de slo følge med flåten over havet og holdt seg rundt oss dag og natt. Når natten falt på, og stjerneveldet funklet på den mørke tropehimmelen, da blinket morilden rundt oss i kapp med stjernene, og enkelte lysende plankton var så grangivelig lik runde glør at vi uvilkårlig dro til oss de bare bena når de lysende kulene ble skylt opp omkring føttene våre akterut. Fanget vi dem, så var det små lysende rekearter. På slike netter kunne det hende at vi ble fælne når to runde, lysende øyne plutse­ lig dukket opp av sjøen like ved siden av flåten, og glodde hypnotiseren­ de på oss uten å blunke, som var det nøkken selv. Ofte var dette store blekksprut som kom opp og fløt på overflaten med sine djevelske grønne øyne som lyste som fosfor i mørket. Men det hendte også at dette var de lysende øynene til dyphavsfisk som bare kom opp om natten og lå og glodde fascinert av lykteskjæret foran dem. Ved et par anledninger, når sjøen var rolig, ble det nattesvarte vannet rundt flåten plutselig fylt av runde hoder på to-tre fot i diameter, som lå ubevegelig og glodde på oss med svære lysende øyne. Andre netter kunne lyskuler på en meter eller mere i diameter være synlige nede i vannet, idet de blinket med ujevne mellomrom som elektriske lykter som ble slått på i korte blunk. Vi ble etter hvert vant til å ha slike underjordiske eller undersjøiske vesener under golvet, men ble allikevel like overrasket hver gang det dukket opp en ny utgave. Ved totiden en skyet natt, mens rorvakten hadde vanskelig for å skjelne svart vann fra svart himmel, fikk han øye på en svak lysning nede i vannet som langsomt tok form av et stort dyr. Det var ugjørlig å si om det var planktonet som lyste i kroppen på det, eller om selve dyret hadde fosforescerende overflate, men skinnet nede i det svarte vannet ga det spøkelsesaktige vesenet usikre og flakkende konturer. Snart var det rundaktig, snart var det ovalt eller trekantet, og plutselig splittet det seg i to deler som svømte uavhengig av hverandre 84

OVER S T I L L E H A V E T • I

fram og tilbake under flåten. Til slutt var det tre av disse digre, lysende spøkelsene som flakket omkring i langsomme runder under oss. Det var veritable monstre, for bare kroppen alene målte sine 6 - 8 meter, og vi samlet oss hurtig på dekket og fulgte med i spøkelsesdansen alle mann. Den pågikk i time etter time og fulgte flåten på dens drift. Mystiske og lydløse holdt våre lysende følgesvenner seg et godt stykke under vann­ flaten, mest på styrbord side hvor lykten sto, men ofte sto de rett under flåten eller kom fram på babord side. Lysskjæret i ryggene røpet at bestene var større enn elefanter, men hval var det ikke, ettersom de aldri kom opp for å puste. Var det kjempestore rokker som forandret form når de veltet seg over på siden? De lot seg slett ikke affisere om vi holdt lykten like ned i vannflaten for å lokke dem opp så vi fikk se hva det var for slags skapninger. Og som alle skikkelige troll og spøkelser var de som sunket i havet da det begynte å gry av dag. Vi fikk aldri skikkelig forklaring på denne nattlige visitten av de tre lysende monstrene, om ikke løsningen lå i en annen visitt vi fikk midt på sollyse dagen halvannet døgn senere. Det var 24. mai, og vi lå nå og drev i behagelige dønninger på om lag 95 grader vest og 7 grader sør. Det var ved middagstider, og vi hadde kastet ut innmaten av to store dolfiner vi hadde fisket på morgenkvisten. Mens jeg tok en forfriskende dukkert ved baugen lå jeg derfor aktpågivende og holdt meg i en taustump, inntil jeg fikk øye på en to meter lang, tykk og brun fisk som nysgjerrig kom luffende mot meg gjennom det krystallklare sjøvannet. Jeg kom kvikt opp på kanten av flåten og satt i solsteken og tittet på fisken som rolig passerte oss, da jeg hørte et vilt krigshyl fra Knut som satt akterut bak bambushytten. Han brølte «hai» så stemmen sprakk i en fistel, og da vi nesten daglig hadde haien svømmende langs flåtesiden uten slike oppstandelser, skjønte vi alle det måtte være noe ekstra, og myldret Knut til unnsetning akterut. Der hadde Knut sittet på huk og vasket sine unevnelige i dønningene, og da han et øyeblikk så opp, stirret han rakt inn i det største og stygges­ te fjes noen av oss noensinne har sett i hele vårt liv. Det var hodet til et veritabelt sjøuhyre, så stort og stygt at om draugen selv var kommet opp hadde han ikke klart å gjøre et tilsvarende inntrykk på oss. Hodet var bredt og flatt som på en frosk, med to små øyne helt på sidene, og en paddelignende kjeft som var halvannen meter bred og hadde lange frynser som hang og slang i munnviken. Bakover fortsatte hodet i en enorm kropp som til slutt endte i en lang, tynn hale med en spiss hale85

OVER S T I L L E H A V E T

I

finne som sto rett opp og røpet at dette sjøuhyret ikke var noen hval av noe slag. Kroppen virket brunlig under vannet, men både hode og kropp var tett besatt av små, hvite pletter. Monsteret kom rolig og dorskt svømmende etter oss bakfra. Det myste som en bulldogg og slo rolig med halen. Den store, runde ryggfinnen stakk fritt opp av vannet og av til også halefinnen, og når det kom en bølgedal flommet vannet omkring den brede ryggen som vasket det rundt et undervannsskjær. Foran den brede flabben svømte en hel sverm av sebrastripete losfisker i vifteformasjon, og store remora-fisker og andre snyltere satt fastsuget på den veldige kroppen og red med gjennom vannet, så det hele tok form av et besynderlig dyresamfunn som flokket seg omkring noe som lignet et flytende dypvannsskjær. En ti-kilos dolfin som var huket fast på seks av våre største fiskekroker hang bak flåten som agn for hai, og en sverm av losfisker pilte bent bort og snuste på dolfinskrotten uten å røre den, hvorpå de vimset tilbake til sin herre og mester, sjøkongen. Som et mekanisk uhyre satte den maski­ neriet i gang og kom bedagelig glidende mot dolfinskrotten som lå som en liten ussel smakebit foran flabben på den. Vi forsøkte å trekke dolfinen inn, og sjøuhyret fulgte da langsomt etter helt opp til flåtesiden. Uten å åpne gapet, lot den bare dolfinen dulte forsiktig bort i flabben på seg, som gad det ikke slå opp hele låvedøren for en så ubetydelig bit. Da kjempen kom helt bort til flåten, skubbet den ryggen bort i den tunge styreåren som bare ble løftet opp av vannet, og vi fikk nå full anledning til å studere monsteret på nærmeste hold - på så nært hold at jeg trodde vi alle hadde mistet forstanden, fordi vi lo rått og ropte i overstadig opphisselse over det komplett utrolige synet vi så. Selv Walt Disney med all sin fantasi kunne ikke skape et mere hårreisende sjøuhyre enn det som plutselig lå med flabben langs kanten av flåten og myste på oss. Monsteret var en hvalhai, den største hai og den største fisk som er kjent i verden i dag. Den er overmåte sjelden, men spredte eksemplarer er observert her og der i de tropiske verdenshav. Hvalhaien når gjen­ nomsnittlig en lengde av femten meter, og ifølge zoologene veier den 15 tonn. En mener at store eksemplarer kan nå en lengde opp i mot tyve meter, og en harpunert baby hadde en lever på 300 kilo og en samling på tre tusen tenner i den brede kjeften. Så digert var monsteret at når det ga seg til å svømme i ring rundt oss og under flåten, så var hodet synlig på den ene siden mens hele halepar86

OVER S T I L L E H A V E T • I

En sjelden sengefelle. Slangemakrellen Gempylus ble sett av mennesker for første gang da den om natten hoppet opp i Torstein Raabys sovepose.

tiet stakk fram på den andre. Og så usannsynlig grotesk, treg og dum så den ut midt i flabben, at vi kunne ikke bare oss for å hoie av latter til tross for at vi innså at den hadde muskelbunter nok til å slå både balsastokker og tauverk i filler om den angrep oss. Om igjen og om igjen seg den i snever ring like under flåten mens vi ventet på hva som kunne hende. Så gled den gemyttlig under styreåren og lettet den i været idet åren gled langs ryggen på bestet. Vi sto parat rundt flåten med hånd­ harpuner, men de virket på oss som tannpirkere i forhold til det svære bestet vi hadde med å gjøre. Det var ingenting som tydet på at hvalhaien noensinne hadde tenkt å forlate oss igjen, den sirklet oss inn og fulgte med som en trofast hund, kloss opptil flåten. Noe tilsvarende hadde ingen av oss hverken opplevd eller tenkt vi skulle oppleve, og hele eventyret med sjøuhyret svømmende bak og under flåten, virket så komplett unaturlig på oss at vi ikke riktig kunne fatte det var alvor. I virkeligheten drev hvalhaien på å sirkle oss inn i en snau time, men 87

OVER S T I L L E H A V E T

I

for oss virket besøket som varte det en hel dag. Til slutt ble det for mye opphisselse for Erik som sto på hjørnet av flåten med en to og en halv meter lang håndharpun, og oppmuntret av uoverveiede tilrop løftet han harpunen opp over hodet. Idet hvalhaien kom glidende for sakte fart imot ham, og hadde fått det brede hodet rett under hjørnet av flåten, rente Erik harpunen med alle sine kjempekrefter rakt ned mellom bena på seg og langt inn i bruskhodet på kjempehaien. Det tok liksom et sekund eller to før kjempen riktig oppfattet hva som foregikk. Så med ett var den sedate tomsingen forvandlet til et berg av stålmuskler. Vi hørte et rusj idet fanglinen for over flåtekanten, og vi så en vannkaskade idet kjempen reiste seg på hodet og suste nedover i dypet. De tre som sto nærmest ble slengt hodekulls omkring og to av dem ble revet opp og forbrent av linen som for gjennom luften. Den tykke fanglinen som var sterk nok til å holde en livbåt huket seg opp i flåtesiden, men brast øyeblikkelig som en hyssing, og få sekunder etterpå fløt et avbrukket harpunskaft til overflaten to hundre meter borte. En stim av redselslagne losfisk jog avsted gjennom vannet i et fortvilet forsøk på å holde følge med sin gamle herre og mester, og vi ventet lenge på at uhyret skulle komme farende tilbake som en rasende undervannsbåt, men vi så aldri noe mere til hvalhaien. På denne tiden lå vi i selve Syd-Ekvatorial-strømmen og drev i vestlig retning om lag fire hundre sjømil sør for Galapagos. Vi var nå sikret fra å drive inn i Galapagos-strømmene, og det eneste vi fikk med denne øygruppen å gjøre var hilsener gjennom store havskilpadder som nok hadde forvillet seg langt til havs fra disse øyene. En dag så vi en diger rusk av en havskilpadde som lå med hodet og den ene store finnen og fektet over vannskorpen. Når dønningene reiste seg så vi det blinket i grønt og blått og gult i vannet under den, og oppdaget at skilpadden var i kamp for livet med dolfiner. Tilsynelatende var kampen helt ensidig, og besto i at 12-15 storhodete og fargerike dolfiner gikk til angrep på havskilpaddens hals og finner, og øyensynlig forsøkte å trette den ut da skilpadden ikke kunne ligge i dagevis med hode og luffer trukket inn i skallet. Da skilpadden fikk øye på flåten, dukket den, og etterfulgt av de glinsende fiskene satte den kursen rett mot oss. Den kom kloss opp til flåtesiden, og gjorde tegn til å ville karre seg opp på tømmeret da den fikk øye på oss som allerede sto på flåten. Hadde vi vært mere rutinerte hadde vi uten vanskelighet fått snaret den inn med tau idet det veldige 88

OVER S T I L L E H A V E T

I

ryggskjoldet rolig padlet langsetter flåtesiden. Men vi brukte den ve­ sentligste tiden til å glo, og da vi hadde lassoen klar var kjempeskilpadden allerede på vei forbi baugen. Vi slengte den vesle gummiflåten på vannet, og Herman, Bengt og Torstein ga seg til å forfølge havskilpad­ den i det runde nøtteskallet, som ikke var stort større enn det som svømte foran dem. Bengt som stuert så i ånden for seg endeløse kjøttfat og den lekreste skilpaddesuppe. Men jo fortere de rodde, jo fortere gled havskilpadden gjennom vannet like under havflaten, og de var ikke mere enn hundre meter unna flåten da skilpadden plutselig var sporløst for­ svunnet. Men en god gjerning fikk de ihvertfall gjort. For da den vesle, smørgule gummiflåten kom dansende tilbake over vannflaten, hadde den hele det blinkende stimet av dolfiner etter seg. De sirklet i ring rundt den nye skilpadden, og de dristigste snappet etter årebladene som ble duppet som finner i vannet, og imens slapp den fredelige havskil­ padden lykkelig bort fra alle sine gemene forfølgere.

På neste side: Mot Polynesia. Selv på de roligste dager hadde vi passaten i ryggen og havstrømmen under oss og drev mot vest med et gjennomsnitt av 79 kilometer i døgnet.

—*s•*.«

HALVVEIS kene gikk. Vi så hverken tegn til skip eller drivende levninger som røpet at det fantes andre mennesker til i verden. Hele havet var vårt, og med alle horisontens porter åpne dalte formelig fred og frihet ned fra selve himmelhvelvet. Det var som om det friske saltdrevet i luften, og all den blå renheten som omga oss, vasket og renset både legeme og sjel. Store problemer ble små og virket som tankespinn der ute på havet. Bare elementene var alvor. Og elementene virket som de ignorerte den lille flåten. Eller kanskje de godtok den som et stykke natur som ikke brøt havets harmo­ ni, men som jenket seg etter strøm og sjø liksom havfugl og fisk. Iste­ denfor å være en skremmende fiende som frådende kastet seg etter oss, var elementene blitt en pålitelig venn som støtt og sikkert hjalp oss fram. Mens vinden og bølgene puffet og skjøv, lå havstrømmen under og dro, direkte i retning av målet. Hvis en båt hadde krysset vår vei en gjennomsnittsdag ute på havet, så ville den ha funnet oss dansende rolig opp og ned over lange rullende dønninger dekket av brytende småbølger, mens passaten holdt det rustgule seilet i stram bue mot Polynesia. Bak på flåten ville de se en brun og skjegget mann uten klær, som enten brøt som desperat med en lang styreåre mens han dro i et flokete tau, eller som i rolig vær bare satt på en kasse og døset i solsteken mens han bedagelig holdt på styreåren med tærne. Såfremt denne mannen tilfeldigvis ikke var Bengt, ville sistnevnte bli funnet på maven i hyttedøren med en av sine 73 sosiologiske bøker. Ellers var Bengt utnevnt til stuert, og ansvarlig for å bestemme de daglige rasjoner. Herman kunne en finne hvor som helst på alle tider av døgnet, i mastetoppen med meteorologiske instrumenter, med svømme­ briller under flåten for å kontrollere et senterbord, eller hengende på

U

92

HALVVEIS

slep i gummidingyen opptatt med ballonger og rare måleapparater. Han var teknisk sjef og ansvarlig for meteorologiske og hydrografiske obser­ vasjoner. Knut og Torstein var alltid på ferde med sine våte tørrbatterier, loddebolt og koblingsskjemaer. Det krevet all deres trening fra krigen å holde den vesle radiostasjonen gående i sjøsprøyt og dugg en fot over vannflaten. Hver natt vekslet de på å sende våre rapporter og værobservasjoner ut i eteren, hvor de ble oppfanget av tilfeldige radioamatører som hørte oss og sendte meldingene videre til meteorologisk institutt i Washington og andre bestemmelsessteder. Erik satt gjerne og lappet seil og spleiset rep, eller skulpturerte i tre og tegnet skisser av skjeggete menn og rare fisker. Og hver middag grep han sekstanten og kløv opp på en kasse for å kikke på solen og finne ut hvor langt vi hadde beveget oss siden dagen i forveien. Selv hadde jeg nok å gjøre med loggbok og rapporter, samle plankton, fiske og filme. Hver mann hadde sitt an­ svarsområde, og ingen la seg bort i de andres arbeide. Alle sure jobber, som rorvakt og kokketørn, ble likelig fordelt. Vi hadde to timers dagtørn og to timers nattesjau ved styreåren alle mann. Og kokketjenesten gikk på rundtur fra dag til dag. Det var få lover og regler ombord, unntatt at nattevakten skulle ha rep om livet, at redningstauet hadde sin faste plass, at matsøl ble holdt utenfor hytteveggen, og at hjertet på rette sted bare var på ytterste enden av stokkene akterut. Hvis en viktig avgjørelse skulle finne sted ombord, kalte vi sammen til pow-vow på indianermaner, og diskuterte saken oss imellom før noen bestemmelse ble tatt. En slik dag ombord på Kon-Tiki begynte med at siste nattevakt ristet liv i kokken, som søvnig krøp ut på det duggvåte dekket i morgensolen og begynte å plukke flyvefisk. Istedenfor å spise fisken rå etter både polynesisk og peruansk oppskrift, stekte vi den over en liten primus på bunnen av en kasse som sto bundet fast til dekket utenfor hyttedøren. Denne kassen var kjøkkenet vårt. Her var det gjerne ly for sørostpassaten som konstant kom inn på skrå aktenfra mot andre siden. Bare når vind og sjø sjonglerte altfor mye med primusflammen hendte det at den satte fyr på trekassen, og en gang kokken hadde sovnet sto hele kassen i flammer som smittet over til selve veggen av bambushytten. Men bran­ nen i veggen ble raskt slukket da røyken veltet inn i hytten, for det var tross alt aldri lang vei etter vann ombord på Kon-Tiki. Duften av stekt fisk klarte sjelden å vekke de snorkende individene inne i bambushytten, så kokken måtte gjerne stikke dem med gaffelen 93

HALVVEIS

Over: Knut og Torstein ved radioutstyret. Det krevde all deres trening fra krigen å holde den vesle radiostasjonen gående i sjøsprøyt og dugg én fot over vannflaten. Til høyre: Måltid på flåtekanten. Om morgenen var kokkens første plikt å plukke opp velsmakende flyvefisk som hadde landet ombord om natten.

eller synge nå-er-e-mat-å-få med så falsk røst at ingen orket å høre på ham lenger. Så fremt det ikke gikk haifinner langs flåtesiden begynte dagen med en kvikk dukkert i Stillehavet, etterfulgt av frokost i det blå på kanten av flåten. Maten ombord var upåklagelig. Kostholdet var fordelt på to eksperi94

HALVVEIS

95

HALVVEIS

menter, et viet til kvartermesteren i det tyvende århundre, et til Kon-Tiki og det femte. Det ble Torstein og Bengt som ble forsøks­ objekter og begrenset sin diett til de smarte, små pakningene med spesialproviant som vi hadde klemt ned i hulrommet mellom tømmer­ stokkene og bambusdekket. Fisk og sjøkost hadde allikevel aldri vært deres sterke side. Med ukers mellomrom løsnet vi på surringene som holdt bambusdekket nede, og tok opp nye forsyninger som vi surret fast foran bambushytten. Det seige asfaltlaget utenpå pappen viste seg å holde stand, mens hermetikkbokser som lå løse ved siden ble opptæret og spolert av havvannet som stadig spylte rundt provianten. Men Kon-Tiki som på sin opprinnelige ferd over havet hverken hadde asfalt eller hermetikk, han hadde allikevel ingen store problemer med dietten. Også datidens forsyninger besto av det de hadde med seg fra land og det de skaffet seg underveis. Vi må anta at da Kon-Tiki reiste fra kysten av Peru etter nederlaget ved Titicaca, hadde han en av to hensikter. Som solens geistlige representant blant et folk av fullkomne soltilbedere, er det høyst sannsynlig at han dristet seg bent til havs for å følge selve solen på dens ferd i håp om å finne et nytt og fredeligere land. Hans andre mulighet var å seile sine flåter oppetter kysten av SørAmerika for å komme seg på land lenger oppe og grunne et nytt rike utenfor forfølgernes rekkevidde. Klar av den farlige klippekysten og fiendtlige stammer langs land, ville han som oss bli et lettvint bytte for sørostpassaten og Humboldt-strømmen, og i elementenes vold ville han drive nøyaktig i samme store halvsirkelen rakt inn i solnedgangen. Hva enn disse soltilbederne hadde for planer da de rømte bort fra sitt hjemland, så sørget de sikkert for proviant for ferden. Tørket kjøtt og fisk og søtpoteter var den viktigste del av den primitive dietten. Når datidens flåtefarere dro til havs langs ørkenkysten av Peru, hadde de rikelig med vannforsyninger ombord. Istedenfor leirkar brukte de gjer­ ne skinnet av store flaskegresskar som tålte både dunk og slag, eller enda mere egnet på flåtene var tykke rør av kjempebambus, hvor de gjen­ nomboret alle leddene og fylte vann inn gjennom et lite hull for enden, som de tettet med en plugg eller kvae. En tredve, førti av disse tykke bambusrørene kunne surres fast langsetter flåten under bambusdekket, hvor de lå skyggefullt og kjølig omspylt av friskt havvann som i ekvatorstrømmen holdt omkring 26-27 grader Celsius. Et slikt forråd ville gi dobbelt så stor vannbeholdning som den vi selv brukte på hele reisen, og enda mere kunne en frakte med om en bare festet flere bambusrør nedi 96

HALVVEIS

vannet på undersiden av flåten, hvor de hverken opptok vekt eller plass. Vi fant ut at etter to måneder tar ferskvannet til å råtne og smaker vondt. Men da er en kommet vel igjennom den første delen av havet som er fattig på regn, og har forlengst nådd inn i havområder hvor kraftige regnskyll kan holde vannforrådet ved like. Vi utdelte en og en kvart liter vann pr. mann pr. dag, og det var slett ikke alltid at rasjonen ble opp­ brukt. Selv om våre forgjengere hadde drevet fra land med mangelfulle forsyninger, ville de klare seg så lenge de drev med den fiskerike strøm­ men over havet. Det var ikke en dag på hele turen uten at det gikk fisk omkring flåten som lett lot seg fange. Det gikk knapt nok en dag uten at ihvertfall flyvefisken hoppet ombord av seg selv. Det hendte enda at store delikate bonitos svømte ombord med vannmassene akterut, og ble liggende og sprelle oppå flåten når vannet forsvant som i en sil ned imellom stokkene. Å sulte i hjel var ugjørlig. De gamle innfødte kjente godt til det knepet mange skipbrudne fant fram til under krigen, at en kan tygge tørstslukkende veske ut av rå fisk. En kan også presse saften ut ved å vri fiskebitene i et klede, eller hvis fisken er stor kan en ganske enkelt skjære groper i siden på den som snart blir fylt av tilsig fra fiskens lymfer. Godt smaker det ikke om en har noe bedre å drikke, men saltprosenten er så lav at tørsten blir sluk­ ket. Behovet for drikkevann ble sterkt redusert hvis vi stadig tok bad og la oss våte inne i den skyggefulle hytten. Om haien patruljerte majeste­ tisk rundt oss og forhindret en real dukkert utfor flåtesiden, kunne en bare legge seg oppå stokkene akterut med fingrer og tær godt fastankret i tauverket. Der fikk vi flere badekar av krystallklart Stillehav veltende over oss med sekunders mellomrom. Når en plages av tørste i varmen tar en det gjerne for gitt at kroppen trenger vann, og dette kan ofte medføre et overstadig innhogg i vannrasjonene uten at det hjelper det minste. På riktig varme dager i tropene kan en bælme i seg lunkent vann til en smaker det øverst i halsen, og en er like tørst. Da er det ikke væske kroppen trenger, men merkelig nok salt. Spesialrasjonene ombord inneholdt også salt-tabletter for flittig bruk på særlig varme dager, fordi svetten tapper kroppen for salt. Vi opplevde slike dager når vinden løyet av og solvarmen uforstyrret fikk tak i flåten. Vannrasjonen kunne gå ned på høykant så den formelig lå og skvalpet i maven, mens halsen ondskapsfullt forlangte mye mer. På 7. Kon-Tiki

97

HALVVEIS

slike dager slo vi fra tyve til førti prosent med ramsalt sjøvann opp i ferskvannsrasjonen vår, og fant til vår overraskelse at dette brakkvannet slukket tørsten. Vi kjente sjøsmaken lenge etterpå, men følte oss aldri uvel, og fikk attpå til øket vannforrådet betraktelig. En morgen vi satt med frokosten kom en uventet brottsjø oppi havresuppen og lærte oss helt uoppfordret at havresmaken fjerner det meste av den kvalmende «hav»-smaken i saltvannsblandingen. De gamle polyneserne hadde oppbevart eiendommelige tradisjoner som berettet at da deres tidligste forfedre kom seilende over havet, hadde de med seg blader av en bestemt plante som de tygget på, med den følge at tørsten forsvant. Planten gjorde også at de i et knipetak kunne få til å drikke bart havvann uten å bli syke. Slike planter vokste ikke på Sydhavsøyene, og måtte derfor stamme fra deres forfedres hjemland. Så hardnakkete var disse påstandene blant de polynesiske historikerne at moderne forskere gikk inn for å undersøke saken, og kom til det resultat at den eneste kjente planten med slik virkning var cocaplanten som bare vokste i Peru. Og i forhistorisk Peru ble nettopp coca-planten som inneholder kokain, flittig brukt både av inkaene og av deres forsvunne forgjengere, ifølge før-inkaiske gravfunn. På slitsomme ferder til fjells og til sjøs, bar de med seg bunker av slike blader som de tygget på i dagevis for å fjerne følelsen av tørst og tretthet. Og over kortere tidsrom kan tygging av coca-blader nettopp tillate en å drikke sjøvann med en viss immunitet. Vi prøvde ikke coca-bladene ombord på Kon-Tiki, men på fordekket hadde vi store flettete kurver fulle av andre planter som hadde satt dypere spor på Sydhavsøyene. Kurvene sto fastsurret i ly av hytteveggen, og gule spirer og grønne blader skjøt lenger og lenger fram av kurvverket etter hvert som tiden gikk. Det var som en liten tropisk have ombord på tømmerflåten. Da de første europeerne kom til Sydhavsøye­ ne, fant de store plantasjer med søtpoteter både på Påskeøya, Hawaii og New Zealand, og den samme poteten var også dyrket på de andre øyene, men bare innen polynesisk område. Den var helt ukjent i den delen av verden som lå lenger mot vest. Søtpoteten var en av de viktigste kultur­ plantene på disse avsides øyene hvor folket ellers vesentlig levde av fisk, og mange av polynesernes legender sentrerte seg om denne planten, som Kokosnøttene spirer. Liksom våre historiske forgjengere brakte også vi amerikanske frukter og grønnsaker fra Peru til Sydhavsøyene. 98

■t

■4

HALVVEIS

ifølge tradisjonene var brakt med av ingen ringere enn Tiki selv, da han kom med sin kone, Pani, fra foreldrenes opprinnelige hjemland, hvor søtpoteten hadde vært et viktig næringsmiddel. Legender på New Zea­ land fremhever at søtpoteten ble brakt over havet på farkoster som ikke var kanoer, men besto av «stokker bundet sammen med tau». Nå var som bekjent Amerika det eneste sted i den øvrige verden hvor poteten vokste før europeernes tid. Og den søtpoteten Tiki brakte med seg til øyene, H ip o m æ a b a ta ta s , er nøyaktig den samme som den india­ nerne dyrket i Peru fra de eldste tider av. Tørrete søtpoteter var den viktigste reiseprovianten både for Polynesias sjøfarere og for de innfødte i gamle Peru. På Sydhavsøyene vil søtpoteten bare gro ved omhyggelig menneskelig pleie, og da den ikke tåler sjøvann er det fåfengt å forklare dens utbredelse på disse spredte øyene ved å påstå at den kan ha drevet 8000 kilometer med havstrømmene fra Peru. Særlig fåfengt er en slik bortforklaring av et så vektig indisium, når språkforskerne har påpekt at på alle de vidtspredte Sydhavsøyene var navnet på søtpoteten kuma­ ra, og kumara var nettopp benevnelsen for denne samme søtpoteten blant de gamle indianerne i Peru. Navnet har fulgt poteten over havet. En annen meget viktig polynesisk kulturplante vi hadde med oss ombord på Kon-Tiki, var flaske-gresskaret, L a g e n a r ia v u lg a r is . Like viktig som frukten selv var skinnet, som polyneserne tørket over ilden og brukte til vannbeholdere. Også denne typiske haveplanten, som heller ikke kan spre seg vilt ved å drive alene over havet, hadde de gamle polyneserne til felles med urbefolkningen i Peru. Slike flaskegresskar omgjort til vannbeholdere er funnet i forhistoriske ørkengraver ved kysten av Peru, og var brukt av fiskerbefolkningen der århundrer før de første menneskene nådde ut til øyene i Stillehavet. Den polynesiske betegnelsen for flaskegresskaret, k im i , gjenfinnes hos indianerne i Mellom-Amerika, hvor Perus kultur har sine dype rotter. Foruten en rekke tilfeldige sydfrukter som vi spiste opp før de råtnet etter et par ukers forløp, hadde vi en tredje plante med ombord, som ved siden av søtpoteten har spilt den største rolle i Stillehavets historie. Vi hadde to hundre kokosnøtter med, og de skaffet oss både tannmosjon og leskedrikk. Flere av nøttene begynte straks å spire, og da vi hadde vært om lag ti uker på havet, hadde vi et halvt dusin palme-babyer på en fots høyde ombord som allerede hadde åpnet spiren og formet tykke, grønne blader. Kokosnøtten vokste før Columbi tid både på Panamahalvøya og i Sør-Amerika. Oviedo skrev ca. 1535 at kokospalmen 100

