Økologi, samfunn og livsstil: Utkast til en økosofi [5 ed.]

Citation preview

BOKKLUBBENS

KULTURBIBLIOTEK

ØKOLOGI, SAMFUNN OG LIVSSTIL Utkast til en økosofi

5.

OMARBEIDETE

UTGAVE

Med et innledende essay av professor Thomas Hylland Eriksen

Bokklubben Dagens Bøker Oslo 1999

Nasjonalbib' oteket avd. Rana DepotbiblicneKc-i

Innledende essay

xv xliii

| Forfatterens forord

Note om hvordan enkelte uttrykk er brukt i boka

3

KAPITTEL I 5

|

Miljøkrisen og den dype økologiske bevegelse 5

1.

Situasjonens alvor

2.

Tiltagende (eksponential) vekst

3.

Produksjons- og forbruksideologi og praksis

4.

Den dype økologiske bevegelse - Stikkordmessig oversikt

7 8 11

KAPITTEL II 17 |

Fra økologi til økosofi 1.

Begreper økologi, økofilosofi og økosofi Økologi

17

Økofilosofi og økosofi

18

Økologisme - absoluttering av økologi

2.

17

20

Vitenskapelig informasjon: Liten relevans uten i relasjon til

vurdering

22

3.

Er vitenskap verdifri og forutsetningsløs?

4.

Vitenskapelige fakta og data - Ekspertens rolle - Generalistens funksjon

33

28

VI

|

ØKOLOGI, SAMFUNN OG LIVSSTIL

5.

Vår økologiske viten er sterkt begrenset. Økopolitiske

konsekvenser 6.

38

Kvantifisering. Forsøk på å måle verdi

Forsøk på å måle verdi 7.

41

Objektive, subjektive og fenomenologiske

43

naturbeskrivelser

8.

Kan vi skille primære, sekundære og tertiære kvaliteter i vår

oppfatning av naturen? 9.

39

48

Protagoras’ både-og-teon

10. Følelse, verdi og virkelighet

11. Popularisering

52

56

61

KAPITTEL III

64

Faktum og verdi. Verdisystemer 1.

Frimodige ytringer om frimodig vurdering

2.

Normsystemer og økologi

3.

Kritikk av teknologisk behovsterminologi. Behov, preferanse

4.

og etterspørsel 79 Økologisk systemtenkning

5.

Eksempler på toppnorm. Lyst, lykke, perfeksjon

6. 7.

Mer om behovenes forhold til ønske og etterspørsel System-pyramider med tomt midtparti 98

64

70

82

86

93

KAPITTEL IV

104

Fra teknologisk til økosofisk mentalitet 1.

Mentalitetsendring nødvendig, men langt fra tilstrekkelig

2.

Mentalitetsendring av ufilosofiske og filosofiske grunner

3.

Valg av teknologi 113 «Den tekniske utvikling kan ikke stoppes». Overtroen på teknikkens autonomi

114

104 109

INNHOLD

«Miljøkrisen kan løses teknisk»

iiG

Teknisk forbedring og total forbedring. Eliminasjon av ten-alderen?

118

Teknokrati gjennom sentralisert hardteknikk

Mykteknologi

120

123

Forsøk på innføring av mykere teknologi

126

Hardteknikkens invasjon i den tredje verden

127

Økosofi og teknikk. Sammenfattende punkter

130

KAPITTEL V 134

Nye oppgaver for sosialøkonomien 1.

Hva er formålet med dette kapitlet?

134

2.

Hva handler sosialøkonomien om?

134

3.

Tilknytning til filosofi: Intim

4.

Ingen bestemt grense mellom filosofi og sosialøkonomi hos

Adam Smith

136

138

5.

Økonomers bidrag til økopolitikk. Historikk

6.

Uholdbar kritikk av sosialøkonomien innen den økologiske bevegelse

7.

139

141

Bedre kjennskap til sosialøkonomi innen den økologiske bevegelse

143

8.

Ideologianalyse av sosialøkonomien

9.

Fagkritikk

145

150

10. Modelltenkning, forskningsmetode og virkelighet 11. Modelltenkningens art av politisk nøytralitet

12. Ragnar Frisch og økonometrien

151

151

155

13. Fra modelltenkning til normativ systemtenkning

158

14. Sosialøkonomisk opplæring i årene etter den 2. verdenskrig.

Samuelsons lærebok

160

15. Et økonomisk-politisk systemfragment

165

j

VII

VIII

|

ØKOLOGI, SAMFUNN OG LIVSSTIL

I70

ØKONOMISK VEKST

16. Vekst i form av nasjonalproduktvekst - Begrepsinnhold 170 17. Argumentasjonen mot avtagende bruttonasjonalproduktvekst i industrilandene 172 18. Argumentasjonen for avtagende bruttonasjonalproduktvekst i industrilandene 176 Historisk bakgrunn for overvurdering av BNP

BNP er ikke målestokk for velferd. Hvorfor?

176

vyy

BNP-vekst ikke lik hjelp til de økonomisk svake BNP-vekst støtter hard- ogfernteknologi 178 BNP-vekst favoriserer ønsker, ikke behov

178

178

BNP diskriminerer kvinnen 179 BNP-vekst støtter uansvarlig og usolidarisk ressursforbruk og global

forurensning

180

19. Den økonomiske veksts irrelevans Malplasserte redningsforsøk

180

182

20. Vekst, sysselsetting - Øst-Europa - u-land Sysselsetting og vekst 183 Øst-Europa og vekst Utviklingslandene

183

186 186

187

SOSIALØKONOMISK VELFERDSTEORI

21. Utvalgte begreper 187 22. Ureflektert behaviorisme som forutsetning? 23. Filosofisk unøytralitet

194

24. Fra økonomisk vekst til velferd. Fra BNP til W Fra velferd til normativt system 197 25. Fra velferd til selvrealisering. Fra W til T

26. Konklusjoner og utsyn

193

207

201

195

INNHOLD

KAPITTEL VI

209 | Fra natur- og miljøvern til økopolitikk 1.

Politisering av den økologiske bevegelse

209

De store maktsentra utenfor demokratisk kontroll - Maktanalyse nødvendig 20c)

Presset på alle fra alle — System og person

210

Alt er politisk relevant, men alt er ikke politikk

Norsk naturverns politisering

211

212

Den internasjonale bevegelses politisering

214

Avpolitisering av ressursproblemene som forsvar for økonomisk vekst 217

2.

Et politisk langtidsprogram - Dominert av vekstfilosofi?

217

3.

Politikk som inngrep i miljø ut fra normer og hypoteser

220

4.

Økopolitikk og 9 nøkkelemner i den økologiske bevegelse Forurensning 222 Ressurshold og -fordeling

Befolkningsoptimering Klasseløshet

229

Desentralisering

231

Lokalsamfunn

236

237

Konklusjoner

238

Forskerens ansvar og arbeidsmuligheter - Somertonismen

Somertonismen 6.

224

233

Distriktsutbygging

5.

223

227

Selvbestemmelse

Selvberging

222

239

Forskernes ansvar og arbeidsmuligheter

240

Tverrvitenskapelig aksjonsforskning

245

Aksjonsforskningens begrep og omfang

245

Et eksempel på aksjonsforskning Tverrvitenskapelig teamarbeid

246 248

239

IX

X

|

ØKOLOGI, SAMFUNN OG LIVSSTIL

7.

Utdannelse av økosofiske generalister - Systemtenkningens

popularisering 249 Den vide argumentasjonssammenheng Generalitetsutdannelse 251 Semantisk følsomhet og valgkamp

8. 9.

249

253

Direkteaksjoner 255 Politisk kritikk av i-landenes grunne økonomiske

bevegelse 258 Grunn økologisk bevegelse som pressmiddel for industrilandene i kampen for fortsatt makt over u-landene

258

Romaklubbens arbeid i faglig og politisk lys

10. Økologisk orienterte politiske partier

261

268

Den grønne pol i norsk politikk 268 Argumenter mot partidannelse og for tverrpolitiske organer Argumenter for partidannelse 273 Konservativ økopolitikk - «Industrifiendtlighet»

Eksempler på økologisk og uøkologisk politikk Økopolitisk bevisstgjøring

272

275 277

281

Politiske fraser og politikerhets 282 11. Skillet mellom sosialisme og kapitalisme. Står det økologisk i noen særstilling? 284 Kapitalisme og økosof Sosialisme og økosof

284 287

Byråkrati 293 En firedeling av samfunnstyper. Det horisontale og individorienterte

som mål

294

Patentkrav og utopi

295

12. Revolusjon eller reform 296 13. Marxisme og miljødebatt 300 Skeptiske, metodeteoretiske og dogmatiske marxismevarianter Marxisme og den tverrpolitiske økologiske bevegelse

302

300

INNHOLD

Er hovedfienden kapitalisme eller den sentraliserende

304

teknisk-industrielle produksjonsmåte? 14. Populisme og sosialantropologi

308

15. Partienes parlamentariske rulleblad i miljøspørsmål 16. Noen konklusjoner 315

312

KAPITTEL VII

318

Livets enhet. Økosofi T 1.

Retten til selvutfoldelse. Vårt samvær med alt liv Økologi gir nærhet til alt liv og all natur

Det levendes rett til utfoldelse

318

318

319

Livet som enhetlig prosess. Paleontologisk vitnesbyrd

320

Prinsipiell like rett til utfoldelse. Prinsipiell like verdi

321

Identifisering og konkurransesamfunn

324

Men menneskets egenart må ikke undervurderes

327

Vi har større forpliktelser overfor de nære enn overfor de fjerne 2.

Identifikasjon, fremmedgjøring og selvrealisering

Identifikasjon og fremmedgjøring. Enhetstanken

Identifisering og selvrealisering

329

331

331

334

«Det som ikke har verdi for mennesket, har ikke verdi i det hele tatt»

338

340

3.

Det ondes problem. Livets tragedie og livets komedie

4.

Et idéhistorisk perspektiv. Hva sier Bibelen

5.

Det idéhistoriske perspektiv II. Fra Plotin til Diirer

6.

Vår selvfølelse beror ikke på at vi er det vidunderligste som er skapt. Melkeveisystemet gir også selvutfoldelse

7.

344

352

356

Mennesket som fragment av naturen og naturen som symbolfelt for mennesket

359

8.

Overskuddsliv i naturen: Friluftsliv

9.

Enhetsfilosofi

373

367

|

XI

XII

|

ØKOLOGI, SAMFUNN OG LIVSSTIL

10. En systematisering av normer og hypoteser om selvrealisering gjennom ikke-vold 11. Mangfold

378

382

391 | Henvisningsregister

398 I Noter 4°6 j Utvalgt litteratur 413

Forfatter- og saksregister

AV THOMAS HYLLAND ERIKSEN

mylderet av bøker om

I

økologi og samfunn som er utkommet

siden den internasjonale miljøbevegelsen utviklet seg i kjølvannet av sekstitallets motkulturelle radikalisme, står Arne Næss’ økofiloso-

fiske hovedverk Økologi, samfunn og livsstil i en særstilling. Til forskjell fra

de fleste bøker innen feltet, befatter den seg ikke primært med dagsaktu­ elle problemer, men prinsipielle etiske og kunnskapsteoretiske spørsmål. Den representerer dessuten et ambisiøst forsøk på å utvikle et filosofisk system, en helhetstenkning og et verdensbilde som er basert på en øko­

logisk forståelse av verden og menneskets plass i den. Derfor har boken, som opprinnelig ble utgitt under tittelen Økologi ogfilosofi i 1971 (denne 5. utvidede og endelige utgaven er fra 1976), tålt tidens tann bedre enn det aller meste av syttitallets miljøtenkning. Boken er systematisk bygget opp. Etter en kort innledning om årsakene

til at en økologisk helhetstenkning er nødvendig og et slags «executive

summary» - en knapp sammenfatning - av dypøkologiens hovedperspek­ tiver, legges grunnmuren for Næss’ økosofi gjennom en serie begrepsdis-

kusjoner og en presisering av forholdet mellom økologien som vitenskap og økosofi som filosofisk system. Deretter følger tre kapitler som kritise­

rer den rådende tenkemåte i det vekstbaserte industrisamfunnet, fra en kritikk av visse forestillinger om behov og verdier til en vurdering av sosial­ økonomiens rolle i et samfunn basert på et økologisk verdigrunnlag.

Det lange sjette kapittelet er likevel det mest direkte politiske. Der dis­ kuterer Næss både politiske strategier (fra direkte aksjon til partidannelse)

og forholdet mellom økosofien og andre systemkritiske retninger, som marxisme og venstrepopulisme. Endelig presenterer Næss sitt økosofiske

XVI

|

ØKOLOGI, SAMFUNN OG LIVSSTIL

system som helhet i kapittelet som må betraktes som bokens høydepunkt, «Livets enhet».

Økologi, samfunn og livsstil er en optimistisk bok (også her skiller den seg fra mye av den økopolitiske litteraturen) som både tilbyr en positiv samhørighet med alt levende og et sett generelle retningslinjer for tenk­

ning og handling. Den er fri for naturmetafysikk og romantikk, og selv mener Næss at hans økosofi, som han presiserer ved å kalle den økosof

T (T antas å stå for «Tvergastein», et øde sted i fjellheimen der Næss har hytte), er forenlig med mange slags personlige overbevisninger. Både den norske utgaven og den engelske (fra 1988) er kjernepensum for miljø-

interesserte som ønsker en logisk konsistent, filosofisk begrunnelse for sitt engasjement.

Da Arne Næss på sekstitallet orienterte seg bort fra tradisjonell akade­ misk filosofi for å vie seg til miljøspørsmål, var det mange som mente at han hadde gjennomgått en «intellektuell saltomortale» - altså at den nye,

politisk engasjerte Næss var en filosof av et annet slag enn den gamle, som

var mest kjent for sine arbeider i semantikk (læren om språklig mening) og symbolsk logikk, og ikke minst for sin kjølige distanse til det dagsak­

tuelle. Dette er diskutabelt. Som det vil gå frem etter hvert, er det tydelige

sammenhenger mellom de ulike delene av Næss’ allsidige virke, og i hans økosofi finner vi synlige spor etter både hans semantikk, hans studier av Gandhis ikkevoldsetikk og Spinozas monisme (enhetslære), hans skeptis-

isme og hans vitenskapsfilosofi. Arne Næss har stått sentralt i norsk intellektuelt liv i seksti år, og fort­ setter å gjøre det nå som han nærmer seg de nitti. Han ble født i Oslo i 1912, og har sin bakgrunn i en velstående handelsfamilie uten akademisk

orientering. I 1934 reiste han til Wien for å lese filosofi og psykologi -

ikke et helt tilfeldig valg, da mellomkrigstidens Wien var Europas kan­ skje fremste intellektuelle kraftsenter, før det ble ødelagt av nazistene. En meget stor andel av byens intellektuelle var nemlig jøder. I Wien knyttet

Næss seg til den berømte Wienerkretsen, en gruppe filosofer som var særlig opptatt av vitenskapsteori, logikk og gyldighetskriterier. I årene før

INNLEDENDE ESSAY

annen verdenskrig utviklet de den såkalte logiske empirismen, en lære om

forholdet mellom språket og verden, som tok sikte på å avkle språket sine uklarheter og tvetydigheter for å oppnå størst mulig presisjon. De logiske empiristene betraktet vitenskapen som et absolutt fremskritt i mennes­

kets trang til erkjennelse, og tok avstand fra spekulativ filosofi ettersom

de betraktet all gyldig kunnskap som erfaringsbasert. Et av Wienerkretsens mest ambisiøse prosjekter gikk ut på å utvikle en logisk konsistent enhetsvitenskap som favnet alt fra fysikk til psykologi. I ettertid er de blitt betraktet som både stormannsgale og virkelighetsfjerne, og merkelappen

«positivisme» (et skjellsord i norsk vitenskapsteoretisk debatt) blir ofte hengt på Wienerkretsen. Positivisme kan defineres på flere måter, men

slik det brukes i dag i Norge, viser det vanligvis til troen på at man kan

utvikle gyldig og tilstrekkelig kunnskap om verden ved hjelp av vitenskap basert på hypotetisk-deduktiv metode.

Næss’ forhold til Wienerkretsen er komplisert. I senere år har han gjentatte ganger hevdet at den logiske empirismen hadde liten betydning

for ham, men hans egne arbeider kan tyde på noe annet. Et empiristisk syn går ut på at erfaringen er den viktigste (eller endog eneste) kilde til

kunnskap, og Næss’ doktoravhandling fra 1936 (Erkenntnis und wissen-

schafilichen Gehalten, «Erkjennelse og vitenskapelig gehalt») forsvarer et slikt syn, selv om den mot slutten går i retning av en skeptisk holdning,

som Næss videreutvikler i en rekke senere arbeider, blant annet Scepticism (1968). Det er også tydelige spor av empirisme i mange av Næss’ senere

bøker, også i denne boken. I boken Hva er filosofi? fra 1965 omtaler han faktisk seg selv som «erkeempirist», i kontrast til de spekulerende og

vitenskapsfremmede «lenestolsfilosofene». Ambisjonen om å bruke filo­ sofien som et logisk og semantisk klargjørende grunnlag for vitenskape­

lig forskning, har han også beholdt helt til i dag. Den analytiske klarheten og det omhyggelige presiseringsarbeidet med tanke på å unngå tvetydig­

heter som kjennetegner Næss’ stil, kan også vitne om et dypere slektskap med Wienerkretsen enn han er villig til å innrømme. Kanskje henger

Næss’ avstandtagen fra den logiske empirismen delvis sammen med

XVII

XVIII

ØKOLOGI, SAMFUNN OG LIVSSTIL

den opphetede positivismestriden i norsk filosofi og samfunnsvitenskap på seksti- og syttitallet, da positivistenes klokkertro på målbarhet og kvan­

titative metoder ble frakjent all ære. Men hvis Wienerkretsen skal ytes rettferdighet, er det også nødvendig å minne om at den virket i en tid da

både vidløftig metafysikk og ren mystisisme hadde vind i seilene, og den anorektiske snusfornuften som den logiske empirismen stod for, kunne være en effektiv motgift mot nazismens hang til svulstig tåketale. Slik så Næss også sin egen oppgave som filosofiprofessor under okkupasjonen.

Som 27-åring, etter et opphold i California, vendte Næss tilbake til Norge i 1939, der han ble tilknyttet Universitetet i Oslo som tidenes yngste pro­ fessor. Klisjeen «et friskt pust» passer på mer enn én måte for å beskrive

hans virkning på såvel den akademiske filosofien som den gryende sam­ funnsforskningen i årene etter annen verdenskrig. Næss hadde en uorto­ doks, uformell stil, og til forskjell fra sine eldre, norske kolleger var han lite opptatt av å forvalte en kulturarv, men så allerede da mulighetene for å bruke filosofien som redskap til å forstå samtiden og rense språket for usaklig utenomsnakk og flertydigheter. Motsetningen mellom Næss og kretsen rundt ham, og «den annen front» i norsk åndsliv, altså de kul-

turkonservative intellektuelle, var dyp og tidvis bitter. Mens de kulturkonservative, som kretsen rundt A.H. Winsnes, betraktet Næss’ filosofi som

forsimplende og reduksjonistisk, så han «åndsmenneskene» som pom­ pøse tomtønner. Uansett kan Næss’ rolle i norsk etterkrigsfilosofi og samfunnsvitenskap vanskelig overvurderes. Han grunnla analytisk filosofi i Norge, og flere av

de alternative posisjonene, representert for eksempel ved Hans Skjerv-

heims fenomenologi og Dag Østerbergs nymarxisme, dannet seg et stykke på vei som reaksjoner mot Næss’ innflytelse. I likhet med flere andre ana­ lytiske filosofer var Næss negativ til påstander som ikke kunne etterprø­ ves empirisk på en noenlunde etterrettelig måte, og i En del elementære

logiske emner (1941), som tusener på tusener av norske studenter har lest til examen philosophicum, etablerer han et sett greie regler mot usaklig argumentasjon og upresis tale. For Næss var mye av den tyske og franske

INNLEDENDE ESSAY

filosofien nærmest meningsløs, og mange av dens utsagn var det han

kalte To (t-null), altså flertydige påstander som måtte presiseres for å bli meningsfylte. I den gryende norske samfunnsvitenskapen stod han for en

betoning av språkanalytisk presisjon, og bidro aktivt blant annet til flere

viktige demokratiundersøkelser med høy grad av originalitet, til tross for klare nordamerikanske forbilder. Her viste Næss og hans medarbeidere blant annet at politikere har særdeles lite presise begreper om demokrati,

med utgangspunkt i en fruktbar krysning av spørreskjemametoder og

semantisk presisjonslære. Imidlertid skal vi ikke glemme at også den tidlige Næss hadde flere sider enn sin empiriske og semantiske orientering. Allerede på femtitallet

foreleste han om Gandhis ikkevoldsetikk, og utga både alene og sammen

med Johan Galtung studier av Gandhi. Både i sin filosofihistorie fra 1953

og i senere bøker, røper Næss en beundring for asiatisk filosofi som virke­ lig er sjelden blant vestlige, akademiske filosofer. Hans forkjærlighet for

den nederlandske 1600-tallsfilosofen Spmoza er også velkjent, og den går faktisk helt tilbake til gymnastiden. Fra Spinozas monisme (lære om at alt

utgjør en helhet) går det uten tvil en linje til den senere Næss’ økosofi, selv

om økosofien også har andre, og mindre opplagte, inspirasjonskilder. I tillegg til alt dette har Næss lenge - trolig helt siden doktorarbeidet - vært skeptiker, i den forstand at han betviler at det finnes absolutt sann og sikker kunnskap. Hans skeptisisme er imidlertid av den såkalte pyrr-

honiske typen (etter den obskure greske filosofen Pyrrho), hvilket vil si at han ikke utelukker muligheten av at sikker kunnskap kan oppnås en gang i fremtiden. I en av sine mest bemerkelsesverdige bøker, Hvilken verden er

den virkelige? (1969/1982), diskuterer Næss hvorvidt bestemte filosofiske systemer (i annen utgave utvidet til også å gjelde kulturelle systemer) har en privilegert tilgang til sannhet og erkjennelse. Konklusjonen er at det

ikke finnes uavhengige kriterier for å vite om noen systemer er bedre enn andre, og at det er en viss grad av uoversettelighet, eller inkommensura-

bilitet, mellom adskilte, totale verdensbilder. Her inntar Næss med andre

ord ikke bare en skeptisk posisjon, men også en relativistisk holdning (en

|

XIX

XX

ØKOLOGI, SAMFUNN OG LIVSSTIL

betegnelse han riktignok reserverer seg mot). Imidlertid skriver han også

at det finnes flere gyldige måter å begrepsfeste helheter på, forutsatt at man presiserer betydningen av ordet «alt» på en forsvarlig måte. Næss uttrykker seg alltid forbilledlig klart og tydelig - det skulle bare mangle, kan man kanskje si, ettersom hans mest berømte tidlige filoso­ fiske bidrag var en saklighetslære. Likevel er ikke Næss en ukomplisert

tenker. Han har gått inn for naturvitenskapelige metodeidealer og strenge

krav til språklig presisjon i samfunnsfagene, og hele sitt liv har han vært levende opptatt av naturvitenskapen. Samtidig har han i minst førti år

beundret indisk og kinesisk filosofi, som - for å si det mildt - står fjernt fra hans vanligvis nærmest puritanske idealer om logisk konsistens og

presisjon. Til tross for sin kjærlighet til forskningen, er han filosofisk skeptiker som tviler på at det er mulig å oppnå endegyldig kunnskap. I tillegg har han alltid beundret Spinoza, en systembygger som bygger sitt

helhetssyn på en mystisk erkjennelse av alle tings guddommelige enhet, og den politiske yogien Mohandas K. («Mahatma») Gandhi. Som jeg skal vise nedenfor, møtes alle disse tilsynelatende motstridende impulsene i Næss’ økosofi slik den er utviklet i denne boken, men for dem som er særlig interessert i de kunnskapsteoretiske grunnlagsproble­ mene, anbefales en annen, mindre kjent bok av Næss, nemlig Anklagene

mot vitenskapen (1980). Med utgangspunkt i både politisk og filosofisk

radikal kritikk mot vitenskapens gyldighetskrav, presenterer Næss her sitt eget syn. På den ene siden har han liten sympati for dem som kritiserer vitenskapen som sådan, dem som mener at det ligger i vitenskapens natur

å behandle omgivelsene (herunder naturen) på en reduksjonistisk, frem­ medgjørende måte - vitenskapen som en anskuelsesmåte der man bare

blir i stand til å se perlen som østersens sykdom. Han aksepterer tvert imot at tradisjonelle vitenskapelige metoder gir utmerkede muligheter til å til­ fredsstille ens nysgjerrighet overfor omgivelsene, og mener at det faktum at vitenskapen har forandret seg historisk, like gjerne kan leses som et tegn på at den går fremover som at den er et barn av sin tid. Dette er det verdt å

merke seg, ettersom mange økologisk orienterte tenkere er dypt kritiske til

INNLEDENDE ESSAY

tradisjonell vitenskap, som de betrakter som et redskap for det industrieltmilitære kompleks, en reduksjonistisk og derved naturfiendtlig virksom­

het, og - i en del tilfeller - som et uttrykk for et vestlig, maskulint og

kontrollfiksert verdensbilde. Næss sier seg enig i den politiske kritikken

av vitenskapens faktiske virkemåte, men altså ikke i den prinsipielle kri­ tikken. I siste del av boken tar han til orde, ikke for grunnleggende andre måter å etablere kunnskap på, men for en utvidelse av vitenskapens felt.

Der ser han blant annet for seg muligheten av å etablere likestilte viten­ skap skomplekser inspirert av ulike kulturtradisjoner. Som i Hvilken verden

er den virkelige? fremstår han her som pluralist og kunnskapsoptimist. Så til selve boken, Økologi, samfunn og livsstil, som utkom i en rekke

utgaver på første halvdel av 1970-tallet, først under tittelen Økologi og filo­ sofi. Denne er den femte omarbeidede utgaven og den siste. Næss ville ikke ha vært Næss om boken hadde manglet fyldige begreps-

diskusjoner og -presiseringer, og særlig de første kapitlene inneholder

mange avklaringer. Allerede bokens undertittel, «Utkast til en økosofi», gir to viktige signaler, som må tas i betraktning ved en vurdering. For

det første dreier det seg om et utkast og ikke et ferdig utviklet filosofisk system. Følgelig kan man ikke forvente at boken svarer på alle relevante

spørsmål. For det andre impliserer uttrykket «en økosofi» at det kan finnes andre gyldige økosofier. Næss’ filosofi bør med andre ord ikke leses som en universalistisk modell som skal gjelde for alle mennesker til alle tider,

men som en variasjon over et tema den deler med andre økosofier, nemlig den indre sammenheng mellom alt levende, mennesket inkludert.

Økosofi er ikke det samme som økofilosofi i Næss’ terminologi. Økofilo­

sofien, eller den økologiske filosofi, er en akademisk disiplin som ikke tar stilling til moralske og politiske spørsmål; den er deskriptiv og analytisk, mens en økosofi har en klart normativ karakter. Ordet er sammensatt av oikos (eg. hushold) og sophos (visdom). Slik Næss bruker det, er en økosofi

«et filosofisk grunnsyn, totalsyn eller system som er inspirert av livsforhol­

dene i biosfæren, særlig slik de fremtrer i økologi, innbefattet økologisk

XXI

XXII

|

ØKOLOGI, SAMFUNN OG LIVSSTIL

orientert sosialantropologi». Som filosofisk system legger enhver økosofi vekt på at det er en indre sammenheng mellom alle delsystemer, og Næss påpeker at det derfor vil ligge for eksempel språkfilosofiske forutsetninger til grunn for hans politiske filosofi.

En annen sentral presisering knytter seg til forholdet mellom dyp og grunn økologi. Det Næss kaller «den grunne økologiske bevegelse» mang­ ler en filosofisk overbygning, og arbeider ut fra kortsiktige mål, gjerne uten

å bryte med den rådende teknokratiske tenkemåte. Den dype økologiske

bevegelse ser derimot enhver handling og ethvert mål i sammenheng med et helhetssyn, som tar sikte på å realisere overordnede menneskelige og

samfunnsmessige mål. Det betyr imidlertid ikke at den er så prinsipiell at det er umulig for «dype økologer» å fungere praktisk, og Næss skriver mange steder om betydningen av de små skritt og en pragmatisk, reformistisk holdning til politisk arbeid. Bakgrunnen for Næss’ reorientering i retning av dagsaktuelle politiske

spørsmål, som kulminerte da han sa opp sitt professorat i 1971 for å bli økosof på heltid, var en erkjennelse av at de økologiske problemene klo­ den stod overfor, var både akutte og formidable. Allerede på første side i

Økologi, samfunn og livsstil presiserer han hvorfor situasjonen etter hans syn er «særlig kritisk»: «Opphopningen av eksponensielt tiltagende, til­ nærmelsesvis eller totalt irreversible miljøforringelser eller ødeleggelser fremkalt ved en dypt forankret materiell produksjons- og forbruks-ideologi og -praksis.» Senere i kapittelet gir han uttrykk for et optimistisk håp om

at miljøkrisen kan få den positive konsekvens at den gir oss nye kriterier for å vurdere fremskritt og rasjonalitet.

Allerede i første kapittel antydes det hva slags kriterier Næss har 1 tankene, idet han stikkordmessig oppsummerer den dype økologiske

bevegelses anliggender i 18 punkter - fra politiske utfordringer som for­ urensning og ressursfordeling til filosofiske standpunkter der han vekt­ legger symbiose (gjensidig avhengighet) på bekostning av konkurranse i biosfæren, det kontroversielle prinsippet om lik rett for alt liv til utfol­

delse, og det originale punktet «kamp mot menneskets selvdomestisering,

INNLEDENDE ESSAY

tendensen til å lage husdyr av seg selv». Siden den dype økologien forut­ setter at alt henger sammen (spesifisert i nr. 17 av de 18 punktene), må de

ses i sammenheng med hverandre. Nå tilhører ikke Næss dem som tror at «riktig kunnskap» er tilstrekke­

lig for å endre handlingsmønstre. Faktisk bruker han ganske stor plass på en diskusjon av forholdet mellom vitenskap og verdier, kunnskap og

normer, og konkluderer med at selv om vitenskap ofte implisitt er bærer

av bestemte verdisyn, er det ikke mulig å slutte fra «er» til «bør». Selv om man for eksempel vet at fisken 1 en innsjø er i ferd med å krepere på grunn

av sur nedbør, kan man ikke uten videre trekke den slutning at man bør fjerne årsaken til den sure nedbøren. Det forutsetter at man setter rene

fiskevann som verdi høyere enn det industrielle apparatet som forårsaker fiskedøden, noe som ikke kan tas for gitt. Normene og verdiene har andre

kilder enn kunnskapen, mener Næss, selv om han innrømmer at det er en viss gjensidig påvirkning. Han poengterer også at forskningen kan gis en innretning som gjør den i stand til å gi premisser for økosofiske hand­

linger, forutsatt en bestemt verdiorientering, som imidlertid ikke kan tas for gitt. Samtidig etterlyser han en sterkere ydmykhet, omtalt som docta

ignorantia (den bevisste uvitenhet), i de naturvitenskapelige forsknings­ miljøene, og fremhever generalistens sentrale rolle i den økologiske debat­

ten. Ettersom vitenskapen utvikler seg mot stadig sterkere spesialisering, og økologisk (og ikke minst økosofisk) tenkning forutsetter et helhetssyn,

kommer de rene spesialister til kort. Etter å ha gjort rede for sitt vitenskapssyn og forholdet mellom er og bør, går Næss over til å diskutere verdi- og normsystemer. Også tidligere hadde

Næss interessert seg for normer, blant annet i demokratiundersøkelsene fra femtitallet; her er han naturlig nok mest interessert i normene som

ligger til grunn for den dype økologiske bevegelse. Her kommer hans bakgrunn som logiker tydelig frem, idet han tar utgangspunkt 1 toppnormer og viser hvordan andre, sekundære normer kan avledes logisk fra dem. Han diskuterer også problemene som oppstår når ulike toppnormer (for eksempel «vær ærlig» og «vær hensynsfull») kommer i konflikt

XXIII

XXIV

ØKOLOGI, SAMFUNN OG LIVSSTIL

med hverandre. Dessuten advarer han mot tendenser til fundamentalis­ tisk absoluttering av bestemte normer, for eksempel en norm om at man

skal bruke sykkel og ikke bil til arbeidsstedet. Hvorvidt en slik norm er

gyldig, avhenger av situasjonen. I utkantstrøk, og i områder der det er fare for at kollektivtrafikk blir avviklet på grunn av dårlig kundegrunnlag, kan det være gode grunner til ikke å sykle på arbeid - for ikke å snakke

om arbeidsreiser langs motorveier der det er alvorlig fare for liv og helse forbundet med sykling. Næss er logisk rigid, men samtidig er han sen­ sitiv overfor variasjoner i den virkelige verden (kontekstuelle faktorer).

Sagt på en annen måte: Han stiller høye krav til sitt økosofiske system

om logisk konsistens, men er klar over at enhver norm må tilpasses en faktisk virkelighet. Derfor poengterer han gang på gang at hans økosofi T er én av mange mulige presiseringer av en økosofisk tenkemåte. Følgelig

må dens grunnleggende premisser og toppnormer, som den formodentlig deler med andre økosofier, være så generelt formulert at de kan presiseres i flere retninger. Næss’ kontekstualisme kommer også til uttrykk i hans diskusjon,

senere i samme kapittel, om behov. «Slik ordet vanligvis blir brukt,» bemerker han et sted, «er behov noe som skal eller bør dekkes.» Begrepet behov viser angivelig til noe absolutt, ofte medfødt, og har «en bedre over-

talelsesfunksjon» enn den økonomiske terminologien om preferanser, som antyder at forbrukere kan velge noe annet enn de faktisk velger. Næss

minner om at en preferanse ikke nødvendigvis er uttrykk for et behov, og viser at det ikke nødvendigvis finnes noe absolutt behov for for eksempel flere parkeringsplasser på Universitetet eller mer heroin blant heroinister. Men ettersom samfunnet er mangfoldig, vil ulike grupper påberope seg ulike behov - noen vil ha skog, andre vil ha veier. Her er det naturligvis nød­ vendig å prioritere mellom ulike behov eller preferanser, men det må også bli «åpen konflikt mellom gruppers motstridende verdiprioriteringer».

Et spørsmål det er naturlig å stille seg i denne sammenheng, er i hvil­ ken grad grupper som har miljøødeleggende preferanser (økt forbruk, mer bilkjøring, billigere flybilletter) bør få dem tilfredsstilt, eller om de

INNLEDENDE ESSAY

«økologisk korrekte» verdiene skal tvinge disse gruppene til å endre sine handlingsmønstre. Dette spørsmålet er vesentlig, ikke minst fordi flere

økologisk orienterte forfattere har gått svært langt i retning av å anbefale avskaffelse av demokrati og pluralisme for å redde miljøet. Utgangspunk­

tet er her troen på at «vi står på kanten av stupet, og er i ferd med å ta et langt skritt fremover». Næss er blitt konfrontert med dette spørsmålet i en

rekke debatter, og han har alltid holdt fast ved demokratiske metoder, selv om han innrømmer at det vil oppstå dilemmaer. Noen vil kanskje kalle ham naiv, men ikke minst for hans meningsmotstandere er respekten for saklig argumentasjon og demokratiske spilleregler et utmerket utgangs­

punkt for diskusjon. Mange har steilet over Næss’ forsøk på å måle verdier og behov, som

der han i et tankeeksperiment veier bilistenes lystfølelse ved å få en ny motorvei mot beboernes ulyst over støyen og skitten. Gjennom hele boken foreslår han hvordan man, med utgangspunkt i bestemte kunnskaper og

bestemte normer, kan beregne velferd og livskvalitet. (Det må, i rettfer­ dighetens navn, tilføyes at han et sted innrømmer at «dybden, intensi­

teten og rikdommen av selve opplevelsesinnholdet» ikke kan måles.) Ett sted setter han til og med opp en matematisk formel, hvor han foreslår en beregningsmodell for forholdet mellom trivsel, glød, legemlige smer­

ter og åndelige smerter. En slik kvantitativ bestemmelse av livskvalitet er fremmed for store deler av miljøbevegelsen, og Næss’ filosofi er derfor

blitt beskrevet som en slags økopolitisk utilitarianisme (=nyttetenkning). Denne karakteristikken er ikke helt usaklig, men den rammer ikke nød­ vendigvis økosofi T. Tvert imot viser Økologi, samfunn og livsstil at det

er mulig å forene en sosialdemokratisk modelltenkning, en optimistisk tro på kvantitativ forskning og en økologisk systemfilosofi der et grunn­ premiss er at alt henger sammen og at alle elementene i systemet påvirker

hverandre. Flere steder viser Næss hvordan det moderne samfunns styringsredska­ per, herunder vitenskapen, kan brukes til å fremme andre, økologisk mer

forsvarlige mål enn i dag. Han krever med andre ord ingen total utskift­

XXV

XXVI

ØKOLOGI, SAMFUNN OG LIVSSTIL

ning av samfunnsmaktens inventar, men mener - i tråd med det han andre steder har skrevet om vitenskap og teknikk - at det er tilstrekkelig å

forandre på beslutningsgrunnlaget (altså kunnskaper + normsystem). På dette punktet skiller han seg både fra Heidegger-inspirerte teknologikritikere og mye av den feministiske og «postmoderne» kritikken av vitenska­ pen. Mange av dem ser faktisk vitenskapen som en i seg selv miljøfiendtlig virksomhet fordi den gir et misvisende (oppstykket, manipulert) bilde av

naturen. Næss deler altså ikke dette synet, og hans forankring i logikk og tillit til vitenskapen kan nok sies å vaksinere økosofi T mot romantiske og

autoritære eksesser som andre økofilosofiske retninger står farlig nær. I stedet for å ta avstand fra den «vestlige, patriarkalske, naturødeleggende»

vitenskapen, diskuterer han blant annet hvordan den kan anvendes i miljø­ vennlig mykteknologi i stedet for hardteknologi. Til tross for at han kan

være en uforsonlig kritiker av det han oppfatter som tåketale og dumheter, har Næss med andre ord også en kompromissvennlig og moderat side, som kommer til uttrykk i hans politiske strategi. Der fremstår han som reformist snarere enn som revolusjonær, og da han våren 1998 nok en

gang ble stilt spørsmålet om hva den enkelte kunne gjøre, foreslo han at man kanskje kunne begynne ved å invitere en politiker på middag.

Ut fra det som er sagt, skulle det være klart at et vesentlig spørsmål dreier seg om forholdet mellom økosofisk erkjennelse hos de få og reelle samfunnsmessige forandringer. I kapittel 4 diskuteres mulighetene for å påvirke andres mentalitet og verdisett, og som et case tar Næss opp Erik Dammanns folkebevegelse Framtiden i våre hender, som ble grunnlagt i 1973. FIVHs vektlegging av livsstil og personlig forbruk applauderes, og Næss betrakter organisasjonens raske vekst som et tegn på at mentali­

tetsendring gjennom målrettet påvirkning både er fullt ut mulig, og kan bidra til å forandre hele systemet på lang sikt. Nettopp fordi alle elemen­ ter i et system henger sammen, kan endringer i alminnelige menneskers

forbruksmønster vise at det faktum at «det er noe galt med systemet» ikke er noen unnskyldning for å sitte med hendene i fanget. I en tid som vår, da fyndord om den avmaktsskapende globaliseringen svirrer i luften, kan

INNLEDENDE ESSAY

en systemteoretisk forståelse demme opp for fatalismen og vise at enkelt­

mennesker faktisk kan gjøre en forskjell.

Som filosofisk verk skiller Økologi, samfunn og livsstil seg ut ved at den har mange flere referanser til ikke-filosofer og empirisk forskning enn til

filosofi. Det er særlig to fag han knytter an til bortsett fra biologien, nem­

lig sosialøkonomi og sosialantropologi. Førstnevnte fag vies faktisk et helt kapittel, «Nye oppgaver for sosialøkonomien». På bakgrunn av gode kunn­

skaper om faget, argumenterer Næss for at sosialøkonomien, som i hele etterkrigstiden har vært en teknokratisk styringsvitenskap, kan beholde

sitt særpreg og likevel bidra til den overgripende mentalitetsendringen han ser for seg. Sosialøkonomiens tradisjonelle normative grunnlag, der

full sysselsetting, høyt forbruk og mye fritid er viktige verdier, og hvor

økning i BNP (brutto nasjonalprodukt) har karakter av et sentraldogme, kan erstattes med økosofisk forsvarlige verdier, uten at faget sosialøko­ nomi dermed må bli et helt annet fag. På dette området har det for øvrig

skjedd en rivende utvikling etter at Økologi, samfunn og livsstil ble utgitt, og mange sosialøkonomer arbeider nå helt eller delvis innenfor en velferdsteori med klare økologiske elementer.

Næss mener ikke bare at sosialøkonomien kan få en sentral rolle, men at

den er en helt nødvendig disiplin for at dypøkologiens verdier skal kunne realiseres. Følgelig skriver han et sted, i uthevet skrift, at «Det er ... ingen

vei utenom sosialøkonomiske studier». Her skiller han seg også fra mange økofilosofer, som har begrensede kunnskaper og interesser for den økono­

miske vitenskap. Slik Næss betrakter sosialøkonomien, som en lære som

dypest sett handler om behovstilfredsstillelse, vil den være like nødvendig

i et samfunn som bygger på andre behov, som den er i dag. Forutsetnin­ gen er at den finner tilbake til sine filosofiske forutsetninger og endrer

sin velferdsteori i tråd med ny erkjennelse om økologiske forhold. Bokens sjette og lengste kapittel, «Fra natur- og miljøvern til øko­

politikk», er også det mest tidstypiske. Med utgangspunkt i de logiske og

vitenskapsteoretiske premissene fra de to første kapitlene, de normative og strategiske vurderingene fra de to neste, samt forslagene til utvidelse

XXVII

XXVIII

ØKOLOGI, SAMFUNN OG LIVSSTIL

av økonomisk forskning i femte kapittel, går Næss her over til å analysere politikk og politiske ideologier som var aktuelle i Norge i 1976. Han dis­ kuterer forholdet mellom dypøkologi og kapitalisme, sosialisme, popul­

isme å la Ottar Brox; han tar opp økopolitiske bøker (som Roma-klubbens

Limits to Growth) som var aktuelle på midten av syttitallet, og diskuterer 1 hvilken grad norske partier representerer en «grønn politikk». I denne sammenheng tar han opp ni «nøkkelemner i den økologiske bevegelse»

- fra forurensning og ressursfordeling til distriktsutbygging og selvber­ ging - og vurderer i hvilken grad den daværende Arbeiderparti-regjerin-

gens langtidsprogram forholdt seg til disse utfordringene. Ettersom det

politiske og ideologiske landskapet har forandret seg kraftig i årene som er gått siden midten av 70-tallet, kan en ikke uten videre regne med at analysene fremdeles er aktuelle. I hvilken grad de fortsatt kan være det,

skal vi komme tilbake til. Vel fremme ved bokens siste kapittel, det udelt viktigste, har leseren fått det bestemte inntrykk at forfatteren verken er en romantisk naturelsker, en konservativ bevarer eller en revolusjonær økoanarkist. Han har solid fotfeste i det rådende kunnskapsregime, og beveger seg utover derfra.

Han har en nøktern, ofte pedantisk og snusfornuftig måte å resonnere på, han er på vakt mot uklarheter og motsigelser i sin egen prosa, han setter opp sine argumenter 1 nummererte punkter, og han uttrykker en nær­ mest gutteaktig begeistring for vitenskapelig bevisførsel og «siste skrik» fra den biologiske og sosialøkonomiske forskningsfronten. Vi har her å

gjøre med en filosof som er tydelig innforlivet med den analytiske tradi­ sjon i vestlig tenkning, og som ikke har noe ønske om å kaste sin vitenska­

pelige rasjonalitet på båten for å hengi seg til holistisk samhørighet med alt som spirer og gror - men som tvert imot bruker sine analytiske evner

med stor energi og oppfinnsomhet for å fremme en ny, systemorientert virkelighetsoppfatning. Det siste kapittelet, «Livets enhet», kommer slik sett som en overras­

kelse, og fungerer blant annet som en påminnelse om at Arne Næss ikke så lett lar seg plassere i en bestemt filosofisk tradisjon. Der både hans empi-

INNLEDENDE ESSAY

ristiske bakgrunn og studier i symbolsk logikk, hans vitenskapsfilosofi og beundring for Gandhis politiske metoder kommer tydelig til uttrykk

i bokens første seks kapitler, er det fremfor alt spinozisten og den plura­

listiske skeptikeren Næss som taler i det siste, mer essayistisk utformede kapittelet. Her snakker han blant annet om det levendes rett til utfoldelse,

om naturens skjønnhet i analogi til et musikkstykke, om slektskapet mel­ lom mennesker og dyr og om friluftsliv som egenverdi. Avslutningsvis

skriver han, med direkte henvisning til Spinoza, om mangfold som øko­ logisk og etisk verdi, samtidig som han (som god spinozist) minner om at mangfoldet dypest sett uttrykker enhet. Det er en vakker avslutning på en bok som må regnes blant høydepunktene i den systematiske tenkningen om forholdet mellom samfunn, kultur og økologi.

Før vi går inn på bokens senere innflytelse og, ikke minst, dens mer kon­ troversielle sider, skal vi ta et kort skritt tilbake for å sette den inn i en idéhistorisk kontekst. Økologisk inspirert tenkning om samfunn og kul­

tur har naturligvis en lang historie, selv om ordet økologi først ble brukt

av den tyske biologen og Darwin-tilhengeren Ernst Haeckel på slutten av 1800-tallet. Både i oldgresk filosofi og i den senere mystiske tradisjonen i kristendommen finnes klare uttrykk for samhørighet og ansvarsfølelse

overfor naturen. Enkelte, som den norske filosofen Hjalmar Hegge i Men­

nesket og naturen (1976), mener at det europeiske menneskets fremmed­

gjøring overfor naturen skjøt fart i senmiddelalderen, da Platon erstattet Aristoteles som den mest sentrale filosofen. Næss slutter seg også til dette synet. I enkelte andre kulturtradisjoner er det også mulig å spore former

for økologisk bevissthet, selv om de ikke uten videre kan sammenlignes med tendenser i europeisk tenkning, iallfall ikke dem som er av nyere dato.

Her har ulike varianter av det kristne verdensbildet vært dominerende i

snart to tusen år, en teknologisk basert utviklingstenkning har eksistert i rundt fem hundre år, og naturrettens og opplysningsfilosofiens begreper

om individet og dets rettigheter har vært fremherskende i lang tid. Alle

XXIX

XXX

ØKOLOGI, SAMFUNN OG LIVSSTIL

disse og andre aspekter ved europeisk kultur må en moderne økosofi for­ holde seg til. Den økologisk baserte kritikken av industrisamfunnet og den teknolo­

gisk orienterte naturvitenskapen kan også føres langt tilbake. Det er to hundre år siden poeten og maleren William Blake skrev om fabrikkene som «dark Satanic mills», samtidig som Goethe utviklet en alternativ, kva­

litativ naturvitenskap som tok utgangspunkt i samhørighet og ikke kon­

troll, og som hadde en helhetsforståelse som sitt mål. Som nevnt, henter Næss selv avgjørende inspirasjon fra Spmoza, som virket enda hundre

år tidligere. Den nye økologiske tenkningen, som vår tids miljøbevegelse

springer direkte ut av, kan imidlertid tidfestes til en langt senere dato. I 1960 utga Rachel Carson The Silent Spring, en bok som ofte nevnes som den første av sitt slag. Tittelen henspiller på at den vårlige fuglekvitringen der forfatteren bodde, plutselig et år var borte, og årsaken var miljø­ ødeleggelser. I visse miljøer i USA vokste miljøengasjementet gradvis på sekstitallet, og mot slutten av tiåret fantes et bredt spekter av forskjellige

typer økologiske grupperinger - fra anarkistiske, revolusjonære grupper til konservative naturvernere. Sentrale premissleverandører var intellektu­

elle som Barry Commoner, Theodore Roszak, Gregory Bateson og Murray Boockhin. Senere har forfattere med tilknytning til nyreligiøsitet, deriblant Fritjof Capra (med boken Fysikkens Tao fra 1975), dominert markedet ster­ kere i USA. De radikale motkulturene knyttet til hippiebevegelsen hadde en sentral

rolle i USAs tidlige miljøbevegelse, og fikk avleggere i Europa, særlig i

Vest-Tyskland. Tyskland hadde sin egen økologiske tradisjon, den viktigste i Europa, som hentet inspirasjon fra kilder som Goethe, Rudolf Steiners antroposofi og Heideggers sene filosofi. Hippiebevegelsens stil og bud­

skap brakte et frihetlig pust inn i denne ellers tunge og alvorlige tradisjo­

nen. I andre europeiske land har økologisk tenkning stått mye svakere, og er selv i dag nokså kuriøs og politisk marginal. I Frankrike har sosiolo­ gen André Gorz vært en nokså ensom svale som fortaler for større øko­

INNLEDENDE ESSAY

logisk bevissthet i en større offentlighet, og kjente franske filosofer som

Lue Ferry og Bernard-Henri Lévy har ganske nylig, i hver sin bok, advart mot «økologismen», idet de betrakter den som et dypt antihumanistisk

uttrykk for en farlig renhetstrang som lett kan slå over i fascisme. Uaktet relevansen av denne kritikken, som det ikke er plass til å gå inn på her,

er det liten tvil om at miljøtenkning kan fungere både konserverende og forandrende, både frigjørende og undertrykkende.

Den norske miljøtenkningen, som er betydelig i internasjonal sammen­ heng, har fulgt sin egen, særegne vei. Forbindelsen til Tyskland, som var tett før annen verdenskrig, og som siden er blitt opprettholdt av enkelte miljøer (kanskje særlig de antroposofiske), er tydelig hos enkelte repre­ sentanter, særlig Peter Wessel Zapffe og hans «biosofi» slik den kommer til uttrykk i Om det tragiske (1941). Innflytelsen fra de senere amerikanske

motkulturene har også vært betydelig i enkelte miljøer, kanskje særlig

dem med anarkistiske tilbøyeligheter - i dag er det lille Miljøpartiet De Grønne den synligste representanten. Likevel er det noe særnorsk ved hovedstrømningen i den norske, økologisk inspirerte tenkningen, som er

representert hos tenkere som Sigmund Kvaløy Sætreng og Ottar Brox, og

som når sitt filosofiske høydepunkt i Økologi, samfunn og livsstil. Den har lite av den tyske naturmetafysikken, og den er fremmed for de løsslupne

og livsnytende tendensene i de nordamerikanske motkulturene. Den har et tydelig element av protestantisk puritanisme og en særnorsk bejaelse

av alt som er enkelt og naturlig, og den knytter direkte an til friluftslivet og vidda som nasjonalikoner. Den spontane gleden knyttet til opplevelser i

den norske naturen, som trolig har vært svært utbredt i hele den norske nasjonsbyggingsfasen, er tydelig i store deler av den norske miljøbevegel­ sen, ikke minst i Framtiden i våre hender. Her sitter norske økosofer og

miljøaktivister på en symbolsk kapital som kan være gull verd, og Arne

Næss - fjellklatreren og naturelskeren - har lenge vært et levende uttrykk for sammensmeltningen av den norske naturens «barske glæder» (en boktittel fra Zapffe) og en filosofisk basert argumentasjon for et samfunn

i økologisk balanse. I norsk sammenheng var han tidlig ute med å advare

XXXI

XXXII

|

ØKOLOGI, SAMFUNN OG LIVSSTIL

mot de økologiske konsekvensene av den teknologiske fremskrittstenkningen, som han begynte å rette søkelyset mot gjennom foredrag og artik­ ler på sekstitallet. På den tiden var det få andre som satte spørsmålstegn

ved den sosialdemokratiske vekstideologien, som hadde ligget til grunn for gjenoppbyggingen etter annen verdenskrig. Næss’ økosofi begynte å

bli kjent i norske miljøer tidlig på syttitallet, og den internasjonale (pri­ mært nordamerikanske) dypøkologibevegelsen fikk sin programartikkel i tidsskriftet Inquiry i 1973, da redaktøren, nemlig Arne Næss, publiserte

«The Shallow and the Deep, Long-Range Ecology Movement». I dag har

den næssianske deep ecology både egne organisasjoner, talspersoner og nettsteder i USA, og regnes der som en av de viktigste teoretisk orienterte

miljøfilosofiene. Selv om så vel hans optimistiske syn på vitenskapens muligheter som inspirasjonen fra Gandhi og Spinoza gjør Næss’ økosofi original, kan det nok sies at det mest originale ved økosofi T, i internasjo­

nal sammenheng, ligger et annet sted. Det består i kombinasjonen av to tilsynelatende motsetninger - en ekstrem interesse for logisk presisjon

kombinert med en like ekstrem glede over naturopplevelser, gjerne i kar­ rige omgivelser, som Næss formidler både eksplisitt og implisitt. Natur­ opplevelsen og den subjektive gleden over de mange små tings indre

økologiske sammenheng, som er påfallende fraværende hos mange nord­ amerikanske økofilosofer, har ikke minst et stort, ubrukt politisk potensial. Det er umulig å måle Næss’ politiske og ideologiske innflytelse her i landet. Økologi, samfunn og livsstil utkom i en periode da det var et sterkt

politisk engasjement ved og rundt universitetene i hele den vestlige ver­

den, og i Norge var en vesentlig del av studentengasjementet knyttet til miljøspørsmål. Store deler av studentvenstresiden strevde med å skifte

vind og vær mellom marxismen og økopolitikken, og enkelte klarte kunst­

stykket å forene de to i en høyere (eller lavere, avhengig av øyet som ser) enhet. Ottar Brox’ «venstrepopulisme», med sin betoning av distrikts­

utbygging, desentralisering og trygge lokalsamfunn, fikk håndfast politisk

betydning, og siteres anerkjennende av Næss. Nils Christies arbeider om tette og løse samfunn trakk i samme retning, selv om han var minst like

INNLEDENDE ESSAY

interessert i urbane lokalsamfunn som i utkantstrøk. Erik Dammanns

Fremtiden i våre hender utkom fire år før Økologi, samfunn og livsstil, og selv om den var filosofisk mindre ambisiøs, fikk den neppe mindre prak­

tisk betydning. Andre norske filosofer, som Gunnar Skirbekk, Sigmund Kvaløy (Sætreng), Jon Wetlesen, Hartvig Sætra, Hjalmar Hegge og Peter

Wessel Zapffe, skrev også originalt om økofilosofiske spørsmål. Engelskog tyskspråklige teoretikere hadde dessuten mange lesere i Norge, og flere

ble oversatt til norsk i debattbøkenes gullalder, altså syttitallet. Mange av

tankene i Økologi, samfunn og livsstil lå med andre ord i tiden, og slik sett var dens originalitet begrenset. Næss’ store bragd bestod med andre ord ikke i å peke på miljøproblemene, men å vise at et konsistent filosofisk

system kunne bygge på en økologisk erkjennelse. Trolig ville store deler av boken ha vært skrevet annerledes dersom den

skulle kommet ut i dag. Alle henvisninger til aktuelle saksdokumenter,

politikere og partier ville ha vært andre. Det ville ikke ha vært nødvendig å bruke så stor plass på grenseoppganger i forhold til marxisme og sosia­ lisme, og det ville ha vært umulig å plassere de politiske partiene i forhold

til røde, blå og grønne poler. I stedet ville Næss ha måttet vurdere prag­ matiske, aksjonsrettede organisasjoner som Bellona (grunnlagt i 1986) i

forhold til sin dypøkologi: Er de en grunn eller en dyp økologisk bevegelse? Etter Brundtland-kommisjonens rapport Our Common Future (1988), har

«grønn» retorikk for øvrig sneket seg inn i de fleste partiprogrammer, uten at deres praksis nødvendigvis har forandret seg deretter. Det finnes ikke for tiden noe «grønt» parti av noen størrelse i Norge. Studentenes

politiske engasjement er også for tiden labert, og selv om det fremdeles

er livlig miljøpolitisk aktivitet i mange lokalsamfunn, er det neppe feil å si at miljøbevegelsens synlighet har sunket jevnt og trutt siden begynnelsen

av åttitallet.

I en oppdatert Økologi, samfunn og livsstil ville vår tids debatter om økonomisk globalisering og genforskning - for ikke å snakke om klimadebatten - utvilsomt ha fått en prominent plass, mens diskusjonen av sur nedbør ville ha vært mindre vesentlig. Det ville videre ha vært nødvendig

|

XXXIII

XXXIV

|

ØKOLOGI, SAMFUNN OG LIVSSTIL

for Næss å forholde seg til debattene om internasjonal migrasjon og det

multietniske samfunn, og kjønnsperspektivet (som antydes spredte steder

i boken) ville ha måttet få en mye mer fremtredende plass. De siste årenes forskning om risiko, som der defineres som forholdet mellom sannsyn­ lighet og konsekvenser, ville også ha passet inn i Næss' filosofi og tenke­ måte. Det at det later til å være relativt små muligheter for at en virkelig

apokalyptisk katastrofe skal skje som et resultat av miljøødeleggelser, betyr ikke at det er lav risiko - ettersom konsekvensene av en slik hendelse ville være så enorme. Endelig er det gode grunner til å anta at Næss ville ha kastet seg over åtti- og nittitallets kaos- og kompleksitetsteori med stor

begeistring: der ville han nemlig ha funnet en innfallsvinkel til verden som

anerkjenner erkjennelsespluralismen (hva man ser, avhenger av hvor man ser det fra), alle tings relasjonalitet og kontekstualitet, de komplekse sam­

menhengene i ethvert system, og en tro på logikk og empirisk forskning. Til tross for at miljødebatten har forandret seg dramatisk på de 23 årene

som er gått siden utgivelsen av denne endelige utgaven av Økologi, sam­ funn og livsstil, er selve økosofi T neppe akterutseilt. Sagt på en annen måte har boken en politisk og en filosofisk side, og dens filosofiske side har

lengre holdbarhet enn den politiske. Ingen ville vel påstå at miljøkrisen er

løst i løpet av åtti- og nittitallet, og Næss’ forslag til en økosofi kan derfor

fremdeles vurderes seriøst. Naturligvis er ikke økosofi Tukontroversiell. Blant dem som ikke er spe­ sielt økologisk interesserte, må det sies, er den ikke engang kontrover­

siell; den figurerer ikke. Dette gjelder for en stor del av sosialteorien. Selv om internasjonalt kjente samfunnsteoretikere som Zygmunt Bauman, Manuel Castells og Anthony Giddens gjerne nevner miljøkrisen som en av menneskehetens store utfordringer, diskuterer de den ikke inngående:

de er mer opptatt av blant annet de samfunnsmessige konsekvensene av kvinnefrigjøring, Internett og identitetspolitikk. I norsk sammenheng er

det også vanskelig å spore en åpenbar økologisk komponent i tonean­

givende analyser av samtiden, selv om ingen vil benekte at problemene er viktige.

INNLEDENDE ESSAY

I miljøer hvor økologiske spørsmål derimot har en sentral plass, har

Næss en varierende posisjon - fra skyteskive til guru. Et tilbakevendende

spørsmål er her om hans økosofi Ter biosentrisk og derfor antihumanistisk; altså om den setter naturen foran mennesket. Flere formuleringer i Øko­

logi, samfunn og livsstil kan tyde på at Næss ikke tillegger mennesket noen privilegert plass. Som det heter i innledningens punkt 15: «Prinsipiell lik

rett for alt liv til utfoldelse. Egalitarianisme i biosfæren.» I samme åndedrag tilføyer han at «Vi mennesker har særlige forpliktelser til å beskytte hver­ andre», men han skiller seg både fra den humanistiske tradisjon og de

fleste tolkninger av kristendommen ved å betrakte mennesket som verken mer eller mindre enn en del av «livets enhet».

Som antydet ovenfor, er det også mange i og omkring miljøbevegelsen som har vanskelig for å svelge Næss’ utstrakte bruk av logikk, naturviten­ skap og kvantitative formler for å beskrive dynamikken i naturen. Selv om

deres kritikk nok mildnes noe av det siste kapittelet i Økologi, samfunn og livsstil, der Næss legger stor vekt på naturopplevelsen og den subjek­

tive gleden over mangfoldet, vil mange gå mer radikalt til verks enn han

i å kritisere det rådende kunnskapsregimet. Kunnskapssosiologer som

Bruno Latour har således gjort en stor innsats for å vise hvordan viljen til

kontroll og en gjennomgående teknokratisk rasjonalitet er fundamental for moderne vitenskap. Beslektet kritikk kommer fra feministiske miljøer,

for eksempel den originale Donna Haraway. En eldre tradisjon, som også

har sine fremtredende representanter i Norge, er den antroposofiske, som

siden mellomkrigstiden har presentert sin teknologikritikk og økologiske visjon i et helt annet språk enn Næss. Antroposofien betrakter mennesket

som artsmessig unikt fordi det primært er et åndsvesen, men har samtidig et sterkt miljøengasjement. Et tredje omstridt punkt har å gjøre med Næss’ syn på befolkningssitu-

asjonen. Han mener at overbefolkning er en viktig årsak til miljøproble­

mene, selv om han også alltid nevner ressursfordeling og -utnyttelse som faktorer. Andre, særlig i de marxistiske og sosiologiske tradisjonene, vil

tvert imot hevde at absolutt overbefolkning ikke finnes, bare relativ over­

|

XXXV

XXXVI

|

ØKOLOGI, SAMFUNN OG LIVSSTIL

befolkning. Det vil si overbefolkning relativ til samfunnets organisasjon. Denne debatten har en lang historie, og kan iallfall spores tilbake til Marx’ og Engels’ kritikk av Thomas Robert Malthus. Presten Malthus mente at

matproduksjonen normalt ville vokse langsommere enn befolkningen, og atbefolkningsstabiliserende virkemidler derfor var politisk nødvendige for å unngå sult og ustabile forhold. Marx og Engels raste mot dette synet, da

de var overbevist om at teknologiske og politiske fremskritt kunne skape velstand og rettferdighet uavhengig av befolkningstetthet. Tett befolkede

land som Japan og Nederland er jo ikke «overbefolkede», ettersom deres innbyggere nyter en høy levestandard og mange velferdsgoder. Disse motstridende tolkningene av befolkningsveksten preger debatten også i dag, selv om de fleste er enige om at begge typene av faktorer er

vesentlige. Mens enkelte går inn for direkte barnebegrensning gjennom spredning av prevensjon og, av og til, endog steriliseringsprogrammer, i Den tredje verden, mener andre at fattigdommen må bekjempes først. All

erfaring viser jo at kvinner får færre barn jo høyere utdannelse og større materiell trygghet de har. På dette punktet er Næss’ analyse uavklart. Han

går inn for desentralisering til (formodentlig først og fremst ikke-urbane) lokalsamfunn, også i et spredt og tynt befolket land som Norge, og skri­

ver et sted at Indre Oslofjord er «mer overbefolket» enn Ytre Oslofjord. Han presenterer også en svært kortfattet analyse av årsakene til den raske befolkningsveksten i en del fattige land, og regner ikke absolutt fattigdom

med til dem - derimot snakker han om kulturelle konvensjoner som en viktig årsak til at fattige folk får mange barn. Utdannelse som et middel

til å bekjempe befolkningsveksten, diskuterer han ikke. Her er det med andre ord fremdeles rom for kontroverser, og spørsmålet er politisk sen­ tralt: Hvis man i en presset situasjon må velge mellom en økologisk og en humanistisk betraktningsmåte, hvilken posisjon faller man ned på? Næss er blitt plassert, blant annet av den polsk-irsk-norske forfatteren og forskeren Nina Witoszek, i en lang norsk, streng, puritansk tradisjon

der trangen etter det rene og enkle står i forgrunnen, på bekostning av den åndelige, estetisk orienterte europeiske tradisjon. Hun tolker hans økosofi

INNLEDENDE ESSAY

og positive betoning av det enkle og naturlige (ikke minst gjennom hans

egen livsstil) som en foreløpig kulminasjon av en naturmytologisk strøm­

ning i norsk nasjonsbygging, som hun for øvrig en smule spekulativt fører

lukt tilbake til «Håvamål». Livet i Næss’ utopi, skriver hun, er saktens sunt og fornuftig, men det er også strengt og dørgende kjedelig - hans idealsamfunn er en «antarktisk pastoral republikk». Mot denne tolknin­ gen har Næss selv protestert høylytt, og skriver (i Samtiden 5/6-98) at også

dypt «uøkologiske» handlinger må tillates - innen rimelighetens grenser - i et grønt samfunn, som etter hans syn bør være kulturelt og verdimes-

sig pluralistisk. Man må gjerne kjøre fort i skitne og støyende biler, men med måte - og det vil koste flesk å gjøre det. Han vil heller ikke være med på at de økosofiske idealene på noen måte er uforenlige med komplekse

kulturelle frembringelser, og nevner i denne sammenheng at «opphold

på et sted som Hallingskarvet [er] forenlig med et par timer daglig Johann Sebastian Bach ... riktignok med gammel batteridrevet platespiller». Når

Næss beskriver hvordan et samfunn bygget på grunnprinsippene i øko­

sofi T tillater de av innbyggerne som ønsker det å kjøre omkring i bråkete «biler som i voldsom fart og uten lyddemper farer avsted til ingen nytte»,

viser han seg som en ukuelig opplysningsoptimist: Ingen skal tvinges til noe som helst, men de fleste vil av seg selv innse at et lavt forbruk og en økologisk forsvarlig livsstil alt i alt gir en høyere livskvalitet enn hesbles­

ende konsumerisme.

Ytterligere en innvending som skal nevnes, og som jeg tar med for egen regning, er at økosofi T, i likhet med mye annen økofilosofisk og -politisk

tenkning, har en anti-urban slagside. Desentralisering og lokalsamfunn går igjen og igjen som positivt ladede ord. I en tid da over halvparten av

verdens befolkning bor i byer, er dette, når alt kommer til alt, en lite kon­ struktiv holdning når den ikke suppleres med en bypolitikk. Vi skal også

merke oss at Næss’ egen filosofiske modning fant sted i den hyper-

urbane metropolen Wien før annen verdenskrig, og at hele den filosofiske

tradisjon han knytter an til, er utviklet i bykulturer - fra Sokrates’ Aten til Spinozas Amsterdam. En økosofi der storbyen er en like naturlig del

XXXVII

XXXVIII

ØKOLOGI, SAMFUNN OG LIVSSTIL

av økosystemet som granskoger og fiskerlandsbyer, gir et mer realistisk utgangspunkt for politisk handling - og en langt bedre forståelse av sitt eget intellektuelle og kulturelle eksistensgrunnlag - enn en som uforbe­

holdent anbefaler tilbakevending til landsbygda. Et filosofisk system som

ekskluderer over halvparten av verdens befolkning, risikerer dessuten å bli kritisert for å være aristokratisk, omtrent slik enkelte marxistiske filo­ sofer har kritisert Næss’ positive beskrivelser av enkelhet og lavt forbruk som typiske utsagn fra et menneske som aldri har manglet noen ting.

I filosofisk sammenheng står Næss i en særstilling, som empirisk orien­ tert pragmatist, spinozist, Gandhi-tilhenger og økofilosof. De beste parti­ ene av Økologi, samfunn og livsstil smelter alle disse påvirkningene sammen

i en virkelig original legering, som takket være det logiske limet ikke virker som sammenrasket eklektisme. Noen sentrale tenkere som representerer andre syn, er allerede nevnt. Avslutningsvis skal et par til også omtales, nemlig de norske filosofene Herman Tønnesen og Peter Wessel Zapffe.

Begge var i likhet med Næss opptatt av biologi og økologi, og begge hadde noe av den samme språkfilosofiske skoleringen som ham. Zapffe var kan­

skje den som sådde kimen til økofilosofisk tenkning hos Næss, som han møtte under klatring på Kolsås allerede i tredveårene. Ikke desto mindre

var både Zapffe og Tønnesen uforbederlige pessimisten mens Næss er og

blir optimist på menneskets og naturens vegne. I en uforlignelig liten bok fra 1983, Jeg velger sannheten, møtes deres synsvinkler på både instruktive og underholdende måter. Tønnesen innleder med en angivelig dialog med

Zapffe (egentlig en monolog, bare avbrutt av samtalepartnerens forsik­ ringer om at han ikke har sovnet underveis), hvor han begrunner hvor­

for han betrakter naturen som grusom og hevngjerrig. «Vi mennesker er fem milliarder døgnfluer», «Happiness is for the pigs» og «Vi er ikke le­ vende, men dødsdømte fra unnfangelsen», er noen av hans slagord. Der

Zapffe er berømt for å ha hevdet at livet er meningsløst, mener Tønnesen - en filosof som var kjent for å skyte fra hoften - at det ikke engang er meningsløst. Til dette svarer Næss, i en lengre kommentar 1 samme bok, at det ikke finnes noen overordnet mening med livet, men at meningen

INNLEDENDE ESSAY

ligger i de små tings skjønnhet og indre sammenheng. For ham har ikke livet mening, det er mening. Til slutt i den lille boken slipper Zapffe til med et apokalyptisk kosmisk dikt, riktignok ikke uten glimt i øyet. For

Tønnesen og Zapffe, som står nærmere den europeiske romantikken enn

Næss, er bruddet mellom menneske og natur prinsipielt og fundamentalt, og ethvert genuint forsøk på å bygge bro er dømt til å ende i tragedien. «En ubebodd klode er ingen tragedie,» skrev Zapffe en gang uten fnugg

av ironi. Å si dette, er noe ganske annet enn å gå inn for en kontrollert befolkningsnedgang av hensyn til biosfærens ve og vel. Nå har ikke Arne Næss stått stille intellektuelt i årene etter at Økologi, samfunn og livsstil utkom. Helt frem til i dag har han fortsatt å skrive og

holde foredrag om tre, for ham beslektede temaer: økosofi, spinozisme og skeptisisme. Han har gått i clinch med den populære vitenskapsfilosofen Paul Feyerabend, som stod for en respektløs, «anarkistisk» holdning til vitenskapen; han har kritisert postmodernismen for å være irrelevant, og i

Anklagene mot vitenskapen gjør han rede for sin allerede omtalte skeptiske

tro på vitenskapen. I boken Det gode lange livsfar (1995) beskriver Næss

sin filosofi 1 lys av sitt forhold til fjellet, spesielt Hallingskarvet hvor han tilbringer mye tid i en legendarisk, knøttliten hytte langt over tregrensen,

og høsten 1998 fikk norsk bokhøst en uventet bestselger da Næss utgav Livsfilosofi, en bok om følelser, utformet som en samtale med hans student

Per Ingvar Haukeland. Den er en velskrevet diskusjon av forholdet mellom

følelser og fornuft, i slekt med hans interesse for forholdet mellom normer og vitenskap, og har mange selvbiografiske og tilbakeskuende elementer.

Foruten å havne under tusenvis av juletrær og i bokhyller over hele Norge,

førte boken til en opphetet debatt i Aftenposten vinteren 1999. Rune Slag­ stad hevdet på kronikkplass at den «positivistiske» Næss nå hadde skrevet

en bok han «ville ha dømt nord og ned» i sin ungdom, og Asbjørn Aarnes

skrev noen uker senere at Næss i sin professortid på femti- og sekstitallet møtte alle studenter preget av metafysisk uro med «rå fjell-latter», for så

å forklare dem at filosofi handlet om presisjon og saklighet. Næss svarte

sine kritikere høflig og poengtert, men debatten er ikke med det avsluttet.

|

XXXIX

XL

|

ØKOLOGI, SAMFUNN OG LIVSSTIL

Den vil bli ført i bøker og artikler i mange år ennå. Hvilken plass Næss om

femti år vil innta i norsk idéhistorie er nemlig usikkert; helheten av hans bidrag, med Økologi, samfunn oglivsstil som ett av flere høydepunkter, peker i mange retninger, og han kan verken klassifiseres som logisk empirist,

amerikansk pragmatist, spinozist, naturmystiker, skeptiker eller Gandhidisippel, selv om hans filosofi har elementer fra alle disse strømningene.

Hvis jeg nå helt til slutt skal peke på ett aspekt ved hans filosofi som jeg

selv anser som særlig verdifullt, faller valget uten tvil på den sene Næss’

relasjonisme: Hva vi ser, og hvordan vi handler, avhenger både av verden der ute og hvilket ståsted vi har. Dette synet er nemlig et livskraftig alternativ til både postmoderne relativisme og arrogant skråsikkerhet, og Økologi, samfunn og livsstil gir på sin måte rikelig med ammunisjon til alle som

føler behov for å forsvare en slik posisjon, altså et verdensbilde som gjør det mulig å styre klar av både handlingslammelse og fanatisme.

AV ARNE NÆSS

Fra forordet til 5. utgaven (1976) er å vise at miljøkrisen gir menneskene en enestående anledning til å åpne seg for verdier som filosofi og religion har pekt på temmelig lenge forgjeves. Krisen peker fram til liv og samfunn

preget av enkelhet ved valg av midler, men rikdom og mangfold ved reali­

sering av egenverdiene: Liv preget av dvelen ved målene, ikke ved midlene. En annen hensikt er å bidra til forståelse av at alle avgjørelser på vegne av et lokalt eller annet fellesskap må tas ut fra verdiprioriteringer som går

langt dypere enn bekvemmelighet og økonomisk vekst. Selv de mest under­ ordnete avgjørelser må prinsipielt ta utgangspunkt i et totalsyn.

«Etterskrift på kanten av det gamle århundre» (1999) Takten av angivelig dype forandringer går fra andante til presto. Mange av oss som har levd siden før første verdenskrig,

har bitt merke i at når den «dype» forandringen har vart noen år, ligner verden påfallende mye på hva den var før i tiden. Det er med stor glede jeg

stilles i utsikt at denne boken Økologi, samfunn og livsstil vil komme i nytt opplag. Generøst er jeg blitt tilbudt å foreta så mye endringer som jeg vil.

Jeg synes det er deilig å forandre mine bøker, men i dette tilfelle tror jeg at

jeg i det vesentlige vil beholde hva jeg har sagt. Hva dypøkologien angår, er problemene vi står overfor i dag nær de samme som for 20 år siden. Utsik­

ten til å få et uhyre sterkt liberalistisk verdensmarked med mangedobbelt

handel over mangedobbelt avstand virker skremmende, men innsikten i de

XLIV

FORORD

miljømessige skader stiger påtagelig, og dypøkologien er ikke lenger noe «far out». «Javel,» sier svært mange, «men konkret, hvorledes skal vi greie

å få i stand en mer dypøkologisk ansvarlig politikk?» Her er utfordringene store og svarene usikre. Denne boken sies å være en vanskelig bok. Det skyldes mye kapittel 2, «Fra økologi til økosofi». Mitt råd er: Gjør som professorer, først hopper vi over mye i en bok, og følger ikke en boks rekkefølge av kapitler. Gir

smakebitene mersmak, hender det vi går til noe så drastisk som skikkelig

gjennomlesning. Lykke til!

Arne Næss, april 1999

OM HVORDAN ENKELTE UTTRYKK ER BRUKT I BOKA

- politikk til fordel for realiseringen av den dype økolo­ giske bevegelses målsettinger. Disse er antydet i atten punkter, kapittel I,

avsnitt 4. - økonomi til fordel for realiseringen av den dype øko­

logiske bevegelses målsettinger. livsstil inspirert av, og i overensstemmelse med den

dype økologiske bevegelses målsettinger.

«Ansvarsfull økopolitikk» og «ansvarsfull økologisk politikk» brukes om det samme som «grønn politikk». «Økopolitikk» er liksom «økofilosofi»

brukt verdinøytralt om den politikk eller filosofi som er svar på den øko­

logiske krisens utfordring. (Dårlig økopolitikk er for eksempel å styrke forurensende industri for å få råd til å bekjempe forurensning.) Enkelte forfattere bruker ordene bare om fenomener som de anser av positiv verdi

(god og riktig økopolitikk og økofilosofi). - Adjektivet «dyp» brukes i mange sammensatte betegnelser:

«Dyp bevegelse», «dypt begrep», «dyp argumentasjon» og så videre. Jeg sikter da til at man går ’i dybden’ med hensyn til normer, målset­

tinger, forutsetninger og premisser. Man bringer inn øverste normer,

fundamentale målsettinger, grunnleggende premisser. Tankemodellen

som ligger til grunn, er pyramiden av normer og hypoteser. (Nærmere kapittel 3, avsnitt 2 og 7.) - Samfunn som er i likevekt overfor naturen.

(Ulikevekt fører til ustabil beståen og undergang i det lange løp.)

4

|

ØKOLOGI, SAMFUNN OG LIVSSTIL

Ordet er lite brukt siden nærmere presisering fører over i begreper som

'samfunn som fører en økologisk ansvarsfull politikk’. Slik politikk blir

søkt definert gjennom målsettinger antydet ved de 18 nøkkelord (kapit­ tel I, avsnitt 4). - Det blir sagt mye positivt om lokalsamfunnenes rolle innen grønn politikk. Men ordet er ment å være verdinøytralt: Det er gode og det er dårlige lokalsamfunn. Mange eksisterende eller fortidige

lokalsamfunn bryter med målsettingene for den dype økologiske beve­ gelse. - «A anta at påstanden ver­ ken er påvist å være helt ut sann eller påvist å være (fullstendig) feilaktig, men at en påvisning av det ene eller andre ikke er prinsipielt utelukket.» (Eks.: NN forholder seg skeptisk overfor 'Det finnes ikke hekser som

rider på kosteskaft til Blokksberg’ hvis NN antar at påstanden verken er påvist å være helt ut sann eller og så videre.) - «Å mene at påstanden er definitivt påvist å være sann eller å være feilaktig, og at ytterligere undersøkelse derfor er meningsløs.»

Selv om jeg i teksten sjelden bruker ordet «kanskje» eller andre uttrykk

som er typisk for skeptisk holdning, er det ingen påstander i teksten som jeg forholder meg dogmatisk til. - En gruppe utsagn er logisk inkonsistent når mot­ satte ting påstås om samme emne i samme sammenheng.

- Både å motvirke og fremhjelpe en og samme beslutning eller en og samme målsetting.

En del uttrykk er definert 1 teksten. Dette er angitt i stikkordregisteret.

Miljøkrisen og den dype økologiske bevegelse i Situasjonens alvor ENNESKENE ER DE FØRSTE V E S E N E R på jorden S0H1

er intellektuelt rustet til bevisst å begrense sitt antall og til å leve i et varig likevektsforhold med annet liv.

De er intellektuelt tilstrekkelig utstyrt til å oppfatte og

vise omsorg for omgivelsenes mangfold. Gjennom biologisk arv er vi enn videre utstyrt med evne til å glede oss over det brokete mangfold. Innen enkelte kulturtradisjoner er denne evne

videreutviklet og har ført til en skapende vekselvirkning med det nære mil­ jøet. En kultur som i hovedtrekkene er ensartet teknisk-industriell, griper inn i alle jordens miljøer og bestemmer fremtidige generasjoners livsvil­

kår. Vi - som opprettholder og er medansvarlige for denne kultur - har neppe i alvor stilt oss spørsmålet om vi godtar den rolle vi spiller. For første gang i menneskehetens historie står vi overfor et fundamen­

talt valg som påtvmges oss som følge av at vi har latt teknikk og produk­ sjon av ting og mennesker få løpe løpsk. Vil vi ved en smule selvtukt og en fornuftig planlegging beholde og videreutvikle livsmangfoldighet på

jorden eller vil vi la «humla suse» og overlate det til naturkreftene å skaffe likevekt? Hvis man i få ord forsøker å si hva det er som gjør situasjonen særlig

kritisk, foreslår jeg: Opphopningen av eksponentialt tiltagende, tilnærmelses­

vis eller totalt irreversible miljøforringelser eller ødeleggelser fremkalt ved en dypt forankret materiell produksjons- og forbruks-ideologi og -praksis.

Ved ordene «forringelse» og «ødeleggelse» forstår jeg her en forand­

6

ØKOLOGI, SAMFUNN OG LIVSSTIL

ring til det verre, en verdiforringelse. Herforutsettes en verdilære, et system ut fra hvilket en forandring kan bedømmes som en forandring i negativ retning. Kjemi og fysikk kjenner bare endringer, ikke ødeleggelser. Men

vi er vel enige i at en endring av livet i en elv eller i havet slik at ingen fisk, men bare visse typer alger lever der, er verdiforringelse. Ut fra vår

verditenkning - og all tenkning er verditenkning - er det en ødeleggelse av mangfoldighet og livsvilkårene i elven. Vi trenger å styrke kulturtradisjoner, - ut fra hvilke 100 år ikke synes å være noen lang tid, - samfunnstyper hvor man gleder seg over verdiskapende likevekt og ikke forherliger verdinøytral vekst. Hvor man setter mer pris på samvær med andre levende vesener enn på å utnytte eller drepe dem. Det er tanken på hva menneskene med deres intellektuelle utrustning har av muligheter til arbeid, samvær og mangfoldig opplevelse i naturen som motiverer omtalen her av miljøkrisen: krisen bidrar eller kan bidra til å åpne sinnet for kilder til meningsfullt liv som har vært upåaktet

eller nedvurdert i vårt strev etter å tilpasse oss det urbaniserte, tekniskindustrielle storsamfunn. Det er farlig å tro at bedring kan realiseres uten opprivende politiske kamper og dyptgående endringer i industristatenes økonomiske målset­

tinger. Verdiprioriteringer er sosialt og økonomisk forankret, og endringer av dem står i vekselvirkning med andre endringer innen et uoverskuelig, dynamisk hele. Men det er også noe annet som er farlig å tro: at vi har full innsikt i og makt over våre teknisk-økonomiske systemer. Krisens dybde beror til dels

på at en utvikling er satt i gang som fortsetter med økende fart uten at noen gruppe, klasse eller nasjon behøver å beslutte eller planlegge eller godta neste fase. Innebygde mekanismer sørger for at takten ikke minsker. Tannhjulene har trukket oss inn i det maskineri vi trodde var vår slave. Et nytt mål for fremskritt fordrer økt innsikt i maskineriet, ikke bare innen maktelitene, men også innen brede befolkningslag som nye sam­ funnsmål vil berøre på mange og uforutsette måter, og som i størst mulig utstrekning må være med på å forme det nye.

MILJØKRISEN OG DEN DYPE ØKOLOGISKE BEVEGELSE

2 Tiltagende (eksponential) vekst Tilbake til den innledende formulering om grunnlaget for talen om miljøkrise. Setningen motiverer nærmere omtale av begrepet 'eksponential’.

For å illustrere hva en tiltagende (eksponential) stigning vil si, kan vi

spørre om man overhodet kan brette et papir tredve ganger. Hvis papirets

tykkelse er i mm, blir tykkelsen ved 30 gangers bretting 1073 kilometer, 741 meter og 824 millimeter. Ved siste gangs bretting vokser tykkelsen mer enn 500 kilometer. Brettes det 30 ganger til, vokser tykkelsen til over 155 milliarder norske mil! Hvis vi tegner kurver for veksten av produksjon av forskjellig slag, ser

vi ofte at det er kurver som vokser geometrisk, de er eksponentiale. Dette innebærer at vi innen ti eller hundre år når et punkt på disse kurvene hvor produksjon, (og dermed forsøpling), tiltar uhyre meget raskere enn

tidligere. Mange - også forskere - fraråder å ta befolkningsspørsmålet alvorlig. Det hevdes at teknikk og vitenskap ventelig kan øke jordens avkastning til det io-dobbelte innen 50 år. Hvorfor være så redd for en tidobling av

antallet mennesker? Svaret kan fattes meget kort: Det foreligger sannsyn­ ligvis en forveksling. Innvenderne tenker seg at kurver av typen iox vok­

ser på samme måte som iox. Innsettes 1, 2 og 3 for x fås for iox, 10, 20, 30, for 10' fås 10,100 og 1000. Talen om hvor mangedobbelt avkastningen

kan bli, eller hvor mangedobbelt menneskeantallet kan bli hvis vi befolker

Sahara, Alaska og tørrlegger Nordsjøen, er irrelevant. Befolkningspolitik­ ken må før eller siden endres drastisk. Befolkningen øker eksponentialt. Det er ikke iox eller x'°, men iox vi har med å gjøre. Altfor få har sans for

denne vesentlige forskjellen. Ved å utvinne næring av tang, ved nye rissorter og på mange andre nye oppsiktsvekkende måter kan jorden gi mat til det dobbelte, ja, kan­

skje det tidobbelte av nå, sies det. Men også her klikker det. Tidobbelt mat­

produksjon hjelper ikke hvis menneskenes matbehov fordobles 10 ganger. Det tidobbelte av 4 milliarder er 40 milliarder. Fordobles 4 milliarder 10

7

8

ØKOLOGI, SAMFUNN OG LIVSSTIL

ganger får vi derimot 2048 milliarder, 50 ganger så mye. Med firebarnsfamilier, hvorav to piker, skjer slik fordobling meget raskt.

Den svarte betebladlusa kan teoretisk få 524 billioner barn i løpet av en sesong ifølge Norges Dyr. Ved stadig nedsatt barnedødelighet m.m. for menneskene kan også disse formere seg ganske raskt.

Stadig vil vi få å gjøre med spørsmålene: «Er veksten eksponential?», «Er den god ut fra maksimalt perspektiv?» Det er kombinasjonen av ja på det første og nei på det annet som preger menneskets økologiske situa­ sjon i dag.

Under gunstige eller optimale betingelser blir veksten av noe så og så stor, sies det. Men gunstige vilkår for vekst er ikke det samme som gun­

stige vilkår ut fra et maksimalt perspektiv. Hvilke menneskelige verdier lar seg bare realisere ved at vi blir flere her på jorden? Kanskje er det bedre for oss og for annet liv at vi på lang sikt blir færre.

3 Produksjons- og forbruksideologi og praksis Nok om opphopningen av eksponentialt tiltagende ødeleggelser! Den

annen passus i karakteristikken av miljøkrisen er like viktig. Ødeleggel­ sene er fremkalt ved en dypt forankret produksjons- og forbruksideologi og -praksis: Det foretas en nær identifisering av fremskritt med energi­ forbruk og opphopning av materielle gjenstander omkring oss. Det tales

om energibehovet 1 år 2000 som om det var tale om et menneskelig behov.

Materiell levestandard og livskvalitet blir nær ved identifisert. En slik form for sentralisert materialisme blir godtatt i mange land som fordrer ekspo­ nential materiell ekspansjon for å funksjonere. Den dype forankring av produksjons- og forbruksideologien ser vi i alle industristaten men kanskje klarest i de rike vestlige land og 1 Japan. En

stor del av den mentale energi som er representert innen det økonomiske

liv, må anvendes til å skape nye behov, fange inn nye kunder, suggerere folk til økt materielt forbruk. Hvis ikke truer økonomisk krise og arbeids­

MILJØKRISEN OG DEN DYPE ØKOLOGISKE BEVEGELSE

løshet, sies det. Vantrivsel og rastløshet som skyldes det kunstige tempo

og det kunstige «moderne» liv, blir tatt med på omkostningskontoen uten at man blunker. Det synes som om en endring av produksjons- og forbruksideologien ikke er mulig uten vesentlige endringer i selve det øko­

nomiske maskineriet. Maskinen synes å fordre en forvridd livsmnstilling. En endring av folks verdimål i retning av allsidige opplevelsesverdier må

ut fra systemets mekanikk oppfattes som en dødelig fare. Vi har altså brakt oss opp i en situasjon hvor det gode livs målsettin­

ger må bli oppfattet som farlige. Vi synes å ha bundet oss til en regional

trivselødeleggende materiell velstandsøkning. Den er regionalt begrenset,

siden en tilsvarende velstandsøkning i Afrika og Asia ikke er tilsiktet og dessuten ville bringe en miljøkatastrofe vesentlig nærmere. Sosialøkonomen E.J. Mishan hører til de økonomer som legger vekt på virkninger av sosial art som en økonomisk vekstrate på 2%~3% kan ha.

Han nevner 8 langtidsvirkninger (Mishan (1973), s. 7)- De kan sammen­

fattes slik: Økokatastrofe ved fortsatt hensynsløse inngrep i biosfæren. Uheldig påvirkning av arvestoffet. Epidemier ved økte reisemuligheter (særlig i u-land). Nedsatt helse ved at de sterke kjemiske medisiner avler nye mot­

standsdyktige typer virus. Kjernefysisk krig ved økt spredning av pluto­

nium og nye våpen. Biologisk krigføring med ødeleggelse av nærings­ grunnlaget. Økt kriminalitet, vold, korrupsjon ved økt tilsig til byene.

Kaotiske tilstander ved avtagende samfølelse. «Redning» ved undertryk­ kelse og tyranni. Borgerkriger i fattige land på grunn av sviktende forvent­ ninger om å nå i-landenes materielle nivå. Konflikter ved illegal innvand­

ring fra fattige til rike land. Mishan mener altså at disse trusler skyldes økonomisk og teknisk vekst og at de vil bli alvorligere jo lenger veksten fortsetter 1 industrilandene. I

kapittel 5, særlig avsnitt 19, vil det bli tatt standpunkt til vekstproblemet.

Av forfattere som beskriver miljøproblemene og oppfordrer til innsats for deres løsning, blir visse eksponentiale kurver tegnet opp, nemlig de

som illustrerer krisesituasjonen. Forfattere som søker å berolige folk og

9

IO

ØKOLOGI, SAMFUNN OG LIVSSTIL

som for eksmpel går inn for fordobling av den økonomiske vekst i de rike land, henviser til andre kurver. Kurven over interesse for økologi er

eksponential, likeledes kurven for nye tekniske fremskritt til reduksjon av forurensning. Videre stiger offentlige bestemmelser til fordel for bedret miljø eksponentialt. Hvorfor så fortsette med oppfordringer til innsats?

Svaret gir seg kanskje ut fra et motspørsmål: Hvis det er så at positive reaksjoner på oppfordringer til innsats stiger eksponentialt, kan vi ikke

da slutte med å oppfordre? Det går jo så bra, eller ... På dette punkt har J. Maddox (1972) noe å si oss. Hans bok om domme­ dagsprofetene er ikke, sier han i forordet, noe «lærd verk, men en klage».

Han er blitt lei av geskjeftige undergangsprofeter, folk som forkynner at menneskeheten kommer til å gå under i røyk og damp og søppel. Boka er ikke et forsvar for befolkningsvekst eller forurensning, mer en indignert protest mot dem som ignorerer menneskenes evne til å løse selv de mest overveldende problemer. Maddox er gått trett av folk som tar det å male fanden på veggen som ensbetydende med type ansvarsfølelse for frem­ tiden.

Menneskeheten skal nok klare brasene, mener Maddox, og deres ledere. har ikke vært så naive og griske som det undertiden blir insinuert. «Miljøkrisen vil nok bli overvunnet (uten min og din innsats),» hører imidlertid til en selvfalsifiserende utsagnsklasse i den forstand at jo større oppslutning setningen får, det vil si jo flere som anser den for sann, jo mindre sannsynlig er dens sannhet.

«Innen 100 år vil menneskeheten enten oppleve økokatastrofe eller økokollaps (hvis ikke også jeg og du gjør en innsats),» hører til samme selv­ falsifiserende klasse av utsagn: jo større oppslutning, desto større sjanse for falsifikasjon. Men her er det nettopp ønskelig at utsagnet vil vise seg å være feil.

Min konklusjon er at det trenges langt flere som roper et varsko og

som arbeider for kursendring så fort som mulig. Når Maddox er blitt så plaget av «undergangsprofeter», kan det komme av at han ikke har valgt

sin omgang med omhu. Økologer og andre miljøforskere peker på at vi

MILJØKRISEN OG DEN DYPE ØKOLOGISKE BEVEGELSE

holder katastrofekurs, men fremsetter ikke bestemte prognoser om hva

som faktisk vil komme til å hende. Deres utsagn begynner med et «hvis». Hvis vi fortsetter å leve slik og slik, så vil så og så måtte skje.

Miljøkrisen har muligheten for å redde oss over i en annen bane med nytt kriterium på fremskritt og rasjonalitet. Det er det positive aspekt ved situa­ sjonen som har inspirert denne bok. Miljøkrisen kan muligvis gi men­

neskeheten en ny start, nye sosiale former for samliv forenet med teknisk høyt nivå, økonomisk fremskritt (uten «vekst») og mer allsidig livsopp­ levelse.

4 Den dype økologiske bevegelse - Stikkordmessig oversikt Svaret på miljøkrisen er ikke snevert begrenset i form av en ny befolk­

ningspolitikk, eller ressurspolitikk eller en ny forurensningsfri teknologi.

Svaret er langt mer komplekst fordi økologien har lært oss respekt for det store samspill innen biosfæren. Svaret berører nær sagt alle sider ved de menneskelige samfunn. I senere kapitler vil vi derfor måtte ta opp svært ulikeartede emner. Her vil jeg bare punktvis antyde den «dype» økologiske bevegelses stikkord. De gir en anelse om kompleksiteten av et tilfreds­

stillende svar på miljøkrisen. 1. forurensning - Kampen er kommet i gang, men til dels ved

ytterligere ressursødende produksjon, for eksempel av renseanlegg. Antal­ let dyre- og plantearter som årlig utryddes ved forurensning, anslås til

mellom et halvt hundre og flere hundre. De langsiktige virkninger av øde­

leggelsene er stort sett ukjente. (Sml. punkt 18.) 2. RESSURSHOLD,

ressursfordeling

- Det man før kalte «hjelp

til underutviklete land», fortoner seg nå til dels som spørsmål om rimelig

ressursfordeling, som de teknisk-industrielle lands erstatning for materi­ elle og immaterielle goder berøvet dem i tidligere tider. Kamp mot «fremtidsimperialismen»: At nåtidens ressursbruk bestemmer og begrenser

fremtidige generasjoner. Langtidsperspektiv - hundre år når det gjelder

|

11

12

ØKOLOGI, SAMFUNN OG LIVSSTIL

skog m.m., eksempelvis to hundre år når det gjelder olje. Ressursfordeling

med hensyntagen til dyrenes territorier. (Sml. punkt 15, 16 og 17.) Ressursvennlig teknikk. (Sml. punkt 10.) 3. befolkningsstabilisering - Kan oppfattes som særtilfelle av forrige punkt. Befolkningsoptimering. Hvilken populasjonsstørrelse lokalt

og globalt tjener best de menneskelige verdier og livet generelt? Eventuelt

reduksjon av homo sapiens populasjonen på lang sikt. Hensyn til dyre- og

plante-populasjonene. I dag primært et industrilandsproblem på grunn av forurensning og ressursforbruk. Over lengre sikt, et vesentlig problem i «den tredje verden». Optimal fordeling av befolkningen. Endring av boset­ tingsmønster blant annet i kamp mot forurensning og ressursøding, men

også i forbindelse med målsettingene punkt 5, 6, 7 og mange andre. 4. KLASSEiøsHET - Politisk kamp mot ekstremt ujevn ressursfor­

deling innen storsamfunn og mellom storsamfunn. Kan altså anses som spesialtilfelle av punkt 2. Opphevelse av sammenhengen mellom overfor­ bruk, status og overklasse. Nedtrapping av det materielle aspirasjonsnivå i industrilandene. Øking av sans for livskvalitet. Opphevelse av et lønns­

nivå og belønning som muliggjør eller sannsynliggjør overforbruk. Inn­ tektsutjevning. For bruk, mot forbruk. Ressursvennlig livsstil. 5. selvstyre, selvbestemmelse, nærstyre, fjernstyrereduksjon. Såvel bio- som humanøkologien viser at livskraftige samfunn bygger på kjenn­ skap til og styring av nærmiljøet, og på fravær av stadig nyartede og ukon­

trollerbare fjernkrefter. Reduksjon av etasjer i administrasjonspyramiden, byråkrati-reduksjon. 6. desentralisering - Jo større sentralisering, jo større økono­ miske og administrative enheter, desto mer fragmentarisk blir de enkelte delers selvstyre og selvbestemthet.

7. lokalsamfunn - Stabile, nære menneskelige relasjoner som gir trygghet og varme finnes bare innen forholdsvis små grupper. «Stor­ samfunnet» mangler dypt daglig fellesskap. Småsamfunn, særlig lokal­ samfunnene, er bærere av slikt fellesskap. Nødvendig å støtte lokalsam­

funnene og å gjenopplive dem i urbane områder. Ressursprioritet for

MILJØKRISEN OG DEN DYPE ØKOLOGISKE BEVEGELSE

lokalbefolkningen. Eks.: Lokalsamfunn ved kysten sikres de ressurser de kan nå ved eget daglig arbeid. 8. distriktsutbygging - Sentrumsforskyvning fra storby til

distrikt. Nedtrapping av storsamfunnet, det vil si det sentrale maskineri, de

svære ferdselsårer, opphopning av administrative, industrielle og utdannelsesmessige sentra innen snevert område. Mot sektortenkning og sektor­ administrasjon. Reduksjon av vandrearbeiderklassen og pendlere. Opphør

av prioritering av arbeidermobilitet. 9. selvberging - ’Selvgjort er velgjort’. Ut fra selvbestemmelsesnormen vil selvforsyning og spesielt selvberging få høyere prioritet. Han­

del er ikke et gode i seg selv, men må tjene et akseptabelt formål. Utjevning

av ressursforbruket nødvendiggjør større selvberging i i-land. Lokalsam­ funnenes utvidete selvstyre er avhengig av høy selvberging. Hensynet til

selvberging, lokal autonomi og hensynet til flere andre punkter nevnt i

det foregående, fører til vekt på myk og nær teknologi. Det vil si teknikk

som i liten grad reduserer miljøkvalitetene og lagerressursene, som ikke forutsetter råmaterialer, verktøy m.m. som ikke kan skaffes lokalt, og som

gir meningsfullt arbeid for den som utøver teknikken.

10.

arbeidsdeling,

ikke arbeidsfragmentering. Selvvirksomhet

forutsetter et meningsfullt arbeid (i tilfredsstillende miljø). Arbeidsdeling

skjer ved alt samarbeid og fører ofte til at noen utfører delarbeid lettere og bedre. Arbeidsfragmentering fører til meningsløse håndteringer og frem­

medgjøring, dessuten isolasjon og ensidighet. - Prioritering av arbeid for de økonomisk og på annen måte dårligst stilte. (Sml. pkt. 4.) I størst mulig

grad bør resultatet være et gode som tilfredsstiller et behov, ikke bare et ønske, altså ut fra gjennomtenkt verdiprioritering.

11. kompleksitet (mangesidighet, ikke kompliserthet (innfløkthet)). Modne, stabile økosystemer er karakterisert ved stor oppfinnsomhet og

mangesidig bruk av ressurser. Videre ved at hvert samfunn har alterna­

tive måter å tilfredsstille behov på, slik at hvis ytre faktorer reduserer en mulighet, er det flere andre alternative bruksmåter av nærmiljøet. (Flek­ sibilitet.) Kompliserthet, for eksempel som ved bevegelse fra bosted til

I

13

14

|

ØKOLOGI, SAMFUNN OG LIVSSTIL

arbeidssted i storby, er kjennetegnet ved stort antall sentralt styrte påvirk­ ninger og tilfeldige forstyrrelser under gjennomføringen av handlinger. 12. mangfold. Selvutfoldelse individuelt og på alle kollektive trinn

forutsetter realisering av ulike muligheter for utfoldelse - ulike aktivite­ ter, næringsveier, bruk av geografiske og klimatiske særegenheter, utforsk­ ning av ulike kunstarter, variasjonsbredde i sed og skikk.

13.

VERN OM ULIKE k

u ltu r e r - Slutt på meningsløs kulturutryd-

delse. «Kulturer valses ned og blir borte» (Fredrik Barths uttrykk). Slutt

på dominering over minoritetskulturer, for eksempel samene. Like rett for nomadekulturer som for fastboende. Støtte til det lokale kulturmangfold

innen nasjonene. Støtte til de bevegelser i den tredje verden som søker videreføring av stedegen kultur slik at de kan møte tidens utfordringer.

14. I populær biologi har «kampen for tilværelsen», forstått som kon­ kurranse på liv og død, vært et sentralt slagord. I moderne økologi har et annet nøkkelord gjort det rangen stridig: Symbiose, «det sanne kompani­

skap hvor partene drar gjensidig nytte av hverandre». 'Live and let live’prinsippet etterleves ved bruk av hverandres særegenheter og særlige til­ pasninger til ulike miljøer, nisjer. Utnyttelse av ulike økologiske 'nisjer’. Symbiose er blant annet nødvendig for å styrke mangfoldighet.

15. Prinsipiell like rett for alt liv til utfoldelse. Egalitarianisme i biosfæ­ ren. Vi mennesker har særlige forpliktelser til å beskytte hverandre. Men i prinsippet er retten til liv og utfoldelse den samme. - Kamp mot mennes­ kenes selvødeleggende avstandtagen fra andre former for liv, og deres hyb-

ris (overlegenhetskompleks). Mer samliv med dyr og planter. Kamp mot nedverdigende behandling av dyr, i forskning, kosmetisk industri og indu­

strielt landbruk. (Særtilfelle av pkt. 2.) Bevaring av dyrs ressurser (territo­

rier m.m.). Kamp mot utryddelse av dyre- og plantearter. Solidansering, 'jeg-du', ikke ’jeg-det’ forhold til natur. Utvidelse av tradisjonell naturrett.

16. Kamp mot menneskenes selvdomestisering, tendensen til å lage hus­ dyr av seg selv. - Studier av husdyr og dyr i trange zoologiske hager viser at dyrearter danner nye typer samfunn og oppfører seg helt annerledes under de nye kunstige og miljøfattige forhold. Man finner passivitet,

MILJØKRISEN OG DEN DYPE ØKOLOGISKE BEVEGELSE

avløst av brutalitet og vilkårlig aggresjon, tendens til tyranni, promiskui­

tet, familieoppløsning, sløving av sansene, degenerasjon av muskler og koordinasjon av bevegelse og så videre. I industristatene synes lignende

tendenser å gjøre seg gjeldende. Menneskene gjør seg selv til husdyr

styrt av et upersonlig, administrativt maskineri. To tertiære næringsveier dominerer: underholdningsindustri (innbefattet sport, ikke friluftsliv) og

understøttelsesservice (vi gjør oss til pasienter og klienter).

17.

FELTTENKNING

ning.

-

SAMSPILL

I

NATUR

-

GESTALTTENK-

Alt henger i hop med alt, i et felt av gjensidige avhengighets­

forhold. Også i tid henger alt i hop, herav generelt langtidsperspektiv. Relasjonstenkning, helhetstenkning og systemtenkning. Altså mot årsaks- og

tingtenkning. Erkjennelse kan oppfattes som handling i felt (Spinoza), praksis (Marx).

18.

DOCTA IGNORANTIA, - BEVISST UVITENHET.

De gjensidige

avhengighetsforhold som økologene studerer er så komplekse at på spørs­

mål om allsidige konsekvenser, på lang sikt, av menneskelige inngrep, vil

svaret alltid være: «Det vet vi ikke!» Da økologer påviste at en oljeflekk i sjøen utryddet millioner av dyr som levde ved overflaten, men ikke kunne si noe sikkert om andre virkninger, oppfant man kjemikalier som fjernet

eller endret oljen på overflaten. Så henviste økologer til disse kjemika-

liers virkning, og man fant opp midler som gjorde at oljen ble endret og

produktene sank til bunns. Men studier av bunnforholdene tyder på øde­

leggelser der og så videre. Det hører til økologiens største fortjenester at den har gjort oss mindre arrogante og selvsikre i vår tro på at vi gjennom

vitenskap og teknikk kan beherske naturen. Bevisbyrden ved, og ansvaret

for, store inngrep ligger hos inngriperne. Det foregående gir stikkord, og antydning av viktige økologiske anliggen­

der assosiert med ordene. Vi har fått en slags huskeseddel. Ved bedøm­

melsen av individuelle og kollektive avgjørelser kan det være vel verdt å sjekke avgjørelsenes forhold til de 18 punkter. Man hjelpes til oversikt over de økologisk relevante sider ved avgjørelsen.

Enhver punktvis sammenstilling av stikkordene er i høy grad vilkårlig.

15

l6

|

ØKOLOGI, SAMFUNN OG LIVSSTIL

Alle punkter henger i hop. Jo nøyere man presiserer de enkelte punkter, desto mer vilkårlig blir atskillelsen i 18 punkter. Dette støtter punkt 17,

- helhetstenkning, systemtenkning. Men det endrer ikke den situasjon at vi trenger punktvis informasjon. 'En ting av gangen', selv om det strengt tatt ikke finnes isolerbare ting. Å møte miljøkrisens utfordring på en tilfredsstillende måte innebærer

en endret verdiprioritering for samfunnsutviklingen. Dette skulle fremgå klart av oversikten over nøkkelord i den dype økologiske bevegelse. End­ ringen fordrer en bevisstgjøring og formulering av hva vi står for. Den fordrer

også nøye granskning av konfliktflatene mellom ulike prioriteringer. Det forutsetter på sin side en høy grad av bevissthet om forskjellene mellom

underordnete og overordnete mål. Kort sagt, avgjørelsene politisk og i vår livsstil må grunne seg på en filo­

sofi. Filosofien bygges ut under hensyntagen til den vitenskapelige økologi.

Den kan ikke bygge på eller avledes av noen vitenskap. Utviklingen av en økologisk ansvarsbevisst filosofi kan ikke overlates

til en elite. For å få slagkraft må alle være med som har muligheter for å påvirke utviklingen lokalt eller i videre sammenheng. Det fordrer en

frimodighet og et pågangsmot i vurderingsanliggender og aksjoner som hittil har vært forbeholdt en liten minoritet. Neste kapittel er derfor viet

nettopp aktiv vurdering og normgiving. Emnet settes i forhold til tidens største autoritet: 'Hva vitenskapen sier.’

KAPITTEL II

Fra økologi til økosofi Vitenskap og forståelse biologien er

i dag i sentrum: Tre felter innen biologisk forsk­

ning berører menneskets fremtid på en dramatisk måte som angår oss alle: biologisk krigsvitenskap, molekylærbiologiens anvendelse på arveanlegg og beslektede felter, og økologien. De tre felter oppfordrer til verditenkning:

Hva vil vi og hvordan kan det realiseres? Er det «vi» som her påkalles et kollektiv med enhetlige grunnverdier, eller faller det fra hverandre ved

uopphevelig motsatte interesser?

i Begreper økologi, økofilosofi og økosofi Lærere som bruker eller henviser til de tre termene, blir utsatt for spørsmål

om presise definisjoner - men i den uryddige forskningssituasjon vi i dag er plassert i, vil både bruksmåtebeskrivende og regelgivende definisjoner bli temmelig vilkårlige. Allikevel må jeg, særlig av hensyn til kursledere

og lærere, komme nærmere inn på avgrensingsspørsmålene.

Økologi Uttrykket «økologi» brukes noe forskjellig blant biologer. Her vil det stå

for det tverrvitenskapelige studium av organismenes leveforhold under gjensidig påvirkning og i vekselvirkning med omgivelsene, de organiske

så vel som de uorganiske.

l8

|

ØKOLOGI, SAMFUNN OG LIVSSTIL

Denne formulering sier lite. Mye avhenger av hvorledes man stiller seg

til allsidig studium av én art, homo sapiens. Hører alle arter studium av menneskenes relasjoner til alle arter miljø til økologien? Neppe.

Slik ordet brukes i det følgende, vil studiet av mennesket inngå i øko­

logien i form av en uselvstendig del, humanøkologien, som dekker noen, men ikke alle menneskets relasjoner til miljø. Vi vil ikke for eksempel anse filologi som del av økologien, selv om massekommunikasjonen av språk­ lige ytringer er betydelige miljøinteraksjoner og allerede har forvoldt mye

tankeløs ødeleggelse av verdifull skog. Filologien studerer et begrenset utvalg av relasjoner innen feltet av menneskelige verbale ytringer, sosialøkologien et annet utvalg. Derimot vil vel deler av sosiologi, etnografi og

mange andre samfunnsvitenskapelige disipliner naturlig kunne oppfattes som deler av humanøkologien. For fremtidige avgrensninger av humanøkologi vil det sannsynligvis

bli viktig om en art undersøkelse bruker dyreøkologiens metoder, begre-

per eller hypoteser, eller om den bruker slike som idéhistorisk sett klart har utviklet seg av de dyreøkologiske. Økologi vil vel fortsatt i noen grad

være forbundet med naturvitenskapelige forskningstradisjoner.

Økofilosofi og økosofi Om alle skjæringsfeltene mellom økologi og filosofi bruker jeg, likesom Sigmund Kvaløy, ordet «økofilosofi», en forkortelse for «økologiens filo­ sofi». Betegnelsen er i bruk analog med «matematikkens filosofi», «fysik-

kens filosofi», og så videre. Disse tverrfaglige disipliner har en lang rekke underordnete disipliner, noen er meget nær sentrale filosofiske emner, andre meget nær matematiske eller fysikalske.

Økofilosofi er i dag også navn på et universitetsfag. Det tenkes da å

være et deskriptivt fag, uten grunnleggende verdipostulater. Innfører man

grunnleggende normer eller verdier, er det bedre å seile under et annet flagg, «økosofiens». Økofilosofien søker å beskrive og forklare, økosofien

søker dessuten å gi normer, innbefattet de grunnleggende, og de som mer

FRA ØKOLOGI TIL ØKOSOFI

eller mindre implisitt synes å være forutsatt i økologiske og økofilosofiske

undersøkelser av tilsynelatende helt deskriptiv karakter.

«Økosofi» er sammensatt av prefiksen «øko-» som vi har i økonomi og

økologi, og «-sofi» som vi har i «teosofi» og «antroposofi». Forbildet er

imidlertid «filosofi». I ordet «filo-sofi» står «-sofi» for innsikt eller visdom, «filo-» for venn. «Sofia» behøver ikke ha spesifikt vitenskapelige pretensjoner, slik det er

vanlig ved -logi sammensetninger (biologi, antropologi, geologi...), men all innsikt av typen sofia må ha direkte relevans for handling. Gjennom handling viser en person eller organisasjon sofia, kløkt og visdom, - eller

mangel på sådan. Fremfor «-logi» utmerker «-sofi» seg også ved å antyde

kjennskap og klokskap, snarere enn upersonlig eller abstrakt lære. Noe lignende gjelder P.W. Zapffes uttrykk «bio-sofi», innsikt i livet, innsikt

særlig i menneskenes livsvilkår, «the human condition». Heller ikke her er

vitenskapelige resultater implisert, men vel en mer allmenn fremgangs­ måte - for-eller-imot-dialog (pro aut contra dicere) og respekt for saklig-

hetsnormene, forskningens etikk. Det er den eneste form for objektivitet

som tilstrebes. Ordet «økosofi» er etymologisk sett en sammensetning av oikos og sofia, av hushold- og visdom. Likesom i «økologi» får øko- en vesentlig videre

betydning enn familiehushold. «Biosfæreforhold» gir bedre assosiasjoner.

Siden man må regne med forskjellige økosofiske løsningsforsøk, bruker jeg «økosofi» som fellesbetegnelse (klassebetegnelse) og regner mitt eget forsøk som én variant. Jeg kaller den gjerne for økosofi T.

Slik ordet er brukt i det følgende, er en økosofi et filosofisk grunnsyn, totalsyn eller system som er inspirert av livsforholdene i biosfæren, særlig

slik de fremtrer i økologi, innbefattet økologisk orientert sosialantropo­ logi. Dette skrifts terminologi er i hovedsaken i god overensstemmelse med

Sigmund Kvaløys, dog således at det Kvaløy kaller 'en økofilosofi’ vil jeg

kalle 'en økosofi’ eller ’en samfunnsfilosof! som bygger på moderne øko­ logi’.1

19

20

|

ØKOLOGI, SAMFUNN OG LIVSSTIL

Et filosofisk system har mange deler. Til de mest kjente hører logikk, generell metodelære, erkjennelseslære, ontologi, verdilære, deskriptiv og

normativ etikk, vitenskapsfilosofi, politisk filosofi, sosialfilosofi, generell estetikk. Økosofi T sier om dette mangfold: Alt henger inderlig sammen. Man kan altså ikke utarbeide konkret for eksempel en formell logikk uten

standpunkttagen i metodelære, verdilære og så videre. Indirekte vil også politisk filosofi være forutsatt ved den konkrete utarbeidelse. Omvendt kan man ikke utarbeide en politisk filosofi uten å forutsette formal logikk

og ta standpunkter innen læren retorikk og kommunikasjon, og dermed språkfilosofi.

Økologisme - absoluttering av økologi Filosofiske helhetssyn har til alle tider vært mer eller mindre inspirert av

vitenskaper. I indisk filosofi spilte grammatikken til Panini en slik rolle, i gresk filosofi var det særlig geometrien (Platon) og biologien (Aris­

toteles) som inspirerte. Økosofi T er på mange felter inspirert av øko­ logi. Det finnes også ansatser til filosofiske helhetssyn som fremkommer

ved generalisering eller absoluttering av en enkeltvitenskap eller en teori innen en enkeltvitenskap. Begrepsrammen og problemstillingene innen

en bestemt vitenskap blir da ansett som universell og brukbar innen alle

problemfelter, innbefattet både filosofiske og vitenskapelige. I Vesten ble slike systemprogrammer innledet ved Pythagoras’ ’alt er tall’ - matema­

tikkens absoluttering. Descartes var meget nærved å gjøre mekanikken til altomfattende, men laget et lite smutthull for Gud og fri vilje. Psykologisk

forskning ble hilst med entusiasme som generelt grunnlag etter Fechners etablering avpsykofysikken. Men blant annet forsøket på å redusere logikk

til en art tankelovenes psykologi førte til en voldsom motbevegelse (Frege). Den er ansvarlig for en del av motviljen mot psykologi innen analytisk

filosofisk tradisjon. Absolutteringen av psykologi til totalt system eller fellesramme for all vitenskap, er blitt kalt psykologisme. I analogi med dette

FRA ØKOLOGI TIL ØKOSOFI

har man også laget andre ismer. I debatt omtales ofte generalisering av en vitenskaps begreper utover det forsvarlige, som slike ismer, for eksempel av sosiologi lages sosiologisme. Videre har vi historisme, biologisme, øko-

nomisme og så videre. Mange av de som fremholder økologiens uhyre vide felt, tenderer sam­

tidig i retning av en viss begrensning: Den oppfattes som naturvitenskap eller eksemplifiseres vesentlig ved emner av karakteristisk naturvitenska­

pelig art (Mysterud, Dunker, Kvaløy, Wetlesen i Hofseth & Vinje (1975)). Så lenge man holder seg til gjengse naturbegreper og ikke til Spinozas ’Natura’ eller andre vide og dype naturbegreper, favoriserer det den

grunne økologiske bevegelse å plassere økologi innen naturvitenskape­ lig ramme. Sosialantropologiens emner, for eksempel historisk religions-

økologi, henter stoff og metode i alt vesentlig fra humane vitenska­

per. Økologi, selvsagt innbefattet humanøkologi, spenner umåtelig vidt, men er langt fra noen universell vitenskap. Bruker vi formelen 'levende veseners forhold til omgivelsene’, er det straks klart at ikke alt om le­

vende vesener (biologi m.m.), og alt om omgivelsene (fysikk m.m.), er deler av økologiens område. 'Forholdet mellom jorden og månen’ dek­

ker ikke alt om alt på jorden og alt om alt på månen. Realvitenskaper

med emner av arten forholdet mellom A og B dekker ikke alt det er å si om A og B. Filologi og sosiologi har for eksempel økologiske aspekter,

men norrøne lydlover og søvnens sosiologi er ikke emner innen økolo­

gien.

Økologisme er absoluttering eller generalisering av økologiske begre­ per og teorier utover det forsvarlige. Hvis man for eksempel søker fullt ut å erstatte erkjennelsesteori med visse etologiske teorier om atferd og

overleving, kommer man opp i meget store vanskeligheter («Labyrinterkjennelsesteori»), eller rettere, man møter inkonsistenser og paradok­ ser. (Næss (1936).) Det samme gjelder forsøk på å underordne formallogiske problemstillinger under økologi.

Økologisme foreligger ikke hvis man arbeider med økologisk definerte

|

21

22

ØKOLOGI, SAMFUNN OG LIVSSTIL

tankemodeller som dekker erkjennelsesfenomener, men bare modellteoretisk, det vil si med sikte på utforskning av bestemte, mer eller mindre

vilkårlig valgte aspekter («variabler») ved fenomener. En læresetning i rela­

sjon til en modell motsier ikke nødvendigvis negasjonen av setningen hvis denne defineres i relasjon til en helt annen modell. Ingen erkjennelsesmodell er altså konkurrent til mest mulig allsidig (altså filosofisk) erkjen-

nelsesteori.2 («Modellene har heuristisk, ikke ontologisk pretensjon».)

Den grunne økologiske bevegelse munner ofte ut i tekniske reform­ forslag. Man foreslår for eksempel bare teknisk bekjempelse av forurens­

ning, og nedsatt forbruk i u-landene. Den dype bevegelse er mer global, og økologisme er da alltid til stede som en fare. Kanskje er den det ikke ved bevisste filosofiske forsøk, men ved uforsiktige, litt tankeløse genera­ liseringer tilpasset den intense debattsituasjon.

I norsk debatt har det vært innvendt mot økopolitikere at de mener å

erstatte (generell) politikk med humanøkologi. Noe slikt er vel neppe en klart uttalt hensikt. Når «økopolitikk» står for «økologisk forsvarlig poli­

tikk», vil man tross universell økologisk relevans, få politiske spørsmål som ikke er økopolitiske uten å vri på ordene. Absoluttering av politikk

er et annet emne: det dreier seg da ikke om absoluttering av en viten­ skap. Politiske normer er fragment av det totale sett normer som inngår

1 et (filosofisk) normativt system, for eksempel økosofi T. Slagordet «Alt er politikk» kan oppfattes som «alle avgjørelser har et politisk aspekt» og behøver da ikke innebære konkurranse med helhetssyn av typen øko­ sofi T.

2 Vitenskapelig informasjon: Liten relevans uten i relasjon til vurdering I en økosofi inngår det klare vurderinger som ikke er å finne i vanlig øko­ logisk litteratur. Vurderingene er nemlig ikke der formulert som vurde-

FRA ØKOLOGI TIL ØKOSOFI

ringer, men de er implisert og forutsatt. Faguttrykkene bærer vitnesbyrd

om det. Når det gjelder termer som 'forurensning’, er saken klar. Com-

mittee on Pollution (1966) karakteriserer forurensning som «en natur­

ressurs på feil plass». Hva som er feilplassert bestemmes ved vurdering ut fra et sett normer eller verdier. Økologen Ivar Mysterud som har ned­

lagt seg særlige fortjenester ved sin støtte til økologisk tankegang innen

alle samfunnsanliggender, gir en slags bestemmelse ved å si at «for­

urensning er en del av det moderne menneskets økologisk ikke aksep­ table påvirkning av økosystemene». (Mysterud (1971) s. 22.) I uttryk­

kende 'feil’ og 'akseptabel' ligger viktige vurderinger. De kan vel defineres slik at de blir rent instrumentelle, men en slik mål-middel-reduksjon

blir ikke foretatt i teksten. Den må altså inntil videre klassifiseres som ekte vurdering, det vil si at den har minst én ikke rent instrumentell kom­

ponent. Senere (s. 26) skriver Mysterud med uthevet skrift: «En stor del av vår økonomi er i sin nåværende form rett og slett økologisk ikke akseptabel.»

Her ville jeg si «økosofisk ikke akseptabel (ut fra økosofi Mj». Mysterud

har sannsynligvis 1 tankene en rekke normer og vurderinger som gjelder menneskenes videre utvikling, for eksempel negativ vurdering av «sult,

død, epidemier eller krig». Han forutsetter disse vurderinger, ellers følger ikke hans konklusjoner av de oppstilte premisser. Vi kan uttrykke det slik:

Han forutsetter egen økosofi, 'økosofi M’. Skjematisk eksempel: Av premissen 'Økonomisystem 0 fører til at

fiskene i sjøen S dør ut’ følger ikke 'Økonomisystem 0 kan ikke aksep­ teres’. En vurdering kan hjelpe til med avledningen, for eksempel 'Øko­ nomisystemer som fører til at fiskene i sjøen S dør ut, bør ikke aksepteres’.

Men hvorfor bør de ikke aksepteres? Vi trenger både hypoteser og normer som kan forbinde fiskebestand, sjøen, økonomiske systemer og aksepte-

ringer. Et helt økosofisk system synes implisert! Dette er en vesentlig inn­ sikt, men det innebærer ikke nødvendigvis at økologene fra nå av i sine skrifter alltid må angi hvilken økosofi de forutsetter. Man kan si: «Gitt visse normer og vurderinger som forutsetninger

|

23

24 |

ØKOLOGI, SAMFUNN OG LIVSSTIL

(eller bedre i denne sammenheng: som postulater) følger det av økolo­ gisk informasjon at en viss økonomi og politikk ikke er akseptabel.» Økologisk informasjon er her altså bare et bindeledd mellom normative

systemenheter, filosofi, politisk økonomi og generell politikk. 'Forurensningsbegrepene er filosofisk forurenset - de er ikke ’rent’ vitenskape­ lige.’ Men finnes det noe rent vitenskapelig? Spørsmålet vil bli tatt opp

i senere sammenheng. Her er det nok å nevne at det vel bare innen fagfilosofiske kretser er blitt vanlig å skjelne det rent vitenskapelige fra

det vurderingsmessige. For dem som ikke har vært filosofisk påvirket, er derfor mye av det som sies i resten av dette kapitlet unødvendig å lese. Dypt inne i økologien som vitenskap finner vi implisitt vurderinger når det gjelder dyrs og planters systematikk: en viss større hensyntagen til

virveldyr enn virvelløse, en viss stillingtagen til fordel for liv. «Biologisk gunstig» er uttrykk som snarere går på gunstig for liv enn for død, sna­

rere for «høyere» former av liv enn for bakterier. Det lar seg gjøre ved passende konstruksjoner å definere slike uttrykk slik at vurderingene blir rent instrumentelle. Det er imidlertid et åpent spørsmål om det er uma­

ken verdt. Hovedsaken er å bevisstgjøre, klargjøre og formulere. Dette vil ikke si å eliminere dem fra vitenskapelige tekster. Hvis man ved «objektivitet» og «vitenskapelighet» tenker på sikker­

het, allmenn godtagbarhet, stabilitet, vinner de vitenskapelige tekster i objektivitet ved formuleringen av vurderinger. Så lenge bare halvparten

av premissene til en konklusjon blir nevnt, taper slutningen i kvalitet. Jo mer nøyaktig og fullstendig vurderingspremissene fremstilles, desto mer objektiv og vitenskapelig blir fremstillingen av de faktiske forhold. Dette vil i vår sammenheng si forhold som er relevante for vår økologiske poli­ tikk.

Verdier kjeder seg sammen: noe er bra for noe annet som atter er bra for noe tredje. Å presisere hvilke vurderinger man går ut fra i en viss økologisk eller annen vitenskapelig undersøkelse vil aldri si å angi de

verdier som er ved enden av vurderingskjedene. Det som eventuelt ikke

FRA ØKOLOGI TIL ØKOSOFI

på noen måter er godt eller ondt for noe annet, er gjenstand for filoso­

fisk, ikke vitenskapelig forskning. Slik har det i alle fall vært hittil. For

alle andre verdier er det relevant å spørre: stemmer det at det er godt for det det sies å være godt for? Hvori består det gode i det undersøkte til­ fellet?

Prøvbarheten av den totale utsagnsmasse vi ønsker å ta stilling til, blir ikke nødvendigvis forminsket ved vurderingene, men den blir forskjøvet.

I stedet for et utsagn p som innebærer en ekte vurdering og en deskriptiv

påstand, får vi to utsagn ’q og r’hvor den ene er den eksplisiterte vurdering og den annen den deskriptive påstand. For så vidt q er del av det som ved hjelp av p søkes uttalt, og som søkes fremmet i debatt og i politikk, har det

ingen hensikt å stryke ut a. Tvert om tåkelegger og tilslører elimineringen

hva saken dreier seg om, altså de faktiske forhold. Spenner saken over både

vurderinger og såkalte fakta, fordrer saklig behandling at vurderingene gjøres eksplisitte. Termene 'faglig’ og 'saklig’ må ikke forveksles. Ekspert-

velde styrkes i vesentlig grad ved at et pluss i faglighet oppfattes som et

pluss i saklighet. Skjematisk eksempel: p: det er ønskelig med mer elektrisitet, r: mer elektrisitet gir mer industri, g: mer industri er et gode. Spørsmål: hvori består det gode her? Svar: det er ønskelig at det blir mer industrielle pro­

dukter til konsum (p). Ny r: mer industri gir mer produkter til konsum. Ny q: mer produkter til konsum er et gode. Kjeden kan forlenges nær sagt uten grenser.

Vår hovedkonklusjon er at mye av det som går under navnet «økologi»

og «økologisk» også er «økosofi» og «økosofisk». Dette er ingen uheldig omstendighet. Uten økosofi gir økologien ikke noe motiv for handling, for individuell og politisk innsats. En generalists utdannelse, i motsetning

til spesialisten og eksperten fra våre nåværende utdannelsesinstitusjoner,

vil i vesentlig grad være en utdannelse med sikte på å utvikle evnen til vurdering. En fremragende økolog har uttalt at det som må gjøres for å redde situa­ sjonen, er avledbart eller må avledes av de forskjellige vitenskaper, særlig

25

26 |

ØKOLOGI, SAMFUNN OG LIVSSTIL

økologien.’ En slik uttalelse kan få en til å tro at bare man får tilstrek­ kelig bevilgninger til økologiske og andre vitenskapelige undersøkelser,

kan ekspertene avlede en konklusjon om hva vi skal gjøre. Men vi kan ikke

sette i gang aksjoner uten normer. Hvis vi på grunn av vassdragsforgiftning beslutter at en fabrikk må nedlegges eller flyttes, godtar vi foruten de mer eller mindre vitenskapelige vannforgiftningshypoteser og hypoteser om virkninger på sysselsetting, en rekke vurderinger som ikke er del av noen

vitenskap: vassdrag bør ikke forgiftes, folk bør ikke gå arbeidsløse. Ikke bare de vitenskapelige hypotesene, men også vurderingene, trenger pre­ sisering, og deres indre avledningsforhold trenger klarleggelse. Når en

økolog sier at så og så md gjøres, for eksempel opphør av bruk av havet

som avfallsbøtte, impliserer økologen at så og så kan gjøres. Dette impli­ serer atter at økologen har hypoteser og normer om politiske forhold og

maktkonstellasjoner, lokalt, nasjonalt og globalt. Og alt dette forutsettes å kunne artikuleres i ord. Det som gjelder for økologen, gjelder for enhver

som ikke lever Robinson Crusoes liv. Vi forutsetter et helhetssyn implisitt, og vi forutsetter at vi er i stand til å klargjøre det i ord etter hvert som dette trenges i praksis.

Når en vitenskapsmann antar at det råder enighet om en vurderings

gyldighet, nevner han den ofte ikke. Han forutsetter dens gyldighet. Det

gjør han imidlertid ikke som vitenskapelig forsker, men som generalist og filosof, som når økologen sier at økologien viser at vi bør ta hensyn til

den klimatiske virkning av å hogge ned skogene. Økologen viser til de biologiske virkningene av hoggingen, klimatologien påviser virkningen av værforholdene, agronomene søker å vise virkningen av slike endringer på

jordbruket, økonomien gir grunnlag for beskrivelse av de økonomiske

konsekvenser. Men bare med disse hypoteser om virkninger og konsekven­ ser som premisser lar det seg ikke (noenlunde logisk anstendig) avlede en konklusjon om at vi bør ta visse hensyn til skogshogst. Den rene kon-

sekvensetikk er ufullstendig. Til premissene må føyes verdiutsagn. Det viser seg da oftest at konklusjonene blir forskjellige alt etter hvilken vekt vi legger på de mange relevante verdier og kvaliteter. Det er derfor bare

FRA ØKOLOGI TIL ØKOSOFI

generalisten i oss som kan stille opp økosofiske verdiprioriteringer med konklusjon av typen ’vi bør’ eller ’vi bør ikke’.

Slike vurderinger er bare overflatisk sett rent instrumentelle. De dypere er «ekte», de er «målgivere», det vil si mer enn kloke anvisninger for hvorledes allerede oppstilte mål ska] nås. De kunngjør selve målene, det

som ikke bare er middel, men det «autoteliske», det «som er mål i seg selv». Ethvert underordnet mål forutsetter et overordnet. Men rekken blir uendelig hvis ikke vi hadde mål i seg selv. Økologien som vitenskap kan

ikke avdekke slike mål.

Man behøver ikke oppfatte konkrete mål med egenverdi som tidløse og uhistoriske. De har de samme egenskaper i denne henseende som

middelverdiene. Forskjellen ligger i at de målgivende (ekte, autoteliske) ikke helt kan defineres som verdier i noe annets tjeneste, altså som 'verdi for oppnåelse av andre verdier’. Man kan for eksempel bevare en bestemt

skog med tanke på økonomisk vinning, eller med tanke på rekreasjon, men det utelukker ikke at man anser bevaring av skogen også som et mål i seg selv. Man tillegger da skogen en meningsfullhet som er uavhengig

av dens rene middelverdi.

Vi må hver for oss bevisstgjøre en verdienes rangstige. At vi herunder langt på vei er determinert sosialt, kulturelt, økonomisk, biologisk og så

videre, er trivielt og kan ikke frita oss for oppgaven. (Dette utsagn er, som

mange andre, del av økosofi T.)

Vi må så klart som overhodet mulig ta stilling til kryssende hensyn og

kryssende interesser. Å arbeide for en mer økologisk ansvarlig samfunnsog livsstil er altså ikke bare økologens jobb. Heller ikke filosofens. Vi må

gjøre det sammen, som generalister, ikke som spesialister. Vi har alle en

viss trening i å foreta handlingsvalg, og disse forutsetter alltid en allsidig vurdering.

Prøver vi tilstrekkelig iherdig å begrunne ut fra bestemte premisser, viser det seg at vi ender i å fremsette et filosofisk system, en fremstilling av sammenhengen mellom alle sider av vår eksistens. Heldigvis greier vi

oss med mindre til daglig! Den økologiske utfordring gir imidlertid grunn

27

28 |

ØKOLOGI, SAMFUNN OG LIVSSTIL

til forsøk på allsidig klargjøring og loftsrydning i våre vurderinger. Betyd­ ningen av filosofisk bevisstgjøring kommer da til syne. Bildet av eksperten

som en som bare leverer «fakta», bør bekjempes. Å legge vekt på personlig verdiprioritering og helhetssyn kan lett misfor­ stås derhen at verdiprioriteringen bare gjøres på egne vegne. I det tekniskindustrielle storsamfunn spiller imidlertid arbeid med organisasjonenes og institusjonenes målsettinger en avgjørende rolle. Bare som deltager i

organisert arbeid kan man håpe på å innvirke på samfunnsstrukturen. Det er organisasjonenes målsettinger og arbeidsforskrifter som kampene kon­ sentrerer seg om. Men dette kollektive arbeid gjør (selvsagt) ikke personlig verdiprioritering og helhetssyn unødvendig. Man opptrer i organisasjonen

alltid som person, aldri kun som funksjonær. Eller rettere: Opptrer man kun som funksjonær, har man fraskrevet seg sitt menneskeverd og blitt

en automat.

3 Er vitenskap verdifri og forutsetningsløs? Det syn at vitenskapsmenn, forskning eller teknikk kan vise oss hva vi bør

gjøre, bygger på troen på at vitenskapen er uavhengig av ethvert totalsyn eller selv lar seg fremstille som et slikt syn. Man tror vitenskapene er

seg selv nok: At de bare har premisser og bruker regler som selv er del av vitenskapen og bevist innen vitenskapen. At vitenskapene er som en

slange som lever av å spise av sin egen hale. Det er kanskje få som vil forsvare en slik oppfatning. Når det sies at teknikk eller vitenskap viser oss hva som bør gjøres, går man ut fra at

overordnete mål er felles. Videre ser man bort fra at angivelse av tekniske

løsninger er verdiløse hvis politiske og sosiale forhold klart nok hindrer deres realisering. I 1930-årene var det forfattere, både marxister og anti-marxister, som lanserte målet å gjøre politikk vitenskapelig. Det ble til og med undertiden

fremstilt som en uunngåelig utvikling som kunne bevises vitenskapelig at

FRA ØKOLOGI TIL ØKOSOFI

ville finne sted. Dette rnål er nå avløst av et annet: å gjøre politikk rasjonell.

Hvis man definerer rasjonalitet slik Spinoza gjør det, er målet anerkjennelsesverdig (ut fra økosofi T), men slik rasjonalitet avgrenses vanligvis, innebærer det videreutvikling av ekspertvelde og teknokrati. Rasjonalitet

går da på valg av fornuftige midler til å nå mål som ikke er valgt ut fra et totalsyn, men ut fra opinionsmålinger eller som er forutsagt vil bli realisert

på grunn av maktforholdene.

Ansvarsbevisste politisk engasjerte forskere førte i 1920- og 1930-årene en innbitt kamp blant annet mot mektige fascistiske og stalinistiske grup­ per som bygget opp pseudo-vitenskaper i form av raselære, historiefilo­

sofi, kvasimarxistisk arvelighetslære og mange andre såkalte vitenskaper.

Stalin og Hitler så en meget vesentlig motstander i troen på en fri, uav­ hengig, altså en i viss forstand nøytral og objektiv vitenskap. Enkelte gikk

i kampens hete så langt som å påstå «forutsetningsløshet», men da med

tanke på bestemte politiske dogmer: Med Hitler i spissen fremhevet makt­

havere at vitenskapen er et sosialt fenomen og må underordnes politikk og statsmakt: «Tanken at vitenskapen er fri og forutsetningsløs, kunne bare dukke opp

i liberalismens tidsalder. Den er absurd. Vitenskapen er et sosialt feno­

men, og likesom ethvert slikt fenomen begrenset ved nytten eller skaden

den gjør for allmennheten. Med slagordet 'objektiv vitenskap’ har professorstanden bare villet befri seg fra den meget nødvendige overvåking fra statsmaktens side.»

Det falt neppe Hitler inn at statsmakten trenger overvåking ved dogmefri statsvitenskapelig forskning og at det samme gjelder majoriteter som har tendens til å undertrykke minoriteter. En vitenskapelig hypotese lar

seg (selvsagt) bare bekrefte eller svekke i en sosial kontekst. Denne er altså en nødvendig betingelse for å prøve hypotesen. Men kjennskap til

de sosiale forhold er ikke tilstrekkelig til å avgjøre om en prøve resulterte i bekreftelse eller svekkelse. Ebbinghaus’ store bidrag til hukommelsens

psykologi berodde 1 høy grad på eksperimenter han foretok på seg selv, helt alene. Sosial sammenheng må tas i betraktning for å forklare hvorfor og

29

3°

ØKOLOGI, SAMFUNN OG LIVSSTIL

hvordan han kom til å utføre eksperimentene han utførte. Holdbarheten eller uholdbarheten av hans resultater lar seg imidlertid ikke avlede av den

sosiale sammenheng. Den er vidtgående eller fullstendig avhengig av hva Hitler kaller nytten for allmennheten.

Utgangsformuleringer av typen: 'all tenkning er verditenkning’, 'alle vitenskaper har ubevisste forutsetninger’ er egnede slagord til bruk ved

utbredelse av intellektuell uredelighet. Det er derfor viktig at de funksjo­

nerer som utgangspunkter for presisering og utdyping. Ved tilstrekkelig

presisering kan de ikke brukes til å rettferdiggjøre usaklighet. 'All tenkning er verditenkning’: Denne maksime kan, som andre maksi­ mer, lett misforstås. Den konverse setning gjelder også: All verditenkning

er tenkning. Ved forsvar av maksimen forutsetter jeg at den presiseres i en slik retning at et stykke tenkning alltid er uttrykt ved et sett påstander med sannhets- eller holdbarhetskrav. Ut fra to andre maksimer: 'Ingen

påstand kan begrunnes uten at flere andre påstander’, og ’et sett metode-

regler godtas som gyldige’, kan man vise at vurderinger forutsettes. For eksempel må vi vurdere slutningsregler. Formuleres et sett av slike regler, og forkastes konkurrerende sett, må det valgte sett utpekes ved vurdering,

- noen regler er bedre egnet enn andre. Her trenges altså vurderinger. Disse er ikke alle rent instrumentelle, siden vi i så fall får en uendelig regress.

Adekvat instrumentalitet må begrunnes. Altså bruker vi, og vi kan ikke unngå å bruke ekte eller autoteliske vurderinger (og dermed normer).

Dette er en måte å bringe i land konklusjonen ’all tenkning er verditenk­ ning’. Maksimen behøver ikke tolkes slik at den gir næring til subjektivisme: En person kan ikke sitte og velge slutningsregler i samme forstand som hun kan sitte og velge mellom hvorvidt hun vil bruke fyrstikk F, eller

fyrstikk F2 i en fyrstikkeske. Den sammenheng dette valg normalt får sin

mening og adekvans i, er så begrenset at velgerens identitet ikke berøres. Å velge mellom to grunnregler for tenkning berører imidlertid subjektets identitet. Det berører nemlig arten av svar på spørsmål ’hvem og hva er

jeg’. Aksepteres et svar S, fremfor et svar S2, aksepteres at man er annet

FRA ØKOLOGI TIL ØKOSOFI

enn man ville være hvis man aksepterte S2. Det er en illusjon at et slags

permanent tredje jeg kan se og overleve konsekvensene av valget. Den enkelte finner tenkning, - ikke oppfinner tenkning.

Det finnes metoderegler og forutsetninger for alle eller store grupper

av vitenskaper, som ikke blir stilt opp og diskutert innenfor hver enkelt. Metodereglene gjelder blant logiske slutninger fra premisser til konklu­ sjon. Videre bygger alle uttalelser om at noe er årsak til noe annet på for­

utsetninger som læren om årsaker og virkninger tar for seg. Forsøk på å meddele vitenskapelig informasjon bygger på en lære om språket som

formidler av tanker, og generelt på lære om muligheten av kommunika­

sjon mellom mennesker. Dette er emner som ligger nær opp til filosofi, eller er del av filosofisk forskning.

Det er altså en mangfoldighet av forutsetninger som i en viss forstand

ligger dypere enn det de enkelte vitenskaper tar opp til debatt. Forskjellen

mellom forskere ligger ikke i hvorvidt forutsetninger gjøres bruk av, eller ikke, men i det at noen er seg forutsetningene mer bevisst enn andre. Samarbeid på tvers av enkeltvitenskapene og i kontakt med filosofien lettes

vesentlig ved klar bevissthet om forutsetninger. Bevisstgjørelsen klargjør også de enkelte vitenskapers fragmentkarakter, deres «heteronomi». De

utgjør intet hele, verken enkeltvis eller kollektivt. Dette gjelder ikke minst

økologien.

At en vitenskap definitorisk er uhyre vid, for eksempel læren om livssamfunnene på jorden, eller vitenskapen helt generelt om systemer, har

liten innflytelse på dens karakter av fragment: Det som tas opp til vitenska­

pelig behandling er alltid utvalgte aspekter, strukturer. Økologien behand­ ler sammenhengen mellom levende vesener og deres miljø, ikke alt mulig

som har med liv og miljø å gjøre. Men den avgrenser også hvilke arter sammenheng og hvilke aspekter av sammenheng den tar opp. En retts­

orden er en sammenheng mellom visse levende vesener, men rettsordeners økologi omfatter ikke alle arter studier av rettsorden.

Raselæren, Lysenkos biologi og de andre pseudo-vitenskapene har ikke overlevd kritisk analyse. På den annen side pågår det i våre dager en lig­

|

31

32

|

ØKOLOGI, SAMFUNN OG LIVSSTIL

nende kamp, - med den forskjell at slagordene om vitenskapens frihet, nøytralitet, objektivitet etc. vesentlig brukes til å støtte etablerte institu­ sjoner i de teknisk-industrielle samfunn, mens opposisjonen fremhever

vitenskapens sosiale karakter, den «rene» vitenskaps illusjon og så videre. Det ville føre for langt å søke presiseringer av de mange slagord innen debatten. Hva ordet «objektivitet» angår, har Lars Bergstrøm (1972) gitt en klar oversikt over hovedbetydningene.4 Enkelte konklusjoner om vitenskap:

1. Vitenskapelig metode omfatter saklighetsnormene. Dette innebærer

visse fordringer til frihet, uavhengighet, nøytralitet, objektivitet, forutset­

ningsløshet. Ved presis angivelse av fordringene behøver man ikke bruke noen av disse ordene. 2. Saklighetsnormer er fragment av et mer omfattende normsystem. (I dette skrift: økosofi T.) Hvis man for eksempel ved usaklighet kan redde et menneske fra tortur, kan det ut fra etiske normer bli plikt å være usaklig.

En forsker får riktignok ikke som sådan noe pluss ved å gjøre det. Heller

ikke hvis han eller hun 'tjener folket’. Men svært liten vekt ligger på substantiveringen «forsker som sådan». En forsker inngår i et relasjonsnett og kan ikke klippes ut av nettet. Handlingen må skje ut fra helhetssyn, innbefattet politisk målsetting. 3. Vitenskap som sosial institusjon er ikke isolerbar fra resten av sam­

funnet. Dette innebærer faktisk og normativ ufrihet, avhengighet, engasjerthet, forutsetningsfullhet, unøytralitet (i visse betydninger av disse ord). 4. Selv bortsett fra de i vanlig forstand sosiale relasjoner, mangler viten­

skap uavhengighet (autonomi), nøytralitet, forutsetningsløshet i visse rela­ sjoner, for eksempel i relasjon til et totalt eller nær totalt system (et verbalt artikulert helhetssyn). Denne begrensning sies gjerne å gjelde vitenska­ pens interne relasjoner. Til slike relasjoner regnes for eksempel avledbar-

het mellom utsagn, begrunnbarhet av hypoteser, logisk konsistens. Rela­ sjoner som defineres innen sosiologi i vid forstand regnes blant de eksterne relasjoner. Til disse hører for eksempel forskeres valg av emner ut fra

FRA ØKOLOGI TIL ØKOSOFI

industriens eller byråkratiets behov og Volkswagens støtte til forskning

om vekstens grenser. 5. Innen den økologiske bevegelse brukes vitenskap primært innen tids-

og stedsbegrensete forskningsprosjekter med praktisk siktepunkt, altså

innen økologisk aksjonsforskning. Prosjektenes begrunnelse, gjennomfø­

ring og kommunikasjonen av deres resultater forutsetter teamarbeid på tvers av skillet mellom naturvitenskap og samfunnsvitenskap, og på tvers

av grensene mellom politikk, filosofi, vitenskap og teknikk. Objektivitets-

kravet er herunder primært et krav om saklighet.

4 Vitenskapelige fakta og data - Ekspertens rolle - Generalistens funksjon Et Baconsk bilde av naturvitenskapelig metode og ekspertise er fremde­ les det mest utbredte blant dem som ikke selv har drevet forskning. Man

tenker seg at forskeren samler iakttagelser og avleder (ved induksjon) mer eller mindre korrekt kunnskap om de iakttatte fenomener. Og fenome­ nene er nettopp de ting og prosesser vi omgås med i dagliglivet. Men naturvitenskapelig hypotese- og teoridannelse har en langt mer skapende

og konstruktiv karakter. De fenomener som hypotesene direkte sier noe om, er selv mer eller mindre fantasifullt konstruert. Å kalle dem data, det

vil si noe som er gitt, er en tilsnikelse. De impliserer en passiv, ukritisk holdning, - at tingene legges inn i hendene på en.

Tenkning på vitenskapelig nivå foregår ved modeller, strukturer, ved for­ enklinger av så gjennomgripende aktiv art at det preger de såkalte data og

fakta. De kan bestå av lydbåndopptak, fotografier, målingsresultater og så

videre, men felles er logisk avhengighet av hypoteser og klassifikasjoner

(begrepsskjemaer). Utsagnene om data (for eksempel i lakttagelsesjournaler) blir bare vitenskapelig relevante hvis slike hypoteser og begrepsdan­ nelser blir akseptert som sanne eller holdbare. Ekspertens rolle blir både å kjenne de vitenskapelige 'resultater’ og å fortolke dem slik at de blir reie-

|

33

34

|

ØKOLOGI, SAMFUNN OG LIVSSTIL

vante for de konkrete spørsmål som stilles utenfra - fra enkeltindivider, bedrifter, departementer, politikere. Den som ikke har intimt kjennskap

til selve fortolkerrollen undervurderer fantasiens bidrag til ekspertutta-

lelsene. Man tror de er 90% grunnet i vitenskap, mens de kanskje bare er 10%. Resten er mer eller mindre fri bearbeidelse. Intet under at hver politisk og økonomisk fraksjon greier å få det til å ha 'vitenskapen på sin side’!

Et lite eksempel: I Science News for 5. februar 1972 (s. 90) kan man lese at man kan sykle 1000 miles (1607 km) på én gallon (ca. 4 liter) næringskalorier. En familiebil med 1,2 passasjerer kommer bare 22 miles på samme kalorimengde, den samme effektivitet har «jumboflyet» Boeing 747. Derimot greier en særlig hensiktsmessig konstruert undergrunns­ bane 200 miles. Dette er vitenskapelige 'fakta', men de er svært oppblandet

med konstruktive elementer. De kan bare forstås og eventuelt brukes, for eksempel til fordel for sykkelstier eller undergrunnsbaner, etter studium av en rekke definisjoner og postulater.

Ved bedømmelse av økologisk likevekt i ressursforbruk kan man fra eks-

perthold få opplyst for eksempel at pr. individ pr. år svarer energiforbru­ ket til brenselsverdien av over 9000 kg kull i USA, over 3000 kg i Norge, og ca. 9 kg i Nepal. Tre typiske ekspertfakta eller data. Tallene er opplys­ ende, men nøyaktig hva sier de? Svar på dette får man kun ved studium

blant annet av måten man har gått fram på. Gass, olje, kull og elektrisitet er medregnet, men ikke vedfyring. I Sherpaland, hvor ved brukes til matlagning og oppvarming, får vi derfor kanskje det misvisende tall 0,01 for

energiforbruk. Relevansen for likevekt avhenger av «data» av annen art.

Til sherpasamfunnets fordel kan pekes på at levedyktige trær svært nødig

blir hogget. Skog forbrukes ikke. Ekspertbedømmelse av likevektsnivå er knapt mulig. Man må fremsette antagelser og gjetninger om slikt nivå

som generalist, som mer eller mindre allsidig tenkende og følende men­ neske. Ekspertisepretensjonen tilslører.

Sosialøkonomien fikk i etterkrigstiden stor betydning for uøkologisk politikk. Ved ikke å ta tilstrekkelig hensyn til den store avstanden mellom

FRA ØKOLOGI TIL ØKOSOFI

denne vitenskaps modeller og konkrete økonomiske spørsmål, har admi­

nistrasjonen kunnet bruke vitenskapens prestisje til å støtte sentralisering

og uklok «økonomisk vekst». Mer herom i kapittel 5. Da marinbiologene begynte å advare mot overbeskatning av hvalbestan­ den, hadde de bare indirekte og kompliserte forhold å støtte seg til, mens

forkjemperne for fortsatt storfangst lenge henviste til at antallet hval man

traff på ikke sank. Altså nok å ta av! Denne art forskjell i typen av 'data’ er karakteristisk for forskjellen mellom forskningsresultater og såkalte

common sense iakttagelser. Vi skulle ha formet hvalpolitikken mer ut fra marinbiologenes funn, mener vi nå. Generalisten kan altså ikke neglisjere

de til dels meget kompliserte og indirekte vitenskapelige data, han må kombinere sunn fornuft med trening i vurdering av ekspertresultater.

En realistisk oppfatning av vitenskapelig metode, av den funksjon data, modeller, konstruksjoner, hypoteser og teorier har, stiller også økologisk

ekspertise i et nytt lys: man vil innse i hvilken høy grad økologen er kon­ struktiv og skapende selv når han synes «bare» å henvise til fakta. Den økologiske bevegelse vil i lengden stå seg på at den kalde økologiske ekspert åpent fremtrer også som filosof og frimodig vurderende genera-

list. Humanøkologien, som jo undersøker alle de ulike arter avhengighets­ forhold mellom menneskesamfunnene og miljøet, utgjør selv ingen noen­ lunde avrundet vitenskap, slik som krystallografien, men er et slags kryss-

produkt mellom dusinvis av vitenskaper. Den enkelte økolog må vite 'litt om alt’ og dessuten «alt», det vil si det som det er å vite til et bestemt

tidspunkt, om «litt» - en ørliten snipp av studiefeltet. Det han her vet, må han gjøre forståelig for kolleger og for allmennheten - i alle fall i dets hovedtrekk. Generalisten har i dag en i sannhet vanskelig, men også en

takknemlig oppgave!

|

35

36

ØKOLOGI, SAMFUNN OG LIVSSTIL

Dyreøkologisk relevante vitenskaper

FRA ØKOLOGI TIL ØKOSOFI

Det humanøkologiske studiefelt

|

37

38

|

ØKOLOGI, SAMFUNN OG LIVSSTIL

5 Vår økologiske viten er sterkt begrenset. Økopolitiske konsekvenser Den dype økologiske bevegelse støtter seg til forskningsresultater i øko­

logi, men til manges store forundring har disse vitenskapelige resultater form av uvitenhetsutsagn: «Man vet ikke hvilke langsiktige følger det men­

neskelige inngrep ... får, men man kan ikke utelukke blant annet at følger

av denne art vil inntreffe: ...» Vi må skille mellom uvitenhet og usikker viten. Det som ofte kalles økologiske dommedagsprofetier er utsagn om

katastrofelignende tilstander som man ikke kan utelukke at inntreffer hvis

ikke vesentlig nye politiske tiltak blir satt i gang meget snart. Og hvorvidt

slike tiltak vil bli satt i gang, vet vi lite eller intet om. Derav at menneskepopulasjonen holder katastrofekurs, følger selvsagt ikke at det blir kata­ strofe. Situasjonen er kritisk fordi vi ikke vet om kursen meget snart og

meget kraftig blir lagt om.

Politikere og andre som nå lytter til miljøforskernes ord, blir frappert over at nettopp «vitenskapen» proklamerer uvitenhet! Det føles som noe helt nytt at politisk sett dristige tiltak blir anbefalt ut fra uvitenhet. «Vi vet

ikke følgene, derfor må vi handle slik og slik...» Men bevisbyrden ligger hos inngriperne. Hvorfor ligger bevisbyrden hos inngriperne? For det første fordi øko­

systemene vi griper inn i, oftest er i en art likevekttilstand som det er

grunn til å anta er mer tjenlig for menneskene enn ulikevektige tilstan­ der med disses uforutsigbare og dyptgripende endringer. For det annet

fordi det i det store og hele ikke lar seg gjøre å få tilbake en likevekt­ tilstand når man innser at et likevektforstyrrende inngrep har fått alvor­

lige, uønskete konsekvenser. For det tredje: Inngrep vanligvis ut fra kort­ siktig menneskelig vinning har tendens til ikke å være noen vinning for

annet liv.

Prinsippet om bevisbyrden og dets begrunnelse må forstås som ret­ ningsgivende, ikke som dogmatiske normer uten smidighet i de enkelte

tilfelle vi står overfor. En hovedsak for emnet jeg søker å belyse i dette

FRA ØKOLOGI TIL ØKOSOFI

avsnitt, er påminnelsen om hvor lite vi vet om langsiktige og mangesidige konsekvenser av inngrep.

Det gamle filosofiske kraftuttrykk docta ignorantia, den bevisste uviten­ het, har altså som allerede nevnt i stikkordoversikten, fått en uventet aktua­

litet og slagkraft. Studiet av økosystemene bevisstgjør oss om vår uviten­ het. Stilt overfor eksperter som fremhever sin uvitenhet, men antyder forsk­

ningsprogrammet som kanskje vil minske denne uvitenhet, ligger det nær for politikerne å foreslå saken utsatt inntil nærmere opplysninger forelig­

ger. Et tiltak mot mulig utryddelse av en fiskeart blir, for å ta et eksempel, utsatt for at man kan få mer viten om sannsynligheten av utryddelsen, informasjon om kilden til forurensning av vannet og meget annet. Men

mens vi venter, dør kanskje fisken. De instanser av offentlig og annen art som nå lytter til økologisk eks­ pertise, synes å måtte venne seg til som en helt normal fremgangsmåte at kraftige og dristige vernetiltak må anbefales og settes i gang med uviten-

hetsutsagn som avgjørende premisser.

6 Kvantifisering. Forsøk på å måle verdi I setningen «Tre bunker papir ligger på gresset» er «tre» en kvantitet,

«bunker» en kvalitet. Den siste kan kanskje uten tap erstattes med en kombinert angivelse, for eksempel «mengder å henholdsvis 70, 89 og 52 papirark». La oss imidlertid merke oss at det ikke gir mening å bortskaffe det kva­

litative, da blir bare de abstrakte tall igjen. I en virkelighetsbeskrivelse kan

antall kvaliteter reduseres, men ikke elimineres. Ved hjelp av temperaturangivelse reduseres antall kvaliteter fra mange til én, hvis man før brukte

betegnelsene «varmt» og «kaldt». «Vitenskapelighet fordrer målbarhet.» «Vitenskapens fremgang skyl­ des, består i, at man innfører kvantitative størrelser.» Begrensningen i

i

39

40

|

ØKOLOGI, SAMFUNN OG LIVSSTIL

slike uttalelsers gyldighet trer tydelig fram når man tar hensyn til de siste

20 års utvikling i vitenskapenes idéhistorie. Detalj fremgangen beror i mange fag, for eksempel i kjemien, på kvantifisering, men særlig i fysik­

ken er det tydelig at de store fremskritt eller endringer går langt dypere.

De berører selve tenkemåten og begrepsdannelsen, ideene som ligger bak.

Som en kollega sa til meg da jeg rystet på hodet over en særlig lang formel i hans verk: «De vanskeligste sidene er de hvor det ikke er formler.»

Det finnes mye god faglig litteratur som skyter i senk den i mange kret­

ser vanlige overvurdering av kvantifisering. (Se for eksempel Kuhn 1961.)

Målingens rolle er en annen enn den man får høre om i gymnasielærebøkene.

Vil man gjøre seg bekjent med en innføring i fysikk på idéhistorisk grunnlag, anbefaler jeg Agassis Den kontinuerlige revolusjon (1968) og Bernals Menneskets forlengelse (1972)5. Selv ved en meget overflatisk lesning av disse bøker, trer kontrasten med våre gymnas- og universitetslærebø-

kers ensidige tekniske orientering grelt fram. Beundring for formler og

kvantiteter bør ikke hindre en i å erkjenne at kvantitativ ekspertise og idétomhet eller idékonformisme er lett forenlige. Bruk av måleenheter og mer generelt det å gi problemer og løsninger en kvantitativ form («kvantifisering») fordrer lang formal utdannelse. Dette gir kvantifisering et ekstra pluss i utdannelsessamfunnet. Ekspertuttalelsene får en falsk tyngde. Og man tar ikke hensyn til at utdannelsen ofte

samtidig er en avvenning fra og avvikling av klar tenkning i kvaliteter, av vurderingstenkning og av perspektivmaksimering. Utvidelse av perspektivet i en

problembehandling fører med seg overgang fra kvantiteter til kvaliteter som emne.

Den nyere forskning omkring læring somformerfor av-læringblir ikke tatt alvorlig nok. En spesialutdannelse innbefatter bevisst og langvarig avlæring av perspektivrike siktepunkter. Det styrker evnen til å oppdage (eller

snarere oppfinne) kvantitative kriterier eller definisjoner på kompliserte størrelser. Hvis man greier å isolere ett aspekt ved et fenomen, er muligheten for

FRA ØKOLOGI TIL ØKOSOFI

kvantifisering langt større enn om man er ute etter allsidig studium. Øko­ logiske problemstillinger kjennetegnes nettopp ved at allsidige avhengig­

hetsforhold blir gjenstand for undersøkelsene. Går man så fra en økolo­ gisk til en økosofisk problemstilling, kommer nye verdiprioriteringer inn,

og muligheten for meningsfull kvantitativ angivelse av resultatene går mot o. Man kan kvantifisere forurensningen i luft, men ikke normene for hvorledes man bør gå fram i en kampanje mot slik forurensning, eller de dypeste grunnene for bestemte kvantitative angivelser av maksimal S02

utslipp i luft.

Forsøk på å måle verdi Verdienes tilsynelatende subjektivitet og den dermed sammenhengende

tekniske og politiske uhåndgripelighet har man blant annet søkt redusert ved innføring av mål for verdi. En målestokk med universell gyldighet ville kunne gjøre verdiprioriteringsspørsmålene til ekspertspørsmål.

Filosofer, særlig siden Galileis tid, har derfor beskjeftiget seg med tanken på et universelt verdimål. I vesterlandsk filosofi har nytte (utili-

tas) målt ved lyst og ulyst vært foreslått. I hundreder av skarpsindige avhandlinger har man søkt å finne fram til prinsippene for en oppstil­

ling av lyst-ulyst-budsjetter for ulike handlingsalternativer. Et av prinsip­ pene kan formuleres slik: «Den beslutning bør tas som fører til mest

mulig lyst for det størst mulige antall.» Men dette prinsipp, og også prin­

sippet hvor man taler om «lykke» i stedet for «lyst», fører til uoversti­ gelige vanskeligheter allerede i teori, for ikke å tale om vanskelighetene

i praksis. Hvis for eksempel en beslutning tenkes å gi lyst for ti tusen,

men sterk ulyst for en, er det nærliggende å anse beslutningen for riktig.

Men hvis den ene blir utsatt for personlig overgrep, for eksempel der­

som man fratar ham hus og hjem, eller utleverer ham til torturister for

å få ti tusen løslatt fra et fengsel, vil mange si nei. Oppnåelsen av lystøking fra o til + 10 for tusen opphever ikke ulyst. Øking fra o til 4- 10

for en, vil andre si. Lystalgebraen svikter, eller må gjøres uhyre innvik­

|

41

42

|

ØKOLOGI, SAMFUNN OG LIVSSTIL

let, siden vi ikke som ved lengdemål eller temperaturmål kan finne noen måleenhet. Komplikasjonene kan i prinsippet overvinnes ved at man innfører nor­

mer som bestemmer forholdet mellom minoriteter og majoriteter og mel­ lom lystgrader og ulystgrader. Men da lager vi spikersuppe: Spikeren er

lystprinsippet, suppen lages ved normsystemet. (Analogien halter hvis vi forutsetter at spikeren er en vesentlig ingrediens, for eksempel ved jern-

innholdet eller ved at utseendet er appetittvekkende!) Det spørs om ikke lystbudsjett-tanken tross alt blir implisitt anvendt.

Kanskje ved anlegg av autostradaer. Når 100 ooo mennesker kan komme litt fortere fram og dermed øker sin lyst fra nivået + i til + 2, hvilken vekt

kan det så ha at et lite antall eldre mennesker i boliger som blir revet, drives til varig fortvilelse eller vantrivsel, altså havner på ~ 9 eller 4- 10?

Kanskje tenkes det, sterkt forenklet, omtrent slik: 4-10 gange 20 er 4- 200, overgangen fra + 1 til +2 for 100 000 gir + 100 000. Dette tall minus 209 gir + 99 899. Autostradaen gir altså økt lyst! Den bør bygges!

Praktiske vanskeligheter ved lyst-, lykke- eller trivselverdimål oppstår også derved at vi må bli enige om hvor stor vekt det skal legges på langsik­

tige følger i forhold til kortsiktige, sikre i forhold til usikre, og (selvfølge­ lig) må vi bli enige om «fakta». Dette forutsetter kriterier eller indikatorer på trivsel, lykke, «det å ha det godt». Man er ikke kommet særlig langt på

det området. (Sml. avsnittene om velferdsteori i kap. 5.) Mange utopier er konstruert ut fra en bestemt verdioppfatning som for­

kynnes som den eneste rette, og som foreslås administrert av vise menn. Disses faktiske funksjon er tenkt diktatorisk og blir kanskje desto grusom-

mere jo mer av befolkningen blir søkt indoktrinert til å godta nøyaktig samme verdioppfatning. Særlig Stuart Mill har understreket at av diktatu­ rer kan de som virker undertrykkende ved hjelp av majoritetsavgjørelser

i alle vesentlige anliggender bli de verste. Flertallsdiktatur kan være verre

enn entallsdiktatur. Dette henger sammen med minoritetenes utsatte stil­ ling.

Lystkalkylen tjener flukten bort fra frimodig vurdering og allsidig verdi-

FRA ØKOLOGI TIL ØKOSOFI

prioritering. Veien fram til en økologisk ansvarlig livsstil og politikk ford­ rer slik vurdering. Systemtanken er derfor viktig. Normene angir klarest

mulig hva vi setter opp som verdifullt og etterstrebelsesverdig, hypotesene uttaler hva vi tror er fakta - fortidige, nåtidige, fremtidige. Iprinsippet ten­

kes det enkelte individ, gruppene, institusjonene, å beslutte utfra slike systemer.

7 Objektive, subjektive og fenomenologiske naturb e skri vel ser Dette avsnitt kan trygt hoppes over hvis man ikke allerede er angrepet av filosofiske basiller. Jeg vil ikke dermed ha sagt at de er uviktige, men de

går kanskje unødvendig langt inn i fagfilosofi ut fra en generalists verdi­ prioritering. Vi kjenner til dype forskjeller i menneskers innstilling overfor naturen og overfor deres nærmeste livsmiljø. Det er vanlig å beskrive dem som sub­ jektive: forskjellige følelser og fornemmelser vekkes hos forskjellige men­

nesker overfor ett og det samme. Hva får en til å tro at det er nøyaktig ett og

det samme som vi har forskjellige innstillinger overfor? Et nærliggende svar: Naturen og dermed de nærmeste fysiske omgivelser har et entydig

bestemt sett av kjennetegn i et gitt øyeblikk. Kjennetegnene er totalt uav­ hengig av hvorledes de enkelte mennesker oppfatter dem. De hører til tin­

gene i seg selv, Dinge an sich. Subjekter (mennesker) antas å stå overfor fysiske og andre objekter som de danner seg bilder eller oppfatninger av. Den objektive oppfattelse, den som beskriver objektet som det er i seg selv, antas å være den som elimi­

nerer blant annet alle individuelle forskjeller i sansekvaliteter. Men hva blir så igjen? Kanskje bare en art abstrakt struktur - i alle fall

synes fysikkens utvikling å tyde på det. Det synes ikke å bli igjen noen verden eller natur, bare noen felles referansepunkter egnet til matematisk

beskrivelse. Innen den opplyste allmennhet er vel i dag det svar herskende at nettopp

43

44

ØKOLOGI, SAMFUNN OG LIVSSTIL

den matematisk pregete naturvitenskapen gir den tilnærmelsesvis riktige beskrivelsen av miljøet slik dette er i seg selv. Man har lært å innrømme at beskrivelsen kanskje aldri blir helt korrekt og fullstendig. Men vi nær­

mer oss skrittvis, og med særlig lange skritt siden Galileis og Newtons dager. Presset fra de som identifiserer naturvitenskapelige modeller med

virkeligheten, har avfødt en diktning som føler seg som opposisjon mot det etablerte. «Naturen er noe annet enn dere tror,» skriver sovjetdikteren Tjutsjev, «den har sjel, den har frihet, den har kjærlighet, den har språk.»

(Perminow (1970) s. 54.)

Enkelte filosoferende naturforskere og mange filosofer har forsøkt å gi forståelige beskrivelser av tingene i seg selv, absolutt uavhengig av oppfat­

telsen av dem gjennom sanser og på annet vis. Jeg tror vi kan si at alle forsøk har feilet og at det er selve problemstillingen som det er noe i veien

med. Men kanskje bør det sies litt om hvorledes forsøkene er strandet. Fra Newton går filosofisk sett veien til Kant og læren om «Ding an sich» som intet kan sies noe om. Våre lærebøker pleier likevel ved utillatelig

inkonsistens å stoppe på halvveien: form, vekt og visse andre egenskaper er objektive mens farge og lukt sies å være subjektive. Men hvis vi for ek­

sempel tar egenskaper som 'avlang’ eller 'kvadratisk', tilkommer de ikke

«objektivt sett» et bord ut fra relativitetsteori, siden egenskapen ikke kan løsrives fra tids- og hastighetsbegreper. Observatører som passerer et bord

eller en annen gjenstand i stor fart med ulike hastigheter, vil rapportere forskjellige geometriske egenskaper. De rapporterte egenskapene er ikke

subjektive, men de står i avhengighetsforhold til tids- og hastighetsbegre­ per. Det er dette som menes med at de er «relative». Det er all grunn til å kalle 'avlang' og 'rund' for «objektive» i betydning ekte eller gyldige eller

uavhengig av personers sanser eller smak og behag. Men egenskapene er

ikke egenskaper ved ting, ved bastante og konstante stol- og bordlignende gjenstander. Vi kommer ikke fram til ting i seg selv, men nettverk eller felter av relasjoner som ting inngår i og ikke kan isoleres fra. De er ikke

«noe i seg selv».

Einstein siktet på en strukturangivelse som passer for enhver observa­

FRA ØKOLOGI TIL ØKOSOFI

tør, uansett for eksempel dennes bevegelsesforhold i forhold til det obser­

verte. Det «objektive» kan tolkes som «det aspekt som er felles for en stor gruppe, eller for alle observatører». Viktig er imidlertid at det felles er noe

ytterst tynt og abstrakt og overhodet ikke er anskuelig. Forsøket på å lage verdensbilde eller helhetssyn ut fra det er dømt til å mislykkes. Man hav­

ner i beste fall i «Die Nachtansicht der Natur», en spøkelsesaktig, totalt menneskefremmed verden. (Se avsnitt 8.) Et interessant fantasifoster, men ubrukelig som reell naturbeskrivelse.

Å mene at det som er felles for individene i en klasse, selv må være et individ i klassen, er en tankefeil som spiller en sørgelig rolle i seman­

tikk og begrepslære. Et uttrykk lar seg for eksempel presisere rimelig i ro

retninger, og man tror derfor det som er felles for de ti retninger, er en ellevte retning og at den jo må være den «riktigste»! En hel del er felles

for alle bikkjer, men prøver man å se for seg en bikkje som har de felles og bare de felles trekk, må man unngå ikke bare farge, men alt som skiller en bulldogg fra en terrier. En natur som bare har trekk vi alle enes om

hele tiden, er som en slik spøkelsesbikkje.

Ut fra kvantefysikken er det heller ikke noe igjen av den bestemte,

konstante rundhet eller avlanghet vi antar er selve bordets form. Fysikerne behøver overhodet ikke forestille seg at naturen egentlig og objektivt er så

vesentlig forskjellig fra måten vi opplever den på. De kan nøye seg med

og nøyer seg faktisk ofte med å si at utfra visse modeller må et bord eller et univers beskrives slik og slik. De 'absolutterer’ ikke. Bare metodelæren

kan hjelpe til forståelsen av de fysiske tankemodellenes funksjon, og der­ med avlaste oss fra de mange forgjeves forsøk på å skjelne mellom tin­

gene og naturen i seg selv, 'an sich’, og naturen for meg, 'an mich’. Selve distinksjonen kan med fordel elimineres.

Enkelte får kanskje følelsen av at jeg i det foregående finner ut at i grun­ nen er alt subjektivt, og at derfor skillet subjektivt/objektivt blir tomt og

kan kastes vekk som unyttig. Men denne følelse skulle kunne forsvinne hvis man holder klart for seg forskjellen mellom at noe bare består i rela­ sjoner og at noe bare er uttrykk for en persons personlige oppfattelse. Når

|

45

46

|

ØKOLOGI, SAMFUNN OG LIVSSTIL

vi sier «Eiffeltårnet ligger til venstre», påstår vi et saksforhold som ikke bare gir uttrykk for individuell personlig oppfattelse. Men utsagnet blir

ufullstendig, «elliptisk», når det løsrives fra en bestemt geografisk situa­ sjon. I relasjon til andre steder ligger Eiffeltårnet til høyre. Man behøver for

å begrunne det ikke trekke inn personlige anliggender. I det foregående er

det avhengighet av relasjoner jeg fremhever, ikke avhengighet av personer eller subjekter. «Alt er relasjonelt» sier noe annet enn «alt er subjektivt».

Det finnes, kort sagt, ikke noen bestemt naturvitenskapelig naturbeskri-

velse, men en rekke bidrag, for eksempel det såkalte mekaniske verdens­ bilde, til beskrivelse av sider og aspekter av en realitet som synes bunnløs mangfoldig, men allikevel én. Teoretisk naturvitenskap gir felles peilepunk-

ter, for eksempel tid og romangivelser, bredde- og lengdegrader. Karakte­ ristisk nok «finnes» de ikke. Få tror at når skipet krysser ekvator, må en

mann stå i baugen og kutte linjen over med kniv. Peiiepunktene danner til sammen en ren struktur eller form. Strukturen

er «ren» i den forstand at den mangler stofflig eller annet innhold. Man

kan godt forestille seg atomkjerner som små ting med farge og hard over­ flate, men det vitenskapelige innhold i utsagn om atomkjerner er abstrakt og går utelukkende på struktur. At slik teoretisk naturvitenskap kan læres og forstås og erklæres gyldig innen en hvilken som helst kultur, skyldes

altså ikke at den beskriver den felles virkelighet, men en struktur. Struk­ turen tilhører virkeligheten, men den er ikke virkeligheten.6 Det som jeg vil ha fremhevet hittil i dette avsnitt, er forholdsvis enkelt:

Oppfattelsen av verden som en samling ting med konstante eller veks­ lende egenskaper bryter sammen når man prøver både å presisere den

sterkt og å anvende den i naturvitenskapelig eller historisk (innbefattet historisk-geologisk) forskning. Vi må søke større fortrolighet med en opp­

fattelse som ligger nær Heraklits: alt strømmer. Vi må oppgi faste, solide punkter, men ikke temmelig greie og varige avhengighetsforhold (relasjo­ ner). Videre utbygging av denne tanke har jeg kalt «relasjonisme». Den

blir omtalt litt nærmere 1 senere avsnitt. «Objektive naturbeskrivelser» av den type fysikken gir oss, bør helst ikke anses som naturbeskrivelser, men

FRA ØKOLOGI TIL ØKOSOFI

beskrivelser (ved hjelp av modeller) av visse avhengighetsforhold (relasjo­ ner, strukturer) som blir felles for alle naturbeskrivelser og dermed kan

bli allemannseie, altså felles for alle kulturer. Et slikt mulig fellesskap er i alle fall i tråd med intensjonen. En annen ting er muligheten for full

realisering, og ønskeligheten av eksport av matematisk naturvitenskap til alle levende kulturer i dag. «Subjektive» naturbeskrivelser vil ut fra dette kunne forstås som beskri­

velser av mer fullstendig art. Avhengighetsforhold er tatt med som ikke behøver å være felles for alle beskrivelser. Her kommer da for eksem­

pel fargeangivelser inn. Naturen byr (selvfølgelig) på farger, disse er ikke

kreasjoner i vår hjerne. Mer om det i neste avsnitt.

Under betegnelsen fenomenologiske beskrivelser kan man sammen­ fatte temmelig forskjellige psykologiske og filosofiske arter. I psykologi

sier man for eksempel at en beskrivelse av bilister og fotgjengere er feno­ menologisk hvis den klart og inntrengende beskriver hvorledes bilister oppfatter fotgjengere og omvendt - uten overhodet å komme inn på om fotgjengere er slik (for eksempel så uvørne) som bilisten ser dem, eller bilistene er slik (for eksempel så høye på pæra) som fotgjengerne oppfat­ ter dem. Heller ikke tas det opp spørsmål om hva bør være, eller hvorfor

eller hvordan det er blitt slik. Den filosofiske fenomenologi søker også å

gi beskrivelse av det umiddelbart oppfattede og også selve oppfattelsesakten, for eksempel ’det å innse noe’. For naturfølelse og naturoppfattelse er fenomenologiske synspunkter

av interesse blant annet fordi de gir støtet til beskrivelse av kvaliteter som

sådan, for eksempel farger, uten tanke på hvilke bølgelengder de svarer til, fysisk sett, eller hvilken 'signalfunksjon’ de har. For eksempel vil brunt

for enkelte ha signalfunksjonen ’tørt’ og 'dårlig avling’, hvilket hindrer dem i å oppfatte visse kvaliteter i ørkenlandskapet. Goethes fargelære gir eksempel på en til dels sterkt fenomenologisk betont fargelære. Enhver

maler må oppøve sansen for å se farger uavhengig av konvensjoner. Uten

øvelse ser man tingene slik «das Man» (Heidegger) ser tingene, altså i vårt samfunn en slags nyttepreget gjennomsnittsmåte å se dem på. Glede over

|

47

48

|

ØKOLOGI, SAMFUNN OG LIVSSTIL

natur avhenger i noen grad av bevisst eller ubevisst oppøvelse i følsomhet overfor kvaliteter.

Kvaliteter er det nok av til alle. Den som er dypt påvirkelig av en sykdom av ulikeartede kvaliteter står meget sterkt - forutsatt han eller hun sam­

tidig kan livnære seg. Vanskelighetene tårner seg derimot opp hvis man

vil livnære seg nettopp av denne påvirkelighet - som sosialt akseptert og anerkjent kunstner.

8 Kan vi skille primære, sekundære og tertiære kvaliteter i vår oppfatning av naturen? 1 dette avsnitt fortsetter jeg med å søke å bidra til løsning av problemer som vel få har følt som levende, enn si brennende. Jeg råder bare de som

allerede er engasjert av dem, til å lese avsnittet. For andre kan situasjonen lett bli oppfattet derhen at jeg søker å knekke nøtter som verken har skall

eller kjerne. «Naturen er en kjedelig sak,» sier A.N. Whitehead, «lydløs, luktfri, fargeløs.» Poeten skulle hylle seg selv for rosens duft. (Whitehead (1927), s. 68.) Rosen selv har jo verken farge eller lukt. Whitehead spøker, men det

gjør ikke naturvitenskapsmenn og teknikere som tror på sansekvalitetens subjektivitet. For dem er naturen strengt tatt noe uendelig forskjellig fra

hva mennesket umiddelbart opplever og er glad i. En dialog med naturen er utelukket. Et jeg-du forhold er utelukket!

Et slikt syn finner vi også hos mange av vår tids filosoferende biolo­

ger. Bernhard Rensch, lederen av Institutt for zoologi ved universitetet

i Miinster kan her nevnes. Hans verk Biofilosofi er et forsøk på å skape et vitenskapelig filosofisk system på biologisk grunnlag. Til tingen rose,

hører objektivt sett, visse kjemiske og fysiologiske egenheter som våre sansefornemmelser bare «indikerer». Sansekvalitetene er subjektive, ikke objektive. «Vi er sikker på at rosen selv ikke har farge; men lysbølger re­

flektert fra den utløser fotokjemiske reaksjoner i synscellene i øynene våre,

FRA ØKOLOGI TIL ØKOSOFI

og spesifikke impulser sendes gjennom synsnervene til hjernen. Fornem­

melsen av farge blir først da koordinert med den fysiologiske virksomhe­ ten...» (Rensch (1971), s. 27.)

Denne koordinering er noe av det mest uforklarlige i den biologiske og fysiologiske filosofien. Ingen synes å ha beskrevet den fysiologisk eller

biologisk. Rensch sier at den «foregår i hjernen» eller «snarere er de to pro­ sesser identiske». Her nærmer vi oss psykofysisk identitetsfilosofi. Konse­

kvensen av den underminerer skillet mellom subjektivt og objektivt som forskjell mellom sansefornemmelse og elektrokjemisk prosess, men den

underminerer ikke forestillingen om rosens rødhet som noe inne i hjernen.

La oss se på saken i historisk lys. Den følgende distinksjon ble i løpet av 1600-tallet allment godtatt blant vitenskapsmenn:

(1) Primære, geometrisk-mekaniske kvaliteter (qualitates, egenskaper), størrelser, form, bevegelse. De ble ansett for å hefte ved selve de fysiske

legemer som sådanne, «i objektet selv». (2) Sekundære kvaliteter, farge, varme, smak, o.a. Disse ble ansett for bare å være navn på de fornemmelser og følelsene av lyst og ulyst, erfart

som virkning av, eller i forbindelse med, fysiske prosesser i den ytre, fysiske verden.

De to store som gjennomarbeidet denne distinksjon var Descartes og Galilei. Og Newton satte sin autoritet inn hl fordel for den.7

(3) Under navnet tertiære kvaliteter sammenfattes de sansemessige kom­ plekse kvaliteter, for eksempel en styrkekvalitet som beror på lydsterke toner

fra mange instrumenter forbundet med synsinntrykk fra en fremstorm­ ende okse, og sjelelige kvaliteter, slik som sørgelig, vakker, truende, høy-

stemt. Kvaliteter som åpent og lukket om landskaper kan oppfattes både

som komplekse sansekvaliteter og som sjelelige. De tertiære kvaliteter har alle en mer eller mindre utpreget kompleks gestaltkarakter. Utmerket innføring i økosofisk relevant forståelse av tertiære kvaliteter får man ved lesning av NIBRs utredning om Oslomarka (1974). Den øko­

logiske bevegelses kraft avhenger til dels av at flest mulig er i stand til å

|

49

5°

ØKOLOGI, SAMFUNN OG LIVSSTIL

gi verbalt uttrykk for og omtale tertiære kvaliteter. (Det fordrer trening i gjenoppliving av spontane inntrykk slik at man i ro og mak kan søke de

beste verbale uttrykk for dem.) Med utgangspunkt i distinksjonen mellom (i) og (2) kan man si at de

primære kvaliteter ble ansett som objektive, uavhengige av ethvert subjekt som oppfatter dem, mens de sekundære ble ansett som subjektive, avhen­

gig av subjektets konstitusjon, særlig dets sanseapparat. Videre anså man

de primære for virkelig å være ’der ute’, i objektene, mens de sekundære bare tilsynelatende var der ute og i virkeligheten var inne i bevisstheten. Den

grønne engen man tror er der ute, er i virkeligheten i hodet på en, mens

det der ute bare er fargeløse atomer.

Et sitat fra den store mekanist Thomas Hobbes (1588-1679) illustrerer hvorledes man tenkte seg at forskjeller i formen av et legemes minste deler

kunne forårsake forskjeller i fornemmelse, for eksempel av smakskvaliteter. Han tenker seg søt smak forårsaket av runde atomer i langsom, rund bevegelse, bitter smak forårsaket av kantete atomer i voldsom sirkulær

bevegelse, syrlig smak forårsaket av avlange, smale atomer som beveger seg rettlinjet fram og tilbake. Hobbes innrømmer at dette er rent speku­

lative antagelser. Om den merkelige forårsakingsrelasjonen har han intet å si. Hvis man ikke ønsker å begi seg inn i de fagfilosofiske labyrinter, er

det tilstrekkelig å merke seg at skillet mellom «rent subjektive» og «objek­ tive» egenskaper ved natur og miljø verken står sterkt vitenskapelig eller filosofisk, og at det er uegnet til å begrunne et annet skille, det mellom faktiske forhold og subjektive vurderinger.

Ut fra det foregående blir det ikke tilbake noen nedsettende bruksmå­ ter av ordet «subjektiv». Hvis en person tolker hva en annen sier urimelig og uvennlig, er ikke tolkningen subjektiv (i den anbefalte terminologi), men usaklig. Hvis den annen ikke sa noe i det hele tatt, er den første ikke

subjektiv i sin oppfattelse av situasjonen, men tar feil. Natur- og miljøfiendtlige synspunkter blir gjerne fremsatt som beskri­

velse av faktiske objektive forhold, mens motsatte synspunkter omtales, i

FRA ØKOLOGI TIL ØKOSOFI

analogi med læren om de sekundære kvaliteter, som utslag av mer eller

mindre tilfeldige subjektive vurderinger. De «tertiære» kvaliteter som for

eksempel dysterhet, vennlighet, storslagenhet, blir ikke godtatt som kvali­ teter i naturen eller miljøet, men plassert inne i mennesket, for eksempel

som fornemmelse eller følelse av dysterhet som «projiseres» ut i naturen. Ifølge det foregående vil man ikke lett kunne hindre at også vekst, lengde, og alle andre egenskaper må tenkes «projisert» ut fra det menneskelige

subjekt. Man havner atter med 'tingen i seg selv’ som et x intet kan sies om, mens alt mulig tillegges et subjekt som 'skaper’ den verden som blir

faktisk opplevd. Meget smigrende, men lite opplysende.

Den som kaller dysterhet en subjektiv kvalitet og høyde en objektiv, har rett i at ikke alle til alle tider kaller det samme dystert. Derimot er det en målsetting i fysikken at høyde, for eksempel ved et hus eller et fjell, skal

være den samme for alle. Vel å merke: samme for alle erkjennende subjek­

ter. Dysterhetsangivelsen og høydemålingen er begge subjektive i betydnin­ gen relative til (det vil si sammenkoblet med) et erkjennende subjekt. (Om

naturvitenskap, fellesskap og objektivitet henvises for øvrig til avsnitt 7.)

Vi tenker etter og finner at lukten av furu kan vi vanskelig tenke oss uten at det er noen lukteorganer. Og så kan man jo si: Før det var lukteorganer fantes det ikke lukter i verden. Går vi videre og snakker om farger, blir vi

vel helt enige også i det at før det var øyne, kan ikke isbreene ha vært hvite og himmelen ha vært blå, sånn som vi kjenner hvit og blå.

Det er temmelig vanskelig å stoppe et bestemt sted her. Man ender med noe som filosofen Fechner kalte Nachtansicht der Natur, naturens «natt­

syn», i motsetning til «dagsynet». Mørkt og formløst og uten noen som

helst kvaliteter vi kjenner. Allikevel er ikke det å gå langt nok, for mørke er jo likevel bare noe vi kjenner som en motsetning til lys, og naturen som den for eksempel tenkes ved atomistiske naturbegrep, er verken mørk eller lys, men har overhodet ingenting som har med mørkt eller lyst eller farger

å gjøre. Alt tenkes da, på en eller annen måte som aldri er blitt oppklart, å oppstå i de høyere organismer, særlig da i hjernen, ved at elektromag­

netiske svingninger på en merkelig måte blir tilordnet visse fargenyanser.

51

52 |

ØKOLOGI, SAMFUNN OG LIVSSTIL

Dette er et synspunkt som gjør at den menneskelige virkelighet blir avskåret fra den egentlige natur. Hele prestisjen går til det som er det innerste egent­ lige og ordentlige, målbare og vitenskapelige, og fullstendig uten lukt eller

smak eller farger eller lys eller form; fullstendig utilgjengelig, forrykende

virvler av elementærpartikler. Det er den «egentlige virkeligheten». Alt det andre er romantiske påfunn. Jeg tror ikke at noen direkte lever i en slik verden, men indirekte og

sammen med den tekniske vitenskaps begreper, som defineres ved hjelp av apparatur, blir det en tendens til å godta en umenneskelig virkelighets-

forestilling. Det ligger da nær å fordre at menneskene tilpasser seg denne «vitenskapelige virkeligheten». «Den brokete virkelighet», dette dagsyn

(Tagesansicht), er noe som vi kan kose oss med i ledige stunder, men som man ikke må tillegge for stor betydning. Om den paradoksale antagelse at naturen egentlig er uten farger, toner,

lukter, sier Whitehead treffende at den beror på at vi har forvekslet våre abstraksjoner med konkrete realiteter. At en så grov forveksling er mulig i vårt århundre, henger kanskje sammen med abstraksjonenes tiltagende makt over oss innen vårt høytekniske samfunn.

9 Protagoras’ både-og-teori Det følgende griper dypt inn i faglig logikk (kontradiksjonsprinsippet) og

Ding-an-sich-problematikken. De som ikke allerede er belastet med tro eller tvil innen disse to tankeområder, anbefaler jeg å hoppe over til neste kapittel.

La oss tenke oss at vi har gått med den ene hånden i lommen, den andre i fri luft, og at vi så dypper begge hender i vann. Den ene hånden

rapporterer 'Vannet er kaldt’, - den andre 'Vannet er varmt’. Veien til Ding-an-sich-paradoksene, så vel som til læren om de primære kvaliteter som de eneste virkelige, starter ved verken-eller-svaret på spørs­

målet: 'Er vannet kaldt eller varmt?’ Dette svar går ut på at som sådant,

FRA ØKOLOGI TIL ØKOSOFI

altså som vann, er vannet verken kaldt eller varmt. Disse egenskaper pro­

jiserer vi, som subjekter, ut i vannet. De er 'subjektive'. Men ifølge Sex-

tus Empiricus svarte Protagoras med et 'både-og'. Han sier at grunnlaget for alt som fremtrer er i materien, slik at den ut fra seg selv kan være alt

som fremtrer for hver enkelt. Menneskene griper (begriper, persiperer) forskjellig innbyrdes og forskjellig til forskjellig tid, alt etter deres (varier­

ende) tilstander. Ut fra denne lære er vannet både varmt og kaldt. Ved at hendene befinner

seg i forskjellig tilstand, persiperes (oppfattes sansemessig) begge deler. La oss tenke oss at ti andre dypper sine hender i samme vann og utbryter:

'Vannet er lunkent.’ Er denne oppfatning bedre fundert? Ja, synes Prota­

goras å ha svart. I relasjon til vann har menneskene en naturlig tilstand (den er kata fysin, secundum naturam). I denne tilstand synes Protagoras å mene at de oppfatter omtrent det samme, og at de gir grunnlag for det sosialt riktige svar, eller standardsvaret, på spørsmål om vannets varme og

kulde. Standardsvaret vil variere med samfunnets art. Men i og med at vann har fremtrådt for noen som kaldt og for noen som varmt, er vannet begge deler. Hovedpunktene økosofisk sett er: i) - at de sekundære kvaliteter, varme,

kulde, farge, og så videre, oppfattes som ekte egenskaper ved selve mate­ rien, og 2) - at i og med at noen sansemessig oppfatter en ting som varm,

kald, grønn, sort eller lignende, så er tingen slik, og 3) - at to forskjellige utsagn om tingen, at den er kald og at den er varm, ikke uten videre gir noen motsigelse.

Jeg foreslår en videreutvikling av Protagoras’ syn. I stedet for materien vil jeg tale om det materielle relasjonsfeltet, eller

kort, relasjonsfeltet. Begrepene 'materie' og 'relasjonsfelt' er egnet til å

bringe orden og forståelighet inn i totaliteten av våre erfaringer. Ting av

typen 'materielle ting’ oppfatter jeg som relasjonsknutepunkter innen feltet. Samme ting opptrer forskjellig for oss, med ulike egenskaper til ulike tider, men den er allikevel den samme tingen. Dette oppfatter jeg slik

at relasjonene som definerer tingen, konvergerer i samme knutepunkt.

|

53

54

ØKOLOGI, SAMFUNN OG LIVSSTIL

At en ting både er varm og kald gir ikke inkonsistens, siden tingen er

varm i én relasjon og kald i en annen. Alle utsagn 'om tingen’ er relasjons-

utsagn: utsagn av typen 'tingen A er B’ forkastes til fordel for utsagn av typen 'tingen A er B i relasjon til C’, eller 'tingrelasjon AC gir B’. Eksem­

pel 'Vannet A er kaldt i relasjon til hånden B’, 'Tingrelasjon AB gir kulde’. Hånden kommer ontologisk på like fot med tingen - tingbegrepet blir i en viss forstand oppløst.

Eksempelet viser at eksempelets innførte relasjonisme ikke refererer til

sanser, fornemmelser, sjel, bevissthet, subjekt. De arter av faktorer som settes i forbindelse med hverandre er triplet vann, hånd, kulde eller vann,

hånd, varme. En lignende relasjonisme gjennomførte Niels Bohr i de velkjente samtalene med de dialektiske materialister: Kvantemekanikken bringer ikke subjektet inn i fysikken, men instrumentene. Hånden spiller i vårt eksempel samme rolle som instrumentet i fysikken. Subjekt-objektdistinksjonen er irrelevant. (Se om Bohrs klare standpunkt Muller-Markus

(1966).) Materietilstandene i kvantefysikk blir angitt forskjellig/ra eksperiment til

eksperiment og definert ved forhold mellom instrument og det som måles. Instrument og det som måles er begge materie, det innføres ikke noe sub­

jekt som måler. Generaliseringer av visse klassisk-fysiske typer utelukkes idet variasjonene fra eksperiment til eksperiment ikke lar seg oppheve. En viktig form av identitetsprinsippet (ofte kalt kontradiksjonsprinsip-

pet) sier at en og samme ting ikke i en og samme relasjon både kan ha og ikke ha en bestemt egenskap. Dette prinsipp motsies ikke ved bådeog-fortolkningen.

A er kald og A er ikke kald’ utsier at A både har og ikke har egenska­ pen kald. Et slikt utsagn bryter med identitetsprinsippet! Men A er i sin relasjon til B kald og A er varm i sin relasjon til C’ utsier ikke noe som støter an mot det.

Det er verdt å legge merke til at uten innførelse av negative egenskaper ’ikke-kald’ 'ikke-varm', kan det ikke opptre brudd på identitetsprinsippet. Fraværsegenskaper har imidlertid en merkelig status: Det er jo ikke noe

FRA ØKOLOGI TIL ØKOSOFI

som er slik. Vi har kalde og varme ting, og ting som ikke er kalde og slike som ikke er varme, men ingen ikke-kalde eller ikke-varme! Lite er tapt ved å gi slipp på slike egenskaper, ja, strengt tatt intet.

Derimot trenger vi negasjon av utsagn: ’Det er ikke så at A i sin rela­ sjon til B er varm, og det er ikke så at A i sin relasjon til C er kald.’ Av et

utsagn av denne type lar det seg imidlertid ikke avlede at A i sin relasjon til B er kald og i sin relasjon til C er varm. A kan være hva som helst unntatt varm i relasjon til B, og hva som helst unntatt kald i sin relasjon til C. Både-og-teorien rekonstruert slik som antydet, gir den sansbare vir­

kelighet fullverdig ontologisk status. De sekundære og tertiære kvalite­

ter blir de eneste som finnes, hvis de primære oppfattes slik tilfellet er ved det mekaniske verdensbilde, nemlig som matematisk-fysiske idealer

(abstrakte) relasjoner. (Lengde, kurvatur, bølge - uten at det er noe bølgen

«er» i, og så videre.) Slike abstrakte egenskaper får likesom en art eksi­ stens, den ideelle, de er, men finnes ikke.8

Relasjons/eltet får likesom materien i matematisk fysikk en slik ideal

eksistens. Hvori denne består, er gjenstand for ulike teorier vi ikke behø­ ver ta stilling til. De varierer fra platonisk væren i den abstrakte himmel til

pragmatisk-heuristisk nyttighet, og videre til rent kalkylemessige hjelpe­

midler, tegnrekker uten mening. Relasjonismen har økosofisk verdi, fordi den gjør det lett å undergrave

troen på organismer eller personer som noe som kan isoleres fra miljøet. Organismene må defineres som relasjonsknutepunkter i totalfeltet. 'Inter­

aksjon’ (samhandling) mellom organisme og miljø gir gale assosiasjoner, idet organismen er interaksjon - i en viss forstand. Organisme og miljø

er ikke to ting som er i mer eller mindre intim kontakt. Løftes en mus

ut i det absolutte tomrom, er den ikke lenger en mus. (Den eksploderer.) Organisme forutsetter miljø.

På lignende vis er en person, et menneske i personologisk forstand, et fragment av naturen for så vidt det også er et relasjonsknutepunkt innen

det totale felt. Identifiseringsprosessen er en prosess hvorved relasjonene

|

55

56

ØKOLOGI, SAMFUNN OG LIVSSTIL

som definerer knutepunktet utvides til å omfatte mer og mer. 'Selvet' vokser. Den foregående analyse kan ikke uten videre tas til inntekt for et angrep

på Galileis 'Il libro della natura e scritto in lingua matematica’ (Natu­ rens bok er skrevet i matematikkens språk): Relasjonsnettet er som struk­ tur delvis eller fullstendig tilgjengelig for matematisk-logisk og dermed

fellesmenneskelig beskrivelse. Men hans dictum burde kanskje, inntil vi

erkjenner mer, byttes ut med: ’Un libro della natura... 'eller 'Il libro della natura... ’ eller 'Il libro della natura e scritto../

io Følelse, verdi og virkelighet Fra skolen går en kameratgjeng langs veien. Den ene sier noe til den andre som gjør ham tvers igjennom glad, - han gjør uvilkårlig et lite hopp og

slår ut med armene, hans blikk vender seg oppover, ikke langs veien som foreskrevet. I neste øyeblikk er han kjørt ned av en bil som er ute i viktig

ærend. - En bilist på en av de store veibaner blir hvisket noe livsviktig, eksplosivt gledelig i øret av den som sitter ved siden av ham. Emosjonene

bølger i ham, men det er like før rushtidens trafikk vil korke banen, han

må fortsette å holde minst 80, - men under no km i timen, ellers kommer en politibil opp på siden av ham og skjenner på ham gjennom et kraftig høyttaleranlegg (selvopplevd, nær San Francisco).

Begge eksemplene illustrerer hvordan vi i store deler av vårt livsmiljø

må hindre emosjonene i å utfolde seg fritt. Vi må stadig være på vakt overfor spontane reaksjoner. Den teknisk-industrielle utvikling og det stigende fritidstilbud innen de høyere inntektsklasser har neppe bidratt til å gi emosjon og følelse bedre

vilkår. Dette på tross av at følelsesløshet, tomhet, fremmedgjorthet, likegyl­ dighet jo er et sentralt emne innen psykiatri, kriminalforskning, terapeu­

tisk psykologi og en rekke andre fag som er i skuddet. Parallelt med kam­

pen mot visse virkninger av følelsesløshet pågår det en uerklært krig mot

FRA ØKOLOGI TIL ØKOSOFI

konsekvensene av å 'leve ut følelser’. Her har særlig den eksperimentelle

(og snevert metodologisk sett høyest stående) psykologi kommet på den gale siden: Emosjoner har vært oppfattet som dysfunksjonelle: De fyller, likesom blindtarmen, ingen funksjon mnen den helhet de tjener. De er blitt

tatt både som uttrykk for tilpasningsvansker i konkrete livssituasjoner og som fysiologiske reaksjoner som interfererer med effektiv handling. Et standardeksempel er den puberterende ynglings seksuelle tilnærmel­

ser: - Med voldsom hjertebank og andre emosjonelle reaksjoner fomler

han håpløst omkring, mens den seksuelt modne og rutinerte foretar de nødvendige grep uten emosjoner og med moderat følelsesbetoning. Andre eksempler tas gjerne fra utforskningen av raseri, frykt og angst. Konklu­

sjonene har gått i retning av at effektiv handling og tilpasning skjer best underfull indre kontroll og uten emosjoner. En slik tilstand er fullt forenlig

med lyst- eller ulystfomemmelser, men ikke med mer eller mindre kom­

pliserte følelser. Disse er det langt vanskeligere å ha kontroll over siden de er integrert i personen. Ingen instans innen personen hersker over dem. I

alle fall ikke innen en noenlunde integrert («hel») personlighet. En indi­ rekte kontroll kan oppnås ved vanemessig undertrykkelse av spontanitet,

og dermed følelsesvarme, unntatt under påvirkning av alkohol eller andre ytre midler. Tid og sted for følelse og emosjon kan reguleres ved regule­

ring av ytre midler. Det er ikke her plass til å diskutere hvordan våre enormt kompliserte og

spesialiserte samfunnsforhold legger bånd på handlingsrekker utspran­ get av varme følelser. Den nøyaktige inndeling av dag, uke, måned, etter forutgående plan og tilpasset en mengde institusjoner av ulike arter ute­

lukker følelsesbetinget spontanitet som kan (og må) bringe uorden. For våre problemstillinger er det faktum viktig at den økologiske beve­

gelse jevnlig blir oppfattet som irrasjonell, som en «bare» følelsesmessig

reaksjon mot det moderne velstandssamfunns rasjonalitet. Det er ikke bare i teknologisk orientert litteratur man finner advarsler

mot følelsesbetoning - særlig hvis den får en kvasireligiøs karakter - innen

den økologiske bevegelse. Også økologer advarer, således D. Klein, mot

57

58

ØKOLOGI, SAMFUNN OG LIVSSTIL

«religiøs emosjonalisme», «religiøs ydmykhet overfor naturen». Imidler­

tid viser praksis at nettopp slik ydmykhet kan få verdensomspennende virkninger. Rachel Carsons motivasjon ved utarbeidelsen av Den tause våren var til dels en utpreget ydmykhet. Mennesket, - en dråpe i «livets strøm» - må ikke i tankeløshet endre denne strøm. (Se kapitlet «Genesis» i Graham (1970).)

I tilknytning til diskusjonen om verditenkning er det vesentlig å klarlegge forholdet mellom følelsesutsagn og verdiutsagn. Det er fristende å karakte­

risere det som utslag av verdiblindhet når det klages over at følelser bringes inn i debatten om økologiske verdier. Følelsesutbrudd er ikke argumenter, men rapport eller vitnesbyrd om hvordan noe føles i høy grad relevant.

Eksempler på slike følelsesutsagn som vitner om følelsesrelasjoner: «Her hører jeg hjemme» «Her er det godt å være» «N.N. er en venn, M.M. er en bekjent av meg»

«Bygningen virker truende, kald, hard»

Hvis man søker å kartlegge det som kan komme til uttrykk og er søkt uttrykt ved slike setninger, trer det klart fram at tanker inngår helt vesent­

lig i det store kompleks av ingredienser. Den som uttaler en slik setning kan ta feil, og kan bli overbevist om å ta feil: «Jeg trodde jeg hørte hjemme her - nå vet jeg bedre,» - «Det var nok sterkt stemningsbetont det jeg sa

- at her er godt å være,» - «Nei, N.N. er nok ingen venn, det beviste han i går,» - «Bare første inntrykket, helt overflatisk, kan gi et truende inntrykk. Jeg tok feil.»

Tankeinnholdet i et utsagn gir påstandsinnhold, og det er hensiktsmes­ sig å få slikt innhold klarlagt ved å spørre etter feiltagelses muligheter. Tek­ nikken går riktignok ikke når utsagnet føles uimotsigelig riktig. Til tankeinnholdet hører utsagnenes direkte verdiangivelser, til det im­ pliserte eller forutsatte innhold hører vurderinger som gjør utsagnet for­ ståelig.

FRA ØKOLOGI TIL ØKOSOFI

Et såkalt følelsesutbrudd gir riktignok ikke gode holdepunkter for en

persons verdisystem, siden ukompliserte positive eller negative reaksjoner undertiden bare, eller hovedsakelig, tilkjennegir hva personen liker eller

misliker. Verdistandpunktene er i forhold til slike reaksjoner reflekterte: 'Liker jeg at jeg liker det?’ Vi får en 4-deling: Positivt vurdert er det man

liker at man liker eller liker at man misliker, negativt vurdert er det man

misliker at man liker eller misliker at man misliker. Nå vil vel mange spørre: Men hva er en verdi pr. definisjon? La oss ta for oss uttrykket ’x er, eller har, for personen P en positiv verdi’. Det kan for våre formål defineres slik: 'Realiseringen av x er en dypt forankret

målsetting for P som integrert person.’ Definisjonen fører til at mye blir utelatt som vanligvis vil kalles en verdi. Den passer best på varige, sterkt

prioriterte verdier. (Dessuten er definisjonen (selvsagt) ikke presist nok formulert for bruk i alle vanlige debatter om verdi.) For at x kan være

verdi, forutsetter definisjonen at personen er integrert, «samlet». En sterkt spaltet person har motstridende målsettinger, som forbindes ved impul­

ser han ikke har herredømme over. Man kan kanskje da tale om verdier

for forskjellige delpersoner.

I neste kapittel vil nøkkelordet «behov» innføres på slik måte at hvis x

er en verdi for personen P, så har P behov for å realisere (eller oppnå) x. (Og omvendt: hvis P har behov for å oppnå x, er x en (positiv) verdi for P.)

Nær knyttet til disse definisjonene kan man innføre uttrykkene «verdi for fellesskapet (samfunnet) S» og «samfunnsmessig (kollektivt) behov». Det er utilbørlig å forlange at i en saklig debatt må følelsesutsagn elimi­

neres. Hvis debatten går i dybden, må innholdet klarlegges etter hvert som

det blir behov for det. Spesifikt personlige komponenter sorteres ut hvis debatten gjelder mer eller mindre generelle forhold. Men hvis påstandsog vurderingsinnhold blir underkjent fordi utsagnet har form av følelses­

utsagn, er 'saken’ eliminert. Man får en debatt som skyller barnet ut med

badevannet. Siden dette skrift har som hovedhensikt å behandle filosofiske aspekter ved økologiske problemer, skal jeg peke på det fagfilosofiske spørsmål om

59

6o

ØKOLOGI, SAMFUNN OG LIVSSTIL

adjektiver, som gir uttrykk for følelser, med rette kan anvendes om tingene selv (for så vidt det finnes ting), eller om adjektivene bare kan karakteri­ sere det følende subjekt. Den måten jeg gjør det på, er å angi hvordan spørsmålet tas hånd om innen 'økosofi T.

«Se på det høye, mørke, dystre treet.» Lite er vunnet ved å henlegge mør­ ket eller dysterheten i menneskets bevissthet eller hjerne, mens høyden får lov til å være treets egen. Tingenes tertiære kvaliteter (s. 49 og 55) har en

ontologisk (Heideggerianere bør lese «ontisk») status, som best uttrykkes ved komplekse relasjoner. De består mellom komplekse tingegenskaper og et felt, et landskap. Formallogisk vil altså et tres dysterhet (D) fremstil­

les ved et relasjonssymbol D(a,b,c,d,...) med flere plasser enn dets skog-

tekniske høyde H(p,q), hvor p angir antall høydeenheter, q enhetens art. Ved presisering av H(p,q) vil likevel operasjoner komme inn, altså refer­ anser til inngrep og interaksjon. Vi får da H(p,q,r...). I ingen av tilfellene

behøver det å oppstå noen «subjektivisme». Den antydete overvinnelse av den angivelige subjektivisme i Bohrs kvantemekanikk (se side 54) belyser

saken meget vel. Det som skjer ved relasjonismen, er at man går over fra beskrivelse av en ting i en omgivelse til beskrivelse av et felt, hvor ting

og omgivelse ikke lenger skarpt kan skilles. En bestemt rødtone kan for eksempel defineres i relasjon til et standard fargeatlas i standardiserte omgivelser, men bare slik at rødfeltet i atlaset ikke får noen høyere status

enn andre deler av det totale felt definisjonen refererer til.

Dysterhet er like lite «i» bevisstheten som trehøyden. Dette etter mitt skjønn holdbare standpunkt finner man representert innen bevissthets-

psykologien siden William James’ tid. (God lesning: «Does consciousness exist?», en artikkel av James fra 1904.) Bevisstheten er altså ikke en slags beholder hvor de tertiære kvaliteter huserer. Hva hjernen angår, er det

dårlig bruk av våre kostbare elektronmikroskoper å lete etter dysterheten

der. Derimot kan vel noen neurologiske betingelser for opptreden av treets dysterhet ved en bestemt anledning finnes, - like klart som at botaniske betingelser lar seg oppspore annensteds.

FRA ØKOLOGI TIL ØKOSOFI

ii Popularisering I og med at følelsesutsagn normalt gir uttrykk for vurderinger, og disse

er innebygget i det totale påstandsinnhold, er rent deskriptive motinnlegg

utenomsnakk. Motinnlegg må selv inneholde vurderinger, eksplisitt eller implisitt. Det er dette som ikke synes godtatt ut fra teknologisk utdannelse.