HALVVEIS

forekom i store mengder langs Stillehavskysten av Peru. Samtidig eksi­ sterte den forlengst på alle øyene i Stillehavet. Botanikerne har ennå ingen sikre bevis på hvilken retning den har spredt seg over Stillehavet. Men en ting har man funnet ut i dag. Selv kokosnøtten med sitt berøm­ melige skall kan ikke spre seg over storhavet uten menneskenes hjelp. De nøttene vi hadde i kurver på dekk holdt seg spiselige og i spiredyktig stand helt fram til Polynesia. Men omtrent halvparten hadde vi lagt i bølgeskvulpet blant spesialprovianten under dekk. De ble bedervet av havvannet hver eneste en. Og ingen kokosnøtt kan flyte over havet fortere enn en balsa-flåte driver, som har vinden til hjelp. Det var øynene på kokosnøtten som suget vann og ble bløte så havvannet slapp gjennom. Og ellers var det renovasjons-konstabler over hele havet som sørget for at ingenting spiselig som lå og fløt fikk slippe over fra den ene verden til den andre. M idt utpå havet hendte det på rolige dager at vi seilte innpå en enslig hvit fuglefjær som lå og fløt. Enkelte petreller og andre sjøfugl som kunne sove på havet møtte vi nemlig tusener av sjømil fra nærmeste faste punkt. Så vi nøye etter på den vesle fjæren idet vi nærmet oss, så vi at det satt to - tre passasjerer ombord og seilte elegant av gårde med vinden. Idet Kon-Tiki skulle til å passere som en annen Goliat, fikk passasjerene øye på at her kom en farkost med bedre fart og større rom, og så kom de alle tre piltrende sidelengs i rasende fart bortover vann­ flaten og opp på Kon-Tiki, mens fjæra fikk seile sin egen sjø. Og slik begynte det snart å myldre av blindpassasjerer ombord på Kon-Tiki. Det var små pelagiske krabber. Av størrelse som en fingernegl, og av og til som en femøre, ga de Goliatene ombord en god smakebit om vi klarte å få tak i dem. Småkrabbene var overflatens patruljerende vaktmenn, og de var ikke sene om å forsyne seg når de så noe spiselig. Hvis kokken en dag overså en flyvefisk ned imellom stokkene, var den neste dag dekket av 8-10 småkrabber som satt på fisken og gaflet i seg ved hjelp av klosaksene. Som oftest var de redde og pilte av sted og gjemte seg når vi kom, men akterut i et lite hull ved styrekubben bodde en som het Johannes og som var helt tam. Foruten papegøyen som var alles lystige kjeledegge, så var også krabben Johannes opptatt i samfunnet på dekk. Om rormannen ikke hadde selskap med Johannes når han satt med ryggen til hytten og styrte en solskinnsdag, så følte han seg rent ensom ute på det store blå havet. Mens de andre småkrabbene pilte lyssky omkring og småstjal som kakerlakker på en vanlig båt, satt Johannes 101

HALVVEIS

bred og rund i sin døråpning med øynene på stilker og ventet på vaktskiftet. Hver ny vaktmann hadde med en kjekssmule eller en fiskebit til Johannes, og når vi bare bøyde oss ned over hullet, kom han helt ut på trappen og strakte nevene fram. Han tok smulen ut av fingrene på oss med klosaksene, og løp tilbake i hulen hvor han satte seg ned i døråpnin­ gen og gumlet som en skolegutt som førte maten til munnen med vottene på. Krabbene satt som klegg på de vasstrukne kokosnøttene som sprakk når de gjæret, ellers så fanget de plankton og smådyr som bølgene skyllet med seg. Og disse aller minste planktondyrene i havet var også god mat, selv for oss Goliatene på flåten, når vi bare kjente metoden til å fange mange nok på en gang så vi fikk en skikkelig munnfull. Det er klart at det må være mye nærende mat i dette nesten usynlige planktonet som driver rundt i uendelige antall med strømmen på ver­ denshavene. For det finnes ikke et dyr i havet som ikke bygger sin eksistens på plankton. Fisk og sjøfugl som ikke selv spiser plankton, lever i så fall av andre fisk eller sjødyr som gjør det, uansett hvor store de selv er. Plankton er fellesbetegnelsen for tusenvis av arter med syn­ lige og usynlige småorganismer som driver rundt nær overflaten. Noen er planter (P/rym-plankton), mens andre er løse fiskeegg og levende smådyr (Zøø-plankton). Dyreplanktonet lever av planteplanktonet og planteplanktonet lever av ammoniakk, nitriter og nitrater som formes av døde dyreplankton. Og mens de innbyrdes lever av hverandre så danner de alle sammen føde for alt som rører seg i og over havet. Det de ikke kan by på i dimensjoner kan de by på i antall. I gode planktonfarvann er det tusenvis i et glass med vann. Mere enn en gang har folk sultet i hjel på havet fordi de ikke har oppdaget fisk stor nok til å spid­ des, bli fanget i garn eller gå på kroken. I slike tilfelle har det ofte hendt at de bokstavelig talt har seilt omkring i sterkt fortynnet, rå fiskesuppe. Hvis de i tillegg til fiskekrok og garn hadde hatt et redskap til finsiling av suppen de satt i, ville de finne et nærende bunnfall: plankton. En gang i fremtiden vil menneskene kanskje høste plankton fra havet i samme grad som de en gang i fortiden fant på å høste korn på land. Enkeltvis duger ikke kornet heller, men i store mengder blir det mat. Havbiologen dr. A. D. Bajkov ga oss ideen og sendte med oss et fiske­ garn som sto i stil med dyrene vi skulle fange. «Garnet» var et silkenett med nesten tre tusen masker pr. kvadrattomme. Det var sydd som en traktformig hov bak en jernring med halvannen fots åpning, og ble 102

HALVVEIS

Besøk av hval fikk vi flere ganger, og mot de største ble flåten liten. De kunne følge oss i mange timer før de dukket og forsvant.

hengt på slep etter flåten. Nøyaktig som med annet fiske, så varierte fangsten med tid og sted. Fangsten avtok ettersom havet ble varmere lenger vest, og vi fikk best resultat om natten, fordi mange arter så ut til å trekke dypere ned i vannet når solen skinte. Om vi ikke hadde hatt annet tidsfordriv på flåten, så hadde det vært underholdning nok å ligge med nesen ned i planktonnettet. Ikke på grunn av lukten, for den var ille. Og ikke på grunn av det appetittvek­ 103

HALVVEIS

kende ved synet, for det så gresselig ut i samlet kompott. Men fordi det aldri var noen ende på fantasifulle former og farger om vi spredte plank­ tonet ut på en fjel og kikket på de enkelte smådyrene hver for seg med blotte øyet. De fleste var ørsmå rekelignende krepsdyr ( C o p e p o d er ), eller løstflytende fiskeegg, men det var også larver av fisk og skalldyr, besynderlige miniatyrkrabber i alle farger, manetdyr og en endeløs variasjon av småskapninger som så ut som de var grepet ut av Walt Disneys F a n ta sia. Noen så ut som frynsete og flagrende spøkelser klippet ut av cellofanpapir, mens andre lignet på rødnebbete miniatyrfugler med hardt skall istedenfor fjær. Det var ingen ende på naturens tøylesløse påfunn i planktonverdenen, her kunne en surrealistisk kunstner føle seg over­ mannet. Der den kalde Humboldtstrømmen svingte vest nedenfor ekvator, kunne vi tømme et par kilo planktongrøt ut av posen med få timers mellomrom. Planktonet lå da sammenpakket som bløtkake i fargerike lag, brunt, rødt, grått og grønt ettersom vi hadde passert forskjellige planktonfelter. Ved nattetider, når morilden var på ferde, var det som å trekke inn en sekk med funklende juveler. Men når vi fikk hånd om den, ble sjørøverskatten til millioner av ørsmå blinkende rekeslag og fosforglitrende fiskelarver som lyste som en glohaug i mørket. Og når vi veltet dem ut i et spann rant deigen ut som en glitrende trollgrøt av St. Hans-ormer. Like vakker som nattefangsten var på lang avstand, like nifs så den ut på nærmere hold. Og like ille som den luktet, like god var smaken om en bare tok motet til seg og satte en skje av ildmørjen inn i munnen. Var det mye dvergreker smakte det som postei av reke, hummer eller krabbe. Og var det vesentlige pelagiske fiskeegg smakte det som kaviar og av og til som østers. Plante-planktonet var enten så smått at det forsvant med vannet gjennom nettet, eller så var det så stort at vi kunne plukke det bort med fingrene. Som snerk i maten forekom enkelte større geleaktige cølenterater som lignet på centimeterlange glassballonger og maneter. De var bitre, og måtte plukkes bort. Ellers kunne alt spises, enten som det var, eller kokt i ferskvann som grøt eller suppe. Smak og behag er forskjellig. To mann ombord syntes plankton smakte deilig, to syntes det var bra og to hadde mere enn nok med synet. Ernæringsmessig står det på høyde med de større skjelldyr, og krydret og skikkelig tilberedt kan det sikkert bli en førsteklasses rett for alle som liker sjøkost. 104

HALVVEIS

At det er kalorier nok i disse småorganismene har blåhvalen bevist, som er verdens største dyr og allikevel lever på plankton. Vår egen fangstmetode, med det vesle nettet som ofte ble tygget opp av sultne fisk, virket sørgelig primitiv på oss når vi satt på flåten og så en for­ bipasserende bardehval sende vannkaskader i været mens den ganske enkelt silte planktonet rent gjennom celluloid-skjegget sitt. - Prøv på det dere og, sa Torstein og Bengt foraktelig en dag vi mistet planktonnettet vårt i bølgene. - Hold en fyrstikk bort i barten skal dere kjenne det snart lukter brent celluloid. Jeg har sett hval i det fjerne fra båt, og på museum har jeg sett dem utstoppet på et halvt skritts avstand, men det har vært en uvirkelig kontakt, og jeg har liksom aldri følt for kjempeskrotten som en vanligvis gjør for skikkelige, varmblodige dyr, som for eksempel for en hest eller en elefant. Biologisk hadde jeg saktens godtatt hvalen som et vaskeekte pattedyr, men i sitt vesen var den i ett og alt som en diger, kald fisk. Noe annet fikk vi inntrykk av når vi fikk de store hvalene veltende opp mot oss kloss inntil flåtesiden. En dag vi satt som vanlig på kanten av flåten og spiste, så nær vannet at vi bare bøyde oss bakover for å skylle drikkekaret rent, kvakk vi plutselig til ved at noe bak oss pustet tungt som en svømmende hest, og der kom en diger hval opp og glodde på oss, så nær at vi så det blinket som en lakksko nedigjennom blåsehullet på den. Det var så uvant å høre real pusting ute på havet, hvor alle levende vesener svinser lungeløse rundt og flagrer med gjeller at vi formelig følte et varmt slektskap til vår gamle firmenning hvalen, som liksom oss hadde forvillet seg så evig langt til havs. Istedenfor den kalde, paddeaktige hvalhaien som ikke hadde sans for å stikke nesen opp etter frisk luft, hadde vi her fått besøk av noe som minnet om en mett og jovial flodhest i en dyrehave, og den pustet - det gjorde et veldig sympatisk inntrykk på meg - før den igjen sank ned i havet og forsvant. Vi fikk flere ganger besøk av hval. Som oftest var det små niser og tannhval som i store flokker boltret seg rundt oss i vannflaten, men av og til var det også digre kaskelotter og andre bardehval som dukket opp enkeltvis eller i småflokker. Det hendte at de dro forbi som skip i hori­ sonten mens de av og til sendte en vannkaskade opp mot himmelen, men det hendte også at de satte kursen bent mot oss. Vi var forberedt på ondartet kollisjon første gang en diger kjempe av en hval endret kurs og målbevisst kom i strak retning mot flåten. Etter hvert som den nærmet seg kunne vi høre den puste og pese i et tungt og langstrakt støt hver 105

HALVVEIS

gang den rullet hodet opp av vannet. Det var som et enormt tykkhudet og uformelig landdyr som kom kjasende gjennom sjøen, og hadde like lite med fisk å gjøre som flaggermusen har med fugl. Den kom rakt mot oss på babord side hvor vi sto samlet på kanten av flåten, mens en mann satt i mastetoppen og ropte at han så syv-åtte stykker til som var på vei mot oss. Den store og glinsende svarte pannebrasken på den første hvalen var ikke mere enn to meter fra oss da den lot seg synke ned under vannfla­ ten, og så så vi den enorme blåsvarte hvalryggen rolig gli tett innunder flåten rett nedenfor føttene våre. Der lå den mørk og urørlig en stund, og vi holdt pusten mens vi så ned på den gigantiske hvelvede ryggflaten på et pattedyr som var atskillig lenger enn hele flåten. Så lot den seg langsomt synke ned gjennom det blålige vannet og forsvant ut av øyne. Vi hadde i mellomtiden fått hele flokken innpå livet, men de vørte oss ikke. Hval som har misbrukt sine kjempekrefter og slått hvalbåter i senk med halen, har antagelig selv vært angrepet først. Hele formiddagen hadde vi dem pustende og pesende rundt oss på de mest uventede kanter, uten at de så meget som skubbet borti flåten eller styreåren. De formelig koset seg ved å boltre seg fritt i sol og sjø. Men ved middagsti­ der dukket hele flokken under som ved et gitt signal, og forsvant for godt. Det var ikke bare hval vi kunne se under flåten. Hvis vi lettet på sivmatten vi sov på, så vi rett ned i det krystallblå vannet der tømmer­ stokkene spriket fra hverandre. Lå vi en stund, så vi en brystfinne eller en halefinne svinse forbi, og av og til så vi hele fisk i gløttet. Hadde sprekkene vært noen få tommer bredere, så kunne vi ligget bedagelig i sengen med snøre og fisket under madrassene. De som fremfor alt holdt seg til flåten var dolfinen og losfisken. Fra det øyeblikk de første dolfinene sluttet seg til oss i strømmen utenfor Callao, gikk det ikke en dag på hele strekningen uten at vi hadde store dolfiner svinsende rundt oss. Hva som trakk dem til flåten vet vi ikke, men enten var det en magisk tiltrekning i å ha det drivende taket over seg, eller så var det mat å finne i vår kjøkkenhage av tang, sjøgress og andeskjell som hang som guirlandere etter alle stokkene og etter styre-

Det daglige brød. Dolfinene svømte med flåten over hele Stillehavet, og var glimrende matfisk som alltid bet når vi satte flyvefisk på kroken. 106

HALVVEIS

åren. Det begynte med et tynt lag av glatt grønske, men så vokste de grønne tangklasene fram med forbløffende fart, så Kon-Tiki lignet et skjegget sjøtroll der den bakset av sted i bølgene. Og inni den grønne tangen ble det et yndet tilholdssted for ørsmå fiskeyngel og våre blind­ passasjerer, krabbene. Det var en tid mauren begynte å ta overhånd ombord. Det hadde vært små sorte maur i noen av stokkene, og da vi var kommet til sjøs og fuktigheten begynte å trenge seg inn i veden, myldret de fram og ned i soveposene. De oversvømmet alt og bet og plaget oss så vi trodde de skulle drive oss fra flåten. Men etter hvert som det ble våtere på havet gikk det opp for dem at dette ikke var deres rette element, og det var bare en del spredte eksemplarer som holdt stand til vi nådde andre siden av havet. Det som trivdes best på flåten ved siden av krabbene var 3 centimeter lange andeskjell. De vokste i hundrevis, særlig på lesiden av flåten, nye larver satte seg fast og grodde ut etter hvert som vi plukket de gamle i suppekjelen. Andeskjellene var friske og delikate av smak, tangen ble plukket som salat og var spiselig, men mindre god. At dolfinene forsynte seg i grønnsakhagen fikk vi aldri direkte se, men stadig vekk vendte de den blinkende buken i været og strøk oppunder stokke­ ne. Dolfinen, som er en fargerik, tropisk fisk, må ikke forveksles med delfinen som er en liten tannhval. Den vanlige dolfinen hadde en lengde på 1 til 1,35 meter, var sterkt flatklemt fra siden med en enorm høyde over hode og nakkeparti. Vi fikk vippet ombord en som var 1,43 meter lang og hadde en hodehøyde på 37 centimeter. Dolfinen hadde en prektig kulør. I vannet skinte den som en spyflue i blått og grønt mens det glitret i gull-gule finner. Men trakk vi dem ombord, så fikk vi av og til et underlig skue. Idet den døde, forandret den gradvis kulør og ble sølvgrå med sorte pletter, og til slutt ble den helt ensfarget sølvhvit. Dette varte i 4-5 minutter, og så kom de gamle fargene langsomt på plass igjen. Selv i vannet kunne dolfinen ved enkelte anledninger for­ andre farge som en kameleon, og ofte så vi en «ny slags» kobberglinsende fisk, som ved nærmere bekjentskap viste seg å være vår gamle følge­ svenn dolfinen. Den høye pannen ga dolfinen et oppsyn som en flatklemt bulldogg, og pannen skar alltid over vannflaten når rovfisken selv suste av sted som en torpedo etter flyktende stim av flyvefisk. Når dolfinen var i godlynne, la den seg over på flatsiden og tok voldsom fart til den spratt 108

HALVVEIS

høyt i været og datt ned som en flat pannekake så det riktig smalt og vasspruten sto. Ikke før var den nede i vannet før den kom opp i et kast til, og enda et, bortetter dønningene. Men når den var i dårlig humør, som for eksempel når vi dro den opp på flåten, da bet den. Torstein haltet med fille om stortåen i lengere tid fordi han hadde forvillet den inn i gapet på en dolfin som lukket kjeften igjen og tygget litt ekstra attpå til. Etter hjemkomsten fikk vi høre at dolfinene angriper og spiser badende mennesker. Det var lite smigrende for oss, fordi vi badet blant dem daglig uten at de var synderlig interessert. Men de var noen frykte­ lige rovdyr, for vi fant både blekksprut og hele flyvefisk nedi maven på dem. Flyvefisk var dolfinenes livrett. Alt som plasket i vannskorpen jog de blindt på i håp om at det var en flyvefisk. Mangen søvnig morgenstund når vi krøp mysende ut av hytta og i halvsøvne duppet tannbørsten i sjøen, våknet vi for alvor med et kvekk fordi en femten kilos fisk som et lyn for fram under flåten og satte truten skuffet borti tannbørsten. Og når vi fredelig satte oss til rette med frokosten på kanten av flåten, da hendte det at den spratt opp og tok et av sine verste sideplask så sjøvannet drev nedover ryggen vår og opp i maten. Torstein virkeliggjorde den reneste fiskeskrønen en dag vi satt og spiste middag. Plutselig la han gaffelen vekk og stakk neven i sjøen, og før vi visste ordet av det sto vannet i kok og en stor dolfin kom deisende inn over oss. Torstein hadde slått kloen i den korte tampen av et fiske­ snøre som rolig kom glidende forbi, og i andre enden hang en fullstendig overrumplet dolfin som hadde slitt snøret for Erik noen dager i forveien. Det var ikke en dag uten at vi hadde en seks-syv dolfiner som fulgte oss i sirkler rundt og under flåten. På dårlige dager hendte det at det bare var to eller tre, men så igjen kunne det dukke opp både tredve og førti dagen etter. Som regel var det nok å varsku kokken tyve minutter i forveien om vi ønsket fersk fisk til middag. Da bandt han et snøre til en kort bambusstokk og hengte en halv flyvefisk på kroken. Som et lyn var dolfinen der og pløyde vannflaten med pannebrasken idet den jog på kroken med to-tre andre i kjølvannet. Det var en prektig fisk og baske med, og nyfisket var den nøttefast og delikat, som en blanding av torsk og laks. I to dager holdt den seg god, og mere var heller ikke nødvendig for oss, for det var nok fisk i havet. Losfiskene ble vi kjent med på et annet vis. Det var haien som brakte dem og lot oss adoptere dem etter sin død. Vi hadde ikke vært lenge på 109

HALVVEIS

havet før vi fikk den første visitten av hai. Og haien ble snart en nesten daglig forekomst. Det hendte at den bare kom seilende på inspeksjon av flåten, og dro videre på rov etter å ha sirklet en gang eller to rundt oss. Men som oftest slo haiene seg til i kjølvannet like bak styreåren, og der lå de lydløse og smøg fra styrbord til babord mens de en sjelden gang logret bedagelig med halen for å holde tritt med flåtens rolige fremferd. Den blågrå haikroppen fortonet seg alltid brunlig i sollyset like under vannskorpen, og den fulgte sjøene opp og ned slik at ryggfinnen alltid stakk illevarslende i været. Var det høy sjø kunne den bli løftet opp med bølgeveggene høyt over vårt eget nivå, og vi så rett inn til haien fra siden mens den verdig svømte mot oss som bak en glassvegg med sitt vimsete følge av små losfisk foran flabben. Noen sekunder kunne det se ut som både den og dens stripete følgesvenner kom svømmende rett ombord til oss, før flåten la seg elegant over og tippet opp over bølgekammen og ned på andre siden. Til å begynne med hadde vi stor respekt for haien, på grunn av dens renommé, og på grunn av dens skrekkinngydende utseende. Det var en tøylesløs kraft i den strømlinjete kroppen som bare besto av en eneste stålbunt av muskler, og det var en hjerteløs glupskhet i det brede, flate hodet med de grønne, små katteøynene og det enorme gapet som kunne svelge fotballer. Når rormannen ropte «hai langs babord» eller «hai langs styrbord», pleide vi å fare ut etter håndharpuner og lystregafler og stille oss langs kanten av flåten. Den gled gjerne rundt oss med ryggfinnen tett opp til tømmerstokkene. Og respekten for haien steg da vi så at lystregaflene bøyde seg som spaghetti når vi hogg dem mot sandpapirpanseret på hairyggen, mens spydoddene til håndharpunen knakk i kampens hete. Alt vi oppnådde om vi kom gjennom haiskinnet og inn i skallebrusken eller muskelbunten var en hektisk kamp, hvor vannet sto i kok omkring oss inntil haien slet seg og var vekk mens litt olje fløt opp og bredte seg utover vannflaten. For å spare vår siste harpunspiss bant vi sammen et knippe av våre største fiskekroker og gjemte dem inni skrotten på en hel dolfin. Med en fortom av flerdoble stålliner festet til et stykke av vårt eget livrep, slapp vi lokkematen overbord. Rolig og sikkert kom haien, og idet den lettet snuten opp over vannet åpnet den med et rykk det digre halvmåneformete gapet og lot hele dolfinen gli rett inn og ned. Og der satt den fast. Det ble et basketak hvor haien dengte vannet til skum, men vi hadde godt tak i repet og dro den motstrebende rusken inn til stokkene no

HALVVEIS

akterut, hvor den la seg avventende og bare gapte som for å skremme med sine parallelle rader av sagbladtenner. Her dro vi nytte av en sjø til å skli haien opp over de lave tangglatte endestokkene, og etter å ha lurt en snare om halefinnen løp vi godt unna til krigsdansen var over. I bruskskallen på den første haien fant vi vår egen harpunspiss, og vi trodde først at dette var grunnen til haienes nokså beskjedne kamplyst. Men senere fisket vi hai etter hai med samme metode, og hver gang gikk det like glatt. Selv om haien kunne rykke og dra, og nok var uhyggelig tung å håndtere, så ble den formelig motløs og spak og gjorde aldri full bruk av sine kjempekrefter om vi bare klarte å holde linen stram uten å la haien få vinne en tomme i drakampen. Haiene vi fikk ombord var gjerne fra to til tre meter lange, og det var blåhai så vel som brunhai. Den siste hadde et skinn utenpå muskelbuntene som vi ikke klarte å hogge en hvass kniv gjennom uten at vi slo til av alle våre krefter og knapt nok da. Bukskinnet var like ugjennomtrengelig som ryggen, og de fem åpne gjellespaltene på hver side bak hodet, var eneste sårbare punkt. Når vi dro inn haien, satt det gjerne svarte og sleipe remorafisker fastsuget til kroppen på den. Ved hjelp av en oval sugeskål på toppen av det flate hodet, satt de så fastnaglet at vi fikk dem ikke løs om vi dro dem i halen. Men selv kunne de løsne seg og hoppe bort og feste seg et annet sted i løpet av et sekund. Om de ble lei av å henge fast på haien når deres gamle husvert ikke gjorde tegn til å vende tilbake til det våte element, da spratt de av og forsvant ned mellom sprekkene i flåten for å svømme av sted og finne seg en annen hai. Og finner ikke remorafisken en hai, så fester den seg til skinnet av en annen fisk i mellomtiden. Remorafisken var gjerne fra en fingers lengde og opp til en fot. Vi prøvde de innfødtes gamle trick som de brukte når de fikk tak i en levende remorafisk. De bant et snøre om halen på den og lot den svøm­ me av sted. Den ville suge seg fast til den første fisk den så, og hang da så fast at en heldig fisker kunne trekke dem begge inn igjen etter remorafiskens hale. Vi hadde ikke hellet med oss. Hver eneste gang vi slapp remorafisken uti med snøre om halen, pilte den bare bort og suget seg fast på en av tømmerstokkene i flåten, i den tro at den nå hadde funnet en ekstra gild kjempehai. Og der hang den om vi dro aldri så mye i snøret. Etter hvert fikk vi flere slike små remorafisker som stivnakket hang og dinglet blant skjellene på flåtesiden og red med oss over hele Stillehavet. ni

HALVVEIS

Men remorafisken var dum og uskjønn og ble ikke slikt trivelig husdyr som dens lystige reisefelle losfisken. Losfisken er en sigarformet liten fisk med sebra-striper, som i flokk og følge piltrer like foran haisnuten. Den har fått sitt navn fordi man trodde den loset sin halvblinde venn, haien, omkring på havet. I virkeligheten dilter den selv bare med, og agerer den los, sa er det bare om den øyner mat innenfor sin egen synsvidde. Losfisken fulgte også sin herre og mester til siste sekund. Men ettersom den ikke i likhet med remorafisken kunne klamre seg fast til kjempens skinn, ble den helt i villrede når dens gamle mester plutse­ lig forsvant opp i luften og ikke kom ned igjen. Losfiskene pilte da om hverandre som forstyrret og lette, og kom stadig tilbake og svinset akterut der haien for til himmels. Men da tiden gikk og haien ikke kom ned igjen, måtte de se seg om etter en ny herre og mester. Og hvem lå nærmere enn selveste Kon-Tiki. Hvis vi lot oss heise over flåtekanten med hodet ned i det tindrende klare vannet, så vi selv flåten som buken av et sjøuhyre, hvor styreåren var hale og senterbordene hang ned som butte finner. Og innimellom dem svømte alle de adopterte losfiskene trofast side om side, og lot seg ikke affisere mere av det boblende menneskehodet enn at et par av dem tok seg en kvikk avstikker og snuste oss rett oppi nesen for så å svinse uforstyrret tilbake igjen og ta plass i de ivrig svømmende geledder. Losfiskene våre patruljerte i to avdelinger, de fleste gikk mellom senterbordene, mens de andre gikk i elegant vifteformasjon like foran baugen. Av og til pilte de fram fra flåten for å snappe et spiselig fnugg vi seilte forbi, og etter måltidene, når vi skyllet spisekarene i vannflaten ved siden av oss, da var det som vi tømte en hel sigarkasse med stripete losfisk opp i matrestene. Det var ikke en eneste smule de ikke snuste på, og så fremt det ikke var vegetabilsk føde så gled det ned. Så barnslig tillitsfullt søkte disse rare småfiskene inn under våre beskyttende vinger, at vi liksom haien følte en faderlig beskyttelse overfor dem. De ble Kon-Tikis marine husdyr, og å legge hånd på losfisken var tabu om­ bord. Vi hadde losfisk som sikkert trådte sine barnesko i vårt følge, de var knapt en tomme lange, mens de fleste var omlag en halv fot. Da hvalhaien jog avsted med lynets fart etter å ha fått Eriks harpun i skallen, da forvillet en del av dens gamle losfisk seg over til seierherren, og de var om lag to fot i lengde. Etter stadig flere seire hadde Kon-Tiki snart et følge av 40-50 losfisk, og mange av dem likte vårt rolige fremsig, og 112

HALVVEIS

vårt daglige avfall, så godt at de fulgte oss tusener av kilometer over havet. Men det hendte at noen var troløse. En dag jeg sto ved styreåren merket jeg plutselig at havet var i kok i sør, og så at en uhyre stim av dolfiner kom skytende over dønningene som sølvtorpedoer. De kom ikke makelig plaskende på flatsiden som vanlig, men kom farende i et vannvittig jag mere gjennom luften enn gjennom vannet. De blå døn­ ningene ble hvitskummet i et eneste kav av plaskende flyktninger, og bak dem i siksak kom en svart rygg farende som en racerbåt i vannskor­ pen. De desperate dolfinene kom skytende gjennom og over vannflaten rett opp mot flåten, hvor de dukket mens om lag hundre av dem pakket seg sammen i en tett stim og svingte østover så hele sjøen akterut blinket i farger. Den glinsende ryggen bak dem veltet seg halvt over vannflaten, dukket i elegant bue under flåten, og skjøt som en torpedo fram akterut etter dolfinstimen. Det var en djevelsk rusk av en blåhai på fem-seks meters lengde. Da den forsvant var flere av våre losfisk også borte. De hadde funnet en mere spennende sjøhelt å kampere med. Det sjødyret ekspertene hadde bedt oss være mest på vakt imot var allikevel kjempeblekkspruten, for den kunne komme opp på flåten. Geografisk Selskap i Washington hadde vist oss rapporter og dramatis­ ke magnesiumsfotografier fra et område i Humboldtstrømmen hvor uhyrlige kjempeblekksprut i store mengder hadde sitt yndlingstilholdssted, og kom opp på overflaten om natten. De var så rovlystne at om en av dem suget seg fast til et kjøttstykke og ble med på kroken, så kom en annen og ga seg til å ete på sin fangne frende. De hadde fangarmer som kunne gjøre ende på kjempehai og sette uhyggelige merker på store hval, dertil et djevelsk rovnebb som på en ørn gjemt innimellom alle tentakle­ ne. Vi ble minnet om at de lå og fløt i nattemørket med fosforlysende øyne, og armene var lange nok til at de kunne famle inn over hver minste krok på flåten, om de ikke fant det for godt å komme helt ombord. Vi likte absolutt ikke denne fremtidsutsikten, å kjenne en kald arm om halsen som dro oss ut av soveposen om natten, og vi skaffet oss hver vår sabellignende machetekniv i tilfelle vi skulle våkne omslynget av fam­ lende blekksprutarmer. Det var ingen ting som sto mere ubehagelig for