Til støtte for en økologisk ansvarsbevisst økonomi, og i den tilstøtende

politiske og filosofiske debatt, trenges det klargjøring av vurderinger med

sikte på presisering av verdiprioritennger. Gjelder saken vurderinger, er verdiargumenter saklige. Det er ikke nok å presisere verdi prioriteringer,

- man må også kunne møte motstandere som mener at vitenskapelighet og kvantitative angivelser er kriterium på saklighet og derfor motsetter

seg direkte vurdering som argument. Likhetstegnet mellom saklighet og faglighet må bekjempes. For å få betydning må faginnholdet populari­

seres. Emnene som er omtalt i det foregående, og da særlig motsetningsforhol­

dene (eller de antatte motsetningsforhold) mellom subjektive og objektive naturbeskrivelser, mellom ting- og relasjonstenkning, mellom både-og og

enten-eller tesene som sansekvaliteter, mellom følelsesutsagn og informa­ tive utsagn, kan populariseres meget effektivt, men det vil kreve innsats gjennom årrekker.

Ved popularisering eller «formidling til folket» (populus, massene) må man i dag forstå noe mer omfattende enn formidling fra ekspertgruppe til grupper som ikke er eksperter i noe som helst. I en debatt mellom ti eksperter i ti meget ulike områder, opptrer hver enkelt ekspert som masse

eller folk i ni av ti tilfeller. Popularisering må altså relativeres i den forstand at snart trenger jeg, snart trenger du en popularisert fremstilling; - ingen

er i den situasjon at han eller hun aldri trenger det, og det er neppe noen som ikke undertiden er eksperten som må løse populariseringsoppgaven.

I mange kulturer er viktig spesialkunnskap i hendene på en elitegruppe

som benytter hemmelig språk. Uforståeligheten er i høy grad med på å opprettholde gruppens status og innflytelse. I vår kultur er hemmelighol-

|

61

É2

ØKOLOGI, SAMFUNN OG LIVSSTIL

deise av denne art negativt vurdert, men samme funksjon har ekspert­

gruppene fått siden de aller færreste har tid, anledning eller spesialiserte

evner som gjør det mulig å forstå ekspertterminologiene. Av disse er det dessuten så mange og de veksler så raskt, at det er håpløst å følge med på bred front.

I denne situasjon er det viktig å støtte populariseringstiltakene og gi dem en faglig status på linje med andre universitets- og høyskolefag. Økosofisk ansvarlig kommunal, nasjonal og global politikk fordrer at ekspertgruppenes formuleringer erstattes med slike som er forståelige for dem som ikke har fått den verbaliseringstrening som nåtidig ekspert-

utdannelse i industrilandene normalt byr på. Kommunikasjon byr dess­

uten på særlige problem overfor grupper med ekstremt forskjellig kultu­ rell, sosial og politisk bakgrunn fra avsendergruppen. (Det er i siste tilfelle ofte realistisk å oppgi - helt eller delvis - debattformen, og å gå over til

kommunikasjon ved kunstneriske og andre midler - ikke minst ved sam­ svar og aksjoner som eksemplifiserer en holdning eller et standpunkt. Jeg har sett bort fra disse muligheter i det foregående.)

Det enestående ved nåtidens situasjon i populariseringsanliggender er

både den store og uensartede gruppe av eksperter, som har ansvar for emner av økopolitisk relevans, og den store og uensartede befolknings-

masse som må delta i debatten og avgjøringsprosessene. Ens syn på situa­ sjonen avhenger av hvilken økosofi man representerer. Jeg har for øye en

løsning av de økopolitiske problemer som i en krise av tiltagende intensi­ tet ikke legges i hendene på en teknokratisk verdenselite, men som i økt

målestokk gjøres til et demokratisk anliggende. Det sies ofte og med rette at den økologiske krise ikke kan løses ved at

den enkelte retter på sin personlige livsførsel, men at man må gå politisk til

verks og rette på det økonomiske system. Den personlige oppførsels rele­

vans viser seg imidlertid daglig i populariseringsanliggender. Det er svært vanlig at særlig folk med akademisk utdannelse «snakker over hodene på folk», og herunder opptrer på en måte som avslører klassebevissthet av

en art de teoretisk forkaster. De økosofiske problemer er ikke bare tverr­

FRA ØKOLOGI TIL ØKOSOFI

vitenskapelige, men også tverr-menneskelige, - de omfatter spørsmål hvor ingen eller alle er eksperter. Popularisering innebærer altså her ikke at en økosofi meddeles folket, men at de aspekter ved problemene som dekkes

av ekspertise og adekvat uttrykkes i faglig terminologi, blir popularisert.

Dette skrift søker ikke konsekvent slik popularisering, siden det blant annet søker å bringe fram visse faglig filosofiske spørsmål og da tilknyttet vanlig faglig terminologi tilpasset undervisningen på universitet og høy­

skole.

63

KAPITTEL III

Faktum og verdi. Verdisystemer i Frimodige ytringer om frimodig vurdering i

dette kapitlet skal jeg søke

å klargjøre filosofisk ganske vans­

kelige emner med tanke på deres viktighet i praktisk økologisk debatt. Jeg kommer uten skam til å gjenta mange momenter flere ganger siden det

viser seg at lesere med forskjellig bakgrunn trenger forskjellig fremstil­ lingsmåte av samme emne. Uten skam kommer jeg også til å bruke noen

fremmedord som god litteratur om emnene er fulle av. Allerede Aristoteles fremhevet at ikke alt kan bevises. Beviskjedene må

begynne et sted. De første leddene i lange og dype kjeder kalles gjerne «aksiomer», «postulater», «prinsipper». Det som bevises kalles «teoremer», «læresetninger».

De siste og dypeste premisser i kjedene kalles gjerne aksiomer og prin­ sipper hvis man anser dem som utvilsomt sanne og gyldige, ellers pos­

tulater. Prinsippene kan ha form av regler, for eksempel regler for gyldig slutning, mens aksiomer og postulater oftest har form av påstander. I det følgende vil vi ikke utelukke at aksiomer kan bringes på form av regler og

imperativer. Tilbakefører vi verdiprioriteringer til helt fundamentale prioriteringer, opptrer spørsmålet om disses gyldighet. Er de ikke mer «subjektive» enn andre vurderinger siden de jo ikke begrunnes ut fra dypereliggende vur­

deringer? Situasjonen i prinsippet er ikke annerledes enn ved aksiomer og grunn­

regler i matematikk. Deres status på første side i fremstillingen gjør dem ikke mer subjektive. Hvis så var tilfellet, hvorledes skulle man kunne for­

FAKTUM OG VERDI. VERDISYSTEMER

klare at avledete teoremer, fremskaffet ved bruk av de «subjektive» aksio­

mer og bevisregler, kan bli intersubjektive og objektivt gyldige? Følelsen av at det som ikke bevises må være «subjektivt» i betydningen vilkårlig og avhengig av smak og behag, er ikke forenlig med Aristoteles’ innsikt.

Bevis bygger alltid i siste instans på noe som ikke er bevist.

Dessuten henger jo alt sammen: Hva vi enn studerer, så inngår det i et

ubegrenset nettverk av gjensidige avhengigheter, - «det totale relasjonsfelt», «Naturen» med stor N, ifølge Spinoza. Dette gir seg uttrykk i alt vi sier om det vi studerer. Vi kan ikke få noen absolutt sikker og klar begynnelse i våre beviskjeder blant annet fordi det ville kreve at vi kunne fullstendig isolere visse trekk ved eksistensen fra innvirkning fra alt annet.

Vi må i vitenskap som på alle andre felter, begynne et sted, begynne med noen regler, normer og påstander. Vi kan si med Luther: «Her står

jeg og kan ikke annet.» Vi kan tilføye: «Det er slik jeg ser og opplever verden.» Og ordene «slik jeg ser og opplever» kan godt settes i parentes. Ansikt til ansikt med vår diskusjonsmotstander vet vi allerede at det er en

bestemt person som fremsetter vurderingene. Hvorfor altså tilføye «synes jeg» eller «opplever jeg» ved vurderinger? Vi sier jo ikke at «trikken går

kl. 14.00 - slik jeg ser trikken». Når det gjelder disse normer og vurderinger, har de like sterk evidens for normale mennesker som trikketider. Altså: Vekk med det beskjedne

«jeg synes at» når det gjelder vel gjennomtenkte vurderinger! Vekk med alle former for normhypokondri! Men økning av normativ frimodighet må gå hånd i hånd med svek­

kelse av absoluttismer, «eternismen» når det gjelder gyldighet i tid og i sosialt og fysisk rom (miljø), og med styrkelse av ikke-vold i kommunika­

sjon. At man godtar, det vil si har til hensikt å handle ut fra en bestemt norm som grunn-norm, innebærer at ens godtagelse ikke avhenger av noen

begrunnelse hvor normen opptrer som konklusjon i en slutning, hvori inngår minst én norm som premiss. Videre innebærer det at det ikke fin­ nes normkollisjon hvor normen ubetinget må vike for en annen norm.

|

65

66

I

ØKOLOGI, SAMFUNN OG LIVSSTIL

Det innebærer imidlertid ikke noen (absolutt) ufeilbarlighetspåstand eller pretensjon om at godtagelsen skjer uavhengig av dens konkrete konse­

kvenser i praktiske situasjoner. Det er ikke noe forsøk på å dominere eller manipulere. Likesom ved beskrivende utsagn må man beholde et prinsipp

om permanent reviderbarhet. Normalt er godtagelse av en viss grunnnorm, for eksempel mot voldsanvendelse generelt, motivert av enkelttil­ felle hvor man ubetinget har forkastet voldsbruk. Ut fra slike tilfelle og refleksjon omkring andre mulige situasjoner har man kommet fram til

godtagelsen. Logisk sett går imidlertid begrunnelse den annen vei. Man begrunner enkelttilfellene ut fra grunn-normen, men godtagelsen er moti­

vert ut fra opplevelse og refleksjon knyttet til enkelttilfellene. (Sammen­ fattende kan sies at endring av avledete normer er både begrunnbar og motiverbar, mens endring i grunn-normer bare er motiverbar.) Kanskje er vi i vårt samfunn, kanskje i alle samfunn, påvirket av vår hjelpeløshet i barndommen når kraftige voksne sa «Du skal...», «du bør...» eller «du må...». Opposisjonen mot disse tiltaleformer brer seg i ungdom­

men kanskje til alle likefremme vurderinger, selv av den blasse underart «Det er berettiget å...». Særlig gjelder dette vurderinger fremsatt fra en

skoles eller et universitets talerstol. Tilhørerne gjenopplever kanskje litt av sin barndom og føler seg manipulert, utsatt for autoritær påvirkning. Påvirkning? Javel, men er all påvirkning autoritær? Hvis jeg i stedet

for å si «Det er berettiget å...» sier «Det er ifølge norsk lov berettiget å...», påvirker jeg vel også. Overgangen til beskrivelse hindrer ikke påvirkning

- ofte blir den mer intensiv. «Den kritiske røker røker N.N.s tobakk» er

ikke mindre suggestiv enn «Røk N.N.s tobakk!».

Fra filosofisk hold er det blitt innvendt at ved direkte normkollisjon opp­ hører saklig diskusjon: Man kommer ikke videre. Jeg tror man kan si at absoluttisme eller mangel av systemtenkning kan være en grunn hvis vil­

jen til å komme videre er til stede. Denne vilje, helst i kombinasjon med ikke-vold-etikkens anvendelser på kommunikasjon, sikrer at debatten går

videre. Hvis man godtar at vurderinger (unntatt helt grunnleggende prinsip­

FAKTUM OG VERDI. VERDISYSTEMER

per) kan begrunnes, er ikke situasjonen forskjellig fra situasjonen ved

direkte beskrivende (ikke normative) kollisjoner: «Ifølge norsk lov.. .»,

«Nei, slik er det ikke ifølge norsk lov, fordi...». Her er man uenig i beskri­ velsen av norsk lov. «Det er berettiget å stjele pudding i matbutikk hvis man er temmelig sulten og pengelens.» «Nei, det kan ikke universaliseres

(generaliseres).» Man går i begge de siste tilfelle til begrunnelsesforsøk. I begge tilfelle forutsettes metodologier som selv ikke kan metodologisk

begrunnes uten å gå i ring. At fremgangsmåten er god, begrunnes ved påvisning av gode resulta­

ter. Men denne påvisningen forutsetter en fremgangsmåte. Reglene for påvisningen kan ikke begrunnes ved de reglene som vi skulle sette prøve

på. Noen regler vurderer vi positivt uten å kunne begrunne det. Men det

er alltid rom for debatt.

Påstanden om at saklig diskusjon blokkeres ved direkte normkonflikt er altså ikke holdbar. Den kan blokkeres, men det gjelder ved all slags uenighet. Det gjelder i matematikk, i fysikk og på alle andre områder hvor uenighet

oppstår. Hvis det altså etter en talers normannonsering «Det er berettiget å nekte...» fra salen blir svart «Det er ikke berettiget å nekte», er dette ikke noe å hisse seg opp over. Situasjonen innbyr til debatt. Debatten fordrer

blant annet klargjøring av verdiprioriteringer. Formulering av typen «Jeg

synes at...», «Slik jeg føler det...» kan vel også gi anledning til debatt, men

ofte uærligere, mer fordekt. Det blir mindre ansikt-til-ansikt-konfrontasjon, mer lusking omkring, kanskje litt feigt. Man vil ikke såre noen, og man vil ikke stå fram og bekjenne noe.

Forsiktighet i uttalelse av normer henger nøye sammen med at de gir

direktiver for handling. Av normkonfrontasjon utvikler det seg handlings-

konfrontasjon (og omvendt). Jeg griper etter gullbarren, men det samme gjør den andre. Hvis man mener at ens eget standpunkt i konflikten er etisk forsvarlig, står Gandhis ikke-voldelige konfliktløsningsstrategi til

disposisjon. Vi beholder begge inntil videre vårt grep på gullbarren, men

søker å klargjøre med hvilken rett og med hvilken målsetting. Heller ikke

|

67

68

|

ØKOLOGI, SAMFUNN OG LIVSSTIL

ved handling ut fra normer møter man altså noen absolutt grense for meningsfull interaksjon (samhandling).

En forfatters ’er’- og ’er ikke’-påstander bygger på andre av samme sort

(og dessuten eventuelle ’bør’ og 'bør ikke’-påstander). Hvis man ikke god­ tar at teksten har «huller» på dette vis, ville rekkefølgen av påstander,

særlig da bevisførsler, forbause. (For eksempel hvis man ikke tok for gitt

visse slutningsregler som ikke står i teksten.) Det samme gjelder «bør» og «bør ikke»-påstander. Derfor er det ikke spesiell grunn til sammen med

David Hume, å forbauses over deres «plutselige» opptreden i en tekst som

ikke har begynt med en serie 'bør'-påstander. Men tilbake til den økologiske bevegelse. Teoretiske spørsmål om nor­ mer og vurderinger har opptatt oss så lenge, fordi sterk motstand mot

allsidige og langsiktige tiltak kommer fra hold hvor man legger stor vekt

på å holde seg innen rammen av tekniske og vitenskapelige detaljer, - og

hvor man også gir inntrykk av å representere det objektive, det faktiske, i motsetning til det emosjonelle og sentimentale. Men erfaringen orn tid­ ligere reformer viser veien. Oppdelingen av storgods til fordel for selveiende bønder var også en rent teknisk oppgave, en landmålerjobb, i grun­

nen bare anvendt geometri. Eller var det kanskje ikke så renslig objektivt?

I 1930-årene var det en alminnelig mening at politikk i et høyt utviklet industrielt samfunn får karakter av teknikk: man regner ut hva som er klokt. «Politikere» 1 vanlig forstand mente man snart ville dø ut som rase, og vi ville få eksperter - administrative, økonomiske, tekniske - 1 deres sted. Avgjørelsene ville skje ut fra beregninger langt utenfor den jevne

manns kapasitet, demokrati ville verken bli mulig eller ønskelig. Denne

tro på teknokratiet er ennå levende, og mye argumentasjon av typen 'men det er jo bare et teknisk spørsmål’ er basert på at vi allerede befinner oss

i et samfunn hvor 'selve utviklingen’ styres og må styres teknokratisk, for så vidt menneskene overhodet kan gjøre noe bevisst med den. Vurdering er overhodet ikke nødvendig. Det hele går av seg selv. En slik innstilling er verdifiendtlig og fører til identifikasjon av saklig

debatt med (tilsynelatende) verdifri, faglig debatt.

FAKTUM OG VERDI. VERDISYSTEMER

Få ting har virket mer nedbrytende på frimodig ytring og i det hele på

personlig engasjert deltagelse i den økologiske bevegelse enn påstanden

om at det nytter ikke å stanse utviklingen. Med «utvikling» og med «frem­ skritt» tenkes da først og fremst på teknisk-industriell vekst i omfang, på

overgang til færre og større organisasjonsenheter, rasjonalisering og sen­

tralisering. «Utviklingen tvinger fram stadig større og flere flyplasser.» «Utviklin­

gen fordrer større enheter i næringslivet.» «Utviklingen krever større stat­ lige enheter.» «Overlyds passasjerfly vil komme, det nytter ikke å mot­ arbeide fremskrittet i luften.» Og så videre. (Året 1970 brakte for øvrig

minst én stor seier for motstanderne av denne form for fatalistisk his­ torisme. Motstanderne av overlyds passasjerfly nedkjempet i USA tilhen­

gerne, og svære arbeider ble stanset på tross av at det (slik arbeidslivet

er organisert i USA) innebar voldsom arbeidsledighet i Seattle og andre steder. At overlyds passasjerfly «kommer», og også kommersiell romfart,

er kanskje sannsynlig. Det er interessant, men urovekkende at visse teknisk-industrielle sider av eksistensen godtas som upåvirkelige og objek­

tive. Man sier ikke 'utviklingen fordrer at slummen utryddes, det nytter ikke å kjempe imot’! Det er kanskje sannsynlig at slummen utryddes

innen man har kommersiell romfart, men hvorfor har ordene «utvikling» og «fremskritt» så liten appell her? Man sier ikke 'utviklingen fordrer at

enhver får adgang til natur og menneskevennlig oppvekstmiljø, det nytter ikke å kjempe mot fremskrittet’! Eller: 'utviklingen fordrer overgang fra

konstitusjonelt demokrati til samværsdemokrati’!

En av grunnene til den påfallende skjevhet og ensidighet i det som sies ganske enkelt ’å komme’, er kanskje at det fordrer både frimodig vurdering og personlig initiativ å bidra til forbedrete forhold menneskene imellom, og mellom mennesker og miljø, mens det teknisk industrielle apparat for

så vidt nå går av seg selv. ’Vi lever på sett og vis i et apparat som mater

seg selv ved hjelp av oss. Upersonlige krefter som er satt i gang gjør at energisk, halsløs og tankeløs teknisk-økonomisk utvikling er ’den minste motstands vei’.

69

yo

|

ØKOLOGI, SAMFUNN OG LIVSSTIL

Den som henviser ti] 'utviklingen’ og retter sin utdannelse og sam­ funnsfunksjon etter den, følger med strømmen. Med et ord fra ameri­ kansk sosiologi kan man si at ordtaket 'det nytter ikke å stoppe utviklingen’

da brukes til å rettferdiggjøre 'other-directedness'. 'Det er ikke jeg som bestemmer noe, men de andre.’ Jo flere som følger strømmen, desto mer gir man dem rett. Da blir det på kort sikt slik de sier det blir! På lang sikt truer imidlertid nød, elendighet og voldelig revolusjon eller borgerkrig. Mot de foregående formuleringer kan innvendes at de er for allmenne og vage. Det synes som om det rettes innvending mot intenst teknisk-

økonomisk fremskritt helt generelt. Det er imidlertid ikke ment slik. Endringer som er forenlig med økologisk og sosial ansvarsbevissthet treffes

ikke av det som er sagt i det foregående. I en viss forstand trenger vi bedre og mer teknikk enn noensinne: til å løse miljøproblemene, til desentrali-

seringsoppgavene, til kamp mot overbefolkningen.

2 Normsystemer og økologi «Systema» er en sammensetning av «syn-», sammen, og en form av ver­

bet «histemi», få til å stå (o.l.J. Altså å systematisere er å få noe til å stå sammen. I det følgende blir det tale om å få mange enkeltheter til å

passe sammen under hensyntagen til hver enkelt del. Ganske særlig blir det imidlertid tale om sammenfatninger som er så intime at de enkelte bestanddeler ikke kan isoleres uten å få vesentlig andre egenskaper. Med andre ord: sammenfatning av uisolerbare enheter. Det enkleste norske ord

for system er sammenheng. Tendens til å se ting i sammenheng, altså til systematisering i den angitte betydning, karakteriserer økologisk tenkning.

Herav slagordet 'alt henger sammen!’. I stedet for det lange ord «sam-

menhengstenkning» brukes i det følgende «systemtenkning». «System» blir altså i det følgende et positivt ladet ord. Men det innebæ­ rer selvsagt ikke noen positiv holdning til alt som er blitt kalt «system»

ned gjennom tidene, og slett ikke positiv holdning ti] systemdogmatisme

FAKTUM OG VERDI. VERDISYSTEMER

- tendens til å hylle ett system som det eneste sanne, rette, virkelige og så videre. Det finnes naturligvis også overdrevne tendenser til systemati­ sering, og uholdbare påstander om sammenheng. Systemer, i den betydning ordet er brukt i filosofien, er semantiske stør­

relser, utsagnsmengder med en viss struktur. Et altomfattende filosofisk system har som program å gi uttrykk for alle fundamentale premisser for handling og tenkning. Dette er et minimum. Utover et slikt minimum er det vanlig innen filosofien å utvikle relasjonene mellom slike funda­ mentale premisser og enkeltvitenskapene. Herav matematikkens filosofi, fysikkens filosofi, økologiens filosofi. Relasjoner utvikles også til forskningsgrener uten vitenskapelig status, for eksempel politisk filosofi, este­ tikk. Punktvis kan og må selvfølgelig den systematiske utbygning nå helt

ned til detaljer. Bentham bygget ut sin politiske filosofi helt ned til svar på spørsmål om hvilken farge en valgurne burde ha! Ved «fundamental premiss» kan man tenke seg noe som er en tidløs og uhistorisk første premiss, eller man kan tenke seg premisser som tids­

bestemt og situasjonsbestemt faktisk tas som første premisser. Imidlertid vil i siste tilfelle utsagn om historisitet - historisk betingethet, dialektiske

forhold etc. - lett komme til å stå som tidløse, ahistoriske eller uhistoriske premisser.

Ved «system» tenker man seg gjerne noe som er ordnet og samlet. 'Enhver påstand som fremsies med krav om gyldighet, forutsetter at den

selv er del av et tilnærmelsesvis totalt system.’ Denne teses fruktbarhet består hovedsakelig i en implisitt oppfordring til bevisstgjøring av en

påstands forutsetninger og situasjonsramme. Slik bevisstgjøring tjener atter debatt eller andre former for interaksjon eller samhandling. Man

viser bakgrunnen for de enkelte signaler man gir fra seg. Systemrelevansen kan man vise ved å trekke konsekvensene av regler

for saklig debatt. Disse regler kan kodifiseres og forskjellige arter trinn eller trekk kan kartlegges (sml. sjakk).

Reglene for saklig debatt gjør det nødvendig å kunne svare på tolknings-,

presiserings- og definisjonsspørsmål. Videre, å svare på spørsmål om

71

|

ØKOLOGI, SAMFUNN OG LIVSSTIL

konsistens (forenlighet), hvis mer enn én påstand er fremsatt. Videre, å svare på om dette eller hint er en konsekvens (av påstanden). Videre, å gå

prinsipielt ubegrenset 'bakover’ i begrunnelseskj edene som leder opp til

påstanden. Videre, å gå inn på empiriske prøvemuligheter for påstanden hvis den har minst én empirisk komponent (hvilket den meget vanskelig

kan unngå). Videre, å stå til rette for hvilke følger eller konsekvenser det kan ha å arbeide ut fra påstanden - forutsatt man aksepterer en etikk hvor

slikt er relevant -, eller å stå til rette for spørsmål hvorfor man ikke mener slikt er relevant. Disse legitime spørsmålsarter fører prinsipielt til de forskjellige filoso­

fiske disipliner, logikk, metodologi, ontologi og så videre. Selv om det i

en gitt debatt ikke blir stilt spørsmål som leder inn i alle disse områder,

forutsettes påstandsmakeren å være rustet til å svare.

Mellom 'filosofisk system’ slik jeg søker å innføre begrepet og visse begreper 'dynamisk system’ i naturfagene og i teoretisk sosialøkonomi,

er det imidlertid viktige analogier. Disse begreper er karakterisert ved en

overgang fra substans/attributt, ting/egenskap, helhet/del tenkning til funksjons- eller, bedre, relasjons- og felttenkning. Videre er de karakte­ risert ved overgang fra forståelse ved kjeder av årsaker og virkninger til

forståelse ved gjensidige avhengigheter. Av det at 'du skal ikke slå i hjel!’ er en gyldig norm følger ikke at 'du skal under absolutt ingen omstendigheter slå i hjel’ er gyldig. Normer må tenkes å inngå i større enheter, i normsystemer.

Liv og samfunn er slik at det stadig forekommer nye, uforutsette krys­ sende hensyn. Situasjonene som bedømmes, skifter stadig. Våre hypoteser om virkningene av handlinger, offentlige eller private, viser seg mer eller

mindre feilaktige. Herav stadige kollisjoner mellom normer. Skal vi i en viss situasjon anbefale straks å nedlegge en forurensende produksjon av

en unyttig vare, eller skal vi først skaffe et arbeidssted i nærheten for de

arbeidere som blir berørt av produksjonsstopp? Hva vi mener bør eller skal gjøres, avhenger i høy grad av våre hypo­

teser om hvorledes verden er innrettet. Anvendt på økologiske forhold

FAKTUM OG VERDI. VERDISYSTEMER

innebærer det at våre normer avhenger i høy grad av hva vi tror om avhengighetene innen biosfæren. Normkollisjonenes hyppighet og gra­

verende natur innskrenkes ved nøye presisering av normformuleringene,

situasjonstypeformuleringene, og ved inndeling i overordnete og under­ ordnete normer.1 (Nærmere om dette emne, se Wetlesen (1973) og Ofstad

(1964).) Det er vanlig å sette prøve på en norms gyldighet ved å spørre: 'Aksepte­ rer jeg at jeg under overhodet ingen tenkelige omstendigheter finner det

riktig å bryte normen?’ Spørsmålet er relevant, men man må ta i betrakt­ ning hvor lite er vunnet hvis svaret er 'nei’. Dette svar innebærer oftest bare at et pyramidalt normsystem tilpasset ens overbevisninger ikke er syl-

spisst, at det på topplanet ikke bare kan stå en eneste norm. Flere normer må

til, og dette fordrer løsningen av spørsmålet om deres innbyrdes forhold. Ved passende begrepsmessige avgrensninger kan man unngå å inndele

dem i over- og underordnete. Eksempel: Hvis man mener ’vær ærlig’ må vike for ’vær hensynsfull’ i situasjonen S, og omvendt i situasjonen S2, kan man endre begrepsbestemmelsen for 'ærlig’ og 'hensynsfull’ slik at

’vær ærlig’ ikke kommer i konflikt med 'vær hensynsfull’ i situasjonen S,

og S2. Man kan for eksempel avgrense ærlighet slik at 'hvite uærligheter’ (en analogi med hvite løgner) ikke er uærligheter i den nye betydning.

Et sett av normer kan bringes på pyramidal form, hvor grunn-normer, det vil si ikke avledbare normer, stilles øverst. (Se tegningen s. 100.) Dette

kaller vi en pyramidal systematisering. Hver norm får én bestemt plass. Siden en slik ordning kan foretas på forskjellige måter, er det hensikts­

messig å skjelne mellom et system og forskjellige systematiseringer eller «versjoner» av systemet. Systemet er noe på det kognitive innholdsplan,

C-planet, mens systematiseringer bringer inn en rekkefølge eller ordning som forutsetter at vi beveger oss ned på formuleringsplanet, A-planet.

Hypotesene («fakta» og antagelser) skyter seg inn mellom normnivåene

i pyramiden. Toppnormene kan for eksempel angå frihet, likhet og brorskap; kjær­

lighet til ens neste, krav til sannhetssøken. Alle andre vurderinger og nor­

73

74 |

ØKOLOGI, SAMFUNN OG LIVSSTIL

mer innen feltet som søkes systematisert, kommer så inn som avledete normer i relasjon til de grunnleggende. Avledningen kan oppfattes som rent logisk. Da må de overordnete normer i pyramiden være mer generelle.

De underordnete danner spesialtilfelle av de overordnete. Føres spesia­ liseringen langt, fremkommer hva man vanligvis kaller «kasuistikk», en

lære som går inn på hva som bør gjøres i enkelte, vel avgrensete situa­ sjoner. Omfattende kasuistisk morallære har blant annet vært utformet

innen den katolske kirke.

Man kan i stedet for å formulere logisk avledete normer nedover i pyra­ miden prøve å få fram prioriteringsrelasjoner: normer høyere i pyramiden

skal da ha forrang fremfor normer lavere nede. Eller man kan forsøke å oppfatte etterlevelse av de lavere normene som midler til å etterleve de høyere. De blir da hva man kaller «instrumentelle» normer i motsetning

til «ekte» normer. At en verdi er middelbetont innen en bestemt systematisering, innebæ­ rer ikke at den savner egenverdi, men at denne eventuelle egenverdi ikke

opptrer i systematiseringen. Illustrasjon: Av «Velg det som varer lengst» og «Ærlighet varer lengst» følger (noenlunde logisk!) «Vær ærlig», men

dermed er intet sagt om egenverdien av å være ærlig.

En norm som har gyldighet bare som middel til oppfyllelse av en annen

(høyere) norm, kalles en «rent instrumentell norm». En ekte norm er en som har gyldighet uavhengig av eventuelle middel/mål relasjoner. Dens

realisering har egenverdi foruten eventuell middelverdi. At en norm er en ekte norm, utelukker altså ikke at den også kan ha middelverdi. Ærlighe­

ten kan man mene har verdi i seg selv og dessuten har verdi som middel til å realisere en rekke normer i samfunnslivet. «Vær ærlig!» blir da en ekte norm og en instrumentell norm. Men den blir ingen rent instrumen­ tell norm. Hvis eksamen og karaktergivningsnormer i skolen blir oppfattet som

rent instrumentelle i forhold til normer om samarbeid, brorskap og kjær­ lighet, kommer de siste i en høyere etasje i mål/middel-pyramiden. En

normkonflikt mellom 'hjelp dine venner!’ og 'hjelp ikke noen under ek­

FAKTUM OG VERDI. VERDISYSTEMER

samen!’ løses da ganske enkelt ved å stryke eksamensnormen. Foruten

normer som stilles opp innen pyramiden, får vi altså en norm som kan

formuleres slik: «Hvis det opptrer konflikt mellom en norm høyere i pyra­ miden med en norm lavere ned, så følg den høyere!» I det følgende vil vi utelukkende holde oss til den type systematisering

av normer i pyramideform hvor avledningene angir logiske avledningen Det er den enkleste og mest praktiske. Avledethet innebærer da ikke at

normen har en lavere etisk eller annen status, at den er mindre gyldig eller etisk grunnleggende. Eksempel: På Lincolns tid ble det livlig disku­

tert om negrene var mennesker. Hvis de var mennesker, ville man måtte anvende menneskerettighetsnormene på dem. Hvis man som toppnorm

hadde slike normer, og som hypotese om faktiske forhold godtok 'negrene

er mennesker’, kunne man som avledete normer få forskrifter for behand­

ling av en undergruppe av mennesker, negrene. Disse normer ville være mindre generelle, men like grunnleggende som toppnormene. Forskjel­

len ligger bare i at de avledete normer tar for seg nærmere angitte del­ områder av det felt toppnormene utilstrekkelig tydelig avgrenser.

Hvis toppnorm lyder «Du skal aldri bruke et annet menneske blott som middel», og man inndeler menneskene i gule, hvite, røde og sorte - en

nokså eiendommelig inndeling - får man fire avledete normer. Men det ville være absurd å tillegge dem lavere etisk eller annen gyldighet fordi

de er avledete. Ved avledninger av praktisk interesse fordres utsagn om verdens fak­ tiske forhold, om menneskenes faktiske tilbøyeligheter og om mye annet. Statistisk sett er i ideologier utsagn om såkalte fakta overveldende flertall i for­

hold til normutsagn. Hitlers Mein Kampf - for å nevne et ubehagelig, men

sentralt eksempel - består for det meste av utsagn som er deskriptive eller

har en deskriptiv komponent. Men av ekte normer må det være minst én, ellers faller hele byggverket sammen til et normativt intet. Ruinene kan teknologisk tenkning overta og bruke til «verdifrie prognoser» om utvik­ lingen. I stedet for å lede en utvikling søker man å følge den. Normer og vurderinger utelukkes ofte fra debatt på grunn av bevisst­

|

75

jG

|

ØKOLOGI, SAMFUNN OG LIVSSTIL

løshet med hensyn til annet enn 'fakta’, men det kan også skje ved for­ trengning. Hvis man aner at de vurderinger man faktisk handler etter i en typisk situasjon ikke tåler nærmere analyse, vil de pent la være å tre

fram i bevisstheten. De «tåler ikke» at man går dem etter i sømmene fordi man bevisst går inn for visse normer som de står i motstrid med. Harald Ofstads bok Vårforaktfor svakhet (1971) antyder at vi kanskje bruker en mer eller mindre generell vurdering, «Svakhet er foraktelig», som legitimerer

foraktelig opptreden, det vil si handlingsmessige uttrykk for forakt overfor

det vi oppfatter som svakhet (i oss selv eller andre). Hvis vi har klart for oss at vi ikke kan godta generelt (eller i det hele tatt) at svakhet er foraktelig, kan vurderingen «Svakhet er foraktelig» forbli ubevisst, slik at vi slipper

å komme i normkonflikt. Begeistrete deltagere i den økologiske bevegelse utsetter resten av befolkningen for en veritabel haglskur av normer. Mange har (og bør ha) formen av paroler, maksimer, slagord. De er rimeligvis lite presise, de kan virke dogmatiske eller sneversynte eller fanatiske på de uinnvidde. Det er

derfor av betydning at de som bruker dem mer eller mindre skånselløst er klar over at de i prinsippet bare får mening og berettigelse innen en

omfattende normativ og deskriptiv sammenheng. Selv om vi skulle være

i stand til å gjøre rede for det normative system vi forutsetter, bør vi være klar over begrensningen i hva vi greier å kommunisere i en gitt situasjon.

Et eksempel. En utmerket parole går ut på å erstatte privatbil med sykkel som befordringsmiddel til arbeidsstedet. Men å utbasunere en generell

norm «Sykkel, ikke bil, til arbeidsstedet» fører til hårreisende urimelighet.

Hvis man skulle systematisere emnet, måtte man ta for seg ulike forhold i hundrevis av lokalsamfunn, ulike klimatiske forhold, ulike muligheter for offentlig transport, selvsagt også avstander, forurensningsforhold og faremomenter ved sykling i tung biltrafikk, ulike biler. Videre kan over­

gang til sykling under visse forhold øke ressursforbruk, for eksempel hvis sykleren krever oljefyrt badstu etter turen m.m. Videre kan overgangen 1 visse tilfelle bety sabotering av kampen for å beholde en bussrute! Hvis

man søker å systematisere et konfliktfylt emne, må formuleringene nøye

FAKTUM OG VERDI. VERDISYSTEMER

gjennomtenkes, og det må klart angis hva oversikten over normer og hypo­

teser pretenderer - og hva det ikke pretenderer, for eksempel fullstendig­ het. For den økologiske bevegelse er det heldig at færrest mulige normer er

rent instrumentelle. I sykkeldebatten bør en nevne de egenverdier som kan nås, for eksempel et nærmere forhold til friluftsliv, en allsidigere fysisk

aktivitet ved sykkelpedal i forhold til gasspedal. Normer mot forurensning har gjerne en «kjedelig», rent instrumentell karakter: «Ikke kast plastposer

i naturen!» En radikal måte å unngå denne normen på, er på indirekte måte å få vanlig plastposebruk til å opphøre. «Bruk ikke plastposer» er

derimot eksempel på erstatning av én rent instrumentell norm med en

annen. At normer må ses i sammenheng får man et godt inntrykk av i den korte

oversikt over de 18 stikkord for den økologiske bevegelse (kap. I avsnitt 4). Hvis ikke de enkelte normer som er aktuelle i forbindelse med enkelte

stikkord stilles opp under hensyntagen til hverandre, oppstår det utallige

normkonflikter. Ingen av normene kan gjelde absolutt eller maksimalt,

alle må ta hensyn til eller jenke seg etter alle de andre. En ytterliggående befolkningsminskende politikk ville resultere i samfunn av gamle men­

nesker ute av stand til å føre en aktiv økologisk politikk på andre områder.

Ytterliggående normer mot ressursforbruk ville stoppe blant annet øko­ logisk forskning og dermed mulighetene for ansvarlig global økopolitikk.

Ytterliggående lokale selvbergingsnormer ville føre til at man mange ste­ der ikke fikk gjort annet enn å berge seg selv. De foregående eksempler viser systemsammenhengen innen økolo­ giske emner. Isoleres og absolutteres de enkelte normer, fremkommer

ingen økopolitisk ansvarsfull politikk, men et kaos av uforenlige tiltak. Dessverre er det tendens til å si at når en norm isoleres og absolutteres,

så ser man hva den i ytterste konsekvens fører til. De som forsvarer at man

følger en norm som om den ikke var fragment av et hele, får hyllest for å være logiske og konsekvente! Så mye om sammenheng mellom økologiske hovednormer. En økosofi

|

77

78

ØKOLOGI, SAMFUNN OG LIVSSTIL

inneholder imidlertid også normer og verdier uten direkte økologisk til­

knytning. En hardhendt befolkningsminsking vil selvsagt støte mot egen­ verdier som har høy prioritet (retten til å få barn), og må tas hensyn til uansett hva man mener om hva som er det økologisk riktigste. Ikke alt er økologi! Økologisk overveielse skjer innen et videste felt for tanken. Ved artikuleringsforsøk fremtrer det som et filosofisk system. Selv om man søker minst mulig å ta dogmatisk stilling til noe som helst, og derfor bare stiller

spørsmål, bygger man på hypoteser og normer. Ellers ville vi ikke kunne

forme bestemte spørsmål i det hele tatt.

Et filosofisk system innbefatter logikk, metodelære, ontologi, etikk,

verdilære, politisk filosofi og annen sosialfilosofi. For hver deltager i debat­ ten er utgangspunktet et dobbelt: (i) vårt eget system eller totalsyn og (2) det eller de syn vi finner betydningsfulle i våre omgivelser. Våre handlin­

ger skjer i et sosialt felt, og vi må og vil ta i betraktning hvilke vurderinger og hvilke syn på fakta, eller hvilken uvitenhet som hersker i omgivelsene.

Et formulert altomfattende system er selvsagt en fiksjon hvis uttrykket tas bokstavelig. Men fiksjoner er ofte viktige hjelpemidler. Våre handlin­

ger, vår «praksis» for å ta et mer omfattende nøkkelord, skjer innen et felt som er totalt, og hva som helst innen feltet kan bli avgjørende ved

menneskelige beslutninger. Vi trives med å se på våre handlinger som om de skjedde innen et meget begrenset felt, vår egen lille verden. Den begrenser vårt ansvar, vår kompetanse, og selvsagt, behovet for refleksjon

og bevisstgjørelse. Men den økologiske bevegelse fordrer - dessverre får vi kanskje si - økt refleksjon og bevisstgjørelse av kompliserte sammen­

henger. 'Vår egen lille verden’ er også en fiksjon. Sterk internasjonal reaksjon mot forurensning ville lett kunne føre til

fjernstyrt sentralisert politikk. Hvis ikke det blir snarlig internasjonal reak­ sjon av stor styrke og miljøkrisen tilspisses, vil faren for et hardt globalt teknokrati øke og dermed utsiktene for lokalsamfunn med høy grad av selvstyre minske. Videre: Hvis mangfoldstanken anvendt på livsstiler gis meget høy prioritet, vil også slike stilarter tolereres som innebærer umå­

FAKTUM OG VERDI. VERDISYSTEMER

telig sløsing av ressurser. Hvis derimot antisløseri normer gis meget høy prioritet, vil resultatet kunne bli meget ensartet livssti] over hele kloden.

Mangfold i livsstil forbundet med lavt ressursforbruk er bare mulig ved

høy prioritering av videreføring av eksisterende lokale likevektskulturer.

Altså høy prioritering av beskyttelse av slike kulturer og restene av dem

innen industristatene. Vår egen lille verden er sårbar og ubeskyttet.

3 Kritikk av teknologisk behovsterminologi. Behov, preferanse og etterspørsel Skyheten overfor verdi- og normtenkning har blant annet ført med seg

et veldig oppsving av behovsutsagn innen teknologisk litteratur. Behovs-

utsagn har utseende av å være rent beskrivende, særlig hvis det som sies å ha behovet verken er et menneskelig eller noe annet levende vesen.

«Industrien har behov for dobbelt så mye kraft», «parkeringsbehovet er i sterk stigning», «oljen har ført til større behov for oljeteknisk utdannete

ingeniører». Politiet laget et oppslag på Universitetet i Oslo (Blindern) som blant annet forteller om det «voldsomme behov» for parkeringsplass ved Uni­

versitetet og innfører visse parkeringsforbud. Er det ikke snarere et behov for å komme til arbeidsplassen på enkel og grei måte? Og hva skal man

da med parkeringsplass? Behovet for plass på hospitalene og for mer og bedre teknisk utstyr er

sterkt stigende, sies det, men hva med behovet for en sunnere livsførsel og hjelp Hl selvhjelp? Ifølge den finske sosiologen Erik Allardt er det «en

fundamental oppgave i sosiologien» «å finne ut de sosiale definisjoner av hvilke behov det er». (Odén (1972) s. 29.) Men kan man finne ut rent

beskrivende hvilke behov menneskene har? Ordet «behov» er utmerket egnet til å sløre over vurderinger: Man kon­ staterer et behov og tar hvert behov isolert fra andre. Det blir da et spørs-

79

8o

ØKOLOGI, SAMFUNN OG LIVSSTIL

mål om egnete midler, altså om teknikk i vid forstand, å tilfredsstille eller «dekke» behovet.

Slik ordet vanligvis blir brukt, er behov noe som skal eller bør dekkes.

Eller: Presumpsjonen (den forutfattede antagelse) er i favør av at behov bør dekkes. Bevisbyrde påligger den som nekter at et behov bør tilfredsstilles. Annerledes med ønsker: ønsker blir ikke «dekket», men blir oppfylt og

innfridd, hvis man er heldig. At et ønske ikke er innfridd, er ikke uten videre noe foruroligende og alvorlig. «Udekkede behov» har en forurolig­

ende klang. Behovsterminologien har, kort sagt, en bedre overtalelsesfunksjon enn

den kalde preferanseterminologien. Behovsterminologien er ypperlig under markedsføring av varer og tjenester. Preferanseteori er allerede en

etablert disiplin. Men hvilken vekt har A foretrekker x fremfor y' i forhold

til A har behov for x’? A foretrekker hospitalinnleggelse fremfor...

A foretrekker å bli over­

ført til hjem for eldre fremfor... ’ og A foretrekker parkeringsplass frem­ for... ’ er uttrykk som får oppmerksomheten henledet til at man må veie

for og imot, ta på seg valg, altså vurdere. Behovsterminologien er ikke

«relasjonell» i samme forstand som preferanseterminologien. Den siste angir forhold (relasjoner), ikke absolutter. Behovsterminologiens retoriske gjennomslagskraft gjør det viktig å avgjøre i hvilken grad den i dag brukes

til å motvirke ansvarsfull økopolitikk.

Anerkjenner man ’det er behov for mer A’, ligger det meget nær å aner­ kjenne 'det bør skaffes mer A, det ligger litt mindre nær å gå fra 'det er

etterspørsel etter A’ til 'det bør skaffes mer A’. Etterspørsel etter heroin, ønske om heroin, legitimerer ikke anskaffelse. Hvis noen spør etter noe,

er det ikke sagt at vi bør gi dem det.

La oss med tanke på dette se litt nærmere på forskjellen mellom etter­ spørsel og behov. Under langvarig beleiring av storbyer blir rotter sterkt etterspurt og oppnår høye priser. Men har befolkningen behov for rotter

til middag? Jeg mener nei. Behovet er snarere for næringsrik og velsmak­ ende mat. Parkeringsplass er etterspurt og ettertraktet i bysentra. Men

FAKTUM OG VERDI. VERDISYSTEMER

hvis det er behov med i spillet, er det snarere for å komme fra bosted til

arbeidsplass på en rimelig måte. Uttrykket «rimelig» antyder vurderinger

av mer eller mindre mangesidig art.

Jeg foreslår at vi inntil videre innskrenker bruken av behovsterminologien til å gjelde levende vesener. Industri, stat eller samfunn har ikke behov slik denne terminologi er formet. Viktigere: Vi bør ikke tale om behov

for noe i og med at det foreligger etterspørsel eller i og med at induktive prognoser tilsier økt etterspørsel.

Videre: En preferanse er ikke nødvendigvis uttrykk for et behov. Hvis person P i situasjonstype S foretrekker noe, A, fremfor noe annet, B,

innebærer det ikke at P har større behov for A enn for B. I stedet for sta­ dig utvidet bruk av behovsangivelser, foreslår jeg økt anvendelse av verdipreferanse- og normangivelser. Vurderinger og deres gjensidige forhold må

ikke tilsløres. Det trenges mer differensiert og kompleks angivelse av verdistrukturer innen grupper, klasser og andre befolkningsenheter som ram­ mes av miljørelevante politiske og andre tiltak. Et slikt mål setter forholds­

vis høye krav til debattene, men vil støtte økologisk ansvarsfull politikk. Vårt hovedpoeng er her at forsøket på å tilfredsstille egne og andres

behov forutsetter behovsprioritering og dermed verdiprioritering. Innføring av en liten parkeringsavgift får plutselig «behov» for parkering til å gå ned

med 50 %. Parkeringsavgift på ca. 1500 kroner året, og små områder av skog i stedet for slike plasser, har ført til at man ved universitetet i Santa

Cruz (California) merker lite til behovet. Annerledes med avgifter og pri­ ser på vanlig mat. Her kommer et forholdsvis ukontroversielt ernærings-

behov med i spillet, ikke bare et ernæringsønske, tilfeldige etterspørsler og preferanser. Åpen konflikt mellom gruppers motstridende verdiprioriteringer er å

foretrekke fremfor silkefin argumentering som tilsynelatende bare holder

seg til fakta, innbefattet Taktiske behov’, for eksempel «faktisk» behov for parkeringsplasser eller for flere fengsler. At verdiprioriteringer vil variere

sterkt, er noe man ikke minst ut fra økologisk tankegang må håpe. Mangfoldsprinsippet fordrer det. «Konfliktmodellen for samfunnet» er derfor

|

81

82

I

ØKOLOGI, SAMFUNN OG LIVSSTIL

ikke bare bedre egnet til forståelse av hva som skjer - det er liten grunn

til å ønske at «harmonimodellen» passet bedre - hvis harmoni defineres slik at det utelukker konflikt. En viss minimumsenighet om kampfor­ mer, altså metanormer for politisk kamp, er ønskelig. Disse tas best fra

den «militante» ikke-voldsetikken man finner klarest uttrykt hos Gandhi. De svarer økologisk sett til forholdene i relativt modne økosystemer. For

øvrig bør det skjelnes mellom interessekamper og verdikamper. Man kan

kjempe for noe man liker, men ikke liker at man liker, eller for noe som man både liker og liker at man liker. Det siste gir verdikamp, det første verdinegativ interessekamp.

4 Økologisk systemtenkning Et typisk eksempel på systemtenkning av økologisk karakter gir debatten om de egenskaper et romskip må ha for at mennesker skal kunne leve i dem i ubegrensete tidsrom. En ferd til Andromedatåken ville stille oss overfor spørsmålet. Man regner med at et slikt romskip får energi utenfra

i form av stråler av forskjellig art, men at bortsett fra det måtte alt brukes og brukes om igjen uten å gå til grunne. Vi måtte altså bringe skipet til å

bli et i en viss henseende stabilt system, et økosystem i en viss form for likevekt. På grunn av våre begrensete ressurser kan problemet formuleres

slik: ’å finne et minimum økosystem for mennesket i rommet’. Siden en fullstendig uoverskuelig mengde av interaksjoner må skje

i et økosystem, får bruken av metodologiske modeller, og særlig da de matematisk formulerbare, en avgjørende betydning. En ny svær spesialvitenskap, systemøkologien, er under utarbeidelse. Et utvalg av relasjoner

innen økosystemet blir formulert. Utvalget simulerer eller etteraper «vir­ kelighet» til en viss grad. Et hovedbegrep er 'systemtilstand ved tidspunkt f. Tilstanden beskrives i en viss mengde henseender som hver er karak­ terisert ved et sett variabler (for eksempel temperatur, sted,...). Hvis hver

nervecelle i hjernen bare kunne befinne seg i en av to forskjellige tilstan­

FAKTUM OG VERDI. VERDISYSTEMER

der, men de enkelte cellers tilstand var uavhengig av de andres, ville hele

hjernen med sine ca. io10 celler kunne være i et antall tilstander gitt ved tallet 2 opphøyet i iow potens. Det vil si et tall som begynner med i og

etterfølges av ca. 3 milliarder o’er! Skriver vi nullene såpass store at de får i cm hver, blir tallet omtrent 3000 norske mil langt. Hjernen er imid­

lertid et system i den betydning vi har å gjøre med 1 økologi, nemlig hvor komponentenes tilstand ikke er uavhengig av de øvrige komponenter ved

et gitt tidspunkt. Antallet faktisk mulige tilstander er derfor ventelig noe

mindre, men allikevel svimlende stort. (Herav, sier noen, kan man skjønne de menneskelige tankers og fantasiers mangfold!) Systemøkologiens fremskritt er avhengig av at systemene som man

lager modeller av er «hierarkisk» oppbygget. Eksempel: Man kan studere

og forutsi hvorledes mengden av reinsdyr i et område (populasjonen) avhenger av mengden av rovdyr og av visse andre faktorer, uten å studere

hvorledes det går med det enkelte reinsdyrs forhold til det enkelte rovdyr. Slike studier foregår på et lavere trinn i systemhierarkiet. Videre kan man

studere det enkelte dyrs liv og død uten å studere de enkelte cellers. En celle kan studeres på mange vis uten å studere oppbygningen kjemisk av

hvert enkelt molekyl i cellen. Man taler også om integrasjonsnivåer (sam-

kjøringsnivåer), hvor atferden til et sett uhyre komplekse systemkomponenter kan studeres uten at man behøver studere hver av komponentenes underkomponenter. Av integrasjonsnivåer er det et meget stort antall, et

av de meget høye nivåer er biosfæren, et av de meget lave brukes ved stu­ diet av en enkelt muskels funksjon ved studium av de elektriske impulser

som aktiverer den. Et hovedpunkt er at alle disse studier er fragmentariske: de plukker ut og

isolerer relasjonsnett ved abstraherende analyse. Man forsøker ikke å stu­

dere det totale nett. Man har bare begrep om et slikt nett som en art grensestørrelse eller en regulativ idé for ens studium og tenkning.

De fragmentariske studier er tilfredsstillende bare fordi spørsmålene som stilles er fragmentariske. Spørsmålene er fragmentariske fordi vi ikke

kan studere alt på én gang. Vi må i vårt arbeid dag for dag, og i vårt sam­

83

84

|

ØKOLOGI, SAMFUNN OG LIVSSTIL

arbeid på tvers av alle fag, på en eller annen måte få skåret opp helhets­ betraktningene i delbetraktninger, selv om delingene er mer eller mindre

vilkårlige, og selv om det fører til svære vanskeligheter å sette dem sammen

igjen. Men syntesen må gjennomføres hver gang vi søker en økopolitisk avgjørelse: Vi står da ansvarlig for alle aspekter eller sider ved det saken

gjelder. Et hierarkisk oppbygget system er ett system med gjensidige avhengig­ hetsforhold mellom nivåene i hierarkiet, altså mellom de enkelte integrasjonsnivåer. Hva vi med rette kan si om reinsdyrspopulasjonene avhenger selv­

følgelig av de enkelte dyrs atferd - og omvendt. Og de enkelte dyrs atferd

avhenger selvfølgelig av deres cellers liv og død - og omvendt.

For videre utdyping av systemøkologisk tenkning henvises til spesiallitteraturen.2 For vårt hovedformål, og særlig da med tanke på enhetsfilosofien fremstilt i kapittel 7, er det ønskelig å komme inn på forholds­

vis ekstreme standpunkter i spørsmålet om forholdet mellom helheter og komponenter av helheter - standpunkter som gjerne kalles for «holistiske» - ’som legger særlig vekt på helhet’.

For å unngå unødvendig abstrakt fremstilling, vil jeg i det følgende i det vesentlige holde meg til systematferd-begrepet hos en av systemtenknin-

gens veteraner innen moderne biologi, Paul Weiss (1971). Denne forsker har utviklet sin begrepsapparatur i nøye sammenheng med sine sinnrike eksperimenter.

Ting er noe som lar seg mer eller mindre isolere fra sine omgivelser og

har varighet - riktignok ofte svært liten - i partikkelfysikken milliontedels sekunder. Vi registrerer endringer innen et felt og beskriver det gjerne

ved at en ting endrer seg i feltet, men forblir den samme ting. Treet er det samme treet, selv etter at det er hogget og selv etter at det er råtnet. «Her

er det stakkars treet, nå er det helt råtnet.» Flammen er den samme, sier vi; ved nøyere ettersyn ser vi at det er en strøm som har en/orm som er

konstant. Dette er nok til å gi flammen tingkarakter. Flammen er lett å isolere fra omgivelsene (så lenge vi er beskjedne i vår utforskning av den). Ved overgang til felttenkning, ser vi flammen-i-omgivelser, ut fra farge-

synspunkt eller kjemisk synspunkt - hvor omgivelsen under flammen

FAKTUM OG VERDI. VERDISYSTEMER

er luft med surstoff som gir flammen næring. Fargefeltet og det kjemiske feltet er imidlertid innbyrdes relatert, vi må altså ved mer komplett beskri­ velse gi feltet mange dimensjoner.

En levende celle er bare overflatisk sett en ting med egenskaper, mer inntrengende beskrivelser fører til felttenkning hvor det faller bort å for­

søke å avgrense «selve» cellen i tid, rom eller andre dimensjoner. «Hele celle-enhetens dynamikk strekker seg langt utover den synlige grense.» Elektriske ladninger og kjemiske prosesser foregår i et vidt område slik at

det overhodet ikke gir mening å isolere 'selve cellen’ i tid og rom. Celleveg­

gene er ikke uavhengig av omgivelsene, de er ikke vegger i god common

sense forstand. Vi har å gjøre med et «altgjennomtrengende nettverk» av krefter og interaksjoner (vekselvirkninger).

Slik fremstilt er det klart at hel/del distinksjonen ikke er treffende for den levende celle. Delene er ikke isolerbare. Det som skjer i to sammen­

hengende deler, kan ikke beskrives ved å forbinde beskrivelsene av hva som foregår hver for seg. Altfor lite, strengt tatt ikke noe, kan isoleres. Herav det paradoksale at «helheten er mer enn summen av delene». Ved

en deling skjæres det mer bort enn delen (strengt tatt alt!), og når derfor de amputerte delene settes sammen, blir det noe svært fattig i forhold til

helheten. Kanskje kan vi illustrere det ved en deling av en kobberring i

to «geometrisk» like store deler. Hvis imidlertid det går strøm og andre krefter gjennom den, har man ikke halvert, men 'delvis’ redusert til null noe av ringens egenskaper. Settes ringen sammen, gjenoppstår ikke kref­

tene (hvis betingelsene tilpasses eksemplet!). Det er altså ved delingen

allerede, at det paradoksale oppstår. 'Halvdelen er mindre enn halve hel­ heten.’

Analyse av noe levende, i betydning av en oppdeling i mindre volumer eller rom lar seg ikke etterfølge av en likeartet syntese som bringer hel­ heten tilbake. Vi kan splitte cellen opp i molekyler og beskrive arter av

dem. Men ut fra slike beskrivelser kan ikke syntesens egenskaper, cellens egenskaper, avledes. Det minimale felt disse egenskaper kan defineres i

relasjon til, er nettopp den hele levende cellen.

|

85

86

ØKOLOGI, SAMFUNN OG LIVSSTIL

Man kan si at i et (slikt) system er alle deler i uopphørlig vekselvirkning,

hver del influerer helheten til enhver tid. Men hvorledes? Ved predestinert harmoni (Leibniz) ? Altså ved forutbestemt tilpasning? Ved entelechi (Aris­ toteles)? Ved eget målrettet livsprinsipp? Slike forslag fører til store teo­

retiske vanskeligheter og gir lite fruktbare forskningsprogrammer. Bedre o S1 °PP del/helhet begrepsparet og sette systemet som noe som per defini­ sjon ikke består av deler. Man må da søke å beskrive totaltilstandene som

enheter. Uttrykket 'delsystem’ må da tas kun som en foreldet talemåte.

Man kan si Ar og A2 er deler av systemet, men delsystemer i relasjon til systemet A. A fremkommer ikke ved å forbinde A, og A2. De må endres for å oppgå i A. Hvis man fortsetter å tenke seg systemet som helhet, må

man medgi at helheten verken er mer eller lik summen av delene. Helheten har nemlig da, likesom systemet, ingen deler. Systemteoretikere i biolo­

gien bidrar hl endring av vanlig begrepsmessig strukturering av forholdet mellom menneske og omgivelse:

1. Mennesket er ikke en ting i et miljø, men knutepunkt i et relasjonssystem uten bestemte grenser i tid og rom. 2. Relasjonssystemet forbinder mennesket som organisk system med

dyr, planter og mineraler som konvensjonelt sies å være inne i eller uten­ for menneskeorganismen, og systemet forbinder mennesket med andre mennesker.

3. Menneskets utsagn om ting og egenskaper, om deler og helheter, lar

seg ikke ubegrenset presisere uten overgang til felt- og relasjonstenkning.

5 Eksempler på toppnorm. Lyst, lykke, perfeksjon «Saltdal vil ha natur - ikke elektrisk kraft», lød en overskrift. Å få begge deler er best, mente man vel, men hvis det ble et enten-eller, hva så? «Vi

mener at en uberørt natur betyr mer for oss enn eventuelle konsesjons­ avgifter. Det er det samstemmighet om i bygda» (Nationen, 22. november 1972).

FAKTUM OG VERDI. VERDISYSTEMER

Hvis materiell levestandard eller velstand ikke lenger gjelder som hovedmålsetting for all politikk, hva kan settes i stedet? Velferd, livskva­

litet? Uberørt natur er verken velferd eller livskvalitet, altså må det være noe som oppnås ved uberørt natur - noe som tjener velferd eller livskva­

litet? Men hvori består velferd og hvilke er kvalitetene i det gode liv - og

hvilke har fortrinnsrett hvis de ikke alle kan maksimeres, i alle fall ikke

samtidig? I det følgende vil jeg gjennomføre noen helt elementære betraktninger

for å illustrere hva vi kunne kalle 'toppnormproblemef. Hva kan stilles

opp som felles høyeste målsetting for så vel personlig som samfunnsmes­ sig streben?

Tre arter målsetting som har vært og fortsatt vil bli nevnt i denne for­ bindelse, kan antydes ved stikkordene

1) Lystfornemmelse 2) Lykke (eller trivsel eller glede) 3) Perfeksjon

«Den vise må ikke bare innse hva som følger av de grunnleggende prin­ sipper, men også tenke klart og riktig om disse prinsipper.»

Økosofen må gjennomtenke - og dermed også gjennomføle - hva hun eller han til syvende og sist vil - og ikke bare som et privat anliggende,

men i sosialt, biosfærisk perspektiv. Her er det ikke spørsmål om å trekke konsekvensene av et synspunkt som i alt vesentlig er gitt - det er ikke noe teknisk problem vi står overfor - , men et spørsmål om klargjøring

av synspunkter, ’å finne seg selv’.

Realiseringen av normer høyt oppe 1 normpyramiden er avhengig av tro på og innsikt i hvordan det kan skje, gitt bestemte miljøfaktorer. Når

et menneske eller en gruppe er overbevist om en vei til høy grad av selv­

realisering, utløser dette betydelige energier. Et karakteristisk ord her er «gløden». Når noen gløder for noe, går bekymringer og lidelser mot o. Alle tilbakeslag blir møtt med nytt pågangsmot. Går derimot gløden mot

o, dukker utallige bekymringer og ubehag opp i bevisstheten. Man får

87

88

ØKOLOGI, SAMFUNN OG LIVSSTIL

mer og mer passive gleder. Idealet blir klient- og pasientsamfunnet hvor

man serveres og garanteres varer og tjenester, - normer og verdier.

Med tanke på tilknytning av dette til ekspedisjonsfilosofi og -psykologi har jeg stilt opp følgende ligning:

T=

Ls + Ås

T = trivsel C = glød Ls = legemlige smerter Ås = åndelige smerter

Grunnormer eller øverste normer tilknyttet de tre stikkord kan formule­ res slik: i) Velg det handlingsalternativ som gir mest lyst.

Her opptrer straks spørsmålene: Mest for meg? For Norge? For u-land og i-land? Mest for alle? For vår generasjon? På lang sikt? Øyeblikkelig?

Svarer vi 'Mest for alle’, opptrer straks spørsmålene: Alle i min klasse, i min nasjon, alle mennesker, alle vesener som kan føle lyst eller smerte?

Økosofen, hvis hans system er hedonistisk (lyst- og smerte-orientert) ten­ derer mot det siste. Smerte er den største integrator.

Hva hvis et alternativ gir mest lyst, men også noe smerte? Hvorledes kalkuleres smerter inn i regnskapet? Romantisk orientering: oppnåelse av maksimal lyst avrundes best ved at man deretter søker døden. Pessimister (Schopenhauer o.a.) tenderer mot normer som taler om smerte snarere enn lyst, for eksempel 'Velg det alternativ som gir minst smerte’.

Ved hvert svar på de foregående spørsmål oppstår visse andre spørsmål,

de metodologiske (vei-teoretiske) og epistemologiske (kunnskaps-teoretiske): Hvorledes finne ut hva som gir mest lyst? Hvilken sikkerhet har alternativene? Hva hvis et alternativ ved liten innsats meget sannsynlig gir en viss, moderat lyst, et annet mye mer og intensere lyst, men veien er vanskelig og resultatet usikkert?

Lyst (eller smerte) som klar og isolerbar fornemmelse synes mest å

FAKTUM OG VERDI. VERDISYSTEMER

knytte seg til sterkt begrensete legemlige og sjelelige funksjoner. Et nåle­

stikk på leggen, en slurk kaldt vann i heten. Et lite nålestikk nær øyet, der­ imot, utløser gjerne angst, kanskje litt panikk hvis man ser nålen komme. Vi erfarer en negativ betont totalsituasjon, eventuelt av få sekunders varig­

het. Smerten er nær null, men situasjonen er utrivelig.

Teknokrati og lystfilosofi hor kanskje visse trekk som gjør dem til gode

ledsagere: Eliminasjonen av smertefornemmelse som norm innen moderne medi­

sin har, hevdes det innen visse legekretser, gått for langt. Vår kulturs tek­ nologi har som implisitt norm å oppheve smerte ved tekniske hjelpemid­

ler. Men kanskje bringer dette med seg fravær av god helse, og dermed lidelse (i vid forstand) som er verre enn en viss dose smerte.

I et tankevekkende skrift, «Medisinsk nemesis», påstår Ivan Illich at bare gjenoppfriskning av vilje og evne til smerte kan forbedre helsen i våre teknokratiske samfunn. «Det er noe i at den totale mengde smerte anestisert (teknisk eliminert som fornemmelse) i et samfunn er større

enn smerten som er nydannet. Men ved et bestemt punkt setter økende

grensedannende minusfaktorer inn.» (Illich (1974) s. 919.) 2) Dette bringer oss til terskelen til emnet lykke, trivsel, velferd, livskva­ litet, og som et ekstrem, glede å la hilaritas i Spinozas terminologi. Disse uttrykk går mer eller mindre på totalsituasjonen - «hilaritas» går hore på

helheten - og har ut fra sin definisjon en viss varighet. (Vel å merke når

de brukes som stikkord til å sondre mellom visse systemer. I dagligtalen finner vi ikke noen konsekvent sondring. Personlig mener jeg gestalttenk-

ningen med nødvendighet fører fra lystnormen til lykkenormen. Vi lever

i nuet, men nuet er et kompleks, har varighet og består ikke av fornem­ melser.)

’Søk lykke’ blir undertiden oppfattet som ’søk suksess’ hvor 'suksess’ kan defineres ved ytelser og dermed uavhengig av følelseslivet. I vår forbin­ delse er dette ikke mulig. Lykke, trivsel, glede har en følelsesdimensjon.3

Vi kan definere trivsel som en lystbetont, eller positivt betont, varig totalsituasjon eller -tilstand. Det mer abstrakte ord «positivt (følelsesmes­

|

89

90

|

ØKOLOGI, SAMFUNN OG LIVSSTIL

sig) betont» er å foretrekke. Etter 45 km’s løp kan en deltager i 50-kilometeren trives, være lykkelig, gløde, selv om alle tydelige fornemmelser

er varianter av smertefornemmelser. Han ligger godt an i forhold til hva han ventet, han føler at noe meget stort er ved å hende. Totalsituasjonen er positivt betont, alle isolerte deler er negative. Den positive betoning

kan bare dårlig karakteriseres ved ordet lyst. Hva fornemmelser angår, vil smerte overdøve lysten. Til det utkast til økosofi som utarbeides litt nærmere i kapittel 7, hører en spinozistisk lære om menneskets natur som sier at perfeksjonering og glede går sammen i et hele. Glede som fornemmelse er bare en abstrak­

sjon og perfeksjonering er ikke annet enn en art utfoldelse av det som

ligger dypest i den menneskelige natur. (Nærmere herom i Næss (1975).) 3) Dette fører oss over i en vid klasse av grunn-normer: perfeksjonsnormene. Mange tenderer i retning av å stille opp ytelse, oppnådde, tilsiktede mål som grunnverdier. «Lykke? Trivsel? Nei, jeg vil noe. Kanskje blir

jeg lykkelig av det, men den tanken opptar meg ikke.» Sir Samuel White Baker ville absolutt finne Nilens kilde. Lidelsene tok han med på kjøpet, og tanken på at han sannsynligvis ville dø på tilbake­

turen endret ikke hans innstilling. Andre har mer generelle normer: Å handle ut fra generøsitet, kjærlighet. Å være rettferdig. Å utføre sitt arbeid best mulig. Å ofre seg fullt og helt for noe. De såkalte eksistensialister har

implisitte perfeksjonsnormer med stor innflytelse. Deres svar på 'hva er mennesket’, 'hvilken er menneskets spesifikke situasjon’ er slik formet

at de blir oppfattet som normgivende. Hvis en eksistensialist sier at noe er ekte menneskelig og noe annet er uekte, virker det som norm. Mange

marxistiske grupper som ikke anerkjenner normative utsagns gyldighet, virker normgivende ved sine appeller og ved indignasjon over urettferdig­ het.

Perfeksjonisten (i normteoretisk forstand) kan sette lyst og lykke høyt, men nekter å sette dem opp som mål. Rent taktisk er det for øvrig lite hen­

siktsmessig stadig å bevisstgjøre lyst- eller lykkenormer selv om de settes

høyest: snever selvopptatthet («er jeg glad?») har lett for å føre til passivi­

FAKTUM OG VERDI. VERDISYSTEMER

tet og ulyst. Særlig har lystnormer tendens til å føre til slik selvopptatthet, og avskjæring av alle aktiviteter som har faser av ulyst eller smerte. Ifølge perfeksjonsteoretikerne kommer trivselen normalt av seg selv ved aktivt

liv, selv om ens aktivitet kan føre mye smerte med seg.

Til enhver tid er det visse nøkkelord som antyder høyeste mål for sam­

funnsutviklingen. Det underforstås da at de enkelte medlemmer best kan realisere det gode liv gjennom den utviklingen. I Skandinavia har velferd,

velstand, levestandard vært slike ord. Innen den økologiske bevegelse sei­ ler livskvalitet opp som sentralt ord for høyeste målsettinger. Ved anvendt sosialvitenskap søkes det avgjort hvilke kvaliteter er viktig, og deres inn­ byrdes prioritering. Det ligger nær å stille opp en liste over kvaliteter i

likhet med den mer spesialiserte parameterheten for miljø utarbeidet av The Council on Environmental Quality i Washington D.C. Den omfatter

omkring roo egenskaper som må undersøkes ved stillingtagen til spørs­

mål om miljøkvaliteten et bestemt sted. Det er vesentlig å notere seg at det

er forholdsvis lett påviselige, fortrinnsvis målbare, egenskaper som listeføres. Hvis livskvalitet blir gjort til gjenstand for lignende behandling, må også forholdsvis lett påviselige parametre (dimensjoner) bli valgt. «Lyst»,

«lykke», «trivsel» kan av den grunn ikke opptre som parametre (mål­ enheter). De kan derimot opptre i konklusjoner ved at visse lett påviselige

egenskaper ved iakttagbar livsførsel tas som indikatorer på lyst, lykke eller trivsel. Men vil ikke det man gjør nærmest være å måle egenskaper i relasjon til perfekthet? Det er jo tale om kvalitet. Man «måler» livskvalitet i relasjon til visse maksima eller ideale tilstander i en rekke henseender.

Hvis «fritid» er en parameter, tilordnes de enkelte personer plusser og minuser ut fra et ideal - for eksempel den perfekte fordeling av fritid og arbeid. (Hvis en person sier og mener «Jeg hater fritid», gis han pluss i

relasjon til idealet 'null fritid', forutsatt at undersøkelsen går god for hva en slik person sier.)

En perfeksjonsmodell ligger til grunn for den finske sosiologen Erik Allardts normative teori om sosial planlegging. Planlegging bør skje med

det mål å maksimere (individuell) behovstilfredsstillelse. En tilstand er mer

91

92

|

ØKOLOGI, SAMFUNN OG LIVSSTIL

perfekt enn en annen hvis behovstilfredsstillelsen er større. Noen behov

antas å være grunnleggende - de må prioriteres. Maslow mener at de grunnleggende behov lar seg betegne som fysiologiske behov, sikkerhets-

behov, kjærlighetsbehov, behov for respekt og behov for selvrealisering. De har forskjellig rang: selvrealiseringsbehovet vil ikke søkes tilfredsstilt uten at kjærlighetsbehovet til en viss grad er sikret. (S. Næss (1973), s. 9b) Ordet «selvrealisering» tas i sosialpsykologien i en snevrere og også mer

individualistisk betydning enn i dette skrift. Hvorfor ta alvorlig de mange motstridende topp-normer innen ulike filosofier? En av grunnene er at hvilket utgangspunkt de store filosofer

ned gjennom tiden enn har tatt, så støtter filosofene i alt vesentlig en økolo­ gisk ansvarsbevisst politikk og en økologisk tilfredsstillende livsstil. Allerede hos Platon finner man utpenslet forskjellen mellom idealene for et velstands­

samfunn og livskvalitetssamfunnet. Videre finner man utpreget sans for lokalsamfunnet, med spiss mot urbanisert storsamfunn. Kort sagt har den økologiske bevegelse i filosofien en mektig støtte­

spiller. Det svake punkt ligger i rasjonell avledning av retningslinjer for politikk og livsførsel fra de filosofisk tilfredsstillende - om enn noe ulike - grunnposisjoner. La oss si person A godtar selvrealiseringsnormen fremstilt som grunn­ prinsipp 1 dette skrift (kap. 7, avsnitt 10), og at B søker råd hos A: B: Jeg har valgt enten å bli kunstner, noe som jeg vet innebærer høy selvrealisering og lav lykke, eller å bli hagedyrker som jeg vet innebærer lavere selvrealisering og forholdsvis høy lykke. Ut fra ditt helhetssyn skal

jeg altså velge å bli kunstner? A: Ut fra mitt helhetssyn vil ikke ditt dilemma oppstå uten at du har tatt

feil i ett eller annet. En allsidig, eller i alle fall ikke ensidig økning i selvrealiseringsnivå vil også øke lykken ifølge mitt syn. Jeg bruker da Spinozas

begreper 'acquiescentia in se ipso’ for selvrealiseringsnivå og hilaritas for lykke. B: Men hvorledes vet du at selvrealisering og lykke stiger og synker sammen?

FAKTUM OG VERDI. VERDISYSTEMER

A: Ut fra en lære om menneskets natur. Denne er hypotetisk, men inn­ går som vesentlig del av systemet. Av den følger parallelliteten. En lære om menneskets natur gjelder hele arten, og siden du er et eksemplar, påstår

den noe om deg. Hva du påstår om deg selv antar jeg derfor forsøksvis er feilaktig - det er kanskje en brist i din selvforståelse. Hvorfor blir du ulykkelig som kunstner?

B: Fordi jeg vet jeg blir utilfreds med det jeg faktisk lager og jeg blir utilfreds fordi jeg ser klart avstanden fra den fulle realiseringen av min

intensjon. A: Tja. Kanskje du tenker mer på alle de ulystfornemmelser og util-

strekkelighetsfornemmelser du får ved å ha aspirasjonsnivå som er uopp­

nåelig, men det utelukker ikke lykke (som hilaritas). Erkjennelse av uunn­ gåelig utilstrekkelighet kan gi økt klarhet i et grunnleggende aspekt ved

menneskelig eksistens, og denne økning gir lykke, men utelukker ikke u\ystfomemmelser. Den foregående samtale belyser en art debatt som lett oppstår ved kon­

frontasjon mellom forskjellige åpne grunnsyn. Åpenheten grunner seg i erkjennelse av at så mye hypotetisk inngår i alle konkrete avgjørelser ut

fra systemet.

6 Mer om behovenes forhold til ønske og etterspørsel Produksjonen i industrilandene har utvilsomt økt i perioden 1946 til

1969. Men kan man derav slutte at behovstilfredsstillelsen er økt? Barry Commoner (1972, s. 63) svarer nei. Investeringene har i Norge vært på et ekstremt høyt nivå, og produksjonen til fordel for forbruk har vært rettet

mot hva som helst som har funnet et marked. Her er det atter tjenlig å

minne om forskjellen mellom ønske og behov. Produksjonen som fører

til økning av ønskeoppfyllelse er ikke det samme som produksjon med

tanke på behovstilfredsstillelse. De to ord fra dagliglivet, «ønske» og «behov», er meget vel egnet til

|

93

94

ØKOLOGI, SAMFUNN OG LIVSSTIL

å antyde et motsetningspar som det er svært vanskelig å presisere. Men

vanskeligheten synes ikke å bestå i annet enn det sedvanlige: motsetnin­

gen lar seg bare beskrive innen rammen av et meget vidt begreps- og påstandssystem. Lite kan sies av interesse uten å ta opp mange og kom­ pliserte emner.

Særlig tydelig er motsetningenes relevans ved barneoppdragelse. I barnepsykologi og barnepsykiatri tales om behov som barn ikke får dekket og om ønsker som foreldre og foresatte oppfyller når behovstilfredsstillel-

sene slår klikk. Det repeteres at barn har behov for kjærlighet og trygghet, og at oppfyllelse av hundre ønsker om sjokolade, leker, å være oppe til langt

på natt og så videre ikke kan erstatte behovstilfredsstillelser. Men det læres også om hvorledes noe som opprinnelig «bare» hadde ønskekarakter, for eksempel gaver av forskjellig art eller bestemte kjærlighetsytringer, kan få

behovskarakter ved å bli inngrodde surrogater for det mer opprinnelige. Barnet får utrygghetsfølelse eller følelse av kjærlighetstap hvis ikke visse av deres ønsker stadig blir oppfylt. Men av terminologien fremgår det at slike utviklinger ses på som avvikelser, som tegn på nedgang i det sjelelige

sunnhetsnivå. Folks verdisystemer kommer inn i bildet og kompliserer skillet behov/ønske.

Man har søkt å avgrense behovene ved å binde deres definisjon til fysiologiske eller generelt biologiske funksjoner. Men det er nesten bare

næringsbehovet som kan klargjøres på denne måte. Allerede seksualbehovet viser det seg ytterst vanskelig å avgrense slik, og kommer vi over til såkalte behov for søvn, hvile, varme, ytre stimulering, makt, blir bindingen

til organiske fenomener (i snever forstand) mer og mer kunstig. Skillet

mellom behov og ønsker gir imidlertid mening på alle nivåer. (Sml. bruken

av utsagn av typen «Dette er noe han (hun, vi, jeg) virkelig trenger, det er ikke et fantasifullt ønske» på alle nivåer.) Seksualbehov vil man oppfatte

som noe som under enhver normal sosial situasjon kan og eventuelt bør tilfredsstilles. Seksualønskene er det derimot ingen som faller på at over­ hodet kan tilfredsstilles slik disse ytrer seg i samfunn vi kjenner best til. For

eksempel vil mange ha seksualpartner som er monogam, men selv være

FAKTUM OG VERDI. VERDISYSTEMER

polygam. Enkel aritmetikk viser at et slikt ønske ikke kan tilfredsstilles

generelt. Det mangler «universaliserbarhet». Hvis vi anerkjenner et behov for makt, gjelder det samme. Det skal lite til for at et menneske - og det ikke bare et barn - kan ønske seg en makt som er utopisk. I psykiatrien kan vi lære mye om såkalt sykelig maktbehov. Men det er også lærerikt at når en pasient tror han eller hun er Cæsar, Napoleon eller endog Kristus

eller Gud, synes pasienten selv det ikke er merkelig at han er det. Vi har

alle ønsker av mer eller mindre fantastisk karakter, og hvis vi ved en noe

eiendommelig prosess kom til å anse et av dem som oppfylt, ville det ikke forekomme oss så merkelig.

Prøver vi å klargjøre skillet behov/ønske i den retning som er antydet, tror jeg at et egnet utgangspunkt er det følgende:

En person kan med rette sies å ha behov for (og ikke bare ønske om) noe, hvis oppnåelsen er en dypt forankret, integrert målsetting. Ved å innskyte ordet integrert søker jeg å utelukke surrogattilfredsstillelser, kunstige behov, behov på villspor, motsetningsfylte behov hos en

uintegrert, dypt spaltet person.

Målsettingen behøver ikke å være bevisst, og slett ikke verbalt artikulert. Men det gir oftest liten mening å si «gruppen kjenner ikke sine behov».

En person som helt overbevisende trives i elendig røykfylt luft, kan ha lite eller intet behov for frisk luft. Men han kan overbevises om at det til visse

legemlige funksjoner av livsviktig art trenges noenlunde frisk luft. Javel, så

tar han seg kanskje mer i akt. Behovene med hensyn til miljøkvaliteter er ytterst labile. Man har begynt med undersøkelser av folks holdninger, og bare ett er sikkert: Det er meget vanskelig å si noe enkelt og vesentlig om slike ting.4 Og det er helt klart at mange her kan ha behov som de slett

ikke tar høytidelig.

Dermed er vi ved et hovedpunkt: Under hvilke forhold utvikler målset­ tinger seg slik at de når behovsstatus? Under hvilke omstendigheter vil

grupper slå seg til ro med å få oppfylt ønskemål når visse behovstilfreds-

stillelser blir dem nektet?

Her kunne en gjennomgåelse av boligsituasjonen i norske byer, for ek­

|

95

96

ØKOLOGI, SAMFUNN OG LIVSSTIL

sempel Oslo, siden 1935 være meget lærerik. Det synes klart at det som

for én familie, én gruppe eller én klasse anses som utopisk eller sterkt usannsynlig å oppnå, snarere vil kunne oppleves som ønskemål enn som

objekt for behov. I 1945 var i Oslo det finansielle grunnlag langt bedre enn i 1935 eller 1939 for forbedring av boligstandarden hos arbeidere og

innflyttere. Et skrikende behov for boliger ble registrert. Folk bodde verre i

1935, men da var den standard man nå opplevde som behov kun ønske­ mål. Et press kom i stand i 1945. Krav ble formulert i stedet for ønsker. Ønsker legitimerer ikke krav. Heller ikke gjør behov det uten videre. Men det er sosialt anerkjent og akseptert som politisk målsetting.

Studerer vi utviklingen på boligmarkedet, ser vi at det mindre og mindre

er mulig å få det essensielle boligbehov dekket uten også å få med dekning

av ønsker man antas å ha. Boligønsker er umettelige og deres tilfredsstil­ lelse fører til svært ressursforbruk og sløseri.

Moralen, metodologisk, på dette punkt må være å bekjempe (1) troen på faste allmennmenneskelige behov som man kan forske seg fram til uten relasjon til verditenkning og sosial analyse, og (2) beskrivelser av «behov» som har en tilfeldig opprinnelse og ikke tar i betraktning forskjellene mel­

lom behov og ønske, eller grensen av behovet (for eksempel med tanke på surrogatdannelser, kunstige behov, behov på avveier etc.).

Den sosialt langt på vei aksepterte målestokk for behovsintensitet og

- utbredelse er dessverre markedsetterspørselen. Denne målestokk er ikke bare teoretisk høyst ufullkommen som målestokk, men er direkte ødeleg­ gende i mange av sine konsekvenser. For det første er det begrenset hva

som egner seg til markedsføring, for det annet forutsetter registrering av etterspørsel at man har noe å bytte med, altså først og fremst at man har

penger. Et voldsomt behov behøver altså ikke å komme til uttrykk markeds­ messig. For det tredje er det stort sett ønsker, ikke grunnleggende behov uten ønsketillegg som kan tilfredsstilles på markeder. Og da ønsker nor­

malt sett er uuttømmelige og ytterst lett lar seg fremkalle ved ytre stimuli (reklame etc.), kan slike tilfredsstillelser snarere blokkere enn avhjelpe behovstilfredsstillelsen

FAKTUM OG VERDI. VERDISYSTEMER

Markedet for tilfredsstillelse av næringsbehovet kan illustrere det fore­

gående. Inntil nylig var det mange steder i Norge umulig å få kjøpt mat uten tilsetning av «matkosmetikk» i form av diverse kjemikalier. Hvis man i dag vil holde seg til mat som tilfredsstiller ens eget behov uten

innblanding av andres kjemiske ønsker, blir det svært kostbart. Den billige masseproduksjon bruker kosmetikk.

Sammenblanding av 'behov’ og 'etterspørsel' har fått drastiske følger for debatten om ressursknapphet i fremtiden. Man har fremhevet at det ikke

kan bli alvorlig knapphet siden prisene stiger ved økt knapphet. Dermed avtar jo etterspørselen, og mindre og mindre av ressursene blir brukt! Det

helt urimelige i denne tankegangen fremgår klart hvis vi tenker oss sta­ dig høyere priser på mat på grunn av avtagende næringsressurser. Vil vi si at det ikke er alvorlig knapphet når 90 % av befolkningen ikke har råd

til å kjøpe mat? Etterspørselen går da mot null, men nøden går mot det

uendelige. Knapphet må, kort sagt, defineres ved graden udekket behov, ikke ved udekket etterspørsel.

I senere kapitler blir det eksplisitt og implisitt antatt at ansvarsbevisst

økopolitikk gir grønt lys for full tilfredsstillelse av fundamentale behov, men rødt lys for en stor mengde ønsker vi til dels vanemessig får tilfreds­ stilt i dag. Det bør med en gang sies at avvenning av ønsketilfredsstillelse

ofte kan være ytterst vanskelig - stimulerende midler gir gode eksempler. Under krigen foretrakk mange å halvsulte fremfor å gå glipp av tobakk. Men de anså ikke begjæret etter tobakk for å være et fullverdig behov - i

så fall ville mange ha vendt seg med fryktelig vrede mot rasjoneringsmyndighetene. Det som er behov for noen grupper er bare ønsker for andre, og i krise­

situasjoner vil vi måtte prioritere visse behov og la andre bli dårlig til­ fredsstilt. Det viser hvorledes saklig debatt om hva «behovet» er for visse

goder, for eksempel energi, eller boliger, uvegerlig fører til at man må ta opp sosiale, politiske og filosofiske spørsmål i sin fulle bredde. Intet utsagn

om egne eller andres behov er politisk eller filosofisk nøytralt.

Disse refleksjoner om «behov» og «ønske» kan også fullføres i annen

i

97

98

ØKOLOGI, SAMFUNN OG LIVSSTIL

terminologi. De er ikke ment som innlegg mot andre terminologien Ved forsøk på presisering av uttalelser om behov tror jeg blant annet verdipre-

feranse-terminologi, og dermed norm-system-modellen, egner seg best. Veien til denne konklusjon kan også nås ved analyse av den sosialøkono­ miske velferdsteori. (Sml. kapittel 5, avsnitt 24 og 25.) I et normsystem må vi tenke oss hypoteser om konsekvensene av under­

ernæring og overernæring av forskjellige typer. Videre, hypoteser om sunt og tilstrekkelig kosthold. Sunnheten og tilstrekkeligheten defineres ut fra

konsekvenser. De er gunstige eller ugunstige utfra et sett normer. Uten normer er et kosthold verken sunt eller usunt.

Tenker vi oss et sett toppnormer om livskvalitet, blir nærings- og helse­ politikk lagt opp til maksimal realisering av livskvalitetsnormene. Hvis en

meget lav grad av realisering foreligger innen en befolkningsgruppe, vil vi si at ett eller flere fundamentale behov for ernæring og helse er udekket.

Ordet «fundamental» kan altså vanskelig komme inn uten i relasjon til et normsystem.

Hovedsaken i dette avsnitt har vært å fremheve normsystem. Hva som er «dype» eller «grunne», «egentlige» eller «kunstige», «fundamentale» eller «overflatiske» behov, lar seg ikke presisere uten 1 form av hypoteser og normer på systematisk form.

7 System-pyramider med tomt midtparti Systemartikulasjon skal tjene klargjøring og bevisstgjøring, innbefattet økt

sans for inkonsekvenser og tilfeldigheter i verdiprioritering. Stor kompliserthet utelukker klarhet, eller lar den som skal anvende systemet bruke

opp sin tid og sine krefter til teoretiske overveielser. Slikt hører ifølge ens system kanskje nettopp til det som må unngås for enhver pris: systemati­ keren blir en komisk figur! Hvis det ved hver avgjørelse tar 14 dager å finne

ut om jeg er inkonsekvent, inntreffer handlingssammenbrudd (kollaps).

Samfunnsfilosofien slik den fremtrer i offentlig debatt, og ganske sær­

FAKTUM OG VERDI. VERDISYSTEMER

lig slik den fremtrer i politiske programskrifter og redegjørelser, har pyra-

mideform, men jevnlig er midtpartiet ytterst usolid. Med andre ord: avledningene av konkrete avgjørelser fra toppnormene er usolide. Veien fra

høye prinsipper om demokrati, frihet, rettferdighet, velferd, til konkrete tiltak for å realisere disse verdier er ikke klargjort tilstrekkelig. I en regje-

ringsmelding kan viktige økopolitiske prinsipper opptre, men de synes ikke å få noen gjennomslagskraft. Det mer konkrete plan som uttaler seg

om spesielle tiltak henger ikke sammen med prinsippene, men følger en opptråkket vei fra tiden før den økologiske bevegelse gjorde seg gjeldende. Satt litt på spissen kan vi tale om systempyramider med «tomt midt­

parti». (Se figur s. loo.) Utførlig toppnorm-artikulering, men nær komplett fravær av sammen­

heng med grunnplanet i pyramiden finner vi for eksempel i den nye

normalplan for norsk grunnskole. Skolen skal, sies det, være middel til at elevenes livsholdning bestemmes av sannhet, rettferdighet, redelighet,

troskap, nestekjærlighet. Men det gjøres ikke noe forsøk på å begrunne

at denne målsetting best nås, eller i det hele tatt kan nås, ved at så og så mange timer ukentlig ofres på de og de fag. Blir elevene i det hele tatt

nestekjærlige av fag? Blir de nestekjærlige eller nestefiendtlige av stadig konkurranse?

Implisitt i fremstillingen er en definisjon av ordet «skole» som er så snever at den i en vesentlig henseende er fag- og pensumgjennomgå-

else med avsluttende individuelle innbyrdes konkurranser. Ved implisitt å forutsette en slik definisjon blir normdebatt avskåret. Hvis derimot en

meget vid definisjon legges til grunn, kan vel en fruktbar skoledebatt bli

mulig. Kanskje noe i retning av mer eller mindre obligatorisk 'samvær av mindreårige i grupper med forskjellige formål, hvorav ett er læring av

noe som ifølge en felles verdiprioritering for lærer og elev er særlig viktig og dessuten lærbart’.

Helt forskjellig fra normalplanteksten er tekster med utførlige hand­ lingsdirektiver, for eksempel oppslagsverker om takt og tone. De har

egentlig ingen toppnormer som direktivene skal tjene til å realisere. Her

99

IOO

|

ØKOLOGI, SAMFUNN OG LIVSSTIL

er selvsagt den mulighet åpen at ’god’ takt og tone kan tas som mål i seg selv. Hvis hver takt og tone i oppslagsverket har full autotelisk verdi, verdi i seg selv, får man ikke noen normpyramide, men en (en-etasjes) norrnflate. Teoretisk mulig, men praktisk ugjennomførlig. Her forutsetter jeg

likevel noe jeg vanligvis ikke forutsetter ellers i fremstillingen, nemlig at

toppnormene har en normativ høyere status, og ikke bare er mer generelle enn normene i de lavere etasjer i pyramiden. Hvis en toppnorm kan være

blott en mer generell norm, kan oppslagsverkene kanskje sies å ha 'Følg

takt og tone!' som øverste norm.

Et annet eksempel på samme art ujevn strukturerthet i hypotese- og normpyramiden får man fram ved å studere tankegangen hos forhenvær­

ende statsråd Finn Lied, Vekstvilkår for vår kunnskapsindustri (1972). Vi får angitt toppnormer, og et bredt detaljert felt av normer og hypoteser på

basisplanet, men intet i mellomliggende sjikt:

Politisk toppnorm 'Frem menneskelig trivsel og lykke’! Hypotese 1: 'Næringsveier er relevant for menneskelig trivsel og lykke.’ Avledet hypotese: 'Industri er relevant.’ Avledet norm: 'Industri «må vurderes som et virkemiddel for å fremme

menneskelig trivsel og lykke».’

Dette blir karakterisert som hovedprinsipp, og de neste etasjer i pyra­ miden vil måtte få formen av hypoteser av arten 'industri av følgende type... fremmer trivsel og lykke’. Men det som fremlegges, er ikke slike

FAKTUM OG VERDI. VERDISYSTEMER

hypoteser og normer som følger av hovedprinsippet. Det sies at «vi», det

vil si vi norske, må få en «industriell vekst i meget betydelig omfang». Videre, at kunnskapsindustrien (det vil si industri som forutsetter høyt fag­ lig nivå og produktivitet) tilfredsstiller de krav til personlig engasjement, trivsel, miljøbelastning og lokalisering vi må stille. Med andre ord, løsning

av lykke- og trivselsproblemet på basisplanet blir skissert temmelig inn­

gående for industriens vedkommende, men man savner utledninger fra og forbindelsen med 'hovedprinsippet’. Følgelig er det slett ikke sikkert at

det er lykke- og trivselsproblemet som er løst ved den metoden som leg­ ges fram. Dette gjelder spesielt spørsmålet om betydelig industriell såkalt

volumvekst (vekst av produksjon målt i tonn eller km/transport, eller antall

år oppbevaring) i «et antall ti-år» fremover befordrer menneskelig trivsel på lang sikt i Norge og annetsteds. Toppnormen lyder jo ikke 'Frem trivsel og

lykke bare blant nordmenn’. Vesentlig er også spørsmål om man overhodet kan betrakte industrien eller en bestemt annen hovednæringsvei isolert

fra andre næringsveien Betydelig industriell volumvekst i årtier får kraf­

tige virkninger på andre næringsveier i Norge og annetsteds. Vesentligst for vårt emne er dog de økosofiske virkninger av økonomisk volumvekst. I et foredrag kan man ikke belyse en sak allsidig. Finn Lied kan ha svart

på våre spørsmål om den midtre del av pyramiden i andre publikasjoner.

'Normsystem er i alt vesentlig et heuristisk begrep, det vil si et begrep som er innført til hjelp under klargjørende tenkning. Hvorvidt det over­ hodet finnes eller kan finnes et nær-totalt, eksplisitt normsystem, er det ikke nødvendig å diskutere. Vi kan i alle fall tenke oss tilnærmelser til

altomfattende vurderinger. Brakt på pyramideform vil det da gjerne være

flere normer på topp-planet, idet man ikke greier å bestemme seg for nøy­

aktig hvilke innbyrdes relasjoner de bør ha. Med andre ord, vi får ikke en egyptisk pyramideform, men en etasje-pyramide (ziggurat) med ganske stor flate øverst.

Når det i det følgende blir anbefalt å presisere normer eller verdier, kan det kun være tale om punktvis fragmentarisk eller temabegrenset for­

mulering: Vi lager et lite gitter av verdi- og hypoteserelasjoner som i alle

101

102

ØKOLOGI, SAMFUNN OG LIVSSTIL

retninger ender i det implisittes store tåkehav. Det fragmentariske må skamløst og uforbeholdent innrømmes, ellers synker vi ned i den politiske

slagordtenknings hengemyr, og tildekker manglene ved hjelp av ord som

«demokrati» og «frihet». Emnet målsettinger og normsystemer må ikke forlates uten at vi minner

oss om den store ting å kunne dvele ved egenverdiene i umiddelbar hengi­ velse til det 'stoff’ eller 'innhold' som gir lyst, lykke eller perfeksjon. Det forutsetter at vi ikke hele tiden har oppmerksomheten rettet mot mål/ middelrelasjonene - noe som ligger svært nær under påvirkning av tek­

nisk utvikling og av effektivitetsnormer. I skolen må alle fag ha visse mål

for øye som skal nås ved studiet, men trivsel og perfeksjon avhenger av

hvorvidt 'selve faget’ og samværet kan glede. En skole er også et sted å være, ikke bare et sted hvor man blir til noe. En skog kan bevares ut fra en rekke normer og mål som det kan være mer eller mindre anstrengende å holde i hevd. I den utstrekning 'selve skogen’, og altså for oss mennesker 'opplevelsen av skogen’, 'livet i og med skogen’ blir en egenverdi man dveler ved, blir det langt lettere å bevare

den. Natur- og miljøvernet taper hvis dets forkjempere ikke dveler ved de

verdier de selv kjemper for. Dessuten er eksempelets makt større enn man

ofte tenker seg den. Når vi blir mer målbevisste og effektive, men mindre

målnytende, taper vi i appell og forfusker etter hvert målene. Her kommer tidspresset inn: Midlene river til seg tiden og målene skyves til side. Men når det gjelder målsettinger for mer økologisk harmonisk livsførsel, kan

den enkelte ofte realisere dem i høy grad uten å redusere andres mulig­

heter og uten å neglisjere det samfunnsmessige pliktarbeidet. «Jeg kan ikke komme fra» er et argument som ofte kan møtes med sterkere mot­ argumenter (nærmere herom i Næss (1971)). Hvis jeg i dag kl. 10.00 beslutter å utføre handlingen Hi, for eksempel

å rope et varsku om en forurensning, har jeg indirekte forkastet utallige andre handlinger, H2, H3... HIOOooo... som jeg også ville være i stand til

å utføre kl. 10.00, for eksempel å rope på større hjelp til østpakistanske

FAKTUM OG VERDI. VERDISYSTEMER

flyktninger, eller å besøke gamle tante Margit, eller legge meg til å sove. De

hundre tusen ting forbindes ved en stor syntese som rommer dem alle. Det som gjelder for det enkelte individ, gjelder også for individet som opptrer som funksjonær, yrkesutøver (økolog m.m.), politiker, general. Man kan ikke som representant for noe kle av seg sin status som velgende person.

Sartre bruker et uttrykk 'prosjekt’ om handlings- og vurderingsplaner

som et menneske ikke bare «har», men i en viss grad «er». Man kas­ ter seg forover eller 'frampå’ i stadige valg og søker å korrigere feiltagel­ ser og misforståelser underveis, ved nye valg. ’Å fortsette å tenke nøyere over saken’ er selv en valgavgjørelse, et delprosjekt, som i prinsippet må

bekreftes mellom hver liten pause i tenkningen. Dette og meget annet

kan sies om systemtenkningens begrensning. Konklusjonen blir likevel at vi i dag enten på bred front anvender systemtenkning eller vi overgir oss til det teknologiske prognosemakeri. Datamaskinene forteller at vi vil ha

mer av det vi allerede har, og bare energisk, velartikulert nyorientering på

verdiplanet kan bringe politikere til å korrigere prognosene.

|

103

KAPITTEL IV

Fra teknologisk til økosofisk mentalitet i Mentalitetsendring nødvendig, men langt fra tilstrekkelig lenge nok har

vi

nøyet

oss

med

fåfengt snakk om vår vanvit­

tige verden. Det er sannelig på tide at vi begynner å tenke på praktisk handling, på realistiske muligheter for å starte en ny utvikling:

Vi trenger:

en ny interesse hos alminnelige mennesker for et helhetssyn på ver­ den, menneskeheten og fremtiden en forståelse for det historiske ansvaret vi pådro oss ved å bygge vår vekst på plyndring av andres ressurser

en respekt for andre raser og samfunn, som både krever kjennskap til de kulturer de bygget før de ble ødelagt av oss, og forståelse for andre kulturformer enn vår egen...

Disse linjer er tatt fra Erik Dammanns bok Fremtiden i våre hender. Det må ikke misforstås derhen at appellen gjelder for eksempel lavtlønnete fami­ lier med stort forbruk på grunn av at arbeidsplassen ligger i stressområde

og langt fra bosted. Den tar i første rekke sikte på å nå den økonomiske

gjennomsnittsbefolkning i Norge. Erik Dammann startet i 1973 en «folkeaksjon for en ny livsstil og rett­

ferdig fordeling av verdens ressurser». Det innhold vil bli omtalt flere ste­ der i dette skrift, - først skal jeg nevne litt om forholdet til den økologiske bevegelse.

Aksjonen har mye til felles med den dype økologiske bevegelse, - noe

FRA TEKNOLOGISK TIL ØKOSOFISK MENTALITET

som fremgår av det allerede siterte skrift, og kanskje enda bedre av Dammanns artikler i avisen Ny livsstil, og hans forslag til ideologiplattform for

aksjonen. Når folkeaksjonen ikke uten videre kan ses på som del av den øko­ logiske bevegelsen, kommer det vesentlig av at aksjonen har en etisk

begrunnelse, som i prinsippet er uavhengig av økologi. Den art etikk

som aksjonen baseres på, er imidlertid i full overensstemmelse med etikken innen «økosofi T», den filosofi denne boks forfatter slutter seg til. Utgangspunktet er, i forslaget til ideologiplattform for aksjonen, formu­ lert i 3 setninger, hvorav den tredje har slik ordlyd:

... bevarelse av det naturlige og helhetlige biologiske livsmiljø med

mennesket som en integrert del, er en forutsetning for utvikling av menneskehetens livskvalitet, og opprettholdelse av denne i fremtiden.

Dette kommenteres slik: Punkt 3 er tatt med for å presisere to forhold: - at livskvalitet her betrak­ tes som noe uavhengig av kunstige, materielle forhold utover det som

kreves for tilfredsstillelse av grunnleggende behov, og - at det økolo­ giske hensyn betraktes som en forutsetning for livskvalitet, altså ikke

overordnet det medmenneskelige ansvar (eksempelvis når en tidsbe­

grenset overbelastning av visse ressurser er nødvendig for å realisere grunnleggende rettigheter for mennesker). De siste linjer røper en vel begrunnet tvil om at «like rett for alle leve-

vesener til utfoldelse» som økosofisk prinsipp kan tolerere overbelastning av visse ressurser til fordel for mennesker i ytterste nød. Selv mener jeg økosofi T kan og må gi rom for slik overbelastning. (Se kap. 7, avsnitt 1.)

Vi må, som del av en artsmessig nødrett, ha lov til å søke å redde med­ mennesker i nød til dels på tvers av vår solidaritet med andre skapninger.

|

105

IO6

|

ØKOLOGI, SAMFUNN OG LIVSSTIL

Her kommer inn våre større forpliktelser overfor de vesener som står oss nærmest.

Ved slik prioritering blir «det høyeste prioriterte mål... å fjerne den fun­ damentale nød som verdens fattige flertall lider under...». En rent huma­ nitær hjelp til ekstrem og akutt nød må ha første prioritet, men for å forebygge fremtidige katastrofer må hjelpen være bredere enn som så. Av

denne målsetting blir det uten videre klart at Norge, som et av verdens rikeste land, må vie en vesentlig del, ikke som nå - mindre enn i% - av sitt nasjonalprodukt til hjelpen.

Dessuten bør livsstilen til flertallet legges om, slik at den materielle leve­ standard i Norge blir universaliserbar i dette århundret. Et forbruk utover

det alle kan få innen overskuelig fremtid, kan ikke rettferdiggjøres, og kan dessuten virke til at de dårlig stilte blir pådyttet falske idealer. Livsstilendring og mentalitet henger selvsagt nøye sammen. Delvis

derav følger det heldige i at i alle fall én bevegelse, «FIVH», tar opp emnet til direkte behandling og utførelse. Forsøk på livsstilendring kan ikke vente

til det føres en politikk som gjør slik endring mer eller mindre nødvendig. Krav om «systemendring» først er misforstått og kan føre til passivitet. Det samme gjelder også bud om livsstilendring først. De to ting bør i det store og hele skje samtidig. Debatten om viktigheten av å endre mentalitet tilsløres ved at man ikke

skjelner mellom endringen og den strategi som er mest egnet til å frembringe

endringen. Man kan være helt enig i viktigheten av endring, men anse det

som lite effektivt å søke direkte endring, for eksempel ved å preke moral. 1 det følgende tar jeg mentalitetsendring alvorlig, men jeg forutsetter ikke at direkte metoder, altså appeller, informasjon, humanitære tiltak og

utdannelse er de eneste eller mest effektive. Endringen må i det vesentlige oppfattes som en 'avhengig variabel’: Mest effektive er kanskje endringer av visse variabler som så influerer på mentaliteten, for eksempel direkte

endring av økonomisk politikk. Men den politiske vilje til endring kan bare opparbeides i folket og blant politikere ved bevisstgjøring av det urimelige i tingenes tilstand.

FRA TEKNOLOGISK TIL ØKOSOFISK MENTALITET

Enkelte marxister har hevdet at FIVHs parole om nedsatt forbruk tje­ ner monopolkapitalen, og at den derfor er reaksjonær. Det økonomiske

system har forårsaket sløseriet, og bare opphevelse av systemet kan endre

forbruksmønsteret. Denne kritikk er blitt tilbakevist av andre, som også sogner til den dialektiske materialisme/

Det er riktig å hevde at det er vårt økonomiske system som er årsaken til vårt forbruksmønster, men derav å slutte at forbrukerne står mak­ tesløse, er klart reaksjonært. Ved å påstå at det ikke nytter å skille ut

kampen mot forbruksmønsteret som en egen kampsak i det politiske arbeidet, men først endre det økonomiske systemet, ender en lett i en

mekanisk årsaksvirkning når det gjelder samfunnsmessige og materi­

elle forhold og menneskenes handlinger. Man ser da bort fra folket sjøl

som skapende drivkraft i historia.

Enkeltmennesket og grupper av mennesker er i stand til å føre en kamp både for å endre seg sjøl, livsstilen sin og levevilkåra sine.

«Fremtiden i våre hender» individualiserer ikke politiske problemer,

men bekjemper undervurdering av det personlige initiativ og den enkel­

tes makt og evner. Aksjonen er individorientert... dersom vi skal gjøre oss noen forhåpninger om å snu utviklingen... er vi nødt til å skape en

fellesfront mellom de individorienterte og de systemorienterte økopolitikere.

Forsøk på storstilet direkte mentalitetsendring foregår i dag i noen land ved privat reklame og velorganiserte pressgrupper, i andre land gjennom sentralisert offentlig propaganda.

Selv om det i Kina aksepteres at mentalitet er mer avhengig av pro­

duksjonsforhold enn omvendt, organiseres endringsforsøk gjennom sta­ dig debatt i grupper, hvor man innrømmer feiltagelser og blir formanet til å forbedre seg. Et menneske kan hårdnakket holde fast ved kollektivt

uønskete holdninger selv om det har fullt ut innordnet seg i kollektive

|

107

io8

|

ØKOLOGI, SAMFUNN OG LIVSSTIL

arbeidsforhold. Omvendt kan et menneske frigjøre seg fra profitt- og for-

brukermentaliteten i vårt land på tross av det stadige press som skyldes produksjonsforholdene. Opposisjonsgruppene regner nettopp med slike

muligheter og legger følgelig vekt på direkte påvirkning av den enkeltes tanker og følelser. Siden kulturrevolusjonen i Kina (1966) er forsøkene

der på direkte mentalitetsendring på filosofisk basis intensivert. Dammann mener talen om at det er systemet som må endres virker passiviserende: Jeg har hørt det utallige ganger under samtaler om u-landenes nød:

«Det er systemet som er galt...» Men hva hjelper det nå å hevde det? Selvfølgelig er systemet galt. Det er så galt at det er ganske utrolig at

det fortsatt eksisterer - til tross for at alle snakker om at det må skje en forandring. Men hvem er det som har makten til å opprettholde forhol­ dene som de er i vårt demokratiske land? Det er for enkelt å påstå at kapitalister, industriherrer, byråkrater og politikere alene har makt til å bevare det systemet som vårt samfunn og vår levestandard bygger på.

I de fleste rike land har folket frihet til å skape forandring hvis de øns­

ker. Selvfølgelig har demokratiet adskillige mangler, men det er ingen grunn til å tvile på at det ville skje forandringer i Norge, hvis de fleste nordmenn virkelig ønsket det. Av normen 'systemet må endres’ følger kort sagt ikke: 'mentaliteten behø­ ver ikke endres’ og av 'systemet endrer alt’ følger ikke: 'mentaliteten end­ rer intet’. Det lar seg ikke gjøre å isolere økonomiske forhold fra mentalitets-

faktorer, - altså faktorer som i dag studeres innen sosiologi, sosialpsyko­

logi, massemediaforskning, pressgruppeforskning, sosialantropologi og så videre. I dette skrift tas den mentalitetsendring opp til behandling som består i overgang til en mer egalitær innstilling overfor liv og livsutfoldelse

innen biosfæren. En slik overgang åpner for et rikere og mer tilfreds-

FRA TEKNOLOGISK TIL ØKOSOFISK MENTALITET

stillende liv for arten homo sapiens. Men en slik virkning har ikke gitt

motivet til å anbefale mentalitetsendringen: Først og fremst søker jeg å vise at et riktigere og sannere bilde av vår tilværelse gir denne innstil­

ling.

2 Mentalitetsendring av ufilosofiske og filosofiske grunner Privatbilismens herjinger kan begrenses ved storstilet utbygging av kol­ lektivtrafikken. Det viser seg imidlertid at det kan trenges direkte puff: oppfordringer, reklame, direkte vanepåvirkning. Hvis man ved kollektive

midler kan komme billig til arbeidsstedet på 30 minutter, mens kødan­

nelse gjør gjennomsnittstiden til 1 time hvis man bruker privatbil, viser

det allikevel at svært mange fortsetter bilkjøringen. (Data fra Bærum ved Oslo.) Her kommer sløvhet, vane, fordommer mot kollektivtransport og

så videre inn i bildet. Uten mentalitetsendring vil den økologiske bevegelse føles som en

evinnelig rekke påminnelser: «Fy, du må ikke det», og «Husk, du får ikke lov» og så videre. Med mentalitetsendring sier vi heller: «Tenk, hvor bra

det blir, hvis eller når...», «Se der! Så synd vi ikke har gledet oss over det

før...» Får vi renset opp litt innvendig og ikke bare utvendig, kan vi håpe at den økologiske bevegelse i høyere grad blir en fornyende og gledesskapende bevegelse.

For den enkelte som jobber innen den økologiske bevegelse, er det vik­ tig ikke å spre seg, men gjøre en konsentrert personlig innsats på en eller

et fåtall av arbeidsplasser. Noen får da i alt vesentlig med bevisstgjøring, mentalitet, ideologi å gjøre, - andre velger å arbeide for direkte endringer

av sosiale og økonomiske forhold i industri, fiske, landbruk eller andre deler av det praktiske liv. Nedvurdering av hverandres innsats innen den

totale bevegelse er et onde det må settes mye inn på å unngå. «Fremtiden i våre hender» ser hovedproblemet i den utvikling som set­

ter økonomisk vekst og produksjonsøkning foran alt annet. Bevegelsen

j

109

IIO

I

ØKOLOGI, SAMFUNN OG LIVSSTIL

går inn for en nedskjæring av den enkeltes totalforbruk, - og vil gjennom opplysning, bevisstgjøring og gjensidig påvirkning søke a fri den enkelte og samfunnet fra det forbrukerpress som hindrer politikerne i å gå inn

for en riktigere politikk og et sunnere samfunn.

I kapitlet om sosialøkonomi kommer jeg inn på de sosialdemokratiske

politikeres forsøk på å bevare full sysselsetting ved hjelp av stadig økt for­ bruk. Uten redselen for arbeidsløshet og tro på foreldet sosialøkonomi, ville politikerne lettere kunne vende seg mot det sinnssvake forbruks­ presset.

Nødvendigheten av innsats for å endre mentalitet henger nøye sammen med nødvendigheten av organisert innsats for dyptgående forandringer i

samfunnets struktur. De to arter innsats må samkjøres, ikke polariseres.

La oss et øyeblikk tenke oss at en del av de endringer i personlig livs­ førsel og mental holdning blir gjennomført som Erik Dammann opp­ fordrer til.

Hvis sløseri ble minsket med 50%, ville det øyeblikkelig oppstå avsetningsvanskeligheter ved hundrevis av bedrifter. Innen et år ville kanskje

arbeidsløsheten stige til det dobbelte av den nåværende.

Hvis vi nedsatte oljeimport fra visse u-land for ikke å drive rovdrift

på deres olje, ville kanskje den påbegynte finansiering av skolevesen eller sosialpolitikk i enkelte av disse land undergraves. Disse og andre uheldige konsekvenser unngår vi ved at sløseriopphør

sammenkobles med andre tiltak. Viktigst er her omlegging av produksjo­ nen som får arbeidsløshetstrusselen til å forsvinne. For å unngå uheldige

konsekvenser er det nyttig å se personlig forbruksreduksjon som del av et

helt livsmønster som også omfatter politisk engasjement. Herav følgende ’tre-fase’-bilde. Det forholdsvis upolitiske samfunnsmedlem som påvirkes av «Frem­

tiden i våre hender» gjennomgår normalt tre faser: Først motiveres han til endring i det bestående ut fra aktuell informasjon om u-land, - både om nøden og om ikke-industrielle samfunn, som synes å dekke medlemme­

nes fundamentale behov bedre enn vi dekker våre. Videre, informasjon

FRA TEKNOLOGISK TIL ØKOSOFISK MENTALITET

om en ny levemåte, - en som er mer etisk holdbar og gir større muligheter både for frihet og trivsel. Neste fase vil naturlig komme når den enkelte

innser hvor lite som kan endres i samfunnet uten samarbeid. De lokale forhold må studeres, for eksempel hvorfor kollektivtrafikken avtar. Annen fase vil stå i utredningens tegn. Man ser hva det er som begrenser velmente,

uorganiserte tiltak, man forstår at særinteresser nødvendigvis vil kjempe

for vekstsamfunnet. Tredje fase vil derfor være den politiske handlings fase: Forsøk ved politisk kamp å få en økologisk politikk i overensstemmelse

med den endrete mentaliteten. I denne fase fortsetter man den nye leve­

måte og neglisjerer ikke utredningene, men man deltar samtidig aktivt i det politiske liv. Det er en tendens til å juble over størrelser, over masse-effekt, over steds-

forandring, reising, over ting som kan tenkes å være nyttige. Den kritiske sans brukes ikke til å avgjøre om tingene faktisk er nyttige, og i relasjon til hvilke verdier, om stedsforandring faktisk hjelper til å nå et verdifullt mål.

Midler hylles isolert, uten i relasjon til mål. Og hva målsettingene angår, er det tendens til å overse faktisk opplevd verdi: den i alt vesentlig umål-

bare dybden, intensiteten og rikdommen av selve opplevelsesinnholdet. Man

har søkt å erstatte dette med ytre indikatorer og kjennetegn, konsumet, varerikdommen, status, 'suksess’ i konkurranse. En mentalitetsendring hos mange samfunnsforskere og oppdragsgivere har ført til oppstilling av

indikatorer på miljøkvalitet, som tydelig bærer preg av økt forståelse for

rikdommen i opplevelsen av miljø.

I arbeidslivet trenges en utskiftning av nøkkelbegreper som Jon Gulowsen (tilknyttet Arbeidsforskningsinstituttene, Oslo) karakteriserer som

overgang fra teknologisk til økologisk mentalitet. Toneangivende prinsip­

per for den første er deterministisk organisasjonsoppfatning, spesialise­ ring, standardisering, store enheter, rask vekst, sentralisering. For den

økologiske mentalitet er av Gulowsen karakterisert ved andre prinsipper «som er i ferd med å vokse fram». «Organisasjonen som åpent system, all­

sidighet, lokal tilpasning, moderat størrelse, selvhjulpenhet, selvstyring.» Det er her tale om mentalitetsendring, ikke bare en rekke innbyrdes

|

111

112

|

ØKOLOGI, SAMFUNN OG LIVSSTIL

uavhengige tekniske og økonomiske endringen «Det er slående at den mentalitetsendring... som fordres på ulike felter, synes å være langt på vei sammenfallende.» Det enhetlige gir styrke og grunnlag for en viss optim­ isme. Ingen økologisk diktator eller demokratisk valgt politiker kan, på tvers

av folks verdiprioriteringer, tvinge igjennom de grunnleggende reformer som skal til på veien til global økologisk likevekt.

Overvinnelse av krisen forutsetter altså en mentalitetsendring innen store lag av befolkningen. Hvis endringen kommer, blir det århundrets største begivenhet. De

store filosofer ned gjennom tidene har vært uenige i mangt. Men menta-

litetsendringen vil være av en art som jeg tror alle ville anerkjenne som

filosofisk klok, ja kanskje vis. Når jeg slutter meg til bevegelsen i retning

av mentalitetsendring, er det fordi en konsekvent økologisk preget sam­ funns- og livsfilosofi i mine øyne er en gyldig filosofi.

Hvordan vil menneskenes nåværende rolle måtte vurderes i lys av filo­ sofiske totalsyn?

Uansett hvilken av de store filosofer man mener er holdbar, vil den nåværende rolle måtte vurderes negativt. Den er i motsetningsforhold til enhver verdi-

prioritering på disse filosofers grunnlag. Dette gjelder aristotelianisme,

filosofisk buddhisme, Konfusius og senere store filosofier. Når jeg sier dette, toner jeg selv flagg: Hvilke filosofier er de store? Jeg

forutsetter i det følgende en art standpunkt som (selvsagt) ikke pretende­ rer absolutt filosofisk nøytralitet.

Den negative konklusjon vil nås på forskjellig vis i relasjon til forskjel­ lige filosofier. Noe felles lar seg kanskje vagt antyde ved følgende formu­

leringer:

I de store filosofier finner man ikke at det settes likhetstegn mellom å være skapende og å lage ting (varer, veier m.m.). At menneskene endrer

miljøet, tas ikke uten videre som et gode og som tegn på deres storhet. I de store filosofier skjelnes det mellom 'greatness’ og 'bigness’. 'Greatness’ søkes, men det er storhet ut fra en bevisst verdimålestokk.

FRA TEKNOLOGISK TIL ØKOSOFISK MENTALITET

I de store filosofier fordres det at menneskene søker å vurdere også de

fjernere konsekvenser av sine handlinger, og det fordres at perspektivet er universelt i tid og rom.

Ingen av de store filosofier setter de økonomiske markedsrelasjoner og

produksjonsforhold opp som de grunnleggende og normerende for stat og samfunn. De økonomiske relasjoner tas som fragment innen nettver­

ket av sosiale relasjoner. Selv om den negative konklusjon er felles, vil man likevel kunne skjelne mellom mer eller mindre økosofisk ansvarlige systemer. De greske klas­

sikere før Epikur og stoikerne var til dels stemplet av etnosentrisme. Descartes holdt fast ved et absolutt skille mellom dyr og mennesker som man ikke finner hos Spinoza, - for å ta et par eksempler. Økosofi T gjør vid­

strakt bruk av Spinozas tanker. Dette innebærer ikke påstand om at andre filosofer har mindre å by på.

Sammenfattende er min konklusjon den at det ikke finnes noe kognitivt (kunnskapsmessig) artikulert helhetssyn som er egnet til å støtte opp om

den mentalitet som menneskenes nåværende rolle i biosfæren gir uttrykk

for.

Dette er i og for seg lite oppsiktsvekkende siden rollen jo ikke har vært bevisst eller tilsiktet. En bevisstgjøring i tilstrekkelig vidt perspektiv og med klarhet og vilje til politisk handling, vil føre til en mentalitetsendring, og

en slik endring muliggjør økologisk ansvarlig politikk på det internasjo­ nale plan. Siden det ikke kan bli tale om en klar fagfilosofisk omvurdering, blir endringen nærmest å karakterisere som mentalitetsendring med til­

hørende mer eller mindre klare og eksplisitte endringer i verdinormer.

3 Valg av teknologi Det er særlig forurensnings- og ressursproblemer som har bidradd til at

teknikk og tekniske hjelpemidler, i første rekke maskinene, er kommet i søkelyset. Men alle den dype økologiske bevegelses emneområder er knyt-

I

113

114

j

ØKOLOGI, SAMFUNN OG LIVSSTIL

tet til spørsmål om hva slags og hvor mye teknikk er forenlig med økoso­ fisk ansvarlig politikk.

Karakteriserer vi emneområdene ved de ca. 50 nøkkelord anvendt i kapittel I, avsnitt 3, altså «arbeidermobilitet», «arbeidsfragmentering», «autonomi»,..., «vandrearbeiderklassen», aner vi hvorledes de enkelte tek­

nikker, sammenfletningene av teknikker til teknologier, og institusjonelle maktforhold knyttet til teknisk ekspertise er koblet til prosessene antydet ved alle nøkkelordene. Til sammen får vi et nett av avhengigheter som må

tas hensyn til, og så vidt mulig klargjøres, i økosofien.

«Den tekniske utvikling kan ikke stoppes». Overtroen på teknikkens autonomi Det antas å ligge dypt forankret i mennesket at når først en rent teknisk

forbedring er oppfunnet, må individ og samfunn rette seg etter den: Tek­ nikken bestemmer seg selv. Ved politiske midler kan man i noen grad begunstige visse områder av teknisk utvikling og hemme andre, men, sies

det, er det først gjort et «gjennombrudd», kan man like godt først som

sist innrette og tilpasse samfunnet til det nye. Vi «bør relativt enkelt» kunne løse for eksempel automatiseringens sosiale problemer «gjennom omskolering og målsatt yrkesskifte innenfor rammene av de omfattende offentlige velferdsorganer». (Automatiserings­

teknikk (1969).) Verre er det at «visse pressgrupper søker å stoppe eller sinke den naturlige utvikling»! Bruken av «naturlig» passer inn i den opp­

fatning at samfunnet blir styrt av naturlover som menneskene må bøye

seg inn under. Når det gjøres et teknisk «fremskritt» i et ledende i-land, er det naturlig at jordens flere hundre kulturer etter hvert tilpasser seg «fremskrittet». Innen marxistisk litteratur er antagelsen av at teknisk utvikling er langt

på vei bestemmende for all annen utvikling vel kjent. Produksjonsforhol­

dene kan komme i utakt med produksjonsmidlene: «Kontradiksjonen» må og vil løses ved omlegging av visse samfunnsforhold, ikke teknikkene.

FRA TEKNOLOGISK TIL ØKOSOFISK MENTALITET

Innen et stabilt samfunn med stabile tekniske oppgaver er det «natur­ stridig» (i visse betydninger av ordet) å innstille søken etter forbedringer. Det strider mot menneskenes aktive natur, deres selvutfoldelse. Vurderin­ gen av en endring i teknikk i et slikt samfunn er imidlertid relasjonell: Den

er relativ til begrensete sosiale formål. Om en tekniker peker på en bestemt

maskindel og sier: «Der ser du det rent tekniske fremskrittet!» kan det bare oppfattes som et sterkt forkortet foredrag. At et fremskritt foreligger, vil

teknikeren selvfølgelig ikke bare begrunne med maskindelens anatomi.

Han eller hun vil peke på arbeidsbesparelse og andre sosiale forhold. Hvis endringen av teknikk endrer en sosial institusjon, er endringen ikke rent

teknisk, - noe den bare kan være i et grensetilfelle. Om endringen av en

teknikk er et gode, avhenger altså av en allsidig sosial vurdering. Forbed­ ring av teknikk vil si forbedring innen rammen av et kulturelt mønster. Det

som truer denne rammen, blir ikke oppfattet som forbedring, og blir for­

kastet. I industrisamfunnet tas det ikke slike hensyn til sosiale virkninger. De som hevder at den tekniske utvikling må gå sin gang enten vi liker det eller ikke, tar altså feil historisk og sosiologisk. Et aktuelt tema er for

eksempel årsakene til at fremragende teknisk oppfinnsomhet i det gamle

Kina ikke endret den sosiale struktur. Et samfunn er i stand til å forkaste en i snever forstand «høyere» teknikk ut fra sosiale konsekvenser. Mang­

lende kritisk vurdering av teknikker gir bud om samfunnets oppløsning. Dette er i dag situasjonen i Norge. Slaveri under teknikken har aldri vært til stede i i-landene. Faktisk blir

tekniske «fremskritt» vurdert, men ut fra snevre økonomiske, usosiale betraktninger. Alt etter prisene på ulike råvarer, ulike energiformer og pri­ sen på og arten av arbeidskraft, drives teknisk «utvikling» fram. Vår hjelpe­

løshet overfor teknisk «utvikling» er en myte - riktignok en meget nyttig

myte for de som markedsfører kostbar ny teknologi. Teknologi blir valgt, men ikke ut fra hensyn til samfunnet som helhet. Valget er sosialt ukritisk.

Det tales om lover for teknisk utvikling uavhengig av andre faktorer. Mot et slikt syn er det i de senere år fremsatt sterke innvendinger. En heldig

utgang på miljøkrisen forutsetter at det er misvisende. I kapitalistiske land

|

115

Il6

|

ØKOLOGI, SAMFUNN OG LIVSSTIL

(innbefattet Sovjet) er i dag høy fortjeneste i landbruket knyttet til en tek­

nologi som medfører særlig store påkjenninger på miljøet. Kunstgjøds-

lingen er et kjent eksempel. «De pengene som blir brukt på kunstgjødsel år etter år er gårdbrukerens beste investering.» (Sml. Commoner (1972) s. 106.) Teknisk utvikling er fragment av en total utvikling og står i intim vek­ selvirkning med en hel rekke faktorer. Sosialantropologi og beslektede studieområder gir instruktive eksempler på hvordan ideologiske, særlig

religiøse forestillinger påvirker teknikkens endringsretninger. Emnet er

forsømt i våre tekniske skoler. Økosofiens gjennombrudd innebærer en gjenoppfriskning av ideen om teknikkens styring ut fra et helhetssyn.

Bringes synet på filosofisk form, får vi teknikk styrt utfra helhetlige norma­ tive systemer.

«Miljøkrisen kan løses teknisk» En meget utbredt oppfatning innen innflytelsesrike kretser i industri-

statene går ut på at å overvinne økokrisen er et rent teknisk problem: De mener det ikke forutsetter endringer i mentalitet eller økonomisk system.

Samfunnets verdiprioriteringer kan forbli som de er. Ganske spesielt mener disse kretser det er unødvendig å motarbeide

u-landenes økonomiske vekst i retning av industristatenes nivå. Tek­

nisk utvikling knyttet til markedsmekanismen vil stanse forurensning og

hindre alvorlig ressursknapphet, sies det. Ut fra «alt henger sammen»-maksimen må slagordet «Teknisk løsning

av miljøkrisen!» bedømmes som totalt forkastelig. Men hvis den løsning man hadde i tankene, er radikal overgang til mykteknikk? Overgangen

til mykteknikk forutsetter samkjøring med dyptgående sosiale og gene­ relt politiske endringer. Disse må man regne med blir motarbeidet meget effektivt siden de endrer bestående maktforhold. Det er ganske særlig gode løsninger av de sosiale og politiske konflikter som trenges.

I tekniske fagtidsskrifter, for eksempel Byggenytt, blir kampen for bed-

FRA TEKNOLOGISK TIL ØKOSOFISK MENTALITET

ret miljø «selvfølgelig» hilst velkommen. Man ser seg som aktiv deltager. «Hver dag kommer nye løsninger, nytt utstyr, nye systemer på markedet og vi ønsker å informere om dette på et nøkternt, faktisk faglig plan.» (Leder, Byggenytt, nr. 6 1975.) Men det er en markant motsetning mellom mykteknologisk løsning av den globale krisen og den luksus, det sløseri,

den overflod som tidsskriftene viser både i valg av papir, illustrasjoner og informasjon. Tidsskriftene/brutsetter betingelsesløst at Ola nordmann

ikke skal tilpasse seg et internasjonalt nivå som er forenlig med lang­ siktige globale miljøforbedringer. Byggenytt, (reklametidsskrifter, Forbru­

kerrapporten) løser typiske rikfolkproblemer. Det er ikke den dype, men

den grunne økologiske bevegelse som er i skuddet. Valg av teknologi er stort sett uforandret. Den industri Byggenytt ber om at man skal gi gode, frie vilkår er den sentraliserte hardtekniske industri som følger verdens­

markedets «lover» og de dommerende (østlige og vestlige) i-lands poli­ tiske mønstre. Det «nøkternt, faktisk faglige plan» som det gjerne tales om, er et plan som er isolert fra verdidebatten. La oss ønske et nøkternt

plan og vilje til å løse miljøkrisen velkommen, men la oss prøve på sam­ arbeid på tvers av interessemotsetningene ut fra et langsiktig, globalt perspektiv.

De som tror på muligheten av teknisk løsning, tenker sjelden på gjen­

nomgripende omlegning til mykteknikk, men reformer innen hard teknikks verden. Nye voldsomme energikilder, for eksempel kjernekraft­

verk over hele kloden, ytterligere «rasjonalisering» ved sentralisering og

automatisering, teknisk løsning av befolkningsveksten, for eksempel ved

befruktningshemmende stoffer i drikkevannet. Overfor en forsamling av farmasøytiske fabrikanter antyder W. Modell, M.D., New York, muligheten av at vi ved studier av organismer som tri­ ves i den giftige atmosfæren på vulkaner eller nær kokende vann ved en

geysir, kan finne stoffer som gjør det levelig for mennesker i fremtidige forhold på jorden (Modell, (1973) s. 153 ff.). Dyr som lever i kloakker, kan kanskje gi oss resepten på hvorledes vi kan leve under kloakklignende

forhold. Doktor Modell avslutter sin forelesning med håp om at ikke noen

117

Il8

|

ØKOLOGI, SAMFUNN OG LIVSSTIL

av de muligheter han taler om blir realisert. Angrepsmåten er imidlertid karakteristisk for ensidig teknisk innstilling til miljøkrisen. Ut fra «alt-henger-sammen»-maksimen og kravet om handling grunnet

på allsidig normativt system, kan det verken gis tekniske, økonomiske,

ideologiske eller («rent») økologiske løsninger på miljøkrisen. Den systemorienterte konklusjonen står ikke i motsetning til fordrin­ gene om prioritering av visse typer innsats for å fremme økologisk ansvar­

lig politikk. Av at alt henger sammen, kan det ikke sluttes at vi skal fordele vår reformenergi jevnt over hele feltet. Full enighet om hvor inn­

satsen bør konsentreres, kan man ikke vente. Enighet er ikke ønskelig

siden prioriteringer i innsats nødvendigvis må bygge på usikre hypoteser om fremtidige hendelsesforløp. Når alle er sjarmert av nøyaktig samme

sett usikre hypoteser, røper det en konformisme som gjør samfunnet forsvarsløst overfor det uventede. Ulike organisasjoner, slik som (snm),

FIVH, pag og så videre får hver sine spesifikke oppgaver ut fra ulikheter i hypoteser. Konkrete forestillinger om teknikkens forhold til «alt» får man for ek­

sempel ved å tenke litt på problemene innen sildefisket. Fredrik Barth (1966) utformer eksemplet instruktivt i sin «Modeller for sosial organi­

sasjon». Men man behøver selvsagt ikke gå til faglitteratur for å begripe

at ren teknikk bare er et abstrahert aspekt av sosial og i siste instans bio-

sfærisk aktivitet.

Teknisk forbedring og total forbedring. Eliminasjon av ten-alderen? Ut fra systemtenkning finnes det altså strengt tatt ikke noe rent teknisk

fremskritt. Det nytter nemlig ikke å presisere «rent» på en rimelig måte uten at for eksempel formål og arbeidsytelse blir nevnt i selve beskrivelsen av teknikkene. Dermed er vi innviklet i spørsmål om arbeidsbesparelse og

behovstilfredsstillelse. Vurdering av disse størrelser fører over i normativ systemtenkning. Altså kan bedømmelse av om noe er et «rent» teknisk

fremskritt eller en forbedring bare skje i relasjon til et normativt system,

FRA TEKNOLOGISK TIL ØKOSOFISK MENTALITET

et verbalisert totalsystem. Når en tekniker mener hun eller han kan greie

seg uten, viser det total underkastelse under oppdragsgiverne. Nylig er det trukket forbindelse mellom kriminalitet, tenalder og tek­

nikk. Det var en gang, for ikke særlig lenge siden, at tenårene slett ikke fantes i den utstrekning vi nå kjenner. Den ungdom som da var til, var sosialt

sett - og det er det vesentlige i vår forbindelse - enten store barn, eller unge kvinner og menn. De færreste over 60 år har selv vært tenåringer,

de hoppet fra barn til voksen, var kanskje litt begge deler før de defi­

nitivt tippet over. De fleste hadde vel et naturlig fellesskap med jevn­ aldrende, men - og det er poenget - de tilhørte ikke i utpreget grad en

egen særpreget kultur presset inn som en mellomfase mellom barn og

voksen. Tenårene er ikke oppstått «av seg selv». De er en avspeiling av en bestemt type samfunn, et «svar» på den generelle samfunnsorden

som hersker. Formodentlig har det sammenheng med vår stadig mer utviklede teknologi. Denne har to konsekvenser for barn og ungdoms situasjon

i våre samfunn. For det første blir maskinene stadig større, sterkere, dyrere å betjene og samtidig integrert med en rekke andre maskiner av samme karakter.

Det betyr at det vokser fram en mengde restriksjoner på bruken, bare et utsnitt av befolkningen finnes egnet. De øvrige kan ikke brukes.

For det annet: Nettopp fordi maskinene er så store, sterke og hjelp­ somme til alt som før måtte gjøres med hånd, blir det enda mindre bruk for alle hender. De som er ubrukelige til å betjene maskinene, blir

derved gjort ubrukelige til det som de kunne ha klart, men som det ikke

er noen vits i å gjøre lenger, for maskinene gjør det så mye bedre. I dette lys blir barn og ungdoms situasjon en direkte avspeiling av

det samfunn vi lever i. Den gang alle de enkle oppgaver i livet ennå ikke var mekanisert bort...

|

119

120

ØKOLOGI, SAMFUNN OG LIVSSTIL

Sitatet er fra kriminologen Nils Christie (1975) s. 77. Hans syn går kort sagt ut på at det ligger «tvang i redskapen». Sier man ja til de typer tek­ nikk og teknisk utvikling vi nå sier ja til, må vi regne med stadig stigende

kriminalitet som en av konsekvensene av vårt valg. Dette syn deles så vidt jeg kan bedømme det, av alle forfattere innen den dype økologiske beve­

gelse. «Selvlaget er vellaget.» Ut fra denne økologiske sentrale maksimen er

de teknikker å foretrekke som (pari passu) man kan lage og bruke selv. Altså en prioritering av hva den enkelte primærgruppe og lokalsamfunnet kan lage ved meningsfullt arbeid på meningsfull arbeidsplass.

Ved bedømmelse av hvilken arbeidsinnsats som en teknisk forbedring tjener, må man bruke cost-benefit-tenkningen på systembakgrunn (Sml.

avsnitt 13, kap. 5). Ved den nåværende markedsøkonomi i Norge stilles

individet overfor tusen av tekniske «forbedringer» uten at det er foretatt

noen sosial aweiing. Reklamen stiller individet overfor hver forbedring i isolasjon fra de øvrige. Det er da vanskelig å forstå hva den samtidige for­

bedring av tusen objekter koster i samfunnsmessig merarbeid og stress. Prisen i kroner angir ikke omkostningene. Hvis man lager budsjett for alle «forbedringer», for eksempel de som

det reklameres for pr. år, ville svært få godta det sosiale (det vil si lønnseller inntektsskaffende) merarbeid som må til. (Dette gjelder selv om en del forbedringer begrunnes med at de er arbeidsbesparende.) I et lokalsamfunn med økologisk ansvarlig politikk vil budsjettet for sosialt arbeid legges ril grunn for bedømmelse av hvilke tekniske endrin-

ger det kan komme på tale å planlegge og eventuelt sette ut i livet.

Teknokrati gjennom sentralisert hardteknikk Grobunnen for teknokrati, teknikkens herredømme, er ril stede når den

enkelte og de organisasjoner den enkelte fungerer i, blir mer opptatt av

midler enn av mål, og de tekniske midlene blir brukt uten å forstås. Jo

mindre evne ril å dvele ved egenverdiene, jo fortere glir bevisstheten over

FRA TEKNOLOGISK TIL ØKOSOFISK MENTALITET

fra opplevelsen i nuet til planleggelse av det neste ved hjelp av kompli­

sert teknikk. Selv om man fremdeles tror at man arbeider med tanke på egenverdiene, blir sikring av midler hovedsaken. De utilsiktede følger av

dette blir desto alvorligere jo mindre den enkelte bruker har å gjøre med

produksjonen. Teknikkene «forbedres» uopphørlig og under store ofre av tid og energi. Umerkelig svinner tiden ved målene bort. Jaget tar over.

Forbedringene er illusoriske. Dette er imidlertid bare én side av saken! For å forstå tendenser til tek­ nokrati i dagens i-land, må man sette seg inn i de nye typer teknologi.

Disse er vitenskapelig raffinerte. De forutsetter intrikat spesialisering.

En maskin i prisklassen 100 millioner kroner - en klasse med mange medlemmer - er laget ved spesialkunnskaper til minst hundre personer.

De hundre er nærmest stolte av hvor lite de kan av hverandres spesia­

liteter. Og sammenkoblingen av de hundres arbeid er selv gjenstand for administrativ spesialisering. Herav hierarkidannelse i mange etasjer med teknisk-administrative eksperter på topp. Nytten av en slik maskin kan bare faglig bedømmes av en liten skare eksperter. Typisk situasjon: Det

offentlige bevilger til en ny type syklotron, (eksempelet er fra Tyskland), og også et beløp til dets bruk det første år. Men ikke så mye som det ble

søkt om. Stor oppstandelse! Eksperter av atter en ny type viser at hvis ikke ytterligere millioner blir bevilget til bruken, vil totalnytten gå katastrofalt ned: Om få år, kanskje bare om to år, er andre eksemplarer av slike syk-

lotroner i arbeid annetsteds. Sjansene for å finne ut og lage noe helt nytt ved hjelp av maskinen reduseres drastisk, allerede etter ett år.

Menigmann og politikeren har ikke forutsetninger for å bedømme slike

opplysninger. Teknologi av denne beinharde art må føre til hierarkalsk

ekspertvelde og til sentralisering langt utover lokalsamfunnet og landets grenser. Teknikken blir multinasjonal og hardt konkurransebetont. Et

ganske lite antall mennesker får stor makt til å pense teknologien i alle

land over i samme spor. Styringen av slik teknologi kan bare skje gjennom spesialisert eksper­

tise. De innviete slipper ut informasjon i småbiter tilpasset egne sær­

|

121

122

ØKOLOGI, SAMFUNN OG LIVSSTIL

interesser. Videre utvikling krever økte bevilgningen Menigmann og poli­

tikere er hjelpeløse for så vidt som de umulig kan se ved selvsyn hva som foregår. Hva de ofte håper på, er at det oppstår innbyrdes konkurrerende

ekspertgrupper, som polemiserer på massekommunikasjonens arena. Man kan da få en kikk «bak kulissene». Men teknologer på høyeste plan har, likesom andre i bestemte «bransjer», et dyptgående interessefelles­

skap. Man kan ikke vente å få kjennskap til det som skjer i den multina­ sjonale teknikkens verden uavhengig av slike interesser. Publikum har riktignok, ifølge Dickson, i de senere år hatt tendens til

å svikte de tekniske magikere! Det kan i England studeres ut fra Harold

Wilsons endring av vokabular. I 1964 «wonders of technology», i 1973 «horrors of technology»! Nye tekniske vidundere hvert år! Det som forstås er imidlertid bare

den ytre ytelsen, ikke den indre sammenheng. Vi kan alle forstå hjulet og andre tekniske hjelpemidler vi lager selv og lokalt. Men i det internasjo­

nale kappløpet forstår vi nesten bare selve kappløpet. Hvis vi kan sikre oppblomstring av den tekniske selvaktiviteten lokalt, og dessuten sikre visse internasjonale høyteknikker i økologisk tjeneste, er

det innfridd et stort mål. Det vesentligste de kommende år kan kanskje formuleres slik: Tekno­

logisk desentralisering og differensiering som middel til økt lokalt selvstyre,

altså i siste instans, som middel til selvutfoldelse.

Den store forkjemper for «intermediær» teknikk, E.F. Schumacher, taler om «massenes produksjon» i motsetning til «masseproduksjon». Uttrykket «lokal produksjon» er kanskje bedre, siden man ved «massene» gjerne tenker på mengder av mennesker i samme art miljø. Det er riktig­

nok en masse småsamfunn, men teknikkene vil variere meget sterkt hvis økologiens budskap tas alvorlig. Schumacher fremhever at massenes produksjon mobiliserer de uvur­

derlige ressurser som alle mennesker er i besittelse av: deres hjerner og deres dyktige hender. Og massenes produksjonsmåter hjelper dem ved

førsteklasses verktøy. Masseproduksjonens teknologi er i seg selv volde­

FRA TEKNOLOGISK TIL ØKOSOFISK MENTALITET

lig, økologisk skadelig og selvødeleggende ved å bruke opp ikke-fornybare ressurser, og fordummende for den menneskelige person. Lokalteknikker må ha som en av målsettingene i størst mulig grad å

skaffe også verktøyet selv. «Førsteklasses verktøy»: Javel, men helst etter at mulighetene lokalt er studert. Jo sterkere avhengig man er av verktøy

kjøpt på verdensmarkedet og jo mer uforståelig verktøyet er, jo mindre selvaktivitet innen både verktøyproduksjon og verktøybruk. (Men selvber­ ging kan som alt annet ta overhånd: Normen om lokal verktøyproduksjon

må (selvsagt) stilles i sammenheng med mange andre, og i mange situa­ sjoner vil fordelene ved import overveie ulempene.)

Mykteknologi En økende krets av teknisk kyndige retter sin oppmerksomhet mot oppfin­ nelse av økologisk tilfredsstillende teknikker. Økingen i interessen blant de store oppdragsgivere i industri og statsmaskineri går imidlertid lang­

somt og bevilgningene er ørsmå sammenlignet med hva som går med til økologisk uansvarlig eller ugjennomtenkte prosjekter. En annen beklage­

lig omstendighet er mangler i studium av lokale teknologier - det foreligger desto mindre av slikt jo høyere og mer sentralisert utdannelsen er. Den

enkelte teknikk, for eksempel å skjære eller å puste glass, kan ikke fullt ut

vurderes økologisk uten i sammenheng med andre som inngår i et hele, eksempelvis å lage vinduer. Dette hele omfatter ikke bare de enkelte ope­

rasjoner, men hele selve den materielle produksjonsprosessen. Helhetene omtales gjerne som teknologier. Også de fletter seg sammen i større hel­ heter, teknologier av høyere orden. Eksempel: maskinelt jordbruk.

De enkelt-teknikker og de teknologier av forholdsvis snevert omfang, som er utviklet med henblikk på økologisk ansvarlighet, har fått mange

felles navn. Det tales om lav-energi-teknikker, bioteknikker, mykteknologi, alternative, intermediære og organiske teknologier og så videre. De har mye til felles.

Det er den grunne økologiske bevegelses normer som dominerer som

|

123

124

|

ØKOLOGI, samfunn og livsstil

retningslinjer: forurensningsfrihet og beskjedent ressursforbruk, med vekt på fornybare ressurser. Men det blir også diskutert hvilke sosiale, inn­

befattet politiske, mål som bør kunne nås ved de nye teknologiene. Robin

Clarke (Dickson (1974)) har satt opp mot hverandre samfunn med myk og med hard teknologi og karakterisert dem slagordmessig i 35 punkter. Her er et utvalg av punktene:

hardteknologi

mykteknologi

2. stort energiforbruk

hte energiforbruk

3- sterk forurensning 4. forbruk av materialer og energi

svak eller ingen forurensning

5- funksjonerer tidsbegrenset 6. masseproduksjon

funksjonerer uten tidsbegrensning håndverkspreget

7- sterkt spesialisert 8. storsamfunn-orientert

svakt spesialisert

lokalsamfunn-orientert

9- by-orientert

landsby-orientert (tettbebyggelser

reversibel bruk, resirkulering

av små dimensjoner)

10.

fremmedgjort overfor naturen

integrert i naturen

12.

mangel av kapital begrenser bruk

naturgitte begrensninger

H14.

tilpasset verdenshandel ødelegger lokal kultur

tilpasset lokale bytteforbindelser

18.

vekst-orientert

forenlig med lokal kultur stabil

19.

kapitalintensiv

arbeidsintensiv

20. fremmedgjør unge og gamle 22. øking i størrelse av anlegg

23.

integrerer unge og gamle

gir økt effektivitet

avtagende størrelse gir økt effektivitet

for komplisert til å være

forståelig for allmennheten

forståelig for allmennheten

FRA TEKNOLOGISK TIL ØKOSOFISK MENTALITET

■2T].

kvantitative kriterier høyt

kvalitative kriterier høyt verdsatt

verdsatt

28.

matproduksjon en spesiali­

alle er med i matproduksjonen

sert tekniskpreget industri 35.

tekniske målsettinger tilpas­

tekniske målsettinger for alle til

set bare en liten del av ver­

alle tider

dens befolkning, og kortsiktig

Kjennetegnene er kalt «utopiske». Dette er neppe ment kritisk. Alle mål­ settinger med noenlunde langt tidsperspektiv og som fordrer til dels uoverskuelige endringer i det bestående, kan treffende kalles «utopiske». Det

daglige arbeid må skje i slikt perspektiv hvis man godtar «alt henger sam­ men», og godtar at man i handling forutsetter et normativt system. Tross listens omfattende karakter kommer kanskje ikke motsetningen

standardisering/mangfold klart nok fram. Desentralisering, vekt på lokale egenarter i ressurser, klima og annet, fører til variasjon av teknikken innen samme teknologi og variasjon av teknologier av n’te orden i forhold til (n + i)te orden. Det samme gjelder produktene av teknikkene. Herav

minskende standardisering og økende mangfold.

Listen over kjennetegn inneholder bare få tekniske angivelser, for ek­ sempel minsket energiforbruk. De fleste er kjennetegn på målsettin­ ger. Hvorvidt man finner teknikker som faktisk holder mål, er et åpent

spørsmål. Er kjennetegnene ment som definitoriske begrepskjennetegn, så vil en teknikk som hindrer (en empirisk prøvbar) fremmedgjøring av «tomme» definitoriske grunner, bli klassifisert som myk. Alle vil da erklære på forhånd at de er tilhengere, eller i alle fall ikke motstandere, av myk teknologi - også hvis de går inn for kjernefysiske verk. De kan ha utar­

beidet regler for arbeid i slike verk, som de mener sterkt reduserer frem­ medgjøring. For fremtidig diskusjon er det vel gunstig at «anatomiske»

kjennetegn ved teknikker, - altså slike som beskriver materielle proses­ ser, og derfor gir grunnlag for patentering, - holdes ute fra ytelseskjenne-

tegn, for eksempel angivelser av energiforbruk, resirkuleringsmuligheter

|

125

126

ØKOLOGI, SAMFUNN OG LIVSSTIL

og forurensningsgrad. Videre at dette igjen holdes ute fra målsettingshypoteser - for eksempel at det tekniske arbeid fører til ’job-satisfaction’,

nedsatt fremmedgjøring, (presisert i visse retninger), øker naturfølelsen og bedrer helsen.

Forsøk på innføring av mykere teknologi Etterspørselen etter eksperthjelp ved planlagt overgang til mer myk tek­ nologi er blant annet i Storbritannia vesentlig større enn tilbudet. I det

små foregår omlegninger. Vel kjent er Volvos forsøk med mindre fabrikk­ anlegg og bedre ytre miljø og større allsidighet og selvråderett på de enkelte arbeidsplasser.2

Til alle tider har teknikker vært anvendt som innebærer mishandling av

dyr, dette gjelder for eksempel snarefangst. I samfunn på sultegrensen er slik behandling av dyr forståelig. I overflodssamfunnene er den sterkt økende teknisk-økonomisk begrunnete dyremishandling et uhyggelig sykdomstegn. Begrepet mykteknologi bør omfatte myk teknisk behandling av dyrene.

Man bruker ikke lenger å ta ufarlige forsøksdyr med tenger, slik det var vanlig før i tiden, for eksempel ved rotteeksperimenter, men i det store og hele har de tekniske fremskritt ført til at man tolererer eksistensen av

en utbredt dyreforakt og dyremishandling i landbruk, kosmetikkindustri,

farmakologi, fedrift, våpenforskning - nær sagt overalt i de ledende i-land. På den ene side har man veterinærer og redningsinsti tus joner (Falken o.a.) som selvsagt står til disposisjon hvis et dyr er skadet. Det gjelder selv om det for eksempel bare er en gammel skallet rotte, som har vært i

uheldig selskap og fått lus. På den annen side foregår mishandling som

folk i sin alminnelighet ikke aner noe om, men som de lett kunne få greie på, for eksempel ved å holde et tidsskrift, som har behandling av dyr som hovedemne. Det svenske tidsskrift Djufront er fremragende. Emnets rent tekniske side er imidlertid lite selvstendig. Vi må studere den ekstreme «rasjonalisering» og presset fra verdensmarkedet.

FRA TEKNOLOGISK TIL ØKOSOFISK MENTALITET

Når utsiktene for omlegging til myk teknologi er såpass mørke i Norge, henger det kanskje i særlig grad sammen med tre bremsende politiske faktorer: frykten for nedsatt bedriftsøkonomisk lønnsomhet, nedsatt mate­ riell levestandard, og frykten for arbeidsløshet. Den siste faktor kan synes

paradoksal, siden det vel råder full enighet om at overgang til myk teknikk øker etterspørselen etter arbeid, og hever muligheten for arbeidssøkere

med mindre enn optimal formell utdannelse. Argumentet mot røper en

platt erfaringslære, kunnskap eller dyktighet som er bygd på erfaring, empiri: historisk sett har teknikkens utvikling i de siste 50 år gått sammen

med senkning av arbeidsløsheten. Under diskusjonen av sosialøkono­

miens stilling får jeg anledning til å se litt nærmere på alle tre faktorer.

Når det i teknikermiljø blir hevdet at radikal overgang til myk teknologi er politisk urealistisk og dessuten er unødvendig drastisk skritt, undervur­ derer man kanskje de utallige små endrmger i miljøet som hard teknikk fremkaller. Eksempel: Selv om vi antar at oljekatastrofer i havet helt unn­

gås, kan de mange små skader organismene får på grunn av helt «nor­ male» små oljeutslipp, 1 lengden bli katastrofale for livsbetingelsene. Man

regner med at de små utslipp og lekkasjer sammenlagt fører mellom 5 og 10 millioner tonn olje ut i havet pr. år. Hvis oljeforbruket i u-land innen 30

år kommer opp på norsk nivå, vil livsbetingelsene degenerere ti eller flere ganger så fort som nå. Selv om altså jorden kanskje «tåler» hard teknikk

innen en minoritet rike land i mange år fremover, betyr det ikke at den tåler hard teknikk i samfunn med til sammen 10 eller 20 milliarder mennesker. Overfor hard teknikk, likesom overfor mange andre moderne fenome­

ner vi er stolte av i i-landene, må universaliserbarhetsspørsmålet stilles: Kan alle land opptre slik? Kan vi ville at menneskene går fram på slik måte

overalt? Gir vi fremtidens generasjoner sjansen til å leve slik?

Hardteknikkens invasjon i den tredje verden I den tredje verden er en problemstilling meget sentral: Hvor mye kan vi

innføre av i-landteknikk fra de ledende industrinasjoner uten å måtte ta

|

127

128

ØKOLOGI, SAMFUNN OG LIVSSTIL

over uønskete trekk ved deres samfunnsformer? Må vi utvikle en våpen­ industri av i-land-typen for ikke å bli dominert av i-land? Må vi utvikle et

teknokrati for å overleve som selvstendige nasjoner? Svarene var lenge overveiende optimistiske: Vi kan overta alt vi fmner

nyttig av teknikk, bare vi passer på å beholde vår egen ideologi, våre egne verdiprioriteringer. Da vil ikke våre samfunn ta skade. Det kan kalles «skumme fløten»-hypotesen.

U-landenes militære og administrative elite har etter 1945 stort sett vært utdannet i i-land og har overtatt i-landenes ideologi, innbefattet forakt for lokale tradisjoner og kulturmangfold generelt. Optimismen innen u-land

inntil 70-årene gikk derfor også på hvor lite det var å tape hvis i-landenes ideologier ble innført sammen med teknikkene.

Nå i 70-årene ligger svarene nærmere den motsatte ytterlighet:

Overtar man en teknikk fra de ledende industrisamfunn, for eksem­ pel en måte å operere kreft på, viser det seg at den ikke kan importeres isolert, men forutsetter mer import. Og importen omfatter ikke bare det «rent» tekniske. Andre menneskelige omgangsformer, annen arbeidskultur og så videre forutsettes. Kort sagt: man utløser kulturell invasjon og

et stigende avhengighetsforhold. Egen kultur går i oppløsning. Dette kan kalles «domino-hypotesen». Pessimisme brer seg også på annen måte: Mange er mer klar over hvor

mye i USAs og Sovjets politiske og kulturelle liv man ikke vil ha, - hva man får med på kjøpet når hardteknikken overføres fra mønsternasjonene blir

sett på med kritiske øyne.

Blant annet i Tibet, Sikkim og Bhutan har de ledende kretser i lange tider hellet til domino-hypotesen. Tibet er et dramatisk eksempel. Lenge greide Tibet å holde seg isolert. Men da Tibets ledere følte seg truet av

det nye Kina, søkte de forgjeves kontakt med industristatene, blant annet Norge, for å få økte muligheter for militært forsvar av tibetansk samfunn og kultur. For sent! Den kulturelle suverenitet er det nå lite igjen av. Den

ganske unge Dalai Lama var henrykt over fotografiapparater og film som ble «smuglet» inn til ham (Kilde: Harrer (1953)). Når således en sentral

FRA TEKNOLOGISK TIL ØKOSOFISK MENTALITET

personlighet, fra vuggen av oppdradd innen eliten i en sterk kultur, faller pladask for noe så spesifikt teknisk vesterlandsk som fotografiapparater,

hvilke sjanser har så kulturen til å leve videre? Dalai Lamas begeistring røper kanskje den demoniske kraft i moderne i-land-teknikk.

De marxistiske bevegelser var inntil forholdsvis nylig sterkt avhengig av

det syn som kom til uttrykk i det kommunistiske manifest: Borgerskapet

drar ved de hurtige fremskritt i produksjonsmidler og kommunikasjon selv «de mest barbariske nasjoner inn i sivilisasjonen». Herav skulle følge at

teknologien, for eksempel medisinsk teknologi, utviklet av de rike i-lan-

denes middelklasse, burde innpodes i de mange «barbariske» kulturer

som fremdeles atskiller seg vesentlig fra vår. Et moderne kommunistisk manifest ville la tyngdepunktet forskyve seg fra produksjon for massene til

produksjon av massene. Økosofisk er dette et avgjørende skritt i retning av selvutfoldelse ved meningsfullt, forståelig arbeid. Etter en del indre strid la man i Mao-Kina avgjørende vekt på tradi­

sjonsrik kinesisk medisinsk teknikk, (akupunktur etc.) innen helsevesenet (Horn (1973)). Denne linje har ført til at vi nå lettere kan se vårt eget helse­ vesen som en meget spesiell i-lands form. Vi kan etter hvert bli mindre

blinde for andre muligheter, og faller ikke på uten videre å karakterisere egen medisinsk teknikk som høy.

Overføringen av teknologier fra i-land til u-land har bydd på dramatiske,

til dels tragiske, episoder. Oversiktsverket Den skjødcsløse teknologi (Farvar (1972)) illustrerer betydningen av å se en kultur som et hele, ved krys­

tallklare eksempler på hva som gjerne hender hvis man tankeløst overfø­ rer teknologi fra i- til u-land. Denne tankeløsheten lå allerede i selve 40-

årenes begrep 'underutviklet land’. Man tenkte seg at alle kulturer måtte og burde utvikle teknologi etter de ledende i-landenes mønster.

Et lite påaktet, men verdenshistorisk betydningsfullt sammenstøt mel­ lom talsmenn for hard og myk teknologi fant sted i India i årene etter den første verdenskrig. På den ene side en gruppe politikere med Nehru

i spissen. De var inspirert av Sovjets industrialiseringsfilosofi. På den annen side sto Gandhi. Hans sosialfilosofi, 'sarvadaya', 'til det beste for

129

130

ØKOLOGI, SAMFUNN OG LIVSSTIL

alle’, fremhevet betydningen av desentralisert næringsliv og utstrakt selv­

berging i Indias 500 000 landsbyer. Det store mål for ham var elimi­

nasjon av direkte materiell og åndelig nød. Særlig kjent er hans propa­ ganda for vevstoler, men også annet håndverksmessig arbeid gikk han inn for. Sentralisering og urbanisering sto for ham som et onde. Vekt på storindustri og på all teknologi, som utdypet skillet mellom en tek­

nisk elite og kulturløs arbeider, mente han måtte føre til proletarisering i

byene, stigende grad av vold og motsetningsforhold mellom hinduer og muhammedanere. Kort sagt dreide kampen i vår terminologi seg om hvorvidt det frie

Indias politikk skulle ligge nærmest den røde eller den grønne pol. Både

Nehru og Gandhi var klar over teknologivalgets gjennomgripende betyd­ ning. Etter frigjøringen førte de store motsetningsforhold til kompromis­

ser mellom rød og blå pol. Det er blitt sagt at Indias to største katastrofer har vært utryddelsen av buddhismen og døvheten overfor Gandhis lære.

Dette er kanskje overdrevet, men prioritering av lokalsamfunnenes tek­ niske utvikling hadde vel kunnet oppheve Indias materielle nød allerede i 1950-årene. Dette utsagnet har liten vekt siden de politiske forhold avgjort

ikke lå til rette for en slik prioritering.

Økosofi og teknikk. Sammenfattende punkter: 1.

Objekter fremkommet ved teknikk og teknisk betont arbeid står i høy vekselvirkning, ikke bare med produksjonsmåter og produksjons­

2.

forhold, men med alle vesentlige sider ved menneskelig virksomhet. Dermed står teknikk også i intimt forhold direkte eller indirekte til

de øvrige sosiale institusjoner, for eksempel vitenskapene, graden av sentralisert styre, troen på hva det er fornuftig å gjøre (arten av «rasjo­ nalisering»). Endring av teknologi innebærer endring av kultur.

3.

Høyden av det tekniske nivå blir i ledende industristater bedømt hovedsakelig ut fra hvor nøye de passer inn i nettopp disse staters vitenskap og økonomi.

FRA TEKNOLOGISK TIL ØKOSOFISK MENTALITET

Jo mer avansert vesterlandsk vitenskap, for eksempel kvantefysikk,

elektronikk, som forutsettes, desto høyere blir teknikken ansett for å være. Videre: Jo større målbar presisjon (uavhengig av formål) som

oppnås, - hundredels millimeter, tusendedels sekunder. Videre: Jo flere enheter, produkt, pr. tidsenhet det kan lages. Disse kriterier på avanserthet blir ukritisk anvendt på alle andre kulturers teknologi. Herav allmenn nedvurdering også av fremmede kulturers rasjonali­

tet. 4.

Tilfredsstillende kriterier på avansertheten og fremskrittene i teknikk er relative til sosiale målsettinger. Kulturnøytral nivåangivelse kan der­

for ikke utformes. 5.

Utgangspunktet for bedømmelse av teknikk er økologisk sett tilfreds­

stillelsen av fundamentale behov i de ulikeartede lokalsamfunn. Da naturgrunnlaget atskiller seg meget sterkt i de forskjellige deler av Norge, vil også teknikkene atskille seg. Hertil kommer så de til dels

ulike kulturelle tradisjoner som også bør være bestemmende for valg

av teknikker.

6.

Økologisk sett avansert eller høy teknikk er en teknikk som i høy grad

tilfredsstiller samtlige av den økologiske bevegelses målsettinger på lang sikt.

7.

Teknokratier - samfunn i overveiende grad styrt av teknikk og tek­ nikere - kan oppstå som følge av en ytterliggående arbeidsdeling,

en nøye sammensveising av teknologier av høyere orden, kombinert med ytterst spesialisert, sentralisert og eksklusiv utdannelse av tek­ nikere. På toppen får man administrative begavelser som kjenner

teknologiene av høyeste orden. Da verken politikere, presteskap eller

andre grupper med høy autoritet innen kulturen kan sette prøve på hva de administrative ledere lar tilflyte publikum, kan de i noen grad

bestemme den politiske utvikling. Graden avhenger blant annet av

hvor mye teknisk motekspertise som kan mobiliseres, og hvor imøte­ kommende massemedia er for allment forståelig gjengivelse av tanke­ gangen i deres utredninger.

|

131

I}2

|

ØKOLOGI, SAMFUNN OG LIVSSTIL

8.

Når en teknikk avløses av en som (pari passu) fordrer mer oppmerk­ somhet, utdannelse og på annen måte er mer engasjerende, minsker

kontakten med det medium eller det miljø teknikken foregår i. For så

vidt dette er i natur, minsker engasjementet i naturen. Graden av uoppmerksomhet eller likegyldighet stiger og dermed

også varheten overfor alle endringer i naturen som teknikken frem­ kaller. 9.

Selv-virksomhetsgraden for den enkelte og for lokalsamfunnet mins­ kes i den grad en teknikk eller en teknologi overstiger den enkeltes

eller lokalsamfunnets evner og ressurser. Passiviteten, ubehjelpelig­ heten, avhengigheten av «storsamfunn» eller verdensmarked øker.

Enkelte av de som har høy teknisk utdannelse eller er lærere ved høy­ ere tekniske undervisningsanstalter vil føle de økosofiske synspunk­ ter som en trussel, snarere enn som en engasjerende utfordring. Jeg

vil derfor avslutte dette kapitlet med å sitere fra sluttavsnittet i Norske Sivilingeniørers Forenings jubileumsskrift: Streiftog gjennom vårt tek­ niske samfunnå Den peker hen mot en fremtidig teknikerutdannelse med filosofisk perspektiv:

Idéhistorien viser at bak all nyskapning i historien, bak alle nye tids­ epoker og revolusjoner har det alltid stått en filosofi. Dette er ikke bare en påstand, det er forhold som er undersøkt og påvist. Det som vi nå er på vei til å skape er en ny filosofi, en bevisstgjøring av ideene, og

denne er nødvendig som plattform for å fullføre de konkrete oppgaver. Gjennom samtaler, litteratur og massemedia synker ideene langsomt

ned i oss alle. Det er en mental omstillingsprosess som foregår og det er nødvendig at alle er med på den for at vi skal lykkes i å beherske situasjonen.

I dag er det ikke bare snakk om levestandard, man taler om livs­

standard. Derfor må fremtidens sivilingeniør ikke bare være en ren teknolog som skaper ny teknologi uavhengig av konsekvensene for mennesket i samfunnet. Ingeniørstanden må med andre ord gå posi­

FRA TEKNOLOGISK TIL ØKOSOFISK MENTALITET

tivt inn for å vareta samfunnets interesser i videste forstand i ut­

øvelsen av sitt yrke. Hovedoppgaven for en sivilingeniør var tidligere

den optimale løsning av en teknisk-økonomisk oppgave. Kravet om at mennesket skal være med i bildet gir en ny utvidet målsetting. Hvis

den nye målsetting tas alvorlig, innebærer det en dyptgående omleg­ ning av teknisk utdannelse på alle nivåer, og en omstrukturering av forholdet mellom offentlige institusjoner med tekniske målsettinger og demokratiets politiske institusjoner. En vesentlig hindring for at

slikt kan skje er sammensveisningen av økonomiske og tekniske mål­

settinger. Dette fører til at man må søke å forstå den rolle økonomisk

ekspertise spiller i dag, selv om dette er meget vanskelig uten spesia­ lisert sosialøkonomisk utdannelse.

|

133

KAPITTEL V

Nye oppgaver for sosialøkonomien 1 Hva er formålet med dette kapitlet? den økologiske situasjonens a Lvo r

skyldes ifølge dette skrifts

innledning en dypt forankret materiell produksjons- og forbruksideologi

og -praksis. Det henvises altså til økonomiske forhold. Dette er allerede tilstrekkelig motiv til å gå nærmere inn på økonomiske emner. En avgjø­

rende grunn er imidlertid den dype, brede og til dels konfliktfylte kon-

taktsone mellom sosialøkonomi og filosofi. Få veletablerte, tradisjonsrike vitenskaper har en så mangesidig kontakt med filosofien.

Målsettingen, å tilrettelegge teoretisk en økologisk ansvarsbevisst øko­ nomisk politikk, fordrer både allsidig tverrvitenskapelig og allment for­

ståelig klargjøring av sosialøkonomiens stilling. Hvis det følgende kan bidra til at oppgaven blir tatt opp i maksimalt, altså filosofisk system­ perspektiv, er hensikten oppnådd.

2 Hva handler sosialøkonomien om? 'Økonomi’ kommer av det greske ord oiko-nomos, - en som forvalter, administrerer eller bestyrer husholdet. Å være en god og klok økonom i

denne betydning er altså ikke noe halsbrekkende foretagende. Det står i kontrast til rollen som fysionom og kosmonom, natur- og verdensadministrator, som enkelte tenker seg menneskene eslet til. Allerede Xenofon, Platon og Aristoteles behandlet husholdsproblemer for samfunnet som helhet, for polis’. Xenofon innleder rekken av sosialøkonomer (i vid for­

NYE OPPGAVER FOR SOSIALØKONOMIEN

stand) som ser saker og ting ut fra forholdsvis snevre interesser: Han er jordeierens ideologiske talsmann (Aschehoug (1903) s. 34).

Tenker vi at uttrykket 'sosial-’ har med fellesskap («community» snarere

enn «society» eller «nation» på engelsk) å gjøre, er sosialøkonomien lære om felleshushold. Enhetene er her familie, vennekrets, arbeidslag, lokal­

samfunn og også de større enheter. For grønn politikk vil utgangspunktet være de små enhetene. Sosialøkonomi defineres nå ofte i relasjon til læren om tilfredsstillelse

av menneskelige behov. Men siden det ikke kan være tale om alle behov

på alle måter, fristes man til å begrense det ved å si at det bare er tale om

de økonomiske behov. Men hvilke er så de? En kjent norsk lærebokforfat-

ter sier at vitenskapen «sosialøkonomikk» har som gjenstand økonomisk virksomhet. Slik virksomhet defineres som «de med oppofrelse forbundne

handlinger hvorved de ytre midler for tilfredsstillelsen av de menneskelige

behov bringes til veie og forvaltes i henhold til de minste midlers lov». En annen senere lærebokforfatter avholder seg (klokelig?) fra å gi noen defi­

nisjon.1 For vårt formål er det vesentlig å minne om at det ikke er noen etablert fast ramme for hva som kan regnes som økonomisk virksomhet eller sosialøkonomiens emnekrets. Både emneregisteret og aksentuering

eller prioritering av emner har forskjøvet seg i de siste århundrer. En tendens til avgrensing av sosialøkonomi som ekspertise for makt­ havende politikere er av særlig betydning for økopolitikk. «... målsettin­

gene...» betraktes /som regel/ som «noe som politikerne bestemmer». Først når politikerne har fastlagt målsettingene for den økonomiske poli­

tikk, er det økonomen kommer inn i bildet som rådgiver. Ifølge det ele­ mentære skjema blir da økonom ens oppgave å besvare: 1) ved hvilke ulike

former for økonomisk politikk en kan oppfylle de fastlagte målsettinger

og/eller 2) hva blir de økonomiske virkninger av det og det tiltak. (Lindholt (1966), s. 1.) En slik funksjonærrolle har aldri vært allment godtatt, men

den har ikke minst i Norge fra 1945 hatt stor historisk betydning.

135

I36

|

ØKOLOGI, SAMFUNN OG LIVSSTIL

3 Tilknytning til filosofi: Intim Sosialøkonomien har hatt og har fortsatt en meget intim tilknytning til

filosofi. Dette på tross av at strengt faglige, sterkt teknisk betonte, snevert

avgrensete enkeltarbeider siden 40-årene har tiltatt i mengde og vunnet innpass i lærebøker. Særlig under operasjonismens glanstid i 1930-årene

var det i sosialøkonomi, som i psykologi og mange andre fag, tendens til å isolere og dyrke det «rent faglige». Det var da «intelligens» ble definert

som 'det som intelligenstestene måler’, og «psykologi» 'det som psykolo­ gene gjør’. I sosialøkonomien artet tendensen seg blant annet som sterkt begrenset vilje til å ta opp normative problemer og en nokså moderat

uvilje mot å opptre bare som funksjonær. (Se for øvrig avsnitt om Ragnar

Frisch, s. 155.) Selv i den mest antinormative fase ble imidlertid velferdsteorien - rik­

tignok begrepsbestemt på temmelig ulike måter - regnet med til sosial­ økonomien. Betegnelsen «økonomisk velferd» kom i vanry siden «velferdsfunksjonen» i prinsippet innbefatter alle arter tjenester, for eksem­

pel adgang til forelesninger på et universitet og så videre. Den intenderer å dekke alle valg eller alle preferanser for alle subjekter, altså enkeltperso­

ner, grupper, kollektiver av alle arter. Velferdsteorien blir altomfattende, og økonomen kan synes å bli en funksjonær rett under Gud den allmek­

tige. I normativt systemspråk: Økonomen dekker hele nest høyeste etasje

på tnnnpyramiden. Dette gjelder bare i prinsippet. Det er imidlertid viktig

fordi velferdsteorien dermed uunngåelig beholder kontaktflate med filo­ sofi. I norsk sosialøkonomi var inntil økonometnens kometartede fremvekst filosofiske og faglige sosialøkonomiske spørsmål innfiltrert i hverandre.

Det store navn er i denne forbindelse Th. Aschehoug. De første to bind av hans lærebok (1903) er gjennomsyret av filosofiske problemstillinger.2

Etikken, sier han, er av overveiende interesse for sosialøkonomien (I, s. 273). En skarpskodd økonometriker vil rimeligvis finne at Aschehoug

farer med altfor mye løst snakk, eller med vage og upresise forestillinger.

NYE OPPGAVER FOR SOSIALØKONOMIEN

Jeg vil heller si at han sikter like mye på sosialøkonomisk (les: fellesskaps-

hushold-J dannelse som på faglig utdannelse. Han skrev før den faglige strukturrasjonaliserings høysesong.

I dagens situasjon er det påfallende mye av stoffet i Aschehougs frem­

stilling som er aktuelt. Ved nytte-kostnadsberegning av veiplaner må for

eksempel tidsbesparelser vurderes. Hvor mange millioner kroner er det riktig å bruke for å eliminere en del svinger på veien langs Krøderen? Det er nå «vidt akseptert at prosjektvirkninger, som ikke kan verdsettes ved

hjelp av markedspriser, ofte er av fundamental betydning når prosjekter

skal rankeres og vurderes. Dette forhold skaper både moralfilosofiske og

praktiske problemer for utrederen. De filosofiske problemene møter han i valg av analyseforutsetninger, idet enhver slik modell nødvendigvis må innebære et valg av verdigrunnlag som analysen skal baseres på» (Stein

Hansen (1975)).

Situasjonen i Skandinavia i dag er den at filosofiske problemstillinger

aksepteres som noe sosialøkonomen må arbeide med, men det skorter på

klargjøring og artikulering av dette arbeidet, og også på utdannelse som

letter integrasjonen av filosofi, fag og praksis. Det som nå er aktuelt er at normative sosialøkonomiske spissformule­

ringer blir tilordnet argumenter pro aut contra, som dels er setninger fra sosialøkonomi, dels er filosofiske normer og påstander. Det må skjelnes mellom dette og den omstendighet at sosialøkonomer fra tid til annen

også leverer filosofiske arbeider. John Stuart Mill gjorde begge deler, han integrerte sosialøkonomi og filosofi i anvendelsen av teoretisk sosialøko­

nomi og han leverte egne filosofiske arbeider (erkjennelsesteori, logikk m.m.J.

Det nevnte skille er aktuelt ved stillingtagen til Johan Vogts uttalelse: «En rekke av de fremste nasjonaløkonomer fra tidligere tider, som Fran-

... Når samfunnene fungerer, skjer ting: Medlemmene innvirker på hver­ andre og på miljøet. Myndigheter er sentra for påvirkning av resten av

befolkningen. Denne blir å oppfatte som del av myndighetenes miljø. Påvirkningene er nødvendigvis emne for en del av beskrivelsene. Disse

vil ikke kunne unngå å forutsette visse virkninger av hva som gjøres.

Vi vil bruke det kanskje litt negativt betonte ord «inngrep» om alle virk­ ninger som ikke allerede er beskrevet som del av samfunnsbeskrivelsene, det vil si som ikke beskriver samfunnsstrukturen. Årlig utdeling av gull­

FRA NATUR- OG MILJØVERN TIL ØKOPOLITIKK

medaljer for heltemodig redning eller til mødre med mer enn 12 barn, hører med til en beskrivelse av strukturen, men ikke virkningene av slik

utdeling på yrkesroller og populasjonsvolum. De er inngrep i miljø fra

myndighetenes side. Inngrepene får virkninger på mennesker og miljø,

og dermed på holdbarheten av hypotesene i systemet. Forandring av hold­ barheten får innvirkning på normene, i alle fall de som ikke hører til på

topplanet i samfunnets normative system. Dette system har grunnleggende hypoteser og regler som styrer området for normal aktivitet innen sam­

funnet. Ut fra tankemodellen vi konstruerer behøver vi ikke anta at alle innbyg­ gere har enkeltvis normative systemer i harmoni med samfunnets. Til de

tre samfunnsarters beskrivelse må altså høre normer om behandling av annerledes tenkende. (Eller det stilles opp en hypotese om at alle som vir­ kelig kan tenke seg om, vil slutte seg til samfunnet, - de andre er «gale», og faller inn under forsorgsvesenet.)

Vi kan illustrere en prosess som omfatter både samfunn og miljø:

a

221

222

|

ØKOLOGI, SAMFUNN OG LIVSSTIL

F

- forutsatte normer og hypoteser

S

- samfunnsbeskrivelse

H

- handlinger innen rammen av samfunnsbeskrivelsen

R a

- resulterende inngrep overfor mennesker i samfunnet og miljøet - virkninger av inngrepene på handlingene

b

- virkningene av inngrepene på samfunnet (evnt. korreksjoner av hypoteser, og indirekte, av normer)

e

- virkning av inngrepene på forutsatte hypoteser, og dermed in­ direkte, på forutsatte normer

Tilbake til medlemmene i samfunnet: De forestiller seg altså tre sam­ funnstyper og slutter seg derfor sammen i tre politiske partier som kjem­

per om makten. Langtidsprogrammer er ut fra dette å betrakte som beskri­ velser: i) av hvordan man planlegger overgang til det ønskede samfunn

og 2) beskrivelse av dette samfunn for så vidt det avviker fra det bestående og avvikelsene er betinget av det som foreslås under i).

For å komme situasjonen i Norge nærmere, må vi tenke oss at de tre partier ikke gjør seg håp om 100 % oppslutning, selv om de fikk mak­ ten, og at de vil ta hensyn til de opposisjonelle, altså de som fortsatt vil

arbeide for to andre samfunnstyper - selv om tilhengerne av den tredje har makten. Hensynet fører til kompliserte kompromisser i den forstand

at man ikke søker å gjennomføre programposter helt, men delvis. De deler gjennomføres som provoserer minst og som ikke gir opposisjonen nye tilhengere.

4 Økopolitikk og 9 nøkkelemner i den økologiske bevegelse Forurensning Politisk er det forholdsvis lett å bringe forståelse for direkte forurensning av menneskers ressurser. Verre er det å bringe til bevissthet den generelle kvalitetssenkning av miljø for alt liv, dyr som planter. Det finnes riktignok

FRA NATUR- OG MILJØVERN TIL ØKOPOLITIKK

unntagelser, - visse fuglearter, for ikke snakke om virus og bakterier, som

stortrives hvor andre dør av «forurensning».

Videre er det vanskelig politisk å motivere til kamp mot 'synergetiske’ forurensninger. For eksempel har man vist at i mgr pr. m3 luft av stoffene A, B, C, D hver for seg er ufarlige, men det kan vise seg at minimale

porsjoner av A og D pluss det helt ufarlige E sammen er meget farlig.

Kombinasjonene av omkring 1000 nye kjemikalier som belastes miljøet,

er astronomisk i antall og kan selvfølgelig ikke prøves, hva angår giftighet for mennesker, dyr og planter. En vesentlig reduksjon av forurensning kan bare gjennomføres ved

omlegging av produksjonsstrukturen, både råstoffbruk, produksjonsmid­ ler (av typen maskiner) og produkter. Videre: Omlegging av avfallspoli­

tikken. Allerede en reduksjon av nye kjemikalieutslipp til i/io ville fordre

stor omlegging: Man ville måtte søke å bruke allerede langvarig prøvete

kjemikalier fremfor oppsiktsvekkende nye.

Politisk viser det seg også vanskelig å begrunne vesentlig forskjellig strenghetsgrad for forurensning landene imellom. De land som står ster­

kest på verdensmarkedet, må følge de strengeste regler. Det samme gjel­

der de som leder i volum og giftighet i utslipp.

En internasjonal domstol kunne ta seg av erstatning for ødeleggelse av hav, ferskvann, luft og jord som et land påfører et annet. Regjeringene

gjør bruk av økonomiske eksperter som bagatelliserer forurensning (sml.

Beckermans syn) og fremhever det politisk «umulige» i å få folk med på

strenge forskrifter.

Ressurshushold og -fordeling Mye tenkning, også politisk, er ofret ressursproblemene. Eksperter opp­ nevnt av regjeringene i de rikeste land har likevel erklært at det ikke er noe etisk problem forbundet med industrilandenes forbruk i forhold til

u-land og til senere generasjoner. Langtidsprogrammet av 1972 og Stortingsmelding nr. 50 (1975) om natur­

|

223

224 |

ØKOLOGI, samfunn og livsstil

ressurser angir ingen samfunnsmessige endringer som bringer norsk ressursforbruk et stykke nedover mot u-landenes. Det skjelnes ikke mellom utnyttbar og ikke-utnyttbar ressurs, slik blant

annet Georgescu-Roegen angir. Hvis det totale energiforbruk forbundet med å nyttiggjøre seg en bestemt ressurs R et bestemt sted S er Et, og

ressursen R gir fra seg et energikvantum E2 i bruk, må E2 være større enn E, for at R skal kunne være en utnyttbar ressurs. Ved ikke å regne med omkostninger, altså også de sosiale, langsiktige og fremtidige, kan regje­

ringen fortsette ressurssløseriet og bruke profesjonelle ressursoptimister

til å strø sand på beslutningene. Under henvisning til pnvatøkonomisk lønnsomhet (USA) og stort pro­

duksjonsvolum (Sovjet) har regjeringene ikke kunnet stoppe ressurs-sløseri. Den meget nære relasjon mellom politisk vekstideologi og produsentinteresser gjør hard økologisk begrunnet ressurspolitikk meget nær

umulig i dag. Uten en bred oppslutning i kampen mot vekstideologien

kan den ikke bringes så mye i bakgrunnen at en regjering har utsikt til å beholde makten tross slik politikk.

Eksempel på nødvendige, men upopulære politiske tiltak: Begrensing

av bygningsvolumet. Dette volum pr. innbygger stiger meget raskt. For­

uten bolig, garasje, innendørs arbeidssted, stiller langtidsprogrammet opp feriebolig, som noe alle etter hvert må kunne få. I sin tid var ferieboligen hytter, nå går utviklingen i retning av luksusbygninger med «moderne» komfort og maskineri. Det synes ikke å være noen grenser for «behovet»

for nye kubikkmeter bygningsmasse. Ved forskjellige virkemidler (avgif­ ter, prisfastsettelse o.a.) må myndighetene stanse volumøkningen. Bygninger oppført med lokale, rikelige ressurser (stein o.l.) vil måtte priori­ teres.

Befolkningsoptimering Forurensning og ressursforbruk er i i-landene så mye større pr. innbygger at man i alle fall i resten av dette århundre må klassifisere i-landene

FRA NATUR- OG MILJØVERN TIL ØKOPOLITIKK

som sterkt overbefolket. På lengre sikt vil økologisk ansvarlig politikk gå inn for befolkningsreduksjon. En stor prosent barn er uønsket av foreldrene,

eller de kommer til verden fordi tradisjonelt hører det med i et ekteskap. Det er imidlertid vanskelig å finne akseptable politiske virkemidler til

begrensing av barnetallet. Slik politikken nå legges opp, går store offent­ lige midler til å gjøre det lettere å få og å ha barn. Arbeiderpartiet nevner 8

økonomiske støttetiltak med det for øyet (Stortingsmelding nr. 50 (1974-75), s. 89). Det er nødvendig å oppheve noen av disse tiltak uten at det går ut

over barna. Det kan bli nødvendig med sterke skattelettelser for de som ikke har barn. Også andre sterke virkemidler må kunne komme på tale når deres innflytelse går forut for fødslene.

Sosialøkonomer har, ut fra snevert økonomisk vekstsynspunkt eller ut fra snever velferdsteori, fremhevet økonomiske vanskeligheter ved stag­ nasjon eller reduksjon av befolkningen. Det er klart at hvis virkemidlene

fører til drastisk og plutselig reduksjon (hvilket er meget usannsynlig), må

de revideres. Prosessen må foregå gjennom 150 år eller mer og ujevnhet

så vidt mulig unngås. Ingen teknisk eller kulturell målsetting synes å fordre en populasjon av homo sapiens på over 500 millioner. I alle fall foreligger ingen utrednin­

ger som anbefaler noe større antall. Det er klart nok en meget langsiktig

affære å redusere totalmassen uten svære frustrasjoner. Blant de endringer

som kan gjøre prosessen mindre pinefull, er nedsatt isolasjon av kjerne­ familien, - med andre ord at flere kan få glede av barn enn foreldrene,

og at barna kan få en trygghetsfølelse som strekker seg ut over far og mor (storfamilieprinsipp o.a.). Ingen sterke befolkningsprogrammer har sjanse til å godtas uten at økonomene gjør bedre rede for de sosiale og globale 'omkostninger’ ved

at milliarder av homo sapiens brer seg ut over kloden. Bosettingsmønsteret må være med og definere overbefolkningsgrad.

Klart nok er det i Norge større overbefolkning langs indre Oslofjord enn

langs ytre. Livsbetingelsene er vesentlig dårligere i byene. Kriminaliteten er stort sett proporsjonal med bystørrelsen.

225

226

ØKOLOGI, SAMFUNN OG LIVSSTIL

Storbyenes forfall har vi ikke sterk føling med i Norge, men den spiller

stor rolle i mange andre land. Et diagram kan være nyttig som hjelpemid­ del til å forstå litt av det som skjer og til atter å illustrere at 'alt henger sammen’.

Middelklassens flukt fra byene

Øking av tomteprisene i bykjernen x.

Nedgang i folketallet i byene Boliger Småbutikker Nedgang i byenes inntekter ved at skattegrunnlaget svikter Presses ut Øking i biltetthet Håndverkets tilbakegang Krav om bedre veier / Gjør noe: v Nedgang i kollektiv transport ± Bygg flere veier Store parkeringshus ' Arbeidsløshet Utvid byggevolumet Øking av veiavgifter Færre publikumstjenester Invasjon i nye landområder Skatte og avgiftspress Ødeleggelse av forstedene Store forretningsforetak flytter ut til forstedene

Likesom ved bruttonasjonalprodukt-analyse må det påpekes at antall mennesker i og for seg kan være meget stort uten at det får voldsomme

konsekvenser økologisk. Hvis man bare brukte nær- og mykteknikk, og

man gjenvant de store skoger og landbruksarealer som er gått tapt, sørget for maksimal fiskebestand og minimalt sløseri, beskyttet dyrenes ressur­

ser, ville menneskene ikke utvikle seg som en kreftsvulst. Men ut fra for­ utsetningen at i alle fall i overskuelig fremtid vil utviklingen i hovedtrek­ kene fortsette som nå, vil en stor populasjon kunne gjøre enorm skade for seg selv og annet liv.

Norge kunne i FN gå inn for slike generelle retningslinjer, men bare hvis

det er forholdsvis kraftig opinion som står bak. Det er langt fra tilfelle i dag.

FRA NATUR- OG MILJØVERN TIL ØKOPOLITIKK

Klasseløshet Det lar seg vanskelig benekte at klasseforskjellene i dagens samfunn er

markerte. Nils Christie har nylig belyst det fra kriminologisk side. Vis meg dine fanger, og jeg vil si deg hvem du er. Vår fangebefolkning utgjør en viktig indikator på at det hersker helt grunnleggende forskjel­

ler i levevilkår mellom norske sosialklasser. Hvis likhetsidealer hadde vært ivaretatt, ville det ha avspeilet seg i vår fangebefolkning. Fengsle­

nes sammensetning gir et trøstesløst sannferdig bilde av fundamentale

ulikheter i samfunnet vårt. (Christie (1975), s. 92-93.) Storsamfunnet slik det søkes realisert i Skandinavia, er «meritokratisk» (lønn etter hva man fortjener, etter ytelse), og samfunnets påskjønnelse

gis ved stor pengeinntekt (+ gratispakker av forskjellig slag). Høye penge­ inntekter er invitasjon til høyt forbruk av varer og tjenester. Dette er klart

uansvarlig i miljøkrisen, og det har en uheldig virkning på arten av pro­ dukter som arbeidet vies. Det «kjøpedyktige publikum» er det publikum som har rikelig til å kjøpe annet enn til dekning av fundamentale behov. Hvorfor kan for eksempel en arbeiderpartiregjering ikke gå til reduk­

sjon av prangende privat rikdom, altså rikdom som viser seg i høyt forbruk av ikke-nødvendige produkter og tjenester? Tre grunner er vesentlige: (1)

De velsituerte vil gjøre meget sterk motstand ut fra meritokratiske argu­ menter. De blir ikke konfrontert med økosofiske argumenter eller andre

som de bedre kunne godta enn de vanlige rettferdighetsargumenter. (2)

De varer og tjenester som de velsituerte kan spandere på seg, har arbeiderpartiets økonomer (i godt samsvar med amerikanske, Samuelson o.a.)

antatt ville bli tilgjengelig for arbeidere få år senere. En voldsom utjevning ad politisk vei vil redusere effektiviteten i industrien og dermed umulig­ gjøre slik utvikling. (3) De velsituertes etterspørsel etter unødvendige varer og tjenester opprettholder høyt etterspørselsnivå og er dermed med på å

sikre full sysselsetting.

|

227

228

|

ØKOLOGI, SAMFUNN OG LIVSSTIL

Ut fra slik tenkning fortoner det seg som altfor risikabelt ad politisk vei å endre produksjonsmønsteret i retning av større tilfredsstillelse av fun­

damentale behov innen arbeiderklassen. Man sikrer høyere lønn, altså økt

kjøpekraft og dermed etterspørsel. Man har neglisjert forskjellen mellom arbeidsplassens kvalitet blant arbeidere og innen de høyest lønnete yrker. Det er en skjærende kontrast mellom de arbeidsforhold som mange arbei­ dere må godta, og den de høyere funksjonærer og toppsjiktet i bedriftslivet har. Men drastisk bedring her behøver ikke øke arbeidernes kjøpepress på

markedene, - snarere tvert imot. Altså har man (ut fra neoklassisk eller

Keynes modeller), vært redd for at utjevning ville få sysselsettingen til å avta.

Nå tales det forsiktig om levevilkårsundersøkelser, - men det er ingen markert vilje til å redusere klasseforskjellene slik de fremtrer for eksem­

pel i Norge.

Konklusjon: Levevilkårene i Skandinavia viser utpreget klassestruktur. Overklassen viser i det daglige liv, og særlig ved de gode arbeidsforholdene, at høy pengeinntekt eller formue kan gi den oppvoksende slekt vesentlig

bedre levevilkår, - altså forlenge privilegier utover en generasjon. Så lenge det er tilfelle, er det berettiget å tale om klassesamfunn. Fra økosofisk synspunkt bryter klassesamfunnet med grunnleggende normer for like rett til selvutfoldelse.

De uholdbare økonomiske ideer om at ansvarsbevisst natur- og miljø­ vern truer arbeidsplasser og dermed sysselsettingen, har virket til skepsis og til delvis direkte fiendtlighet fra arbeidsorganisasjonenes side overfor

slikt vern. Vi har sett forholdsvis lite til det i Norge, men i England og USA er «the ecological backlash» (det økologiske tilbakeslaget) i full gang. Arbeidsløse får i disse land den idé at de ville vært i fullt arbeid hvis ikke hysterisk naturvern fra middelklassens side stengte arbeidsplassene. Både

ytre venstre og ytre høyre har brukt dette poeng i land med stor arbeidsløs­

het. Den økologiske bevegelse er en småborgerlig foreteelse. Klassekamp,

så vel i ytre høyres som ytre venstres regi vil redusere bevegelsens kraft. Det internasjonale klasseskillet kan bare reduseres ved tiltak av en helt

FRA NATUR- OG MILJØVERN TIL ØKOPOLITIKK

annen størrelsesorden enn den som kontempleres i de skandinaviske poli­ tiske programmer. Flere forslag til helt ny dimensjonering er falt på sten­ grunn. Dette gjelder for eksempel Johan Galtungs og andres forslag om at oljeinntektene går til u-land. Dette ville også virke heldig for utvinnings­

takten, siden de norske interesser for hurtig utvinning ville reduseres.

Et diagram er velegnet til å utdype begrepene omkring u-land/ i-land:

underutviklete samfunn utvikling polariserte samfunn utviklete samfunn justering overutviklete samfunn prosent som "har mer enn nok" Overutviklingstanken er antydet, men bare antydet, i Langtidsprogrammet

(Korvald-regjermgen) og i naturressursdokumentet til arbeiderpartiregje ­

ringen. Her er store muligheter, siden en klekkelig «u-hjelp», la oss si på io % av BNP, ikke kan true sysselsettingen selv ut fra Keynes-modellen.

Selvbestemmelse En senkning av selvbestemmelsesgraden kan skje på to måter. Ved økt bestemmelse utenfra, og særlig da fra et sterkt sentrum (sentralisering). Eller ved nedsatt bestemmelse innenfor, altså større passivitet, mindre

velrettet, bevisst handling og for eksempel mer mas. Sentralisering vil bli behandlet i neste avsnitt.

|

229

23O

i

ØKOLOGI, SAMFUNN OG LIVSSTIL

Selvbestemmelsesnivået synker når handlingsvalg og handlingsgjen-

nomførelse styres mer 'utenfra', det vil si av krefter eller verdier som indi­ vid eller samfunn ikke har 'internalisert', helt ut gjort til egne. Man er

sin egen herre for så vidt motivene ved beslutninger er 'egne', ikke andre

menneskers som man underkaster seg. (Underordning er noe annet.) Ved et småbruk er man mer sin egen herre, men blant annet prisut­ viklingen har vært slik at sammenslåing av småbruk pluss mekanisering

er blitt nødvendig. Denne måten å se årsaksforholdet på er karakteristisk for markedsperspektivet. Prisen det er tale om er den pengetekniske, ikke

de sosiale omkostninger i retning av senket selvbestemmelse. Overgang ble iverksatt i EF i meget stort omfang tross økt byråkratisering, økt hardteknikk, økt forurensning og ressursødeleggelse. Den famøse Mansholt-

plan trådte i kraft. Et hovedpunkt er her at folk fordrer at matbudsjettet skal være bare en

liten del av totalbudsjettet og at lite eller intet gjøres fra politikernes side for å opplyse om at økologisk realisme i dag innebærer relativt høyere

priser på mat. Så lenge prisene er så lave, vil selvbestemmelsesnivået ved gårdsbruk fortsatt synke. Ved gjennomførelsen av et foretagende (prosjekt i Sartres forstand) kan

man være mer eller mindre utsatt for uberegnelige og uoversiktlige inn­

flytelser. Disse kan i mer eller mindre grad true ethvert prosjekt av stort format. Vil man bygge et hus, - hvor «man» kan være et enkelt individ,

en familie eller vennekonstellasjon, et lokalsamfunn, kan kompliserthetsgraden i samfunnet være så stor, og bestemmelsene og teknikkene man

må rette seg etter, så mange og så nedbrytende for selvbestemmelses­ nivået, at byggeforetagendet mister enhver positiv verdi som selvutfol­ delse. Det blir til en spissrotgang hvor målet bare blir å få det hele unna­

gjort.

Vi har med en ond sirkel å gjøre: Velferdssamfunnet passiviserer sam­

tidig som kravene til den enkelte øker.

For å bryte ut av dette er det neppe noen annen vei enn den å utvide selvråderetten og den enkeltes forpliktelser til å ta vare på seg selv. Videre

FRA NATUR- OG MILJØVERN TIL ØKOPOLITIKK

må vi i noe høyere grad la familie og lokalsamfunn ta hånd om den som

blir arbeidsufør eller på annen måte blir en belastning for samfunnets økonomi. Tendensen er motsatt. Man gir etter for 'pulverisering’ av ansvar. Man legger også opp til at 'alle legger seg opp i alt’. I et ikke-industrielt små­

samfunn med høy tetthetsgrad (Christie) kan noe lignende skje, men der er innblandingen mer beregnelig og overskuelig. Det kan lettere settes inn velrettede motkrefter hvis det kniper. En hovedegenskap ved myndig­ hetene er derimot at de 'ikke svarer’, det blir ikke noen klar og grei kamp­

situasjon, men mer å la Kafkas Prosessen.

Desentralisering Dette er en av tidens store slagord. Utviklingen på verdensmarkedet og

vekstpolitikken har imidlertid ført, og fører fortsatt til ytterligere sentrali­ sering i det økonomiske liv. Langtidsprogrammet har selvsagt mye bra å si om desentralisering, men samtidig sies det enten ja til, eller det passivt

aksepteres, en utvikling i motsatt retning. Skole- og utdannelsesinstitu­ sjonene er i Norge mer sentralisert enn i de aller fleste andre i-land, og

desentraliseringsideologien gir få utslag. Nær sagt på alle hold skjer en sentralisering. Hva ligger det så i begrepet?

La oss si at det 10 steder foregår en lignende type virksomhet og at ret­ ningslinjene i alt vesentlig bestemmes på hvert sted for seg, likevel slik at man i en viss utstrekning holder seg å jour med avgjørelser andre ste­ der. En delvis sentralisering fra 10 til i enhet foregår når en bestemt art

avgjørelse blir overført til en organisasjon som representerer de 10. For

hver art avgjørelse som fattes i sentrum vokser sentraliserings intensiteten, for hver «perifer» enhet som slutter seg til, vokser sentraliseringsutbredelsen. Samtidig vokser karakteren av «periferi» og «utkant». Man er ikke

’der hvor saken avgjøres’.

Når det gjelder sentralisering ved universitetene, synes den i høy grad å være betinget av en generell nedgang i selvfølelse, selvrespekt og per­

|

231

2}2

|

ØKOLOGI, SAMFUNN OG LIVSSTIL

sonlig initiativ. Man skjeler mer til hva de andre gjør og tør ikke stå alene. Best å gjøre noe som lett kan forsvares, og som godt forsvar regnes det ’at slik er det jo andre steder også’, og 'det stemmer med retningslinjer vi

var med på alle sammen’.

En regjering kan ikke ventes å føre sterk desentraliseringspolitikk siden det stort sett innebærer svekket regjeringsmakt - regjeringen er jo selv et

av de største sentra. Bare ytterst sterkt påtrykk val kunne snu utviklingen. Dette påtrykk vil mangle så lenge økonomisk utvikling forankres i vekst.

Veksten er knyttet til beinhard konkurranse på verdensmarkedet. De små beslutmngsenheter taper. Den desentraliserte produksjons og distribusjons fordeler økonomisk og sosialt, er oppsummert for bomullens vedkommende av Richard B.

Gregg (1958, s. 39-43), på en måte som man vel fremdeles kan lære av. Hans allsidighet skyldes det filosofiske, gandhistiske utgangspunkt. Ved politiske fremstøt vil allsidigheten garantere at desentraliseringsfronten innen praktisk politisk arbeid utvides og dermed styrkes.

Jo større en bedrift er, jo mindre er de ting som kan avgjøres på demo­

kratisk vis. I en stor komplisert bedrift synes bedriftsdemokrati å ha en meget begrenset funksjon. Ledelsen sitter inne med nesten all relevant informasjon om bedriftens markeder og muligheter. Den jevne arbeider

har liten sjanse til å fremlegge alternative løsninger for bedriftens hoved­ problemer. Dette er en av de vesentligste grunner til at offentlige virke­ midler må settes inn til støtte for de små bedriftene. Desentralisering og hjelp til små bedrifter går godt sammen. Ved «konkurranseutsatte» industrier tenker man nå på industrier utsatt

for konkurranse internasjonalt. Grønn økonomisk politikk legger vekt

på å beskytte lokalsamfunnenes industri mot verdensmarkedets press. Offentlige virkemidler, ikke bare avgifter og skatter, må settes inn til hjelp for lokal- og distrikts-industriene. Lønnsomheten av et slikt skritt mener

jeg er klar hvis man legger en vid velferdsmålestokk til grunn, ikke BNPvekst.

FRA NATUR- OG MILJØVERN TIL ØKOPOLITIKK

Lokalsamfunn Dette nøkkelord opptrer i de mest ulikeartede sammenhenger innen den dype økologiske bevegelse. Det er ikke hvilke som helst lokalsamfunn som

blir positivt vurdert. Også her må man spørre om hvilke arter er i overens­ stemmelse med et økosofisk normsystem. Slike «grønne» lokalsamfunn

har, kort uttrykt, følgende positive egenskaper:

i. Medlemmene er ikke flere enn at de kan kjenne hverandre direkte. Befolkningsmengden er stabilisert.

2. Avgjørelser i fellesanliggender kan fattes ved direkte former for demo­ krati. 3. Påvirkning i retning av å hindre grove typer asosial atferd skjer direkte,

og brudd med normer (for eksempel tyveri) blir tatt hånd om ved påtrykk fra opinionen, ikke ved 'formal behandling’ (rettsvesen).

4. Næringsveiene er varierte med vekt på primærnæringen Altså høy

selvberging. Alternative sysler og livsmønstre er tilgjengelig ved tilgang til variert natur. 5. Teknologien er vesentlig myk- og nærteknikk, med vekt på selvlaget

redskap og foredling av egne ressurser. 6. Underholdning og kultur for øvrig er i forholdsvis høy grad lokal og preger arbeidsdagen.

7. Skole og utdannelse tjener i første rekke kyndighet i de yrker og næringsveier som er aktuelle. Men også formal, og boklig og artistisk

utdannelsesmulighet foreligger. 8. Velstandsforskjellen er liten. Bunnsjikt og toppsjikt blir holdt nær hverandre ved inngrep fra fellesskapets side.

9. Samfunnets geografiske utstrekning er så liten at det kreves små

ressurser (sykkel) for å komme fra den ene ende til den andre.

10. I samfunnet kan være integrert en eller en liten gruppe storsamfunn-institusjoner, for eksempel en høyskole, en domstol, et forsknings-

|

233

234 |

ØKOLOGI, samfunn og livsstil

sentrum, et sykehus, en teknisk institusjon, som eksempelvis energi­ departement.

Et stort administrativt område med egen utenrikspolitikk, for eksem­ pel en stat av Norges størrelse, fordrer institusjoner som ikke kan legges i noe grønt lokalsamfunn. Dette gjelder et universitet, en gruppe depar­ tementer (som bør være plassert nær hverandre) o.a. Et slikt administra­

tivt område, et «storsamfunn», vil altså innbefatte tettsteder med bypreg,

hvor bare få av de nevnte positive egenskaper kan foreligge. Til gjen­

gjeld vil man der få et rikere utvalg av omgangskrets, flere sterkt spe­ sialiserte yrker, mtensere og hyppigere kontakt med utlandet, mer elite­ kultur.

Alle de foregående punkter er åpne for debatt, (i) om de er karakteris­ tiske for den dype økologiske bevegelses samfunnsmålsettinger og (2) om de gir det gode samfunn og det gode liv med tilfredsstillende mangfold av livsstiler og arbeid. Oversikten kan nå tjene til å spørre om de politiske muligheter for realisering.

La oss først konstatere at utviklingen har gått i full fart i motsatt retning, men at det er vid anerkjennelse av ulemper ved den urbanisering som er

skjedd. Det er ennå mange lokalsamfunn i Norge som ligger nær opp til den foregående beskrivelse. I mange ikke-industrialiserte stater er grønne lokalsamfunn meget alminnelig. Det foregår imidlertid en infiltrasjon av

industrisamfunn-kultur, som kan resultere i verre forhold enn hos oss. (Se under punkt 'lokal kultur’.) Praktisk talt alle partier i Norge har paragrafer til fordel for lokalsam­ funn. Det må imidlertid skjelnes mellom kommuner og lokalsamfunn. Kommunene er oftest for store og inneholder for mye konfliktstoff til å

kunne bestå som grønne lokalsamfunn. Man ser da også at lokalsamfunn kan bli kraftig tynet av kommunen de befinner seg i.2

Det er mange politiske hindringer for bevaring og videreutvikling av

grønne lokalsamfunn: 1. Økonomisk politikk er sterkt nasjonalt sentralisert, med målsettinger

for hele staten under ett. Dette bevirker en stadig strøm av forordninger

FRA NATUR- OG MILJØVERN TIL ØKOPOLITIKK

og krav fra det økonomisk-administrative sentrum og gjennom fylker og

kommuner. Kravene for eksempel til kloakk, boligstandard m.m. er så store, så ensartede, at kommunene standardiseres og 'offentlig forarmes’;

det vil si kommunene er som regel i finansielle vanskeligheter og må se seg

om etter inntektskilder også av slik art at lokalsamfunnet sprenges eller oppløses. Dessuten virker uniformeringen av kommunene videre i ret­

ning av å gi lokalsamfunn enhetspreg. 2. Kulturell politikk har virket sentraliserende ved opphopning av kul­ turelle institusjoner i byene.

3. Underholdning standardiseres: I den siste tid er den dominert av sen­ traliserte institusjoner, radio, fjernsyn, internasjonal og nasjonal sports-

underholdning og så videre. Politisk er ikke motkrefter hittil satt inn og ved at kommersiell underholdning støtter økonomisk vekst, blir den fore­

trukket fremfor underholdning som ikke øker nasjonalproduktet. 4. Helsevesen og i det hele sosialpolitikken sentraliseres og spesialise­ res, med vekt på symptomer, ikke årsaker. 'Behandling' søkes plassert i sentra. Mottoet i helsevesenet er å bevilge ti] behandling av sykdommer,

ikke til å heve sunnhetsnivået ved å støtte sunn livsstil.

5. Konkurranse i det økonomiske liv, opprettholdt ved livlig nasjonal deltagelse på verdensmarkedet, nødvendiggjør store bedriftsenheter, hard og fjern teknikk, effektivitetspress på arbeidsplassene, høy arbeidermobi-

litet, store fordringer til formal utdanning for å nå selvstendige stillinger. Alt dette som nøye henger sammen med vekstidealene er uforenlig med grønne lokalsamfunn, og kanskje generelt med samfunn i form av felles­ skap.

6. Den økonomiske politikk gjør det «ulønnsomt» med selvberging og myk og nær teknikk. Dessuten forarmes lokale ressurser ved rovdrift fra storsamfunnet og utlandets side. Dette gjelder for eksempel deler av kyst­ fisket.

7. Det har vært sterk tro på en internasjonal felleskultur, hierarkalsk bygget opp, med de internasjonale toppsjikt av kunstnere, vitenskaps­

menn, teknikere, stjerner i idrett og i internasjonaliserte yrker. Dermed

|

235

236 |

ØKOLOGI, SAMFUNN OG LIVSSTIL

er det institusjonalisert en rangstige med 'lokale krefter’ som bunnsjikt.

(En grad av passivitet, identitetsmange] og selvrespektmangel blir også tolerert, som i det lange løp dreper kulturene.) 8. Teknologien, formalutdanningen og den økonomiske politikk, nevnt

under pkt. 5, hindrer ungdom i å få meningsfullt arbeid og har ført til en ny livsfase, 'tenårene', hvor de unge står utenfor samfunnet. Herav en kriminalitetstype som lokalsamfunnene ikke kan mestre. En endring

synes altså ikke mulig uten dyptgående endring i teknologi og økono­

misk politikk. Dette syn er i Norge sterkt fremhevet av kriminologen Nils Christie (1975). Hvis vi skal overleve (1973), inneholder lignende synspunk­

ter, se Appendix B. Stiller vi opp som mål at 70-90 % av Norges befolk­ ning kunne leve i grønne lokalsamfunn, må det ifølge Langtidsprogram­

met, punkt 4.3.4 «Byer, tettsteder og lokale sentra», virke som program 1 motsatt retning. Det er der tale om sentra av en hel rekke forskjellige

størrelser. Hovedsentra for landsdeler, regionale sentra, lokale sentra. En god del av sentrene synes å skulle bygges opp kunstig. Noe begrep lokal­ samfunn innføres ikke. Det tales om tettsteder og spredt bebygde strøk og om funksjonsfordeling mellom «ulike typer sentra og øvrige lokalsam­

funn», som om slike sentra uten videre kan klassifiseres som lokalsam­ funn.

Hele avsnittet i Langtidsprogrammet er farget av urovekkende manipuleringsmani. Man minnes 50-årenes slagord «bedriften Norge». Nå dominerer administrativ teknologi. Norges folk skal plasseres effektivt.

Det skjelnes ikke mellom samfunn og ansamling av mennesker.