Neste side: Blåhai på dekk. Haikjøtt var spiselig etter utvanning i sjøvann, men hai som fulgte oss fanget vi for alle tilfelles skyld om noen skulle ramle overbord. 8. Kon-Tiki

113

/

|^§P f|

HALVVEIS

oss ved starten, særlig ikke da havekspertene i Peru kom inn på samme temaet og viste oss på kartet hvor det verste området var, rett i selveste Humboldtstrømmen. Lenge så vi ikke tegn til blekksprut, hverken ombord eller ute i havet. Men så en morgen fikk vi det første varsel om at de måtte være i farvan­ net. Da solen rant, fant vi avkommet til en kjempeblekksprut ombord, i form av en liten baby så stor som en katt. Den var i nattens løp kommet opp på dekket ved egen hjelp, og lå død med fangarmene snodd rundt bambusen utenfor døråpningen. En svart og tyktflytende blekkveske var smurt utover bambusdekket og lå i en pøl rundt den. Etter å ha skrevet noen sider i loggboken med blekksprutblekk, som virket som sort tusj, så slengte vi babyen overbord til glede for dolfinene. Vi så i denne beskjedne tildragelsen en forløper til større nattegjester. Kunne babyen kravle seg ombord, så kunne nok det sultne opphavet gjøre det samme. Våre forfedre må ha hatt samme følelsen som oss når de satt i sine vikingeskip og tenkte på draugen. Men den neste tildragel­ sen brakte oss fullstendig i villrede. Vi fant en morgen en enda mindre blekksprutunge oppe på toppen av palmetaket. Dette skaffet oss mye hodebry. Ikke kunne den ha klatret opp dit, ettersom det bare var blekkmerker smurt i en ring rundt den midt oppå taket. Og ikke var det sjøfugl som hadde sloppet den ned, for den var fullstendig hel uten merker etter nebb. Vi kom til den slutning at den var slengt opp på taket med en skvalpesjø, men ingen av nattevaktene kunne huske noen slik den natten. Og ettersom nettene passerte, fant vi stadig flere blekksprutyngel ombord, ned til en langfingers størrelse. Det var snart vanlig å finne en liten blekksprut eller to blant flyvefisken rundt om på dekk om morgenen, selv om sjøen hadde vært rolig om natten. Og det var yngel etter den rette djevelske sorten, med åtte lange armer dekket av sugeskåler og to enda lengre som hadde torneaktige haker på enden. Men store blekksprut gjorde aldri tegn til å komme ombord. Vi så det lyste i fosforøyne som lå og drev på overflaten i svarte netter, og ved dagslys så vi en enkelt gang havflaten koke og boble idet noen store hjul liksom kom opp og roterte i luften, mens en del av dolfi­ nene våre forsøkte å berge seg unna ved desperate kast gjennom luften. Men hvorfor de store aldri kom ombord, når de små var stadige natte­ gjester, var en gåte vi ikke fikk svar på før to erfaringsrike måneder etterat vi var ute av det beryktede blekksprutområdet. Blekksprutyngel kom fremdeles ombord. Da hendte det i solskinnet 116

HALVVEIS

en morgen at vi alle så en blinkende stim av noe som skjøt opp av vannet og suste som store regndråper gjennom luften mens sjøen kokte av forfølgende dolfiner. Vi tok det først for en stim av flyvefisk, for vi hadde allerede fått tre forskjellige arter av dem ombord. Men da de nærmet seg, og enkelte seilte over flåten i halvannen meters høyde, rente en like i brystet på Bengt og datt pladask på dekket. Det var en liten blekksprut. Vår forbauselse var stor, og da vi slapp den opp i en seilduksbøtte med sjøvann tok den stadig sats og skjøt opp mot overflaten, men den fikk ikke farten nok opp nedi den lille bøtten til å komme mere enn halvveis klar av vannet. Det er en kjent sak at blekkspruten vanligvis svømmer med rakettflyets prinsipp. Den pumper sjøvann med voldsom kraft gjennom et lukket rør langsetter kroppen, og kan derved skyte rykkevis baklengs med susende fart, og med alle fangarmene hengende etter seg i snorrett klase over hodet blir den strømlinjeformet som en fisk. På sidene har den to runde og kjøttfulle hudfolder som vanligvis brukes til styring og rolig svømming i vannet. Men det viste seg altså at forsvarsløse blekksprutyngel, som er en livrett for mangen stor fisk, kan unnslippe sine forfølgere ved å ty til luften på samme vis som flyvefisk. De har virkeliggjort rakettflyets prinsipp lenge før menneskegeniet kom på ideen. De pumper sjøvannet gjennom seg til de får en vislende fart, så styrer de på skrå opp av vannflaten ved å folde hudlappene ut som vinger. På flyvefiskens manér seiler de så i glideflukt over bølgene så langt som farten kan bære dem. Siden, da vi var blitt oppmerksom på saken, så vi dem ofte seile 40-50 meter av sted, enkeltvis og to og tre i følge. At blekksprut kan glidefly har vært en nyhet for alle zoologer vi har truffet. Hos de innfødte i Stillehavet har jeg ofte spist blekksprut, det smaker som en blanding av hummer og viskelær. Men på Kon-Tiki sto blekk­ sprut nederst på menyen. Fikk vi dem forærendes på dekk, så byttet vi dem bare inn med noe annet. Byttingen foregikk ved at vi slapp kroken ut med blekkspruten på, og trakk den inn igjen med en sprellende stor­ fisk på. Selv tunafisken og bonito likte blekksprutyngel, og det var mat som sto høyest på menyen. Men det var ikke bare kjenninger vi støtte på der vi lå og drev ute på havflaten. Dagboken har mange notater av denne typen: 11/5: «I dag kom et veldig havdyr to ganger opp til overflaten ved siden av oss da vi satt og spiste aftens på kanten av flåten. Det plasket forskrekkelig og forsvant. Vi har ingen idé om hva det var.» 117

HALVVEIS

6/6: «Herman så en mørk og tykk fisk med hvit bred kropp, tynn hale og pigger, som flere ganger hoppet klar av sjøen på styrbord side.» 16/6: «Merkelig fisk oppdaget ved babord baug. To meter lang, en fot på det bredeste, brun, lang, tynn snute, stor ryggfinne nær hodet og en mindre midt på ryggen og svær sigdformet halefinne. Holdt seg nær overflaten og svømte delvis ved å bukte kroppen som en ål. Den dukket da Herman og jeg dro ut i gummiflåten med håndharpun. Kom senere opp, men dukket og forsvant.» Dagen etter: «Erik satt i mastetoppen, 12 middag, da han fikk se 30-40 lange, tynne, brune fisk av samme slag som i går. De kom nå jagende i voldsom fart fra babord side og forsvant akterut som en stor, brun skyggeflate i sjøen.» 18/6: «Knut observerte et slangeaktig dyr, 2-3 fot langt og tynt, som sto rett opp og ned i vannet under overflaten, og som dukket ved å sno seg nedover som en orm.» Ved et par anledninger gled vi forbi en stor, mørk masse som lå ubevegelig under vannskorpen som et undervannsskjær, av størrelse som et stuegolv. Det var antagelig den beryktede kjemperokken, men den rørte seg aldri, og vi kom aldri nær nok til å se tydelige konturer. Med slikt selskap i vannet falt tiden aldri lang. Verre var det når vi også skulle dykke ned i sjøen selv og inspisere tauverket på undersiden. En dag løsnet et av senterbordene og gled ned under flåten hvor det huket seg fast i tauverket uten at vi fikk tak i det. Herman og Knut var de beste dykkerne. To ganger svømte Herman innunder flåten og lå blant dolfiner og losfisk og rev og slet i bordbeten. Han var nettopp kommet opp for annen gang og satt på kanten for å puste ut, da en åtte fots hai ble oppdaget ikke mere enn tre meter fra bena hans og med jevnt sig mot tåspissene opp fra dypet. Kanskje gjorde vi haien urett, men vi mistenkte den for å ha skumle hensikter, og rente harpunen i skallen på den. Haien følte seg forurettet, og det ble et plaskende basketak med den følge at haien forsvant og etterlot et oljelag på vannflaten, mens senterbordet ble liggende uberget klemt opp under flåten. Da fikk Erik ideen å lage dykkerkurv. Vi hadde ikke mye råmaterialer å ty til, men vi hadde bambus og tauverk og en gammel flisekurv som det hadde vært kokosnøtter i. Vi forlenget kurven oppad med bambus Hesselberg lager dykkerkurv. Om vi fikk uvelkomment besøk når vi dukket under flåten for å kontrollere tauverket, kunne vi huke oss ned i kurven og kvikt bli dratt opp på dekk. 119

HALVVEIS

og et flettverk av tau, og så lot vi oss heise utfor flåtesiden i kurven. De forlokkende bena våre var da skjult i kurven, og selv om tauflettingen oventil bare hadde psykologisk effekt på både oss og på fisken, så kunne vi i hvert fall huke oss lynsnart ned i kurven om noe fiendtligsinnet kom jagende, og la de andre på dekk trekke oss opp av vannet. Denne dykkerkurven ble ikke alene til nytte, men den ble etter hvert også det rene fornøyelsesetablissementet for oss ombord. Den ga oss en førsteklasses anledning til å studere det flytende akvariet vi hadde under stuegolvet. Når havet nøyde seg med å gå i rolige dønninger, krøp vi etter tur ned i kurven og lot oss heise ned under vannet så lenge pusten bare kunne holde. Det var en eiendommelig forklaret og skyggeløs lysflom her nede i sjøen. Så snart vi fikk øynene under vannskorpen så var det som om lyset ikke lenger var retningsbestemt som oppe i vår egen oversjøiske verden. Lysbrytningene i vannet kom like mye nedenfra som ovenfra, solen skinte ikke lenger, den var alle steds nærværende. Så vi opp mot bunnen av flåten så lå den der strålende opplyst over det hele, med de ni store stokkene og hele nettverket av tausurringen badet i troll-lyset, og med en flagrende krans av vårgrønt sjøgress rundt alle sidene og langsetter hele styreåren. Losfiskene svømte stillferdig i sine geledder som sebraer i fiskeham, mens store dolfiner sirklet rovlystent omkring i rastløse, årvåkne rykk. Hist og her lyste det i den saftige røde veden i et senterbord som stakk ned av en sprekk, og på dem satt det fredelige kolonier av hvite andeskjell og vinket rytmisk med sine frynsete gule gjeller etter surstoff og mat. Om noen kom dem for nær smekket de skyndsomt de rød- og gulkantete skallene igjen, og låste døren til de følte at faren var over. Lyset her nede var så forunderlig klart og behage­ lig for oss som var vant til tropesolen på dekk. Selv når vi så ned mot det bunnløse havdypet hvor det er evig, svart natt, så fortonet natten seg trivelig lyseblå for oss på grunn av solstrålene som kom tilbake. Dypest der nede i det klare, rene blå, så vi til vår forbauselse også fisk når vi bare selv kom under vannet. Det kunne være bonitos, og andre arter som gikk så dypt at vi ikke kunne kjenne dem igjen. Det hendte de gikk i voldsomme stim, og vi lurte ofte på om hele havstrømmen sto full av fisk, eller om også de der nede i dypet bevisst hadde samlet seg under Kon-Tiki for noen dagers følge. Mest populært var det å ta seg en tur ned under vannflaten når vi hadde besøk av de store gulfinnete tunfiskene. Det hendte at de kom til 120

HALVVEIS

flåten i store stim, men som oftest kom de bare to eller tre i følge, og svømte da i rolige sirkler rundt oss i flere dager på rad, så fremt vi da ikke klarte å få lurt dem på kroken. Fra flåten så de rett og slett ut som store, tunge, brune fisk uten ekstra eleganse, men krøp vi ned til dem i deres eget element, forandret de spontant både farge og form. Forand­ ringen var så forvirrende at vi flere ganger måtte opp og ta ny peiling for å se om det var samme fisken vi hadde sett på over vannet. De store suggene vølte oss ikke det grann, de fortsatte uforstyrret sine egne majestetiske manøvreringer, men nå hadde de fått en vidunderlig ele­ ganse i formen, hvis make vi aldri så på noen annen fisk, og fargen var blitt metallisk og spilte i svakt fiolett. Som en bastant torpedo av skin­ nende sølv og stål med perfekt balanse og strømlinjeform, rørte de bare litt på forskjellige finner og smøg straks sine sytti-åtti kilo omkring i vannet med den mest fullkomne eleganse. Jo nærmere vi kom i kontakt med selve havet og det som hørte hjem­ me der, jo mindre fremmed ble det, og jo mere følte vi oss hjemme der selv. Og vi lærte å respektere de gamle naturfolkene som levde hånd i hånd med Stillehavet og derfor kjente det fra en ganske annen synsvin­ kel enn oss selv. Kanskje har vi nå regnet ut saltgehalten, og satt latinske navn på tuna og dolfiner. Det hadde ikke de. Men jeg er redd for at det bildet naturfolkene hadde av havet var sannere enn vårt allikevel. Det var ikke mye faste øyemerker her ute på havet. Bølger og fisk, sol og stjerner kom og gikk. Det skulle ikke være land av noe slag i det åtte tusen kilometer brede havgapet som isolerte Sydhavsøyene fra Peru. Derfor ble vi høyst overrasket da vi nærmet oss 100 grader vest og oppdaget at rett forut i driftretningen vår var det avmerket et rev på Stillehavskartet. Det var prikket opp som en liten sirkel, og da kartet var utgitt samme år, slo vi opp i «Såiling Directions for South America» og leste: «Det ble først i 1906 og senere også i 1926 rapportert at det fantes brenninger om lag 600 sjømil sydvest for Galapagos, på 6° 42’ sydlig bredde og 99° 43’ vestlig lengde. I 1927 passerte et skip en sjømil vest for denne posisjon uten å se brenninger, og i 1934 passerte et annet skip en sjømil sønnenfor uten a se noe. Motorfartøyet «Cowrie» fant i 1935 ingen bunn ved 160 favner på denne posisjonen.» Ifølge kartene var stedet tydeligvis fremdeles ansett som et noe usik­ kert faremoment for fartøyer, og da en dyptstikkende båt løper større risiko ved å gå for nær en grunne enn vi ville med en flåte, bestemte vi 121

HALVVEIS

oss for a styre bent mot punktet på kartet og se hva vi fant. Revet var merket av litt lenger nord enn der vi så ut til å ville drive, så vi la styreåren over mot styrbord og vred råseilet etter så baugen pekte omtrent mot nord, og vi fikk sjø og vind inn fra styrbord side. Nå hendte det nok at det skvalpet litt mere Stillehav inn i soveposene enn det vi var vant med, særlig da været samtidig begynte å friske betraktelig på. Men vi så til vår tilfredshet at Kon-Tiki kunne manøvreres støtt og sikkert i forbløffende stor vinkel på vindretningen, bare vinden fremdeles kom inn aktenfra tvers. Ellers slo seilet seg rundt, og vi hadde samme vanvit­ tige sirkuset med å få flåten under kontroll igjen. I to døgn forserte vi flåten mot nord-nord-vest. Skvalpesjøene grov seg opp og ble uberegne­ lige etter som passaten tok til å svinge mellom sørost og ost, men vi ble løftet opp og ned over alt som bruste mot oss. Vi hadde stadig utkikk i mastetoppen, og når vi red over kammene viet horisonten seg betrakte­ lig ut. Kammen av sjøene raket to meter over høyden av taket på bambushytten, og hvis to energiske sjøer gjøv i hop reiste de seg enda høyere i tvekamp og hysset en frådende skumskavl i været som kunne velte ned i uante retninger. Da natten kom, barrikaderte vi hytteåpningen med proviantkasser, men det ble et vått leie. Vi hadde knapt sovnet da det brakte i bambusveggen første gang, og mens tusen vannstråler ble silt i fonteneformasjon inn gjennom bambusflettingene, så veltet en skummende foss over provianten og inn på oss. - Ring etter rørleggeren, hørte jeg en søvnig røst bemerke, idet vi krøket oss ihop for at sjøen skulle få plass til å renne ut gjennom golvet. Rørleggeren uteble, og vi fikk mye badevann i sengen den natten. Selv en stor dolfin landet uforskyldt ombord på Hermans vakt. Neste dag var sjøene mindre forvirret ettersom passaten hadde be­ stemt seg for at nå skulle den blåse en stund rakt fra øst. Vi avløste hverandre i mastetoppen, for nå kunne vi vente å nå det forgjettete punkt ut på formiddagen. Vi observerte mere liv enn vanlig i sjøen den dagen. Kanskje var det bare fordi vi holdt bedre utkikk enn vanlig. Om formiddagen så vi en stor sverdfisk som kom farende mot flåten like i overflaten. Det var to meter mellom de to spisse finnene som stakk over vannet, og sverdet så nesten like langt ut som kroppen. Sverdfisken Måtesjefen og Kon-Tiki. Hodet på seilet er tatt fra en forhistorisk billedstøtte av Kon-Tiki, den forsvunne monarken som førte et lyshudet kulturfolk samme ruten før inkaene tok makten i Peru. 122

HALVVEIS

skar i bue like forbi rormannen og forsvant bak bølgekammene. Da vi inntok et noe saltdryppende middagsmål, ble en stor havskilpadde med skjold, hode og sprikende finner, løftet i været av en kjegleformet sjø like foran nesen vår. Da den sjøen vek plassen for to andre, var skilpad­ den likeså plutselig borte som den hadde dukket fram. Også denne gangen så vi det blinket hvitgrønt i dolfinbuker som tumlet seg i vannet under det pansrede reptilet. Området var usedvanlig rikt på ørsmå flyvefisk på en tommes lengde, som seilte i store stim og ofte havnet ombord. Og så observerte vi enkelte skuafugler, og fikk stadig besøk av fregattfugler som kretset over flåten og spriket som kjempesvaler med stjerten. Fregattfugler er gjerne ansett som tegn på land i nærheten, og optimismen ombord økte. - Kanskje er det et skjær eller en sandbanke der allikevel, tenkte noen. Og den mest optimistiske sa: - Tenk om vi finner en liten grønn gressbakke, kan aldri vite når det er så få som har vært her før. Da har vi oppdaget nytt land, «Kon-Tikiøya»! Fra middag og utover var Erik stadig flittigere til å klatre opp på kjøkkenkassen og stå og myse med sekstanten. Klokken 18.20 meldte han posisjon 6° 42’ sydlig bredde og 99° 42’ vestlig lengde. Vi var en sjømil rakt øst for revet på kartet. Bambusråen ble firt og seilet rullet opp på dekk. Vinden var rakt østlig og ville føre oss langsomt rett mot stedet. Da solen brått gikk ned i havet, fikk fullmånen slippe til med all sin glans, og lyste opp havflaten som bølget seg i sort og sølv fra horisont til horisont. Siktbarheten fra mastetoppen var god. Brytende sjøer så vi overalt, i lange rekker, men ingen faste brenninger som skrev seg fra rev eller grunne. Ingen ville gå til køys, alle sto spent og speidet, og to-tre mann hang i masten på en gang. Og alt mens vi drev inn over sentret loddet vi etter bunn. Alt vi hadde av blysøkker ombord ble festet til enden av 800 meter med 54-tråds silkesnøre, og selv om snøret hang en del skrått på grunn av avdriften så hang loddet hvertfall i 600 meters dybde. Og der eksisterte det ikke bunn, hverken øst for stedet, midt i, eller vest for det. Vi tok et siste overblikk over havflaten, og etter å ha forsikret oss om at vi med trygghet kunne kalle området utforsket og fritt for grunner av noen art, heiste vi seil og la åren over i sin vanlige plass, så vær og vind igjen kom inn aktenfor babord. Og så bar det videre med flåtens naturlige frie kurs. Bølgene kom og gikk som før mellom de sprikende tømmerstokkene akterut. Vi kunne på ny sove og spise tørt 124

HALVVEIS

selv om skvalpsjøene rundt oss tok fatt for alvor igjen og huserte i flere dager mens passaten vinglet fra ost til sørost. På denne lille seilasen opp mot det falske revet hadde vi lært en hel del om senterbordenes virkning som kjøl, og da Herman og Knut senere på reisen i fellesskap fikk dukket under flåten og berget det femte senter­ bordet, da lærte vi også mere om disse rare bordbetene, noe som ingen har forstått siden indianerne selv la denne glemte sporten på hyllen. At senterbordet virket som kjøl og tillot flåten å gå i vinkel med vinden, det var grei skuring. Men at de gamle spanjolene påsto at indianerne i stor utstrekning også «styrte» sine balsa-flåter på havet med «visse senterbord som de stakk ned i sprekker mellom tømmeret», det hørtes ubegripelig ut for både oss og alle som har vært opptatt med problemet. Ettersom senterbordet bare satt fastklemt i en trang sprekk kunne det jo ikke vries til sidene og virke som noe ror. Vi oppdaget hemmeligheten på følgende måte: Vinden var stødig og sjøen igjen falt til ro, så Kon-Tiki hadde holdt stø kurs i et par døgn uten at vi rørte den fastbundne styreåren. Så stakk vi det gjenfunne senterbordet ned i en sprekk akterut, og momentant endret Kon-Tiki kursen mange grader fra vest oppover mot nordvest, og fortsatte støtt og rolig i sin nye kurs. Trakk vi dette senterbordet opp igjen svingte flåten tilbake i sin tidligere kurs. Men trakk vi det bare halvveis opp igjen svingte flåten bare halvveis tilbake i sin gamle kurs. Ved ganske enkelt å heve og senke senterbordet kunne vi stikke ut nye stabile kurser uten å røre styreåren. Det var inkaenes geniale hemmelighet. De utar­ beidet et enkelt balansesystem med masten og seilet som det faste punkt opprettholdt av vindtrykket. De to vektarmene var henholdsvis flåten foran og bak masten. Ble den samlede senterbordflaten akterut overvek­ tig, svingte forstavnen over med vinden, men ble senterbordflaten forut overvektig, svingte akterenden over med vinden. De senterbordene som står nærmest masten får selvsagt minst effekt, på grunn av forholdet mellom vektarm og kraft. Tok en vinden inn presis aktenfra opphørte senterbordenes virkning, men da var det uråd å holde flåten stø uten stadig å bakse med styreåren, og lå flåten slik helt på langs, ble den litt for lang til fritt å ri sjøene. Og ettersom hyttedøren og spiseplassen var på styrbord side, tok vi alltid været inn aktenfra tvers av babord. Vi kunne nok saktens ha fortsatt over havet ved å la rormannen stå og dra et senterbord opp og ned i en sprekk istedenfor å dra i tauverket på styreåren, men nå var vi blitt så vant med styreåren at vi bare satte 125

HALVVEIS

grovkursen med senterbordene mens vi foretrakk å styre med åren. Neste store merkepel på reisen var like usynlig for øyet som skjæret som ikke eksisterte annet enn på kartet. Det var den femogførtiende dagen til havs, vi hadde da avansert fra den 78. lengdegrad til den 108., og var nådd nøyaktig halvveis til de første øyene forut. Det var 4000 kilometer bak oss til Sør-Amerika i øst og like langt fram til Polynesia i vest. Det nærmeste faste punkt i noen himmelretning, var Galapagosøyene i ost-nord-ost og Påskeøya rakt i sør, som begge var over tusen kilometer borte ute på det endeløse ver­ denshavet. Noen båt hadde vi ikke sett, og vi fikk heller aldri se noen fordi vi var utenom ferdselsveiene til all vanlig skipstrafikk i Stillehavet. Men vi fikk ikke noen virkelig følelse av disse enorme distansene, for horisontene gled umerkelig med oss ettersom vi selv drev, og vår egen flytende verden forble alltid den samme, rundt sirkelen slått mot himmelhvelvet, med flåten selv som sentrum, og de samme stjernene rullet seg over oss natt etter natt.

OVER S T I L L E H A V E T • II år havet ikke gikk altfor vilt, var vi ofte ute i den vesle gummiflåten og fotograferte. Jeg glemmer ikke første gang sjøen var såpass rolig at to mann fikk lyst til å sette den ballongaktige lille tingesten på vannet og ro en tur ut på bølgene. De var ikke mere enn kommet klar av flåten før de slapp de små årene og satte seg til å gap­ skratte. Og ettersom dønningene løftet dem unna og de forsvant opp og ned bak sjøene, så lo de så de hylte utover det øde Stillehavet, hver gang de fikk et gløtt av oss. Vi så oss rundt med blandede følelser og så ikke noe annet komisk enn våre egne bustete og skjeggete fjes, men dem skulle de to der ute være vant til nå, så vi fikk en snikende mistanke om at de begge plutselig var gått fra forstanden. Kanskje solstikk. De to karene fikk så vidt karret seg tilbake til Kon-Tiki for bare latter, og hikstende med tårer i øynene ba de oss rett og slett dra ut og se selv. To av oss hoppet ut i den dansende gummidingyen, og ble grepet av en sjø som løftet oss unna. Øyeblikkelig satte vi oss boms ned og gap­ skrattet. Vi måtte snarest mulig karre oss tilbake til flåten og berolige de to siste som ennå ikke hadde vært utpå, før de trodde vi var blitt spikende gale alle sammen. Det var oss selv og vår egen stolte farkost som ga oss et så fullstendig håpløst og vanvittig inntrykk første gang vi fikk se helheten på avstand. Vi hadde aldri sett oss selv utenfra i rom sjø før. Tømmerstokkene forsvant bak de minste bølgene, og når vi i det hele tatt så noe, så var det den lave hytten med den brede døråpningen og det bustete bladtaket som dukket opp av sjøene. Den så fullstendig ut som en gammel norsk høylåve som lå hjelpeløst og drev omkring på åpne havet, en vindskjev høylåve full av solbrente og skjeggete lasaroner. Om noen hadde kommet padlende etter oss i et badekar, ville det ha gitt oss samme spontane lattertrangen. Selv alminnelige dønninger rullet opp til halv-

N

127

OVER S T I L L E H A V E T

II

veis på hytteveggen, og så ut som om de måtte velte uhindret inn av den vidåpne låvedøren hvor de skjeggete fyrene lå og glodde. Men så fløt den gebrekkelige bua opp på vannet igjen, og landstrykerne lå der like tørre, bustete og uberørte. Kom det en større sjø jagende forbi, kunne det hende at både hytte og seil og hele masten forsvant bak vannberget, men like sikkert var hytta med landstrykerne der igjen i neste øyeblikk. Det så ille ut, og vi fattet ikke at det var gått så bra ombord i den besynderlige farkosten. Neste gang vi rodde ut for å få en sunn latter av oss selv, hadde det nær gått galt. Vind og sjø var sterkere enn antatt, og Kon-Tiki hogg seg fram over dønningene langt raskere enn vi var klar over. Det ble å ro for livet ute på åpne havet for å ta igjen den ustyrlige flåten som ikke kunne stoppe og vente, og slett ikke snu og komme tilbake. Selv når guttene på Kon-Tiki fikk seilet ned, grep vinden såpass tak i bambushytten at balsa-flåten drev i vei mot vest like fort som vi kunne plaske oss etter i den dansende, runde gummidingyen med de ørsmå leketøyårene. Bare én tanke sto i hodet på alle mann, vi måtte ikke skille lag. Det var uhyggelige minutter der ute på havet før vi fikk halt innpå den løpske tømmerflåten og krabbet ombord til de andre der vi hørte hjemme. Fra den dagen var det strengt forbudt å dra ut i gummiflåten uten å ha en lang line festet til baugen, så de som ble igjen ombord kunne hale dingyen inn om nødvendig. Vi kom derfor aldri langt bort fra flåten, uten når vinden var flau og Stillehavet buktet seg i slake dønninger. Men slik hadde vi det da flåten var midtveis ute i oseanet og havet buet seg enerådende rundt jordkloden i alle himmelretninger. Da kunne vi trygt forlate Kon-Tiki og ro av sted inn i det blå rommet mellom himmel og hav. Når vi så silhuetten av vår farkost bli mindre og mindre i det fjerne, og råseilet til slutt skrumpet inn til en ubestemmelig rute på horisonten, da hendte det at en snikende ensomhetsfølelse fikk tak i oss der ute. Havet hvelvet seg under oss like blått i blått som himmelen over, og der de møttes fløt alt det blå i ett. Snart kunne det føles som vi svevde fritt i rommet, hele vår verden var tom og blå, og vi var berø­ vet for alle holdepunkter unntagen tropesolen som brant oss i nakken, gul og varm. Da lå seilet til den ensomme flåten der borte og dro som et magnetisk punkt på horisonten. Vi rodde tilbake og krøp ombord og følte det som om vi kom hjem til vår egen verden, ombord på trygg og sikker grunn. Og inne i bambushytten fant vi skygge, og lukt av hambus og visne palmeblader. Den solfylte blå renheten der ute ble nå servert i 128