Distriktsutbygging Distriktsutbyggingen vil ut fra økologiske prinsipper tjene lokalsamfun­

nene. Selvberging har sin klare begrensning på lokalnivå. Dette gjelder for eksempel råstoffer og redskaper. Altså vil man, sett fra prinsippet om nærteknikk og mykteknikk, søke disse ressursene skaffet i de nærmeste

omgivelser når de ikke kan skaffes i lokalsamfunnet. Dette vil være innen

FRA NATUR- OG MILJØVERN TIL ØKOPOLITIKK

distriktet, kommunen eller fylket. Kan «det nødvendige» ikke skaffes der,

spørres om igjen: ’Er det nødvendig?’ Hvis svaret er positivt, kommer

import på tale fra fjerne fylker. Visse institusjoner, for eksempel universiteter, utfører tjenester for mange lokalsamfunn. Herav utbygging av tjenestene på distrikts- even­

tuelt nasjonalt nivå. Et hovedpunkt er imidlertid at man søker å unngå et mammutsentrum rundt universitetsanleggene. For å unngå store sen­

tra rundt store institusjoner, må man altså ty til utstrakt (kollektiv) trans­ port. La oss si universitetsbygninger plasseres i fem lokalsamfunn, som

befinner seg innen en sirkel med 10 km radius. For å få i stand den rette tverrvitenskapelige atmosfære, må man forutsette livlig samkvem innen

denne radius. Et universitet på størrelse med Universitetet i Oslo, med 20 000-30 000 studenter, er uforenlig med økologisk ansvarsfull politikk. En nedtrapping byr på problemer og måtte (selvsagt) skje over en lengre tidsperiode. Dette er for øvrig et viktig prinsipp for grønn politikk: En

skrittvis, langsommere endringstakt enn den som nå dominerer samfunns­ endringene. De fundamentale sosiale institusjoner - familie, oppdragelse, vennskaps- og yrkesbånd, bosetning - rives i stykker ved det nåværende tempo.

Selvberging Uten høy grad av selvberging, ingen grønne lokalsamfunn, uten grønne

samfunn, ingen høy grad av selvberging. Økonomisk har utviklingen gått i retning av lav selvberging, lokalt, distriktsmessig og nasjonalt. Denne kurs blir i alt vesentlig støttet politisk. Eksporten er tenkt utvidet, og det blir ikke noe press i retning av mindre import, selv når det gjelder luksusting.

Ressursgruppen av 1974 konstaterer at norsk sjølforsyning med mat

er på 38 % og anslår at den kan komme opp i 55-60 %. I Stortingsmel­

ding nr. 50 kommenteres anslaget slik: «Dette forutsetter et kosthold som avviker vesentlig fra vårt nåværende ved økt bruk av poteter og av fisk og

,

237

238

|

ØKOLOGI, SAMFUNN OG LIVSSTIL

marint fett. Det forutsetter videre en omlegging av jordbruksproduksjo­ nen ved erstatning av kraftfor med grovfor og økt dyrking av brødkorn.» Det fremgår ikke klart om regjeringen vil legge opp en politikk som sikter

på 55-60 % selvberging. Hvis så blir gjort, vil det bedre betingelsene for grønne lokalsamfunn. Men i Stortingsmelding nr. 50 er prognosen for år 2000 at bare 5 % av

befolkningen er sysselsatt i primærnæringene, mens 2/3 yter hverandre tjenester. Ingen av delene tyder på at grønne lokalsamfunn skal gis noen

fremtid. På grunn av oljen er det antatt at vi i Norge får stort eksportoverskudd.

(Langtidsprogrammet nevner for 1977 10 milliarder kroner i 1971-priser, s. 104.) Dette frister til import etter vanlig mønster. Lokalprodukter vil da fortsatt konkurreres ut. Men overskuddet kan overføres til u-land på for­

skjellig vis, - som ikke truer lokalsamfunnene. Importpolitikken virker i Langtidsprogrammet hemningsløs, «i takt

med velstandsøkingen vil kravene til økt vareutvalg øke stadig, og uten­ landske varer få større innpass på det norske marked.» (s. 108.) Slike og andre uttalelser gjør det nærliggende å stemple de mange vakre ord om

utjevning av forholdet mellom rike og fattige land, støtte til menneske­

vennlig bosettingsmønster og så videre som svada. Det er en skjærende

kontrast mellom vakker ideologi og økonomisk planlegging.

Konklusjoner Halvveis gjennom de 18 utvalgte økologiske punkter i kapittel I er det klart hvordan dyptliggende trekk ved Norges økonomiske politikk, og da sær­

lig den konstellasjon av tendenser som kalles vekstøkonomien, bidrar til

å øke miljøkrisen. Det blir derfor stadige gjentagelser: Slik politikk berø­ rer alle økosofisk viktige punkter. Selv om det på det politiske topplan

sies ting som tyder på en omsving, fortsetter utviklingen uhemmet i alt vesentlig. De mottiltak som settes i gang, særlig knyttet til den snevre øko­ logiske bevegelse og fremfor alt i forurensningssektoren, har rent defen­

FRA NATUR- OG MILJØVERN TIL ØKOPOLITIKK

siv karakter. De rokker ikke ved årsakene til krisen og fremfor alt ikke ved det beinharde økonomiske apparat som dominerer alle deler av sam­

funnslivet. Apparatet støtter sin argumentasjon på Statistisk Sentralbyrås datasam-

linger og vekstøkonomenes ekspertise. Et imponerende delsystem! Topppolitikerne angir at det bare dekker nedre del av et pyramidalt system med

velferd for alle som toppnorm. Ved den snevre homo consumens-tolking av «velferd» (analysert i forrige kapittel) blir imidlertid toppnormen lite relevant for livskvalitet, for ’det gode liv’ i ’det gode samfunn’. Man får

inntrykk av at systemet er rikt og menneskelig. Mellom velferd, solidari­

tet med hele menneskeheten, samt det annet som står på topp-planet i pyramiden, - og de nederste etasjer med konkrete tiltak og data, mangler det forbindelse. Det blir ikke vist at norsk eller allmennmenneskelig vel­

ferd i betydningen livskvalitet er tjent med den helt spesielle umennes­

kelige økonomiske politikk som anbefales konkret. Pyramidens topp og bunn blir presentert for det norske folk, ikke mellomsjiktet. (Sml. kap.

III, avsnitt 7.)

En slik fundamental brist blir vanskelig å oppdage hvis man ikke i noen grad er trenet i systemtenkning eller har en slags intuitiv forståelse av helhet. Det siste hjelper imidlertid lite i politisk argumentasjon.

5 Forskerens ansvar og arbeidsmuligheter - Somertonismen Somertonismen Noen store økologiske 'skandaler’ har brakt universitetene inn i søkelyset.

Da man etter omfattende oljelekkasjer fra oljeboring utenfor kysten av California ville få oppklart hvor det ble boret og hva som var de sannsyn­ lige følger, viste det seg umulig å få professorer ved University of Califor­

nia til å uttale seg. Eksperter fra oljebransjen og fra regjeringskontorene

hadde på sin side gitt svært optimistiske uttalelser. Det syntes bare å være

amatører som fremholdt alvoret i situasjonen.

|

239

24O

j

ØKOLOGI, SAMFUNN OG LIVSSTIL

En av de som avslo å uttale seg var Wilbur H. Somerton, professor i oljeingeniørvitenskap ved University of California. Han anga følgende

som grunn til ikke å kritisere oljeselskaper: «Mitt arbeid er avhengig av gode relasjoner til oljeindustrien. Jeg ser som mitt ansvar overfor fellesskapet å forsyne det med veltrenete oljeingeniører. Vi trener indu­

striens ingeniører, og de hjelper oss.» (Øko-katastrofe (1971) s. 35.) Det er ganske imponerende å våge å skrive slikt likefrem! Eller er det slett

ikke noe oppsiktsvekkende? I det følgende vil jeg ved somertonismen

forstå en klar politisk godtagelse av direkte gjensidig økonomisk avhen­ gighet mellom industriledere og forskere innen universiteter og viten­ skapelige institutter. Professor Somerton henviser til ansvaret overfor

fellesskapet.

Jeg nevner dette som eksempel, selv om vi kanskje ikke vil oppleve forurensningsskandale hos oss, tross vårt hastverk i oljesaken. Eksemplet er

viktig fordi vi konfronteres med interessemotsetninger, hvor de stridende grupper hver på sin side søker å hyre eksperter til å støtte sine standpunk­ ter. Økologene, som ansettes av oljeinteressene, vil få en utsatt stilling. Om

deres synspunkter får innflytelse, avhenger for øvrig av deres trening som

generalister. De kommer inn i en politisk kampsituasjon, hvor de «rene» vitenskapsmenn ikke liker seg, og rimeligvis har tendens til å trekke seg ut. Eksemplet fra California viste hvorledes den politiske komponent er

like sentral som den biologiske, og selv om akkurat en oljeindustri og et universitet der ble hengt ut, vil det ikke si at andre interesser og virksom­

heter i andre situasjoner ikke vil motsette seg offentlighetens gransking og kritikk. Det dreier seg vel her om et allmennmenneskelig fenomen! Eksemplet viser også betydningen av forskningsinstitusjonenes relative

autonomi (uavhengighet). Deres gode arbeidsvilkår må ikke være avhen­ gige av at de produserer data og hypoteser som passer en pressgruppes formål. Dette gjelder selvsagt også pressgrupper innen den økologiske bevegelse. Den økologiske bevegelse er tjent med at de hypoteser som

deres forslag av politisk og annen art bygger på, blir underkastet en mest mulig uhildet kritisk gransking.

FRA NATUR- OG MILJØVERN TIL ØKOPOLITIKK

Universitetene er stedet hvor kritisk gransking lettest lar seg organisere. Forskernes flukt fra universitetene til organisasjoner med bedre arbeids­ vilkår, men snevrere målsettinger, har siden krigen svekket deres innfly­

telse til fordel for samfunnet som helhet. Marxistiske vitenskapshistorikere og studentgrupper har hjulpet til å klarlegge den farlige utviklingen.

Men den stadige fremheving av vitenskapens manglende autonomi i rela­ sjon til filosofiske systemer, og den vitenskapelige aktivitets sosiale karak­ ter, må ikke skje på bekostning av kampen for relativt uhildet ekspertise.

Forskningsinstitusjonene må organiseres slik at informasjon, som går på tvers av godtatte teorier, må få komme fram og tas hensyn til, uansett

hvilke politiske grupperinger som støtter teoriene.

Forskernes ansvar og arbeidsmuligheter Aldri har forholdene ligget så godt til rette for en manende appell! Hvem tør i dag nekte forskerens uhyre og nær sagt uhyggelige ansvar for vårt

samfunns videre utvikling? Men en varm oppslutning om en høyreist etisk appell behøver dessverre ikke komme til å endre noe som helst i den enkelte forskers daglige arbeidsprioriteringer. Man er jo allerede fullt

opptatt og trenger snarere avlastning enn pålastning!

De som forskningsrådene klassifiserer som forskere, har meget sjel­ den forskning som heldagsjobb. Å kalle dem «forskere» er i mange sam­

menhenger misvisende. En universitetslærer i toppstilling har kanskje en tredjedel av sin tid til rådighet for forskning, og da ofte i form av hastige minutter eller timer tilfeldig innpasset i en masete dag, eller man må ty

til kvelder, netter og såkalte ferier. Statistikken over antall forskere er der­ for misvisende. En liten kontroll for de humanistiske fags vedkommende

resulterte i en reduksjon på minst 50 %. Den resterende del av arbeids­ tiden har mer eller mindre pliktkarakter, som undervisning, administra­

sjon og veiledning. Hvis noen tar det litt lett med disse plikter, skyves

desto mer over på de andre. Hvis altså forskerens ansvar i miljøvernsaker i dag er meget alvorlig, og

|

241

242 |

ØKOLOGI, SAMFUNN OG LIVSSTIL

dette indikerer en 5, 10 eller 20 % omregulering av arbeidskraften, synes

det uvegerlig å måtte oppstå pliktkollisjoner. Vi som mener en prioritetsendring bør finne sted, kan like godt først som sist ta fatt på disse kollisjo­ ner og invitere til debatt om deres behandling ved våre universiteter. Til debatt stiller jeg opp følgende tese: Pliktkollisjon mellom miljøvernarbeid og universitetslæreres plikter kan reduseres til et minimum ved frimodig,

men ansvarsbevisst, pedagogisk og kommunikasjonsteoretisk klassifika­ sjon og tilretteleggelse av de enkelte arbeidsenheter. En vesentlig del av arbeidet med miljøvern består i popularisering.

Denne virksomhet må inngå blant universitetenes egne målsettinger. Den

må absorberes som ekte del av universitetsarbeidet og ikke oppfattes som en randvirksomhet som gjelder universitetets forhold «utad», til «sam­

funnet» eller «populus». En av årsakene til at dette lett kan komme i stand ligger i at økologi

- selvsagt innbefattet humanøkologi - nå bare kan drives ved gjensidig

tverrvitenskapelig popularisering innen forskernes egne rekker. Kvantefysikere og administrasjonsforskere er 'populus’ for hverandre! Det trenges både faglige popularisermger og skarpe debattinnlegg. Erfa­ ringen viser at forskerne 1 stor utstrekning må produsere eller legge til rette

begge deler. Så lenge det dreier seg om klargjørende artikler og debatter,

er forskerens ansvar ubestridelig, og også berettigelsen eller plikten til å bruke av arbeidstiden '9 til 4’ til slikt. Men hva med agitatoriske debatt­

innlegg? Avklaringsforsøkene må skje som en del av generell samfunnsdebatt.

Dette vil si innen en ramme som i dag er preget av agitasjon i ordets kom-

munikasjonsteoretiske forstand, altså forsøk på ved ord direkte å påvirke medmenneskers valgavgjørelser. Forskeren må ikke sky deltagelse i livlig debatt som ekte del av det arbeid han utfører på universitetet. (Han har jo atskillig annet pliktarbeid som har langt mindre med forskning å gjøre.)

En forsker kan ikke påta seg noen stilling på universitetet som begrenser hans adgang til å virke ut fra det normative system han eksplisitt forutset­

ter gyldig. Derimot kan han vanskelig rettferdiggjøre å drive aktiv agita­

FRA NATUR- OG MILJØVERN TIL ØKOPOLITIKK

sjon i stillings mcdfør. Det blir altså del av de såkalte fritidssysler hvis han da ikke ansettes i en institusjon som direkte tjener den økologiske beve­

gelse. Det vesentlige er at det til ethvert forskningsprosjekt med økologiskpolitisk relevans hører team-medlemmer, som kan ta seg av kommunika­ sjonen. Og omvendt, at enhver som griper inn i økopolitiske opplysnings­

kampanjer eller agitasjon, har direkte og kontinuerlig tilgang til aktive forskermiljøer.

Universitetenes institutter har ansvar for økologisk ansvarlig undervis­ ning, eksamensordninger og forskning. Det har vist seg mulig å legge opp tverrvitenskapelige seminarer som dekker deler av eller hele spekteret fra kvantefysikk til statsvitenskap. Innlegg kan da komme studentene til gode ved eksamen. Da problemområdene er nye, og litteraturen ganske

fersk, er det naturlig i stor utstrekning å bruke hovedfagsstuderende i

undervisningen, og i det hele studenter uten avgangseksamen, men som har særlige kvalifikasjoner. Forskeren har her det ansvar ikke å motsette

seg en slik utvikling, selv om han personlig ikke vil ta del i arbeidet. Ethvert team ved universitetene, som ikke skyr anvendt humanøkolo-

gisk forskning, står overfor spørsmålet om hvordan man får tid til, og hvordan man skal få finansiert, popularisering og samfunnsdebatt som del av arbeidet. En mulighet er å ha kommunikasjonsproblemene som

ekte del av hver gruppes og hvert seminars oppgave. Altså spørre ved hver

anledning: Hva vet befolkningen om dette og hva vet den ikke? Hva kan forklares uten uforståelig faglig sjargong, og hvorledes? Hvor bør en inn­

sats for opplysning og debatt plasseres? Hvilke media kan eller bør bru­ kes? Hva selve innleggene i massemedia angår, står samfunnsviterne parat

til å hjelpe til med måling og vurdering av innleggenes virkning. «Hvor­ ledes har leserne, lytterne eller seerne forstått eller misforstått dette eller hint innlegg?» Innleggene egner seg til å vurderes innen seminarene, og dermed er veien åpen til at studenter kan bruke dem som ekte del av deres

arbeid for å få eksamen.

j

243

244

|

ØKOLOGI, SAMFUNN OG LIVSSTIL

For forskerne utenfor universitetene er det i dag vesentlig å ta stilling til normen at det er uverdig for et menneske bare å handle som verktøy, som funksjonær, som tekniker. En forsker som selger sitt arbeid til en institu­

sjon eller et firma, har ansvar for den bruk institusjonen gjør av forske­ rens resultater. Denne bruk må kunne rettferdiggjøres ut fra forskerens

egen verdimålestokk. Tross trussel om arbeidsledighet sier mange fors­ kere opp sine stillinger, fordi de ikke kan gå god for firmaets eller institu­

sjonens bruk av deres eller deres kollegers resultater. Foreningen «Society for Social Responsibility in Science» hører til de som hjelper forskeren økonomisk og på annen måte når han eller hun manner seg opp til å ta avskjed. Det er klart at en ganske stor prosent av norske forskeres arbeid bidrar

til øking av miljøkrisen. Arbeidet bidrar også til å øke distansen mellom

det gjennomsnittlige bidrag til forurensning og ressurssløseri i u-land i forhold til i-land. Nettopp fordi prosenten er så stor, er forskerens mulig­ heter for å endre institusjonenes og firmaenes politikk ganske store; disse

er avhengige av at forskerne ikke sier opp sine stillinger. Her vil ventelig et samarbeid mellom forskere innenfor og utenfor universitetene kunne

føre til gunstige resultater.

Offentlige oppdrag stiller forskeren overfor problemer som særlig blant sosialøkonomer ble inngående diskutert i 1940-1950-årene. Eksperter ble

spurt om midler til å minske arbeidsløsheten (innen en viss sektor), men

de får ikke oppgitt hvilket verdisystem løsningene skal tilpasses. I hvilken grad skal arbeidskraft kunne flyttes fra ett sted til et annet ved direkte eller

indirekte tvang (for eksempel nedleggelse av skole eller anløpssted)? Det

pålegger forskeren i slike tilfelle ikke bare å klargjøre relevante etiske og andre normer, men å nekte å avgi løsninger ut fra normer han finner uak­

septable. Et forbruk av ressurser som ikke kan 'universaliseres’ er kanskje uakseptabelt, altså for eksempel vårt forbruk av papir, som ville redusere skogområdene til nær o, hvis det ble alminnelig i Afrika og Asia. I andre tilfelle får ekspertene oppdrag ut fra noe oppdragsgiveren kal­ ler 'behov’, men som den økonomiske ekspert vet bare er 'effektiv etter-

FRA NATUR- OG MILJØVERN TIL ØKOPOLITIKK

spørsel’ og for eksempel avhengig av økologisk uheldig regional planleg­

ging eller av andre uheldige omstendigheter. Behov for parkeringsplasser, energi og så videre er ofte av denne art. Generelt gjelder at en forsker og ekspert ikke kan dekke seg bak mot­

toet 'Kunden har alltid rett!’. Overfor regjering, departement og enhver

annen offentlig instans, må man - når man påtar seg oppdrag - forholde seg konstruktivt kritisk. Noe av det mest verdifulle ved en forskers lange og kostbare utdannelse er treningen i språklig artikulering av forutset­

ninger, postulater, premisser og i utarbeidelse av hvis-så-systemer, altså

logisk klargjøring av alternative mål-middel-relasjoner. Ved å forholde seg passiv overfor oppdragsgivere bidrar forskeren til å forsterke virkningen

av økologisk katastrofal politikk.

6 Tverrvitenskapelig aksjonsforskning Aksjonsforskningens begrep og omfang «Aksjonsforskning» er et uttrykk som i de siste år har fått stor utbre­

delse, men som rimeligvis ikke har fått noen fasttømret betydning. Et meget generelt, men ikke særlig interessant, begrep 'aksjonsforskning’ kan avgrenses slik:

Når forskning inngår i et foretagende (kompleks aksjon) på slik måte at dens resultater brukes til korreksjon og fornyelse av foretagendet, er

forskningen aksjonsforskning. Den sort foretagender som man tenker på i denne forbindelse er slike

som har temmelig faste tidsfrister for operasjonene. Hvis forskningen skal være effektiv, må altså resultater foreligge til bestemte tider. Det forskes med tidspress.

Videre tenkes det i uttrykket «forskning» å ligge at resultatet er av inter­ esse utover en bestemt aksjon. Resultatet skal kunne innlemmes i sam­

funnets erkjennelseslager. Denne klausul har til hensikt å utelukke mye

vanlig oppdragsforskning for eksempel i industrien.

|

245

246 |

ØKOLOGI, SAMFUNN OG LIVSSTIL

Slik avgrenset er aksjonsforskning like gammel som forskningen selv. Mye militær forskning vil inngå, blant annet deler av ballistikken, læren

om kulers baner ved utskytning. Med tanke på aksjonsforskning knyttet til den økologiske bevegelse trenges snevrere begreper, - for eksempel 'aksjonsforskning hvor hoved­ hensikten er å bruke resultatet ved stillingtagen i politisk konflikt’. I det

følgende vil ordet bli brukt for dette snevrere begrep. De konflikter som

angår oss her, er de som fører til dannelsen av en grønn pol i norsk og utenlandsk og internasjonal politikk.

Aksjonsforskningen knyttet til den grønne pol i politikken har i alt vesentlig en defensiv karakter: Offentlige eller private foretagender, som

har negative virkninger i relasjon til en eller flere målsettinger innen den

økologiske bevegelse (jfr. de 18 grupper nøkkelord i kapittel I), blir søkt stanset eller modifisert blant annet ved henvisning til resultater av aksjons­

forskning. Denne foregår under tidspress og innen rammen av aksjoner

eller kampanjer med slikt siktemål.

Norges allmennvitenskapelige forskningsråd og beslektede institusjo­ ner oppmuntrer til forskning som er relevant politisk. Det er ingen prinsi­ pielle innvendinger mot forskningsprosjekt hvor hensikten med emnevalget er klart politisk. De som er ansvarlig for prosjektet, kan og bør gi signal

om forventninger de har om hva forskningen vil vise, - for eksempel at

visse ødeleggelser innen et visst miljø er langt større enn antatt av myn­ dighetene. Helt avgjørende for finansiell eller annen offentlig støtte er det imid­

lertid at selve forskningen følger ansvarlig forskningsmetodologi. Dette

innebærer en rekke skjønnsmessige avgjørelser både fra forsknings­ institusjonenes og fra forskerens side.

Et eksempel på aksjonsforskning Oslomarka søkes vernet mot ytterligere irreversible ødeleggelser. Det er ikke her anledning til å gå inn på arten av disse. En flerbruksplan, som nå

FRA NATUR- OG MILJØVERN TIL ØKOPOLITIKK

er under utarbeidelse, kan ved Miljødepartementet få positiv betydning. Norges Landbrukshøgskole utreder skogbrukets interesser, Universitetet

i Oslo tar for seg flora, fauna og kulturhistoriske verdier, som nå alle utset­ tes for forringelse eller ødeleggelse. Norsk institutt for by- og regionforsk­ ning (NIBR) fikk i 1972 i oppdrag å utrede «publikums krav til og bruk av Oslomarka». Det foreligger nå fem arbeidsrapporter og tre «notater» fra

NIBR. (Se NIBR (1974), nr. 10.) Det er særlig en av rapportene som skal omtales i det følgende: «For­ ventninger til rekreasjonsmiljøet i Oslomarka.»

Rapporten går inn på hva det er ved Oslomarka som tjener hensiktene ved en skogstur og hva som forstyrrer. Her er det forfatterne foretar et

pionerarbeid av stor teoretisk og praktisk betydning. De prøver å analysere erfaring og opplevelse under skogsturer og legger vekt både på mangfold

og helhet. De finner at Oslomarka, slik den er representert i litteratur og billedkunst siden 1840, fremdeles er levende som opplevelsesmulighet for oss i dag. Blant de mange adjektiver og substantiver som uttrykker

skogsopplevelsenes aspekter, deres mangfold og helhet kan nevnes: ube­ rørt, uregulert, opprinnelig, mangfoldig, eventyraktig, ensomhet, fredfylt,

historisk dybde, folkelig, øde, vilt, trolsk, lukkethet, åpenhet, ro, omsluttethet i rom, mørkt, helhetlig, stabilt, fritt, frihet, vidstrakt, vid utsikt. Det er en dyptliggende overensstemmelse mellom resultatene i NIBRs inter­

vjuundersøkelse og resultatene i litteratur- og billedanalysene. Rapporten konkluderer blant annet med at konflikten «mellom frilufts­

interesser og skogeierinteresser grunner seg på at folks forestillinger om

skogen ikke stemmer overens med det faktiske landskapet de finner i Marka». Folk har rotfestede forestillinger om skogen, om det opprinne­ lige, naturlige, folkelige, uberørte, - om vidstrakthet, og om frihet. Særlig

fra 1950-årene har det skjedd en kvantitativ reduksjon og kvalitativ forrin­

gelse av folks rekreasjonsarealer.

Friluftsinteressen er bare en type interesse og den kan klart komme i konflikt med økologiske målsettinger, for eksempel dyreliv og planteliv, renhetsgraden av tjern og vann. Rapporten er klart nok avgrenset til å

247

248

|

ØKOLOGI, SAMFUNN OG LIVSSTIL

gjelde bare friluftsinteressene. Det er karakteristisk at rapporten er blitt sterkt kritisert fra andre interessesynspunkter, for eksempel skogsdrift. Jeg

skal ikke ta standpunkt generelt til kritikken. Forfatterne av rapporten har søkt å svare.3 For det jeg søker å fremheve er det ikke nødvendig å påstå at prosjektet har vært ført metodologisk mønstergyldig. Det er tilstrekkelig for meg å påstå at den har vært på såpass nivå at fremgangsmåten beret­ tiger til navnet forskning.

Tverrvitenskapelig teamarbeid I et seminar uttalte en ikke lite stolt oseanograf at om bord på hans forsk­

ningsfartøy var økologisk gruppearbeid ikke noe problem, for fartøyet hadde med folk fra de mange relevante vitenskaper. Men med det mente han vitenskapsmenn fra de direkte berørte felter innen naturvitenskapene. Den oppfatning at man kan ha et fullt ut dekkende økologisk team sammensatt av bare naturvitenskapsmenn, er i dag meget utbredt og har

skjebnesvangre følger for økologisk politikk. Den understøtter den over­ flatiske og snevre økologiske bevegelse med tanke på å unngå ressurs­

mangel eller forurensning i eller for industrilandene. Den fører til neg­ lisjering av den dypere humanøkologiske bevegelse og, fremfor alt, den

vide syntese av hensyn og overveielser der politiske vurderinger kommer på like fot med de naturvitenskapelige, - kort sagt, den økologiske beve­ gelse med utgangspunkt i en filosofi. Teamet mangler da en sosiolog,

en statsviter, eller en kommunikasjonsspesialist, en økonom, en verditeoretiker. Uten at slike kunnskapsområder er representert i gruppen, kan

en vanskelig vente optimale relevante resultater. For det som blir rele­

vant av funnene i havet og i våre fjorder, er avhengig av hva samfunnet

akter å gjøre, hvor mye det akter å gjøre og hva som haster mest. Forsk­ ning som ikke tar hensyn til dette, blir ikke dermed «livsfjern» forskning, men den bidrar ikke direkte i den økologiske krisen. Og det er det vi her taler om. Hvis man vil bidra, må enhver meteorologisk eller oseanografisk observasjonsrekke tenkes planlagt ut fra en hard forskningsmes­

FRA NATUR- OG MILJØVERN TIL ØKOPOLITIKK

sig prioriteringspolitikk. Ressursene er endelige, observasjonsmulighetene er uendelige. Forskningsplanlegging og den daglige fbrskerpraksis

forutsetter en prioritering som ikke selv i sin helhet er naturvitenskape-

Ug-

7 Utdannelse av økosofiske generalister Systemtenkningens popularisering Den vide argumentasjonssammenheng Følgende diagram antyder hvordan en konkret politisk relevant uttalelse

bygger på premisser av nærmere og fjernere art. De beste og mest stabilt organiserte premissklasser er innelukket ved ubrutte streker. Forkortelser angir underklasser av utsagn. De mindre organiserte eller mindre stabile premissklasser er i diagrammet omgitt av brutte streker. Randbetingelsesutsagnene inneholder «konstantene» vi innsetter i formler, for eksem­

pel i såkalte naturlover, og i andre formler (utsagnskjemaer). Hver gang vi bruker en formel, setter vi inn et sett konstanter, som varierer uopphørlig

hvis en av dem er en tidsangivelse.

Diagram i. Den vide politiske argumentasjonssammenheng Lo logikk

Fy fysikk

Se semantikk

Øk økologi

Me metodologi

In internasjonale forhold

Ep epistemologi

St

On ontologi

Bo boring

Ve verdilære

Mi minering

No normativ etikk Ma matematikk

G] gjødning Pr preventivteknikk

statsvitenskap

|

249

250 |

ØKOLOGI, SAMFUNN OG LIVSSTIL

Politisk konklusjon (i en bestemt sak)

FRA NATUR- OG MILJØVERN TIL ØKOPOLITIKK

Vi har i dagliglivet kjennskap til saker og ting, og vi bruker det implisitt ved enhver anledning. Hvis vi snakket fort nok, ville mange bind utsagn

av forholdsvis høy sikkerhetsgrad og presisjon kunne nedtegnes daglig.

Også til dels meget viktige, men uorganiserte normerende utsagn opptrer. En politisk filosofi kunne regnes med som fundamental disiplin, men

den har oftest meget vesentlige premisser fra historie, statsvitenskap og

mange andre grener av vel organiserte hypoteser eller vitenskaper. En per­ sons, klasses eller regjerings politisk relevante konklusjon i en sak bygger på de mest ulikeartede premisser, som til dels trenger klar formulering

innen rammen av et realpolitisk standpunkt. Et partis program gir eksem­ pel på formulering av et slikt standpunkt. Ved uttrykket 'politisk relevant konklusjon’ tenker jeg på utsagn det

stemmes over i politiske forsamlinger, for så vidt som de formuleres på en måte som gjør det noenlunde klart hvilken kognitiv og normativ funk­

sjon de har. (Og, altså ikke for eksempel, har en helt overveiende retorisk eller agitatorisk funksjon.) En enkeltpersons konklusjon kan bare forstås

ut fra dennes kjennskap til andres konklusjoner eller til visse partiers konklusjoner. Dette kjennskap er vanligvis uorganisert og holder altså til

i den store klassen av slike utsagn.

Minsteenheten i teamarbeid på det økologiske felt, for så vidt økolo­ ger godtar et minimum av sosialt ansvar, bør omfatte forskere innen de berørte naturvitenskapelige felter, innen sosiologi og politisk vitenskap og endelig innen de filosofiske og politiske konfliktspørsmål som er aktuelle.

Disse områder er like intimt forbundet med problemsituasjonen som den 'reneste’ biologi. Mindre grupper enn dette må karakteriseres som ufull­ stendige.

Generalistutdannelse Vi trenger generalister: Folk som ved siden av sin eventuelle spesialutdan­

nelse har praktisk og teoretisk trening i popularisering og artikulasjon av verdiprioritering på bred basis.

251

252

|

ØKOLOGI, SAMFUNN OG LIVSSTIL

Diagram 2. Spesialisme

Avlæring

o-punkt

Læring i dybden

Diagram j. Generalisme

Avlæring

o-punkt

Læring i dybden

Ved teknisk betont spesialistutdannelse spiller avlæring en vesentlig rolle. Man motarbeider aktivt visse måter å spørre på, og tendensen til å ’se

andre sider av saken’, siden det forstyrrer rendyrkingen av den spesielle synsvinkel. Eller det går ut over modeller man søker å holde seg innenfor.

(I sosialøkonomi eksempelvis markedsmodeller eller snevre nyttefunksjonsmodeller.) Avlæring som del av utdannelsen har ført til at dybde-

dimensjonen for spesialisme, avart A i diagram 2, er negativ over hele

FRA NATUR- OG MILJØVERN TIL ØKOPOLITIKK

faghorisonten bortsett fra spesialfaget. Innen faget er man spesialist på et lite område, hvor man så går mest mulig i dybden. Diagram 3 illustrerer to typer generalisme. Den første, B, vitner om ori­

entering i alle fag (riktigere: faggrupper) innen horisonten, (som tenkes strekke seg langt ut over papirets grense). Videre viser B-linjen en spesi­ alisering i et fagområde, noe snevrere enn for spesialismen i diagram 2,

og en spesialistutdannelse innen området. Det går litt dypere enn linjen A. Påstand: Den allmenne orientering gjør det mulig å gå litt dypere også

innen en snever spesialitet. Generalisme, avart A uttrykt ved linjen C,

innebærer at man har to områder av god faglig kompetanse. Områdene

ligger meget langt fra hverandre, for eksempel en utpreget humanistisk og en hard naturvitenskapelig. Man er ikke spesialist innen noen av de to

områdene. Man kan tenke seg flere andre linjer som gir utrykk for ulike generalismer. Noen er kanskje orientert i svært mange faggrupper, men ikke i alle.

Men ingen må vise negativ dybde i noe område.

Semantisk følsomhet og valgkamp Generalistens utdannelse innbefatter det felles område for all saklig debatt: argumentasjonsanalyse, analyse av massemedia og kommunika­

sjon og retorikk i klassisk forstand. Aktiv politisk deltagelse forutsetter full anerkjennelse av det fenomen som ofte litt nedsettende blir kalt agitasjon. I det kompliserte storsamfunn er politikerne prisgitt ekspertene og

deres teknokratisk fargete og trange vurdering ved nær sagt enhver kon­ kret utforming av en politisk linje. Deres innstillinger er i regelen kompli­

serte. I valgkampen må imidlertid lett forståelige slagord benyttes. Man kan sette opp 5 meget inspirerende mål for distriktsutbygging, men man

må ikke gå nøye inn på at de i noen grad er uforenlige, (inkonsistente), at maksimal oppnåelse av mål 1 nødvendigvis må hindre maksimal oppnå­ else av mål 3 og så videre.

La To og Uo være to verbalt motstridende politiske kraftsetninger i en

j

253

254

|

ØKOLOGI, SAMFUNN OG LIVSSTIL

valgkamp; og la oss tenke oss at T, U2 er såpass sterke presiseringer

at de gir handlingsdirektiver for et byråkrati. Ekspertene sitter inne med den faglige kompetanse som muliggjør oppstilling av slike presiseringer.

På grunn av vagheten og flertydigheten ved To og Uo står ekspertene meget fritt. Ut fra egne vurderinger, gjerne formulert som konklusjoner

ut fra «objektive data», «fakta», og «vitenskapelige prognoser», favorise­ rer de, - la oss si Tt, mens velgerne hadde tenkt seg noe i retning av T,

(hvis de hadde tenkt så langt). Vinner politikerne med slagordet Uo, kan

ekspertene lett komme til å anbefale samme politisk relevante tiltak, idet UoS vaghet tillater dem å ta T, som presisering av Uo såvel som To. Eks­ pertenes vurdering vinner fram i hvert tilfelle!

Demokratisk teori forutsetter at hvis velgerne velger To og forkaster

Uo, skal To og ikke Uo «gjennomføres». Men dette forutsetter entydighet. Hvis To og Uo er vage og flertydige, og oppfattes på minst to innbyrdes

motstridende måter hver, gir det ingen god mening å forlange To eller Uo gjennomført. Manglende semantisk følsomhet hindrer at man gjen­

nomskuer slike demokratiske «valg» når de innbyr til valg mellom retorisk formete programmer. Hva man kunne ønske er ikke opphør av politisk retorikk, men at partikontorene innbyr til samtaler og har skrifter til utde­

ling, som i noen grad søker å presisere meningen i slagordene, og som gir så klart formulerte verdiprioriteringer som det forutsettes ved komplekse

målsettinger, - målsettinger som ikke alle kan realiseres maksimalt.

Når økologiske faktorer omtales i valgformuleringer, er de uforpliktende så lenge det ikke omtales hvor høyt på listen natur- og miljøvernønskemål

rangerer, og hvilke arter tiltak som foreslås satt i verk straks. Det koster ingen ting for en politiker i dag å støtte den økologiske bevegelse i stor­ artede, men vage proklamasjoner.

FRA NATUR- OG MILJØVERN TIL ØKOPOLITIKK

8 Direkteaksjoner Ødeleggende inngrep i natur blir normalt planlagt mange år før de kom­

mer til utførelse. Planlegging koster ofte millioner av kroner, og allerede disse store omkostningene gjør det vanskelig å hindre gjennomføring.

Planene blir sjelden offentlig kjent. Når det slås alarm, er det enten for sent eller utilstrekkelig sterkt. Her kommer direkteaksjonene inn som middel til å få offentligheten til å tenke over saken. (Det er altfor kostbart å sette inn store annonser i avisene, slik som produsenter kan gjøre når de

vil henlede publikums oppmerksomhet på en ny vare.) Forsøk på direkte påvirkning av politikere eller tekniske myndigheter bør alltid forsøkes,

men det er sjelden det fører fram.

Utrolig mange former for direkteaksjoner kan gjennomføres uten å miste det brede publikums velvilje. Bare i sjeldne tilfelle behøver man ta

opp spørsmål om lovbrudd. Takket være utmerket hjelp av jurister har man

i USA ofte snudd om situasjonen: Kjente jurister har vist at miljø-ødeleggende tiltak har brutt lover om gode naboforhold, skade på annens eien­ dom (forsuring av vannet etc.). Under Mardøla-aksjonen henviste man til

at Vassdragsvesenet blant annet hadde anlagt svær bilvei uten hjemmel, men det var for sent å få noe gjort med saken. En miljøvernets jus-buss er hardt nødvendig i Skandinavia, men den lar vente på seg. Juriststanden

har, med få unntak, forholdt seg påfallende passiv. Ved gjennomføringen av direkte aksjoner hvor lovbrudd ikke er uteluk­

ket, har det vist seg viktig å gjøre aksjonenes målsetting tindrende klar, noe som kan være vanskelig når motstanderne har vesentlig bedre til­

gang til massekommunikasjonsmidlene. Man må videre skjelne mellom de enkelte, meget begrensete mål for en aksjon, og de videre mål for en kampanje, for eksempel kampanjen for å redde visse vassdrag eller fri­

arealer. Videre må de enkelte kampanjene skilles fra den økologiske beve­ gelse i sin helhet. Mange aksjoner vil under de rådende forhold bli mis­

lykket, for så vidt det klart avgrensete mål ikke blir nådd. Hvis aksjonens målsetting blir klargjort for store menneskemasser gjennom opplysning

|

255

256

ØKOLOGI, SAMFUNN OG LIVSSTIL

av forskjellig art, kan kampanjen aksjonen inngår i, allikevel bli fremmet. Det er ikke umulig at en kampanje kan vinnes tross alle direkte aksjoner er mislykkete! Det fordrer da selvfølgelig et samspill mellom parlamenta­

riske og ikke-parlamentariske anstrengelser. Det er en misforståelse å tro at en direkteaksjon, mot miljøødeleggelse eller mot et rådende uøkologisk forhold, for å være nyttig, må føre direkte

til opphevelse av det uønskete forhold. Mye pessimisme blant aksjonister

beror på denne misforståelse. Det er vesentlig å ha følgende tredeling for

øye: bevegelse/kampanje/aksjon. Aksjonen har klar og entydig begrens­ ning i målsetting og i tid og sted. Kampanjen går mer over lang tid og kan

omfatte dusinvis av enkeltaksjoner. Eksempler: Kampanjen for å redde hva det er igjen av norske elver fra miljøfiendtlig utbygging. Kampanjen

mot gjennomføring av hårreisende veiprosjekter gjennom tettbebyggelse. Den nordiske kampanjen mot kjernekraft. Kampanjene inngår i bevegelser. 'Fremtiden i våre hender’ er en beve­ gelse i den anbefalte terminologi, selv om den ofte kaller seg «aksjon». En kampanje innen bevegelsen sikter på redusert personlig forbruk. Den er

del av videre kampanje for redusert, totalt nasjonalt forbruk.

En aksjon dør hen, men kampanjen lever. En kampanje dør hen, men bevegelsen lever. Oppfinnsomhet og pågangsmot vil kunne hindre meget

av den pessimisme som undertiden gjør seg gjeldende i den dype økolo­ giske bevegelse.4 I det lange løp avhenger direkteaksjonenes resultat av at man holder et

høyt ikke-voldelig nivå. I vårt storsamfunn vil dette ikke bare si å avstå fra å gjengjelde fysisk vold med fysisk vold, men å avholde seg fra vold i ord. Kommunikasjonspresset overfor motstanderne må stadig holdes ved like.

De må oppsøkes og søkes påvirket på saklig og grundig måte. Det nytter

ikke å si: «Vi har jo allerede sagt hva vi står for!» «De vet jo meget godt at...» «De må jo skjønne at...» Helt uakseptabel er konklusjonen: «Det nytter

ikke å påvirke dem,» - «De hører ikke på hva vi sier,» - «Det hjelper ikke å gjenta...»

Det er nesten alltid en misforståelse å se en motstander i politiet. Politiet

FRA NATUR- OG MILJØVERN TIL ØKOPOLITIKK

utfører (stort sett) ordre om å hindre eller beskytte, om nødvendig med

fysisk tvang. Den ikke-voldelige parole er å unnlate motstand mot fysisk

tvang fra politiets side. Hvis politiet beordrer en å fjerne seg, og man fin­ ner det uriktig å etterkomme ordren, er det meget vanskelig å opptre slik

at ikke politiet må klassifisere ens atferd som motstand. Da har politiet drastiske regler å gå etter. Standardmåten å unngå slik klassifikasjon på

er enkel: Man legger seg ned. Politimessig opptreden (hvilket politiet rik­

tignok ikke alltid viser) går da ut på å bære aksjonistene bort. Hvis man ikke legger seg ned, men blir stående, er det ikke mulig å forholde seg

klart og entydig passiv overfor fysisk tvang, for eksempel dytting, eventu­

elt med langkølle.

For å unngå tvilsomme situasjoner er det viktig at politiet er i klar fysisk overvekt. To betjenter kan ikke fjerne 10 aksjonister. Skjellsord og all pro­ vokasjon må unngås. Da politiet sto oppstilt ved 5-6-tiden en nokså kald morgen under Mardøla-aksjonen, var det naturlig å by dem på litt nystekt sopp. Hvis betjenter ikke holder seg til forskriftene for politimessig opp­

treden, må det innrapporteres, på saklig og detaljert måte, til deres egne overordnete hvis betjentene ikke er villig til personlig kontakt etterpå. Her

gjelder også at kommunikasjonspresset må vedlikeholdes.

Aksjonister bør altså ha kjennskap til hva det læres i politiskolene blant annet om opptreden overfor demonstranter. I det lange løp er det en fordel

med et samarbeid innen visse grenser mellom politi og aksjonister. Det gjør det lettere å nå de egentlige motstanderne. Sammenstøt med politiet gir ganske visst spalteplass i aviser m.m., men det distraherer fra hva saken

gjelder. Mange saker må holdes aktuelle år etter år og da hjelper tumulter

svært lite. De ikke-voldelige direkteaksjoner inngår som et vesentlig virkemiddel innen grønn politikk, men de må ikke avlede oppmerksomheten fra hva

det er som skaper de situasjoner som utløser direkteaksjonene. Aksjonene

må underordnes kampen mot de grunnleggende forhold av økonomiskpolitisk art som gjør direkteaksjoner nødvendig. Dette har hittil praktisk talt alltid vært tilfelle.

|

257

258

|

ØKOLOGI, SAMFUNN OG LIVSSTIL

9 Politisk kritikk av i-landenes grunne økologiske bevegelse Grunn økologisk bevegelse som pressmiddel for industrilandene i kampen for fortsatt makt over u-landene Forurensnings- og ressursproblemene er ekte del av den økologiske

bevegelse. Men måten disse problemene blir tatt hånd om i i-landene er

av flere grunner ikke tilfredsstillende, verken på kort eller lang sikt. For det første gis de en prioritet i forhold til andre økologiske problemer som ikke tilkommer dem. Man kan kanskje gå så langt som å si at forurens­

ning og ressursemnene fortrenger, med eller uten bevisst hensikt, alle de dypere aspektene. For det annet ignoreres den tredje verdens spesielle

problemer.

I-land kan fordre bestemmelser om maksimalt utslipp som det er øko­ nomisk umulig for u-land å etterkomme. Industrilandene kan så fire på bestemmelsene mot politisk ettergivenhet fra u-landenes side, for eksem­

pel presses de til å åpne landene for utenlandsk hardteknikk og kapital. Maksimene om at vi er alle i samme båt, (eller romskip), at menneskene

må ta seg sammen, brukes til å underslå at det 1 dag, i første rekke er i-lan­ denes politikk, - innbefattet deres befolkningspolitikk, - som er økopoli-

tisk uansvarlig. I i-landene synes det å være snevre økonomiske maktgrupper, repre­

sentert ved de kapitalsterke flernasjonale storkonsernene, som leder den nåværende utviklingen. Det gjøres ikke klart at de internasjonale tiltak ret­ tet mot forurensning og ressursplyndring i vesentlig grad må rette seg mot

øking av disse kreftene i i-landene. Regjering og folkeopinion tillater dem å utnytte de fattige lands billige tilganger på råvarer og arbeidskraft. På

grunn av et langvarig utbyttingsforhold, der u-landene er den svake part, er deres forutsetninger når det gjelder industrialisering, konkurranseevne, miljø-ødeleggelse og så videre helt forskjellig fra våre. Vi er ikke «alle i

samme båt», tvert om er det snakk om (minst) to forskjellige båter, og den

ene trekker den (eller de) andre med seg på katastrofekursen.

Det er ut fra dette forståelig at økologien innen enkelte ledersjikt 1

FRA NATUR- OG MILJØVERN TIL ØKOPOLITIKK

u-landene blir tolket som ledd i Vestens domineringsforsøk over de fattige

landene, altså som ledd i nykolonialismen. Man har da den snevre, ikke den dype bevegelse i sikte, og hele økologiens appell dømmes ut fra de iøyne­

fallende resultater av den snevre bevegelse. Johan Galtung har under­

tiden formulert sine tredje-verdens-synspunkter som om den økologiske bevegelse overhodet ikke vil kunne komme utover den overflatiske i-land

fasen. Dette standpunkt har brakt en del forfattere over i økologi-opposi-

sjonen. Men det er ensbetydende med å skylle barnet ut med badevannet.

De politiske forhold i dag er ganske visst ugunstige for den dype bevegelse, men ikke håpløse.

Den grunne bevegelses fullstendige seier på den dype bevegelses

bekostning vil kunne få følger som er greit formulert av Johan Gal­ tung (1972). Jeg skal gjengi hans oversikt (med uvesentlige endrin­ ger). I stedet for:

ville man få:

Rettferdigere fordeling innen de

Ytterligere økonomisk vekst med

enkelte land og mellom u-land og

samme BNP-sammensetning som

i-land

før.

Ytterligere polarisering av forhol­ det u- og i-land. Prioritering av ’myk’ teknologi

Prioritering av ’hard’ teknologi

og forskning med sikte på energi-

under bekjempelse av forurens­

besparelse

ning og ressursforarmelse.

Bred mobilisering av folket i en

Fremkomst av en ny hovedtype

økopolitisk bevegelse

manipulerende eksperter, de økolo­

giske, med lojalitet overfor i-lande­ nes politiske målsettinger.

j

259

2ÉO

ØKOLOGI, SAMFUNN OG LIVSSTIL

Desentralisering av det økopolitiske initiativ innen de enkelte

økopolitiske avgjørelser. Passivise-

stater, prioritering av lokal­

ring av lokalsamfunn og utsjalting

samfunnets krav

av demokratisk kontroll.

Økt sans for samværet med andre

Fortsettelse av i-landenes herre/

levende vesener enn mennesket,

slave forhold til naturen, utvidet

økende egalitær innstilling overfor

bruk av natur som rekreasjonssted

alt liv

mot stress, ikke som sted å være.

Sentralisering på ekspertnivå og av

Hvis miljøkrisen tiltar i intensitet og en verdensomspennende sentral

myndighet blir uunngåelig, er det et håp om at flest mulig støtter opp om en linje av den art som Jon Wetlesen (1975) har skissert. Det gjelder så

vidt mulig å gjøre bruk av FN og FNs normer for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter innen en vid økosofisk ramme. Det er et aktuelt problem for økologikyndige å avgjøre i hvilken grad

de skal la seg innrullere som eksperter i den snevre bevegelsens inter­ esse. De vil jo gjerne kjempe mot forurensning og klok ressurspolitikk, men mange stillinger som står åpne for dem, for eksempel som rådgivere, fordrer at de er med på å stille den dypere bevegelses målsettinger i bero.

Oppdragsgiverne velger jo spørsmålene som de økologisk sakkyndige

blir betalt for å svare på. Økologene kan gratis tilføye og svare på mer vesentlige spørsmål, men tilleggene blir ikke offentliggjort og sjansen for

å få nye oppdrag minskes kanskje ved slike vedheng. Regjeringen og andre

oppdragsgivere er rimeligvis ikke sterkt interessert i en debatt som gjør deres politikk vanskeligere å gjennomføre.

Enhver som deltar i offentlig debatt og pretenderer å ha økologien på

sin side, blir ofte titulert «økolog». Når «økologi» en sjelden gang blir

brukt som minusord blant folk som støtter ansvarlige økopolitiske tiltak, for eksempel personlig forbruksreduksjon i i-land, henger det sammen

med at debattanter som aldri har lest økologi, enn si drevet feltøkologisk forskning, er blitt kjent som økologer! Deres surrogater er blitt tatt som

FRA NATUR- OG MILJØVERN TIL ØKOPOLITIKK

ekte vare. Det ville kanskje være heldig om ordet «økologi» ble reservert

vitenskapene ved det navn.

Romaklubbens arbeid i faglig og politisk lys Noen få skrifter innen den økologiske bevegelse har nådd folk i innfly­

telsesrike sirkler og påvirket dem. Først Rachel Carsons Den tause våren,

dernest Paul Erlich om befolkningsbomben. I 1972 kom så Romaklubbens Vekstens grenser. (Meadows (1972).) Hovedpoenget i boka er at økonomisk vekst kan ikke fortsette svært lenge, slik den har gjort særlig siden den

annen verdenskrig. Om noen få generasjoner vil det inntreffe katastrofale

tilstander hvor de apokalyptiske ryttere dominerer (sult, pest, krig). Mange faktorer til sammen gir dette resultat hvis nåværende utvikling fortsetter.

For hvert år vil omstilling bli vanskeligere. Et siste viktig poeng er at det nytter lite å endre én av faktorene. En bred kursendring må til, 'Alt henger sammen’.

Romaklubbens forbindelse med toppfolk på mange områder i industri

og administrasjon fikk budskapet fram hvor det ellers aldri hadde kom­

met. Dette skyldes også en annen viktig faktor: Forfatterne bruker modell­

tenkning og datamaskiner, og taler dermed et språk som er respektert mer enn noe annet innen den høyere ekspertise.

Undersøkelsen om vekstens grenser funksjonerte som en vekker. Hovedkonklusjonene står meget sterkt. Ingen har rokket ved dem.

Den gode virkning av Vekstens grenser er betydelig nedsatt ved negativ

kritikk. At en hel del kan gjøres bedre, er innlysende. Videreføring av Romaklubbens måte å angripe problemene på vil vise det.

Av negativ, lite holdbar kritikk kan nevnes enkelte punkter:

1. Undersøkelsen ble finansiert av storindustrien. Dette kunne bare skje fordi konklusjonene støtter denne industriens uøkologiske poli­

tikk. Historisk stemmer ikke dette. Industrien støtter til dels forskning uten

å være helt sikker på resultatet. I foreliggende tilfelle fremkom resultater

|

261

2É2

ØKOLOGI, SAMFUNN OG LIVSSTIL

som i det minste krever allsidig og dyptgående endring av produksjons­ måte og produktvalg innen industrien.

2. Vekstens grenser forkynner usannheten at ’vi er alle i samme båt’. Den

underslår de internasjonale og nasjonale klasseforskjeller. Dermed tjener den overklassen innen nasjonene og blant nasjonene. Menneskene befin­ ner seg i helt forskjellige båter.

Undersøkelsen gjelder globale størrelser, og bare disse. Denne (innrømmete) svakhet søktes overvunnet ved inndeling av verden i 10 soner i fort­ settelsen av arbeidet. (Se side 264, tredje punkt.) Disse soner viser meget klart de uhyrlige forskjeller mellom rike og fattige. De globale størrelser

er imidlertid viktige og kan ikke erstattes ved å innføre mer lokale. 3. Undersøkelsen viser ikke de rikes utbytting av de fattige. Men de

«ofre» industrinasjonene ifølge boken foreslår å ta på seg for å utjevne forholdene mellom rik og fattig er større og mer realistiske enn det noen­ sinne før er blitt antydet. 4. Feilaktigheten av prognosene fremover i tiden fremgår av at hvis man kjører modellen baklengs, for eksempel ut fra det som sies om tilstanden år 2005, kommer man ikke tilbake til tilstanden 1970 eller 1870, slik den faktisk var. Innvendingen tar ikke i betraktning metodologien som er brukt. Inn­ vendingen svarer til følgende innvending: Hvis man lager en modell for

et flys start og flukt opp til 200 meters høyde og så bruker samme modell

for tilbakeflukt baklengs, kommer man ikke tilbake til den prikkfrie start. Jeg har fremhevet positive sider ved Vekstens grenser fordi det er en svak­

het ved den økologiske bevegelse at mange av dens forkjempere dveler unødvendig ved svakhetene i arbeider som ikke helt følger deres egne ret­

ningslinjer. Disse blir lett stemplet som både feilaktige og skadelige. Hva Vekstens grenser angår, så har den negative kritikk resultert i at mange har

vendt tilbake til sitt eldre standpunkt: Teknisk fremskritt har ikke grenser. La økonomisk vekst fortsette! La oss si det er 4 temmelig forskjellige ret­ ningslinjer det arbeides langs i dag, A, B, C, D. Hvis representantene for A stempler alle arbeider som følger B, C eller D-linjen som feilaktige, vil

FRA NATUR- OG MILJØVERN TIL ØKOPOLITIKK

representantene for B - ved forespørsel om A, C eller D, - straks benytte anledningen til å innvende mot dem og så videre. Altså vil en utenforstå­

ende, - en potensiell medarbeider, få inntrykk av at det råder full forvirring: Det meste av det som gjøres, nemlig 3/4, er bare til skade, men hvilken 3/4, det er alle uenige om. Romaklubbens arbeid har fått en grusom medfart i vekstøkonomiens sentra. Det oftest svært tørre og saklige tidsskrift The Economist stemplet

Vekstens grenser som «høyvannsmerket for gammeldags tullprat» - («The highwater mark of old-fashioned nonsense»). Vekstøkonomer kritiserte

den ned i støvlene (Beckerman: «frekk nonsense») - Anti-vekstøkonomen Nicolas Georgescu-Roegen mener at det klassiske arbeidet Blueprint for Survival (På norsk: Hvis vi skal overleve) ikke hadde sjanse til å bli tatt opp

og skjelt ut i disse kretser fordi det ikke bruker kvantitative modeller. Romaklubbens første skrift kom i 1972. Det var ikke så mange som

ventet at det skulle komme noen nye verker i den nærmeste tid. Nå er

imidlertid et skrift nr. 2 med tittel Menneskeheten ved skilleveien utkommet. Også dette er en fri popularisering av resultatene av vitenskapelige under­

søkelser som bygger på en verdensmodell og bruker meget høyt utviklete datamaskiner. I alt var det 27 avhandlinger av vitenskapelig art som ble

fremlagt på et møte i mai 1974. Den boka som er kommet ut, må leses med tanke på at det er ment som en popularisering, ikke som en vitenska­

pelig gjennomgåelse av de 27 avhandlingenes resultater. Vitenskapelige resultater kan jo alltid populariseres i høyst ulike retninger, altså til støtte

for ulike politiske og andre standpunkter. Popularisering er i samfunns­

vitenskapene ofte kamuflert forkynnelse og konstruksjon. Det er en del verdifulle ting å merke seg ved den nye boka; jeg skal nevne en del plusser før jeg går over til noen minuser. Jeg legger bevisst vekt

på de positive sidene. Romaklubbens skrifter har vært utsatt for ensidig

negativ kritikk og blir tatt til inntekt for det syn at det er unødvendig å slå alarm.

For de første er forfatternes uttalelser om selve bokas funksjon forholds­ vis nøkterne og beskjedne. Man fremhever at hovedsaken er å hjelpe til

263

264

ØKOLOGI, SAMFUNN OG LIVSSTIL

at det erkjennes at «vår» kurs, altså menneskehetens kurs, er fatal. Boka

er ikke mer enn et hjelpemiddel til å erkjenne kursen, det er ikke snakk

om å profetere noe om hvor lenge denne kursen vil bli holdt, altså om sjansen for katastrofer av forskjellig art. Likesom med det første verket er hovedsaken å klargjøre konsekvenser av at vi fortsatt ikke omlegger kursen

radikalt. Bare hvis vi legger om kursen på mange måter på en gang, vil bedre tilstander fremby seg enn de som ligger i forlengelseslinjen av vår

nåværende kurs. Det «vi» som opptrer her, er det abstrakte homo sapiens.

Et annet pluss-punkt ved boka er understrekningen av at data, antagel­ ser og postulater er under stadig revurdering. Forskningsprosjektene til

Romaklubben går videre. I denne omgang var det 27 avhandlinger som representerte bearbeidelsen av stoffet, i neste omgang kan man da vente større utvidelser (i alle fall kvantitativt!), altså et usedvanlig prosjekt i for­

hold til hva det er vanlig innen slike forskningsområder. (Småpirk derimot i forhold til det det koster av forskning årlig å finne nye 1000 kjemikalier

å sprøyte ut i miljøet.) Et meget positivt tredje punkt: Verden deles inn i 10 sterkt ulike regio­

ner. Dette får fram den stadig verre ulikevekt mellom utviklingen innen fattige og rike regioner. Særlig foruroligende er utviklingstendensen i det

sørøstlige Asia. 4. punkt som er positivt: Forfatterne har fått fram at det kommer til en meget ondartet konfrontasjon mellom nord og sør. - mellom rik og fattig. For

å innse dette må man se utviklingen i et noe lengre tidsperspektiv. Kon­ flikten mellom nord og sør kan ved vanlige maktpolitiske faktorers spill

bli til en konfrontasjon mellom forskjellige politiske ideologier. Dette kan gjøre den mer ondartet og brukes til å rettferdiggjøre krig.

Et 5. punkt som er fortjenstfullt, er antagelsen og påvisningen av at hva

man kan kalle «verdenskoblingene» øker i intensitet og dybde. Avhengighetsforholdene mellom de enkelte deler eller sektorer av den

menneskelige verden og naturen omkring øker i intensitet og antall. De

enkelte variabler eller faktorer innenfor den i snever forstand menneske­ lige verden lar seg vanskeligere og vanskeligere isolere. Takten i forand­

FRA NATUR- OG MILJØVERN TIL ØKOPOLITIKK

ringene i det kjemisk-fysiske miljø øker også. (Fisken i fjellvannene i Sør-

Norge dør på grunn av kjemisk-fysiske forandringer. Siden vi er inter­

essert i å fiske, har vi skaffet oss litt kjennskap til de enkleste kjemiske årsakene. Men tusen av andre forandringer ignorerer vi.) Systemtenkning er et slagord som er meget sterkt fremme i Romaklub-

bens nye verk. Vi må i høyere grad tenke på vekselvirkningen mellom et stort antall faktorer, ikke spørre om hva er «årsaken» til det og det, og «hvil­

ken virkning» har det eller det. Dette forutsetter nye populariseringsmåter

av ekspertstoffet. Inntil nå har forenkling altfor lett gått på bekostning av system.

Sjette punkt: Solidaritet i rom og i tid. Understrekningen av at vi har ansvar for våre barnebarn og deres verden. Årstall som 2010, 2050 og

2100 må ikke lenger avvises som meningsløse. I skogsdrift har de lenge vært tatt alvorlig, for eksempel ved planlegging av ny skog på Vestlandet. Sjuende positive punkt: Fremheving av at vi trenger en utvikling av tek­

nikk tilpasset u-landenes tekniske nivå. Det hjelper lite å videreutvikle det høye tekniske nivå i industrilandene når de nye teknikker ikke kan benyt­

tes i u-landene. I de to millioner landsbyer i Sørøst-Asia er teknikken stort

sett på parafinlampestadiet. De trenger bedre parafinlamper, billigere olje,

bedre sykler o.l. Videre utvikling ut fra eget «lave» nivå, ikke ut fra vårt. Dessuten: Er en teknikk «høy» og «raffinert» når den er kapitalintensiv og ressurskrevende?

Det nytær u-landene lite om vi finner nye energikilder hvis disse energi­

kildene fordrer en høy teknikk for å bli utnvttet. Eksempler: Fusjon, altså en temming av vannstoffbomben, - utnyttelse av solenergi ved hjelp av

tipp-topp instrumenter og av apparater som det er ytterst ressurskrevende å produsere. I Sørøst-Asia trenges teknikk med lav grad av energiforbruk.

Teknikk som ikke forutsetter at innbyggerne i de to millioner landsbyer stadig går på innkjøpstur til storbyene for å skaffe seg spesialapparatur.

Punkt 8: Det er også fortjenstfullt at man i boka fremhever akselerasjonen

i endringenes tempo som grunn til utvidet fremtidsperspektiv. Når folk nå ikke bekymrer seg over de mange endringer de er fullt oppmerksomme

265

266

|

ØKOLOGI, SAMFUNN OG LIVSSTIL

på foregår, er det kanskje fordi det før i tiden tok hundre år innen end-

ringer fikk sterk eller avgjørende innflytelse. Tempoet var lavt. Nå er endringstempoet blitt så oppskrudd. Utviklingstendenser, som det ville tatt

hundre år før de virkelig måtte tas opp til drøfting, må tas opp straks. Et

hovedeksempel er befolkningsspørsmålet, hvor ti års utsettelse av endring av politikken får umåtelige konsekvenser, og tyve års utsettelse stiller oss

overfor avgjørende kriser. Punkt 9: I boka går man inn på enkelte praktiske forslag til interna­ sjonale overenskomster, for eksempel maksimumforbruk pr. innbygger

av lagerressurser av typen olje. Man kunne kanskje bli enige om at med tanke på de nærmeste generasjoner, bør vi ikke ha brukt opp så og så mye

av oljen.

Punkt 10: Det er sunn fornuft, kanskje, som tilsier at ved samarbeid rekker vi mer enn ved konfrontasjoner. I boka er det fremlagt forskjellige

datamaskinelle resultater, ved å sette inn som forutsetning at visse samarbeidsmåter blir realisert, og visse scenarier, hvor man går ut fra at disse samarbeidsmåtene ikke kommer i stand. Så kjører man maskinen og ser hvordan problemene vil arte seg i tilfelle det blir konfrontasjoner isteden­

for samarbeid. Forskjellen er særlig undersøkt når det gjelder samarbeid eller konfrontasjon i prispolitikken for olje. Det viser seg å være overle­

gent best for alle parter med et visst samarbeid om prisene. Man kunne sagt dette ut fra sunn fornuft, men å si det ved datamaskiner gir det større gjennomslagskraft i opiniondannende lag mnen våre teknokratien

Ellevte og siste punkt: Selve måten det arbeides på ved hjelp av de største datamaskiner, bryter monopolstillingen som stat og industrielt nærings­ liv og ’big science’ har innehatt på dette felt.

Av svakheter ved boka vil jeg kort nevne de følgende:

1. Den gir ikke en systematisk og lettfattelig innføring 1 resultatene for­ mulert ved de 27 faglig betonte avhandlinger. Boka gir en meget fri, til

dels skjev fortolkning av totalprosjektets perspektiver og resultater.

FRA NATUR- OG MILJØVERN TIL ØKOPOLITIKK

2. Totalprosjektet beskrives av lederne på en pompøs og selvforherlig-

ende måte, som vel har gitt god PR i mange kretser, men som er lite egnet til å etablere samarbeid med resten av den økologiske forskningsfront. Prosjektet har ikke den opphøyde særstilling som pretenderes. 3. Selve det datamaskinelle apparat er unødvendig sterkt orientert i ret­

ning av priser. (Jørgen Randers har utdypet dette punkt i kritikken.) For lite redegjøres det for antagelser og postulater som er brukt for å komme

fram til prisangivelsene. 4. Selv om de politiske problemer i de kommende år ikke blir undervur­

dert, er det gjort for lite for datamaskinelt å bedømme mulige fremtidige ulike politiske hendelsers og utviklingers innflytelse. 5. Et metodologisk helt sentralt punkt: Datametoden er en form for

modell- eller «hvis-så»-tenkning, hvor det ikke engang blir forsøkt å under­

bygge alle premissene («hvis-ene») empirisk. Enkelte formuleringer i boka gir den metodologisk ikke særlig godt orienterte leser inntrykk av at de 27 vitenskapelige arbeider resulterer i direkte forutsigelser, altså utsagn

som ikke begynner med «hvis». Min generelle konklusjon er enkel. Innen den økologiske bevegelse foretas det undersøkelser, som benytter seg av de store industnstatenes spesielle tekniske metoder. Dette gjelder fremfor alt datamaskiner og de

svære kvantitative modeller for undersøkelser av hva vil skje i fremtiden,

hvis bestemte krefter fortsetter å virke som før, eller endres på bestemte måter. Disse undersøkelser tjener i det store og hele den økologiske beve­

gelse. Det er ikke sannsynlig at metodenes tilblivelse ved industrielle stor­

samfunn hindrer resultatene i å støtte den dype økologiske bevegelses mål­ settinger.

i

267

268 |

ØKOLOGI, SAMFUNN OG LIVSSTIL

io Økologisk orienterte politiske partier Den grønne pol i norsk politikk Et uforutsett og merkverdig fenomen i Norge i de siste par år har vært

dannelsen av en tredje pol i politikken, den «grønne» pol. Fra tredveårene inntil nylig lot de fleste partipolitiske motsetninger seg tegne inn på en akse fra venstre til høyre, fra en radikal og sosialistisk «rød» pol, til en

konservativ, kapitalistisk og storborgerlig «blå» pol. Den nye pol, den grønne, er utvilsomt radikal, - den «går til roten».

Den har gjennomgripende samfunnsendringer på programmet. Men den lar seg ikke plassere langs den rødblå aksen. Nettverket av politisk rele­ vante interessemotsetninger kan nå best illustreres ved en trekant, hvor

grunnlinjen er rød-blå-aksen og topp-punktet er den grønne pol.5 Dermed opptrer to nye akser, fra det venstre, røde hjørnet av trekanten opp til det

grønne hjørnet, og fra det grønne hjørnet ned til det blå høyre hjørnet.

Noen norske partier i 1974 er inntegnet for å eksemplifisere bruken av trekanten som oversikt. Den grønne pol angir maksima] tilknytning til de

18 målsettinger i den dype økologiske bevegelse. Plasseringen er utført

FRA NATUR- OG MILJØVERN TIL ØKOPOLITIKK

av meg, altså ikke av en solid kjenner av norsk politikk. Noen nærlig­

gende, men ikke avgjørende innvendinger: Arbeiderpartiet bør plasseres nærmere trekantens sentrum, ellers kunne det ikke være landets største parti. Senterpartiet må plasseres nærmere den grønne pol. Venstres over­

legent grønneste plassering er urettferdig overfor Senterpartiet og Sosia­ listisk Venstreparti. Jeg innbyr leseren innledningsvis til å se om ikke ganske mange

interessegrupperinger og mange ideologiske forestillinger kan finne sine

plasser innen trekanten. De ideologisk betonte utsagn i partienes programmer varierer ganske

sterkt med hvilke slagord som er i skuddet. I dag er mange grønne slag­

ord brukt som kanskje er umoderne om fem år. De forholdsvis trange og kortsiktige gruppeinteresser danner grunnlaget for de fleste partiers appell i befolkningen. Vi har vel alle tendens til å finne ut at det som er

best for oss på kort sikt, er best for hele landet på lang sikt. Ideologisk og

interessemessig plassering er såpass forskjellig at det trengs to trekanter. I det følgende tenker jeg vesentlig på plassering etter gruppeinteresser på

kort sikt. I det røde hjørne hører først og fremst industriarbeidere og folk som selger sin mobile arbeidskraft mot en lav lønn.

I det blå hjørnet hører de som disponerer kapital, ledende kretser i

store private bedrifter, storborgerskapet og også, noe mindre klart, ini­ tiativrike folk med rommelige, personlige og sosiale ressurser og også

andre om hvem det sies at det i dagens samfunn går dem aldeles utmer­

ket. Til den grønne pol sogner de som i og utenfor tettsteder og byer er blitt overrent av motorveier og hensynsløst plassert industri. Folk som reage­

rer mot at storsamfunnets økonomiske mål overordnes deres egne. Folk som føler lokalsamfunn, lokalt fiske og lokale næringsveier truet. Til den

grønne pol sogner småbrukere og andre i beskjedne kår som kombinerer

jordbruk og fiske, eller lever av andre kombinasjoner, som er under avvik­ ling. Også visse beskjedne kategorier selvstendig næringsdrivende i han­

|

269

27O

|

ØKOLOGI, SAMFUNN OG LIVSSTIL

del og håndverk sogner hit. Folk med kapital, men truet av større kapital og sentralisering. Hvorfor er dette en forholdsvis treffende politisk arrangering av hoved­

gruppene i vår befolkning? Kort sagt: Fordi det slår mer gnister av inter­ essemotsetninger mellom de tre hovedgruppene enn innen dem.

Følger vi gnistenes veier, får vi tre poler med tre akser hvor motsetnin­ gene avtegner seg. Vi får imidlertid også et visst interessefellesskap mel­ lom to poler overfor den tredje, 1 korthet: Rød-Grønn har nå et «radikalt»

fellesskap, som partimessig har fått utslag i radikaliseringen av Venstre og Senterpartiet. Grønn-Blå har et «konservativt» fellesskap med personlig initiativ, positiv holdning til moderat eiendomsrett til produksjonsmidler og avsky for byråkrati. Rød-Blå har sterk tilknytning til storsamfunn, sen­

tral ledelse, velstand og storbedrifter. Men la oss nå se på motsetninger og fellesskap litt mer i detalj. Rød-Blåmotsetningene er de tradisjonelle mellom arbeidsselger og arbeidskjøper

- før kalt «arbeidsgiver». Massene av lave lønnsmottagere søker innfly­ telse på bedriftsstyringen, inntektsutjevning, sosial likestilling funksjonær/arbeider. Konfliktsentrum i industrien, defensiv kamp mot storkapi­ talen, maktøking.

Imidlertid synes Arbeiderpartiets politikk å avsløre Rød-Blå fellesinter­ esser, mot Grønn: Lav pris på matvarer i forhold til industrivarer, tro på storsamfunnet, storbedriften (statlig eller privat), sentralisering ved vekst-

sentra, økt konsum og velstand, økt arbeidermobilitet og passivitet overfor avfolkning av utkant. (Hvis AUF hadde vunnet i konflikten med ledelsen,

ville bildet være annerledes, siden Arbeiderpartiet da ville forskjøvet seg i retning av aksen Rød-Grønn.) Rød-Grønn-motsetningene har tilspisset seg i de siste år. Grønn er inter­

essert i høyere priser på matvarer, stans i gårdsnedleggelse, mangesidig lokalt næringsliv, beskyttelse av bosettingsmønsteret, nedtrapping av stor-

sentra og storbedrifter, eiendomsrett og personlig initiativ, lokalkultur. Grønn er distriktsorientert med liten tro på statsbedrifter og statsledelse, Rød er byorientert og tror mer på parti, stat og LO.

FRA NATUR- OG MILJØVERN TIL ØKOPOLITIKK

Ellers er kampen mot den storkapitalistiske maktkonsentrasjon, for inntektsutjevning og økt innflytelse for de lavtlønnete.

Grønns konfliktflate overfor Blå lar seg kortest antyde ved å se sakene fra Blås hjørne: Grønn støtter ineffektivitet og prisstigning ved å bremse

på bedriftsekspansjon, ved å hindre konkurranse på nasjonalt og interna­

sjonalt plan til fordel for lokal isolasjonisme, ulønnsom småvirksomhet

i lokalsamfunnene. Blå gir større albuerom for enerne, for de dyktigste, for det private initiativ, for kultur på høyeste nivå, nasjonalt og euro­

peisk. Videre kan nevnes Blås tro på at tekniske oppfinnelser vil elimi­ nere ressursknapphet og miljøskader. Økt tempo i det teknisk-industrielle

fremskritt gir best mulighet for økt levestandard for de svakeste. Grønn

er påvirket av den økologiske bevegelse og vender seg mot teknokratisk optimisme. Til slutt noen ord om enkelte av partiene. Motstanden mot EF gjorde det klart at partiene måtte tilpasse seg de nye interessemotsetninger og inter­ essefellesskap. Ved at Arbeiderpartiet ikke la om i retning av Grønn, men

snarere støttet Blå, ble det et stort område å erobre rundt den grønne pol.

Tre partier har i overraskende høy grad kvalifisert seg. SF har utvidet sin distrikts- og utkantpolitikk, men er kanskje noe belastet ved å se sakene

i lys av striden mellom sosialisme og kapitalisme. Senterpartiet har gjen­ nomgått en radikalisering og har nå et program preget av den økologiske

bevegelse. Venstres muligheter for radikalisering i retning av Rød-Grønnaksen har vært større enn Senterpartiets. Dets program er kanskje det mest utpreget grønne, hvis vi tar den økologiske bevegelses politiske mål

som avgjørende. Fra program til gjennomføring er imidlertid veien lang og steil. Flere av de små politiske partier har altså overraskende hurtig greid å

legge opp til en ansvarsbevisst økologisk politikk med støtte i håndgripe­

lige kortsiktige interesser innen visse deler av det norske folk. Imidlertid er fordelene ved grønn politikk i alt vesentlig langsiktige og globale. Utsik­ tene fremover er derfor partipolitisk ugunstige for konkret realisering av

de gode forsetter.

271

272 |

ØKOLOGI, SAMFUNN OG LIVSSTIL

Det foregående er skrevet på oppfordring av folk som mener en filosof,

som trer fram offentlig i filosofiske anliggender, også må vise hvor han eller hun står konkret politisk. Som det fremgår, - direkte og indirekte,

- sogner jeg til den grønne pol. Jeg håper kommentarene til den norske

politiske trekant kan ha en viss interesse ved å eksemplifisere hvordan filosofiske synspunkter kan konkretiseres ved politisk stillingtagen. Kom­

mentarene pretenderer ikke å ha noen egenverdi.

Argumenter mot partidannelse og for tverrpolitiske organer Politikkens relevans for den økologiske bevegelse er så klar og så mange­

sidig at nærmere begrunnelse er unødvendig. Dermed er det ikke sagt at

den økologiske bevegelse motiverer dannelsen av et eget politisk parti. For det første er det ikke gitt at en økologisk politikk lar seg tilpasse den

parlamentariske rammen som vårt samfunn i dag virker innenfor. Selv om man ut fra økopolitiske prinsipper opplagt kan avlede retningslinjer for

de fleste områder innenfor den parlamentariske politikken, kan vel like­ vel resultatene av en innsats på dette feltet bli ganske magre så lenge det

er en stor avstand mellom økopolitikken og den politikken landet styres etter. Økopolitikerne kan få rollen som forsiktige sandpåstrøere.

For det andre tyder mye på at dersom man ønsker et økopolitisk aktivt folk, er det fruktbart å fungere som en i reell forstand tverrpolitisk og

utenomparlamentarisk bevegelse, for eksempel etter mønster av Folke­

bevegelsen mot EF. En slik organisasjon kan i enkeltsaker fungere som

pressmiddel og korrektiv til de eksisterende partier. Men på lengre sikt kan målet ikke bare være å motivere partiene for mer positive holdnin­

ger, slik de er uttrykt i flere uforpliktende programformuleringer. En må arbeide for å vinne forståelse for at forutsetningene for den nåværende

politikken må endres betydelig dersom våre miljøinteresser skal kunne

ivaretas. Et poeng som er verdt å ta med er også at en midlertidig partidannelse

sterkt oppmuntrer de eksisterende partiene til å konkurrere om å bli mest

FRA NATUR- OG MILJØVERN TIL ØKOPOLITIKK

natur- og miljøvennlige. Dette skjedde for eksempel som resultat av dan­

nelsen av Natur- og miljøvernlisten ved kommunevalget i Oslo i 1971.

Argumenter for partidannelse Et parti kan ha som hovedprogram å gjennomføre en ansvarsfull økopo­ litikk. Ut fra dette skrifts oppfatning vil det si en politikk i favør av mål­ settingene antydet ved de fleste av de 18 grupper av nøkkelord. (Noen er

ikke direkte relevant, for eksempel docta ignorantia.) Den store fordel ved et slikt parti, sett fra den dype økologiske bevegelses

synspunkt, er at man får greie på (1) hva som er politisk realiserbart. Det

nytter ikke å legge fram forslag som er helt ut av takt med velgermassens synspunkter. Videre får man (2) økopolitiske målsettinger skarpt formu­

lert i forhold til partipolitiske målsettinger generelt. Dessuten (3) må et

parti til enhver tid ha konkrete forslag på lager. Det nytter ikke å sveve over vannene, slik man gjerne gjør i en diffus bevegelse. Innlegg og for­

slag som blir satt fram i utide, blir ettertrykkelig og allment slaktet. De kan vekke interesse og tilslutning hvis de fremsettes i nøyaktig det rette

øyeblikk. De som ikke har sans for partipolitikk, har en tendens til å gnåle

om det samme året rundt. Et parti som stiller til valg hele landet over, må nøye undersøke særtrek­

kene ved problemene i sterkt ulike strøk. Privatbilisme er ikke det samme

i Indre Troms som i Oslo. Mang en miljøvennlig parole passer bare i visse strøk, ikke i andre. Det økopolitiske parti må finne fram til en fellesnevner og dessuten ta opp i seg spesielle poster tilpasset lokale forhold. Det er

lett å skjønne at dette er et velkomment renselsesbad for den økologiske

bevegelse. Dessverre er en helt tilfredsstillende utforming av program på landsbasis bare mulig for store og rike partier. Små partier kommer til kort når det gjelder å mobilisere tilstrekkelig arbeidskraft. Ved kommunevalget i Norge i september 1975 trådte Venstre fram som

økopolitisk parti. Mange av de dokumentene som Venstre (og ikke minst Unge Venstre) la fram er det vel verdt å sette seg inn i.6

I

273

274 |

ØKOLOGI, samfunn og livsstil

Venstre i Oslo stilte opp n stikkord på valgbrosjyren: miljøvern, ressursbevaring, desentralisering, likevektsøkonomi, små enheter, jordvern, kol­

lektivtrafikk, likestilling, selvforsyning, lokalsamfunn, selvråderett, glo­ bal solidaritet. Brosjyren innleder med disse ord: «Når Venstre har valgt

grønn framtid for Oslo som et av sine slagord, mener vi noe mer enn par­ ker og grønne trær. Det finnes en «grønn» holdning til de fleste viktige

samfunnsspørsmål - et alternativ på tvers av det gamle skillet mellom borgerlige og sosialister. Det er ikke lenger nok å tenke på menneske­ samfunnet som et isolert system. Det er en del av naturen, ikke dens

herre.» Det er på enkelte hold blitt karakterisert som opportunistisk av Venstre

å trykke de nå så populære miljøspørsmål til sitt bryst. Man glemmer da at vel er det populært å snakke om dem og rundt dem, men at konkrete

politiske forslag i økopolitisk retning i alle fall ikke hittil har vært popu­ lære. Hvis ikke slike forslag blir satt fram i fullt alvor og satt ut i livet i de

nærmeste år, vil miljøkrisen tilspisse seg og fordre langt mer drastiske til­ tak for å overvinnes. Økopolitikken vil da stå mer sentralt enn noensinne, og man vil være Venstre takknemlig for å ha gjort et hederlig forsøk på å representere den økopolitiske samvittighet.

Utenfor Norge har økopolitiske partier vært i sving i alle fall siden 1972. Blant de første var «The United Tasmania Group», Australia, «Values

Party», New Zealand, «People», England. I USA skal det mye mer til enn i Norge for å danne et økopolitisk parti eller en gruppering. De forskjellige Tesener’ er det vanskelig nok å hamle opp med. Veivesenet hersker over større landarealer enn Norges land og

rike, og selv presidentens ord har liten vekt når det gjelder for eksem­ pel utvidelse av bilveier i naturparkene. Enkelte klager fra publikum, som

venter seg slake autostradaer i bratte fjellskråninger er blitt brukt som

påskudd til at nær sagt hele fjellsiden er blitt omkalfatret av veivesenets arbeidsglade ingeniører og mannskaper. Hvis det gjøres for økonomisk vinnings skyld, som ved bergverksdrift,

kan man lage anleggsveier inn i en del av historiske og på annen måte

FRA NATUR- OG MILJØVERN TIL ØKOPOLITIKK

enestående naturområder, for eksempel ørkenområdet ved Death Valley.

Naturvernere i USA står overfor enorme oppgaver, og får liten hjelp av politikerne. Hva de har utrettet er desto mer imponerende.

Konservativ økopolitikk - «Industrijiendtlighet» De økopolitiske partier er politisk konservative i den forstand at de søker å bevare det beste i det bestående. De vender seg mot de halsbrekkende samfunnsforandringer som de frie krefters spill i vest og planleggings-

politikken i Øst-Europa har avstedkommet. Dessverre har de konservative

politiske partier tatt opp i seg talsmenn nettopp for de frie krefters spill, blant annet i bekymring for den byråkratisering som de mener er uunn­ gåelig hvis man øker inngrepene i markedssystemet. Innen undergrup-

peringene finner man imidlertid verdikonservative som er meget viktige og kjærkomne støtter for økologisk ansvarlig politikk.

Et hovedpunkt i konservativ politikk er bekjempelse av økende krimina­ litet. Uten en viss minimal «ro og orden» forfaller samfunnet. Her synes

den grønne politikk i dag å være eneste løsning. Jeg gir ordet til Nils Christie (1975, s. 101-102): «Det ser ut til at vi begynner å komme betenkelig nær en samfunnsform som er voldsskapende ved den fjernhet som er i

ferd med å skapes mennesker imellom. Hvis dette er riktig, er det klart at å hindre voldskriminaliteten gjøres best ved å bevare de trekk i sam­ funnsstrukturen som hindrer slik fjernhet. Men dette igjen blir et politisk

spørsmål. Stortinget har større innflytelse på fremtidig voldsanvendelse når det diskuterer veibudsjettet enn fengselsbudsjettet, det treffer viktigere

voldsrelevante avgjørelser når det fatter vedtak som leder folkestrømmen til byene enn når det raust gir sosialbevilgninger til å bøte på skadene av andre avgjørelser, det motarbeider mer vold når det skaper grunnlag for

oversiktlige samværsenheter enn når det gir ekstrabevilgninger til skolepsykologer.»

Fjernhet, utrygghet, familieoppløsning, mangel av disiplin i skolene,

irreligiøsitet, sløseri, pøbelvelde - alt dette står i nøye sammenheng med

|

275

276

ØKOLOGI, SAMFUNN OG LIVSSTIL

den uøkologiske økonomiske politikk - urbanisering, sentralisering, kon­ kurransejag, - bevaring av det beste i det bestående må altså finne veien til

grønn politikk på tross av at en del grupper, som støtter noe av det verste i det bestående, tradisjonelt stemmer konservativt.7 En anstøtssten innen konservative krefter er økopolitikkens «industrifiendtlighet». Men her trenges oppklaring av begreper 'industri’. Naturlig nok vil det i tiden fremover foregå interessekamper mellom

industri og miljøvernorganisasjoner. Det er imidlertid uheldig og unød­ vendig at man holder fast ved begreper industri som har til konsekvens at enhver form for industri blir miljø- og menneskefiendtlig. Denne kon­ sekvens er det vanskelig å unngå hvis det er så at «all industri forutset­ ter... at mennesket oppkaster seg til herre over naturen og utnytter den

for snevre menneskelige formål». (Sitat fra dagsavis.) Vanligvis legger man i begreper industri noe i retning av «foredling av råstoffer ved hjelp av maskiner» eller «bearbeidelse av naturprodukter slik

at det fremkommer varer». Det volder selvsagt besvær å finne passende

definisjoner som avgrenser industri fra håndverk eller fra tekniske virk­ somheter generelt. Snevre menneskelige formål er imidlertid ikke impli­ sert. Industri er på mange måter tatt i bruk ved forsøk på å bevare truete dyrearter. Når industri indirekte truer fiskebestanden i norske innsjøer,

søker man til dels ved industri å skaffe fisken tilbake. I dette tilfellet ser

man riktignok på fisken som menneskelig ressurs, men det er ikke noe i

veien for å bruke industri for å opprettholde naturens mangfold på tvers

av menneskers ensidige interesser. Industri er ikke bundet til kortsiktige,

snevre mål. En annen ting er at en stor del av industrien i dag tjener for­ mål som virker ødeleggende, ikke bare for menneskene, men for svært mange av våre medskapninger. Myfc og nær teknikk og dermed myk og nær industri er 1 dag mer et slagord enn en realitet, men bevegelsen til fordel for menneske- og miljøvennlig virksomhet er livskraftig og kan på lang

sikt vise seg utslagsgivende. Den tragikomiske forestilling at mennesket må enten være herre over

naturen eller også være dens slave, spiller en skjebnesvanger rolle i indu-

FRA NATUR- OG MILJØVERN TIL ØKOPOLITIKK

strisammenheng. Den favoriserer en storsnutet og brutal opptreden både i Sovjet og i Vesten, og fremelsker alle arter industrielle inngrep og endrin­

ger uten full forståelse av konsekvensene for menneskenes ytre og indre liv. Herre/tjener og herre/slave-forholdet nedverdiger og reduserer begge

parter. Opplevelsesmuligheter og frihetsnivå forminskes.

Industri endrer råstoffer og naturprodukter, men dette innebærer ikke at den nødvendigvis må komme mer på tvers av samlivet på jorden enn

annen livsutfoldelse. Alt liv endrer seg og den uorganiske verden endrer livsmangfoldighet. Industri står ikke i noen særstilling og vil få sin plass i de «postindustrielle» samfunn - de fremtidige samfunnstyper som vil

bevare industri som virksomhetstype, men la dens utvikling følge etiske og politiske vurderinger.

Eksempler på økologisk og uøkologisk politikk Hvilken politikk er så uøkologisk? Det er klart at når man tar fatt på de kon­ krete programposter vil svarene måtte variere meget sterkt. Noen enighet

kan det ikke bli tale om uten bruk av vage, mer eller mindre intetsigende

fraser. La oss ta for oss en av de vanligste situasjoner. Kommunepolitikerne må for å vinne valget, vanligvis stille i utsikt kommunale tjenester som for­

utsetter rikelig tilgang av skatt. Kommunene er dessuten forpliktet over­ for de sentrale myndigheter til å gjennomføre kostbare tiltak. Nå er situa­

sjonen ikke bare i Norge, men også for eksempel i Vest-Tyskland den at

skattene slett ikke strekker til. Man beveger seg på fallittens rand og på legalitetens. (Der Spiegel 28.2.1972.) Hvis man imidlertid får lokket til seg en stor bedrift, altså en stor skatteyter og arbeidsplasstildeler, vil det endre

situasjonen. De kommunale myndigheter går så til vervingsaksjoner og

gir underhånden avtaler med statlig eller privat industri. Industrilederne

stiller muntlig i utsikt å fare så varsomt fram med miljøet som overhodet mulig. Men en bedrift kan umulig fortsette uten å greie seg i konkurran­

sen. Miljøvern søkes realisert så godt «som overhodet mulig» uten å ligge

|

277

278 |

ØKOLOGI, SAMFUNN OG LIVSSTIL

under i konkurransen hvis det dreier seg om private firmaer, - og så godt «som overhodet mulig» uten vesentlig å overskride bevilgningene, hvis det er staten som er industrileder. Den kommune som får bedriften, er den

som har utkonkurrert de andre ved spesielle tilbud. Når så bedriften blir

en realitet, kommer miljøklagene, men oftest for sent. Undertiden mister

de nære omgivelser verdi som boligfelter og gode skatteytere avløses av

folk på forsorgen. Vinningen går skattemessig opp i spinningen. I andre tilfelle faller det hele heldigere ut sett fra industriens og kommunestyrets

synspunkt. Men økologisk og velferdsmessig kan tapet være stort; fabrik­ ken lager kanskje emballasje som forsøpler og forgifter og som ingen har behov for. Dette er blant annet mulig fordi i de svære selvbetjenings­

butikker må varene være blikkfang på stor avstand, og dette kan løses ved emballasje av iøynefallende dimensjoner. Hvor setter så den økologisk bevisste politikken inn? Slik jeg har beskrevet saken er det nærliggende å svare: Man må inn­ skrenke kommunepolitikernes adgang til å inngå avtaler som berører

miljøspørsmål uten i samarbeid med stedlige miljøinstitusjoner, og man

må innskrenke kommunens plikter overfor sentrale instanser når det gjel­

der veibygg og annet, slik at budsjettene har sjanse for å balansere. Dette er bare mulig ved desentralisering. Et slikt generelt og vagt svar er imid­ lertid av liten verdi.

På spørsmålet om hvor den økologisk bevisste opposisjonspolitiker set­ ter inn, må man imidlertid ty til vage fraser, for eksempel, «på alle punk­ ter i den prosess hvis sluttledd er uøkologisk», eller også gå nøye inn på konkrete politiske situasjoner i bestemte deler av vårt land. Dette makter jeg ikke, og det er vel neppe mulig innen skriftets ramme. -

Arbeiderbevegelsen er sterkt opptatt av arbeidsløshetsproblemet, derav dl dels knirkefritt samarbeid mellom fagforening og industriledelse når det gjelder muligheten for nye godt betalte arbeidsplasser uansett om de har negativ økologisk verdi. Om det lages emballasje av tvilsom karakter

- i det hele tatt hva som lages - er mindre sentralt, sett fra et slikt snevert, kortsiktig synspunkt. Men på lengre sikt vil ofte arbeidere ved en bedrift

FRA NATUR- OG MILJØVERN TIL ØKOPOLITIKK

komme til å lide mer enn noen andre av miljøfiendtlig politikk. Bedrifts­ lederne har større anledning til å velge miljø.

I det antydete eksempel berøres politiske avgjørelser på en lang rekke punkter:

1. Realistiske kommunebudsjetter. Man gir forrang til det parti som er modig nok til å legge fram et realistisk budsjett, som gjør det unødvendig

å selge seg til uøkologiske virksomheter.

2. Full offentlighet når det gjelder storbedrifter, enten de skal være i sta­ tens, fylkets, kommunens eller de privates hender. Man favoriserer partier

hvor dette stilles i utsikt. Målet er her å unngå at skjebnesvangre planer uten faglig utarbeidete alternativer låses fast fordi det foreligger mer eller

mindre hemmelige avtaler. 3. Strengere miljøbeskyttelseslovgivning som treffer alle konkurrenter likelig. Dette er lettere sagt enn gjort, blant annet fordi små firmaer som

konsentrerer seg om ett produkt er langt mer sårbare enn firmaer som

fabrikkerer tusen. Lovgivningspolitikken begrenses ved ytterst ulike for­ hold på ulike steder og til ulike tider. Men et parti som tør vise veien her,

vil ha forrang fremfor de tause. Videre: Konsentrasjon om arbeidsmiljøet og oppvekstmiljøet, ikke vanlig naturvern. Vern om uberørt natur er og

har vært en god inngangsport til de økopolitiske spørsmål, men arbeids­

miljø og barn- og ungdomsvern gjennom miljøforbedring må under de nåværende forhold politisk og etisk ha forrang.

4. Desentralisering av en slik art at sentrale myndigheter ikke kan pålegge kommuner oppdrag som de finansielt ikke kan klare. Mot dette

innvendes at det er lite initiativ og lite faglig kompetanse innen mange kommuner, hvorav følger at «intet blir gjort» uten sentral ledelse. Men

ofte er det kanskje bedre at «intet blir gjort»? Nå må det tilføyes at behovet for kompetente planleggere, ingeniører og så videre i kommunene henger nøye sammen med forsterkningen

av teknostrukturen - det vil si den «systemfremmende» styringen og en urbanisert livsform. Generalplanlegging overlates gjerne til spesialiserte

firmaer utenfor kommunene - noe som ofte fører til slett planlegging på

|

279

280

ØKOLOGI, SAMFUNN OG LIVSSTIL

grunn av planleggernes manglende kjennskap til og identifikasjon med lokalmiljøet. Her kommer utdannelsesspørsmålene inn, og spørsmål om

desentralisering av typiske initiativtagermiljøer, som nå vesentlig er å

finne i byene. Men en økopolitikk må ta sikte på å oppheve behovet for denne styrings­

form. Lokalsamfunnene må i langt større grad få anledning til å utvikle seg på sine egne premisser. 5. Oppmuntring av desentralisert del-industri, for eksempel støtte til

transport fra del-bedrifter til stedet hvor det endelige produkt integreres.

Når miljøomkostningene ikke tas inn i regnskapet, er det mer lønnsomt med en kjempebedrift, for eksempel som av stål m.m. lager ferdige biler. Men jo større selve bedriften er, jo verre blir de økologiske forskyvninger.

Blant biologene fremhevet J. Huxley allerede i 1940-årene at homo sapi­ ens’ videre utvikling snarere vil betinges av endrete sosiale forhold enn av mutasjoner av den art vi kjenner fra bananfluene (Drosophila melano-

gaster) og andre dyr. Det er da også blitt klart gjennom sosialantropologi og historie, at for eksempel endrete omgivelser og nye næringsveier kan

innvirke helt vesentlig på mentalitet og atferd. Det er tydelig at mennesker som har levd i områder med lav populasjonstetthet kan tilpasse seg sterk

tettbebyggelse, og vi ser 1 dag hos alle en delvis tilpasning til trafikk- og

lydforhold, som kan synes helt nye 1 art og intensitet. R. Dubos har ført dette emnet videre, men også fremhevet at det sannsynligvis finnes gren­

ser for tilpasning uten svære bivirkninger av individuell og sosialt uheldig

art. Stress og press i forhold til aggresjon i ekstreme tettbebyggelser er

allerede undersøkt, og resultatene har vært klart og oversiktlig fremstilt (W.M.S. Russell (1968)). To konklusjoner trekker jeg av disse teorier: Det er politisk viktig å støtte alt som er egnet til å avvikle de ekstreme tettbebyggelser og områder med stor innflytting uten tilsvarende sosialisering. Videre er det viktig å være klar over at tilpasningen til ekstreme tettbebyggelser hos mange mennesker

har gått så langt at de ikke kan ventes å støtte avviklingen. Vi vil altså i tillegg til de primære, økonomiske interessemotsetninger få en interesse­

FRA NATUR- OG MILJØVERN TIL ØKOPOLITIKK

motsetning mellom dem som trenger og fordrer albuerom og dem som trenger og fordrer å leve tett i tett. (I Norge ser man tendenser til dannelse

av campingvogn-byer i ferietiden. Dette fenomen er tvetydig: Det beror til dels på kontaktløshet i bymiljøer. Leir gir mangesidig kontakt.)

Listen over økopolitiske oppgaver kan lett forlenges. Hovedpunktet er å vise hvorledes de enkelte spørsmål griper inn i hverandre. Punkt 4 viser hvorledes antivekst normer kommer inn: 'Hva skal samfunnet med

fabrikken hvis ikke vekst tas som noe godt i seg selv?’ Her har forskerne viktige økopolitiske oppgaver. Slik situasjonen er i

dag, blir den jevne borger foret ensidig med informasjon fra de samme

kreftene som for eksempel ønsker hurtig uttapping av oljen. Informa­ sjonenes uøkologiske slagside gjør at man vurderer og tar standpunkt til saken på et utilstrekkelig grunnlag. Motinformasjon er av stor betydning,

og krever full innsats fra uavhengige forskere. Selv om motekspertise for en stor del er beheftet med de samme ulempene som ekspertise i sin alminnelighet, er den i dag nødvendig i den økopolitiske kampen.

Økopolitisk bevisstgjøring Sterke krefter er i gang for å utnytte oljeforekomstene langs kysten og i

arktiske strøk så fort som overhodet mulig. Hvilke er disse krefter? Hvorfor

slikt hastverk? Geologer og de som er interessert i de økologiske sider av saken vet om de store farer som truer livet i disse farvann. Å oppnå utset­ telse med boring og andre inngrep er imidlertid en politisk sak. Hvis man

er overveiende faglig interessert, bøyer man av: Hvorfor akkurat forske der hvor man kommer opp i politiske «ubehageligheter»? Uten en viss

politisk skolering kan man ikke vente at forskere tar opp politisk brenn­ bare saker.

281

282

|

ØKOLOGI, SAMFUNN OG LIVSSTIL

Politiske fraser og politikerhets Høyt kvalifisert personale ved Televerkets forskningsinstitutt, Kjeller, har

utarbeidet et såkalt Traseblokk system’, som det er vanskelig å forbigå her. (Solem (1969).) Det inneholder blant annet en (operasjonell) definisjon av «politiske utsagn». Utgangspunktet er 4 fraseblokker. De inneholder hver ti uttrykk eller setninger hvorav jeg plukker ut tre, nokså vilkårlig:

A

1. Hensynet til x, som inntil nå har fått altfor liten oppmerksomhet, 2. Gjennomføringa av x på brei

basis,

B

1. må veie tungt når vi skal vurdere virkningene av

2. vil utvilsomt være medbestem­ mende for vår holdning til

3. Langtidsvirkningene av den nåværende prioriteringa av x,

3. kan under visse omstendigheter

komme til å bety meget for

C 1. ei sterkere vekst på alle områder

i samfunnet.

2. nye sentraliseringstendenser.

D 1. Dette syn må bli ei rettleiing til

handling og ikke bare tomme fraser.

2. Når vil våre motstandere forstå

dette? 3. en bedring av tilhøva i press­

områdene.

4. Det kan ikke råde uenighet på dette punkt.

De velger selv emne, og dernest et tilfeldig 4-sifret tall. Første siffer angir frasenummer i blokk A, annet siffer frasenummer i blokk B og så videre. Legg merke til at x-ene i blokk A må erstattes med den valgte emnebetegnelse. Hver slik kombinasjon av fire fraser, en fra hver blokk, kaller vi et politisk utsagn. Føyes flere utsagn etter hverandre, får vi et politisk inn­

FRA NATUR- OG MILJØVERN TIL ØKOPOLITIKK

legg. Flere politiske innlegg (med ulike emner) danner en politisk platt­

form. Vi kan nå «generere» (danne) et politisk utsagn ved å velge et firesifret

tall. La oss prøve tallet 1282. Det gir utsagnet: «Hensynet til x, som inntil nå har fått altfor liten oppmerksomhet, vil utvilsomt være medbestem­

mende for vår holdning til nye sentraliseringstendenser. Når vil våre mot­

standere forstå dette?» En dyktig politiker faller i vårt kompliserte teknoindustrielle samfunn mellom to stoler: Han eller hun har måttet bevege seg temmelig langt bort

fra grasrot-forestillinger om samfunnsmaskineriet uten å nå anerkjenn-

bar ekspertise på noe område. Det er lett fra eksperthold å smile i skjeg­ get. Politikeren kan jo ikke lese de faglige dokumentene som ofte legges til grunn for avgjørelser eller som han eller hun henvises til som legiti­

masjon. På den annen side er politikeren såpass påvirket av de kompli­

serte faglige analyser at han eller hun ikke lenger helt naturligkan snakke og argumentere med Vanlig folk’. Særlig vanskelig er det når politikeren bestemmer seg ut fra et stykke systemtenkning, la oss si et tenkt resultat

av 10 faktorers inderlige vekselvirkning. Hvem orker å lytte til en utred­

ning om 10 - ti - faktorers sammenheng? Det politiske liv tåler ikke mye av den slags.

Det er på bakgrunn av dette og mye annet at en politiker må ty til fraser.

Folk går ikke helt med på frasene, men heller ikke vil de studere politikk. Slikt stoff må være fengende, ikke for tungt, ikke for langtrukkent. Men

sindige avgjørelser bygger på overveielser som bare kan verbalt uttrykkes ved temmelig lange utredninger. For en de Gaulle er saken annerledes. En politiker med anerkjent stats-

manns-format kan sette punktum og ikke forklare seg nærmere. Begrun­ nelser virker da som sjeldne gunstbevisninger. Stort sett stoler man på at

det finnes en overlegent god begrunnelse.

Det foregående er skrevet med tanke på den grønne pols politikere. «Politikerhetsen» kan lett ramme dem. Hvis de kommer med dristig øko­ politisk forslag står de utsatt for hogg fra alle kanter. Deres situasjon er

283

284 |

ØKOLOGI, SAMFUNN OG LIVSSTIL

slik at uten spontan positiv reaksjon i samtaler, aviser og på annen måte, kan de vanskelig ta sjansene på å si noe rett ut og dristig.

Slik det har vært, legger folk og kolleger mer vekt på å finne svakheter ved dristige uttalelser. Man elsker små polemikken Langt gunstigere er

at de enkelte spinner videre på hverandres ideer og forslag. Selvsagt kan man få plass til modifikasjoner, men hovedsaken er å inspirere og hjelpe

hverandre fram mot felles, ofte temmelig fjerne mål. En viss lojalitet er ubetinget nødvendig.

Ansvarsfull, langsiktig økopolitikk bygger ikke på sterke særinteresser innen det eksisterende samfunn. Økopolitikeren har ingen sikker, stabil samfunnsgruppe som han eller hun kan stole på. Dette gjør ham eller henne ytterst følsom overfor opinionen, helt generelt. De som sympatise­ rer med den økologiske bevegelse, må derfor støtte, så langt de på redelig

vis kan, ethvert grønt initiativ uansett hvilken politisk sekt initiativtageren sogner til.

ii Skillet mellom sosialisme og kapitalisme. Står det økologisk i noen særstilling? Kapitalisme og økosofi Kapitalisme og økologisk ansvarsfull politikk er uforenlig. Den dype øko­ logiske bevegelse er anti-kapitalistisk.

Dette skulle klart fremgå av de foregående avsnitt. Terminologisk må det likevel bemerkes at «kapitalisme» står vagt sagt, for «økonomisk sys­ tem med ingen eller vide grenser for størrelsen og bevegeligheten av en bedrifts kapital», ikke for et folkekapitalistisk ideal uten kjempebedrifter og med aksjer fordelt på bedriftenes arbeidere. På lignende måte vil vi ved

«sosialisme» ikke betegne et abstrakt ideal, som praktisk talt alle godtar,

men økonomiske systemer med en viss likhet med de historisk forekom­ mende. Hva er det som økosofisk sett er særlig uheldig ved stor kapitalmakt

FRA NATUR- OG MILJØVERN TIL ØKOPOLITIKK

i samfunnet? Spørsmålet er vanskelig å vise fra seg. Noen antydnin­ ger:

1. Den som rår over kapital, er interessert i størst mulig forrentning og derfor stadig økende etterspørsel etter den varen eller tjenesten han pro­ duserer. Når denne etterspørselen (eller «behovet») ikke foreligger eller

er for liten, vil han aktivt forsøke å øke den. Jo større kapital kapitalisten

eller firmaet råder over, desto større ressurser kan settes inn på å skape mer etterspørsel. Økosofisk ligger det imidlertid i samfunnets interesse at det skjer minst mulig omsetning utover dekning av behov som melder

seg uten hjelp av kapitaleieren og reklamepresset.

2. Økosofisk er vi interessert i å dekke behov, som kan tilfredsstilles hos alle, uten å forstyrre økologisk likevekt, og ved minst mulig arbeid som ikke har mening i seg selv. Den som rår over kapital, er interessert i ønsker som ikke kan tilfredsstilles hos alle, og som krever økt kapital,

salgspress og arbeidstempo. Arbeidsbesparende maskiner synes i det store og hele å være myte når

bruken av dem ses i vid sammenheng. Jo flere maskiner et folk skaffer seg,

jo mer arbeider de? «Det er tvilsomt om alle de mekaniske oppfinnelser som hittil er gjort, har gjort dagsarbeidet lettere for noe menneske.» Marx

siterer her John Stuart Mill og tilføyer: «Men det er da heller ikke formålet

med kapitalistisk bruk av maskiner.» 3. Den som rår over kapital er interessert i hurtigst mulig takt i for­

bruket, herav økt produksjon ved uopphørlig, passende små variasjoner

(«fremskritt») ved produktene. Økosofisk er en lav takt å foretrekke, - og en høy grad av hensyn til fremtidige generasjoner.

De tre punktene angår stor kapitalmakt. De gjelder ikke uten videre enhver kapitalmakt. Derfor er det uheldig å tale om det kapitalistiske «system» uten å spesifisere om man sikter til visse modeller for «ren»

kapitalistisk økonomi, hvor ingen dominerer, eller man sikter til faktisk foreliggende samfunnsforhold hvor de som rår over stor kapital har stor makt og økonomisk valgfrihet.

Innskrenkes valgfriheten og dermed makten drastisk, kan man få sam-

i

285

286

|

ØKOLOGI, SAMFUNN OG LIVSSTIL

funnsfbrhold hvor enkeltindivider og grupper driver kapitalistisk virk­

somhet, men hvor ingen av de økosofisk uheldige konsekvensene viser seg. En slik eliminering av kapitalismen kan ikke skje ved organiserte

lønnskamper eller andre direkte oppgjør med kapitaleierne, men bare ved tilslutning til allmenne politiske programmer med slik gradvis elimine­

ring som formål. Hvis målsettingene for norsk industripolitikk er de som

angis av forhenværende industriminister, Ola Sjåk Bræk, synes det klart

at regjeringen forutsetter at industrikapitalen kan temmes: -

Hva er målsettingen for norsk industripolitikk? Skape sikker sysselsetting, - opprettholde hovedtrekk i befolknings­

strukturen, samt at den kan være redskap i inntektsfordelingen (Epoke, 14.3. 1973). Slike målsettinger kan ikke være direkte målsetting for dem som rår over stor kapital. Industriministeren går ut fra, eller håper, at regjeringen har maktmidler som bringer disse direkte målsettinger til å tjene de høyere

formål. Maktmidlene behøver ikke settes inn med tanke på minsket pro­

fitt i kapitalintensive foretagender. Kanskje de tvert om må settes inn med

tanke på økning, men de må berøre råderetten over profitten.

Jeg nevner dette for å fremheve kompleksiteten i de endringer som eventuelt kan føre til mer ansvarsfull økopolitikk. Det er ikke selvinnlys­ ende hvilke endringer i norsk næringsliv som helhet vil føre i den retning.

Men en nødvendig betingelse er kapitalmaktens temming, og i den grad

at det blir urimelig å tale om et kapitalistisk økonomisk system i Norge. For øvrig er det karakteristisk at sikker sysselsetting blir av minister Sjåk

Bræk stilt opp som målsetting for industrien. Den er kanskje minst egnet til å sikre sysselsetting, siden teknikk og massefabrikasjon i industrien

sikter på stadig sterkere innskrenkning av bruk av menneskelig arbeids­

kraft. Særlig storindustri har hittil forutsatt uøkologiske forhold. 4. Den som rår over kapital, søker ikke byttehandel for å ende med varer og tjenester han trenger, men med større kapital, profitt. Ved hyppigst

FRA NATUR- OG MILJØVERN TIL ØKOPOLITIKK

mulige transaksjoner over store tidsrom kan profitten anta slike dimen­

sjoner at det oppstår (langt på vei) autonome maktsentra. Slike sentra har ingen innebygget kontrollmekanisme som garanterer at profitten brukes

på en økosofisk sett gavnlig måte for enkeltindivid og samfunn. 5. Kontroll av de økosofisk uheldige følger av de fire foregående punkter synes bare å kunne skje ved organisert interessekamp fra dem som ikke

rår over stor kapital. Denne kamp har i i-landene tendens til å absorbere

så mye politisk initiativ at målene for en økologisk ansvarsbevisst politikk

kommer i bakgrunnen. Den direkte kampen mot kapitalmakten førte i

etterkrigstiden blant annet til en interesseabsorberende kamp for høyere lønninger.

6. Stor kapitalmakt influerer industristatenes myndigheter i retning av å beskytte produksjon mer enn konsument og miljø.

Konklusjon: Kapitalisme som navn på økonomiske forhold med anled­ ning til å samle stor kapital på få hender, hindrer økosofiske målsettin­

ger i å bli realisert. Ansvarsfull økologisk politikk er anti-kapitalistisk, de

samfunnstyper man sikter på er uforenlige med kapitalisme. Det er verdt å nevne at «folkekapitalismen» ikke faller inn under kon­

klusjon. Hvis alle har litt kapital til husbruk og ingen får lov å ha mye, kan ikke kapitalmakt true økologisk ansvarsfull politikk.

Sosialisme og økosofi Det er utviklingen i de ledende industristater som peker mot økologisk

katastrofale tilstander. Disse stater er enten privatkapitalistiske eller sen­ traliserte «statskapitalistiske» foretagender (Sovjetunionen) uten vesent­

lig større sans eller mulighet for økologisk ansvarlig politikk enn USA. Siden den kraftigste og mest fremgangsrike opposisjon mot status quo er sosialistisk, er det rimelig at den økologiske bevegelse, - jeg tenker da på den dype bevegelsen, - til dels støtter seg til, til dels absorberer den

radikalt sosialistiske.

Dermed er imidlertid først og fremst et fellesskap i kampen mot mono-

|

287

288

ØKOLOGI, SAMFUNN OG LIVSSTIL

polkapitalismens utvekster angitt. Den negative, defensive delen av de øko­ logisk betonte kamptiltak er til dels felles. Hva man positivt streber hen mot, har hittil vært forskjellig. Verdiprioriteringen kan fortsatt bli ulik.

Den «dypt forankrete produksjons- og forbruksideologi» er ikke spe­ sifikk for den moderne monopol- eller statskapitalisme. Historien viser ulike klasser eller samfunn med utilhyllet griskhet, høy status ved sløseri og luksus, «other-directedness», selvødeleggende ressursforbruk, - total

utslettelse av skogsområder, høy vurdering av materiell produksjon for dennes egen skyld, dominerende fmanskretser, og alle de andre trekk kritikerne forbinder med de høyest utviklete industristatene: Forskjellen ligger i vår tids tekniske kapasitet. Ikke vår ideologi, men vår praksis er

enestående. Vi kan ødelegge så mye mer enn noensinne før, og på en mer

uopprettelig måte, for eksempel ved radioaktivt avfall. Situasjonen er ana­ log med den som nå preger militærvesen og mishandling. Menneskene kan nå utslette alle i krig, og kan pine alle i fred. Intensjonene kan ha vært like ille før, men det er nå vi har maktmidlene til å legge alt øde, materielt og sjelelig.

De illustrerte blader som spres i utlandet av Sovjets sentrale myndig­ heter viser at den kulturelle autonomi og det kulturelle mangfold søkes

opprettholdt når det gjelder sang, dans, klesdrakt og en del annet. Men

til lokalkulturens autonomi hører også utstrakt selvberging og næringsliv tilpasset ressurstilgangene, og politisk debatt med anledning til å fremme

synspunkter forskjellig fra spissene innen det sentraliserte makthierar­ kiet. I dag er miljø-ødeleggelsen verdensomspennende. De små og få like-

vektssamfunn som ennå er igjen i jordens utkantområder, er sterkt truet av

nærings- og kulturimperialismen. Den kapitalsterke internasjonale virk­ somhet sletter ut det kulturelle og økologiske mangfoldet. Kapitalkrefte­

nes utvikling i Sovjet og andre østeuropeiske land viser at opphevelse av privatkapitalismen ikke er tilstrekkelig til å skape et samfunn i (human-) økologisk likevekt.

Representanter for produksjonsvekst har vist seg sterke uansett stor­

samfunnets offisielle ideologi. Dette har overrasket mange som mente at

FRA NATUR- OG MILJØVERN TIL ØKOPOLITIKK

hvis samfunnet overtok kontroll av produksjonsmidlene, ville det føre til økologisk ansvarlige forhold. Men «samfunnet» kan ikke overta kontroll

av produksjonsmidlene og har ikke gjort det i noe land. Når «samfunnet» nevnes i denne forbindelse, er det i alminnelighet tekniske og admini­

strative sentralorganer man peker på. Alminnelige folks kontroll av slike organer er høyst indirekte.

Sosialisme og kapitalisme må begge dømmes (i) ut fra bestående forhold i

de samfunn som klassifiseres som sosialistiske eller kapitalistiske, (2) ut fra idealbeskrivelser av tilstander som søkes realisert en gang i fremtiden,

men som ikke finnes realisert nå, og (3) etter evne til å forstå og oppheve

forutsetningene for de problemer vi opplever i dag. Hva (2) angår, er det ikke stor forskjell mellom de stridende parter, men

jeg skulle tro at sosialister har gitt de mest pregnante formuleringer. Hva (1) angår, er bildet meget komplisert, økologisk sett. I dette århundret kan det vel sies at jo rikere et land har vært, desto større ødeleggelser har vært gjennomført. Viktigere spørsmål: Hvor store er sjansene til å endre kurs

i riktig retning innen de ulike samfunn? Det er tungtveiende grunner til å anta at kapitalistiske land, som i dag deltar aktivt på verdensmarkedet, har liten sjanse til å endre de innebygde ekspansive mekanismer. Endrin­ gen kan bare skje ved inngrep fra organer som gis makt over markedene.

Dette går mot «fritt marked», ideologien innen kapitalismen. Det går ikke mot sosialistisk ideologi.

Teoretisk sett kan man tenke seg ikke-ekspansiv økonomisk vekst i et

kapitalistisk land, for eksempel ved stadig fremgang i teknikk og orga­ nisasjon, med samtidig konstans i den geografiske markedsstørrelse og nedgang i ressursforbruk, inkludert import fra u-land. Oversikten over

«årsakene» til økonomisk vekst (kapittel 5, avsnitt 19) antyder at ekspansjon

bare er én faktor blant mange. Men det er rimelig at ikke bare sosialister har liten tro på en ikke-ekspansiv kapitalisme.

Hva er så konklusjonen?

Skillet sosialisme/kapitalisme er utilstrekkelig for å skjelne mellom økonomiske systemers verdi for realiseringen av økologisk ansvarsbevisst

|

289

29O

|

ØKOLOGI, SAMFUNN OG LIVSSTIL

politikk. Sosialistisk teori om kapitalismen er imidlertid et uunnværlig redskap når det gjelder å ta opp kampen mot de sider ved vårt økono­

miske system som peker mot katastrofen. Jeg tenker spesielt på analyse av vekstmekanismene innen kapitalistisk praksis. Det er her fruktbart å

ta for seg en rekke politiske variabler eller dimensjoner og for hver enkelt spørre om deres økologiske status. Det blir da av sekundær betydning å få

variablene plassert på en akse fra ekstreme sosialistiske forhold til ekstrem kapitalisme. La oss nevne noen variabler som er forholdsvis uavhengige

av kapitalisme/sosialisme-skillet. Store produktive foretagenders makt synes temmelig uavhengig av

hvorvidt storsamfunnet er sosialistisk eller kapitalistisk. Hovedspørsmålet er hvor landet står teknisk og industrielt. I Kina dominerer ikke de store produktive foretagender, men landet er først og fremst et landbruksland.

Ut fra mangfoldsprinsippet er det gunstig med bred fordeling av talent, geografisk og i næringsgrupperingene. Meritokratiet, med underart eks-

amensvitnesbyrdkratiet, kan ikke bare føre til sentralisering av visse typer

talent, men også til talentenes maktovertagelse. (Japan?) Vi får med andre ord nye statusfordelinger. Da meritokratier kan gi sine barn god utgangs­ posisjon i kappløpet, vil fordelingen kunne forbenes og føre til ekte klasse­

skiller. Dette trer fram både i sosialistiske og kapitalistiske land. En meget vesentlig variabel er toleranse overfor minoritetsgrupper med avvikende kulturmønster. Variabelen må ikke forveksles med toleranse

overfor individuelle avvik! Minoritetsgruppene kan selv være kollektivistisk oppbygget og bestå av tusener, i store land av millioner medlemmer. Humanøkologisk sett er kulturvariasjonene intimt forbundet med vari­ asjonene 1 naturmiljøet. Der det har vært tilstrekkelig livsgrunnlag, har menneskene i interaksjon med naturen utviklet stedegne, meget sær­

pregete drifts- og livsformer som på lang sikt har økt samfunnets overlevingsstyrke og stabilitet. De kjennetegnes ved dyptgående tilpasning til

naturforholdene, snarere enn ved forsøk på dominering. De mest ustabile samfunn har vært - og er - de økonomisk og geografisk ekspansive, ofte kjennetegnet av en høy grad av «sivilisasjon». Variasjoner i naturforhold

FRA NATUR- OG MILJØVERN TIL ØKOPOLITIKK

tas lite hensyn til. De aller fleste høyindustrialiserte land representerer en

trussel mot kulturer som er annerledes - for eksempel kulturer der øko­ nomisk vekst ikke er noen hovedmålsetting. Kulturell undertrykkelse har oftest vært forbundet med økonomisk

undertrykkelse. Den dominerende kultur er derfor slett ikke bestandig majoritetskulturen, men kulturen i den samfunnsklasse som nasjonalt

og internasjonalt besitter den økonomiske makt. Skal vi gi kulturmønstre

som avviker fra teknokulturen livsbetingelser, må de eksisterende økono­ miske og politiske maktforhold endres. Dette gjelder både i øst og vest.

Noen «patentløsning» finnes ikke. Her kan bare henvises til at grønn poli­

tikk med særlig vekt på mangfoldstanken, kombinert med lokal uavhen­ gighet, viser én vei. De fleste utopier synes å ignorere ønskeligheten og nødvendigheten

av et kulturmangfold. Ved ekstremt kulturmangfold vil storsamfunnet kunne være som et lappeteppe av minoritetenes kulturmønstre, og mangle

majoritetskultur. De fleste utopier, innbefattet kapitalistiske og sosialis­ tiske synes å sky slike tilstander. De legger da alt til rette for teknokratiske

monokul turer.

Når mennesker får en viss minimal frihet til å utfolde seg i sitt yrke, viser det seg at de når sterkt forskjellige perfeksjonsgrader - de viser seg mer

eller mindre egnet, motivert, ivrige, utholdende, ensporete. Uansett sam­ funnstype vil fellesskapet være interessert i å benytte seg av forskjellene:

Man vil at fellesskapets interesser tilgodesees på beste måte. Dette fører til innførelse av kriterier på lønnsomhet. Fellesskapets midler bør investeres

på lønnsom måte, sløseri og feilplassering er og vil bli vesentlige onder. Innen kapitalisme må en bedrift gå med overskudd, - innen sosialisme

må bedriften innfri produksjonsmål. Beinhard konkurranse om å innfri slike mål har ført til mye miljø-ødeleggelse og ødeleggelse av desentralisert småindustri i sosialistiske land. Konkurransens ødeleggende virkninger i

vest er like kjent. Lønnsomhet må være et krav, men spørsmålet er åpent

hvorledes man kan endre de økonomiske system i industristatene slik at

skyggesidene blir minimale.

|

291

292

ØKOLOGI, SAMFUNN OG LIVSSTIL

Et samfunn har en viss mengde ressurser av arbeidskraft, teknologi, kapital og så videre, og det vil alltid være om å gjøre å disponere disse på en måte som er rasjonell i forhold til de samfunnsmessige mål. I Sovjet og i USA kom den økologiske bevegelse 1 gang omtrent sam­

tidig. I Sovjet sa økologer fra til sine overordnete og til dels også direkte

til høyere partifunksjonærer. Deres innflytelse har vært meget begrenset

der likesom i USA. Motstanden mot kursendring har vært av lignende art. Konklusjon: Sosialistiske og kapitalistiske industrielle storsamfunn synes i dag å stå overfor omtrent de samme problemer og synes omtrent like rigide når det gjelder omlegging av kursen.

Standpunktforskjeller i debatten om kapitalisme og sosialisme kompli­

seres ved at man har helt forskjellige syn på mulighetene av å skissere

fremtidige, ønskete tilstander. (Alle synes å være enige om at fremtidige uønskete tilstander kan nøye beskrives, det vil si tilstanden hvis motstan­

deren vinner.) Meta-standpunkter og metodologiske hypoteser blander seg inn i debatten og viser atter hvorledes minsteenheten av økopolitisk debatt er et omfattende normativt system, for eksempel økosofi T.

Det sies ofte at vi ikke må fastlegge planer for en fremtid vi ikke kan

kjenne, og særlig da ikke detaljerte. Men dette treffer ikke plikten til å

kartlegge muligheter. Hvis man med stor sikkerhet kan si at det ikke kan gis noen rettferdig ordning med privat eiendomsrett til produksjonsmid­ lene, påstår man en oversikt over utallige muligheter, innbefattet 100 % beskjæring av disposisjonsrett over eiendom. For å hale i land påstandens

gyldighet, må man gå nøye inn på fremtidige forhold «vi ikke kjenner».

Dette er fullt berettiget, men man må også ta stilling til utsiktene til rett­ ferdighet ved forskjellige tilstander uten slik eiendomsrett.

I Sovjetunionen behøver ikke ekspertgruppene - for eksempel bedrifts­

ledere og økonomer - noen eiendomsrett for å kunne leve på vesentlig høy­ ere materielt og velferdsmessig nivå enn gjennomsnittet. Det er nok å ha

disposisjonsrett til luksusgoder pluss andre passende privilegier. Strengt tatt kunne de ha laveste lønn av alle hvis privilegiesystemet ble tilstrekke­

FRA NATUR- OG MILJØVERN TIL ØKOPOLITIKK

lig utbygget. Man må søke å komme utover den tanke at visse økonomiske systemer må føre til mer egalitære sosiale tilstander.

Byråkrati Et sentralt argument innen borgerlige partier mot sosialisme er at den for­ utsetter ytterligere utbygging av statlig og annet byråkrati. Jo flere goder og tjenester sirkulerer på det frie marked, desto mindre byråkrati. Opp­

hevelse av frie markeder forutsetter detaljfastsettelse av priser ved hjelp

av en funksjonærhær. (Mot dette innvendes det blant annet at sosialisme ikke forutsetter opphevelse av frie markeder.) Hvor står grønn politikk her? Ut fra flere av ’de atten punkter’ er det

klart at faren for økt byråkrati tas minst like alvorlig der som innen bor­

gerlige partier. Et hovedargument for forskyvningen av makt og aktivitet

til lokalsamfunn og små bedrifter er at man kan fatte beslutninger med et minimum av offentlige funksjonærer. De borgerlige partier tolererer sentralisering, store bedrifter og nettverk av bransjeavtaler innen storsam­

funnet. Byråkratiseringen av det store næringsliv har gått meget langt.

Grønn politikk forutsetter sentrale myndigheter, men med et langt snev­

rere mandatområde. Konklusjonen er altså at byråkratiets begrensning er høyere prioritert ved den grønne enn ved den røde og blå pol i politik­ ken.

Beskyttelsen av miljøet har ført til og vil fortsatt føre til et system av forskrifter som må opprettholdes ved offentlig ansatte funksjonærer. Ved

mer drastiske økopolitiske tiltak skulle man tro at funksjonærstaben måtte

øke. Dette er ikke tilfellet.

Eksempler: Ved moderat beskyttelse av en storbykjerne mot overhåndtagende bilisme stilles det opp noen hundre (kostbare) skilt m.m., og dusinvis av forskrifter blir søkt gjennomført i praksis. Ved drastisk beskyt­

telse stenges visse områder av. Skilter og forskrifter reduseres til nær o. Ved moderat beskyttelse mot overhåndtagende utslipp av et giftstoff, fast­

settes dusinvis av forskrifter, som varierer med sted og tid, og som det

j

293

294

!

ØKOLOGI, SAMFUNN OG LIVSSTIL

fordrer et svært apparat for å opprettholde og kontrollere. Ved vidtgående

beskyttelse forbys produksjon eller bruk av stoffet.

Vidtgående grønn politikk fordrer ikke større byråkrati enn fragmentarisk grønn politikk. Større vanskeligheter ved reduksjon av byråkrati får man ved den pres­

tisje som 'bagatell-rettferdighef har. Den utmerkete økning i sansen for

rettferdig fordeling har en skyggeside: Den har gitt fritt løp for ytterlig­ gående krav til rettferdighet i rene bagateller. Krav om absolutt konsistent

prissystem, - om utregning av lønn så nøyaktig at vi får en vrimmel av sat­ ser. Mange andre lignende krav øker byråkratiets ansvar og arbeid utover

alle rimelige grenser. De store brudd på rettferdig fordeling må priorite­

res. Nå kommer de i skyggen av de bitte små som piner den stressede i mørke netter. I det store og hele inspirerer økologisk tenkning til mer å kunne tole­

rere eksistensen av hell og uhell, og dermed til bedre å tolerere urettferdigheter. Dette gjør det mulig å innføre rommelige sekkebestemmelser.

Eksempler: Innføring av samme pris på buss selv om avstandene er litt forskjellige, høyere elektrisitetspriser selv om det rammer ujevnt. Stopp i all lønnsøkning for alle lønnsklasser over klasse 18.

En firedeling av samfunnstyper. Det horisontale og individorienterte som mål Nylig har Johan Galtung utkastet tanker som støtter opp om en overskri­ delse av sosialisme/kapitalisme-skillet. 8 Hans standpunkt er antimonopolkapitalistisk og anti-imperialistisk, men allikevel ikke entydig sosialis­ tisk.

Galtungs standpunkt fremkommer ved en meget enkel bruk av to dimensjoner eller variabler som ikke helt dekkes av kapitalisme/ sosia-

lismeskillet; vertikal/horisontal og kollektiv/individualistisk. Det siste

nøkkelordet tolkes nærmest som hensynsløs utfoldelse av personlige sær­ interesser. Vertikal/honsontal-skillet går på grad av egalitær ordning. De

FRA NATUR- OG MILJØVERN TIL ØKOPOLITIKK

fire samfunnstyper som fremkommer ved dobbeltskillet er karakterisert

som vertikal og kollektiv og dermed konservativ, vertikal og individorien­ tert og dermed liberal, horisontal og kollektiv og dermed revolusjonær, og horisontal og individorientert og dermed post-revolusjonær. Den tredje mulighet synes realisert i Kina, Cuba og Tanzania. Den fjerde, som

Galtung ser fram til, er urealisert. Der søkes maksimum av selvutfoldelse

kombinert med et minimum av ulikhet langs vertikalaksen, det vil si ulikhet som beror på dominering og utbytting.

Maksimum av selvutfoldelse vil normalt gi seg utslag i et mangfold av forskjellighet i livsstil, typer av yrke, familieforhold og så videre. Dette

maksimum vil referere så vel til enkeltindivider som til større og mindre grupper, eventuelt kollektiver. Altså vidtgående desentralisering, men sen­ tral ledelse til fordel for den type desentralisering som tilsiktes.

Ikke lett å realisere, men ut fra hypotesen om den nære tilknytning av mål og middel må man unngå diktatoriske og andre mellomtilstander av

vesentlig annen karakter. Overgangstilstandene på vei til «modell 4» må selv i noen grad være tilnærmelser dl modell 4, - ikke bare ut fra prokla­

merte intensjoner, men i faktisk utforming, altså institusjonelt.

Patentkrav og utopi Når markedsmekanismen og planmekanismen settes opp mot hverandre,

er dette bare interessant for så vidt som man har utarbeidet forskjellige muligheter i såpass detalj at man må begi seg ned fra abstraksjonenes store høyder til de materielle og åndelige livsforhold for befolkningen. Patentlovgivningens metodelære gir oss en utmerket veiledning: Man kan ikke

få patent på en lyspære ut fra en definisjon som gir en liste over 10 ytel­ ser pæren gir, for eksempel så og så lang levetid, så og så heldig lysfarge. Man må si hva pæren er laget av, man må angi dens materielle deler og

det funksjonelle forhold mellom dem. Skal man definere en art økono­ misk system, må det på lignende måte forlanges definisjon, ikke ut fra

målsettinger, men ut fra måten systemet gjennomføres på. Likesom man

|

295

296

ØKOLOGI, SAMFUNN OG LIVSSTIL

ikke får patent ut fra utsagn av typen «et slags metall blir brukt slik at lysstyrken...», kan man ikke få argumentasjonsfordeler ut fra for eksempel

typen «et slags beslutningssystem blir valgt slik at materiell levestandard

blir utjevnet». Beskrivelsene må nevne ved at, ikke bare slik at. Man må eksponere seg. «Det følgende beslutningssystem blir innført:... Det fører

med seg at materiell levestandard blir utjevnet.» Det er ut fra en metodologi av slik 'norm- og hypotesekonstruksjon’ at

jeg ikke kan godta at valget i dag politisk i alt vesentlig må stå mellom

kapitalistiske og sosialistiske systemer. Ved nærmere angivelse av tenkte fremtidsforhold vil disses forskjeller vise mange flere arter av likheter og

ulikheter enn uttrykkene «kapitalistisk» og «sosialistisk» kan ta vare på. De økologiske variablene - bosettingsmønster, lokal uavhengighet og så

videre, - slik de debatteres innen den dype økologiske bevegelse, avgrenser et sett likheter og ulikheter av slikt slag. Ved klargjørende politisk debatt

om samfunnsutviklingen fremover i tiden må altså listen over målsettin­ ger og typer av midler bli temmelig lang.

12 Revolusjon eller reform I dagens norske debatt opptrer alternative krav til endringer med tanke

på realisering av en økopolitikk med likevektsamfunn som endelig mål. Det skjelnes blant annet mellom følgende størrelser:

A. Dyptgående endringer av verdiprioriteringer og dermed sammenheng­ ende individuelt og kollektivt livsmønster. Motto: Mentalitetsendring.

B. Modifikasjon av nåværende økonomiske system, mer eller mindre dyptgående, men bibehold av grunnstrukturen. Motto: Modifisert økono­ misk system. Eksempel: Sosialisering av bankvesen og alle produksjons­

midler av en viss størrelse. Kollektivproduksjon ved siden av legalisert svartebørs med pnvatproduserte varer.

FRA NATUR- OG MILJØVERN TIL ØKOPOLITIKK

C. Mer og mer dyptgående endringer av økonomisk politikk (investeringsforskrifter, toll, selvforsyning, avgifter, subsidier, ressursrasjonering). Motto: Dyptgående, trinnvis reform av økonomisk politikk. D. Erstatning av det nåværende økonomiske system med et annet.

Motto: Nytt økonomisk system. Herav en del standpunktstyper:

i. Mentalitetsendring er nødvendig og tilstrekkelig. Gjennomføring av A vil dra etter seg endringer, for eksempel av typen C. Kampen kan altså settes inn med tanke på A, uten å trekke inn C som selvstendig emne. Fra C til

D kan man også best komme ved informasjon og direkte påvirkning. 2. Mentalitetsendring er nødvendig, men ikke tilstrekkelig. Ny økono­ misk politikk må til, i vekselvirkning med stadiene i mentalitetsendring.

(Nye arbeidsplasser planlegges før gamle blir nedlagt på grunn av inn­ skrenket luksus, emballasje, privatbilisme, sterkt forurensende industri, importinnskrenkninger...)

3. Ny økonomisk politikk er nødvendig og tilstrekkelig som siktepunkt i kampen. De nødvendige eller ønskelige mentalitetsendringer vil den nye

politikken dra etter seg, eventuelt i vekselvirkende faser. 4. Modifisering av det økonomiske system er nødvendig for å få den

nødvendige dybde i endringene av den økonomiske politikk. Mentalitets­

endringer er nødvendige i vekselvirkning med modifisering av det øko­

nomiske system, men uten betydning isolert fra systemendringene. 5. Som 4, men mentalitetsendringene vil komme mer eller mindre av

seg selv, og de er unødvendige for å sette i gang endring av det økonomiske

system. 6. Modifikasjon av det nåværende system er utilstrekkelig. Det må erstattes med et som er forskjellig fra grunnen av. Overgangen (a) kan og

vil sannsynligvis skje uten revolusjon, (b) kan muligens skje uten revolu­

sjon, (c) fordrer revolusjon. En kamp med sikte på mentalitetsendringer

(1) må pågå i alle eller flere faser, (2) er ikke nødvendig som selvstendig

297

298

|

ØKOLOGI, SAMFUNN OG LIVSSTIL

faktor siden de økonomiske endringer vil trekke de nødvendige og ønske­ lige mentale endringer etter seg.

Disse seks antydete typer standpunkter er selvsagt ufullstendig og vagt

avgrenset. Det synes likevel mulig å gjøre seg visse refleksjoner ut fra det lille som er antydet.

Revolusjonære 1 Skandinavia, som sogner langt til høyre i politikken, tenker seg at revolusjon kan bli nødvendig hvis det er tegn som tyder på nær forestående venstreorientert kupp. De som sogner langt til venstre

tenker seg at revolusjonen kan bli nødvendig dersom de høyreorienterte overgrepene mot arbeiderklassen tiltar.

Likesom krigføring blir revolusjon i dag gjerne oppfattet som et defen­ sivt, men voldelig foretagende. Det er likevel mye som tyder på at i et

høyt industrialisert land vil ikke-voldelig revolusjon måtte komme på tale.9

«Proletariatet» i slike land har mer og annet enn lenker å miste. Og det de

kan miste er 1 dag innfiltret i et samfunnsmaskineri som er svært ømfint­ lig overfor velplassert fysisk vold og sabotasje. (En håndfull terrorister og sabotører kan i dag «utrette» mer enn noensinne.) Hvor går så grensen mellom modifikasjoner av det norske økonomiske

system og erstatning med et annet? Ved forsøk på realdefinisjon eller vesentlig karakteristikk av vårt norske

system vil straks dype forskjeller i oppfatning komme til syne. De vil stå

i intimt forhold til de 6 standpunkter. En påfallende, men ikke gjennom­ gripende korrelasjon vil vise seg mellom politisk standpunkt generelt og

de oppstilte realdefinisjoner. Dette kompliserer selvsagt en mer presis inn­ deling av standpunkter enn den som er foreslått som et utgangspunkt. Ut fra en sosialøkonomi av den meget utbredte type som Samuelson representerer, har Norge et monopolkapitalistisk system, sterkt modifi­ sert ved sosialdemokratisk planøkonomi. Av nye typer systemer har man,

så vidt jeg kan forstå, bare kastet inn slike i debatten som karakteriseres som sosialistiske og som er forskjellige fra de statskapitalistiske (Sovjet,

DDR,...). Som forbilder blir undertiden Kina, Albania dier Cuba trukket

inn. Imidlertid er man i hovedsaken enige i at disse land ennå har en

FRA NATUR- OG MILJØVERN TIL ØKOPOLITIKK

karakter av u-land som gjør det umulig uten videre å ta dem som mønster for konkrete systemendringer i Norge.

Når det gjelder beskrivelse av tekniske patenter, er det, som nevnt,

vesentlig å skjelne mellom anatomisk-fysiologiske og ytelsesangivende karakteriseringen

Ved beskrivelsen av nye økonomiske systemer er et tilsvarende skille

vesentlig for oppklarende debatt (men neppe ved agitasjon). Skillet blir imidlertid sjelden benyttet, og dermed vanskeliggjøres blant annet det å ta stilling til hvor forskjellen mellom modifikasjoner og erstatninger av

systemet vårt ligger. Man kan for eksempel si at det til vesenstrekkene ved det nåværende system hører utbytting, videre at det nye system ikke må være utbyttende, at altså systembytte er nødvendig. Men dette er beskrivelse av ytelsesforskjeller. Realistisk debatt må foregå

også på det 'anatomisk-fysiologiske’ plan. Det vil si, man må beskrive

økonomiske institusjoner, blant annet lovgivningen, ressurspolitikk ved konkrete angivelser (selv om detaljer må utelates) m.m.

Så vidt jeg kan forstå står to muligheter åpne: Ytelsesnyskapning med

ny systemdannelse og ytelsesnyskapning med dyptgående modifikasjon av det nåværende system.

Hvor går grensen mellom dyptgående modifikasjon og total omvelt­ ning? Hvis kapitalisme defineres ved begrepet 'eiendomsrett over produk­ sjonsmidlene’, går en modifikasjonslinje langs skrittvis innskrenkning av

de arter midler som enkeltpersoner eller firmaer kan eie. En langt vikti­ gere modifikasjonslinje kommer til syne når vi bruker det snevre begrep

'eiendomsrett og disposisjonsrett over produksjonsmidlene’. Den såkalte uthuling av eiendomsretten har til dels skjedd nettopp ved skrittvis inn­

skrenkning av disposisjonsrett. Man kan ikke gjøre hva man vil med dyr­ ket mark. Konfiskasjon av eiendom er vanskeligere enn skrittvis elimine­ ring av disposisjonsrett og skrittvis beslagleggelse av inntekt. Hypotesen at revolusjon er nødvendig forutsetter at alle de skrittvise reduksjoner av

kapitalmakt er ugjennomførlige selv om de kan få sterk oppslutning i fol­ ket.

|

299

3oo

ØKOLOGI, SAMFUNN OG LIVSSTIL

Veien gjennom dyptgående reform mener jeg personlig er et realistisk alternativ ut fra (i) studiet av de vesentlige endringer som vår norske øko­ nomi allerede har gjennomgått (uten revolusjon) siden 1914, (2) tro på

at det ikke er noen bestemt rigid kjerne i systemet og (3) liten tro på at

revolusjon kan endre vesentlig en meget komplisert struktur i forutsigbar

retning.

For de skandinaviske velferdssamfunn tillater jeg meg å stille opp føl­ gende hypotese:

En trinnvis dypere og bredere reformvirksomhet, hvor det som oppnås blir søkt konsolidert etter hvert større skritt, har større muligheter enn en

revolusjon til å erstatte det bestående med noe som er vesentlig bedre. Målestokken for «bedre» er, kort sagt, det gode liv.

13 Marxisme og miljødebatt Skeptiske, metodeteoretiske og dogmatiske marxismevarianter I nåtiden finnes det bare to familier av filosofiske systemer med sterkt politisk tilknytning: varianter av mamsme og av neothomisme. Av disse

er de marxistiske de ovprlpgpnt mpst innflvtelsesrike. og ingen som deltar i økopolitisk strid kan unnvære et visst kjennskap til dem. De kan plas­

seres langs mange dimensjoner, hvorav en er 'grad av affinitet til pyrrhonisk skeptisisme’. Vi har teoretikere som fremstiller marxisme som sik­ ret «vitenskapelig» kunnskap uttrykt ved myriader av sanne eller meget

sannsynlige påstander. Dette preger autoriserte lærebøker i enkelte øst­ europeiske land. Marxisme blir der oppfattet som vitenskapelig, altom­

fattende filosofi, som videre erfaring bare modifiserer i dets detaljer. På den annen side har vi teoretikere som fremhever marxismens kri­

tiske og dermed også selvkntiske funksjon, dens åpne karakter og frihet for

dogmer. I Norge er kanskje Robert Havemann den best kjente represen­

tant for dette syn. (Havemann 1967.) Hans bok Dialektikk uten dogmer er oversatt til norsk.

FRA NATUR- OG MILJØVERN TIL ØKOPOLITIKK

For Havemann er den dialektiske tenkemåte primært en måte å unngå fordommer på ved studium av enkeltfenomenene. Man stiller seg helt

åpent for disses egne struktur, slik de er i virkeligheten. Teoriene er bare rent forsøksmessige generaliseringer som må utsettes for stadig prøving og kritikk.

Forholdsvis nær opp til skeptisismen ligger den metodeteoretiske marx­

isme slik den for eksempel foreslås innen den grønne fløy av Sosialistisk

Venstreparti. Den stilles da opp mot den dogmatiske marxisme. Eksem­

pel på slik marxisme er første kapittel av partiets prinsipp-program av

1975. Kapitlet består av sterke påstander som synes temmelig upåvirkelige av historie og politikk. Et forsøk på fremstilling og kritikk av de forskjellige marxistiske vari­

anter kan ikke komme på tale her. Det er marxisme og miljødebatt som er emnet.

Verken i Sverige, Norge eller i andre vestlige land var det marxister som presset fram miljøproblemene på det politiske plan. I Sovjet var det mest

vitenskapsmenn, marxister og ikke-marxister. Også der har vel regelen vært at ikke-marxistiske grupper var initiativtagere.

I marxistisk litteratur legges det vekt på natur som menneskets ressurs. Det er tendens til å gjøre bearbdddse. av uberørt natur som nødvendig

betingelse for dets verdi. Det er også tendens til å oppfatte bearbeidelse og nyttiggjør else som en art kamp mot naturen. Det siste har fått karak­

teristisk uttrykk i Kina.

Det kinesiske kommunistparti oppmuntrer til å se på naturen som

fiende. Befolkningen i de enkelte kommuner oppfordres til å angripe naturen og slå den. Folket i den kjente kommunen Tachai angrep, heter

det, men ble slått tilbake, angrep igjen og etter voldsomme slag vant folket over naturen (Murphy (1967) s. 322).

Kommunistpartiets militære terminologi må ses på bakgrunn av flere faktorer hvorav to skal nevnes her: Den overveiende passive holdning

overfor natur i det før-revolusjonære Kina. Noe lignende har vi ikke hatt i Vesten. Naturens orden inngjøt respekt og til dels ydmyk underkastelse.

j

301

302

|

ØKOLOGI, SAMFUNN OG LIVSSTIL

Menneskenes ’orden’ ble sett på som underlegen i forhold til naturen.

Naturkreftene ble ansett som vesentlige krefter ved forming av mennes­ kelig sivilisasjon. Man takket naturen for markens grøde, ikke bøndene.

Det nye Kina ønsker en aktiv pågående holdning og takknemlighet over­

for oppfinnsomme jordbrukere og industriarbeidere.

Myriader av studenter blir sendt «ut i naturen» for å finne mineraler. De skal aktiviseres i kampen. Alt skal utnyttes som kan utnyttes. Men ofte

bevares for bedre å utnyttes. Den annen faktor henger sammen med den første: Hurtigst mulig øko­

nomisk vekst med tanke på å forsvare landet mot angripere fordrer fort­

satt militant revolusjonær holdning. Krig mot naturen er både nyttig og

ufarlig. (Undertiden ødelegges riktignok ressurser, men ikke i stor måle­ stokk.) Det er langt farligere å oppmuntre til fiendtlighet overfor deler av befolkningen. Naturen egner seg (likesom Sovjet) som felles fiende.

Hvor lenge kommunistpartiet vil fortsette med den militære termino­ logi overfor naturen avhenger vel til dels av hvor lang tid det vil ta innen

man føler seg fullt teknologisk på høyde med Sovjet og Vesten. Når (og

hvis) det skjer, vil en mer avslappet tone kanskje bli mønster.

Marxisme og den tverrpolitiske økologiske bevegelse I Sverige og Norge førte politiseringen med seg en svingning til venstre i

politisk oppfatning. Den grønne pol ble dannet delvis som resultat av den politiske aktivisering. Sterk kritikk av det bestående førte til samarbeid med marxister, og blant marxistene ble det etter hvert grupper som prøvde

å forene marxistisk syn med den dype økologiske bevegelses målsettinger. I slutten av 6o-årene og begynnelsen av 70-årene hadde marxister en

overveiende gunstig innflytelse på miljøbevegelsen i Norge og Sverige. De hjalp til å overvinne naiv tro på at natur kan vernes om uten politiske

kamper. De fremhevet at de underprivilegerte grupper fortsatt ikke har anledning til å glede seg over uberørt natur slik overklassen har, og at man ikke kan vente at de begeistres for vanlig naturvern. De fremhevet betyd-

FRA NATUR- OG MILJØVERN TIL ØKOPOLITIKK

ningen av nøkternt, detaljert studium av maktfordelingen innen samfun­ net, og særlig da «kapitalens» store makt.

Videre fremhevet de dybden i interessekampene innen samfunnet generelt («Konfliktmodellen»). Videre, det usannsynlige i at noen gruppe

gir opp særinteresser uten åpen konflikt. Marxistene viste sin styrke ved å danne hardtarbeidende grupper. De diskuterte seg fram til enighet i kon­ troversielle spørsmål og opptrådte ofte som en sammensveiset enhet utad.

Organisasjonsspørsmål visste de mer om enn de fleste, og de fremhevet viktigheten av en gjennomtenkt strategi med tanke på stadig nye og mer

forbitrete kamper.

Disse og mange andre ting kunne ikke-marxistiske miljøaktivister lære av marxistene uten å behøve å ta stilling til den svære lærebygning som inngår i de fleste marxistiske varianter i Norge og Sverige. Senere i 70-årene har forholdet til marxistene endret seg. Miljøaktivis­

ter er til dels blitt påvirket i en meget uheldig retning, nemlig i retning av å fordre høy grad av teoretisk enighet. Det har kommet til lange, temme­

lig resultatløse og frustrerende debatter. Aviser og tidsskrifter, og særlig

da miljøtidsskrifter, har gitt mye plass til lite klargjørende teoretisk argu­ mentasjon.

Resultatrik kamp for en mer økologisk ansvarsfull politikk kan i de kommende år bare føres tverrpolitisk. EF-kampen er fortsatt forbilledlig.

Mardøla-aksjonen og andre vellykkete aksjoner har vært tverrpolitiske. Men marxistisk lærebygning tenderer i retning av at slikt samarbeid bare kan ha faktisk siktemål. Fullt, lojalt samarbeid i en aksjon forutsetter for mange marxister at det skjer ut fra felles aksepterte teoretiske premisser. Mot dette vil jeg først og fremst stille opp erkjennelsesteoreriske argu­

menter. En og samme konklusjon kan følge av innbyrdes uforenlige

sett av premisser. J EF-kampen var høyst ulikeartede ideologiske grup­ per representert. Premissene for samme konklusjon, både når det gjaldt

hypoteser og normer var til dels direkte motsatte. Men at såpass mange grupperinger lojalt arbeidet sammen var ubetinget forutsetning for resul­ tatet.

|

303

3O4

'

ØKOLOGI, SAMFUNN OG LIVSSTIL

Når en kampanje er vel overstått, er det naturlig at gemyttene kommer i kok over meningsforskjellen som kampanjen lot tre i bakgrunnen. Men

så snart signalet går for en ny kampanje, er det vesentlig at gnyet opphører og man konsentrerer seg om å finne ut hvilke grupperinger som er enige

om den nye konklusjonen. Fremtidig egalitære og personrettede samfunnstyper vil, hvis de blir vir­ keliggjort, ha medlemmer med meget forskjellig livsstil, meninger, hold­

ninger, - og vil til sammen danne et dypt varierende kulturelt mønster. Men hvis slike samfunn skal kunne respektere hverandres eksistens, for­ utsettes en måte å løse konflikter på, hvor man «enes om å være uenig» i

svært mange ting, og så prøver å komme til en viss enighet om nøyaktig det sterkt begrensete forhold konflikten gjelder.

Den mer dogmatiske måte å føre gjennom politiske konflikter på, resul­ terer i vold og i ensretting. Skal kulturelt mangfold bevares og utdypes, kan vi ikke risikere en overgangstilstand av ensretting, enten den nå har

marxistisk eller anti-marxistisk kulør.

Er hovedfienden kapitalisme eller den sentraliserende tekniskindustrielle produksjonsmåte? E.E. og TI. Romøren (1975) har søkt å «peke på en formell ramme som

de økologiske problemene kan stilles innenfor i den marxistiske teorien». Rammen står ikke i noe klart motsetningsforhold til den ramme som bru­ kes i dette skrift når det gjelder forurensning og ressurser. Denne konklu­

sjon forutsetter at forfatternes uttrykk «kapitalisme» omfatter systemene

i Øst-Europa. Jeg skal i det følgende søke å vise at det de sier om kapitalismens her-

jinger, passer både på øst og vest, og at den grønne opposisjonen har kjempet mot lignende krefter, nemlig krefter som driver fram den teknisk-industrielle vekst og sentralisering. Men først skal jeg nevne litt om naturbegreper hos Marx. (Mer utførlig 1 Næss (1974), s. 86 ff.) Noen bruker begreper «ren naturopplevelse» for en opplevelse uten

FRA NATUR- OG MILJØVERN TIL ØKOPOLITIKK

gestaltkarakter. En isolerbar opplevelse uten tilknytning til noe som helst, bortsett fra hva som i kantiansk tradisjon kalles «naturen i seg selv».

«Naturen i seg selv», som såkalt Ding-an-sich, defineres som natur slik den er uten sanser eller begreper. Det sier seg selv innen en slik måte å

tale på (terminologi) at vi ikke direkte sanser eller begriper naturen i seg

selv. Sansningen er jo en relasjon. Men det er da heller ikke noen grunn til at vi skulle ønske å kunne gjøre noe så selvmotsigende.

Vi har relative begreper, for eksempel ’å se på en foss uten tanke på hvor

mye elektrisitet den kunne gi fra seg’. Vi ser da på fossen på en annen måte enn når vi skjønnsmessig beregner kraften i den. I første tilfellet kan

vi si vi interesserer oss for fossen i seg selv, og dermed et stykke natur i

seg selv. Vi kan si det uten å beskyldes for annet enn at vi ser bort fra visse relasjoner, for eksempel nytterelasjonen, - men ikke alle relasjoner. Slik blir uttrykkene «foss i seg selv» og «natur i seg selv», «natur som sådan»,

«ren naturopplevelse» fullt legitime innen gestalt- og systemtenkning. Det skulle ikke være noe i veien for å tolke Marx derhen at hans avvis­

ning av «natur som sådan» er en avvisning av absoluttistiske begreper natur slik vi finner dem hos enkelte filosofer.

Marx fremhever at alle våre opplevelser er historisk og kulturelt betin­ get. Så lenge uttrykket «betinget» og ikke «determinert» blir brukt, er

denne innsikt vesentlig for grønn politikk. Og for eksempel forståelsen av «rekreasjon». Kanoturer i en elv, eksempelvis i USA, forandrer seg ved stor opphopning av kanoer: Det blir mer konkurranse om hvem som kom først ned elven, hvem som har den flotteste kano etc. Konkurranse-

samfunnets normer endrer opplevelsen fra vesentlig naturopplevelse til

karakteristisk samfunnsopplevelse. (Nash (1973).)

«Kapitalen fortsetter å underlegge seg stadig flere livs- og naturområder under sitt direkte herredømme. Dette gjør en sosialistisk omveltning og gjenoppbygging av samfunnet til en stadig mer presserende, men også

vanskeligere oppgave.»

Den kapital det her er tale om, er de store industrisamfunnenes kapital. I Sovjet og Øst-Tyskland: statskapital eller rettere de store kapitalkonsent­

305

306

ØKOLOGI, SAMFUNN OG LIVSSTIL

rasjoner innen disse landenes industri. Den økologiske bevegelse i disse land har møtt motstand fra produksjonsinteressene på analog måte som i vestlige land. I arktiske farvann konkurrerer Norge og Sovjet om fisk og olje. Det ser foreløpig ut til at det er like vanskelig å snu politikken i grønn

retning i Sovjet som i Norge. Den sosialistiske omveltning som virkelig endrer vesentlig på sam­

funnsstrukturen i industrilandene, må være av helt annen art enn den vi kjenner til historisk. Særlig når det gjelder desentralisering synes det van­

skelig å få vei i vellingen innen Øst-Europa. Men også når det gjelder de øvrige målsettinger i den dype økologiske bevegelse, synes det i dag ikke

lettere å endre «systemene» i øst enn det er i vest. Det sies med rette at sosialøkonomien i vest har vært dominert av begre­

per verdi knyttet til etterspørsel på marked. Bytteverdi, ikke bruksverdi,

har dominert. Velferdsteorien forutsetter sammenligning og rangering av bruksver­ dier. For familie- eller nasjonalbudsjettet er det ikke nok å lage liste over

bruksverdier. Det må innføres prioriteringsrelasjoner, det må gis et slags

mål for hvor nyttig, hvor mye, og av hva. Dermed er vi nødt til å tenke oss noe byttet ut med noe annet: «Hva kan vi best unnvære?»

Sovjets velferdsteoi i er temmelig lik Veetons. Deres planøkonomi er kvanti­ fisert ut fra rangeringer basert på byttebegreper. Sammenhengen er klar:

Det ingen har bruk for kan ikke byttes bort. De sosialistiske landenes sen­

traliserte økonomi drives fram ved bruk av samme art begrepsverktøy.

Målsettingen er definert som «sosialistisk», men definisjoner spiller liten rolle. Det er treffende ut fra marxistisk teori å si at under kapitalismen domi­ nerer bytte-verdi over bruksverdi. I røde og grønne utopier vil det være

omvendt. Kinesiske kommuner har et høyt selvbergingsnivå, men bytte­ forbindelsene er vesentlige for livskvaliteten. Norske lokalsamfunn med

rik adgang til fiske, men uten skog, vil bytte produkter med lokalsamfunn

som er rik på skog, men hvor det er lite fisk. For ikke å gjøre byttehan­

delen altfor komplisert, trenges det en målestokk for verdi, dermed er vi

FRA NATUR- OG MILJØVERN TIL ØKOPOLITIKK

over i begrepet penger. Som nevnt under behandlingen av velferdsteori (Kap. 5, avsnitt 21) vil det kanskje være misvisende å måle i kroner og

øre, men en målestokk vil redusere de enkelte gruppers mellomværender.

Kort sagt: Det kan ikke være tale om et enten-eller, men et både-og. I grønne så vel som i røde utopier vil det være anlegg av så store dimen­

sjoner og grunnet på så spesialisert teknikk at de får stor makt som styrer produksjonen ved anlegget. På grunn av spesialisertheten kan ikke uten­ forstående kontrollere nøyaktig at ledelsen ikke setter verdier på spill, det vil si at det drives lønnsomt og effektivt. Her reiser det seg store problemer

uansett hvordan «samfunnet» stiller seg. Problemene som ex felles for styring i USA, Sovjet, Kina og Norge opptar den økologiske bevegelses teoretikere mer enn marxistiske teoretikere.

Kapitalmakten er meget stor i Norge i dag. Hvis vi imidlertid tar et blikk på skipsfartskrisen, er det lærerikt at en av hovedbetingelsene for krakket, er den måten sosialdemokratiske og andre regjeringer har deltatt i styring

av den kapitalsterke skipsfarten.10 I betraktning av situasjonen 1975 mener E. Naess at det vel neppe kan

«være tvil om at Karl Marx ville le i skjegget hvis han levde i dag og så hvorledes den frie konkurranse... har skapt... kaotiske markedsforhold». Men de sosialistiske land har også feilbedømt markedet og hatt svære

tap. «I det sosialistiske og kommunistiske samfunn tar man planmessig feil. I det frie samfunn er feilbedømmelsene planløse.» Om kapitalismen sier E. ogT. Romøren (ut fra Marx): «Bruksverdi som ikke er bærere av bytteverdi - som ikke er bearbeidet - faller utenfor den økonomiske sfære som helhet, slik for eksempel ren luft og rent vann har

gjort.» Dette passer på kapitalismen i Øst-Europa, i Norge og i USA. De

store produsentene kunne herje som de ville med de store elver og inn­ sjøer i Sovjet. Økologene sto maktesløse inntil nylig. En produsent kunne

ødelegge jorden ett sted og så flytte til et annet sted og fortsette i samme

dur. Det var mulig fordi lønnsomhet og konkurranse avgjorde produksjons­ måten. Det gjaldt å innfri visse kvantitative og kvalitative mål for produk-

j

307

308

ØKOLOGI, SAMFUNN OG LIVSSTIL

sjonen. Verdibegrepet var ikke bruksverdi på lang sikt for samfunnet, men

kortsiktig verdi for fortsatt økonomisk vekst. Marx’ kritikk av det kapitalistiske landbruk passer på industrielt land­

bruk generelt: Den «undergraver urkilden til all rikdom: jorden og arbei­ deren».

De foregående bemerkninger har kun til hensikt å antyde at verken marxistiske eller ikke-marxistiske miljøaktivister kjenner noe industriland

som fører en økologisk ansvarsfull politikk. Den art dyp endring de søker

vil måtte føre til noe som er vesentlig annerledes enn det vi kjenner fra dagens realiteter.

Tittelen på dette avsnittet er et spørsmål som ofte blir stilt i økologisk debatt. Det foregående peker i retning av at hvis det gir mening å peke ut den grønne politikkens hovedfiende, så er det ikke mer misvisende å si

«sentraliserende teknisk industriell produksjonsmåte» enn å si «kapital­ ismen».

14 Populisme og sosialantropologi Djerv politisk nytenkning preger populismen slik den trer fram i Ottar

Brox’ og Hartvig Sætras skrifter. Samtlige hovedpunkter i den dype øko­ logiske bevegelse, slik de er resymert i denne bok, kommer der til uttrykk. Det samme gjelder for øvrig også Sigmund Kvaløys skrifter, som har mye

felles med populistenes, men som kanskje står økologisk tenkning enda

nærmere. Dessuten gir (snm)s aktivistiske strategi et verdifullt supple­

ment til populismens teoretiske standpunkter, selv om (snm) ikke gjør ut­ strakt bruk av uttrykket «populistisk».

Fremtidsutsiktene for det økosofiske helhetsbilde som jeg søker å

antyde, ville tegne seg langt mørkere hvis ikke den populistiske strømning hadde påvist bred folkelig reaksjon mot overhåndtakende urbanisering av livsmønsteret. Spørsmålet er ikke lenger: «Skal de fleste i fremtiden

bo og arbeide i byene eller på landet?» Lokalsamfunnene vil ikke lenger

FRA NATUR- OG MILJØVERN TIL ØKOPOLITIKK

preges av det som av byfolk litt foraktelig har vært karakterisert som «på landet», og byfolk vil ikke lenger være ofre for kombinasjonen av byråkra­

tisk, industriell og handelsmessig sentralisme. Karakteriseres sosialdemokratiets tenkning som sektortenkning, marx­

istenes som klassetenkning, ligger det nær å la nøkkelordet 'lokalsamfunn’ stå for den populistiske. Utvides denne til et globalt perspektiv, kan vi

se fram til en forskyvning av vekt fra internasjonal til inter-lokal tenkning.

Brennende politiske problemer i norske lokalsamfunn har mye felles med problemene innen mange andre land, ikke minst de nye afrikanske. Man finner fjernstyring fra teknokratiske eliter i byene, undertrykkelse eller ensretting av kulturmangfoldet innen distriktene, forsøk på sentralisert

planlegging med vekt på industri og handel, innføring av «den skjødesløse teknologi» (Farvar og Milton (1972)) og viltvoksende urbanisering. Vårt

forhold til den tredje verden vil ventelig bli dypt påvirket av det populis­

tiske perspektiv.

Et felles politisk problem må søkes løst: Horisontal organisering av lokalsamfunnenes interesser. Slik det nå er, søkes demokratiet bygget opp ved et hierarki av organisasjoner, hvorved storsamfunnets synspunkter og

ekspertise uvegerlig må prege topporganisasjonene. Ottar Brox’ populisme, eller i det minste viktige deler av den, kan inn-

ordnes i sosialantropologiens vide begrepsramme. Fra å være en vitenskap om såkalte primitive folkeslag utvidet sosialantropologien sin ramme til å gjelde alle «fremmede» kulturer, og dernest til å omfatte alle kulturer (Barth (1971) s. 8). I Fredrik Barths fremstilling virker det undertiden som

om sosialantropologien pretenderer å være en uavhengig vitenskap med atferdsenheter eller -tilfeller («cases ofbehavior») som observasjonsbasis.

Metodologisk dreier det seg vel heller om vitneutsagn enn observasjonsutsagn, siden forskeren kommer utrustet med eget samfunns kategorisering av atferd - noe modifisert gjennom tidligere studium av andre samfunn.

Modellteori og hypotetisk deduktiv metode synes ifølge Fredrik Barth å spille en stor rolle, i alle fall som idealer å strebe mot under forskningen.

Det er imidlertid lite i veien for å kombinere Fredrik Barths fremstilling

'

309

310

|

ØKOLOGI, SAMFUNN OG LIVSSTIL

med en lære om observasjonsvitenskapenes heteronomi og avhengighet av et system. 'Observatør O observerer et tilfelle A av atferd innen den fremmede kultur K’ behøver ikke tolkes derhen at observasjonen er kul­

turelt nøytral, - at begrepsrammen og kategoriene som benyttes allerede er den fremmede kulturs. Det er anledning til å legge til en lære om den

hermeneutiske sirkel (Næss (1974), kap. 5). Viktigheten av systemteoretiske innrømmelser viser seg i politisk og

annen debatt hvor populisme og sosialantropologi blir angrepet ut fra

forutsetningen at de pretenderer å gi komplette samfunnsmodeller. Metodologisk er Fredrik Barths modellteoretiske forskningsprogram, og sær­

lig av den såkalte «generative prosessanalyse», hamret ut i opposisjon til

de mindre dynamiske arter av strukturanalyse. Når den fra marxistisk hold blir kritisert som om den var ment å være en hel samfunnsfilosofi

og politisk filosofi, er det temmelig malplassert. Dessverre har professor

Barth visstnok ikke publisert noe i disse områder, og det er for tidlig å

si noe presist om forholdet mellom generativ prosessanalyse og emnene utbytting, undertrykkelse, falsk bevissthet og imperialisme. Det fordrer

artikulering av store deler av et system hvor sosialantropologi bare kan få en liten (men viktig) plass. Hovedsaken er likevel at begrepet 'komplett samfunnsmodell’ er selvmotsigende og at verken populisme eller sosial­

antropologi pretenderer eller bør pretendere noe slikt. I pakt med Fredrik Barths modell 'generativ prosessanalyse ’ argumen­ terer Ottar Brox for hva han kaller «generativ planlegging» og mot «mønsterplanlegging». Den første vil «flytte vår oppmerksomhet fra det ønskete

fremtidige mønster til det som foregår omkring oss nå».11 Perspektivet anvender Brox blant annet på utviklingsplaner som sikter på økt velferd i marginale områder. Et manifest mønster av fysiske og sosiale trekk, som

for eksempel fordelingen av hus, mennesker og kommunikasjonslinjer i landskapet kan mest fruktbart foretas som samlete konsekvenser av men­

neskelige beslutninger. De tar sikte på å maksimere beslutningstagernes

verdier under begrensninger som settes av kognitive (kunnskapsmessige), økologiske og strategiske dimensjoner.

FRA NATUR- OG MILJØVERN TIL ØKOPOLITIKK

I verdisystemterminologien kan dette i hovedsaken uttrykkes slik: Den såkalte «generative» planlegger søker å forstå et mønster av fysiske og

sosiale trekk (for eksempel i et marginalt lokalsamfunn) ved formulerin­ gen av et system av normer (tilordnet et sett verdiprioriteringer) og tre

sett hypoteser, de kognitive, økologiske og strategiske. Mønsteret tenkes fremkommet ved etterfølgelse av normene. Mønsterplanleggingens metoder og mål har ført til storstilet plan-

leggingsinnsats av sentraliserte institusjoner. Generativ planlegging for

distriktene sikter på desentralisering og trinnvis nedtrapping av planleggingsekspertise og dermed fjernstyring av lokalsamfunnet. Man innskren­

ker seg «til å planlegge vedlikeholdet eller utviklingen av organisasjonsfor­

mer og markedssituasjoner som øker sannsynligheten for at menneskelige problemer blir løst pragmatisk, slik at de ikke aggregeres til «sosiale»

problemer, som må løses byråkratisk gjennom planlegging, offentlige

bevilgninger og implementering».

Gjennom modeller av den art Brox foreslår tilføres den dype økologiske

bevegelse tankeredskaper som er egnet til å knytte humanøkologi og poli­ tikk nøye sammen. I det foregående har jeg måttet innskrenke meg til

noen få stikkprøver på arten av hans politisk-sosialantropologiske tenk­

ning. I 1971 ble det stiftet en populistisk gruppe som har vært, og er, meget

aktiv og klart tilknyttet den grønne pol. Om gruppen skriver en av dens

medlemmer, Steinar Bryn:

«Etter konfrontasjoner med marxist-leninist bevegelsen i universitets­ miljø, hvor behovet for nye måter å arbeide på kom klart fram, ble Popu­

listiske Arbeidsgrupper (PAG) stifta i Bergen 1971.

Selv om en fant den ortodokse marxisme uegnet til å gi svar på de nye problemene, lå likevel marxistisk teori og samfunnsanalyse til grunn for den populistiske strategi som PAG forsøkte å utforme. Foruten marxistisk analyse av motsetninger i kapitalismen har en bygd på nyere kunnskap

om økologiske sammenhenger og innsikt i generelle sosiale prosesser for vedlikehold av likhet og reell folkelig kontroll med samfunnsutviklingen.

|

311

312 |

ØKOLOGI, SAMFUNN OG LIVSSTIL

Populistisk strategi tar utgangspunktet i de mobiliseringsmulighetene som ligger i:

1)

motsetningene mellom økonomiske sektorer med ulik grad av kapita­ lisering og under ulik grad av folkevalgt kontroll. For eksempel jord­ bruks- og fiskeri-interesser i motsetning til oljeindustri.

2)

motsetningene mellom ulike kapitalistiske aktører som konkurrerer på samme vare- eller arbeidsmarked, særlig dimensjonen småbedrift/ utkant - storbedrift/sentrum.

3)

lokalsamfunn og nasjoner som gjennom ulik grad av tilknytning til mer omfattende kapitalistiske strukturer kan mobiliseres for anti-

kapitalistiske og anti-imperialistiske formål.

4)

det økologiske mobiliseringspotensialet som ligger i kapitalismens

rovdrift på ressurser og miljø - både innenfor og utenfor bedrif­ tene. 5)

den klasse-baserte mobiliseringen mot kapitalismen, der arbeider­ klassen er det strategiske utgangspunkt.»

Sitatet viser eksempel på nøktern maktanalyse. Hvilke reelle muligheter

har grønn politikk innen det eksisterende mønster av interessekonflikter? Hvilke interesser kan man samkjøre med? Sitatet eksemplifiserer også

grønn politikk ut fra marxistisk samfunnskritikk. Forfatteren er sitert

annet sted (s. 107) i forbindelse med sin støtte til «Fremtiden i våre hen­ der».

15 Partienes parlamentariske rulleblad i miljøspørsmål Hvilke muligheter har ansvarsfull økopolitikk innen norsk parlamentar­

isme? Hvorledes ser de enkelte partiers rulleblad ut, for eksempel innen

Stortingets arbeid? Hvilke fremstøt er foretatt i grønn retning? For å antyde en måte å bidra til svar på dette skal vi samholde punk­

FRA NATUR- OG MILJØVERN TIL ØKOPOLITIKK

ter i en oversikt over SVs forslag og standpunkter med de 18 grupper nøkkelord for den økologiske bevegelse. Oversikten er riktignok skrevet av en SV’er (Orientering nr. 21, 1975) men er ikke noe typisk partsinnieggHøsten 73 foreslo SV bevilgning til utredning om stabilisering av folke­ tallet. Dette er klar støtte til punkt 3 (Sml. kap. I, avsn. 4, pkt. 3). Forsla­

get ble nedstemt. Videre foreslo SV økte bevilgninger til prevensjonslære. Det kan diskuteres om slik læres hovedvirkning er nedgang i antall uøns­

kete barn. I betraktning av både stabiliseringsmålet og de tragiske sosiale konsekvenser av det høye antall barn som ikke er varmt ønsket, mener jeg forslaget støtter både punkt 3 og 4. Uønskete barn vokser opp under vanskelige forhold og havner lett i klassen av underprivilegerte. Forslaget

ble forkastet.

I 1973 og 74 krevet SV et ressursbudsjett med oversikt over konsekven­ ser av øking. Videre stemte SV sammen med Venstre, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti for stabilisering av energiforbruket omkring 1990. De

tre første partiene stemte for at årlig vekst 1974-85 ikke måtte overstige 2 %. (Forslag nedstemt.) Stabilisering av energiforbruk og ressursbudsjett

er sentralt for å nå målsetting 2 om ressurshushold og ressursfordeling,

dessuten for 1 (forurensning) så lenge Norge bruker energi på forurens­ ende måte.

Våren 74 stemte SV for «absolutt tak» på oljeutvinningen på kontinen­ talsokkelen og ingen ny utdeling av blokker, verken sør eller nord for 62. breddegrad. Dette er klar støtte til punkt 1 og 2. (Nedstemt.)

I 1975 stemte SV mot IEA (International Energy Association) sammen

med Venstre, noen Senterparti-folk og en fra Arbeiderpartiet. Siden IEA støtter opp om industristatenes uforholdsmessige energiforbruk, er kamp mot IEA en støtte for punkt 1, 2 og 4. Det som trenges, er at industristatene

garanterer billig tilførsel av energi til u-landene. Siden u-lands kulturer svekkes ved nåværende politikk, er kamp mot IEA del av kamp for punkt 13 (Vern om ulike kulturer, s. 14). Om IEA sier blant annet et opprop formulert av T. Eckhoff: «IEA er en

313

314

|

ØKOLOGI, SAMFUNN OG LIVSSTIL

organisasjon av verdens mest energifbrbrukende land, blant annet USA, Japan og de fleste EF-landene er medlemmer. Disse landene ønsker fort­

satt å føre en politikk som vil lede til ytterligere energisløsing blant annet ved å øke den felles produksjon av olje fra IEA-landene i tilfelle nye olje­ kriser, og ved å satse på atomkraft.

Den avtalen som Norge er i ferd med å inngå, forplikter oss til å øke

oljeleveranser hvis det av en eller annen grunn skulle oppstå oljemangel i noen av de nevnte landene, uansett årsak til krisen. Avtalen kan føre med seg politisk press i retning av å øke vår oljeproduksjon uten hensyn til de følger dette vil kunne få for norsk næringsliv, distriktspolitikk, bosettings­ mønster og miljøvern. Vårt land risikerer også å bli trukket inn i internasjonale konflikter som

kan oppstå som følge av den politikk IEA-landene fører, selv om vi er uenige i denne.» Det siste punkt er økologisk relevant, blant annet fordi det dreier seg om klassekonflikt mellom nord og sør.

SV har en del ganger gått mot utbygging av kraftkrevende industri til fordel for desentralisert mindre krevende industri. Klar relevans for punk­ tene 2, 5 (fjernstyrereduksjon), 6 (desentralisering), 7 (lokalsamfunn), 8

(distriktsutbygging), 9 (selvberging) og så videre. Den kraftkrevende indu­

stris produkter eksporteres og støtter det svære importbudsjett. SV foreslo sammen med Senterpartiet økte bevilgninger for å holde pri­

sene på kollektivtransporten nede, og krevde videreføring av Nordlands­ banen til Tromsø.

Vi er nå gjennom en tredjedel av artikkelen om SVs forslag og stand­ punkter i Stortinget. Leseren henvises til originalen for videre analyse.

Den viser at mangeartede fremstøt i grønn retning er realistiske 1 dagens politikk, men vanskelig å gjennomføre under regjeringer som er sterkt engasjert av økonomisk vekst-filosofien. Debatten i miljøtidsskriftene om marxisme m.m. ville kanskje være langt mer fruktbar økopolitisk hvis den konsentrerte seg om vesentlige fremstøt i internasjonal, nasjonal og kommunal praktisk politikk.

De mer teoretiske og generelle spørsmål ville også da komme fram i

FRA NATUR- OG MILJØVERN TIL ØKOPOLITIKK

debatten, men innen en konkret ramme med eksisterende samfunnsfor­ hold for øye. De enkelte politikere som våger seg fram i utpreget grønn retning trenger støtte, og deres til dels frustrerende erfaringer i det poli­

tiske liv trenger å bli mer kjent blant miljøaktivistene.

16 Noen konklusjoner i. Nåværende norsk politikk finner støtte i en tradisjon som har flere uøko-

logiske kjennetegn. a. Liten eller ingen vekt på bevaring av livsmangfoldet.

b. Sterk vekt på sløseri og overflod som mål for status og makt.

c. Høye lønninger som øker den relative fattigdom. d. Støtte til hard teknologi og sentralisering (innbefattet standardisering

av utdannelse).

e. Avvikling av målsettinger av religiøs og etisk art til fordel for en vel­

ferdsstat uten overordnete målsettinger, men med maksimalt «tilbud» av varer og tjenester.

2. Opiniondannende lag har oppnådd forholdsvis høy grad av tilpasning til oppjaget, urbanisert og standardisert livsstil. Man kan derfor ikke med det første vente noe press i retning av omlegging av politikken, fra priori­ tering av storsamfunnets videre materielle utvikling til utvikling av de til

dels forkrøplete forhold i de passiviserte lokalsamfunnene.

3. Tilslutningen til grønn politikk kommer fra lag av befolkningen som hører til ulike politiske partier. Dette gir muligheter for et visst samarbeid

for konkrete politiske tiltak på tvers av partigrensene. Men det er også gode betingelser til stede for et parti som tar den grønne politiske linje

som hovedlinje innen hele sitt program. 4. Politisering innen den dype økologiske bevegelse skjer langs to lin­

jer. Den ene fører til økt bevissthet om det nettverk av samfunnsmessige

betingelser som muliggjør skrittvis realisering av bevegelsens mål. Videre

fører den til økt kjennskap til hvor de politiske partier står, både program-

|

315

316

I

ØKOLOGI, SAMFUNN OG LIVSSTIL

messig og hva angår konkret stemmegivning. Videre fører linjen til poli­

tisk aktiv holdning. Den annen linje stanser ikke ved dette, men søker å feste kampanjer til egen partilinje. Dette fører politisk polarisering med seg og krav om enig­

het om kampanjenes politiske premisser. Dette fører igjen til oppsplitting i små grupper som så ved tidkrevende polemikk reduserer hverandres

slagkraft.

Like viktig som det er å bidra langs den første linjen er det å motstå tendensen til å følge den annen. 5. Det er 1 Skandinavia fortsatt grunnlag for tverrpolitisk aktivitet til

fordel for realiseringen av grønn politikk. Venstres forsøk i Norge på å legge opp et komplett program innen en vid økosofisk ramme er egnet til å klargjøre økopolitiske målsettingers muligheter innen konkret dagsak­

tuell politikk. Verdien av forsøket avhenger av at Venstre fortsatt handler etter parolen at det ikke gjelder å «vise hvem som er grønnest». Det for­ dres her en større enn vanlig selvbeherskelse i retning av å unngå ordstrid

som skader alle parter. 6. Rådslagning på tvers av partigrensene er nødvendig for grønne poli­ tikere: For det første fordi vår viten om konsekvenser av inngrep i miljø er så mangelfull og hypotesene vi må handle etter modifiseres årlig ved

ny tilgang på informasjon (Punkt 18, docta ignorantia). For det annet på grunn av den store grad av vilkårlighet som må hefte ved avgjørelser om hvor mye kortsiktige konsekvenser skal veie i forhold til konsekvenser

innen 10, 20, 50 eller 200 år. For det tredje på grunn av uunngåelige normkollisjoner. (Eks.: Opprettholde visse kraftkrevende industrianlegg med

tanke på produksjon for u-land. Kollisjon mellom visse normer mot disse anlegg i Norge og visse normer for øyeblikkelig u-hjelp. Disse normer

kolliderer med normer mot direkte produkthjelp til u-land og så videre.)

7. Det rådslagningen i det minste kan gjøre er å klargjøre nøyaktig hvilke forutsetninger et bestemt partis forslag eller votering hviler på. Dette vil

atter si klargjøring av visse hypoteser og normer innen et partis totalsyn. I taler eller innlegg i presse o.l. kan selvfølgelig ikke slik klargjøring komme

FRA NATUR- OG MILJØVERN TIL ØKOPOLITIKK

på tale. Det krever langvarig rolig overveielse og omhyggelig ordvalg i avslappet atmosfære. 8. Under rådslagning kan det være viktig å ha med en sosialøkonom

som sogner til det lille grønne hjørnet av faget. Bare derved kan man

skjære gjennom det tykke lag av foreldet vekstfilosofi, og det luftige lag

av snever modelltenkning som kjennetegner sosialdemokratiets økono­ miske ekspertise. Sosialøkonomisk ekspertise vil i alle fall når det gjelder

forholdet til verdensmarkedet og storkonserner, være nødvendig i over­ skuelig fremtid. Det kommer derfor ikke på tale å stoppe 'kvantifisering’ og en viss nasjonal sentral styring av økonomisk politikk.

|

317

KAPITTEL VII

Livets enhet. Økosofi T i Retten til selvutfoldelse. Vårt samvær med alt liv Økologi gir nærhet til alt liv og all natur ’ Å ha

et hjem’,

'høre

hjemme’,

’å høre til’, ’å bo’, 'å holde til’ og

mange andre uttrykk av lignende art antyder grunnleggende miljøfakto­

rer ved dannelsen av den enkeltes selvfølelse og selvrespekt. Den enkeltes

identitet, ’at jeg er noe’, utvikles i vekselvirkning mellom miljø og orga­ nisme. Noe isolerbart jeg finnes ikke.

Ved avstandtagen fra natur og det naturlige tar man avstand fra en del

av det som jeget er bygget opp av. Dets «identitet», ’hva det enkelte jeg

er’, og dermed selvfølelse og selvrespekten brytes ned. Noen miljøfaktorer - for eksempel mor, far, familie, de første kamera­

ter - spiller en stor rolle ved oppbygging av et jeg og selvfølelsen. Men de opptrer i et miljø som inntil nylig var et naturmiljø, et ubearbeidet miljø.

Innen utviklingslinjen nyplatonisme - Bacon - Marx har ikke bare likegyl­

dighet overfor naturen blitt opphøyet til norm, men direkte naturfiendtlighet. Det yndete uttrykk innen denne linje, «kampen mot naturen» vitner

om det. Naturen skulle «overvinnes».

Den filosofisk sentrale inspirasjon fra økologien knytter forbindelsen mellom naturvennligheten slik vi finner det både hos feltøkologene og i

kristen og annen naturmystikk med naturfilosofien ril Spinoza, Goethe, Schelling og mange andre. Økologisk forskning gir overveldende vitnesbyrd om at vår selvutfol­

delse er knyttet til en uoverskuelig rikdom av naturfenomener, i første

LIVETS ENHET. ØKOSOFI T

rekke til livet i biosfæren, men også ti] den ikke-organiske natur. Det lille barn skjelner etter hvert mor fra resten av omgivelsene og konsentrerer

positive følelser omkring relasjonene, sammenhengen, med henne. Det «store barn», feltøkologen, utvider de positive følelser til all natur gjennom

innsikten at alt henger sammen.

En slik utvikling - vagt uttrykt i de foregående setninger - kan selv­ sagt ødelegges ved voldsomme påkjenninger - tap av moren og senere

stadige tap og forsakelser. Selvrealiseringen får da knekk som kan bidra

til fiendtlig holdning til svært mye, ja til alt. En destruksjonslyst som går på hele verden! Det er nok av eksempler på slikt. Men det vesentlige punkt

er at slik utvikling er ikke naturnødvendig, snarere naturstridig. Gunstige

betingelser for selvrealisering virker motsatt. I dette kapitlet blir en positiv holdning til natur artikulert i filosofisk

form. Det gjøres ikke for å vinne tilhengere, men for at enkelte av de

mange som hører hjemme i slik filosofi, skal tilbys nye muligheter for å

uttrykke den i ord. Dette trenges for at det i samfunn og politikk skal tas hensyn til den art livsstil som gir seg naturlig ut fra slik filosofi.

Det levendes rett til utfoldelse At en ordning er rettferdig og en annen urettferdig, er en gammel tanke, og den har aldri vært begrenset ti] bare å gjelde mennesket. Man øver rett

eller urett også overfor dyr og planter. I den nyere såkalte naturrettstradisjon finner vi disse tanker uttrykt filosofisk. De har i uminnelige tider vært

uttrykt religiøst eller mytisk. Også dyr og planter har rett til utfoldelse og selvrealisering. De har livets rett. Men hva er egentlig livets rett? En definisjon vil lett bli vilkårlig, og den kan ikke gi uttrykk for den mytiske komponenten så lenge en god defi­

nisjons funksjon ikke er mytisk. Men også i dag trenges setninger med mytisk funksjon. De filosofiske kan lett komme til å overse viktige kilder

til meningsfylde og til gjennomslagskraft. «Alle levende vesener er fun­

damentalt sett ett» er et godt eksempel på en setning som blant annet har

|

319

320

ØKOLOGI, SAMFUNN OG LIVSSTIL

mytisk funksjon, men som også kan presiseres i retning av en prøvbar

hypotese eller norm. Samtidig som den har kognitive (kunnskapsmes­ sige) funksjoner, knytter den seg til forestillingen om en rettsorden i til­

værelsen. Rachel Carson mante i begynnelsen av 6o-årene til kamp mot forgiftningen av naturen. Hun mente at menneskene ikke hadde, lov til å ødelegge naturen og fant det urimelig at vi som bare var «dråper i livets

strøm», skulle kunne skalte og valte med «Guds skaperverk». Alt har en indre sammenheng. Vi er ikke de samme uten disse forbin­

delsene. Økologiens behandling av biosfæren under ett er egnet til å vise

denne indre sammenhengen, og dermed også at mennesket ikke er noen privilegert dyreart. Vi lever under de samme betingelsene som alt annet

liv. Vi står ikke utenfor resten av naturen og kan derfor ikke skalte og valte

med den uten at vi selv blir endret. Vi er en del av økosfæren like intimt

som vi er en del av vårt samfunn.

Livet som enhetlig prosess. Paleontologisk vitnesbyrd Jordklodens historie gjennom de geologiske tidsaldrene viser svære end­ ringer: fjellkjededannelser, erosjon, havet som stiger og synker, istider,

jordskjelv, vulkanske utbrudd, kontinenter i uopphørlige bevegelser. Blant alle de enorme prosessene i tid og rom er det én som står i en særstilling for oss: Livets utfoldelse. Mennesker som søker et maksimalt perspektiv i

forståelsen av sine kosmiske vilkår, kan vanskelig la være å solidarisere

seg med denne utfoldelsen. Paleontologien røper de forskjellige faser i

denne utviklingen: utvidelse av grensene for hvor organismer kan trives, dannelsen av stadig flere livsmuligheter i det uorganiske miljøet, utvikling

av nervesystem og sanser, varmblodighet (blant annet som middel til liv

i kaldere strøk), utviklingen av blomsterplanter og så videre. Det hele gir inntrykk av at livets utvikling på jorden er en enhetlig prosess,

på tross av - eller til dels nettopp fordi - at utviklingen går mot mangfold og kompleksitet. Hva det enhetlige er, kan man strides om. Tilbake blir like­ vel noe dyptgående felles: Livet er som fenomen grunnleggende sett ett.

LIVETS ENHET. ØKOSOFI T

Mennesket er enestående godt rustet til å oppfatte enheten ved å være biologisk sett ekstremt uspesialisert. Vår hånd er like «primitiv», det vil si her uspesialisert, som firfislens, meget mer primitiv enn hestens hov og

ørnens klo. Avgjørende er dog hjernebarken hvis virksomhet i stigende

grad avløser instinktenes virke og lar oss nærme oss en protoplasma-

klumps uspesialiserthet. Ved ikke å høre hjemme noe bestemt sted biolo­ gisk, er vi i stand til å føle oss hjemme hos alle. Vi har forståelse for alle

de mer spesialiserte livsformer. De paleontologiske data gir anledning til filosofiske tanker og kan for­

enes med filosofier.' Økosofi T griper særlig fatt i utfoldelsesaspektet: den stadige utvidelsen av biosfæren, fra lunkent, grunt havvann til både arktiske strøk og glohete kilder. Videre er det filosofisk vesentlig at i og

med menneskenes bevissthet, er det for første gang på jorden utviklet en art som er i stand til bevisst å erkjenne både samhørighet og konkur­ ranse med andre livsformer. Storheten i denne begivenheten bekreftes

ved det paleontologiske studiet som viser oss årmillionenes utviklings-

mangfold som nødvendig betingelse for at den nye arten, mennesket, skulle oppstå.

Prinsipiell like rett til utfoldelse. Prinsipiell like verdi Livets rett til utfoldelse er en enhetlig rett og kan ikke kvantifiseres. Det er ikke så at en art levende vesen har større rett til å leve og utfolde seg enn en annen art. Eller at noen arter ikke har livets rett i det hele tatt. Den

intuisjon som går på livets utvikling som helhet kan lede til anerkjennelse

av blindspor, men ikke til å frakjenne noe enkelt levende vesen dets rett til utfoldelse.

Når vi søker i praksis å forholde oss til andre levende vesener ut fra et

slikt likerettsprinsipp, oppstår selvsagt vanskelige spørsmål. Det gjør det jo alltid når en normativ idé høyt oppe i normpyramiden skal utmyntes

i praksis. Den prinsipielle like rett til utfoldelse gir én retningslinje for

vår atferd, men kan ikke absolutteres til en slags absolutt, isolerbar ikke­

|

321

322

|

ØKOLOGI, SAMFUNN OG LIVSSTIL

volds norm. Vår oppfatning av de faktiske betingelser for å leve vårt eget liv - altså visse «hypoteser» langt oppe i den samme pyramiden - gjør

det krystallklart at vi må skade og drepe, altså aktivt hindre andre levende veseners selvutfoldelse. Til den prinsipielle like rett hører ikke noen prak­ tisk norm om like oppførsel overfor alt liv.

Intuisjonen av livets enhet fører også til en viss prinsipiell likestilling av

de enkelte levende vesener hva angår deres egenverdi. Alle har en egen­ verdi, en verdi i seg selv, som levende vesen. Mange mener at levende vesener kan ordnes etter deres egenverdi, det vil si verdi uansett nytte for menneskene. Påstand om høyere verdi bygger

da oftest på en eller flere av de følgende vurderinger: 1. Hvis et vesen har evig sjel, er dette vesen av større egenverdi enn et

med tidsbegrenset sjel eller ingen sjel.

2. Hvis et vesen er fornuftig, har det større verdi enn et som ikke har fornuft eller er ufornuftig. 3. Hvis et vesen har bevissthet om seg selv og sine valgmuligheter, er

det av større verdi enn et som mangler slik bevissthet. 4. Hvis et vesen er et høyere dyr i biologisk forstand, er det av større

verdi enn om det står lavt i den biologiske skala. Ingen av disse standpunkter er, så vidt jeg kan forstå, nærmere begrun­ net. De kan virke rimelige ved første øyekast, men taper seg ved nærmere refleksjon og ved konfrontasjon med grunnleggende intuisjoner av livets enhet.

Den etologisk orienterte feltøkologen arbeider med enkle midler og

beror mye på forskerens innlevelse i dyrenes og plantenes liv og levnet. Eksperimentelle biologiske disipliner med svært teknisk materiell behø­ ver overhodet ikke føre forskeren i kontakt med de levende vesener hvis

liv det gripes inn i. Når prosjektet er stort, er det dessuten bare «de under­ ordnete» som steller direkte med dyrene. Det er blant annet av denne

grunn forståelig at en meget krass etikk overfor dyr undertiden blir ført fram innen biologisk miljø.

Den meget klare og inngående fremstilling til R.D. Guthrie gir et godt

LIVETS ENHET. ØKOSOFI T

eksempel. Når det er tale om å forårsake dyrs smerte og død, mener Guthrie at dyrenes smerte ikke kan være selvstendig faktor i avgjørelsen om det

er berettiget. Og hvorvidt det er nødvendig eller ikke å forvolde smerten,

kan det være delte meninger om. «Handlingen som er unødvendig for

den ene er helt nødvendig for den annen, og vi kommer tilbake til virknin­

gen på mennesker som det siste grunnlag for vurdering.» (Guthrie (1967), s. 57.) Menneskene følger moralske normer overfor hverandre. Å bringe inn moralske normer i behandlingen av dyr beror på manglende forstå­ else av hvor fjernt de står oss. Grensen for moral følger artsgrensen. Når vi står overfor andre arter, gjelder ikke moralen.

Så vidt jeg kan forstå er dette «rasisme» overført til artsmangfoldet. Dets følger er de samme som ved vanlig rasisme: Oppøvelse i fullstendig

følelseskulde overfor bestemte grupper av levende vesener tross man går ut fra at de kan føle smerte og angst. En hel del av de eksperimenter som

foretas i dag forutsetter slik opplæring.2

Emnet er meget aktuelt. I Norge forbrukes ca. 100 tusen dyr til dyre­ forsøk årlig. Industristatenes forbruk øker eksponentialt med nasjonal­

produktet. I USA er forbruket dobbelt så høyt som hos oss. Det er rime­ ligvis ingen statistikk over hvor mange millioner dyr som plages for å tilfredsstille markedets etterspørsel etter unødvendige varer og tjenester.

Det er karakteristisk at vi i dag kan tale om fremskritt når det gjel­

der å løse aggresjonsproblemene i samfunnet ved å studere og leve oss inn i andre dyrearters løsninger. Erik H. Eriksons dyptpløyende analyse

av Gandhis fremgangsmåter konkluderer med at de nærmer seg «andre dyrs» ritualiserte, ikke-voldelige aggresjoner.

Mens man lenge har tillatt seg teknisk å sette svalens flukt høyere enn jetflyets, kan man nå i visse henseender tillate seg å sette opp enkelte dyrearters forhold som mønstergyldige for mennesket.3

Studiet av konkurranse i dyresamfunn gir et verdifullt perspektiv når

man skal ta standpunkt til hvilke konsekvenser den omfattende urbaniseringen har for menneskearten. I et sentralt verk av V. C. Wynne-Edwards

heter det at bruk av vold stort sett er eliminert i mange dyresamfunn: Kamp

323

324

|

ØKOLOGI, SAMFUNN OG LIVSSTIL

med døden til følge er en sjeldenhet. Konkurransen mellom individene har tatt konvensjonelle, nærmest høflige former. Vinneren blir i de fleste

tilfellene utpekt «ved rent symbolske metoder».

Ikke sjelden viker de mer bryske trusselsymboler til fordel for vakre utsmykninger og elegante seremonier ledsaget av musikk (tiurleik). Tape­

ren blir vitne til så mye stas at tapet ikke synes å etterlate noen bitterhet.

Denne sosiale visdommen, som står slik i kontrast til barbariet hos men­ nesket, er snarere regelen enn et unntak som bare gjelder noen få patte­ dyr.

Aggresjonsproblemene slik de ensidig behandles av Konrad Lorenz, er fellesproblemer for homo sapiens, rattus norvegicus og andre.

Det er vel ytterst få vesentlige problemer i livet som ikke på lignende måte har felles trekk. Riktignok forutsetter vi da visse vurderinger som

angir hva som er vesentlig. Slike vurderinger inngår imidlertid i den økosofiske klargjøringen. Den gir ikke skinn av å virke i et vurderingstomrom.

På den annen side er det klart at menneskene har mengder av spesielle

problemer. Det henger blant annet sammen med at de foretar bevisste valg og bruker språk på en måte som er særpreget for dem.

y ’

■ • r*

•

1

j_____

Økologien støtter tanken om enhet i biosfæren, fordi denne undergraver på tusen måter menneskenes tendens til å isolere seg og erstatter den med

en tendens til solidarisering. På dypeste plan innebærer solidarisering iden­

tifisering. Vi ser de andre i oss selv og oss selv 1 andre.

Vi lever i et samfunn hvor konkurranse spiller en avgjørende rolle. «Den enes død, den annens brød.» På Darwins tid var prinsipper om hensynsløs konkurranse innenlands («sosialdarwinisme») og misjonerende imperi­

alisme utad godtatt som ideologi i industristatene. Synet på naturen var

i tråd med dette: man oppfattet livets utvikling som en kamp alle mot

alle («jungelens lov»). Fortsatt er tanken levende at menneskets storhet fremfor alt ligger i dets evne til å herske over og utnytte naturen. Noen er

LIVETS ENHET. ØKOSOFI T

sterke mens andre er svake, og de svakeste har ikke livets rett. Dette gir

et kummerlig grunnlag for samliv og respekt! Identitetstanken (eller identitetsmytens) styrke på lang sikt beror imid­

lertid ikke bare på felles trekk ved alt liv. Den beror også på et særtrekk

ved mennesket blant de dyrene vi kjenner: vi er vitne til vårt eget og andres liv. Innen solsystemet er vi sannsynligvis de eneste levende vesener som

fatter litt av biosfærens felles livsmuligheter og som har anledning til å

basere våre slektskaps- og sympatifølelser på dem. Også innen biosfæren står vi i en særstilling i og med at vi forstår at vi ikke står i noen særstilling på

alle måter! Moderne økologi har fremhevet symbiose (samliv) som et vanlig trekk i

de modne økosystemene og kanskje fremfor alt understreket den inder­ lige avhengigheten til alles beste. Derved har den lagt til rette et materielt grunnlag for en samhørighetsfølelse som ikke var mulig før. Familiesam-

hørighet, «blodets bånd», har et materielt grunnlag i oppfattet samliv og samarbeid. Ved at vår forståelse av økologisk sammenheng utvides, blir

det på lang sikt mulig å utvikle en samhørighet med utvidet perspektiv: biosfærisk samhørighet. «Oppgaven er å finne fram til et samliv med naturen som er til vårt eget

beste. Enhver annen definisjon er hykleri.» «Eget beste» må da stå for «det som tjener det store Selvet», ikke bare teknikerens og andres ego. Hvis man har et mindre selv i sikte, blir det siterte utsagnet misvisende. Man

kan ønske et dyrs eller en plantes trivsel like naturlig som man ønsker et menneskes. Ja, for enkelte hundeeieres vedkommende står hundens

trivsel dem nærmere enn naboens. Identifiseringen er sterkere, innlevel-

sesevnen større i mange situasjoner. Man kan altså - uten hykleri - ønske noe som er til de andre levende veseners beste - og man har normalt selv stor og rik glede av det.

Den tekniske utviklingen sammen med vår innsikt i gjensidige, symbiotiske avhengighetsforhold, gjør det mulig for menneskene å la sam­

arbeid og samliv prege vårt arbeids- og overskuddsliv i langt høyere grad enn tidligere. Dessverre er dette i dag bare en teoretisk mulighet. De nær­

325

326 |

ØKOLOGI, SAMFUNN OG LIVSSTIL

meste årtier vil sannsynligvis utdype visse motsetningsforhold mellom

menneskesamfunnene innbyrdes (blantannetnord/sørkonflikten), såvel

som mellom mennesker og andre levende ene (utrydding og undertryk­ king av andre arter).

Mennesket er kanskje i stand til under egnete omstendigheter og ut fra et vidt perspektiv å anbefale egen tilbaketreden som det dominerende levende vesen på jorden. Ved en slik akt ville vi (likesom ved mange andre typer handlinger) bekrefte at mennesket ikke er bundet til ver­

diene 'nyttig for menneskene’ eller 'egnet til menneskenes selvbevarelse’, når «nytte» og «selv» tas i snever betydning. Tas de 1 vid betyd­

ning, er vi bundet ved vårt Selv, men da likesom sirkelen er bundet

til 7t. Det er nøkternt å stille spørsmål om hvorledes vi ville forholde oss til

fjerne planeters levende vesener som lignet homo sapiens. Ville vi som mennesker underkaste oss frivillig en fremmed art som stort sett hadde

våre egenskaper, men som manglet tendensen til å pine, plage og utbytte hverandre? Det ville kanskje ta noen århundrer å komme til avgjørelsen,

men jeg tror den ville bli positiv. Det kunne forme seg som en langsom reduksjon av menneskehetens kvantitet ved dertil passende fødselspoli-

tikk.

Hvis menneskepopulasjonen er 5 milliarder og den reduseres 99 %, blir det 50 millioner igjen, hvis populasjonen er 20 milliarder blir det

200 millioner igjen. Våre fjerne etterkommere behøvde altså ikke frykte ensomheten. Hvis dessuten den nye art ligner dem fullstendig i det ytre

(eller blir oppfattet som vakrere), tror jeg ikke overvekten av de nye ville

føles så ille, særlig ikke hvis deres antall ut fra klok politikk ble stabilisert på samme nivå som homo sapiens.

Tankeeksperimentet gjør antagelser som (selvsagt) ikke kan sies å være

sannsynlige. Mennesket er ikke arvemessig eller på annen måte bundet til for all fremtid å pine, plage og utbytte hverandre. At forskning i fremtiden skulle komme til slikt resultat må vel karakteriseres som ytterst usannsyn­

lig. Men tankeeksperimentet legger det nær at menneskenes egen selv-

LIVETS ENHET. ØKOSOFI T

oppholdelsesdrift fordrer at de viker for det mer fullkomne. De vil miste noe av sitt vesen hvis de lot være.

Men menneskets egenart må ikke undervurderes4 Lesning av etologi - atferdslære - gir i dag det inntrykk at den vold man finner innen det norske samfunn, er mer ondartet enn den man finner innen nær sagt alle pattedyrsamfunn. De måter vold unngås og voldelige konflikter stoppes på innen mange slike samfunn, virker mer effektive og

mindre brutale enn våre. Slike dyresamfunn er verd et studium og verdig å bli omtalt som i visse henseender mønstergyldige. Men dette innebærer ikke nedvurdering av mennesket og dets muligheter i fremtiden. Heller ikke må det oppfattes derhen at det nytter direkte å etterligne dyrs atferd.

Mønstergyldigheten er av mer abstrakt art enn som så.

Mennesket har en egenart ikke bare kulturelt, men også biologisk sett som lett kan undervurderes.

Den tyske biolog Adolf Portman mener at Darwin og utviklingslæren i den grad har lagt vekten på å forske ut likhetene mellom dyr og men­

nesker at det enestående ved mennesket er blitt neglisjert av biologene.

Mennesket som biologisk vesen er blitt identifisert med menneskene som

dyr. Portman mener en riktigere, mer avbalansert biologi vil fremheve de spesifikt menneskelige trekk som atskiller menneskets biologi - fra fosterstadiet av - fra dyrenes. Utviklingslæren og dermed sammenhengende hypoteser har støttet

troen på at «man kan løse menneskets gåte gjennom studier av dyrene og forklare den høyere form ved den mer primitive - det vil for eksem­

pel si å utforske den menneskelige organisasjon gjennom den biologiske granskning av primatene, aper m.m.». (Se Portman (1957).)

Disse tendenser innen biologien har bidradd til eller forsterket tendens

til «nedvurdering av bevisstheten». Men «har ment å kunne «avsløre» mange av åndens frembringelser som produkt av dunkle drifter - som ideologisk overbygning». «Den nedsettende vurdering av ånden,» kon­

|

327

32?

|

ØKOLOGI, SAMFUNN OG LIVSSTIL

kluderer Portman, «ville aldri fått en slik utbredelse, hvis ikke biologien

hadde misbrukt sin autoritet og lagt de dyriske forhold til grunn for vur­ deringen av menneskelige fenomener.» Portmans varsko var meget aktuelt i 30- og 40-årene da nasjonal­ sosialismen forherliget rovdyrenes uskyld, det vil si nettopp deres begren­

sede bevissthet om hva de gjør. Før forherligelsen av instinktiv aggresjon finner vi på 1800-tallet forherligelsen av den frie, brutale konkurranse

- sosialdarwinismen - også begrunnet ut fra biologisk utviklingslære.

I en filosofi inspirert av økologi, men ikke avledet av økologi, er det ingen

grunn til å gi etter for det som Portman med rette kritiserer. En biologi med klare angivelser av biologiske spesialiteter ved mennesket og klare angivelser av forskjeller for eksempel mellom menneske- og dyrespråk, står ikke i noe spenningsforhold til en økosofi. Et spesifikt grunntrekk

ved mennesket er at det bevisst oppfatter andre levende veseners selvrealiseringsbehov og dermed får en art ansvar for sin oppførsel overfor andre

levende vesener som disse umulig kan ha. Det er imidlertid karakteristisk for de moderne økologer i motsetning

til den biologi Portman kritiserer, at de nesten unisont fremhever samlivet og samarbeidets betydning i dyre- og planteverdenen. Det sentrale ord her,

«symbiose», betyr rett og slett «sam-liv». Økologene fremhever de ikke­

voldelige samværsformer og atferd i konflikter, og betydningen av å bruke ulike «nisjer» i tilværelsen, altså unngå direkte kollisjon. Disse fenome­ ner understøtter verken nasjonalsosialisme eller sosialdarwinisme. Hel­ ler ikke kan de bidra til å nedvurdere den menneskelige ånds muligheter.

Vi finner dyrs evner vidunderlig utviklet, for eksempel laksens evne til å krysse umåtelige havstrekninger, finne en bestemt elvemunning, forsere fossestryk og nå en gyteplass. Vi har ingen grunn til å tenke på menneskenes evne til å finne ut dette om laksen som noe mindre

vidunderlig. Det jeg har å gjøre med 1 denne boka er både den men­ neskelige evne til og glede over å kunne identifisere seg med laksen som søker gyteplass, og sorgen over den avsindige ødeleggelse av lak­

sens gytesteder. Ødeleggelsen er avsindig siden den ikke er nødvendig

LIVETS ENHET. ØKOSOFI T

for tilfredsstillelsen av noe bestemt fundamentalt behov hos mennes­

ket.

Visse av menneskenes åndelige evner, kanskje mest av alt selvbevisst­

heten, står, så vidt jeg kan forstå, fullstendig i særstilling her på jorden. Videreutvikling kan få uoverskuelige konsekvenser også i det «materi­ elle» univers. Når det derimot gjelder hva menneskene faktisk bruker sine

åndelige evner til, kan man imidlertid i dag som for hundre år siden bli bekymret. Den internasjonale torturteknikk og -vitenskap blomstrer om enn i det skjulte. Og det synes ikke som om menneskene vil bruke sine

helt spesielle og vidunderlige krefter til å styre unna katastrofale virknin­ ger av den tekniske og økonomiske utvikling. De brukte dem ikke til å

unngå to verdenskriger.

Vi har større forpliktelser overfor de nære enn overfor de ferne Jo mer samliv, desto mer må man kunne regne med hverandres hjelp og

støtte. Den gjensidige bruk genererer gjensidige forpliktelser. Vi kan ikke opprettholde livlig handel med et folk uten å inngå i forpliktende samar­

beid. Eller rettere: Bare ved arbeidets fragmentering og avstandene i stor­ samfunn og «verdenssamfunn» kan vi bli så avstumpet at gjensidighet

opphører. Prioriteringen av de vesener som står oss nær er, så vidt jeg kan forstå, det eneste eller det beste grunnlag for å prioritere hjelp til mennesker og kulturer i nød fremfor hjelp til dyr. Det gir også grunnlag for å drepe dyr, og på annen måte sette dem «bak i køen». Men det kan bare være tale om

graden. Og det opphever ikke vold som onde. Her må vi for å holde linjene

klare, skjelne mellom handlinger som volder et onde (foruten eventuelle

goder) og et ondt vesen som handler. Det kan bli plikt å handle slik at onder blir bivirkningen Den som handler slik, blir ikke dermed et ondt vesen, men ondt som forvoldes forblir et onde. Bestemmelser mot krypskytteri i visse deler av Afrika søker å beskytte

de store pattedyrene mot utryddelse. Oftest lar bestemmelsene seg ikke

329

330

|

ØKOLOGI, SAMFUNN OG LIVSSTIL

gjennomføre, men det har forekommet tilfelle hvor de er blitt gjennomført

for effektivt. Jegerkulturer med lang tradisjon er blitt nær ødelagt ved at

de er blitt nektet å leve som de pleier? Her har vi typisk konflikt mellom hensyn til nær og fjern. Ut fra den økosofi som her innføres, er våre for­

pliktelser størst overfor de tradisjonelle jegerkulturer. Altså må bestem­ melsene for krypskytter! ta hensyn til kulturene. Dette byr ikke på uover­

kommelige vanskeligheter. Annerledes stiller saken seg når dyr utsettes for pinefulle forsøk for å sette prøve på kjemikalier til kosmetisk bruk. Menneskene står oss nær­

mere enn dyr, men det er ikke noe utilfredsstilt fundamentalt menneskelig behov som styrer kosmetikk-industrien. Normen om det næres overvekt

over de fjerne er bare én norm. Ansvarlige avgjørelser fordrer at man tar hensyn til hele normsystemet. ’Du skal ikke påføre andre levende vesener unødvendig lidelse.’

Denne norm gir en retningslinje av betydning her. Nødvendigheten må legitimeres ved formålsangivelse pluss angivelse av hvorfor formålet ikke kan nås uten å påføre andre lidelse.

Overflatisk sett motsigelsesfulle tendenser gjør seg i dag gjeldende.