O V E R S T I L L E H A V E T • II

passende stor dose inn gjennom den åpne hytteveggen. Slik var vi vant til det, slik var det bra, for en stund, til det store rene blå fristet oss ut igjen. Det var høyst eiendommelig hvilken psykologisk effekt den gisne bambushytten hadde på sinnene. Den målte 8 x 1 4 fot, og for å minske trykket av vind og vær var den bygd så lav at vi ikke kunne stå oppreist under mønet. Vegger og tak var sammenbundet av kraftige bardunerte bambusrør dekket med et seigt flettverk av splittet bambus. De grønne og gule sprinklene med bladfrynser som hang ned fra taket ga en ganske annen hvile for øynene enn en hvitmalt vegg, og til tross for at styrbord langvegg var tredjedels åpen, og tak og vegger slapp sol og måne gjen­ nom, så ga denne primitive hulen en større trygghetsfølelse enn hvitmalte skott og skalkete koøyer ville ha gjort under samme forhold. Vi forsøkte å finne forklaringen på dette besynderlige faktum, og kom til følgende resultat. Vår egen bevissthet var slett ikke vant til å assosiere en palmetekt bambusbu med reiser til sjøs. Det var ingen naturlig harmoni mellom det store, rullende havet og den trekkfulle palmehytten som fløt omkring mellom sjøene. Derfor ville enten hytten virke mal­ plassert innimellom bølgene, eller bølgene ville virke malplassert rundt hytteveggen. Det siste ble tilfelle så lenge vi bare holdt oss ombord. Fra gummibåten byttet bølgene og hytten rolle. Det faktum at balsastokkene alltid red sjøene som en måke, og slapp vannet rett igjennom akterut om det brøt, det ga oss en urokkelig tiltro til den tørrlagte delen midt på flåten hvor hytten lå. Jo lenger reisen varte, jo tryggere følte vi oss i vår koselige hule, og vi så på de toppende sjøene som danset forbi utenfor døråpningen som var det et imponerende stykke på kino som slett ikke truet oss. Selv om den gapende veggen bare var fem fot fra åpne flåtekanten og halvannen fot over vannlinjen, så føltes det som om vi reiste mange mil bort fra havet og flyttet inn i en jungelbolig gjemt fra havets farer, når vi bare krabbet innenfor døren. Der kunne vi legge oss på ryggen og se opp i det merkelige taket som vred seg som grener i vinden, og kose oss med jungelduften av rå ved, bambus og visne palmeblader. Det hendte også at vi firte oss ut i gummibåten for å titte på oss selv om natten. Kullsorte sjøer tårnet seg på alle kanter, og en blinkende myriade av stjerner lokket svake gjenblink fra plankton i sjøen. Verden var enkel, stjerner i mørket. Om det var 1947 før eller etter Kristus hadde plutselig ingen betydning. Vi levde, det følte vi så merkelig in­ tenst, og vi skjønte at det hadde menneskene gjort ført teknikkens tids9. Kon-Tiki

129

Et muntert syn. Fra gummibåten kunne Kon-Tiki-flåten minne om en høylåve i drift på havet. I forgrunnen Torstein Raaby.

alder også - i enda fullere monn enn nå. Tid sluttet liksom å eksistere, alt som var virkelig var som det hadde vært og ville bli, vi var oppslukt i historiens absolutte fellesmål, et endeløst og uberørt mørke under stjernevrimmelen. Foran oss i natten reiste Kon-Tiki seg opp av sjøene, for så igjen å synke, mens svarte vannmasser kom i veien. I månelyset var det en forunderlig stemning omkring flåten. Digre, blanke tømmer­ stokker frynset av sjøgress, et firkantet nattsvart omriss av vikingseilet, en bustete bambushytte med gult lys fra en parafinlykt akterut, det hele 130

OVER S T I L L E H A V E T

II

I bambushytten fant vi ly for vinden og skygge for tropesolen. Med vegger av flettet bambus, og med bananblader på taket, følte vi oss i urskogen bare vi krøp inn av døren. Hesselberg var visesanger og musikant. Raabys favoritt var «Flickan i Havana». Foran: Raaby. Bak fra venstre: Danielsson, Hesselberg og forfatteren.

minnet om et bilde fra en eventyrbok mere enn om den faktiske virkelig­ het. Av og til forsvant flåten fullstendig bak de svarte sjøene, så reiste den seg igjen og tegnet seg skarpt som silhuett mot stjernene, mens blinkende vann fosset fra stokkene. Når vi så stemningen omkring den ensomme flåten, kunne vi så vel se for oss hele flotillen av slike farkoster som spredte seg i vifteformasjon utover horisonten for å øke sjansen til å finne land, den gang de første menneskene tok seg fram over dette havet. Inka Tupak Yupanqui, som 131

OVER S T I L L E H A V E T

II

hadde underlagt seg både Peru og Ecuador, reiste like før spanjolens ankomst med en armada på mange tusen mann ut over havet på balsaflåter for å lete etter øyer som ryktene hadde fortalt om ute i Stillehavet. Han fant to øyer som enkelte mener var Galapagos, og etter åtte måne­ ders fravær klarte han med sine tallrike padlere å slite seg tilbake til Ecuador. Kon-Tiki og hans følge hadde sikkert flere hundre år tidligere seilt ut i lignende formasjon, men de hadde ingen grunn til å forsøke å forsere seg tilbake. Når vi hoppet ombord på flåten igjen, slo vi oss ofte ned på bambusdekket i ring rundt parafinlykten, og drøftet sjøfarerne fra Peru som hadde opplevd alt dette samme, femten hundre år før oss. Lykten kastet kjempeskygger av skjeggete menn mot seilet, og vi tenkte på de hvite og skjeggete menn fra Peru, som vi kunne følge i mytologien og arkitektu­ ren hele ruten fra Mexico til Mellom-Amerika og inn i nordvestområdet av Sør-Amerika så langt som til Peru, hvor legender og byggverk for­ svant som ved et trylleslag før inkaenes komme, og likeså plutselig dukket opp på ny ute på de ensomme øyene vi nærmet oss i vest. Var de vandrende læremestrene kulturfolk fra Middelhavslandene som en gang i oldtiden på samme enkle vis hadde tatt seg fram med vestgående havstrøm og passatvind fra Kanariøyene til den Meksikanske Golf? Vi trodde ikke lenger på havet som fullendt isolator. Mange forskere har med vektige grunner hevdet at de store indianerkulturene, fra aztekerne i Mexico til inkaene i Peru, er sprunget opp etter plutselige impulser over havet fra øst, mens alle vanlige indianerstammer jo er asiatiske jeger- og fiskerfolk som i løpet av 20 000 år eller atskillig mere har lekket inn i Amerika fra Sibir. Det er jo også påfallende å merke seg at en ikke finner spor etter gradvis utvikling i de høye kulturene som en gang strakte seg fra Mexico til Peru. Jo lenger ned arkeologene graver, jo høyere blir kulturen, inntil et bestemt punkt hvor de gamle sivilisasjonene tydeligvis har oppstått uten grunnlag midt iblant primitive stammer. Og kulturene har oppstått der strømmen kommer inn fra Atlanteren, midt i Amerikas sløvende ørken- og jungelstrøk, istedenfor i de mere tempererte strøk hvor kulturer både før og nå har hatt lettere utviklings­ vilkår. Det samme ser en på Sydhavsøyene. Det er øya nærmest Peru, Påskeøya, som bærer de dypeste spor av denne kulturen, til tross for at øya er både tørr og vannløs og lite fruktbar, og ligger lengst unna Asia av alle øyene i Stillehavet. 132

OVER S T I L L E H A V E T

II

Da vi hadde halve reisen bak oss, hadde vi seilt like langt som fra Peru til Påskeøya, og hadde den sagnomspunne øya rakt i sør. Vi hadde lagt fra land ved et helt tilfeldig punkt midt på kysten av Peru, for å imitere en gjennomsnittsflåte som drev fra land. Hadde vi i steden lagt fra land lenger sør i landet, nærmere Kon-Tikis ruinby, Tiahuanaco, så hadde vi fått samme vind, men en svakere strøm som hadde ført oss i retning av Påskeøya. Da vi passerte 110° vest var vi innen polynesisk havområde, for så vidt som den polynesiske Påskeøya nå var nærmere Peru enn vi var. Vi var på høyde med Sydhavsøyenes fremste forpost, sentret for den eldste øykulturen. Og når vår glødende veiviser kløv ned fra himmelen og forsvant med hele fargespektret bakom havet i vest, da blåste den milde passaten liv i fortellingene om det eiendommelige mysteriet på Påske­ øya. Mens nattehimmelen slukte tidsbegrepet så dukket på ny de skjeggete kjempehodene fram på seilet. Men langt nede i sør, på Påskeøya, sto enda større kjempehoder hogd i stein med skjeggspisse haker og hvit manns trekk, og ruget over år­ hundrers hemmelighet. Slik sto de da de første europeerne oppdaget øya i 1722, og slik hadde de allerede den gang stått i 22 polynesiske genera­ sjoner, siden den nåværende befolkningen steg i land med sine kanoer og utryddet alle voksne menn de fant blant det mystiske kulturfolket på øya. Siden den gang har gudehodene på Påskeøya stått blant de fremste symboler på fortidens uløselige mystikk. Rundt om i bakkeskråningene på den treløse øya ruvet de i været, stenkolosser glimrende uthogd i menneskeskikkelser, og reist på høykant som en eneste blokk i høyde med vanlige tre og fire etasjes hus. Hvordan hadde fortidsmennesker klart å forme, frakte og reise slike gigantiske stenkolosser? Som om ikke problemet var stort nok, hadde de attpå til klart å balansere en ekstra kjempeblokk av rød sten som en kolossal parykk oppå toppen av flere av hodene, tolv meter over bakken. Hva betydde det hele, og hva slags mekaniske kunnskaper hadde de forsvunne arkitektene som hadde mestret problemer som var store nok for de fremste ingeniører i dag? Legger vi alle bruddstykker sammen så er Påskeøyas mysterium kanskje ikke uløselig allikevel, sett mot en bakgrunn av flåtefarere fra Peru. Det gamle kulturfolket har satt spor igjen på denne øya som tidens tann ikke helt har klart å utviske. Påskeøya er toppen av en eldgammel, utdødd vulkan. Brolagte veier 133

OVER S T I L L E H A V E T

II

anlagt av det gamle kulturfolket går ennå til vel bevarte landingsplasser ved kysten og viser at vannstanden rundt øya dengang var akkurat slik som den er det i dag. Her er ingen rest av et sunket kontinent, men en ørliten øde øy som var like liten og ensom da den huset Stillehavets kultursentrum, som den er det i dag. Midt inne på denne kjegleformete øya ligger Påskeøyvulkanens ut­ dødde krater, og nede i krateret ligger billedhoggernes forbløffende stenbrudd og verksted. Det ligger der nøyaktig som de gamle kunst­ nerne og arkitektene forlot det for hundrer av år siden, da de i hui og hast flyktet til østspissen av øya hvor sagnet forteller at det nykomne øyfolket slo dem ned for fote, hver eneste voksen mann. Og det plutse­ lige avbrekket i kunstnernes arbeide gir et tydelig tverrsnitt av en vanlig arbeidsdag i Påskeøyas krater. Billedhoggernes flintharde stenøkser ligger strødd omkring på arbeidsplassen, og viser at dette kulturfolket var like uvitende om jern som Kon-Tikis billedhoggere var da de ble drevet på flukt fra Peru og etterlot seg tilsvarende kjempemessige stenstatuer i Andesplatået. Begge steder kan en finne bruddet hvor det legendariske hvite og skjeggete folket har hogd tolv meter lange stenblokker rett ut av massive berget ved hjelp av økser av enda hardere sten. Og begge steder ble kjempeblokkene, som veide mangfoldige tonn, fraktet mange kilometer over ulendt terreng før de ble reist på ende som enorme menneskefigurer, eller løftet oppå hverandre for å forme mys­ tiske terrasser og murer. Mange halvferdige kjempefigurer ligger fremdeles som de var påbe­ gynt rundt om i sine huler i Påskeøyas kratervegg, og viser hvordan arbeidet foregikk i de forskjellige trinn. Den største menneskefiguren, som nesten var ferdig da byggmestrene måtte rømme, har en lengde på 22 meter, og om den var blitt ferdig oppreist ville stenkolossen ha raket i været med hodet i høyde med et åtte etasjes bygg. Hver enkelt figur ble hogd ut av en eneste sammenhengende stenblokk, og skulptørenes arbeidsnisjer rundt den liggende stenfiguren røper at det var ikke mange som arbeidet samtidig på hver figur. Liggende på ryggen med armene bøyd og hendene plassert på maven, nøyaktig som på stenkolossene i Peru, ble Påskeøyfigurene gjort ferdig til hver minste detalj før de ble fjernet fra verkstedet og fraktet av sted til sitt bestemmelsessted rundt om på øya. På siste stadium hang kjempen bare fast til berget langs en smal kjøl under ryggen, og så ble også denne hogd vekk mens kjempen ble blokket opp med rullesten. 134

O V E R S T I L L E H A V E T • II

Store mengder av disse figurene ble bare fraktet ned i kraterets bunn og ble reist i skråningen der. Men en mengde av de største kolossene var transportert opp over kraterets vegg og mange kilometer omkring i uføret før de ble reist på ende oppå en plattform av sten, og fikk en ekstra stenkoloss av rød lava oppå issen. Denne transporten kan se ut som det reneste mysterium i og for seg, men vi kan ikke benekte at den er gjort, og heller ikke at arkitektene som forsvant fra Peru har levnet jevnbyrdige stenkolosser i Andesfjellene som røper at de nettopp var eksperter i dette problemet. Selv om støttene er størst og tallrikest på Påskeøya, og skulptørene der hadde lagt seg til en egenartet stil, så har det samme forsvunne kulturfolket reist lignende kjempestatuer i men­ neskeskikkelse på mange av de andre Stillehavsøyene nærmest Amerika, og overalt ble støttene fraktet til tempelplassen fra avsidesliggende stenbrudd. På Marquesas fikk jeg høre legender om hvordan kjempestenene ble manøvrert, og da det svarte nøyaktig til de innfødtes beret­ ninger om transporten av stensøylene til kjempeporten på Tongatabu, kan en gå ut fra at det samme folket har benyttet samme metoden med støttene på Påskeøya. Skulpturarbeidet i gruven tok lang tid, men krevde bare noen få eksperter. Transportarbeidet hver gang en statue var ferdig var snarere gjort, men krevde til gjengjeld store menneskemengder. Den vesle Påskeøya var den gang både fiskerik og grundig oppdyrket med store plantasjer av peruanske søtpoteter, og ekspertene mener at øya i sin storhetstid lettvint kan ha livnæret en befolkning på syv-åtte tusen mennesker. Om lag tusen mann var rikelig til å hale kjempestatuene opp over den steile kraterveggen, mens 500 mann var tilstrekkelig til å trekke dem videre bortover øya. Uslitelige kabler ble flettet av bast og plantefibrer, og med rammer av tømmer dro menneskemengden stenkolossen over stokker og små rullesten glattsmurt med tarorøtter. At gamle kulturfolk var mestre i å flette tauverk og kabler er vel kjent fra Sydhavsøyene, og kanskje enda mere fra Peru, hvor de første europeerne fant hundre meter lange hengebroer spent over fosser og juv ved hjelp av flettete kabler tykke som livet på en mann. Når stenkolossene var vel fremme på sin utvalgte tomt og skulle reises på ende, oppsto neste problem. Av sten og sand bygde mengden et midlertidig skråplan og trakk kjempen opp etter den slakkeste siden med bena først. Idet statuen nådde toppen, vippet den ut over en bratt kant 135

OVER S T I L L E H A V E T

II

og skled rett ned så fotstykket havnet i en ferdiggravd grop. Siden det ferdige skråplanet nå allikevel sto der og fristet mot bakhodet på kjem­ pen, så rullet de en ekstra stensylinder opp og anbrakte den på toppen av hodet, før hele skråplanet ble fjernet. Slike ferdigbygde skråplan står flere steder på Påskeøya og venter på kjempefigurer som aldri kom. Teknikken var beundringsverdig, men på ingen måte mystisk hvis vi slutter å undervurdere fortidsmenneskenes intelligens og forråd på tid og menneskemateriale. Men hvorfor laget de disse støttene? Og hvorfor var det nødvendig å dra helt bort til et annet stenbrudd syv kilometer unna kraterverkstedet for å finne en spesiell rød bergart til å plasere oppå hodet? Både i SørAmerika og på Marquesasøyene var ofte hele statuen av slik rød sten, og de dro lange veier for å skaffe den. Røde hodeplagg for høytstående personer var viktige både i Polynesia og i Peru. La oss først se hvem støttene forestilte. Da de første europeerne besøkte øya, så de mystiske «hvite menn» på land, og i motsetning til det som er vanlig blant slike folkeslag, fant de menn med langt, flømmende skjegg, etterkommere av kvinner og barn som ble spart blant den første rasen på øya. De innfødte fortalte selv at noen av deres forfedre hadde vært hvite, mens andre hadde vært brune. De holdt omhyggelig regn­ skap med at de siste var innvandret fra resten av Polynesia for to og tyve generasjoner siden, mens de første var kommet i store farkoster fra øst allerede syv og femti generasjoner tilbake i tiden (dvs. ca. 400-500 år e. Kr.). Rasen som kom fra øst gikk under navnet «langører», fordi de ved å henge vekter i øreflippene fikk dem kunstig forlenget så de hang og slang ned til skuldrene. Det var de mystiske «langørene» som ble drept da «kortørene» kom til øya, og alle stenfigurene på Påskeøya har også svære ører hengende ned på skuldrene, slik som billedhoggerne selv hadde hatt det. Nå har det seg slik at inkalegendene i Peru nettopp forteller at solkon­ gen Kon-Tiki regjerte over et folk av hvite og skjeggete menn som av inkaene ble kalt «storører», fordi de hadde ørene kunstig forlenget så de nådde ned på skuldrene. Inkaene understreket at det var Kon-Tikis «storører» som hadde reist de forlatte kjempestatuene i Andesfjellene før de ble utryddet og fordrevet av dem selv ved slaget på en øy i Titicacasjøen. Altså: Kon-Tikis hvite «storører» forsvant fra Peru mot vest, med rik erfaring i å arbeide med kolossal-statuer i sten, og Tikis hvite «langører» 136

O V E R S T I L L E H A V E T • II

ankom til Påskeøya fra øst, vel bevandret i nøyaktig samme kunsten som de straks tok opp med full perfekthet, slik at det på den vesle Påskeøya ikke kan finnes det minste spor av utvikling som ledet opp til mesterver­ kene på øya. Det er ofte større likhet mellom de store stenstatuene i Peru og dem på enkelte Sydhavsøyer, enn det er mellom støttene på de forskjellige Sydhavsøyene innbyrdes. På Marquesas-øyene og Tahiti gikk slike statuer under fellesnavnet Tiki, og de forestilte hedrete aner i øyas historie, som etter døden fikk rang av guder. Og der ligger utvilsomt forklaringen på den besynderlige røde kalotten på Påskeøy-figurene. Som nevnt eksisterte det på alle øyene i Polynesia spredte individer og hele familier med rødlig hår og lys hud, og øyboerne selv hevdet at nettopp de stammet fra det første hvite folket på øyene. På enkelte øyer ble det holdt religiøse fester hvor deltagerne farget huden hvit og håret rødt for å ligne på sine eldste aner. Ved årlige seremonier på Påskeøya fikk festens hovedperson alt håret avskåret så hodebunnen kunne males rød. Og de kolossale røde stenkalottene på Påskeøyas kjempestøtter var hogget omhyggelig til i den form som var typisk for den lokale mannlige frisyre, de hadde en rund knott på toppen liksom mennene hadde håret bundet i en liten tradisjonell «topp» midt på hodet. Støttene på Påskeøya hadde lange ører, fordi billedhoggerne selv hadde forlengete ører. De hadde en spesielt utvalgt rød hodepryd, fordi billedhoggerne selv hadde rødlig hår. De hadde haken tilhogget som en spiss og fremstående kant, fordi billedhoggerne selv hadde skjeggvekst. De hadde den hvite rases typiske fysiognomi med smal, fremskutt neserygg og tynne, skarpe lepper, fordi billedhoggerne selv ikke tilhørte den brune rase. Og når støttene hadde veldige hoder og ørsmå ben med hendene anbragt i posisjon på maven, så var det fordi det nettopp var slik de var vant til å lage kjempestøttene fra Peru. Påskeøy-figurenes eneste dekorasjon er et belte som alltid var hogget ut rundt figurenes mave. Det samme symbolske belte går tilsvarende igjen på hver eneste støtte i Kon-Tikis gamle ruiner ved Titicacasjøen. Det er solgudens mystiske emblem, regnbuebeltet. På Mangarevaøya fantes det en myte som sa at solguden spente av seg regnbuen som var hans magiske belte og klatret langs det fra himmelen ned på Mangareva for å befolke øya med sine hvithudete barn. Solen var en gang ansett som eldste stamfar på alle disse øyene, så vel som i Peru. Vi satt på dekk under stjernehimmelen og gjenopplevde Påskeøyas 137

OVER S T I L L E H A V E T

II

eiendommelige historie, selv om vår egen flåte førte oss rakt mot hjertet av Polynesia så vi ikke fikk se mere av den forgjettede øya enn navnet på kartet. Men så full er denne øya av spor fra øst at selv navnet kan tjene som en pekepinne. På kartet står det Påskeøya, fordi noen tilfeldige hollendere «opp­ daget» øya en påskedag. Og vi har glemt at de innfødte selv som allerede bodde der, hadde mere lærerike og betydningsfulle navn på sitt hjem­ sted. Kjært barn har mange navn, og denne spesielle øya har ikke mindre enn tre navn på polynesisk. Det ene navnet er Te-Pito-te-Henua, som betyr «Navlen-til-Øyene». Dette poetiske navnet setter tydeligvis Påskeøya i en særstilling i forhold til de andre øyene lenger mot vest, og er den eldste betegnelsen for Påskeøya i følge polyneserne selv. På østsiden av øya, nær den tradisjo­ nelle landingsplassen til de første «langørene», er det en omhyggelig tilhogget rund sten som heter «Gylne Navle», og igjen betraktes som navlen til selve Påskeøya. Enhver som kjenner de poetiske polynesernes mentalitet vil forstå at denne symbolske betegnelsen er myntet på selve øyrikets oppdagelse eller «fødsel», og at den fremskutte Påskeøya i øst, som «Navlen-til-Øyene», har vært hedret som bindeleddet til øyenes opprinnelige moderland. Påskeøyas andre navn er Rapa-nui og betyr «Store-Rapa», mens Rapa-iti eller «Lille-Rapa» er en annen øy av samme størrelse som ligger evig langt vestenfor Påskeøya. Nå er det naturlig praksis for alle folke­ slag å kalle sitt første hjem for eksempel for Store-Rapa, mens det neste blir oppkalt som Ny-Rapa eller Lille-Rapa, selv om stedene er like store. Og på Lille-Rapa har de innfødte ganske riktig beholdt tradisjo­ ner om at øyas første befolkning var ankommet fra Store-Rapa, Påske­ øya i øst, nærmest Amerika. Det peker direkte på en opprinnelig innvandring fra øst. Det tredje og siste navnet på denne nøkleøya er Mata-Kite-Rani, som betyr «Øyet (som) Ser (mot) Himmelen». Ved første øyekast kan en stusse, for den forholdsvis lave Påskeøya ser da ikke mere mot himmelen enn de andre himmeljagende fjelløyene, som for eksempel Tahiti, Marquesas eller Hawaii. Men Rani, eller himmelen, hadde for polyne­ serne en dobbel betydning. Det var også forfedrenes opprinnelige hjemland, solgudens hellige land, Tikis forlatte fjellrike. Og da er det megetsigende å nettopp kalle den fremskutte Påskeøya av alle de tusener øyene i havet for øyet som ser mot hjemlandet. Det er desto mere slåen138

O V E R S T I L L E H A V E T ■II

de ettersom det fullstendig samhørige navnet Mata-Rani, som på polynesisk betyr «Himmelens Øye», er et gammelt peruansk stedsnavn på et punkt på Stillehavskysten av Peru vis-a-vis Påskeøya, og rett nede ved foten av Kon-Tikis gamle ruinby i Andesfjellene. Påskeøya alene bød oss rikelig med samtaleemne der vi satt på dekket under stjernehimmelen og følte oss selv som delaktige i hele eventyret. Vi følte det snart som om vi ikke hadde gjort annet siden Tikis dager enn å seile rundt på havet under sol og stjerner på jakt etter land. Bølgene og havet hadde vi ikke lenger den samme respekten for. Vi kjente dem og deres forhold til oss på flåten. Selv haien var blitt en del av det daglige bildet, vi kjente den og visste dens vanlige reaksjoner. Vi tenkte ikke mere på håndharpunen, og vi flyttet oss ikke engang unna flåtekanten om haien kom opp på siden av oss. Tvert imot, vi kunne heller finne på å ta et godt tak i ryggfinnen på den idet den fullstendig uforstyrret gled videre langs tømmerstokkene. Dette utviklet seg til slutt til en helt ny form for sport, drakamp med hai uten fiskesnøre. Vi begynte helt beskjedent. Vi fisket så altfor lett mere dolfiner enn vi kunne spise. For å beholde et populært underholdningsmoment uten å ødsle med maten, fant vi på å narrefiske uten krok, til felles underhold­ ning for dolfinene og oss selv. Vi bandt ubenyttede flyvefisk fast til en hyssing og dro dem bortover vannflaten. Dolfinene hvislet opp mot vannskorpen og hogg i seg fisken, og så dro vi hver vår vei og hadde et svare sirkus, for glapp taket for en dolfin så kom en annen i stedet. Vi hadde moroen, og dolfinene endte med fisken. Så begynte vi på samme spøken med haiene. Vi hadde enten et fiskestykke i et tau, eller ofte en tøypose med rester fra middagen som vi slapp ut i et snøre. I steden for å velte seg om på ryggen, stakk haien snuten over vannet og svømte fram med gapet på vid vegg for å sluke smakebiten. Vi kunne ikke dy oss for å rykke i tauet idet haien skulle til å klaske gapet igjen, og med et usigelig tåpelig og tålmodig uttrykk svømte haien videre og åpnet gapet på ny etter avfallet som hoppet ut av kjeften på den hver gang den skulle til å sluke det. Det endte med at den kom helt opp til tømmerstokkene og kastet seg opp som en tiggende hund etter maten som hang og dinglet i en pose over nesen på den. Det var nøyaktig som å mate en gapende flodhest i zoologisk have, og en dag sist i juli, etter tre måneder på flåten, står det i dagboken: «Vi holdt oss på vennskapelig fot med haien som fulgte oss i dag. Ved middagsbordet matet vi den med rester som vi heldte rett ned i det åpne 139

O V E R S T I L L E H A V E T ■ II

gapet på den. Den virker som en halvt folkevond og halvt godslig og vennligsinnet hund når den svømmer ved siden av oss. Det lar seg ikke benekte at haiene kan virke ganske sympatiske så lenge vi ikke roter oss selv bort i gapet på dem. I det minste finner vi det underholdende å ha dem rundt oss, unntagen når vi bader.» En bambusstang med en pose med haimat festet til snøret lå en dag klar på kanten av flåten, men så kom en sjø og vasket det hele overbord. Bambusstangen lå allerede og fløt et par hundre meter bak flåten, da den plutselig reiste seg selv opp på høykant i vannet, og kom farende av seg selv etter flåten, som hadde den til hensikt å legge seg pent tilbake på plass igjen. Da fiskestangen kom vaiende nærmere, så vi en ti-fots hai som svømte rett under den mens bambusstangen stakk opp av bølgene som et periskop. Haien hadde svelget matposen uten å ha bitt av snøret. Fiskestangen tok oss snart igjen og spaserte ganske rolig forbi idet den forsvant forut. Selv om vi etter hvert så på haien med ganske andre øyne, så forsvant aldri respekten for de fem-seks radene av barberblad-tenner som lå på lur i det veldige gapet. Knut fikk seg en dag en ufrivillig svømmetur i selskap med hai. Det var aldri tillatt å svømme bort fra flåten, både på grunn av flåtens fremdrift og på grunn av haien. Men en dag det var ekstra rolig, og vi nettopp hadde fjernet det vi hadde følge med av hai, ble det tillatt å ta seg en kvikk dukkert i sjøen. Knut stupte uti og gled vel langt av gårde før han kom opp på overflaten for å crawle tilbake. I samme øyeblikk så vi fra masten at en skygge, større enn ham selv, kom opp bak ham, dypere ned. Vi ropte varselskrik så rolig vi kunne for å unngå panikk, og Knut hev seg på mot flåtesiden. Men skyggen der nede tilhørte en enda bedre svømmer som skar opp fra dypet og halte innpå Knut. De nådde flåten samtidig. Idet Knut klatret ombord gled en seksfots hai forbi like under maven hans og slo seg til ved flåtesiden. Vi ga den et lekkert dolfinhode som takk fordi den ikke hadde glefset. Ellers er det lukten mere enn synet som vekker rovlysten hos haiene. Det hendte at vi satt med bena i vannet for å prøve dem, og de kom svømmende mot oss inntil på to-tre fots avstand, for så bare å vende halen rolig til oss igjen. Var det derimot den minste blodskvett i vannet, som når vi renset en fisk, da ble det liv i haifinnene, og de kunne plutse­ lig dukke opp som spyfluer langveis fra. Slengte vi ut innmat av hai, ble de helt desperate og for omkring i blindt raseri. De slukte i villskap 140

O V E R S T I L L E H A V E T ■I I

leveren av sin egen make, og satte vi da foten i sjøen kom de som raketter og satte endog tanngarden i tømmerstokken der foten hadde vært. Hai og hai er to ting, fordi haien er et fullstendig offer for sin egen sinns­ stemning. Siste stadium i vår omgang med haien var at vi begynte å dra den i halen. Det påstås at det er en simpel sport å trekke dyrene i halen, men det må være fordi ingen har prøvd seg på haien. For det var i sannhet en frisk sport. For å få tak i halen på haien måtte vi først gi den en riktig godbit. Den var villig til å stikke hodet høyt opp av vannet for å få den. Vanligvis fikk den maten servert pendlende i en hyssing. For har en foret haien direkte fra hånden en gang, så er ikke det underholdende mere. Om en forer bikkjer eller tamme bjørner fra hånden så biter de fatt i kjøttstykket og river og sliter til de får det av, eller til de får rykket til seg hele stykket. Men om en holder en stor dolfin fram i forsvarlig avstand fra haihodet, så dukker haien opp og smekker kjeften igjen, og uten at en har følt noe rykk så er halve dolfincn plutselig borte, mens en selv sitter igjen med halestumpen i hånden. Vi hadde selv et svare strev med å skjære dolfinen over i to med kniv, men i et brøkdels sekund hadde haien klippet ryggrad og alt umerkelig over som en pølsemaskin, i det den beveget de trekantete sagbladtennene kvikt sidelengs. Når haien rolig snudde seg for å dukke igjen, viftet halen opp i vannskorpen og var lett å gripe tak i. Haiskinnet var som realt sandpapir å holde i, og innen­ for øverste haletippen var det et søkk som var som skapt til et godt håndtak. Fikk vi først et godt tak der, så var det ingen sjanse for at grepet skulle glippe. Da gjaldt det å rykke til før haien fikk summet seg, og å få tvistet mest mulig av halen i spenn inn over tømmerstokkene. I et sekund eller to begrep haien ingenting, så ga den seg til å slenge og bakse motløst med forkroppen, for uten hjelp av halen kan haien ikke skyte fart. Finnene ellers er bare balanse- og styreapparater. Etter en del fortvilete rykk hvor det gjaldt å holde halen fast i klemme, ble den overrumplete haien fullstendig motløs og apatisk, og idet den løse mavesekken tok til å synke ned mot hodet ble haien til slutt fullstendig som paralysert. Når haien stilnet av og liksom hang der stiv og avven­ tende var tiden inne til å hale i av alle krefter. Vi fikk sjelden mer enn halvparten av den tunge fisken opp av vannet, men da våknet også haien til og klarte resten selv. Med voldsomme kast slengte den selv hodet rundt og opp på stokkene, og da gjaldt det å rykke til av alle krefter og 141

Haifangst med bare nevene. Med hai langs flåtesiden i månedsvis lærte vi deres evner og knep. Første bildet er tatt idet en hai spiser fisk av forfatterens hånd. Den mørke ryggsiden av haihodet stikker opp av vannet etterat den med et glefs har klippet over en hel dolfin, så bare halestumpen er igjen i hånden. Idet haien vil dukke, blir halen grepet og er som sandpapir å holde i. Halen tvistes over balsa-stokkene og uten den får haien ikke svømmetak. Mens mavesekken synker mot hodet, blir haien dorsk og paralysert. Drakampen ender med et kraftig basketak hvor haien selv slenger hodet opp på stokkene. Da løper en unna og kommer tilbake når bestet slutter å glefse.

142

OVER S T I L L E H A V E T

II

hoppe langt unna, og det litt faderlig fort om en ville berge bena. For nå var ikke haien nådig. I veldige rundkast dengte den løs på bambusveggen med halen som storslegge. Nå sparte den ikke lenger på sine bjørnemuskler. Det svære gapet gled opp på vid vegg og tannradene hogg og glefset i luften etter alt og alle. Det hendte nok at krigsdansen endte med at haien mer eller mindre uforskyldt bykset ut i sjøen og forsvant for alltid etter den skjendige ydmykelsen, men som oftest kastet den seg planløst rundt på samme stokkene akterut, inntil vi fikk lurt en renneløkke om haleroten, eller inntil den sluttet å flerre sine djevelske tenner. Papegøyen var helt betatt når vi hadde hai på dekket. Den kom løpen­ de ut fra bambushytten og klatret i rasende fart opp veggen til den fant seg en god og trygg utkikkspost oppå palmebladtaket, og her satt den og skakket på hodet eller flakset fram og tilbake på mønet og skrek av begeistring. Den var på et tidlig tidspunkt blitt en fremragende sjø­ mann, og var alltid boblende full av humør og latter. Vi regnet oss som syv ombord, oss seks og den grønne papegøyen. Krabben Johannes måtte tross alt finne seg i å bli betraktet som en kaldblodig attpåsleng. Om natten krøp papegøyen inn i sitt bur under taket på bambushytten, men om dagen spankulerte den omkring på dekk eller hang i barduner og stag og gjorde de mest besnærende akrobatiske øvelser. Til å begynne med hadde vi strekkfisk i mastestagene, men de gnog på tauverket så vi gikk over til alminnelig renneløkke. Når stagene strakk seg og ble slappe av sol og vind, måtte alle mann ta tak og stramme masten opp, så ikke de jerntunge mangle-mastene skulle slå og hogge i tauverket til de ramlet omkull. Og mens vi halte og dro i det mest prekære øyeblikk begynte papegøyen å rope med sin klovnerøst «Hal i! Hal i! Ho-ho-hoho-, ha-ha-ha-!» Og fikk den oss til å le så lo den så den rystet over sin egen morsomhet og svirret rundt og rundt i stagene. Til å begynne med var papegøyen ondskapsfull mot telegrafistene. De kunne sitte lykkelig fordypet i radiokroken med sine magiske ørelapper på, og kanskje ha sin kontakt med en radioamatør i Oklahoma. Så ble det plutselig livløst i ørelappene, og de fikk ikke låt hvor mye de enn lirket med trådene og skrudde på knappene. Da hadde papegøyen vært på ferde og bitt av antennetråden. Dette var jo særlig populært i den første tiden da antennetråden hang til værs etter en ballong. Men så en dag ble papegøyen alvorlig syk. Den satte seg til i buret og sturet, og rørte ikke mat i to døgn, mens visittkortene blinket av gylne antenne144

OVER S T I L L E H A V E T

II

stumper. Da angret telegrafistene sine vonde ord og papegøyen sine misgjerninger, og fra den dag ble Torstein og Knut dens utvalgte venner, og papegøyen ville ikke en gang sove andre steder enn i radiokroken. Papegøyens morsmål var spansk da den først kom ombord, og Bengt påsto at den tok til å snakke spansk med norsk aksent, lenge før den begynte å herme etter Torsteins fullnorske yndlingsutbrudd. Vi hadde hygge av papegøyens humør og fargeprakt i seksti døgn, inntil en stor sjø slo ombord akterut idet den var på vei ned langs staget fra mastetoppen. Da vi oppdaget at papegøven var gått overbord, var det allerede for sent. Vi så den ikke. Og Kon-Tiki lot seg ikke snu eller stoppe, det som en gang røk overbord fra flåten hadde vi ingen sjanse til å vende tilbake etter, det hadde tallrike erfaringer vist. Tapet av papegøyen virket trykkende på stemningen den første kvel­ den, vi visste at nøyaktig det samme ville hende oss selv om vi falt overbord på enslig nattevakt. Vi innskjerpet alle sikkerhetsregler, byttet inn friskt livtau for natte­ vakten, og skremte hverandre fra å tro at vi var trygge fordi om det var gått bra i de første to måneder. Et uforsiktig skritt, en tankeløs bevegel­ se, kunne sende oss dit den grønne papegøyen var gått, selv midt på lyse dagen. Vi hadde flere ganger oppdaget store egghylser fra blekksprut, som lå og fløt som strutseegg eller hvite dødningehoder oppå de blå dønnin­ gene. Ved en enkelt anledning så vi blekkspruten ligge og bukte seg under. Vi oppdaget de snøhvite kulene idet de lå og fløt på høyde med oss selv, og trodde først det var en lett sak å ro ut i dingyen og hente dem. Det samme trodde vi den gang repet til planktonnettet røk så duken ble liggende alene igjen og flyte i kjølvannet. Vi satte ut dingyen i tau for å ro tilbake. Men vi så til vår overraskelse at vind og bølger presset dingyen unna, og repet fra Kon-Tiki bremset så kraftig i vannet at vi aldri maktet å ro helt tilbake til et punkt vi allerede hadde forlatt. Vi kunne kanskje komme på noen få meters avstand av det vi skulle plukke opp, men så var hele linen ute, og Kon-Tiki dro oss vekk mot vest. En gang overbord, alltid overbord, var en erfaring som etter hvert hadde brent seg urokkelig inn i bevisstheten ombord. Ville vi være med, fikk vi henge på, til Kon-Tiki stanget baugen mot land på andre siden. Det ble tomt i radiokroken uten papegøyen, men da tropesolen blin­ ket ut over Stillehavet neste dag, ble sorgen av kort varighet. Vi dro inn mye hai dagene etterpå, og stadig fant vi sorte, krumme papegøyenebb 10. Kon-Tiki

145

wr ." ■ TSSkjSÉ*

. :\. ^

••-

> «■»-

't^ L **

fesM® •#•»***»' a * S ~

O V E R S T I L L E H A V E T ■ II

Over: De forskjellige gjøremål ble fordelt etter en hjemmelaget «vaktliste» av tre. Til venstre: Hal i og dral Tauverket strakk seg i storm og tropesol, og stagene til masten måtte ofte strammes.

blant tunfiskhoder og annet rart inne i haivommen. Men de sorte nebbene viste seg alltid ved nærmere ettersyn å tilhøre fordøyde blekk­ sprut. De to telegrafistene hadde hatt en hard tørn i kroken sin siden første dagen de kom ombord. Allerede første dagen i Humboldtstrømmen sildret det havvann fra batterikassene så de måtte kle den ømfintlige radiokroken med seilduk for å redde det som reddes kunne i den høye sjøen. Og så hadde de problemet å få lang nok antenne på den lille flåten. De prøvde å sende antennen til værs med drage, men i vindkastene stupte dragen bare ned i en bølgetopp og forsvant. Så prøvde de å slippe den opp i ballong, men tropesolen brente hull på ballongen så den åndet ut og sank i sjøen. Og så hadde de problemet med papegøyen. I tillegg til dette gikk det fjorten dager i Humboldtstrømmen før vi kom ut av 147

OVER S T I L L E H A V E T

II

en dødsone utfor Andesfjellene, hvor kortbølgen var stum og livløs som luft i en tom hermetikkboks. Men så en natt smalt kortbølgen igjennom, og Torsteins kallerop ble hørt av en tilfeldig radioamatør i Los Angeles som satt og fiklet med senderen for å få kontakt med en annen amatør i Sverige. Mannens spørsmål var hva slags radio vi hadde, og da han fikk dette tilfredsstil­ lende besvart spurte han hvem Torstein var og hvor han bodde. Da han fikk høre at Torsteins bolig var en bambushytte på en flåte i Stillehavet ble det nok en del besynderlige nøkkelklikk, inntil Torstein serverte flere detaljer. Da mannen bakom eteren fikk summet seg, fortalte han at han het Hal og hadde en kone som het Anna, og hun var svenskfødt og skulle varsle våre familier om at vi var i live og hadde det bra. Det var en pussig tanke for oss den kvelden, at en helt fremmed mann som kalte seg Hal, og var kinooperatør blant menneskemylderet helt oppe i Los Angeles, var den eneste i verden foruten oss selv som visste hvor vi var og at vi hadde det bra. Fra den natten av vekslet Hal, alias Harold Kempel, og vennen Frank Cuevas, om å sitte oppe hver eneste natt og lytte etter signalene fra flåten, og Herman mottok anerkjennende telegrammer fra sjefen for den amerikanske værvarslingstjenesten for sine to daglige kodemeldinger fra et statistisk ukjent område. Senere fikk Knut og Torstein også kontakt med andre tilfeldige radioamatører omtrent hver eneste natt, og disse formidlet hilsener til Norge gjennom radioamatøren Egil Berg på Notodden. Bare noen dager midt ute på havet ble det for meget saltvann for radiokroken, og stasjonen døde fullstendig bort. Telegrafistene sto på hodet dag og natt med skrujern og loddebolter, og radioamatørene trodde at flåtens dager var endt. Men så en natt slo signalene LI2B igjen ut i eteren, og borte i radiokroken var det straks som i et hvepsebol da flere hundre amerikanske radioamatører kastet seg over nøkkelen og svarte på likt. Det var ikke fritt for at det også føltes som å sette seg på et hvepsebol, om en forvillet seg bort på telegrafistenes enemerker. Det var rått av havvann som trengte seg opp langs treverket overalt, og selv om det lå en rågummilapp på balsastokken der telegrafisten satt, så fikk en elek­ trisk støt både i baken og på fingertuppene når en rørte ved morsenøkkelen. Og om en av oss uinnvidde prøvde å stjele en blyant fra den velutstyrte radiokroken, da reiste enten håret seg til værs på hodet, eller så dro vi lange gnister fra blyantstumpen. Det var bare Torstein og 148

OVER S T I L L E H A V E T

II

Knut og papegøyen som klarte å sno seg uskadd omkring i den kroken, og vi reiste en papp-plate for å markere faresonen for oss andre. Knut satt en sen natt og romsterte ved lykteskinnet borte i radiokroken, da han plutselig ristet meg i bena og fortalte at han snakket på nøkkelen med en kar som bodde like utenfor Oslo og het Christian Amundsen. Dette ble litt av en amatørrekord, for den vesle kortbølgesenderen på flåten med sine 13990 Kc./sek. sendte ikke ut mere enn 6 watt, omtrent det samme som en lommelyktpære. Dette var annen august, og vi hadde seilt over seksti grader rundt jorden, så Oslo var på motsatte enden av kloden. Kong Håkon fylte 75 år dagen etterpå, så vi sendte ham en direkte gratulasjon fra flåten, og dagen etter var Christian igjen hørbar og sendte oss svartelegram fra Kongen med ønske om fortsatt hell og lykke på ferden. En annen episode står for oss som en kontrast til hele livet på flåten. Vi hadde to kameraer ombord, og Erik hadde med seg en pakke fremkallingssaker for å fremkalle fotografier underveis, så vi kunne knipse nye bilder av det som ikke ble godt. Etter besøket av hvalhaien kunne han ikke dy seg lenger, men en aften mikset han pulver og vann sammen nøyaktig etter oppskriften, og fremkalte to filmer. Negativen så ut som et fjernsynsfotografi, og besto bare av uklare prikker og rynker. Fiimen var spolert. Vi telegraferte til våre kontakter etter råd, og meldingen ble oppsnappet av en radioamatør i Hollywood som ringte til et laboratori­ um, og kort etter brøt han inn og fortalte oss at fremkallingsvannet vårt var for varmt, vi måtte ikke bruke vann som var over 16° ellers ble negativen rynkete. Vi takket for rådet og konstaterte at den absolutt laveste minimumstemperatur i våre omgivelser var selve havstrømmen, som målte 27°. Nå var Herman kjøleteknisk ingeniør, og jeg ga ham for spøk i oppdrag å skaffe vann på 16°. Han ba om å få disponere den lille kullsyreflasken til den allerede oppblåste gummiflåten, og etter en del hokuspokus i en vannkjele dekket av en sovepose og en undertrøye, sto plutselig snøføy­ ken om skjeggstubbene på Herman, og han kom inn med en stor klump hvit is i kjelen. Erik fremkalte på ny og fikk glimrende resultat. Men selv om nøkleslagene over eteren, som ble fortolket av Torstein og Knut, var en ukjent luksus i Kon-Tikis opprinnelige dager, så var bølgeslagene under oss de samme gamle, og balsaflåten bakset uforstyr­ ret mot vest nå som den gang for femten hundre år siden. 149

OVER S T I L L E H A V E T

II

Været ble litt mere ustabilt med spredte regnbyger etterat vi var kommet over i området nærmere Sydhavsøyene, og passaten hadde endret retning. Den hadde blåst støtt og sikkert fra sørost inntil vi var godt på vei utover i ekvatorstrømmen, da hadde den mere og mere slått over til rak østlig retning. Vi nådde vår nordligste posisjon 10. juni med 6 grader og 19 minutter sydlig bredde. Vi var da så tett oppunder ekva­ tor at det så ut som om vi skulle seile ovenom selv de nordligste øyene i Marquesas-gruppen, og fullstendig forsvinne i havet uten å finne land. Men så svingte passaten videre fra ost til nordost og dro oss i bue ned mot øyverdenens breddegrad. Det var ofte ute på havet at vind og sjø holdt seg konstant i dager på rad, og da glemte vi rent hvem som hadde styrevakt, bortsett fra om natten når vakten var alene på dekk. For var vær og vind stødig, da hang styreåren fastbundet og Kon-Tiki-seilet sto fylt uten vår egen påpasse­ lighet. Da kunne nattevakten sitte i ro i hyttedøren og kikke på stjerne­ ne. For om stjernebildene skiftet plass på himmelen, da var det på tide å gå ut og se om det var styreåren eller vinden som hadde vridd seg. Det var utrolig hvor greit det var å få kurs av stjernene når vi først hadde sett dem rotere over himmelhvelvet noen uker på rad. Det var ikke stort annet å glo på heller om natten. Vi visste hvor vi kunne vente oss enkelte stjernebilder natt etter natt, og da det bar oppover mot ekvator, steg Karlsvogna så høyt klar av horisonten i nord at vi engstet oss for å få et gløtt av Polstjernene, som dukker fram idet en kommer sørfra og krysser ekvator. Men så sakk Karlsvogna igjen, ettersom nordost-passaten satte inn. De gamle polyneserne var store navigatører. De tok peilinger av solen om dagen og av stjernene om natten. Deres kunnskap om himmellege­ mene var forbløffende. De visste at jorden var rund, og hadde navn for så kompliserte begreper som ekvator, ekliptikken og nordre og søndre vendekrets. På Hawaii skar de ut sjøkart over havområdet i skallet på runde flaskegresskar, og på enkelte andre øyer laget de detaljkart av flettete grener hvor perlemorskjell markerte øyene og kvistene markerte bestemte strømretninger. Polyneserne kjente fem planeter som de kalte vandrende stjerner, og de skilte dem ut fra fiksstjernene som de hadde nærmere tre hundre forskjellige navn på. En god navigatør i gamle Polynesia visste godt hvor på himmelen de forskjellige stjernene ville komme opp, og hvor de ville stå på forskjellige tider av natten, og på forskjellige tider av året. De visste hvilke stjernebånd som kulminerte 150

OVER S T I L L E H A V E T

II

over de forskjellige øyene, og det hendte at en øy hadde samme navn som stjernen som kulminerte over den natt etter natt, år etter år. Foruten at stjernehimmelen lå der som et funklende kjempekompass som roterte fra øst mot vest, så forsto de at de forskjellige stjernene loddrett over dem alltid røpet hvor langt nord eller syd de befant seg. Da polyneserne hadde utforsket og underlagt seg hele havet nærmest Amerika, hadde de samferdsel mellom enkelte av øyene i mange genera­ sjoner fremover. Historiske tradisjoner forteller at når høvdinger fra Tahiti besøkte Hawaii som lå over to tusen sjømil lenger nord og en del grader lenger vest, da styrte rormannen først bent mot nord etter sol og stjerner, inntil stjernene rett opp over hodet på dem fortalte at nå var de på breddegrad med Hawaii. Så svingte de i rett vinkel og styrte bent mot vest inntil de kom så nær at fugl og skyer røpet hvor øygruppen lå. Hvor hadde polyneserne fått sin enorme astronomiske viten fra, og sin kalender som var forbløffende grundig utregnet? Sikkerlig ikke fra melanesiske eller malayiske folkeslag i vest. Men det samme, gamle forsvunne kulturfolket, de «hvite og skjeggete menn» som hadde lært azteker, mayaer og inkaer sin forbløffende kultur i Amerika, det hadde utarbeidet en merkelig tilsvarende kalender og en tilsvarende astrono­ misk viten som Europa ikke hamlet opp med på tilsvarende tid. I Peru, der kontinentet skråner ned mot Stillehavet, står det den dag i dag et eldgammelt astronomisk observatorium i ørkensanden, levnin­ ger etter det samme mystiske kulturfolket som hogg stenkolosser, reiste pyramider, og dyrket søtpoteter og flaskegresskar. 2. juli kunne ikke nattevakten sitte i fred og studere stjernehimmelen lenger. Vi fikk kraftig vind og stygg sjø etter flere dager med flau nord­ ost bris. Ut på natten fikk vi strålende måneskinn og en virkelig frisk seilas. Vi målte farten ved å telle sekundene vi brukte på å passere en pinne slengt ut forrest ved sidestokken, og fant ut av vi satte personlig fartsrekord. Mens gjennomsnittsfarten lå på tolv til atten «pinner» i følge sjargongen ombord, så var vi nå en stund nede i «seks pinner» og moril­ den hvirvlet i skikkelig kjølvann bakom flåten. Fire mann lå og snorket inne i bambyshytten mens Torstein satt og klikket med morsenøkkelen og jeg hadde styrevakt. Like før midnatt fikk jeg øye på en helt usedvanlig sjø som kom brytende bak oss tvers over hele det urolige synsfeltet, og bak den kunne jeg hist og her se den brusende kammen av et par andre lignende kjempesjøer som fulgte hakk i hæl. Hadde vi ikke selv nettopp krysset det stedet så ville jeg vært 151

OVER S T I L L E H A V E T

II

overbevist om at det jeg så var høye brenninger som reiste seg over en farlig grunne. Jeg ropte et varsel idet den første sjøen kom som en lang mur sopende etter oss i månelyset, og vred flåten i stilling til å ta det som kom. Idet den første sjøen nådde oss, kastet flåten akterstavnen sidelengs i været og reiste seg opp over bølgeryggen som nettopp hadde styrtet i grus så det frådet og kokte bortetter hele kammen. Vi red igjennom det dansende skumkoket som fosset langsetter begge sidene av flåten, mens den tunge sjøen selv veltet forbi under oss. Baugen slengte seg sist opp idet bølgen passerte, og vi gled baklengs ned i en bred bølgedal. Like etter kom den neste vassveggen jagende og reiste seg mens vi på ny ble løftet elegant i været og fikk de klare vannmassene brytende ned over oss akterut idet vi skar over eggen. Dermed var flåten slengt helt på tvers av sjøene, og det var uråd å få vridd den tilbake fort nok. Neste sjø kom jagende og reiste seg opp av skumstripene som en blinkende vegg som begynte å velte langs øverste kanten idet den nådde oss. Da den styrtet utover, så jeg ingen annen utvei enn å henge meg godt fast i en oppstaget bambuspål i hyttetaket, og dermed holdt jeg pusten idet jeg kjente vi ble slengt i været og alt omkring ble vekk i brusende skumhvirvler. I ett nå var vi over vannet igjen med Kon-Tiki, og vi gled rolig ned en slak bølgerygg på andre siden. Dermed var sjøene som vanlig igjen. Foran oss jog de tre svære bølgeveggene videre, og bak oss i måneskinnet lå en del kokosnøtter på rad og duppet i sjøen. Siste bølgen hadde gitt hytta et kraftig trykk, så Torstein ble slengt overende i radiokroken, og de andre våknet forskrekket av braket mens vannet sprutet opp mellom stokkene og inn av veggen. På babord side av fordekket var bambusflettingen blåst opp som et lite kraterhull, og dykkerkurven var slått flat oppi baugen, men ellers var alt som før. Hvor de tre store sjøene kom fra har vi aldri fått sikker forklaring på, med mindre det var forstyrrelser i havbunnen som ikke er så sjeldne i disse strøk. To dager etter fikk vi vår første storm. Den begynte med at passaten fullstendig døde bort, og de fjærlette, hvite passatskyene som drev over oss der oppe i det øverste blå, de fikk plutselig besøk av en tykk, svart skybanke som rullet opp over horisonten i sør. Og så kom det kastevin­ der jagende fra de mest uventede retninger, så det var uråd for styrevakten å holde orden på sakene. Like fort vi fikk vendt akterenden til det nye været så seilet sto stivt og trygt, like fort kastet vindtakene seg mot 152

O V E R S T I L L E H A V E T • II

oss fra en annen retning og klemte den stolte buen ut av seilet som vred seg og bakset så det var fare for både folk og last. Men så plutselig slo vinden inn med retning rakt fra uværet, og idet de svarte kulissene rullet seg over oss, økte brisen til sterk kuling som arbeidet seg opp i veritable stormtak. I løpet av utrolig kort tid ble sjøene rundt oss veltet opp i fem meters høyde, mens enkelte kammer freste både seks og syv meter over bølge­ dalene, så vi hadde dem i høyde med toppen av masten når vi selv var nede i dalen. Alle mann måtte karre seg tvekroket ut på dekk, mens vinden knaket i bambusveggen og det pep og ulte i alle stagene. For å trygge radiokroken spente vi seilduk over bakveggen og babord side av hytta. All løs last ble forsvarlig surret, og seilet ble tatt ned og bundet opp om bambusråen. Da himmelen skyet til, ble sjøen mørk og truende, og utover hele synsfeltet gikk havet hvittoppet av brytende bølger. Lange spor av dødt skum lå som striper i vindretningen ned etter ryggen av de lange sjøene, og overalt hvor bølgekammene hadde styrtet seg selv omkull, sto det lenge grønne slagmerker og bruste i den blåsvarte sjøen. Toppene blåste bort idet de brøt, og sjøsprøyten sto som ramsalt regn over havet. Når troperegnet veltet ned i vannrette byger og pisket havflaten usynlig rundt oss, da smakte det halvsalt brakkvann av alt som rant fra hår og skjegg, mens vi nakne og frosne famlet oss tvekroket rundt på dekk og sørget for at alt var klart til å ri av været. Det var litt spent forventning og engstelse i blikkene da uværet veltet seg opp over horisonten og fanget oss inn for første gang. Men da det for alvor var over oss, og Kon-Tiki lekende lett og spenstig slengte seg over alt som kom, ble det til slutt spennende sport i uværet, og alle mann frydet seg over villskapen rundt oss som balsaflåten mestret så elegant ved alltid å sørge for at den selv lå øverst på toppene som en kork, mens all tyngden av det hissige våte stadig lå noen tommer under. Havet hadde mye til felles med fjellet i slikt vær. Det var som på vidda i storm, oppe i de øverste, nakne, grå bergflyene. Selv om vi var midt i hjertet av tropene, tenkte vi stadig på utforkjøring langs snøskavler og småskrenter når flåten skled opp og ned bortetter den rykende havvidda. Rorvakten fikk holde seg våken i slikt vær. Når de bratteste sjøene passerte under forreste halvdel av flåten, reiste stokkene akterut seg helt klar av vannet, men i neste sekund hogg de nedi for å klatre oppover neste bølgekam. Hver gang sjøene kom så tett at den bakerste nådde oss mens den forreste ennå holdt baugen klemt i været, da tordnet de solide 153

OVER S T I L L E H A V E T

II

vannmassene inn over rorvakten i et skrekkinngydende kok, men i neste sekund vippet akterstavnen i været og vannflommen forsvant som gjen­ nom en gaffel. Vi regnet ut at i alminnelig rolig sjø hvor det gjerne var syv sekunder mellom de høyeste bølgeryggene, da tok vi inn om lag 200 tonn vann akterut i døgnet, som vi knapt nok merket, fordi det bare flømmet rolig inn rundt de bare bena på styrevakten, og forsvant like rolig ned imell­ om stokkene igjen. Men i forrykende uvær veltet det over ti tusen tonn vann ombord akterut i løpet av ett døgn, idet ladninger fra noen få liter og opptil to-tre kubikkmeter, og enkelte ganger enda mere, flommet ombord hvert femte sekund. Det kunne bryte ombord med et øredøven­ de tordenbrak, så rormannen sto i vann til livet og følte det som om han presset seg mot strømmen i en stri elv. Flåten sto liksom og skalv en stund, men så forsvant den arge baktunge lasten overbord igjen i store kaskader. Herman var stadig ute med sitt anemometer og målte stormtakene som holdt seg et døgn, så dabbet det etter hvert av til stiv kuling med spredte regnbyger som fortsatte å holde sjøene kokende omkring oss mens vi bakset vestover i frisk seilas. For å få riktig vindmåling ned imellom de tårnhøye sjøene måtte Herman, så fremt det var mulig, forsere seg opp i den vaiende mastetoppen, hvor han hadde mer enn nok med å holde seg fast. Da været løyet av, var det som om storfisken rundt oss var blitt full­ stendig forstyrret. Vannet omkring flåten var fullt av hai, tunfisk, dolfiner og enkelte forfjamsede bonitos, som alle svinset omkring tett oppunder tømmeret og rundt i de nærmeste bølgene. Det var en kons­ tant kamp for livet hvor store fiskerygger buet seg over vannet og skjøt som raketter to og to etter hverandre, mens vannet rundt flåten stadig vekk ble farget av tykt blod. Det var vesentlig tunfisk og dolfiner som gjøv i hop, og dolfinene kom i store stim som beveget seg langt kvikkere og mere årvåkent enn vanlig. Det var tunfisken som angrep, og med sine sytti - åtti kilo rente de høyt i været med et blodig dolfinhode i munnen. Men selv om de enkelte dolfinene suste av sted med tunfisken like i halen, så vek ikke selve dolfinstimen plassen, til tross for at stadig flere

Flåtefarere sulter ikke. En god fangst av tunfisk, hai og bonito. Flyvefisken i forgrunnen ligger mellom to små blekksprut og en remorafisk som alle kom ombord av seg selv. 154