På den ene side ser vi tankeløs mishandling og dominering, på den annen side klar front mot 'unødvendig lidelse’. Hvis man oppdager at en

rotte har satt seg fast i en utilgjengelig ventil, er det klart grunnlag for å

varsle redningstjenesten for å lindre dens lidelse - riktignok ved å avlive den. Denne redningstradisjon er utviklet side om side med utryddelses­

kampanjer ved bruk av unødvendig smertebringende midler. Motsatte tendenser finner vi også i hyttebyene til fjells. På den ene side stor glede over dyr som lever i naboskapet og ønske om at dyrene ikke

skal være redde for oss. På den annen side uimotståelig trang til å drepe alt som kommer på skuddhold når jakttiden kaller. Her er forbindelsen med næringsbehovet brutt. Hyttene fylles av medbrakte lekkerier, men 'jaktinstinktef er i behold om enn i en forkvaklet form.

LIVETS ENHET. ØKOSOFI T

2 Identifikasjon, fremmedgjøring og selvrealisering Identifikasjon og fremmedgjøring. Enhetstanken I dette avsnittet skal jeg gå litt nærmere inn på begreper brukt i det fore­

gående. «Identifisering» er et vanskelig ord for en velkjent prosess: person A identifiserer seg med noe, B, idet han eller hun mer eller mindre fullsten­ dig lar være å gjøre forskjell, men i stedet opplever og handler som om han

eller hun like gjerne kunne vært B. Ved å si det på denne måten, må vi tenke oss at A og B faktisk er forskjellige i minst én henseende. Vi må da gå ut fra at det er en aktiv prosess som muliggjør identifiseringen og at

man kan handle i samsvar med den.

Ut fra konsekvent relasjons- og felttenkning må identifikasjonsprosessen oppfattes noe annerledes. To arter prosesser, ikke én, må tas i betrakt­

ning: Alienasjon - at noe blir til noe annet og forskjellig, eventuelt frem­

medartet eller likegyldig. Og: Identifikasjon - at noe blir til det samme, går ut på det samme. Ut fra økosofi Ter identifikasjon i alt vesentlig en opphe­

velse av alienasjon fremkommet under ugunstige samfunnsforhold. Man gjenoppdager et fellesskap. Da kan man ikke si at ved identifikasjon opp­

lever, erfarer og behandler man to vesener som om de i visse henseender er like, mens de i virkeligheten er forskjellige. Ut fra økosofi T er det tvert

imot riktig å si at ved identifisering opplever, erfarer og behandler man ikke lenger to vesener som om de var ulike, mens de i virkeligheten er like (i de henseender det er tale om). Parentesen er viktig, for så vidt som to

levende vesener i alle fall på et vis er ulike, nemlig ved at deres organismer

alltid befinner seg i ulike deler av det geometrisk-fysikalske rom. I det følgende vil fremmedgjørelsen fra dyreverdenen oppta oss så

mye at det kanskje er på sin plass å minne om at fremmedgjørel­ sen overfor hverandre i vårt eget storsamfunn har fått uhyggelige føl­

ger. Det ser ut til «at vi nå begynner å komme betenkelig nær en sam­

funnsform som er volds skapende ved den fjernhet som er i ferd med å skapes menneskene imellom» (Christie (1975), s. 101). Denne mangel

331

332

|

ØKOLOGI, SAMFUNN OG LIVSSTIL

på identifisering er imidlertid ikke vårt emne nå. Over til sommer­ fuglene! La oss anta at A opplever at en sommerfugl og en blodigle blir skadet, og at A føler en smerte som om A var identisk med sommerfuglen. Imid­

lertid opplever A en glede ved synet av blodiglens skade - ut fra avsky for et slikt kryp. Vi kan si at A viser identifikasjon med sommerfuglen og mangel på identifikasjon med blodiglen. Selvfølgelig finnes det ulike

grader av identifisering. Identifikasjonen med en sommerfugl er vanlig­

vis meget snever. Man har skjødehunder, men ikke skjødesommerfugler. Sommerfuglens skjønnhet og letthet blir oppfattet og beundret, men sjel­ den noe mer. Samværet med insektet er tilfeldig og overflatisk.

Ganske annerledes er det med arbeidssituasjonene. La oss si at vi er interessert i fenomenet læring og bruker rotter i eksperimenter som

krever atskillig «personlig» kontakt. Jo mer allsidig kjennskap man får til rottenes atferd og holdninger, desto mer sympati får man vanligvis for dem. Deres atferd blir umiddelbart oppfattet som meningsfylt og en

ser innbyrdes karakterforskjeller mellom de enkelte rottene, uten at en

kan forme dem i ord. Dyrene på sin side identifiserer seg ofte raskt med mennesker. Konrad Lorenz forteller morsomt om visse fuglers forsøk på

å forføre ham seksuelt - de forstår ikke helt at han ikke kan komme inn i fuglekassen. Fuglene opplever ham som medfugl, Lorenz oppfatter (noe

mindre konsekvent) fuglene som medmennesker. Vi ser at identifikasjonsprosessen ikke har noen grenser. Den kan nå ut til andre personer og andre dyr, til planter, mineraler og stjerner. Øko­

logiske studier «i marken» støtter enhetstanken på alle plan og på for­

skjellige måter. Naturvitenskapens interesseområde er hele jorden. Infor­ masjon om livet på den store barriere utenfor Australia angår den som lever i Alaska, og tundraens ve og vel angår den som bor i Australia. Per-

spektivutvidelsen har praktiske konsekvenser og gir seg utslag i den slags mentalitetsendringer mange økologer ser fram til. Et eksempel: Oslo kas­

ter avfallet sitt i sjøen rett utenfor Oslo. Etter hvert blir det for fælt i den innerste delen av Oslofjorden. Altså kaster man alt sammen litt lenger

LIVETS ENHET. ØKOSOFI T

ute - utenfor Drøbak. Men naturvitenskapen interesserer seg også for hva som hender der. Opplysninger om skadevirkninger av forurensnin­ gen strømmer inn, og bærer bud om at man må se seg om etter andre

avfallsplasser. Igjen ytrer den gamle mentaliteten seg og det blir lagt fram planer om å kaste avfallet enda litt lenger borte. Men nå har folk med vid­

syn fått adgang til kollektive beslutningsorganer og de gir seg ikke så lett. De krever en radikalt annen behandling av avfallet. De godtar rett og slett ikke at «litt lenger bort» har noe med saken å gjøre. Alle steder, også alle

steder i havet, angår dem. Forholdet mellom identifisering og solidarisering er slik at enhver dyp og varig solidarisering forutsetter identifisering. At A identifiserer seg med

B, innebærer at A i en vesentlig henseende ser det samme (latin: idem) i B

som i seg selv. Det vesentlige fellesskap oppfattes umiddelbart og fører til at As selvrealisering blir avhengig av Bs. Når B søker rettferdig behandling, støtter A opp om kampen. A stiller seg solidarisk ut fra identifisering med

B. A kan også stille seg solidarisk ut fra abstrakte rettferdighetsideer, uten

identifikasjon eller med et minimum av identifikasjon, men ved store og langvarige påkjenninger kan man ikke vente at solidariteten holder. Det

samme gjelder lojalitet.

Når solidaritet og lojalitet er solid forankret ved identifisering, oppfattes de ikke som moralske krav, men gir seg selv. Innen arbeiderbevegelsen er

det fortsatt et problem hvilken tillit man kan ha til deltagere som kommer fra andre klasser enn arbeiderklassen: i hvilken grad kan deltagelsen skje

ut fra (stabil og dyp) identifikasjon, i hvilken grad ut fra moralske eller andre mer uberegnelige faktorer. Hvilket grunnlag hviler solidariseringen og lojaliteten på?

Ordene «identifisering» og «solidarisering» brukes (selvsagt) på mange

forskjellige måter. I det følgende holder jeg meg til det som her er antydet.

333

334

ØKOLOGI, SAMFUNN OG LIVSSTIL

Identifisering og selvrealisering Maksimen «lev og la leve» peker hen mot et klasseløst samfunn i hele biosfæren - et demokrati hvor vi kan snakke om rettferd ikke bare over­ for mennesker - men også overfor dyr, planter og kanskje mineraler.

Liv blir ikke satt i motsetningsforhold til død, men oppfattes som sam­ virke med omgivelsene, det livgivende miljø. Dette forutsetter en meget sterk betoning av at alt henger sammen og at «vi» er fragmenter - ikke

isolerbare deler. Videre har «vi» en meget begrenset makt og posisjon innen helheten, men tilstrekkelig til utfoldelse av våre muligheter. For

ved å være fragment av et stort hele er «vi» med på å danne denne hel­

heten. Dermed får «vi» del i det heles storhet. Å være fragment er mer enn å være del, i og med at vi opplever helheten og har grunnlag for å leve ut fra denne bevisstheten. Nye dimensjoner av tilfredsstillelse åpner

seg. Den begrepsmessig enkleste og historisk sett eldste vei til en slik øko­

sofi, er kanskje den som analyserer ulike begreper «selv». De første leve­

årene er selvet ikke stort bredere enn egoet - det snevre egoistiske senter

som tjener til å tilfredsstille de enkleste biologiske behov. Da er det best å spise hele kaken alene! Fra sjuårsalderen og til puberteten foregår det en

sosialisering som utvider selvet vesentlig. Man er hjemme hos «seg selv», ens «egne» er familien og de nærmeste venner. Man gir hunden mat for

hundens skyld like klart som man tar med niste for egen skyld. Identifisering med annet liv foregår svært ujevnt og er avhengig av miljø,

kultur og økonomi. De økosofiske innstillinger utvikles gjennom så dypt­ gående identifiseringer at ens eget selv ikke lenger avgrenses tilfredsstil­

lende ved eget ego eller egen organisme. Man opplever seg som ekte del av alt liv, ved at dette oppfattes som mål i seg selv, på like linje med ens

eget ego. Fra jeg-det innstillinger kommer man til en jeg-du innstilling - for å bruke Bubers terminologi.

Dermed er det ikke sagt at man handler, ønsker eller konsekvent kan handle ut fra den prinsipielle likestillingen. Tvert om må utsagnene om

LIVETS ENHET. ØKOSOFI T

biosfærisk likestilling for alt liv bare tas som retningslinjer for utvikling. Man må skjelne mellom identifisering og ikke-vold. Selv med meget sterk identifisering kommer voldsbruk på tale. Indianerne i California gir i sin

animistiske mytologi eksempel på en prinsipiell likestilling, kombinert med realistiske innrømmelser overfor egne biologiske behov. Når sulten

melder seg, må broder hare i gryten. En bror er et samfunnsmedlem, men akk, fristende næringsrik.

Det innviklete ritualet som omgir jakten i mange kulturer, viser hvor nær man føler seg knyttet til andre vesener, og hvor naturlig det er å føle

at man ved siden av nytten også skader seg selv når man skader andre.

Immanuel Kants maksime ’Du skal aldri bruke et menneske kun som middel’ må kunne utvides til ’Du skal aldri bruke noe levende vesen kun

som middel’. Men manglende identifisering fører til likegyldighet. Det som vi ser på svær avstand og ikke synes å angå oss, får i høyden bakgrunnskarakter. Vi oppfatter ikke sammenheng og dreper på måfå. Sprøytemidlet azodrin

reduserte antallet av visse dyr ril nær o, hvilket var intendert, men det

utryddet fullstendig disse dyrs fiender. Resultatet var etter en stund flere uønskete dyr enn noensinne. Uhell har motivert en ny parole: du må vite

hva som skjer ved inngrep i naturen. Kjenner du ikke konsekvensene, så

foreta ikke inngrepet. Men er det realistisk tenkt? Det kan jo bare være tale om kjennskap til en liten brøkdel av konsekvensene. Vår uvitenhet i

dag og i morgen om konsekvenser av inngrep i livsmangfoldet er vesentlig

større enn vanlig antatt. Vår likegyldighet overfor livsmiljøet har ført til at det stort sett bare oppleves som grå bakgrunn. La oss si vi strør et kjemisk stoff over et stykke jord og tar ett eneste

gram fruktbar jord i vår hånd. Hva skjer i denne lille del av vår «grå bakgrunn» ved inngrepet? En undersøkelse av en slik liten jordklump

viste at i den bodde det meget små organismer: Blant annet 30 000 pro-

tozoa, 50 000 alger, 400 000 sopp og 2,5 milliarder bakterier. (Ehrlich (1970), s. 180.) Jordens fruktbarhet avhenger av et uoverskuelig innfløkt

samspill - et vanvittig komplekst symbiotisk relasjonsnett, for å bruke

335

336

|

ØKOLOGI, SAMFUNN OG LIVSSTIL

noen mer systemrelevante uttrykk - mellom disse små levende vese­ ner. Jo større forståelse vi får av vårt samliv med andre vesener, jo større

omhu vil vi vise. Dermed er også veien åpen for glede over andres trivsel og sorg over deres død og fordervelse. Vi søker vårt eget beste, men ved

selvets utvidelse, søker vi dermed også andres. Filosofisk er begrepene ego, selv og Selv (det omfattende selv) innflettet i ulike systemer som opprinnelig er nær knyttet til verdensreligionene.

Religionenes reduserte makt i våre teknisk-industrielle samfunn har gjort

identifiseringsfilosofiene vanskelig tilgjengelige. Den klangbunn som tid­ ligere var til stede for mange typer spontan religiøs opplevelse, er ikke lenger en kulturens vuggegave. Den økologiske bevegelsen kan ikke vente

særlig støtte fra det som er igjen av religiøse institusjoner, selv om en del er reddet over i religiøst preget etikk.

Økosofi er en art filosofi og ingen religion. Men den kan lett få en religiøs betoning. Noen økologer har med rette innvendt mot en eventuell «øko-

religion» med egne dogmer, at den lett kunne føre til fanatisme og irra­

sjonelle handlinger. I hinduismen inngår en religiøs forherligelse av kua blant annet som symbol for identifisering med alt liv. Men denne religiø­

sitet har ikke hindret hinduene i å melke kua på pinefulle måter. Gandhi som selv legger vekt på kuas hellighet (som symbol), var så fortvilet over

melkemetodene at han nektet å drikke kumelk. Som demonstrasjon over­ for sine hundre millioner trosbrødre, tok han alltid med seg en geit som

melkekilde.

Det er påfallende hvor mange av de såkalte primitive samfunn som er eller var preget av «livsdemokrati» i forholdet til naturen. Men det er også påfallende hvor levende miljøet blir oppfattet innen slike samfunn. Animisme og panpsychisme er kanskje karakteristisk for enhver gammel

religion. I slike samfunn hersker en mer realistisk oppfatning av men­ neskets situasjon enn den vi får gjennom vår teknisk-naturvitenskapelige

utdannelse. Mens vi avkler naturen alt sansbart mangfold og erklærer at den egentlig er fargeløs, går animismen den motsatte vei.

LIVETS ENHET. ØKOSOFI T

I sammenheng med en advarsel mot å stupe «bevisstløs» inn i det tek­

nokratiske fremtidssamfunn, uttaler en av våre fremste vitenskapsmenn:

«Vi eier naturen sammen med vår neste.» Men eiendomsideologien har ingen plass i en filosofisk underbygget økologi. Norges befolkning eller den norske stat eier ikke Norge. Verdens ressurser er ikke bare mennes­

kets ressurser. Juridisk kan vi «eie» en skog, men ødelegger vi for livet i

skogen, bryter vi normer for likestilling. Urimeligheten av slike normer trer bare fram så lenge man lever i en tilstand av fremmedgjøring i forhold

til livet i skogen. Egalitær innstilling er en del av virkelighetsoppfatningen til medlem­

mer av mange primitive samfunn. Den kommer til uttrykk for eksempel når jegeren før jakten har en lang samtale med bjørnens ånd og forklarer

med sterk beklagelse at spiskammerset er tomt og at han nå dessverre må ut og drepe bjørnen for å livnære seg selv og familien. Til gjengjeld kan så jegeren minne bjørnens ånd om at han selv og hans familie en gang skal

dø og bli til jord, til vekster, som bjørnens etterkommere vil livnære seg av. Altså en realistisk egalitær innstilling, en erkjennelse av likheten mellom

alle skapninger og betydningen for kretsløpet og sammenhengen i natu­ ren. En slik visdom løser langt på vei samfunnets økologiske problemer.

Den egalitære innstillingen utelukket altså ikke at jegeren drepte for å livberge seg, men drapet ble sett på som et brudd på gyldige normer.

Drapet var erkjent som et onde, og man søkte, ved mange innviklete og økonomisk til dels meget kostbare metoder, å sone det. Selv hos oss kan

man finne en jegerinnstilling som forakter tankeløs nedslakting og som har meget strenge regler for hvorledes man bør opptre overfor de dyr man

jager. En økende egalitær innstilling overfor dyrelivet (unntatt i industrielt

landbruk) har blant annet resultert i kamp mot jaktformer som fører med seg store lidelser og også et visst popularitetssvinn for jakt som underhold­ ning. Man jakter ikke på venner. Jaktforbund og våpenindustri har følt seg

angrepet og har påbegynt kampanjer som skal vise jaktens økologisk gode

sider. Hva man viser, er imidlertid at avlivning av dyr må gå inn i viltpleien.

I

337

338 |

ØKOLOGI, SAMFUNN OG LIVSSTIL

Tidligere jegere har funnet stor tilfredsstillelse i viltpleie, men jakten

spiller en beskjeden rolle i den. Viltpleie, skogspleie og andre yrker i intim kontakt med naturen, forandrer menneskenes innstillinger. Bare gjen­ nom arbeid, lek og erkjennelse utvikles en så varig og dyp identifisering

at den kan prege et samfunns livsforhold og ideologi. Mens den egalitære innstilling er dominerende tradisjon i mange natur-

samfunn, er den en livskraftig minoritetsinnstilling i Vesten. «Naturmystikk» som det gjerne kalles, er altså ekte del av vestlig kultur. Man

fjerner seg ikke fra slik kultur ved identifikasjon med alt liv.

«Det som ikke har verdi for mennesket, har ikke verdi i det hele tatt» La oss til slutt ta for oss maksimen om at alt det som menneskene tillegger verdi og kan tillegge verdi, er slik som er av verdi/or mennesket. Når natur, og ikke minst når uberørt natur, erklæres for verdifull, kan det altså bare

være med tanke på denne naturs verdi for oss, for eksempel som rekrea­

sjonsområde? Her sammenblandes to ting ’noe er verdifullt til fordel for oss’ og ’noe er verdi, ifølge vår vurdering’. Villnisarealer med 'adgang forbudt for men­

nesker’ er noe som har verdi, ifølge vår vurdering, men vi behøver ikke

tenke oss at de er til fordel for oss. Riktignok mener økologer at slike naturreserver kan bli av umåtelig betydning for oss selv om vi aldri besø­

ker dem, men for de fleste som går god for villmarksarealene er dette ikke deres tanke. De mener arealene, slik de er, uten noen nytterelasjon til oss,

er av verdi. Ja, selv om man kunne påvise en rekke ulemper og farer for

menneskene, altså en negativ nytterelasjon, ville mange søke å beskytte områdene mot utnyttelse. Men selvsagt, - den som sier dette og mener

dette er et menneske. Verdiutsagnene er formulert i menneskets, ikke

selens, språk. Gravitasjonsutsagn er det imidlertid også bare mennesker som hittil har fremsatt. Allikevel taler vi ikke om gravitasjon for oss og fravær av gravitasjon uten oss.

LIVETS ENHET. ØKOSOFI T

Vi kjenner, kort sagt, ingen andre vesener enn mennesker som artiku­ lerer vurderinger. Altså svarer det til enhver ting som bærer merket Verdi­

full’ en person eller en institusjon som har erklært at tingen er verdifull. Men som nevnt tidligere er det på den annen side ingen selvmotsigelse å tenke seg at menneskene en gang beslutter at de bør utryddes, og at det

vil være verdifullt. Hvis man sier «javel, men da dreier det seg jo allikevel om noe som er verdifullt til fordel for, eller nyttig for menneskene. De

vurderer jo et kosmos uten dem høyere enn et kosmos med dem». En slik terminologi er eiendommelig siden vi da må tenke oss at kosmos frem­

deles eksisterer etter vår selwalgte utryddelse og at dets verdi fremdeles er en verdi til fordel for eller nyttig for menneskene.

Vår konklusjon er ganske enkel: det er i det minste misvisende termino­

logi å si alle verdier er noe vi tenker oss verdifullt/or menneskene, ikke for dyrene, slett ikke for plantene, aller minst for uberørt eller urørbar natur.

Det er en utbredt følelse at menneskene har forgrepet seg og at særlig

industrilandenes pietetsløse horder har vist ringeakt for fremmede kultu­ rers religiøse innstilling overfor naturen. Det er (februar 1976) ennå en

sjanse for at sherpabefolkningens ønske om en fredning av deres hellige fjell Tseringma (Gauri Shankar) vil bli respektert av industristatenes klatre-

ekspedisjoner. Tseringma er det siste gigantiske fjell i Himalaya som både

er ubesteget og har årtusenlang religiøs status som helligdom. Det viser seg at ideen om at intet menneske skal tråkke på dette fjellets høyeste områder og at det dermed kan bevares som symbol på menneskenes

respekt både for natur og for sherpaenes religiøse følelser, gir god mening for mange mennesker. Deres spontane reaksjoner er positive. Jeg nevner

dette fordi en utbredt pessimistisk oppfatning går ut på at industrialisering og velferdssamfunn har utryddet sansen for enhver form for 'hellighet’.6 Hvis man først begynte på den subjektivisering som 'godt betyr godt

for menneskene’ innebærer, tror jeg konsekvent tenkning lett fører til en

Max Stirnersk solipsistisk egoisme. 'Godt er godt for meg.’ Gir jeg alt, er det fordi jeg har en tilfredsstillelse av det. Er jeg altruist, er det fordi jeg

har det godt når andre har det. Overført på verdiplanet: 'Hva raker men­

|

339

34°

|

ØKOLOGI, SAMFUNN OG LIVSSTIL

neskene en gros meg? Verdifullt er bare det som er verdifullt/or meg.’ De

aller færreste har noen forestilling om den samlete menneskepopulasjonen, og dermed om hva som er godt for hele menneskeheten. Godt ’for

meg og mine’ gir kanskje en klarere mening for de fleste av oss. Men vi vegrer oss med rette mot mistanken om at vi med «x er god» mener «x

er god for meg og mine».

Sunn fornuft er en grei leder et stykke på vei her. Vi erkjenner å ha blandete motiver og at våre vurderinger er mer eller mindre egosentriske, at vi har egen fordel mer eller mindre i sikte og sjelden setter andres for­

del over vår egen. Hvor grensene går, lar seg ikke presisere synderlig, og vi finner store individuelle og kollektive forskjeller. Ofte vil vi imidlertid i praksis bli helt enige. La oss si vi planlegger en reise sammen. Noen

steder besøkes fordi A har fordel eller utbytte av det, mens vi andre ikke

ser noen verdi i det, andre steder lar vi B få slippe til og så videre. Samtidig

er vi som venner oppmerksomme på at hver av oss finner det verdifullt at vi besøker et sted noen synes det er verdifullt å besøke, mens andre ikke

synes det. Her er altså vurderinger av relevans på metaplanet.

Av disse synspunkter skulle det fremgå at å tillegge dyr, planter, landska­ per, villmarksarealer verdi uavhengig av deres relasjoner til menneskelig

nytte eller fordel, er en filosofisk helt legitim fremgangsmåte. Å relatere

all verdi til mennesket er en form for antroposentrisme som ikke er filo­ sofisk holdbar.

3 Det ondes problem. Livets tragedie og livets komedie Identifisering med alt liv, tatt enkeltvis, er ikke ensbetydende med identi­ fisering med alt liv tatt kollektivt, eller med élan vital eller en annen meta­

fysisk kraft som tenkes å være eller uttrykke livets essens.

Den første art forskjell (i dens logiske struktur) illustrerte Bertrand Russell i debatten med Copleston: av at hvert menneske har en mor, følger

ikke at menneskeheten tatt kollektivt, altså menneskeheten, har en mor.

LIVETS ENHET. ØKOSOFI T

Og derav at hver ting har en årsak, følger ikke at alle ting tatt kollektivt, universet eller naturen, har en årsak, for eksempel en skapende gud (som

da forutsettes ikke å være en ting i den vide betydning som her kommer til anvendelse). Overført til vårt emne: En (mer eller mindre dyptgående) identifisering med hvert enkelt levende vesen man treffer på innebærer

ikke identifisering med alt liv tatt kollektivt.

Forskjellen er blant annet viktig fordi en slik kollektiv identifisering van­

skelig kan bli noen sjelelig realitet uten at man forestiller seg noe enhet­ lig ved alt liv og ved utviklingen av livet på jorden. Dette er imidlertid et

høyst komplisert og mangesidig emne med mange fallgruver for tanken.

En av sidene er den etiske bedømmelse av livet og livsforholdene. Hvis det finnes en slags makt eller kraft eller «innerste vesen» som styrer livs­ utfoldelsen kollektivt, er det da en etisk høyverdig kraft? Foreligger det en slags etisk forsvarlig generalplan for utviklingen? Har den en mening? Også ved det siste spørsmål er Russells skille viktig: derav at hver

enkelt handling eller begivenhet har en god (eller dårlig) mening, følger ikke at alle handlinger eller begivenheter til sammen behøver eller må ha noe slikt. Ved spørsmål om livets meningsløshet må det skilles mellom

mening, formål eller hensikt for ulike arter x’er i utgangstypen ’x har

meningen y’. For noen arter x har det kanskje ingen eller bare meget uklar mening å spørre etter mening. Dette gjelder kanskje blant annet når man innsetter 'alt liv til sammen’ som x.

Ut fra praktisk talt enhver kjent etisk målestokk skjer det mye grusomt og urettferdig i naturen. Spørsmålet om hvor mye og hvorledes, besvares

ulikt, og variasjonene står i tydelig forbindelse med sosiale og andre for­

hold. Hvis utviklingen styres av en makt som prøver å holde den innen

rammen av en etisk orden, er det rimelig å anta at enten er makten svært begrenset eller også er materialet ytterst tungvint å bearbeide. Antagelse av en ubegrenset, god makt fører til tankekors som nylig er inntrengende

behandlet av P.W. Zapffe (1972).

Hvis man tenker seg at alt (naturen 1 videste forstand) følger såkalte naturlover og at gitt utgangsposisjonen ved tid o, er alt som siden skjer

|

341

342 |

ØKOLOGI, SAMFUNN OG LIVSSTIL

absolutt forutbestemt, blir det vanskelig å bedømme lovene (for så vidt

slik bedømmelse gir mening) positivt fra et etisk synspunkt. (Forbehold

må for øvrig tas da jo visse «élan vital»-etikker, blant annet noen tillagt Nietzsche, går god for den fysisk eller biologisk sterkestes rett.) Hvis det

ikke foreligger forutbestemthet, kommer flere synspunkter på tale. Ett går ut på at i meget vid utstrekning rår tilfeldighet. Andre går for eksempel ut på en gradvis overgang fra tilfeldighet til formålsbestemthet gjennom bevisste veseners virke. Noen antar at en slags kosmisk frigjørings- eller

selvrealiseringsprosess er i emning, og at dens etikk er menneskelig for­

ståelig og akseptabel. Forskjellige etiske og metafysiske problemer er bare antydet i dette

avsnitt. Hovedsaken er å fremheve at det i den «enhets- og mangfoldfilosofi» som økosofi T eksemplifiserer, trenges selvstendig behandling av fire ulike fenomenfelter: identifisering med levende vesener, tatt hver for seg (distributivt) og innen begrensete livssituasjoner; identifisering med levende vesener, tatt kollektivt eller i dets essens («livet selv»); etisk bedøm­

melse (ut fra ulike målestokker) av de enkelte vesener i enkeltsituasjoner (etisk kasuistikk) og av livet kollektivt eller i dets essens. Den inspirasjon som i dag kommer fra feltøkologene, går i alt vesent­ lig på identifisering med alt liv, distributivt. Hva det etiske angår, uttryk­ ker økologene kanskje en art akseptering. Avsky- og forkastelsesreaksjoner hører til sjeldenhetene, de forekommer for eksempel ved syn på eller

behandling av grusomme forhold oppstått ved overbefolkning. Disse reak­

sjoner har vel ofte en etisk komponent. Men de innebærer ingen etisk negativ bedømmelse av dyrelivet som helhet eller av bestemte arters mer

eller mindre instinktive reaksjoner.

En mer adekvat behandling av dette emne forutsetter at man tar for seg forskjellige etiske standpunkter og deres relevans for bedømmelse av natur (i ulike betydninger). Litteraturhistorikeren Joseph W. Meeker har kombinert sin ekspertise

med økologisk interesse og livsstil som naturpark-oppasser i Alaska. Han stiller spørsmålet om ikke den litterære komediens oppfatning av men­

LIVETS ENHET. ØKOSOFI T

neskets forhold til natur er mer sann og brukbar i miljøkrisen enn trage­

diens. Det følgende antyder litt av tankene i verket Overlevelsens komedie (Meeker (1974)).

Heltene i gresk og annen tragedie er gjennomgående i konflikt med

krefter av svære dimensjoner og går til grunne ved sin edelhet. Heltens

lidenskaper er av det helt store format - voldsom kjærlighet, hat, glødende patriotisme. Idealene er skyhøye, naturen holder ikke mål og fyller helten

med metafysisk desperasjon. I komedien blir de skyhøye idealer og vold­

somme lidenskaper gjort litt narr av som arter av galskap eller som uekte. Menneskene fremstilles som om de ikke var høyt hevet over alle dyr og all

dyriskhet. De har sine små svakheter, er glad i livet omtrent som det er,

og legger vekt på enkle gleder og sans for humor. Den uheroiske fomler og roter seg igjennom tilværelsen uten pretensjoner. Komediens «helter» overlever, tragediens går til grunne og etterlater seg sorg og fortvilelse. Det tragiske syn på mennesket har, sier Meeker, tross flatterende optim­

isme om naturens overvinnelse, «ledet til kulturelle og biologiske kata­

strofer. Tiden er inne til å se etter alternativer som kan bedre oppmuntre til vår egen og andre arters overleving».

Comus, halvguden som kanskje ga opphav til betegnelsen «komedie» var opptatt av fruktbarhet, harmonisk familieliv og sosialt samvær. Han

overlot saker av stor intellektuell viktighet til Apollo og gigantiske liden­

skaper til Dionysios. Meeker mener den biologiske evolusjon viser komediens elastisitet og lite «monolittisk lidenskap». Modne økosystemer er innrettet på forholds­

vis stabil likevekt mellom en hærskare av forskjellige arter levende vese­

ner. De er «kosmopolitiske», alle har «like rett til å eksistere». Menneskene har i de siste ni tusen år oppført seg som «pionerart»

eller «invasjonsart». Slike arter er individualistiske, aggressive, pågående,

hensynsløse. De søker å utrydde eller undertrykke andre arter. De finner fram nye måter å leve på under ugunstige ytre forhold, men er i lengden

selvdestruktive. De avløses av andre arter som er egnet til å modne øko­ systemet som ble brakt i sterk ulikevekt ved ytre faktorer og pionerartenes

|

343

344

ØKOLOGI, SAMFUNN OG LIVSSTIL

virke. Skal menneskene unngå ytterligere ødeleggelser av egne og andre samfunn, må kampen mot naturen opphøre. En slags «tilbake til naturen»

holdning må fostres. Det innebærer ikke at livsstilen og samfunnet blir for enkelt i forhold til menneskets store intellektuelle kapasitet. Tvert om

er forholdene i et modent økosystem mer sammensatt (komplekst) enn noe mennesket har behersket.

Meeker har åpnet et nytt felt for økologisk og filosofisk refleksjon. Uan­ sett hvordan man stiller seg etisk til komediens og tragediens ideer, synes

selve det fremlagte materiale å kunne berike miljødebatten. Økosofi T har visse av Meekers komediekjennetegn: likhet, glede, utfol­

delse i små samfunn. Men også litt av tragediens: Det stilles opp idealer (retningslinjer) for ikke-vold som det er umulig å nå hvis de forstås strengt

og absolutt.

4 Et idéhistorisk perspektiv. Hva sier Bibelen? Hvorfor har ikke vi - i vesterlandene - klart å løse identifikasjonens

problem? Fordi det primært ikke er noe teknisk problem? Fordi teknikk fordrer fremmedgjøring overfor det vi manipulerer? Det er vanskelig å gi noe fullt svar. Det følgende berører bare én side av saken, den idéhisto­ riske.

Bibelen har spilt og spiller fortsatt en rolle for vårt syn på vårt forhold til natur. Det gjelder så vel kristne som ikke-kristne.

Bibelen er allerede blitt studert fra økologisk standpunkt, og det er i alle

fall klart at man må skjelne ikke bare mellom GT og NT, men også mellom

de ulike bøker i GT, ja mellom de enkelte salmer i Salmenes bok. Radikalt forskjellige innstillinger kommer til syne. Noe annet er heller ikke å vente når man tar i betraktning den bibelske litteraturs tilblivelseshistorie. Her skal jeg begrense meg til å notere en del positive ting. Gud synes ifølge mange steder i Bibelen å ha gitt mennesket en art privilegert stilling i forhold til resten av skaperverket, men på spørsmålet

LIVETS ENHET. ØKOSOFI T

om hvilken art privilegier, er det nødvendig å gå til de enkelte uttalelser innen de enkelte deler av Bibelen.

Ifølge første Mosebok, vers 28, synes det som om Gud vil mennes­

kene skal underkaste seg jorden og fylle den med sitt avkom. Det greske

ordet for «underkaste» (katakyreo) brukes ofte om militær erobring. Man har dog anledning til noe mildere oversettelser. I samme vers og like før,

brukes ’archo’, 'ha overhøyhet over', 'råde over’. Vi får overhøyhet, men

langt fra grønt lys til hva som helst. Norsk Bibelselskaps oversettelse sier ’... oppfyll jorden og legg den under eder, og råd over fiskene... ’. Første

Moseboks 28. vers, tatt isolert, kan brukes til å dyrke en hovmodig og

hensynsløs holdning overfor hele skaperverket. Ifølge 1. Mos. 9:3 gir Gud «alle ting» til Noah. Men det synes å dreie

seg om alt Noah og hans etterfølgere trenger for å føre, et sunt og gudfryk­ tig liv. Altså svært lite sammenlignet med gjennomsnittlig norsk materi­

ell levestandard. Stedet kan tolkes dit hen at Gud gir bort jorden som en art personlig eiendom, men mer rimelig er at Gud stiller alt til Noahs disposisjon, underforstått til bruk som er i tråd med Guds bud. Noah får

disposisjonsrett, ikke eiendomsrett. Temmelig vidtgående overhøyhet av samme slag antydes i Salmenes bok, 8:5 og 8:6. «Og du gjorde ham lite

ringere enn Gud... alt la du under hans føtter...» Sammenfattende kan en vel si at 1. Mos. 9:3 slett ikke støtter opp om

mennesket som skapningens herre og mester. Mennesket får fri bruk av alt som det trenger til å tilfredsstille fundamentale behov innen rammen

av et gudfryktig liv. Stedet kan imidlertid tas til inntekt for et stort privi­ legium: Bare menneskene har fått full disposisjonsrett til hva de trenger.

Men også mer egalitære tendenser finner man i Mosebøkene. Hvaler,

krypdyr skal formere seg, og livet i sjøen skal fylle sjøen (1. Mos. 1:22).

Her kan det synes underforstått at menneskene vel skal fylle jorden, men ikke til fortrengsel for andre vesener Gud har skapt. Hvalfangst- og selfangstpolitikken har neppe kunnet støtte seg til 1. Mos. 1:22. Gud velsigner

egalitært: Hver ting for seg blir velsignet og blir omtalt som gode. De enkelte deler av skaperverket synes å bli tillagt egenverdi. Intet av det skapte har

|

345

346

ØKOLOGI, SAMFUNN OG LIVSSTIL

bare middelverdi. Ikke noe er skapt bare for menneskets eller noe annet

jordisk vesens skyld. Et hovedpunkt ved 'egalitarianisme i biosfæren’ er dermed vunnet: Hvert levende vesen står på like fot med ethvert annet for

så vidt det har egenverdi. At ikke menneskene står i særstilling som mål i seg selv, støttes av andre

steder i GT, for eksempel av salme 104: «De høye fjell er for stengjetene, klippene er tilflukt for fjellgrevlingene.» Det synes ikke underforstått at menneskene skal ha noen nytte av fjellgrevlingene. De høye fjell og klipper

stilte Gud til disposisjon til fjellgrevlingene på samme måte som Han lot menneskene disponere over det som de trenger for et sunt og gudfryktig liv.

Langt viktigere for økologisk relevante tolkninger er dog menneskets

funksjon som vokter eller oppasser. «Og Gud Herren tok mennesket og satte ham i Edens have til å dyrke og vokte den.» (1. Mosebok 2:15.)

Her og andre steder fremgår det at mennesket må stå til rette for hva

det foretar seg på jorden. Det antydes hvorledes mennesket i visse situa­

sjoner må moderere de ville dyrs virkninger på andre vesener. Videre er det vår plikt å passe på at ugress ikke fortrenger mer nyttige vekster. Det er ikke tale om å utrydde noe, bare å passe på at det hersker en viss orden og harmoni. Det som Gud har skapt skal ikke utryddes. Hver art levende

vesen får sin økologiske nisje.

Menneskene må (ifølge de nevnte steder i GT) stå til regnskap for Gud. Det må de i kraft av en ansvarsfull stilling som i senere litteratur er blitt

tildelt forskjellige navn: visekonge, kalif, stedfortreder, deputert, forvalter, bestyrer, tjener. Det er verdt å merke seg at stedfortrederrollen med dens plikter og

ansvar knapt er systematisk angitt noe sted i Bibelen. I Det nye testa­ mente er det naturlig å bringe inn fortellingen om tro og utro tjenere.

«En mann plantet en vingård, og satte et gjerde omkring den og gravde en vinperse og bygget et tårn, og så leide han den ut til vingårdsmenn og

dro utenlands.» (Markus 12:1.) Men stedfortrederne skjøttet ikke sitt verv som de skulle og ga ikke eieren vinen. Det gikk dem derfor ille. «Guds

LIVETS ENHET. ØKOSOFI T

rike skal tas fra eder og gis til et folk som bærer dets frukter.» (Matt.

21:43.) Det er mange som har tatt denne fortellingen til inntekt for den oppfat­

ning at menneskene må avgi regnskap for hvorledes de har oppført seg økologisk sett. At en slik fortolkning har vært av betydning ned gjennom

tidene, er det lett å gi belegg for.

Jorden tilhører ikke menneskene, ifølge Paulus: «... for jorden og alt

det som fyller den, hører Herren til.» (Første korinterbrev 10:26.) Og alt

som Gud har skapt er godt (1. Tim. 4:4). Men det er i Det nye testamentet mindre tale om den ytre natur. Snart skulle jo alt gå under. Menneskenes

åndelige frelse sto mer sentralt enn i Det gamle testamente. Og det has­

tet! La oss innen vi går tilbake til GT ofre en tanke på hvilken betydning det

har hatt innen kulturer påvirket av Det nye testamente at man anså verdens ende for å være nær. Ved dette må den religiøse bevissthet ha skilt seg

skarpt fra den østerlandske, særlig den indiske, for hvilken en million år er et rent bagatellmessig tidsrom. Økologisk tankegang lettes ved et slikt langsiktig perspektiv.

Så tilbake til GT. Økologisk sett må legges vekt på at Gud på siste skapelsesdagen så på

alle ting og konstaterte at de alle var «såre gode og skjønne» (kala lian). Alt som er skapt av Gud er godt og mer viselig innrettet enn noe men­ neskene kan skape, og mer mangfoldig. Derfor vitner naturen om Gud, ikke minst ved dens mangfold, og også der hvor næringskjedene fører til barske forhold:

De unge løver brøler etter rov, for å kreve sin føde av Gud.

(Salme 104, vers 21) ... Hvor mange dine gjerninger er, Herre! Du gjorde dem alle viselig;

jorden er fuU av det du har skapt.

(Salme 104, vers 24.)

Der er havet, stort og vidstrakt; der er en vrimmel uten tall, der er dyr,

både små og store.

(Salme 104, vers 25.)

347

348

|

ØKOLOGI, SAMFUNN OG LIVSSTIL

... Herren glede seg i sine gjerninger! Han som ser til jorden, og den bever, som rører ved fjellene, og de ryker. (Salme 104, vers 31-32.) I denne økologisk berømte salme er det ingen menneskeforherligelse. Et uoverskuelig mangfold av dyr og av geologiske prosesser som er uten den

ringeste matnytte for menneskene, blir lovprist på like fot med alt annet. Herren blir oppfordret til å glede seg også over jordskjelv og vulkanske

utbrudd. Disse begivenheter er ment å være kald, gode og skjønne, men neppe spesielt for menneskene. Naturens vidundere peker mot en allvis skaper. Eller de burde peke mot en slik skaper! Her står vi nemlig ved en av

kildene til kristen contemptus mundi, forakt for verden. Syndere «... byt­ tet Guds sannhet bort med løgn og æret og dyrket skapningen fremfor

skaperen...» (Rom. 1:25). Dette på tross av at Guds «usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, er synlig fra verdens skapelse av...» (Rom. 1:29). Det er nærliggende å trekke den konklusjon som økosofisk er meget

ønskelig å trekke: «Paulus fører menneskets syndighet tilbake til at det er

ute av stand til i naturen å se Guds gjerninger.» Dette er C. J. Glackens kon­ klusjon i hans fremragende økologisk-idéhistoriske hovedverk. (Glacken (1967).) Hva Paulus sier, er snarere at mennesket vel ser Gud i skaperver­

ket, men tross dette går mot hans bud. Paulus understreker Guds synlighet i skaperverket, dvs. naturen, fordi nettopp synligheten gjør menneskenes

ugjerninger til synd. De kan ikke unnskylde seg. De kjenner sin Gud, og

ser ham i skaperverket, men oppfører seg allikevel gudløst og urettferdig.

Hyllest til skaperverket uten hyllest til Gud blir ut fra en slik tankegang

en form for hedenskap. Det samme gjelder identifisering av Gud med

skaperverket. For å komme slikt til livs har det ligget nær å se en kontrast mellom Guds herlighet og naturens, som bare er en avglans. Opptatthet av naturen har følgelig vært ansett som fordervelig.

En annen kilde til contemptus mundi (forakt for verden) bygger på 1.

LIVETS ENHET. ØKOSOFI T

Mosebok 3:17. «Og ti] Adam sa han: Fordi du lød din hustru og åt av det

tre som jeg forbød deg å ete av, så skal jorden være forbannet for din skyld!» 1. Mosebok 3.18 innledes med «Torner og tistler skal den (jorden) bære deg...», og mange har derav sluttet at slike mindre behagelige ting som tistler ble skapt etterpå og på grunn av syndefallet. Man har oppfattet

skapelsesberetningen derhen at etter syndefallet ble naturen redusert i kvalitet, i alle fall i noen grad. Og den dårlige kvalitet rettferdiggjør forakt.

Det er vanskelig å avgjøre hvor innflytelsesrike slike fortolkningsfmesser har vært.7 De foregående sitater har bare antydet hvor mye økologisk

relevant stoff man kan finne i de bibelske skrifter. Gjennom tidene har man rimeligvis påberopt seg støtte i Bibelen for meget forskjellige, inn­ byrdes motstridende holdninger.

Her skal bare nevnes at ifølge noen meget representative tolkninger fra

nyere tid, har mennesket ansvar overfor Gud for hvorledes det skalter og valter med naturherlighetene.

Sir Matthew Hale har på 1600-tallet gitt en instruktiv karakteristikk

av menneskets ansvarsfulle stilling i naturen, i forholdet til 'this inferior

World of Brutes and Vegetables... ’. (Sml. Black (1970), s. 56-57.)

Og med dette ble mennesket inngitt makt, myndighet, rett, overherre­ dømme, tillit og omsorg, for å rette på og forminske de villere dyrs vold­

somheter og grusomheter, for å beskytte og forsvare de milde og flittige, for å bevare artme. av de forskjellige vekster, å forbedre dem og andre, å begrense overfloden av ulønnsomme vekster, å beholde skjønnheten, gagnet og fruktbarheten på jordens overflate. Og visselig, siden det ikke

var for lavt for Guds visdom og godhet å skape vekstenes natur, og på den

måten gjøre jorden skjønn og nyttig, så var det heller ikke den samme visdom upassende å beordre og innsette en slik underordnet bestyrer

over den, som straks kunne ta vare på den. Og visselig, hvis vi betrakter

menneskets egenartede og særskilte tilpasning og brukbarhet for denne lavere verdens system og ordning, vil vi ha grunn til, selv uten åpenbarelse, å slutte at dette var et av målene for skapelsen av mennesket,

349

350

|

ØKOLOGI, SAMFUNN OG LIVSSTIL

nemlig at det skulle være Gud den allmektiges stedfortredende makt,

særlig over dyre- og planteriket i den underlagte verdensordning. Sir Matthew Hale har en instruktiv måte å fremheve menneskets ansvar på: nettopp på grunn av menneskets aldeles overlegne utstyr, og nettopp

fordi Gud har innrettet alt til det beste for mennesket, har mennesket et ganske spesielt stort ansvar, et ansvar som ikke minst gjelder det som ikke er nyttig for mennesket. For en allsidig fremstilling av kristenhetens oppfatning av menneskets

stilling i naturen henvises til Glackens verk. Hovedsaken i det foregående har vært å svekke det inntrykk at denne stilling har vært oppfattet på

samme måte ned gjennom tidene, og at den bare har gitt uttrykk for hov­ mod, nyttetenkning og blind dogmetro. Av det at et menneske «tror på Bibelen» kan man ikke slutte seg til hvorledes det stiller seg til den øko­

logiske bevegelse. «Han er katolikk, altså fortolker han Bibelen derhen at preventive midler er ukristelige.» Slike slutninger er lite å stole på. Også innen den katolske kirke har befolkningseksplosjonen ført til revurdering

av gamle posisjoner, riktignok ikke helt opp til pavens nivå i hierarkiet,

men i alle fall til erkebiskopenes. Erkebiskop J. T. McGucken uttalte i 1968:

Kirken må gjøre gjeldende at fødselshyppigheten snart må bringes på linje med dødshyppigheten - det vil si en vekstrate lik null... Kirken må anerkjenne og gi uttrykk for at alle midler til fødselskontroll er lovlige...

Det er på tide at Kirken holder opp å være et nølende lite barn som alltid trenger å bli dradd inn i nåtiden. Slik «den kristne forvaltertanke» undertiden blir utlagt i norsk kirkelig lit­ teratur virker tanken dessverre (1) blasfemisk, (2) hovmodig, (3) faktuelt

misvisende.

Guds visdom blir gjort til narr hvis Han sies å ha innsatt en så uvitende

og ukyndig skapning som menneske til å forvalte den umåtelige naturen

som vi forstår så lite av. Naturen er ingen kjøkkenhage!

LIVETS ENHET. ØKOSOFI T

Hovmodigheten består i den overlegenhetslære som ligger i tanken på

at vi passer på naturen som en aktverdig mellommann mellom skaperen

og det skapte. Vi kjenner for lite til hva som skjer i naturen til å kunne påta oss oppgaven. Ganske visst står vår hjerne langt over dyrenes, og vi kan bevisst søke å lindre enkelte av deres lidelser, men ordet «forvalter» er for pretensiøst.

Den viktigste svakhet ved uttrykket er vel at enkle såkalte faktiske for­

hold når det gjelder forvaltning av natur røper vår ytterst begrensete evne

til å legge opp en plan for naturens utvikling, selv om den ikke omfatter evolusjonen, kontinentenes drift og de andre hovedprosesser på vår jord. Forvaltertanken blir mindre urimelig hvis den innskrenkes til å gjelde husdyr og dyrket mark. Da har man med ordet «natur» tenkt på noe

mindre omfattende enn det økologiske perspektiv forlanger. Dette per­ spektiv er i første rekke biosfære-perspektivet. Vårt ansvar er i dag ikke forvalterens, men innbryterens og inngriperens, og vi stilles til ansvar for våre inngrep. Tanken på vår uvitenhet om konsekvensene innebærer en

norm om begrensning og nøye kontroll av inngrep. Moderat og i bedre pakt med kristen ydmykhet kan vel forvaltertanken bidra til å styrke øko­

logisk ansvarsbevissthet. Den religiøse bakgrunn for slik bevissthet er et

uerstattelig gode. Men den som avstår fra å begå hærverk, blir ikke alle­ rede dermed forvalter.

En fremragende økologisk inspirert økonom. E.F. Schumacher (1973), har som personlig kristen skissert en teknologiens og økonomiens filosofi som forener religiøse og verdslige momenter.

Kristne teologer som har studert menneskehetens kritiske stilling øko­ logisk sett, tenderer rimeligvis i retning av å slutte seg til den økologiske

bevegelse og finner full støtte i Bibelen. Det nytter ikke å skjære all kristen teologi over én kam. Dessuten er dette kanskje karakteristisk for en hold­

ning som avskyr mangfold: man tolererer ikke flere forskjeller enn man fullt ut kan beherske. Forskjeller innen kristen teologi gjør mangfoldshateren utålmodig.

'

351

352 |

ØKOLOGI, SAMFUNN OG LIVSSTIL

5 Det idéhistoriske perspektiv II. Fra Plotin til Diirer I senantikken og overgangen til middelalderen oppsto strømninger - kris­

tendommen er bare én av dem - som rettet menneskenes oppmerksom­ het «oppover», mot den «rene» ånd og som satte ånden i kontrast til legemet. «... så lenge vi er hjemme i legemet er vi borte fra Herren.» (Paulus, 2. Kor. 5, 6.) Blikket vendes «innad», mot den enkeltes følel­

ser og opplevelser, tanker og higen. Det såkalte ytre menneske, samfun­

net og det øvrige miljø, nedvurderes som objekt for vår oppmerksomhet. Legemet, tingene, det materielle, ble sett på som hindringer for åndens liv.

De kristne sekter var bare en liten del av de religiøse og filosofiske

grupper som gikk i spissen ved omstillingen, og den foregikk ikke bare i Italia, men i hele den hellensk-romerske verden. Tendensen beskrives slik av professor LOrange (1953), s.245:

Mennesket må kjempe seg ut av det fornemmelses- og forestillingskaos

våre sanser foregjøgler oss og søke frem til en høyere virkelighet. Det skjer ved at sjelen samler seg i et indre liv, i en begreps- og idémes­ sig beskuelse av tingene. I ideene ligger tingenes vesen. Ennu Plotin, i det 3. århundre e.Kr., ser i den sansbare natur-virkelighet en skjønn

avglans av ideene. Men efter hvert taper naturtingene denne glans. Man

trekker seg tilbake fra den ytre verden, fra «det skjønne legeme», og

samler seg med ny fordypelse i det indre liv, i tenkte og følte livsinn­ hold.

Ensidigheten førte med seg en nedvurdering av hele den fysiske virkelig­ het. Eller rettere: Et aspekt ved tilværelsen blir isolert fra de øvrige. Det

får navnet «den fysiske virkelighet».

En streben etter noe overmenneskelig blir lett til en menneskefiendtlig og miljøfiendtlig streben. Riktignok førte det til storslagen kunst. Og en

voldsom streben oppad behøvde rent teoretisk ikke å medføre nedvurde­

LIVETS ENHET. ØKOSOFI T

ring av hele den fysiske virkelighet, men faktisk synes den å ha gjort det.

Dette trekk kan ifølge EOrange forfølges i alle former for kunst, i alle for­ mer for filosofi og i sosial tenkning.

Den klassiske kunst er derfor et uttrykk for et likevektig, et forsonet forhold mellom menneske og verden. Det er denne lykkelige likevekt mellom det indre og det ytre som tapes henimot senantikken. Men­ nesket nekter seg den umiddelbare, sansende hengivelse til den ytre verden og trekker seg tilbake til nye isolerte posisjoner i sitt indre liv.

Dette er den høyborg hvorfra den senantikke og tidlig-middelalderske

kunst ser ned på virkeligheten. Petrarka fikk samvittighetskvaler av å beundre naturen: Jeg var rystet over meg selv, fordi jeg ikke kunne la være å beundre de

jordiske ting, mens jeg jo allerede hos de hedenske filosofer hadde kun­ net lære at intet er mer beundringsverdig enn menneskeånden, hvis

storhet ikke har sin like. Et treffende eksempel på forherligelse av mennesket på noe annets direkte bekostning! 'Hvis x er herlig og y er forskjellig fra x, kan ikke y være herlig.’

Men et både-og er vel en mulig løsning? Den innadvendte rollen er tydelig i sitatets fortsettelse: Etter å ha beskuet bjerget tilstrekkelig vendte jeg det indre øye mot meg selv... Hvor mange ganger tror du vel jeg vendte meg under ned­

stigningen for å se opp på bjergets topp, og dog syntes den meg ikke

en alen høy ved siden av menneskeåndens opphøyethet når man bare ikke lar den synke ned i jordisk slam og smuss. (Hva er det som er i

veien med slam?)

|

353

354

I

ØKOLOGI, SAMFUNN OG LIVSSTIL

Beundring av et fjell eller beundring av noe annet er menneskets beund­ ring, altså er menneskets evner en betingelse for beundring. Det er til dels dette som får enkelte til å konkludere at det egentlig er mennesket, ikke

det annet som er beundringsverdig. Slutningen tåler ikke nøye gransk­ ning! I motsetning til Petrarkas appell om å vende oppmerksomheten innad,

maner Diirer oss til å rette blikket ut:

«Vend deg ikke bort fra naturen i den tro at du vil finne noe bedre i ditt eget selv. Kunsten er virkelig skjult i naturen, og den som kan rive den

til seg har den.»8 Filosofisk sett er det viktig å undergrave distinksjonen mellom 'inni sel­ vet’ og 'ut i naturen’. Den gjør det vanskeligere å beskrive vårt forhold

til naturen. Undergravningen fører med seg et annet naturbegrep og et

annet begrep 'selv’ enn det vanlige. Protagoras’ både-og-tese og jeget som interaksjonsfenomen viser kanskje veien. Forherligelse av mennesket blir økologisk relevant så snart den gir seg

uttrykk i verdiprioriteringer. For så vidt forherligelse av mennesket tjener nedvurdering eller forblindethet overfor dyre-, plante- og mineralriket,

spiller den økologisk en negativ rolle. En mentalitetsendring er aktuell. Mot slutten av middelalderen minsket den religiøse tenknings makt over sinnene. Dette skjedde til dels som følge av vitenskapens og tek­

nikkens avmystifisering av virkeligheten, sies det. Vi mistet vår higen

oppover, men uten, så vidt jeg forstår, å komme tilbake til en forholdsvis

harmonisk holdning til natur og miljø. Vår nedvurdering av den fysiske vir­ kelighet fortsatte, nå mer i form av utnyttelse. Naturen ble oppfattet både

som slave og som råstoff. Likesom slavene kunne naturen gjøre opprør, og

uttrykket 'kampen mot naturen er blitt brukt like inn i våre dager. Fiendt­ ligheten overfor den fysiske virkelighet ble overført til naturen gene­ relt.

Europeerne beholdt tanken om at alt liv og natur overhodet er til for

LIVETS ENHET. ØKOSOFI T

menneskets skyld, og at all vår omgang med naturen beror på hva som er nyttig i snever forstand. Herifra er ikke veien lang til å anse det for hyk­

lersk å pretendere at vi ville ta hensyn til noe dyr eller noen plante hvis

det ikke direkte eller indirekte gavnet (over)mennesket selv, skapningens herre og mester. Men selv under identitetstankens vanskeligste tider har det alltid være en understrøm av identifisering. Guillaume de Lorris skrev sin naturpoesi

på 1200-tallet, og lar der naturen klage over menneskets brutale utnyttelse av seg. Om mennesket heter det: Det eier alt hva et menneske kan tenke seg, Det er i seg selv en hel liten verden -

Dog utnytter det meg verre enn en ulvunge.9

En understrøm av identifisering finner vi også opp gjennom renessanse og nyere tid. Men samtidig grunnfestes det mekaniske, fremmedgjørende

bildet av natur i nøye kontakt med «praktisk» utnyttelse. Alle ingredien­

ser er til stede hos den idéhistorisk skjellsettende René Descartes. Han

forkynner i skriftet om metode at det er meget mulig å nå kunnskaper

«som er meget nyttige i livet». «Den spekulative filosofi som man lærer i skolene» kan erstattes med «en praktisk filosofi». Ved å kjenne ilden,

vannet, luften, stjernene - deres oppførsel og krefter - kan vi «gjøre oss til herre over og eiere av naturen».

Det er fristende å spørre rent generelt: «Har jødedom og kristen­ dom vært verre eller bedre enn Østens religioner når det gjelder fak­ tisk ødeleggelse av livsmiljøet?» Imidlertid er spørsmålet for vagt til noe

direkte svar. Forholdet mellom ideologi og faktisk opptreden er meget

indirekte. For å oppnå hurtig vinning og i tankeløshet, har mennes­ kene i alle land med grobunn for skog hatt tendens til å vanskjøtte

eller ødelegge den. (Om sammenligning av europeisk og asiatisk øde­ leggelse, se Tuan (1970).) Det som særkjenner industristatene, er deres

enestående evne til ødeleggelse, ikke noen enestående holdning til natur.

|

355

356

ØKOLOGI, SAMFUNN OG LIVSSTIL

Forsøket på å forklare de økte ødeleggelsene vesentlig ut fra økt frem-

medgjørelse og hensynsløshet, er dømt til å bli mislykket. Verdens­ historien beretter om ekstrem hensynsløshet, særlig i krisetider. Men antall mennesker og evnen til å ødelegge har vært forholdsvis begren­ set.

6 Vår selvfølelse beror ikke på at vi er det vidunderligste som er skapt. Melkeveisystemet gir også selvfølelse Når en glad sommerjournalist skrev om vellykket drap på en hoggorm, kunne man selv før økologene tok til orde i 1950-årene, finne små indig­

nerte leserbrev: Har ikke hoggorm like rett til å leve som vi har! Vesent­

lig viktigere enn identifiseringstendensen overfor naturens ville dyr er

dog den som går på miljø overhodet, og som utvisker selve distinksjonen miljø/menneske og best uttrykkes i feltterminologien. Vi er da en serie perspektiver, - mitt er norsk perspektiv nr. 270112,30992. Perspektivene

defineres ut fra feltstrukturen, en struktur som vi kan kommunisere viten­ skapelig om, og som ikke er verden ’selv’ eller verden sett ut fra et bestemt perspektiv.

La oss ta opp til fornyet ettertanke spørsmålet om det enkelte mennes­

ket berøves noe ved å påpeke (1) at det neppe står i særstilling i universet, og (2) at det kan finnes andre likeverdige perspektiver foruten mennes­

kets. Aristoteles manglet ikke selvfølelse. Dette er kanskje medvirkende til at

han ikke nøler med å anerkjenne at det finnes andre totale perspektiver

enn menneskets:

«Det er urimelig å mene at statskunst eller forstand er den beste viten,

med mindre da mennesket var det ypperste i verden. Såfremt det sunne og gode er forskjellig for mennesker og fisk, mens det hvite og rette

alltid er det samme, så vil alle si at det som er vist også er det samme,

LIVETS ENHET. ØKOSOFI T

men at det som er forstandig og klokt er forskjellig. Det er nemlig om den som ser riktig i enkeltheter som angår ham selv at vi sier han er 'forstandig’ eller 'klok', og det er til ham man vil overdra slike ting. Av

den grunn sier man til og med om enkelte dyr at de er 'kloke' eller 'for­

standige', for så vidt som de synes å ha en forutseende evne hva angår

deres liv.»10 Er det i det lille nytestamentlige kosmos hvor menneskene er i sent­ rum og tidsperspektivet er ganske kort, lettere å tro på prinsippet om hvert enkelt individs 'uendelige verdi’, dets unike og uerstattelige karak­

ter, enn det er i økologiens umåtelige biosfære? Ut fra grunntanken om

at 'livet er ett’, vil jeg svare nei. Prinsippet om den uendelige verdi kan overføres andre universer og ble det av Spinoza og andre religiøse ten­ kere med vidt kosmologisk perspektiv. Det er for øvrig ikke vanskelig

å finne representanter for et utvidet univers også innen kristen tradi­ sjon.

For hver enkelt er det viktig og vesentlig hvordan man ter seg. Hver enkelt har ansvar, hver enkelt har noe å ta vare på, og noe å utvikle. For å

bekjempe likegladhet og selvnedvurdering har etikere undertiden begått den feil å sette mennesket i særstilling også i henseender som ikke lar

seg forene med en åpen holdning overfor resten av naturen. I forhold til andre levende vesener på vår klode står homo sapiens i en særstilling:

Ingen andre har en hjerne som mennesket, og vi må anta at bevissthets-

livet dermed har større muligheter for variasjon og rikdom. Særstillingen gjelder vår situasjon på jorden. Gjelder den også for vår situasjon i Melke­

veien?

Hvis vi anslår melkeveisystemets antall stjerner til hundre tusen mil­ lioner (sannsynligvis er det flere), og går vi ut fra at bare en milliontedel

av dem har gode og varige betingelser for liv, kan vi regne med hundre tusen planeter med liv. Hvis det på halvparten er utviklet vesener med organer med større kapasitet enn vår hjerne, og halvparten ikke har det,

kan vi regne med 50 000 arter av liv som i forhold til oss står i lignende

|

357

358

|

ØKOLOGI, SAMFUNN OG LIVSSTIL

stilling som vi i forhold til dyrene. Vi får en lang utviklingslinje hvor homo sapiens er midten, en middelmådighet (hvis vi fortsetter vår vanlige kon-

kurransetenkning): ... Mariaflyfly... mus norvegicus... homo sapiens... x... y...

Noen vil kanskje si at muligvis er gode betingelser for liv enda sjeld­ nere. Javel. La oss gjøre den urimelige antagelse at gode betingelser

foreligger gjennomsnittlig bare i ett solsystem av hundre tusen mil­ lioner, altså hundre tusen ganger sjeldnere enn vi har antatt. Da er

vi kanskje alene i Melkeveien. Men meget lavt regnet er det innen avstander vi kan nå med våre største teleskoper hundre tusen millio­

ner stjerneuniverser av Melkevei-typen. Hvis halvparten har liv med mindre enn vår hjernekapasitet, og halvparten med større, får vi anslags­

vis femti tusen millioner arter av liv som er kommet lenger i hjerne-

anliggender. (Hva hjerteanliggender angår, er neppe konkurransen med mennesket så vanskelig. - Men hvorfor være så oppsatt på å konkur­

rere?)

Ut fra det lille vi kjenner til innen planetteori og andre deler av astro­ nomien er våre antagelser av livsvennlige planeter meget rimelige. Men

det spiller liten rolle om vi antar at hyppigheten er tusen ganger større eller tusen ganger mindre. Vi får det samme bildet av mennesket: en lokalbegavelse, et bygdegeni med evner høyt hevet over de fleste andre i

mange kilometers omkrets - vel å merke når det gjelder begavelse spe­

sifikt knyttet til hjernens struktur. Men hvorfor være så opptatt av bega­ velse? Vi blir ikke mindre av å ses 1 melkeveiperspektiv så lenge vi har en viss

sans for delaktighet i noe stort. Og vi synes å være fragmenter av noe meget stort - for å bruke et mildt uttrykk. Vår deltagelse synes heller ikke mindre viktig enn noe annet.

For alt det vi vet har kanskje livet en stor fremtid som vi er delaktige i å forme her på jorden. Hva de kosmiske muligheter angår, kan vi uten

LIVETS ENHET. ØKOSOFI T

å gå på tvers av noen «hard facts» slutte oss til Jeremi Wasiutyhskis og

andres teorier om en bevissthetsutvikling som favner hele universet." Selv kan jeg nøye meg med noe mindre. Men det synes urimelig å sette noen grenser for endringer i kosmos i retning av bevissthetsskapende struktu­ rer.

Disse notater om livet og universet er økopolitisk relevante, fordi de har hatt og vel har, evne til å virke perspektivutvidende. Og uten en viss perspektivutvidelse er vekstbetingelsene for en økologisk ansvarlig politikk

temmelig karrige.

7 Mennesket som fragment av naturen og naturen som symbolfelt for mennesket Vi lever ikke i et vitenskapelig univers hvor tingene mangler farge. Det univers vi lever i er fylt av symboler, av uttrykk. Merker vi lite

til det, har vi innskrenket oss til bare å funksjonere. Animismen og panpsychismen er kanskje fagvitenskapelig tolket urimelig, men livsfilosofisk rimelig, siden de lar symbolaspektet og interaksjonsaspektet

komme kraftig fram. Objektivitetsidealet forveksles med idealet om å oppleve natur så blast og prospektkortaktig som mulig. Begrepet 'este­

tisk’ har beveget seg fra det aktivt-sanselige til det passivt-nytende. ’Aisthesis’ betyr imidlertid sansning, og det estetiske i natur kan vel ennå bringes i overensstemmelse med «de primitives» opplevelsesintensi-

tet.

En stående formel i de departementer som har med naturvern å gjøre, lyder omtrent slik: «Ja, vi må selvsagt anerkjenne naturens verdi este­ tisk og for rekreasjonsformål.» Men det saken dreier seg om er å kunne leve i og med naturen. Ikke bare å se den utenfra - estetisk i vanlig for­

stand - eller å bruke den til hvile og rekonvalesens. Det «avsjeier» natu­ ren.

Den oppfatning at alt har sjel eller en psyke, men i uhyre varierende

|

359

360 |

ØKOLOGI, SAMFUNN OG LIVSSTIL

grad, er forfektet av fremstående vitenskapsmenn og filosofer, fra Thales til A.N. Whitehead.

I fysikkens historie etter Galilei finner vi en kamp mot en art antropo-

morfisme og animisme som er velrettet og langt fra avsluttet i lærebøkene hvor blant annet den tekniske glose «kraft», F, undertiden blir assosiert med menneskelige kraftopplevelser og fornemmelser. Visse lavtrykksfenomener ble i sin tidforklart ved redselen for tomrommet (horror vacui).

Forklaringen ville ha vært tilfredsstillende hvis det vi alle kjenner til om

redsler kunne brukes konsekvent ved studiet av lavtrykksfenomener. Men dette er ikke tilfellet. Vannet i pumpen som er så redd tomrommet, opp­ fører seg for lite likt oss når vi er redde. Animistiske forklaringsgrunner

i fysikken duger ikke. På lignende vis duger heller ikke hva vi ser av figu­ rer i skyene til forklaring av værfenomenene, solnedgangens brann kan

ikke slukkes ved innsats av brannvesenet og så videre. Panpsychisme går imidlertid ikke ut på å fremskaffe en animistisk fysikk og kjemi. Disse bemerkninger er derfor uten vekt når det gjelder den.12 Det krever kanskje en spesiell oppmerksomhet for å bevisstgjøre sym­

bolene i naturen. Men greier man det, fremgår det hvor ladet enhver naturlig ting er av symboler og mening hvis den har vært 1 ens omgivel­ ser. Hva de står for, er nesten alltid noe positivt, noe kjærkomment, noe

blikket (og de øvrige sanser) gjenkjenner med glede. Hvis man for eksem­

pel ser et ansikt, eller en del av et ansikt, kan det uttrykke en bestemt

karakter som kan være så sammensatt at vi ikke kan beskrive den med

ord uten å måtte bruke lang tid. Men karakteren trer fram øyeblikke­

lig og er med - som tertiær kvalitet - på å definere tingen. Å tale om projeksjon inn i tingen er å oppfinne en komplisert modell uten metodologisk

verdi.

En digresjon tvinger seg fram her. På grunn av symbolene omkring

oss, innebærer en hyppig flytting i tidlig alder en alvorlig fare for tap av personlig identitet. Dette tas ikke hensyn til i næringslivet. I den moderne

markedsøkonomien anses arbeidskraften som en mobil produksjonsfak­ tor som kan flyttes hit og dit innen store markeder alt etter hvor det er

LIVETS ENHET. ØKOSOFI T

lønnsomt å ha den. Det går særlig ut over den oppvoksende slekt. Vi kan

meget treffende tale om lavtlønnete arbeidere innen store fellesmarkeder

(USA, EF) som vandrcarbeidere. Arbeidskraftens mobilitet ødelegger svært

mye av symboldannelsen fordi man må begynne forfra igjen på hvert nytt sted. Det rammer barna særlig sterkt. I drabantbyene foregår lignende avsymboliserende prosesser. Prosessen har kommet langt når vi som svar på et spørsmål kan få følgende replikk: «Jeg er ikke kjent her, jeg bare bor

her.» Så vidt jeg kan forstå har vi eller er vi i ferd med å bruke opp

store kilder til meningsfylde i det teknologiske samfunn. Vi skjønner

ikke lenger hvilken betydning det har for trivselen at tingene hele tiden sier oss noe, at vi er på talefot med dem, og svarer dem. Buber (1967) ville kalle det en jeg-du-relasjon i motsetning til den livløse jeg-det-

relasjon.

Emnet gjør det kanskje påkrevet å komme nærmere inn på gestalt-

fenomenologien. Elementære eksempler på gestalter kan enhver skaffe seg ved på måfå å sette tre punkter på et ark. Nesten alltid vil trekantgestalten komme til

bevissthet. Lager man tre punkter til, vil man enten få to eksemplarer av trekantgestalter eller det danner seg nye gestalter. Det er svært vanskelig, eller umulig, å se de seks punkter for seg uten noen form. To gestalter som mange kjenner er dur- og molltonerekken. De holdes fra hverandre selv om klangfarge, styrke, tonehøyde, tidsavstand mellom

anslaget av de enkelte toner - og en nær sagt ubegrenset mengde andre egenskaper blir variert.’3

Lydgestalter og synsgestalter forener seg til gestalter av høyere orden. Tre åser eller fjell avtegner seg mot himmelen, for eksempel den laveste

mot venstre, den nest laveste i midten og den høyeste mot høyre, slik at vi får en buet, stigende linje som gir umiddelbart samme gestalt som

de innledende, første tre stigninger i Beethovens Sonate Pathetique. Se figuren.

I

361

362

ØKOLOGI, SAMFUNN OG LIVSSTIL

Linjen er stigende fordi den inngår i en bevegelsesgestalt hvor hodet og dermed øynene gjerne går fra venstre mot høyre eller fra lavere til høy­

ere. Etter disse stigninger er det en noe større nedgang som svarer til at høyere åsrand taper seg i det noe fjernere. Også tonehøyde og tonestyrke kombinerer seg til gestalt, men den er fremdeles en sansemessig, persep­

tuell gestalt. I figuren er det tegnet en linje hvor buene hen mot borteste kanten av papiret gir stigning, kanskje fordi papir holdes opp foran oss på

bestemte måter. Vi taler for eksempel om «øverst på papiret». Tykkelsen

av streken inngår i styrkegestalter, tynn strek kalles gjerne svak strek. Det kunne skrives en hel bok om en streks gestalt og dermed symbolverdier. Når en gestalt lar minst to elementer gå opp i en høyere (mer omfat­ tende) enhet der minst ett er fra et sanseområde og minst ett fra et vurde­

rende og/eller konstaterende, vil jeg kalle det en appersiperende gestalt.

Karakteristisk for utviklingen av arbeidsdeling til arbeidsfragmentering i industrien er reduksjonen av de overordnete gestalter, de meningsfulle tingene, formålene, som er en viktig klasse appersiperende gestalter.

LIVETS ENHET. ØKOSOFI T

Når ikke ens oppmerksomhet innstiller seg på en abstraherende gestalt,

er all oppfattelse appersiperende. Dens enheter er appersiperende gestalter, ikke sanseelementer, ikke intellektuelle elementer. 'Fakta’ og 'verdier’ er to områder fremkommet ved den abstraherende oppmerksomhets virk­

somhet. Et meget nyttig skille. Men det er absolutt ubrukelig når hensikten er å beskrive den verden vi umiddelbart lever i, gestaltene og symbolenes verden, den levende sjelfulle verden.

Gestalter av meget kompleks karakter ødelegges lett ved forsøk på

bevisst analyse av deres oppbygging. De er meget følsomme overfor introspeksjon. De kan vanskelig læres på vanlig måte. Kriteriene på vitenska­ pelig verifikasjon kan ikke tilfredsstilles. Sml. Lorenz (1959). Noen kan

skjelne mellom arter av fugler i flukt på stor avstand med stor sikkerhet - slikt kan påvises eksperimentelt. Men forsøk på presis formulering av kjennetegn (altså av de enkelte gestakpersepsjoners egenarter) viser seg

nytteløst og kan nedsette evnen til å skjelne artene fra hverandre. Vi må regne med at økt område av vitenskapelige observasjonsvaner nedsetter gestaltevnen hvis ikke det settes inn motkrefter allerede i tidlig skolealder.

Saken bør i dag stå sentralt i miljøopplæringen.

Gestaltene binder jeg og ikke-jeg sammen til et hele. Glede blir ikke min glede, men noe gledelig som har jeget og noe annet som uselvstendige,

uisolerbare fragmenter. «Birken lo / med alle birkers lyse lette latter...» Denne gestalt er en skapning som bare ufullstendig kan splittes i et jeg

som projiserer og et bjørketre. Forherligelsen av nøktern, snusfornuftig, «vitenskapelig» tenkning fører til latterliggjørelse av slike skapninger. Den river i stykker gestaltene i den umiddelbart erfarte verden og kulturenes verdener.

Den kvantifiserende naturvitenskap må bruke modeller for de enkelte aspekter av virkeligheten. Dette griper inn i gestaltoppfatningen av natu­

ren slik vi former den i dagliglivet. Den såkalte mytiske tenkning er en gestalttenkning. Språket føyer seg etter en kulturs felles gestalter. Herav

ord og uttrykk for gestaltenheter med vidt forskjellige komponenter. Vi får av Sherpafolket vite at navnet på det store fjellet er «Tseringma». Altså,

363

364

|

ØKOLOGI, SAMFUNN OG LIVSSTIL

tenker vi, er 'Tseringma’ et geografisk begrep. Men så får vi vite at «Tse­ ringma» også er navnet på en vidunderlig hvit prinsesse. Aha, tenker vi, en flertydighet foreligger. Men nei, det blir direkte sagt at ordet er navn

på det samme i de to tilfellene. Enheten sies å være mytisk og tenkningen

som ligger til grunn ble av Levy-Bruhl og andre forskere i Auguste Comtes tradisjon stemplet som selvmotsigende. Man noterte seg at noe som for en europeisk antropolog rett og slett var en sten også var en ånd. Men

det er jo logisk umulig, mente man. Hvis vi går ut fra at navngivningen

følger gestaltenes enheter, er den mytiske tenkning mer forståelig. Hvis en melodi identifiseres med en bestemt tonerekkefølge 1 a-moll, blir det

inkonsistens hvis den også identifiseres med en i e-moll. Og verre blir det

hvis melodien dessuten identifiseres med noe tredje, for eksempel et sig­

nal for en handling. Gestalttenkningen gir nøkkelen til kommunikasjon

mellom ulike kulturer. En språklig nedbryting av gestaltene («en sten er en sten») innebærer nedbryting av kulturen. Dette gjelder også vår egen.

Helbredelsen ligger i klar forståelse av de begrensete, blant annet vitenska­

pelige formål, som fordrer en analyse av gestaltene i enkeltkomponenter. Det nære forhold mellom barn og omgivelser som Jaspers ((1919) s. 146) vel sikter til når han uttaler at et barns omgivelser «hører helt ut

til dets personlighet», kan presiseres innen gestalttenkningens ramme.

I kulturer med fastboende mennesker, særlig jorddyrkende, spiller den geografiske samhørighet stor rolle. Mer spesifikt: værelser, interiører, trap­

per, gårdsplass, hage, nære trær, busker - alt som vesentlig ubevisst blir del av det som er 'vårt’. Dette forhold har vesentlig betydning for bedøm­

melse av urbaniseringen og dens gjennomgripende endring av personlig­ heten.

Når et barn vokser opp, forandrer hjemstedets overordnete gestalter

seg gradvis, men blir i vesentlige henseender de samme. Enkelte ting som var truende, opphører å være det siden man selv er blitt større og

sterkere. Noen ting som var fjernere, får nærhetskarakter på grunn av økt evne til å tilbakelegge avstander. Det vesentlige som blir igjen, konstitue­

rer hjemmehørighet - et sammenvevet gestaltmangfold med ytterst sterk

LIVETS ENHET. ØKOSOFI T

symbolverdi. Rent defmitorisk har A symbolverdien B, når A står for B i

oppfattelsen. (Aliquot stat pro aliquo’ lyder den gamle formelen.) Symbolfunksjonen må skjelnes fra signalfunksjonen, idet A meget godt kan være signal for B uten å gå sammen i gestalt. Derimot har A symbolfunksjon

i relasjon til B bare hvis det dannes en gestalt som omfatter både A og B.

Et rødt signal får oss til å stoppe, og vi kan utvikle en gestalt som gjør det til symbol for stopping, men mer sannsynlig er det en (ytre) assosiasjon.

Ved symbolisering av B ved A er A og B knyttet sammen i en indre (intern)

relasjon, ikke bare en ytre (ekstern). En beskrivelse av hjemmemiljøet ved verdiutsagn, «vakkert», «godt» etc., virker ofte kunstig på mennesker som ikke i lengre tid har vært «ute», siden miljøgestaltene jo selv inneholder vurderinger. En nøytral, navngiv-

ende beskrivelse virker derimot riktig. Punktet er viktig siden det i noen grad forklarer at mennesker som lever i og er trivselsmessig tilpasset en lokalitet, ikke finner det naturlig å prise naturen eller miljøet. Smaken blir som smør på flesk.

Det umiddelbare menneskemiljø fordrer korrigering av de interne vur­

deringer i gestaltene ut fra nøktern utadvendt sosial virksomhet. Man kan ikke behandle et menneske som storsnutet bare fordi man har fått bygget opp en gestalt som tilsier at hans vesen er slik. Og alle de nyttige og vik­

tige tingene som omgir en må etter hvert brukes korrekt. Hva blir igjen

der man er suveren? Naturen - i én betydning av dette ord. I relasjon til den ’kan man være seg selv’, sies det ofte. I dette synes å ligge at den ikke presser en. Den lar en 'være i fred’. Ikke så å forstå at den ikke utfordrer

og gir en oppgaver å løse, men det er et element av frivillighet i omgangen

som ikke preger det sosiale miljø. I norske skredfareområder kan man studere grenselinjene mellom rela­

sjoner hvor naturen nettopp er pressende, innskrenkende eller truende,

og hvor den er frigjørende, utvidende og selvrealiserende/Skal vi flytte,

eller skal vi bli hvor vi hører hjemme?’ Hjemme som positivt verdiladet sted er her å definere som noen, men ikke alle relasjoner til naturen.

Rasrelasjonen gir et press og er selvsagt negativt ladet. Flytting fra ras-

365

366

|

ØKOLOGI, SAMFUNN OG LIVSSTIL

området innebærer tap av en vesentlig del av ens selv - av gestalter som

omfatter ’ens eget’, 'mine omgivelser’, 'våre omgivelser’. Nye gestalter må bygges opp på det nye sted, men etter oppvekstårene er det ikke mulig å nydanne de mest fundamentale gestalter og symboler. Man forblir en

fremmed også overfor eller i en selv; eller man bevarer det gamle, og får et selv som 'hører til’ annetsteds.

Symbol- og gestaltrelasjonene er omtalt så utførlig siden de angår de sosiale omkostninger ved sentralisering, urbanisering, rasjonalisering og økt mobilitet. Det er lettere å ta hensyn til disse relasjoner ved utformnin­

gen av en økologisk ansvarlig politikk enn ved vekstpolitikken. Lokalsam­ funnet blir det selvfølgelige utgangspunkt for politiske overveielser.

Den stigende grad av meningsløshet som blir følt av mennesker som ’har gjort det bra', som det heter, kommer til dels av en indifferens overfor symbolene. Emnets omfattende karakter tillater ikke at jeg kan komme

nærmere inn på det. Bare en liten illustrasjon: I California, som har rekord

både i biltetthet og psykiatertetthet, er det snart like vanlig å si: «Har du vært hos psykiateren din i dag?» som det her er å si: «Har du sett sjefen

din i dag?» Det påfallende er hvor mange som sier noe slikt som: «Nå har jeg fordoblet min inntekt, jeg har hus og hytte, hustru med premie i

skjønnhetskonkurranser, fire barn, kort sagt: Jeg har alt, bare ikke glede.»

I tilfelle som disse må man på en måte komme tilbake til et levende miljø som har verdi i seg selv. Folk som har gjort det bra, er undertiden innstilt

på å se på alt bare som middel. I denne situasjon tror jeg terapi mye vil bli miljøterapi og naturterapi og at vi i riktig miljø har uante ressurser til et

meningsfylt og godt liv. Det ligger i naturbegrepet som her er relevant at

det ikke er noe man kun bruker til noe, det er noe uavhengig som fordrer vår oppmerksomhet ubetinget.

Behov for natur i det nærmeste bolig- eller arbeidsmiljø kan til dels skyldes at samværet med andre mennesker, hvor vel organisert det enn er, kan virke trykkende på en måte som naturen ikke gjør det. Denne faktor

er brakt inn blant annet for å forklare den intense naturfølelse i kibbutz, en følelse som synes å være en hovedgrunn til at man ikke forlater den,

LIVETS ENHET. ØKOSOFI T

men lever sitt liv til ende i samme landskap. (Bettelheim (1971, s. 238-241.)

Veien til kollektivisme blir undertiden oppfattet som motsatt av veien til uberørt natur. Men i kibbutz-kollektivisme utvikles «en utrolig dyp hen­

givenhet for natur». Siden talen har vært om opplevelse, er det verdt å merke seg at opplevelse av natur og aktivitet i natur ikke lar seg skille. Å «bare se» på natur er ytterst

spesiell atferd. Opplevelsen av et miljø skjer ved å gjøre noe i det, å leve i

det. Selve begrepene 'natur’ og 'miljø’ lar seg fagfilosofisk neppe avgrense

uten referanse til vekselvirkninger mellom elementer hvorav 'vi' er frag­ menter. Spinoza viser her veien ved å oppfatte kunnskap som 'kjennende

handlinger’. Fritz Heider hører til dem som fører synspunktene videre i nåtidens sosialvitenskaper. Temaet har betydning for økologidebatten

fordi opposisjonen mot vidtgående reformer ofte beskylder naturvernfolket for 'estetisme'. Den estetiserende holdning blir delvis med rette

- ja, man kunne til og med påberope seg Søren Kierkegaard - ansett for å være en passivt nytende holdning. Dessuten har det overtoner av elite­ kultur, «elitisme». Det er mulig at ordet «estetikk» i dag ikke lar seg vri

løs fra disse assosiasjoner.

8 Overskuddsliv i naturen: Friluftsliv Friluftsliv har fått en stadig viktigere rolle etter hvert som skyggesidene ved industristatens urbane livsform har trådt klarere fram. Som Fritjof Nansen bemerker, er friluftsliv en delvis gjenopptagelse av en tidligere livsform. Menneskene har gjennom hele sin eksistens inntil helt nylig vært jegere og samlere, altså levd og arbeidet i natur. I langt mindre enn en promille

av deres historie har de forsøkt seg på en livsform preget av teknikk og i trange omgivelser. Så sent som i begynnelsen av dette århundre mente

mange av de toneangivende «futurister», for eksempel H.G. Wells, at det

ville lykkes og at menneskene ville bli lykkelige i sin helt nye måte å leve på.

|

367

368

ØKOLOGI, SAMFUNN OG LIVSSTIL

Men på samme tid grep friluftslivet om seg: Mer eller mindre lekende

former for korte opphold i natur. Betegnelsen «overskudd» passer for så vidt som oppholdene ikke tjente til å skaffe næring eller på annen måte

kunne karakteriseres som arbeid. Karakteristisk nok har friluftslivet antatt former som minner om den fysiske aktivitet i jeger- og samlerkulturene:

Ved vann og vassdrag: svømming, dykking, roing, padling, seiling, fiske. I skog og mark: fottur, leirliv, ski, riding, jakt. På fjell og vidde: fottur, leirliv,

brevandring, klatring, skitur, skibestigning av fjell, fiske, jakt. Hva med forholdet til konkurransebetont idrett? Nils Faarlund uttaler

(!973):

Konkurranse som verdi står for en selvrealiseringsform som er reservert for de få. Konkurransemotivert livsform forutsetter «tapere». Selvreali­

sering for de få forutsetter at de mange fratas selvrealisering. Konkur­

ransen som verdi er altså ekskluderende og elitistisk. Friluftsliv forstått som overskuddsliv i naturen forutsetter derimot andres selvrealisering for å oppnå egen (kfr. en selvoppfatning som ikke skiller individet ut fra naturen).

Et viktig moment er nødvendigheten av innsats. Uten innsats ingen kvalitet, uten kvalitet redusert glede. Glede over kvalitet i egen livsfør­

sel er autotelisk verdiopplevelse, eller indre motivering. Konkurranse-

motivering er ytre motivering og derfor også svakere motiveringsform.

Der hvor arbeidslivet foregår i natur, er behovet for overskuddsliv i natur rimeligvis beskjedent. Behovet er imidlertid stigende. Dette kan blant

annet tilbakeføres til at landbruket drives mer og mer industrimessig og stressfremkallende.

Forskjellen mellom jeger- og samler-kulturens jakt og moderne lystjakt er påfallende. Den første er preget av kulturen, den er del av og er nødven­

dig del av livsoppholdet. Tekniske hjelpemidler er enkle, dyktigheten stor og gjenstand for opplæring fra far til sønn. Identifiseringen med viltet er

LIVETS ENHET. ØKOSOFI T

intens. Emnet bringer oss over til behandling av friluftsliv fra økosofisk synspunkt.

De nåværende former for friluftsliv preges av mangler ved den nåvær­ ende urbane livsform. Hvis det lykkes å eliminere dem, vil preget for­

svinne. Videre vil behovet for friluftsliv i de former som nå dominerer avta, hvis bosettingsmønsteret endres slik målene for grønn politikk angir. De

fleste vil da leve i lokalsamfunn med rik tilgang på variert natur, og i sitt arbeid vil de gjøre bruk av myk og nær teknologi.

Med tanke på de nærmeste år, er det viktig å stake opp retningslinjer

for etisk og økologisk ansvarsbevisst friluftsliv. Disse kan formuleres slik:

1. Respekt for alt liv. Respekt for landskapet. - Av dette følger at lystjakt elimineres. Bortsett fra «kamerajakt» innskrenkes jakt til det som inngår i viltpleien. Sporløs ferd: Man etterlater intet spor i landskapet. Vardebyg-

ging innskrenkes, hyttebyggene legges beskjedent. Urbaniserte boliger får ikke status av hytter.

2. Friluftspedagogikk i identifiseringens tegn. - Barns - og eldres

- trang og evne til identifisering med liv og landskap opphjelpes. Kon­ vensjonell målrettethet: A komme fram, å bli dyktig, å bli flinkere enn andre, å få ting unnagjort, å beskrive i ord, å ha og bruke fint og nytt utstyr

- dempes. Evnen til dyp, rik og variert opplevelse i og med natur blir gjort

bruk av. 3. Minimal belastning av naturens kretsløp kombinert med maksimal

selvberging. Dette ideal er i dag en stor utfordring. Ved økende viten om

bruk av stedsegne planter og annet lokalt tilgjengelig kan man svært ofte opprettholde eget liv i naturen ved lokale ressurser. Men det fordres sam­ tidig kjennskap til naturens bæreevne. Dette innskrenker antallet men­

nesker som kan (tilnærmet) selvberge seg innen et begrenset landskap. 4. Naturlig livsstil. Allsidig samværsform med mest mulig dveling ved

målene, minst mulig ved det som kun er middel. Så vidt mulig elimine­ ring av teknikk og apparatur hentet utenfra, spesielt fra bykulturen. 5. Tid til omstilling: De som kommer fra bylivet har vanligvis en viss

sans for ro, stillhet og annet som står i skarp kontrast med stressende

|

369

37° |

ØKOLOGI, SAMFUNN OG LIVSSTIL

urban livsform. Men vanligvis inntrer etter noen dager eller en uke en viss understimulering: savn av radio, televisjon, kino og så videre. Det tar

tid før de nye omgivelser virker i dybden. Det er helt normalt at det tar

flere uker før følsomheten for natur blir såpass utviklet at den fyller sinnet. Hvis en hel del teknikk og apparatur stilles imellom en selv og naturen, gjør en det håpløst for naturen å komme på talefot med en.

De foregående fem punkter angir retningslinjer. Hvis de oppfattes som normer, må man huske på at mange andre normer kommer inn i bildet

ved konkrete avgjørelser. Ellers kan oppholdet i natur bli krampaktig eller

fanatisk i oppfyllelse av delnormer, og ikke til glede for noen.

De fem punkter er fra vekstøkonomiens side å betrakte som fem farlige giftstoffer. Man må regne med at offentlige virkemidler ikke i de nærmeste år vil settes inn til fordel for etisk og økologisk ansvarsfullt friluftsliv. For vekstøkonomien gjelder det at målene, egenverdiene, glemmes til fordel

for midlene. Slik forholdene har utviklet seg, er det meget sterke krefter som søker

å erstatte friluftsliv med mekanisert miljøødeleggende og konkurranseformet opphold i natur. Å endre retning kan bare skje ved en langvarig allsidig kamp. Det er vanlig nå å forveksle sport og friluftsaktivitet. Skøytesportsinter-

essen tilfredsstilles hovedsakelig i sittende stilling. Utflukter på skøyter

i naturmiljøet er på retur. Det trenges en prinsipiell debatt og omforde­ ling (relokering) av økonomiske midler som var frigitt på en tid da ordet

«idrett» ennå var nøye forbundet med friluftsliv. For å ta et eksempel: 'Foreningen til skiidrettens fremme’ var i hovedsaken beskjeftiget med friluftsliv. Å ferdes på ski uten tanke på konkurranser er det sentrale an­ liggende. Da overhåndtagende urbanisering forkrøplet menneskenes liv i rike mdustristater, oppsto krav om nasjonalparker og andre store arealer for

friere utfoldelse. Imidlertid ble behovet for alburom og aktivitet i det fri

antatt å være et slags luksusbehov hos eliten. Arbeiderbevegelsens ledere synes ikke å ha vært forberedt på at de økonomisk lavere klasser skulle få

LIVETS ENHET. ØKOSOFI T

noe slikt behov. I våre dager melder imidlertid behovet seg også der. Det

viser seg da at de økonomisk noenlunde lett tilgjengelige friarealer blir sprengt og antar et urbant preg - kødannelser, forsøpling, ødeleggelse av

vegetasjon, fatal innskrenkning av bevegelsesfrihet, luksusboliger og luk­

susliv i stedet for hytter og hytteliv.

Allerede nå i 1970-årene er mange naturparker i USA blitt så overbe­ lastet av mennesker at et ytterst strengt regelverk er innført. Typisk trinn­

vis utvikling: forbud mot å slå leir i visse områder - forbud mot å slå leir unntatt i små innhegninger - generelt forbud mot å slå leir, å samle ved og mot leirbål - forbud mot å lage mat uten i sementerte kasser - forbud

mot å lage mat utendørs. Forbud mot å bevege seg i bratt lende (erosjon)

- forbud mot å gå utenfor oppmerkete stier - forbud mot å gå utenfor

asfalterte stier - forbud mot lengre opphold - stempleplikt hver dag - for­ bud mot overnatting.

Fra å komme til et sted med økt frihet, kommer man inn i en ghetto eller et slags museum. Hvis søkningen tiltar fortere enn tilgangen på nye områder, vil natur­

parkene miste sin vesentlige verdi. Det vil kanskje alltid bli noe tilbake,

men kun tilgjengelig for folk som kan ofre mye tid og fremfor alt mange

penger på besøkene. De kresne oppgir offentlige friluftsområder og søker

å kjøpe opp vakre arealer til privat bruk. Dette ødelegger muligheten for fremtidige friarealer.

Samarbeid mellom industriens og konkurransesportens representanter har ført til et enormt utstyrspress: Stadig nye såkalte forbedringer blir mar­

kedsført og normer om utskifting blir innprentet og akseptert av store deler

av befolkningen. Raffinement som kan være av betydning i toppkonkur-

ranser, men som er helt latterlig å anskaffe til friluftsliv, blir allikevel solgt til de velstående og sløvere deler av allmennheten ved smart salgsteknikk.

Da utstyr til friluftsgeneralister er langt billigere enn spesialutstyr, gjelder det å få folk til å spesialisere seg. Videre lønner det seg å selge saker som fordrer stor kapitalinvestering, herav press blant annet i retning av salg

av snøscootere fremfor ski, og anbefaling om å erstatte de kjøpte snøscoo­

371

372

ØKOLOGI, SAMFUNN OG LIVSSTIL

tere med stadig nye modeller. De ligner nå kostbare sportsbiler. I Canada

er utviklingen kommet lenger enn i Skandinavia. På skitur nær byene i Canada, altså i områder hvor folk uten særlig god økonomi har anledning til å lufte seg, gjelder det å holde tungen rett i munnen, være trafikkbevisst

og ikke tenke på andre ting, ellers kan man bli kjørt ned når gjenger av

scooterentusiaster raser forbi. Fotgjenger-bilist-forholdet fremkommer i

ny skikkelse, og møtet med naturen uteblir. Salget av små fly stiger, siden man må besøke fjernere og fjernere områder for å få del i de ganske enkle og elementære arter av friluftsliv. Etter en gigantisk innsats av ressurser og teknikk lykkes dette - lykkelig strekker direktøren seg på en enkel brisk

i tømmerkojen, lytter til fuglesangen, åpner en knirkende tredør og ser ørreten sprette. Folk biter på utstyrskroken og forlenger arbeidsdagen og

øker stresset i byen for å få råd til det mest 'moderne’. Slitne og med liten tid til overs raser de inn i friluftsområder og raser tilbake til byene. Verden

vil bedras! Friluftslivets gjenvordigheter i industristatene er et av de beste eksemp­ ler på den kollektive galskap som inntrer ved å la midlene dominere over

målene inntil dveling ved målet faller bort.

I det foregående er intet uttalt mot menneskets tekniske interesse og entusiasme - den synes å gripe like dypt og begynne like tidlig som den

seksuelle - eller enda tidligere. (Jean Piagets arbeider kan tas til inntekt for dette syn.) Hva jeg har omtalt, er arter av kollisjoner mellom ulike enga­ sjementer hvorved minst én blir skadelidende. Tilfredsstillelse av behovet

for friluftsliv og behovet for apparatorientert teknisk utfoldelse kan ikke skje samtidig. Og de politisk-økonomiske krefter i industrilandene pres­

ser i retning av prioritet for den kapitalintensive apparat-teknikken: Det

apparatfattige liv er en hemsko.

I det foregående er heller intet sagt om i hvilken grad mennesket er biologisk forskjellig fra alle dyr. Utviklingslæren legger i det store og hele vekt på likheter. Enkelte biologer søker å motvirke en for stor konsentra­

sjon om likhetene. Dette gjelder for eksempel Adolf Portman.

LIVETS ENHET. ØKOSOFI T

9 Enhetsfilosofi Det følgende pretenderer ikke å gi mer enn én tankelinje, ett avlednings-

mønster som forbinder et grunnleggende filosofisk-religiøst synspunkt med et mønster for behandling av de mange skarpe konflikter som ener­

gisk støtte til økologisk forsvarlig politikk vil måtte føre med seg. Andre tankelinjer blir ikke i det følgende tatt opp til diskusjon. Det kommer ikke

av underkjenning av andre muligheter, men av hensyn til begrensning av teksten. Det er derfor mest treffende å se fremstillingen som en utvikling

av fragmenter av én bestemt økosofi, la oss fortsatt kalle den «T». Opposi­ sjonen mot det følgende vil jeg altså i første omgang oppfatte som oppo­

sisjon mot en bestemt tankebygning T, ikke som opposisjon mot enhver tankebygning med et filosofisk-religiøst utgangspunkt med endepunkt i forskrifter for konkret individuell og politisk handling.

Av de særegenheter som kanskje vil støte mange bort fra økosofi T, er

dens vidtgående ikke-voldelige preg. En viktig del av ikke-voldslæren tror jeg imidlertid ingen økologisk engasjerte bør forkaste. Erfaring fra de siste år tyder på at økologiske synspunkter vinner i gjennomslagskraft ved ikke­

voldelig politisk kommunikasjon. Det innebærer sterk vekt på normen 'rett på sak’ i stedet for 'rett på person’, og en viss åpenhet for partipolitiske motstanderes økopolitiske synspunkter. At man, kort sagt, ikke tolker deres

uttalelser uvennlig, og eget partis formuleringer overdrevent vennlig. Betydningen av å gjøre ikke-voldelig konfliktteori til en sentral del av

økosofi må ses på bakgrunn av vår globale situasjon. Innen 20-30 år bør det tas en rekke kollektive beslutninger som det i øyeblikket er lite

tegn til at vil bli tatt. Det må settes makt bak beslutningene. Sabote­ ring av dem må ses som alvorlig brudd på fellesmenneskelig lojalitet. I de kamper som forestår tror jeg at vi foruten å bruke alle etablerte

avgjørelsesinstitusjoner, også må ty til direkte aksjoner. Jo mer alvorlige disse er som brudd på etablerte avgjørelsesprosesser, desto viktigere er

det at de holder en høy standard ikke bare med hensyn til økologiske kunnskaper, men også med hensyn til kampmåte. Dette vil for meg

|

373

374

|

økologi, samfunn og livsstil

si at radikalitet i direkteaksjoner må være proporsjonal med ikke-voldsnivået. Ikke-volds metoder og enhetsfilosofi hører historisk sett nøye sammen. Gandhi hentet styrke fra Bhagavadgita. Der finner man sentrale uttalelser

som godt kan regnes til fellesnevneren for store deler av indisk filosofi. Den som mestrer yoga ser Selvet som bor i alle skapninger og ser alle

vesener i Selvet. Overalt ser han det samme.14

Yoga-utøvelsen kan være av meget ulik art. Felles er konsentrasjon, indre

samling gjennom meditasjon eller uselvisk handling. Den, Arjuna, som ser likheten med alle andre, og sanser glede og smerte

likt i alle som i seg selv, han er den perfekte yogi.

Filosofen Shankara kommenterer dette slik: «Når han fatter at alle skap­ ninger føler den samme glede og smerte som ham selv, skader han ingen skapning.» Her er sammenhengen med ikke-vold trukket umiddelbart.

Smerten snarere enn glede gir den mest inntrengende enhetsopple-

velsen. Den kommer tydelig fram i Zapffes innledende ord i «Den siste Messias»: «En natt i lengst forsvundne tider våknet mennesket og så seg selv ... da

dyrene kom til sine vannhull, hvor han ventet dem av gammel vane, da

kjente han ikke lenger tigerspranget i sitt blod, men en stor salme om

lidelsens broderskap mellom alt som lever.» Senkningen ned i eget selv manifesterer dette selvs enhet med alle andre, i det store selv. De andre er imidlertid utenfor, i verden, som medmennes­

ker, medskapninger, natur. Altså går veien (logisk eller kronologisk) først

innover (introversjonen i mystikkens felles terminologi), for så å føre ut­

over til alt. Det er vanlig å forestille seg at meditasjonen eller yoga brin­

LIVETS ENHET. ØKOSOFI T

ger en til fysisk passivitet. Men handlingens vei (karmamårga) fører en handlingsyogi (karmayogi) i kontakt med alle skapninger.

Identitetstanken og ikke-vold har vunnet innpass også i samfunn hvor

ville dyr undertiden dreper mennesker og husdyr, hvor den voldsomme vekst i jungelen «truer og angriper» menneskenes bosetning og kultur­

planter, eller hvor gigantiske fjell «truer» med ras, snøstormer og over­ svømmelser. Sherpasamfunnet i Nepal gir eksempel på det siste, - en

ekstremt naturvennlig ikke-voldelig buddhistisk kultur i en ekstremt

ugjestmild natur. Den sterke europeisk-amerikanske vekt på å underkue naturen har sin

parallell i myten om naturen som menneskets fiende. Særlig blant medi­ sinerne er en naturfilosofi populær hvor de selv er soldater i en krig mot naturen. Her følger en fremragende helsedirektørs uttalelse:

Vi har homo sapiens som i en fiendtlig natur, bestående av bakterier, virus... Naturen er fremdeles vår hovedfiende. Naturen ville, hvis vi slapp den fri, destruere oss på meget kort tid. Mellom mennesket og naturen står kulturen, som har organisert et

miljø for å beskytte oss. Man kan kanskje snarere si at den kultur som oppfatter seg som en buffer

mellom menneske og natur, vil «destruere oss på meget kort tid» hvis den

fortsatt får herje i de høyt industrialiserte land. Verdens helseorganisasjo­ ner trenger kanskje en ideologi som i høyere grad er påvirket av kinesiske

enn kartesianske tradisjoner. Gandhi, vår tids mest innflytelsesrike karmayogi, hyllet en norm som kan uttrykkes slik: 'Søk konfliktens sentrum!’ 'Å bekjenne seg til ikke­

vold, innebærer for en karmayogi noe mer enn å stå på den riktige siden

i tidens kamper’: det må søkes inn mot det oftest ubehagelige stormfulle sentrum.

En form for såkalt ’ikke-handling’ blir i Bhagavadgita stilt opp som mønster, nemlig 'handling uten egosentrisitet’. Det praktiske livs opple­

|

375

376

|

ØKOLOGI, SAMFUNN OG LIVSSTIL

velse av fast tilknytning til et bestemt jeg, atskilt fra alle andre, forsvinner. For så vidt 'handling’ begrepsmessig knyttes til et handlende jeg, opphører

handling. Herav den paradokse betegnelse for den perfekte karmayogis handlinger: «aktiv ikke-handling».

Fellesskapet med dyrene i enhetsfilosofien skjer ut fra opplevelse av

likeverdighet, like rett til utfoldelse. Ikke autoritært som fortellingen om bror ulv som ydmykt adlød Frans av Assisi, ble omvendt og førte et bedre liv. Gandhi forestilte seg ikke ulver eller løver som ble «snille» og ikke

gjorde noen fortred. Det økologiske siktepunkt forutsetter akseptering av

at store fisk spiser små, men ikke nødvendigvis at store menn kverker små.