O V E R S T I L L E H A V E T • II

svinset rundt med et stort, gapende sår i nakkekammen. Av og til ble haien også som forblindet av raseri, og vi så den fange og slåss med store tunfisk som der møtte sin overlegne motstander. Ikke en eneste fredelig liten losfisk var å se. Enten var de oppspist av de rasende tunfiskene, eller så hadde de gjemt seg i sprekkene under flåten eller rømt langt bort fra slagmarken. Vi turde ikke stikke hodet ned i vannet for å se. Jeg fikk hjertet opp i halsen og måtte etterpå le av min egen fullkomne forfjamselse da jeg trådte av på naturens vegne akterut. At det var dønninger i vannklossettet var vi vant til, men det var som om all fornuf­ tig reaksjon uteble da jeg fullstendig uventet fikk en voldsom dult akterut av noe stort og kaldt og søkkende tungt, som kom deisende imot meg som skallen på en hai i sjøen. Jeg var faktisk på vei opp mastestaget med følelsen av at jeg hadde en hai hengende i baken før jeg fikk summet meg. Herman som hang tvekroket av latter over styreåren kunne fortelle at det var en veldig tunfisk som hadde klasket sine sytti kilo med kald fisk sidelengs mot nakne meg. Den samme fisken prøvde senere på både Hermans og Torsteins vakt å velte seg ombord med sjøene akterut, og to ganger var den fete rusken helt oppå enden av stokkene, men begge ganger slengte den seg selv overbord igjen før vi fikk huket tak i den glatte fiskekroppen. En forstyrret, tykk bonito rente etterpå helt ombord med en sjø, og med den og en tunfisk fanget dagen forut, besluttet vi å fiske for å rydde opp i det blodige kaoset som omga oss. Dagboken beretter: «En seks fots hai gjøv først på kroken og ble trukket ombord. Så snart kroken var uti igjen, ble den slukt av en åtte fots hai, og vi dro den ombord. Da kroken kom ut igjen, fikk vi en ny seks fots hai, og hadde den over kanten av flåten da den slet seg løs og dukket. Kroken gikk straks ut igjen, og en åtte fots hai gikk på og bød oss et kraftig basketak. Vi hadde hodet over stokkene da alle fire ståltommene ble klippet over og haien dukket i dypet. Ny krok ut og en syv fots hai ble dradd ombord. Det var nå farlig å stå på de glatte stokkene akterut og fiske, fordi de tre haiene stadig slengte hodet i været og glefset, lenge etter at en skulle tro de var døde. Vi slepte haiene etter halen fram i en haug på fordekket, og kort etter gikk en diger tunfisk på kroken og bød oss mere kamp enn noen hai, før vi fikk den ombord. Den var så fet og tung at ingen av oss klarte å løfte den etter halen. 156

OVER S T I L L E H A V E T

II

Sjøen var like full av desperate fiskerygger. En hai til gikk på kroken, men slet seg da den skulle ombord. Men så fikk vi en seks fots hai velberget ombord. Deretter en fem fots hai som også kom ombord. Så fanget vi enda en seks fots hai og dro den opp. Da kroken kom ut igjen, dro vi inn en syv fots hai.» Hvor vi enn spaserte på dekk så lå det store hai i veien og slo halen i krampetrekninger mot dekket eller banket løs på bambushytten mens de glefset omkring seg. Trette og utkjasete etter uværsnettene i forveien begynte vi å gå fullstendig surr i hvilke haier som var helt døde, hvilke som ennå glefset i krampetrekninger om vi kom bort i dem, og hvilke som var spill levende og lå og lurte på oss med sine grønne katteøyner. Da vi hadde ni store haier liggende på kryss og tvers omkring oss, var vi så utkjørt av å hale i tunge liner og slåss med balstyrige hai, at vi ga oss etter fem timers kjas. Neste dag var det færre dolfiner og tunfisk, men like mye hai. Vi begynte å fiske dem inn igjen, men ga oss snart da vi skjønte at alt det ferske haiblodet som rant fra flåten bare tiltrakk enda flere hai. Vi sleng­ te alle haiskrottene overbord og vasket og spylte hele dekket rent for blod. Bambusmattene var revet opp av haitenner og raspete haiskinn, og vi kastet de blodigste og mest opprevne av dem overbord og erstattet dem med nye, gylne bambusmatter som lå fastsurret i flere lag på fordekket. Når vi la oss disse kveldene, da så vi for oss glupske, arge haigap og blod. Og lukten av haikjøtt hang i neseborene. Vi kunne spise hai, det smakte som kolje om vi bare vannet ammoniakken ut av fiskestykkene ved å la dem ligge døgnet rundt i havvann. Men bonito og tunfisk var så uendelig mye bedre. Denne kvelden hørte jeg for første gang en bemerkning fra en av karene om at nå skulle det snart bli godt å få strekke seg skikkelig ut i gresset på en palmeøy, nå gledet han seg til å se annet en kald fisk og sjøgang. Været løyet helt av igjen, men det ble aldri så stødig og pålitelig som før. Uberegnelige, heftige vindkast førte av og til med seg kraftige regnskyll, som vi så på med glede fordi store deler av vannforrådet var tatt til å råtne som var det illeluktende myrvann. Når regnet høljet som verst, samlet vi vann fra hyttetaket og stilte oss nakne på dekk for riktig å nyte luksusen av å vaske saltet bort med ferskvann. Losfiskene svinset igjen på sine vanlige plasser, men om det var de 157

OVER S T I L L E H A V E T

II

samme gamle som kom igjen etter blodbadet, eller om det var nye føl­ gesvenner overtatt i kampens hete, det kunne vi ikke si. 21. juli døde vinden plutselig bort på ny. Det var trykkende og full­ stendig vindstille, og vi visste fra forrige gang hva dette måtte bety. Og ganske riktig, etter noen voldsomme vindkast fra både øst og vest og sør, frisket vinden på til kuling fra sør, hvor svarte, truende skyer veltet seg opp over havbrynet på ny. Herman var stadig ute med vindmåleren og målte 14-16 meter i sekundet, da plutselig soveposen til Torstein kom farende overbord. Og det som hendte videre, hendte i sekunder langt fortere enn det lar seg fortelle. Herman som prøvde å gripe posen i farten tok et uoverveiet steg, og dermed gjøv han overbord. Vi hørte et svakt rop om hjelp i bølgelarmen, og fikk se hodet til Herman og en fektende arm sammen med noe grønt og ubestemmelig som buktet seg i vannet rundt ham. Han kastet seg på for livet for å na tilbake til flåten i de høye sjøene som hadde løftet ham ut fra babord side. Torstein som sto ved styreåren akterut, og jeg selv som var foran i baugen oppdaget ham først og ble kalde av redsel. Vi brølte «mann overbord» av all vår kraft idet vi løp til nærmeste red­ ningsutstyr. De andre hadde overhode ikke hørt Hermans rop på grunn av larmen fra havet, men i ett nå var det liv og røre på dekk. Herman var en ypperlig svømmer, og selv om vi straks var klar over at livet sto på spill, så hadde vi et lønnlig håp om at han skulle klare å crawle seg tilbake til kanten av flåten før det var for sent. Torstein som sto nærmest, kastet seg over bambustrommelen med linen vi brukte til livbåten, for den hadde han innen rekkevidde. Det var eneste gang på hele turen at denne linen huket seg fast. Det hele hendte i løpet av sekunder. Herman var nå på høyde med akterenden av flåten, og hans siste håp var å crawle mot bladet på styreåren og henge seg fast der. Det gikk ikke, han strakte seg ut etter arebladet, men det gled fra ham. Og nå lå han der, nøyaktig der vi hadde sett så mye annet ligge som vi aldri hadde fått igjen. Mens Bengt og jeg fikk dingyen på vannet, slengte Knut og Erik livvesten ut. Den hang parat med lang line på hjørnet av hyttetaket, men i dag var vindtrykket så voldsomt at alt det de slengte, så blåste livvesten bare tilbake til flåten. Etter et par forgje­ ves kast lå Herman allerede langt bak styreåren og crawlet for livet for å holde tritt med flåten, mens avstanden økte i vindkastene. Han innså at fra nå av ville gapet bare øke og øke, men han håpet svakt på dingyen som vi nå hadde fått fri på vannet. Uten line som bremset, ville det 158

Hold fast! Akterut ved styreåren hendte det at rormannen fikk våt vakt om bølgedalen var for trang til å gi plass for hele flåten.

159

O V E R S T I L L E H A V E T • II

kanskje vært gjørlig å forsere gummiflåten i møte med den svømmende mannen, men om gummiflåten noensinne mere ville ta igjen Kon-Tiki, det var en annen sak. Tre mann i gummibåt hadde allikevel sjanser, en mann i havet hadde ingen. Da ser vi plutselig Knut ta sats og kaste seg på hodet ut i sjøene. Han har livvesten i den ene hånden og hiver seg på. Hver gang Hermans hode kom til syne på en bølgerygg var Knut borte, og hver gang Knut kom opp var Herman vekk Men så så vi begge hodene på en gang, de hadde crawlet hverandre i møte og begge klamret seg til livvesten. Knut veivet med armen, og da gummiflåten i mellomtiden var dradd opp, tok alle fire tak i linen til livvesten og halte for livet med blikket festet på det store mørke som buktet seg bak de to der ute. Det samme mystiske bestet i vannet stakk en stor grønnsvart trekant opp over bølgekamme­ ne, som nær ga Knut et sjokk da han var på vei utover mot Herman. Det var bare Herman som visste at trekanten hverken tilhørte hai eller annet uhyre. Det var et luftfylt hjørne av Torsteins vanntette sovepose. Men soveposen ble ikke liggende lenge og flyte etter at vi hadde dradd de to velberget ombord. Det som dro soveposen ned i dypet hadde nok nettopp gått glipp av et bedre bytte. - Glad jeg ikke lå inni’n nå, sa Torstein og grep fatt der han slapp ved styreåren. Men ellers var det sparsomt med muntre replikker den kvelden. Vi følte alle mann at det kriblet kaldt gjennom marg og ben lenge etterpå. Men kuldegysningene var blandet med en varm takknemlighet for at vi fremdeles var seks mann ombord. Vi hadde mye pent å si til Knut den dagen, både Herman og vi andre. Men det var ikke stor tid til å tenke på det som allerede hadde hendt, for alt mens det svartnet til over oss, økte vindkastene i styrke, og før natten kom, red vi inn i en ny storm. Vi fikk omsider livvesten til å henge baketter flåten i en lang line, så vi hadde noe bakenfor styreåren å svømme mot om en av oss igjen skulle ryke overbord i en byge. Så ble det bekende svart omkring oss da natten trakk seg over uværet, og vi bare hørte og følte stormen som ulte i master og barduner mens vindtakene presset seg knasende mot den seige hytten, til vi trodde den skulle fly overbord. Men den var dekket med seilduk og godt bardunert. Og vi følte Kon-Tiki kaste seg med de frådende sjøene mens stokkene beveget seg som tangenter opp og ned i bølgegang. Vi var alltid like 160

OVER S T I L L E H A V E T

II

forbauset over at det ikke sto vannkaskader opp mellom de brede sprek­ kene i golvet, men de virket bare som en veritabel blåsebelg hvor rå luft suste opp og ned. I fem fulle døgn vekslet det mellom storm og kuling, hvor havet grov seg opp i vide bølgedaler fylt av røyk fra brusende, gråblå sjøer som liksom hadde ryggen presset lang og flat under vindtakene. Så revnet himmelen femte dagen i blå gløtt, og det ondsinnete, svarte skydekket vek plassen for den evig seirende blå himmelen idet uværet dro videre. Vi hadde sloppet igjennom stormen med styreåren knekket og seilet spjæret, og senterbordene hang løse og slo som brekkjern mellom stok­ kene, etter at alle tauene som stivet dem opp under sjøen var slitt av. Men vi selv og lasten var fullstendig uskadd. Etter de to stormene var Kon-Tiki blitt atskillig mere lealaus i sammenføyningene. Påkjenningen over de steile bølgeryggene hadde strukket alt tauverket, og de stadig arbeidende tømmerstokkene hadde fått tauene til å file seg innover i balsaveden. Vi takket skjebnen for at vi hadde fulgt inkaenes oppskrift og ikke benyttet ståltrådsurringer som ganske enkelt ville ha saget hele flåten til pinneved i stormen. Og hadde vi brukt knusktørr og høytflytende balsa ved starten, så hadde flåten forlengst sunket i havet under oss, mettet av sjøvann. Det var sevjen inni de ferske tømmerstokkene som lå der som impregnering og sinket vannet fra å filtrere inn gjennom den porøse balsaveden. Men nå var det blitt såpass spillrom i tauverket at det var farlig å gli med foten ned imellom to stokker, fordi den kunne bli knust når de klemte sammen med voldsom kraft. Forut og akterut hvor det ikke var bambusdekk, måtte vi følge med i knærne når vi sto og skrevet med føttene på to stokker samtidig. Stokkene akterut var glatte som bananblad av vassslikket grønske, og selv om vi riktignok hadde tråkket en sti i grønnsvæ­ ret der vi vanligvis gikk, og hadde lagt et bredt bord for styrevakten å stå på, så var det ikke lett å holde fotfeste når sjøen slo. Og på babord side var det en av de ni store kjempene som dunket og slo i tverrbjelkene med dumpe, våte hogg både natt og dag. Det kom også noen nye frykte­ lige skrik fra tauverket som holdt de to sidestilte mastene sammen i toppen, for foten av mastene vred seg uavhengig av hverandre, fordi de hvilte på to forskjellige tømmerstokker. Vi fikk styreåren spleiset og surret med lange skier av jernhardt mangletre, og med Erik og Bengt som seilmakere sto snart Kon-Tikihodet på ny og spente brystet i stram bue mot Polynesia, mens styreåren 11. Kon-Tiki

161

OVER S T I L L E H A V E T

II

danset etter i sjøer som var myknet og mildnet i godværet. Men senterbordene ble aldri mere helt som de var, de tok ikke vannpresset med full kraft fordi de ga etter og hang og veivet fritt uten barduner under flåten. Tauverket på undersiden var det nytteløst å kontrollere, det var helt overgrodd av tang. Ved å åpne hele bambusdekket fant vi bare tre av hovedtauene som var røket, de hadde ligget forkjært og presset mot lasten som gnog dem av. Det var synlig at stokkene hadde suget opp en voldsom vannvekt, men lasten for øvrig var letnet så det omtrent gikk opp i opp. Det meste av provianten og drikkevannet var jo allerede oppbrukt, likeså tørrbatteriene til telegrafistene. Etter siste stormen var det allikevel tydelig nok at vi ville både flyte og henge i hop den stubben som var igjen til øyene forut. Da var det et helt annet problem som dukket fram i forgrunnen: Hvordan skulle reisen ende? Kon-Tiki ville ubønnhørlig bakse videre mot vest helt til den stanget baugen mot en solid klippe eller noe annet bunnfast som blokerte drif­ ten. Reisen var ikke endt før alle mann var kommet velberget i land på en av de tallrike polynesiske øyene forut. Da vi slapp ut av den siste stormen, var det helt på det uvisse hvor flåten ville ende. Vi lå nå like langt fra Marquesas-øyene som fra Tuamoto-gruppen, og i en posisjon som gjorde at vi utmerket godt kunne passere midt imellom begge øygruppene uten å se snerten til noen av dem. Den nærmeste øya i Marquesas-gruppen lå 300 sjømil mot nordvest, og den nærmeste øya i Tuamoto-gruppen lå 300 sjømil mot sørvest, mens vind og strøm var vinglete med vestlig hovedretning. Den selvsamme øya som lå nærmest i nordvest var ingen annen enn Fatuhiva, den vesle jungelkledte fjelløya der jeg hadde bodd i pelehytte på stranden og hørt gamlingens levende beretninger om stamguden Tiki. Om Kon-Tiki stevnet inn mot den samme stranden ville jeg treffe mange kjenninger, men neppe gamlingen selv. Han hadde nok nå for­ lengst vandret bort med et lønnlig håp om å gjense den virkelige Tiki. Bar det inn her mot fjellrekkene i Marquesas-gruppen, da var det langt mellom de få øyene, og havet tordnet uhemmet inn mot loddrette klippevegger hvor det gjaldt å ta sikte på de sparsomme dalmunningene som alltid endte i en trang strand. Bar det derimot ned mot korallrevene i Tuamoto-gruppen, da lå de tallrike øyene tett i tett og dekket et veldig havområde. Men denne øygruppen er også kjent som de «Lave» eller «Farlige øyer», fordi hele 162

STILLEHAVET

II

_____

OVER

Kartstudier. Hcsselberg tok solhøyden og ga oss daglig posisjon, så driften ble merket av på Stillehavskartet. Etter tre måneder lå Polynesia nå like forut.

163

OVER S T I L L E H A V E T

II

formasjonen ene og alene er bygd opp av koralldyr, og består av forræderiske undervannsskjær, og palmekledde atoller som bare hever seg to-tre meter opp over havflaten. Farlige ringrev slynger seg beskyttende rundt hver eneste atoll, og truer skipstrafikken i hele dette område. Men selv om koralldyr har bygd Tuamoto-atollene, mens Marquesas-øyene er døde vulkaner, så er begge gruppene bebodd av den samme polyne­ siske rasen, og høvdingeættene regner Tiki som stamfar på begge steder. Allerede 3. juli, mens vi ennå lå tusen sjømil fra Polynesia, klarte naturen selv å fortelle oss, liksom den i sin tid klarte å fortelle naturfol­ kene fra Peru, at det virkelig var land et eller annet sted ute i havet. Inntil vi var vel tusen sjømil ut fra kysten av Peru observerte vi små flokker av fregattfugl. De forsvant om lag på 100 grader vest, og deretter så vi bare små sjøboende petreller. Men 3. juli dukket fregattfuglene opp igjen, på 125 grader vest, og fra nå av var det ofte små flokker av fregatt­ fugl å se, enten høyt oppe på himmelen, eller i kast nedover bølgetoppe­ ne hvor de snappet flyvefisk som rente i været for å unngå dolfiner. Ettersom disse fuglene ikke kom fra Amerika bak oss, måtte de høre hjemme i et annet land forut. 16. juli røpet naturen seg enda tydeligere. Da dro vi opp en ni fots hai som gulpet opp en stor, ufordøyd sjøstjerne som den nylig hadde hentet fra en eller annen kyst her ute i storhavet. Og allerede dagen etter fikk vi det første, sikre besøk rett fra øyene i Polynesia. Det var et stort øyeblikk ombord da to store booby-fugler ble opp­ daget over horisonten i vest og kort etter kom seilende i lav høyde inn over masten. Med et vingespenn på halvannen meter sirklet de rundt oss flere ganger, så foldet de vingene sammen og slo seg ned på sjøen ved siden av oss. Dolfinene stormet straks til og svinset nysgjerrige rundt de store, svømmende fuglene, men ingen av partene rørte hver­ andre. Dette var det første levende budskap som kom og ønsket oss velkommen til Polynesia. De returnerte ikke om kvelden, men hvilte i sjøen, og ennå etter midnatt hørte vi dem seile i ring rundt masten og skrike hest. Flyvefisken som kom ombord ble nå av en annen og langt større art, jeg kjente den igjen fra fisketurer med de innfødte langs kysten av Fatuhiva. I tre døgn drev vi rett mot Fatuhiva, men så kom en kraftig nordostvind og sendte oss nedover i retning av Tuamoto-atollene. Vi var nå 164

OVER S T I L L E H A V E T

II

blåst ut av selve Sør-Ekvatorstrømmen, og det var liksom ikke noe særlig skikk på havstrømmene lenger. En dag var de der, en dag var de vekk. Strømmene kunne gå som usynlige elver som forgrente seg utover havet. Var strømmen stri, var det gjerne mere dønninger, og temperatu­ ren gikk ofte ned en grad i vannet. Den røpet daglig sin retning og styrke i avvikelsen mellom Eriks beregnete og målte posisjon. På terskelen til Polynesia meldte vinden pass etter å ha overlevert oss til en svak strømgren som til vår forskrekkelse hadde kursen i retning av Antarktis. Fullkomment stille ble det ikke, det opplevde vi aldri på hele reisen, og var vinden flau så heiste vi alle kluter vi hadde for å samle opp det lille som kom. Ikke en dag drev vi baklengs mot Amerika, og minste distanse på et døgn var 9 sjømil eller snaue 17 kilometer, mens gjennomsnittsfarten på turen som helhet var 4 2 1j2 sjømil eller 78 1j2 kilometer i døgnet. Passaten hadde allikevel ikke hjerte til å svikte oss helt på fallrepet. Den meldte seg igjen til tjeneste og skubbet og skjøv i den lealause farkosten, som forberedte innspurten til en ny og fremmed verdensdel. For hver dag som gikk kom det stadig større flokker av sjøfugl som sirklet planløst over oss i alle retninger. En kveld, idet solen skulle til å duppe i havet, la vi tydelig merke til at nå var det blitt en voldsom fart på fuglene. De for i vei i vestlig retning uten å vøre hverken oss eller flyvefisken under dem. Og fra mastetoppen kunne vi se at etter hvert som de kom over så dro de alle rakt av sted med helt nøyaktig samme kurs. Kanskje så de noe der ovenfra som ikke vi så. Kanskje fløy de på instinkt. De fløy ihvertfall planmessig rakt hjem til nærmeste øy hvor de hekket. Vi vred på styreåren og finstilte kursen i samme retning som fuglene forsvant. Selv etter det var mørkt hørte vi skriket fra etternølere som fløy over oss mot stjernehimmelen med nøyaktig samme kursen som vi nå selv holdt. Det var en vidunderlig natt, månen var nesten full for tredje gang i løpet av Kon-Tikis reise. Dagen etter var det enda flere fugl over oss, men vi behøvde ikke å vente på at de i kveldingen skulle vise oss veien på ny. Denne gangen var det en besynderlig stillestående sky vi oppdaget over himmelbrynet. De andre skyene var små, fjærlette ulldotter som dukket opp i sør og drev av sted med passaten over himmelhvelvet til de forsvant over havbrynet i vest. Slik hadde jeg en gang lært de drivende passatskyene 165

Fugler fra Polynesia kom og besøkte oss mange dager før vi så land. Vi styrte i den retning de alle fløy ved solnedgang.

å kjenne på Fatuhiva, og slik hadde vi sett dem over oss natt og dag ombord på Kon-Tiki. Men den enslige skyen på horisonten der borte i sørvest rikket seg ikke, bare reiste seg opp som en ubevegelig dampsøyle mens passatskyene drev forbi. C u m u lu n im b u s er det latinske navnet på slike skyer. Det visste ikke polyneserne, men de visste at under slike skyer lå det land. For når tropesolen baker i den varme sanden blir det en strøm av varm og fuktig luft som stiger ende til værs og kondenseres oppe i de kaldere luftlag. 166

Vi styrte etter skyen til den forsvant etter solnedgang. Vinden var stødig, og med fastsurret styreåre holdt Kon-Tiki kursen av seg selv, som så ofte i godvær ute på havet. Styrevaktenes oppdrag var å sitte mest mulig på den blankslitte fjøla i mastetoppen og speide etter alt som tydet på land. Det var et øredøvende fugleskrik over oss hele den natten. Og månen var nesten full.

167

T I L SYDHAVSØYENE

atten til 30. juli var det en ny og eiendommelig atmosfære rundt Kon-Tiki. Kanskje var det det øredøvende spetakkelet fra alle sjøfuglene over oss som markerte at noe nytt var i gjære. Det mangestemmige fugleskriket var liksom så hektisk og jor bundet etter det døde skriket fra livløse tau som var alt vi hørte over larmen fra havet i de tre månedene vi hadde bak oss. Og månen virket liksom så ekstra stor og rund der den danset omkring over vakten i mastetoppen. I vår innbilning reflekterte den palmekroner og varm­ blodig romantikk, den skinte ikke så gul over de kalde fiskene ute på havet. Klokken 6 kom Bengt ned fra mastetoppen og krøp til køys idet han vekket Herman. Da Herman klatret opp i den knirkende og vaiende masten, var det begynt å blåne av dag. Ti minutter etter var han på vei ned taustigen igjen og ristet meg i bena. - Nå må du komme ut og se på øya di! Han lyste i fjeset, og jeg for opp, etterfulgt av Bengt som ennå ikke var riktig sovnet. Hakk i hæl klumpet vi oss sammen så høyt vi kunne komme i mastekrysset. Det var mye fugl rundt oss, og et svakt blåfiolett slør over himmelen speilte seg i havet som siste levning etter det vikende nattemørket. Men hele synsranden borte i øst hadde fått et rødlig skjær som spredte seg, og nederst i sørost laget det etter hvert en blodrød bakgrunn for en svak skygge som av en blå blyantstrek trukket et stykke langsetter havbrynet. Land! En øy! Vi slukte den begjærlig med øynene og fikk liv i de andre som søvnig tumlet ut og stirret i alle retninger som om de ventet at baugen var i ferd med å stange mot en strand. Skrikende sjøfugl spente en bro over himmelen i retning av den fjerne øya, som trådte skarpere fram mot synsranden ettersom den røde bakgrunnen spredte

N

168

TIL

SYDHAVSØYENE

seg og ble til gull mens solen nærmet seg med dagslyset. Vår første tanke var at øya ikke lå der den skulle ligge. Og ettersom øya ikke kunne ha drevet, så var det flåten som måtte ha blitt fanget inn av en nordgående strøm i løpet av natten. Bare vi kastet et blikk ut over havet så vi straks på bølgenes kurs at vi i mørket hadde forspilt alle sjanser. Der vi nå lå tillot ikke vinden oss lenger å forsere flåten med kurs mot øya. Området rundt Tuamoto-arkipelaget var fullt av sterke, lokale havstrømmer som buktet seg i alle retninger idet de støtte mot land, og mange av dem varierte i retning ettersom de møtte kraftige tidevannsstrømmer som flommet ut og inn over rev og laguner. Vi la åren over, men visste godt at det var nytteløst. Halv syv rant solen opp av havet og steg ende til værs som den gjør det i tropene. Øya lå noen ganske få sjømil borte og fortonet seg som en ganske lav skogstripe som krøp bortover borisonten, mens den så vidt stakk over havbrynet. Trærne klemte seg tett sammen bak en tynn, lys strand som lå så lavt at den stadig var borte bak sjøene. I følge Eriks posisjoner så var dette Puka-puka, den fremste forposten i Tuamoto-gruppen. «Såil­ ing Direction Pacific Islands 1940», våre to forskjellige sjøkart og Eriks observasjoner anga til sammen fire helt forskjellige posisjoner på denne øya, men ettersom det ikke fantes andre øyer i hele nabolaget kunne det ikke være tvil om at øya vi så var Puka-puka. Det var ingen overstadige utbrudd å høre ombord. Etterat seilet var vridd og åren var lagt om, hang alle tause i mastetoppen eller sto på dekket og glodde mot landet som plutselig var dukket opp på horisonten midt ute i det uendelige, enerådende havet. Omsider hadde vi et synlig bevis for at vi virkelig hadde beveget oss i disse månedene, vi hadde ikke bare ligget og bakset i senteret av den samme evige, runde synsranden. Alle var vi fylt av en varm og rolig tilfredshet over å ha nådd fram til selve Polynesia, iblandet en svak øyeblikkelig skuffelse over at vi hjelpe­ løst måtte finne oss i å se øya ligge som et Fata Morgana mens vi selv fortsatte vår evige drift over havet mot vest. Like etter soloppgang steg en tykk, svart røyksøyle opp over trekrone­ ne til venstre for midten av øya. Vi fulgte den med øynene og tenkte ved oss selv at nå står de innfødte opp og steller seg frokost. Vi ante ikke den

Neste side: Landkjenning. Etter 93 døgn i havet så vi land for første gang ved Pukapuka. Men vind og strøm førte oss raskt forbi, og øya forsvant i havet. 169

****£■■

TIL

SYDHAVSØYENE

gang at innfødte utkikksposter hadde sett oss, og sendte røyksignaler til værs for å invitere oss til å komme på land. Ved syvtiden kjente vi et svakt gufs av brent borao-ved som kildret i de salte neseborene. Det bragte meg straks slumrende minner fra bålet ved stranden på Fatuhiva. En halv time senere kjente vi lukt av nyhogd ved og skog. Øya var nå begynt å skrumpe inn igjen og lå bak oss så vi fikk flakkende streif av vinddraget. I femten minutter hang Herman og jeg i mastetoppen og lot den varme lukten av blader og grønt sildre inn gjennom neseborene. Dette var Polynesia, en herlig frodig lukt av tørt land etter tre og nitti salte døgn ned imellom bølgene. Bengt lå allerede snorkende nedi sove­ posen igjen, Erik og Torstein lå på ryggen i hytta og mediterte, og Knut løp ut og inn og snuste på bladlukten og skrev i dagboka. Klokken halv ni sank Puka-puka på ny i havet bak oss, men helt til klokken elleve kunne vi se fra mastetoppen at det var en svak blå strek over horisonten i øst. Så ble også den borte, og en høy cumulunimbussky som veltet seg ubevegelig opp mot himmelen, var alt som røpet hvor Puka-puka lå. Fuglene forsvant. De holdt seg nok helst på vindsiden av øyene, så de fikk vinden med seg når de vendte hjem med fulle mager om kvelden. Dolfinene var også tynnet påfallende ut, og det var lite med losfisk igjen under flåten. Den natten sa Bengt at han lengtet etter bord og stol, for det var så slitsomt å ligge å vri seg fra ryggen til maven når han lå og leste. Ellers var han glad fordi vi hadde bommet på land, for han hadde enda tre bøker igjen å lese. Torstein fikk plutselig lyst på et eple, og jeg selv våknet om natten fordi jeg tydelig luktet deilig karbonade med løk. Men så var det bare en skitten skjorte. Allerede neste formiddag oppdaget vi to nye skyer som steg opp som damp fra to lokomotiver bak horisonten. Kartet kunne fortelle at navne­ ne på koralløyene de kom fra var Fangahina og Angatau. Skyen over Angatau lå gunstigst til for oss slik vinddraget kom, så vi satte kursen mot den, surret åren fast og nød Stillehavets vidunderlige ro og frihet. Så herlig var tilværelsen en godværsdag på Kon-Tikis bambusdekk at vi suget inn alle inntrykk med bevisstheten om at nå var reisen snart slutt, hva som enn kunne være i vente forut. I tre døgn styrte vi etter skyen over Angatau, været var strålende, åren holdt kurs alene, og strømmen spilte oss ingen puss. Den fjerde morge­ nen avløste Torstein Herman etter 4-6-vakta, og fikk beskjed om at Herman trodde han hadde sett konturene av en lav øy i måneskinnet. 172

TIL

SYDHAVSØYENE

Da solen kom opp like etterpå, stakk Torstein hodet inn av hyttedøra og ropte: - Land forut! Vi styrtet ut på dekk alle mann, og det vi så, fikk oss til å sende alle flagg til topps. Først det norske akterut, så det franske i toppen fordi vi stevnet mot en fransk koloni. Snart blafret hele flåtens flaggsamling i den friske passaten, det amerikanske, peruanske, svenske og britiske flagg, foruten flagget til Explorers Club, så det var ikke tvil ombord om at nå var Kon-Tiki smykket til fest. Øya lå nemlig ideelt til denne gangen, rakt i vår egen kurs, og litt lenger unna oss enn Puka-puka var da den fire dager forut dukket fram ved soloppgang. Etter hvert som solen steg rakt opp over himmelen bak oss, fikk vi se et tydelig grønt lysskjær høyt oppe mot den disige himmelen over øya. Det var gjen­ skinn fra den stille, grunne lagunen på innsiden av ringrevet. Enkelte av de lave atollene kaster slike speilbilder flere tusen meter i været, så de røper sin posisjon for primitive sjøfarere mange dager før øya selv er synlig over horisonten. Ved ti-tiden tok vi hånd om styreåren selv, nå måtte vi bestemme hvilken del av øya vi skulle styre mot. Vi kunne allerede skjelne enkelte trekroner ut fra de andre, og skimtet rader av sollyse trestammer som stakk seg fram mot bakgrunnen av tett, skyggefullt løvverk. Vi visste at et eller annet sted mellom oss og øya lå det et livsfarlig undervannsskjær og lurte på alt som kom drivende mot den uskyldsrene øya. Dette revet satte ben under dønningenes dype, frie rulling fra øst, og idet de enorme vannmassene tapte balansen over grunnen, vaklet de i været og veltet i tordenfråde ned over det skarpe korallrevet. Tallrike farkoster er blitt fanget inn i dette desperate dragsuget mot undervannsrevene i Tuamoto-gruppen og er blitt splintret fullstendig mot korallene. Ute fra havet så vi ingenting av denne lumske fallgropen. Vi reiste innover med bølgeretningen, og så bare den krumme, blanke ryggen av sjø bak sjø som forsvant i retning av øya. Både ringrevet og hele den frådende heksedansen over det var skjult bak stigende rekker av brede bølgerygger foran oss. Men utfor begge endene av øya, der vi så stran­ den i profil både i nord og i sør, der så vi at havet sto i et eneste hvitt kok og slengte seg høyt i været noen få hundre meter fra land. Vi la kursen så den tangerte utsiden av heksekoket foran sørspissen av øya, og håpet når vi nådde dit å kunne styre langsetter ringrevet til vi enten kom rundt pynten på lesiden, eller til vi hvertfall tangerte et 173

TIL

SYDHAVSØYENE

punkt før vi drev forbi, hvor det var så grunt at vi kunne stoppe driften med et improvisert anker og se tiden an til vinden en gang vred seg så vi selv ble liggende i le. Ved tolvtiden kunne vi se i kikkerten at vegetasjonen på land besto av unge, grønne kokospalmer som sto med kronene tett i tett over en bølgende forgrunnshekk av frodig småkratt. Inne på stranden lå det en del store korallblokker spredt utover i den lyse sanden. Ellers var det ikke liv å se, bortsett fra hvite fugl som seilte over palmeduskene. Ved totiden var vi kommet så nær at vi begynte å seile langsetter øya, like utenfor det lurende ringrevet. Etter hvert som vi kom nærmere, hørte vi drønnet fra brenningene som et jevnt fossefall mot revet innen­ for oss, og snart låt det som et endeløst ekspresstog som jog langsmed oss få hundre meter fra styrbord side. Vi så også nå det hvite skum­ sprøytet som leilighetsvis ble slengt høyt i været bak de krumme, brytende bølgenakkene like innenfor oss der «toget» bruste i vei. To mann sto samtidig og vred på styreåren, de sto bak bambushytten og hadde derfor ikke ringeste utsyn forover. Erik hadde hånd om navi­ gasjonen, og sto på toppen av kjøkkenkassen og dirigerte de to ved den tunge styreåren. Vår plan var nemlig å holde oss så tett inn til det farlige revet som overhode forsvarlig. Fra mastetoppen var vi på konstant utkikk etter en revne eller åpning i revet, der vi kunne sette til og prøve å smyge flåten igjennom. Strømmen drev nå langsmed hele revet bort­ over, og spilte oss ingen puss. De vinglete senterbordene tillot oss å styre om lag i tyve graders vinkel på begge sider av vindretningen, og vinden gikk langsetter revet. Mens Erik dirigerte seilasen i siksak og tok slyngninger så nær borti revet som tilrådelig for dragsuget, så firte Herman og jeg oss ut i gummidingyen etter et tau. Når flåten var på inntur, svingte vi etter i tauet, og kom så nær det tordnende revet at vi så glimt av den glassgrønne vannveggen som veltet seg unna oss, og når sjøene suget seg tilbake, blottet det nakne revet seg og lignet en opprevet barrikade av rusten jernmalm. Så langt vi kunne se nedover kysten fantes det hverken revne eller passasje. Så vred Erik seilet over ved å stramme inn babord og løsne på styrbord skjøter, og rormennene fulgte etter med styreåren, så Kon-Tiki vendte nesen ut igjen og bakset bort fra faresonen inntil neste hogg innover. Hver gang Kon-Tiki stevnet innover mot revet og svingte ut igjen, satt vi to som slengte etter i dingyen med hjertet øverst i halsen, for 174

Havet kommer. Utsikt fra masten ned på styrevakten. Mange tusen tonn havvann kunne på et enkelt døgn velte ombord akterut og bare synke ned mellom tømmeret.

hver gang kom vi så langt inn at vi kjente sjøene gå høyere og hissigere. Og hver gang var vi overbevist om at nå hadde Erik gått for langt, denne gangen var det ikke noe håp om å få Kon-Tiki ut igjen, klar av brennin­ gene som dro oss inn mot det djevelske, røde revet. Men hver gang mestret Erik brasene med en elegant manøvrering, og Kon-Tiki skar velberget ut på det fri havet igjen, vel ute av dragsugets klør. Og hele tiden gled vi langsetter øya bortover, så nær at vi så alle detaljene på 175

TIL

SYDHAVSØYENE

land, og allikevel var den paradisiske skjønnheten der inne utilgjengelig for oss på grunn av den frådende vollgraven som lå imellom. Ved tre-tiden åpnet palmeskogen seg der inne på land, og i et bredt gløtt så vi rett inn til en blå og speilblank lagune. Men ringrevet lå like kompakt og flerret sine blodrøde tenner illevarslende i fråde. Det var ingen passasje, og palmeskogen lukket seg igjen mens vi bukserte oss videre nedetter øya med vinden i ryggen. Senere åpnet palmeskogen seg stadig vekk og ga oss gløtt inn i det indre av koralløya, som besto av den vakreste, blankeste saltvannslagune som lå der som et stort og stille tjern, omkranset av vaiende kokospalmer og lyse badestrender. Den besnærende, grønne palmeøya selv formet en bred, myk sandring rundt den gjestmilde lagunen, og som en annen ring utenom hele øya igjen lå det rustrøde sverdet som beskyttet portene til himmerik. Hele dagen drev vi i siksak langsetter Angatau, og hadde herligheten på nærmest hold rett utenfor stuedøren. Solen bakte i palmeskogen, og alt var Paradis og glede der inne på øya. Etter hvert som det gikk rutine i manøvreringen fant Erik fram gitaren og sto på dekket iført en veldig peruansk solhatt og spilte og sang sentimentale sydhavsmelodier, mens Bengt serverte en velsmakende middag på flåtekanten. Vi åpnet en gammel kokosnøtt fra Peru, og skålte med de unge friske som hang på trærne der inne. Hele stemningen, roen over den grønngrønne palme­ skogen som sto rotfast og lyste imot oss, roen over de hvite fuglene som seilte rundt palmekronene, roen over den hvilende, blanke lagunen og den myke sandstranden, og arrigheten i det røde revet med kanonade og trommehvirvler i luften, det hele gjorde et overveldende inntrykk på oss seks som kom ute fra havet. Et inntrykk som aldri vil kunne viskes ut av erindringen. Det var ingen tvil om at nå var vi fremme på andre siden, vi ville aldri få se en mere uforfalsket Sydhavsøy. Landfall eller ikke landfall, vi var i hvert fall fremme i Polynesia, havgapet lå for alltid bak oss. Tilfellet ville at denne festdagen langsmed Angatau var den syvognittiende dagen ombord. Det var syvognitti døgn vi i New York hadde anslått som et absolutt minimum, ved teoretisk ideelle forhold, for å nå fram til de nærmeste øyene i Polynesia. Ved femtiden passerte vi to palmetekte hytter som lå inn imellom trærne på land. Det var ingen røyk og ikke tegn til liv. Halv seks skar vi på ny innover mot revet, vi nærmet oss nå vestenden av øya, og måtte ta et siste overblikk i håp om å finne en passasje. Solen 176

TIL

SYDHAVSØYENE

sto nå så lavt at den blendet utsynet forover, men vi så det sto en liten regnbue i luften der havet brøt mot revet noen hundre meter utenfor den siste pynten av øya. Den lå nå som en silhuett foran oss. Og på stranden innenfor oppdaget vi noen urørlige, sorte flekker i en klynge. Plutselig beveget den ene seg langsomt nedover mot vannet, mens flere av de andre forsvant i full fart oppover mot skogkanten. Det var men­ nesker! Vi styrte så nær bortetter revet vi turde, vinden var blitt flau, så vi hadde inntrykk av at vi var på nippet til å komme i le av øya. Nå så vi en kano bli satt på vannet, og to individer hoppet ombord og padlet av sted på baksiden av revet. Lenger nede vendte de nesen utover, og vi så kanoen bli løftet høyt til værs med sjøene idet den skar gjennom passasjen i revet og kom bent ut mot oss. Der nede var altså åpningen i revet, der var vårt eneste håp. Nå skimtet vi også hele landsbyen som lå der inne mellom palmeleggene. Men skyggene begynte allerede å bli lange. Der vinket de to i kanoen. Vi vinket ivrig igjen, og de økte farten mos oss. Det var en polynesisk utriggerkano, og to brune skikkelser i singlet satt med fjeset fremover og padlet. Her ville det bli nye språkvanskelig­ heter. Jeg var den eneste ombord som husket noen ord på marquesansk fra mitt opphold på Fatuhiva, men polynesisk er noe man vanskelig holder vedlike av mangel på praksis i våre nordiske land. Derfor følte vi oss lettet da kanoen støtte mot siden av flåten og de to sprang ombord, for den ene flirte over hele fjeset og rakte fram en brun neve idet han ropte på engelsk: - Good night! - Good night, svarte jeg forbløffet. - Do you speak English? Mannen flirte igjen og nikket. - Good night, sa han. - Good night. Det var hele hans ordforråd på fremmede språk, og der scoret han stort på sin mere beskjedne venn som bare sto i bakgrunnen og flirte imponert mot sin belevne kamerat. - Angatau? spurte jeg og pekte mot øya. - H ’angatau, nikket mannen anerkjennende. Erik nikket stolt. Han hadde hatt rett, vi var der solen hadde sagt ham at vi var. - Maimai hee iuta, prøvde jeg meg. Ifølge Fatuhivakunnskapene mine skulle dette bety noe sånn som «like gå mot land». 12. Kon-Tiki

177

TIL

SYDHAVSØYENE

De pekte begge to mot den usynlige passasjen i revet, og vi la åren over og skulle prøve å la det stå til. I samme nå kom det noen friskere vindgufs inne fra øya. Det lå en liten regntung sky over lagunen. Vinden truet med å skyve oss bort fra revet, og vi merket at Kon-Tiki ikke lystret styreåren i stor nok vinkel til å klare å nå munningen av åpningen i revet. Vi prøvde å nå bunnen, men ankertauet nådde ikke ned. Nå måtte vi ty til paddelårene, og det litt drabelig kvikt før vinden fikk bedre tak. Vi tok seilet ned i en fart og fant fram hver vår store paddelåre. Jeg ville gi en ekstra paddelåre til hver av de to innfødte som sto og nøt hver sin sigarett de hadde fått ombord. De innfødte ristet bare energisk på hodet, pekte ut kursen og så for­ bauset ut. Jeg gjorde tegn til at vi alle måtte padle, og gjentok ordene «like - gå - mot - land»! Da bøyde den mest fremmelige seg ned og sveivet i luften med høyre hånden idet han sa: - Brrrrrrrrr — ! Det var ingen tvil i verden om at han ville vi skulle sette motoren i gang. De trodde de sto på dekket av en merkelig dyplastet båt. Vi tok dem med akterut og lot dem føle under tømmerstokkene at vi manglet både propell og skrog. Da ble de himmelfalne, slukket sigarettene, og slengte seg ned på flåtesiden hvor vi satt fire mann på hver sidestokk og grov i vannet med paddelaren. Samtidig sank solen loddrett i havet bakom neset, og vindblaffene der inne fra øya ble friskere. Det så ikke ut til at vi kom av flekken. De innfødte jumpet tilbake i kanoen og for­ svant. Det skumret, og vi satt alene igjen og padlet som desperate for ikke å drive til havs på ny. Idet mørket lukket seg over øya kom fire kanoer dansende fram bak revet, og snart myldret det polynesere ombord som alle skulle håndhilse og ha sigaretter. Med disse lokalkjente karene ombord var det ingen fare, de slapp oss nok ikke til havs igjen og ut av syne, så i kveld skulle vi på land! I en fart fikk vi festet tau fra akterstavnene på alle kanoene til baugen av Kon-Tiki, og de fire stødige utriggerkanoene spredte seg ut i vifteformasjon som et hundespann foran tømmerflåten. Knut jumpet ut i dingyen og fant seg en plass som trekkhund midt innimellom kanoene, og vi andre fordelte oss med paddelarer på hver av Kon-Tikis sidestokker. Og dermed begynte drakampen mot østavinden. Det var nå bekende mørkt før månen kom opp, og frisk vind. Inne 178

Good night!» To innfødte kommer oss i møte i en utriggerkano

179

TIL

SYDHAVSØYENE

på land hadde landsbyens befolkning samlet sammen kvist og kvast og tent et stort bål for å vise oss retningen mot passasjen i revet. Tordendrønnene fra revet hang rundt oss i mørket som et evig larmende fosse­ fall, og til å begynne med ble larmen sterkere og sterkere. Vi så ikke teamet som trakk oss i kanoene der forut, men vi hørte at de sang oppmuntrende kampsanger av full hals på polynesisk. Knut var med han også, hørte vi, for hver gang tonene døde bort for polyneserne, så hørte vi Knuts enslige røst i ferd med å synge «Vi vandrer med freidig mo-ot» midt oppe i polynesernes kor. For å få kaoset komplett stemte vi på flåten i med «Tom Browns baby had a pimple on his nose», og med latter og sang hev både hvite og brune seg på paddelårene. Stemningen var på høydepunktet. Syv-og-nitti døgn. Fremme i Polynesia. I kveld skulle det bli fest i landsbyen. De innfødte jublet og skrålte og ropte. På Angatau var det bare anløp en gang om året, nemlig når kopraskonnerten kom fra Tahiti for å hente kokoskjerner. Så i kveld skulle det bli fest rundt bålet der inne på land. Men den forbitrede vinden var seig. Vi tok i så det verket i alle lemmer. Vi holdt stillingen, men bålet nærmet seg ikke, og tordenen fra revet var konstant i styrke. Etter hvert døde sangen bort. Det ble stille. Alle hadde mere enn nok med å ro. Bålet flyttet seg ikke, det bare danset opp og ned ettersom sjøene lettet oss i været. Tre timer gikk, og klokken var blitt ni. Det begynte så smått å gå den gale veien. Vi var slitne. Vi gjorde de innfødte begripelig at vi trengte mere hjelp fra land. De forklarte oss at det var mye folk på land, men de hadde ikke flere enn disse fire sjøgående kanoene på hele øya. Knut dukket da fram av mørket med dingyen. Han hadde en idé, han kunne ro inn i gummidingyen og hente flere innfødte. Det kunne klumpe seg sammen en fem-seks mann i dingyen i et knipetak. Dette var altfor risikabelt. Knut var ikke lokalkjent og ville aldri klare å famle seg fram til åpningen i korallrevet i dette stummende mørke. Han foreslo da å få med seg lederen for de innfødte som kunne vise vei. Jeg syntes heller ikke den ideen var betryggende, for den innfødte hadde ingen erfaring i å behandle en klumsete gummiflåte gjennom den trange og farlige passasjen. Men jeg ba bam å hente lederen som satt foran i mørket og padlet, så fikk vi høre hva han mente om situasjonen. Det var tydelig nok at vi ikke lenger klarte å holde avdriften i sjakk. Knut forsvant i mørket for å finne lederen. Da det gikk en stund uten at Knut og lederen kom tilbake, hoiet vi etter dem, uten å få svar fra 180

TIL

SYDHAVSØYENE

annet enn et kaklende kor av polynesere der forut. Knut var vekk i mørket. I samme nå forsto vi hva som hadde hendt. I all ståheien, larmen og oppstyret hadde Knut misforstått beskjeden og var rodd mot land med den innfødte. Alt vi hoiet var nytteløst, der Knut var nå ble alt overdøvet av tordendrønnet langsetter hele barrikaden. I en fart fikk vi hentet en morselampe, og en mann kløv opp i maste­ toppen og signaliserte «Kom tilbake. Kom tilbake.» Men ingen kom tilbake. Med to mann i fragang og en i mastetoppen som stadig satt og signali­ serte, økte avdriften, og vi andre var begynt å gå virkelig trette. Vi kastet ut sjømerker, og så at det gikk langsomt, men sikkert den gale veien. Bålet ble mindre, og låten fra brenningene ble mere beskjeden. Og jo lenger ut vi kom unna palmeskogens ly, jo bedre tak fikk den evige østavinden. Nå kjente vi den igjen, nå var den snart som ute på havet. Vi skjønte etter hvert at alt håp var ute. Vi drev til havs. Men vi måtte ikke slappe av med padlingen. Vi måtte bremse på avdriften av all vår makt til Knut var vel ombord igjen. Fem minutter gikk. Ti minutter. En halv time. Bålet ble mindre, av og til forsvant det fullstendig idet vi selv gled ned i en bølgedal. Bren­ ningene ble en fjern dur. Nå kom månen opp, vi så så vidt at det blinket i måneskiven bak palmekronene på land, men himmelen virket disig og halvt tilskyet. Vi hørte de innfødte begynte å mumle og rådslå. Plutselig merket vi at en av kanoene kastet tauet på sjøen og forsvant. Mannskapet i de tre andre kanoene var slitne og engstelige og tok ikke lenger i med full kraft. Kon-Tiki drev i vei utover åpne havet. Snart ble de tre tauene som var igjen slakke, og de tre kanoene dunket mot flåtesiden. En av de innfødte kom ombord og sa rolig med et hodekast: - «luta.» Mot land. Han så bekymret mot bålet som nå var vekk lange tider av gangen og bare danset fram av og til som en gnist. Vi drev fort. Brenningene var tause, bare sjøen bruste som før, og det knirket og skrek i alle tauene på Kon-Tiki. Vi ga de innfødte rikelig med sigaretter, og i all hast rablet jeg ned en lapp som de skulle ta med og gi til Knut om de fant ham. Der sto det: «Få med deg to innfødte i kano med dingyen på slep. Kom ikke tilbake alene i dingyen.» 181

TIL

SYDHAVSØYENE

Vi regnet med at de hjelpsomme øyboerne ville ta Knut med i kano såfremt de i det hele tatt fant det tilrådelig å gå ut, og om ikke de fant det tilrådelig, så ville det være vanvidd for Knut alene å begi seg ut på storhavet i dingyen i håp om å ta igjen den løpske flåten. De innfødte grep lappen, hoppet i kanoene og forsvant i natten. Det siste vi hørte var en skjærende stemme der ute i mørket som ropte: - Good night! Det kom en anerkjennende mumling fra de mindre språkkyndige, og så var alt like stille og fritt for fremmede lyder som den gangen vi lå to tusen sjømil fra nærmeste land. Det var nytteløst for oss fire å gjøre mere med paddelårene under fullt vindpress her ute på åpne havet, men vi fortsatte lyssignalene oppe fra mastetoppen. Vi turde ikke lenger sende «Kom tilbake», na sendte vi bare ut jevne blinksignaler. Det var stummende mørkt. Månen kom bare fram i enkelte gløtt i skylaget. Det matte være Angataus cumulunimbus-sky vi hadde hengende over oss. Klokken ti ga vi opp det siste lille hap om a se Knut igjen. Vi satte oss tause på flåtekanten og gumlet i oss litt kjeks, mens vi tok tørn om å sende blinksignalene fra den nakne mastetoppen som sprikte så tom uten det brede Kon-Tiki seilet. Vi besluttet å holde blinkingen gående hele natten, sa lenge vi ikke visste hvor Knut befant seg. Vi nektet å tro at han var blitt tatt av brenningene. Knut kom alltid ned på bena, tungtvann eller brenninger, i live var han nok. Det var bare så forbannet å ha ham sittende igjen blant de brune på en avsides øy her ute i Stillehavet. Noe så forgjort. Etter hele den lange reisen så skulle vi sa vidt svippe innom og sette igjen en mann på en bortgjemt Sydhavsøy og bare fare videre igjen. Ikke før hadde de første polyneserne kommet smilende ombord så måtte de rømme over hals og hode for ikke selv å bli fanget med på Kon-Tikis ville og tøylesløse jakt mot vest. Det var en fandens situasjon. Og det skrek så ille av tauverket i kveld. Ingen av oss gjorde tegn til å ville sove. Klokken var halv elleve. Bengt var på vei ned for å få avløsning i den vaiende mastetoppen. Da kvakk vi til alle mann. Vi hadde tydelig hørt stemmer ute på havet i mørket. Der var det igjen. Det var polynesere som snakket. Vi hoiet av våre lungers fulle kraft ut i den svarte natten. Der hoiet de tilbake, og - Knuts stemme var blant dem! Vi kunne ha spist hatten av begeistring, trettheten var borte, hele tordenskyen var borte. Hva gjorde det om vi drev bort fra Angatau, det var andre øyer i 182

TIL

SYDHAVSØYENE

havet. Nå kunne de ni reiselystne balsastokkene drive hvorhen de ville så lenge de bare hadde oss alle seks samlet ombord. Tre utriggerkanoer kom fram av mørket ridende over dønningene, og Knut var førstemann til å jumpe over til kjære, gamle Kon-Tiki, etter­ fulgt av seks av de brune. Det var liten tid til forklaring, de innfødte måtte ha gaver, og komme seg av sted på sin vågsomme ferd tilbake til øya. Uten å se lys eller land, og knapt nok stjerner, måtte de stikke ut kursen ved å padle mot dønninger og vind til de så lyset fra bålet. Vi belønnet dem rikelig med proviant, sigaretter og andre gaver, og hver av dem ristet oss beveget i neven til et siste farvel. De var synlig bekymret på våre vegne og pekte mot vest at vi var på vei inn mot farlige rev. Lederen hadde tårer i øynene og kysset meg rørt på kinnet så jeg takket forsynet for mitt skjegg. Så krøp de i kanoene, og vi seks kameratene satt igjen samlet og alene pa flaten. Vi overlot flåten til sine egne luner, og hørte på Knuts historie. Knut hadde i god tro begitt seg mot land i dingyen med den innfødte lederen ombord. Den innfødte satt selv med de små årene og rodde mot åpningen i revet, da Knut til sin forbauselse fikk se lyssignalene fra Kon-Tiki som ba ham komme tilbake. Han gjorde tegn til den brune roeren at han skulle snu, men den innfødte nektet å adlyde. Knut grep da selv fatt i årene, men den innfødte rev hendene hans vekk, og med revet tordnende omkring dem i mørket nyttet det ikke å oppta noen kamp. De hadde danset av sted rett inn gjennom åpningen i revet, og fortsatte på innsiden til de ble løftet rett opp på en solid korallblokk inne på øya. En masse innfødte grep fatt i dingyen og dro den langt opp på land, og der sto Knut alene under palmene omgitt av en veldig hop av innfødte som plapret i vei på et språk han ikke skjønte. Brune og bar­ bente menn, kvinner og unger i alle aldre flokket seg rundt ham og følte på stoffet i skjorten og buksen hans. Selv hadde de gamle og fillete europeiske klær, men det var ingen hvite på øya. Knut grep fatt i noen av de flotteste karene og gjorde tegn til dem at de skulle følge med ham ut i dingyen. Da kom en stor, fet mann vaggen­ de som Knut antok måtte være høvdingen, for han hadde en gammel uniformslue på hodet og snakket med en høy og myndig røst. Alle vek plass for ham. Knut forklarte både på norsk og engelsk at han trengte folk og måtte karre seg tilbake til flåten før vi andre drev vår vei. Høvdingen smilte som en sol og forsto ingen ting, og tross Knuts villeste protester ble han slept med av hele den skrålende flokken oppover mot 183

TIL

SYDHAVSØYENE

landsbyen. Her ble han mottatt av bikkjer og griser og høns, og vakre sydhavs-piker som kom bærende på frisk frukt. Det var tydelig at de innfødte belaget seg til å gjøre Knuts opphold så trivelig som mulig, men Knut lot seg ikke lokke og lure, han tenkte med vemod på flåten som forsvant mot vest. De innfødtes hensikt var opplagt. De var selskapssyke, og visste at det var mye godt ombord på hvit manns farkost. Så lenge de klarte å beholde Knut på land, så kom nok vi andre og den merkelige båten inn også. Ingen farkost forlot en hvit mann på en så avsides øy som Angatau. Etter merkelige eventyr kom Knut seg løs, og forserte seg nedover mot dingyen, omringet av beundrere og beundrerinner. Hans interna­ sjonale språk og geberder var ikke lenger til å misforstå, han måtte og ville tilbake til den merkelige farkosten der ute i natten som hadde det så travelt at den skulle videre på flyende flekken. Da prøvde de innfødte seg med list, og gjorde tegn til at vi andre var på vei i land på andre siden av odden. Knut var en stund i villrede, men i det samme hørte de høyrøstete stemmer der nede på stranden hvor kvinner og barn holdt det blafrende bålet vedlike. Det var de tre kano­ ene som var vendt tilbake, og karene kom opp med lappen til Knut. Han var i en desperat situasjon. Her var en instruks om ikke å ro ut på havet alene, og alle de innfødte nektet plent å bli med ham. Det ble en høyrøstet ståhei og argumentasjon blant alle de innfødte. De som hadde vært ute og sett flåten, forsto inderlig vel at det nyttet lite å holde Knut tilbake i håp om å få oss andre på land. Det endte med at Knuts løfter og trusler med internasjonale tonefall beveget tre kanolag å følge ham ut på havet på jakt etter Kon-Tiki. Og med dingyen dansende på slep bar det til havs i tropenatten, mens de innfødte sto urørlige ved det døende bålet og så på den nye, lyse vennen som forsvant like fort som han var kommet. Langt ute på havet fikk Knuts følge se de svake lyssignalene fra flåten når dønningene løftet kanoene i været. De smale og ranke polyneserkanoene som var støet opp med en tilspisset sideflottør, skar som kniver gjennom vannflaten, men for Knut var det en evighet før han kjente de runde, tykke stokkene til Kon-Tiki under bena igjen. - Var det fint på land, spurte Torstein misunnelig. - Oi, oi, ja du sku sett på de hula-jentene gett, ertet Knut. Vi lot seilet ligge nede og åren inne, og alle seks krøp vi inn i bambushytten og sovnet som rullestener på Angataus strand. 184

TIL

SYDHAVSØYENE

I tre døgn til drev vi over havet og øynet ikke land. Vi drev rett mot de skjebnesvangre Takume og Raroia-revene, som til sammen sperret 700 kilometer av havet foran oss. Vi gjorde desperate forsøk på å styre klar på nordsiden av disse farlige revene, og det så ut til å gå bra, inntil vakten en natt kom farende inn og purret alle mann. Vinden hadde snudd seg. Det bar rett mot Takume-revet. Det hadde satt inn med regn, og all siktbarhet var fullstendig borte. Revet kunne ikke ligge langt unna. Midt på natten holdt vi rådslagning. Nå var det livet som måtte berges. Å komme klar på nordsiden var nå håpløst, vi fikk isteden prøve å forsere sørsiden. Vi vred seilet over og la åren om og bega oss på en farlig seilas med den ustabile nordavinden i ryggen. Om østavinden kom igjen før vi hadde passert hele fasaden på de 80 kilometer lange revene så ble vi hjelpeløst slengt inn i brenningenes vold. Vi ble enige om alle aksjoner i tilfelle det bar mot havari. Vi skulle holde oss ombord på Kon-Tiki for enhver pris. Vi skulle ikke klatre opp i masten hvor vi ville bli ristet ned som råtten frukt, men klamre oss fast til mastestagene når sjøene veltet over oss. Vi la gummiflåten løst på dekk, og oppi den bandt vi fast en liten vanntett radiosender, litt provi­ ant, vannflasker og medisinsaker. Dette ville da bli vasket i land uav­ hengig av oss i tilfelle vi selv kom velberget, men tomhendte over revet. Akterut på Kon-Tiki festet vi et langt rep med en flottør som også ville bli skyllet på land, så vi kunne forsøke å trekke inn hele tømmerflåten om den ble liggende igjen ute på revet. Og så krøp vi til køys og overlot vakten til rormannen der ute i regnet. Så lenge nordavinden holdt, gled vi sakte, men sikkert nedover foran fasaden på korallrevene som lå og lurte bak horisonten. Men så en etter­ middag døde vinden bort, og da den kom igjen hadde den slått om til ost. Ifølge Eriks posisjon lå vi allerede så langt nede at vi nå hadde håp om å styre klar av den sørligste pynten på Raroia-revet. Vi ville prøve å komme bakenom og i le før det bar videre til andre rev bakenfor. Da natten kom, hadde vi vært hundre døgn i sjøen. Utpå natten våknet jeg ved at jeg følte meg rastløs og uvel. Det var noe rart med bølgene. Kon-Tiki beveget seg liksom litt annerledes enn den pleide å gjøre ved slike forhold. Vi var blitt var for forandring i stokkenes rytme. Jeg tenkte straks på tilbakeslag fra en kyst som nærmet seg, og var stadig ute på dekk og oppe i masten. Det var bare hav å se. Men noen rolig nattesøvn ble det ikke. Tiden gikk. 185