D.R. Klein (1972) har advart mot forsøket på å etablere en 'økoreligion’. «Man undres på hvor mange Giordano Bruno’er ville i det minste figurlig

talt bli brent på bålet i en økoreligions navn.» Men ut fra det foregående skulle det ikke være grunn til å frykte at en enhetsfilosofi hvor ikke-vold

strategien er innebygget vil føre til forfølgelse av økosofisk 'vantro’. Klein kan imidlertid ha rett i å frykte at den økologiske bevegelse, likesom enhver annen, vil fostre en del sekterisme og dermed intoleranse, hov­

mod, verbalt ritual i stedet for debatt, sentimentalitet i stedet for sponta­

nitet. «Enhetsfilosofien» er et navn som lett kan villede: man kan få det inn­ trykk at den som ærlig og redelig godtar enhetsfilosofien, dermed har fun­

net og problemløst kan gjennomføre konsekvent en bestemt art atferd og

sinnelag overfor medskapninger. Men da måtte «enhetsfilosofien» være navn på et totalt system med klare konsekvenser i enhver situasjonstype.

Et slikt system kan imidlertid ikke utarbeides, og selv om det ble utarbei­

det, måtte det aksepteres om og om igjen for hver ny situasjon, det vil si for hver situasjon - ellers ville man abdisere som person. Systemtanken er

ytterst viktig som hjelpemiddel til forståelse av økologiens første lov - alt henger i hop. Men historien er full av eksempler på at abstrakte grunn­ setninger og en stor mengde vakre avledete teoremer kan godtas uten å avspeile seg i praksis - avledningsveien gjennom teoremer og hypoteser

LIVETS ENHET. ØKOSOFI T

er for lang til å kunne mestres og vår evne til å velge hypoteser ut fra

ønsketenkning for stor!

Den opprinnelige indiske enhetsfilosofien, kanskje utarbeidet av dravidene, ikke indo-europeerne, ble til i en for oss ukjent samfunnstype.

Senere indiske samfunn beholdt enhetsfilosofiske lærebygninger, men praksis var til dels preget av grusomt klassevelde og også av hensynsløshet overfor våre medskapninger, dyrene. Enhetsfilosofiens teoretiske utgangspunkter kan ikke erstatte de kon­ krete tids- og situasjonsbestemte overveielser som må foretas ved politiske

handlingsvalg. En egalitær hovednorm blir ikke villedende, men veiled­ ende, hvis man søker å se politiske avgjørelser i det videste perspektiv. Og

dette kan og må gjøres uten å repetere filosofi foran hvert handlingsvalg.

Den økopolitiske situasjon er slik at man på den ene side må søke bistand hos spesialister i mange fag, men på den annen side må søke å innlemme

deres innsikter i et hele som ikke bare er tverrvitenskapelig, men omfatter artikulering av meget dyptliggende grunnholdninger. Den enkelte spesi­

alist utarbeider da sine ideer uten pretensjon om at de står i særstilling

og eksplisitt må komme til anvendelse i alle handlingsvalg. Det ligger i sakens natur at et synspunkt som er omfattende må inneholde temmelig

generelle og abstrakte utsagn. Som eksempel på at slikt ikke undergra­ ver indirekte, men konkret anvendelighet, vil jeg nevne Maos ofte meget

generelle tanker i Den lille røde. (Eksempel: «Kvalitativt forskjellige mot­ sigelser kan bare løses med kvalitativt forskjellige metoder.») Kort sagt: Begrunnelseskjedene ved aktuelle økopolitiske handlingsvalg

kan ikke eksplisitteres eller bevisstgjøres ved hvert valg, men derav følger

ikke at det er forsvarlig å kutte ut alle mer generelle og abstrakte ledd og pretendere at full politisk bevisstgjøring er mulig uten slik ballast.

377

378

ØKOLOGI, SAMFUNN OG LIVSSTIL

io En systematisering av normer og hypoteser om selvrealisering gjennom ikke-vold Den overlegne overbevisningskraften i de harde naturvitenskapers teorier beror til dels på at logiske relasjoner innen teorien uttales presist og full­

stendig - uten bruk av overtalelse og appell til leserens velvillige tolkning. Systematisering, og helst aksiomatisering, av utsagnsmassene er en for­ utsetning for deres funksjon som allmennmenneskelig kulturgods. Still­ tiende premisser som er aksepterbare i noen samfunn, men ikke i andre,

sjaltes ut.

Naturvitenskapelig systematisering av denne art kan ikke gi noe møns­

ter for systematisering av filosofiske, nær-totale synteser. Men det har mer

enn rent fagfilosofisk interesse å fremstille strukturen i særlig viktige deler av slike synteser så eksplisitt og så kortfattet som overhodet mulig. I det foregående har det alltid vær forutsatt at ethvert filosofisk system, og der­

for enhver økosofi, i prinsippet må kunne systematiseres, enten som en mer eller mindre logisk uordnet, men konsistent samling utsagn, eller på

formen av et velordnet sett med angitte logiske relasjoner. Det siste synes meg best å kunne gjøres ved å konstruere en pyramide - vel å merke en

trinnpyramide - hvor et utsagn som avledes stilles på trinn ned for det eller de utsagn det avledes av. Vi kan da si at en norm befinner seg på et trinn k, k > i, hvis den kan

avledes direkte av en norm på trinn k -?1 ved hjelp av visse hypoteser eller

som en spesifisering av den. En hypotese sies å være på et trinn k hvis den blir brukt i den direkte avledning av trinn k + i.

Det følgende fremstiller toppetasjene i en pyramidal systematisering

av en del av økosofi T. Den stiller selvrealisering, enhetsfilosofi og ikke­ volds etikk i sammenheng. Vold blir karakterisert som 'undertrykkelse av selvrealiseringspotensialer’. Dette bringer strukturell vold på like fot

med fysisk. Hovedsvakheten er at nøkkelordene ikke presiseres nærmere. Dette ville imidlertid fremtvinge valg av mer spesielle begreper og ville lett

redusere fremstillingens verdi for litt andre synspunkter enn mine egne.

LIVETS ENHET. ØKOSOFI T

Fremstillingen er ment å gi støttepunkter for leserens forsøk på klargjø­

ring av egne tanker ved at de får noe å reagere på. Enhver som mener å handle rasjonelt i en konflikt er ansvarlig for å ha en begrunnelse, og dette innebærer at han eller hun i prinsippet mener å

ha til rådighet utsagn som det er berettiget å la fungere som siste (dypeste) ledd i begrunnelseskjeden. Men å formulere slike kjeder i pyramidal form er bare en filosofisk spesialitet hvis betydning ikke må overdrives.

Ni

Søk fullstendig selvrealisering!

Hi

Fullstendig selvrealisering forutsetter søken etter sannhet.

H2 Alle levende vesener er dypest sett ett. H3

Ved å undertrykke selvrealiseringspotensialer i deg selv, umuliggjør du din fullstendige selvrealisering.

H4 Ved å undertrykke selvrealiseringspotensialer i et hvilket som helst levende vesen, undertrykker du selvrealiseringspotensialer i deg selv (følger av H2). H5

Ved å undertrykke selvrealiseringspotensialer i et hvilket som helst levende vesen, gjør du fullstendig selvrealisering umulig (følger av

H3 og H4). N2

Søk sannhet og avstå fra å bidra til undertrykkelse av selvrealise­ ringspotensialer.

Fra dette punkt i pyramiden søker vi nedover langs en bestemt bane, nemlig den som fører til aktivistisk gandhistisk ikke-vold i gruppekon-

flikter. Utgangspunkt for aktivismen gir en norm om deltagelse i kon­

flikter hvor man har praktiske muligheter for det, det vil si hvor pas­ sivitet kan klassifiseres som unnlatelse av å gjøre noe. To hypoteser trenges: H6 Ved å unnlate å delta i gruppekonflikter hvor selvrealiseringspoten­

sialer står på spill, bidrar du til undertrykkelse. H7 Veien til fullstendig selvrealisering går gjennom langsiktig, univer-

|

379

380

|

ØKOLOGI, SAMFUNN OG LIVSSTIL

seil og maksimal reduksjon av undertrykkelsene av selvrealiserings-

potensialer.

Herav kan så den søkte normen utledes: N3

Ikke unnlat å delta i normkonflikter og velg det handlingsalternativ

som best fremmer langsiktig, universell og maksimal reduksjon av undertrykkelse av selvrealiseringspotensialer.

Avledning av N3 gjør det mulig å betrakte etikken for gruppekonflikter som en anvendelse av etikken for selvrealisering i konkrete situasjoner.

Normen N3 utpeker ikke et gjennomført (eller ytterliggående) pasifis­

tisk standpunkt. Ut fra N3 kan man i en gitt situasjon argumentere til fordel for bruk av drap i en gruppekonflikt hvis dette får større overvekt av gunstige konsekvenser for å oppnå langsiktig og universell reduksjon av

vold enn man ville oppnå ved å la være å drepe. Det er først ved antagel­ sen av den dristige hypotese H8 at gode konsekvenser av vold blir benek­ tet:

H8 En midlertidig eller kortsiktig undertrykkelse av selvrealiserings­ potensialer kan ikke tjene langsiktig, universell og maksimal reduk­ sjon av slik undertrykkelse. Vi tenker oss at N3 uttrykker den øverste norm i systematiseringen av

gruppekonfliktetikken. Alle andre normer innen systemet tenkes avledet fra denne ved hjelp av tilleggshypoteser som vi innfører. Delsystemets

normative kraft hviler på N3 og N3 alene. Av H8 og N3 avledes

N4

Foreta ingen midlertidig eller kortsiktig undertrykkelse av selvrea­ liseringspotensialer.

Hvis vi for det lange uttrykk innsetter Gandhis himsa (vold), får vi fram hans i en viss forstand ubetingete avvisning av vold. Denne svekkes imid­

LIVETS ENHET. ØKOSOFI T

lertid av normer mot feighet - at feig tilbakeholden av vold er verre enn

vold. Normen N3 gir nøkkelen til én gren av økosofien, en annen kan innle­

des ved H9. H9 Økt mangfold øker det totale selvrealiseringspotensial.

Denne norm kan forbindes med Spinozas og andre filosofers uttalelser i retning av mangfoldet som uendelig mange uttrykk på uendelig mange

måter for Naturen - med stor forbokstav, altså Gud. Det er ikke her stedet for videre utvikling av norm- og hypotesepyra-

mider. Hovedskrittene i en mer omfattende utvikling lar seg skjematisk

antyde slik: Første nivå: Selvrealiseringsnormer med 'egalitært fellesbudsjett for alt

liv’. Annet nivå: Mangfold og mangesidighet (kompleksitet) øker selvrea-

liseringsmulighetene, men ressursene er ikke ubegrensete. Symbiotiske relasjoner er mer egnet til å øke mangfold og mangesidighet enn destruk­

tiv konkurranse. Tredje nivå: Viktigheten av organismers nærmiljø for selvrealisering: ressursnærhet, lokalsamfunn, selvberging. Herav desentraliseringsnor-

mer og normer for lokal autonomi. Fjerde nivå: Eksistensminimum. Prioritering av realisering av mate­

rielle minimumsbetingelser for selvrealisering. Nåtidig skjev fordeling,

ressurssløseri samtidig med utbredt nød, fattigdom og utbytting. Priori­ tering av denne situasjonsopphevelse. Nasjonale og internasjonale overog underklasser.

Femte nivå: Befolkningseksplosjon og selvrealisering. Optimale befolk­ ningsmengder for maksimal selvrealisering.

381

382

|

ØKOLOGI, SAMFUNN OG LIVSSTIL

ii Mangfold Mangfoldets betydning er nevnt allerede tidligere, men vil i dette avsnitt

bli ytterligere understreket. Det kan i første omgang virke paradoksalt, men enhets- og identifika-

sjonstanken står i nøye forbindelse med tanken om det ufattelige mang­

fold og anstrengelsen for dets bevaring under menneskenes kanskje mest tankeløse periode. Mellomleddet gir likeverdighetstanken: alt som er skapt

annerledes, hvor mangfoldig det enn er, er velkomment! «Herrens hus har mange rom» - mange nisjer ville vi i dag si.

Identifikasjonen med alt menneskelig, og mer radikalt, med alt liv,

innebærer overfor ekstremt ulike livsformer at «slik kunne jeg også vært», «også jeg har litt av det der». På det kulturelle området innebærer det en

vilje til i alle fall et rudiment av forståelse overfor ekstremt ulike kulturer. Det forutsetter at man overfor livsformene har innebygget en norm «pre-

sumpsjonen er i bevaringens favør», altså en regel «bevisbyrden påhviler ødeleggeren». I relasjon til jaktlovene: «Fredet er følgende pattedyr og fug­ ler:...», erstattes av «Ikke fredet er...». Presumpsjonen er i favør av «live

and let live». I naturfilosofien er mangfoldet blitt vurdert som rikdom og som kraft.

Ifølge Spinoza manifesterer den skapende natur seg i uendelig mange

ting og på uendelig mange måter. Hos andre spiller tanken på de enkelte organismer som mikrokosmos en rolle. De gjenspeiler eller uttrykker full­

verdig makrokosmos på uendelig mange måter. En grunntanke i økologien er den at mangfold øker overlevingspotensialet.

Variasjonsbredden maksimerer bruken av jordens ressurser uten å redu­ sere dem. Liv holder til i kokende kilder og på breenes evige is fordi det ad mange omveier også har dannet seg former som kan bruke slike ugjest­ milde miljøer. Mangfoldet av bruksmåter maksimerer utnyttelsesgraden og fører til minimum av kollisjoner mellom arter av levende vesener.

Styrken i mangfoldsmaksimen er hentet fra dyre- og planteøkologi. Ved

rimelig presisering kan den bringes på en form som tillater en å si at den

LIVETS ENHET. ØKOSOFI T

gjelder unntagelsesfritt. Mangfoldsprinsippet i humanøkologien har økt forståelsen av hvorledes så mange forskjellige folkeslag har kunnet leve fredelig sammen innen relativt begrensete områder.

Maksimen har en utstrakt gyldighet for menneskelige institusjoner. Ek­ sempel: et mangfold av ulike arter universiteter er nødvendig betingelse for skapende utvikling i retning av neste århundres former. Et annet ek­

sempel: ekstrem ulikhet av institusjonelt støttede synspunkter på filosofi er nødvendig for filosofiens blomstring på lang sikt. At man selv som

enkeltindivid avskyr og bekjemper visse former, har lite med den institu­

sjonelle siden å gjøre. Kampen må foregå på en slik måte at motstanderen har sjanse til å vinne ved fortrinn man personlig er overbevist om ikke eksi­ sterer. Ledelsen må kunne fri seg fra de flestes intolerante iver og stadig ha institusjonens liv for øye. Dette innebærer mangeartet, «pluralistisk»,

utbygging av institusjonene. Vi får to normer, én med vekt på sterk, kon­ sekvent, personlig standpunkttagen, en annen, den institusjonelle, med

vekt på å åpne adgang for alle standpunkter til å gjøre seg gjeldende. Nor­

mene er vanskelige å etterfølge uten at man ser egen innsats i historisk lys, som del av en utvikling uten ende og med maksimalt perspektiv. Filosofiske tradisjoner oppfattes forskjellig. Så vidt jeg kan forstå, inne­

holder alle som hittil har gjort seg gjeldende en brodd mot ensidigheter i

de foregående. Tradisjonene er i noen grad reaksjoner imot noe annet og tar farge av det. Men de henter også noe fra det de bekjemper. Tradisjo­

nene er uttrykk for verdiprioriteringer som i noen grad beror på tempo­ rære kulturelle og økonomiske forhold. Forsøket på helt å avskjære visse

filosofiske forskningsprogrammer til fordel for andre er derfor uheldig:

vi er så langt fra en 'endelig og definitiv’ filosofi, hvis noe slikt overhodet

kan tenkes, at alle spirer må hegnes om.15 Glede over og respekt for livsmangfoldet har vist nye og overraskende

uttrykksformer i de siste år. Hvem hadde for 10 år siden tenkt seg mulig­ heten av at tusener av mennesker som aldri har sett og vel aldri får oppleve tundraen i Nord-Alaska, ville gidde å organisere motstand mot veianlegg

og oljeledninger? Anlegg som kanskje, kanskje ikke, ødelegger landska­

383

384

|

ØKOLOGI, SAMFUNN OG LIVSSTIL

pets særpreg? Stilt overfor valget mellom å beholde naturen urørt eller

å få del i økt velstand, har disse mennesker klart valgt det første. Deres anstrengelser har allerede båret frukt. Selv om ledningen sannsynligvis

vil bli bygget, vil dens økologiske kvalitet bli vesentlig bedret i forhold til de første skamløse forslag. Lignende opinionsytringer fra mennesker uten snevre nytteformål kan vi høre om nær sagt overalt. Det gjelder ikke minst natur og livsformer de kjenner lite til og aldri får noe med å gjøre. Det regnes ikke for skrullet,

romantisk eller hysterisk å ta spørsmålet alvorlig om pingvinene i Antark­ tis kanskje dør ut - på tross av at de fleste ville si nei takk til en tur til de

kalde strøk hvor de ennå holder til. Det er viktig at de er der.

Den samme velvilje og samfølelse utstrekkes i dag til nær sagt et hvilket

som helst kryp og selv den usleste lille plante. Det skjer blant folk som aldri har lagt noen brett på å ha noen naturfilosofi eller er direkte påvirket

av religiøse forestillinger om livets helhet og i siste instans altså enhet.

Tanken på at vårt eget jeg ikke er isolerbart, men del av et hele, kommer fram spontant og uforfalsket. Karakteristisk nok finner vi altså enhetstanken kombinert med ytringer

av glede over mangfoldet, over rikdommen av former. Nå må det i sannhetens interesse medgis at når vi helt klart og tydelig og direkte føler oss økonomisk eller helsemessig truet, setter vi mangfoldstanken ut av spillet.

Begeistring for de gigantiske redningsforsøk som nå er under oppsei­ ling, er lite verdt så lenge man ikke innser at industrilandene må belage

seg på en endring av levestandarden, en endring som vil ergre og irritere.

Ikke nødvendigvis en senkning av standarden, men en skarp dreining, bort fra store, dyre og ressursødende materielle goder. Hvis naturglede og

miljøglede generelt fortsatt mobiliseres og fortsatt kommer fritt og usensurert til uttrykk, vil dreiningen resultere i at vi blir rikere, ikke fattigere.

For sykdom måles etter hva vi disponerer av opplevbare goder, enten de har prislapp eller ei. En ukritisk bevaring av alt liv i maksimale mengder kan ikke være noe

LIVETS ENHET. ØKOSOFI T

mål. Altså må en del av den økologiske tenkning og handling gå ut på

begrensning, undertiden senkning, av bestanden ved voldelige midler. Vold er et onde, men dette innebærer ikke at i en gitt valgsituasjon er

det for noen av oss riktig å begå vold. Eksempel: sterkt økt jakt på rein i «overbefolkede» områder - eller utsetting av ulv og jerv, som er en mindre

ressurskrevende og mer selvregulerende metode. Hvis menneskene skulle påta seg å beskytte hver art av dyr og plan­

ter mot utryddelse, måtte de prøve å stanse eller hemme den biologiske utvikling som har foregått i lang tid nå - et par milliarder år. Et etisk og økologisk urimelig og praktisk umulig foretagende! Men dette er ikke noe argument mot de forsøk som nå gjøres på å hindre noen få tusen mar­

kante arter i å utdø. Når talen er om den vitenskapelige interesse det har å bevare en art,

må man ikke la seg forvirre av forskernes argumentasjonsmåte. Viten­ skapens sterkt økende prestisje innen den høyere administrasjon gjør det hensiktsmessig å understreke vitenskapelige motiver. Men kjenner man

forskernes verdiprioriteringer, er det klart at det også er personlig tap, et nederlag i deres liv og gjerning, når en art går mot utryddelsen.

Dette bringer oss inn på et sjelden omtalt felt: forskermiljøenes funk­ sjon som sentrum for glede og opplevelsesrikdom knyttet til mangfold.

For de fleste er en mariaflyfly et vakkert og morsomt lite dyr, men de ser ikke noe mangfold. Ett eksemplar er likt et annet, og man skjelner kan­ skje bare mellom antall punkter på ryggen - og farge. Blant forskere (og samlere!) som er levende interessert i mariaflyfly skjelnes det mellom ca.

3000 arter. Dessuten er man på det hold engasjert av artenes liv og lev­

net, og detaljene i deres geografiske utbredelse på samme vis som inter­

essen for menneskenes utbredelse. Hvis 10-15 diskrimineringsenheter

(forskjellsoppfatninger) karakteriserer de flestes opplevelser innen et felt, får vi en tusendobbel stigning ved overgang fra vanlig bevissthet til fors­

kermiljøets. Det er særlig miljøene innen de «bløte» naturvitenskaper, også kalt naturhistorien, som opprettholder og viderefører interessen for mangfol­

|

385

386

|

ØKOLOGI, SAMFUNN OG LIVSSTIL

det i naturen. Interessen smitter, hovedsakelig ved personlig kontakt. Her

har forskere og studenter en stor oppgave fremover. Er først sansen for naturmangfoldet våknet hos en person, vil han eller hun støtte radikale

økologiske tiltak, selv om de truer den materielle levestandard. Uttrykket «mangfold» er selvsagt slik at man ved presisering må spe­

sifisere en grense mellom likt og forskjellig. Setningen «Innen området A er mangfoldet større enn i området B» får en grei mening hvis man

kan konstatere at det innen A foreligger alle forskjelligheter som fore­ ligger i B, og dessuten minst én til. Men hva skal telle som forskjellig?

Vi kan ha forskjeller mellom eksemplarer, for eksempel kjempestore og

bitte små, gamle og unge og så videre, forskjeller i varianter, underarter,

arter, genera, familier og så videre. For en amatør vil eksemplarforskjel­ ler ofte veie langt tyngre enn underartforskjeller. Forskjeller mellom arter av små mørke møll vil kanskje ikke ses i det hele tatt (på grunn av like­

gyldighet), mens forskjeller mellom store sommerfugler blir notert med voldsom interesse. Det er karakteristisk for forskermiljøene at tusener av

forskjeller som andre finner likegyldige, der gir anledning til sterke opp­

levelser. Et miljø blir ufattelig mye rikere. Selve persepsjonen av de store eller små ting blir intensivert og affektbetont. En liten fluevinge blir til et skulpturelt kunstverk, intensivt meningsfull og kilde til de mest ulike-

artede gestaltopplevelser. Herav de metafysiske tanker om mikrokosmos (de små verdener) som gjenspeiler makrokosmos (det store kosmos).

Så snart man finner at et dyr eller en plante er direkte nyttig for men­

nesket, vil tilstrekkelig mange mennesker bekymre seg for dyret eller planten til at den ikke dør ut. Men det verdifulle ved forskermiljøene er at intens interesse og bekymring fordeler seg over hele naturmangfoldet. Økologisk ansvarlig politikk fordrer nettopp en slik allmenn innstilling.

Bare derved oppnås at alle sammenhenger innen biosfæren av direkte eller indirekte betydning for mennesket blir studert. Et økosystem overle­

ver kritiske tider ved de komplekse funksjoner som forbinder alle dyr og

planter i systemet. Til mangfoldet av arter svarer et mangfold av relasjoner.

Strengt tatt er det bevaring av det mangfoldige relasjonsnettet som bevarer

LIVETS ENHET. ØKOSOFI T

artene. Artene er de mest iøynefallende - oppsiktsvekkende - krysspunkter i nettet. Ansvarlig økopolitikk avhenger av dyptgående og omfattende

studier, altså også av bevaring av den naturhistoriske forskergleden.

De økosofiske verdisystemer må unngå å formes så absoluttistisk eller simplistisk at det opptrer inkonsekvenser. Presumpsjonen er i favør av

bevaring av liv, og i favør av ikke-voldelige inngrep, men ved visse normkonflikter kan det bli riktig å handle på tvers av visse normer tatt isolert.

Normsystemtanken er imidlertid at normer ikke meningsfylt kan opptre isolert, men bare innen systemer med et mangfold av normer og hypote­

ser. Det er ennå i dag en umåtelig rikdom av forskjellige kulturelle og sosi­ ale mønstre på jorden. Dette store kulturelle mangfold dømmes av mange

til døden fordi (i) den materielle levestandarden i nesten alle sammen er meget lav ut fra den konvensjonelle i-land målestokk, og (2) det antas at

høynet materiell levestandard med nødvendighet fører til konformitet eller i alle fall sterk likhet med sosiale forhold i de ledende i-land.

Det er allikevel enkelte ting som tyder på at mangfoldet helt eller i noen grad kan beholdes:

Når menneskene innen en lokal kulturtradisjon (for eksempel den

samiske) i dag har en lavere materiell levestandard enn gjennomsnittet innen nasjonen, er det en tendens til å definere tradisjonen på en slik måte

at den må bli en fattigmannskultur. Man regner altså ikke med muligheten

av at kulturen kan holde seg hvis næringslivet ble endret på en slik måte at den materielle levestandard ble vesentlig høyere. Dette pessimistiske

standpunkt har medvirket ril at velferdsstaten søker å absorbere lokalkul­

turen innen det kulturnøytrale storsamfunn - en uønsket prosess ut fra mangfoldsprinsippet (og naturligvis ut fra en rekke andre hensyn). (Se

for eksempel Brox (1972).) I USA har 1970-årene sett en oppvåknen av

kulturbevisstheten innen tidligere passive minoriteter, særlig blant india­ nerne. Det er i dag et viktig problem å klarlegge muligheten av kontinuitet

innen en kulturtradisjon under raske materielle endringer i miljøet.

Det økonomiske grunnlag for fremtidig humanøkologisk mangfold lig­

387

388

ØKOLOGI, SAMFUNN OG LIVSSTIL

ger i den store variasjonsbredde i arter av ressurser, næringsveier, produk-

sjonsmåter, teknikker, klimatiske og topografiske forhold på jordoverfla­

ten. Mulighetene for variasjon viser seg særlig ved den mosaikklignende sameksistens av ulike samfunn i deler av Asia. «Fordelingen av etniska

grupper kontrolleras inte av objektiva och faststållda «naturliga områden» utan av fordelingen av de specifika ekologiska nischer som gruppen, med sin speciella ekonomiska och politiska organisation, år i stånd att exploa-

tera.» (Barth (1971), s. 122.) Mulighetene for ulik teknisk utvikling er anty­

det av udogmatiske u-hjelp-spesialister. Benektelsen av fremtidig humanøkologisk mangfold beror altså på at en fatalistisk innstilling: enhetlig teknisk-økonomisk utvikling over hele klo­

den blir tatt som uavvendelig. Dette kombineres med en høy vurdering av variasjonsbredden i selvrealiseringsmuligheter under ensrettete teknisk-

økonomiske forhold. Det siste punkt gjør det kanskje betimelig å utdype selvrealiseringsbegrepet på visse punkter.

På spørsmålet «hvem er jeg?» svarer mange med å oppgi egen alder, kjønn, familiemedlemskap, status, venner, yrke, aspirasjonsnivå. Ved kata­

strofe på en eller flere av disse områder - alderdom, total kjønnsrolle for­ virring, familiens ødeleggelse eller egen ødeleggelse i familie, statusreduk-

sjon - synes intet å bli tilbake. Men den menneskelige organisme - sjel og legeme betraktet under ett - er et relasjonsnett hvor mening og glede kan

opptre ved forbindelser av helt uforutsett art selv innen en tilsynelatende

snever ramme. Selvrealisering må ikke oppfattes som bundet til bestemte sosiale indikatorer hentet fra bestemte samfunn. Homo sapiens er som

art meget ny og hva den overlegne hjernekapasiteten vil bli brukt til er helt i det blå. De (såkalte) høyere pattedyr har ingen interessefront som

er avgrenset «instinktivt». De kan utfolde seg umåtelig rikt med utgangs­ punkt innen en tilsynelatende snever ramme. Vi kjenner mennesket med spesialiteter - et virke, et spesialstudium, en hobby av mikroskopisk vidde

sett utenfra , men like rik følelses-, tanke- og handlingsmessig appell som noe annet. For å ta et par eksempler: For den forskerinnstilte er enhver

ting eller sak en uuttømmelig kilde til innsikt. For musikeren som senker

LIVETS ENHET. ØKOSOFI T

seg ned i en tilsynelatende meget snever og spesiell stilart utvides den til

et altomfattende univers.

Naturrettslige normer om eksistensberettigelse går rett mot det som i de siste år ofte blir forstått ved «liberalisme»: en norm om ikke-innblanding når en gruppe eller klasse utbytter, utsuger, dominerer eller manipulerer

en annen gruppe eller klasse - eventuelt truer med dens utryddelse. Slike

prosesser må ifølge denne liberalisme overlates, som ved ekstrem fribrytning, til kreftenes frie spill - herav betegnelsen «liberal», latin for «fri». Ordet «liberalisme» brukes imidlertid om det motsatte: en norm for

redning av grupper eller klasser som blir dominert og manipulert. Det

innbefatter frihet ikke bare til samfunnskritikk i sin vage alminnelighet, men også kritikk av de overlegne maktkonstellas joner på andre plan enn

det nasjonale, altså innen et hvilket som helst maktsentrum i næringsliv,

fagbevegelse, parti. Sammenlign den gamle liberale maksime: «Hva han sier er tull, men jeg er villig til å ofre mitt liv for at han skal ha lov ril å

si det.» Området inneholder en mengde normer i delvis konflikt, for ek­ sempel liberale normer i relasjon til normer om lojalitet, effektiv kollektiv handling, normer mot offentlig spredning av løgner eller antatte løgner. Mangfoldstanken innebærer at nye former og atferdsmønstre får sjanse

til å overleve selv om individene som representerer dem er i mindretall. «All endring i historien, alt fremskritt, kommer fra ikke-konformistene.»

(Taylor (1957), s. 14.) Dette er for visse rimelige tolkninger meget nær en

tautologi. Det er langt fra denne til den Ibsen’ske 'minoriteten har alltid

rett’. I et rikt miljø er det et mangfold av minoriteter, og de kan neppe alle ha rett. Tatt bokstavelig går det galt med maksimen allerede når én minoritet proklamerer «A er rett» og en annen svarer «Nei». Har begge

rett, får vi «A og ikke-A er rett». (Her kan bare såkalt «høyere filosofi» redde oss.) Beskyttelsen av minoriteter beror heldigvis ikke på at de har

rett i noe, det er nok å ha rett til noe, «rett til liv» er det fristende å si. Mangfoldstanken kan mistenkeliggjøres som «individualisme» - som

overvurdering av det særpregete og særegne ved enkeltindivider. Den kraftige reaksjon mot individualisme i Norge treffer dyrkingen av sær­

|

389

39°

ØKOLOGI, SAMFUNN OG LIVSSTIL

egenheter og dyrking av trekk som stiller en godt i den nær altomfattende konkurranse med naboen. Individualisme, generelt, som høy vurdering av det enkelte individ og dets personlige initiativ og kraft, må ikke for­

veksles med en bestemt avart av dyrking av særegenheter. Er den først­ nevnte «bra»? Ja, men mening får den positive vurdering bare innen et

verdisystem hvor normer for individualitetsutfoldelse og kollektivisme (i

ulike betydninger av ordet) blir konfrontert med hverandre og en verdi­ prioritering blir antydet - i alle fall i visse politiske og i andre henseender

vesentlige situasjonstyper. Individuelt særpreg gjør seg også gjeldende i intensivt kollektivistiskideologiske grupper, for eksempel i kibbutz. Det enkelte barn vokser opp blant en gruppe jevnaldrende med klart avgrensete individuelle trekk. Som

tenåring føler man dyp tilknytning nettopp til disse. De kan ikke byttes ut

med andre. Man har med hver enkelt av dem å gjøre, og man er glad i det som står for en som deres individuelle særtrekk. Denne innstilling bryter ikke med kollektivets målsettinger. Disse bemerkninger berører selvsagt bare overflaten av problemkom­

plekset individ/kollektiv. Hovedpunktet er kun at mangfoldstanken støtter

forsøkene på å unngå at mennesker med visse varianter av verdipriorite­ ringer og visse atferdsmønstre dominerer og intimiderer andre. Mangfoldsprinsippets anvendelse fører til kamp mot visse variasjoner, ikke til

kritikkløs godkjennelse av alle. En teoretisk støtte for ansvarlig økopolitikk får man ved å kombinere mangfbldsnormene med selvrealiseringsnormen. Det er da klart at alt mang­ fold som kun består ved at visse grupper fratas full likestilling i selvrealiserende virksomheter, er av en ikke-ønskverdig type. Altså alle forskjeller

i klasse- og sosial lagdeling som beror på eliminerbare ulikheter i sjan­ sen til utvikling i oppvekstalderen. Klassesamfunnet gir nettopp et slikt

uønsket mangfold. Differansene forutsetter privilegier som berøver lavklassene selvutfoldelsesmuligheter.

HENVISNINGSREGISTER

Agassi, J. 1968, The Continuous Revolution, New York.

Alnæs, Finn 1972, På frihetens pinebenk, Oslo.

Anderson, Ruth 1965, Når dyr blir maskiner, Oslo. Aschehoug, T.H. 1903, Socialbkonomik, Oslo.

Baran, P.A. og Sweezy, P.M. 1966, Monopoly Capital, London. Barth, Fredrik 1966, Models of Social Organization, Occasional Paper No. 23.

The Royal Anthr. Institute, Lonon. Barth, Fredrik 1971, Socialantropologiska problem, Vånersborg: Prisma. Bateson, Gregory 1972, Steps to an Ecology of Mind, New York: Ballantine Books. Beckerman, Wilfred 1974, In Defence of Economic Crowth, London: Jonathan Cape.

Bell, Garret de (utg.) 1970, The Environmental Handbook, New York: Ballantine

Books. Bergson, Abraham 1938, «A reformulation of welfare economics», Quarterly

Journal of Economics. Bergstrom, Lars 1972, Objektivitet, En undersbkning av innebdrden, mdjligheten

och onskvårdigheten av objektivitet i samhallsvetenskapen, Stockholm. Bernal, J.D. 1972, The Extension of Man, A Histoiy of Physics before 1900,

London: Weidenfeld. Bettelheim, Bruno 1971, The Children of the Dream, Paladin Books.

Black, j. 1970, The Dominion of Man, Edinburgh. Blaug, Mark 1968, Economic Theoiy in Retrospect, London: Heinemann 2. utg.

Bramnes, Gunnar 1975, «Et velferdsteoretisk grunnlag for cost-benefit

analysen», Sosialøkonomen, nr. 3, s. 8. Brox, Ottar 1964, «Avvisning av storsamfunnet som økonomisk tilpasningsform»,

Tidsskrift for samfunnsforskning.

392 |

ØKOLOGI, SAMFUNN OG LIVSSTIL

Brox, Ottar 1966, Hva skjer i Nord-Norge?, Oslo: Pax.

Brox, Ottar 1972, ««Conservation» and «Destruction» of Traditional Culture»,

Circumpolar Problems, utg. G. Berg, Oxford: Pergamon. Buber, Martin 1967, Jeg og Du, Oslo: Cappelens upopulære skrifter. Caldwell, L.K. 1965, i F.F. Darling (utg.) Future Environment of America. Carson, Rachel 1965, Den tause våren, Oslo: Tiden. Christie, Nils 1975, Hvor tett et samfunn?, Oslo: Universitetsforlaget. Commoner, Barry 1972, Ringen sluttes, Oslo: Grøndahl.

Cramer, J.S. 1971, Empirical Econometrics, Amsterdam. Dickson, David 1974, Alternative Technology and Politics of Technical Change.

London: Fontana Books. Edvardsen, Kåre 1969, «Ragnar Frisch’s vitenskapelige innsats», Sosialøkonomen,

nr. 9, s. 9. Ehrlich, Paul R. og Anne H. 1970, Population. Resources. Environment,

San Francisco. Ellul, Jaques 1973, The Autopsy of Revolution, New York: Knopf.

Emery, F.E. (utg.) 1969, System Thinking, Penguin Books. Farvar, M. Tagi og Milton, John P. (red.) 1972, The Careless Technology. Ecology

and International Development, Washington. Fedorenko, Nikolai 1972, «Optimal Functioning of the Soviet Economy»,

Social Sciences (USSR Acad. of Sciences). Frisch, Ragnar 1926, «Kvantitativ formulering av den teoretiske økonomikks

lover», Statsøkonomisk tidsskrift. Frisch, Ragnar 1965, «Ny orientering...» gjentrykk i Sosialøkonomen 19 nr. 2.

Faarlund, Nils 1973, «Om verdigrunnlaget i friluftsliv og idrett». Stensil. Galbraith, J.K. 1973, Economics and the Public Purpose, Boston: Houghton Mufflin.

Galtung, Johan, 1972, Økologi og klassepolitikk, København: Christian Ejlers Forlag. Georgescu-Roegen, Nicolas 1971, The Entropy Law and the Economic Process,

Cambridge, Mass.: Harvard University Press.

HENVISNINGSREGISTER

Georgescu-Roegen, Nicolas 1975, «Energy and Economic Myths», Ecologist.

Glacken, CJ. 1967, Traces on the Rhodian Shore. Nature and Culture in Western

Thoughtfrom Ancient Times to the End of the Eighteenth Century, Berkeley: Univ, of California Press. Goldsmith o.a. 1973, Hvis vi skal overleve, Oslo: Tiden.

Graaff, J. de V. 1967, Theoretical Welfare Economies, Cambridge. University Press. Graham, F. 1970, Since Silent Spring, London. Hamilton. Svensk utgave: Efier

tyst vår, Tiden. Dansk utgave: Etter det tause forår, Gyldendal. Cregg, Richard B. 1958, A Philosophy of Indian Economic Development, Ahmedabad:

Navajivan. Guthrie, R.D. 1967, «The Ethical Relations, between Humans and other

Organisms», Perspectives in Biology and Medicine, 11, nr. 1. Hansen, Sten 1975, «Verdsetting av nytte-elementer som ikke har markedspriser»,

Sosialøkonomen, nr. 3. Harrer, H. 1953, Syv år i Tibet, Oslo: Tanum.

Havemann, R. 1967, Dialektikk uten dogmer, Oslo: Universitetsforlaget. Hegge, Hjalmar 1957, Erkjennelse og virkelighet, Oslo: Universitetsforlaget. Heilbroner, Robert L. og Arthur M. Ford, (utg.) 1971, Is Economies Relevant?

A Reader in Political Economies, Pacific Palisades: Goodyear. Holm, Berit, utgiver 1971, Ikke-vold og revolusjon, Oslo: Pax.

Holte, Fritz C. 1970, «Notater til virkemiddelutvalgets innstilling»,

Sosialøkonomen, nr. 6. Holte, Fritz C. 1975, Sosialøkonomi, Oslo: Universitetsforlaget. Horn, Joshua 1973, Fei vekk alle skadedyr, Oslo: Oktober. Horowitz, D., utgiver 1968, Marx and Modern Economies, London.

Haavelmo, Trygve 1971, «Some Observations on Welfare and Economic

Growth», 1 Abonnementserie for sosialøkonomistudenter, nr. 2. Haavelmo, Trygve 1972, «Variasjoner over et tema av Gossen», Memorandum

fra Sosialøkonomisk institutt, Universitetet i Oslo. Illich, Ivan 1973a, Det skoleløse samfunn, Perspektivbøkene. Illich, Ivan 1973b, Det omvaendte samfund, København (Originaltittel: Toolsfor

Conviviality, New York: World Perspectives).

393

394

|

økologi, samfunn og livsstil

lllich, Ivan 1974a, Energy and Equity.

lllich, Ivan 1974b, «Medical Nemesis», The Lancet, s. 919. Jaspers, Karl 1919, Psychologie der V/eltanschauungen. Klausen, Arne Martin, 1974, «Energi og kultur», stensil. Klein, David R. 1972, «Toward an Ecophilosophy», stensil.

Kuhn, Thomas 1961, «Measurements in Modern Physical Science», Isis, 52,

No. 168. Kvaløy, Sigmund 1974, Øko-filosofisk fragment, 4. utg. Trondheim. Kågeson, Per 1975, Sløseriets politiske økonomi, Oslo: Pax. Lancaster, Kelvin j. 1966, «A new approach to consumer theory», Journal of

Political Economy. Lied, Finn 1972, «Vekstvilkår for vår kunnskapsindustri», Teknisk Ukeblad,

bind 118, nr. 21. Lindholdt, Tore 1966, «Om kvasimål i økonomisk mål-middel-analyse»,

Memorandum fra Sosialøkonomisk Institutt, Universitetet i Oslo. Lin Yutang, 1963, Smilende livskunst, Oslo.

UOrange, H.P. 1953, «Fra legeme til symbol», Spektrum, nr. 5. Lorenz, Konrad 1959, «Gestaltwahrnehmung als Quelle wissenschaftlicher

Erkenntnis», Zeitschriftfur experimentelle und angewandte Psychologie, bind 6,

s. 118-165. Lowenthal, D. 1971, «Assumptions behind the Public Attitudes», i H. Jarret

(utg.) Environmental Quality, London: John Hopkins Press. Maddox, John 1972, The Doomsday Syndrome, London. Marshall, Alfred 1907, Principles of Economics, London.

Meadows, D.H. og D.L., Jørgen Randers og W. W. Behrens 1972, Hvor går

grensen? Oslo: Cappelen. Engelsk tittel: The Limits to Growth. Meeker, Joseph W. 1972, The Comedy of Survival. Studies in Literary Ecology,

New York. Schribner. Mesarovic, Mihajlo 1975, Mennesket ved skillevegen. Rapport nr. 2 til Romak/ubben,

Oslo: Cappelen. Engelsk tittel: Mankind at the Turning Point. Second Report to the Club of Rome.

HENVISNINGSREGISTER

Mishan, E.J., «Growth and Antigrowth: What are the Issues?», i Weintraub,

A. o.a. utgivere, The Economic Growth Controversy, Londorr. Macmillan. Modell, Walther 1973, «Drugs for a Future», Clinical Pharmacology and

Therapeutics, bind 14, nr. 2. Murphey, R. 1967, «Man and Nature in China», Modem Asian Studies, i, 4. Miiller-Markus, S. 1966, «Niels Bohr in the Darkness and Light of Soviet

Philosophy», Inquiry, bind 9. Mysterud, Ivar, utgiver 1971, Forurensning og biologisk miljøvern, Oslo:

Universitetsforlaget. Nash, Roderich 1973, Wilderness and the American Mind, London: Yale University

Press. NIBR (Norsk Institutt for By- og Regionforskning) 1974, «Forventninger til

rekreasjonsmiljøet i Oslomarka», Arbeidsrapport Norges Naturvernforbund, 1974, Energi, miljø og samfunn, Oslo. Næss, Arne (Også Ness, Naess). Næss, Arne 1936, Erkenntnis und wissenschaftiiches Verhalten § 16, «Die

Labyrintherkenntnistheoretiker», Oslo: Dybwad og Universitetsforlaget. - 1954, «Teknikeren og de humanistiske fag», Teknisk Ukeblad, s. 1033, ff.

- 1956, Democracy, Ideology and Objectivity, Oslo: Universitetsforlaget. - 1965, «Science as Behaviour» i Scientific Psychology, utg. B.B. Wolman, N.Y. - 1966, Almendanneise og selvrealisering, København: Stjernebøgernes Kultur-bibliotek.

- 1969, Hvilken verden er den virkelige?, Oslo: Universitetsforlaget. - 1972, The Pluralist and Possibilist Aspect of the Scientific Enterprise, Oslo:

Universitetsforlaget. - 1972a, «The Place of Joy in a World of Fact», i The North American Review. - 1973b, «Den grønne pol i norsk politikk», Senit nr. 3-4. - 1974, Vitenskapsfilosofi, Oslo: Universitetsforlaget. - 1975, Freedom, Emotion and Sefsubsistence, Oslo: Universitetsforlaget. Næss, Siri 1973, Om mentalt velvære, stensil, s. gff, Institutt for anvendt

sosialforskning, Blindern. Næss, Siri 1974, Psykologiske aspekter ved livskvalitet, INAS Arbeidsrapport nr. 11,

Oslo: Institutt for anvendt sosialvitenskapelig forskning.

|

395

396

ØKOLOGI, SAMFUNN OG LIVSSTIL

Oden, B. 1972, Planering, vårdestrukturer och demokratisk participation, s. 29,

Stockholm: Justitiedepartementet Ds Ju. Odum, E.P. og Odum H.T. 1971, Environment, Power and Society, N.Y.: John

Wiley &, Sons. Ofstad, Harald 1964, Innføring i moralfilosofi I. Stockholm.

Ofstad, Harald 1971, Vår forakt for svakhet, Oslo: Pax. Owen, D.F. 1973, An Introduction to Human Ecology in Tro pi cal Africa, Oxford

University Press. Passmore, John 1974, Man’s Responsibility for Nature, London: Duckworth. Perminow, A.D. 1970, «Tempel eller verksted», Ergo, s. 54.

Pigou, A.C. 1924, The Economies of Welfare, London. Portman, A. 1957, Menneske og dyr, Oslo: Dreyer.

Rader, Trout 1972, Theory of Microeconomy, N.Y.: Academic Press.

Rensch, Bernhard 1971, Biophilosophy, New York. Romøren, E.E. ogT.I. 1975, «Marx og økologien» i Økologi, økofilosofi, Oslo:

Gyldendal. Russell, W.M.S. 1968, Violence, Monkeys and Man, London: Macmillan.

Sahlins, Marshall 1972, Stone Age Economies, Chicago.

Samuelson, P.A. 1964, Economies. An Introductory Analysis, 6. utgave. Schreiner, Per 1973, «Nasjonalregnskap og velferdsindikator», Sosialøkonomen,

nr. 7, s. 9. Schumacher, E.F. 1973, Small is beautiful, London. Schumacher, E.F. 1974, The Age of Plenty, Edinburgh.

Senghaas-Knobloch, Eva 1975, «The Internationalization of Capital and the

Process of Underdevelopment. The Case of Black Africa», Journal of Peace

Research, nr. 4. Shelderick, D. 1973, The Tsavo Story, Collins & Harville. Shepard, Paul 1967, Man in the Landscape, N.Y. snm 1974, Aksjon mot atomkraft, Oslo: Pax.

snm/Trondheim 1973, Temahefte om energi, Trondheim. snm/Trondheim 1974, Oljen og det norske samfunn, Trondheim.

HENVISNINGSREGISTER

Solem, Rich., R. 1969, «Veien til politisk suksess. Fra stortingsmannens

lommealmanakk», Sosialøkonomen nr. 7, s. 18. Solow, R.M. 1974, «Is the End of the World at Hand», i Weintraub, A. utgiver,

The Economic Croivth Controversy, London: Macmillan. Stachowiak, Herbert 1973, Allgemeine Modelltheorie, Wien. Sweezy, P.M. 1942, The Theory of Ca pital istic Development, London.

Taylor, A. J.R. 1957, The Trouble Makers. Dissent over Foreign Policy 1792-1939,

London. Tranøy, K. 1959, Wholes and Structures, København. Tuan, Ji-fu 1970, «Our Treatment of the Environment in Ideal and Actuality»,

American Scientist, vol. 58, nr. 3. Wasiutynski, J. 1963, Universet. Skapelse og utvikling, Oslo: Universitetsforlaget.

Weintraub, A., Schwartz, E., utgivere 1974, The Economic Crowth Controversy,

London: Macmillan. Weiss, Paul, utgiver 1971, «The Basic Concept of Hierarchic Systems» i

Hierarchically organized systems in theory and practice, New York: Hafner. Wells, H.G., Julian Huxley, G.P. Wells 1937, Livets vidundere, Oslo: Gyldendal. Wetlesen, Jon, 1973, Praktisk argumentasjon, Oslo: Universitetsforlaget.

Wetlesen, Jon 1975, «Menneskerettigheter og økologi som premisser for

praktiske standpunkter» i Økolog/, økofilosofi, Oslo: Gyldendal. Whitehead, A.N. 1927, Science and the Modern World, Cambridge.

Wynne-Edwards, V.C. 1962, Animal Dispersion in Relation to Social Behaviour,

Edinburgh: Oliver & Boyd. Zapffe, Peter Wessel 1972, Lyksalig pinsefest, Oslo

Øko-katastrofe. Artikler fra det amerikanske tidskriftet Ramparts med to tillegg om Mardøla-saken, 1971, Oslo: Grøndahl. Aarum, T. 7924, Læren om samfunnets økonomi, Kristiania.

|

397

NOTER

KAPITTEL II

1

Kvaløys filosofi er primært en samfunnsfilosof. Det er neppe hans intensjon

å dekke alle de vesentligste aspekter eller deler ved en filosofi. Kanskje ikke

erkjennelsesteorien. Økosofi T omfatter erkjennelsesteori og tar derfor opp grenseområdet mellom etologi (atferdslære) og teori om hva kunnskap mon

er for noe. Grunnlaget for en etnologisk orientert erkjennelseslære har jeg søkt

å utforme i Næss (1936). En vesentlig modifikasjon er innført i Næss (1965). Et ytterst vanskelig, men heldigvis i praksis lite viktig problem gjelder mulig­ heten av å sammenligne og vurdere gyldigheten av to, i alle fall tilsynelatende

motstridende økosofier. Jo mer fullstendige de er, desto vanskeligere blir det

å prøve deres sannhetsverdi, siden de for eksempel må tenkes å inneholde

hver sine metodelærer, altså hver sine lærebygninger om hvorledes man prø­ ver utsagns sannhetsverdi. Kanskje nytter det ikke å finne definitive avgjørende argumenter for eller imot, det vil si kanskje er en skeptisk (prøvende) holdning berettiget. Jeg har gått nærmere inn på dette i Næss (1969). Sigmund Kvaløy

fremhever (1974) med rette at en total filosofi (en «økofilosofi» i hans ter­ minologi, en «økosofi» i min) innebærer «et totalt engasjement», men det

må ikke utelukke åpenhet overfor både nye intuisjoner som kan gå på tvers

av «alt» man har trodd før, og etterlevelse av saklighetsnormene ved debatt med representanter for andre totalsyn. Denne norm er del av 'økosofi T’. 2

Ekstrem eller konsekvent modellpluralisme blir forfektet av meg i debatten

med H.J. Pos, Theoria, 4,1938, s. 62 ff. Se også for eksempel s. 45 i Stachowiak 3

0973)«In relation to the biophysical world, knowledge of what should not be done now, as well as in the foreseeable future, is derived from the Sciences and particularly from ecology» - L. K. Caldwell (1965).

NOTER

4

Bergstrøm skjelner mellom 7 betydninger av «objektivitet» når saken gjelder

resultater i samfunnsvitenskap. De kan uttrykkes ved stikkordene: verdifrihet, universalitet, sannhet, sannhet eller falskhet, fullstendighet, materialisme,

interpersonlig prøvbarhet. 5

Bernal oppfatter fysikken som forlengelse (extension) av menneskets sanse-

messige og bevegelsesmessige apparat (sensory-motor arrangement). Bort­ sett fra årstall inneholder Bernals fremstilling praktisk talt ikke tall og ligninger. 6

Dette syn på nomotetisk (lovbeskrivende) teoretisk naturvitenskap er nær­

mere utformet i Næss (1972). Med hvilken rett kan man tale om at virke­ ligheten er én tross at vi ikke lever i en felles «struktur», men 1 noe uen­

delig mangfoldig? Realitetens, eller virkelighetens enhet, kan oppfattes som en ontologisk utstaffert linguistisk regel eller en regulativ idé. Den bør kan­ skje formes som en negasjon, siden begrunnelsen er negativ. Vi kan riktignok tenke oss eksistensen av to forskjellige verdener, verdener vi overhodet ikke

kan forbinde med hverandre gjennom rom, tid, telepati eller noen annen vei.

Men slik jeg foreslår ordet «realiteten» brukt, vil antagelsen av to totalt isolerte og forskjellige verdener stadfeste realitetens enhet. Antagelsen forbinder de

to verdener til et hele. 7

Se for eksempel Newton, Optics 1, 2. - Locke regner som primære kvaliteter soliditet, utstrekning, figur, bevegelse eller ro, antall. Farger, lyder, smak «er

ikke noe i selve objektene» («An Essay on the Human Understanding»,

ti,

8,

8-10). En god kritikk av læren om sansekvalitetenes subjektivitet gir Hjalmar

Hegge (1957). 8

Nærmere om dette i Næss (1974). Filosofene strides om hvilket nett av begre­

per som best dekker mangfoldet. Ingen forslag synes intuitivt plausible. Det

gjelder også både-og-fortolkningen av Protagoras’ lære - den som i mine øyne står best, og meget vel kan sammenkobles med Spinozas lære om at det som

er i seg selv kommer til uttrykk i en uendelig rikdom av ting på uendelig mange

forskjellige måter. KAPITTEL III

1

Norm- og verdisystem-terminologien vår er i alt vesentlig den samme som

hos H. Ofstad i hans Innføring 1 moralfilosofi, I, (1964), som hermed anbefa­

les. (Dog: Hans «tekniske normer» definert ved definisjon 26 er for meg ikke

|

399

400

|

ØKOLOGI, SAMFUNN OG LIVSSTIL

normer, - En egenverdi kan i min terminologi også ha avledet verdi, for ek­

sempel instrumentell. Ut fra Ofstads utsagn s. 47 synes dette utelukket.) 2

Se E.P. Odum, op.cit., og (for viderekomne) H.T. Odum (1971). Allsidig om systemer: F.E. Emery (1969). Klargjørende distinksjoner som angår helhet

og del: K. Tranøy (1959). Spesielt om filosofiske systemer som helhet og de dermed sammenhengende paradokser, se Næss (1969) s. 34-44 ad begrepet

'system’. 3

En meget grei oversikt over sosialvitenskapelige forsøk på å karakterisere og

operasjonalisere lykke gir Charlotte Girolami 1 appendiks D til avhandling av Siri Næss (1974). Hva indre livskvalitet angår, gir den nevnte avhandling et

rikt materiale. Ved sammenligning brukes et sett variabler med nøkkelordene

engasjement, innsats, selvrealisering (utvikling), frihet og medbestemmelses­ rett, nært forhold, vennskap gruppefellesskap, selvsikkerhet, selvakseptering,

opplevelsesrikdom, - dybde og - intensitet, trygghet, glede. 4

Se for eksempel D. Lowenthal (1971). Forfatteren analyserer en del empirisk materiale og fremsetter mange skeptiske og kritiske spørsmål som forutsettes

løst ved behovs- og preferanseundersøkelser slik de hittil er blitt gjennomført. KAPITTEL IV

1

Første sitat av Steinar Bryn er fra Ny livsstil, (1974) nr. 7. Neste sitat er fra et av hans upubliserte manuskripter.

2

En del skrifter utkommet i Norge er av allmenn interesse for overgangen fra økologisk uansvarlig til økologisk forsvarlig teknologi. Eksempel: Norges Naturvernforbunds Energi, miljø og samfunn, 1974. NVE har her kommet med

en motmelding: Kommentar til utredningen «Energi, miljø og samfunn»

- Arbeidsrapport av 16.1. 1975. 3

Norske Sivilingeniørers Jubileumsskrift (1974) s. 235, Oslo: Ingeniørforlaget. Forfatteren er den tidligere generalsekretær i NIF, Arne Nagel.

KAPITTEL V

1

Definisjonen gis av Thv. Aarum (1924) s. 4. Fritz C. Holte (1975) gir ikke

definisjon i sin Sosialøkonomi. En tidsmessig definisjon av sosialøkonomi må

gi plass til «primitiv» sosial husholdøkonomi og andre former for økonomi inspirerende beskrevet i Marshall Sahlins (1972). En definisjon må ikke knytte

NOTER

sosialøkonomi til knapphet i vår forstand. Heller ikke må den knyttes til 'rasjo­

nell utnyttelse av ressurser’ i betydningen av full utnyttelse ved minst mulig

arbeid, i mange samfunn anerkjennes ikke hva vi kaller homo oeconomicus som god økonom. 2

De filosofiske innslag i Aschehougs Socialøkonomik er egnet til å føre leseren

fra dette fag over i filosofien. I alle fall var det slik forfatteren av dette skrift kom til fagfilosofien. 3

De følgende setninger fram til avsnitt 6 er til dels formulert av Arild Hervik.

4

Litt god standardlitteratur:

P.A. Baran and P.M. Sweezy, 1968, Monopoly Capital, New York/London. D.

Horowitz, (utgiver), 1968, Marx and Modern Economics, London. P.M. Sweezy,

1942, The Theory of Capitalist Development, London. 5

Ved Oslo Universitet er nå (1975) en marxistisk gruppe (FMØ) aktiv ved Sosial­

økonomisk institutt og juristene har sin «rettspolitiske forening» startet av Nils Kristian Sundby. 6

Utsnitt av konkluderende bemerkning i artikkel av Erling Eide, Sosialøkonomen,

7

(1969) nr. 3, s. 36. Mine formuleringer er tilpasset oversikten s. 4 i 1895-utgaven av Wealth of

Nations. 8

Se for eksempel motmelding til Stortingsmelding 50, 1975.

9

Jfr. min artikkel «Den grønne pol i norsk politikk», Senit, nr. 3-4 (1973b).

1O

Se J.K. Galbraith (1973) ogjournalof Peace Research, bind XII nr. 4 (1975) s. 275.

ii

Sml. jomoh Omo Fadaks rapport fra Papua, Ecologist, 5, 1975, nr. 6. Korte oversikter over den humanøkologiske bakgrunn for u-lands-økonomi finnes

det ikke mange av. En vel kvalifisert rapport: D.F. Owen (1973). 12

Se for eksempel artikkelen «Et velferdsteoretisk grunnlag for cost-benefit-analysen», Sosialøkonomen, 1975, nr. 3.

B

Sterke filosofiske innslag finnes for eksempel i de sentrale skrifter av Marshall

(1907), Pigou (1924), Graaff (1967), Galbraith (1973) og Blaug (1968). M

Sml. hva Per Schreiner sier i Sosialøkonomen, 1973, nr. 7, s. 9.

B 16

Sml. Trout Rader (1972). Til normene kan også høre oppfordring til under visse omstendigheter å la

være å søke å leve slik. Spontanitetsnormer! Her gjelder det for teoretikere både å beholde sunt vett og unngå logiske inkonsistenser.

I

401

402

|

ØKOLOGI, SAMFUNN OG LIVSSTIL

KAPITTEL VI

1

Sml. analysene til: Norges Naturvernforbund (1974), snm/Trondheim: Tema­

hefte om energi (1973), snm/Trondheim: Oljen og det norske samfunn (1974). 2

Av eksempler kan nevnes: Eikesdalen ved Mardøla-fossen (1970), Bygde-

aksjonen i Hemsedal mot bygging av kraftlinjen Hemsil l/Lærdal (1972), Setes-

dalen: Aksjon mot oppdemming av Bjarkelandsvatnet. 3

Rektor ved NLH, Ås, skrev i nr. 10/1974 av Norsk Skogbruk en kritikk av NIBRs rapport. I samme tidsskrift nr. 12/1974 svarer NIBR på kritikken.

4

Om ikke-voldsaksjoner kan man for eksempel lese i den nordiske håndbok i organisering og trening: Ikke-vold og revolusjon, redigert av Berit Holm, utgitt på Pax Forlag (1971). Boka gir gode henvisninger til ytterligere littera­

tur. Videre: Den kloke og lettleste Håndbok i miljøvern, - om direkteaksjoner

s. 109 ff. 5

Utkast til norsk politisk trekant ble, så vidt jeg vet, først laget av Venstres stra­

tegiutvalg i notat datert 16.2. 1973. Alf Inge Jansen og Torodd Strand utdypet

tre-pol tanken i Venstres Opplysningsforbunds stens i Is krift «Trekanten i norsk

politikk». 6

Se tidsskriftet Populist, særlig nr. 2,1975, «Likevektsøkonomi». Videre: «Mani­

fest om Økonomisk politikk/fordelingspolitikk». 7

Gode artikler om konservativ partipolitikk og økologi er skrevet av en av de drivende krefter i den økologiske motstand mot EF, Hjalmar Hegge. Se for

eksempel Morgenbladet av 7.10.1971, «Høyres selvransakelse» og 13.7.1971,

«Ideologiske synspunkter på EEC». 8

Se særlig stensilene Pluralism and the Future of Human Society og Tivo Ways of Being Western: Some Similarities between Liberalism and Marxism. Begge fås ved Institutt for fredsforskning, Oslo.

9

Se Berit Holm (red.) (1971). Noen av fordelene ved ikke-voldelig revolusjon er klart formulert hos Finn Alnæs (1972) s. 117. Den store ideologiske kritiker av det teknologiske samfunn, Jaques Ellul, har nylig publisert sine tanker om

revolusjon og revolte (1972). Et hovedpunkt: Velorganisert revolusjon styrker sentralisering og byråkrati. Ikke-voldelig revolte gjør det ikke. 10

For detaljer se Naess, E. (1975). Som en av tre faktorer som førte til det vold­

somme krakk i tankskipsfarten nevner Naess skatteforholdene. «Når løsmar-

kedet er høyt, tjenes mange penger, som vil gå 1 skatt hvis det ikke kontraheres

NOTER

ny tonnasje. Så blir ny tonnasje kontrahert, uten tilstrekkelig hensyntagen til

hvorvidt det er behov...» 11

Dette og de følgende sitater er fra sten si I skriftet til O. Brox: Generativ planleg­

gingKAPITTEL VII

1

Paleontologi: Læren om dyre- og plantelivet i tidligere perioder av jordens his­ torie. Paleontologiske lærebøker er gjerne fylt av detaljer og skrevet i en ter­ minologi som er meget tidkrevende å beherske. Det finnes imidlertid populariseringer som tar vare på det filosofisk og økologisk vesentlige. Særlig god

er Huxley og Wells, Livets vidundere, slutten av første og begynnelsen av annet

bind. Et kort studium av livets utvikling anbefales varmt med tanke på et utvi­ det perspektiv på våre egne og våre organisasjoners avgjørelser. 2

Det er en stigende tendens til å søke et levesett som ikke forutsetter dyre­ plageri og undertrykkelse av dyr. En svensk gruppe arbeider for utbredelse av slikt levesett. Det utgis også et tidsskrift, Djurfront. Adresse: jårntorgsgatan 4, ni29 Stockholm. Ansvarlig redaktør Birgitta Carlsson. Når det gjelder klar

fremstilling av hovedargumentene for vår rett til å plage og drepe dyr, kan en

nå klassisk artikkel av Hans Mathlein nevnes: «Har du fbrdomar om djur?». BLM nr. 4, 1974. 3

De to adjektivene «dyrisk» og «menneskelig» er vaklende i sine betydningen Stort sett brukes «dyrisk» nedsettende, en levning fra senantikkens nedvurde­

ring av natur og naturlighet. Vi trenger for øvrig å gjenoppfriske ordet «dyr»

i en vid gresk betydning av «zoon». Da kan vi tale om «mennesker og andre

pattedyr» uten å anklages for kynisme og umoral. Og inntil da er uttrykket «mennesker og andre levende vesener» ofte vei plassert. 4

Jeg er Hjalmar Hegge takk skyldig for å gjøre meg oppmerksom på viktighe­

ten av dette. Sml. Hegges artikkel i Morgenbladet 2.5. 1975. Jeg svarte samme steds 17.6. 1975. 5

Kjent eksempel: Waliangulu-kulturens skjebne. Fortalt i Daphne Sheldrich, The

Tsavo Story, Collins & Harville, 1973. 6

Om et annet hellig fjell som nå er grundig kommersialisert, Chomolungma

(Mt. Everest) er det av ekspedisjonsledere uttalt ting som ikke taler til enkelte klatreideologiers fordel: «this... monster sent seven major expeditions reel-

403

4°4

ØKOLOGI, SAMFUNN OG LIVSSTIL

ing in defeat». Sml. også uttalelser «Just you wait, old thing, you’ll be for it

soon». Økosofisk tiltalende var det da en ekspedisjon med sikte på å bestige

McKinley i 6000 meters høyde ikke orket å være vitne til all forsøplingen etter tidligere ekspedisjoner. De sju deltagerne samlet inn ca. 200 kg avfall og bar det ned til leir i 2000 meters høyde. Fjellet blir av Time Magazine 7. juni 1971,

betegnet som verdens høyeste søppelfylling, men denne betegnelsen er alle­

rede for lengst gitt South Col, 8000 meter høyt, på Mt. Everest. 7

Oversettelsen søkerå bevare stilen fra 1600-tallet, men det er fristende å gjengi

Sir Matthews høytidelige engelsk fra 1500-tallet: «... And hereby Man was invested with power, authority, right, dominion,

trust and care, to correct and abridge the excesses and cruelties of the fiercer Animals, to give protection and defence to the mansuete and useful, to pre­

serve the Species of diverse vegetables, to improve them and others, to correct

the redundance of unprofitable Vegetables to preserve the face ofthe Earth in

beauty, usefulness and fruitfulness. And surely, as it was not below the Wis-

dom and Goodness of God to create the very Vegetable Nature, and render the Earth more beautiful and useful by it, so neither was it unbecoming the

same Wisdom to ordain and constitute such a subordinate Superintendent over it, that might take an immediate care of it. And certainly if we observe the special and peculiar accommodation and adaption of Man, to the regiment

and ordering of this lower World, we shall have reason, even without Revela-

tion, to conclude that this was one End ofthe Creation of Man, namely, to be the Vice-Regent of Almighty God, in subordinate Regiment especially of the

Animal and Vegetable provinces.» 8

Sitert i Ernst Sørensens kronikk i Morgenbladet november 1970.

9

Se den ypperlige behandling av den kristne middelalders synspunkter i Glacken, (1967) op.cit., s. 169-287.

10

Aristoteles’ Nichomakiske etikk, 1141 a 20-26. Sitatet er basert på A. Stigens

oversettelse. 11

Jeg anbefaler meget sterkt hans Universet. Skapelse og utvikling, Oslo: Univer­

sitetsforlaget, 1963, 1. utg. s. 13 til 30, videre anbefales noen av bildene som meditasjons- eller kontemplasjonsunderlag. 12

Paul Edwards har i artikkelen «Panpsychism» i The Encyclopedia of Philosophy gitt oss en god fagfilosofisk innføringsartikkel i stoffet.

NOTER

13

Et viktig verk innen gestaltpsykologien er Wolfgang Kohlers The Place of Value in a World of Fact, New York 1938. Gode lærebøker i psykologi gir mer ele­

mentær orientering. Den store etolog, men biologistiske filosof, nobelpris­ vinneren Konrad Lorenz, kommer inn på symbol- og gestalt-begreper i annet

bind av Studies in Animal and Human Behaviour, London 1971. Av interessante symboler nevner han «the haughtiness of camels» (s. 157), «the frown of the

Golden Eagle», (s. 158). 14

Cita, 6.29, fritt oversatt. Radhakrishnans oversettelse:

«He whose self is harmonized by yoga seeth the Self abiding in all beings and

all beings in Self; everywhere he sees the same». Gandhis oversettelse: «The man equipped with yoga looks on all with impartial eye, seeing Atman

(Selvet) in all beings and all beings in Atman». 15

Mangfoldet av personlige og filosofiske grunninnstillinger er best gjort rede for i Karl Jasper (1919). Den er noe tunglest. Resymé finnes i min Hvilken ver­

den er den virkelige?, Universitetsforlaget 1969.

405

UTVALGT LITTERATUR

Anderson, Ruth, Når dyr blir maskiner, Oslo 1965. Om den uverdige måten indu-

stristatene behandler dyr på. Forfatteren trekker frem lite kjente, rystende fakta om økende mishandling. Barth, Fredrik, Socialantropologiska problem, Prisma, Vånersborg, 1971. Foruten en

rekke sentrale artikler av stor humanøkologisk interesse inneholder boken en

fyldig litteraturliste. Kan leses i sammenheng med Brox’ skrifter. Bateson, Gregory, Steps to an Ecology of Mind, N.Y.: Ballantine, 1972. Originalt

mangesidig økofilosofisk bidrag. Benedict, Ruth, Patterns of Culture, N.Y.: Mentor Books. Mange utgaver. Denne lille

klassiker inneholder meget fint stoff om det kulturelle mangfold. Black, J., The Dominion of Man, Edinburgh 1970. God økologisk diskusjon av Bibe­

len og Koranens lære om menneskets forhold til skaperverket. 'Herre eller for­ valter?’. Boulding, Kenneth, «The Economics of Corning Spaceship Earth», 1966, opptrykt

blant annet i Bell (1970). En kjent økonoms forutsigelse av arten av vår fremti­ dige økonomi. Viktig bidrag til 60-årenes debatt. Brox, Ottar, Hua skjer i Nord-Norge? Pax, Oslo 1966. Anvendelse av humanøkolo­

gisk (nærmere bestemt sosialantropologisk) synspunkt på distriktspolitikken 1 Nord-Norge. Meget inspirerende klassiker, uunnværlig for forståelsen av norsk grønn politikk. Carson, Rachel, Den tause våren, Tiden, Oslo 1965. Norsk oversettelse avden grunn­

leggende og bevisstgjørende miljøvernboken The Silent Spring. Commoner, Barry, Ringen sluttes, Grøndahl, Oslo 1972. Meget klare analyser blant

annet av hvorfor mer og bedre teknologi ikke alene løser krisen. Daly, H.E., (ed.), Touvards a Steady State Economy, San Francisco 1973. Bidrag til

problemene omkring likevekstøkonomien.

UTVALGT LITTERATUR

Dammann, Erik, Fremtiden i våre hender, Gyldendal, Oslo 1972. Meget vesentlig inn­

legg om den skjeve ressurs- og konsumfordeling mellom u-land og i-land. Tverr­

politisk, men ikke upolitisk. I politisk henseende foreldet. Dammanns nåvær­ ende syn kommer godt frem i tidsskriftet Ny livsstil og i studieboken Ny livsstil.

Og hva så? (Foreløpig tittel juni 1976.) Dasmann, R.F., A different Kind of Country, London 1968, Collier Books. Pluralistisk

mangfoldsynspunkt sterkt og klart fremhevet. Dickson, David, Alternative Technology, Glasgow: Fontana 1974. Idérik, leseverdig

liten bok. Dubos, René, Man, Medicine and Environment, Pelican 1970. i. utg. 1968. Lege­

vitenskap og helsevesen i økologisk perspektiv.

The Ecologist, engelsk tidsskrift. Adr.: 73 Molesworth Street, Wadebridge, Cornwail

PL 27 7DS. - Fremragende økosofisk tidsskrift, glimrende redigert. Humoristisk og treffende billedstoff. Nærmest uunnværlig hvis man vil følge med i hva som

skjer i utlandet på økologifronten, innbefattet ’ny livsstil’ aktivismen. Ehrensvård, Gdsta, Fore - Efier, Bonnier, Stockholm 1972. Kort og poengtert om

overgang fra prioritering av industri til prioritering av primærnæringen Sentral i debatten om vekst og «null-vekst». Ehrlich, Paul R. og Anne H., Population, Resources, Environment, San Francisco:

Freeman 1972. Usedvanlig mangesidig og nøktern gjennomgåelse av økokrisen,

mange positive reformforslag. Overvekt på befolkningsproblemet. Gode spesi­

aliserte litteraturfortegnelser. Blir brukt som lærebok ved mange universiteter. Ellul, Jacques, The Technological Society, London 1965. - De mest vesentlige skygge­

sider får her en omhyggelig og uhyggelig beskrivelse. Sterkt filosofisk preg.

Energi, miljø og samfunn. En utredning fra Norges Naturvernforbund, Oslo 1974. - Uunnværlig i debatten om ressurspolitikken. Gir gode grunner for at selv med det eksisterende storsamfunns uøkologiske målsettinger er det urasjonelt

å arbeide for økt energiforbruk ut over 1990. Ypperlig popularisering av mange

vanskelige energitekniske «facts». Farvar, M. Tagi og Milton, John P. (red.), The Careless Technology. Ecology and Inter­

national Development, Washington 1972. Enestående og interessant samling av

eksempler på hva som skjer ved uforsvarlig eksport av teknologi fra i-land til u-land. Glacken, Clarence J., Traces on the Rhodian Shore. Nature and Culture in Western

|

407

408

I

ØKOLOGI, SAMFUNN OG LIVSSTIL

Thoughtfrom Ancient Times to the End of Eighteenth Century. Univ, of California

Press, Berkeley 1967. - Fremragende idéhistorisk-økologisk fremstilling med rikelige sitater, ansvarlig noteapparat og utførlige litteraturhenvisninger. Uunn­ værlig i økofilosofisk seminarvirksomhet på historisk bakgrunn. Gleditsch, Nils Petter, Norge i verdenssamfunnet, Pax, Oslo 1970. Sentrale statis­

tiske opplysninger som viser Norges ansikt fra globalt synspunkt. Et helt annet bilde enn vi får fra Europas eller Oslos synspunkt. Coldsmith, utgiver, Hvis vi skal overleve, Tiden, Oslo 1973. Norsk oversettelse av

Ecologist-redaksjonens sentrale økologiske og humanøkologiske analyse. Inne­

holder et overlevingsprogram for England. Meget idérikt. Hall, Edward i., The hidden Dimension, Anchor Books, Garden City 1969. Meget

leseverdig. Hofseth, Paul og Arne Vinje, utgivere, Økologi. Økofilosofi, Oslo: Grøndahl 1975.

Fjerde «inkarnasjon» (utgave) av «økofilosofisk lesebok». Utmerket artikkel­ samling som spenner fra dyreøkologien helt over til økosofisk spekulasjon. Horn, joshua S., «Fei vekk alle skadedyr ...». En engelsk kirurg i folkets Kina, overs.,

Forlaget Oktober, Oslo 1973. - Massekampanjer (antisneglepatruljer etc.) og helsevesen i Kina, «politisk» løsning av medisinske problemer. Velskrevet! Ene­ stående godt eksempel på medisinsk nær- og mykteknologi. Hånaaok i miljøvern, Oslo: Cappelen 1973. - Usedvanlig velinformert, lettlest, klar

redegjørelse. Anvisning på hvordan den enkelte kan gjøre en innsats. Haavelmo, Tr., Markedsmekanismens muligheter i miljøpolitikken, Oslo 1970. Fås fra

Norsk Produktivitetsinstitutt. - Viktig ad sosialøkonomiens økologisering. lllich, Ivan, Det omvændte samfund, København 1973. - lllich må regnes som en

av den dype økologiske bevegelses store profeter. Han er en av de første som brakte budskapet om 'vekstens grenser’ til Syd- og Mellom-Amerika. Betoner at

begrensning av vekst av tjenester er like viktig som begrensning av vareproduk­ sjon. «Omvendt» kaller lllich et samfunn hvor makten tjener folket, ikke folket

de makthavende. - For andre viktige skrifter av lllich, se henvisningsregisteret. Jacobs, Jane, The Death and Life of Creat American Cities, Penguin Books 1961. - En

av de beste og mest omfattende analyser av urbanisme. Går langt utover emnet

angitt i tittelen. Kohler, W., The Place of Value in a World of Fact, New York 1938. Et vesentlig bidrag

til gestaitteoretisk syntese av faktum og verdi.

UTVALGT LITTERATUR

Kvaløy, Sigmund, Øko-filosofiskfragment, 4. utg., Trondheim 1974. Uunnværlig sam­

ling av artikler. Omfattende litteraturutvalg. Supplerer på viktige punkter nær­ værende skrift. Kvaløy, Sigmund, «Ecophilosophy and Ecopolitics», tilgjengelig 1 Øko-filosofisk

fragment, 4. utg. Meget viktig fremstilling av elementene i en økosofi (snm), - økosofi som uttrykker grunninnstillinger innen økofilosofigruppen i Samar­ beidsgruppene for natur- og miljøvern (snm). jeg anser meg selv som en slags medarbeider i gruppen og finner ikke at mine bidrag innen rammen av en øko­

sofi T på noe vesentlig punkt står i motsetning til Kvaløys fremstilling. Det er

snarere tale om gjensidig supplering, siden begges bidrag til en økosofi selvsagt er fragmentariske. Lovejoy, Arthur O., The Creat Chain of Being, Cambridge, Mass. 1942. Idéhistorisk

klassiker om menneskenes forsøk på å finne en orden i kosmos og sin egen

plass i verden. Lowe, Adolph, On Economic Knowledge, Harper 1965. Skarp kritikk av sosialøko­

nomiens rolle innen samfunnet i dag. Marx, Karl. Et studium av Marx er nødvendig hvis man vil forstå vårtids samfunns­

kritikk. Marx diskuterer økopolitisk sentrale emner, for eksempel kjøp og salg

av arbeidskraft på såkalte frie markeder. En egnet marxistisk innledning: Introdaktion til Kapitalens første bind, Forlaget Kurasje, København 1972. Om natur-

begrepet, se Alfred Smith, Der Begriff der Natur in der Lehre von Marx, Frankfurt

am Main 1962. Om fremmedgjøring o.a. se blant annet L. R. Langslet Den unge Karl Marx og menneskets «fremmedgjørelse», Tanum, Oslo 1963. - Se også Robert

Havemann Dialektikk uten dogmer?, Oslo 1967. Eksempel på en fortolkning av dialektisk materialisme som er egnet til å gi rom for dypt økopolitisk perspektiv. Mathlein, Hans, «Har du fordomar mot djur?», BLM nr. 4, 1974. Det beste og

klareste angrep på undertrykkelse av og arroganse overfor dyr. Meadows, D.R. et al., Hvor går grensen, Oslo 1972. Banebrytende i anvendelse av

datamaskiner til klargjøring av mulige fremtidsforhold. McHarg, lan, Design with Nature, N.Y. 1969. Forfatteren er arkitekt. Hans levende

og engasjerende formidling av økologi er spesielt relevant for planleggere av alle slag. Ypperlig gestalttenkning. Usedvanlig mangesidig. Meeker, joseph W., The Comedy of Survival. Studies in Literary Ecology, New York:

Schribner 1974. - Viser hvordan en stor del av vesterlandenes skjønnlitteratur,

|

409

410

|

ØKOLOGI, SAMFUNN OG LIVSSTIL

fra gresk tragedie til nåtidens sosial-moralske romaner, forutsetter at mennesket

er noe mer eller finere enn alt annet. Dette er en av røttene til den økologiske

krise. Miljøkunnskap, redaksjon: K. Karlsen o.a., 2. utgave, Tapir Forlag 1972. Stoff fra undervisningen ved Norges Tekniske Høgskoles miljøvernkurs 1969-1972. Til-

dels teknisk preget, - meget kompetent. Økofilosofisk bidrag av S. Kvaløy s.45-71.

Miljømagasinet, hovedtidsskriftet for alle økopolitisk arbeidende organisasjoner og

enkeltpersoner i Norge. Viktige artikler om miljøvern i teori og praksis. Abon­ nement anbefales alle. Mishan, E.J., The Cost of Economic Growth, Staples Press, London 1967. - Klar og

autoritativ gjennomgåelse av moderne 'disøkonomi’ med hovedvekt på kritikk av vekstprogrammene. Norsk utgave: Økonomisk vekst - til hvilken pris? Cappe­

len, Oslo 1971. Morris, Desmond, Det menneskelige menasjeri, Oslo, Gyldendal 1970. - Viktig og

vittig ad forskjellen mellom frie dyr i naturen og ufrie dyr i zoologisk hage. Men­

neskene i de tekn i sk-indu striel le samfunn sørger for egen forkrøpling og forsimp-

ling. Forandringene ligner sterkt på de dyr underkastes ved frihetsberøvelse. Mysterud, Ivar (red)., Forurensning og biologisk miljøvern, Universitetsforlaget, Oslo

1971. - Gode spesialartikler blant annet av Mysterud selv om forholdet økologi

- samfunn. Ny livsstil, - Uunnværlig tidsskrift utgitt av «Framtiden i våre hender» om spørs­

mål som melder seg ved konkret utforming av «grønn» livsstil. Nash, Roderick, Wilderness and the American Mind, Yale Univ. Press 1973. - Stor-

byfolket innser at de trenger opphold i natur, men resultatet er at naturparkene

oversvømmes og blir til stressområder. O’Connor, R., The Oil Barons, London 1972. - Morsom bok blant annet med beskri­

velse (s. 433) av yndefulle oljefelter der pumper og tårn er skjult av ærverdige

eiketrær og rhododendron. Iris fra Sibir og lotus fra Nilen er plantet der, 100 000 silkehegrer har sine reder der sammen med mengder av «herons, ducks, coots, swans...». Konklusjon: Hurra for oljeselskapene! Odum, E.P., Fundamentals of Ecology, 3rd ed., Saunders, London 1971. Tredje utgave

av en utmerket elementær lærebok. Hans gjennomgåelse av dammens økosys­ tem (se i registeret under «Ponds») er velegnet som paradigma ved populari­

sering av enhetstanken.

UTVALGT LITTERATUR

Packard, Vance, The Waste Makers, New York 1960. - En klassiker. Trekker for­

bindelsen mellom produksjon og miljøkrise. «En ingeniørs hovedhensikt... er å skape foreldelse». Vi må stadig kjøpe nye ting, ellers svikter det økonomiske

maskineri.

Red Data Book. Utgitt av IUCN (International Union for Conservation of Nature and Natural Resources, mo Morges, Sveits). - Uerstattelig håndbok med opplysnin­

ger om dyrearter som er nær ved å utryddes. Oversikten gir også opplysninger om hvorfor dyrene dør ut og hva som gjøres eller ikke gjøres for å holde artene i live. Boken gjør sterkt inntrykk på alle som enda ikke har klare forestillinger om

hvilke enorme mengder dyrearter som er i faresonen, og hvor lite som gjøres for å holde dem i live. Den beste «propaganda» er ofte greie, nøkterne registre og datasamlinger! Boken er egnet til å vekke, men det er rystende få biblioteker

som har den til utlån. Ridgeway, James, The Politics of Ecology, New York 1970. - Graverende eksem­

pel på nær identifikasjon av sektororientert forurensningslære med økologi, og av snever (amerikanskpreget) kampanje mot forurensning med den økologiske

bevegelse og økologisk politikk. Men boken inneholder mye viktig og avslørende stoff om antiforurensningsindustriens enorme vekst. Roszak, Theodore, Where the Wasteland Ends, New York 1972. - Meget inspirerende

kritisk bidrag, men lite økopolitisk stoff. Gode referanser til relevant litteratur. Kritikk av vår vitenskapspolitikk. Schumacher, E.F., The Roots of Economic Growth, Gandhian Inst, of Studies, Vara-

nasi, 1962. - Et glitrende lite hefte skrevet da Schumacher var rådgiver for Bur­

mas regjering. Schumacher, E.F., The Age of Plenty. A Christian View, Saint Andrew Press, Edin­

burgh 1974. Heftet gir en usedvanlig klar fremstilling av forbindelsen mellom

kristen tro og grønn økonomisk politikk. Schumacher, E.F., Buddhist Economics, i Daly, se denne. Schumacher, E.F., Smallis Beautiful. A Study of Economics as if People Mattered, Lon­

don 1973. En bok som forener stor sjarm med stor gjennomslagskraft. Omtalt

s. 351. Anbefales spesielt lesere som har et kristent siktepunkt i økologisk debatt. Shepard, Paul, Man in the Landscape, N.Y. 1973. Vakker bok om emnet. Utpreget

gestalttenkning. Sætra, Hartvig, Den økopolitiske sosialismen, Pax, Oslo 1973. Sterkt omarbeidet og

411

412

ØKOLOGI, SAMFUNN OG LIVSSTIL

utvidet utgave av Populismen i norsk sosialisme. Viktig og idérikt forsøk på å utar­ beide retningslinjer for en økologisk ansvarlig politikk tilpasset norske forhold. Veggeland, Noralv, Økopolitisk argumentasjon, Novus, Oslo 1974. Forsøk på å

utvikle en økopolitisk analyse, tydelig påvirket blant annet av skrifter publisert av folk innen (snm), særlig Kvaløy. Watts, Alan W., Nature, Man and V/oman, N.Y.: Mentor, 1958. Sammenhengen mel­

lom mannens syn på kvinnen og på naturen. God økologisk kvinnesak! Kristent, klassisk-kinesisk og zen-buddhistisk syn på natur. Idérik. Zapffe, P.W., Om det tragiske, Oslo 1941. Sentralt livsfilosofisk (biosofisk) verk med

mangesidig økofilosofisk relevans.

Økokatastrofe, Grøndahl, Oslo 1971. - Artikler fra det radikale amerikanske tids­ skriftet Ramparts. Fremragende eksempler på kamper, dels med sterkt politisk tilsnitt, omkring forurensing. Oljen i søkelyset.

FORFATTER- OG SAKSREGISTER

Registeret inneholder navn som er referert i teksten og henvisninger (merket «Def») til forklaring av noen av de mest sentrale stikkordene. absoluttering 20-21

Bacon, F. 33, 318

Agassi, J. 40, 391

Baker, S.W. 90

aggresjon 324

Baran, P.A. 391, 401

aksjonsforskning def. 216, 245-248

Barth, F. 14,118, 309-310, 388, 391,

alienasjon/fremmedgjøring 331

406

Allardt, E. 79, 91

Bateson, G 391, 406

Alnæs, F. 391, 402

Beckerman, W. 141, 173-174, 177-179,

Anderson, R. 391, 406

181, 223, 263, 391

animisme 359

bedriftsdemokrati 232

arbeids

Beethoven 361

fragmentering 13

befolkningsstabilisering 12, 225

deling 13

behaviorisme 191, 193

intensivitet 185, 218

behov def. 95

løshet 110, 127, 184-186

grunnleggende 92

arbeidermobilitet 13

og etterspørsel 80, 93-98, 163

Aristoteles 20, 64, 65, 86, 134, 356, 404

og ønske 13, 82, 93-98, 179

Aschehoug 136, 137, 391, 401

behovsutsagn 79

Assisi, Frans av 376

Bell, G. de 391

autonomi

Benedict, R. 406

forskningens 240, 242

Bentham, j. 71

teknikkens 114-116

Bergson, A. 391

vitenskapens 28-33

Bergstrøm 32, 391, 399

4I4

|

ØKOLOGI, SAMFUNN OG LIVSSTIL

Bernal, J.D. 40, 391, 399

Dalai Lama 128, 129

Bettelhem, B. 367, 391

Daly, H.E. 406

Bhagavadgita 374

Dammann, E. 104-109, no, 407

Bibelen 344-351

Darwin, C. 324, 327

biosofi 19

Dasman, R.F. 407

Black, j. 349, 391, 406

data 33, 261-267

Blaug, M. 197, 206, 391, 401

Debreu 198

BNP - se nasjonalprodukt

Descartes, R. 20, 49, 113, 355

Bohr, N. 54, 60

desentralisering 12, 231

Boulding, K. 141, 406

Dickson, D. 122, 124, 392, 407

Bramnes, G. 195, 198, 391

ding-an-sich 44, 52, 305

Brox, 0.142,147,158, 308-311, 387, 391,

direkteaksjoner 255-257

392, 402, 406

distriktsutbygging 12, 236

Bruno, G. 376

docta ignorantia/ uvitenhetsutsagn 15,

Bryn, S. 311,400

Bræk, O.S. 286

39, 273 domino-hypotesen 128

Buber, M. 361, 392

Dubos, R. 280, 407

byråkrati 293

Dunker, H. 21

både-og-teorien, se Protagoras

Durer, A. 352 dyr

Caldwell, L.K. 392, 398

mishandling 14, 126-127, 323, 403

Carlsson, B. 403

identifisering 216, 321-329

Carson, R. 58, 161, 214, 261, 318, 392, 406

Ebbinghaus, H. 29

Christie, N. 120, 227, 231, 236, 275, 331,

Eckhoff, T. 313-314

392 Clarke, R. 124

Edvardsen, K. 153, 391

Commoner, B. 93, 116, 392, 406

egalitarianisme/enhetsfilosofi 14, 337,

Compleston 340 Comte, Auguste 364

Edwards, P. 405

373-377 enhetstanken 318, 331

Cramer, J.C. 151, 392

egenverdier 102, 120, 176, 322, 370

Crusoe, R. 26

Ehrensvård, G. 407 Ehrlich, P.R. og A.H. 261, 335, 392,

407

FORFATTER- OG SAKSREGISTER

Eide, E. 401 Eikesdalen 213, 402

friluftsliv 367

og sport 370

Einstein, A. 44, 157

Frisch, R. 136, 144, 151-158, 392

ekspert 33, 61-63, 148-150

funksjonærholdning/rolle 28, 135

eksponential stigning/ vekst 7-8

følelsesutsagn/informative utsagn

Ellul, J. 392, 402, 407 Emery, F.E. 392, 400

56-60 Faarlund, N. 368, 392

Epikur 113 Erikson, E.H. 323

Galbraith, J.K. 141, 187, 209, 392, 401

estetisme def. 359, 367

Galilei, G. 44, 49, 56

etterspørsel

Galtung, j. 157, 229, 259, 294, 392

effektiv 164 og behov 80-82, 93-98, 164, 244-245

Gandhi, M.K. 67, 82, 130, 323, 336, 371-376, 405 generalisme 24, 252

Fadak, J.O. 401

generalist 25-27, 33-35, 251-253

fakta 33

generativ planlegging 311

Farvar, M. 129, 309, 392, 407

Georgescu-Roegen, N. 140, 141, 142,

Fechner, G.T. 20, 51

224, 263, 392, 393

Fedorenko, N. 200, 392

gestalttenkning 15, 361-367

felttenkning - se relasjonisme

Girolami, C. 400

fenomenologiske naturbeskrivelser 43

Glacken, C.J. 350, 393, 404, 407

fjernstyre 12

Gleditsch, N.P. 408

forbruks

GNP - Gross National Product 139

ideologi 8-11,134

Goethe, W. 47, 318

praksis 8-11, 134

Goldsmith , 393, 408

Ford Foundation 214

Graaff, J. de V. 190, 393, 401

Foreningen til Skiidrettens Fremme 370

Graham, F. 58, 393

forskning 239-248

grasrota def. 210

forurensning 11, 23, 222-223, 258

Gregg, R.B. 232, 393

forvaltertanken 350

grensenytte/nyttefunksjon 188

Frege, G. 20

grønn

fremmedgjøring/alienasjon 331

livsstil 3

Fremtiden i våre hender FIVH 104-113,

lokalsamfunn 12, 122-123

118, 215, 256, 312, 407

pol 268

I

415

416

ØKOLOGI, SAMFUNN OG LIVSSTIL

politikk def. 3,135,143, 182, 222-239,

Huxley, J. 280, 397, 403

268, 293-294, se politikk

Haavelmo,T. 141,169,175,188,195,196,

økonomi def. 3, 144, 182-183, 185,

199, 393. 405

207

Gulowsen, J. 111

Ibsen, H. 389

Guthrie, R.D. 322, 323, 393

identifikasjon 324, 331-340 og alienasjon 331-340, 342

Hale, M. 349

identitetsprinsippet 52-56

Hall, E. 408

identitetstanken, se enhetsfilosofi/

Hansen, S. 137, 393

egalitarianisme

harmoni vs. konfliktmodellen 81-82,

idrett 368

303 Harrer, H. 128, 393

ikke-vold 67, 255-257, 298-300, 378-380,

Havemann, R. 300, 393, 408

Illich, I. 89, 393, 394, 408

Hegge, H. 393, 398, 402, 403

individualisme 389-390

Heidegger, M. 47, 60

integrasjonsnivå 83

387, 405

Heider, F. 367

Heilbroner, R.L. 393

jacobs, J. 408

helhet/del 84, 334

james, W. 60

helhetssyn 112

Jansen, A.l. 402

Heraklit 46

Jaspers, K. 364, 394, 405

Hervik, A. 401

Johansen, L. 158, 159

hierarkisk system def. 84

Hitler, A. 29, 75

Kafka, F. 231

Hobbes, T. 50

kampanje def. 255-256

Hofseth, P. 21, 408

Kant, I. 43, 335

holisme 84

kapitalisme 284-293,298-299, 304-308

Holm, B. 393, 402.

og sosialisme 287-293, 298-300

Holte, F.C. 148, 165, 169, 170, 172, 183,

Keynes, M. 140, 228, 229

195. 393. 400 Horn, J.S. 129, 393, 408

Kierkegaard 367

Horowitz, D. 393

klasseløshet 12, 227

humanøkologi 18, 35, 288, 311, 383 Hume, D. 68

Kina 108, 115, 128, 290, 295, 298 kamp 12, 228

Klausen, A.M. 145, 394

FORFATTER- OG SAKSREGISTER

Klein, D.R. 57, 376, 394

Lincoln, A. 75

kompleksitet - se mangfold

Lindholt, T. 135, 158, 394

konfliktmodellen vs. harmonimodellen

Lin Yutang 394

81-82, 303 Konfusius 112

kontradiksjonsprinsippet 52-56

List, F. 146 livskvalitet 12, 87, 89, 91, 105-109, 206, 239

Korvald, L. 218, 229

livsstandard 132

kristendom 344

livsstil 369

Kuhn, Th. 40, 394

Locke, J. 399

kultur

lokal

mangfold 14, 288, 290-291, 387-388

kultur 14, 128, 233-236, 387

undertrykkelse av 14, 128, 288,

samfunn 4, 12, 120, 233-238

290-291, 387-390

teknologi, se teknologi

kvaliteter, primære, sekundære, tertiære 48-52 Kvaløy, S. 18, 19, 20, 21, 308, 394, 398, 408

LOrange, H.P. 352, 394

Lorenz, K. 324, 332, 363, 394, 405

Lorris, G. de 355

Lovejoy, A.O. 409

kvantemekanikk 54

Lowe, A. 409

kvantifisering 39-40, 156, 158, 180

Lowenthal, D. 394, 400

Kdhler, W. 405, 408

Luther, M. 65

Kågeson, P.394

Lysenko 31

Lancaster, K. 199, 394

Maddox, j. io, 394

langtidspe-spektiv 11, 15

maktanalyse 209-210, 214, 312

langtidsprogram 148,158, 218, 223, 229,

mangfold 14, 234, 290-291,381,382-390

236, 238

Mansnoltplanen 230

Leibniz, C.v. 86

Mao Tse-tung 129, 377

Lenin, V.l. 171

Mardøla 212, 255-256, 303, 402

Levy-Bruhl 364

se også sosialisme

liberalisme 389

Marshall, A. 394, 401

Lied, F. 100, ioi, 394

Marx, K. 15, 137, 146, 285, 304-305,

likestilling i biosfæren 335 se også egalitarianisme likevektssamfunn 3, 11-16

307-308, 318, 408

marxisme 300-308 Maslow, A. 92

|

417

4i8

ØKOLOGI, SAMFUNN OG LIVSSTIL

Mathlein, H. 403, 409

Næss, E.D. 307, 402

Matthew, Sir 404

Næss, S. 92, 395, 400

McGucken, J.T. 350 McHarg, I. 409

O’Connor, R. 410

Meadows, D.R. 261, 409

Odén, B. 79, 396

Meeker, J.W. 342, 343, 394, 409

Odum, E.P. og H.T. 396, 400, 410

mentalitetsendring 15-16, 109-113, 296

Ofstad, H. 73, 76, 396, 399

og politisk endring 111, 297

Oslomarka 49, 246-247

meritokrati 227, 290

other-directedness 70, 288

Mesarovic, M. 394

Owen, D.F. 396, 401

nasjonalprodukt 171-180, 232

Packard, V. 411

Nehru, J. 129, 130

paleontologi 320

Newton, I. 44, 49, 399

Panini 20

Nietzsche, F. 342

panpsychisme 336, 351

Norsk intstitutt for by- og

paretisk samfunnsendring 191

regionforskning NIBR 49, 395, 402

Norges Landbrukshøgskole NLH 247,

402 Norges Naturvernforbund NNV 395,

400, 402, 407 Norges Vassdrags- og

Elektrisitetsvesen NVE 255, 400

Pareto, V. 191 Passmore, j. 396

paternalisme 204

Paulus 347, 348 Petrarca 353

Permmow, A.D. 44, 396

Piaget, J. 372

normativ systemtenkning 158, 220

Pigou, A.C. 197, 396, 401

normer 65

Platon 20, 92, 134

ikke-vold 376

Plotin 352

lyst/lykke 86-93

pluralisme 383

perfeksjon 86, 91-92

politikk

normsystemer 65-68, 70-79, 86-93,

økologisk ansvarsfull def. 3, 77, 92,

98-103, 165-170, 197-201, 201-206,

118, 134, 143, 278, 303, 312-315, 386,

220-222, 378-381

390 politisk filosofi 11-16, 159, 197-201

null-vekst 172, 181, 407 nytte/nyttefunksjon 198, 190

politisk relevans 211-212, 254

nærstyre 12

popularisering 61-63, 242-245

FORFATTER- OG SAKSREGISTER

populisme 308

Sahlins, M. 145, 396, 401

Populistiske Arbeidsgrupper (pag) n8,

Samarbeidsgruppene for natur- og

311 Portman, A. 327, 372, 396 Pos, H.J. 398 produksjon def. 171-172, 190 produksjonsideologi og praksis 89, 134

miljøvern (snm) 118, 213, 396, 402 Samuelson, P. 142, 161-164, 194, 227,

396 sansekvaliteter primaere, sekundære, tertiære 52-56

Protagoras 52-53, 354, 398

Sartre 103, 230

psykofysisk identitetsfilosofi 49

Sarvadaya 130

Pythagoras 20

Schelling, F.W. 318.

Schopenhauer, A. 88 Quesnay, F. 137

Schreiner, P. 396, 401

Schumacher, E. F. 122,141,143,146, 351,

Rader, T. 198, 396, 401

rasjonalitet 29

396, 411 Schumpeter, J. 151, 157

relasjonisme/relasjonstenkning 15,

selvberging 13, 237-238

44-46, 53-55, 60, 82-86

selvbestemmelse 12, 229

Rensch, B. 48, 396

selvdomestisering 14

ressurs 104

Selvet, det store 325, 336, 374

fordeling n, 223-224

selvrealisering 92-93, 201-208, 319, 334,

hushold 224

politikk 224

378-381, 390 selvstyre 12

skranker 140

Sen, A. 199

vennlig livsstil 12

Senghaas-Knobloch, E. 396

vennlig teknologi, se teknologi

sentralisering 12, 231

Ricardo, D. 139

Sextus Empiricus 53

Ridgeway, J. 411

Shankara 374

Romaklubben 261, 263, 264

Sheldrich, D. 396, 403

Romøren, E.E. og T.l. 304, 307, 396

Shepard, P. 396, 411

Roos, J.P. 141

sherpasamfunnet 34, 375

Rozak, T. 411

Smith, A. 137-138, 146, 159, 409

Russell, B. 340

Solem, R. 282, 397

Russell, W.M.S. 280, 396.

solidarisering 333 Solow, R.M. 173, 397

419

420

|

ØKOLOGI, SAMFUNN OG LIVSSTIL

Somerton, W.H. 240

teknologi 113

somertonisme 239-241

lokal 123-124, 126-127

sosialantropologi 142, 308

myk/nær 13, 123, 124-125, 126-127

sosialisme og kapitalisme 284, 288

hard/fjern 124-126, 127-130, 178

sosialisme og økosofi 287-293

Thales 360

sosialøkonomi def. 134-135, 393, 401,

Tjutsjev 44

408

utdannelse 143-145, 160-161, 207

Tranøy, K. 397, 400 Tuan, Ji-fu 355, 397

Spinoza, B.d. 15, 21, 29, 65, 89, 92, 113,

318, 357, 367, 381, 382, 399 Stachowiak, H. 397, 398 Stalin, J. 29

Statistisk Sentralbyrå 171, 239

Stimer, M. 339 storsamfunn vs. lokalsamfunn 12, 163,

U-land 186-187, 258-261

ideologi 128

utvikling 140

utvikling teknisk-industriell 69

uvitenhetsutsagn 38

227 Stortingsmelding nr 50 215-216, 218, 223, 225, 237-238

Veggeland, N. 412

velferd

Strand, T. 402

nasjonal 188

Sundby, N.K. 401

optimum 189-190

symbiose/samliv 14, 325, 328

sosial 188

system def. 71

teori 136, 143, 187-193, 306

tenkning 15, 71, 118, 249, 265

pyramider 73, 98-103

vekst 175, 177, 178 vekst

økologi 82

eksponential 7-8

se normsystemer/filosofiske system

industriell volumvekst 101

Sweezy, P.M. 397-401

økonomisk 139-141,161,173-187,195,

Sætra, H. 308, 411

210, 217, 238 verdi 59

Taylor, P.W. 389, 397

bytte- og bruks- 306

teknikkens autonomi 114

kamp vs. interessekamp 82

teknisk fremskritt 70, 114, 118

lykke- og lyst 41-42, 86-93, 194

utvikling 70, 114

teknokrati 120

lære 6 måling av, se kvantifisering

FORFATTER- OG SAKSREGISTER

systemer, se normsystemer

økofilosofi 18-19, 398

tenkning 6, 28-30, 41-42, 58-60,

økologi def 17, 25-26, 83

64-70, 338-340 Vinje, A. 21, 408

vitenskapelig

system- 70, 82-86, 116, 239

human- 21-22, 37, 290, 311, 383 økologiske bevegelse

autonomi (selvstendighet) 28-32

den dype 11-16, 22, 77, 104, 113, 142,

data og fakta 33

248, 258-261

heteronomi (uselvstendighet) 31

den grunne 22, 77-79, 248, 258-261

informasjon 22

politisering av 209-210, 211-216

Vogt, J. 137, 146

økologisme 20-22

Volodarsky, L. 186

økonomi def. 134

vurderingsaksiomer 64

økonomikk 135 økonomisk

Wasiutynski, j. 359, 397

konkurranse 162-163

Watts, A.W. 412

vekst, se vekst

Weber, M. 138, 146

økopolitikk def. 20, 135, 139, 150,

Weintraub, A. 397

159-160, 165-170, 210-317

Weiss, P. 84, 397

parlamentarisk 239-249

Wells, H.G. 367, 397, 403

ikke-parlamentarisk 255-257

Wetlesen, j. 20, 73, 260, 397

se også økologiske bevegelse

Wilson, H. 122

økosofi def. 18-19, 25, 398

Wynne-Edvards, V.C. 323, 397

økosofi T19-20, 22, 27, 29,105, 318-390,

Xenofon 134

392,398 ønske og behov 13, 93-98, 179

Zapffe, P.W. 19, 341, 374, 397, 412

Aarum, Thv. 185, 397, 400

421