TIL

SYDHAVSØYENE

Ved daggry, kort før seks, kom Torstein farende ned fra mastetoppen. I det fjerne kunne han se en hel rad av små palmeoyer forut. Før vi gjorde noe annet, slo vi åren over mot sør så langt vi kunne komme. Det Torstein hadde sett måtte være de sma koralløyene som lå spredt som perler på en snor bak Raroia rev. En nordgående strøm måtte ha tatt oss igjen. Klokken halv atte var det dukket fram palmekledte småøyer på rekke og rad langs hele horisonten i vest. De sørligste lå et steds forut for baugen, og derfra fortsatte øyer og palmeklynger oppover hele havbrynet på styrbord side til de forsvant som prikker oppe i nord. De nærmeste lå 4-5 sjømil borte. Et eneste overblikk fra mastetoppen røpet at selv om baugen pekte mot den nederste øya i rekken, så var sidedriften så stor at vi ikke avan­ serte i baugens retning. Vi drev på skra rett innover mot revet. Med stramme senterbord hadde vi ennå hatt håp om å styre klar. Men haien lulgte tett etter oss, så det var nytteløst a dukke under flaten og stramme opp de vinglete senterbordene med nye barduner. Vi innså at nå hadde vi bare et par timer tilbake pa Kon-Tiki. De måtte brukes til å forberede oss pa vårt uunngåelige havari mot korall­ revet. Hver mann fikk beskjed om hva han hadde å gjøre når øyeblikket kom, hver og en av oss visste hvor vårt eget begrensete ansvarsområde lå, sa vi ikke skulle fly rundt og tråkke hverandre pa tærne når den tiden kom at det var sekundene som tellet. Kon-Tiki gynget opp og ned, opp og ned, mens vinden presset oss innover. Det var ingen tvil om at her var det bølgekaos fra revet fordi andre bølger ble slynget tilbake etter et nytteløst slag mot ringmuren. Vi hadde fremdeles hele seilet oppe i håp om enna å kunne styre klar. Etter hvert som vi drev halvt sidelengs nærmere, så vi fra masten hvor­ dan hele perleraden hang i hop ved et delvis oversjøisk og delvis under­ sjøisk korallrev, som la som en molo hvor havet sto hvitskummet og sprang høyt opp mot himmelen. Raroias ringrev er ovalt i omkrets og har en diameter på førti kilometer som vender hele langsiden mot havet fra øst, der hvor vi kom gyngende. Revet selv som snor seg fra horisont til horisont er bare noen få hundre meter bredt, og bak her ligger idyllis­ ke småøyer på rekke og rad i ring rundt den stille lagunen innenfor. Det var med blandede følelser vi så hvordan det blå Stillehavet hen­ synsløst ble revet opp og hysset i luften oppover og nedover hele syns­ randen foran oss. Jeg visste hva vi hadde i vente der inne, jeg hadde 186

TIL

SYDHAVSØYENE

besøkt Tuamoto-gruppen før, og stått trygt på land og sett utover mot det mektige synet i øst hvor brenningene fra det åpne Stillehavet brøt inn over revet. Etter hvert dukket det opp stadig nye rev og øyer ned­ over mot sør. Vi måtte nok ligge midt foran fasaden av hele korallmuren. Ombord på Kon-Tiki var alt i oppbruddets tegn. Alt av verdi ble båret inn i hytten og surret fast. Dokumenter og papirer ble pakket ned i vanntette poser sammen med film og annet som ikke tålte en dukkert i havet. Hele bambushytten ble dekket med seilduk, og ekstra solide stag ble surret over. Da vi så at alt håp var ute, åpnet vi bambusdekket, og med machete-kmvene hogg vi av alt tauverk som holdt senterbordene nede. Det var et svare strev å få senterbordene trukket opp, fordi de alle var tett besatt av fete andeskjell. Med senterbordene oppe stakk flåten ikke dypere enn til bunnen av tømmerstokkene, og vi ville derfor lettere bli skyllet inn over revet. Uten senterbord og med seilet nede la flåten seg helt sidelengs og var et fullstendig bytte for vind og vær. Vi bandt det lengste tauet vi hadde til det hjemmegjorte ankeret, og festet det til foten av babord mast, slik at Kon-Tiki ville gå inn i bren­ ningene med akterstavnen først når ankeret ble slengt overbord. Ankeret selv besto av tomme vannkanner fylt med brukte radiobatterier og tungt skrammel, og på kryss og tvers stakk det fram solide stokker av mangletre. Ordre nummer en som kom først og sist var: Hold deg fast til flåten! Hva som enn hendte måtte vi klamre oss fast ombord og la de ni store stokkene ta trykket fra revet. Vi selv hadde mere enn nok med vannvekten. Å hoppe overbord var ensbetydende med å bli et hjelpeløst offer for dragsuget som ville slenge oss ut og inn over de skarpe korallene. Gummiflåten ville bli slengt omkull i de steile vannveggene, og tunglastet med oss oppi ville den også bli revet i filler mot revet. Men tømmer­ stokkene ville før eller senere bli slengt opp på land, og vi med dem om vi bare klarte å klamre oss fast. Alle mann fikk dernest beskjed om å ta sko på bena for første gang på hundre døgn, samt å ha livvestene klare. De siste var tross alt av mindre verdi, for røk en overbord så ble en knust og ikke druknet. Det var tid nok til at vi stakk til oss hvert vårt pass også, og det lille vi hadde igjen av dollar. Det var ikke mangel på tid som skaffet oss problemer ennå. Det var spennende timer mens vi lå der og drev ubehjelpelig sidelengs hogg for hogg innover mot revet. Det var en påfallende ro ombord, 187

TIL

SYDHAVSØYENE

tause og ordknappe krøp alle ut og inn mellom hytten og bambusdekket og drev på med sitt. De alvorlige fjesene viste at ingen var i tvil om hva som var i vente, og mangelen på nervøsitet viste at alle hadde etterhvert fått en urokkelig tiltro til flåten. Hadde den klart havet, ville den nok klare å berge oss levende i land også. Inne i hytten var det et eneste kaos av proviantkartonger og fastsurret last. Torstein hadde så vidt fått plass inne i radiokroken hvor han hadde fått kortbølgesenderen i gang. Vi var nå åtte tusen kilometer fra vår gamle base i Callao hvor sjøkrigsskolen hadde holdt stadig kontakt med oss, og enda lenger fra amatørene i de Forente Stater. Men tilfellet ville at vi dagen forut hadde fått kontakt med en dyktig radioamatør som satt med sin stasjon på Rarotonga i Cook-øyene, og med ham hadde telegra­ fistene stikk imot all vanlig praksis avtalt en ekstrakontakt på morgen­ kvisten. Og alt mens vi drev nærmere og nærmere inn mot revet, så satt Torstein og hamret på nøkkelen og kalte på Rarotonga. Kl. 8,15 står det i Kon-Tikis loggbok: «Vi nærmer oss langsomt mot land. Vi kan nå med blotte øye skjelne ut de enkelte palmetrærne innenfor oss på styrbord side.» Kl. 8,45: «Vinden har snudd i en enda ugunstigere retning for oss, så vi har ikke noe håp om å drive fri. Ingen nervøsitet ombord, men hektiske for­ beredelser på dekk. Inne på revet foran oss ligger det noe som ser ut som vraket av en seilskute, men kanskje det bare er en kvase med drivved.» Kl. 9,45: «Vinddraget tar oss bent mot den nest siste øya vi ser bak revet. Vi kan nå tydelig se hele korallrevet som her er bygd opp som en hvit og rødspraglet ringmur som så vidt stikker opp av vannet i et belte foran alle øyene. Hele veien bortetter revet vasker skumhvite brenninger opp mot himmelen. Bengt serverer oss nettopp et kraftig og varmt måltid, det siste før den store dyst! Det er et vrak som ligger på revet der inne. Vi er nå så nær at vi kan se tvers over hele den blanke lagunen bak revet, og skimte konturene av andre øyer på andre siden av lagunen.» Nå nærmet den dumpe duren fra brenningene seg igjen, den kom fra hele revet innenfor oss og lå i luften som opphissende trommehvirvler foran Kon-Tikis spennende finale. Kl. 9,50: «Svært nær nå. Driver langsmed revet. Bare noen hundre meter igjen. Torstein sitter nettopp og snakker med mannen på Rarotonga. Alt er 188

TIL

SYDHAVSØYENE

klart. Må pakke bort loggboka nå. Alle ved godt mot, det ser stygt ut, m en d e t s k a l gå!»

Noen få minutter etterpå raste ankeret overbord og grep bunnen, så Kon-Tiki svingte rundt og vendte akterstavnen inn mot brenningene. Det holdt oss i noen få og dyrebare minutter, mens Torstein satt og hamret som rasende på nøkkelen. Nå hadde han Rarotonga. Brenninge­ ne tordnet i luften og sjøen gikk hissig opp og ned. Alle mann var i aksjon på dekk, og nå fikk Torstein meldingen igjennom. Han varslet at vi drev mot Raroia rev. Han ba Rarotonga å lytte på samme frekvens hver time fremover. Hvis vi var tause mere enn 36 timer måtte han varsku den norske ambassade i Washington. Torsteins siste ord var «O.K. 50 yards left. Here we go. Good bye.» Dermed stengte han stasjo­ nen, Knut forseglet papirene og begge krøp i rasende fart ut på dekk til oss andre, for nå var det ikke til å ta feil av at ankeret ga etter. Dønningene ble hissigere og hissigere med dype daler mellom, og vi følte hvordan flåten husket opp og ned, opp og ned, høyere og høyere. På ny lød ropet: Hold fast, glem all lasten, og hold fast! Vi var nå så nær fossefallet innenfor oss at vi ikke lenger hørte det jevne buldret fra hele revet bortetter. Nå hørte vi bare atskilte drønn hver gang den nærmeste brenningen innenfor oss braket omkull. Alle mann sto parat og klamret seg fast til det tauet de selv fant sikrest. Bare Erik krøp inn i hytten i siste øyeblikk, det var en post på program­ met han ennå ikke hadde fått utført, han hadde ikke funnet skoene! Akterut sto ingen, for der ville støtet fra revet komme. Heller ikke de to solide stagene fra mastetoppen og akterover var sikre. For om masten falt, ville de bli hengende utenbords over revet. Herman, Bengt og Torstein var kløvet opp på noen kasser som var fastsurret foran hytteveggen, og mens Herman huket seg til bardunene fra takmønet, så holdt de to andre fatt i repene fra mastetoppen som seilet ellers ble heist opp i. Knut og jeg valgte staget fra baugen og opp i mastetoppen, for om masten og hytten og alt røk overbord, så mente vi tauet fra baugen alli­ kevel ville bli liggende innover flåten ettersom sjøene nå kom inn forfra. Da vi oppdaget at sjøene hadde fått tak i oss, ble ankertauet kuttet, og dermed bar det i vei. En sjø steg ende opp under oss, og vi følte hvordan Kon-Tiki ble løftet i været. Det store øyeblikket var der, nå red vi med bølgeryggen innover i rasende fart så det knaket og skrek i den lealause farkosten som vaiet under oss. Spenningen fikk blodet til å koke. I mangel av noe annet innfall husker jeg at jeg slo ut med armen 189

TIL

SYDHAVSØYENE

og brølte hurra av mine lungers fulle kraft, det ga en viss utløsning og kunne i hvert fall ikke skade. De andre trodde sikkert jeg var blitt gal, men de lyste opp og smilte av iver alle mann. Her bar det i vei så det suste etter, dette var Kon-Tikis ilddåp, dette skulle og måtte gå bra. Men den lyse seiersrusen fikk snart en demper. Bak oss reiste en ny sjø seg opp i været som en glinsende, grønn glassvegg, og da vi sank ned kom den veltende etter oss, og i samme stund så jeg den høyt over meg idet jeg følte et voldsomt puff og ble borte i vannmassene. Jeg følte draget i hele kroppen med så enorm kraft at jeg måtte spenne hver eneste muskel i legemet og bare tenke på en eneste ting, hold fast, hold fast. Jeg tror armer og ben ville bli revet av i en sånn situasjon, for hjernen gikk med på å la taket gå når resultatet var så opplagt. Så kjente jeg at vassberget drev over og slapp sitt djevelske grep i kroppen. Idet hele berget raste videre med øredøvende bulder og brak, så jeg igjen Knut henge sammenkrøket som en ball ved siden av meg. Bakfra var den store sjøen nesten flat og grå, og idet den raste videre skar den like over hyttemønet som dukket ut av vannet, og der hang de tre andre, presset mot hyttetaket idet vannet passerte over. Enna fløt vi fritt i vannet. I en fart fikk jeg fornyet grepet med armer og ben krøket rundt det solide tauet. Knut slapp seg ned, og i et tigersprang var han borte pa kassene hos de andre, hvor hytten tok imot for presset. Jeg hørte beroli­ gende utrop der borte fra, men sa samtidig hvordan en ny, grønn vegg reiste seg opp og kom tårnende mot oss. Jeg ropte et varsel og gjorde meg så liten og hard jeg kunne der jeg hang. Og i ett nå var helvete over oss igjen, og hele Kon-Tiki forsvant under vannmassene. Havet rev og slet med all den kraft det kunne få presset mot bylten av en liten men­ neskekropp. Den andre sjøen jog over oss og en tredje på samme måte. Da hørte jeg et triumferende rop fra Knut som nå hang i taustigen: - Se på flåten, den holder! Etter tre sjøer var bare dobbeltmasten og hytta blitt slått litt skjeve. På ny følte vi en triumf over elementene, og vi fikk nye krefter med seiersrusen. Da så jeg neste sjø komme tårnende, høyere enn alle, og jeg brølte på ny et varsel bakover til de andre mens jeg klatret oppover i staget sa høyt jeg kunne komme og huket meg fast. Sa forsvant jeg selv sidelengs midt inn i den grønne vannveggen som tårnet seg høyt over oss, og de andre som sto lenger bak og så meg forsvinne først, anslo vannveggen 190

TIL

SYDHAVSØYENE

til åtte meters høyde mens den skummende kammen passerte fem meter over den delen av veggen hvor jeg ble borte. Så nådde bølgeveggen dem, og alle hadde vi en eneste tanke, heng fast, heng fast, heng, heng, heng. Vi må ha støtt mot revet denne gangen. Selv kjente jeg bare presset mot staget som liksom buet seg og ga svakt etter i rykkene. Men om dunkene kom ovenfra eller nedenfra merket jeg ikke der jeg hang. Det hele varte i sekunder, men det krevet mer kraft enn vi vanligvis har i kroppen. Det er andre krefter i menneskemaskineriet enn muskler alene. Jeg bestemte meg til at skulle jeg dø, så skulle jeg dø i denne stil­ lingen, som en knute på staget. Og sjøen tordnet videre, over og forbi, og den avslørte et uhyggelig syn idet den brølende passerte. Som ved et trylleslag var hele Kon-Tiki forandret. Den farkosten vi kjente fra uker og måneder på havet var ikke mere, på sekunder var vår trivelige verden blitt et sønderslått vrak. Jeg så et eneste menneske ombord foruten meg selv. Han lå presset flat rett over hyttemønet med fjeset ned og armene utstrakt til siden, mens selve hytten var presset sammen som et korthus bakover og mot styrbord side. Den livløse skikkelsen var Herman. Det var ikke tegn til annet liv idet vannmassene tordnet videre innover revet. Den jernharde masten på styrbord side var knekket av som en fyrstikk, og i fallet hadde øverste stumpen hogd rett ned gjennom hyttetaket, så hele masteanordningen hang på skrå utover revet på styrbord side. Akterut var styrekubben vridd på langs og tverrbjelken knekket, mens styreåren var slått til splinter. De solide furuplankene i baugen var knekket som sigarkassebord, og hele dekket var revet opp og klistret som vått papir mot forveggen på hytta sammen med kasser, kanner, seilduk og annen last. Bambussprosser og tauender stakk fram overalt, og det samlede inn­ trykk var komplett kaos. Jeg kjente en isnende redsel gjennom hele kroppen. Hva hjalp det om jeg hang fast. Hvis jeg mistet en eneste mann her i innspurten så kunne det hele være det samme, og foreløpig var det bare en enslig skikkelse å se etter det siste bølgestrøket. I samme sekund kom Torsteins sammenkrøkte skikkelse til syne utenfor flåtesiden. Han hang som en ape i tauene fra mastetoppen, og klarte å karre seg ombord på stokkene igjen hvor han krøp opp på virvaret foran hytten. Herman snudde også på hodet nå og presset fram et oppmuntrende grin uten å rikke seg. Jeg brølte et spørsmål etter de andre, og hørte Bengts rolige stemme rope 191

TIL

SYDHAVSØYENE

at alle var ombord. De lå og holdt i tauverket bak barrikaden som det seige flettverket fra bambusdekket hadde bygd opp. Alt dette foregikk i løpet av sekunder mens Kon-Tiki var på vei ut av heksekoket med dragsuget, og en ny sjø kom veltende innover. For siste gang brølte jeg heng fast av alle mine lungers kraft under bulderet, og det var alt jeg gjorde selv også, jeg hang fast og forsvant i vannmassene som raste over og forbi i de endeløse to - tre sekundene. Dette var nok for meg. Jeg så at enden av stokkene dunket og stanget mot en bratt avsats i korallrevet uten å komme over. Så ble vi suget ut igjen. Jeg så også de to som lå utstrakt over hyttemønet, men ingen av oss smilte mere. Bak bambuskaoset hørte jeg en rolig stemme rope: - Dette går ikke. Og jeg kjente samme motløsheten selv. Ettersom mastetoppen seg lenger og lenger ut over styrbord side ble jeg selv hengende i en slakk line utfor flåtesiden. Neste sjø kom. Da den var over, var jeg dødstrett og tenkte bare på å komme opp på stokkene og ligge bak barrikaden. Da dragsuget gikk ut, så jeg for første gang det knudrete, røde revet nakent under oss, og oppdaget Torstein som sto tvekroket på glinsende, røde koraller og holdt i et tauknippe fra masten. Knut sto på spranget akterut. Jeg brølte at vi måtte holde oss oppå stokkene, og Torstein som var skyllet overbord av vanntrykket slengte seg opp igjen som en katt. To eller tre sjøer til veltet over oss med avtagende kraft, og hva som hendte da husker jeg ikke, annet enn at vann frådet ut og inn, og jeg selv seg lavere og lavere ned mot det røde revet vi ble løftet innover. Så kom det bare luftmettede skumskavler hvirvlende, og jeg fikk arbeidet meg inn over flåten hvor vi alle var på vei mot akterenden av stokkene som var lengst oppå revet. I samme nå krøket Knut seg i hop og sprang opp på revet med linen som lå klar akterut. Mens dragsuget var på vei utover vasset han i galopp en tredve meter innover og sto trygt ved enden av linen da den neste sjøen skummet inn mot ham, stilnet, og rant tilbake fra det flate revet som en bred strøm. Nå kom Eirik krabbende ut fra den sammensunkne hytten, med sko på bena. Hadde vi alle gjort som han, hadde vi sluppet billig fra det. Ettersom hytten slett ikke ble vasket overbord, men la seg rolig ned under seilduken, så lå Erik bedagelig blant lasten og hørte tordendrønnene brake over seg mens de sammensunkne bambusveggene buet seg ned. Bengt hadde fått en lettere hjernerystelse da masten falt, men 192

TIL

SYDHAVSØYENE

hadde klart å krype inn under den sammenfalne hytten ved siden av Erik. Det var der vi skulle ha ligget alle mann hadde vi ant at bambusflettverket, surringer og balsakubber hadde hengt så uatskillelige ihop under vanntrykket. Erik sto nå klar akterut på stokkene, og da sjøen gikk ut, sprang også han opp på revet. Neste gang var det Herman som sto for tur, og så Bengt. For hver gang var flåten skjøvet et hakk innover, og da turen kom til Torstein og meg, lå flåten allerede så langt inne på revet at det ikke lenger var noen grunn til å forlate den. Vi begynte bergingen alle mann. Det var nå tyve meter bak oss til det djevelske trappetrinnet opp på revet, og det var derfra og utover at brenningene kom veltende etter hverandre på rekke og rad. Koralldyrene hadde sørget for å bygge ring­ revet så høyt at bare den øverste toppen av brenningene nådde å sende en frisk strøm med havvann inn i den fiskerike lagunen. Her inne var korallenes egen verden, og de boltret seg i eventyrlige former og farger. Langt inne på revet fant de andre igjen gummiflåten, som lå og drev søkkende full av vann. De tømte den og dro den tilbake til vraket, og vi lastet den full av det viktigste utstyret, foruten radio, proviant og vannflasker. Dette dro vi innover revet og stablet det opp på toppen av en veldig korallblokk som lå og ruvet for seg selv som en stor meteorsten inne på revet. Etterpå var vi ute på vraket etter nye ladninger. Vi kunne aldri vite hva havet fant på når tidevannsstrømmene begynte omkring oss. I det grunne vannet inne på revet fikk vi se noe blankt som lå og lyste i solen. Da vi vasset bort for å ta det opp, så vi til vår forbauselse at det var to tomme hermetikkbokser. Det hadde vi ikke akkurat ventet å finne her, og enda mere overrasket ble vi da vi så at de ørsmå boksene var helt blanke og nyåpnete og stemplet ananas, med samme innskrift for­ øvrig som på de nye feltrasjonene vi selv hadde med for å prøve ut for kvartermesteren. Det var to av våre egne ananasbokser som vi hadde slengt overbord etter siste måltidet på Kon Tiki. Det hadde ikke vært langt imellom våre landfall. Det var skarpe og kronglete korallblokker vi befant oss på, og på den

Neste side: Et inferno av brenninger sperret veien inn til korallrevet. Etter en fryktelig medfart ble Kon-Tiki tilslutt slengt fri av dragsug og brenninger og skyllet opp på klippefast korallbunn.

13. K o n -T ik i

193

rS ‘

•.. ,

-f. '. ":• ■' #■> ■' >- . ; ,-. , • .■ ■* -l, *r: . ■ •> .. .••••: '» ;:•

,

-

,

V

i i

l

.

,

v v :: ^ v , . -;,:vv:. .

-

. .,'. .

: ■ ., ;■. ... ■.V/ ... ■ .... ;•. ' - ■ ■ ■ •

.

■ * .■

4

’

■9

•

;* -1 - ■

.

:

“5 -■.

■

’

-

' ■-

■?v’ ‘i?"

'

TIL

SYDHAVSØYENE

ujevne bunnen vasset vi snart til anklene, snart til brystet, ettersom det var renner og strømleier i revet. Alger og sjøroser og koraller gjorde at hele revet så ut som et stenbed med moser og kaktus og forstenete vekster i rødt og grønt og gult og hvitt. Det var ikke den farge som ikke var representert, enten i koraller og alger, eller i skjell og sjøpølser og fantasifulle fisk som svinset omkring overalt. I de dypere rennene kom det små hai på fire fots lengde smygende imot oss i det krystallklare vannet. Men bare vi slo håndflaten i vannet, gjorde de helomvending og holdt seg på avstand. Der vi hadde havarert hadde vi bare vasspytter og korallflak rundt oss, og lenger inne lå den rolige, blå lagunen. Tidevannet var på utvei, og vi så hvordan stadig flere koraller stakk opp omkring oss, mens brenningene som uavbrutt tordnet langsetter revet, liksom sank en etasje lavere ned. Hva som ville hende her på revet når havet begynte å flø igjen var uvisst. Vi måtte bort herfra. Revet strakte seg som en halvt undersjøisk borgmur oppover mot nord og nedover mot sør. Lengst nede i sør lå det en langstrakt øy, tettbevokst med palmeskog. Og rett ovenfor oss i nord, bare en seks- syv hundre meter unna, lå en ørliten palmeøy. Den lå på innsiden av revet og spriket med palmekroner mot himmelen mens den sendte snøhvite sandstrender ut i den stille lagunen. Hele øya så ut som en bugnende, grønn blomsterkurv, eller et lite stykke konsentrert paradis. Den valgte vi. Herman sto ved siden av meg og lyste som en sol over hele det skjeg­ gete fjeset. Han sa ikke et ord, bare rakte fram neven og flirte lykkelig. Kon-Tiki lå ennå ytterst på revet med skumsprøyten veltende over seg. Den var et vrak, men et verdig vrak. Alt over dekk var smadret, men de ni balsastokkene fra Quivedo-skogen i Ecuador var like hele. De hadde berget livet vårt. Havet hadde krevet lite av lasten, og ingenting av det vi hadde stuet inne i hytten. Vi selv hadde ribbet flåten for alt av virkelig verdi, som nå lå vel forvart på toppen av den solbrente kampesteinen inne på revet. Idet jeg hoppet fra borde, savnet jeg faktisk synet av alle losfiskene som svinset foran baugen. Nå lå de digre balsastokkene rett på revet i en halv fots vann, og brune sjøpølser lå og ålet seg under baugen. Los­ fiskene var borte. Dolfinene var borte. Bare ukjente, flatklemte fisk i påfuglmønstre med sløret hale svinset nysgjerrig ut og inn mellom stokkene. Vi hadde nådd en ny verden. Johannes var vekk fra hullet. 196

TIL

SYDHAVSØYENE

Han hadde nok funnet et annet smutthull her. Jeg kastet et siste overblikk over vraket, og fikk se en liten palmebaby nede i en flatklemt kurv. Halvannen fot lang stakk den fram fra et øye i en kokosnøtt, og to røtter stakk fram nedenfor. Med nøtten i hånden vasset jeg innover mot øya. Et stykke bortenfor meg så jeg Knut som lykkelig vasset mot land med en modell av flåten under armen, som han møysommelig hadde laget underveis. Vi passerte snart Bengt som var en glimrende stuert. Med kul i pannen og havvannet dryppende av skjegget gikk han tvekroket og skjøv en kasse som danset i vei foran ham hver gang brenningene der ute sendte en strøm innover mot lagunen. Han åpnet stolt på lokket. Det var kjøkkenkassa, og nedi der var primus og kokekar i god behold. Jeg glemmer aldri den vadeturen innover revet mot den paradisiske palmeøya som vokste oss i møte. Da jeg nådde inn til den sollyse sand­ stranden, kippet jeg skoene av og boret de nakne tærne ned i den varme, knusktørre sanden. Det var som jeg nøt å se hvert spor som grov seg ned i den uberørte sandstranden oppover mot palmeleggene. Snart lukket palmekronene seg over meg og jeg fortsatte rett inn mot midten av den bittelille øya. Grønne kokosnøtter hang under palmeduskene, og noen frodige busker var tett bevokst med snøhvite blomster som duftet så søtt og besnærende at jeg følte meg rent svimmel. Inne på øya seilte to fullstendig tamme terner rundt skuldrene på meg. De var så hvite og lette som skydotter. Små firben pilte unna føttene, og øyas viktigste innbygger var digre, blodrøde eremittkreps som skranglet i vei overalt med stjålne sneglehus store som egg tredd utenpå den bløte bakkroppen. Jeg var fullstendig overveldet. Jeg sank ned på kne og boret fingrene langt ned i den tørre, varme sanden. Reisen var over, alle var i live. Vi hadde strandet på en ubebodd liten Sydhavsøy. Og for en øy. Torstein kom inn og kastet en sekk ifra seg idet han slengte seg pladask ned på ryggen og så opp mot palmekronene og de dunlette, hvite fuglene som lydløst sirklet like foran nesen vår. Snart lå vi der alle seks. Herman var den evig energiske som klatret opp i en liten palme og rev ned en klase digre, grønne kokosnøtter. Med machete-knivene hogg vi den bløte toppen av som på et egg, og bælmet i oss verdens friskeste og herligste leskedrikk, søt, kald melk fra kjerneløs kokoskart. Utenfor på revet lød de monotone trommehvirvlene fra vaktgeleddet foran Paradiset. 197

TIL

SYDHAVSØYENE

- Skjærsilden var fuktig, sa Bengt, - men himmerik var omtrent som jeg hadde tenkt meg det. Vi strakte oss herlig ut på bakken og smilte opp mot de hvite passatskyene som drev forbi mot vest der oppe over palmekronene. Nå fulgte vi ikke hjelpeløst med dem lenger, nå lå vi på en ubevegelig og landfast øy i selveste Polynesia. Og mens vi lå og dro oss, raste brenningetoget fram og tilbake, fram og tilbake langs horisonten. Bengt hadde rett, dette var himmerik.

En ubebodd palmeøy lå i ly av korallrevet inne i lagunen og ble vårt første hjem på andre siden av havet. Aldri skulle jeg glemme følelsen av å sette foten på varm, tørr sand etter hundreogett døgn pa flåten.

7;

„.. *** r:' V

.•

HE f Z mmrnr- ^ U F

m

•I/.

. ■